Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie.

Skrev det sitatet på en instagrampost i går, og det er så sant. De siste par dagene har hjernen bare gått på høygir. Igjen møter jeg meg selv i døra når det kommer til treningen av Bobbie. Det er ikke til å legge skjul på at hun på hjemmebane er en heller bedagelig frøken som aller helst ikke gjør så veldig mye mer enn hun må, og gjerne litt mindre enn det. Jeg har i lengre tid følt at jeg trenger mer reaksjon på sjenkel fra henne når jeg rir, og vi har havnet i en litt kjedelig sirkel hvor ting har blitt tungt og negativt for oss begge. Samtidig synes jeg det er så gøy og motiverende å ri nå, fordi jeg har en sal som gjør ridningen så mye mer behagelig. Jeg skal ikke si enkel, for det er det ikke, men det har gjort så milevis forskjell. Jeg bare gleder meg til å ri. Samtidig med den litt sure bismaken på at jeg vet jeg må være så streng med Bobbie for at hun skal gå frem. Vanskelige greier. 

På mandag var planen min egentlig å longere, men jeg fikk et innfall om å ta med Iscos lange tøyler ned, for det kunne jo være morsomt å prøve og jobbe henne litt for hånd. Jeg gjør egentlig aldri det med Bobbie, men jeg jobber jo Isco en del lange tøyler, så hvorfor ikke prøve en gang igjen med frøken pøken. Vi varmet opp med litt versader og travers før vi kikket litt på traven. På venstre hånd fanget Bobbie umiddelbart opp samling i trav, og hun jobbet nesten seg selv mot piaffen. På høyre hånd fattet hun umiddelbart galopp om jeg ba om nedkorting av tempo og økt takt. Jeg måtte smile og tenkte at det er mer vanskelig å samle seg for henne på høyrehånd, så hun velger heller galoppen. Jeg lot det passere uten noe mer fuzz rundt det - jeg klarer liksom ikke være misfornøyd med fire-fem galoppsteg for hånd istedenfor samling mot piaffe. ​

Når jeg satte meg opp for å ri på tirsdag slo det meg. Vi hadde varmet opp og jeg skulle kikke på galoppen. Startet på venstrehånd, og ba om galopp, men Bobbie svarte med samling i trav istedenfor. Jeg fant galoppen etterhvert, men inntrykket jeg satt med var at venstregaloppen var vanskelig for henne å fatte. På høyrehånd fattet hun uten problemer. 

Det som ble litt interessant med denne sammenligningen var at jeg for hånd tenkte at travsamling på høyre hånd var for vanskelig, så derfor valgte hun galopp. Mens når jeg rei var inntrykket at galoppen på venstrehånd var for vanskelig, så derfor valgte hun samling. Hun har samme fysiske reaksjon fra bakken og for hånd, men min opplevelse av situasjonen, og min innfallsvinkel på problemet ble helt annerledes i de to tilfellene. Egentlig en veldig interessant greie å kjenne på!

Og mens jeg har drodlet og tenkt rundt dette, så har jeg også tenkt på min oppfattelse av situasjonen under trening. Nå skal det sies at Bobbie har blitt flinkere til å svare fram. Vi har fortsatt en god vei å gå, men vi kommuniserer mye bedre. Jeg har også blitt flinkere til å sortere ut hva jeg faktisk ber om. Merkelig at hennes respons og min evne til å forstå hva jeg ber om henger sammen.... :p

Jeg har i fortsettelsen av dette tenkt litt rundt det der å være fornøyd med det man har når man trener. Ikke fordi at ting ikke skal bli bedre, men fordi at man får en helt annen mental innstilling til ting når man starter med å være fornøyd. Det er bedre å være glad for det man har og se hvordan man kan forme det så smått litt i en eller annen retning, framfor å konstant gå rundt å være misfornøyd med det man har og aldri føle at ting er bra nok. Samtidig er det ikke rettferdig av meg overfor Bobbie å prøve og forandre hele personligheten hennes til noe hun ikke er. Hun er ikke en superelektrisk gangartsmaskin som spruter ut steg bare jeg kiler henne med sjenkelen. Men hun tør å overvinne sin egen frykt ved å gå over en stor bekk når jeg ber henne om det. Hun fatter galopp fra skritt og jobber intenst med å følge (den noe ukoordinerte) kroppen min når jeg prøver å forme henne i galoppen. Hun synes det er helt grusomt å gå fram, men etter repeterende trening så gjør hun det når jeg ber om det. Hun ER blitt bedre, og hun ER flink! Jeg har ingen grunn for å være misfornøyd med henne, og prøve å forme henne til noen hun selv ikke er.  

Så med et litt annet perspektiv så har vi de to siste gangene begge to smilt etter treningsøktene våre. Det har vært en annen følelse over dem. Vi har verken gjort så mye mer eller mindre enn hva vi gjorde forrige uke, men mitt perspektiv har endret seg litt. Fra å hele tiden ønske mer, til å se hva vi kan gjøre med det vi har. Noen ganger er det ikke mer enn en litt annen vinkel som skal til :) ​

Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. 

Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min.

Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. 

Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft.
Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) 

En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning.

Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. 

Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om.

​Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! 

Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. 

La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt. ​

Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. 

Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne!

Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid. 

Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. 

Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to. ​

Første økt på årets Michellekurs hadde gått smertefritt for seg. Bobbie hadde skrittet rundt og latt meg kjenne på følelsen av sete og sits i min nye sal. Den andre økta bestemte Bobbie seg for at jeg skulle få demonstrere hvor godt jeg sitter i den nye salen. ​

Som skrevet i den første bloggen fra kurset hadde Bobbie fått en ny venn på kursstallen, nemlig Anna Lenes Fjelldølen. De stod inne sammen, tvers over gangen for hverandre, og de sto ute i paddock ved siden av hverandre. Da jeg skulle inn på økt nummer to på lørdagen salte jeg på Bobbie som vanlig ute, og ventet litt slik at den som hadde time før meg fikk gått ut før vi gikk inn. Et sånn "sikkerhetstiltak" jeg benytter meg av for å unngå at Bobbie opplever å bli forlatt inne i ridehallen. For Bobbier kan det nemlig være ganske kjipt hvis Bobbier er i det rette humøret. ​

Hun var helt grei å stå ute og vente med, men da vi gikk inn i den tomme hallen for å starte timen vår startet balubaet. Det var som om noen trykket på en bryter i det vi gikk inn porten. Aldri før har jeg opplevd at hun har vært så bortevekk mentalt at jeg ikke en gang får parkert henne foran en krakk for å stige opp på henne. Hun jazza seg så opp at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å gå. Jeg måtte kle av saltrekket i fart, og det samme med jakka mi. Jeg slengte det fra meg på bakken, mens Anna Lene løp etter oss og plukket det opp. Bobbie skulle på ingen måte stå stille. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo man prøver bakkearbeid. Jeg plasserte meg foran henne, men kjente fort at det var risky business, for her var det snakk om et lite løft på skuldrene fra min side, og Bobbie ville eksplodert opp i galopp. Da stod jeg farlig nærme noen frambein.

Derfor ble det noe vi egentlig aldri gjør - work in hand, i håp om å finne noe form for kontakt med den forstyrra hjernecella. Bobbie svarte på det fysiske jeg ba om, men mentalt var hun fortsatt heeelt på viddene. Dette var ikke mye akademisk ridekunst, dette var krisehåndtering :p Etter noen runder på begge hender og et par minutters arbeid vurderte jeg det dithen at Bobbie ville klare å parkere stillestående i ca. 15 sekunder - lang nok tid til at jeg fikk hevet meg opp på ryggen hennes. Det holdt såvidt. Jeg kom meg opp og tok en rask avgjørelse på at det stillestående arbeidet ventet vi med til en senere anledning :p ​

​Vi prøvde litt av hvert for å få Frøken Fryd tilbake til jordens overflate. Det første vi prøvde endte egentlig bare mer med at hun forlot den. Vi testet ut å gi henne en del øvelser å tenke på - og noe velkjent noe: skritt (evt. trippetrav), holdt, rygg og fram. Det eskalerte i større og større grad til at hver gang vi gjorde holdt, så svarte Bobbie super-mye-mer enn hun skulle, og jeg satt på en ponni på to bein.

Heldigvis føler jeg meg på ingen måte utrygg når hun gjør sånt, men hun var fortsatt såpass lite med mentalt at både Michelle og jeg ble enige om at det kanskje var litt tryggere å bruke energien framover istedenfor at hun fikk anledningen til å bruke den oppover. Så vi droppet ryggingen som trigget Bobbie, og jobbet heller mot et samlet trav. Tankegangen var: "Du har masse energi du trenger å gjøre av en plass? Se her, her har du rammen din. Kos deg!" Det gikk noe bedre, men jeg skal ikke si at det gikk bra :p Halvtimen gikk med variasjoner mellom skritt og trav, samlet og lenget, og forsøk på å se om det gikk an å få noe som helst kontakt med Bobbie. ​

Vi kunne, utrolig nok, avslutte med en hest som stoppet for at jeg slapp tøylene, og da var det bare å hoppe av, rose masse og leie henne ut fort som fy. Avslutte på et godt mentalt sted. Vel ute var Bobbie plopp tilbake til gode gamle Bobbie. Der så hun jo Dølen. Trollefrøken :p ​

Jeg kan ikke si at vi hadde et eneste steg gjennom timen som var biomekanisk korrekt, eller sånn veldig kroppslig hensiktsmessig og utdannende for Bobbie. Allikevel er det lengesiden jeg har avsluttet en time hvor jeg har vært så stolt! Stolt av meg selv for at jeg håndterte situasjonen jeg havnet i (og som jeg veldig sjeldent havner i) på en (om jeg får si det selv) utmerket måte! =D

I tillegg er jeg stolt over at grunnarbeidet vårt sitter mer og mer. Hadde dette vært et kurs for to år siden ville jeg vært i kjelleren. Jeg husker en blogg jeg skrev om et Michellekurs hvor Bobbie var mentalt bortevekk og jeg var så lei meg og så tung etter kurset: Rød hoppetusse på kurs. Så bortevekk som hun var på det kurset i 2014 var ingenting i forhold til hva hun var denne gangen. Men denne gangen hadde jeg verktøyene klare til å takle det Bobbie serverte, og jeg kunne gi Bobbie en god avslutning på timen, jeg kunne smile og rose, og jeg kunne være glad. Følelsen av godt grunnarbeid, god forståelse og i bunnen en god kommunikasjon som selv ikke forsvinner til tross for at Bobbie tok seg en mental tur til månen og tilbake - den er det lite som slår.

