...you can't force a flower to grow. Kursplanen min gjennom året er ganske fullpakka, men én gang per år må jeg prøve å få ridd for Arne Koets. Den kloke, pedagogiske mannen som er et oppkomme av praktiske, smarte rideøvelser som hjelper oss videre på veien. I år var det februarkurs som ble aktuelt for meg, og min gode venninne Anna Lene og jeg pakket snippsekken, puttet Bobbie på hengeren og kjørte til Steinseth i Asker. Vel framme startet vi med å få med oss lørdagens teori. Jeg hadde ytret ønske om litt tanker rundt sits, og det kan man jo si at jeg fikk. «Seat. It's not everything, but nearly.» Arne er veldig opptatt av setet, og grunnen for at dette er viktig er fordi du innvirker direkte på hesten med det. «With the bit you comment the past.» Gjennom setet innvirker du direkte og kan forandre ting akkurat når det skjer, så sant du får med deg hva som skjer, vel og merke. Hvis du bruker sekundære hjelpere, være seg tøyler, bitt, sjenkler, spore, pisk osv, så kan hesten velge om den vil svare eller ikke. Hvis du bruker setet direkte (og på rett måte) kan ikke hesten velge å stå i mot. Den blir bare med i bevegelsen. Akkurat derfor er setet så viktig å utdanne. Arne tok for seg dette med den optiske rette linjen man ofte tegner opp når man sitter på en hest: Hode, skulder, hofte, hæl. Han fnyste litt av den, fordi hvor er det den rette linjen skal gå egentlig? Hvis du rir en galoppiruett og kikker på utsiden av rytteren, vil det være en rett linje der? Nupe, men sitsen vil fremdeles være riktig. Så rette, opptegnede linjer holdt ikke Arne med. «Det er veldig sjeldent vi rir og jobber med helt symmetriske hester.» Vil det være riktig å sitte snorrett på en asymmetrisk hest? Nei. Det vil si at mye av det vi gjør er ikke rett i ordets rette forstand ;) Det riktige setet er å sette opp kroppen vår slik at vi beveger hesten i den retningen den skal (ja, for det er jo så lett... :p ). Videre snakket Arne om setebeina, og at vi skal gi hesten plass. Se for deg at energien som produseres fra hestens bakbein forflytter seg som en bølge gjennom hestens kropp: «Ta bølgen, gjør den din egen og form den!» Kanskje litt svevende tanke fordi det er så grøsselig vanskelig i praksis, men jeg både liker og forstår tankegangen. Arne forklarte også hvorfor vi bør jobbe mer med å få ting riktig på innsiden enn utsiden, fordi med en bøyd hest så har man størst plass å gjøre feil på utsiden ettersom den er strekt og dermed gir deg litt større spillerom. Dette gir også større sannsynlighet for trøbbel på innsiden. For å klare å gi hesten den plassen den trenger, så nevnte Arne den magiske muskelen hamstring. For en som meg som knapt nok har styr på hvor jeg har armer og ben når jeg rir, så er det på ingen måte lettere å ha kontroll på det som er inni meg når jeg rir. Hvor er egentlig hamstring? Jeg spurte Arne, og han forklarte morsomt nok at hamstring er den muskelen du strammer hvis du ufrivillig blir kløpet i baken :p Thea, som også var med på kurset, ga meg etterpå en god øvelse som også kunne hjelpe meg å finne hamstringen min: reis deg opp fra stolen du sitter på med kun ett bein. Da kjente jeg virkelig hamstringen min! Og hvorfor denne var viktig? Fordi ved hjelp av en aktiv hamstring klarer du i større grad å bære deg selv, du får åpnet hoftene, og kommet mer fram med dem. Dette gjør igjen at du lettere klarer å sitte på hesten. Forståelig i teorien? Tja.. Forståelig i praksis? Njet :p Vi avsluttet teoriøkta med å snakke litt om de standardfrasene som ofte blir brukt innen ridning (som f.eks det med en «loddrett sits»), og Arne hadde en fin tanke om at det ikke hjelper å følge reglene, hvis ikke du forstår systemet. For meg var det en fin tanke på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på den teoretiske biten. Fordi jeg vil forstå hva jeg driver med – eller i hvert fall prøver å drive med. Så var det å sette alt dette ut i praksis da. Noe som ikke akkurat er så veldig mye enklere :p Den første rideøkta mi med Arne inneholdt en hel haug småting som jeg kan ta med meg videre. Det er kanskje ikke alle disse rådene som gir mening for alle, da de er klipt rett fra undervisningen til meg. Så er det noe du ikke forstår, så hopp over og lat som du ikke leste det ;)
Som vanlig var selve rideøkta godt nok overveldende med veldig mye tips og triks samlet inn på ett og samme sted. Heldigvis hadde jeg Ivar (www.equestrianfilm.com) som filmet oss, og filmen er som vanlig gull verdt i etterkant. Et lite glimt av treningen med halfpassene våre kan du se her: Det var uten tvil mer enn nok å tenke på etter bare den første økta med Arne. Men her var det bare å få en god natts søvn og lade opp til økt nummer to. Og håpe at Arne hadde glemt galoppen sidelengs :p
0 Comments
De to siste dagene som ukeselev hos Christofer og Rebecca smører seg sammen til en eneste god smørje av smarte tanker, gode tilbakemeldinger og glimt inn i framtiden. Etter tre dager, seks undervisningstimer og noen fullskrevne notatsider var vi klare for nest siste dag hos magikerparet Christofer og Rebecca. Dag fire, økt syv og åtte. Man skulle kanskje tro Bobbie begynte å bli sliten, men hun fortsatte å henge i så godt hun bare kunne, med en helt herlig energi. Denne dagen hadde Silje og jeg byttet vår ene økt, slik at Silje fikk to økter for Rebecca, mens jeg skulle ha to økter for Christofer. Litt spent på Bobbies innsats på andre økta, men stjerneponni leverte! Jo lengre ut i uka vi kom, jo vanskeligere ble det å huske hva vi gjorde på øktene. Hodet var liksom så fullt, inntrykkene så mange og alle tilbakemeldingene så smarte. Skulle hatt med båndopptaker. Notatene mine fra fjerde dagen har samlet de to timene i ett, og kortversjonen er egentlig at vi "jobbet videre med mye av det samme jeg jobbet med dagene før". Sånnsett så var uka helt genial. Den startet med at Christofer kikket på oss, så hvor problemene våre lå og hva vi burde jobbe med. Derifra fikk vi introdusert noen nye øvelser som kunne hjelpe på problemet, og de siste øktene gikk med på å repetere de øvelsene vi var introdusert for. Dermed gikk dag fire, og de to ridetimene for Christofer med til ting vi var introdusert for. Vi repeterte redoppen, en øvelse Bobbie tydelig hadde sovet godt på over natta, for hun var mye bedre enn dagen før. Fortsatt var svaret for venstre sjenkel litt vanskelig, men øvelsen kom seg betraktelig. I trav fortsatte vi å kikke på sjenkelvikningene i håp om å løsne Bobbies boger enda mer. Hun fant stadig bedre løsninger på øvelsen, og jeg sleit mer og mer med å sitte på travet hennes. Vi har visst noe å jobbe med begge to... Den første økta tok vi det litt piano for ikke å ta piffen helt ut av henne før andre økt, men vi rakk å få med litt galopp også. Øvelsen var enkelt og greit å gasse på nedover langsidene, og ved hjelp av at jeg retter meg opp i overkroppen skal hun komme mer tilbake. Uten å bryte ned i trav (eller skritt, eller holdt...), for er det noe Bobbie er flink til, så er det å tolke et hvert signal på "litt saktere" som "bråstopp". Vi ga oss uten de største utfordringene denne økta, og håpet Bobbie ville lade fort til neste økt om noen timer. Etter en interessant lunsj på den lokale restauranten med litt skravling om bitt og hestemunner endte jeg opp med å få lov å låne bittet til Ikaros på min neste økt med Bobbie. Av alle ting liksom. Du vet at økta kommer til å gå bra når du får låne bittet til Ikaros! Bobbie og bitt har liksom vært veldig greit. Hun har hatt ett bitt, og i og med at vi rir mye bittløst, så har jeg aldri følt behov for å endre rundt på bitt. Ikke har det vært noen problemer i munnen hennes heller. Det eneste jeg hadde ønsket var å finne et lettere bitt. Det Christofer da presenterte meg med var (av alle ting) et tredelt (!) western-stangbitt (!). Igjen var det noe med den der svelgingen av kameler med tykk vinterpels. Jeg skulle da aldri ri på et delt stangbitt! Bortsett fra nå da. Det skal sies at dette bittet var et bitt som låste seg når det nådde en viss vinkel, slik at klypeeffekt vil aldri oppnås med dette bittet. Tanken er at man har en kombinasjon av et løsgjørende trinsebitt, og stangbittet i ett og samme bitt. Jeg likte tanken! Spent på hva Bobbie ville si, hun som er så vant til å gå med det samme bittet hele tiden. Uten at mine notater sier så veldig mye mer fornuftig i forhold til hva vi faktisk gjorde utover "det samme som før", så velger jeg heller å dele bilder fra siste økta på fjerde dagen. Følelsen av å ri på nytt bitt, og uten kapsun var en annerledes følelse, og Bobbie bar seg litt annerledes i hode og hals. Klarte ikke helt å føle om jeg synes det var bedre eller ikke, men at det var en annen respons på bittet, det var det ikke tvil om. Spennende var det også å prøve å ri uten den løsgjørende kapsunen, men at bittet skulle bidra med den effekten. Vi fikk jo til det samme vi ellers pleier å få til, og Bobbie hadde ingen protester på bittet, så negativt virket det iallefall ikke. Hadde vært spennende å prøve mer av det i rolige former hjemme (hvor også hodet mitt er mer klar for nye inntrykk). Kanskje det en dag blir nytt bitt på oss? Med to rideøkter unnagjort reiste vi tilbake til leiligheten vi sov, og ryddet oss klare for avreise dagen etterpå. Vel vitende om at fredagen kom til å bli en hektisk dag. Først to undervisningstimer kjapt etter hverandre, så laste på hengeren og kjøre hjem. Det er morsomt hvordan man føler seg når hjernen ikke klarer å ta til seg mer. De to siste timene husker jeg bare som i en vatt-dott. Jeg husker ikke annet enn at vi jobbet oss igjennom det vi hadde jobbet med gjennom uka, både for Christofer og Rebecca. Også husker jeg at Christofer spurte når jeg tok væpnerprøven min, hvorpå han konkluderte med at ridderprøven er på trappene i 2019 (det skal gå maks fem år mellom de to prøvene, og jeg tok min væpnerprøve i 2014). Jeg bare lo. Han trakk på skuldrene som om det liksom ikke skulle være noe problem, og ga meg noen tips på galoppbyttene (som jeg ikke husker et kvidder av), og noen andre tips som omhandlet ridderprøven. Jeg kjente at det bare var fullt, og at ordene Christofer kom med liksom ikke fikk plass inn øregangen en gang. Men det var uten tvil hyggelig å høre at noen kan tenke i de baner for oss. For jeg tenker på ingen måte dit selv :p Bobbie fikk en liten pause ute i luftegården, mens jeg pakket siste rest på hengeren. Det ble sagt hadet til alle de koselige folkene, til ferieselskapet mitt, og Bobbie ble lastet på prinsessetransporten - klar for en 7 timers kjøretur hjem. Bortsett fra litt kø i Oslotraktene kom vi oss trygt hjem til Hamar igjen og poff, så var vi tilbake i hverdagen. Heldigvis med hode og kropp proppet fullt av ting å jobbe med framover. Hadde helt sikkert hatt hodet fullt nok til å trene for meg selv et år framover. Snakk om en fantastisk uke hos fantastiske folk, med fantastiske hester og fantastisk selskap. Så fantastisk at jeg gladelig reiser tilbake som ukeselev sensommeren 2019, og jeg gleder meg helt utrolig allerede! Bobbie og jeg blir også å reise ned til Sverige i 2018, men det blir bare for en helg, under Fair to the Horse, hvor jeg skal ri for Marius Schneider. I tillegg er planen å ri for Christofer når han kommer til Drammen i august. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve livet mitt ♥ Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
Dag tre for Rebecca og Christofer, en dag hvor løsninger blir presentert. Første dagen hos C&R brukte vi til å bli kjent med hverandre, og både C&R skulle finne ut hvem Bobbie og jeg er, hva vi driver med og hvordan de best kunne hjelpe oss. Andre dagen fikk jeg av Rebecca starte på å forstå hva vi skulle gjøre, hvordan og hvorfor. For Christofer ble dag to første dagen han fikk se meg ri, så det var først tredje dagen han virkelig åpnet restauranten og serverte meg oppskrifter på hvordan Bobbie og jeg kan jobbe mot å bli enda bedre versjoner av oss selv. For Rebecca fikk jeg plutselig sendt opp i en praktisk tentamen etter mine to dager med lærdom. Første økt var også denne dagen for Rebecca. Det startet med at Bobbie fikk et lite Bobbieanfall fordi Stine og Veronica tok med seg hestene sine ut av hallen. Hun hadde fortsatt Pegas der, men DramaQueen Bobbie synes hun måtte få et lite anfall allikevel. Hun gjør ikke så mye, men hun jazzer seg opp, blir urolig og svirrer rundt. Jeg venter henne somregel bare ut, for jeg vet at det roer seg som regel etterhvert. Rebecca så opptrinnet og forklarte i etterkant at i et slikt tilfelle så ville hun gått rett inn i situasjonen og jobbet med å flytte bogen fra side til side, det arbeidet jeg var introdusert for de to forrige timene. Hun forklarte at hennes erfaring var at det var mer nyttig å jobbe med å flytte bog og senke hodet, enn å bare rygge hesten, eller å forsøke og korrigere adferden. Det gir hesten noe å tenke på, det gir den en konkret oppgave, og det er også en øvelse (når den er riktig innlært) som sier til hesten at "nå skal du slappe av". Akkurat den lille situasjonen ga meg virkelig en oppvekker, at jeg faktisk relativt enkelt kan gå inn i en Bobbie-stress-situasjon og konkret trene på at hun skal slappe av i de situasjonene. Hvor enn tåpelig det høres ut så har ikke tanken slått meg før. Den situasjonen var bare en liten tominutters del av økta, men Rebeccas ord skulle vise seg å være nyttige å ha med seg til slutten av timen. Gjennom økta jobbet vi videre med arbeidet fra dagen før, og fokuserte særlig på bytting av votle, med at jeg først går framover i samme retning som Bobbie, før jeg endrer retning til å gå bakover, får Bobbie inn mot meg, unngår å flytte meg (!), vender om skuldre og får Bobbie ut på ny volte. Deretter kan jeg bytte pisk og tøyler i hånda. Akkurat det punktet med at jeg skal unngå å flytte meg er særdeles viktig for meg å huske på, for jeg har