Aldri før har vi jobbet så mye med tanke om piaffen. Dette er med bakgrunn i at akkurat piaffeverktøyet vil være gull for den videre utviklingen til Bobbie. Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten. Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling. Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis. Fra den vanlige oppvarmingen gikk vi over til diagonale traverser, en øvelse Arne liker godt, av flere grunner. For det første har man overgangen mellom versade og travers, samt det å gå på en rett diagonal linje. Det gjør at man får «målt» hvor mye eller lite man gjør, og man er nødt til å ri mer presist. Selv opplevde jeg å stoppe bølgen, da jeg ga Bobbie en beskjed med min venstre, utvendige sjenkel, men den kom aldri ordentlig igjennom, for min høyre hofte var litt nølende. Prøvde å be min høyre hofte om å slutte med nølingen, men det var den der teorien og den praksisen da... Sikksakk-traverser var neste punkt på programmet, denne gangen i trav. Igjen en øvelse som gjør at man må være presis, selv om jeg kom meg litt unna da vi ikke red konkret på bokstaver og punkter, men litt mer der det passet seg. Allikevel fikk vi nok å henge beina i (og de nølende hoftene), med opptil fire sikker og sakker på banen på 20*40 meter. Og jeg som egentlig synes det er heftig nok å ri et åttetall. Denne sikksakken var ikke bare med tanke på sikk og sakk og skråridning over banen. Arne ønsket at overgangen mellom sikken og sakken skulle skje på ett steg, og for å kjenne at hun løfter seg litt mer. «Get as much shape and pride of your horse as you can. Se if you can find the cadence of the frontlegs out of the activity of the back.» Fordi: Klarer man å få overgangen mellom sikken og sakken på ett steg, så er det også det en nøkkel hvor man har en hest som er litt mer «på», og gjerne med litt mer løft, og dermed kan man lure inn et piaffesteg. I teorien... Bobbie synes galopp var en lettere løsning, og siden jeg ikke formet bølgen nok med setet mitt, så ble det galopp istedet. Og ikke er det hestens feil, det er rytter'n som ikke former «the wave of impulsion». Løsningen til Arne er enkel: «Bare vær tydelig med din hofte». Man kjenner at man har litt lyst til å dunke hodet i veggen, for det høres jo så forbaska enkelt ut – i teorien! Men så var det praksis da... Hofter!? Attention, please! Innimellom alt dette arbeidet så var vi også innom Bobbies hodeform, og tankegangen gikk litt mellom høna og egget. Hun er en hest som elsker å gå dypt, men det er begrenset hvor dypt hun kan gå uten at det skaper mer vekt på framparten hennes. Arne var flere ganger inne på det å få henne opp i formen, og få resten av kroppen til å matche med en noe høyere form. Misforstå meg rett, det handler ikke om å holde henne oppe rent mekanisk, men å gi henne en noe høyere ramme slik at resten av kroppen får plass til å gjøre det den skal. Høyde er bra – bæring er bra. Interessant tanke. Tilbake igjen til piaffen. I skjæringspunktet mellom sikk og sakk skulle jeg kanalisere all kraft fra bakbeina, opp i kjernemuskulaturen slik at frambeina beveger seg, men uten å gå noen sted. Jeg trengte energi og høyde. Høyde skal jeg alltids klare å finne – energi derimot... «Før du føler at du må smatte – bruk rompa di for å få det til å skje.» Hofter!? Hvor blir dere av!? Rompa mi funker altså ikke så godt enda. Arne kom med flere gode illustrasjoner, som at jeg skulle «raise her ears through your seat», og at jeg ikke skulle tenke mot halve steg, for da er det så mye lettere å «loose impulsion instead of use impulsion». Rytter'n forstår i teorien, men slet dessverre fortsatt litt med å formidle i praksis. Vi brukte også litt av samme teknikken fra første time, med overgang til holdt, rygging også fram i piaffe. Jeg skulle jobbe med å plassere ett og ett bakbein, og mens Bobbie tilbød et lass av andre ting, så fortsatte jeg å være glad for det hun tilbød, mens jeg ba om det jeg egentlig ville ha. Arne konkluderte med at «hun legger ikke nok merke til diagonaliteten i setet ditt», hvorpå jeg ikke kunne annet enn å le. Det er sannelig ikke rart at hun ikke gjør det – jeg har jo ikke et sekund kontroll på den selv :p Arne mente at jeg skulle være veldig tydelig på overgangen mellom trav og piaffe, og at jeg skulle bestemme meg for at den ene framfoten skal være det siste løftet fram, før vi «boom» går på stedet. Et tips han kom med kan være å jobbe det litt for hånd, men at jeg er nødt til å ha et øyeblikk hvor jeg tar det siste steget som går fram. Samtidig fortsetter jeg å beholde fram, og skal lete etter det momentet hvor bakbeina tar over for frambeina, før de deretter jobber sammen i piaffen. Snakker vi detaljfokus? Ja! Arne la også til at galoppen er mye enklere for henne enn piaffen, fordi i galoppen slipper hun å løfte magemusklene så mye slik at det blir plass til bakbeina. Akkurat derfor vil piaffen være så god for henne. Jeg skal tenke på at jeg legger to hender rundt magen hennes og løfter henne opp fra bunnen av. Ingen skal få si at jeg ikke fikk mange gode bilder og forklaringer og hjelp til å forstå dette, iallefall. I teorien... Og bare som en siste greie, så vil piaffen være et supert verktøy for å kontrollere og ta vekk stress, i tillegg samler det energi i hesten uten stress, så det er egentlig akkurat hva Bobbie og jeg trenger. Vi har med andre ord lite annet å gjøre enn å trene og trene og trene, for dette virker som en liten skattekiste vi bare har så veldig lyst å få tak på! :) Vi hadde også litt tid til å kikke på litt galopp, og det var igjen piruetten som stod i fokus. Vi startet med en skrittpiruett og skulle gjøre en overgang til galoppiruett. Og om jeg har en god skrittpiruett (eller bakdelsvending om du vil kalle det det), så får jeg mye gratis. Med en god bøyning og halen under seg blir det å falle over i galopp nesten en latskapsgreie fordi det er lettere å komme seg rundt slik. Og latskapsting, det liker vi! Det sitter bare litt igjen i hodet til oss begge før vi forstår at galopp er lettere enn skritt. Men noen skikkelig gode følelser fikk jeg på hvordan det kan kjennes ut. Om det ikke så så pent ut, så har vi ihvertfall prøvd! Vi avsluttet økten med at Arne forklarte at for hestens del, så kan det være lettere å gjøre vendingen med en carré-tanke, slik at de bare ramler inn i det så man kan rose. For rytteren som sliter (kremt, meg, kremt) kan det være lettere å gjøre det fra en skrittpiruett slik at man har kroppen på plass, men alt i alt handler det om ulike måter å komme til Rom på. Og jo flere puslespillbiter man får på plass, jo bedre blir det jo! Og under en liten film som viser hvor vanskelig vi synes ting er, og noen få glimt av ting som funker. Men! Vi blir ikke flinkere om vi ikke prøver - så vi prøver! Igjen sitter jeg med et kurs med Arne med så mange tanker, følelser, forståelse og ikke minst iver etter å bli en enda mer tydelig og flink rytter så jeg kan yte Bobbie enda mer rettferdighet. Jeg er litt trist over at jeg har et så fullt kursprogram i år at neste kurs med Arne antagelig ikke blir før til neste år. Men jeg tar med meg MYE fra disse timene, og hvem vet hva framtiden bringer. Siri holder iallefall kurs med han igjen både i oktober og november. Har du mulighet for å bli med så kan jeg anbefale det på det varmeste. En fantastisk hestekar, instruktør og pedagog. Jeg føler meg heldig og privilegert som får bli guidet på den spennende veien med Bobbie av slike flinke folk! Nå er det bare å trene masse hjemme :)
0 Comments
Kurssesongen 2017 ble innviet allerede i mars, og med den herligste kursponnien, godt selskap og en fantastisk instruktør i Arne Koets, så blir det ikke annet enn tommel opp og terningkast seks fra meg. Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset. Å ri hest handler ikke om at du enten gjør det perfekt eller horribelt. Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang. It's important not to bully them in to it, but you can make it in to a game. Like a dressage-party! Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. • Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp. • Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover. • Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. • Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! • Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen: Reverse the reverse into forward and up! Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le. Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. With a mare, you need to make her think she wants it. Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :)
Jeg har hørt det siden jeg startet med akademisk ridekunst, men den siste tiden har jeg hatt ekstra fokus på det. Tenk hvor mye man kan gjøre fra hoftene. Man hører til stadighet at man skal ri for setet. Men hvor flinke er vi egentlig til å gjøre dette? Jeg legger fortsatt til sjenkel når jeg skal ha Bobbie til å gå fram, og jeg lirker fortsatt i innvendig tøyle når jeg ber henne om å bøye seg. Jeg har hørt det omtrent fra dag én at man skal starte med primærhjelpen, altså setet, også be videre med sekundærhjelperne. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er så mye lettere å bare gi sjenkel eller trekke i en tøyle. Etter jeg rei for Arne Koets i oktober fikk jeg virkelig satt fingeren på dette med hofter. Satt sammen med noen tanker fra Christoferkurset så har jeg virkelig testet ut det med å ri fra hoften den siste tiden. De tankene jeg har gjort meg rundt dette er omtrent følgende: For det første brenner Arnes «hips in front» seg inn i hodet mitt. Det er så stor forskjell på følelsen i min egen kropp når jeg faktisk klarer å ha hoftene mine foran meg, istedenfor å vippe dem ut bak. Særlig i galoppen har det å holde hoftene foran meg hjulpet meg mye til å forklare Bobbie at hun skal fortsette å galoppere istedenfor å bryte av. For det andre har jeg begynt i større grad å ri med hoftene. Istedenfor å legge til sjenkel når jeg ber Bobbie om å gå frem, så starter jeg bevegelsen fra hofta. Bobbie begynner i større og større grad å høre på det, men det krever selvsagt at hun mentalt er "påkoblet". I overgangen til trav har jeg også i stor grad begynt å bruke hoftene istedenfor sjenkler. Overgang fra skritt til trav er en taktendring, så da skal det i teorien være hoftene som gir den takten. Lett påstår jeg ikke at det er, men det er desto mer gøy når det faktisk funker. Også galoppfatninger prøver jeg å gjøre i hovedsak gjennom hofta, men her trenger jeg fortsatt litt sjenkel da vi ikke er så gode på galoppfatninger enda. Det samme gjelder i overganger nedover. Jeg prøver å gjøre det med en taktendring i hofta, framfor å bremse med tøylene. Utfordringen jeg til stadighet støter på her er at det å ri fra hoftene handler jo om å bruke minimalt med bevegelser og signaler. Det er jo ikke akkurat store greiene man driver med. Det vil si at det setter enormt store krav til nøyaktigheten min som rytter, og at samme bevegelse hele tiden betyr det samme. Jo høyere opp på gangartsskalaen vi kommer, jo mindre presis blir jeg, og jo enklere er det å misforstå meg. Og selv om Bobbie er verdens flinkeste lille ponnitroll, så skal det ikke stikkes under en stol at hun er veldig flink å tolke alt hun tror hun kan tolke som "nå går vi litt saktere" til "nå går vi litt saktere". Det gjelder da for meg å huske å ha «hips in front» hele veien, for gjør jeg en aldri så liten endring, så tolker veldig gjerne Bobbie det som enten "trav", "skritt", eller aller helst "bråstopp - pauseeee! Nååå var jeg flink, vel!?" Svinger prøver jeg også i større grad å ri med hofta. Dette henger forsåvidt også en del sammen med ett av de andre tingene jeg har fokus på for tiden, nemlig blikket. Når jeg ser hvor jeg vil ri, så er det også mye enklere å få kroppen til å følge med, og særlig at hoftene vrir seg i riktig retning, med utvendig hofte bak, og innvendig hofte framover. Her har også knærne mye å si, og jeg har ikke helt sortert ut akkurat hvordan og hva jeg gjør, men dette skal jeg jobbe mer med. Poenget er uansett at det faktisk fint går an å styre hesten med hofter/setet. Den beste måten å teste dette på er enkelt og greit å slippe tøylene. Det er lite som er mer avslørende enn akkurat det. Å ri fra hoftene/setet er fascinerende greier. Og det er lite som er så kult som å sitte på hesten mens den står stille, vippe hofta litt ned, og vips, så går dere. Eller å skritte avgårde og si "vipp-vipp" med hofta, og vips så er hesten i trav. Men skal man klare å ri for hoftene så kan man være så bevisst man bare vil på det tekniske. Det hjelper lite hvis ikke det mentale er på plass. Er ikke hesten mentalt med deg så kan du bare glemme å få den til å fokusere på de små hoftebevegelsene. Vi har hørt det før, men jeg påminner om det: Start alltid med primærhjelpen, og gå videre med sekundærhjelpen. Jobber du deg ut fra den tanken kan du plutselig ri for tankens kraft :) Når jeg trener Bobbie er det alltid et eller annet jeg fokuserer litt mer på enn noe annet. Nå for tiden er det blikket. Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye! Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp. • Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel. • Du slipper å ri ned medryttere. • Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. • Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. • Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. • Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. • Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse. Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;)