Jeg føler også at salen virkelig kom til sin rett denne timen. Ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg kunne sitte hele veien og bare være der, uten å føle at jeg ble kastet ut av balanse eller vinglet. Bobbie fikk virkelig vist hvor lurt det har vært å investere i den salen =D 

Nei, vi var ingen pen ekvipasje. Nei, vi gjorde ikke mye rideteknisk bra. Nei, vi kunne på ingen måte få vist det vi gjør hjemme. Nei, vi fikk egentlig ikke så mye fornuftig sånn rent læremessig ut av den timen. Men klapp på skuldra til meg for å håndtere situasjonen bra, og kunne gi Bobbie en stødig ramme. Klapp på skuldra til Bobbie som faktisk holdt seg innenfor rammen, til tross for at hun var helt bortevekk. Selv om hun var luftig, så eksploderte hun ikke slik hun har gjort før. Hun holdt seg på matta og innenfor det jeg ba om (selv om det ble litt mye noen ganger bare).

Jeg fikk altså så mye ut av den økta! Jeg fikk til og med kjenne på følelsen av piaffe, så nærme vi noensinne har vært det. Ikke fordi hun nærmet seg noe som lignet piaffe, men fordi hun hadde energien som jeg har lett etter hjemme, og som vi trenger i samlingene våre. Vi mistet mye annet som vi har hjemme, men jeg fikk en smak av noe jeg ikke har kjent før. Jeg fikk energi. Slikt smiler man av :) 

Nå gjenstår det bare å finne fram den herlige energien samtidig som hodet er på plass. Kanskje også det kommer en dag? ​

Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten.

Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling.

Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis.

Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. 

Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset.

Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. 

Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. 

Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang.

Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! 

Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. 

Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D 

Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. 
• Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp.
• Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover.
• Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. 
• Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! 
• Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. 

Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen:

Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p 

Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p
Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. 

Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" 

Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le.

Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) 

Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. 

For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. 

Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :) 

Bobbie har etterhvert fått være med på noen utstillinger, og vært både sprek og veldig håndterlig. Hadde egentlig ikke tenkt å stille henne noe mer, men siden dommeren denne gangen var Susan Hellum, så måtte vi bare bli med for å få en bedømmelse fra henne. Isco har aldri vært vist på utstilling før (såvidt jeg vet), så han fikk også være med på sin utstillingsdebut. Iscos forberedelser har begynt for flere dager siden, med børsting til den store gullmedalje, i håp om å få av litt pels. I tillegg har han vært så ekkel i pelsen på magen sin i vinter, så han fikk seg en real magevask tidligere i uka. Isco synes det var litt skummelt til å begynne med, men han forstod fort at det innebar magemassasje. Da var alt helt greit :) 

Jeg orker ikke ta det helt ut selv om vi skal på utstilling, så da jeg kom i stallen i dag håpet jeg bare at Isco ikke hadde rulla seg i gjørma. Det hadde han ikke, han lå og slappet så fornøyelig av i flisa i boksen. Pussejobben min var dermed relativt enkel - det vil si en halvtimes børsting med SleekEZ'en totalt på dem begge, også en 20-minutters børsting på hver av dem for finpynt. Fikk heldigvis god hjelp av Hanne-Malén til Iscopussing. Bobbie er litt enklere med litt kortere pels. Hun røyter ganske bra hun og, men hun blir bare litt støvete. Det løste jeg enkelt med et fuktig håndkle. Man og hale fikk en dæsj showsheen, og med det sa vi oss "good to go". 

Isco var førstemann inn, sammen med fire andre shettiser. Stas å se flere små synes han, så han skrittet villig på. Da vi skulle trave var han bare knallkul, for vi kan jo nå avsløre at vi egentlig aldri har trent på noe utstillingsmønstring. Men han viftet så godt han kunne med hovskjegget sitt. For dommeren stod han også pent og pyntelig, selv da hun skulle kikke på tennene hans (det har vi ihvertfall ikke trent på, men jeg måtte bare flire og si at vi fikk tommel opp hos tannlegen på torsdag :D ). Han innså plutselig at Bobbie var igjen ute, så det ble litt roping på TanteBobbie, men alt i alt oppførte han seg eksemplarisk. 

Vi var bare fire shettiser i klassen, og Susan hadde generelt hyggelige ord om de fire eksemplarene av rasen. Da hun skulle lese opp bedømmingen til Isco nevnte hun også at hun kjenner godt til oppdretteren hans - fra Shetlandsøyene. Litt morsomt :) 

Isco fikk følgende karakterer:
Rasetype og preg: 7 - Solid og sterk bygd vallak av bra type
Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Kort hals, ellers god skulder, overlinje og kryss
Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Sabelben, korte, steile koder. Bakbein: Sterke haser
Bevegelse: 7 - Skritt: Noe stiv bakbeinsføring. Kort frambeinsføring. Trav: Energisk men korte bevegelser
Helhetsinntrykk: 7 - Sterk bygd vallak med god kropp, men korte bevegelser
Sløyfe

Bobbie var klassen etterpå, og heldigvis var Hanne-Malén med og hjalp meg, så da Isco var ferdig byttet vi bare hest, og jeg fikk Bobbie. Hun var litt "på", men hun holdt seg godt i skinnet, og jeg hadde en supergod følelse da vi travet for dommeren for første gang. Arbeidet vi har hatt i det siste med å trave fram har virkelig funket! Hun stod pent oppstilt mens Susan kikket på henne, og vi ventet spent på resultatet. 

Bobbie fikk følgende karakterer:

Rasetype og preg: 8 - Hoppe av god type
Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Velformet, noe kort hals. Høy manke, god dybde. God skulder. Langt og velformet kryss. Godt muskelsatt kryss.
Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Noe flate framknær. Bakbein: Noe trang bakbeinsføring.
Bevegelse: 7 - Skritt: Taktfast skritt. Trav: Hasetrang. Taktfast trav men mangler litt løft.
Helhetsinntrykk: 7 - Velpresentert hoppe i passe hold. Mangler litt cob-utstråling. 
Sløyfe

Det er faktisk de beste karakterene hun har fått på de tre uoffisielle utstillingene jeg har stilt henne på, så det får vi være fornøyd med! Litt morsomt at kommentaren på travet hennes for to år siden var nesten helt identisk med den vi fikk nå. Også litt morsomt at man får kommentaren "velpresentert hoppe", når det man har gjort på forhånd egentlig bare er å børste henne.  

Dette er nok allikevel den siste utstillingen vi blir med på. Bobbie har gått fra å være villponni på utstilling, til å være veldig flink på utstilling, til nå å bevise at hun fortsatt er veldig flink. Målet mitt med å være med har alltid vært å være med for miljøtreningens skyld og for moroskyld, og jeg føler vi har kommet oss ganske i mål med akkurat den miljøtreningsdelen. 

Å stille Isco var også veldig morsomt bare for å få en bedømmelse og se hvordan han oppførte seg, men som Iscoer alltid er, så er han en stjerneponni. Tviler på det blir noe ny utstilling på oss, men det har vært veldig gøy å være med! 

Også er det litt artig å jobbe litt ekstra med å shine opp ponnitrolla. Det blir jo fort noen litt ekstra fine bilder av slikt. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset noen nydelige ponnibilder etter utstillinga. 

Det aller beste med hele utstillingsdagen er at uansett hvilke karakterer ponnitrolla hadde endt opp med, så er de de to beste trolla i verden uansett - i mine øyne. Og den følelsen er det absolutt ingen som kan ta i fra meg =D Rett og slett en herlig superdag med ponnipelsene ♥

Jeg skriver de, men mener egentlig Bobbie. Frøken Fryd har nemlig et mathjerte som strekker seg langt utover forstanden – i hvert fall min forstand. For å ta det hele fra begynnelsen:

Jeg ønsker å få maten litt opp fra bakken, og Bobbie får en fôrkasse.
Fôrkassen fungerer også som et hinder for Isco å spise maten til Bobbie.
Isco finner ut at han kan strekke seg over kanten og spise av maten til Bobbie, så fôrkassen må bygges opp.
Jeg bygger den opp med noen ekstra høye bein, slik at bare Bobbie rekker oppi. Dette gjør også at de klarer å spise rent under kassa.
Når de skal spise rent under kassa er de veldig flinke til å flytte rundt på den, så jeg stropper den fast i gjerdet for at den skal stå stødig.
Dette funker fint og ponnitrolla spiser gullende rent under kassa hver dag, og kassa blir stående. Dette fungerer godt i et drøyt års tid.

