De to siste dagene som ukeselev hos Christofer og Rebecca smører seg sammen til en eneste god smørje av smarte tanker, gode tilbakemeldinger og glimt inn i framtiden. Etter tre dager, seks undervisningstimer og noen fullskrevne notatsider var vi klare for nest siste dag hos magikerparet Christofer og Rebecca. Dag fire, økt syv og åtte. Man skulle kanskje tro Bobbie begynte å bli sliten, men hun fortsatte å henge i så godt hun bare kunne, med en helt herlig energi. Denne dagen hadde Silje og jeg byttet vår ene økt, slik at Silje fikk to økter for Rebecca, mens jeg skulle ha to økter for Christofer. Litt spent på Bobbies innsats på andre økta, men stjerneponni leverte! Jo lengre ut i uka vi kom, jo vanskeligere ble det å huske hva vi gjorde på øktene. Hodet var liksom så fullt, inntrykkene så mange og alle tilbakemeldingene så smarte. Skulle hatt med båndopptaker. Notatene mine fra fjerde dagen har samlet de to timene i ett, og kortversjonen er egentlig at vi "jobbet videre med mye av det samme jeg jobbet med dagene før". Sånnsett så var uka helt genial. Den startet med at Christofer kikket på oss, så hvor problemene våre lå og hva vi burde jobbe med. Derifra fikk vi introdusert noen nye øvelser som kunne hjelpe på problemet, og de siste øktene gikk med på å repetere de øvelsene vi var introdusert for. Dermed gikk dag fire, og de to ridetimene for Christofer med til ting vi var introdusert for. Vi repeterte redoppen, en øvelse Bobbie tydelig hadde sovet godt på over natta, for hun var mye bedre enn dagen før. Fortsatt var svaret for venstre sjenkel litt vanskelig, men øvelsen kom seg betraktelig. I trav fortsatte vi å kikke på sjenkelvikningene i håp om å løsne Bobbies boger enda mer. Hun fant stadig bedre løsninger på øvelsen, og jeg sleit mer og mer med å sitte på travet hennes. Vi har visst noe å jobbe med begge to... Den første økta tok vi det litt piano for ikke å ta piffen helt ut av henne før andre økt, men vi rakk å få med litt galopp også. Øvelsen var enkelt og greit å gasse på nedover langsidene, og ved hjelp av at jeg retter meg opp i overkroppen skal hun komme mer tilbake. Uten å bryte ned i trav (eller skritt, eller holdt...), for er det noe Bobbie er flink til, så er det å tolke et hvert signal på "litt saktere" som "bråstopp". Vi ga oss uten de største utfordringene denne økta, og håpet Bobbie ville lade fort til neste økt om noen timer. Etter en interessant lunsj på den lokale restauranten med litt skravling om bitt og hestemunner endte jeg opp med å få lov å låne bittet til Ikaros på min neste økt med Bobbie. Av alle ting liksom. Du vet at økta kommer til å gå bra når du får låne bittet til Ikaros! Bobbie og bitt har liksom vært veldig greit. Hun har hatt ett bitt, og i og med at vi rir mye bittløst, så har jeg aldri følt behov for å endre rundt på bitt. Ikke har det vært noen problemer i munnen hennes heller. Det eneste jeg hadde ønsket var å finne et lettere bitt. Det Christofer da presenterte meg med var (av alle ting) et tredelt (!) western-stangbitt (!). Igjen var det noe med den der svelgingen av kameler med tykk vinterpels. Jeg skulle da aldri ri på et delt stangbitt! Bortsett fra nå da. Det skal sies at dette bittet var et bitt som låste seg når det nådde en viss vinkel, slik at klypeeffekt vil aldri oppnås med dette bittet. Tanken er at man har en kombinasjon av et løsgjørende trinsebitt, og stangbittet i ett og samme bitt. Jeg likte tanken! Spent på hva Bobbie ville si, hun som er så vant til å gå med det samme bittet hele tiden. Uten at mine notater sier så veldig mye mer fornuftig i forhold til hva vi faktisk gjorde utover "det samme som før", så velger jeg heller å dele bilder fra siste økta på fjerde dagen. Følelsen av å ri på nytt bitt, og uten kapsun var en annerledes følelse, og Bobbie bar seg litt annerledes i hode og hals. Klarte ikke helt å føle om jeg synes det var bedre eller ikke, men at det var en annen respons på bittet, det var det ikke tvil om. Spennende var det også å prøve å ri uten den løsgjørende kapsunen, men at bittet skulle bidra med den effekten. Vi fikk jo til det samme vi ellers pleier å få til, og Bobbie hadde ingen protester på bittet, så negativt virket det iallefall ikke. Hadde vært spennende å prøve mer av det i rolige former hjemme (hvor også hodet mitt er mer klar for nye inntrykk). Kanskje det en dag blir nytt bitt på oss? Med to rideøkter unnagjort reiste vi tilbake til leiligheten vi sov, og ryddet oss klare for avreise dagen etterpå. Vel vitende om at fredagen kom til å bli en hektisk dag. Først to undervisningstimer kjapt etter hverandre, så laste på hengeren og kjøre hjem. Det er morsomt hvordan man føler seg når hjernen ikke klarer å ta til seg mer. De to siste timene husker jeg bare som i en vatt-dott. Jeg husker ikke annet enn at vi jobbet oss igjennom det vi hadde jobbet med gjennom uka, både for Christofer og Rebecca. Også husker jeg at Christofer spurte når jeg tok væpnerprøven min, hvorpå han konkluderte med at ridderprøven er på trappene i 2019 (det skal gå maks fem år mellom de to prøvene, og jeg tok min væpnerprøve i 2014). Jeg bare lo. Han trakk på skuldrene som om det liksom ikke skulle være noe problem, og ga meg noen tips på galoppbyttene (som jeg ikke husker et kvidder av), og noen andre tips som omhandlet ridderprøven. Jeg kjente at det bare var fullt, og at ordene Christofer kom med liksom ikke fikk plass inn øregangen en gang. Men det var uten tvil hyggelig å høre at noen kan tenke i de baner for oss. For jeg tenker på ingen måte dit selv :p Bobbie fikk en liten pause ute i luftegården, mens jeg pakket siste rest på hengeren. Det ble sagt hadet til alle de koselige folkene, til ferieselskapet mitt, og Bobbie ble lastet på prinsessetransporten - klar for en 7 timers kjøretur hjem. Bortsett fra litt kø i Oslotraktene kom vi oss trygt hjem til Hamar igjen og poff, så var vi tilbake i hverdagen. Heldigvis med hode og kropp proppet fullt av ting å jobbe med framover. Hadde helt sikkert hatt hodet fullt nok til å trene for meg selv et år framover. Snakk om en fantastisk uke hos fantastiske folk, med fantastiske hester og fantastisk selskap. Så fantastisk at jeg gladelig reiser tilbake som ukeselev sensommeren 2019, og jeg gleder meg helt utrolig allerede! Bobbie og jeg blir også å reise ned til Sverige i 2018, men det blir bare for en helg, under Fair to the Horse, hvor jeg skal ri for Marius Schneider. I tillegg er planen å ri for Christofer når han kommer til Drammen i august. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve livet mitt ♥ Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
0 Comments
Dag tre for Rebecca og Christofer, en dag hvor løsninger blir presentert. Første dagen hos C&R brukte vi til å bli kjent med hverandre, og både C&R skulle finne ut hvem Bobbie og jeg er, hva vi driver med og hvordan de best kunne hjelpe oss. Andre dagen fikk jeg av Rebecca starte på å forstå hva vi skulle gjøre, hvordan og hvorfor. For Christofer ble dag to første dagen han fikk se meg ri, så det var først tredje dagen han virkelig åpnet restauranten og serverte meg oppskrifter på hvordan Bobbie og jeg kan jobbe mot å bli enda bedre versjoner av oss selv. For Rebecca fikk jeg plutselig sendt opp i en praktisk tentamen etter mine to dager med lærdom. Første økt var også denne dagen for Rebecca. Det startet med at Bobbie fikk et lite Bobbieanfall fordi Stine og Veronica tok med seg hestene sine ut av hallen. Hun hadde fortsatt Pegas der, men DramaQueen Bobbie synes hun måtte få et lite anfall allikevel. Hun gjør ikke så mye, men hun jazzer seg opp, blir urolig og svirrer rundt. Jeg venter henne somregel bare ut, for jeg vet at det roer seg som regel etterhvert. Rebecca så opptrinnet og forklarte i etterkant at i et slikt tilfelle så ville hun gått rett inn i situasjonen og jobbet med å flytte bogen fra side til side, det arbeidet jeg var introdusert for de to forrige timene. Hun forklarte at hennes erfaring var at det var mer nyttig å jobbe med å flytte bog og senke hodet, enn å bare rygge hesten, eller å forsøke og korrigere adferden. Det gir hesten noe å tenke på, det gir den en konkret oppgave, og det er også en øvelse (når den er riktig innlært) som sier til hesten at "nå skal du slappe av". Akkurat den lille situasjonen ga meg virkelig en oppvekker, at jeg faktisk relativt enkelt kan gå inn i en Bobbie-stress-situasjon og konkret trene på at hun skal slappe av i de situasjonene. Hvor enn tåpelig det høres ut så har ikke tanken slått meg før. Den situasjonen var bare en liten tominutters del av økta, men Rebeccas ord skulle vise seg å være nyttige å ha med seg til slutten av timen. Gjennom økta jobbet vi videre med arbeidet fra dagen før, og fokuserte særlig på bytting av votle, med at jeg først går framover i samme retning som Bobbie, før jeg endrer retning til å gå bakover, får Bobbie inn mot meg, unngår å flytte meg (!), vender om skuldre og får Bobbie ut på ny volte. Deretter kan jeg bytte pisk og tøyler i hånda. Akkurat det punktet med at jeg skal unngå å flytte meg er særdeles viktig for meg å huske på, for jeg har ganske ubevisst alltid viket litt fordi Bobbie kan bli litt mye ponni på vei innover. Med en gang Bobbie fikk forståelse for at jeg holdt min posisjon i vendingen, og at hun skulle rundt meg, så loffet hun bare avgårde som et lite lam. Aldri før har vendinger i longeringen fungert så bra! Jeg følte jeg begynte å få noe forståelse av øvelsen også i praksis, og akkurat når jeg følte at vi begynte å skjønne det litt begge to, så fikk jeg beskjed teste samme øvelsen i trav. Her kom det fram at innvendig sjenkel i sjenkelleiet (altså pisken) ikke helt var forstått 100% enda, noe som heller ikke kom som en overraskelse. Men vi fikk prøve oss, og vi fikk faktisk en følelse av helt egen selvbæring i trav, med god bøyning gjennom hele kroppen, og løs line. Rebecca minte meg også på at jeg måtte huske å si takk når ting går bra, og det gjøres med å sette seg ned, la hesten komme inn, senke hodet, og ta pause. Ettersom Bobbie driftet litt ut av volta i trav gikk vi tilbake i skritt for å befeste reaksjonen på den innvendige sjenkelen enda bedre. Mens vi holdt på med dette nederst i ridehuset fikk Bobbie for seg at Pegas var på vei ut av ridehuset (noe han ikke var), og den lille flua i hodet hennes gikk igjen amok. Rebecca var på oss med en eneste gang, og ba meg ta over situasjonen. Jeg gjorde som vi har trent på de siste dagene. Bobbie fikk beskjed om å flytte seg litt bak, flytte bogen, senke hodet. Rygge igjen, flytte bogen andre vei og senke hodet andre vei. Med et par slike beskjeder la flua i hodet til Bobbie seg til å sove igjen, og Bobbie slappet av. Det var så utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk kan gå inn og løse situasjonen når Bobbie stresser seg opp, og gjett om dette er noe jeg skal ta med hjem! Bobbie slappet av igjen, og vi avsluttet økta med det. En veldig positiv avslutning for oss begge! Daglige rutiner blir raskt befestet, og igjen knasket vi lunsj på Kinnekullegården før vi suste ned til hestene for økt nummer to for dagen. Her ble rommet i verktøykassa mi for "smidighet" fylt opp i stor grad av Christofer. Målet til Christofer for Bobbie og meg var å gi oss verktøy for å gjøre Bobbie mer smidig, særlig i bogene. Som jeg har notert mens han rei en av sine egne hester: Vi vil ha myke boger. Det er ikke nødvendig med flyttbare boger hvis de er stive. Nettopp dette var det Christofer ville gi