Siste ridetimen min for Arne oppsummeres best med en film. Den siste ridetimen for Arne oppsummerte i grunnen de to første. Vi fikk repetere flere av de øvelsene vi hadde vært igjennom de to forrige timene, samt noen spennende (og vanskelige) nye ting. På denne timen hadde hodet mitt kommet litt mer på plass. Ikke det at det gjorde ting så mye lettere, men jeg forstod iallefall bedre hva jeg skulle. Nå gjelder det bare å få kroppen min med på laget. Det kan kanskje ta litt tid. Bobbie var også denne økta litt daff, særlig i forhold til den første økta, men takket være Arnes stadige skyts av ting vi skulle gjøre holdt vi energinivået helt greit oppe. Jeg føler jeg "utleverer" meg selv litt med en såpass lang film, men pytt. Det er her vi er :) Det er vel ikke akkurat noe spørsmål om at denne mannen er en klok instruktør. Siden kurset har jeg ikke klart å slutte og tenke på de siste ordene Arne sa. Don't think your horse down. Det sitatet oppsummerer liksom hele kurset i en liten setning som samtidig sier så mye. Det hadde vært naturlig å avslutte bloggen her, men jeg har noen små punkter igjen fra den siste teoritimen som jeg også har lyst å ha med, bare fordi jeg mener de er verdt å ha i mente, i hovedsak fordi jeg føler de var ganske spot on for Bobbie og meg. Som for eksempel at hester forstår ikke "just a moment". Når vi som ryttere rir og faller litt ut av det - ikke stopp det du driver med for å "samle" deg opp. Fortsett å ri og finn tilbake til rytmen du var i. Hvis du spiller piano kan du finfint droppe halvparten av notene uten at pianoet bryr seg om det. Det kan du ikke med en hest. En annen ting Arne var inne på var at du kan gjøre hestens bevegelse mindre og mindre til de passer deg og din sits, men for hestens motivasjon og mulighet så er det mye bedre om du bare kommer deg ut av veien for den og lar den gjøre sitt. Ridning handler om å gjøre alle de små tingene riktig, og de små tingene er egentlig ganske lette å gjøre. Som å ta en utvendig skulder på seg selv bak, eller å gi plass under innvendig hofte, eller å ta hestens skulder inn i en versade (i motsetning til å dra munnen bakover). Men så skal alle disse små tingene gjøres samtidig, og det er det som gjør ridningen vanskelig. Å jobbe med setet og sitsen er å påvirke hesten gjennom dens ubevissthet. Setet påvirker hestens reflekser. Jobber man med sekundærhjelpere (sjenkler/tøyler) så må hesten først lære hva den skal gjøre, også må den tenke over hva den skal gjøre før den gjør det. Hvis man da i tillegg klarer å få setet og sjenkler til å si samme ting samtidig så vil hesten mye kjappere forstå hva du faktisk mener, enn om setet sier "bøy deg til høyre" og sjenklene og tøylene sier "bøy deg til venstre". Og akkurat derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sin egen sits. Både for å gjøre veien lettere for hesten, men også for å gjøre veien lettere for deg selv. Også må jeg bare få ta med en kort, kjapp setning som jeg synes er så viktig: «Alle hjelpere har en start og en slutt!». Vi er veldig flinke til å legge på hjelpere og bruke dem. Er vi like bevisste på å ta dem vekk og slutte og bruke dem? Mine siste notater fra teoritimen er følgende setning: «Ta energi, lagre den og send den i den retningen du vil.» Har vi hørt noe lignende før, montro? Om energi og retning? Jeg drar fram en setning fra Michelles siste kurs: «Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen.» Og akkurat derfor tror jeg det gikk så bra å ri for Arne. Selv om jeg var spent på hvordan det ville gå når en ihugga akademiskrytter som meg dro meg ut på et kurs for en som ikke instruerer akademisk, så var det allikevel flust av likheter. Som jeg skrev i den første bloggen var det også noen ulikheter, men for å ikke forvirre meg selv bestemte jeg meg for at det er ikke noe jeg fokuserer på. De spørsmålene får heller noen som kan mer enn meg ta seg av. Jeg trakk med meg likhetene og brukte kurset til å bygge videre på det jeg allerede vet, samtidig så fikk jeg nye innfallsvinkler og løsninger og tanker om både ridningen rent fysisk, men kanskje mest mentalt. Nå skal det jo sies at Arne ikke er en som underviser dressur med en sportslig bakgrunn, noe som også gjør at han har et litt annet fokus enn en sportskonkurranserytter. Og jeg likte det! Det jeg er mest fornøyd med etter kurset er den følelsen av at vi som har surret rundt i vår akademiske boble faktisk har kommet et stykke på vei. Jeg sa det til Arne en gang i løpet av kurset at jeg ikke visste at vi var så flinke. Jeg visste ikke at vi kunne slike ting vi gjorde på kurset. Men det kan vi visst. Vi skal selvsagt bli bedre, men er det en ting jeg har blitt hevet ut på i løpet av denne høsten så er det galopp. Først i form av Christofferkurset i august, også ytterligere med Arne. Jeg klarer allikevel ikke la være og tenke at grunnen til at vi kan gjøre slik, å bare hive oss ut i galoppserpentiner på et kurs, det er fordi at vår basic er så trygg. Vi har jobbet og jobbet og jobbet basic for Michelle, og uten den gode basicen så hadde vi ikke kunne gjort det vi fikk beskjed om av Arne. Så skal bare den basic-grunnmuren utvides litt etter litt. Høstens kurs har hevet oss (meg i hovedsak) ut på dypt vann, men vi svømmer fortsatt og gleder oss til å bruke vinteren på å komme ordentlig opp til overflaten igjen slik at vi til våren igjen på nytt kan hives ut på dypt vann på nye kurs :) Kurset med Arne ble rett og slett en skikkelig avsluttende opptur på kurssesongen, og Bobbie og jeg har masse å både jobbe med og tenke på framover. Vi føler oss privilegerte som har mulighet til å lære fra så mange flinke instruktører, og slik det ser ut nå så blir med på et kurs med Arne i mars 2017 også! :) Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes Noen ganger kan timer for instruktør føles litt tunge både fysisk og mentalt. Dette var en slik time, men jo mer jeg har tenkt på den i etterkant, jo mer stikker allikevel denne timen seg fram som den som ga meg mest. Starten på dagen min ble ikke helt som planlagt ettersom jeg klarte å lukke meg inne i min egen bil. Heldigvis kom jeg meg ut i god nok tid til å få ordnet alt med Bobbie før vi skulle inn til vår første time klokka ni. Denne timen for Arne ble en "lett" time med fokus på skritt og trav siden Bobbie også skulle gå en time til senere på dagen. Vi ønsket ikke å ta piffen helt ut av henne. I motsetning til dagen før var den gode kursenergien så godt som forduftet, og igjen satt jeg med den Bobbie jeg vanligvis har hjemme. En litt tung, seig og daff frøken som helst skulle ønske hun kunne bli klødd på rompa og fått servert godbiter istedenfor å bruke magemusklene til mer slitsomme ting, som å bære rundt på meg. På en måte er det helt luksus og ha en Bobbie med litt ekstra kursenergi og den ekstra piffen som hun hadde første timen. Det gjør jo ridefølelsen og mestringsfølelsen ganske god. På en annen måte er det veldig fint å ha "hjemmeBobbie", for det er jo tross alt hun jeg i all hovedsak jobber med hjemme. Det er også i all hovedsak den Bobbien jeg trenger hjelp med. Selv om Bobbie var litt daff var det allikevel ikke mangel på oppgaver som drysset i vår retning. «Sidemovements, sidemovements, sidemovements»! Vi skulle teste ut versaden på fire spor for å se om vi kunne strekke den lengre enn det vi pleier. Og selv med versaden på fire spor skulle vi avslutte versaden i hjørnene med å virkelig sende rompa ut på en stor sirkel, og holde framparten på en liten sirkel. Vi skulle jobbe med renversen som er gymnastiserende. Vi skulle jobbe diagonale traverser med fokus på overgangen fra versaden gjennom hjørnet og inn i den diagonale traversen. Vi skulle jobbe med overgang fra renvers til versade hvor hestens bein fortsetter akkurat der de er, men bøyningen blir ny (jeg har hørt det før, men her slo virkelig sammenhengen mellom versade og renvers meg). Vi fikk med andre ord mye å jobbe med. En ting var det fysiske vi skulle jobbe med, men det som gjorde denne timen virkelig god var alt det smarte Arne sa under denne økta. Blant annet at min venstre hofte fungerer som en brems som bruker opp energi (kan tro jeg har trøblet med den i etterkant, etter at jeg har blitt så bevisst det). Men det som virkelig har festet seg var hans fokus på mentaliteten oppi det hele. Jeg er blant annet veldig rask til å bruke pisken for å skape energi. Jeg vifter med den, lager lyd med den, slår meg selv på leggen for å lage lyd, rett og slett bruker den for å få opp energien i den noe late hoppetussa. Uten nødvendigvis at det gir så mye resultat. Så dette var Arnes tanker om saken: «Å holde oppe energien har mye mer å gjøre med å ikke være i veien for bevegelsen. Det trenger ikke nødvendigvis være at dere går så fort, men vi må være aktive og ha "smoothness". Hvert steg skal fortsette inn i neste steg, som en sirkel som går rundt uten pause. Jeg ønsker å flytte hesten så fort jeg kan, men jeg vil heller ikke tvinge den. Hvis jeg tvinger den, så vil det, veldig ofte når det virkelig gjelder, ikke fungere allikevel. Hovedtingen du skal tenke på er å lukke øynene å la det skje uten å være i veien. Men det å ikke være i veien er en aktiv ting å gjøre. Du må aktivt ikke være i veien for henne, og danse med din hest. Hun trenger litt mer gnist, for hun er veldig flink til å gå tilbake til å sove. Hun skulle vært litt mer glad for arbeidet sitt. Da hjelper det ofte å starte ting kjapt nok, og gi plass med hofta sånn at hun kan utføre det du ber om uten å bli begrenset. Vær forsiktig med hvordan du bruker pisken. Hun vet at du er misfornøyd med henne. Din intensjon påvirker hvordan du fysisk innvirker på henne. Det handler ikke om du slår eller ikke slår din hest. Spørsmålet er om du føler deg skuffet over din hest, eller om du føler deg konstruktiv med din hest. Og dette påvirker din fysiske sits. Se hvor mye ekstra gnist du kan gi henne ved å legge til positivitet. Se opp, pust dypt slik at du får mer oksygen og føler deg mer våken. Det samme skal du føle med hesten. Bygg opp bøyning og høyde i hesten gjennom bruken av hoftene. I blant kan et lite tapp med beinet kvikke opp hesten mer, men husk at du kun har et visst antall patroner i din revolver. Fortsetter du å "skyte" er du plutselig uten ammunisjon. For hver tøylehjelp du kan kvitte deg med, jo mer energi får du som regel. Ikke fortell henne hva du ikke vil ha - fortell henne hva du vil ha! Det er så lett å være skuffet over den manglende energien. Flytt heller fokus over til å gi henne motivasjon!» Ordene er så smarte, så gjennomtenkte og samtidig så spontane og spot on for meg og for Bobbie. Å høre ordene gir mening i teorien. Å utføre i praksis er bare hakket mer vanskelig. Hvordan i all verden skal man få det til? Jeg hører at Arne sier at jeg ikke gir plass. Jeg hører han si at hofta mi begrenser bevegelsen. Allikevel klarer jeg ikke la være å husje på Bobbie fordi hun faller i søvn. Problemet er vel ikke bare meg som er i veien? Nja.. Bobbie er en bedagelig frøken. Arne ga meg også rett i det - hun faller fort i søvn. Men det er jo i bunn og grunn jeg som har trent henne til å bli sånn de fem siste åra. Så nå må vi bare finne veien tilbake igjen til alt det hopp og sprett jeg har vært så engstelig for tidligere. Nå vil jeg ha den energien, den spiriten og den livligheten. Det føles i grunnen ikke som at vi har gjort noe feil, vi har bare gått den veien vi (jeg...) måtte gå. Nå må vi bare gå litt andre veien igjen, og Arne forsøkte så godt han kunne