Til forandring fra de forrige årene har 2016 vært et år hvor jeg for første gang har hatt to ponnitroll å ha ansvar for hele året. Og ettersom jeg de siste årene sirlig har ført oversikt over Bobbies treningsår, så kunne jeg jo ikke gjøre noe annerledes for minsten. Derfor blir det i år ikke bare én, men to oppsummeringer av året. 

Jeg starter med Bobbie, og ikke overraskende så ser kakediagrammet ganske så likt ut som de forrige årene. Mest fokus på ridningen, en god del longeringsøkter, og nesten akkurat like mange fridager i år som i fjor. Jeg har lenge hatt som mål at vi skal bruke tur litt mer aktiv til trening, og vi kommer oss stadig der. Fra 45 i 2013, 52 i 2014, til 63 i 2015, og 66 nå i 2016. Det jeg selv ble litt overraska over var at vi faktisk ikke har hatt en eneste økt fra bakken i år. Det er en liten sannhet med modifikasjoner, for vi har jobbet litt bakkearbeid i noen av longeringsøktene, men i all hovedsak føler jeg at bakkearbeidet i seg selv sitter såpass greit nå, at vi heller jobber med elementene i longelina. Det må jo være tegn på at vi har hatt noe utvikling :) 

Også var det lillemann lille, da. Prinsen som bare skulle være hos meg sommeren 2015, og som nå blir med meg inn i 2017! 

Først og fremst var jeg veldig spent på å summere opp året til Isco, for ønsket er jo å holde han i jevn trening, men det er ikke bare-bare å finne tid nok til to ponnitroll. Målet har vært å trene han 3-4 dager i uka, og som diagrammet viser, så har Isco på en eller annen måte vært i aktivitet ganske nøyaktig 2/3 av årets 365 dager. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med! Det har riktignok vært litt varierende aktivitet, men han har iallefall fått vært ute og bevegd kroppen. 

Diagrammet ble også litt merkelig satt sammen, for da vi startet treningsåret jobbet vi mye for hånd, men etterhvert har longering og ikke minst løstrening/lek tatt over, så "fra hånd" og "longering" kunne like gjerne ligget under "dressur"-bolken. Jeg har bare mot slutten av året valgt å definere all den treningen vi har hatt på banen som dressur, være seg om det er løs, i longeline eller for hånd. Vi har også en del økter hvor vi gjør litt av hvert - så de tre kunne nesten vært under en og samme kategori. Men nå ble det slik det ble - morsomt å se uansett. 

Isco har igjennom 2016 virkelig satt meg på prøve og har tvunget meg til å tenke nytt og alternativt. Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg irriterer meg over min manglende evne som hestetrener fordi jeg fortsatt, etter 1,5 år (!) ikke har klart å forklare den lille ponnikroppen hvordan han skal gjøre en travers. Samtidig forsvinner slike ting som dugg for solen når Isco på eget initiativ legger seg flatt ned i ridehallen og lar meg ligge på magen hans. ​

Jeg husker jeg tenkte da Isco kom til meg at det han skal tilføre meg er leken. Og den skulle jeg ikke ta fra han. Det holdt jeg på å gjøre, men takket være et kurs med Monika Sanders og en sakte men sikker omlegging av tankegangen min, så har Isco og jeg lekt oss gjennom 2016. Selv om han er en ponni jeg absolutt ikke kan utdanne etter boka, så trener vi i stor grad sånn som Isco vil, også skriver vi heller vår egen bok på veien. Det blir faktisk både bra og morsomt det og! :) 

Isco har også blitt en helt herlig kjøreponni - så myk og fin i dressurkjøringa, og finner stadig mer racergiret i presisjon og maraton. Med ny vogn nå på slutten av året, så bruker vi litt tid på å kjøre oss inn i den, for den er noen kilo tyngre enn den forrige, og det merkes. Men han jobber ivrig på, og jeg ser fram til et aktivt år foran vogna i 2017. 

Det er mye jeg kunne skrevet, mye jeg kunne trukket fram, men kort sagt tror jeg at jeg kan oppsummere 2016 som et herlig ponniår med mye glede og lærdom. Jeg er så "feig" at jeg ikke setter meg noen mål for 2017, annet enn at både ponniene og jeg skal ha et bra år med minst like masse glede, treningsmotivasjon og lek. Også ser vi hvor vi har havnet når 2017 skal oppsummeres - det blir spennende! :) 

Den siste ridetimen for Arne oppsummerte i grunnen de to første. Vi fikk repetere flere av de øvelsene vi hadde vært igjennom de to forrige timene, samt noen spennende (og vanskelige) nye ting. På denne timen hadde hodet mitt kommet litt mer på plass. Ikke det at det gjorde ting så mye lettere, men jeg forstod iallefall bedre hva jeg skulle. Nå gjelder det bare å få kroppen min med på laget. Det kan kanskje ta litt tid. Bobbie var også denne økta litt daff, særlig i forhold til den første økta, men takket være Arnes stadige skyts av ting vi skulle gjøre holdt vi energinivået helt greit oppe. Jeg føler jeg "utleverer" meg selv litt med en såpass lang film, men pytt. Det er her vi er :) 

Det er vel ikke akkurat noe spørsmål om at denne mannen er en klok instruktør. Siden kurset har jeg ikke klart å slutte og tenke på de siste ordene Arne sa. 

Det sitatet oppsummerer liksom hele kurset i en liten setning som samtidig sier så mye. Det hadde vært naturlig å avslutte bloggen her, men jeg har noen små punkter igjen fra den siste teoritimen som jeg også har lyst å ha med, bare fordi jeg mener de er verdt å ha i mente, i hovedsak fordi jeg føler de var ganske spot on for Bobbie og meg. ​

Som for eksempel at hester forstår ikke "just a moment". Når vi som ryttere rir og faller litt ut av det - ikke stopp det du driver med for å "samle" deg opp. Fortsett å ri og finn tilbake til rytmen du var i. Hvis du spiller piano kan du finfint droppe halvparten av notene uten at pianoet bryr seg om det. Det kan du ikke med en hest. 

En annen ting Arne var inne på var at du kan gjøre hestens bevegelse mindre og mindre til de passer deg og din sits, men for hestens motivasjon og mulighet så er det mye bedre om du bare kommer deg ut av veien for den og lar den gjøre sitt.

Ridning handler om å gjøre alle de små tingene riktig, og de små tingene er egentlig ganske lette å gjøre. Som å ta en utvendig skulder på seg selv bak, eller å gi plass under innvendig hofte, eller å ta hestens skulder inn i en versade (i motsetning til å dra munnen bakover). Men så skal alle disse små tingene gjøres samtidig, og det er det som gjør ridningen vanskelig. 

Å jobbe med setet og sitsen er å påvirke hesten gjennom dens ubevissthet. Setet påvirker hestens reflekser. Jobber man med sekundærhjelpere (sjenkler/tøyler) så må hesten først lære hva den skal gjøre, også må den tenke over hva den skal gjøre før den gjør det. Hvis man da i tillegg klarer å få setet og sjenkler til å si samme ting samtidig så vil hesten mye kjappere forstå hva du faktisk mener, enn om setet sier "bøy deg til høyre" og sjenklene og tøylene sier "bøy deg til venstre". Og akkurat derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sin egen sits. Både for å gjøre veien lettere for hesten, men også for å gjøre veien lettere for deg selv. 

Også må jeg bare få ta med en kort, kjapp setning som jeg synes er så viktig: «Alle hjelpere har en start og en slutt!». Vi er veldig flinke til å legge på hjelpere og bruke dem. Er vi like bevisste på å ta dem vekk og slutte og bruke dem?

Starten på dagen min ble ikke helt som planlagt ettersom jeg klarte å lukke meg inne i min egen bil. Heldigvis kom jeg meg ut i god nok tid til å få ordnet alt med Bobbie før vi skulle inn til vår første time klokka ni. Denne timen for Arne ble en "lett" time med fokus på skritt og trav siden Bobbie også skulle gå en time til senere på dagen. Vi ønsket ikke å ta piffen helt ut av henne. I motsetning til dagen før var den gode kursenergien så godt som forduftet, og igjen satt jeg med den Bobbie jeg vanligvis har hjemme. En litt tung, seig og daff frøken som helst skulle ønske hun kunne bli klødd på rompa og fått servert godbiter istedenfor å bruke magemusklene til mer slitsomme ting, som å bære rundt på meg. 

På en måte er det helt luksus og ha en Bobbie med litt ekstra kursenergi og den ekstra piffen som hun hadde første timen. Det gjør jo ridefølelsen og mestringsfølelsen ganske god. På en annen måte er det veldig fint å ha "hjemmeBobbie", for det er jo tross alt hun jeg i all hovedsak jobber med hjemme. Det er også i all hovedsak den Bobbien jeg trenger hjelp med. 

Selv om Bobbie var litt daff var det allikevel ikke mangel på oppgaver som drysset i vår retning. «Sidemovements, sidemovements, sidemovements»!
​
Vi skulle teste ut versaden på fire spor for å se om vi kunne strekke den lengre enn det vi pleier. Og selv med versaden på fire spor skulle vi avslutte versaden i hjørnene med å virkelig sende rompa ut på en stor sirkel, og holde framparten på en liten sirkel. 
Vi skulle jobbe med renversen som er gymnastiserende.
Vi skulle jobbe diagonale traverser med fokus på overgangen fra versaden gjennom hjørnet og inn i den diagonale traversen. 
Vi skulle jobbe med overgang fra renvers til versade hvor hestens bein fortsetter akkurat der de er, men bøyningen blir ny (jeg har hørt det før, men her slo virkelig sammenhengen mellom versade og renvers meg).
​Vi fikk med andre ord mye å jobbe med.

