Bent har en uvanlig evne til å vite akkurat hvor vanskelighetene sitter - og utfordre oss. Noen ganger må man bare bite tenna sammen og prøve. Siste rideøkt for Bent. Første del av bloggen er skrevet fra hukommelsen - en måned etter kurset, og dermed ganske lite detaljert, men allikevel med viktige ting for min del, for det var disse tankene jeg selv har tatt med meg. Andre del av bloggen blir en gjennomgang av mine egne tanker etter jeg har sett filmen fra kurset (som jeg enda ikke har sett når jeg skriver dette). Rett og slett fordi jeg vil se om min oppfatning stemmer med virkeligheten, og selvsagt fordi jeg drar med meg dobbelt så mye kunnskap når jeg ser igjennom filmen. Først og fremst valgte jeg å prøve å ta denne timen aleine i ridehuset. Bobbie er jo og blir Bobbie, og man kan jo aldri vite, men vi blir ikke bedre av å ikke prøve. Og til tross for litt vrinsking og ukonsentrert hest til å begynne med, så gikk det ikke lange tiden før hun roet seg ned og var som en relativt vanlig økt. Skoleskritt - samlet skritt var temaet for økta. Noe av det vanskeligste jeg vet. Jeg forstår det ikke og dermed er det også vanskelig for meg å forklare til Bobbie hva jeg egentlig ønsker. På den måten kan heller ikke hun forstå - naturlig nok. Forståelsen for tempo, takt og sving henger også nøye sammen med dette arbeidet, og igjen noe jeg sliter med å forstå. Eller, det vil si, jeg forstår det jo, men jeg forstår det ikke. Sånn ordentlig liksom. Sånn ordentlig inn i ryggmargen. Bent tok oss med inn i det vanskelige arbeidet, og da økta var ferdig hadde jeg egentlig ikke en sånn veldig god følelse. Jeg hadde følelsen av at jeg hadde ridd med veldig, veldig mye hånd og at det ble mye sterkt og statisk. Det var nesten sånn at jeg hadde litt følelsen av at Bobbie gikk og gapte. Og det var egentlig ingen god følelse. Vi fikk jobbe med hånd med sete uten sjenkel, og sjenkel med sete uten hånd. Jeg skulle ta Bobbie såpass ned i tempo at hun nesten stoppet (hånd uten sjenkel), og akkurat i det øyeblikket hun var ved å stoppe skulle jeg legge til sjenkel (sjenkel uten hånd). Fra min side ble det mye hånd, og koordinasjonen mellom sjenkel og hånd skal definitivt forfines. Kort fortalt så synes jeg det var vanskelig. Det er grøsselig vanskelig å ta tempoet ned, men takten opp. Bobbie foretrekker gjerne å ta takten ned når tempoet går ned, men jeg ønsker helst at takten skal opp. Vi har en jobb å gjøre! En opplevelse jeg sitter igjen med fra timen og som jeg synes er ganske beskrivende for hvor vanskelig både Bobbie og jeg synes dette arbeidet var, var da vi hadde prøvd oss ordentlig på et slags forsøk på samling i skritt, og jeg slapp tøylene for å rose henne selv om vi ikke hadde fått det sånn helt til. Men i stedet for å stoppe fortsatte Bobbie bare å gå. Det pleier hun aldri å gjøre, hun pleier alltid å stoppe så fort hun får muligheten. Det er kanskje vanskelig å skjønne for andre, men for meg var det et så tydelig tegn på at både hennes og min hjerne var litt på randen til å koke over. Utfordring much! Mot slutten av timen fikk vi jobbe litt i trav også. Vi jobbet også her med samling i trav, og her var det mye lettere. Også Bent sa at det var mye lettere for oss denne veien. Men for meg gir det så mye mer mening å jobbe mot piaffen enn å jobbe mot skoleskrittet. Piaffen har jeg i alle fall et visst bilde av i hodet hvordan er og hvordan skal være. Det har jeg ikke helt med skoleskritt enda. Så Bent foreslo at for oss er det kanskje vel så greit å jobbe seg mot skoleskrittet igjennom arbeidet mot et samlet trav/piaffe, enn å jobbe seg fra skoleskritt og opp mot piaffen. For et sted der i mellom så har vi en gråsone hvor skillet ikke er så stort mellom de to øvelsene. Heldigvis har vi alltid en innfallsvinkel vi kan bruke som gjør at vi kommer dit vi vil. Det er mange veier til Rom! Jeg fikk også testa en galopp på hver hånd bare for å gjøre det. I ettertid angrer jeg på det for det ble liksom ikke noe jeg gikk fra med en ordentlig god følelse, men da har vi bare gjort det i alle fall. Jeg var stolt av Bobbie, for hun er flink og prøver absolutt det aller beste hun kan innenfor det jeg klarer å forklare henne. Men jeg gikk ikke fra timen med en sånn superfølelse for min egen del, bare en sånn "ok" følelse. Heldigvis har jeg snille og fornuftige venninner hjemme i stallen som klarte å få meg til å se litt større på det ved å si at poenget med timen er jo å gi meg noe å jobbe med videre. Det er et år til jeg ser Bent neste gang og fram til da har vi mye vi skal jobbe med. Det har vi virkelig fått teste ut, vi har fått verktøy vi kan bruke for å klare å jobbe med det, og jeg har fått så mye input at jeg ikke klarer å fordøye alt. Så timen var absolutt vellykket, for jeg har fått kjenne så nøye på hva jeg skal jobbe med videre at veien framover nå er krystallklar. Nå skal vi bare gå den hjemme. Og Bobbie - hun kunne jeg ikke vært mer stolt av. Så, la oss ta en gjennomgang av film-materiellet jeg er så heldig at jeg har liggende, takket være noen snille filmere. Litt usikker på hvem det var som trakterte kameraet (Eli?), men masse takk! Dette er bare et utvalg av timen, men det gir i alle fall et innblikk i hvor vanskelig vi synes det var - begge to. Jeg er i grunnen enig med meg selv nå etter jeg har sett filmen, men heldigvis så det ikke så "hardt" ut som jeg fryktet. Og det morsomste er at Bent i løpet av økta sier omtrent 100 ganger "mer på stedet, mer på stedet... meeeer på stedet!", men rir vi noe mer på stedet? Neida. Hjernecellen tok en liten pause. Men etter å ha sett filmen skjønner jeg jo hva han mener, også er det litt lettere å gjøre noe med det. Alt i alt har det vært veldig lærerikt å se filmen i etterkant. Det er noe med at ting da i større grad blir en virkelighet for meg. Og jeg skal love at vi er blitt mye flinkere til å tenke mer på stedet nå enn vi var for en måned siden. Og bare fordi jeg vil ha det med til senere, så forklarte Bent halvparaden med setet som noe vi skulle gjøre. Og han forklarte det på en måte hvor jeg ble sittende igjen å tenke "hmm.. Han må tro jeg er flinkere enn hva jeg er!". Jeg var inne på det i bloggen fra min forrige rideøkt, om dette med å ta halvparader i setet. Og dette var det Bent sa: På samme måte som du gjentar paraden i din hånd skal du gjenta paraden i din lend. Ditt seteben svinger frem og ned i fremgrepet. Når du tar en halvparade i din lend går du inn og fanger avskubbet. Ditt seteben som går tilbake og opp er den bevegelse vi gjerne vil endre litt. Hvis man gjør dette arbeidet for tidlig i hestens utdannelse så ødelegger du hestens rygg. Du skal ha sekundærhjelp på plass først. I det øyeblikk du kan avkorte hestens avskubb med en pisk eller en sjenkel kan du forsøke å få den sekundærhjelp over til primærhjelp, over til setet. Yaiks... Jeg har da ikke lyst til å ødelegge ryggen til Bobbie. Holder meg til sekundærhjelperne en stund til jeg, det føles tryggest, og forsker litt på å gjøre setehjelpen i større eller mindre grad sånn forsiktig etter hvert. Hvis du bruker ditt sete og ingen reaksjon får, så ødelegger du ryggen. I samling er det viktig at all den energien man skaper får et sted å gå. Og akkurat dette er ikke lett. For det er sammenhengen mellom økt energi og avspenthet som gir energien muligheten til å flyte fram som er grusomt vanskelig. Det er så lett å bli stiv og spent fordi man vil ha mer energi, men egentlig skal man slappe mer av for å gi energien plass og ikke blokkere den. En annen ting jeg trekker ut fra timen er da Bent fikk nok av min tafatthet og etter x antall "mer på stedet!", så sa han bare "STOPP!". Der må du føle hvilken hjelp hun ikke lytter til! Og den hjelpen tar du alene. Kun den hjelpen. Lytter hun ikke til hånden tar du en parade uten sjenkel. Lytter hun ikke til sjenkel, så tar du sjenkel uten hånd. Start med sete uten alt. Hører hun ikke på paraden, så ta sete med hånd. På videoen (ca. 3.45 og utover) så skinner det igjennom at jeg når det kommer til skoleskritt ikke er en god pedagog for min hest (enda) - i alle fall ikke når det kommer til akkurat dette. Bent ba meg om å kombinere skoleparaden med bevegelse i håp om å få skoleskrittet. Ta vekten tilbake og energien opp. Tjobing. Jeg prøver, problemet er at jeg vet ikke hva jeg leter etter, så når jeg faktisk får det evner jeg ikke å rose henne i det rette øyeblikket. Men jeg ser jo på videoen (sakte filmen) at vi faktisk er nærmere et totaktig, diagonalt skritt, men jeg evner jo ikke å få det med meg. Enda. Derfor vendte Bent på det og tok oss opp i trav og jobbet oss ned i samling derifra. Han sa at for meg vil skoletraven være en mer sikker måte for oss å jobbe på, da jeg gjennom det arbeidet har lettere for å få med meg hva som skjer, og dermed lettere for meg å rose når ting er riktig. Og mindre sjanse for at jeg ødelegger noe. Samt lettere for Bobbie å få en positiv opplevelse. Alt gir liksom så mening. Den måten jeg velger å utdanne hest på er ikke sikkert er den måten du skal velge å utdanne hest på. Du skal velge den veien som er sikker for deg. Den metode som fører til det du vil, det er den som er god. Fra Bent sin side ligger hjemmeoppgaven min i noe så enkelt som skolegangarter. Ikke fordi at nå skal jeg ri ditt og datt av øvelser, men fordi skolegangartene hjelper til å få mer bøyelige haser. Og som Bent understrekte: Interessen for piaffen er mer som en sykdom. Piaffen er på ingen måte noe mål, men et middel til å få en enda mer smidig og løsgjort hest. Jeg gikk som sagt ikke fra timen med en sånn "wow"-følelse. Men takket være filmen, tenking og grubling i etterkant, så har jeg allikevel forstått hvor mye verktøy denne økta har gitt meg til fremtidig arbeid. Det er tross alt et år til nestegang jeg ser Bent, og fram til da har vi fått en solid hjemmelekse. Vi har fått masse ny forståelse, ny kunnskap, input og jeg føler meg bedre rustet til å takle arbeidet videre fremover. Og mer vellykket kan vel ikke et kurs være. Jeg har fått vise hva jeg kan, jeg har fått gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort, og jeg har fått smake på en haug av videre utfordringer til tiden som kommer. Oppskriften på hvordan et kurs skal være kan egentlig ikke beskrives bedre. Og Bobbie - jeg bøyer meg i støvet. Hun er bare kul, flink og fantastisk - hun er min læremester. Også skal jeg bare lære meg å ri. Gode venner og litt galskap er også tilfelle på Bent-kurs. Pluss en forklaring på noe jeg virkelig føler for å forklare meg om. Titt innom bloggen BB-kurs backstage: De gale vennene!