å rettlede oss gjennom å sende oss gjennom masser av sidebevegelser. Håpet var å få opp energien, for jo mer energi man sitter på, jo lettere er det også å sitte ute av veien for bevegelsene. Men jeg får jo ikke energi hvis jeg sitter i veien for bevegelsene, så her endte vi uansett tilbake til meg. Setet mitt skal fortelle om hesten skal falle ned i manken eller ikke. Hvis ikke jeg bærer min egen brystkasse, så gidder i alle fall ikke Bobbie å bære sin. Forsåvidt rettferdig nok at vi kan ta ansvar for vår egne kropp. Jeg skulle hele tiden passe på skuldrene mine, og at de er vendt i bevegelsesretningen. En ting er at min kropp skal speile hennes kropp, men gjennom å få skuldrene mine på plass og mer med i bevegelsen, så letter også dette for min hoftes evne til å bevege seg. Arne merket nemlig at magemuskelen til Bobbie begynte å jobbe først når jeg løftet hoften, og ikke når jeg tappet med beinet. Som han sa: «It's not that tapping your leg always is wrong - it's just to make you think about it.» Og å tenke på det har jeg i grunnen gjort siden. Arne fokuserte også mye på dette med knær og knærnes tilhørighet til sitsen, samt hvordan de kan brukes på best mulig måte. Jeg klarte ikke helt å fange opp den tydelige essensen i dette, men han sørget i alle fall for at jeg husket at utvendig kne hele tiden skulle ligge bak. Og innvendig kne skulle for eksempel peke mer mot Bobbies mule, eller mer inn i volten. Dette utgjør blant annet forskjellen på en piruett og en diagonal travers. En ny tanke der. Alt i alt kom Bobbie seg fint igjennom timen, og selv om ikke godfølelsen var der på samme måte som etter første time, så har det i etterkant allikevel vært denne timen jeg har vært takknemlig for at var en av de to timene mine som ble filma. Sånn til å begynne med synes jeg det var litt kjedelig at jeg ikke fikk filma første timen, for der var Bobbie virkelig fresh, med og framme for hjelperne. Men når jeg vel hjemme kunne sette meg ned og se og ikke minst høre gjennom denne andre timen med Arne, så er jeg virkelig glad for at jeg fikk den filmet. Både fordi det er lærerikt å se hva jeg gjør, men også fordi da kunne jeg få med meg alle Arnes godbiter en gang til. Og virkelig få sortert dem ut. For Arne tok meg virkelig på kornet når det gjelder Bobbie, og det traff så godt at jeg kjente det kneip litt. Kommentaren på at hun kunne hatt litt mer gnist og litt mer egenvilje er så sann. Men vi skal finne den igjen, for jeg vet den er der. Den var jo der dagen før. Arne prøvde å oppsummere økta for oss. Hva jeg burde tenke på. Og som vi akademiskryttere ofte er kjent for, så er det jo å være litt akademiske. Litt for tenkende. Arne prøvde å bryte det ned til "bare å gjøre". Istedenfor å fokusere på alle øvelsene valgte Arne å tenke litt annerledes. Han har fem punkter han fokuserer på, og kan du de fem punktene, så har du i grunnen hele ridekunsten i dine hender. Han vil ha: • "Bending": Mer eller mindre, til høyre eller venstre. • "Elevation": Mer eller mindre. • "Impulsuon": Mer eller mindre (som regel mer). • "Engagement of the hindelegs to a spesific place: Mer eller mindre til siden, direkte under tyngdepunktet, eller til og med forbi tyngdepunktet, bare fordi man kan det. • "A gait": skritt, trav eller galopp. Har du lært deg de fem tingene er det bare å begynne og sette dem sammen til bilder. Da gjelder det bare for rytteren å ha en forståelse av det bildet man ønsker. Noen ganger kan det være nødvendig at man overdriver bare for å lære seg å justere det. Deretter kan man bestemme seg for hva som funker best akkurat for den hesten, men du må først være i stand til å gjøre det. Som han sa, så evner alle gode ryttere å putte nesa til hesten til bringen på dem - de bare gjør det ikke. Selv om ridetimen der og da føltes litt tung er jeg så uendelig glad for den i etterkant. Og jeg er så uendelig glad for at Ivar Mauritz-Hansen stilte opp og filmet oss med tipp topp kvalitet på både lyd og bilde, slik at jeg fikk muligheten til å skrive akkurat denne bloggen i etterkant. Det gjør hele kurset så innmari mye mer lærerikt. Alle bildene i bloggen her er screenshots fra filmen Ivar tok av oss, og i neste, og siste blogg fra kurset, så kan det hende det dukker opp en liten videosnutt av oss. Mens du venter på den bloggen kan du jo alltids høre på sangen jeg gikk og sang på gjennom hele kurset: Klarer du gjette hvilken det er? Les den første bloggen fra kurset her: Hiver oss ut på noe nytt
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down Etter våre fem år som akademisk ekvipasje tok jeg med meg Bobbie på vårt første kurs for en ikke-akademisk instruktør. Å oppsummere det i form av noen ord her på toppen går ikke, så her er det bare å lese bloggen(e) :p Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. • Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. • Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). • Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av. • Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes. • Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder). • «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!» • Vær forberedt på det som kommer. • Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet. • Hestens skuldre med dine skuldre. • Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. • Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. • La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. • Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. • Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. • Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. • Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. • To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt. Neste oppgave ble i trav, og det ble ikke akkurat noe enklere. Her skulle vi ri serpentiner, med valgfri sidebevegelse på rettstrekkene, noe som i hovedsak ble versade eller travers, da renversen ble litt kålete å få til, med alt for mye omstilling. Eller, det vil si, i hovedsak ble det ganske lite, for hodet mitt klarte virkelig ikke henge med på både sving og koordinere rideveier, hjelpere og min egen kropp. Bobbie travet dermed ganske fornøyd fram og tilbake på en litt sjanglete serpentinbue, og gjorde et halvhjertet forsøk på å henge med på sidebevegelsene jeg ikke helt klarte å koordinere. Er jo ikke vant til å tenke så mye når jeg rir (men det bør jeg jo bli). Jeg trodde vi nærmet oss smertegrensa på hvor mye vi kunne og klarte, men så feil kunne jeg ta. Vi var såvidt i gang. Vi hadde jo ikke sett på galoppen enda. Galopp er noe Bobbie og jeg gjør sånn omtrent ned en langside, og kanskje innimellom prøver vi oss på en 20-metersvolte. Det er sjeldent jeg er ved å falle av hesten min når hun står stille, men da Arne ga oss den første (!) galoppøvelsen vår var jeg ikke langt fra å gå rett i bakken. «Så rir du de samme serpentinene du har ridd i trav, bare i galopp.» sa han med selvfølgelighet i stemmen. Jeg tror han så på meg at jeg var litt himmelfallen. Han fortsatte like selvfølgelig: «Just see what happends, and let it happend.» sa han. Fortsatt med et himmelfallent blikk fra sin elev. Så han modererte seg (heldigvis) litt, og ba meg om å ta ned i skritt på rettstrekkene, stille om, og fatte ny galopp. Jeg ristet bare på hodet og tenkte som Pippi: «jaja, dette har vi aldri gjort før (faktisk aldri vært i nærheten av), så det kan vi helt sikkert!», og ba Bobbie om galopp. Heldigvis var Bobbie helt fantastisk denne timen. Hun hadde litt ekstra positiv kursenergi, uten at det boblet over, så hun svarte bare på et lite vink fra setet/sjenkler når jeg ba hun om å fatte galopp. Dermed ble disse galoppserpentinene intet problem. Vi galopperte serpentine, tok ned i skritt, fattet ny galopp og inn i ny serpentine. Da vi hadde tilbakelagt noen slangelinjer ristet jeg bare på hodet og sa til Arne at jeg egentlig ikke hadde trodd at vi var så flinke at dette var noe vi kunne gjøre. Men med en Bobbie som var litt mer med enn vanlig, så gikk det som smurt. Litt stolt av oss begge to der, ja. Jeg synes egentlig vi hadde fått mer enn nok å jobbe med, men Arne var visst ikke ferdig med oss helt enda. Neste øvelse ble noe han kalte et fancy, vanskelig navn som jeg aldri klarte å plukke opp, men han forklarte den til meg. Vi skulle komme galopperende ned langsiden, bruke den oppovertanken vi får i galopp inn i en direkte overgang til en halv skrittpiruett slik at vi vendte oss tilbake igjen dit vi kom fra. Så var det direkte overgang opp i galopp igjen, ned langsiden, ned i skritt før vi tok en halv piruett tilbake igjen, og opp i galopp. Jeg skal love deg at langsider på ingen måte kjennes som langsider når man skal drive med sånne ting. De kjennes mer ut som korte kortsider. Men Bobbie og jeg forsøkte, og igjen takket være hennes lille ekstra piff, så fikk vi sannelig til dette også! Litt mer knot til venstre enn til høyre, men vi fikk følelsen av øvelsen, og med så alt, alt, alt for mange nye inntrykk kunne jeg sette en superflink Bobbie tilbake i boksen, med litt ekstra høy å gomle på. Det holder alltid en Bobbie fornøyd, og var virkelig velfortjent. Jeg bare digger når hun har den lille ekstra energien uten at det bobler over. Kort oppsummert så var tankene mine etter den første timen med Arne at jeg skal huske på å gi plass under innvendig seteben slik at den innvendige ryggmuskelen kan jobbe. Samtidig skal jeg fokusere på hvor knær og hofte er plassert - særlig knær. Og skuldrene må heller ikke glemmes. De skal være med i bevegelsen hele veien. Og utover det så gikk jeg rundt og gliste resten av kvelden. Med mange nye inntrykk kunne jeg etter en avslappende kveld, krype til køys i bilen min. Jeg hadde bestemt meg for å sove i bilen og laget til min egne lille hule bak i bilen hvor jeg egentlig sov helt greit. Problemet startet da jeg våknet søndag morgen og innså at bilen er bygd slik at man ikke får opp bakdørene fra innsiden. Jeg var fanget i min egen bil og kom meg absolutt ingen plass. Det var en rimelig sær følelse. Det var ei til som sov i bilen på stallen, men selv om jeg prøvde å etterlyse henne på Facebook fikk jeg ikke respons. Heldigvis kom hun tilfeldigvis ut av bilen etter at jeg hadde sittet og tvinnet tommeltotter et godt kvarters tid, og med litt heftig banking på ruta fikk jeg oppmerksomheten hennes og ble sluppet ut av bilen. Dermed kunne Bobbie gjøres klar til dagens første av to timer. Les den andre bloggen fra kurset her: Når det får tid til å modnes
Les den siste bloggen fra kurset her: Don't think your horse down Noen ganger så er ikke ord nok. De følelsene jeg sitter igjen med etter Michellekurset lar seg vanskelig beskrive, men jeg gir det allikevel et forsøk. Først må vi ha kraft. Så må vi vite hva vi vil med kraften. Kraften kan gi seg utspring på mange måter, men den skal fungere som vår tjener. Ikke som vår herre. Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen. Jeg sitter med side opp og side ned av notater fra årets siste Michellekurs. Jeg har startet på denne bloggen flere ganger nå, og slettet det gang på gang, for det er så vanskelig å få fram de følelsene jeg satt med etter kurset. En ting var Bobbie, som bare var helt magisk. En annen ting var Michelles teoritimer, hvor jeg virkelig fikk en dypere forståelse for så mye. Og allikevel klarer jeg ikke få det ut på en måte som rettferdiggjør følelsene under og etter kurset. Både fordi det var så mye, og fordi det gikk så mye nettopp på følelse. Men noe må jeg få til, så jeg prøver. Titt gjerne innom bildegalleriene for enda flere kloke Michelle-sitater, mer knyttet direkte til ridningen min. Når hesten forstår hva vi vil ha handler det om at vi gir plass til det vi vil ha. Ha en plan og gi plass så det kan skje. Vi snakket mye om kraft, og kraftens retning. Michelle sammenlignet det med en seilbåt. En seilbåt uten vind i seilene kommer seg ikke langt. Og hvis man så får vind (kraft) i seilene så hjelper det lite hvis vi ikke har noen plan om hvilken retning vi vil bruke denne kraften til. Når vi snakker om kraften igjennom hestens kropp går den alltid fra en retning til en annen retning. Fra bakbein til frambein, forhåpentligvis. Eller fra bakbein og rett ut over utvendig skulder. Eller innvendig skulder. Vi har vel alle kjent det. Eller fra bakbein og umiddelbart opp i luften. Det har vel hendt det og. Det bakben som er i bakken er det som produserer kraft. Men til hvilken retning produserer det? Når vi blir klokere på retningen, kan vi også bruke det. Ofte blir jeg opphengt i det bakbeinet som er i luften. Det er jo det som går an å gjøre noe med - som går an å påvirke. Det er ikke feil, men vi må samtidig ikke glemme det som er i bakken. Det som produserer. Bobbie og jeg har lenge utforsket travet, og vi har vært innom mange forskjellige typer trav. Blant annet et trav med stive bakbein ned i marken som ikke gir noe flyt. Dette har forandret seg markant den siste tiden, og det har blitt mye mer flyt i det. Michelle oppsummerte det til at det nå var blitt «boing, boing, boing, uten boing». Det er kanskje ikke så veldig forståelig for andre, men for meg er det det. Jeg har tidligere snakket om svevetrav, men nå tror jeg vi er mer inne på flytetrav. Det kjennes enda bedre ut! For å ha kraften ned er vi nødt til å ha kraften fram. Eller sagt på en annen måte: Du kan ikke samle uten å ha noe og samle på. Eller sagt på en tredje måte: Fram er samling og samling er fram. Michelle snakket om balanse, om fram og ned, og om fram og ned og samling. For det er lett å si fram og ned, men hva er det egentlig? Og hvordan rir man det korrekt? Det er akkurat like vanskelig å ri en korrekt fram og ned som en korrekt samling. Det er bare at samlingen ser så mye mer fancy ut, og har gjerne litt mer fancy navn enn fram og ned. Uansett om du rir det ene eller det andre, så kan du ikke gjøre det uten balanse. Og fram og ned for én hest trenger ikke nødvendigvis være fram og ned for en annen hest. Så hva med om vi heller bare tenker fram og opp istedet? Ja, hvorfor ikke. Sluta med öppna. Et morsomt sitat fra helgen. Siden vi som var på kurset i all hovedsak var norske, og kursholder er dansk, så må vi selvsagt ha en svensk sitat. Men det sier egentlig så veldig mye og kan leses på så mange måter. Det handler om balanse. Versaden og traversen er ikke lengre en versade eller en travers, det er verktøy som brukes for å få hesten i balanse. En versade med en travers. Eller en travers med en versade. Sånn et sted midt i mellom der har vi en hest i balanse. Vi snakker om balanse og kraft i hesten, men så lenge vi rir på hesten går den balansen og den kraften unektelig gjennom noe på veien. Gjennom din sits. Vi har selvsagt ikke et Michellekurs uten å snakke om sits. Selv har jeg trøblet med å fatte forskjellen på den statiske og den fysiske sitsen. Hvordan de fungerer og hvordan de påvirker og ikke påvirker hverandre. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å falle mer og mer på plass jo flere ganger jeg hører om det, og tanken viser seg å være riktig. Skal ikke påstå det har festet seg helt hos meg enda, men etter inputen fra Michellekurset sitter det enda mer på plass. Hvis vi forstyrrer hesten gjør det at den blir døv for hva vi egentlig ber om. Den statiske sitsen er vår balanse. Hvis den statiske sitsen vår flytter på seg, må også hesten flytte på seg for å holde balansen (husk at når vi snakker flytte på seg trenger ikke det nødvendigvis være at den fysisk flytter på beina). Den fysiske sitsen (som er det vi fysisk kan flytte på: kort fortalt alle kroppsdeler) skal ha evnen til å følge den statiske sitsen uten å bli statisk. For sitter du statisk, så sitter du i mot bevegelsen. Vi som ryttere sitter på noe som beveger seg. Det vil si at vi i vår kropp skal ha evnen til å følge den statiske sitsen i bevegelse. Nemlig... Sitt i balanse i forhold til hvor du går. Sitt i balanse i forhold til hva du ønsker. Når vi sitter på hesten skal vi tenke oss at vi som ryttere er som et litt trekanta timeglass, hvor alt samles i midten, mot spissene. Så lenge vi sitter i balanse med overkroppen over underkroppen vil tyngden komme ned til midten. Men når vi i bevegelse på volten, eller med en bøyning svinger den ene hoften mer ned og den andre mer opp, så blir ikke denne trekanten balansert hvis ikke vi gjør noe med skuldrene våre. Så i det ytterhoften løftes opp skal utvendig skulder gå frem. På den måten holder vi trekanten balansert slik at "sanden" kan renne fritt gjennom timeglasset. Hvis vi istedet begynner med lateral fleksjon i ryggen (bøyer oss til en side) vil tyngden flyttes ut over tyngdepunktet og skape ubalanse. Så for oss som ryttere gjelder det å finne balansen over det lille punktet som setter oss midt over hesten. Tyngden skal gå fra hodet og helt ned i sittebeinet. Vår sterkeste kraft er å ikke bruke kraft. Kraft skaper motstand. Balanse er noe hesten ikke kan gå i mot. Så før vi begynner å korrigere med sekundærhjelpere, vær sikker på at du selv er i balanse for det du ber om. Den formen vi vil ha i hestens vannrette rygg skal vi kopiere inn i vår loddrette rygg. Hvis ikke vi som rytter er i balanse i det vi ber hesten om å utføre noe, og deretter prøver å korrigere med sekundærhjelpere sitter vi i praksis og korrigerer et problem i oss selv. Den akademiske tidsreisen går fra å jobbe i fortid, til å forstå nuet til å planlegge fremtiden. Så med både deg og hesten i balanse er det bare å begynne og se framover. Når vi starter å ri jobber vi i fortiden slik at vi kan lære av det. Når vi kjenner det som skjer i sitsen vår så er det allerede for sent. Jo bedre vi blir, jo mer kan vi forstå hva som skjer akkurat her og nå, og dermed kan vi også begynne å forutse neste steg og planlegge fremtiden. Når verktøyet er på plass så gjelder det å se fremover og skape det neste steget. Du skal våge å se opp og skape fremtiden. Ridetimen for Christofer ble en frisk opplevelse både for Bobbie og meg. Aldri før om vi har travet og galoppert så mye på en time noen sinne. Økt takt, minsk tempo - senk takt, øk tempo - hva kom først: høna eller egget? Hjernen min gikk rundt etter første rideøkt med Christofer. Etter den første longeringsøkten hadde jeg såvidt luktet lunta, så jeg salte på Bobbie litt tidligere enn jeg pleier, også brukte vi noen minutter ute på utebana til litt bøy og tøy og oppvarming. Lunteluktinga mi slo til, for da jeg kom inn for Christofer startet vi økta med å jobbe oss litt rundt i trav og noe galopp. Christofer brukte de første minuttene bare på å kikke på oss uten å si noe - alltid like nervepirrende. Han synes Bobbie var en del kortere og stuttere i gangartene sine, da særlig trav, enn hva hun hadde vist på den første økta under longeringen. Man trenger jo ikke å være helt Einstein for å forstå grunnen til det. Jeg har jo sagt at jeg synes det er vanskelig å sitte på henne, og at jeg sliter med å følge bevegelsene hennes. Christofer gjorde kort prosess ved å korte opp stigbøylene mine og kommandere meg til å ri lettridning. Nå skal det sies at jeg har hørt det før, men så har det ikke blitt til at jeg har gjort det så mye (det var noe med den der sannheten som du kan høre teoretisk, men som må bli empirisk før du virkelig forstår det). Så lettridning ble det på oss, og selv om jeg hadde fått kortere stigbøyler følte jeg meg litt som en høne på vaglepinne. Alt skal liksom trenes på, og lettridning er ikke akkurat det jeg har trent mest på de siste åra. Allikevel ble det markant forskjell i Bobbie. Plutselig kunne hun la bevegelsen gå igjennom kroppen, uten å ha bevegelsen innom et par tydelig litt for stive hofter først. Vi fikk bare kjenne på hvordan det var å cruise rundt i et fremovertempo, og selv om Bobbie synes det er litt over the top slitsomt og mye å be om, så jogget hun godt på. Vi sjekket ut både høyre og venstre hånd, og på venstre hånd gikk det veldig bra, og Bobbie langet ut. På høyre hånd ble hun ikke så lang igjennom kroppen, men noe mer løpete og stutt. Løsningen på det ble å ta ned tempoet litt slik at takt og tempo hang mer sammen, for så og spørre Bobbie om hun kunne senke takten, men fortsette å holde tempo. Og det var her kaoset begynte. Ikke verken for ridningen eller Bobbie, men for den ene stakkars hjernecella oppi topplokket mitt som enda ikke hadde fått noe å tenke på. Den ble plutselig overarbeidet. Christofer hadde nemlig ut av seg en lang (den føltes veldig lang akkurat der og da) utgreining om tempo, takt, øking og minsking, og hva som skulle gjøres når og hvor og hvordan. Jeg har heldigvis kommet dit i teorien selv at jeg vet at lav takt og høyt tempo er mot en økning, mens høy takt og lavt tempo er mot en piaffe. Det Christofer sa til meg mens jeg rei fikk jeg med meg, og det ga mening der og da, men da jeg skulle prøve å huske det i etterkant var det totalt blankt. Helt bortevekk. Jeg tenkte jeg skulle være smart og benytte sjansen å spørre Christofer senere på kvelden, og han svarte godt for seg han, men jeg hadde mistet både evne til å høre etter, tenke og skrive ned, så resultatet mitt av det jeg skrev ned ble følgende: «Øk takt, minsk tempo – høy takt, øk tempo». Også har jeg i etterkant klusset ut høy og byttet med lav. Med andre ord, ikke så mye å bli klok av. Jeg husket nemlig at han hadde snakket noe om en spesiell rekkefølge under ridetimen, og det var den jeg helst ville fange tak i. Heldigvis filmet snilleste Anna Lene økta mi, og heldigvis var akkurat denne sekvensen hvor Christofer forklarte dette til meg med på filmen, så jeg har notert meg det og forenklet det litt slik at jeg kan pakke det i verktøykassa mi og jobbe med det i praksis utover vinteren. Det han sa er tatt fra da vi jobbet i et fremovertrav i lettridning, og skulle jobbe oss inn mot nedsittende samling. «Samle henne litt, og sett deg ned. Øk takten, minsk tempoet og sett deg ned. Så senker du takten og rir frem (øker tempoet). Når du skal øke tempoet, senk takten først. Hvis du har henne samlet og ber henne om å gå så vil hun begynne å springe hvis ikke du har senket takten først. Gjør vi motsatt med at du går inn i samling og tar ned tempoet for raskt, da senker hun takten når hun går inn i samling. Da får du en hest som bremser seg ned i samling. Når du rir frem: Senk takten og ri frem. Når du samler: Høy takten og senk tempoet.» Kan tro jeg har tenkt på denne i etterkant, og kommer til å tenke mye på den fremover. Mer bevisst jobbing med tempo og takt, og ikke minst der jeg som regel alltid ender: hvordan jeg skal klare å skille mellom alle disse ørsmå beskjedene jeg ønsker å forklare Bobbie. Takk og lov for at hun er tålmodig med meg. Så der jobbet vi da, med tempo, takt, lettridning og nedsitting, med en Bobbie som gikk markant mye bedre når jeg rei lett enn når jeg satt ned. Så får man si at man mister en del kommunikasjon når man rir lett, men der får man bare velge mellom ett av to. Noen ganger gjør man det ene, andre ganger gjør man det andre. I bunn og grunn kommer man frem til at variasjon er det beste. Vi fikk også kikke på galoppen, og Bobbie har aldri galoppert så mye på en gang før tror jeg. Samtidig var jeg ordentlig overraska over at hun faktisk var med, og bare et par ganger prøvde å bryte. Kurs-Bobbie er så kul! Heldigvis kom de samme problemene frem på bortebane som på hjemmebane, og det første Christofer la merke til var at jeg ikke skulle la hun gå for dypt i galoppen. Jeg kan og skal variere tempo og takt, men i frem og ned-tankegangen skal jeg heller tenke frem og opp. Samtidig ble det også ganske kjapt klart at det er høyregaloppen hun utvilsomt er best i, og venstregaloppen vi har litt mer jobb foran oss. På venstre hånd mangler jeg en del bøyning, og hvis Bobbie får velge selv, så går hun gjerne utoverstilt. Jeg har dratt og dratt i den innvendige tøylen uten at jeg har følt det egentlig har hjulpet så mye. Så kommer Christofer da. «Ha en lett traverstanke og legg til den utvendige sjenkelen her slik at du får hoften på plass og dermed kan runde henne rundt innvendig sjenkel». Plopp, så var Bobbie på plass gitt. Nesten litt irriterende enkelt :p Vi ble også utfordret ut på rette spor, og jeg kjente at jeg var litt glad for at Bobbie og jeg har snust litt på det hjemme også. Det er lettere å miste rundheten på de rette sporene, men skulle det skje, så er det ikke verre enn at vi bare rir oss inn på en volte igjen, legger til litt «drivning» som Christofer kalte det. Det viktigste i arbeidet til Bobbie og meg framover nå er at vi finner hennes gode galopp hver gang vi galopperer, hvor enn vi galopperer. Det skal vi starte med på en volte, og når vi kjenner vi har den godt på volten så skal vi ut på rett spor med samme takt, samme tempo, samme schwung, slik at ikke rett spor blir et sted vi faller i fra hverandre på. Deretter skal det flyttes over på diaogonalen og midtlinjer, kvartlinjer ogsåvidere. Generelt sett bare kunne holde en god kvalitet i grunngangarten uansett hvor vi er på banen. Det er jo så åpenlyst, men samtidig så vanskelig. I alle fall for meg. Og er det vanskelig for meg, så gjør jeg det jo ikke noe lettere for Bobbie, det har vi jo allerede fått bevist. Men man blir ikke bedre av å ikke øve, så vi galopperte oss rundt og forsøkte å huske og gjøre alt vi hadde fått beskjed om. Bare det å faktisk skulle ri i galoppen er en ganske ny følelse for meg. Å skulle påvirke og kjenne og tenke og føle er vanskelig, men det kommer seg gang for gang. Man kan jo ikke annet enn å føle seg som en nybegynner, men heldigvis går det seg sakte men sikkert til. Vi fikk testet kombinasjonen av volte og rett spor, og selv om Bobbie var superflink, så kjenner jeg at vi har noe å øve på i vinter. I følge Christofer skal vi fremover sørge for at Bobbie får bruke hele kroppen hele tiden - stakkars Bobbie ;)