ganske ubevisst alltid viket litt fordi Bobbie kan bli litt mye ponni på vei innover. Med en gang Bobbie fikk forståelse for at jeg holdt min posisjon i vendingen, og at hun skulle rundt meg, så loffet hun bare avgårde som et lite lam. Aldri før har vendinger i longeringen fungert så bra! Jeg følte jeg begynte å få noe forståelse av øvelsen også i praksis, og akkurat når jeg følte at vi begynte å skjønne det litt begge to, så fikk jeg beskjed teste samme øvelsen i trav. Her kom det fram at innvendig sjenkel i sjenkelleiet (altså pisken) ikke helt var forstått 100% enda, noe som heller ikke kom som en overraskelse. Men vi fikk prøve oss, og vi fikk faktisk en følelse av helt egen selvbæring i trav, med god bøyning gjennom hele kroppen, og løs line. Rebecca minte meg også på at jeg måtte huske å si takk når ting går bra, og det gjøres med å sette seg ned, la hesten komme inn, senke hodet, og ta pause. Ettersom Bobbie driftet litt ut av volta i trav gikk vi tilbake i skritt for å befeste reaksjonen på den innvendige sjenkelen enda bedre. Mens vi holdt på med dette nederst i ridehuset fikk Bobbie for seg at Pegas var på vei ut av ridehuset (noe han ikke var), og den lille flua i hodet hennes gikk igjen amok. Rebecca var på oss med en eneste gang, og ba meg ta over situasjonen. Jeg gjorde som vi har trent på de siste dagene. Bobbie fikk beskjed om å flytte seg litt bak, flytte bogen, senke hodet. Rygge igjen, flytte bogen andre vei og senke hodet andre vei. Med et par slike beskjeder la flua i hodet til Bobbie seg til å sove igjen, og Bobbie slappet av. Det var så utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk kan gå inn og løse situasjonen når Bobbie stresser seg opp, og gjett om dette er noe jeg skal ta med hjem! Bobbie slappet av igjen, og vi avsluttet økta med det. En veldig positiv avslutning for oss begge! Daglige rutiner blir raskt befestet, og igjen knasket vi lunsj på Kinnekullegården før vi suste ned til hestene for økt nummer to for dagen. Her ble rommet i verktøykassa mi for "smidighet" fylt opp i stor grad av Christofer. Målet til Christofer for Bobbie og meg var å gi oss verktøy for å gjøre Bobbie mer smidig, særlig i bogene. Som jeg har notert mens han rei en av sine egne hester: Vi vil ha myke boger. Det er ikke nødvendig med flyttbare boger hvis de er stive. Nettopp dette var det Christofer ville gi oss. Som Stine så fint forklarte det: Bobbie skal bedre abduksjonen i bogene sine, altså evnen til å strekke de fra hverandre. Og min egen forklaring på det: Bobbie skal begynne å ta OL-floka. Hun er blitt bedre i bevegelsene hun trenger hvis hun skulle gått diagonalgang på ski, men hun trenger å øve mer på OL-floka si! For å jobbe med smidigheten til Bobbie fikk jeg beskjed om å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Til og med ting jeg har sagt at jeg ikke ser noe poeng med. Kamelhår smaker godt ;) Vi startet med å bøye henne både inn og ut på volten. Både i skritt og i trav. Så fikk vi beskjed om å ri sjenkelvikninger over diagonalen i skritt. Det er en øvelse vi aldri har prøvd oss på før, men vi ga det et forsøk, og det var jo ikke vanskelig å kjenne at man manglet litt evnen til å bevege seg sideveis, altså: vi manglet en god abduksjon. Det er ikke å stikke under en stol at vi ikke akkurat kom oss så veldig mye diagonalt over den banen. Christofer introduserte oss videre for en helt ny øvelse som jeg aldri har hørt om før: Redopp. Redoppen deles i versade eller travers, og vi testet begge deler på begge hender. Forestill deg at du rir på en vanlig høyre-volte. Så går du over til å ri versade på denne høyrevolten. Fra versaden ber du om enda mer tverring på volten, slik at hesten til slutt går på tvers av voltesporet, med frambeina på innsiden av voltesporet og bakbeina på utsiden av voltesporet. Hesten beveger seg på tverren bortover. Derifra går du tilbake til en vanlig høyrevolte, også går du inn i en travers på høyrevolten. Fra traversen ber du om enda mer tverring, slik at hesten også her går på tvers av voltesporet, men nå med bakbeina på innsiden av voltesporet, og frambeina på utsiden. Bildet er ikke akkurat korrekt illustrert, men gir kanskje en idé om øvelsen. Når man har kommet seg helt på tvers fortsetter man å gå et stykke på volten på tvers, slik at kroppen virkelig får beveget seg sideveis. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette er en øvelse som kan hjelpe mye med OL-floke-bevegelsene til Bobbie. Hun synes denne øvelsen var ekstremt vanskelig, og vi fikk bein i alle retninger og mange kreative forslag. Nå skal det sies at redoppen egentlig skal gjøres i galopp, så Bobbies siste forslag var ikke så gæli, men for min del tror jeg det er greit vi lærer oss den i skritt sånn i første omgang. Jeg fikk en teoretisk forståelse av øvelsen og vi fikk prøve den begge veier. Jeg ble fort enig med meg selv om at dette er noe vi kunne trenge å trene mer på hjemme. Bobbie synes det var enklest å forstå oppgaven på venstre hånd, hvor versaden gikk ganske greit, mens traversen var litt verre. På høyrehånd var begge deler litt vanskelig, men vi puttet den i verktøykassa vår, og tok den med hjem for videre jobbing. Christofer sendte oss dermed ut i trav på volte, og med samme oppgave her: finne et jevnt trav hvor jeg kan bøye Bobbie både inn og ut av volten. Etter litt smidiggjøring på volten ble oppgaven ikke overraskende å forsøke sjenkelvikninger i trav også. Bobbie (og muligens også rytteren...) synes dette var veldig vanskelig, og vi skal ikke skryte av at vi kom oss så veldig mye skrått over banen denne gangen heller. Men hva kan vi egentlig forvente når vi tester noe vi aldri har gjort før. Det viktigste var at vi fikk med oss noen øvelser som kan gi nytte for oss når vi er hjemme igjen. Christofer hadde enda flere kort på lomma: overganger mellom sjenkelvikning og diagonal travers. Fortsatt ikke noe vi scoret full pott på, men en spennende øvelse å putte i rommet "smidiggjøring" i verktøykassa. Vi tok smidiggjørings-øvelsene med oss, og ble raskt kastet ut i neste oppgave: Galopp. Kommer det som noen overraskelse, også her startet vi med stilling, kontrastilling, stille tilbake, travers på volten, og tilbake igjen. Alt for å bare ha evnen til å smidiggjøre og løsgjøre kroppen hennes i alle mulige retninger. Den magiske energien som vi hadde andre dagen var litt forsvunnet, men hun jobbet iherdig på, og jeg må si jeg var stolt av henne som prøvde sitt aller beste og ga gass. Vi jobbet rimelig mye mer i galopp enn hva vi pleier. Kan tro hodet mitt kokte over etter denne økta, og jeg visste ikke helt om jeg gledet eller gruet meg til dagen etter. Silje hadde nemlig spurt meg om jeg kanskje kunne tenke meg å bytte en time med henne, slik at jeg fikk to timer for Christofer, og hun fikk to timer for Rebecca den dagen. Jeg hadde sagt ja, med visshet om at timene for Christofer er mer fysisk krevende enn timene for Rebecca. Ville Bobbie orke to ganske aktive timer etter hun allerede har gått 6 timer på 3 dager? Ville hodet mitt overleve to ganske aktive timer? Før den tid fikk Bobbie lov å gomle masse betfiber, gulrøtter og høy, og bli overlesset med rosende ord. Jeg var virkelig så innmari stolt av henne, og innsatsen hennes! Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
Andre dagen hos Christofer og Rebecca, og vi fant energi. Les om reisen ned og første dagen her: Ukeselev i Sverige Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg: Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning. Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. Til tross for frøken Energisk klarte vi å snakke sammen, og etter litt oppvarming startet vi med å sjekke ut traven. Det travet hun viste over diagonalene har jeg knapt nok funnet på henne før, men hun langet virkelig ut. Jeg kunne ikke annet enn å smile. Etter å ha kikket gjennom alle gangartene startet vi arbeidet i skritt og samling i skritt. Følelsen jeg skal sitte med er at jeg i samling skal når som helst ta henne opp en gangart, og den følelsen hadde jeg nesten gjennom hele økta. Med så mye egen-energi så var det bare å sitte og cruise og smile. I trav kikket vi på det samme, å kunne variere mellom fram og ned og opp i samling. Her svarte hun også veldig fint. Hvis hun blir for daff ned i samlingen var Christofers løsning så enkel at hun skal opp en gangart. Galoppen fikk vi naturlig nok også kikke på. Her var hun veldig fresh og framover, og hun fikk lov å bare bevege seg i galopp nedover langsidene. Vi kortet inn med en volte på kortsidene, og Christofer kikket på oss. Hans konklusjon etter å ha sett oss gjennom timen var at Bobbie har blitt mye bedre i sine bevegelser enn hva hun var da han så henne sist (litt over et år siden). Jeg kan jo si meg enig, men jeg fikk virkelig mye gratis av power-Bobbie. Det som mangler nå er smidigheten i bogene og oppgaven framover vil bli å finne øvelser som kan løsgjøre bogene på best mulig måte, og gjøre Bobbie mer smidig og "supple". En halvtime for Christofer forsvinner på et blunk når man har det gøy, og det hadde vi sannelig denne økta! Notatene mine inneholder fraser som "kan man si noe annet enn wow?", "tror jeg smilte nesten hele økta", og "det var fantastisk godt å sitte på en liten rosa, powerball =D" Etter en slik dag kan man ikke annet enn å glede seg til den neste! Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
Andre uka i november pakket jeg Bobbie på hengeren og kjørte til Sverige hvor vi fikk en uke proppet med lærdom, inspirasjon og glede. Vi var ukeselever hos Christofer og Rebecca Dahlgren. Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros. Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". Den økta var ikke bare en økt hvor Bobbie forstod. Det var en økt hvor jeg forstod. Kanskje ikke så mye forståelse som jeg kan forklare videre til noen, men mer en følelse, en fornemmelse, et glimt inn i framtiden, og ikke minst muligheten til å se at Bobbie faktisk kan samle seg på samme måte som man ser disse fancypancy, høyt utdanna hestene. Det gjelder bare å forklare henne det på riktig måte. Og der er Christofer piiiiittelitt bedre enn meg. Et lite hårstrå bedre, liksom. Jeg har brukt 6 år, han brukte 5 minutter. Say no more... Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det. Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
For en fantastisk helg, fantastisk instruktør, fantastiske hester og fantastiske ryttere. Årets siste Michellekurs fylte hodet til randen. Dette skulle være det kurset hvor jeg for første gang skulle få muligheten til å arrangere kurs på min egen stall. En ekkel kverkebakterie satte veldig effektivt en stopper for det, og i siste liten måtte jeg omorganisere kurset. Heldigvis, takket være en utrolig samarbeidsvillig stalleier fikk vi på kort varsel lov å holde kurset på stallen vi har hatt Hamar-kursene de siste årene. Dette gjorde det også mulig for meg å få ridd mine timer for Michelle, bare på min stall. Høsten som skulle være så full av kurs og lærdom har blitt dratt ned til et minimum, så det å få lov å ri for min egen trener på hjemmebane var i hvertfall et veldig godt plaster på såret. Årets siste Michellekurs var lagt opp til å være et langkurs, så vi samlet troppene allerede på torsdagen, og fredag var det bare å dra Bobbie ut av frokosten tidligere enn normalt, for vi fikk æren av å starte ballet klokka ni fredags morgen. Startet som vanlig med en bakkearbeid/longetime, og fortsatte kurset over de to neste dagene med tre ridetimer. Siden vi hadde hele 5 timer å ta av så fikk også Isco en liten time for Michelle ♥ Jeg skal ikke late som om jeg ikke fikk masse ut av ridetimene for Michelle, for det gjorde jeg. Faktisk så masse at det problemet jeg har kjent på i skritt og trav hvor jeg har vanskeligheter for å bøye til venstre, etter kurset ble så bra at jeg fikk problemer til høyre istedenfor. Jeg tar i mot forandringen med et smil og klør meg bare litt i hodet på hva jeg skal gjøre nå. Men tips og triks det fikk vi. Tanker og følelser som skal modnes og bearbeides og plukkes fram etterhvert som vinteren sniker seg over oss. Jeg klarer ikke å sette ord på alt vi fikk med oss i verktøyskuffen vår på stående fot akkurat nå, men gi meg vinteren, også vet jeg at små drypp vil plukkes fram fra underbevisstheten når de er klare for det. Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: - Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander? I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: "Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!" Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart! En halvparade er følelsen av fraværet av en hver form for motstand. Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er: Formålet med en halvparade er å flytte hesten tilbake i balanse. Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn. • 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. • 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle. • Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. • 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. • 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse. Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter. • 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. • 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse. • 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. • 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. • 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein. • 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte: There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid. • The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active). • The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness. • Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind. Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig.
Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram. Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det. Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake): Du kan også si (hvis det føles enklere for deg): • Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken. eller: • Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken. Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss! Når planer går i vasken på løpende bånd, så får man bare lage nye planer. Å være med som teorideltaker på kurs med Christofer og Rebecca Dahlgren var ikke helt planen, men allikevel en veldig god plan B. Som jeg hadde gledet meg til dette kurset. Bobbie skulle trenes for Christofer, og Isco skulle være med for Rebecca. Jeg hadde stjerner i øynene bare av å tenke på det. Men med en stall i karantene grunnet kverke så ble det kjapt opplest og vedtatt at verken Bobbie eller Isco kom seg noen verdens plass. Å gå glipp av dette kurset med ponnitrolla har vært litt vanskelig å svelge, særlig siden mine to har vært friske hele veien. Heldigvis er ikke jeg rammet av karantenen, så selv om ponniene måtte bli igjen hjemme tok jeg meg turen til Drammen for å være teorideltaker på kurset. Og selv om det ikke var helt det som var drømmen og planen, så er det å være teorideltaker minst like bra som å være rytter, bare på en litt annen måte. Man får en helt annen ro til å følge med på ekvipasjene, og til å suge til seg inntrykk og kunnskap. Påfyll av kunnskap, det ble det. Jeg kom hjem med ikke mindre enn 10 (!) hånskrevne notatsider, og et hode proppfullt av tanker og inspirasjon. Det som er fint med Christofer er at han gjør alt så enkelt. Irriterende enkelt. Skulle egentlig ikke vært lov å gjøre ting så enkelt, for det høres så enkelt ut, og jeg tror på han når han sier det så enkelt, også står jeg hjemme med mine egne ponnier og vet knapt om vi skal gå fram eller tilbake. Men er det én ting jeg sitter igjen med etter kurset så er det mantraet om at man først og fremst skal lage seg en god ridehest. Deretter kan man fokusere på å få en god skolehest. For hvordan skal man kunne klare å gjøre et skoleholdt om man ikke kan gjøre et vanlig holdt? En felle mange ramler - inkludert meg selv. For Christofer er det fem ting som skal sitte når man snakker om ridehester, og det er start, stopp, høyre, venstre og bak. Dette må funke bra, og det må være så mye presisjon at du kan stoppe hårfint fra hvilken som helst gangart med benet ditt på en gitt bokstav på ridebanen. Jobb først og fremst med å få en funksjonell ridehest! I tillegg er det tre ting som Christofer mener er viktige: 1. Hesten skal forstå hjelpen. 2. Hjelpen du gir skal ikke gjøre at ting blir dårligere. Du skal beholde samme følelsen som du har fra før. Ikke tap gangarten selv om du gjør øvelser (særlig travers). 3. Når dette er på plass skal hesten være regulerbar - høyere, lavere, fortere, saktere. Og vips, så har du ridningen. Det er jo så enkelt (i teorien...). For min del bestod kurset mye av å fange opp tips og triks rundt en litt daff hest. Jeg har en frøken som har daffet seg gjennom en hel sommer, og vi jobber masse med å forfine sjenkel- og seteresponsen, og å skape bevegelsesglede. Det som er ekstra gøy med å være teorideltaker på slike kurs er at man kan ha såpass fokus på alle de andre (som garantert også har noe lignende problemer som en selv), og plukke med seg akkurat de godbitene man vil. Derfor består mine notater mye av det Christofer sa om daffe hester. Fordi jeg ønsker å ha en huskeliste til meg selv til senere anledninger, så kommer kortversjonen av mine notater her: • Hesten skal kunne start, stopp, høyre, venstre, bak. • Du skal alltid ha følelsen av at du skal kunne gjøre en galoppfatning fra samlingen i trav. • Bruk pausen som motivasjon når hesten selv gir energi. Ikke gi pause før hesten selv tilbyr energien. • Slapp av i sitsen din slik at du ikke forstyrrer bevegelsen. • Å svare på en oppgave uten å bremse = dyktig hest! • Lenging av hest = langsom takt, høyt tempo. • Samling av hest = høy takt, langsomt tempo. • Brems ikke hesten ned i samling - øk takten! • Tempo, takt og form forandres i samling. • Ikke forveksle takt med tempo. Inn i samling fokuserer du på å regulere takten, ikke tempoet. • Hold tempoet! Regulér takten i tempoet. • Den unge hesten rir du fra skallen til bogen til bakdelen. Den eldre hesten rir du fra bakdelen til bogen og skallen. Har du problemer med hodet eller bog - løs det bak. • Rygging er sete + hånd, evt. pisk på bogen. • Hesten skal gå fram fra en rygging med en drivning: sjenkler. Og drivningen skal de være sikre på. • Samling er noe man skal ri inn i - man må kunne ri bakbein frem! • Finn gangarten det er enklest i. • Få opp aktiviteten i hesten. • Vær nøye med at hestene ikke ser ut som "Dawn of the Dead". De skal ha bevegelsesglede. • Har hesten lav energi, ha fokus på takt inn i samling. Har hesten høy energi, jobb med tempoet uten å forandre takten. • Spørsmålet i en samling er hvor mye du tillater av skyvekraft. • En hest skal være: avspent, lett, i balanse og ha rundhet. • Vi lærer skolene for at hesten ikke skal gå skolene. • Det er stor forskjell på å gjøre ingenting og å be om mindre. • De aller fleste kan be hesten om å gjøre mer av noe annet istedenfor mindre av det den gjør feil. • Avspenthet handler om hvordan hesten tar informasjonen. • La hesten fylle ut sjenkel istedenfor å vike fra. Ri en travers for plassen du kan gi på innvendig sjenkel, og la hesten fylle inn området. • Du skal alltid føle at hesten kan lenge sin hals. • Fram og ned er en følelse - ikke noe hesten trenger å gjøre. Christofer tok også for seg de tre halvparadene, som jeg først innså at jeg forstod etter kurset med Michelle (som det også kommer en blogg om). Han presenterte dem bare på en litt annen måte enn hva Michelle gjorde, men etter Michellekurset så jeg plutselig sammenhengen og forståelsen for Christofers forklaring ble enda mer tydelig. Han snakket om halvparaden til Steinbrecht som den ettergivende halvparaden. Om den Boucheristiske halvparaden som den andre halvparaden, og Guernieres halvparade som den samlende halvparaden. Hvor målet i seg selv er en parade uten sjenkel, uten hånd - descente de maines, et descente de jambes. Og jeg har ikke ord for hvor morsomt det er å lese notater om igjen, med ny kunnskap og plutselig forstå hva det var man egentlig skrev ned første gangen man skrev det ned. Paradene kommer det mer om i en seinere blogg. Og som om ikke det var nok at jeg fikk hodet stappet fullt av akademisk tankegang, så fikk også Rebecca utfolde seg en time med teori. Jeg husker kurset jeg var med på i fjor, hvor jeg tenkte at "nææh, sånn frihetsdressur er ikke det jeg ønsker å fokusere på", men da Rebecca snakket så ble jeg bare helt fascinert. Litt mer åpent sinn kom jeg med denne gangen, og jeg ble heller ikke skuffet. Utrolig interessant innfallsvinkel hun har i treningen av hest, hvor man har den reagerende hest, og den agerende hest. En reagerende hest kan ikke arbeide fornuftig, så målet må være å få en agerende hest slik at den kan høre hva jeg som menneske sier. Hester i reagerende fase evner ikke å lære noe som helst. Det interessante er at for å få en hest som lytter, så trenger man tydelige rammer. For jo mer tydelig vi klarer å være, jo mer konsekvent vi klarer å være, jo lettere er det for hesten å forstå hva vi mener, ønsker og vil. Og for å vite det trenger vi å være bevisste selv på hva vi gjør og ikke gjør. Vi tok utgangspunkt i en hest som skulle hengertrenes, og fikk forklart alle de fem fasene en hest kan gå igjennom i en slik prosess: fra den flyktige hesten → skeptiske hesten → aksepterende hesten → nysgjerrige hesten → til den trygge hesten. Selv om vi tok utgangspunkt i hengertrening er dette et tankesett som kan tas med i all slags arbeid. Rebecca tok for seg hvordan hun ville gjort hvis en hest skulle hengertrenes eller utsettes for noe annet den var engstelig for, og igjen satt jeg med følelsen av at "ja, selvsagt, så enkelt". Men på en annen side er alt enkelt når man vet hvordan man gjør det, og akkurat det er det ingen tvil om at både Christofer og Rebecca vet. De er et fascinerende par med utrolig med kunnskap, forståelse og erfaring. Etter teorien var det igjen rideøkter, og igjen masse inspirerende, motiverende og gode tanker. Masse skravling med gode venner ble det også tid til. Det er alltid godt å møte den herlige akademiske gjengen med så mange fantastiske mennesker. Etter åtte timer fullproppet med masse nye tanker var det bare å suse de 20 milene hjemover igjen, stikke innom stallen og susse på to ponnimuler og hviske dem i øret at mutter'n nå var inspirert og at de gjerne kunne begynne å trene litt rygging på egenhånd, for det ville absolutt bli en detalj i treningen framover. En av de fem grunnstegene hos en ridehest som på ingen måte har vært på plass hos verken Bobbie eller Isco. Jeg tror ikke de gjorde det den natta, men nå, to måneder etter kurset er de blitt ganske gode på rygging begge to. Selv om jeg ikke fikk konkret hjelp med mine to pelsdotter, så er det helt utrolig hvor mye den ene dagen som teorideltaker har gitt meg inspirasjon i etterkant. Det føles nesten ut som om vi har ridd på kurs selv. Moralen er: Har man mulighet, så bli med som teorideltaker! Det er utrolig lærerikt og du kan fokusere på en helt annen måte enn når du har med egen hest. Og har du mulighet for å høre Christofer og Rebecca en gang - grip den! Det er så vel verdt det!