0 Comments
Vi har kommet oss på årets første kurs, og det kribler inni hele meg når jeg tenker tilbake på det. Jeg blir bare mer og mer fascinert av denne tankegangen rundt disse fantastiske pelsdottene. Fire timer teori og tre økter med Bobbie var det som måtte til for å gi meg en skikkelig klar for å ta fatt på 2015. Det er alltid slik når vi bikker nyttår og det begynner å bli noen måneder siden sist kurs. Vi har jobbet jevnt og trutt vinteren igjennom, men vi kommer så til et punkt hvor vi lurer litt på veien videre. Slik ting har vært i det siste, så er det ikke tvil om at Bobbie vet godt hvor veien videre går. Hun tilbyr så mye spennende at jeg blir helt svimmel noen ganger. Problemet er bare at jeg ikke helt klarer å henge med i svingene, så da er det greit å få en Monika som kan bekrefte at Bobbie er den store stjernen jeg tror hun er, og gi meg noen retningslinjer å følge videre. Jeg var så heldig at jeg fikk melde meg på en uke bare før kurset, for jeg var litt bekymret for været. Det skulle jo foregå på utebane, og jeg har faktisk tenkt tilbake og tror ikke at Bobbie og jeg har trent ute en eneste gang i dårlig vær. Vi har liksom alltid hatt tilgang til hall, og vi har ikke vært redd for å bruke den, for å si det slik. Ute trener vi jo stadig, men da i fint vær. Uheldigvis var det det stikk motsatte vi fikk på kurset, men vi fikk bevist at vi er tøffere enn toget (mener vi selv i alle fall). Jeg var så luksusheldig at jeg fikk låne hengeren til Anna Lene, og kjørte ned tidlig (alt for tidlig) lørdag morgen, og var framme litt på halv ni. Bobbie fikk komme ut i en stor paddock, og så sitt snitt til å showe litt for de rundt. Været allerede på morgenen var litt usikkert, så Bobbie fikk ganske raskt på seg kjøkkenhåndkleet sitt (altså dekkenet). Etter å ha funnet henne hutrende og skjelvende i paddocken opptil flere ganger tidligere i høst, så tok jeg ingen sjanser. Det var ikke le i paddocken, så da fikk dekken duge. Og det dekkenet bodde hun i resten av kurset. Bortskjemt Prinsesse Bobbie var ikke sen om å si i fra at hun synes godt hun kunne få servert noen bedre kvister enn de ferdig-opptygde som allerede lå i paddocken hennes. Og en lakei kan jo ikke gjøre annet enn å lystre sin prinsesse, så da kursarrangør tilba meg en sag og ga meg fritt leide i skogen bortenfor ridebana, så var det bare å gyve løs, da. For det første vet du at du har en bortskjemt liten ponniklump når du i det heletatt tenker på å sage ned trær til pelsdotten når du er borte på kurs. For det andre er det ganske morsomt å reise på kurs og oppleve at det å tilby hesten litt kvist er det mest naturligste i verden, så en grein eller to ofres gladelig. Bobbie var i alle fall strålende fornøyd med innsatsen (det skulle da bare mangle, spør du meg). Siden været var litt alternativt hadde vi satt opp et telt-tak midt på ridebana. Vi var litt spente på hvordan noen av hestene ville reagere på dette, men jeg regnet med at Bobbie ville ta det ganske cool. Og der tok jeg heldigvis ikke feil. Første økta vår valgte jeg naturlig nok å jobbe fra bakken/i longelina, og det ble en knallmorsom økt. Vi fikk først trene på en ganske ny måte å tenke på når vi jobber bakkearbeid. Tidligere har vi alltid jobbet med mye fokus på innvendig sjenkel, altså pisken fra bakken når vi jobber bakkearbeid. Faren med det er at vi ganske raskt kan komme til å sende hesten ut av balanse over utvendig bog. Derfor bruker Monika heller noe hun velger å kalle "stick to me". Istedetfor å jobbe med bøyning fra innvendig sjenkel jobber vi med at bogen til hesten skal følge meg hvor enn jeg går. Forskjellen fra mitt vanlige bakkearbeid var at pisken mye oftere fanget inn utvendig bog, og med en gang Bobbie fattet poenget, så hadde hun flere momenter hvor hun fikk en ordentlig god bøyning igjennom hele kroppen, uten at hun forsvant ut over bogen. Tanken med "stick to me" skulle jeg ha med meg inn i longearbeidet, noe vi må trene litt mer på hjemme for å få det ordentlig til, men vi fikk i alle fall tanken presentert. Og i longen fikk Bobbie og jeg prøve oss på noe spennende og nytt. En ting jeg fikk bekreftet etter helgens kurs var at de tingene jeg har vært inne på i mitt eget hode i løpet av vinteren (heldigvis) har vært riktige. Det som var deilig med dette kurset var å få litt ord på tankene, og få dem litt mer konkrete. Jeg har jo tenkt masse på overganger den siste tiden, og på kurset var det holdt-overgangen som fikk jobbet seg. At Bobbie kan holdt, det er det ingen tvil om. Det er bare å slippe tøylene det, så står hun parkert. Er hun riktig med, så er det bare å puste litt feil, så står hun også parkert. Men det er mer et stopp, ikke et holdt. For å stoppe ved å legge vekten på bakparten, det har vi egentlig aldri trent på. Vi har nesten aldri trent på holdt i det store og det hele. Så det ble oppgaven denne timen. Monika fikk låne Bobbie og viste først hva hun mente, og vi jobbet både fra skritt, trav og galopp. Målet var at jeg skulle være overdrevet tydelig i kroppsspråket mitt. Skal vi fram, så skal vi fram, og skal vi tilbake, så skal vi tilbake. Og det sier jo seg selv. Hvis man ikke kan et ordentlig holdt på bakparten, så kan man vanskelig gi et "halvholdt", eller en halvparade. Det å innarbeide et godt holdt, det gir meg i alle fall en mye enklere vei mot en godt halvparade. Og enkle veier liker vi. Bobbie viste raskt at hun forstod prinsippet. Nå gjelder det bare at jeg klarer å utvikle språket mitt slik at vi kan klare å kommunisere oss igjennom dette også. Jeg fikk igjennom denne timen tent en lyspære i forhold til det å lære hesten å stoppe ut i fra et trykk. Klarer jeg å få til det så blir veien mot samling antagelig ganske mye lettere. Jeg kjenner at dette skal bli så ufattelig spennende å utforske videre! Økt nummer to (i regn og vind) ville jeg ri. Takk og lov for rideskjørt! Bobbie oppførte seg som en stjerne, og fokuset lå på akkurat det samme som det gjorde i longeringen. Jeg fikk noen gode tips i forhold til hvordan Bobbie og jeg skal kommunisere et holdt på bakparten, og for første gang skal jeg starte og bruke begge sjenklene. For å stoppe ønsker jeg å få begge bakbeina under, med rundhet i overlinjen, må magemusklene trekke seg sammen, og den uavhengige undersjenkelen kommer her inn. Og gud, så vanskelig å legge til begge sjenkler, og samtidig åpne i setet for at ryggen skal få lov å runde seg. Jeg skjønte poenget, men trenger nok litt tid på å få inn teknikken, og ikke minst å klare å forklare Bobbie hva jeg egentlig ønsker. Vi skal enkelt og greit bare bli enda litt flinkere til å kommunisere. Monika tipset meg også om rygging som et moment vi kunne ta med inn i treningen. Vi har liksom ikke fokusert noe som helst på rygging etter at det ble tatt ut av væpnerprøven. Istedet har det vært skoleholdt. Så det å innføre ryggingen igjen var litt vanskelig både for Bobbie og meg, men det er absolutt et moment som kan bidra til økt forståelse for vekt på bakparten. Så vi fikk prøve oss med overganger fra skritt og trav ned i holdt, og til rygging og/eller skoleholdt. Jeg måtte bare bestemme meg hva jeg ville før jeg gjorde det. Vanskelig å forklare Bobbie hva vi skal hvis jeg ikke vet selv. Da vi var ferdige ble vi spurt om vi kunne være støttekontakt til neste hest som skulle inn på banen. Tenk - Bobbie på kurs - støttekontakt! Kuleste, besteste ponnien. Jeg løp for å hente litt mat (for å unngå at jeg måtte stå og klø Prinsessen en halvtime), og siden det regna, og var ekkelt vær, så plasserte jeg oss like gjerne begge to under teltet. Når det nå allikevel stod der, så kunne det jo brukes. Lørdagskvelden ble tilbrakt i kjempekoselig selskap med Maylen og Hilde. Skravling til langt på kveld, og du kan jo bare lure på hva hovedtemaet var. Jeg var så heldig at jeg fikk sove hos Maylen, så jeg slapp å reise hjem. Bobbie ble innlosjert i en koselig boks for natta. Hun har ikke stått på boks på flere måneder, men det gikk helt greit. Litt stress som forventet, men maten hadde da forsvunnet i løpet av natta. Søndagen startet med at jeg ble overfalt av husets lille pusekatt (var det Ludvik den het montro?), som intenst insisterte på å være med meg på do. Jeg prøvde å skyfle den ut døra med beinet, men det var bare å gi opp, for her skulle det koses, mente pus. Jeg er ikke så fan av do-selskap, så jeg