oss. Som Stine så fint forklarte det: Bobbie skal bedre abduksjonen i bogene sine, altså evnen til å strekke de fra hverandre. Og min egen forklaring på det: Bobbie skal begynne å ta OL-floka. Hun er blitt bedre i bevegelsene hun trenger hvis hun skulle gått diagonalgang på ski, men hun trenger å øve mer på OL-floka si! For å jobbe med smidigheten til Bobbie fikk jeg beskjed om å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Til og med ting jeg har sagt at jeg ikke ser noe poeng med. Kamelhår smaker godt ;) Vi startet med å bøye henne både inn og ut på volten. Både i skritt og i trav. Så fikk vi beskjed om å ri sjenkelvikninger over diagonalen i skritt. Det er en øvelse vi aldri har prøvd oss på før, men vi ga det et forsøk, og det var jo ikke vanskelig å kjenne at man manglet litt evnen til å bevege seg sideveis, altså: vi manglet en god abduksjon. Det er ikke å stikke under en stol at vi ikke akkurat kom oss så veldig mye diagonalt over den banen. Christofer introduserte oss videre for en helt ny øvelse som jeg aldri har hørt om før: Redopp. Redoppen deles i versade eller travers, og vi testet begge deler på begge hender. Forestill deg at du rir på en vanlig høyre-volte. Så går du over til å ri versade på denne høyrevolten. Fra versaden ber du om enda mer tverring på volten, slik at hesten til slutt går på tvers av voltesporet, med frambeina på innsiden av voltesporet og bakbeina på utsiden av voltesporet. Hesten beveger seg på tverren bortover. Derifra går du tilbake til en vanlig høyrevolte, også går du inn i en travers på høyrevolten. Fra traversen ber du om enda mer tverring, slik at hesten også her går på tvers av voltesporet, men nå med bakbeina på innsiden av voltesporet, og frambeina på utsiden. Bildet er ikke akkurat korrekt illustrert, men gir kanskje en idé om øvelsen. Når man har kommet seg helt på tvers fortsetter man å gå et stykke på volten på tvers, slik at kroppen virkelig får beveget seg sideveis. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette er en øvelse som kan hjelpe mye med OL-floke-bevegelsene til Bobbie. Hun synes denne øvelsen var ekstremt vanskelig, og vi fikk bein i alle retninger og mange kreative forslag. Nå skal det sies at redoppen egentlig skal gjøres i galopp, så Bobbies siste forslag var ikke så gæli, men for min del tror jeg det er greit vi lærer oss den i skritt sånn i første omgang. Jeg fikk en teoretisk forståelse av øvelsen og vi fikk prøve den begge veier. Jeg ble fort enig med meg selv om at dette er noe vi kunne trenge å trene mer på hjemme. Bobbie synes det var enklest å forstå oppgaven på venstre hånd, hvor versaden gikk ganske greit, mens traversen var litt verre. På høyrehånd var begge deler litt vanskelig, men vi puttet den i verktøykassa vår, og tok den med hjem for videre jobbing. Christofer sendte oss dermed ut i trav på volte, og med samme oppgave her: finne et jevnt trav hvor jeg kan bøye Bobbie både inn og ut av volten. Etter litt smidiggjøring på volten ble oppgaven ikke overraskende å forsøke sjenkelvikninger i trav også. Bobbie (og muligens også rytteren...) synes dette var veldig vanskelig, og vi skal ikke skryte av at vi kom oss så veldig mye skrått over banen denne gangen heller. Men hva kan vi egentlig forvente når vi tester noe vi aldri har gjort før. Det viktigste var at vi fikk med oss noen øvelser som kan gi nytte for oss når vi er hjemme igjen. Christofer hadde enda flere kort på lomma: overganger mellom sjenkelvikning og diagonal travers. Fortsatt ikke noe vi scoret full pott på, men en spennende øvelse å putte i rommet "smidiggjøring" i verktøykassa. Vi tok smidiggjørings-øvelsene med oss, og ble raskt kastet ut i neste oppgave: Galopp. Kommer det som noen overraskelse, også her startet vi med stilling, kontrastilling, stille tilbake, travers på volten, og tilbake igjen. Alt for å bare ha evnen til å smidiggjøre og løsgjøre kroppen hennes i alle mulige retninger. Den magiske energien som vi hadde andre dagen var litt forsvunnet, men hun jobbet iherdig på, og jeg må si jeg var stolt av henne som prøvde sitt aller beste og ga gass. Vi jobbet rimelig mye mer i galopp enn hva vi pleier. Kan tro hodet mitt kokte over etter denne økta, og jeg visste ikke helt om jeg gledet eller gruet meg til dagen etter. Silje hadde nemlig spurt meg om jeg kanskje kunne tenke meg å bytte en time med henne, slik at jeg fikk to timer for Christofer, og hun fikk to timer for Rebecca den dagen. Jeg hadde sagt ja, med visshet om at timene for Christofer er mer fysisk krevende enn timene for Rebecca. Ville Bobbie orke to ganske aktive timer etter hun allerede har gått 6 timer på 3 dager? Ville hodet mitt overleve to ganske aktive timer? Før den tid fikk Bobbie lov å gomle masse betfiber, gulrøtter og høy, og bli overlesset med rosende ord. Jeg var virkelig så innmari stolt av henne, og innsatsen hennes! Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
Andre dagen hos Christofer og Rebecca, og vi fant energi. Les om reisen ned og første dagen her: Ukeselev i Sverige Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg: Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning. Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. Til tross for frøken Energisk klarte vi å snakke sammen, og etter litt oppvarming startet vi med å sjekke ut traven. Det travet hun viste over diagonalene har jeg knapt nok funnet på henne før, men hun langet virkelig ut. Jeg kunne ikke annet enn å smile. Etter å ha kikket gjennom alle gangartene startet vi arbeidet i skritt og samling i skritt. Følelsen jeg skal sitte med er at jeg i samling skal når som helst ta henne opp en gangart, og den følelsen hadde jeg nesten gjennom hele økta. Med så mye egen-energi så var det bare å sitte og cruise og smile. I trav kikket vi på det samme, å kunne variere mellom fram og ned og opp i samling. Her svarte hun også veldig fint. Hvis hun blir for daff ned i samlingen var Christofers løsning så enkel at hun skal opp en gangart. Galoppen fikk vi naturlig nok også kikke på. Her var hun veldig fresh og framover, og hun fikk lov å bare bevege seg i galopp nedover langsidene. Vi kortet inn med en volte på kortsidene, og Christofer kikket på oss. Hans konklusjon etter å ha sett oss gjennom timen var at Bobbie har blitt mye bedre i sine bevegelser enn hva hun var da han så henne sist (litt over et år siden). Jeg kan jo si meg enig, men jeg fikk virkelig mye gratis av power-Bobbie. Det som mangler nå er smidigheten i bogene og oppgaven framover vil bli å finne øvelser som kan løsgjøre bogene på best mulig måte, og gjøre Bobbie mer smidig og "supple". En halvtime for Christofer forsvinner på et blunk når man har det gøy, og det hadde vi sannelig denne økta! Notatene mine inneholder fraser som "kan man si noe annet enn wow?", "tror jeg smilte nesten hele økta", og "det var fantastisk godt å sitte på en liten rosa, powerball =D" Etter en slik dag kan man ikke annet enn å glede seg til den neste! Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
Andre uka i november pakket jeg Bobbie på hengeren og kjørte til Sverige hvor vi fikk en uke proppet med lærdom, inspirasjon og glede. Vi var ukeselever hos Christofer og Rebecca Dahlgren. Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros. Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". Den økta var ikke bare en økt hvor Bobbie forstod. Det var en økt hvor jeg forstod. Kanskje ikke så mye forståelse som jeg kan forklare videre til noen, men mer en følelse, en fornemmelse, et glimt inn i framtiden, og ikke minst muligheten til å se at Bobbie faktisk kan samle seg på samme måte som man ser disse fancypancy, høyt utdanna hestene. Det gjelder bare å forklare henne det på riktig måte. Og der er Christofer piiiiittelitt bedre enn meg. Et lite hårstrå bedre, liksom. Jeg har brukt 6 år, han brukte 5 minutter. Say no more... Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det. Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
For en fantastisk helg, fantastisk instruktør, fantastiske hester og fantastiske ryttere. Årets siste Michellekurs fylte hodet til randen. Dette skulle være det kurset hvor jeg for første gang skulle få muligheten til å arrangere kurs på min egen stall. En ekkel kverkebakterie satte veldig effektivt en stopper for det, og i siste liten måtte jeg omorganisere kurset. Heldigvis, takket være en utrolig samarbeidsvillig stalleier fikk vi på kort varsel lov å holde kurset på stallen vi har hatt Hamar-kursene de siste årene. Dette gjorde det også mulig for meg å få ridd mine timer for Michelle, bare på min stall. Høsten som skulle være så full av kurs og lærdom har blitt dratt ned til et minimum, så det å få lov å ri for min egen trener på hjemmebane var i hvertfall et veldig godt plaster på såret. Årets siste Michellekurs var lagt opp til å være et langkurs, så vi samlet troppene allerede på torsdagen, og fredag var det bare å dra Bobbie ut av frokosten tidligere enn normalt, for vi fikk æren av å starte ballet klokka ni fredags morgen. Startet som vanlig med en bakkearbeid/longetime, og fortsatte kurset over de to neste dagene med tre ridetimer. Siden vi hadde hele 5 timer å ta av så fikk også Isco en liten time for Michelle ♥ Jeg skal ikke late som om jeg ikke fikk masse ut av ridetimene for Michelle, for det gjorde jeg. Faktisk så masse at det problemet jeg har kjent på i skritt og trav hvor jeg har vanskeligheter for å bøye til venstre, etter kurset ble så bra at jeg fikk problemer til høyre istedenfor. Jeg tar i mot forandringen med et smil og klør meg bare litt i hodet på hva jeg skal gjøre nå. Men tips og triks det fikk vi. Tanker og følelser som skal modnes og bearbeides og plukkes fram etterhvert som vinteren sniker seg over oss. Jeg klarer ikke å sette ord på alt vi fikk med oss i verktøyskuffen vår på stående fot akkurat nå, men gi meg vinteren, også vet jeg at små drypp vil plukkes fram fra underbevisstheten når de er klare for det. Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: - Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander? I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: "Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!" Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart! En halvparade er følelsen av fraværet av en hver form for motstand. Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er: Formålet med en halvparade er å flytte hesten tilbake i balanse. Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn. • 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. • 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle. • Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. • 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. • 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse. Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter. • 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. • 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse. • 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. • 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. • 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein. • 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte: There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid. • The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active). • The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness. • Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind. Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig.
Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram. Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det. Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake): Du kan også si (hvis det føles enklere for deg): • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken. eller: • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken. Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss! Når planer går i vasken på løpende bånd, så får man bare lage nye planer. Å være med som teorideltaker på kurs med Christofer og Rebecca Dahlgren var ikke helt planen, men allikevel en veldig god plan B. Som jeg hadde gledet meg til dette kurset. Bobbie skulle trenes for Christofer, og Isco skulle være med for Rebecca. Jeg hadde stjerner i øynene bare av å tenke på det. Men med en stall i karantene grunnet kverke så ble det kjapt opplest og vedtatt at verken Bobbie eller Isco kom seg noen verdens plass. Å gå glipp av dette kurset med ponnitrolla har vært litt vanskelig å svelge, særlig siden mine to har vært friske hele veien. Heldigvis er ikke jeg rammet av karantenen, så selv om ponniene måtte bli igjen hjemme tok jeg meg turen til Drammen for å være teorideltaker på kurset. Og selv om det ikke var helt det som var drømmen og planen, så er det å være teorideltaker minst like bra som å være rytter, bare på en litt annen måte. Man får en helt annen ro til å følge med på ekvipasjene, og til å suge til seg inntrykk og kunnskap. Påfyll av kunnskap, det ble det. Jeg kom hjem med ikke mindre enn 10 (!) hånskrevne notatsider, og et hode proppfullt av tanker og inspirasjon. Det som er fint med Christofer er at han gjør alt så enkelt. Irriterende enkelt. Skulle egentlig ikke vært lov å gjøre ting så enkelt, for det høres så enkelt ut, og jeg tror på han når han sier det så enkelt, også står jeg hjemme med mine egne ponnier og vet knapt om vi skal gå fram eller tilbake. Men er det én ting jeg sitter igjen med etter kurset så er det mantraet om at man først og fremst skal lage seg en god ridehest. Deretter kan man fokusere på å få en god skolehest. For hvordan skal man kunne klare å gjøre et skoleholdt om man ikke kan gjøre et vanlig holdt? En felle mange ramler - inkludert meg selv. For Christofer er det fem ting som skal sitte når man snakker om ridehester, og det er start, stopp, høyre, venstre og bak. Dette må funke bra, og det må være så mye presisjon at du kan stoppe hårfint fra hvilken som helst gangart med benet ditt på en gitt bokstav på ridebanen. Jobb først og fremst med å få en funksjonell ridehest! I tillegg er det tre ting som Christofer mener er viktige: 1. Hesten skal forstå hjelpen. 2. Hjelpen du gir skal ikke gjøre at ting blir dårligere. Du skal beholde samme følelsen som du har fra før. Ikke tap gangarten selv om du gjør øvelser (særlig travers). 3. Når dette er på plass skal hesten være regulerbar - høyere, lavere, fortere, saktere. Og vips, så har du ridningen. Det er jo så enkelt (i teorien...). For min del bestod kurset mye av å fange opp tips og triks rundt en litt daff hest. Jeg har en frøken som har daffet seg gjennom en hel sommer, og vi jobber masse med å forfine sjenkel- og seteresponsen, og å skape bevegelsesglede. Det som er ekstra gøy med å være teorideltaker på slike kurs er at man kan ha såpass fokus på alle de andre (som garantert også har noe lignende problemer som en selv), og plukke med seg akkurat de godbitene man vil. Derfor består mine notater mye av det Christofer sa om daffe hester. Fordi jeg ønsker å ha en huskeliste til meg selv til senere anledninger, så kommer kortversjonen av mine notater her: • Hesten skal kunne start, stopp, høyre, venstre, bak. • Du skal alltid ha følelsen av at du skal kunne gjøre en galoppfatning fra samlingen i trav. • Bruk pausen som motivasjon når hesten selv gir energi. Ikke gi pause før hesten selv tilbyr energien. • Slapp av i sitsen din slik at du ikke forstyrrer bevegelsen. • Å svare på en oppgave uten å bremse = dyktig hest! • Lenging av hest = langsom takt, høyt tempo. • Samling av hest = høy takt, langsomt tempo. • Brems ikke hesten ned i samling - øk takten! • Tempo, takt og form forandres i samling. • Ikke forveksle takt med tempo. Inn i samling fokuserer du på å regulere takten, ikke tempoet. • Hold tempoet! Regulér takten i tempoet. • Den unge hesten rir du fra skallen til bogen til bakdelen. Den eldre hesten rir du fra bakdelen til bogen og skallen. Har du problemer med hodet eller bog - løs det bak. • Rygging er sete + hånd, evt. pisk på bogen. • Hesten skal gå fram fra en rygging med en drivning: sjenkler. Og drivningen skal de være sikre på. • Samling er noe man skal ri inn i - man må kunne ri bakbein frem! • Finn gangarten det er enklest i. • Få opp aktiviteten i hesten. • Vær nøye med at hestene ikke ser ut som "Dawn of the Dead". De skal ha bevegelsesglede. • Har hesten lav energi, ha fokus på takt inn i samling. Har hesten høy energi, jobb med tempoet uten å forandre takten. • Spørsmålet i en samling er hvor mye du tillater av skyvekraft. • En hest skal være: avspent, lett, i balanse og ha rundhet. • Vi lærer skolene for at hesten ikke skal gå skolene. • Det er stor forskjell på å gjøre ingenting og å be om mindre. • De aller fleste kan be hesten om å gjøre mer av noe annet istedenfor mindre av det den gjør feil. • Avspenthet handler om hvordan hesten tar informasjonen. • La hesten fylle ut sjenkel istedenfor å vike fra. Ri en travers for plassen du kan gi på innvendig sjenkel, og la hesten fylle inn området. • Du skal alltid føle at hesten kan lenge sin hals. • Fram og ned er en følelse - ikke noe hesten trenger å gjøre. Christofer tok også for seg de tre halvparadene, som jeg først innså at jeg forstod etter kurset med Michelle (som det også kommer en blogg om). Han presenterte dem bare på en litt annen måte enn hva Michelle gjorde, men etter Michellekurset så jeg plutselig sammenhengen og forståelsen for Christofers forklaring ble enda mer tydelig. Han snakket om halvparaden til Steinbrecht som den ettergivende halvparaden. Om den Boucheristiske halvparaden som den andre halvparaden, og Guernieres halvparade som den samlende halvparaden. Hvor målet i seg selv er en parade uten sjenkel, uten hånd - descente de maines, et descente de jambes. Og jeg har ikke ord for hvor morsomt det er å lese notater om igjen, med ny kunnskap og plutselig forstå hva det var man egentlig skrev ned første gangen man skrev det ned. Paradene kommer det mer om i en seinere blogg. Og som om ikke det var nok at jeg fikk hodet stappet fullt av akademisk tankegang, så fikk også Rebecca utfolde seg en time med teori. Jeg husker kurset jeg var med på i fjor, hvor jeg tenkte at "nææh, sånn frihetsdressur er ikke det jeg ønsker å fokusere på", men da Rebecca snakket så ble jeg bare helt fascinert. Litt mer åpent sinn kom jeg med denne gangen, og jeg ble heller ikke skuffet. Utrolig interessant innfallsvinkel hun har i treningen av hest, hvor man har den reagerende hest, og den agerende hest. En reagerende hest kan ikke arbeide fornuftig, så målet må være å få en agerende hest slik at den kan høre hva jeg som menneske sier. Hester i reagerende fase evner ikke å lære noe som helst. Det interessante er at for å få en hest som lytter, så trenger man tydelige rammer. For jo mer tydelig vi klarer å være, jo mer konsekvent vi klarer å være, jo lettere er det for hesten å forstå hva vi mener, ønsker og vil. Og for å vite det trenger vi å være bevisste selv på hva vi gjør og ikke gjør. Vi tok utgangspunkt i en hest som skulle hengertrenes, og fikk forklart alle de fem fasene en hest kan gå igjennom i en slik prosess: fra den flyktige hesten → skeptiske hesten → aksepterende hesten → nysgjerrige hesten → til den trygge hesten. Selv om vi tok utgangspunkt i hengertrening er dette et tankesett som kan tas med i all slags arbeid. Rebecca tok for seg hvordan hun ville gjort hvis en hest skulle hengertrenes eller utsettes for noe annet den var engstelig for, og igjen satt jeg med følelsen av at "ja, selvsagt, så enkelt". Men på en annen side er alt enkelt når man vet hvordan man gjør det, og akkurat det er det ingen tvil om at både Christofer og Rebecca vet. De er et fascinerende par med utrolig med kunnskap, forståelse og erfaring. Etter teorien var det igjen rideøkter, og igjen masse inspirerende, motiverende og gode tanker. Masse skravling med gode venner ble det også tid til. Det er alltid godt å møte den herlige akademiske gjengen med så mange fantastiske mennesker. Etter åtte timer fullproppet med masse nye tanker var det bare å suse de 20 milene hjemover igjen, stikke innom stallen og susse på to ponnimuler og hviske dem i øret at mutter'n nå var inspirert og at de gjerne kunne begynne å trene litt rygging på egenhånd, for det ville absolutt bli en detalj i treningen framover. En av de fem grunnstegene hos en ridehest som på ingen måte har vært på plass hos verken Bobbie eller Isco. Jeg tror ikke de gjorde det den natta, men nå, to måneder etter kurset er de blitt ganske gode på rygging begge to. Selv om jeg ikke fikk konkret hjelp med mine to pelsdotter, så er det helt utrolig hvor mye den ene dagen som teorideltaker har gitt meg inspirasjon i etterkant. Det føles nesten ut som om vi har ridd på kurs selv. Moralen er: Har man mulighet, så bli med som teorideltaker! Det er utrolig lærerikt og du kan fokusere på en helt annen måte enn når du har med egen hest. Og har du mulighet for å høre Christofer og Rebecca en gang - grip den! Det er så vel verdt det!
