Gode venner som man kan leke med er gull verdt. Når det passer seg slik får Isco lov å leke med Fjonkel Samiro (Fjonkel = fjording-onkel), og dette synes Isco er veldig stor stas!
0 Comments
Det hoppes og sprettes litt for fotografen når ponniene fikk komme ut på beitet. Isco og Bobbie fikk lov å komme ut på det ene beitet vi har på stallen nå som det endelig er litt snø. De to latsabbene fant noen rester av litt ensilage som hadde ligget der noen dager og synes det var mye mer spennende enn alt annet. Jeg husjet litt på dem, for hele tanken var jo at de skulle få bevege seg litt. Og litt bevegelse ble det. Men de fant raskt tilbake til ensilagen, og som dronningen og knekten kommanderer, så fikk de servert lunsjen sin der ute. Kule er de uansett!
Som seg hør og bør krever julen en liten dæsj av julebilder, og 2015 intet unntak. Vi rakk å ta bildene på lørdag - dagen før isen forsvant med de åtte varmegradene. Så bakgrunnen ble litt hvit-ish, om ikke annet. Og selvsagt måtte begge ponniklumpene med, uten at de helt skjønte hvorfor de måtte stå pent og ikke fikk lov å spise det nedisete gresset på jordet. Men noen bilder ble det da i år også, slik tradisjonen krever før julefeiringa setter inn :) Både Nisse-Bobbie, Nissco og Nisse-jeg ønsker alle sammen en riktig god og fredelig jul med både to- og firbeinte :)
Noen oppmerksomme lesere, og noen oppmerksomme tilskuere fanget kanskje opp at jeg på siste timen for Bent rei med glitrende rosa sporereimer. Helt i min stil, ja? En av de tingene som gjør Bent-kursene ekstra koselige er det sosiale miljøet. Det er noe med folka som driver med AR - det er virkelig en helt herlig gjeng! Og sannelig kan vi å ha det gøy, eller hva Silje og Nina? Jeg la ut i litt typisk Ragnhild-stil ut en blogg et par dager før Bentkurset om årets kurskrise. Jeg har brune ridesko, men svarte sporereimer. De som kjenner meg godt vet at jeg får litt dilla om ting ikke matcher. Og særlig i en sånn sammenheng. Jeg har fortsatt halvveis mareritt om mitt første Bentkurs hvor jeg måtte ri med et rosa håndkle under salen, og Michelle var så snill og påpeke det mens jeg rei. Tilfeldigvis skulle jeg innom Horze på ettermiddagen for å kjøpe meg en ny longepisk, og kikket jo da litt uskyldig etter et sett brune sporereimer. Det var selvsagt ikke å oppdrive, men jeg fant noe annet. Ja, et sett rosa, glitrende sporereimer! Og slikt bør man jo ikke legge ut på facebook. Jeg la ut link til bloggen, og skreiv at jeg hadde funnet disse, men at jeg egentlig følte meg ganske komfortabel med de svarte allikevel. Dette trillet og gikk litt fortere enn jeg klarte å henge med, og to av mine gode AR-venninner, Silje og Nina stakk hodene sine mistenkelig sammen i kommentarfeltet. De snakket mistenkelig om at de kunne avverge brun/svart-krisen min helt fint og stikke innom Horze og kjøpe reimene sånn at livet mitt ville bli enklere på kurset. Jeg ofrer meg for sparkly, glammy, rosa remmer - og all gleden som føler med <3 Men fredagen kom, og fredagen gikk. Ingen antydning til noe rosa glam. Puh! Lørdagen kom, og lørdagen gikk. Fortsatt ikke antydning til rosa glam! Dobbeltpuh! Jeg latet som jeg ikke tenkte noe særlig på det. Selv om det hele tiden lå og gnagde i bakhodet begynte jeg etter hvert å slappe av ettersom jeg var ferdig med to av tre økter. Det var nok bare en facebookspøk. De har da virkelig ikke orka å stikke innom Horze for å kjøpe meg rosa sporereimer. Haha, neiiiida! Jeg er bare litt paranoid. Det er vel ingen overraskelse hva som var i den gaven... Takket være Silje og Nina er jeg nå eier av et par rosa, blingende sporereimer som selv de mest blingede dressurrytterne på stallen rynker på nesa av. Og uhøflig kan man jo ikke være, jeg kommer tross alt fra et møblert hjem. Så mine svarte sporereimer ble ubønnhørlig byttet ut med mine nye, glitrende, alt-annet-enn-beskjedne flashy-bling-galskap, og siste rideøkten for Bent foregikk med glitrende rosa sporereimer. Jeg tør ikke en gang tenke på hvilke tanker Bent gjorde seg når han så det - for å legge merke til dem: Det gjør man. Men de sier jo så at de gale har det godt, så da kan vi vel konkludere med at både Silje, Nina og jeg har det ganske godt - om ikke enda bedre. Takk (jeg bare vet ikke helt om jeg mener det), gærninger (det mener jeg!) =D
Jeg vet fortsatt ikke om jeg tror det er sant, men når jeg ser på bildene så må det jo være det. Dette er en historie som har varmet meg tvers igjennom hjerterota. Og det har skjedd meg. La meg ta det fra begynnelsen. Da jeg jobbet i Danmark for tre år siden så jeg for første gang et rideskjørt som Michelle hadde. Et praktisk skjørt som brukes når det er kaldt, og som har en splitt foran og bak, slik at det også går an å ri med det, da det legger seg pent over hesten. Jeg har alltid drømt om et slikt skjørt, men det selges veldig få av dem og jeg har ikke lykkes å finne et som jeg kunne tenke meg. Det var et jeg fant en gang, men det krevde litt sparing, og innen jeg tenkte å sette tankene ut i live, så hadde butikken sluttet å selge det. En dag i fjor høst så jeg tilfeldigvis at ei jeg kjenner igjennom AR-ridningen, og som jeg møtte under Bent-kurset i 2013, hadde sydd et rideskjørt til seg selv. Det så bare utrolig flott ut, og jeg kommenterte på bildene til Nina at hvis hun noen gang skulle sy flere skjørt, så ville jeg stå først i køen. Hun svarte at hun ikke trodde det ville bli noe mer skjørtsying, så jeg la tanken på hylla og har egentlig ikke tenkt noe mer på det siden. Jakten på rideskjørt fortsatte allikevel, og jeg fant et praktisk, lett rideskjørt på uhip.se som jeg har forelsket meg helt i, og har brukt mye igjennom vinteren. Men rett etter at uhip-rideskjørtet var kommet i hus, en dag i januar i år, så tikket det inn en lang melding til meg på facebook fra Nina. Her stod det blant annet: «Tenkte jeg skulle tilby deg å sy et ullskjørt, bare å kjøpe stoffet, tråd etc.. Enkelt skjørt el dobbelt. Du trenger 3 meter til enkelt. Jeg sydde dobbelt(anbefales), og to farger, og er så fornøyd med mitt. Så utrolig godt og var varmt. Hvis interessert, så sjekk Stoff & Stil.. De har mange fine farger i ullfilt.. Si fra om du er interessert ;) » Om jeg er interessert!? Jeg holdt på å ramle ut av sofaen. Dette tilbudet kom rett etter at Nina hadde lagt ut noen fantastiske bilder av seg selv med sitt rideskjørt, på hesten sin Dád. Nina tilbydde seg altså å sy et skjørt til meg. Jeg skulle få rideskjørt! Her måtte jeg starte prosessen med å velge farger, og butikken Stoff og Stil ble trålet for ullfilt. Turen gikk til Oslo, og mamma var med på butikken og hjalp meg med å velge fine farger. Lilla og grått ble fargene, for skjørtet er faktisk slik at jeg kan bruke det på begge sider. I tillegg kjøpte vi for moroskyld med tre pyntestjerner, uten egentlig å ha noen tanke bak det utover at litt pynt er sikkert fint. Nina var ikke sen om å gripe stjerne-tråden og ta den til noe langt utenfor hva jeg kunne fantasere om. Jeg tok så turen til gamle trakter, for morsomt nok står Nina på Grønlund gård i Ski, der har jeg i korte perioder både stått med Bobbie og med Janko for mange år siden. Vi hadde en koselig formiddag med skravling, latter og litt måling. Nina tok mål av meg (aldri før om jeg har blitt tatt mål av for et klesplagg) og noterte sirlig ned. Livvidde, lengde til bakken og hvilke farger som skulle hvor. Stoffet mamma og jeg hadde kjøpt ble avlevert i Ninas