fikk såvidt det var lempet pus ut, men pus var på ingen måte fornøyd. Bildet på siden taler sin sak. Bobbie fikk igjen komme ut med kjøkkenhåndkleet sitt og fikk gomle frokost mens vi hadde morgentimen med teori. Så var vi igjen klare for å være støttekontakt, denne gangen for ei lita kaldblodshoppe på tre år som var med på sitt aller første kurs. Hun synes verden var litt skummel, så Bobbie fikk bli med for å vise at banen var et helt ok sted å være. Etterhvert ble det igjen min tur, og jeg klarte virkelig ikke bestemme meg om jeg skulle longere eller ri. Jeg tror jeg ombestemte meg minst ti ganger i løpet av formiddagen, men endte opp med å ri. Vet ikke hva det var som fikk meg til å falle på den avgjørelsen, men slik ble det bare. Det snødde kattunger, men Bobbie var en stjerne, og vi fikk fortsette arbeidet fra lørdagen. Monika fokuserte også på det å skulle svinge. Den tankegangen fra longeringen med "stick to me" skal også videreføres til ridningen. Det gir en god løft over utvendig bog, og forhindrer enkelt at hesten faller ut over utvendig skulder. Monika satt opp en sirkel med fem kjegler, og jeg fikk beskjed om å ri rundt dem i trav. Altså ikke rundt alle fem som en volte, men svinge hit, svinge dit, skifte vei. Rett og slett for å gi Bobbie en litt større mening av hvorfor vi skulle svinge. Og for å gi meg et holdepunkt. Og kjeglene var supereffektive. Vi jobbet med å svinge for utvendig tøyle, og setet, og fikk også hjelp av en pisk i hver hånd for å gi en forlenget hjelp for utvendig tøyle ved å vifte pisken i lufta ved halsen. Da vi hadde fått svingt litt rundt kjegler og kjent at bogen fulgte tøylene skulle vi plusse det sammen med overganger. Holdt - skritt - holdt. Holdt - trav - holdt. Holdt - galopp - holdt. Jeg har aldri med vilje prøvd galoppfatning fra holdt, men vi prøvde, og sannelig svarte ikke frøkna helt kanon. Vi fikk galoppfatning, og noen herlige steg i galopp, før vi stoppet igjen. Det var veldig vanskelig å få inn timingen på å klemme med sjenkler og å slappe av ellers, men da har vi noe å trene på. Vi skulle også prøve høyregaloppen fra holdt, men Bobbie fattet ikke like lett der som på venstrehånd, så var jeg litt spent på grunn av underlaget, så da droppet vi bare høyregaloppen, travet litt som avslutning, og ga oss med et stort smil. Bobbie overrasket stort i snøværet, og var superflink. Jeg har fått en hel haug med gode tips og triks som skal utforskes videre framover.
Å få veiledning av Monika er alltid en glede, for det er noe med Monikas tilnærming til hestene som bare er så behagelig og herlig. Det kjennes bare godt etter et kurs med Monika. Og det er sjeldent jeg får med meg så mange tanker fra et kurs. Både igjennom teorien, og igjennom praksis. Mine hovedlyspærer som ble tent igjennom kurset kan kjapt oppsummeres i en liten liste:
Også har jeg ti sider med notater fra teoritimene. De hang så innmari godt sammen med de tankene jeg selv har vært inne på den siste tiden, men alt ble liksom ryddet opp i og satt i system igjennom noen kloke ord fra Monika. Det gjør det også så mye lettere for meg å se veien framover. Jeg skal se om jeg ikke klarer å få formulert det ut på et vis etterhvert. Men alt i alt har det til tross for været vært en helt fantastisk helg, med en gjeng superkoselige mennesker som jeg gleder meg til å møte igjen! Og Bobbie - hun er veldig takknemlig for å ha fått litt mer styr på den kålormen på ryggen! Tusen takk for at vi får ta del i dine tanker og din erfaring, Monika! Den er gull verdt! Når vi har en brøyta utebane på 40*80 meter, og hallen er litt knadd, så er ikke valget vanskelig. I går tok jeg med Bobbie på utebana for å longere litt, og det var en noe elektrisk frøken som så vidt det var klarte å holde seg i skinnet. Skog-skrøpelset var nemlig tilstede langs den ene langsiden, så Bobbie mente det var best å holde seg et stykke unna der, og løpe litt ekstra fort hver gang man hadde rumpa mot den skumle skogen. Ikke veldig lett å ha en veldig fornuftig økt rent treningsmessig, men allikevel helt grei.
I dag fikk jeg snille Hanne-Malén med meg sammen med Samiro ned på utebana, så med sal og cavemore var jeg klar for å sveve, og sveve gjorde vi. Heldigvis på den gode måten. Vi får litt ekstra driv når vi er på utebana, men med selskap slipper vi heldigvis så mye ekstra driv at vi flyr. Bobbie var igjen bare knallkul å ri på. Deilig å ha en økt hvor vi kun fokuserte på det å flyte fram, selv om Bobbie til stadighet fatter galopp, bare for å se om det kanskje var det jeg ønska, sånn at hun kan få en godbit. Ingen tvil om at jeg har en ponnifrøken som tenker selv, i alle fall. Jeg synes versadene våre i skritt har kommet seg betraktelig den siste tiden, men i trav er det knallvanskelig. Særlig å beholde flyten. Samtidig kjennes det bare helt fantastisk ut når jeg klarer å få igjennom den riktige bøyningen. Da bare cruiser vi, med store steg og stort ryggsving. Rett og slett helt luksus. Så med perfekt barfotføre, månen som ekstra lys i tillegg til det litt beskjedne banelyset, litt kaldt, men godt innpakka med rideskjørt og hansker med pulsvanter utenpå, og en svevende ponni. Da er det lite som kan slå en økt i mørket på utebana. Jeg har de siste fire-fem månedene følt at vi har hatt ganske god utvikling i trav, men det er jo vanskelig å si når man sjeldent ser seg selv. Da er det fint å ha snille stallvenninner som stiller opp og knipser bilder! Det er ganske lengesiden jeg har hatt med meg bildeknipser når jeg har ridd, men lørdag fikk jeg med meg Hanne-Malén, utstyrt med to kameraer, ned i hallen (tusen takk!). Tanken var egentlig å ri ute, men med blåst og snø evakuerte vi inn i hallen istedet. For å ta litt bakgrunn først og fremst, så synes jeg at Bobbie har hatt en ganske stor utvikling i trav de siste månedene. Hun virker til å tørre å strekke seg mer fram i traven, uten å falle på framparten av den grunn. Hun kan også samle seg noe mer. Jo mer samling, jo mer økning, og jo mer økning, jo mer samling. Bobbie har "alltid" hatt et ganske kort, bundet trav. Mye fordi jeg ikke har klart å sitte på noe større. Men sakte men sikkert har hun turt å slippe seg mer og mer løs, og jeg har klart å sitte bedre og bedre. Det blir med andre ord stadig bedre, og jeg var spent på å se om bildene gjenspeilte følelsen jeg hadde. Det kan jeg med trygghet si at de gjorde! Galopp er noe vi fortsatt jobber med, sakte men sikkert. For å si det slik, så har jeg meeeer enn nok med å finne ut av meg selv, sits og balanse i trav, men jeg føler at vi må innom galoppen litt også innimellom. Og det hjalp en del å få sal på. Vi har prøvd mye å fatte samlet galopp, og kun tenke på fatningen, men Bobbie er en litt bakovertenkende hest, så det resulterer som regel i bråstopp og ingen tanke framover i det hele tatt. Så nå prøver vi oss på å galoppere litt langs "sporet", eller en megastor storvolte er kanskje mer rett å si. Poenget er bare å få hun til å tenke at hun faktisk skal framover. For uten den tankegangen kommer vi oss ikke langt. Bokstavelig talt. Og jeg kan gledelig meddele at BumpeBobbie har jeg ikke sett på flere måneder! Jeg er rett og slett skikkelig glad for disse bildene, for de gjenspeiler den følelsen jeg sitter med når jeg rir: At ting er blitt bedre. Og jeg synes det sier litt når jeg sitter igjen med ca. 180 bilder fra en økt på rundt 30 minutter, hvor jeg på samtlige tenker at "dette kunne jeg godt lagt ut". Nå skal jeg ikke legge ut alle 180, men det blir et fyldig galleri under her. Bare fordi jeg synes det er så artig å se, og ja, jeg er stolt. Superstolt over framgangen til Bobbie, hvor mye hun gir under hver økt vi har sammen, og hvor tålmodig hun er med meg. Jeg er oppriktig glad for alt jeg har lært av Bobbie og den reisen vi er på. Det er så gøy! Og jeg gleder meg til vi skal få enda flere detaljer på plass! For som jeg alltid sier, jeg er min egen største kritiker og ser nok av ting som skal få tid til å bli enda bedre. Men vi vet det jo så godt: Det er veien som er målet. Når man i tillegg legger ut et bilde på facebook (det øverste travbildet) og Michelle, min trener, deler bildet mitt og kommenterer så nydelig at «These two just make me happy and love what I do. I am so proud and lucky, that I can follow them on their way». Da er det ikke annet å gjøre enn å bli glad sånn langt inn i hjertet.