Følelsen og tankene jeg satt igjen med etter denne økta var om mulig enda bedre enn den første. Jeg følte at Christofer igjennom lettridningen ga Bobbie en mulighet til å vise seg selv frem mer enn hva hun pleier. Og som et lite trøstende ord og klapp på skuldra til meg, så sa Christofer at hun har stor gang, og at det ikke er lett å sitte ned på henne og samtidig tillate all bevegelse igjennom kroppen hennes. Og jeg kjente jo forskjellen selv, og den var stor. Det er som sagt ikke første gang jeg er blitt bedt om å ri lett, men det er første gang det har blitt en sannhet for meg, og det er første gang hodet mitt har vært klar for å ta det i mot på denne måten. Også er jeg så glad for at jeg i etterkant har fått ryddet opp i tankene mine om takt og tempo. Det var virkelig det som skulle på plass under denne timen, og det kom på plass! Så da var det bare å ta med seg alle de gode tankene, fôre ponnien full av gulrøtter og epler og glede seg maks til dag to og tredje og siste rideøkt. Egen blogg dukker plutselig opp :) Bobbie og jeg er alene i hallen. Det eneste vi hører er noen svaleunger som kvitrer fornøyd fordi de endelig har lært seg å fly. Allikevel foregår det en fullgod samtale mellom Bobbie og meg. Dette er ikke en engangshendelse. Dette har jeg tenkt på over lang tid. Og følt på. Og tenkt litt mer på. Det startet vel egentlig med tanken som jeg tror jeg har skrevet om i en eller annen blogg for mange år siden, fra et eller annet Bentkurs. Akkurat hva han sa eller hva jeg skrev husker jeg ikke, men essensen i det var at man ikke skal overbruke en hjelp. Hjelpere er der for å hjelpe deg - ikke for å være noe du skal støtte deg på til en hver tid, for da er det ingen hjelp. Den siste tanken der er hentet fra et kurs med Monika. Flere ganger mens jeg har ridd og trent hest har jeg tatt meg selv i å smatte. Jeg smatter for det ene og jeg smatter for det andre. Smatt hit og smatt dit. Jeg har tenkt at jeg må skrive en blogg med overskriften «Jeg er en smattoman!». Undetittelen må være: «...og jeg er ikke stolt av det.». Flere ganger har det slått meg mens jeg har ridd Bobbie, og særlig mens jeg trener med andre: Jeg må være fryktelig irriterende å trene sammen med, for jeg bruker smattingen mye. Tror jeg i alle fall har fire ulike måter å smatte på, om ikke flere. Særlig når tanken har vært å samle Bobbie, da har jeg smattet og smattet fordi jeg føler at jeg må beholde energien. Også må man jo smatte når hun skal fram igjen, for hun må jo fram. Så kom Isco inn i livet mitt, og han lærte meg noe. I min iver etter å lære han travers, så har jeg selvsagt smattet når jeg med pisken opp har bedt han om rompa inn. Han har lagt sammen to og to i sitt hode, så når han står stille nå og jeg smatter, så kommer rompa inn. Det var jo ikke min mening, men det er det Isco har lært seg. Så nå er jeg over på å måtte si «skritte» når vi skal fram i skritt, og ikke smatte. Jeg har også hørt meg selv på video. Jeg smatter og jeg smatter. Til det slitsomme. Ikke får jeg noen særlig reaksjon på smattinga mi heller, for hadde jeg fått det så hadde jeg jo ikke trengt å smatte mer - sant? Bobbie har i løpet av sommeren vært daff og treig. Jeg har tenkt på ulike løsninger på dette, ja, jeg har til og med prøvd meg på feltritt. Hun har kommet over den verste daffingen og er litt mer selvgående, men jeg sitter fortsatt med en konstant følelse av å ønske henne fram, så jeg smatter. Da jeg var i Danmark tok jeg så vidt opp dette med Michelle, og hennes svar var enkelt. «Gjør mindre.» Det tok litt tid før det sank inn, men nå begynner det demre noe for meg. For det første har jeg gitt meg selv smatteforbud. Jeg får ikke lengre lov å smatte for at de skal skritte, smatte for at de skal gå fortere, smatte for at de skal samle seg, smatte for at jeg vil ha en versade, smatte fordi jeg vil ha en travers og smatte fordi jeg vil skifte gangart. Nå må alt dette kommuniseres gjennom kroppen min. Gjennom sits og gjennom sjenkler og hånd. Det krever jo også mye større presisjon av mine hjelpere - eller, egentlig så gjør det ikke det, fordi hjelperne er jo det samme uansett om jeg smatter eller ikke. Men tidligere har jeg sånn passe ubevisst tenkt at jeg forklarer det jeg forsøker å si med kroppen gjennom smattingen min, mens resultatet egentlig har blitt at hestene hører enda mindre på kroppen min fordi det eneste de hører er den samme lyden (i litt forskjellig variasjon) hele tiden. Og den betyr til slutt ganske lite. Jeg har prøvd det i ganske nøyaktig to dager med Bobbie, og det har vært merkelig. Det har vært så stille i hallen når vi har ridd. Vi har hørt svalene, og vi har hørt alle de rare knekkelydene når sola varmer på taket. Også har vi hørt på hverandre. Ikke med ørene, men med kroppen. I dag kunne jeg skritte henne fram for setet, og jeg kunne løfte blikket, vippe setet litt tilbake og gi plass til ryggen å komme opp. Jeg kunne rose henne fordi hun svarte rett, og jo mer jeg roste, jo mer samlet hun seg. Også kunne jeg svinge fram igjen i min egen kropp og kjenne at hun fulgte etter. Jeg kunne stoppe svinget i setet mitt, og Bobbie stoppet bevegelsen. Jeg kunne vri skuldrene mine til venstre og Bobbie svingte til venstre. Jeg kunne skifte mellom versader og travers bare gjennom å flytte tyngdepunktet i kroppen. Jeg kunne kommunisere med Bobbie og hun kunne høre fordi jeg ikke forstyrret kommunikasjonen. Det var en snål opplevelse. Særlig det med holdtet. Så følsom hun er! Og det igjen gir meg ganske god forståelse for at når jeg ber om galopp og hun fatter galopp men bryter ned i trav igjen (eller holdt), så er det like gjerne fordi jeg helt ubevisst ba om det fordi jeg på ingen måte har kontroll på kroppen min, som at hun ikke gidder å fortsette. Når man kjenner hvor lite som faktisk skal til i kommunikasjonen, så blir man veldig takknemlig for hva disse hestene lar oss få lov å gjøre med dem, og hva de lar oss få lov å lære av dem. Tanken flyr i alle retninger. Til tidligere blogger, kurs og tilbake til teorien. Jeg fanger opp ting noen har sagt der, og noen har sagt da, og plutselig blir det en sannhet for meg. Primærhjelpen kalles det i teoriboka. Å ri hesten for setet. Kommunikasjon dreier det seg om. Å forstå hverandre - å snakke samme språk. Jeg bare digger når teori gir seg utslag i praksis og når det igjen setter i gang så mange nye tankeprosesser. Smatting kommer faktisk så langt ut på lista at det kalles en tertiærhjelp. Ikke en primær, ikke en sekundær, men en tertiær. Det er den siste som skal legges på, og den første som skal tas vekk. Ting skal kommuniseres igjennom kroppen min før jeg bruker smattingen/stemmen for å forklare. Men jeg har tatt litt "snarveien" (haha, ja, for så snar var den...) og brukt stemmen min i stedet for å jobbe med min egen kropp. Det er jo mye lettere å klikke med tunga enn å være bevisst hva sin egen kropp gjør - og agere deretter. Det er nesten sånn at jeg skulle ønske det var vinter nå og at Bobbie og jeg kunne nerde oss inn i hverandre, inn i kommunikasjon og inn i følelser, men så vet jeg at i morgen kjører vi sammen ned på kurs for Christofer Dahlgren. Jeg vet også at om to uker rir vi igjen for Michelle, og i begynnelsen av oktober prøver vi oss på noe helt nytt med Arne Koets. Jeg gleder meg så masse til hver og ett av disse kursene! Jeg kommer til å være så klar for denne vinteren som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til startskuddet for en herlig hestelig høst går i morgen tidlig. Nå skal jeg samle inspirasjon, glede og gode opplevelser, også skal vi fordype oss i dem i vinter. I stillhet :) Bentkurset 2016 med Bobbie - oppsummert i bilder. Førsteøkt med longering: Andre økt med ridning: Tredje økt med ridning: Et inspirerende og herlig kurs :)
Det går bare mer og mer opp for meg hvor sant dette er. Du har ingen samling uten fram, og du har ingen fram uten samling. I fjor på denne tiden og utover året så stoppet Bobbie og jeg litt opp i vårt arbeid - nesten bokstavelig talt, for vi forsøkte å samle, men det sa bare stopp. Det var ikke noe å samle på. Det var noen bakbein som ikke eksisterte. Som ikke var tilstede for å ta vekt. Så vi måtte få fram. Og jeg snakker ikke fram i tempo, jeg snakker fram med bakbein. Bakbein inn under tyngdepunktet. Bærende bakbein som tar vekt når de er i bakken. Også har jeg i tillegg tenkt fram i form av en egen energi og en evne og vilje til å holde den gangarten jeg ber om i en aktivt, selvgående takt. For det er ikke til å stikke under en stol at Bobbie i utgangspunktet er en liten sofagris som helst skulle sett at livet bestod av å sove, spise og kose. Alternativt så henger vi i taklampa på ridehallen (eller i nærmeste tretopp hvis vi er ute) etter en eksplosjon. Det var liksom den mellomtingen vi gjerne ønsker. Etter flere måneder med fokus på fram, fram, fram og nevnte jeg fram, så var det veldig gøy å få ri litt for Michelle igjen hvor jeg får bekreftet at fram er blitt mye bedre: Nå skal vi samle - med den fram vi har - slik at vi kan få en enda bedre fram =D Jeg har så mange ord og så mange tanker og ikke minst en sånn boblende gledelig forståelse av samling. Og fram. For du forstår ikke det ene uten det andre. Mine to rideøkter for Michelle under årets første kurs hadde mye fokus på akkurat det samme som vi fokuserte på under bakkearbeidsøkta. Energien som skulle være og bli benyttet i rammen, samt Bobbies evne til å tenke fram, men føre vekten tilbake. Også rideøktene mine ble filmet, og jeg er så glad for å få se det i etterkant. Å se seg selv på video er så utrolig lærerikt og bringer en helt ny dimensjon til det man blir forklart. Mitt store bilde etter rideøktene med Michelle var akkurat denne kombinasjonen av å ta med fram inn i samling og samling inn i fram. Og jeg ser det så godt. Så inderlig godt hva hun mener. Når jeg sitter og rir så henger jeg meg ofte opp i små detaljer og pirk, men det som var så gøy med å se videoen etter kurset var at jeg ser så tydelig hva Michelle mener med at vi skal begynne å ta med skoleparaden inn i arbeidet vårt, også i fram. Bobbie skal begynne å ta mer vekt på sine bakbein. Hun skal flytte hele massen sin fra framparten og bakover. Og jeg ser det, jeg ser så utrolig godt hva Michelle mener. En ting er å få det forklart, men min forståelse for hele greia blir enda mer tydelig når jeg kan se det selv. Jeg digger video! Jeg er som vanlig den første til å se mine feil og våre utfordringer, allikevel så tillater jeg meg selv igjen å være sånn smålig kriblete stolt av Bobbie (og litt meg selv tilogmed), for den veien vi har gått sammen. Det som er litt ekstra morsomt er å kikke tilbake på en av de første filmene fra da jeg rei Bobbie på Enggården for nesten ganske nøyaktig fire år siden. Det er godt å kunne se at det har vært litt utvikling iallefall. Og ekstra morsomt er det å se at Bobbie og jeg jobber med nøyaktig det samme nå som da, bare på et litt annet nivå. Basic er best! Tilbake til kurset. Som vanlig fikk jeg en haug av gode tips og råd fra Michelle, og for å ha sortert dem ut og kunne bruke dem til senere så lister vi opp. ♦ Luksusen jeg har nå er at jeg har ridd fram slik jeg skulle. Nå skal hun begynne å balansere fram tilbake. Før var det ikke så mye å komme tilbake med, men nå har jeg mer fram som jeg skal samle på, og det skal jeg! Ellers lander hun på bogen og får vanskeligheter med bøyningen. Det er ikke det at vi er i mål med fram-tanken enda, vi må bare kombinere sånn at mer samling kan føre til enda mer, og korrekt fram. ♦ Innvendig bakbein skal bære sammen med utvendig bakbein. Så enkelt er det. (hahahahaha.... enkelt....) ♦ Hun får ikke lov å kaste bagasjen fram, verken i samling eller i vendinger (husker vi her en annen velkjent Monika som har snakket om at et annet ord for samling kan være "vendbar" - det var disse