varetekt, og siden har jeg bare blitt mer og mer målløs. Nina har vært så grei og sendt bilder igjennom hele prosessen. Jeg har hatt mer og mer problemer med å uttrykke hva jeg føler. Men ord som wow, oi, ååååh, næææh og «gisp» har vært mye brukt. For Nina er en kreativ sjel, det er det ikke et sekund i tvil om. Bare se. Hva sier man når man får tilsendt slike bilder? Man kan jo ikke annet enn å bli helt varm om hjertet. Tenk... Dette har Nina sydd til meg. Til meg! Jeg tror det fortsatt ikke. Mamma var så snill og hentet alt sammen hos Nina, og tok det med da vi møttes i barnedåp forrige helg. Både Nina og jeg var ganske spente i forhold til vesten, for den har Nina sydd fra eget hode, helt uten mål av meg. Ville den passe? Jeg fikk kjøpt meg en beige Ulvang-genser, og hele antrekket ble prøvd. Det satt som et skudd. Vesten passet som om den skulle vært skreddersydd, og skjørtet var bare fantastisk. Jeg gledet meg desto mer til å få prøve det med Bobbie. Og med strålende sol og litt snø igjen på jordet benyttet vi muligheten. Snilleste Hanne-Malén tok med kamera i stallen, og stilte opp for å knipse bilder av Bobbie og meg med det fantastiske nye antrekket. Jeg lar bildene tale for seg selv. Problemet mitt nå er jo at jeg har fått et så magisk fint rideskjørt at jeg vet ikke om jeg tør bruke det =D Det var i alle fall veldig godt og varmt, og kommer til å bli helt fantastisk å ri med på kalde vinterdager. Jeg har enda ikke helt forstått at Nina, sånn helt ut av det blå, har sydd et rideskjørt til meg. Men å kjenne på den gleden det er å få en slik fantastisk overraskelse, det gjør at man får lyst til å gjøre sånne herlig snille ting mot andre. Det føles så fantastisk herlig at et annet menneske har lyst å gjøre noe så stort - for meg! Bruke tid og energi - på meg! Jeg føler meg privilegert og heldig, og jeg håper jeg på en eller annen måte kan klare å gi den samme følelsen til noen andre. For det føles helt fantastisk! (...det blir nok bare ikke igjennom noe jeg syr...) Jeg har ikke ord som kan få sagt nok takk til Nina for det arbeidet hun har lagt ned i dette. Takk er liksom ikke nok. Men hva annet skal man si? Tusen takk? Tusen millioner takk? Takk herfra og til månen og tilbake? Jeg får ikke gitt noe tilsvarende tilbake som et rideskjørt, men jeg har en liten greie i tankene som kanskje kan passe et så herlig menneske som Nina. En liten oppmerksomhet som, om ikke annet, er gitt fra hjertet. Nå kan du lure, nå, Nina :)
Tusen takk for det nydelige, vakre antrekket du har sydd til meg! Du er en fantastisk person! Jeg har ikke vært den som har brukt tid på å lære Bobbie noen særlige triks, men nå har hun lært én ting: Å smile! Så nå smiler hun uansett hva jeg ber om. Barnslig glede, jada, det er det. Men det er jo litt søtt når hesten vrenger overleppa mot deg og smiler. Jeg har i mitt stille sinn tenkt at hvis Bobbie en dag lærer det, så er det jo kult, men jeg har ikke orka å legge sjela mi i det. Det har ikke hun heller - før nå. Det startet i tidlig vår en gang tror jeg. På vei opp fra ridehallen får hun alltid gå i sitt tempo, og tusler sakte opp igjen til stallen. Samtlige bæsjer på vei opp skal sniffes på, og en ytterst sjelden gang innimellom, så vrenger hun leppa. Da fikk hun ros og godbit, uten at hun helt skjønte greia. Når hun går løs i hallen etter vi er ferdige å ri, så har hun også ved anledninger luktet noe rart, og vrengt leppa. Ros og godbit har vanket, men hun har fortsatt ikke kobla det. I forrige uke startet hun plutselig å prøve og vrenge leppa både to og tre ganger mens vi skrittet ut (hun går løs). Det var en Bobbie som plutselig begynte å plusse to og to og fikk ikke fire, men godbit. Det gikk fra vrengt leppe to og tre ganger til syv og åtte ganger, og i går tror jeg hun smilte ti-tolv ganger på kort tid. At det er noen som har skjønt noe kom tydelig fram i dag. Hadde henne med ned i hallen for å longere henne, og jobbet litt fra bakken først. Helt fin der, og skulle til og sende hun ut i longelina. Bobbie kikket på meg, tenkte litt, og vrengte overleppa begeistret. Jeg måtte bare le, og hun fikk godbit. Jeg ba igjen om skritt i longelina, og hun vrengte leppa og gliiiiste. Gjett om det var ei som trodde hun hadde skjønt noe - nemlig oppskriften på å slippe unna arbeid - ooooog få godbiter! O lykke! Det må smiiiiiles for! Enda så kortvarig den lykken ble. Til tross for de største glis og peneste blikk, så måtte hun også jobbe litt i longelina, både skritt, trav og galopp, med et innslag eller to av et smil her og der. Kunne jo hende det funka? Lov å prøve! Nå er vi med andre ord uten tvil kommet til slutten av "ros og godbit til deg bare fordi du smiler", nå er det innlæring av en kommando på det, til Bobbies store skuffelse. Hun var nesten sikker på at hun hadde funnet kilden til evigstrømmende godbiter her en liten stund. Det er virkelig så gøy når de plutselig ser en slik sammenheng, og får en forståelse av hva vi egentlig ønsker, også vil de bare gjøre det igjen og igjen. Det samme er det også i ridningen. Når hun får ros for noe hun gjør også klarer hun etterhvert å koble hva som er bra, og hva jeg ønsker. Så prøver hun igjen - og igjen. Det er så gøy! Første klippet prøver jeg på kommando. Andre klippet gjør hun det heeeelt av seg selv (legg merke til hvor flink hun synes hun er!), og tredje klippet fikk jeg timet såpass godt at hun fikk kommando når hun gjorde det. Men nå har jeg en pitteliten jobb å gjøre, for nå må Gliset lære seg å glise på kommando, selv om det er litt morsomt å ha en ponni som svarer på en hver en ting jeg ber om med et smil... ;)
Jeg føler meg så utrolig heldig på Bobbies vegne. Takket være verdens snilleste stalleiere har jeg fått tillaget en egen mini-utegang til Bobbie. Det er to år siden jeg og Bobbie flyttet til Aalerud stall. Det var et egoistisk valg ettersom jeg hadde Bobbie stående på en utegang uten treningsmuligheter. Vi hadde akkurat kommet hjem fra Danmark, og jeg ønsket å vedlikeholde det arbeidet vi hadde startet på. Valget falt da på en tradisjonell stall, med tradisjonell oppstalling (boks og paddock), og tradisjonell fôring. Selv om dette satt langt inne hos meg, så bestemte jeg meg for å prøve. Av alle staller man kan stå på, tror jeg at jeg har skutt gullfuglen. Selv om Aalerud er en "vanlig" stall med "vanlige" rutiner er det veldig deilig å stå på en stall hvor alt er på stell. De har mer enn gjerne hester sammen i paddock, og hestene har relativt mye utetid i forhold til mange andre vanlige staller. Det er alltids noe man skulle ønske annerledes, og når drømmestedet er oppgruset utegang med skog og oppdelte fôringer, så sier det seg selv at det er ting man gjerne skulle hatt litt annerledes når man står på en tradisjonell stall - men som ikke lar seg gjøre. Gro en skog i paddocken for eksempel. Så da har det blitt slik at Bobbie har vært vanlig bokshest de siste to årene, og det har jo forsåvidt gått greit. Heldigvis har vi hatt boks i utestallen, en kaldstall med tilgang til kjelleren på låven, slik at vi har mulighet til å stå varmt når vi saler på. Kjenner at jeg trives veldig godt med at Bobbie i det minste får stå i en jevn temperatur døgnet rundt, og ikke thermokaos med varmt inne og kaldt ute. Når de i tillegg har tilgang på oppvarma drikkekar, så er det jo bare helt greit (hadde bare Bobbie drukket av det, men det er en annen greie - prinsessegreie). Da stalleier i sommer la