Akkurat som man blir etter en rideøkt på superponnien :) Etter å ha ridd noen økter i sal prøvde jeg puta igjen i dag, og var egentlig forberedt på en liten nedtur. Det har jo vært en sann fryd å ri i sal, men sannelig var det luksus å ri i puta også. Tror det må være fordi jeg har verdens beste ponnitroll! Du og du, så gøy det er å ri. Det kan jo kanskje fra denne bloggen virke som om vi gjør alt annet enn det bloggnavnet tilsier, altså et "akademisk hjørne", men jeg trener mer AR enn noe annet. Utfordringen er bare at det går liksom i det samme sporet, men sakte, men sikker utvikling. Så å skrive om det er ikke så spennende i lengden. Men i blant får det komme noen små drypp. Som i dag. Jeg var jo helt i himmelen da jeg fikk låne Kristins sal her for en stund tilbake. Det var som å komme til en helt annen verden. Jeg har ridd i salen de siste gangene jeg har ridd Bobbie på banen, og jeg grudde meg litt til å ri Bobbie i puta igjen, for det var så veldig behagelig å ri i sal. Men sant skal sies, jeg havnet i himmelen igjen. Det virket som om kroppen min har fått litt påminnelse på hvordan det er å sitte på en hest. Føltes som om jeg fikk litt ting på plass. Og Bobbie var rett og slett helt superkul å ri, med et trav som stadig kommer seg. Hun er inne i en periode hvor hun har forstått at galoppfatninger er en god ting, så ofte når jeg ber om trav, så kommer det gjerne en halvhjertet eller helhjertet galoppfatning istedet. Men i dag fant vi travknappen, og vi hadde noen herlige både samlinger og økninger. Jeg kjenner at jeg må bli mer strukturert med det jeg gjør, for vi blir veldig vasende rundt. Jeg synes vi får til mye bra, men jeg må bli enda flinkere til å ri der jeg planlegger, og ikke minst planlegge. Det er jo faktisk det som gir en pekepinn på hvor godt hun er mellom hjelperne - det at vi kan gjøre gitte ting på gitte steder. At jeg kan kommunisere med Bobbie når jeg skal, og ikke at vi gjør en øvelse bare videre og videre fordi den skal bli litt bedre, eller fordi vi ikke fikk den helt til akkurat der, så da fortsetter vi en langside til. Dressurprogrammer er geniale i så henseende, og vi har såvidt hatt det litt artig med noen av øvelsene (særlig sidebevegelsene) i MB, riktig nok i skritt, og litt trav, men gøy er det! Og når vi er inne på trav. Der er Bobbie morsom. Vi driver fortsatt og prøver og bli enige om hvordan dette travet skal fungere, og det blir inniblant noen riktig fine samlinger, og finfine økninger ut igjen. I blant får jeg noe som ligner et passage-trav - uten at jeg har noe å sammenligne med, for jeg aner jo ikke hvordan dét kjennes ut, men det føles ut som slik jeg tror passage kjennes ut. Og ikke tolk meg feil, det er ikke snakk om at vi sitter og rir passage, på ingen måte. Langt derifra faktisk, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kommer den følelsen jeg har når Bobbie tar i. Også leter vi etter følelsen i samlingen i trav, og i dag var den ordentlig god ved flere anledninger. Det er jo så vanskelig, for jeg aner jo ikke hva jeg skal kjenne etter. Jeg aner jo ikke hvordan en god samling kjennes ut. Men det lille jeg har å forholde meg til er at det skal føles mindre. Og i dag føltes travbevegelsen mindre, men energisk, og med en hest ordentlig fram til hånden. Det var skikkelig artig! Det er gøy å føle hvordan små endringer i kroppen min kan gjøre stor forskjell i Bobbies bevegelser, og hvordan jeg kan endre meg for å påvirke henne. Og ikke minst hvordan hun lar seg påvirke. Så det å ri i puta igjen var bare reneste oppturen, og det var vanskelig å slutte og ri. Vi avslutta med en galoppfatning på hver hånd, hvor jeg med glede kan konstatere at venstregaloppen er bedre å fatte enn høyre! Det er kult, det! Bobbie (les: jeg) fattet en litt ruskete høyregalopp, men på venstre kunne jeg bare sitte tilbake, og fikk tre samlede galoppsprang som var mer opp og fram enn ned og fram, så da var det lite annet å gjøre enn å hoppe av og klø ponnitrollet både foran og bak, og fôre med godbiter (de bare foran...). Jeg føler meg så privilegert som får lov til å ha disse opplevelsene med Bobbie. Hun er rett og slett verdens kuleste ponni, og hva får kule ponnier gjøre når de er ferdige med å trene? De får selvsagt gjøre yndlingsaktiviteten sin: Vase i sikksakk over det snødekte jordet med snø til godt over knærne, opp til stallen hvor man alltids finner noen høystrå. Jeg satt bare på (gidder ikke gå over det jordet selv altså), og holdt i leietauet så det ikke falt i bakken. Det er en fantastisk følelse å la Bobbie få bestemme! Ååååååh, som jeg savner å ha sal... Jeg skal ha meg sal. En Bent-sal. Det tar dessverre ikke bare litt tid, men mye tid. Så jeg venter og venter, men de sier jo at den som venter på noe godt... Jeg har lenge kjent behovet for en sal når jeg rir Bobbie, men det er lite annet jeg kan gjøre enn å vente. Helt til jeg, takket være gode stallvenninne Kristin, har fått tigget meg til å låne hennes espaniola, som hun for øyeblikket ikke bruker, da hun selv har unghest. Jeg hadde jo en espaniola tidligere, men solgte den da den egentlig ikke lå optimalt (tviler egentlig jeg noen sinne vil få noe som ligger optimalt på Bobbie, men). Men jeg brukte min espaniola i lengre tid, og det var aldri noe problemer med det. I min saldesperasjon og ønsket om å ha noe å sitte i, la jeg Kristin sin espaniola på Bobbie og guuud så gøy vi hadde det! Jeg kan ikke huske sist vi hadde en så morsom rideøkt. Bare det å faktisk få sitte på henne, kunne slappe av i alle gangarter. Jeg skrittet mest bare for å kjenne, prøvde noen steg trav, og det første Bobbie tilbyr er galopp. For første gang kunne jeg bare sitte der. Ingen ubalanse, ingen spenninger, bare Bobbie som gjør fatningen. Hun fattet og fattet, selv om hun egentlig ikke skulle. Jeg tok henne over på venstrehånd og ba om trav der, og fikk trav. Det føltes ut som om hun bevegde seg mye større og friere. Det kjentes ut som en helt ny verden! Er litt lettere når hun slipper å bekymre seg for å balansere både meg og henne selv. Jeg skiftet over til høyrehånd igjen, travet litt der og, før Bobbie fikk lov å fatte sin ønskede galopp (tenk - Bobbie ønsker å fatte galopp!). Jeg kunne sitte i fatningen! Vi kunne galoppere. Jeg kunne sitte på henne og tenke på hvordan galoppen kjentes ut, istedetfor å tenke på at jeg ikke måtte skli av, eller "tenk om hun spretter til". Og Bobbie, hun kunne galoppere, fordi hun slapp å bekymre seg for at jeg skulle skli av. Også ba jeg om nedgang til trav, og på to-tre steg var hun helt tilbake i samlet trav. Aldri før om vi har hatt en slik overgang nedover. Jeg ble så glad, så jeg måtte bare hoppe av. Det var så gøy! For en følelse! Det var liksom som om noe som manglet kom på plass, og når det kom, så falt også mange andre brikker på plass. Åh, det var en befrielse både for Bobbie og meg, kjentes det ut som. Det bare kriblet i magen etterpå! Superkult, også så fantastisk flink hoppetusse jeg har!
Jeg er så heldig at jeg får låne salen når jeg vil framover, og det spørs om ikke det er et tilbud som blir benyttet litt innimellom. Også gleder jeg meg bare enda mer til jeg får min egen, for guriland, det skal vi begge ha godt av nå! Hvordan går det egentlig med oss? Her om dagen var Maren så snill å campe på en stol i ridehallen med filmkameraet sitt, og som alltid er det utrolig lærerikt å se resultatet. Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen, jeg savner en sal. Jeg venter og venter, og forhåpentligvis dukker det opp om noen måneder, men jeg kan jo ikke la være å ri før den tid. På en måte føler jeg at det går veldig bra i ridninga for tiden, men jeg føler meg også ganske begrensa av det å ikke ha sal. Ikke det at jeg tror den er løsningen på alle våre problemer, men jeg vet at en sal vil gjøre at jeg for det første kan klare å balansere meg bedre (for guri malla, jeg har blitt skakk med tiden). For det andre vil jeg føle meg tryggere når Bobbie flakser litt (noe hun absolutt gjør mindre for tiden, men fortsatt dukker det opp i ny og ne). For det tredje vil det forhåpentligvis gjøre at Bobbie kan føle seg litt friere i og med at jeg ikke mister balansen så lett. Og akkurat det tror jeg ikke hadde vært så veldig dumt. I tillegg så vil jeg i større grad føle meg litt tryggere med sporer, noe jeg veldig gjerne skulle hatt for å kunne slappe litt mer av i sjenklene (nå velger jeg helst å ri uten, i og med at jeg ikke vil finne ut hva som skjer dersom hun skulle finne på å bumpe litt og jeg kommer ut av balanse med sporer). Noe jeg også har nevnt før når jeg har lagt ut filmer og/eller bilder er at jeg er min egen største kritiker. Det er så mye jeg skulle ha hatt bedre, og jeg ser ting og tang jeg skulle ha endret på. Men jeg velger allikevel å legge det ut, for det er her vi er nå, og slik er det jo bare med den saken. Vi kan ikke være bedre enn hva vi er. Heldigvis hjelper film meg til å bli mer bevisst ting som skal jobbes med (sånn ca. en million ting). Og ja, jeg rir med cavemore. Jeg varierer mye mellom det og bitt, men denne gangen ble det cavemoren. Jeg manglet en del ærlig søkning fram til hånden denne økta, noe som egentlig kjentes ganske rart ut, for hun pleier alltid å være "der". Men jeg er nå i bunn og grunn rimelig fornøyd med henne uansett! Det er én ting jeg føler er verdt å trekke fram i denne filmen, og det er travet vi har på slutten. Der har vi travet vårt! Det bør ikke være så vanskelig å se at Bobbie fort kan bli ganske bundet og kort i stegene, men den siste travstrekka vi har på kortsiden, over diagonalen og i en liten travers ned langsiden er bare magi! Så blir hun litt kort på kortsiden igjen, før hun langer ut på langsiden, før jeg hopper av. Der har vi travet jeg ønsker. Det svinger, det flyter, det er trav! Og at jeg fikk det så lenge på en gang, det er jeg ikke vant med, så det var en skikkelig godfølelse. Den dagen vi kommer dit at vi får det travet, den flyten og den løsheten med inn i alt det andre arbeidet vårt, da blir jeg glad da!