Når ting ikke går som man hadde planlagt så åpnes det for andre muligheter. Som et tretimers teori og praksiskurs med Christina Drangel på Mjøsa hesteklinikk. Det er alltid interessant å få nye innfallsvinkler og ny inspirasjon. Når muligheten for å bli med på et lite kveldskurs med Christina Drangel og integrert ridekunst åpnet seg, så fikk jeg kastet meg rundt og blitt med. Etter tre timer hadde jeg fått påkoblet noen nye øyne, fått demonstrert noen nye øvelser og fått tenkt meg grundig om. Det morsomme med sånne kurs er at man blir så bevisst sin egen kunnskap, eller rettere sagt "mangel på kunnskap", etterfulgt av forståelsen om at dette med hest virkelig er en livslang reise... Christina startet sitt foredrag med å forklare litt om seg selv og sin bakgrunn, før hun spurte oss i publikum om vi hadde hørt om den tyske dressurskalen. De fleste av oss har vel hørt om den, uten at vi nødvendigvis kan den på rams på stående fot, men den er altså som følger: Rytme, avslapping/løsgjorthet, kontakt, impulsjon, retthet og samling. Denne skalaen tror ikke Christina på. Kjente at jeg synes det er litt morsomt med folk som er såpass direkte. Hun mener at det som bør komme aller først er å «rakrikte» hesten – uten at vi har noe godt norsk ord på det, men rett-ri kan kanskje funke? Ri hesten rett? Rettgjøre? Vi kaller det rett-ri også håper jeg alle forstår. Det er vel lett kan man kanskje tenke? Er ikke det bare å ri rett fram, også er hesten rett? Å nei, så langt derifra. For å klare å rett-ri en hest er man nødt til å vite hva det er som er skjevt, og alle hester er skjeve fra naturens side. Mennesker og. Christina hadde en artig øvelse for oss hvor hun ba oss legge armene i kors. Når alle hadde gjort det ba hun oss være oppmerksomme på hvilken hånd som stikker opp. Også skulle vi skifte slik at motsatt hånd stakk opp. Det krever både litt tankevirksomhet og litt konsentrasjon fra vår side. Det anbefales at du starter med å ta opp den hånden du skal ende opp med å ha på toppen, legg den på plass, og bytt deretter resten. Kjenn så på hvor feil det føles å sitte med armene feil vei i kors. Og ta med den tanken også når du skal i gang med å rett-ri hesten din. Både for deg og for hesten din er det som føles rett i kroppen ikke nødvendigvis rett slik vi ønsker at det skal være rett (eller slik vi forestiller oss i hodene våres at er rett). Så, med utgangspunkt i at vi er skeive så er første bud å forstå hva skjevhet er og lokalisere hvor din hest er skeiv. Dette gjør Christina ved hjelp av noe hun kaller den store og lille bogen. Den store bogen er den som er høyere opp, lengre fram og lengre ut, mens den lille bogen er den som er lavere, lengre ned og lengre inn. Det er rett og slett en fysisk greie, som man med et litt trent øye kan se seg til. Vi fikk kikke på to hester, en døl og en quarter, og vi hadde gjettelek på hvilken side disse hestene hadde sin store og sin lille bog. Det var litt morsomt å igjen føle at man var noen år tilbake på sin egen utdannelsesvei, for plutselig fikk jeg den følelsen jeg hadde da jeg stod på kurs med Stefanie Staudinger for mange år siden og vi så på hoftebevegelser. Der ble det pekt, forklart og nikket enstemmig, mens jeg verken så noe bevegelse eller forstod hva jeg skulle se etter. Litt samme følelsen hadde jeg her for min egen del. Jeg så, og innså at folkene rundt meg så noe jeg ikke helt evner å se enda. Jeg trodde ikke hoftene bevegde seg så mye som de gjør første gangen jeg lærte meg å se på dem, men nå ser jeg dem på en helt annen måte. Jeg tror det blir litt slik med disse bogene også. Nå som jeg har fått en tanke om stor og liten bog kommer jeg sikkert til å se mer av det framover, og trene øynene opp til å bli flinkere å se. Vi tok utgangspunkt i hester med liten høyrebog og stor venstrebog, da begge våre demohester hadde det. Dette er hester som typisk har mest man til høyre side, plasserer høyre frambein bak seg når den stopper, kan være litt lavere i draktene på høyrebenet og foretrekker venstre galopp. Når man så har definert utfordringen med sin hest og stor bog, liten bog – hva gjør man da? Det første Christina gjør er å stille opp hesten likt på alle fire. Enkelt? Nei. Bare prøv selv. Den skal stå parallelt med frambein og bakbein, den skal ha like mye vekt på alle beina. Dette gjøres flere ganger daglig, også i vanlig håndtering av hesten. Inn og ut av boksen, rett og slett hver gang hesten stopper ønsker Christina at den skal stille seg opp ordentlig. Deretter gjelder det å aktivere flexormønsteret på hesten. Her handler det om hestens evne til å bære sin rytter. En hest ute i naturen tar ikke skade av sin uliksidighet, men når vi begynner å legge vekt på den og sette fart i den så blir belastningen større. De fleste vet at biler som trekker til en side bør i bestefall en tur innom en bensinstasjon og få litt jevnere trykk i dekka, eller i verste fall innom et verksted og loppe bileieren for noen tusenlapper. Irriterende er det å kjøre med også. Og når de fleste kan forstå at en bil ikke bør være uliksidig, så bør man også forstå at en hest ikke har så godt av det. For at hesten skal klare å bære deg som rytter på en måte den ikke tar skade av, så er den nødt til å bruke sitt flexormønster, altså magemusklene og kjernemuskulatur (i motsetning til sitt extensormønster). I naturen tar hesten utgangspunkt i sitt extensormønster, mens vi ønsker at den skal bruke sitt flexormønster, altså «koble inn transversus» (magemuskel) for å løfte ryggen. Her viste Christina enkelt og greit en øvelse for å få dette til å skje: Kil hesten under magen. Mange har sett det før, når hesteterapeuter tar henda under magen på hesten og klemmer litt til. Reaksjonen er at hesten løfter ryggen. Dette gjorde Christina ofte med sine hester, og når hun sa ofte, så mente hun ofte. Hvertfall 5-6 ganger om dagen, og minimum før og etter hun rir. Da stilte hun dem rett opp og stod og kilte mens hun telte til 100 på hver side av hesten, slik at ryggen kom opp. Og dette er arbeid som gjøres allerede før man setter seg opp på ryggen til hesten. Å lære den at kiling under magen (noe sjenklene kan ta over jobben for etterhvert – selv om de ikke kommer helt under magen), det betyr at magemusklene skal stramme seg og ryggen skal heves. Skulle ikke hesten forstå denne bevegelsen og denne reaksjonen fra bakken, så er det ikke naturlig at den skal forstå det fra ryggen. Ved at man står stille tar man bort elementene fart og bevegelse, noe som gir hesten mulighet til å kjenne etter hva som faktisk skjer. Alt vi gjør, gjør vi i mønster, og det gjelder å se det mønsteret vi eller hesten gjør ting i, og finne et mønster som kan være mer fornuftig enn det vi selv gjør. For ridehesten gjelder det at vi kan overbevise den om at det finnes en måte å bære sin kropp på som den ikke tar skade av over lengre tid. Vårt problem er at vi ofte setter oss opp på en skjev hest, og dersom vi ikke har kunnskap om hvor skjevhetene ligger, så blir vi en del av skjevheten selv. Det vi tror er rett, og som kan kjennes rett ut, kan fort være skjevt. Da vi gikk ut på banen for å se litt ridning i praksis, og jeg skal ærlig innrømme at det er godt å kunne se en slik demo, hvor det foregår mye fra bakken, og når de rir så vises det alt arbeidet man kan gjøre i skritt. Ikke noe stress med øvelsene, ikke noe fuzz med fancy ting, bare god, tålmodig forståelse og detaljert grunnridning. Fra økten ute på banen fanget jeg opp et par sitater som jeg synes var interessante: • En av tingene en hest må forstå er at den kan strekke nakken uten at den trenger å gå fram. • Løsgjorthet er ikke avslapping. Det er å være befridd for negativ spenning. (har vi hørt det før montro? Les avsnittet under brystkassebildet: Kiropraktorens syn på hestetrening) • Få det «as god as it gets – now». • Et tjuv-triks for å få halsen direkte over mot å være mer rett er å flette manen på feil side. Funker aller best på hester med litt tykkere man enn fire fjon :p • Lydighet er underordnet når man lærer hesten å forstå. • Når jeg jobber fra bakken lærer jeg ikke hesten å følge meg og min kropp, mer signaler, for når jeg setter meg opp er jeg plutselig borte. • Ikke start med å varme opp 20 minutter før du får bogene på plass. Aldri mer skal du «boge» omkring. • Jeg rir med utgangspunkt i hestens uliksidighet, ikke fra et oppsatt program. • Alltid ha hånden foran manken når du rir. Da virker den framover. Har du den bak manken virker den bakover. • Jeg kan dempe den store bogen, men det er vanskelig å lokke fram den lille bogen (selv med en sukkerbit). Derfor jobber jeg mest på den siden hvor jeg har mulighet for dempe den store bogen. Dvs. på en hest med en liten høyrebog og en stor venstrebog jobbes det mye på venstre hånd, bortsett fra i galopp, da ris mest høyrevolte. • Vær uhyre nøye, vær tro til konseptet og tanken og resultatene vil komme. • Slurv ikke med noe. Snarveier gjør bare veien enda lengre. Alt i alt vil jeg oppsummere kurset som et tankevekkende, inspirerende og lærerikt kurs. Det er mye som samsvarer med den tankegangen jeg har fra før, også var det noen ting (som jeg har valgt å ikke ta med her) som var, om ikke stikk motsatt, så iallefall på god vei helt i andre retningen av hva mitt hode sier er logisk. Men desto mer interessant å få høre om og kunne gruble videre på for min egen del. Selv følte jeg at det er godt å kjenne at det stadig er flere som får inn en treningsmåte for hestene sine som skaper holdbare hester framfor å ri dem i stykker, og jeg digger teorien som legges i det. Selv om Christina beskrev seg selv som en empirist og en praktiker så var det allikevel teori i bakgrunnen. Jeg kommer garantert til å ha enda mer fokus på bogene framover, selv om det allerede har vært mye fokus etter blant annet årets Monikakurs og jeg kommer til å analysere både stor og liten bog på både Bobbie og Isco. Jeg kommer også til å dytte på magemuskler og prøve å stille dem opp rett, bare for å se hva det kan gjøre.