fram at utestallen skulle bygges på med to bokser tenkte jeg kjapt. Jeg spurte om det var mulig å få bygd den ene boksen uten vegg, og knytte den til paddocken på nedsiden, og utrolig nok fikk jeg ja fra stalleier. Som tenkt så gjort i løpet av høstmånedene. Hvordan prosjektet ville gå var jeg veldig usikker på, og de på stallen har nok rista mer enn én gang på hodet av påfunnet mitt, men jeg var ivrig på å gi det et forsøk. Man vet ikke om det funker før man har prøvd. Så vi prøvde. Nå i november har også paddockene tatt form, og med litt prøving og feiling har vi fått til en løsning som ser ut til å fungere bra. Utfordringen min har vært at tanken med boksen er at Bobbie også skal ha tilgang til den på dagtid, slik at hun på regnversdager, eller varme soldager, kan få ly der - et savn i en vanlig paddock. Boksen er 3*3 meter, og passer dermed til én hest. Bobbie står jo sammen med Svarta om dagen, så spørsmålet var om det var for liten plass til at begge to kunne dele den på dagtid. I såfall måtte jeg velge mellom å ha hun sammen med noen, eller ha hun aleine med boks-løsningen. Aleine er ikke et alternativ, så jeg kryssa bare fingra for at det kom til å gå fint, og at de ville klare å dele den lille ekstra biten på paddocken. Vi har hatt litt tilvenning til området, så nå står Damene sammen i paddocken med tilgang på boksen på dagtid, og Bobbie har den alene om natta. Det er for liten plass til at to hester kan dele den også om natta. Opplegget har fungert over all forventning! Svarta har holdt litt avstand den første tiden, men tør nå og bevege seg opp under taket hun også, om enn ikke helt inn i boksen enda, når Bobbie står der. I tillegg har Bobbie skjønt at hvis hun går på do ute, så holder soveplassen og fôrplassen seg ren. Det er med andre ord minimalt med bæsj inne i boksen nå, det meste ligger utenfor. Praktisk! Slik det ser ut til, så fungerer dette lille prosjektet mitt helt perfekt, og jeg kunne ikke vært gladere! Det krever selvsagt klaff på noen viktige faktorer, som for eksempel at Bobbie og Svarta er så gode venner som de er. Det er så herlig å se dem sammen, og jeg håper Svarta aldri flytter fra Aalerud. I Svarta har Bobbie verdens beste venninne, og jeg tror det går andre veien også. I helga har jeg fått koblet opp thermobaren til de to Damene, så da er vanntilgangen i vinter også sikret. Det er også en av de småtingene jeg bare setter så enormt stor pris på med stallen. Det har aldri vært noe spørsmål da vi (Kristin og jeg) kom drassende med thermobarene våre. De har vi fått koblet opp, og med en frøken som har hatt tre kolikker i løpet av en vinter tidligere grunnet vannmangel, så betyr det ekstremt mye!
All halmen vi har kjøpt har vi fått lov å lagre på låven, så matvraka skal få tørr og god halm, både til å spise og ligge i, i vinter. Det er ikke hvilket som helst sted vi ville fått lagra halm innendørs. Slike ting som gjør alt for en hestemamma som bare ønsker det beste for frøkna si. Jeg står på verdens beste stall. Det er det ingen tvil om. Tusen takk til Pål, Pernille og Britt for at jeg i det heletatt får lov å sette til livs mine sprø prosjekter. Og tusen takk til Tormod for snekring, hjelp med beversikring av boksen og hjelp til andre små påfunn som dukker opp med jevne mellomrom. Bobbie har nå fått en liten miniutegang, og jeg er kjempespent på å se hvordan den står seg igjennom vinteren. Men slik den er nå funker den utmerket. Jeg er kjempeglad for muligheten, og neste post på programmet nå er å finne noen trær som kan strøs rundt i paddocken. Må bare finne ut hvordan jeg får med meg et tre eller fem fra skogen. De er liksom ikke så lette å bære når det blir litt størrelse på dem. En ting er i alle fall sikkert: Vi flytter ikke fra Aalerud med det første! Nå både med "utegang" og isolert ridehus! Her blir alles behov ivaretatt. Verdens beste Aalerud :) Ny uoffisiell utstilling ble arrangert på stallen, og etter den brakende suksessen vi hadde sist utstilling så var det ikke annet å gjøre enn å melde oss på en gang til. Litt mer forberedt stilte vi denne gangen. Det lille smattet som kom sist da vi skulle trave var hakket for mye for Frøken Eksplosiv, og hun gikk i taket. Det var ikke rart jeg var litt ekstra spent denne gangen, men samtidig også litt mer klar over hva som kunne vente meg. Det viste seg å gi uttelling. Denne gangen var det dølahestlaget som arrangerte utstillingen, og Bobbie var eneste welsh coben som var påmeldt. Vi fikk komme inn i ringen litt før tolv, og selv om vi ikke var shinet til tuppen (jeg vasker ikke "utegangshesten" min i november), så hadde hun i alle fall fått en god børst! Det beste med utstillinger er at der blir vi tvunget til å stå stille og gjøre ingenting. Er det noe Prinsesse Bobbie hater, så er det å stå stille og gjøre ingenting. Ironisk nok, så lat som hun er, men dessverre har jeg aldri vært flink til å trene på å og stå stille og gjøre ingenting, så da er hun naturlig nok rimelig dårlig på det. Når vi er sammen, så skal det skje noe. Forattenemlig! Til tross for at frøkna har den innstillingen, så klarte vi denne gangen, til forskjell fra sist, å stå (nesten) stille hele tiden mens dommeren kikket på henne. Neste mål får bli å lære seg å stille opp litt bedre. "Ehm... Nå står hun og hviler på et bein..." er kanskje ikke den beste kommentaren å få fra en dommer. Men pytt med det - hun stod så stille som en Bobbie kan stå over såpass lang tid! Takk til Hanne-Malén og Maren for bilder og psykisk støtte! Vi fikk så beskjed om å skritte rundt, og vi skrittet oss rundt uten problemer. Litt kikking, men det skal være lov. Vi fikk løpe to runder i trav, og Bobbie holdt seg i trav, bortsett fra en gang da hun gikk over i galopp, men det var heldigvis ikke noe eksplosjon, og jeg fikk henne raskt ned igjen. Det var mer enn nok at jeg lente overkroppen min litt framover, så var vi over i trav. Ingen smatt denne gangen. Hun blir litt lettantennelig når det er litt mye som skjer rundt henne. Denne gangen unngikk vi det med glans! Etter vår framvisning i ringen fikk Bobbie komme tilbake til paddocken en stund, før vi tusla ned på slutten av utstillinga for å høre karakterene. Der måtte vi vente mens 22 andre hester fikk lest opp sine karakterer først. Det var litt av en prøvelse for Damen, men hun oppførte seg overraskende bra. Selv om det var uhyre mange grimaser og litt vanskeligheter med å stå i ro, så gjorde vi i alle fall ikke helt skam på oss selv der vi stod og venta. Denne gangen ble det følgende karakterrekke: Rasetype og preg: 7 Kroppsbygning og muskulatur: 8 Beinkvalitet, beinstilling: 7 (frambein 7, bakbein 7,5) Bevegelse: 7 (skritt 7, trav 7) Helhet eksteriør: 7 Med kommentaren: Oppsynt hoppe av bra type. Noe svakt kjønnspreg. Velormet hals, noe steil skulder. God manke. Litt av rygg. Velformet kryss. Gode lår og underlår. Flate framknær. Kort, litt spent skritt. Energisk trav, ønsker med cobaksjon. Helt grei bedømmelse, men det var ikke den som var viktig å være der for. Jeg var tvers igjennom superstolt av Bobbie som oppførte seg 120 prosent bedre enn sist utstilling. Så det ble rett og slett en drøss med stjerner i boka til ponnipelsen, en ekstra gulrot, og veldig fornøyd eier, med verdens kuleste ponni uansett hva noen dommer skal finne på å si (må forøvrlig le litt av kommentaren om kjønnspreg. Litt maskulin denne damen, ja). Alt i alt en super opplevelse med superponnien! Stolt!