Ellers tenker jeg kort at jeg er stadig mer og mer fornøyd med versadene våre. Vendingene i skritt kommer seg, men skal bli mer samlet (hun ble også ekstra lang denne dagen). Travet kommer seg stadig, det gjelder bare å finne den gode flyten fram, og derifra finne en god samling. Galoppen er mest noe vi gjør for den mentale biten, ikke så mye hensikt sånn dressurmessig, men den er fin å ha som et element. Det er også en mening med at jeg starter med noen fatninger og litt galopp før jeg traver henne, bare for å få inn at selv om vi har galoppert noen steg, så betyr ikke plutselig alle signaler dermed galopp. Og Michelle hun har (selvsagt) så rett, så rett, når hun sier at neste steg på utdanningsskalaen for Bobbie og meg nå er at Bobbie virkelig skal lære seg å bruke de bakbeina sine, og tråkke fram til tyngdepunktet. Jeg ser det jo, og jeg forstår det. Hvis nå vi bare kunne fått en magisk oppskrift på hvordan vi faktisk gjør det. Iiih, ridning er vanskelig! Men sånn omtrentus der er vi nå, og alt i alt er jeg stolt av lilledamen som bare lærer meg så masse gang på gang. Nå er det bare å fortsette arbeidet, og se hvor veien går! Jeg gleder meg :) Tusen takk til Maren for filming - sannelig er det gull verdt! Etter kurset med Michelle snudde vi på flisa, og nå rir vi masse igjen. Det er så gøy! ...også så vanskelig! Kurset med Michelle i slutten av september gikk jo ikke helt som ønsket, da Bobbie var noe fraværende i topplokket. Det som er så fint med å ha kommet litt på vei i den akademiske ridekunsten er at man stadig får flere bein å stå på. Da jeg startet med Bobbie så det ganske smalt ut da vi startet intenst med groundwork. Etter hvert når det bedret seg kunne vi fortsette med ridningen, fordi det var det som var mest hensiktsmessig for Bobbie da. Naturlig skulle vi fortsatt med longering, men det har vi tatt i etterkant. Så har vi skiftet mellom ridning og groundwork, med en dæsj longering innimellom. Så begynte jeg å få forståelsen for handwork.
Hjelperene er de samme. Kommunikasjonen er den samme. Språket er det samme. De forskjellige arbeidsformene er bare ulike verktøy for å komme til det samme målet. Og når man som menneske klarer å håndtere verktøyet, så kan man begynne å bruke det for å lage kunst - i alle fall forsøke. Og misforstå meg rett, jeg snakker ikke om meg selv nå! Jeg nerder fortsatt med å lære meg håndtverket, men har etter tre år begynt å få en forståelse for de fire måter å jobbe hesten på. Fra bakken, for hånden, i longa og fra ryggen. Det gir meg så mange herlige muligheter! Det var så godt da jeg etter 2,5 måneds arbeid for hånd, og ikke noe baneridning i det heletatt, kunne sette meg opp på Bobbie og ri på den mest fantastiske hesten jeg har sittet på. Det var som om steget var blitt større, evnen til å lenge seg var blit større, evnen til å samle seg var blitt bedre, og styrken var blitt dobbel. Mine måneder brukt på bakken har ikke utvilket min sits, men det har bidratt til at Bobbie er sterkere og har en bedre egenbalanse, noe som gir meg større frihet i å feile i min sits, siden hun har styrken og balansen til å bære det. Også var det godt da jeg følte at vi møtte veggen i håndarbeidet bestemte meg for å ikke gå inn i noen kamp der, men bare angripe utfordringen fra en annen side. Og der møtte jeg ingen vegg, snarere tvert i mot. Jeg fant bare en veldig flink og behagelig hest! Da er det liksom greit å møte veggen allikevel, du kan bare gå rett igjennom den og starte med andre ting på den andre siden. Og vi tester jo litt. Det er alltid slik at du kan sjekke arbeidet ditt i gangarten over. Travet ditt vil aldri bli bedre enn hva skrittet er. Galoppen aldri bedre enn travet. For en god stund tilbake la jeg galoppen på hylla for en stund. I arbeidet for hånd har Bobbie stadig tilbudt galoppfatninger, men vi har holdt oss i skritt og litt trav. Nå når jeg har satt meg opp igjen har jeg ikke kunne motstå fristelsen og bare prøve et par fatninger for å kjenne. Det er som natt og dag. Hun har fått mye bedre styrke, hun fatter mye bedre, hun galopperer mye bedre og er mye mer jevn. Selv om hun fortsatt ikke holder lenge, så holder hun lengre enn før, og det kjekkeste er at nå skal det veldig mye til for at vi ikke klarer venstregaloppen. Det er et tydelig bevis på at ting har bedret seg. Husker da vi startet med galopp, da var venstregalopp ikke eksisterende. Så fikk vi en fatning hist og her i longen, men det var tungt og vanskelig. Nå kan vi fatte like godt venstre som høyre, selv om det selvsagt fortsatt merkes at venstregaloppen er den svake, så er den blitt så mye bedre. Det som dog er skummelt er all den eksplosiviteten som bygges opp i Frøken Spjoing. Vi jobber mye med å strekke fram og ned uten å falle fram i trav, men tilsvarende da også samling, for å ikke forsvinne fram over bogen. Og jeg er ikke i tvil om at det har blitt rimelig mye mer trøkk i bevegelsene til Bobbie det siste året. Nå gjelder det bare å få hodet til å følge med kroppen. At samling betyr avslappet ro, og ikke eksplosiv elektrisitet. Jobber jeg litt for mye galopp føles det ut som om jeg spenner en fjør litt stramt, også skal det bare et lite "piff" til, så spretter fjøra i lufta. Og det lille piffet kan være alt fra noe jeg gjør, til en lyd hun hører, eller et "ingenting". Med så mye oppbygd energi, og den berømte Damen med egne meninger, så kjenner jeg at ønsket om en sal og et par stigbøyler er stort. På en lettantennelig, spent fjær føler man seg litt vinglete i en pute uten stigbøyler. Forhåpentligvis dukker det opp en sal etterhvert. Da vil jeg føle meg litt tryggere i å utforske det neste kapitlet i boka "Bobbie". For nå er jeg igjen der, som jeg var for litt over et år siden, bare da i longeringen: "...jeg føler [...] at hun ligger fjorten hakk foran meg i utdanningsskalaen [...]. Det er morsomt at hun begynner å forstå, og at kroppen hennes begynner å henge med, men jeg har litt lyst å henge med jeg også. Jo flinkere hun blir, og jo mer hun kan, jo vanskeligere er det for meg å skille mellom signalene jeg gir. Akkurat nå er vi i en mellomfase hvor hun plutselig har forstått en hel masse, men hvor verken hun eller jeg helt har styr på hva som betyr hva. Og da blir løsningene noe alternative. Det er som om jeg skulle skrevet det nå. Og jeg får ikke sagt det nok. Denne veien jeg får lov å utforske med Bobbie, og de tankene jeg får lov å sitte og gruble på om kveldene - jeg er så takknemmelig, og det er så gøy! For andre gang i 2014 tok Michelle turen til Norge, denne gangen til Drammen. Jeg og Bobbie fikk gjort mye, og jeg sitter igjen med én ting. Å arrangere kurs 2,5 timer unna der man bor er hakket mer utfordrende enn å ha det nært hjemme. Men takket være meget god hjelp og snille mennesker, så ordner alt seg! Bobbie og jeg reiste ned fredag og kom oss i orden der. Bobbie var ikke sein om å ta seg en rull i ridehuset. Så nå ruller vi visst på fremmede plasser også. Fredagen ble brukt til forberedelser, samt henting av Michelle og opplading til lørdagen. Den kom fort nok, og vips var vi klare for kurs! Min første time var groundwork og longering. Med et drivhus av et ridehus var Bobbie alt annet enn fremadbydende, men vi fikk da til noe arbeid. Noe av poenget med disse øktene var også å se hvor mye fokus Bobbie klarer å ha på meg. For det første har hun aldri vært særlig fan av å være aleine i ridehus, og da særlig ikke i fremmede ridehus. Det har vært vrinsking og mer hest mentalt utenfor ridehuset enn inne sammen med meg. Det blir det ikke mye konstruktiv trening ut av. For det andre blir hun veldig lett forstyrret, og med en stor skyvedør åpen, så er det mange ting på utsiden som kan være viktige å følge med på. Men kryss i taket, hun oppførte seg som hjemme! Andre timen fikk jeg min første longetime for Michelle på Bobbie. Da jeg var hos Michelle fikk jeg alltid mine setetreningstimer på skolehestene, noe som forsåvidt var ganske greit, for da slapp jeg å "utnytte" Bobbie. Men så er det en gang greit å få litt hjelp på sin egen hest også. Det er nesten umulig å gjennomgå og vise det vi jobbet med da det er snakk om så små detaljer på endring i kroppen min, at det i grunnen ikke kan sees. Noe som derimot kan sees er min gjennomgående skulderfeil, hvor min utvendige skulder så godt som konsekvent havner for langt bak. Så den jobbes med. Noe som også kom fram for meg da jeg så bildene i etterkant var hvor mye jeg faktisk savner å ha en sal å ri i. Sitsen min har blitt betraktelig verre etter at jeg dro fra Michelle for to år siden, og mye av det er nok grunnet puta. Misforstå meg rett, jeg elsker puta mi, men jeg skulle veldig gjerne også hatt en sal jeg kunne ri i. Så vi får se hva som dukker opp etterhvert. Under følger litt nerdebilder av en noe vanskelig beskrevet sitstime. Men timen som ble best for meg var uten tvil siste timen. Jeg visste at jeg ville ha en bakkearbeidstime og en sitstreningstime, men hva ville jeg den siste timen? Rimelig inspirert av flotte Stine og Cala som jobbet med handwork. Jeg har liksom aldri jobbet noe handwork da jeg synes det har vært alt for vanskelig, men etter å ha nistirret på Stine, og blitt pushet litt av Michelle, så ble siste timen brukt til å teste ut handwork. Det har jeg gjort "ordentlig" én gang før, og det var under Bentkurset i fjor. Da gikk det i utgangspunktet veldig bra, for Bobbie gjorde alt jeg sa, men jeg hadde jo ikke peiling. Det føltes rett og slett ut som at jeg ble fjernstyrt av Bent, og da jeg kom hjem og skulle prøve hjemme hadde jeg virkelig ikke et kvidder av snøring på hva jeg egentlig dreiv med. Så derfor har det blitt lite av det i etterkant, rett og slett fordi jeg ikke har peiling. Handwork er også en ting, men det blir stadig mer vanlig med handwork fra utsiden. Og som om ikke man har nok å tenke på, så skal man gå baklengs, på utsiden, gjerne med tøylene i en hånd og en pisk som man helst skal ha litt kontroll på. Det er enda godt at vi starter stillestående! Det flotte med handwork, og da særlig fra utsiden er at man får en helt unik måte å ramme inn hesten på. Bare denne lille utprøvinga fikk meg for første gang til å føle at jeg virkelig hadde lyst til å utforske dette videre.