En ting var det fysiske vi skulle jobbe med, men det som gjorde denne timen virkelig god var alt det smarte Arne sa under denne økta. Blant annet at min venstre hofte fungerer som en brems som bruker opp energi (kan tro jeg har trøblet med den i etterkant, etter at jeg har blitt så bevisst det). Men det som virkelig har festet seg var hans fokus på mentaliteten oppi det hele. Jeg er blant annet veldig rask til å bruke pisken for å skape energi. Jeg vifter med den, lager lyd med den, slår meg selv på leggen for å lage lyd, rett og slett bruker den for å få opp energien i den noe late hoppetussa. Uten nødvendigvis at det gir så mye resultat. Så dette var Arnes tanker om saken: 

«Å holde oppe energien har mye mer å gjøre med å ikke være i veien for bevegelsen. Det trenger ikke nødvendigvis være at dere går så fort, men vi må være aktive og ha "smoothness". Hvert steg skal fortsette inn i neste steg, som en sirkel som går rundt uten pause. Jeg ønsker å flytte hesten så fort jeg kan, men jeg vil heller ikke tvinge den. Hvis jeg tvinger den, så vil det, veldig ofte når det virkelig gjelder, ikke fungere allikevel. 

Hovedtingen du skal tenke på er å lukke øynene å la det skje uten å være i veien. Men det å ikke være i veien er en aktiv ting å gjøre. Du må aktivt ikke være i veien for henne, og danse med din hest. Hun trenger litt mer gnist, for hun er veldig flink til å gå tilbake til å sove. Hun skulle vært litt mer glad for arbeidet sitt. Da hjelper det ofte å starte ting kjapt nok, og gi plass med hofta sånn at hun kan utføre det du ber om uten å bli begrenset.

Vær forsiktig med hvordan du bruker pisken. Hun vet at du er misfornøyd med henne. Din intensjon ​påvirker hvordan du fysisk innvirker på henne. Det handler ikke om du slår eller ikke slår din hest. Spørsmålet er om du føler deg skuffet over din hest, eller om du føler deg konstruktiv med din hest. Og dette påvirker din fysiske sits. Se hvor mye ekstra gnist du kan gi henne ved å legge til positivitet. 

Se opp, pust dypt slik at du får mer oksygen og føler deg mer våken. Det samme skal du føle med hesten. Bygg opp bøyning og høyde i hesten gjennom bruken av hoftene. I blant kan et lite tapp med beinet kvikke opp hesten mer, men husk at du kun har et visst antall patroner i din revolver. Fortsetter du å "skyte" er du plutselig uten ammunisjon. 

For hver tøylehjelp du kan kvitte deg med, jo mer energi får du som regel. Ikke fortell henne hva du ikke vil ha - fortell henne hva du vil ha! Det er så lett å være skuffet over den manglende energien. Flytt heller fokus over til å gi henne motivasjon!»

Ordene er så smarte, så gjennomtenkte og samtidig så spontane og spot on for meg og for Bobbie. Å høre ordene gir mening i teorien. Å utføre i praksis er bare hakket mer vanskelig. Hvordan i all verden skal man få det til? Jeg hører at Arne sier at jeg ikke gir plass. Jeg hører han si at hofta mi begrenser bevegelsen. Allikevel klarer jeg ikke la være å husje på Bobbie fordi hun faller i søvn. Problemet er vel ikke bare meg som er i veien? 

Nja.. Bobbie er en bedagelig frøken. Arne ga meg også rett i det - hun faller fort i søvn. Men det er jo i bunn og grunn jeg som har trent henne til å bli sånn de fem siste åra. Så nå må vi bare finne veien tilbake igjen til alt det hopp og sprett jeg har vært så engstelig for tidligere. Nå vil jeg ha den energien, den spiriten og den livligheten. Det føles i grunnen ikke som at vi har gjort noe feil, vi har bare gått den veien vi (jeg...) måtte gå. Nå må vi bare gå litt andre veien igjen, og Arne forsøkte så godt han kunne å rettlede oss gjennom å sende oss gjennom masser av sidebevegelser. Håpet var å få opp energien, for jo mer energi man sitter på, jo lettere er det også å sitte ute av veien for bevegelsene. 

Men jeg får jo ikke energi hvis jeg sitter i veien for bevegelsene, så her endte vi uansett tilbake til meg. Setet mitt skal fortelle om hesten skal falle ned i manken eller ikke. Hvis ikke jeg bærer min egen brystkasse, så gidder i alle fall ikke Bobbie å bære sin. Forsåvidt rettferdig nok at vi kan ta ansvar for vår egne kropp. Jeg skulle hele tiden passe på skuldrene mine, og at de er vendt i bevegelsesretningen. En ting er at min kropp skal speile hennes kropp, men gjennom å få skuldrene mine på plass og mer med i bevegelsen, så letter også dette for min hoftes evne til å bevege seg. Arne merket nemlig at magemuskelen til Bobbie begynte å jobbe først når jeg løftet hoften, og ikke når jeg tappet med beinet. Som han sa: «It's not that tapping your leg always is wrong - it's just to make you think about it.» Og å tenke på det har jeg i grunnen gjort siden.

Arne fokuserte også mye på dette med knær og knærnes tilhørighet til sitsen, samt hvordan de kan brukes på best mulig måte. Jeg klarte ikke helt å fange opp den tydelige essensen i dette, men han sørget i alle fall for at jeg husket at utvendig kne hele tiden skulle ligge bak. Og innvendig kne skulle for eksempel peke mer mot Bobbies mule, eller mer inn i volten. Dette utgjør blant annet forskjellen på en piruett og en diagonal travers. En ny tanke der. 

Alt i alt kom Bobbie seg fint igjennom timen, og selv om ikke godfølelsen var der på samme måte som etter første time, så har det i etterkant allikevel vært denne timen jeg har vært takknemlig for at var en av de to timene mine som ble filma. Sånn til å begynne med synes jeg det var litt kjedelig at jeg ikke fikk filma første timen, for der var Bobbie virkelig fresh, med og framme for hjelperne. Men når jeg vel hjemme kunne sette meg ned og se og ikke minst høre gjennom denne andre timen med Arne, så er jeg virkelig glad for at jeg fikk den filmet. Både fordi det er lærerikt å se hva jeg gjør, men også fordi da kunne jeg få med meg alle Arnes godbiter en gang til. Og virkelig få sortert dem ut. For Arne tok meg virkelig på kornet når det gjelder Bobbie, og det traff så godt at jeg kjente det kneip litt. Kommentaren på at hun kunne hatt litt mer gnist og litt mer egenvilje er så sann. Men vi skal finne den igjen, for jeg vet den er der. Den var jo der dagen før. 

​Arne prøvde å oppsummere økta for oss. Hva jeg burde tenke på. Og som vi akademiskryttere ofte er kjent for, så er det jo å være litt akademiske. Litt for tenkende. Arne prøvde å bryte det ned til "bare å gjøre". Istedenfor å fokusere på alle øvelsene valgte Arne å tenke litt annerledes. Han har fem punkter han fokuserer på, og kan du de fem punktene, så har du i grunnen hele ridekunsten i dine hender. Han vil ha:

• "Bending": Mer eller mindre, til høyre eller venstre. 
• "Elevation": Mer eller mindre.
• "Impulsuon": Mer eller mindre (som regel mer).
• "Engagement of the hindelegs to a spesific place: Mer eller mindre til siden, direkte under tyngdepunktet, eller til og med forbi tyngdepunktet, bare fordi man kan det. 
• "A gait": skritt, trav eller galopp. 

Har du lært deg de fem tingene er det bare å begynne og sette dem sammen til bilder. Da gjelder det bare for rytteren å ha en forståelse av det bildet man ønsker. Noen ganger kan det være nødvendig at man overdriver bare for å lære seg å justere det. Deretter kan man bestemme seg for hva som funker best akkurat for den hesten, men du må først være i stand til å gjøre det. Som han sa, så evner alle gode ryttere å putte nesa til hesten til bringen på dem - de bare gjør det ikke. 

Selv om ridetimen der og da føltes litt tung er jeg så uendelig glad for den i etterkant. Og jeg er så uendelig glad for at Ivar Mauritz-Hansen stilte opp og filmet oss med tipp topp kvalitet på både lyd og bilde, slik at jeg fikk muligheten til å skrive akkurat denne bloggen i etterkant. Det gjør hele kurset så innmari mye mer lærerikt. Alle bildene i bloggen her er screenshots fra filmen Ivar tok av oss, og i neste, og siste blogg fra kurset, så kan det hende det dukker opp en liten videosnutt av oss. Mens du venter på den bloggen kan du jo alltids høre på sangen jeg gikk og sang på gjennom hele kurset: Klarer du gjette hvilken det er? 

Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. ​

Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). ​

Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. 

Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. ​

• Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. 
• Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). 
• Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av.
• Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes.
• Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder).  
• «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!»
• Vær forberedt på det som kommer. 
• Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet.
• Hestens skuldre med dine skuldre. 
• Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. 
• Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. 
• La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. 
• Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. 
• Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. 
• Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. 
• Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. 
​• To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. 

Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. 

​Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt.