Kan vi kalle oss filmstjerner nå montro? Vi blir vel verken a-kjendiser, eller b-kjendiser av dette, antagelig noe nærmere u-kjendiser. Her en dag i vår kom sjefen til meg på jobb og spurte: "Ragnhild, du har hest. Rir du på tur i skogen?" Jo'a, svarte jeg. Og vips så fikk Bobbie og jeg filmrolle! Og vi skulle galoppere. Hoho. Følg ekstra godt med 3 minutter ut i filmen - og for guds skyld ikke blunk! Det kan hende du går gilpp av det! Jeg minnes filmdagen som ganske interessant, da de måtte ha meg til å løpe en eksakt retning i forhold til bilveien de kjørte på og filmet fra. Det ville si at vi måtte galoppere hjemover mot stallen. Og dette var filmet i vår en gang, så før Bobbie hadde vært ute og lufta labbene så mye på jordet, og ikke ridd så mye med fart på tur. Filmfolka skjønte fort at de ikke hadde så veldig mange sjanser på å få dette i boks. Damen var noget ivrig på sin vei hjem, for å si det slik, men jeg tror vi klarte å få fire galopper hjemover, og vi lever enda! Uansett, det var artig å være med på, og gøy å se hva det skulle brukes til.
Akkurat nå gleder vi oss mest til at elgjakta blir ferdig slik at skogen blir ridbar igjen, for da skal vi ut og galoppere mer! ...jeg er bare pittelitt utsikker på akkurat hva det er som kommer til å bli tynnest. Hesten eller lommeboka? Jeg er ikke den som pleier å hive meg rundt på ting og tang, og spesielt ikke når det gjelder fôr. Bobbie er en ponni som alldeles ikke trenger noe som helst ekstra av noe som helst siden hun med det spekklaget hun har opparbeidet seg, hadde klart seg fint igjennom en istid om så skulle være. Så kraftfôr har vært et veldig ikkeeksisterende tema for oss. Helt til det ganske ut av det blå ramlet inn en tanke om å sjekke ut noen sånne diettfôr som blir tilbudt. Jeg sjekka litt rundt, og endte opp med tre alternativer. Simple Systems Metaslim, St. Hippolyt EquiGard og Marstall Vito. Etter å ha studert innholdsfortegnelser nøye konkluderte jeg med at de tre var relativt like forsåvidt, men magefølelsen sa noe om Simple System Metaslim, og som min gode stallvenninne sa, så er magefølelsen den man bør følge. Bare synd magefølelsen ikke har et fnugg av økonomisk sans. Forhandler ble kontaktet, og i dag fikk jeg levert to sekker på ti kilo hver til den nette pris av 2400 kroner. Nei, det er ikke tastefeil, nei det mangler ikke et komma (og ja, jeg håper ikke mamma leser dette...). Vi kan jo si det slik at jeg (i alle fall lommeboka mi) håper på det sterkeste at dette fôret bare er oppskrytt og ikke fungerer i det heletatt. Fordelen med at det er hinsides all fornuft dyrt er jo at jeg garantert ikke kommer til å se noen virkning på Bobbie som ikke er der. Men nå skal jeg gi det en prøveperiode på tre måneder og se om det kan ha noen effekt på Damen som for tiden går under kallenavnet "melassebolla". Produsenten reklamerer for at det skal hjelpe mot fettdepoter, at det er tilpasset hester som har lett for legge på seg, at det balanserer metabolismen/forbrenningen til hesten på en bedre måte, og ja. Ordene er mange og fine, spesielt på hjemmesiden deres. Jeg har bare til gode å tro på det en forhandler sier. Jeg må si det - jeg er skeptisk! Men jeg gir det et forsøk, så gjenstår det bare å se om det også kan hjelpe en lettere overvektig welsh cob-frøken også. Selvsagt passer jeg på som en hauk over den andre fôringa til Bobbie også. Alt av fôr blir målt og veid til hver minste lille milligram, og jeg gleder meg som en unge til julaften på at analysene på grovfôret vårt kommer. Det blir alltid en sånn liten blindperiode nå på høsten før svaret på det nyslåtte fôret kommer, men det skal tilpasses grundig når vi får analysesvarene, som heldigvis skal være rett rundt hjørnet. Det er heller ikke til å stikke under en stol at AR ikke akkurat er den mest kondisjonsmessige treningsformen, noe jeg også har tenkt å gjøre noe med i tiden fremover. Planen er å komme meg mer ut på tur, og trene litt mer tempo og puls der. Har allerede blitt lovet god hjelp av "Svetlana" (bedre kjent som varmblodstraveren Birdie, med ustoppelig energi). Det er bare en liten strek i regninga akkurat nå, siden det er elgjakt og jegerne setter stor pris på å unngå å jage oppskremte dyr rett i fanget på oss. Så vi holder oss for tiden mest i nærheten av hjemme. Men puls og kondis skal opp, samtidig som prosjekt Metaslim går av stabelen. Så får vi bare ta tiden til hjelp og se om det hele kan gjøre at Frøken Formfull kan få en litt mer hyggelig kroppsfasong. Uansett hva, så er det garantert noe som blir slanket i denne prosessen. Enten (forhåpentligvis) så er det hesten og lommeboka, eller så er det bare lommeboka. Noe blir i alle fall tynnere. Det skal bli utrolig spennende å se (om det er noen) resultater! Har du erfaringer med Simple System, og kanskje også Metaslim (finnes det virkelig noen som er like crazy og betaler så mye for fôr der ute?)? Fortell meg gjerne om dine erfaringer i kommentarfeltet - alltid gøy å høre hva andre har av opplevelser!