Som tenkt, så gjort, og siden kurset har vi i ro og mak jobbet og testet ut handwork for oss selv. Jeg sliter fortsatt med posisjonering, men ting blir stadig bedre. Og nå er det i tillegg gøy å drive med! Så hvis det var noe jeg virkelig tok med meg fra kurset denne gangen, så var det handworken. Og dette skal vi bli bedre på! Jeg gleder meg til fortsettelsen! Takk til Michelle for herlig undervisning som alltid, og noen særlig gode teoritimer! Takk til alle som hjalp meg med at arrangeringen gikk smertefritt for seg. Takk til Thea K. Nilsen for alle de lærerike bildene fra kurset! Takk til alle de ridende som deltok og gjorde kurset bra. Takk til alle teorideltakerne som deltok - det er så gledelig å se at mange ser gleden og nytten av å være teorideltaker også. Også selvsagt takk til Bobbietufsa - som oppførte seg eksemplarisk, og som rett og slett er verdens beste! Jeg er fortsatt litt hippie, men vi prøver da å få til noe. Ordet frem har liksom begynt å få en litt annen betydning, og Bobbie utvikler travet sitt i en rasende fart. Jeg sliter bare med å henge med. En skikkelig stalldag i dag, med masse bilder (tusen takk, Maren!), skravling og hest. Fikk en økt med Bobbie på utebana, og jeg kan så absolutt si at det kommer seg masse. Riktignok hadde vi med oss Birdie som støttehest, men den skumle skogen er stadig mindre og mindre skummel. Det gjør at jeg klarer å slappe mer av, klarer å få gjort mer fornuftig, og klarer å ri litt innimellom. Merk: Innimellom. Jeg er fortsatt der at alt det Bobbie tilbyr både i trav og galopp er utrolig vanskelig å både forstå og bearbeide i kroppen min. Noe som gjør at til tider ser jeg ut som en filledukke på ryggen hennes. Det begynner å komme seg mot noe jeg kan være litt mer fornøyd med i skritt. Ikke i mål, men ting kommer seg. Bedre ned på innvendig seteben, og bedre frem med min utvendige skulder. I trav har jeg nå kommet dit at jeg klarer å sitte på Bobbie når hun tar i litt og faktisk traver. Jada, tok meg bare nesten tre år. Men jeg sitter som en potetsekk, jeg sitter helt i motsatt ende av bevegelsesretningen og jeg gjør altså ikke så mye annet enn å sitte på. Men jeg sitter på, og Bobbie traver så fint og flott, selv om jeg er helt på bærtur. Så da var det bare igjen for meg å innse at jeg må lære meg å ri. Det var det der med hesten og læremester ogsånn. I love it! Jeg føler bare at jeg må bli flink, og det gjerne litt brennkvikt. Vi galopperte litt også, og kunne faktisk både "samle" og sende frem og ned i galoppen! For hvem som helst andre enn meg, så syntes det nok ikke i det heletatt at vi gjorde det, men jeg kjente den lille "shit, tungt!" når jeg satt meg litt tilbake, og jeg kjente den lille "shit, slitsomt!" når jeg ba henne om å gå frem igjen. Men hun svarte, og vi kan faktisk tenke i den retningen. I galopp! Supergøy! Selv om galoppen er gøy, så var det som skjedde da vi egentlig var ferdig med økta enda morsommere. Galleriet under oppsummerer dagen. Og bare fordi det fortener sin egen lille hedersplass. Dette bildet betyr mye. En illustrasjon på hvor langt vi har kommet både i forhold til Bobbies spøkelsestitting på utebana, og galoppen med henne. Nå tør jeg faktisk dette! Og det er en god følelse!
Bobbie har blitt trent mye fra bakken den siste tiden. Det har resultert i at når jeg i dag satt meg opp, pekte hun nese av meg fordi jeg ikke klarer å henge med på utviklingen hennes. Det er noe med den følelsen av at det er din hest som er din læremester. Sånn virkelig. Jeg har etter Bentkurset og Monikakurset fått en mye større forståelse for begrepet balanse, noe som har fått meg til å føle meg totalt i ubalanse. Derfor har jeg ikke ridd så mye, og heller jobbet med å bedre Bobbies egenbalanse. Som om ikke hun skal ha nok med å balansere seg selv, om ikke hun skal ha en ubalansert Ragnhild på ryggen. Det har tydeligvis gitt resultater.
Fra å være ponnien som bukket i galoppfatningene, som synes galopp var no' herk, som var villbasse og stakk i galoppen, så tilbyr hun den nå selv - også når jeg rir. Jeg ber om trav, hun fatter galopp. Ja, det er bare en fatning foreløpig, også stopper hun gjerne og lurer på om hun har vært flink, men hun tilbyr det. Og om jeg ber om trav, hun tilbyr galopp og jeg sier galopp, så holder hun galoppen en stund. Til jeg havner i ubalanse. Jeg rei henne i dag for første gang på lenge i hallen med kapsun og pute. I skritt hadde vi de beste versadene langs nesten hele langsiden. Løs innertøyle, utvendig skulder over innvendig hofte, bare flyyyte! Jeg hadde kontroll på min kropp. I traven fikk jeg galopp, og de gangene jeg fikk trav, så fikk jeg med rygg, så jeg ble hevet ut av balanse = Bobbie stopper. Hun forteller meg så tydelig når jeg ikke klarer å sitte i balanse, men det var et sted i økta jeg måtte pent spørre henne om hun kunne være så vennlig og kanskje la mutter'n få gjøre litt flere feil sånn at jeg faktisk får tid til å kjenne litt hva som skjer før det stopper opp. Greia er det at jeg knapt nok skal puste feil før Bobbie stopper. Og jeg skal love at det er ganske lett å puste feil når man ikke helt er i balanse. Og klemmer jeg meg for hardt fast med låra, eller lener meg for mye fram (eventuelt tilbake med stive hofter), så stopper hun. Det føles som å sitte på en hest som kan en million forskjellige signaler, også kan du selv bare åtte. Skritt, trav, galopp, versade, travers, stopp, sving høyre og sving venstre. Problemet er at Bobbie kjenner på alle nyansene i mellom alle de åtte og den millionen. De kjenner ikke jeg enda. Derfor får jeg stopp i galopp. Derfor får jeg galopp i trav. Derfor får jeg passagesving i trav (som om ikke det hiver meg ut av balanse). Derfor får jeg en ponni som stopper med et hode som bøyer seg bak til sjenkelen min og sier "Jeg er flink, mutter'n. Heng med'a! (PS: Kan jeg få en godbit?)" Det er ren og skjær luksus å få kjenne på hvor utrolig flink hesten din faktisk er. Også er det utrolig inspirerende for meg å tenke at jeg skal klare å ri på det Bobbie tilbyr - en dag. Når hun er så herlig og tilbyr så masse flott, så kan jeg jo ikke annet enn å lære meg å sitte på det. I balanse. Jeg har vært litt hippie den siste drøye måneden, og jeg kommer nok fortsatt til å være litt hippie, men for første gang i dag kjente jeg at jeg gleder meg ordentlig til Michellekurset. Da skal jeg i allefall ha en økt med Bobbie fra bakken og i longelina for å få kikka på ting der, også har jeg bestemt meg for at jeg skal ha en økt med sitstrening, hvor Michelle longerer Bobbie og jeg får sitte på og bare kjenne. Det er akkurat hva jeg trenger nå, kjenner jeg. Så kanskje en dag kjære Bobbie, blir jeg like flink som deg. Kanskje. Etter to beståtte prøver ble tredje og siste økt for Bent Branderup utnyttet til å trekke så mye hjelp som mulig ut av han, i forhold til min videre trening med Bobbie. Det er ikke mye konkrete tilbakemeldinger man får fra Bent når man tar prøver, og siden begge øktene mine på lørdag ble brukt på det, så måtte jeg utnytte søndagen til det fulle. Jeg hadde spørsmål og ønske om å få gå igjennom både det ene og det andre, alt fra holdt til galopp, så det