Jeg sitter med side opp og side ned av notater fra årets siste Michellekurs. Jeg har startet på denne bloggen flere ganger nå, og slettet det gang på gang, for det er så vanskelig å få fram de følelsene jeg satt med etter kurset. En ting var Bobbie, som bare var helt magisk. En annen ting var Michelles teoritimer, hvor jeg virkelig fikk en dypere forståelse for så mye. Og allikevel klarer jeg ikke få det ut på en måte som rettferdiggjør følelsene under og etter kurset. Både fordi det var så mye, og fordi det gikk så mye nettopp på følelse. Men noe må jeg få til, så jeg prøver. Titt gjerne innom bildegalleriene for enda flere kloke Michelle-sitater, mer knyttet direkte til ridningen min. 

Vi snakket mye om kraft, og kraftens retning. Michelle sammenlignet det med en seilbåt. En seilbåt uten vind i seilene kommer seg ikke langt. Og hvis man så får vind (kraft) i seilene så hjelper det lite hvis vi ikke har noen plan om hvilken retning vi vil bruke denne kraften til. Når vi snakker om kraften igjennom hestens kropp går den alltid fra en retning til en annen retning. Fra bakbein til frambein, forhåpentligvis. Eller fra bakbein og rett ut over utvendig skulder. Eller innvendig skulder. Vi har vel alle kjent det. Eller fra bakbein og umiddelbart opp i luften. Det har vel hendt det og.

Ofte blir jeg opphengt i det bakbeinet som er i luften. Det er jo det som går an å gjøre noe med - som går an å påvirke. Det er ikke feil, men vi må samtidig ikke glemme det som er i bakken. Det som produserer. Bobbie og jeg har lenge utforsket travet, og vi har vært innom mange forskjellige typer trav. Blant annet et trav med stive bakbein ned i marken som ikke gir noe flyt. Dette har forandret seg markant den siste tiden, og det har blitt mye mer flyt i det. Michelle oppsummerte det til at det nå var blitt «boing, boing, boing, uten boing». Det er kanskje ikke så veldig forståelig for andre, men for meg er det det. Jeg har tidligere snakket om svevetrav, men nå tror jeg vi er mer inne på flytetrav. Det kjennes enda bedre ut! 

Eller sagt på en annen måte: Du kan ikke samle uten å ha noe og samle på. Eller sagt på en tredje måte: Fram er samling og samling er fram. 

Michelle snakket om balanse, om fram og ned, og om fram og ned og samling. For det er lett å si fram og ned, men hva er det egentlig? Og hvordan rir man det korrekt? Det er akkurat like vanskelig å ri en korrekt fram og ned som en korrekt samling. Det er bare at samlingen ser så mye mer fancy ut, og har gjerne litt mer fancy navn enn fram og ned. Uansett om du rir det ene eller det andre, så kan du ikke gjøre det uten balanse. Og fram og ned for én hest trenger ikke nødvendigvis være fram og ned for en annen hest. Så hva med om vi heller bare tenker fram og opp istedet? Ja, hvorfor ikke. 

Et morsomt sitat fra helgen. Siden vi som var på kurset i all hovedsak var norske, og kursholder er dansk, så må vi selvsagt ha en svensk sitat. Men det sier egentlig så veldig mye og kan leses på så mange måter. Det handler om balanse. Versaden og traversen er ikke lengre en versade eller en travers, det er verktøy som brukes for å få hesten i balanse. En versade med en travers. Eller en travers med en versade. Sånn et sted midt i mellom der har vi en hest i balanse. 

Vi snakker om balanse og kraft i hesten, men så lenge vi rir på hesten går den balansen og den kraften unektelig gjennom noe på veien. Gjennom din sits. Vi har selvsagt ikke et Michellekurs uten å snakke om sits. Selv har jeg trøblet med å fatte forskjellen på den statiske og den fysiske sitsen. Hvordan de fungerer og hvordan de påvirker og ikke påvirker hverandre. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å falle mer og mer på plass jo flere ganger jeg hører om det, og tanken viser seg å være riktig. Skal ikke påstå det har festet seg helt hos meg enda, men etter inputen fra Michellekurset sitter det enda mer på plass. 

Den statiske sitsen er vår balanse. Hvis den statiske sitsen vår flytter på seg, må også hesten flytte på seg for å holde balansen (husk at når vi snakker flytte på seg trenger ikke det nødvendigvis være at den fysisk flytter på beina). Den fysiske sitsen (som er det vi fysisk kan flytte på: kort fortalt alle kroppsdeler) skal ha evnen til å følge den statiske sitsen uten å bli statisk. For sitter du statisk, så sitter du i mot bevegelsen. Vi som ryttere sitter på noe som beveger seg. Det vil si at vi i vår kropp skal ha evnen til å følge den statiske sitsen i bevegelse. Nemlig... 

Når vi sitter på hesten skal vi tenke oss at vi som ryttere er som et litt trekanta timeglass, hvor alt samles i midten, mot spissene. Så lenge vi sitter i balanse med overkroppen over underkroppen vil tyngden komme ned til midten. Men når vi i bevegelse på volten, eller med en bøyning svinger den ene hoften mer ned og den andre mer opp, så blir ikke denne trekanten balansert hvis ikke vi gjør noe med skuldrene våre. Så i det ytterhoften løftes opp skal utvendig skulder gå frem. På den måten holder vi trekanten balansert slik at "sanden" kan renne fritt gjennom timeglasset. Hvis vi istedet begynner med lateral fleksjon i ryggen (bøyer oss til en side) vil tyngden flyttes ut over tyngdepunktet og skape ubalanse. Så for oss som ryttere gjelder det å finne balansen over det lille punktet som setter oss midt over hesten. Tyngden skal gå fra hodet og helt ned i sittebeinet. 

Balanse er noe hesten ikke kan gå i mot. Så før vi begynner å korrigere med sekundærhjelpere, vær sikker på at du selv er i balanse for det du ber om. Den formen vi vil ha i hestens vannrette rygg skal vi kopiere inn i vår loddrette rygg. Hvis ikke vi som rytter er i balanse i det vi ber hesten om å utføre noe, og deretter prøver å korrigere med sekundærhjelpere sitter vi i praksis og korrigerer et problem i oss selv. 

Så med både deg og hesten i balanse er det bare å begynne og se framover. Når vi starter å ri jobber vi i fortiden slik at vi kan lære av det. Når vi kjenner det som skjer i sitsen vår så er det allerede for sent. Jo bedre vi blir, jo mer kan vi forstå hva som skjer akkurat her og nå, og dermed kan vi også begynne å forutse neste steg og planlegge fremtiden. Når verktøyet er på plass så gjelder det å se fremover og skape det neste steget. 

Økt takt, minsk tempo - senk takt, øk tempo - hva kom først: høna eller egget? Hjernen min gikk rundt etter første rideøkt med Christofer. Etter den første longeringsøkten hadde jeg såvidt luktet lunta, så jeg salte på Bobbie litt tidligere enn jeg pleier, også brukte vi noen minutter ute på utebana til litt bøy og tøy og oppvarming. Lunteluktinga mi slo til, for da jeg kom inn for Christofer startet vi økta med å jobbe oss litt rundt i trav og noe galopp. Christofer brukte de første minuttene bare på å kikke på oss uten å si noe - alltid like nervepirrende. 

Han synes Bobbie var en del kortere og stuttere i gangartene sine, da særlig trav, enn hva hun hadde vist på den første økta under longeringen. Man trenger jo ikke å være helt Einstein for å forstå grunnen til det. Jeg har jo sagt at jeg synes det er vanskelig å sitte på henne, og at jeg sliter med å følge bevegelsene hennes. Christofer gjorde kort prosess ved å korte opp stigbøylene mine og kommandere meg til å ri lettridning. Nå skal det sies at jeg har hørt det før, men så har det ikke blitt til at jeg har gjort det så mye (det var noe med den der sannheten som du kan høre teoretisk, men som må bli empirisk før du virkelig forstår det). Så lettridning ble det på oss, og selv om jeg hadde fått kortere stigbøyler følte jeg meg litt som en høne på vaglepinne. Alt skal liksom trenes på, og lettridning er ikke akkurat det jeg har trent mest på de siste åra. 

Allikevel ble det markant forskjell i Bobbie. Plutselig kunne hun la bevegelsen gå igjennom kroppen, uten å ha bevegelsen innom et par tydelig litt for stive hofter først. Vi fikk bare kjenne på hvordan det var å cruise rundt i et fremovertempo, og selv om Bobbie synes det er litt over the top slitsomt og mye å be om, så jogget hun godt på. Vi sjekket ut både høyre og venstre hånd, og på venstre hånd gikk det veldig bra, og Bobbie langet ut. På høyre hånd ble hun ikke så lang igjennom kroppen, men noe mer løpete og stutt. Løsningen på det ble å ta ned tempoet litt slik at takt og tempo hang mer sammen, for så og spørre Bobbie om hun kunne senke takten, men fortsette å holde tempo. Og det var her kaoset begynte. Ikke verken for ridningen eller Bobbie, men for den ene stakkars hjernecella oppi topplokket mitt som enda ikke hadde fått noe å tenke på. Den ble plutselig overarbeidet. 