Jeg har alltid hatt en sånn liten hemmelig drøm om en døl. Det er noe med den massive rasen med det kalde hodet jeg virkelig liker. Og den siste tiden har ikke denne hemmelige drømmen akkurat blitt noe mindre. Lykken var ordentlig stor da Bobbie endelig fant en god paddockvenninne i døladamen Bekkesvarta på syv år. Nå har det seg slik at Svartas eier, Hanna, er i Bali i tre måneder, og det har blitt slik at jeg har en del ansvar for Svarta. Det begrenser seg litt hvor mye jeg har tid til å trene henne, men noen økter har det blitt, både på tur og bane. Og jeg må si at både Bobbie og jeg storkoser oss i selskap med Svarta. Hun er akkurat så rolig og fornuftig som jeg ønsker i en hest. Hun har allikevel framdrift. Hun er stødig og positiv, godt oppdratt og enkel å holde på med. Så til nå har vi vært på tur aleine, vi har hatt med Bobbie som håndhest, vi har prøvd oss på dressur på banen både inne og ute, og vi har hatt med mamma på tur. Det er jo det de sier: Dølen - kaldt hode, varmt hjerte. Mammas kunnskaper og erfaring på hesteryggen er noget beskjeden (uten at det hindrer at hun er tøff og prøver!). Men sist, da hun prøvde Bobbie, klarte jo den rødtoppen av en bumpeponni og hive mamma i bakken. Da jeg spurte mamma om hun ville være med på ridetur igjen var hun rimelig kjapp på å svare at det ikke var så interessant, men da jeg lovte en snillere hest enn Bobbie, så var det greit. Misforstå meg rett, Bobbie er verdens søteste frøken, men hun er nok ingen hest for nybegynnere. Derfor var det utrolig hyggelig å kunne låne Svarta til en koselig høsttur. Selv har jeg lekt meg litt på dressurbanen med Svarta. Hun er egentlig en døl som er ridd mest dressur, og til tross for hennes noe ufordelaktige bygning (lang rygg og korte ben - jeg har kallenavnet "den sorte dachs" (sårri Hanna og Svarta!)), så er hun den søteste lille frøkna å jobbe med på banen. Så positiv og prøver med herlig pågangsmot. Jeg var så heldig at jeg fikk lov å prøve kapsun og stangbitt på henne, bare fordi jeg liker det verktøyet det er, og selv om Svarta forsøkte iherdig å spise på sjenklene på stangbittet, så gikk hun egentlig veldig greit på det. Utrolig lærerikt å ri andre hester også, så muligheten med å ri Svarta innimellom kommer jeg meg nok til å benytte meg av. Enkelt og greit en utrolig herlig, ukomplisert, positiv, omgjengelig og snill hoppetusse som jeg koser meg med de dagene jeg har henne. Bobbie koser seg også med Svarta i paddocken - to ordentlig gode venninner har de blitt, og det er så herlig! Så inntil videre passer jeg Svarta de fleste dagene i uka. Det er ikke alltid jeg rekker å trene henne, men vi prøver å få til en gang innimellom. Og jeg er ikke i tvil om at døl er en rase jeg virkelig trives i selskap med. Makan til flotte typer, både utseendemessig og gemyttmessig! Gode er de - i alle fall Svarta! PS: Bobbie er helt fantastisk for tiden. Jobber henne masse for hånd, og ting begynner å komme seg. Det er så gøy! Satser på at det blir noen bilder av oss og en ordentlig statusoppdatering på henne, etter årets siste kurs med Michelle i helga!
...for disse firbeinte vennene våre. Bobbie er bortskjemt - jeg innrømmer det glatt. Bobbie får mange godbiter i løpet av den perioden om dagen hvor hun er med meg, og godbitene er spesialimportert fra Danmark. Ja, for disse godbitene kan nemlig (så vidt jeg vet) ikke kjøpes i Norge. Det er et slags kraftfôr i veldig praktisk størrelse, samt med en god konsistens som gjør at disse godbitene har falt så i smak hos meg (de er ikke sånn store og megaharde, som de godbitene i Norge ofte er). Og den lille duften av peppermynte har gjort at Bobbie setter stor pris på dette. Siden disse godbitene er omtrent det eneste hun får, så rynker hun alltid litt på nesa hvis hun får noe annet. Heldigvis holder en 15-kilos sekk i et godt og drøyt år, men det vil også si at ca. en gang i året må jeg få en ny sekk fra Danmark. Da jeg dro fra Danmark i 2012 tok jeg med en sekk som holdt til sommeren 2013. I 2013 fikk jeg en som var praktikant der nede til å ta med en sekk hjem til meg, men nå nærmer jeg meg slutten på den sekken, og da jeg selv skulle ned til Danmark på sommerakademiet bestemte jeg meg for å bestille en bagasje på flyet, pakke litt lite klær, og satse på at jeg fikk med meg en 15-kilos sekk med godbiter i baggen min hjem. Godbitsekken fikk fint plass i baggen min, og sett bort i fra at jeg måtte ha med omtrent alle klærne mine i håndveska for at jeg ikke skulle få overvekt hjem, så kom både jeg og godbitene oss trygt hjem. Nå må jeg bare vaske et sett truser, BH-en min og noen sokker, som var så heldige å få ligge i baggen sammen med godbitene. De lukter peppermynte og hestegodbiter i lange baner. Men det var jo selvsagt verdt det, for nå har Bobbie fått godbitene sine for det neste året! Hadde de bare visst hva vi gjør for dem...
Og de fantastiske godbitene det er snakk om? Competition Wafers Fire dager med inspirasjon, lærdom og en hel drøss med hygge. Det var så min lille «ferie» i år: Til Danmark på Sommerakademiet. Innen den akademiske ridekunsten finnes det ingen konkurranser, men etterhvert som du utdanner hesten din kan du vise ulike prøver for Bent Branderup. Du får ikke noen karakterer, men du får godkjent eller ikke godkjent. Den første prøven du tar er groundwork/lunge-test, altså bakkearbeid og longeringstest. Den viser de første momentene i arbeidet med en hest, og viser om du evner å kommunisere med din hest. Hvem som helst kan ta denne prøven, og det er inngangsporten til de neste prøvene som kommer. Neste er væpnerprøven. Dette er en såkalt «hjelpegivningsprøve», hvor rytteren skal ri igjennom et program bestående av skritt og trav samt sidebevegelser i de to gangartene, og galopp på begge hender. Prøven skal bevise at du behersker hjelperne og at du forstår hva du arbeider med. Denne prøven gir deg da innpass i ridderskapet, som kan beskrives som en organisasjon eller et slags laug som sammen jobber mot utviklingen av ridekunsten. Ridderskapet består av væpnere, riddere og mestere, og alle disse samles til sommerakademiet hvert år. Siden jeg tok min væpnerprøve da Bent hadde kurs her i mai/juni så kunne jeg for første gang i år bli med på sommerakademiet, og det ble også der hvor jeg formelt ble tatt opp i ridderskapet, ved at jeg ble skrevet inn i en bok, og at jeg fikk en finfin sølvpynt til å ha på min trepisk (som jeg ikke har). Heldigvis dro jeg ned sammen med en av Norges andre væpnere, Stine, og bedre reisefølge kunne jeg ikke hatt. Onsdagen ble brukt til å være med på «public evening work», hvor Bent jobber sine hester og hvem som helst kan komme å se på. Det ble et veldig hyggelig gjensyn med både Josephine og Vivi, som jeg kjenner fra min tid som praktikant på Enggården. I tillegg fikk jeg møte og se igjen flere kjente fjes. Og det å se Bent jobbe alle sine hester var ordentlig spennende. Det som særlig festet seg denne dagen var å se hans arbeid med 28 år gamle Hugin, som bærer preg av tidens tann. Han er rimelig salrygget, men når han så ble arbeidet for hånden eller mellom pilarene, så fikk vi virkelig sett betydningen av å heve ryggen. Torsdag startet sommerakademiet, og det startet med fire timer hvor vi fikk se Bent og samboeren Kathrin arbeide sine hester i en litt mer normal setting enn foran et stort publikum. Der var det blant annet en welsh cob som fanget min interesse (wonder why...?). Det var utrolig inspirerende å se Kathrin sitt arbeid med «Nebo», og den styrken og forståelsen han har for halvparaden, skoleparaden og levaden. Inspirasjon! Også Bent sine hester, med Hugin sin «gammelmannstrening», Tableau med sin inspirerende skolegalopp (og piruetter), Cara