Siste dagen på kurs for Monika ble pittelitt seriøst arbeid, og aller mest kos, lek og bare være sammen. Og en haug av smarte tanker i teorien. Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. • Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen. • Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør. • Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger. • En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet. • Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. • Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben. • Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. • Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. • Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. • "Se hva jeg kan med min kropp". • Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. • Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. • Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. • Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan. • Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. • For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn. • Fokuser på de små slippene istedenfor trykket. • Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. • Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det! • Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang. • Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din. • Du er bra nok som du er! • Ikke bli for "needy". • Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset. Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :) Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :)
Det finnes nesten ikke noe mer koselig og gøy enn å ha med seg verdens beste shettis på kurs i akademisk ridekunst. Isco blir ikke nitrent innen akademisk, men jeg bruker mye den akademiske grunntanken i treningen av han, og siden Bobbie stadig er på kurs, så fortjener jo også Isco å være med på kurs. I fjor var vi med på Monikakurs, og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Sammen med Anna Lene og Fjelldølen pakket vi de firbeinte i henger'n og kjørte til Maylen på Bruvoll. Isco og Fjelldølen har aldri møttes før, men de ble kompiser ved første hengertur, og fikk dele et flott uteområde. Gutta slo seg til ro med en gang. Etter at hestene var trygt innlosjert startet vi som vanlig kurset med teori. Og som vanlig var det et lass av tankevekkende innspill med utgangspunkt i ordet balanse. Både mental og kroppslig balanse. Tankene gikk i retning av hvordan vi kan hjelpe hesten med å finne riktig balanse, og hvordan vi kan utvikle den på en positiv måte. For hvis vi går inn og forandrer noe, så vil det gi påvirkning også andre steder enn der vi forandret. Målet vårt bør derfor være å forandre noe inn i det som fortsatt er komfortabelt for hesten, slik at den ikke mister balanse og blir ukomfortabel. Når det er sagt så er vi nødt til å miste balansen mange ganger for å lære. Og før vi i det heletatt snakker om hestens balanse, så hva med vår egenbalanse? Hvis vi er skjeve i kroppen må hesten kompensere for vår skjevhet, og hva skjer da med balansen? Spør deg selv: "Når er balansen min i hesten så bra at det neste steget blir mulig?". Problemet er at til å begynne med så trøbler vi med å kjenne når ting er rett og galt, og vi er nødt å forske både på vår egenbalanse og på hestens balanse. Når vi jobber med hesten er det tusenvis av kraftoverføringer over alt, og vi er både litt blinde og døve i starten. Monikas tips til dette var to mulige innfallsvinkler, hvor vi har like godt av å teste begge. Det ene er å leke oss med ting vi ikke kjenner enda. Jobb med versader og traverser, og ta det som en selvfølge at hesten svarer selv om vi ikke kjenner det. For kan det faktisk være slik at hesten svarer på det vi ber om, selv om vi ikke kjenner det? Ja, selvsagt! For at vi i begynnelsen skal kunne kjenne noe som skjer, må det være ganske stort. Tillat deg selv å tro at du får et svar på det du ber om, selv om du ikke kjenner det. Den andre retningen er motsatt: Overdriv! Overdriv versaden, overdriv traversen, overdriv bøyningen så du virkelig kjenner at du får et svar. Legger vi disse to sammen så møtes vi forhåpentligvis fint på midten. Isco og jeg skulle til pers på vår første økt, og allerede her fikk jeg hevet teorien ut i praksis. Selv om jeg ikke akkurat rir på minsten, så er ikke det noen grunn for ikke å kjenne på egenbalanse. Jeg startet med Isco i litt lange tøyler, og fikk vist det lille vi kan av versader og traverser. Og selv om vi egentlig ikke kan traversen, så er det noe som har falt litt på plass den siste tiden. Særlig på høyrehånd føler jeg at vi kan få til noe - om ikke en grand prix-travers, så er det iallefall en fin reaksjon i kroppen hans, og det er det viktigste! Vi gikk etterhvert over til longering, hvor Monika påpekte at min høyre hofte er veldig dominant. Jeg skulle overbevise min kropp om å legge mer vekt på venstre hofte, så jeg fikk beskjed om å leke halt på høyre bein. Og plutselig fikk jeg selv kjenne på hvor vanskelig det var å være rett. Man går seg inn i et vanemønster, og når noen påpeker det og man prøver å komme seg ut av det, så føler man seg plutselig fryktelig skeiv. Samtidig kjenner man hvor utrolig lett det er å falle tilbake igjen i gamle vaner. Denne skeivheten min gjenspeiler seg også i Isco, ved at han på høyre hånd faller inn i volta. Jeg trekker alt for mye vekt innover fordi mitt høyre ben er dominant, og vips, så faller ponnien innover også. Han har nok også litt skyld i det selv og i form av sin egen ubalanse, men jeg gjør det på ingen måte enklere for oss ved å være like tung på høyresiden som ponnien er. Ganske interessant å kjenne på følelsen, og ikke minst morsomt å ta den med videre i ridningen på Bobbie. Ingen grunn for å tro at ting er så veldig forskjellig der. Monika gikk rett inn og så på hvordan Isco beveger seg. Han går ofte med veldig bredda bakbein, og dette ble en greie å kikke på gjennom kurset. Etter litt tenking fra Monikas side kom hun fram til at problemet like gjerne lå i at han slipper brystkassa ned mellom skuldrene, og henger over bogen. For med en gang skuldrene var balanserte, så sluttet han å bredde. Samlingen hjelper oss veldig med dette, og galoppen er også utmerket for å få han opp i brystkassa slik at bakbeina kan svinge riktig fram. Jeg har siden forrige Monikakurs kun fokusert på leking, og å se hvor mye vi kan kombinere lek og dressur. Det har ikke vært min tanke i det hele tatt å se på kroppen hans på den måten Monika gjorde, men det føltes ut som om hun bare satt de teoretiske ordene på den leken vi har drevet med. Og resultatet har absolutt blitt bedre, selv om jeg har lagt all teoretisk tankegang vekk, og bare fokusert på det Isco har tilbudt og synes har vært gøy. Derfor var det også ekstra gøy å få Monikas tanker om hva det er vi faktisk har gjort, og hva vi skal fokusere på framover i forhold til videre bedring av Iscos kropp. I samlingen/økningen, særlig i trav i longe fikk vi hjelp med å ikke være så "på/av". Jeg er veldig der at enten så samler jeg, eller så går jeg fram, og bevegelsene derimellom blir store. Det er enten eller. Monika ba meg om å ta ting mer gradvis og kjenne at jeg hadde Isco med meg hele veien, slik at det ikke ble en på/av-bryter, men mer kommunikasjon. Jeg måtte virkelig ta meg i det, men det er forhåpentligvis noe som kommer seg mer og mer etterhvert. Og dette er absolutt noe som kan tas med videre både i bakkearbeid og ridning, for man blir veldig ofte at man vil ha enten-eller, og at man ikke kan sette pris på leken der i mellom. I mine notater fra kurset står det enkelt og greit etter første timen: Isco er kul!! :) Og det er han også. Han kommer inn på nytt sted og er akkurat den lille kule klumpen han er hjemme. Jeg hadde ikke et sekund betenkelighet med å plukke av han kapsunen og slippe han løs på denne bana når økta vår var ferdig, akkurat som vi gjør hjemme. Og Isco gjorde akkurat som vi gjør hjemme, han la seg ned, rulla og ble liggende slik at vi fikk en koselig avslutning på økta. At porten ut av ridebanen var åpen hadde ingen betydning. Ei heller gresset rundt på kanten av ridebanen. Isco var med meg, han ♥ Etter timen følte jeg egentlig at vi var ferdige. Vi hadde liksom hatt vår "happy-kursopplevelse" og følte at vi hadde fått input og masse tanker og mye glede. Men vi hadde to økter igjen, og selv om jeg egentlig følte meg ferdig så fikk vi sannelig mye moro ut av de to neste øktene også!
Årets Bent-kurs tok en sving jeg på ingen måte hadde sett for meg. Heldigvis gikk alt akkurat som det skulle på tredje og siste økt. Første økt: Kurset med det rare i Andre økt: Et bedre inntrykk Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. I skritt hadde vi masse fokus på stilling og bøyning og jevnt over på "suppleness". Jeg klarer aldri bestemme meg for et godt oversatt ord, men både smidighet, mykhet og elastisitet går glatt inn under det engelske ordet. Det er ikke arbeid jeg driver med når jeg rir som trenger å være synlig for det blotte øyet, men at jeg hele tiden skal kjenne at jeg har en hest som er "supple". Og at jeg kan be om mer eller mindre stilling og bøyning uavhengig av hverandre. Jeg skal hele tiden leke meg mellom litt mer, litt mindre, litt høyere, litt lavere, men aldri fra rett bøyning til gal bøyning. Og selv om vi har fokus på stilling og bøyning foran, så skal det være et resultat av bakbeinas plassering gjennom sitsen. Jobber vi oss inn i samling skal følelsen være at hesten blir mer og mer "supple", ikke mer og mer stiv. Der har vi nok litt å gå på, ja. Som det kanskje kommer fram, så fikk vi masse input fra Bent, også gjelder det bare å huske på alt dette når jeg rir selv. Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p Det som fascinerer meg er sammenhengen mellom alt, og ikke minst mantraet at "fram er samling og samling er fram". Det er så sant som det kan få blitt, det. For poenget med denne "fram og opp"-tanken er å samle hesten, og bruke de kraftfulle bakbeina i en retning litt mer framover, med litt mer schwung, slik at man får et aktivt fram og opp-trav med aktive bakbeinsledd. På samme måte skal de aktive bakbeinsledda i en "fram og opp" kunne ta mer og mer vekt, sittes på og bidra til bedre samling. Du kan ikke få det ene uten det andre, og først av alt må du ha.. Gjett hva? Suppleness ;) For uten suppleness og uten en riktig fram og ned ender man bare opp med skyvekraft hvis man ber om mer fram. Det hele går bare rundt i en evig sirkel. Og Bent satt fingeren på noe av problemet som Bobbie og jeg i blant ramler borti, og det er at hun kan ha masse energi, men den energien har ingen retning. Hvis jeg klarer å styre energien i en retning, er det ikke problem med mye energi. Hvis den ikke har en retning som er gitt av meg, så velger Bobbie retningen, og de som har fulgt bloggen min en stund vet at den retningen fort kan bli oppover. Så lenge man mangler suppleness, så skal man ikke tilsette energi, for da har den ingen fornuftig vei å gå gjennom hestens kropp. Det er nesten litt irriterende hvor spot on Bent er på problemene vi har. Han avsluttet travøkta vår med å konkludere med at Bobbie er klar for mer "bending of the haunches", men at jo mer de bøyes, jo mer energi får jeg, og den energien må jeg vite hvor jeg skal gjøre av. Jeg må ha en retning å sende energien. Det gir jo så absolutt mening i teorien - det var bare den praksisen. Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig. Uten god nok suppleness vil all denne energien som finnes i en hestekropp kunne gi fatale konsekvenser, og som Bent sa: Det er derfor jeg ber mine elever om å ri så rolig til å begynne med, for når man får bakbeinas energi i riktig retning, så er det mange som blir overrasket over hvilken kraft man faktisk sitter på. Det føles ut som om han traff spikeren på hodet i mitt tilfelle. Jeg skal få kraften uten stivhet. Heldigvis klarte vi å avslutte med et par sprang i fin høyregalopp, og jeg kunne hoppe av Bobbie med et smil. Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;)
At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring Etter en nedslående førstetime for Bent hadde jeg skrelt vekk alt av tanker, håp og planer og tok med meg Bobbie og blanke ark inn på ridebanen for time to. Første time: Kurset med det rare i Dette skulle være kurset jeg skulle ri. Kurset hvor jeg skulle få hjelp med ridningen, få vise hvor langt vi har kommet og få hjelp til å komme videre. Mine planer, tanker og ønsker endret seg drastisk etter første time for Bent, og jeg klarte å skrape alt av planer, tanker og ønsker vekk og starte på bunn. Sett på det sånn i etterkant er egentlig dette noe av det jeg er virkelig stolt av etter kurset. At jeg klarte å virkelig nullstille meg etter den første (ganske tøffe) økta, og gå inn helt åpen for hva som måtte komme av gode eller dårlige ting. Heldigvis fikk jeg en opptur. Om det var tilfelle eller ikke vil jeg aldri få svar på, men for å være helt sikker på at Bobbie skulle være godt nok varmet opp i kroppen tok jeg henne ut av paddocken nesten tre kvarter før timen min og tok henne med på leietur opp og ned hele Gunnerudbakken. For dem som ikke har vært på Gunnerud før, så ligger gården i bunnen av en drøyt bratt og lang bakke. Om det gjorde noe for prestasjonen aner jeg ikke. Vi har aldri før "varmet opp" på den måten, men det kan jo hende det gjorde Bobbiekroppen godt å få bevege seg litt ekstra. Jeg kom inn og startet bare å jobbe Bobbie fra bakken. Versader, travers, litt holdt, noen skoleparader. Selv synes jeg Bobbie har vist bedre skoleparader hjemme, men vi fikk faktisk skryt av dem. Godt å få bekreftelse at det ser bra ut, når jeg samtidig føler at jeg vet hvilke ingredienser som må til for å gjøre det enda bedre. I teorien altså - i praksis trenger vi litt mer trening ;) Etter fem korte minutter med arbeid spurte Bent hva jeg ville gjøre. Om jeg ville se videre på ting i groundwork/longering, eller om jeg ville gjøre noe annet. Hodet mitt jobbet rimelig intenst der og da på hva jeg skulle velge, men i og med at jeg ikke hadde fått noen kommentarer på at Bobbie så ekkel ut i kroppen, i og med at jeg kom til kurset med tanken om å ri, så prøvde jeg meg på å si at jeg gjerne kunne tenke meg å ri. Nå hadde vi fått bekreftet at det ikke var noe vesentlig galt med Bobbie, så da kunne vi heller prøve å finne ut hva som var feil med rytter'n ;) Bent nikket bekreftende, og Bobbie fikk dermed på seg hodelag. Jeg ba en stile bønn til høyere makter om at dette måtte gå bra. Aldri før har jeg ridd Bobbie barbak på kurs (jeg rir henne egentlig aldri barbak, selv ikke hjemme), men jeg ønsket å strippe det ned til så lite som mulig, i håp om at vi kunne få en god økt. For dem som kjenner Bobbie litt fra før, så vet dere risikoen med Bobbie på kurs, men jeg tok sjansen og håpet ikke AirBobbie skulle ta turen innom. Vi startet også her helt fra begynnelsen, med stilling og bøyning i skritt. Her sa Bent seg fornøyd, og han kom med kommentaren "This is a totally different walk then what we saw this morning. Now it's proper walk. Earlyer it was "oh my god, what happened to this horse"." Bent virket fornøyd og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene litt. I alle fall i forhold til tilbakemeldingene og stemningen på timen. Var fortsatt rimelig på tuppa over å ri flyveponnien barbak på kurs. Er det noe jeg virkelig har satt pris på den siste tiden er det jo stabiliteten jeg har hatt i den nye salen min. Nå følte jeg meg rimelig ubalansert og naken. Etter bare et lite halvminutt med ridning fikk jeg nesten frie tøyler: "La oss prøve å samle. Eller hva enn du ønsker: versade, travers, renvers, diagonal travers, piruett, samling - samme det - og se om vi kan få bakbeinas arbeid til å nå framparten." Og deretter gikk det i grunnen slag i slag. Vi jobbet med halvparadene fra magen/overkroppen, og timingen på når dette skal skje. Jeg kan jo si det slik at å klare å føle, tenke og ikke minst gjøre samtidig som man rir og hører på Bent - det er på ingen måte lett. Men jeg prøvde, også kjenner jeg at dette virkelig var et verktøy jeg skal ta med meg i etterkant og bruke tid på å lære meg å forstå og føle. Selv å se videoen fra timen gjør at jeg må virkelig vri hjernen for å forstå timing og alt. Poenget (tror jeg) er iallefall at man kan ta en halvparade på innvendig eller utvendig bakbein når det er i luften. For å få til dette må man være dynamisk i kroppen sin, slik at når det gitte bakbeinet er i luften tar man magen/overkroppen tilbake, mens når beinet er i bakken tar man magen/overkroppen fram. Eller så kan man ta en halvparade på begge bakbein. Tror dere det var lett? Og alt dette fikk jeg servert i løpet av én 20-metersvolte. #følte-meg-pepret. Jeg må bruke tiden hjemme å tenke og kjenne på dette. Jeg hadde lyst å prøve litt trav også, selv om jeg vet at det ville være å utfordre skjebnen. Bent ga meg to valgmuligheter: enten starte rett opp i et fremovertrav, eller samle og starte et samlet trav. Av sikkerhetsmessige årsaker valgte jeg det siste ;) I trav gikk det knapt en halv volte før Bent igjen var tilbake på halvparadene i mage/overkropp som skal times med stegene. Og for dem som kan huske tilbake til følelsen av å lære seg travsving i sin egen kropp, så vet man hvor utrolig mye fortere det går enn skrittsving. For å gjøre en lang historie kort: Les hele det avsnittet over én gang til, bare tenk på at det ble gjort i trav. Puh! Bobbie var litt daff i traven, så for å få litt mer energi utfordret jeg igjen skjebnen og ba om noen galoppansprang i håp om at det skulle hjelpe. Det ga oss vel egentlig ikke så veldig mye mer sprut, men det var veldig gøy å kunne be om litt galopp uten å kjenne noe som helst fuzz. Salen har nok gjort både Bobbie og meg mye mer trygg på hverandre i galopp. Jeg har fått bedre balanse, Bobbie har fått bedre balanse, og når vi da tok vekk salen, så klarer vi fortsatt å holde balansen begge to, slik at galoppen blir en positiv greie. Når vi fattet en venstregalopp og galopperte en kvart volte med kommentaren "ya, gooood. That was a really good canter" fra Bent, så synes jeg skjebnen var nok utfordret og jeg hadde fått den gode kurs-følelsen helt tilbake igjen, så jeg hoppet av og avsluttet timen. Bent avsluttet med at det var godt å se at hun beveget seg bedre enn første timen, og selv om jeg fortsatt sitter igjen som et spørsmålstegn med hva som egentlig skjedde den første timen, så falt jeg ganske kjapt til ro med at det vil jeg aldri få vite, men så lenge time to gikk bra, så gikk jeg kvelden i møte med et smil. Det var en virkelig god følelse.