Christofer hadde nemlig ut av seg en lang (den føltes veldig lang akkurat der og da) utgreining om tempo, takt, øking og minsking, og hva som skulle gjøres når og hvor og hvordan. Jeg har heldigvis kommet dit i teorien selv at jeg vet at lav takt og høyt tempo er mot en økning, mens høy takt og lavt tempo er mot en piaffe. Det Christofer sa til meg mens jeg rei fikk jeg med meg, og det ga mening der og da, men da jeg skulle prøve å huske det i etterkant var det totalt blankt. Helt bortevekk. Jeg tenkte jeg skulle være smart og benytte sjansen å spørre Christofer senere på kvelden, og han svarte godt for seg han, men jeg hadde mistet både evne til å høre etter, tenke og skrive ned, så resultatet mitt av det jeg skrev ned ble følgende: «Øk takt, minsk tempo – høy takt, øk tempo». Også har jeg i etterkant klusset ut høy og byttet med lav. Med andre ord, ikke så mye å bli klok av. Jeg husket nemlig at han hadde snakket noe om en spesiell rekkefølge under ridetimen, og det var den jeg helst ville fange tak i. 

Heldigvis filmet snilleste Anna Lene økta mi, og heldigvis var akkurat denne sekvensen hvor Christofer forklarte dette til meg med på filmen, så jeg har notert meg det og forenklet det litt slik at jeg kan pakke det i verktøykassa mi og jobbe med det i praksis utover vinteren. Det han sa er tatt fra da vi jobbet i et fremovertrav i lettridning, og skulle jobbe oss inn mot nedsittende samling.

«Samle henne litt, og sett deg ned. Øk takten, minsk tempoet og sett deg ned. Så senker du takten og rir frem (øker tempoet). Når du skal øke tempoet, senk takten først. Hvis du har henne samlet og ber henne om å gå så vil hun begynne å springe hvis ikke du har senket takten først. Gjør vi motsatt med at du går inn i samling og tar ned tempoet for raskt, da senker hun takten når hun går inn i samling. Da får du en hest som bremser seg ned i samling. 

Når du rir frem: Senk takten og ri frem. 
Når du samler: Høy takten og senk tempoet.»

Noen ganger føler man seg bare litt ekstra heldig. Som for eksempel når man kan putte hesten sin på prinsessetransporten og suse ned til den akademiske hovedstaden for å delta på kurs med mester i akademisk ridekunst, Christofer Dahlgren fra Horse Vision. 

Bobbie og jeg kjørte ned til Drammen på fredag formiddag, og kom oss igjennom Oslo før køen gjorde sitt inntog. Det gjorde at vi hadde god til da vi kom fram, og jeg brukte tiden på å slappe litt av, nyte det å reise bort med en ponni som umiddelbart slår seg til ro, og tenke på hvordan jeg skulle legge opp helga. Jeg har ridd ganske mye i det siste og synes det gir meg mye. Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta en vri og ri alle tre timene mine for Christofer. Det var jeg egentlig ganske bestemt på, helt til jeg kom på at man deltar ikke på kurs for en av de fremste innen avansert longering uten å longere en økt. Så kursplanen min holdt seg til normalen. Den eneste forskjellen var at jeg på fredagen valgte å ri Bobbie en økt istedenfor å longere. Jeg har alltid pleid å longere første økta på nytt sted, hovedsakelig for å finne ut hvilken rødtopp det er jeg har med meg på kurs. Denne gangen var jeg såpass sikker på at jeg hadde med meg min egen Bobbie, og jeg satte meg opp og rei igjennom en fin økt. Magefølelsen var rett: jeg hadde min egen Bobbie med meg. Herlig! 

Resten av fredagen gikk med til utstyrspussing og glaning på Silje og Kristin som trente sine to hester. En fryd å se så herlige og avslappa hester i ridehuset, med fullt fokus på sine ryttere være seg om de var løse eller ble ridd. Øyesnacks!

Vi fikk jobbe oss igjennom alle gangartene, og det Christofer gjerne ønsket av oss i overgangene var mer flyt, og at Bobbie selv tenker mer frem. Vi har en tendens til å stoppe oss litt opp i overgangen opp i trav, mens målet skal hele tiden være at hesten er forberedt på neste gangart. Dette krever at hesten selv er ansvarlig for gangarten den går i, altså at hesten selv er ansvarlig for å bevege på beina sine. Selv har jeg trøblet ganske mye med dette, at det i blant føles ut som om jeg må bære Bobbie rundt uten at hun går selv. Slik kan det ikke være, for alle mine hjelpere er jeg avhengig av til andre ting enn å få hesten til å gå frem for hvert et steg. Derfor: Lær hesten å bevege beina. Når man har en hest som best liker å stå stille eller gå i sneglefart, så får man lære hesten at stilleståing er noe man får gjøre etter man har beveget beina. Når vi sier «go», så skal hesten virkelig gå på. Til å begynne med kanskje bare en kvart volte før det blir pause, men lær hesten at den hele tiden skal tenke frem av seg selv, og at det kommer en belønning for å gå når vi sier gå. 

Jeg kjenner at jeg har mye å jobbe med for å få en selvgående ponni på hjemmebane, men utrolig nok så har vi kommet dit på kurs at jeg har en Bobbie som er akkurat like mye mentalt med som hun er hjemme, men har en liten touch av ekstra energi. Så hun var så selvgående som hun sjeldent er, og det gjorde jo også at hun hørte på hver minste lille beskjed hun fikk. Tror jeg en periode hadde stjerner i øya. Snakk om å ha med seg perfekt ponni på kurs. ​

Christofer tok også for seg dette med «å gå i kapp med hesten», og jeg vet ikke om vi har noe bedre norsk ord på det (kappgåing?), men jeg håper det er forståelig. I den tradisjonelle longeringen sier lærebøkene at man skal gå litt bak hesten når man skal ha den frem for å drive den fremover, og at man stiller seg foran den når man ønsker å bremse den. Christofer har snudd det hele på hodet og foretrekker heller at når han tar et steg fremover, så ønsker han at hesten skal jobbe seg frem på linje med han - at man kapper med hverandre. På den måten blir det enklere å drive på hesten bakfra inn mot samling, fordi hesten selv igjennom å lese ditt kroppsspråk har en fremovertanke. Ikke dumt!  

Vi jobbet oss igjennom travovergangene, og Bobbie fikk virkelig skritte på i et aktivt framover skritt, for så å rulle opp i trav. Det er ikke det at dette er den eneste overgangen vi skal kunne, men Christofer skilte mellom en rullende fatning og en løftende fatning, og begge deler er bra å kunne. Vi skal bli litt bedre på den rullende overgangen. 
​
Vi fikk også jobbet oss igjennom galoppen, og kikket både på samling og økning. Det er ikke vanskelig å se at hun går i en bedre galopp med en lett samlet tanke slik at hun ikke blir for dyp, men selv om tanken er oppover skal fortsatt takt og tempo kunne endres. I galoppen er det viktig at vi også tenker en versal tanke, slik at vi får på plass det diagonale benparet som gjør at vi får rundhet over ryggen. Det er lett å tenke travers inn i galoppen, men Christofer ville at vi også skulle fokusere på den versale tankegangen nettopp for å få rundheten som Bobbie fort kan miste litt i den gangarten. Så jeg skal tenke versade i traversen og travers i versaden. Da får jeg en fin hest. Lett som en plett - haha... :p 

Dette er ikke en engangshendelse. Dette har jeg tenkt på over lang tid. Og følt på. Og tenkt litt mer på. Det startet vel egentlig med tanken som jeg tror jeg har skrevet om i en eller annen blogg for mange år siden, fra et eller annet Bentkurs. Akkurat hva han sa eller hva jeg skrev husker jeg ikke, men essensen i det var at man ikke skal overbruke en hjelp. Hjelpere er der for å hjelpe deg - ikke for å være noe du skal støtte deg på til en hver tid, for da er det ingen hjelp. Den siste tanken der er hentet fra et kurs med Monika. 

Flere ganger mens jeg har ridd og trent hest har jeg tatt meg selv i å smatte. Jeg smatter for det ene og jeg smatter for det andre. Smatt hit og smatt dit. Jeg har tenkt at jeg må skrive en blogg med overskriften «Jeg er en smattoman!». Undetittelen må være: «...og jeg er ikke stolt av det.». Flere ganger har det slått meg mens jeg har ridd Bobbie, og særlig mens jeg trener med andre: Jeg må være fryktelig irriterende å trene sammen med, for jeg bruker smattingen mye. Tror jeg i alle fall har fire ulike måter å smatte på, om ikke flere. Særlig når tanken har vært å samle Bobbie, da har jeg smattet og smattet fordi jeg føler at jeg må beholde energien. Også må man jo smatte når hun skal fram igjen, for hun må jo fram.

Så kom Isco inn i livet mitt, og han lærte meg noe. I min iver etter å lære han travers, så har jeg selvsagt smattet når jeg med pisken opp har bedt han om rompa inn. Han har lagt sammen to og to i sitt hode, så når han står stille nå og jeg smatter, så kommer rompa inn. Det var jo ikke min mening, men det er det Isco har lært seg. Så nå er jeg over på å måtte si «skritte» når vi skal fram i skritt, og ikke smatte. 

Jeg har også hørt meg selv på video. Jeg smatter og jeg smatter. Til det slitsomme. Ikke får jeg noen særlig reaksjon på smattinga mi heller, for hadde jeg fått det så hadde jeg jo ikke trengt å smatte mer - sant? 

Bobbie har i løpet av sommeren vært daff og treig. Jeg har tenkt på ulike løsninger på dette, ja, jeg har til og med prøvd meg på feltritt. Hun har kommet over den verste daffingen og er litt mer selvgående, men jeg sitter fortsatt med en konstant følelse av å ønske henne fram, så jeg smatter. Da jeg var i Danmark tok jeg så vidt opp dette med Michelle, og hennes svar var enkelt. «Gjør mindre.»