som ble vist i håndarbeid og ga mye inspirasjon, Zarif sin passage, Tyson med sin ekstreme levade, og ikke minst Swan som virkelig er en svane som er ved å vokse til, med noen imponerende bevegelser. Vi fikk se dem alle sammen, ikke bare den dagen, men også fredag. Men videre på torsdagen var det så et møte mellom landene, hvor så Stine og jeg, som var de eneste norske, ble med på Danmarks gruppe. Naturlig for min del med tanke på at jeg holder til under Michelle. Her ble det snakket litt om løst og fast, før vi igjen samlet oss alle, denne gangen i en stor hestesko inne i ridehallen. Det var tid for årets «brain pool». Brain poolen foregår på den måten at det året før blir lagt et tema, også skal alle hjem og jobbe med temaet, før man så i brain poolen samler tanker og erfaringer som er gjort igjennom året. Temaet som skulle jobbes med fram til årets sommerakademi var «skoleskritt», et tema som i mine øyne er litt fjernt, men som det ble spennende å høre tanker om. Tre timer ble brukt på brain poolen, så det ble diskutert mye rundt temaet. Deretter gikk det rett til grillmiddag på kvelden, og hygge ut over kvelden, før fredagen plutselig dukket opp og Bents hester igjen ble trent. En liten pause på fredag ble brukt til å stikke innom butikken og få seg noe mat, før vi klokken tre startet med noe som jeg vil påstå ble årets høydepunkt under hele sommerakademiet. Bent hadde invitert ned Torbjörn Lundström, en av Skandinavias, mulig Europas, kanskje verdens ledende på hestetenner, til å holde foredrag for oss. Det var satt til å vare to timer, men strakk seg elegant ut til drøye tre. Et foredrag hvor jeg kunne fylle på med masse ny kunnskap, og hvor han viste noen bilder som var ytterst beskrivende for hvordan bittet ligger i hestens munn. Hans mål var å starte noen tankeprosesser hos oss, og det tror jeg han klarte hos de fleste. Rett fra foredraget gikk det igjen direkte ut til middag, og kvelden denne dagen ble brukt til å sitte rundt bålet sammen med Michelle og noen andre, og forfatte «The Basic Song» - en sang om arbeidet i basis. Om jeg så beskjedent får si den selv, så var den ordentlig god! Kvelden ble fort sen, og lørdagen bød også på sitt. Vi møttes klokka ti, hvor vi samlet oss rundt to langbord i ridehallen. Her var det så en formell seremoni hvor blant annet jeg fikk kommet opp, skrevet mitt navn i boka og fikk min sølvfigur. Det ble så snakket litt om noen temaer, og avgjort noen spørsmål som hele ridderskapet stemte over. Og vips, så var sommerakademiet 2014 over for denne gang. Jeg har møtt mange spennende personer, fått hilst på mange, og ikke minst fått masse ny inspirasjon. For første gang på lenge - over to måneders tid - føler jeg at jeg har lyst til å jobbe med Bobbie. Jeg vet også hvilken vei jeg har lyst å jobbe videre med, og hvor jeg vil. Så slik har min lille «ferie» vært ordentlig positiv. Heldigvis var den ikke slutt for meg der. Jeg fikk kjøre med Michelle opp igjen til Enggården, og fikk satt mine bein der igjen for første gang på to år. Det føltes ut som det var i går jeg var der. Jeg fikk sagt hei til Silje som er der som praktikant, og søndagen fikk jeg hilst på flere av de som var der når jeg var praktikant der. Utrolig hyggelig å se igjen alle folkene - det er noe spesielt med Enggården altså. Også fikk jeg i tillegg en ridetime på søte Dusinus, i Michelles Bent Branderup-sal. Jeg har etter sist Michellkurs bare hatt mer og mer lyst på en sal til Bobbie, så da jeg var nede hos Michelle nå, så fikk jeg prøvd salen hennes - en lik den jeg kan tenke meg å kjøpe. La meg bare si det slik at rumpetten min sier jatakk, veldiggjerne. Bankkontoen min er derimot litt avventende, men jeg får se hva det blir til. Alt oppsummert så har det vært en kjempeherlig liten «ferie», selv om det i grunnen ikke har vært så veldig ferieaktig. Men det har vært interessant å få være med på det, også har det vært aller mest hyggelig å få møte så mange søte mennesker, som alle deler den samme interessen: Hesten! Vi har så smått prøvd å slippe Bobbie og Svarta sammen i paddock, og Damene er som Damer flest. I alle fall Bobbie. Bobbie har gått fra å være den laveste på rang, den som alltid har skygga banen, den som alltid har gått med alle, til nå å ha fått kallenavnet "terroristen". Misforstå meg rett, det er ikke sagt med så veldig tyngde, men hun har virkelig vist en ny, og sjefete, side av seg selv. Det så jo veldig, veldig bra ut med Bobbie og Svarta da vi slapp dem sammen i ridehuset, og jeg håpet det virkelig ville fortsette i paddock. Det har det absolutt gjort, og det er uten tvil veldig gemyttelig mellom de to Damene. Såsant det ikke er mat i bildet. Bobbie er en liten mat-terrorist, og så lenge det finnes et høystrå i paddocken, så koster det ikke Bobbie en kalori å legge flate ører og klapre med tenna i retning Svarta. Gjerne et galoppsteg eller to også, bare for å si i fra at "det er MIN mat!". Med en gang maten er borte, kan det koses og kløes i alle retninger. Vi kommer nok til å prøve å ha de sammen fast, for de går så godt sammen så lenge det ikke er slutten på maten, og litt flytting skal vi tåle. Bobbie er jo heldigvis ikke slem når hun sier i fra, hun bare sier i fra litt tydeligere enn hun noen gang har gjort før. Ellers lar jeg bildene fra i dag tale for seg selv. Så det var Bobbies kursopplading! I morgen reiser vi til Drammen på kurs for Michelle! Vi har fortsatt ledige teoriplasser hvis det er noen som har lyst å hive seg med i siste liten. All info ligger på siden i linken over! Bobbie og jeg skal iallefall kose oss på kurs, også kan vi komme tilbake til venninneprat og venninneklø på mandag. Herlig!
Hadde hesteverdenen min vært ideell hadde Bobbie gått i flokk med mange hester. Slik er det en gang ikke, så da prøver man bare å gjøre det beste ut av det. Men å finne en venn er ikke så lett. Er det en ting jeg ikke viker på, så er det at Bobbie ikke skal stå aleine i paddock. Hesten min skal i det minste få lov å være hest sammen med en artsfrend de timene jeg ikke er i stallen. Dessverre har Bobbies paddockvenninne den siste tiden reist over regnbuebroen, og Bobbie har dermed stått alene en stund nå. Det gjør meg vondt, men jakten på ny paddockvenn er ikke enkel. Ikke et vondt ord om stallen jeg står på, men som "utegangsmenneske" av hjerte, så skulle man jo alltids ønsket at paddockene var større. Misforstå meg rett, på stallen er det større paddocker enn på mange andre staller, men generelt sett det å slippe hester sammen på et begrenset område krever at de er gode venner. Det har ikke vist seg å være lett å finne til frøken fryd. Ikke for det, hun er en frøken som er lav i rang (dog, blitt litt mer opprørsk nå på sine "eldre" dager), og går greit med de fleste. Problemet er bare at det ofte er hun som blir hakkekyllingen hvis plassen blir for liten. Så jeg har prøvd å få Bobbie til å bli venner både med den ene og den andre. Den ene var ikke venn med Bobbie, og den andre ble ikke Bobbie venn med. Så da prøvde vi den tredje, nemlig dølahoppa Svarta. Og etter deres første møte, så må jeg i alle fall si at jeg har et lite håp. Uten at jeg tør juble for mye, for det er helt annerledes å stå i paddock med mat, kontra å møtes på en 40*80 utebane eller en 20*60 hall, men førsteinntrykket mellom de to damene var ikke det verste. Jeg lar bildene tale for seg selv. Nå har jeg vært med på å slippe så mange hester sammen, at jeg vet at man ikke skal ta det første slippet som et tegn på hvordan ting kommer til å gå. Minimum en uke i paddock må til, men et godt utgangspunkt må jeg vel kunne si at vi har fått. Så nå skal vi prøve å la de gå litt mer sammen før vi prøver dem sammen i paddock.