Det er alltid gøy med nye innspill! Siste dagen på kurs for Monika ble pittelitt seriøst arbeid, og aller mest kos, lek og bare være sammen. Og en haug av smarte tanker i teorien. Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. • Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen. • Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør. • Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger. • En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet. • Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. • Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben. • Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. • Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. • Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. • "Se hva jeg kan med min kropp". • Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. • Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. • Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. • Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan. • Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. • For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn. • Fokuser på de små slippene istedenfor trykket. • Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. • Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det! • Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang. • Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din. • Du er bra nok som du er! • Ikke bli for "needy". • Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset. Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :) Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :)
Det finnes nesten ikke noe mer koselig og gøy enn å ha med seg verdens beste shettis på kurs i akademisk ridekunst. Isco blir ikke nitrent innen akademisk, men jeg bruker mye den akademiske grunntanken i treningen av han, og siden Bobbie stadig er på kurs, så fortjener jo også Isco å være med på kurs. I fjor var vi med på Monikakurs, og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Sammen med Anna Lene og Fjelldølen pakket vi de firbeinte i henger'n og kjørte til Maylen på Bruvoll. Isco og Fjelldølen har aldri møttes før, men de ble kompiser ved første hengertur, og fikk dele et flott uteområde. Gutta slo seg til ro med en gang. Etter at hestene var trygt innlosjert startet vi som vanlig kurset med teori. Og som vanlig var det et lass av tankevekkende innspill med utgangspunkt i ordet balanse. Både mental og kroppslig balanse. Tankene gikk i retning av hvordan vi kan hjelpe hesten med å finne riktig balanse, og hvordan vi kan utvikle den på en positiv måte. For hvis vi går inn og forandrer noe, så vil det gi påvirkning også andre steder enn der vi forandret. Målet vårt bør derfor være å forandre noe inn i det som fortsatt er komfortabelt for hesten, slik at den ikke mister balanse og blir ukomfortabel. Når det er sagt så er vi nødt til å miste balansen mange ganger for å lære. Og før vi i det heletatt snakker om hestens balanse, så hva med vår egenbalanse? Hvis vi er skjeve i kroppen må hesten kompensere for vår skjevhet, og hva skjer da med balansen? Spør deg selv: "Når er balansen min i hesten så bra at det neste steget blir mulig?". Problemet er at til å begynne med så trøbler vi med å kjenne når ting er rett og galt, og vi er nødt å forske både på vår egenbalanse og på hestens balanse. Når vi jobber med hesten er det tusenvis av kraftoverføringer over alt, og vi er både litt blinde og døve i starten. Monikas tips til dette var to mulige innfallsvinkler, hvor vi har like godt av å teste begge. Det ene er å leke oss med ting vi ikke kjenner enda. Jobb med versader og traverser, og ta det som en selvfølge at hesten svarer selv om vi ikke kjenner det. For kan det faktisk være slik at hesten svarer på det vi ber om, selv om vi ikke kjenner det? Ja, selvsagt! For at vi i begynnelsen skal kunne kjenne noe som skjer, må det være ganske stort. Tillat deg selv å tro at du får et svar på det du ber om, selv om du ikke kjenner det. Den andre retningen er motsatt: Overdriv! Overdriv versaden, overdriv traversen, overdriv bøyningen så du virkelig kjenner at du får et svar. Legger vi disse to sammen så møtes vi forhåpentligvis fint på midten. Isco og jeg skulle til pers på vår første økt, og allerede her fikk jeg hevet teorien ut i praksis. Selv om jeg ikke akkurat rir på minsten, så er ikke det noen grunn for ikke å kjenne på egenbalanse. Jeg startet med Isco i litt lange tøyler, og fikk vist det lille vi kan av versader og traverser. Og selv om vi egentlig ikke kan traversen, så er det noe som har falt litt på plass den siste tiden. Særlig på høyrehånd føler jeg at vi kan få til noe - om ikke en grand prix-travers, så er det iallefall en fin reaksjon i kroppen hans, og det er det viktigste! Vi gikk etterhvert over til longering, hvor Monika påpekte at min høyre hofte er veldig dominant. Jeg skulle overbevise min kropp om å legge mer vekt på venstre hofte, så jeg fikk beskjed om å leke halt på høyre bein. Og plutselig fikk jeg selv kjenne på hvor vanskelig det var å være rett. Man går seg inn i et vanemønster, og når noen påpeker det og man prøver å komme seg ut av det, så føler man seg plutselig fryktelig skeiv. Samtidig kjenner man hvor utrolig lett det er å falle tilbake igjen i gamle vaner. Denne skeivheten min gjenspeiler seg også i Isco, ved at han på høyre hånd faller inn i volta. Jeg trekker alt for mye vekt innover fordi mitt høyre ben er dominant, og vips, så faller ponnien innover også. Han har nok også litt skyld i det selv og i form av sin egen ubalanse, men jeg gjør det på ingen måte enklere for oss ved å være like tung på høyresiden som ponnien er. Ganske interessant å kjenne på følelsen, og ikke minst morsomt å ta den med videre i ridningen på Bobbie. Ingen grunn for å tro at ting er så veldig forskjellig der. Monika gikk rett inn og så på hvordan Isco beveger seg. Han går ofte med veldig bredda bakbein, og dette ble en greie å kikke på gjennom kurset. Etter litt tenking fra Monikas side kom hun fram til at problemet like gjerne lå i at han slipper brystkassa ned mellom skuldrene, og henger over bogen. For med en gang skuldrene var balanserte, så sluttet han å bredde. Samlingen hjelper oss veldig med dette, og galoppen er også utmerket for å få han opp i brystkassa slik at bakbeina kan svinge riktig fram. Jeg har siden forrige Monikakurs kun fokusert på leking, og å se hvor mye vi kan kombinere lek og dressur. Det har ikke vært min tanke i det hele tatt å se på kroppen hans på den måten Monika gjorde, men det føltes ut som om hun bare satt de teoretiske ordene på den leken vi har drevet med. Og resultatet har absolutt blitt bedre, selv om jeg har lagt all teoretisk tankegang vekk, og bare fokusert på det Isco har tilbudt og synes har vært gøy. Derfor var det også ekstra gøy å få Monikas tanker om hva det er vi faktisk har gjort, og hva vi skal fokusere på framover i forhold til videre bedring av Iscos kropp. I samlingen/økningen, særlig i trav i longe fikk vi hjelp med å ikke være så "på/av". Jeg er veldig der at enten så samler jeg, eller så går jeg fram, og bevegelsene derimellom blir store. Det er enten eller. Monika ba meg om å ta ting mer gradvis og kjenne at jeg hadde Isco med meg hele veien, slik at det ikke ble en på/av-bryter, men mer kommunikasjon. Jeg måtte virkelig ta meg i det, men det er forhåpentligvis noe som kommer seg mer og mer etterhvert. Og dette er absolutt noe som kan tas med videre både i bakkearbeid og ridning, for man blir veldig ofte at man vil ha enten-eller, og at man ikke kan sette pris på leken der i mellom. I mine notater fra kurset står det enkelt og greit etter første timen: Isco er kul!! :) Og det er han også. Han kommer inn på nytt sted og er akkurat den lille kule klumpen han er hjemme. Jeg hadde ikke et sekund betenkelighet med å plukke av han kapsunen og slippe han løs på denne bana når økta vår var ferdig, akkurat som vi gjør hjemme. Og Isco gjorde akkurat som vi gjør hjemme, han la seg ned, rulla og ble liggende slik at vi fikk en koselig avslutning på økta. At porten ut av ridebanen var åpen hadde ingen betydning. Ei heller gresset rundt på kanten av ridebanen. Isco var med meg, han ♥ Etter timen følte jeg egentlig at vi var ferdige. Vi hadde liksom hatt vår "happy-kursopplevelse" og følte at vi hadde fått input og masse tanker og mye glede. Men vi hadde to økter igjen, og selv om jeg egentlig følte meg ferdig så fikk vi sannelig mye moro ut av de to neste øktene også!
Årets Bent-kurs tok en sving jeg på ingen måte hadde sett for meg. Heldigvis gikk alt akkurat som det skulle på tredje og siste økt. Første økt: Kurset med det rare i Andre økt: Et bedre inntrykk Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. I skritt hadde vi masse fokus på stilling og bøyning og jevnt over på "suppleness". Jeg klarer aldri bestemme meg for et godt oversatt ord, men både smidighet, mykhet og elastisitet går glatt inn under det engelske ordet. Det er ikke arbeid jeg driver med når jeg rir som trenger å være synlig for det blotte øyet, men at jeg hele tiden skal kjenne at jeg har en hest som er "supple". Og at jeg kan be om mer eller mindre stilling og bøyning uavhengig av hverandre. Jeg skal hele tiden leke meg mellom litt mer, litt mindre, litt høyere, litt lavere, men aldri fra rett bøyning til gal bøyning. Og selv om vi har fokus på stilling og bøyning foran, så skal det være et resultat av bakbeinas plassering gjennom sitsen. Jobber vi oss inn i samling skal følelsen være at hesten blir mer og mer "supple", ikke mer og mer stiv. Der har vi nok litt å gå på, ja. Som det kanskje kommer fram, så fikk vi masse input fra Bent, også gjelder det bare å huske på alt dette når jeg rir selv. Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p Det som fascinerer meg er sammenhengen mellom alt, og ikke minst mantraet at "fram er samling og samling er fram". Det er så sant som det kan få blitt, det. For poenget med denne "fram og opp"-tanken er å samle hesten, og bruke de kraftfulle bakbeina i en retning litt mer framover, med litt mer schwung, slik at man får et aktivt fram og opp-trav med aktive bakbeinsledd. På samme måte skal de aktive bakbeinsledda i en "fram og opp" kunne ta mer og mer vekt, sittes på og bidra til bedre samling. Du kan ikke få det ene uten det andre, og først av alt må du ha.. Gjett hva? Suppleness ;) For uten suppleness og uten en riktig fram og ned ender man bare opp med skyvekraft hvis man ber om mer fram. Det hele går bare rundt i en evig sirkel. Og Bent satt fingeren på noe av problemet som Bobbie og jeg i blant ramler borti, og det er at hun kan ha masse energi, men den energien har ingen retning. Hvis jeg klarer å styre energien i en retning, er det ikke problem med mye energi. Hvis den ikke har en retning som er gitt av meg, så velger Bobbie retningen, og de som har fulgt bloggen min en stund vet at den retningen fort kan bli oppover. Så lenge man mangler suppleness, så skal man ikke tilsette energi, for da har den ingen fornuftig vei å gå gjennom hestens kropp. Det er nesten litt irriterende hvor spot on Bent er på problemene vi har. Han avsluttet travøkta vår med å konkludere med at Bobbie er klar for mer "bending of the haunches", men at jo mer de bøyes, jo mer energi får jeg, og den energien må jeg vite hvor jeg skal gjøre av. Jeg må ha en retning å sende energien. Det gir jo så absolutt mening i teorien - det var bare den praksisen. Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig. Uten god nok suppleness vil all denne energien som finnes i en hestekropp kunne gi fatale konsekvenser, og som Bent sa: Det er derfor jeg ber mine elever om å ri så rolig til å begynne med, for når man får bakbeinas energi i riktig retning, så er det mange som blir overrasket over hvilken kraft man faktisk sitter på. Det føles ut som om han traff spikeren på hodet i mitt tilfelle. Jeg skal få kraften uten stivhet. Heldigvis klarte vi å avslutte med et par sprang i fin høyregalopp, og jeg kunne hoppe av Bobbie med et smil. Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;)
At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring Etter en nedslående førstetime for Bent hadde jeg skrelt vekk alt av tanker, håp og planer og tok med meg Bobbie og blanke ark inn på ridebanen for time to. Første time: Kurset med det rare i Dette skulle være kurset jeg skulle ri. Kurset hvor jeg skulle få hjelp med ridningen, få vise hvor langt vi har kommet og få hjelp til å komme videre. Mine planer, tanker og ønsker endret seg drastisk etter første time for Bent, og jeg klarte å skrape alt av planer, tanker og ønsker vekk og starte på bunn. Sett på det sånn i etterkant er egentlig dette noe av det jeg er virkelig stolt av etter kurset. At jeg klarte å virkelig nullstille meg etter den første (ganske tøffe) økta, og gå inn helt åpen for hva som måtte komme av gode eller dårlige ting. Heldigvis fikk jeg en opptur. Om det var tilfelle eller ikke vil jeg aldri få svar på, men for å være helt sikker på at Bobbie skulle være godt nok varmet opp i kroppen tok jeg henne ut av paddocken nesten tre kvarter før timen min og tok henne med på leietur opp og ned hele Gunnerudbakken. For dem som ikke har vært på Gunnerud før, så ligger gården i bunnen av en drøyt bratt og lang bakke. Om det gjorde noe for prestasjonen aner jeg ikke. Vi har aldri før "varmet opp" på den måten, men det kan jo hende det gjorde Bobbiekroppen godt å få bevege seg litt ekstra. Jeg kom inn og startet bare å jobbe Bobbie fra bakken. Versader, travers, litt holdt, noen skoleparader. Selv synes jeg Bobbie har vist bedre skoleparader hjemme, men vi fikk faktisk skryt av dem. Godt å få bekreftelse at det ser bra ut, når jeg samtidig føler at jeg vet hvilke ingredienser som må til for å gjøre det enda bedre. I teorien altså - i praksis trenger vi litt mer trening ;) Etter fem korte minutter med arbeid spurte Bent hva jeg ville gjøre. Om jeg ville se videre på ting i groundwork/longering, eller om jeg ville gjøre noe annet. Hodet mitt jobbet rimelig intenst der og da på hva jeg skulle velge, men i og med at jeg ikke hadde fått noen kommentarer på at Bobbie så ekkel ut i kroppen, i og med at jeg kom til kurset med tanken om å ri, så prøvde jeg meg på å si at jeg gjerne kunne tenke meg å ri. Nå hadde vi fått bekreftet at det ikke var noe vesentlig galt med Bobbie, så da kunne vi heller prøve å finne ut hva som var feil med rytter'n ;) Bent nikket bekreftende, og Bobbie fikk dermed på seg hodelag. Jeg ba en stile bønn til høyere makter om at dette måtte gå bra. Aldri før har jeg ridd Bobbie barbak på kurs (jeg rir henne egentlig aldri barbak, selv ikke hjemme), men jeg ønsket å strippe det ned til så lite som mulig, i håp om at vi kunne få en god økt. For dem som kjenner Bobbie litt fra før, så vet dere risikoen med Bobbie på kurs, men jeg tok sjansen og håpet ikke AirBobbie skulle ta turen innom. Vi startet også her helt fra begynnelsen, med stilling og bøyning i skritt. Her sa Bent seg fornøyd, og han kom med kommentaren "This is a totally different walk then what we saw this morning. Now it's proper walk. Earlyer it was "oh my god, what happened to this horse"." Bent virket fornøyd og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene litt. I alle fall i forhold til tilbakemeldingene og stemningen på timen. Var fortsatt rimelig på tuppa over å ri flyveponnien barbak på kurs. Er det noe jeg virkelig har satt pris på den siste tiden er det jo stabiliteten jeg har hatt i den nye salen min. Nå følte jeg meg rimelig ubalansert og naken. Etter bare et lite halvminutt med ridning fikk jeg nesten frie tøyler: "La oss prøve å samle. Eller hva enn du ønsker: versade, travers, renvers, diagonal travers, piruett, samling - samme det - og se om vi kan få bakbeinas arbeid til å nå framparten." Og deretter gikk det i grunnen slag i slag. Vi jobbet med halvparadene fra magen/overkroppen, og timingen på når dette skal skje. Jeg kan jo si det slik at å klare å føle, tenke og ikke minst gjøre samtidig som man rir og hører på Bent - det er på ingen måte lett. Men jeg prøvde, også kjenner jeg at dette virkelig var et verktøy jeg skal ta med meg i etterkant og bruke tid på å lære meg å forstå og føle. Selv å se videoen fra timen gjør at jeg må virkelig vri hjernen for å forstå timing og alt. Poenget (tror jeg) er iallefall at man kan ta en halvparade på innvendig eller utvendig bakbein når det er i luften. For å få til dette må man være dynamisk i kroppen sin, slik at når det gitte bakbeinet er i luften tar man magen/overkroppen tilbake, mens når beinet er i bakken tar man magen/overkroppen fram. Eller så kan man ta en halvparade på begge bakbein. Tror dere det var lett? Og alt dette fikk jeg servert i løpet av én 20-metersvolte. #følte-meg-pepret. Jeg må bruke tiden hjemme å tenke og kjenne på dette. Jeg hadde lyst å prøve litt trav også, selv om jeg vet at det ville være å utfordre skjebnen. Bent ga meg to valgmuligheter: enten starte rett opp i et fremovertrav, eller samle og starte et samlet trav. Av sikkerhetsmessige årsaker valgte jeg det siste ;) I trav gikk det knapt en halv volte før Bent igjen var tilbake på halvparadene i mage/overkropp som skal times med stegene. Og for dem som kan huske tilbake til følelsen av å lære seg travsving i sin egen kropp, så vet man hvor utrolig mye fortere det går enn skrittsving. For å gjøre en lang historie kort: Les hele det avsnittet over én gang til, bare tenk på at det ble gjort i trav. Puh! Bobbie var litt daff i traven, så for å få litt mer energi utfordret jeg igjen skjebnen og ba om noen galoppansprang i håp om at det skulle hjelpe. Det ga oss vel egentlig ikke så veldig mye mer sprut, men det var veldig gøy å kunne be om litt galopp uten å kjenne noe som helst fuzz. Salen har nok gjort både Bobbie og meg mye mer trygg på hverandre i galopp. Jeg har fått bedre balanse, Bobbie har fått bedre balanse, og når vi da tok vekk salen, så klarer vi fortsatt å holde balansen begge to, slik at galoppen blir en positiv greie. Når vi fattet en venstregalopp og galopperte en kvart volte med kommentaren "ya, gooood. That was a really good canter" fra Bent, så synes jeg skjebnen var nok utfordret og jeg hadde fått den gode kurs-følelsen helt tilbake igjen, så jeg hoppet av og avsluttet timen. Bent avsluttet med at det var godt å se at hun beveget seg bedre enn første timen, og selv om jeg fortsatt sitter igjen som et spørsmålstegn med hva som egentlig skjedde den første timen, så falt jeg ganske kjapt til ro med at det vil jeg aldri få vite, men så lenge time to gikk bra, så gikk jeg kvelden i møte med et smil. Det var en virkelig god følelse.