Årets Bent-kurs ble ikke som jeg hadde tenkt meg, men jeg endte opp med masse ny lærdom og et par nye øyne. Selv et par uker etter årets Bentkurs sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som egentlig skjedde dette kurset, men selv om følelsen er rar og ikke helt som den pleier etter kurs, så er den på en måte god. Men kanskje aller mest forundret, tankefull og undrende. For å ta kurset i seg selv, så kjørte jeg ned som jeg pleier på fredagen og rei Bobbie en kul økt i hallen. Det er ikke ofte jeg pleier å ri dagen før kurs, men ridning har liksom vært greia vår i det siste. Det er der jeg føler vi er nå, det er der jeg føler vi har mest å hente og hvor vi koser oss mest. Hun var litt vel elektrisk, til tross for at det var flere andre i hallen, men energien holdt seg sånn tilsynelatende innenfor ramma jeg ga henne. Jeg sa meg fornøyd med frøkna og følte meg klar for lørdagen, hvor det var jeg som fikk åpne ballet med den første timen. Hva som egentlig skjedde denne timen er jeg fortsatt usikker på, og selv om jeg har video fra timen, så har jeg ikke orket å se igjennom den. Siden jeg for tiden føler at det er ridningen som er vår greie, så bestemte jeg meg for å ri også første økta på kurset. Det har jeg aldri gjort før. Tidligere har jeg alltid jobbet fra bakken og longert første økt, men det var ridningen jeg ønsket å kikke på denne gangen. Tanken var at hvis Bobbie virket sliten eller lite motivert, så kunne jeg heller ta henne fra bakken en av de andre timene hvis det føltes riktig, hvis ikke var hovedplanen å ri alle tre timene. Bobbie og jeg skrittet inn i hallen og den neste halvtimen sitter igjen i minnet mitt som et stort spørsmålstegn. Bent var ikke sein om å kommentere hvor dårlig Bobbie gikk, og at han virkelig hadde forventet en helt annen utvikling enn det han nå satt og så på. Hun gikk bare og lente seg på bogene, var stiv og rar i bevegelsene og kunne ikke lengre trave rent over ryggen. Også jeg var helt i ubalanse, hadde mistet helt takten i setet mitt og hadde sjenkler som blafret i alle himmelretninger. Jeg prøvde å ta meg sammen i sitsen min og følte at ting gikk noe bedre, men følelse og virkelighet hang tydeligvis på ingen måte sammen denne dagen. Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie. Bent og jeg ble enige om at jeg hoppet av Bobbie, salen ble tatt av og jeg longerte henne i skritt, trav og galopp. Tilbakemeldingene ble ikke noe mer lystige selv om Bobbie slapp unna den ubrukelige rytteren hun åpenbart hadde på ryggen. Takten var fortsatt ikke ren i trav, og galoppen var mer pass enn noe annet. Jeg kjente fortvilelsen krype oppover i både magen, brystet og halsen, og det som var mest fortvilende var at jeg ikke så det selv. Jeg så de fysiske tingene Bent påpekte, at hun landet med frambeinet i sanda med tåa først, og at utvendig frambein gikk mer bakover enn framover, men jeg klarte ikke se at min flinke, fine, fantastiske Bobbie var blitt så innmari mye dårligere enn før. Det har jo gått så bra den siste tiden? Halvtimen min tikket seg mot slutten og jeg var så fortvilet. Jeg prøvde å forstå hva det er som kan ha gjort hesten min så dårlig. Hva som kan ha gjort at jeg ikke har sett det selv. Var det bare et tilfeldig tilfelle akkurat der og da, eller hadde det kommet snikende over tid? Er jeg helt på bærtur med det jeg driver med i den daglige treningen? Har jeg ødelagt hesten min? Hjertet mitt sank som en stein i brystet i det timen min var over og jeg gikk fram til Bent. Jeg har aldri følt meg så usikker på meg selv før, og jeg visste ikke annet enn å spørre Bent «hva gjør jeg nå?». Vi ble enige om at jeg på neste time skulle starte helt fra bunn av i groundwork, og se hvordan ting så ut der. Så fikk vi jobbe oss oppover til det vi fant ut hvor det eventuelt kræsja. Jeg har aldri opplevd en så tøff ridetime før, og det som var mest frustrerende var min manglende evne både til å se og føle noe så mange andre åpenbart så, men ikke jeg. Jeg skjønner rett og slett ikke hva som skjedde den timen. Da jeg kom ut av ridehallen og fikk en klem av Monika kom tårene krypende. Det var bare en fortvilende følelse. Til tross for at jeg akkurat hadde vært gjennom min tøffeste mentale time noen sinne hadde Bobbie vært en stjerne. Aldri har jeg følt meg så fraværende fra henne på en time som jeg gjorde på denne timen. Allikevel var hun helt med selv, hun gjorde som jeg ba om, og var bare en herlig kursponnifrøken. Jeg er heldig som har verdens beste Bobbie ♥ Tankene gikk i spinn i hodet de neste timene, men jeg fikk pustet ut, roet meg ned og tenkt at det var vel en mening med dette også på et vis. Jeg klarte å innstille meg selv helt på at vi skulle ta det helt fra bunn av, med bakkearbeid på neste økt, selv om det er evig lengesiden vi har jobbet fra bakken. Jeg klarte å innstille meg på at vi fikk starte på A på økt nummer to, også hadde jeg absolutt ingen tanker om veien videre – den fikk bli til utifra hva som skjedde og hvordan Bobbie og jeg selv var. Så var det bare å vente til jeg skulle inn neste gang, og håpe at det ville gå bedre. Fortsettelse:
Time to: Et bedre inntrykk Time tre: Alt falt på plass Tanker etter kurset: Et par nye briller skaper forvirring «Sometimes all it takes is a tiny shift of perspective to see something familiar in a totally new light.» Skrev det sitatet på en instagrampost i går, og det er så sant. De siste par dagene har hjernen bare gått på høygir. Igjen møter jeg meg selv i døra når det kommer til treningen av Bobbie. Det er ikke til å legge skjul på at hun på hjemmebane er en heller bedagelig frøken som aller helst ikke gjør så veldig mye mer enn hun må, og gjerne litt mindre enn det. Jeg har i lengre tid følt at jeg trenger mer reaksjon på sjenkel fra henne når jeg rir, og vi har havnet i en litt kjedelig sirkel hvor ting har blitt tungt og negativt for oss begge. Samtidig synes jeg det er så gøy og motiverende å ri nå, fordi jeg har en sal som gjør ridningen så mye mer behagelig. Jeg skal ikke si enkel, for det er det ikke, men det har gjort så milevis forskjell. Jeg bare gleder meg til å ri. Samtidig med den litt sure bismaken på at jeg vet jeg må være så streng med Bobbie for at hun skal gå frem. Vanskelige greier. På mandag var planen min egentlig å longere, men jeg fikk et innfall om å ta med Iscos lange tøyler ned, for det kunne jo være morsomt å prøve og jobbe henne litt for hånd. Jeg gjør egentlig aldri det med Bobbie, men jeg jobber jo Isco en del lange tøyler, så hvorfor ikke prøve en gang igjen med frøken pøken. Vi varmet opp med litt versader og travers før vi kikket litt på traven. På venstre hånd fanget Bobbie umiddelbart opp samling i trav, og hun jobbet nesten seg selv mot piaffen. På høyre hånd fattet hun umiddelbart galopp om jeg ba om nedkorting av tempo og økt takt. Jeg måtte smile og tenkte at det er mer vanskelig å samle seg for henne på høyrehånd, så hun velger heller galoppen. Jeg lot det passere uten noe mer fuzz rundt det - jeg klarer liksom ikke være misfornøyd med fire-fem galoppsteg for hånd istedenfor samling mot piaffe. Når jeg satte meg opp for å ri på tirsdag slo det meg. Vi hadde varmet opp og jeg skulle kikke på galoppen. Startet på venstrehånd, og ba om galopp, men Bobbie svarte med samling i trav istedenfor. Jeg fant galoppen etterhvert, men inntrykket jeg satt med var at venstregaloppen var vanskelig for henne å fatte. På høyrehånd fattet hun uten problemer. Det som ble litt interessant med denne sammenligningen var at jeg for hånd tenkte at travsamling på høyre hånd var for vanskelig, så derfor valgte hun galopp. Mens når jeg rei var inntrykket at galoppen på venstrehånd var for vanskelig, så derfor valgte hun samling. Hun har samme fysiske reaksjon fra bakken og for hånd, men min opplevelse av situasjonen, og min innfallsvinkel på problemet ble helt annerledes i de to tilfellene. Egentlig en veldig interessant greie å kjenne på! Og mens jeg har drodlet og tenkt rundt dette, så har jeg også tenkt på min oppfattelse av situasjonen under trening. Nå skal det sies at Bobbie har blitt flinkere til å svare fram. Vi har fortsatt en god vei å gå, men vi kommuniserer mye bedre. Jeg har også blitt flinkere til å sortere ut hva jeg faktisk ber om. Merkelig at hennes respons og min evne til å forstå hva jeg ber om henger sammen.... :p Jeg har i fortsettelsen av dette tenkt litt rundt det der å være fornøyd med det man har når man trener. Ikke fordi at ting ikke skal bli bedre, men fordi at man får en helt annen mental innstilling til ting når man starter med å være fornøyd. Det er bedre å være glad for det man har og se hvordan man kan forme det så smått litt i en eller annen retning, framfor å konstant gå rundt å være misfornøyd med det man har og aldri føle at ting er bra nok. Samtidig er det ikke rettferdig av meg overfor Bobbie å prøve og forandre hele personligheten hennes til noe hun ikke er. Hun er ikke en superelektrisk gangartsmaskin som spruter ut steg bare jeg kiler henne med sjenkelen. Men hun tør å overvinne sin egen frykt ved å gå over en stor bekk når jeg ber henne om det. Hun fatter galopp fra skritt og jobber intenst med å følge (den noe ukoordinerte) kroppen min når jeg prøver å forme henne i galoppen. Hun synes det er helt grusomt å gå fram, men etter repeterende trening så gjør hun det når jeg ber om det. Hun ER blitt bedre, og hun ER flink! Jeg har ingen grunn for å være misfornøyd med henne, og prøve å forme henne til noen hun selv ikke er. Så med et litt annet perspektiv så har vi de to siste gangene begge to smilt etter treningsøktene våre. Det har vært en annen følelse over dem. Vi har verken gjort så mye mer eller mindre enn hva vi gjorde forrige uke, men mitt perspektiv har endret seg litt. Fra å hele tiden ønske mer, til å se hva vi kan gjøre med det vi har. Noen ganger er det ikke mer enn en litt annen vinkel som skal til :) What screw us up most is the picture in our head of how it's supposed to be. Tredje og siste timen for Michelle bestemte vi oss for å ha kompaniskap av Fjelldølen i hallen. Bobbie var plutselig som hjemme. Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min. Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft. Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning. Vår sits må være i balanse så vi ikke sitter i veien for vår egen intensjon. Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. Å forstå er 10 prosent. Å føle er 90 prosent. Men du kan ikke føle om du ikke forstår. Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om. Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! En annen kul følelse er alle de positive og glade menneskene som var med på kurset. Det var en helt herlig stemning og gjeng. De er og blir noe magisk med disse Michellekursene i Hamar, og det slår liksom ikke feil. Magien gjorde også at det var oppholdsvær lørdag og søndag, og mandagen etter kurset når alle var trygt hjemme (på sommerdekka sine) dekte værgudene hele Hamar med et ordentlig tykt lag med snø. Takk og lov for at vi ikke fikk det under kurset!