var bare å starte fra begynnelsen. Timen blir illustrert av bilder som snille Thea Kristine Nilsen har tatt av oss. Takk! Bobbie forstår bedre og bedre arbeidet i holdtet, men jeg trøbler med at hun ofte får "katterygg" istedetfor å senke bakparten. Vi kikket på dette, og cluet er så enkelt som at jeg skal be om mindre, slik at hun ikke gjør feil. (Synes forøvrlig det er ganske påfallende hvordan hun strammer magemusklene når hun samler seg. Gir et lite innblikk i hvorfor man ikke skal stramme gjorden for hardt - hesten vil jo forhindres i å samle seg og bli rund.) Bent lurte også på om jeg hadde trent på skoleholdtet i skritt, og jeg tror jeg der i et lite sekund så litt himmelfallen ut. Skoleholdt - i skritt? Skoleholdtet er jo "bare" en halvparade, og kan på samme måte som den kan gjøres i holdt, også gjøres i skritt, trav og galopp. Så for å minimere det at Bobbie skyter rygg når vi jobber med halvparaden/skoleholdtet stillestående, så kan bevegelse hjelpe oss i forståelsen av å ta mer vekt på bakbeina. Derfor fikk jeg oppgaven å gjøre det samme i skritt: flytte vekten bakover. Bent sa at det var akkurat samme prinsipp i trav, og jeg tenkte i mitt stille sinn: "hehe, ja, det er det nok. Det får jeg ta en annen gang..... Vi kan ikke gjøre sånt nå.. Eller... Hey, la det stå til, nå har jeg muligheten til å få hjelp av Bent!" Så jeg prøvde å samle Bobbie godt nok opp i skritt, også gjøre en overgang, eller et taktskifte opp i trav. Vanskelig synes både Bobbie og jeg. Dette er en av grunnene til at jeg bare digger Bobbie. Når jeg blir uklar i signalene mine og ikke helt vet hva jeg ber om, så skal hun iallefall ha stjerner i boka for å prøve. Og forsøkene er ikke alltid så dumme. Hun har skjønt poenget med å ta vekt på bakbeina og hun vet at jeg ønsker noe i den retningen. Også har hun før hun kom til meg vært påbegynt innlæring av spanske steg. Jeg har prøvd å plukke det av henne, men den reaksjonen med et løftet frambein sitter utrolig godt innprenta, og det kommer innimellom når hun absolutt ikke forstår hva jeg mener. Disse to reaksjonene kombinert var resultatet da jeg ba om en samlet overgang i trav. Senket bakpart og spanskt steg = Bobbie på bildet. Det er så kjekt når de tenker selv, og tør å prøve! Etter litt bakkearbeid hoppet jeg opp for litt ridning, og der fikk jeg startet med noen basisøvelser, og ble blant annet bevisst en veldig artig bruk av pisken. Det startet med at jeg skulle få bedre respons fra Bobbie i bøyningen på venstre hånd. Jeg fikk beskjed om å holde tøylene 3-1, slik at jeg lettere kunne bruke stangtøylen til å bøye henne rundt og gjøre henne hul i skulderen, og kapsuntøylen til å få bøyningen. Vi testet litt dette, men fikk ikke helt den reaksjonen vi ønsket. Jeg fikk beskjed av Bent om å ta tøylene i én hånd, slik at jeg kunne bruke pisken mer som en pekestokk mot de punktene Bobbie ikke responderte. Blant annet i travers på venstre hånd har hun litt problemer med å få igjennom bøyning og stilling ordentlig, men istedetfor at jeg skal bli større og større i tøyler og sjenkler, så skal hun få en bedre reaksjon når pisken blir vist mot halsen. Merk: Vist. Som Bent sa: "Signalet er ofte bedre enn presset. Tøyler og kapsun og sete gir press på hesten. Signalet får henne til å forstå. Det er bedre." Jeg fikk også prøvd litt mer trav for Bent. Bobbie var i grunnen veldig fint, men vi klarte ikke å slippe oss like mye løs som det vi gjør hjemme, så dette gode, store travet som hun har vist hjemme ved flere anledninger, det kom vi ikke helt til. Allikevel føltes hun bløt og god å ri på, så vi fikk vist oss fra flere sider, både mer samlet og mer frem og ned, uten å kolapse helt. Litt ekstra stas var det å høre fra Bent at "I think with this horse, it is obvious that we could take her forward and back, just from the point of weight. And then we are very, very close to what Pluvinel says, to lead the horse alone from the seat." (og jada, jeg vet at det var akkurat hva han sa, for jeg har det på film =D ) Etter vi hadde travet var beskjeden fra Bent klar: "You can develop your seat in bigger movements, and in smaller movements." Med trykk på "you". "You can never be in harmony with your horse in bigger movements than you can sit. So in this case, it's not the horse beeing limited." Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg føler meg så tvers igjennom heldig som har en så tålmodig, flink og herlig Bobbie å lære av. Men som travbildene avslører, spesielt det første hvor hun strekker på seg: Ragnhild må lære seg å ri, og å være i balanse i bevegelsen. Og det kommer uten tvil til syne i galoppen. Samtidig så er jeg nødt til å galoppere for å lære å galoppere. Jeg lærer jo ikke uten å gjøre feil. Så her er flinke Bobbie som prøver å lære Ragnhild å galoppere. For meg var det hovedsakelig viktig å bare få galoppert litt med Bobbie, bare for å kjenne at hun ikke eksploderte. Vi har jo ikke akkurat jobbet i galopp tidligere, kun trent fatninger, og å holde galoppen. Bent ga oss dog litt utfordringer, og den røde tråden fra arbeidet i holdt ble ført videre. Jeg skulle sende hun litt frem og ned, og jeg skulle "samle" henne opp og tilbake - i galopp. Bobbie synes det var uhyre tungt, og jeg sleit med koordinasjonen, men hun responderte faktisk pittelitt. Særlig på høyre hånd. Vi jobbet i galopp! Første gang noen sinne jeg i det heletatt har tenkt så langt. Men det er akkurat det som er så gøy med Bent, for vi får akkurat de gode utfordringene som vi lærer uhyre masse av, og kan jobbe mer med hjemme. Proppet full av kunnskap og proppet full av glede kunne vi avslutte økta med et stort smil. Sant Bobbie? Vi fikk gått igjennom alt det jeg hadde et ønske om å gå igjennom i løpet av økta, så jeg følte virkelig jeg hadde fått maksimalt ut av kurset. Takket være at Bent tok oss igjennom væpnerprøven på lørdagen, kunne søndagen min benyttes til mitt arbeid videre, og jeg har virkelig fått mange nye, gode tanker rundt veien vår videre. Så var det bare å få bearbeidet alle de kloke ordene og gode tankene. Jeg må få rette en stor, stor takk til snille Therese med bestehesten Knut, som var støttekontaktene vår igjennom helga. Siden det var en del som stod på spill ønsket jeg ikke å risikere at Bobbies sporadiske separasjonsangst skulle slå inn akkurat denne helga. Therese var derfor så grei at hun tok med seg Knut inn i hallen sammen med oss, slik at Bobbie hadde selskap. Magefølelsen min sier at Bobbie var så rolig at det hadde gått greit uten, men det var virkelig ikke verdt å få spolert et kurs, og iallefall ikke et Bent-kurs på grunn av hysterisk hoppetusse. Vi skal ned til Gunnerud igjen i midten av juli for Michellekurs - da skal trollet få øve seg på å være aleine i hallen. Men for denne gangen: Tusen, tusen takk Therese! Ellers sendes det en stjerne både til Thea for de herlige bildene, Anna Lene for filminga, kjøringa, hjelpa og støtten, til Monika for kursarrangering, til Stine for hjelp og forståelse for Prinsesse Bobbie med egne meninger, og til alle de søte menneskene som kom med så mange herlige ord under kurset og i etterkant, ja egentlig takk til alle!