Årets Bent-kurs ble ikke som jeg hadde tenkt meg, men jeg endte opp med masse ny lærdom og et par nye øyne. Selv et par uker etter årets Bentkurs sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Jeg vet fortsatt ikke helt hva som egentlig skjedde dette kurset, men selv om følelsen er rar og ikke helt som den pleier etter kurs, så er den på en måte god. Men kanskje aller mest forundret, tankefull og undrende. For å ta kurset i seg selv, så kjørte jeg ned som jeg pleier på fredagen og rei Bobbie en kul økt i hallen. Det er ikke ofte jeg pleier å ri dagen før kurs, men ridning har liksom vært greia vår i det siste. Det er der jeg føler vi er nå, det er der jeg føler vi har mest å hente og hvor vi koser oss mest. Hun var litt vel elektrisk, til tross for at det var flere andre i hallen, men energien holdt seg sånn tilsynelatende innenfor ramma jeg ga henne. Jeg sa meg fornøyd med frøkna og følte meg klar for lørdagen, hvor det var jeg som fikk åpne ballet med den første timen. Hva som egentlig skjedde denne timen er jeg fortsatt usikker på, og selv om jeg har video fra timen, så har jeg ikke orket å se igjennom den. Siden jeg for tiden føler at det er ridningen som er vår greie, så bestemte jeg meg for å ri også første økta på kurset. Det har jeg aldri gjort før. Tidligere har jeg alltid jobbet fra bakken og longert første økt, men det var ridningen jeg ønsket å kikke på denne gangen. Tanken var at hvis Bobbie virket sliten eller lite motivert, så kunne jeg heller ta henne fra bakken en av de andre timene hvis det føltes riktig, hvis ikke var hovedplanen å ri alle tre timene. Bobbie og jeg skrittet inn i hallen og den neste halvtimen sitter igjen i minnet mitt som et stort spørsmålstegn. Bent var ikke sein om å kommentere hvor dårlig Bobbie gikk, og at han virkelig hadde forventet en helt annen utvikling enn det han nå satt og så på. Hun gikk bare og lente seg på bogene, var stiv og rar i bevegelsene og kunne ikke lengre trave rent over ryggen. Også jeg var helt i ubalanse, hadde mistet helt takten i setet mitt og hadde sjenkler som blafret i alle himmelretninger. Jeg prøvde å ta meg sammen i sitsen min og følte at ting gikk noe bedre, men følelse og virkelighet hang tydeligvis på ingen måte sammen denne dagen. Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie. Bent og jeg ble enige om at jeg hoppet av Bobbie, salen ble tatt av og jeg longerte henne i skritt, trav og galopp. Tilbakemeldingene ble ikke noe mer lystige selv om Bobbie slapp unna den ubrukelige rytteren hun åpenbart hadde på ryggen. Takten var fortsatt ikke ren i trav, og galoppen var mer pass enn noe annet. Jeg kjente fortvilelsen krype oppover i både magen, brystet og halsen, og det som var mest fortvilende var at jeg ikke så det selv. Jeg så de fysiske tingene Bent påpekte, at hun landet med frambeinet i sanda med tåa først, og at utvendig frambein gikk mer bakover enn framover, men jeg klarte ikke se at min flinke, fine, fantastiske Bobbie var blitt så innmari mye dårligere enn før. Det har jo gått så bra den siste tiden? Halvtimen min tikket seg mot slutten og jeg var så fortvilet. Jeg prøvde å forstå hva det er som kan ha gjort hesten min så dårlig. Hva som kan ha gjort at jeg ikke har sett det selv. Var det bare et tilfeldig tilfelle akkurat der og da, eller hadde det kommet snikende over tid? Er jeg helt på bærtur med det jeg driver med i den daglige treningen? Har jeg ødelagt hesten min? Hjertet mitt sank som en stein i brystet i det timen min var over og jeg gikk fram til Bent. Jeg har aldri følt meg så usikker på meg selv før, og jeg visste ikke annet enn å spørre Bent «hva gjør jeg nå?». Vi ble enige om at jeg på neste time skulle starte helt fra bunn av i groundwork, og se hvordan ting så ut der. Så fikk vi jobbe oss oppover til det vi fant ut hvor det eventuelt kræsja. Jeg har aldri opplevd en så tøff ridetime før, og det som var mest frustrerende var min manglende evne både til å se og føle noe så mange andre åpenbart så, men ikke jeg. Jeg skjønner rett og slett ikke hva som skjedde den timen. Da jeg kom ut av ridehallen og fikk en klem av Monika kom tårene krypende. Det var bare en fortvilende følelse. Til tross for at jeg akkurat hadde vært gjennom min tøffeste mentale time noen sinne hadde Bobbie vært en stjerne. Aldri har jeg følt meg så fraværende fra henne på en time som jeg gjorde på denne timen. Allikevel var hun helt med selv, hun gjorde som jeg ba om, og var bare en herlig kursponnifrøken. Jeg er heldig som har verdens beste Bobbie ♥ Tankene gikk i spinn i hodet de neste timene, men jeg fikk pustet ut, roet meg ned og tenkt at det var vel en mening med dette også på et vis. Jeg klarte å innstille meg selv helt på at vi skulle ta det helt fra bunn av, med bakkearbeid på neste økt, selv om det er evig lengesiden vi har jobbet fra bakken. Jeg klarte å innstille meg på at vi fikk starte på A på økt nummer to, også hadde jeg absolutt ingen tanker om veien videre – den fikk bli til utifra hva som skjedde og hvordan Bobbie og jeg selv var. Så var det bare å vente til jeg skulle inn neste gang, og håpe at det ville gå bedre. Fortsettelse:
Time to: Et bedre inntrykk Time tre: Alt falt på plass Tanker etter kurset: Et par nye briller skaper forvirring Tredje og siste timen for Michelle bestemte vi oss for å ha kompaniskap av Fjelldølen i hallen. Bobbie var plutselig som hjemme. Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min. Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft. Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning. Vår sits må være i balanse så vi ikke sitter i veien for vår egen intensjon. Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. Å forstå er 10 prosent. Å føle er 90 prosent. Men du kan ikke føle om du ikke forstår. Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om. Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! En annen kul følelse er alle de positive og glade menneskene som var med på kurset. Det var en helt herlig stemning og gjeng. De er og blir noe magisk med disse Michellekursene i Hamar, og det slår liksom ikke feil. Magien gjorde også at det var oppholdsvær lørdag og søndag, og mandagen etter kurset når alle var trygt hjemme (på sommerdekka sine) dekte værgudene hele Hamar med et ordentlig tykt lag med snø. Takk og lov for at vi ikke fikk det under kurset!
Nå er det bare å lade opp til årets Bentkurs hvor jeg mistenker vi får enda mer å tenke på, samt begynne planleggingen til det neste Michellekurset i oktober. Jeg gleder meg veldig allerede! Årets første Michellekurs i Hamar startet for Bobbie og meg med en rolig time med masse fokus på sete og sits. Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt. Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne! Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid. Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to. Det er lite annet å gjøre enn å le... Disse damene! Første økt på årets Michellekurs hadde gått smertefritt for seg. Bobbie hadde skrittet rundt og latt meg kjenne på følelsen av sete og sits i min nye sal. Den andre økta bestemte Bobbie seg for at jeg skulle få demonstrere hvor godt jeg sitter i den nye salen. Som skrevet i den første bloggen fra kurset hadde Bobbie fått en ny venn på kursstallen, nemlig Anna Lenes Fjelldølen. De stod inne sammen, tvers over gangen for hverandre, og de sto ute i paddock ved siden av hverandre. Da jeg skulle inn på økt nummer to på lørdagen salte jeg på Bobbie som vanlig ute, og ventet litt slik at den som hadde time før meg fikk gått ut før vi gikk inn. Et sånn "sikkerhetstiltak" jeg benytter meg av for å unngå at Bobbie opplever å bli forlatt inne i ridehallen. For Bobbier kan det nemlig være ganske kjipt hvis Bobbier er i det rette humøret. Hun var helt grei å stå ute og vente med, men da vi gikk inn i den tomme hallen for å starte timen vår startet balubaet. Det var som om noen trykket på en bryter i det vi gikk inn porten. Aldri før har jeg opplevd at hun har vært så bortevekk mentalt at jeg ikke en gang får parkert henne foran en krakk for å stige opp på henne. Hun jazza seg så opp at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å gå. Jeg måtte kle av saltrekket i fart, og det samme med jakka mi. Jeg slengte det fra meg på bakken, mens Anna Lene løp etter oss og plukket det opp. Bobbie skulle på ingen måte stå stille. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo man prøver bakkearbeid. Jeg plasserte meg foran henne, men kjente fort at det var risky business, for her var det snakk om et lite løft på skuldrene fra min side, og Bobbie ville eksplodert opp i galopp. Da stod jeg farlig nærme noen frambein. Derfor ble det noe vi egentlig aldri gjør - work in hand, i håp om å finne noe form for kontakt med den forstyrra hjernecella. Bobbie svarte på det fysiske jeg ba om, men mentalt var hun fortsatt heeelt på viddene. Dette var ikke mye akademisk ridekunst, dette var krisehåndtering :p Etter noen runder på begge hender og et par minutters arbeid vurderte jeg det dithen at Bobbie ville klare å parkere stillestående i ca. 15 sekunder - lang nok tid til at jeg fikk hevet meg opp på ryggen hennes. Det holdt såvidt. Jeg kom meg opp og tok en rask avgjørelse på at det stillestående arbeidet ventet vi med til en senere anledning :p Godt plassert oppe på ryggen til Bobbie var det bare å nyte tryggheten salen gir meg, og trave avgårde. Bobbie synes nemlig trav var en fin gangart. Jeg tror nesten Michelle var mer nervøs enn meg, for hun kom gående og ble stående lenge på bana sammen med oss. For første gang på aldri så lenge hadde jeg iallefall energi. Lassevis med energi. Jeg hadde bare litt problemer med å få med meg hva Michelle foreslo jeg kunne bruke denne energien til, fordi Bobbie var alt for opptatt med å hyyyyyle etter sin store kjærlighet. Et hyl er greit, to hyl også. Tre og fire og fem skal jeg også tåle, men det kom et punkt hvor jeg omtrent brølte like høyt som Bobbie hylte, for å i det minste prøve å fange oppmerksomheten hennes et kvart sekund, og snappe henne ut av hyyyylinga. Det gikk såder... Vi prøvde litt av hvert for å få Frøken Fryd tilbake til jordens overflate. Det første vi prøvde endte egentlig bare mer med at hun forlot den. Vi testet ut å gi henne en del øvelser å tenke på - og noe velkjent noe: skritt (evt. trippetrav), holdt, rygg og fram. Det eskalerte i større og større grad til at hver gang vi gjorde holdt, så svarte Bobbie super-mye-mer enn hun skulle, og jeg satt på en ponni på to bein. Heldigvis føler jeg meg på ingen måte utrygg når hun gjør sånt, men hun var fortsatt såpass lite med mentalt at både Michelle og jeg ble enige om at det kanskje var litt tryggere å bruke energien framover istedenfor at hun fikk anledningen til å bruke den oppover. Så vi droppet ryggingen som trigget Bobbie, og jobbet heller mot et samlet trav. Tankegangen var: "Du har masse energi du trenger å gjøre av en plass? Se her, her har du rammen din. Kos deg!" Det gikk noe bedre, men jeg skal ikke si at det gikk bra :p Halvtimen gikk med variasjoner mellom skritt og trav, samlet og lenget, og forsøk på å se om det gikk an å få noe som helst kontakt med Bobbie. Vi kunne, utrolig nok, avslutte med en hest som stoppet for at jeg slapp tøylene, og da var det bare å hoppe av, rose masse og leie henne ut fort som fy. Avslutte på et godt mentalt sted. Vel ute var Bobbie plopp tilbake til gode gamle Bobbie. Der så hun jo Dølen. Trollefrøken :p Jeg kan ikke si at vi hadde et eneste steg gjennom timen som var biomekanisk korrekt, eller sånn veldig kroppslig hensiktsmessig og utdannende for Bobbie. Allikevel er det lengesiden jeg har avsluttet en time hvor jeg har vært så stolt! Stolt av meg selv for at jeg håndterte situasjonen jeg havnet i (og som jeg veldig sjeldent havner i) på en (om jeg får si det selv) utmerket måte! =D I tillegg er jeg stolt over at grunnarbeidet vårt sitter mer og mer. Hadde dette vært et kurs for to år siden ville jeg vært i kjelleren. Jeg husker en blogg jeg skrev om et Michellekurs hvor Bobbie var mentalt bortevekk og jeg var så lei meg og så tung etter kurset: Rød hoppetusse på kurs. Så bortevekk som hun var på det kurset i 2014 var ingenting i forhold til hva hun var denne gangen. Men denne gangen hadde jeg verktøyene klare til å takle det Bobbie serverte, og jeg kunne gi Bobbie en god avslutning på timen, jeg kunne smile og rose, og jeg kunne være glad. Følelsen av godt grunnarbeid, god forståelse og i bunnen en god kommunikasjon som selv ikke forsvinner til tross for at Bobbie tok seg en mental tur til månen og tilbake - den er det lite som slår. Jeg føler også at salen virkelig kom til sin rett denne timen. Ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg kunne sitte hele veien og bare være der, uten å føle at jeg ble kastet ut av balanse eller vinglet. Bobbie fikk virkelig vist hvor lurt det har vært å investere i den salen =D Nei, vi var ingen pen ekvipasje. Nei, vi gjorde ikke mye rideteknisk bra. Nei, vi kunne på ingen måte få vist det vi gjør hjemme. Nei, vi fikk egentlig ikke så mye fornuftig sånn rent læremessig ut av den timen. Men klapp på skuldra til meg for å håndtere situasjonen bra, og kunne gi Bobbie en stødig ramme. Klapp på skuldra til Bobbie som faktisk holdt seg innenfor rammen, til tross for at hun var helt bortevekk. Selv om hun var luftig, så eksploderte hun ikke slik hun har gjort før. Hun holdt seg på matta og innenfor det jeg ba om (selv om det ble litt mye noen ganger bare). Jeg fikk altså så mye ut av den økta! Jeg fikk til og med kjenne på følelsen av piaffe, så nærme vi noensinne har vært det. Ikke fordi hun nærmet seg noe som lignet piaffe, men fordi hun hadde energien som jeg har lett etter hjemme, og som vi trenger i samlingene våre. Vi mistet mye annet som vi har hjemme, men jeg fikk en smak av noe jeg ikke har kjent før. Jeg fikk energi. Slikt smiler man av :) Nå gjenstår det bare å finne fram den herlige energien samtidig som hodet er på plass. Kanskje også det kommer en dag?