Forhåpentligvis går dette bra! Kryss fingrene for Bobbie sin del! ...desto bedre forstår man hvor lite man vet. Den siste måneden har vært snål. Veldig snål. Jeg har i de 2,5 årene jeg har hatt Bobbie alltid hatt full motivasjon til å trene. Jeg har heller prioritert en økt i hallen fremfor tur eller noe annet. Jeg har jobbet målrettet og visst hvor jeg skulle. Væpnerprøven. Den har ligget foran meg der som et mål å strekke seg etter. Og vi har strukket oss. Jobbet med sidebevegelser, jobbet med samling, og igjennom hele mai: Jobbet med galopp. For ikke å snakke om at vi har jobbet med det mentale til Frøken Fryd. Alt arbeidet resulterte i en bestått væpnerprøve. En tommel opp fra Bent på vårt arbeid. Jeg pustet lettet ut og smilte. Vi klarte det! Siste timen for Bent ble brukt til å få vist hovedproblemene våre under treningen. Katteryggen i det stillestående arbeidet. Travet som begrenses av at jeg spenner meg. Galoppen som har vært noe eksplosjonsartet. Alt fikk vi hjelp til. Alt fikk vi gode tips til. Alt lå til rette for at vi kunne dra hjem og trene videre på vår vei. Men nei. Det er 25 dager siden Bentkurset. Vi har vært på åtte turer, longert/jobbet i halsring/løs åtte ganger, hatt noen dager fri, løshoppa og jobbet litt for hånd. Kun én gang har jeg ridd henne på bana, og det var barbak i kapsun, og endte bare med å bli en koseøkt med litt skritt på helt lange tøyler, hvor jeg kjente på balanse og bevegelse. Det er jo ikke det at jeg ikke vet hvor vi skal. Det er ikke det at jeg ikke vil trene. Det kjennes ut som om det etter årets Bentkurs, og kurset jeg var på som teorideltaker med Monika Müller i midten av juni, har gått opp for meg i større grad hvor fantastiske disse hestene er. Hva de gir av seg selv. Hvor fantastisk mye de kan. Og hvor lite jeg kan. Monika snakket på kurset om "natur og balanse". Igjen føler jeg at når det kommer til ridningen skal jeg lære meg å ri på nytt. Jeg har blitt enda mer bevisst på kroppen min, og innser at det å sitte i balanse er bare ufattelig vanskelig. Så de gangene jeg først har vært på banen har jeg jobbet masse i holdt. Fra bakken. Her er det i allefall lett(ere) å se balansen i Bobbie. Og jeg klarer i allefall å stå i nogen lunde balanse på mine to ben. På turene vi har vært på har jeg i den grad jeg har "jobbet", også tenkt på balanse. Bobbie har i all hovedsak fått gå på lange tøyler, og jeg har kun ridd på hack. Det å flytte vekten i kroppen fremover, bakover, og ikke misnt til siden på stiene vi tusler på for å se om vi kan følge hverandre. Kan jeg klare å bremse takten når Bobbie ruser i en nedoverbakke? Klarer vi å svinge over på andre siden av veien før den bæsjen der borte? Og vi klarer det. De fleste gangene klarer vi det. Vi har også galoppert på tur, bare for å inkludere galoppen mer i "arbeidet" vårt. Bobbie synes det er utrolig slitsomt, men det kommer seg stadig mer og mer. Innimellom tror jeg hun synes det er litt gøy også. Jeg vet hvordan det vil kjennes ut når det blir riktig under en dressurøkt. Både i skritt og trav og galopp. Jeg vet hvordan det skal kjennes ut når vi bare flyter sammen. "Det jeg har når jeg ikke gjør noe." Den "magien". Men gud - så vanskelig! Det kjennes nesten lettere ut på tur. Der er man liksom ikke så "akademiske". Når dette er sagt, så kan jeg få tårer i øynene av Bobbie. Bobbie den enestående. Hun er nok noe preget av min litt daffe energi for tiden, men når jeg tar meg sammen og piffer henne opp litt, så kommer hun også med. Slik som hun gjorde i dag da jeg hadde henne med ned på utebana for litt groundwork/arbeid for hånd. Jeg fikk kjenne en halvparade som gikk ordentlig igjennom i versaden i skritt. Følelsen av ingenting. Følelsen av mykt. Og er det noe jeg bare elsker, så er det logikken og sammenhengen med denne treningsformen. Oppbyggingen. Hva med det er det jeg liker? Jo, det er så utrolig naturlig for hestene. Så forståelig. Og Bobbie forstår, så innmari. Jeg bare klarer ikke henge helt med enda. Jeg samlet henne opp i skritt for en piruett, men samler litt for mye, og Bobbie gjør en "levade". Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler. Jeg samlet senere opp i skritt, klarte en overgang opp i litt samlet trav, ba om mer samling i trav, og Bobbie senker bakparten og gjør "levade". Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler. Jeg samlet henne opp i skritt og tilførte litt energi samtidig med en liten halvparade for å få overgang opp i samlet trav, og Bobbie fatter galopp fra skritt. Jeg ba om mer energi, gjorde jeg ikke? Bobbie galopperer. Galoppfatning har Bobbie aldri gjort før i groundwork. Jeg har ikke turt å be om det i frykt for at hun ikke skulle klare å holde seg så samlet i galoppen. Jeg går tross alt baklengs foran henne. Nå tilbyr hun det selv. Fire galoppsteg fikk jeg på høyre hånd. Fire samla galoppsteg. I groundworkarbeidet. Bare fordi Bobbie forstår - så mye mer enn meg. Jeg er ikke motløs, jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal forstå alt, og ikke minst gjøre alt. Hvordan jeg skal lære meg alt dette. Hvordan skal jeg få det til? Jeg er heldig som har den beste læremesteren jeg kan ha i Bobbie, også gleder jeg meg masse til Michellekurs i Drammen om tre uker. Jeg har tenkt at "jeg må opp og ri litt "ordentlig" før da", men har kommet til at jeg "må" ikke noe. Ikke noe som helst. Om jeg stiller på Michellekurs i kapsun og barbak fordi det er hva vi har gjort i det siste, så gjør jeg det. Michelle kan hjelpe meg uansett. Og inntil da, så tar jeg dagene med Bobbie som de kommer. Vi KOSER oss virkelig på tur, både aleine og sammen med andre, og vi koser oss løs på bana, og ikke minst: Bobbie koser seg med å rulle omtrent hver eneste dag. Det er en rar følelse, men samtidig så er det egentlig bare godt.
Vi skal ikke alltid lære. Noen ganger må vi bare være :) 18 år gammel hingst, med kallenavn Kongen. 12 år gammel minishettisvallak med kallenavn... Bolla? En flekkete venn står i mellom dem. Her snakker vi drama! Norne fikk gå litt sammen med Isco og Pronto på selveste 17. mai. De har møttes før, og det er den samme historien som utspiller seg. Isco synes Norne er litt spennende, og vil gjerne hilse. Pronto synes Norne er den største dusten i hele verden, og bestekameraten Isco skal absolutt ikke få hilse på (og i verste fall: bli venn med) Norne. Norne selv har sin oppfatning av saken. Verdens beste ponnitroll har bursdag! For åtte år siden kom verdens beste Bobbie Jo til verden. Damen som jeg har tilbragt to år og snart ni måneder sammen med - utforskende i den akademiske ridekunsten. Damen som har lært meg så ufattelig mye.