Nå er det bare å lade opp til årets Bentkurs hvor jeg mistenker vi får enda mer å tenke på, samt begynne planleggingen til det neste Michellekurset i oktober. Jeg gleder meg veldig allerede! Årets første Michellekurs i Hamar startet for Bobbie og meg med en rolig time med masse fokus på sete og sits. Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt. Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne! Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid. Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to. Det er lite annet å gjøre enn å le... Disse damene! Første økt på årets Michellekurs hadde gått smertefritt for seg. Bobbie hadde skrittet rundt og latt meg kjenne på følelsen av sete og sits i min nye sal. Den andre økta bestemte Bobbie seg for at jeg skulle få demonstrere hvor godt jeg sitter i den nye salen. Som skrevet i den første bloggen fra kurset hadde Bobbie fått en ny venn på kursstallen, nemlig Anna Lenes Fjelldølen. De stod inne sammen, tvers over gangen for hverandre, og de sto ute i paddock ved siden av hverandre. Da jeg skulle inn på økt nummer to på lørdagen salte jeg på Bobbie som vanlig ute, og ventet litt slik at den som hadde time før meg fikk gått ut før vi gikk inn. Et sånn "sikkerhetstiltak" jeg benytter meg av for å unngå at Bobbie opplever å bli forlatt inne i ridehallen. For Bobbier kan det nemlig være ganske kjipt hvis Bobbier er i det rette humøret. Hun var helt grei å stå ute og vente med, men da vi gikk inn i den tomme hallen for å starte timen vår startet balubaet. Det var som om noen trykket på en bryter i det vi gikk inn porten. Aldri før har jeg opplevd at hun har vært så bortevekk mentalt at jeg ikke en gang får parkert henne foran en krakk for å stige opp på henne. Hun jazza seg så opp at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å gå. Jeg måtte kle av saltrekket i fart, og det samme med jakka mi. Jeg slengte det fra meg på bakken, mens Anna Lene løp etter oss og plukket det opp. Bobbie skulle på ingen måte stå stille. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo man prøver bakkearbeid. Jeg plasserte meg foran henne, men kjente fort at det var risky business, for her var det snakk om et lite løft på skuldrene fra min side, og Bobbie ville eksplodert opp i galopp. Da stod jeg farlig nærme noen frambein. Derfor ble det noe vi egentlig aldri gjør - work in hand, i håp om å finne noe form for kontakt med den forstyrra hjernecella. Bobbie svarte på det fysiske jeg ba om, men mentalt var hun fortsatt heeelt på viddene. Dette var ikke mye akademisk ridekunst, dette var krisehåndtering :p Etter noen runder på begge hender og et par minutters arbeid vurderte jeg det dithen at Bobbie ville klare å parkere stillestående i ca. 15 sekunder - lang nok tid til at jeg fikk hevet meg opp på ryggen hennes. Det holdt såvidt. Jeg kom meg opp og tok en rask avgjørelse på at det stillestående arbeidet ventet vi med til en senere anledning :p Godt plassert oppe på ryggen til Bobbie var det bare å nyte tryggheten salen gir meg, og trave avgårde. Bobbie synes nemlig trav var en fin gangart. Jeg tror nesten Michelle var mer nervøs enn meg, for hun kom gående og ble stående lenge på bana sammen med oss. For første gang på aldri så lenge hadde jeg iallefall energi. Lassevis med energi. Jeg hadde bare litt problemer med å få med meg hva Michelle foreslo jeg kunne bruke denne energien til, fordi Bobbie var alt for opptatt med å hyyyyyle etter sin store kjærlighet. Et hyl er greit, to hyl også. Tre og fire og fem skal jeg også tåle, men det kom et punkt hvor jeg omtrent brølte like høyt som Bobbie hylte, for å i det minste prøve å fange oppmerksomheten hennes et kvart sekund, og snappe henne ut av hyyyylinga. Det gikk såder... Vi prøvde litt av hvert for å få Frøken Fryd tilbake til jordens overflate. Det første vi prøvde endte egentlig bare mer med at hun forlot den. Vi testet ut å gi henne en del øvelser å tenke på - og noe velkjent noe: skritt (evt. trippetrav), holdt, rygg og fram. Det eskalerte i større og større grad til at hver gang vi gjorde holdt, så svarte Bobbie super-mye-mer enn hun skulle, og jeg satt på en ponni på to bein. Heldigvis føler jeg meg på ingen måte utrygg når hun gjør sånt, men hun var fortsatt såpass lite med mentalt at både Michelle og jeg ble enige om at det kanskje var litt tryggere å bruke energien framover istedenfor at hun fikk anledningen til å bruke den oppover. Så vi droppet ryggingen som trigget Bobbie, og jobbet heller mot et samlet trav. Tankegangen var: "Du har masse energi du trenger å gjøre av en plass? Se her, her har du rammen din. Kos deg!" Det gikk noe bedre, men jeg skal ikke si at det gikk bra :p Halvtimen gikk med variasjoner mellom skritt og trav, samlet og lenget, og forsøk på å se om det gikk an å få noe som helst kontakt med Bobbie. Vi kunne, utrolig nok, avslutte med en hest som stoppet for at jeg slapp tøylene, og da var det bare å hoppe av, rose masse og leie henne ut fort som fy. Avslutte på et godt mentalt sted. Vel ute var Bobbie plopp tilbake til gode gamle Bobbie. Der så hun jo Dølen. Trollefrøken :p Jeg kan ikke si at vi hadde et eneste steg gjennom timen som var biomekanisk korrekt, eller sånn veldig kroppslig hensiktsmessig og utdannende for Bobbie. Allikevel er det lengesiden jeg har avsluttet en time hvor jeg har vært så stolt! Stolt av meg selv for at jeg håndterte situasjonen jeg havnet i (og som jeg veldig sjeldent havner i) på en (om jeg får si det selv) utmerket måte! =D I tillegg er jeg stolt over at grunnarbeidet vårt sitter mer og mer. Hadde dette vært et kurs for to år siden ville jeg vært i kjelleren. Jeg husker en blogg jeg skrev om et Michellekurs hvor Bobbie var mentalt bortevekk og jeg var så lei meg og så tung etter kurset: Rød hoppetusse på kurs. Så bortevekk som hun var på det kurset i 2014 var ingenting i forhold til hva hun var denne gangen. Men denne gangen hadde jeg verktøyene klare til å takle det Bobbie serverte, og jeg kunne gi Bobbie en god avslutning på timen, jeg kunne smile og rose, og jeg kunne være glad. Følelsen av godt grunnarbeid, god forståelse og i bunnen en god kommunikasjon som selv ikke forsvinner til tross for at Bobbie tok seg en mental tur til månen og tilbake - den er det lite som slår. Jeg føler også at salen virkelig kom til sin rett denne timen. Ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg kunne sitte hele veien og bare være der, uten å føle at jeg ble kastet ut av balanse eller vinglet. Bobbie fikk virkelig vist hvor lurt det har vært å investere i den salen =D Nei, vi var ingen pen ekvipasje. Nei, vi gjorde ikke mye rideteknisk bra. Nei, vi kunne på ingen måte få vist det vi gjør hjemme. Nei, vi fikk egentlig ikke så mye fornuftig sånn rent læremessig ut av den timen. Men klapp på skuldra til meg for å håndtere situasjonen bra, og kunne gi Bobbie en stødig ramme. Klapp på skuldra til Bobbie som faktisk holdt seg innenfor rammen, til tross for at hun var helt bortevekk. Selv om hun var luftig, så eksploderte hun ikke slik hun har gjort før. Hun holdt seg på matta og innenfor det jeg ba om (selv om det ble litt mye noen ganger bare). Jeg fikk altså så mye ut av den økta! Jeg fikk til og med kjenne på følelsen av piaffe, så nærme vi noensinne har vært det. Ikke fordi hun nærmet seg noe som lignet piaffe, men fordi hun hadde energien som jeg har lett etter hjemme, og som vi trenger i samlingene våre. Vi mistet mye annet som vi har hjemme, men jeg fikk en smak av noe jeg ikke har kjent før. Jeg fikk energi. Slikt smiler man av :) Nå gjenstår det bare å finne fram den herlige energien samtidig som hodet er på plass. Kanskje også det kommer en dag?