Aldri før har vi jobbet så mye med tanke om piaffen. Dette er med bakgrunn i at akkurat piaffeverktøyet vil være gull for den videre utviklingen til Bobbie. Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten. Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling. Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis. Fra den vanlige oppvarmingen gikk vi over til diagonale traverser, en øvelse Arne liker godt, av flere grunner. For det første har man overgangen mellom versade og travers, samt det å gå på en rett diagonal linje. Det gjør at man får «målt» hvor mye eller lite man gjør, og man er nødt til å ri mer presist. Selv opplevde jeg å stoppe bølgen, da jeg ga Bobbie en beskjed med min venstre, utvendige sjenkel, men den kom aldri ordentlig igjennom, for min høyre hofte var litt nølende. Prøvde å be min høyre hofte om å slutte med nølingen, men det var den der teorien og den praksisen da... Sikksakk-traverser var neste punkt på programmet, denne gangen i trav. Igjen en øvelse som gjør at man må være presis, selv om jeg kom meg litt unna da vi ikke red konkret på bokstaver og punkter, men litt mer der det passet seg. Allikevel fikk vi nok å henge beina i (og de nølende hoftene), med opptil fire sikker og sakker på banen på 20*40 meter. Og jeg som egentlig synes det er heftig nok å ri et åttetall. Denne sikksakken var ikke bare med tanke på sikk og sakk og skråridning over banen. Arne ønsket at overgangen mellom sikken og sakken skulle skje på ett steg, og for å kjenne at hun løfter seg litt mer. «Get as much shape and pride of your horse as you can. Se if you can find the cadence of the frontlegs out of the activity of the back.» Fordi: Klarer man å få overgangen mellom sikken og sakken på ett steg, så er det også det en nøkkel hvor man har en hest som er litt mer «på», og gjerne med litt mer løft, og dermed kan man lure inn et piaffesteg. I teorien... Bobbie synes galopp var en lettere løsning, og siden jeg ikke formet bølgen nok med setet mitt, så ble det galopp istedet. Og ikke er det hestens feil, det er rytter'n som ikke former «the wave of impulsion». Løsningen til Arne er enkel: «Bare vær tydelig med din hofte». Man kjenner at man har litt lyst til å dunke hodet i veggen, for det høres jo så forbaska enkelt ut – i teorien! Men så var det praksis da... Hofter!? Attention, please! Innimellom alt dette arbeidet så var vi også innom Bobbies hodeform, og tankegangen gikk litt mellom høna og egget. Hun er en hest som elsker å gå dypt, men det er begrenset hvor dypt hun kan gå uten at det skaper mer vekt på framparten hennes. Arne var flere ganger inne på det å få henne opp i formen, og få resten av kroppen til å matche med en noe høyere form. Misforstå meg rett, det handler ikke om å holde henne oppe rent mekanisk, men å gi henne en noe høyere ramme slik at resten av kroppen får plass til å gjøre det den skal. Høyde er bra – bæring er bra. Interessant tanke. Tilbake igjen til piaffen. I skjæringspunktet mellom sikk og sakk skulle jeg kanalisere all kraft fra bakbeina, opp i kjernemuskulaturen slik at frambeina beveger seg, men uten å gå noen sted. Jeg trengte energi og høyde. Høyde skal jeg alltids klare å finne – energi derimot... «Før du føler at du må smatte – bruk rompa di for å få det til å skje.» Hofter!? Hvor blir dere av!? Rompa mi funker altså ikke så godt enda. Arne kom med flere gode illustrasjoner, som at jeg skulle «raise her ears through your seat», og at jeg ikke skulle tenke mot halve steg, for da er det så mye lettere å «loose impulsion instead of use impulsion». Rytter'n forstår i teorien, men slet dessverre fortsatt litt med å formidle i praksis. Vi brukte også litt av samme teknikken fra første time, med overgang til holdt, rygging også fram i piaffe. Jeg skulle jobbe med å plassere ett og ett bakbein, og mens Bobbie tilbød et lass av andre ting, så fortsatte jeg å være glad for det hun tilbød, mens jeg ba om det jeg egentlig ville ha. Arne konkluderte med at «hun legger ikke nok merke til diagonaliteten i setet ditt», hvorpå jeg ikke kunne annet enn å le. Det er sannelig ikke rart at hun ikke gjør det – jeg har jo ikke et sekund kontroll på den selv :p Arne mente at jeg skulle være veldig tydelig på overgangen mellom trav og piaffe, og at jeg skulle bestemme meg for at den ene framfoten skal være det siste løftet fram, før vi «boom» går på stedet. Et tips han kom med kan være å jobbe det litt for hånd, men at jeg er nødt til å ha et øyeblikk hvor jeg tar det siste steget som går fram. Samtidig fortsetter jeg å beholde fram, og skal lete etter det momentet hvor bakbeina tar over for frambeina, før de deretter jobber sammen i piaffen. Snakker vi detaljfokus? Ja! Arne la også til at galoppen er mye enklere for henne enn piaffen, fordi i galoppen slipper hun å løfte magemusklene så mye slik at det blir plass til bakbeina. Akkurat derfor vil piaffen være så god for henne. Jeg skal tenke på at jeg legger to hender rundt magen hennes og løfter henne opp fra bunnen av. Ingen skal få si at jeg ikke fikk mange gode bilder og forklaringer og hjelp til å forstå dette, iallefall. I teorien... Og bare som en siste greie, så vil piaffen være et supert verktøy for å kontrollere og ta vekk stress, i tillegg samler det energi i hesten uten stress, så det er egentlig akkurat hva Bobbie og jeg trenger. Vi har med andre ord lite annet å gjøre enn å trene og trene og trene, for dette virker som en liten skattekiste vi bare har så veldig lyst å få tak på! :) Vi hadde også litt tid til å kikke på litt galopp, og det var igjen piruetten som stod i fokus. Vi startet med en skrittpiruett og skulle gjøre en overgang til galoppiruett. Og om jeg har en god skrittpiruett (eller bakdelsvending om du vil kalle det det), så får jeg mye gratis. Med en god bøyning og halen under seg blir det å falle over i galopp nesten en latskapsgreie fordi det er lettere å komme seg rundt slik. Og latskapsting, det liker vi! Det sitter bare litt igjen i hodet til oss begge før vi forstår at galopp er lettere enn skritt. Men noen skikkelig gode følelser fikk jeg på hvordan det kan kjennes ut. Om det ikke så så pent ut, så har vi ihvertfall prøvd! Vi avsluttet økten med at Arne forklarte at for hestens del, så kan det være lettere å gjøre vendingen med en carré-tanke, slik at de bare ramler inn i det så man kan rose. For rytteren som sliter (kremt, meg, kremt) kan det være lettere å gjøre det fra en skrittpiruett slik at man har kroppen på plass, men alt i alt handler det om ulike måter å komme til Rom på. Og jo flere puslespillbiter man får på plass, jo bedre blir det jo! Og under en liten film som viser hvor vanskelig vi synes ting er, og noen få glimt av ting som funker. Men! Vi blir ikke flinkere om vi ikke prøver - så vi prøver! Igjen sitter jeg med et kurs med Arne med så mange tanker, følelser, forståelse og ikke minst iver etter å bli en enda mer tydelig og flink rytter så jeg kan yte Bobbie enda mer rettferdighet. Jeg er litt trist over at jeg har et så fullt kursprogram i år at neste kurs med Arne antagelig ikke blir før til neste år. Men jeg tar med meg MYE fra disse timene, og hvem vet hva framtiden bringer. Siri holder iallefall kurs med han igjen både i oktober og november. Har du mulighet for å bli med så kan jeg anbefale det på det varmeste. En fantastisk hestekar, instruktør og pedagog. Jeg føler meg heldig og privilegert som får bli guidet på den spennende veien med Bobbie av slike flinke folk! Nå er det bare å trene masse hjemme :)
Kurssesongen 2017 ble innviet allerede i mars, og med den herligste kursponnien, godt selskap og en fantastisk instruktør i Arne Koets, så blir det ikke annet enn tommel opp og terningkast seks fra meg. Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset. Å ri hest handler ikke om at du enten gjør det perfekt eller horribelt. Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang. It's important not to bully them in to it, but you can make it in to a game. Like a dressage-party! Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. • Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp. • Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover. • Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. • Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! • Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen: Reverse the reverse into forward and up! Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le. Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. With a mare, you need to make her think she wants it. Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :)
Etter flere måneder med dressurtrening var vi ikke veldig vanskelige å be når vi fikk greie på at det skulle være presisjonstrening på stallen! Isco er jo egentlig en veldig stolt kjøreponni, men det er sjeldent vi orker å sette opp så masse for oss selv, så det blir mest dressurkjøring på oss. Det er også veldig artig, men det blir noe ekstra når man får testet dressuren mellom kjegler. Vi er så heldige at vi har mange forskjellige miljøer på stallen, blant annet holder Maria Henriksson - årets kjøretrener, til hos oss. Nå er ikke akkurat Isco og jeg noen satsende ekvipasje, så dressuren pusler vi mest med for oss selv, men når disse flinke kuskene har treningshelger benytter vi oss av muligheten til å hive oss med på den morsomme delen, og denne gangen ble det presisjon. Isco fikk sin sedvanlige oppvarming uten meg i vogna, før vi satte i gang og trave forsiktig mellom kjeglene til oppvarming. Første runden vi kjørte startet vi i lett trav, før vi fant et litt mer turbotrav, og etter hvert turte jeg å be om galoppen. Han er så smørmyk og lett å kjøre at det var null problem å galoppere gjennom banen. Første runden vår ble en tid på 2,07, med litt rot på kjøreveiene fra kuskens side. Jeg skjerpet oppmerksomheten til runde to, og der kom vi oss til port nummer 14 av 16 før jeg totalt feilberegna og holdt på å styre den stakkars lille Isco rett over kjegla. Det var noe med å bruke blikket... Det ble bråstopp, så vi satset på at tredje og siste runde ville gå enda bedre. Han fikk velfortjente pauser mellom hver runde, og da vi skulle ut på tredje hadde jeg sittet noen minutter og pugget veien, særlig de stedene jeg kjørte feil på første og andre runde. Man gidder da ikke gjøre samme feil to ganger. Det resulterte i at vår tredje og siste runde ble seende slik ut: Tusen takk til Elisabeth Nøkleby for film ♥ Den runden tok vi på 1,50, og "persa" med 17 sekunder fra første runden! Han var pittelitt sliten på den siste runden, men alt i alt var jeg overrasket over hvor flink han var å tenke fram selv. Han har blitt mye mer trygg på galoppen i vogna, også skal vi bare utvikle den enda mer framover. Kondisen begynner også absolutt å komme seg, og han blir stadig bedre til å gjøre naturlige bytter. I blant blir det litt kryssgalopp, særlig fra høyre til venstre, men alt i alt så er jeg så veldig stolt av den lille kula. Gleder meg bare masse til å kjøre han mer framover, og blir det nye kjøretreninger på stallen med presisjon og maraton, så melder Isco og jeg oss på. Vi er klare for nye utfordringer, og inntil da skal kusken trene på å se opp og fram, planlegge veien, ikke smatte for mye, og bruke noen flere minutter på å være litt ekstra stolt av den lille pelsdotten ♥ Tusen takk til Pernille Dobloug for bilder ♥