Det tok litt tid før det sank inn, men nå begynner det demre noe for meg. For det første har jeg gitt meg selv smatteforbud. Jeg får ikke lengre lov å smatte for at de skal skritte, smatte for at de skal gå fortere, smatte for at de skal samle seg, smatte for at jeg vil ha en versade, smatte fordi jeg vil ha en travers og smatte fordi jeg vil skifte gangart. Nå må alt dette kommuniseres gjennom kroppen min. Gjennom sits og gjennom sjenkler og hånd. Det krever jo også mye større presisjon av mine hjelpere - eller, egentlig så gjør det ikke det, fordi hjelperne er jo det samme uansett om jeg smatter eller ikke. Men tidligere har jeg sånn passe ubevisst tenkt at jeg forklarer det jeg forsøker å si med kroppen gjennom smattingen min, mens resultatet egentlig har blitt at hestene hører enda mindre på kroppen min fordi det eneste de hører er den samme lyden (i litt forskjellig variasjon) hele tiden. Og den betyr til slutt ganske lite. 

Jeg har prøvd det i ganske nøyaktig to dager med Bobbie, og det har vært merkelig. Det har vært så stille i hallen når vi har ridd. Vi har hørt svalene, og vi har hørt alle de rare knekkelydene når sola varmer på taket. Også har vi hørt på hverandre. Ikke med ørene, men med kroppen. I dag kunne jeg skritte henne fram for setet, og jeg kunne løfte blikket, vippe setet litt tilbake og gi plass til ryggen å komme opp. Jeg kunne rose henne fordi hun svarte rett, og jo mer jeg roste, jo mer samlet hun seg. Også kunne jeg svinge fram igjen i min egen kropp og kjenne at hun fulgte etter.

Jeg kunne stoppe svinget i setet mitt, og Bobbie stoppet bevegelsen. Jeg kunne vri skuldrene mine til venstre og Bobbie svingte til venstre. Jeg kunne skifte mellom versader og travers bare gjennom å flytte tyngdepunktet i kroppen.

Jeg kunne kommunisere med Bobbie og hun kunne høre fordi jeg ikke forstyrret kommunikasjonen. Det var en snål opplevelse. Særlig det med holdtet. Så følsom hun er! Og det igjen gir meg ganske god forståelse for at når jeg ber om galopp og hun fatter galopp men bryter ned i trav igjen (eller holdt), så er det like gjerne fordi jeg helt ubevisst ba om det fordi jeg på ingen måte har kontroll på kroppen min, som at hun ikke gidder å fortsette. Når man kjenner hvor lite som faktisk skal til i kommunikasjonen, så blir man veldig takknemlig for hva disse hestene lar oss få lov å gjøre med dem, og hva de lar oss få lov å lære av dem. 

Tanken flyr i alle retninger. Til tidligere blogger, kurs og tilbake til teorien. Jeg fanger opp ting noen har sagt der, og noen har sagt da, og plutselig blir det en sannhet for meg. Primærhjelpen kalles det i teoriboka. Å ri hesten for setet. Kommunikasjon dreier det seg om. Å forstå hverandre - å snakke samme språk. Jeg bare digger når teori gir seg utslag i praksis og når det igjen setter i gang så mange nye tankeprosesser.

Smatting kommer faktisk så langt ut på lista at det kalles en tertiærhjelp. Ikke en primær, ikke en sekundær, men en tertiær. Det er den siste som skal legges på, og den første som skal tas vekk. Ting skal kommuniseres igjennom kroppen min før jeg bruker smattingen/stemmen for å forklare. Men jeg har tatt litt "snarveien" (haha, ja, for så snar var den...) og brukt stemmen min i stedet for å jobbe med min egen kropp. Det er jo mye lettere å klikke med tunga enn å være bevisst hva sin egen kropp gjør - og agere deretter. 

Det er nesten sånn at jeg skulle ønske det var vinter nå og at Bobbie og jeg kunne nerde oss inn i hverandre, inn i kommunikasjon og inn i følelser, men så vet jeg at i morgen kjører vi sammen ned på kurs for Christofer Dahlgren. Jeg vet også at om to uker rir vi igjen for Michelle, og i begynnelsen av oktober prøver vi oss på noe helt nytt med Arne Koets. Jeg gleder meg så masse til hver og ett av disse kursene! Jeg kommer til å være så klar for denne vinteren som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til startskuddet for en herlig hestelig høst går i morgen tidlig. Nå skal jeg samle inspirasjon, glede og gode opplevelser, også skal vi fordype oss i dem i vinter.

​I stillhet :) ​

For dem som har fulgt Bobbie og meg igjennom åra, så er kanskje feltrittsbloggen jeg skrev for tre år siden en av de bloggene som har skapt mest hoderisting og latter. Vi kan vel konkludere med at den opplevelsen var interessant. Jeg avsluttet den bloggen med: 

«Litt gøy og litt gal må man være i blant, og nå tror jeg at Bobbie og jeg (i alle fall jeg) har fått vår dose med galskap for en stund fremover. Men vi blir nok å sees på feltrittstrening igjen en gang!»

Det tok meg tre år å finne fram motet mitt igjen, men etter at ei på stallen hadde tatt turen til Stav på feltrittstrening for ei som jeg har som venn på Facebook, så startet tankene mine å surre. Kanskje det hadde vært gøy med en ny feltrittstrening igjen? Bobbie og jeg har ikke akkurat hoppet mye, men litt har vi vel utviklet oss på de tre åra? 

Takket være min superfantastiske venninne Anna Lene kom vi oss avgårde på treningen ettersom bilen min ventet på en aldri så liten legetime. Bare det å dra på tur med Anna Lene igjen var kjempehyggelig! Bobbie reiste som vanlig helt uproblematisk, men hun lurte litt da vi kom fram til Stav og hun fikk på seg både sprangsal, boots og belegg. Det som er gøy å se er at Bobbie har blitt en helt annen hest å reise med enn før. Hun tuslet rolig ut av hengeren, og Anna Lene leide henne rundt på plassen hvor hun bare diltet med. 

Heller ikke når jeg satte meg opp for å varme opp var det noe fuzz fra Bobbie, bortsett fra noen vrinsk, uten at det gikk noe nevneverdig ut over konsentrasjonen. Vi jobbet litt i skritt, trav og galopp mellom noen maratonhinder, og Bobbie var helt kul. Vi var på gruppe med fire andre hester, og jeg følte at jeg ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt når jeg utvilsomt var den eldste av rytterne. Kan ikke være pysete da!

Vi var alle igjennom vannet noen ganger, før vi hoppet oss videre på en stokk som lå et par galoppsprang etter vannet. Først rei vi igjennom vannet og over stokken, før vi skiftet vei og rei over stokken og igjennom vannet. Bobbie kikket ikke på den en gang, hun bare spratt over som om hun aldri skulle gjort annet. 

Fra stokk til grøft. Første gangen vi hoppet over fikk Bobbie nesten ikke med seg at det var en grøft, så det føltes nesten som om vi landet i grøfta. Da vi derimot fikk hoppe opphoppet først, også videre på grøfta, så var det en Bobbie som fant fram frøken Bomp. Vi hoppet først grøfta før vi også hoppet et par ganger etterpå, men fortsatt i hovedsak rett fram, og vi landet fortsatt i rett rekkefølge: bakke, hest, rytter. Det som er morsomt å kjenne nå er at jeg faktisk ikke blir redd mer - snarere tvert i mot, så kjennes det helt greit at Bobbie både får lov å være litt fresh og bompete. Vi begynner liksom å bli litt mer enige om hvor grensene går for oss begge, og da er det lettere å gi Bobbie frihet, selv om hun hopper og spretter litt innimellom. 

Etter å ha hoppet de tre "skumle" elementene bar veien videre til et litt større jorde hvor det var flere elementer med hinder. Vi startet med en stokk og et trekanta stokke-hinder som lå på en rett linje. Disse hoppet vi et par ganger fram og tilbake, og her fikk Bobbie galoppere litt på. Følelsen av å ha henne på en ganske stor slette og uproblematisk kunne galoppere avgårde var bare herlig. Det var én gang mellom de to hinderne at jeg måtte bremse Bobbie litt ekstra for at hun ikke skulle bli for flat. Hun ble litt snurt og sa i fra at hun synes jeg tok for hardt i henne, noe som egentlig var ganske interessant å oppleve. Det er faktisk ganske gøy og med ganske god følelse at jeg kan ri en hel feltrittstrening med følelsen av at Bobbie blir irritert av min hånd én gang. 

Fra stokker til trommel, "sofa" og "bord". Bobbie leet ikke på et øre uansett hva jeg ba henne fly over, og hun spratt avgårde med øra fram. Jeg lar bildene tale for seg. 

I halvannen time var vi ute og hoppa. Mange naturlige pauser var det så klart, men jeg merket at Bobbie faktisk begynte å bli sliten på slutten. Litt fysisk sliten, men egentlig mest mentalt sliten. Vi avsluttet ballet med å hoppe en gang over "bordet" (bildet over), og med et supert hopp over det var det bare å klappe Bobbie velfortjent på halsen, rope på gulrotbærer Anna Lene og få servert en velfortjent gulrot etter at man har vært helt fantastisk flink. 