sammenhengene som bare dukker opp overalt - fantastisk!) ♦ Jeg skal jobbe med og be om rotasjon. Bogen skal bæres høyere opp. Hun skal senke innvendig hofte under ytterbog. Uansett versade eller travers skal rotasjonen komme først. ♦ I min statiske sits skal jeg sitte i versade, mens i min fysiske sits skal jeg gi plass til masse av rotasjon. Hun får ikke nærme seg en travers med beina sine, men jeg vil ha traverskraftoverførselen til å komme i form av mer rotasjon - ikke mer sidelengs. ♦ Tenk utvendig skulder (altså min egen) ned i innvendig stigbøyle. ♦ Bruk utvendig sjenkel som en vekkfrasegbøyende sjenkel slik at hun bøyer innvendig hofte fram. Og ikke glem og løfte utvendig sitteben opp så det er plass til brystkassens rotasjon. ♦ Når du jobber mot samling: Kjenn først at innvendig bakbein er under sitsen og fram til hånden. Så tilføres utvendig bakbein under sitsen og fram til hånden. Så flyttes vekten tilbake, tilbake, tilbake, tilbake. ♦ Kraften skal brukes ned i bakken. Vi skal ha Bobbie til å trykke bakbeina ned i bakken, ikke skyve dem baklengs bak seg. ♦ Ta henne tilbake og driv fram. Kombiner tanken av skoleholdt og piaffe. Ikke la henne kaste seg fram på bogen fra et skoleholdt, men hold henne tilbake og driv fram. ♦ Ikke slipp fram og over bogen det som er bygd opp i en skoleparade. ♦ Skoleparaden er for at jeg har noe å bremse opp til. Akkurat når hun tenker skoleparade vil vi ha bevegelse i bakbeina, men følelsen av skoleholdtet skal fortsatt være der. ♦ Jeg slipper henne for mye fram på bogen i piaffen og mister fram i bakbeina i skoleholdt. Klarer vi å legge sammen de to, så nærmer vi oss både piaffen og skoleholdet. ♦ Jobb mer med det som et overraskelsesmoment istedenfor å ri tyngden bakover. Tenk 1-2-3-skoleholdt! Hun skal tenke "svosj, ned på sine bakben". ♦ Hun forsøker å skyve tyngden bort foran seg og prøver å løse det med litt slow motion. Tenk at bakbeina går på glødende kull. ♦ Gjør overganger hvor jeg rir fram → fullt med ben på, takt, takt, takt og stoooopp! Skoleparade! Og innen jeg i det heletatt får lov å slippe litt fram igjen skal jeg tenke bevegelse. Tenk som en westernhest som skal gjøre slidestop, men bare uten slidingen. ♦ Kjenn i sitsen at hun ikke får synke ned framfor min sits. Hun skal holde den løftet, løftet, løftet, løftet, hele veien inn i holdtet. Ta skyvekraften vekk med sitsen, men gi plass til fram, så sitt helt lett. ♦ Lek med takt! Mer takt, men hold vekten tilbake. Hvis hun får lov å styre så blir hun saktere i samling og hurtigere i økning. Vi skal ha det andre veien. ♦ Ikke mist versaden i arbeidet. Vi skal ha bæring over utvendig bog. ♦ Hold henne så rett som mulig og tenk heller å ri innvendig bakbein ut. Ri volten større for innvendig sjenkel. Når innvendig bakbein er mer rett under tyngdepunktet kan det også få mer vekt på seg. ♦ Nå skal fram bli til bærekraft. Hun løser problemet med å skyve seg i en travers og tar innvendig bakbein innenfor tyngdepunktet. Hun skyver seg dermed ut over utvendig frambein. Så lenge hun lykkes med å gå der så har hun ingen bakben å komme tilbake på. Derfor: Jobb mot retthet, behold fram, og når det er mulig - mer og mer tilbake. Med fram. Jaja, lett som en plett =D ♦ I galoppen skal jeg tenke at jeg sitter ned i innvendig bak. Her får vi ta alt i små biter (rytter'n driver og lærer seg å ri nemlig - tar litt tid!): Hun går bedre fram, så nå skal vi ha balansert henne tilbake. Synes du har lest det før? Start på toppen igjen, og tenk det samme i galopp :p Og trodde du det var nok, så tar du feil. Den som skulle tro at du ikke får mye ut av et kurs for Michelle tar også feil. Også på min siste ridetime fikk jeg lass på lass med gode tips og triks å ta med i boka. Historien er den samme, det er bare måten å forklare det på slik at det går inn i nøtta mi slik at jeg sakte men sikkert kan forklare det til Bobbie på riktig måte. Jeg har for ryddighetens skyld valgt å ta inn noe av notatene fra ridetime nummer to inn i tipsene over og kuttet ut det som var mest gjentakende. Men allikevel sitter jeg igjen med et lass tips og råd. ♦ Få alle fire ben til å gå i samme retning (hørt det før kanskje?). Når vi ser Bobbies frambein skal de gå rett fram, så hun overfører ikke utover, innover, utover. ♦ Hva skjer om du stiller og bøyer mer? Masse innvendig sjenkel, masse utvendig tøyle som flytter halsen lengre inn. Innen AR er folk veldig dyktige på å bøye hesten rundt utvendig sjenkel, innvendig tøyle (travers). Men det er knappest noen som kan bøye hesten rundt innersjenkel og utvendig tøyle (versade). ♦ I trav, bruk små volter med innvendig sjenkel og utvendig tøyle for å få henne til å flytte vekten mer tilbake og ta en stilling og bøyning. Hun skal bøye seg rundt i volten. Tenk at innvendig bakbein skal langt ut. Ikke fordi det skal krysse over tyngdepunktet, men fordi hun er en liten snik som gjør hva hun kan for å unngå å bære på innvendig bak. ♦ Pisken kan gjerne løftes ut i øyehøyde på utvendig side, så hun bøyer seg vekk fra den og får en bøyning uten å ta i innvendig tøyle. ♦ Nå er det slutt på å svare i mot utvendig indirekte tøyle, særlig på venstre hånd. Energien og fokuset skal inn i rammen. ♦ Det samme kan gjøres i galopp (det har jeg bare ikke helt overskudd til enda). ♦ I galoppen skal hun slippes litt mer fram og ned slik at jeg får følelsen av at hun kommer opp mellom skuldrene. ♦ Jeg skal variere med å sende henne fram og ned og ta henne litt opp i formen, uten å endre tempo, takt og sving. Neste post på programmet blir å leke litt med stillingen. Litt mer stilling, litt mindre stilling. Etter hvert kan de to kobles sammen, og jeg kan begynne å tenke litt opp, litt travers, litt tilbake og fram og ned - versade. Men som Michelle så pent sa, så deler vi det opp i små kapitler så jeg klarer å bearbeide det. Takk - det trengs! ♦ Også overgangene kan hjelpe gangartene med å bli bedre. Bruk galoppfatningen til å få løftet over bogen som jeg trenger i en skolegangart. ♦ Leksen i skritt, trav og galopp er å jobbe med at hun skal lære å ta mer bøyning, og med mer bøyning er det mer rotasjon, og med mer rotasjon er det mer vekt tilbake (samling), i mellom innvendig sjenkel og utvendig tøyle. Er det ikke fantastisk hvordan absolutt alt henger sammen? Jeg synes det er så gøy! ♦ Jeg skal ha bedre respons på hjelperne, særlig innvendig sjenkel og utvendig tøyle. ♦ Våren og sommerens arbeid blir å bevare fram, føre Bobbie ned på bakbeina som i større grad er der. Ta halvparader og kjenne ned igjennom hesten. ♦ Jeg skal jobbe med å holde fram, men få løftet over bogen så bakbeina tar mer og mer vekt. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det er fantastisk. Fantastisk herlig, gøy og motiverende. Og jeg synes det er så spennende å jobbe meg igjennom disse bloggene i etterkant, for det er på den måten jeg virkelig får systematisert og sortert ut hvordan det faktisk har gått og hva vi skal ta med oss videre. Men selv om jeg til tider kan virke overdrevent teoretisk og nerdete, så er det tross alt følelsen som er det viktigste. Og aldri før har jeg hatt en slik følelse på et kurs noen sinne. Følelsen av å være hjemme. Følelsen av at det var Bobbie og jeg som var på kurs. Ikke Kurs-Bobbie, Air-Bobbie, Ukonsentrert-Bobbie eller Hoppetusse-Bobbie. Det var Bobbie. Min Bobbie. Vi hadde en liten dose ekstra energi/manglende tålmodighet i forhold til hva vi har hjemme, noe som særlig kom til syne under longeringsøkta. Men aldri slik at det vippet over. Utover det var hodet på plass hele veien, og vi kunne galoppere. Ikke et eneste antydning til hopp, eller sprett eller jetmotor, bare galopp. Bobbiegalopp. Første økta på kurs pleier alltid å være en slik økt man skal igjennom. Det skal kjennes litt på kursfølelsen og man skal komme seg på plass. Slik var det denne gangen også. Andre økta pleier å være den økta man jobber seg litt videre, mens tredjeøkta pleier å være den man går rundt med stjerner i øynene etter. For meg ble det litt annerledes, da andreøkta ble den økta jeg satt og gliste på igjennom hele halvtimen. Bobbie var myk som smør. Tredjeøkta var med en Bobbie som var så lik hjemme som hun kan være - både med de problemer og utfordringer vi har. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre, for igjennom det fikk Michelle sett akkurat hva vi sliter med, og jeg fikk akkurat den hjelpen jeg trengte for å forhåpentligvis jobbe meg litt videre igjennom dette på egenhånd. Jeg kunne med andre ord ikke bedt om et mer fantastisk kurs. En ekstra prikk over i'en var jo selvsagt at det på hver sin måte gikk helt supert med alle de andre som var med på kurset også. Det er noe med disse Hamar-kursene ♥ Nå er det bare å kose seg fram til Bentkurs, siste helga i mai. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg skikkelig til en ny helg i den akademiske hovedstaden - Gunnerud i Drammen. En helg med den akademiske familien - med hesteglede, nerding, latter og hygge. Det er fortsatt ledige teoriplasser hvis noen skulle ha lyst å bli med. Bobbie og jeg er i alle fall veldig klare for å kose oss! ♥
Hvor vi egentlig er på vei vet jeg ikke, men vi er i det minste på vei. Jeg lever i en sterk tro på at den eneste måten å bli bedre på det er å prøve - og feile. Jeg kjenner meg litt usikker på akkurat hvor Bobbie og jeg er på vei for tiden, men er det en ting jeg er hundre prosent sikker på, så er det at vi har utviklet oss. Og utvikling er bra! Jeg støtter meg selv på at det er bedre å gå litt vinglete på veien man går, enn å ikke gå i det hele tatt. Jeg har den senere tiden skrevet litt om at Bobbie har utviklet seg mye i traven i det siste, og at jeg sliter å henge med i svingene. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Maren til å filme oss i dag, men økta ble litt mer kaotisk enn planlagt, så jeg håper vi får tatt igjen den filmingen igjen ved en annen anledning. Jeg har allikevel klipt ut noen pittesmå glimt som Maren fikk fanget av Bobbie som tester ut sitt "nye" trav, og jeg som bokstavelig talt jobber bakenden av meg i forsøket på å sitte på henne. Vi er på ingen måte der vi er på filmen hele tiden, men det dukker opp litt innimellom, og stadig oftere. Om ikke annet er det spennende å se hvor denne veien går. Måtte også bare ha med et lite glimt fra galoppen, for å vise hvor mye mer stabil og selvtenkende hun er blitt der. Uansett hva så håper jeg at Bobbie vet hvor flink hun er, hvor veldigveldig glad jeg er for alt det hun prøver, forsøker og gjør for meg, og hvor veldigveldigveldig stolt jeg er av henne. Veien med Bobbie er den kuleste veien å gå! ♥
Jeg har blitt lurt. Av meg selv. Tanken har vært at det må se bra ut. Jeg har ikke vært fornøyd når jeg har sett bildene, og jeg har endret virkeligheten etter bildene. Men hva får du mest igjen for: å følge kartet som er allerede er tegnet opp av noen andre, eller å følge det faktiske terrenget du går i? For litt under et år siden fikk jeg min nye sal. Min nye Bent Branderup by Stübben-sal. En sal som egentlig er helt fantastisk, men jeg har enda ikke klart å finne den ordentlige godfølelsen i den. Og det er nok mye min egen feil. Jeg har sett på hvordan det skal se ut. Hvordan proffene gjør det. De rir der som klistret til hesten, med sine lange bein som går snorrett ned. Slik skal det være, så slik skal også jeg ha det. Jeg husker jeg fikk salen og stilte inn stigbøylene slik jeg følte at de passet greit. Samtidig passe lange - trodde jeg. Så var det noen som knipset noen bilder av meg og jeg husker jeg tenkte «guuuud, stigbøylene mine er jo alt for korte, jeg må ha de lengre!», så jeg tok de ned to hakk. Det var jo slik det skulle se ut. Jeg forklarte for meg selv at lange stigbøyler fikk være en fin måte for kroppen min å venne seg til hvor langt ned beina mine skulle være. Med stigbøylene hadde jeg en rettesnor som jeg pent fikk rette kroppen min etter. Punktum. For jeg så jo selv at det så riktig ut og det var jo slik "de andre" hadde det. Og da er det jo riktig. Sant? I skritt klarte jeg etterhvert ganske greit å sitte ålreit, men i trav trakk beina mine seg opp, og med en Bobbie som i stor grad tar mer og mer i, så ble det humpetitten, humpetatten. I galopp ble det bare enda mer rot. Etter et lite halvår med intense forsøk på å klare og sitte med disse lange stigbøylene slik jeg vet det skal se ut tok jeg en kraftig bit i det sure eplet og kortet dem tilbake igjen de to hakkene jeg senket dem ned. Slik har jeg ridd en liten periode og følelsen har vært bedre, men fortsatt har jeg følt meg som humpetitten.