Jeg var så heldig å få delta på et helgekurs med fire forskjellige foredragsholdere, og én av dem var Julia Rohrbach - en herlig ærlig kiropraktor som talte hestens sak. Julia Rohrbach er i utgangspunktet veterinær og dressurrytter, men jobber nå som lærer på IAVC, og har gjort det de siste syv årene. Det var over middels interessant å høre på Julia, for hun var ikke redd for å kalle en spade for en spade. - Hvis alle hadde ridd som dette hadde jeg ikke hatt noen jobb, sa Julia og viste fram et bilde på powerpointen sin. - Jeg har kunder som vet at måten de rir og trener hesten på er gal fra et biomekanisk utgangspunkt, men de er nødt til å gjøre det fordi det er slik spektakulære bevegelser som dommerne premierer og som vinner konkurranser. Du ser hester med bein her ute, sa Julia og strakk armene sine langt fram og opp, før hun fortsatte: - Dette er feil, selv om dommere gir poeng for det, og folk vinner med det. Det var befriende å høre en så tydelig og klar stemme som taler hestens sak. Og hun var på ingen måte i mot ridning, men hun var veldig klar på at det måtte foregå på hestens premisser. For å få til det er vi nødt til å ha kunnskap - kunnskap om hvordan hesten fungerer. Derfor hadde Julia delt opp foredraget sitt i to deler: «Hva er normalt?» og «Hva kan gå galt?». Det normale er at en hest er skapt for å bevege seg i skritt med hodet ned og lete etter mat i rundt 17 timer i døgnet, de sover tre-fire timer, og resten av tiden bruker de på å slumre, leke eller eksplosivt løpe vekk hvis de føler seg truet. Den posisjonen de har når de flykter fra fare i naturen er ikke en hensiktsmessig posisjon å bevege seg i, men det er dessverre en vanlig posisjon å se på ridehester. Ingen hester går som ridehester helt naturlig, så vi er nødt til å lære hesten hvordan den skal bruke kroppen sin på en fornuftig måte når den blir ridd. For noen hester er dette lettere enn for andre. Viktigst for ridehesten er engasjerte bakbein, men vi kan ikke glemme resten av kroppen. Alt av hestens energi er laget fra bakbeina, i motsetning til hunder og katter som drar seg fram med frambeina. Det hesten skal gjøre er å komprimere bekkenet, putte bakbeina under seg og skyve seg framover Videre framover i kroppen har vi ryggraden. Den skal bevege seg, og det kan den bare når den er stabilisert mellom hestens overlinje og bryst- og magemuskler. Hesten kan fint bære uten å bruke muskler, men da henger den på ligamenter og ledd og det er over tid skadelig. Når hesten bærer seg selv mellom overlinjen og magemusklene vil den løfte brystet opp mellom frambeina. Et resultat av dette er at hodet naturlig henger i loddplan. Og hun la ekstra trykk på ordet henger! Hodets plassering er et resultat av om hesten bærer brystkassa si, som igjen er et resultat av om bakbeina bærer. Åh, jeg synes det er så godt og gøy å høre! Julia introduserte et nytt begrep for meg, og det var virkelig smart. Vi snakker mye om avslapping/relaxation, og for meg har det vært et viktig ord i trening av hest. Julia påpekte at hvis man jobber bare med avslappede muskler så vil det ikke være mulig å ri, for hesten vil kollapse. Og det er jo forsåvidt sant. Jeg slapper av i musklene når jeg ligger på sofaen, ikke når jeg trener. Det Julia kalte det var «positive tension», eller oversatt til norsk, «positiv spenning». Dette handler om at hver muskel i kroppen jobber positivt for den bevegelsen man ønsker. Energien jeg putter inn i bevegelsen og kreftene som trekker meg ned bevares i systemet og bidrar til neste del av bevegelsen. Hvis man tenker på en spranghest, eller på en dressurhest som skal gå passage, så er det viktig at alle muskler fungerer, samarbeider og "eksploderer" samtidig for samme øvelse. Hvis hesten har litt vondt et sted vil den helst ikke hoppe hinder eller gå passage, men så har den en rytter på ryggen med en pisk som sier at den skal hoppe eller gå passage. Da vil den forsøke å finne en alternativ måte å hoppe eller gå passagen på, fordi den er redd for smerten. Julia demonstrerte dette selv ved å hoppe på stedet. Når hun hoppet korrekt, så hoppet hun gjennom hele kroppen og alle musklene jobbet samtidig om samme oppgave. Så latet hun som at hun hadde vondt et sted, og da hoppet hun bare ut fra beina, ikke fra hele kroppen. Hopper hun for lenge slik, så blir det fort skader. Derfor er positiv spenning meget viktig under vår trening av hest. Vi gikk videre inn på det som kan gå galt når vi trener hest. Her skilte Julia mellom to grunner til at ting gikk galt. Enten er det et akutt traume, eller så er det hva Julia kalte «wear and tear», noe vi kan oversette til norsk med «slitasje». Jeg ble faktisk litt overrasket når Julia anslo at hele 90 prosent (!) av de hun behandlet kom på grunn av slitasje, mens bare 10 prosent var på grunn av akutt traume. Flere ganger ble hun presentert med hester med et akutt traume, men etter å ha gått gjennom det så viser det seg at det bunner i slitasje allikevel. Julia hadde en fin beskrivelse på hvordan en skade utvikler seg. Hester er laget for å gå, og er utrolig flinke til å kompensere for smerte. De vil gjøre alt for å fortsette og gå. Har vi en hest som fungerer normalt kan vi få en «functional disorder». Denne kan være symptomatisk eller asymptomatisk, men ofte vil man ikke merke noe til den fordi hestene er så flinke til å kompensere. Etter litt tid vil dette utvikle seg til en struktuforandring, noe som fortsatt kan være asymptomatisk. Hvis vi ikke vi gjør noe med det vil det bli symptomatiske strukturforandringer av det, og det er først her de fleste hester kommer inn for en halthetsundersøkelse. Det sier seg selv at man da har gått en vei allerede for å komme så langt. I hestens kropp er det visse punkter som er mer utsatt for slitasje og skader enn andre. Julia tok for seg de viktigste, og jeg tar det på engelsk for å unngå at jeg oversetter feil: • The poll: Julia kom her inn på det vi kaller «rollkür», eller som har blitt modifisert til det litt penere «low, deep and round». Hun forklarte at tanken bak dette er at hvis vi strekker nakken så langt ned, så strekker vi ligamentet på toppen av hestens ryggrad og dermed drar brystkassa opp. Tanken bak dette er god, og det er faktisk dette som skjer. Problemet er at dette ligamentet som blir strekt fortsetter videre bakover med strekk. Det vil si at bekkenet også blir strekt, og det er umulig for hesten å sette bakbeina under seg. Hester som blir ridd med rollkür er dermed veldig ofte såre i lumbar og sacroiliac-området. Så bortsett fra innvirkningen på ryggraden, så er dette, direkte oversatt fra Julia: «virkelig ingen god idé. Det er veldig dårlig for hesten.» Vi har også hester som er «forcefully ridden up» - med en ekstrem overstrekk i hestens nakke. En slik hest er, sitat Julia «totally screwed up». Den vil klare å bevege seg slik en stund fordi den er sterk, men det er ingen sunn måte å ri hesten på, og den vil med tid gå i stykker. • The lower cervicals, C6 og C7: Hvis en hest blir holdt igjen foran vil C6 og C7 klemmes ned. Nervene rundt her går inn i en nervebane som ligger under skulderbladene og går ned i frambeina. Derfor vil stor belastning på C6 og C7 kunne gi seg utslag som frembeinshalthet. Dette er en region som ofte er belastet, særlig i dressur og hos islandshester. • Suspensory ligament: Gaffelbåndsskade: Hovedgrunnen til at unge konkurransehester tas ut av sporten, og dette er «det store problemet» innen veterinærmedisin nå til dags. For 25 år siden var ikke dette noe problem. Hvis du ser en olympisk konkurranse for 30 år siden ser du hvor "stive" og "lite fleksible" hestene der var. De senere år har hestene blitt avlet for mer og mer fleksibilitet, men ikke for nok stabilitet. Disse to tingene er nødt å henge sammen. Dette ligamentet forhindrer at kodeleddet slippes ned, og det styrkes fram til 4-5 årsalderen når hesten har nådd sin voksne vekt. Ryker det, så heles det også veldig sakte. Derfor er dette en stor utfordring for konkurransehester som må prestere utover sin naturlige bevegelse. Det er dette ligamentet som må kompensere for andre bevegelser i kroppen som ikke jobber korrekt, og dette gjelder ikke bare for dressurhester, men vi ser også mye av det samme hos ekstreme islandshester. Julia var så lite begeistret for det som kan kalles "flashy frambein" at hun sa "Den eneste måten å løfte frambeinet så høyt på er å dra det opp med nakkemusklene. Hele biomekanikken er totally screwed, men det ser spektakulært ut". • Lumbosacral junction og sacroiliac joint (SI): En asymmetrisk bevegelse her forplanter seg videre og gir dårlig bevegelse i ryggraden. • Patella: En komplisert mekanisme som bidrar til at hesten kan "låse" leddet og ha full vekt på beinet nesten uten å bruke muskler. Beinet låses når det har full vekt på beinet, og det sier seg selv at med patellaproblemer og en dårlig "låsemekanisme" så vil det skape problemer videre opp i kroppen. "Enkelt" oppsummert: Klarer du å få hesten til å ha fleksiblitet i bekkenet, løfte brystkassa si og bære seg seg, så vil den holde seg sunn. For det er jo så enkelt i praksis :p Det siste viktige poenget til Julia var at mange rir hestene sine for lenge. Hvem har ikke hørt folk si «jeg må bare jobbe den i en halvtimes tid, så mykner den!». Julia var tydelig på at det de aller fleste da opplever er at hesten er sliten og musklene slutter å jobbe i mot deg. Det er verken positivt fysisk eller mentalt for hesten. Tenk på det neste gang du føler du må "krangle" i de første 20-30 minuttene av rideøkta før det "løsner". Antagelig er det bare hesten som mentalt og fysisk kaster inn håndkleet, og det er ingen god læringssituasjon. Det er egentlig ingen læringssituasjon i det hele tatt. Og tenk på hva ridningen egentlig er for deg og hva den gjør med deg. Julia har bedt kunder om å begynne å spille golf istedenfor å drive med hest. Hvis du er stresset hver dag og hesten er stresset hver dag, så er det nok ikke hester eller dyr du bør drive med. Ønsker du å drive med hest - sett deg inn i alt rundt hesten: Korrekt ridning, korrekt skoing, gode omgivelser å ha hestene i, god fôring, godt utstyr og en godt team rundt hesten med veterinær og kiropraktikk. Selv synes jeg det var veldig godt å høre en fagperson som i så stor grad talte hestens sak, og det er godt å se at det finnes et så sterkt fagmiljø som utdanner flinke kiropraktorer rundt om i både Norge og resten av Europa/verden. Det er godt at det finnes folk som tør å kalle en spade for en spade og tale i mot utviklingen som vi har sett i sporten (og som heldigvis virker til å snu igjen). Selv synes jeg det var kjempeinspirerende og motiverende å høre på Julia, og jeg tar med meg mye videre i min egen trening også. Det er så gøy å lære mer, og dette kurset var absolutt en vitamininnsprøytning!
Selv har jeg bare en anbefaling å komme med: Får du en gang mulighet til å bli med på et teorikurs, så gjør det! Du lærer så mye! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|