Og ikke bare har Anna Lene knipset bilder av oss - hun har også styrt filmkameraet, så her er en liten oppsummering av hvordan vi ser ut i bevegelse (selv litt bomping ble fanget på film). Det er så lærerikt å se film av seg selv, og jeg ser mye, særlig i forhold til min sits, som jeg skal tenke på neste gang jeg hopper Bobbie. Men samme søren - vi hadde det utrolig gøy! 

Følelsen jeg selv satt igjen med etter opplevelsen var helt fantastisk. Særlig siden jeg har et sammenligningsgrunnlag fra tre år siden, hvor jeg egentlig synes det var litt skummelt, så ble dette bare enda mer morsomt. For nå var det ikke skummelt. Jeg kunne la Bobbie galoppere uten problem og følte at jeg hadde kontroll uansett. Hun hadde også et par perioder hvor hun jazza seg ganske opp fordi vi var på vei mellom hinder, eller vi stod og venta på vår tur. Selv om hun showet litt med noe "levader" i ny og ne, og selv om hun trippet litt fordi hun synes skritt var en teit gangart å gå i (tenk at late Bobbie også kan vise den siden), så hadde jeg alltid kontroll. Ikke kontroll fordi jeg hadde sterke hjelpemidler, men kontroll fordi vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjon som gir meg muligheten til å prate med henne,og hun hører, selv om det bobler litt over i hodet hennes.

Dette var rett og slett den ulitmate testen på hvor godt dressurarbeidet faktisk fungerer. Litt ubeskjedent må jeg få lov å si at det fungerer helt topp når man kan ta hesten helt ut av sin sedvanlige setting, gjøre noe helt annet og lykkes med det! =D Jeg hadde virkelig følelsen av at kommunikasjonen mellom Bobbie og meg var der, og jeg tror vi egentlig følte oss litt som et gammelt ektepar som begynner å kjenne hverandre ganske så godt. 

Med en helt, helt herlig følelse kjørte vi hjem etter vi hadde drukket litt vann og skritta ut. Jeg må igjen få si tusenmassetakk til Anna Lene som gjorde dette mulig for oss, og til trener Øydis som loset oss trygt igjennom hindringene. Nå er det ikke feltrittsekvipasje vi skal bli, men jeg dro fra Stav med visshet om at det ikke er noen grunn for at det skal være tre år til neste gang vi prøver oss i feltrittsløypa igjen. 

Og som en ekstra bonus, så var dagen vi var på feltrittstrening dagen Bobbie og jeg feiret femårsjubileum. Tenk at vi har vært sammen i fem år. Jeg gleder meg til de fem neste! ♥♥♥♥♥

I dag har jeg unnet meg luksusen med å være teorideltaker på kurs. Det er faktisk en skikkelig stor fryd bare å komme, høre, motta informasjon, fylle opp topplokket, og ikke tenke et sekund på om hesten min har vann, om den slapper av, om jeg har pussa utstyret, og alle de tankene man har når man er på kurs. Jeg kunne sitte, nyte og koooose meg, med mange spennende nye tanker. 

Kurset var med besteste Monika, og det er alltid like inspirerende å være på kurs med Monika. Innfallsvinkelen og måten å forklare på er så fantastisk. I tillegg har Monika alltid en spennende ting hun har fokus på, og denne gangen snakket vi mye om biomekanikk og hvordan skjelettet reagerer når vi jobber med hesten - særlig forhold mellom bekken og korsbeinet. Her har jeg mye å lære!

I tillegg fikk jeg muligheten til å spørre om fysisk og statisk sits, noe Monika tok veldig fint for seg på andre timen. Jeg har prøvd omtrent i tre, fire år og forstå de greiene der. Særlig i det siste har dette vært et tema innen teorien jeg nå føler meg klar for å forstå litt bedre. Jeg har bare ikke klart å forstå det. Hva er vel da bedre enn å spørre på kurs, og den som spør får heldigvis svar! Monika tok seg tiden til å ta et dypdykk i sitsen, og startet med å ta for seg hvordan det er vanskelig å skille sits og det mentale. Deretter fikk vi gjennomgått fysisk og statisk sits, og nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fått det forklart, men endelig følte jeg at jeg kanskje kunne begynne å få litt tak på hva det egentlig er. 

Det er så deilig at teorien ligger her, og jeg har hørt den ørten ganger før, men avhengig av hvor jeg er i min ridning og min utvikling og på min vei, så er det ulike sannheter som går opp for meg. Og jo flere ganger jeg hører teorien, jo mer og mer klart blir det for meg. Heldigvis! 

Nå skal det dog sies at selv om jeg følte jeg fikk grepet fast i hva dette med fysisk og statisk sete er i dag, så er det kun i teorien. Det vil ikke dermed si at jeg forstår det i praksis. Man skulle kanskje tro at jeg reiste hjem for å teste ut min nye teoretiske kunnskap, men jeg måtte nesten flire litt av meg selv da jeg kom hjem til ponnitrolla og følte meg superinspirert til å trene. På bommer! Det var det Monika snakka om i teorien for ett år siden:

«Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis.»

Det tar litt tid før teorien får festet seg så godt at jeg har overskudd og mulighet til å sette den ut i praksis. Så spør meg igjen om et års tid om fysisk og statisk sits, så kanskje jeg begynner å få noe kjøtt på beina rundt det temaet da =D 

Enden på visa (bør vel avslutte snart, da dette egentlig startet som en facebookpost som bare ble litt for lang...) ble at jeg hadde to fantastiske økter med Bobbie og Isco. Jeg dro fram fire bommer og brukte toppen på muren som bomholdere slik at jeg fikk noen opphøyde bommer. Begge fikk være løse og tok arbeidet i skritt over bommene veldig bra. Da jeg ba om trav tok Bobbie litt av, mente dette kunne være løshopping og spant over travbommene i galopp. Hun fikk på seg en kjapt lagd halsring av longelina, bare så det var mulig å kommunisere med henne. Da gikk det smertefritt, og hun var bare superkul, med kjempeløft på beina, og helt tydelig en annen bevissthet rundt sine egne bein og bevegelsen av dem. Hun viste klart og tydelig at vinkling av de store ledd i bakbein også er noe Bobbie kan. Det var bare det å ha en grunn for å gjøre det, og bommer er genialt. 

Litt mer flyt og energi kan med fordel komme, men til å være en av de første gangene vi virkelig har prøvd dette, så er jeg herlig fornøyd. Jeg la også opp to galoppbommer til Bobbie og løslongerte (!) henne over dem. Bare det at jeg faktisk kan løslongere henne til en viss grad nå er kanonkult. Galoppbommene var veldig vanskelig for Bobbie å få rett steg på, men hun prøvde så godt hun kunne, og fikk noen gode sprang over de to bommene et par ganger. Og gledelig for meg så har jeg før alltid hatt galoppbommer til Bobbie på 2,5 meter. Denne gangen la jeg ut på tre meter, og det passet helt supert. Kan ikke annet enn å glede meg over den flinke Damens utvikling! 

En annen flinkis var Isco. Vi har lekt i dag, sånn på ordentlig. Jeg har løslongert han og, og der er problemet i større grad at han går på for liten volte rundt meg enn at han forsvinner. Han er den kuleste ponnien i verden. Jeg fikk til å skifte vei i trav både til høyre og venstre, men morsomt nok stiller også han spørsmålstegn hver gang jeg prøver å få han over fra venstrevolte til høyre volte. Bobbie gjør akkurat det samme, og jeg klarer ikke knekke koden på hva jeg gjør feil. Men med to hester som stiller store spørsmålstegn med hva som skjer når vi skal bytte igjennom volten fra venstre til høyre, så sier det jo seg selv at den tobeinte klusser det litt til. Mulig jeg må filme meg selv en dag. 

Med Isco dropper jeg travbommer, for med de korte beina har han veldig problemer med å tråkke bakbeina langt nok fram til at han kommer over travbommer. Bakbeina lander liksom midt på bommen. Målet er jo at også ponnitrolla skal ha mentalt gode opplevelser med dette, så med Isco holder vi oss til skritt og galoppbommer. For galoppbommer takler han supert, og han fikk galoppere over alle fire et par ganger. Allikevel lå fokuset mest på jobbe løs og ha det gøy sammen. Trenger jeg å nevnte at dette var tross alt det Monika lærte oss forrige kurs ;) Som sagt: Det tar litt tid før teorien gir seg utslag i praksis. Men når den først gjør det så blir ting så utrolig morsomt! 

Den gleden Isco og jeg hadde ble ikke noe mindre av at jeg testet om han begynner å forstå kommandoen for å legge seg. Jeg dreiv og ryddet bommer, også gikk jeg bort til han sånn litt ut av det blå og pekte på bakken og spurte om han ville legge seg. Han ble umiddelbart med på tanken, og la seg ned! Snakk om kul type! Som regel er det han som tar initiativet også har jeg lagt på kommandoen når han har vært på vei ned, men i dag var det helt tydelig jeg som kunne få han inn på tanken. Han er altså den grommeste lille knerten i hele verden! 

Nå ser jeg at enden på visa mi ble ganske så lang, men noen ganger bobler jeg litt over av glede både på grunn av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få tilbringe tid med og oppleve ting sammen med, og ikke minst de to herlige, besteste pelsballene som gjør dagene så gode. Og når man bobler over av glede, så må det boble et sted, og det blir bloggen. En aldri så liten bobleblogg en lørdagskveld før man gleder seg stort til å tilbringe søndagen i stallen med de to beste pelstrolla i hele verden!

Et inspirerende og herlig kurs :)