I dag tok jeg enda et steg videre og tok opp stigbøylene enda et hakk. For første gang klarte jeg å la beina mine slappe av ned i dem, og de gangene Bobbie virkelig tok tak i trav og travet, så kunne jeg ri litt lett i stedet for å humpe rundt som en filledukke på henne. Nei. Det er nok ikke optisk korrekt slik jeg sitter nå, men å få kortet opp stigbøylene slik at jeg kan få litt hjelp fra dem i stedet for å føle at jeg hele tiden må kjempe for å rekke ned til dem, det føles så mye bedre, både for meg og da også garantert for Bobbie. Konklusjonen? Det som er optisk korrekt trenger ikke nødvendigvis være riktig for en ekvipasje. Og selv om noe ikke ser optisk korrekt ut, så kan det allikevel være riktig for den ekvipasjen i det øyeblikket, eller i en periode for å få ting på plass. Jeg håper jeg nå i enda større grad klarer å finne meg selv i sitsen min slik at den blir funksjonell både for Bobbie og for meg, også får den bli mer optisk riktig når kroppen min er klar for det. Nå framover holder vi oss til: Funksjonell framfor forbilledlig! Det var en befriende konklusjon å komme fram til i dag - nå gleder vi oss til fortsettelsen! :) Bobbie + solnedgang = sant! En rideøkt på utebana i magisk solnedgang. En Bobbie som er helt og holdent på plass mentalt. Ei venninne som svinger innom for å ta bilder. Jeg lar bildene tale for seg selv ♥♥♥ Alle bildene er tatt av Hanne-Malén Nesvik Henriksen. Jeg er evig takknemlig!
I blant gjelder det å kaste gamle troll til skogs (bare ikke gjør det for hardt så de lager lyd), og oppleve et lite drypp magi. Med reneste påskestemningen i februar og en snødekt utebane klarte jeg ikke motstå fristelsen. Bobbie fikk på seg bootsa sine, sal og hodelag, og hun kikket litt skrått da veien gikk forbi ridehuset og ned mot utebana. Der har ikke Bobbie og jeg vært og trent siden november i fjor, og vi har ikke ridd der siden september. For de som har fulgt bloggen en stund, så husker dere kanskje at jeg i grunnen ga opp utebana i fjor: Nå orker jeg ikke mer. Jeg klarte allikevel ikke legge tanken helt bak meg, og det ble jo noen få økter ute etter at den bloggen ble skrevet. Men siden i høst har ikke tanken om utebana falt meg inn i det heletatt. Før nå. Jeg tenkte at det bare måtte gå som det går, men ut ville jeg. Så jeg kravlet med opp på ryggen til Bobbie og startet økta. Banen vår er jo beskjedne 40*80 meter, så jeg fant meg en liten minibane på ca. 20*40, nederst på bana. Denne minibanen har jeg ridd på flere ganger tidligere, og øverste del av "banen", den som er mot skogen har Bobbie flippet på gang på gang. Hun har sett noe skummelt langt inni skogen, og jazzer seg selv opp til det punktet at hun ikke har klart å roe seg ned igjen. Det har ofte resultert i en Bobbie som flyr rundt på banen med rullgardina nede, og beina i alle retninger. Og gjerne så har hun gått fra å være kjemperolig til å eksplodere i løpet av et nanosekund. Som den pysete rytteren jeg er, så har jeg hatt hjertet i halsen noen ganger. Etter noen runder i skritt konkluderte jeg med at hun virket relativt rolig og mentalt med meg. Skogen virket ikke skummel heller, så vi testet ut litt vendinger, sidebevegelser, og cruiset rundt på banen. Rompa mot skogen, hodet mot skogen, og tenkeørene var på plass. Jeg bevegde meg opp i trav og tenkte at "nå kommer det vel", men Bobbie var akkurat like mentalt med som i skritt, og tenkeørene var fortsatt der. Ikke antydning til spent og kikkete mot skogen. Vi kunne fortsette og cruise - litt fram og ned, litt kortere og samling, vende høyre, vende venstre. Uansett hvor vi rei, så var Bobbie like avslappet og vàr på signalene mine. Akkurat som hun er inne. Tilfeldighetene ville at Hanne-Malén hadde muligheten å komme ned og knipse noen bilder av oss. Disse bildene klarte å fange den stillheten og roen jeg følte vi hadde sammen på denne økta. Avslappet, men aktiv. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle galoppere. Jeg hadde forventet en hest som var våken, men Bobbie var med. Jeg vet at galoppen kan trigge henne, og få fluene i hodet til å svirre. Ønsket lå ikke i å presse grensene, men bare ha en god opplevelse når det allikevel gikk så bra. Jeg ville avslutte avslappet. Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte prøve. Bobbie fikk beskjed om høyregalopp. Og høyregaloppen gikk rolig og avslappet for seg. Ingen troll, ingen panikk, ingen problemer. Bare mentalt tilstede sammen med meg. Tankene gikk videre til at det ofte går bra med første galoppen, men når jeg ber igjen så vet Bobbie hva som skal skje, også eksploderer hun. Jeg skiftet hånd og ba om venstregalopp. Bobbie fattet, synes det var tungt, så hun brøyt av før hun fattet igjen, også en gang til. Når vi så fant flyten var det ros herifra til himmelen, og jeg hoppet av. Bobbie kastet denne dagen trollene langt til skogs - så langt at de ikke dukket opp i det hele tatt, og hun var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg etter fem måneder kunne sette meg opp på utebana og ha akkurat samme hesten ute som inne. Nå kjenner jeg Bobbie såpass godt at jeg tør ikke tro at dette nødvendigvis er framtiden, men det var fantastisk å få være slik i nåtiden med henne. Så tar vi framtiden som den kommer. Jeg er så glad jeg tok valget om å ri ute! Og følg med - jeg fikk noen fantastiske bilder av denne magiske opplevelsen. Samler bildene i neste blogg.
Man kan ri for så mange trenere man bare vil, men den aller beste læremesteren er den man trener sammen med dag etter dag. Det svir bare litt når din læremester forteller deg «get a grip and shape up!». Det tar kanskje litt lengre tid å forstå hva treneren din sier når den ikke snakker så godt norsk, men når du først forstår hva treneren din sier så har du virkelig forstått det, sånn helt inn i ryggmargen. Og når du forstår at det treneren din ber deg om er å trene på egenhånd - da knyter det seg litt i magen. Bokstavelig talt. For det var der jeg fant noe jeg ikke har tenkt over på lenge. Jeg fant kjernemuskulaturen min. Eller, det vil si. Jeg fant det stedet kjernemuskulaturen min burde ha vært... Trav. Det magiske travet. Bobbie og jeg har gått igjennom en lang reise i trav, og jo lengre vi kommer, jo mer forstår jeg (at jeg ikke forstår). Vi startet hele reisen med et stakkato, kort, framtungt trav hvor hun til tider så halt ut på grunn av ubalanse og manglende styrke (legg disse ordene på minnet). Igjennom år har vi jobbet og prøvd, og jeg har vært innom «svevetrav» og litt forskjellig løsninger på trav fra Bobbies side. Alle like spennende og varmt tatt i mot, men også med påfølgende utfordringer, hovedsakelig i form av at jeg ikke har klart å henge med i svingene. Etter at jeg fikk salen har det skjedd mye. Bobbie tør å slippe seg mer fram i travet, noe som resulterer i at jeg sliter. Maks. Jeg klarer ikke sitte på min egen hest. Når Bobbie virkelig traver og får både ryggsving og steg så spretter jeg rundt som en hjelpesløs filledukke. Nei, det er ikke tull og ikke en underdrivelse, det er sant. Og hvem gidder å trave så fint som man bare kan, når man har en bompende potetsekk på ryggen? Ikke Bobbie iallefall (heldigvis). Etter at jeg fikk den nye salen har jeg også vært på leting etter sitsen min. Føler ikke helt jeg har funnet den, og det har irritert meg grønn. Jeg blir alt for lett svai i ryggen, og havner i stolsits, med beina foran meg. Heldigvis har jeg fått god hjelp av Michelle på kursene hun har hatt, og i tillegg elsker jeg bloggene mine som jeg kan bla meg tilbake i. Jeg hadde et vagt minne om noe vi jobbet med på et Monikakurs for en lang tid tilbake, noe om å ta i mot bevegelsen i magen og ikke i ryggen. Jeg bladde meg for noen uker siden tilbake i bloggene og fant igjen det avsnittet jeg tenkte på i bloggen «Jeg er så stolt»: «Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!» Ja, vi snakket der om potet, men ikke potetsekk. Vi snakket om magen min, og jeg husker det så godt, at Monika snakket om å ta i mot bevegelsen i magen, slik at det er den som jobber, og ikke rompa/ryggen. Dette har jeg tenkt en del på når jeg har ridd den siste tiden, og jeg har tilogmed stått foran speilet hjemme og vippet på bekkenet for å kjenne hvordan jeg plasserer det når jeg står til vanlig, og hvordan jeg kan endre det. Dette har jeg også testet ut i salen, og selv om det er uvant (og jeg må igjen lære meg å sitte helt på nytt), så var det i dag lyspæren kom over hodet mitt. I det jeg klarte å «ta halen mellom beina», absorbere bevegelsen i magen og ikke i min svaie rygg, og holde min egen kropp stabil ved hjelp av kjernemuskulaturen, og vips, så klarte jeg også å sitte på Bobbie, selv når hun travet større. Det var så kult! Det føltes ut som å finne seg selv på hesteryggen. Plutselig kjentes det ut som om jeg kunne sitte i hvilken som helst bevegelse Bobbie ga meg. Jeg kjente meg sterk og fast, men fleksibel og myk på samme tid. Jeg kjente meg helt som Charlotte Dujardin på Valegro i en flyvende økning over diagonalen. Ok, bare nesten, da. Men det kjentes bra ut. Veldig bra! I alle fall i de glimtene det varte før jeg falt sammen igjen. Problemet er bare den grusomme sannhet i dette. Jeg fikk en forståelse herifra og inn i ryggmargen på hva kjernemuskulatur er, hvor den er, hva den gjør og hvor stor betydning den har for en stabil sits. Så fra at Bobbie har gått fra ubalansert og manglende styrke (du husker jeg har nevnt akkurat dette tidligere?), så er det nå jeg som er ubalansert og har manglende styrke. Og hvordan løser man det på enklest mulig måte? Jo, man trener. Du leste riktig. Trener! Min personlige trener har nå klart og tydelig sagt sin mening til meg. Nå er det bare opp til meg å følge opp. Hesten min utklasser meg. Enten kan jeg bruke lang tid på å la det gå seg til igjennom å ri, eller så kan jeg ta «snarveien» og trene litt ekstra utenom. Også jeg som er så lat, da! Det er ikke hver økt jeg er forunt å få en så stor lyspære tent over hodet. Jeg digger det skikkelig, samtidig så er det tøffe saker når man av hesten sin får beskjed om at man er i for dårlig form. Men vent nå litt... Har vi hørt det før? «Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)» Sakset fra samme bloggen som jeg linket til tidligere. Morsomt er det, for det illustrerer også så himla godt det poenget at en trener kan si deg ord og fortelle deg ting men det er først når du erfarer selv at det blir en realitet for deg. Monika så det for lengesiden, jeg forstod ordene hennes da, det tok meg bare i underkant av to år for at det faktisk ble en sannhet for meg. Så hva gjør man da, når sannheten plutselig banker på døra? Jeg stikker til køys og sover på det til i morra! PS: Hvis noen har noen gode (ikke for slitsomme!) tips til øvelser man kan klare på stuegulvet, så vil Bobbie gjerne at dere legger igjen noen tips til den tobeinte. Mistenker årets julegave fra Bobbie blir en treningsmatte...