Jeg har hørt det siden jeg startet med akademisk ridekunst, men den siste tiden har jeg hatt ekstra fokus på det. Tenk hvor mye man kan gjøre fra hoftene. Man hører til stadighet at man skal ri for setet. Men hvor flinke er vi egentlig til å gjøre dette? Jeg legger fortsatt til sjenkel når jeg skal ha Bobbie til å gå fram, og jeg lirker fortsatt i innvendig tøyle når jeg ber henne om å bøye seg. Jeg har hørt det omtrent fra dag én at man skal starte med primærhjelpen, altså setet, også be videre med sekundærhjelperne. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er så mye lettere å bare gi sjenkel eller trekke i en tøyle. Etter jeg rei for Arne Koets i oktober fikk jeg virkelig satt fingeren på dette med hofter. Satt sammen med noen tanker fra Christoferkurset så har jeg virkelig testet ut det med å ri fra hoften den siste tiden. De tankene jeg har gjort meg rundt dette er omtrent følgende: For det første brenner Arnes «hips in front» seg inn i hodet mitt. Det er så stor forskjell på følelsen i min egen kropp når jeg faktisk klarer å ha hoftene mine foran meg, istedenfor å vippe dem ut bak. Særlig i galoppen har det å holde hoftene foran meg hjulpet meg mye til å forklare Bobbie at hun skal fortsette å galoppere istedenfor å bryte av. For det andre har jeg begynt i større grad å ri med hoftene. Istedenfor å legge til sjenkel når jeg ber Bobbie om å gå frem, så starter jeg bevegelsen fra hofta. Bobbie begynner i større og større grad å høre på det, men det krever selvsagt at hun mentalt er "påkoblet". I overgangen til trav har jeg også i stor grad begynt å bruke hoftene istedenfor sjenkler. Overgang fra skritt til trav er en taktendring, så da skal det i teorien være hoftene som gir den takten. Lett påstår jeg ikke at det er, men det er desto mer gøy når det faktisk funker. Også galoppfatninger prøver jeg å gjøre i hovedsak gjennom hofta, men her trenger jeg fortsatt litt sjenkel da vi ikke er så gode på galoppfatninger enda. Det samme gjelder i overganger nedover. Jeg prøver å gjøre det med en taktendring i hofta, framfor å bremse med tøylene. Utfordringen jeg til stadighet støter på her er at det å ri fra hoftene handler jo om å bruke minimalt med bevegelser og signaler. Det er jo ikke akkurat store greiene man driver med. Det vil si at det setter enormt store krav til nøyaktigheten min som rytter, og at samme bevegelse hele tiden betyr det samme. Jo høyere opp på gangartsskalaen vi kommer, jo mindre presis blir jeg, og jo enklere er det å misforstå meg. Og selv om Bobbie er verdens flinkeste lille ponnitroll, så skal det ikke stikkes under en stol at hun er veldig flink å tolke alt hun tror hun kan tolke som "nå går vi litt saktere" til "nå går vi litt saktere". Det gjelder da for meg å huske å ha «hips in front» hele veien, for gjør jeg en aldri så liten endring, så tolker veldig gjerne Bobbie det som enten "trav", "skritt", eller aller helst "bråstopp - pauseeee! Nååå var jeg flink, vel!?" Svinger prøver jeg også i større grad å ri med hofta. Dette henger forsåvidt også en del sammen med ett av de andre tingene jeg har fokus på for tiden, nemlig blikket. Når jeg ser hvor jeg vil ri, så er det også mye enklere å få kroppen til å følge med, og særlig at hoftene vrir seg i riktig retning, med utvendig hofte bak, og innvendig hofte framover. Her har også knærne mye å si, og jeg har ikke helt sortert ut akkurat hvordan og hva jeg gjør, men dette skal jeg jobbe mer med. Poenget er uansett at det faktisk fint går an å styre hesten med hofter/setet. Den beste måten å teste dette på er enkelt og greit å slippe tøylene. Det er lite som er mer avslørende enn akkurat det. Å ri fra hoftene/setet er fascinerende greier. Og det er lite som er så kult som å sitte på hesten mens den står stille, vippe hofta litt ned, og vips, så går dere. Eller å skritte avgårde og si "vipp-vipp" med hofta, og vips så er hesten i trav. Men skal man klare å ri for hoftene så kan man være så bevisst man bare vil på det tekniske. Det hjelper lite hvis ikke det mentale er på plass. Er ikke hesten mentalt med deg så kan du bare glemme å få den til å fokusere på de små hoftebevegelsene. Vi har hørt det før, men jeg påminner om det: Start alltid med primærhjelpen, og gå videre med sekundærhjelpen. Jobber du deg ut fra den tanken kan du plutselig ri for tankens kraft :) Når jeg trener Bobbie er det alltid et eller annet jeg fokuserer litt mer på enn noe annet. Nå for tiden er det blikket. Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye! Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp. • Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel. • Du slipper å ri ned medryttere. • Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. • Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. • Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. • Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. • Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse. Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;)
Er det rart jeg ler når jeg trener han her? Jeg skrev i årsoppsummeringen at jeg kan irritere meg over at jeg etter 1,5 år ikke har klart å lære Isco travers. Når det er sagt, så har vi jo jobbet så smått mot det uten å konkret jobbe med det, og selvfølgelig måtte jeg bare teste for å se hvor landet lå nå. Greia har vært at han skjønner stadig bedre og bedre det å flytte bakparten, men når det skal gjøres i bevegelse så klusser det seg til for han, og det er fortsatt vanskelig. Resultatet denne gangen ble allikevel at Isco faktisk klarte å gå en travers på høyrehånd, bedre enn han har gjort noen gang før. Han fikk selvsagt masse ros, kos og godbit for forsøket, og som den kloke ponnien han er, så skjønte han jo selvsagt at han var flink. Og hva gjør man når man er flink og får ros for det? Man fortsetter å være flink, i håp om å få mer ros, kos og godbiter. Jeg plukket opp tøylene igjen og smattet på han for å få han til å skritte. Resultatet? Snurr film. Prøv og ikke le... :p (anbefales å sees med lyd) Dette er altså et resultat av at jeg, ubevisst, smattet når vi trente inn å flytte bakparten. Isco vet dog utmerket godt, etter gjentatt repetering at smatting betyr "gå fram", og kun det. Men! Når det passer Isco så svarer han slik som på videoen når jeg smatter for å be han om å gå fram. Jeg har, etter at jeg skjønte denne feilkoblingen, vært veldig påpasselig med å skille de muntlige kommandoene (og tøylene som er rundt han signaliserer også "gå frem", ikke "flytt rompa"), og jeg har egentlig lykkes godt med å få han til og forstå "skritte" når alt det andre går i vranglås. Men innimellom, slik som her, så er han bare ekstra flink - synes han selv ;) Det er ikke uten grunn jeg sier at Isco er den vanskeligste ponnien jeg har vært borti. For det er jo ikke det at han ikke forstår. Det er heller ikke det at han ikke vil. Og heller ikke at han ikke kan. Det er bare for meg å klare og sette sammen alt riktig. Og det klarer jeg åpenbart ikke helt enda :p Isco vil jo bare vise hvor kjempeflink han er - og det er han jo =D
Det er ikke rart man ler (og får litt grå hår) når man trener en sånn kreativ og veldig tenkende ponni. Enden på visa ble at jeg måtte gå fram og gå sammen med han noen steg, så vi kom oss videre =D Som sagt - med Isco så følger vi ikke boka. Der er det vi som skriver boka - Iscoboka - og den er veldig morsom å skrive ;) Noen ganger så er ikke ord nok. De følelsene jeg sitter igjen med etter Michellekurset lar seg vanskelig beskrive, men jeg gir det allikevel et forsøk. Først må vi ha kraft. Så må vi vite hva vi vil med kraften. Kraften kan gi seg utspring på mange måter, men den skal fungere som vår tjener. Ikke som vår herre. Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen. Jeg sitter med side opp og side ned av notater fra årets siste Michellekurs. Jeg har startet på denne bloggen flere ganger nå, og slettet det gang på gang, for det er så vanskelig å få fram de følelsene jeg satt med etter kurset. En ting var Bobbie, som bare var helt magisk. En annen ting var Michelles teoritimer, hvor jeg virkelig fikk en dypere forståelse for så mye. Og allikevel klarer jeg ikke få det ut på en måte som rettferdiggjør følelsene under og etter kurset. Både fordi det var så mye, og fordi det gikk så mye nettopp på følelse. Men noe må jeg få til, så jeg prøver. Titt gjerne innom bildegalleriene for enda flere kloke Michelle-sitater, mer knyttet direkte til ridningen min. Når hesten forstår hva vi vil ha handler det om at vi gir plass til det vi vil ha. Ha en plan og gi plass så det kan skje. Vi snakket mye om kraft, og kraftens retning. Michelle sammenlignet det med en seilbåt. En seilbåt uten vind i seilene kommer seg ikke langt. Og hvis man så får vind (kraft) i seilene så hjelper det lite hvis vi ikke har noen plan om hvilken retning vi vil bruke denne kraften til. Når vi snakker om kraften igjennom hestens kropp går den alltid fra en retning til en annen retning. Fra bakbein til frambein, forhåpentligvis. Eller fra bakbein og rett ut over utvendig skulder. Eller innvendig skulder. Vi har vel alle kjent det. Eller fra bakbein og umiddelbart opp i luften. Det har vel hendt det og. Det bakben som er i bakken er det som produserer kraft. Men til hvilken retning produserer det? Når vi blir klokere på retningen, kan vi også bruke det. Ofte blir jeg opphengt i det bakbeinet som er i luften. Det er jo det som går an å gjøre noe med - som går an å påvirke. Det er ikke feil, men vi må samtidig ikke glemme det som er i bakken. Det som produserer. Bobbie og jeg har lenge utforsket travet, og vi har vært innom mange forskjellige typer trav. Blant annet et trav med stive bakbein ned i marken som ikke gir noe flyt. Dette har forandret seg markant den siste tiden, og det har blitt mye mer flyt i det. Michelle oppsummerte det til at det nå var blitt «boing, boing, boing, uten boing». Det er kanskje ikke så veldig forståelig for andre, men for meg er det det. Jeg har tidligere snakket om svevetrav, men nå tror jeg vi er mer inne på flytetrav. Det kjennes enda bedre ut! For å ha kraften ned er vi nødt til å ha kraften fram. Eller sagt på en annen måte: Du kan ikke samle uten å ha noe og samle på. Eller sagt på en tredje måte: Fram er samling og samling er fram. Michelle snakket om balanse, om fram og ned, og om fram og ned og samling. For det er lett å si fram og ned, men hva er det egentlig? Og hvordan rir man det korrekt? Det er akkurat like vanskelig å ri en korrekt fram og ned som en korrekt samling. Det er bare at samlingen ser så mye mer fancy ut, og har gjerne litt mer fancy navn enn fram og ned. Uansett om du rir det ene eller det andre, så kan du ikke gjøre det uten balanse. Og fram og ned for én hest trenger ikke nødvendigvis være fram og ned for en annen hest. Så hva med om vi heller bare tenker fram og opp istedet? Ja, hvorfor ikke. Sluta med öppna. Et morsomt sitat fra helgen. Siden vi som var på kurset i all hovedsak var norske, og kursholder er dansk, så må vi selvsagt ha en svensk sitat. Men det sier egentlig så veldig mye og kan leses på så mange måter. Det handler om balanse. Versaden og traversen er ikke lengre en versade eller en travers, det er verktøy som brukes for å få hesten i balanse. En versade med en travers. Eller en travers med en versade. Sånn et sted midt i mellom der har vi en hest i balanse. Vi snakker om balanse og kraft i hesten, men så lenge vi rir på hesten går den balansen og den kraften unektelig gjennom noe på veien. Gjennom din sits. Vi har selvsagt ikke et Michellekurs uten å snakke om sits. Selv har jeg trøblet med å fatte forskjellen på den statiske og den fysiske sitsen. Hvordan de fungerer og hvordan de påvirker og ikke påvirker hverandre. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å falle mer og mer på plass jo flere ganger jeg hører om det, og tanken viser seg å være riktig. Skal ikke påstå det har festet seg helt hos meg enda, men etter inputen fra Michellekurset sitter det enda mer på plass. Hvis vi forstyrrer hesten gjør det at den blir døv for hva vi egentlig ber om. Den statiske sitsen er vår balanse. Hvis den statiske sitsen vår flytter på seg, må også hesten flytte på seg for å holde balansen (husk at når vi snakker flytte på seg trenger ikke det nødvendigvis være at den fysisk flytter på beina). Den fysiske sitsen (som er det vi fysisk kan flytte på: kort fortalt alle kroppsdeler) skal ha evnen til å følge den statiske sitsen uten å bli statisk. For sitter du statisk, så sitter du i mot bevegelsen. Vi som ryttere sitter på noe som beveger seg. Det vil si at vi i vår kropp skal ha evnen til å følge den statiske sitsen i bevegelse. Nemlig... Sitt i balanse i forhold til hvor du går. Sitt i balanse i forhold til hva du ønsker. Når vi sitter på hesten skal vi tenke oss at vi som ryttere er som et litt trekanta timeglass, hvor alt samles i midten, mot spissene. Så lenge vi sitter i balanse med overkroppen over underkroppen vil tyngden komme ned til midten. Men når vi i bevegelse på volten, eller med en bøyning svinger den ene hoften mer ned og den andre mer opp, så blir ikke denne trekanten balansert hvis ikke vi gjør noe med skuldrene våre. Så i det ytterhoften løftes opp skal utvendig skulder gå frem. På den måten holder vi trekanten balansert slik at "sanden" kan renne fritt gjennom timeglasset. Hvis vi istedet begynner med lateral fleksjon i ryggen (bøyer oss til en side) vil tyngden flyttes ut over tyngdepunktet og skape ubalanse. Så for oss som ryttere gjelder det å finne balansen over det lille punktet som setter oss midt over hesten. Tyngden skal gå fra hodet og helt ned i sittebeinet. Vår sterkeste kraft er å ikke bruke kraft. Kraft skaper motstand. Balanse er noe hesten ikke kan gå i mot. Så før vi begynner å korrigere med sekundærhjelpere, vær sikker på at du selv er i balanse for det du ber om. Den formen vi vil ha i hestens vannrette rygg skal vi kopiere inn i vår loddrette rygg. Hvis ikke vi som rytter er i balanse i det vi ber hesten om å utføre noe, og deretter prøver å korrigere med sekundærhjelpere sitter vi i praksis og korrigerer et problem i oss selv. Den akademiske tidsreisen går fra å jobbe i fortid, til å forstå nuet til å planlegge fremtiden. Så med både deg og hesten i balanse er det bare å begynne og se framover. Når vi starter å ri jobber vi i fortiden slik at vi kan lære av det. Når vi kjenner det som skjer i sitsen vår så er det allerede for sent. Jo bedre vi blir, jo mer kan vi forstå hva som skjer akkurat her og nå, og dermed kan vi også begynne å forutse neste steg og planlegge fremtiden. Når verktøyet er på plass så gjelder det å se fremover og skape det neste steget. Du skal våge å se opp og skape fremtiden. Ridetimen for Christofer ble en frisk opplevelse både for Bobbie og meg. Aldri før om vi har travet og galoppert så mye på en time noen sinne. Økt takt, minsk tempo - senk takt, øk tempo - hva kom først: høna eller egget? Hjernen min gikk rundt etter første rideøkt med Christofer. Etter den første longeringsøkten hadde jeg såvidt luktet lunta, så jeg salte på Bobbie litt tidligere enn jeg pleier, også brukte vi noen minutter ute på utebana til litt bøy og tøy og oppvarming. Lunteluktinga mi slo til, for da jeg kom inn for Christofer startet vi økta med å jobbe oss litt rundt i trav og noe galopp. Christofer brukte de første minuttene bare på å kikke på oss uten å si noe - alltid like nervepirrende. Han synes Bobbie var en del kortere og stuttere i gangartene sine, da særlig trav, enn hva hun hadde vist på den første økta under longeringen. Man trenger jo ikke å være helt Einstein for å forstå grunnen til det. Jeg har jo sagt at jeg synes det er vanskelig å sitte på henne, og at jeg sliter med å følge bevegelsene hennes. Christofer gjorde kort prosess ved å korte opp stigbøylene mine og kommandere meg til å ri lettridning. Nå skal det sies at jeg har hørt det før, men så har det ikke blitt til at jeg har gjort det så mye (det var noe med den der sannheten som du kan høre teoretisk, men som må bli empirisk før du virkelig forstår det). Så lettridning ble det på oss, og selv om jeg hadde fått kortere stigbøyler følte jeg meg litt som en høne på vaglepinne. Alt skal liksom trenes på, og lettridning er ikke akkurat det jeg har trent mest på de siste åra. Allikevel ble det markant forskjell i Bobbie. Plutselig kunne hun la bevegelsen gå igjennom kroppen, uten å ha bevegelsen innom et par tydelig litt for stive hofter først. Vi fikk bare kjenne på hvordan det var å cruise rundt i et fremovertempo, og selv om Bobbie synes det er litt over the top slitsomt og mye å be om, så jogget hun godt på. Vi sjekket ut både høyre og venstre hånd, og på venstre hånd gikk det veldig bra, og Bobbie langet ut. På høyre hånd ble hun ikke så lang igjennom kroppen, men noe mer løpete og stutt. Løsningen på det ble å ta ned tempoet litt slik at takt og tempo hang mer sammen, for så og spørre Bobbie om hun kunne senke takten, men fortsette å holde tempo. Og det var her kaoset begynte. Ikke verken for ridningen eller Bobbie, men for den ene stakkars hjernecella oppi topplokket mitt som enda ikke hadde fått noe å tenke på. Den ble plutselig overarbeidet. Christofer hadde nemlig ut av seg en lang (den føltes veldig lang akkurat der og da) utgreining om tempo, takt, øking og minsking, og hva som skulle gjøres når og hvor og hvordan. Jeg har heldigvis kommet dit i teorien selv at jeg vet at lav takt og høyt tempo er mot en økning, mens høy takt og lavt tempo er mot en piaffe. Det Christofer sa til meg mens jeg rei fikk jeg med meg, og det ga mening der og da, men da jeg skulle prøve å huske det i etterkant var det totalt blankt. Helt bortevekk. Jeg tenkte jeg skulle være smart og benytte sjansen å spørre Christofer senere på kvelden, og han svarte godt for seg han, men jeg hadde mistet både evne til å høre etter, tenke og skrive ned, så resultatet mitt av det jeg skrev ned ble følgende: «Øk takt, minsk tempo – høy takt, øk tempo». Også har jeg i etterkant klusset ut høy og byttet med lav. Med andre ord, ikke så mye å bli klok av. Jeg husket nemlig at han hadde snakket noe om en spesiell rekkefølge under ridetimen, og det var den jeg helst ville fange tak i. Heldigvis filmet snilleste Anna Lene økta mi, og heldigvis var akkurat denne sekvensen hvor Christofer forklarte dette til meg med på filmen, så jeg har notert meg det og forenklet det litt slik at jeg kan pakke det i verktøykassa mi og jobbe med det i praksis utover vinteren. Det han sa er tatt fra da vi jobbet i et fremovertrav i lettridning, og skulle jobbe oss inn mot nedsittende samling. «Samle henne litt, og sett deg ned. Øk takten, minsk tempoet og sett deg ned. Så senker du takten og rir frem (øker tempoet). Når du skal øke tempoet, senk takten først. Hvis du har henne samlet og ber henne om å gå så vil hun begynne å springe hvis ikke du har senket takten først. Gjør vi motsatt med at du går inn i samling og tar ned tempoet for raskt, da senker hun takten når hun går inn i samling. Da får du en hest som bremser seg ned i samling. Når du rir frem: Senk takten og ri frem. Når du samler: Høy takten og senk tempoet.» Kan tro jeg har tenkt på denne i etterkant, og kommer til å tenke mye på den fremover. Mer bevisst jobbing med tempo og takt, og ikke minst der jeg som regel alltid ender: hvordan jeg skal klare å skille mellom alle disse ørsmå beskjedene jeg ønsker å forklare Bobbie. Takk og lov for at hun er tålmodig med meg. Så der jobbet vi da, med tempo, takt, lettridning og nedsitting, med en Bobbie som gikk markant mye bedre når jeg rei lett enn når jeg satt ned. Så får man si at man mister en del kommunikasjon når man rir lett, men der får man bare velge mellom ett av to. Noen ganger gjør man det ene, andre ganger gjør man det andre. I bunn og grunn kommer man frem til at variasjon er det beste. Vi fikk også kikke på galoppen, og Bobbie har aldri galoppert så mye på en gang før tror jeg. Samtidig var jeg ordentlig overraska over at hun faktisk var med, og bare et par ganger prøvde å bryte. Kurs-Bobbie er så kul! Heldigvis kom de samme problemene frem på bortebane som på hjemmebane, og det første Christofer la merke til var at jeg ikke skulle la hun gå for dypt i galoppen. Jeg kan og skal variere tempo og takt, men i frem og ned-tankegangen skal jeg heller tenke frem og opp. Samtidig ble det også ganske kjapt klart at det er høyregaloppen hun utvilsomt er best i, og venstregaloppen vi har litt mer jobb foran oss. På venstre hånd mangler jeg en del bøyning, og hvis Bobbie får velge selv, så går hun gjerne utoverstilt. Jeg har dratt og dratt i den innvendige tøylen uten at jeg har følt det egentlig har hjulpet så mye. Så kommer Christofer da. «Ha en lett traverstanke og legg til den utvendige sjenkelen her slik at du får hoften på plass og dermed kan runde henne rundt innvendig sjenkel». Plopp, så var Bobbie på plass gitt. Nesten litt irriterende enkelt :p Vi ble også utfordret ut på rette spor, og jeg kjente at jeg var litt glad for at Bobbie og jeg har snust litt på det hjemme også. Det er lettere å miste rundheten på de rette sporene, men skulle det skje, så er det ikke verre enn at vi bare rir oss inn på en volte igjen, legger til litt «drivning» som Christofer kalte det. Det viktigste i arbeidet til Bobbie og meg framover nå er at vi finner hennes gode galopp hver gang vi galopperer, hvor enn vi galopperer. Det skal vi starte med på en volte, og når vi kjenner vi har den godt på volten så skal vi ut på rett spor med samme takt, samme tempo, samme schwung, slik at ikke rett spor blir et sted vi faller i fra hverandre på. Deretter skal det flyttes over på diaogonalen og midtlinjer, kvartlinjer ogsåvidere. Generelt sett bare kunne holde en god kvalitet i grunngangarten uansett hvor vi er på banen. Det er jo så åpenlyst, men samtidig så vanskelig. I alle fall for meg. Og er det vanskelig for meg, så gjør jeg det jo ikke noe lettere for Bobbie, det har vi jo allerede fått bevist. Men man blir ikke bedre av å ikke øve, så vi galopperte oss rundt og forsøkte å huske og gjøre alt vi hadde fått beskjed om. Bare det å faktisk skulle ri i galoppen er en ganske ny følelse for meg. Å skulle påvirke og kjenne og tenke og føle er vanskelig, men det kommer seg gang for gang. Man kan jo ikke annet enn å føle seg som en nybegynner, men heldigvis går det seg sakte men sikkert til. Vi fikk testet kombinasjonen av volte og rett spor, og selv om Bobbie var superflink, så kjenner jeg at vi har noe å øve på i vinter. I følge Christofer skal vi fremover sørge for at Bobbie får bruke hele kroppen hele tiden - stakkars Bobbie ;)
Følelsen og tankene jeg satt igjen med etter denne økta var om mulig enda bedre enn den første. Jeg følte at Christofer igjennom lettridningen ga Bobbie en mulighet til å vise seg selv frem mer enn hva hun pleier. Og som et lite trøstende ord og klapp på skuldra til meg, så sa Christofer at hun har stor gang, og at det ikke er lett å sitte ned på henne og samtidig tillate all bevegelse igjennom kroppen hennes. Og jeg kjente jo forskjellen selv, og den var stor. Det er som sagt ikke første gang jeg er blitt bedt om å ri lett, men det er første gang det har blitt en sannhet for meg, og det er første gang hodet mitt har vært klar for å ta det i mot på denne måten. Også er jeg så glad for at jeg i etterkant har fått ryddet opp i tankene mine om takt og tempo. Det var virkelig det som skulle på plass under denne timen, og det kom på plass! Så da var det bare å ta med seg alle de gode tankene, fôre ponnien full av gulrøtter og epler og glede seg maks til dag to og tredje og siste rideøkt. Egen blogg dukker plutselig opp :) |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|