Damen som har gitt meg så mange smil og lykkelig kiling i magen. Damen som stadig får meg til å klø meg i hodet. Damen som alltid gir av seg selv. Verdens beste Bobbie Jo - gratulerer med dagen! ...du frivillig holder deg hjemme fra stallen, ikke bare én, men to dager! Siden det tross alt bare er tre uker siden jeg var forkjøla, synes noen "der oppe" det passet fint å kaste en liten influensa på meg. Da jeg var forkjøla skulle jeg flytte. Nå nærmer vi oss fort årets første Michellekurs. Å være syk passer aldri! Reiste på jobb fredag og kjente meg litt merkelig. Klarte ikke sette fingeren på det, men dro hjem til Anna Lene for god pizza og tanker om tur med ponniknertene. Jeg orka å pusse over Isco, men kjente at kroppen ikke var med. Turen avlyst, og jeg dro i stallen til Bobbie. Hun kom seg på en liten ridetur, og formen min var fortsatt merkelig. Omtrent som dette: Og det er vel omtrent den posisjonen jeg tilbragte resten av helgen. Lørdag rakk jeg en liten tur i stallen på formiddagen, men etter å ha kjempet meg ned til banen med Bobbie og gjort et forsøk på en longeøkt med en Bobbie som var minst like tom for energi som meg (sammenheng, mon tro?), så klappet jeg henne etter en galoppfatning på hver hånd, også ga vi oss. Resten av dagen lå jeg strekt ut i sofaen, og der lå jeg også søndag. Kristin var snill og tok med seg Bobbie på leietur for meg på søndag, mens jeg lå hjemme og fikk sett alle episodene av "Ryttareliten". Mandagen fikk jeg karra meg på jobb, og etter litt pustepause hjemme dro jeg en tur i stallen. Heldigvis ikke for å gjøre noe annet enn å sitte på en stol på utebana og kikke på Anna Lene trene Bobbie fra bakken. Maren hadde møkka boksen min. Fint med gode hjelpere! Tirsdag holdt jeg på å hoste meg på vranga, så en stalltur var bare uaktuelt. Igjen tok Kristin Bobbie, og jeg fikk brukt tiden hjemme på litt forefallende arbeid som kunne gjøres sittende i sofaen, samt et iherdig forsøk på å mane vekk hosten. Endelig tid for stall igjen i dag, etter tilnærmet hysteriske abstinenser. Det er ille å bo tre minutter fra stallen, og ikke være i form til å dra dit! Fikk meg en koselig økt med Bobbie på utebana i dag, med bitt, og avslappa hest i både skritt, trav og galopp. Om vi er så samstemte og enige i veier og alt sånt på den 45*76 meter store utebana vår er nå så, men så lenge hodet er med, så har vi en start! Dog, Bobbie lurte fælt på hva jeg prøvde å lære henne hver gang jeg kneip meg sammen oppå der, så hun stoppet opp, som for å spørre. Prøvde å forklare henne at jeg bare hostet, men tror ikke helt hun skjønte greia. Ikke alltid greit med følsom hest! Klare for kurs? Så klare som vi kan bli, til tross for forutsetningene. Så lenge jeg blir kvitt hosten så skal jeg klare meg sånn omtrentlig greit, tror jeg. Men morgendagen og fredag byr på særdeles stramt program. Fikse og ordne med det ene og det andre. Uansett hvaslags hump som kommer i veien: sykdom, organiseringsstress - jeg GLEDER meg til kurs!
PS: Fortsatt ledige teoriplasser dersom noen vil hive seg med i siste liten. Bla opp på side én i kompendiet «Mønstring av hest». Der står det: «Korrekt mønstring er viktig for at dommeren skal få et best mulig inntrykk av hesten.» Det var kanskje ikke akkurat det dommer'n fikk da Bobbie blei vist på utstilling. Jeg kan vel ikke akkurat si at det gikk helt som planlagt denne utstillinga. Det synes vel kanskje. Først og fremst, takk til Elin Bergendahl Grønås for de tre bildene over, som viser frøken hopp-og-sprett fra en side ikke mange ser henne fra. Heldigvis. Resten av bildene under, er tatt av snille Anna Lene Leganger! Vel, hvor begynner man? Uoffisiell utstilling på stallen benytter man muligheten til å være med på når det først er. Alltid kjekt med miljøtrening! Bobbie skulle først inn i ringen halv tre, noe som ble utsatt til rundt halv fire, og til tross for at Bobbie gikk ned fra stallen og til parkeringsplassen foran hallen tre ganger, så var hun overraskende rolig. Spesielt siste gangen, når vi visste vi skulle inn, så var hun veldig rolig. Vi skritta rundt et par runder sammen med de to andre hestene vi var inne med, og Bobbie var helt cool. Så ba dommeren oss om å trave ned langsiden, og det var ikke det at jeg ba om mye, men jeg smattet nok litt for høyt, og Bobbie svarte med å galoppere nedover langsiden. Ikke helt den beste starten. Raketten var antent. Vi skulle stille opp for dommeren, men det var Bobbie totalt uenig i. Den lille marken ålte seg i alle retninger, stod på to, vifta med bein hit og dit, spant rundt, og gjorde i grunnen alt annet enn å stå stille. Man skulle jo ikke tro hesten var håndtert, ei heller at den hadde vært ute blant andre hester før. Og som vi alle veit, så er jo Bobbie en hest som er særdeles lite håndtert fra bakken (kremt....). Jeg klarte ikke slutte å le. Jeg lo og lo og lo da vi var ferdige. Den rolige, sindige, i det normale: godt oppdratte, snille ponnikreket mitt. Antagelig presentert som en av de mest uoppdragne ponnifisene på hele utstillinga. Nå så jeg ikke alle klassene, og mulig det var noen flere som var luftige, men altså de har nok unnskyldningene på lager: Hingst - unghest - første gang ute på tur, og så videre. Hva hadde jeg? Hoppe på straks åtte (!!) år, hjemme i sitt eget ridehus. Man skulle jo tro hun var en uhåndtert liten fjert. Jeg måtte igjen le da dommeren startet med å presentere welsh cob-rasen for publikum før vi skulle få poengene våre. «Waliserne er kjente for å ønske hester med temperament...» startet hun med. Man kan jo ikke annet enn å flire. Bobbie fikk følgende karakterer, og merk - ingen kommentar på ustabil villponni (det er jo i grunnen en seier i seg selv): Rasetype og preg - 7: Hoppe av bra type. Kroppsbygning og muskulatur - 8: Sterkt og godt muskelsatt. Velformet hals og god muskelsatt overlinje. Beinkvalitet, beinstilling - 6: Forbein: Noe umarkerte ledd, sabelbeint. Bakbein: Gode vinkler bak. Bevegelse - 7: Skritt: Trang frambeindsføring Trav: Taktfast trav, men mangler løft Helhetsinntrykk: 7 Det blei mumlet i kulissene at det var veldig strengt dømt, og jeg er nok ikke helt fornøyd med (eller forstår) alle karakterene, men hey! Jeg minner om første setning i mønstringsboka: «Korrekt mønstring er viktig for at dommeren skal få et best mulig inntrykk av hesten.» Jeg skal vel kanskje ikke påstå at vi viste vår mest presentable side, men så kan du jo også si at jeg ikke helt visste at vi hadde denne siden. En del av den har jeg jo sett før, men sjeldent at jeg får se så mye. Men da har vi jo prøvd det og! Og om ikke annet, så er vi jo veldig fornøyde med den åtteren! Og i det vi skulle liste oss ut etter vi hadde fått den grønne sløyfa vår - tror du ikke vi blei tvunget ut på en æresrunde? Jeg hadde av naturlige, forhåpentligvis forståelige, årsaker ikke så veldig lyst til å fly mer rundt med ponnitrollet i trav, men æresrunde krevde publikum, så da var det bare å ta beina fatt. Og hva skjer der? Joda, Bobbie løper ved siden av meg, som den største selvfølge, med beina planta pent og taktfast i bakken, myk og svevende. Hvorfor starta vi ikke bare med æresrunden? Vi får gjøre det neste gang! Men så har vi da opplevd dette også! Jeg vet at Bobbie har vært slik før på utstilling, men det er tre år siden sist hun blei stilt. Man skulle da tro at Damen var blitt litt mer voksen siden da, men den gang ei. Om ikke annet, så har vi vel gjort oss bemerket i utstillingsringen. All PR er god PR - er det ikke det, de sier? En ytterst interessant opplevelse, og kommentarene på facebook i etterkant har vært artige. Det var ei som spurte hvordan det gikk med oss, og svarene har blant annet vært at: "Begge to overlevde, samt både publikum og dommeren ;)" og "Tipper hun bare skulle vært snill og la dommeren få se henne fra alle (!!) kanter og vinkler;-)".
Man kan heldigvis ikke annet enn å le! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|