Jeg var så heldig at Maren kunne filme oss en dag i forrige uke. Det har resultert i mange nye tanker og grublinger. Jeg har liksom lyst til å starte med alle unnskyldningene og forklaringene, men vi sier snurr film først, også kan jeg ta tankene mine etterpå. Jeg har klipt med både noe jeg synes er bra, og noe jeg ikke synes er så bra i denne filmen. Det siste skoleholdtet vi gjør fra bakken hvor hun smeller frambeinet ned igjen er jo ikke akkurat det vi ønsker, men like herlig er det en del av prosessen Bobbie og jeg skal igjennom for å komme dit vi skal. Hun (og jeg...) har i alle fall kommet milevis lengre i forståelsen for øvelsen. Også skal vi bare noen mil til :)
Fra ryggen ber jeg egentlig ikke om skoleholdt, bare litt vekt bakover. Når vi står ved krakken ber jeg om vekt bakover og mener egentlig å få beina i bevegelse uten å falle på bogen, men Bobbie tolker det som et skoleholdt, så jeg kan jo egentlig ikke klage. Bare jeg som må bli flinkere til å forklare hva jeg vil. Også skal jeg bli flinkere til å variere bøyningen. Hun blir litt fast i den, og det er ikke helt ønskelig. Har jeg hørt det før av Michelle? Jepp! :p I skritt var hun så daff at hun knapt nok visste om hun faktisk kunne flytte beina sine. Vi jobber sånn til vanlig med taktøkning i skritt, men til tross for min über-iheridge smatting så fantes bare energien ikke til stede. Så noe skrittsamling ser vi ikke akkurat, men vi jobber oss avsted. Første sekvensen i trav er bare morsom. Det er gøy å kjenne hvordan hun må varmes opp og beveges i gang. Til å begynne med traver hun slik hun har travet de siste årene egentlig. Et ryggsving jeg har vent meg til og føler meg komfortabel på, men det mangler jo uten tvil bevegelse i den traven. Litt power liksom. Det kommer heldigvis mer og mer i løpet av økta, og jeg får stadig større og større forståelse av begrepet «fram». Og stadig større og større forståelse av hvor vanskelig det er å ri :p Jeg har i en liten stund følt at vi ikke har kommet noe lengre inn i samlingene våre fordi vi har manglet fram. Og det har vi. Så de siste kursene vi har hatt har jo fokuset ligget på dette med fram. Ikke fram i tempo, men fram i bakbeinets innundergripen. Og nå som jeg begynner å forstå fram og begynner å få en fornemmelse av fram i Bobbie, så ser jeg jo hvor shitty samlingene våre er. Hoho, faktisk så kjipe at jeg ikke ville ta med noen av dem på filmen. Vi mangler jo fram! Men nå begynner vi så pittesmått å finne fram i fram, så nå må vi også bare finne fram i samling. Gi meg noen år, så er vi kanskje pittelitt nærmere! Men jeg vil at alle, og særlig Bobbie, skal vite at jeg er superstolt av Bobbie, for hun har jo faktisk begynt å tørre og trave. At jeg ikke heeelt har funnet sitsen min der opp enda, får være såsomså, men det kommer seg. Før holdt jeg jo på å ramle av når hun travet slik. Nå sitter jeg i det minste på, og selv om det humper og bumper litt, så blir det sakte men sikkert bedre. Uansett: Bobbie begynner å trave! Hurra =D Også er det galoppen da. Bare siden denne filmen ble filmet (en uke siden) synes jeg galoppen har utviklet seg fjorten hakk (mye takket være litt sprangridning). Men den har virkelig kommet seg. Vi kommer oss ikke langt av gangen, men nå har vi kommet dithen at vi kan ha en halv volte i selvbærende, framovertenkende galopp, uten at jeg frykter for å henge i taklampene å dingle. Hun (og jeg) er rett og slett mye mer balanserte i galoppen. Der har vi fortsatt en evig lang vei å gå, men vi har begynt på veien, og det er så kult! Som det kommer fram av filmen så er venstregaloppen foreløpig litt mer ryddig enn høyregaloppen, men det er ikke annet enn å forvente at den ene siden er bedre enn den andre, så det tar jeg ikke tungt i det hele tatt. For å gjøre en lang historie kort: Her er vi nå. Det er så artig å ha gått denne veien, og samtidig ser jeg så fram til veien videre. Jeg kan ikke annet enn å si at dette er sååå spennende! Jeg digger den lille professorponnien min <3 Video er en super oppfinnelse. Jeg fikk jo med meg mye lærdom fra kurset med Michelle, men takket være videoer fra kurset kan jeg boltre meg i alle godbitene igjen og igjen og igjen. Jeg har sett igjennom videoene og dratt ut de poengene jeg har behov for å ta med meg videre i treningen av meg og Bobbie. Og det ble visst litt materiale det. Vi startet som vanlig med en longeøkt, og kort fortalt så var hovedfokuset her på at bogene til Bobbie skulle bli enda mer løse og ledige. Det krever mer kommunikasjon fra min side, og skal man styre kroppen til en hest er det lurt å starte med sin egen først. Er bare så vanskelig... Her følger tips og triks jeg fikk fra Michelle for videre trening i groundwork/longearbeid:
For å konkretisere litt hvordan vi jobbet i longeline denne økta så har jeg klippet sammen en liten filmsnutt. (Alle foto: Lisa Grimnes) Andre timen var den første rideøkt, og akkurat hva som skjedde med meg denne timen veit jeg ikke helt. Men her er tipsene jeg fikk fra Michelle denne økta. Som forøvrig var første økta mi for Michelle i ny sal. Derfor ble det heldigvis litt fokus på sits.
Og flere gode tips fra Michelle ble det ikke denne økta, for jeg samlet Bobbie og fikk en så kul følelse at jeg endte opp med tårer i øynene. Så fikk Michelle tårer i øynene, også fikk publikum tårer i øynene, også satt vi der og tuta litt i fellesskap. Jeg hoppa av Bobbie og følte bare for å grave meg ned i manen hennes å prøve og fortelle henne hvor ufattelig glad jeg er for alt det hun gir meg. Et litt sånn "holy moment" som man ikke kan forklare med ord. Det var bare "følelsen". Den var bare der og den var bare altoppslukende. Enkelt og greit et lite dryss av magi. Og en naturlig avslutning på timen. Takk, Bobbie! Søndag var vi først ute, og denne økten fikk vi gjennomgått litt av hvert i alle gangarter.
Den som skulle tro at man ikke får med seg mye tips fra en rideøkt med Michelle må antagelig vaske ørene sine. Aldri i verden om jeg hadde klart å huske alt dette så godt hadde det ikke vært for filmene som snille Thea filmet av timene mine. Virkelig gull, gull, gull verdt. Her er det mange gullkorn jeg kommer til å plukke fram i vinter når jeg føler vi vabler litt på usikker grunn.
Alt i alt var årets Drammenkurs helt supert, med flotte folk, mange deltakere og godt vær. Rett og slett akkurat slik et kurs skal være. Og det som nesten var aller best for min del med tanke på ridningen var at Bobbie igjennom hele kurset var mentalt tilstede, hun var avslappet, hun var med, og det selv om hun var aleine i ridehuset og selv om døra stod åpen og det gikk hester forbi. Det er herlig utvikling det. Så nå trener vi bare intenst fram til neste kurs som er siste helga i september. Kunne du tenke deg å få med deg litt Michellemagi så har vi ledige teoriplasser på kurset. Det er bare å ta kontakt med meg. Jeg vet i alle fall at jeg gleder meg skikkelig masse til enda en runde med massivt påfyll av kunnskap og glede! Jobb, Bobbie og Isco. Det er hva sommeren min består av. Enkelt og greit, men samtidig så artig. Isco, eller Grutness Iscotar som han så fornemt heter er shettisen som tilfeldigvis endte opp hos min venninne Anna Lene og meg for tre år siden ettersom Anna Lenes andre shettis Pronto trengte selskap. Isco ble altså selskap til selskapshesten som ikke lengre hadde selskap. Vi har hatt mye moro med de to miniene, og de har begge gjennomgått en grundig slanking, Isco gikk blant annet ned 14 centimeter rundt midja, men har grunnet ulike omstendigheter vært hovedsakelig selskapsponni med Pronto den siste tiden og dermed har magemålet økt noen centimeter igjen fra han var på sitt slankeste. Helt hvordan vi kom på det veit jeg ikke, men Isco har plutselig endt opp på stallen som Bobbie og jeg står på i sommer, og her er han i full gang med livet som bruksponni igjen. Han har allerede vært i vogna, og i dag var vi på vår første kjøretur sammen. Han er godt innkjørt fra før, så det har heldigvis ikke vært noe problem å spenne han for igjen, så nå skal vi ut og utforske verden sammen! I alle fall verden i nærområdet. Foreløpig er nedoverbakker det vanskeligste for der må han holde igjen, og oppoverbakker er slitsomt, men går fint, for der er det bare å ta fart og løpe opp. Bobbie og jeg jobber for tiden mye med ridningen, og mye i den nye salen. Jeg har virkelig ikke ord for hvor herlig det er å ri i den. Helt, helt fantastisk faktisk. Bobbie går så mye bedre, og vi kan jobbe så mye mer på det å ri frem og ha flyt. Jeg var så heldig at Elin var med og tok bilder av oss under en rideøkt i går, og det var første gang jeg fikk se hvordan jeg sitter i salen. Nå var det et ganske deprimerende syn, for jeg har en totalt ødelagt sits etter alle disse årene i puta, men dette skal jeg få fikset. Ved å se bildene er jeg i alle fall mer klar over hvor problemet mitt ligger, og hva jeg må jobbe med, så nå skal det bli noen endringer. Men Bobbie er virkelig en stjerne og galoppen kommer bedre og bedre. Så blir det spennende å se hva vi selv klarer å forbedre til Michellekurset i midten av august, og hva vi kan få hjelp til å retta på der. Jeg kjenner det skal bli godt med et kurs, for som jeg skreiv fra Bentkurset, så var det å ri i sal som å lære seg å gå på nytt. Og jeg trenger virkelig å konsentrere meg for å få dette til. Tenk at det skal være så vanskelig å ri i en sal - haha. Men det skal bli bra, det har jeg bestemt meg for. Så kort fortalt så går egentlig alt helt supert, vi koser oss i den manglende sommervarmen, og durer på tur når muligheten byr seg mellom regnbygene. Dagene er fulle av ponnigalskap i alle bauger og kanter, og det er vel akkurat slik det skal være? Vi kaller det bare en herlig #ponnisommer
|
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|