Og ikke minst: Tusen takk til Bent for at vi får ta del i den helhetlige kunnskapen om både hest og menneske. Og: Tusen takk til verdens beste Michelle for at du har tatt oss dit vi har kommet. Det er rart hvordan man føler for en slik takketale når man har opplevd så mye godt, men jeg vet at uten menneskene rundt, så ville vi ikke vært den vi er. Også aller mest: Takk til verdens beste, tålmodigste, kuleste, rareste Bobbie Jo! TAKK FOR EN HERLIG HELG! Jeg hadde planen helt klar! Det ga meg bare litt hakeslepp at selveste Bent Branderup hadde en helt annen plan for oss. Bobbie og jeg har vært så heldig å få delta på det ene kurset med Bent Branderup som arrangeres i Norge. Vi har såvidt tenkt i retningen væpnerprøve, uten at jeg helt har turt å slå det sånn veldig fast at vi skulle ta den. Første utfordring ble å bestå bakkearbeid- og longeprøven, men den fikk vi heldigvis unna den første økta. Planen min var, etter råd fra min gode trener Michelle, å ri andre timen for Bent (vi har to timer lørdag, og én søndag). Jeg skulle ri igjennom noen av momentene, få litt tilbakemeldinger på hva vi kan forbedre, også kjenne etter hvordan Bobbie kjentes ut, før jeg bestemte meg om jeg skulle ta prøven eller ikke på søndag. Så lørdag andre time "stilte jeg til start", klar for en helt vanlig rideøkt. Og det var også hva det startet som. Bobbie kikket litt ut av porten, så Bent ba meg stille henne opp slik at hun kunne kikke ut på det hun var interessert i. Siden porten ligger opp mot midtlinja, stilte jeg henne opp på midtlinja, og der starta vi vårt arbeid i holdt. Vi fikk litt tilbakemeldinger fra Bent, og jeg skrittet ut på sporet. I det vi kom ut på sporet, så sier Bent "then take the diagonal". I det øyeblikket forstod jeg hva som var på gang, og jeg kunne ikke annet enn å kose meg. Etter anvisning fra Bent fikk vi ridd igjennom hele væpnerprogrammet, og til tross for noen feil litt hist og her, så kom vi oss - helt uforberedt igjennom - med et smil! Tusen takk til Anna Lene for filming av hele prøven! Det var rett og slett en herlig følelse! Jeg hadde to ting jeg hadde lovet meg selv å tenke på mens jeg rei for Bent, og det var skuldrene mine (utvendig skulder frem og inn!), og tøylene (kortere). Jeg klarte å tenke på skuldrene i større grad enn normalt (uten at de var på plass hele tiden), men tøylene kom jeg først på da jeg fikk se filmen i etterkant. Resten bare fløyt egentlig. Bobbie var en drøm å sitte på - det er noe magisk med disse Bent-kursene. Og bortsett fra en kommentar på Bobbies venstrestilling i traversen, som gir utslag oppover i gangartene, så var resten av prøven fin. Det med venstrehånd er jeg jo meget klar over fra før av, og forventet forsåvidt å få en eller annen kommentar på, så det var helt greit å få bekreftet det igjen. Så: Hurra! Bestått væpnerprøve, og det helt uten at jeg visste at jeg skulle ta den! Jeg måtte takke Bent for at han hadde latt meg gå igjennom prøven på denne måten. På den måten slapp jeg all nervøsitet, både før og under ridninga. Det førte til at jeg ved flere anledninger kunne smile og kose meg under prøven, og det var bare herlig! Thea var en engel og knipset bilder under prøven. Under kommer et utvalg av noen riktige og noen litt mer feil, til analysering og læring for meg selv, og forhåpentligvis også noen andre. Et bilde som ikke fikk plass i galleriet grunnet lang bildetekst. Et SUPERT eksempel på "how not to!" Dette er typisk meg: Prøver å sitte ned på innvendig seteben, men sitter så mye ned at overkroppen må kompensere ved og lene seg ut. Resultatet er at jeg føler at jeg sitter rett (haha, kan du tro...), men sannheten er at jeg sitter på utvendig. Ikke rart Bobbie ikke har rett bøyning med en rytter på ville veier. Takket være Thea fikk vi også noen knips som er veldig illustrerende av vårt arbeid i holdt. Først: The right way. Bobbie frem og ned i versade i holdt, for så å flytte vekten bak på hovedsakelig innvendig bakbein, og dermed få innvendig hofte frem og ned. Det er akkurat dette arbeidet som er så uhyre kult! Hesten kan lære seg å flytte vekten rundt om i kroppen sin uten å flytte beina. Legg merke til blant annet følgende:
Til høyre (uten at jeg forstår det, det er jo den siden som er enklest å jobbe med), så gjør Bobbie det her veldig ofte feil ved at hun i stedetfor å føre vekten bak til innvendig ben, så fører hun den bak til utvendig. Dette kuset intet unntak. Se hvordan hoften svinger ut istedetfor å svinge inn når jeg tar henne tilbake i samling. Så slik skal det altså ikke gjøres. Selv er jeg også mye mindre med i kroppen her - kan kanskje ha en sammenheng? Lærerikt å se og tenke over! Nok nerding fra min side.
Kort oppsummert: Jeg stod på væpnerprøven! Og jeg visste ikke at jeg skulle ta den en gang! Det ville si en deilig kveld hvor jeg bare kunne glede meg til søndagens ridetime. Der ville jeg forhåpentligvis få tid og mulighet til å stille spørsmål ved ting jeg ikke helt har fattet når jeg trener hjemme, og ingen ting var bedre enn det! Jeg må også få nevne alle gratulasjonene, klemmene og de utrolig varme ordene jeg fikk etter timen, det var så hyggelig! Så tusen takk alle sammen! Og igjen: Tusen takk til Michelle som så stødig har tatt Bobbie og meg igjennom denne reisen, og som skal følge oss videre på reisen. På den rosa skyen, for det var virkelig hva den var etter lørdagens to økter! Jeg var enkelt og greit: High on horses! Et år siden sist, og vips så er dagen her. I morgen reiser vi til Gunnerud og Bent-kurs. Oppladningen i dag bestod av en liten rideøkt i hallen, hvor Bobbie imponerte stort! Ikke helt 100 prosent på alt det ridetekniske, men med et fulldrevent snekkerverksted (spikerpistol, hamring, hvinende skruing og en kappsag som gikk i tide og utide, pluss materialer som ble bært hit og dit, og to som jobbet) på andre siden av vantet i hallen, så var jeg bare utrolig glad for at frøkna ikke skvatt en eneste gang. I vinter skvatt hun en halv langside om noen gikk inn døra i hallen. Nå hadde vi såpass ro at vi faktisk fikk ridd både skritt, trav og galopp, og det helt uten noe bukk og sprett. Herlig! Noe rideteknisk er det alltid å plukke på, men det er jo også derfor vi skal på kurs - vi skal bli bedre! Nå skal jeg ikke få forhåpningene for høyt opp, for jeg kjenner Bobbie såpass godt nå at jeg vet det ikke skal mye til for å antenne frøken Fryd, men om ikke annet, så reiser jeg til Gunnerud med en enorm og ærlig ro i magen, fordi Bobbie har vært så fin den siste tiden! Og at jeg har den ærlige roen selv er i alle fall ingen negativ ting! Maren var igjen en superengel og tok noen bilder av oss i dag. Så slik ser vi ut siste økta hjemme, før vi skal i ilden for mesteren selv. Tok med Bobbie opp i stallen, salte av, spylte hun litt mellom puppene og litt lett over ryggen og satt hun ut i paddocken etter litt gressing. Der fikk hun noen høystrå og gomle på, også var planen at jeg skulle bli med ned på utebanen en liten tur sammen med Maren, og at jeg kunne ta litt bilder. I det Maren står og saler på observerer jeg i øyekroken at Bobbie knekker sammen i frambeina, men ombestemmer seg så, og reiser seg opp igjen. Jeg klør meg i hodet. Forsøkte hun akkurat å rulle - igjen? Siden Maren skulle ned med Birdie, og jeg visste det ikke var noen andre nede på utebana tenkte jeg at jeg måtte prøve noe litt interessant, så jeg hentet Bobbie igjen fra paddocken og tok hun med meg ned på utebana og slapp henne, mens Maren rei. Hva tror du skjedde? Sånn omtrent ett minutt etter vi hadde kommet inn på bana: Ikke er hun redd for snekkere bak vantet, og nå hun har begynt å rulle. Si meg, hvor er ponnien min, og hvilken frøken er dette? Må gudene vite hva som skjer, men ingen ting gleder meg mer enn at Bobbie i sitt åttende år endelig har funnet ut at det er helt hestelig normalt å ta seg en rull. Søteste Damen! (det hadde dog ikke gjort noe at min - til nå - rene frøken kunne ventet til etter Bent-kurset med å innse at rulling er kult. Nå må jeg jo pusse henne også...) Så igjen: En helt herlig hestedag i stallen. Kunne ikke bedt om bedre oppladning til kurs. Jeg er nøktern optimist og håper det er noe av den samme Bobbie jeg har hatt de siste dagene, som blir med meg på kurs. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe annet. Men skulle jeg få med den andre, litt mer eksplosive Bobbie, så vet jeg at det går bra det også!
Nå gleder jeg meg til en fantastisk helg med ny kunnskap, lærdom og ikke minst møte med mange herlige mennesker og hester! Ønsk oss lykke til! Mindre enn en uke - for om en uke er vi ferdige. Om fem dager er vi i Drammen. På Bent-kurs! Og oppladningen? Vi lader vel på et vis, men tar det meste som det kommer. Noen "optimal" oppladning til Bent-kurs får vi vel aldri, og godt nok forberedt blir vi nok heller aldri. Det gikk litt feil retning under forrige Michellekurs, da Bobbie eksploderte litt i galoppen, og siden da, så har vi hatt litt eksplosjonsproblemer i tide og utide. Nå virker det dog som om vi har fått det bedre og bedre under kontroll, men det har også gått ut over annen planlagt jobbing. Så at vi er noe godt forberedt skal jeg ikke påstå, men vi har kommet oss langt på noen områder som ikke går på det rent ridetekniske. Så vi kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer! Når det er sagt, så hadde jeg allikevel en av de bedre øktene med Bobbie på lenge i dag. Det er litt morsomt, for i går tenkte jeg at det i grunnen er lengesiden jeg har hatt en økt hvor jeg virkelig har følt meg glad etter økta. Sånn virkelig, ordentlig glad liksom. Sånn kile-i-magen-glad. Det er nok akkurat like mye, om ikke mer, min feil enn noen andres feil, men Bobbie er jo en liten drømmedame, og fikser det for meg. I dag rei vi i hallen med Maren og Birdie ganske tidlig på morgenen. På andre siden av vantet drev stalleieren med krafse og jobba. Og lyder på andre siden av vantet, som Bobbie ikke ser, er noe hun normalt reagerer ganske kraftig på. Ikke i dag. At job-mannen kom kjørende inn tre-fire ganger i løpet av økta reagerte hun heller ikke på. Og den ene gangen jeg kjente at hun krøllet bakparten under seg for å fortsette fram i et byks, da bare stoppet hun. Det var så deilig å kjenne. Det er ordentlig lengesiden jeg virkelig har kunne slappe av på henne, men det kunne jeg i dag, og med det resultatet at hun var en liten formbar smørklump under meg. Versadene som har manglet den siste tiden kom på plass så fort jeg kom meg på plass, og traversen sitter uten problemer. Vendingene er der når jeg får magen min fram i bevegelsesretningen og ikke blir hengende etter. I trav var hun litt kort, men hun gjorde det hun skulle, selv om versadene er tunge og vanskelige. Jeg red igjennom noen momenter av væpnerprøven i trav, og hun går dem greit, selv om jeg roter litt. Særlig samling i versade - ouff, synes Bobbie! De diagonale traversene i trav kommer seg, men generelt sett det å gå fram i trav synes Bobbie er noe reinspikka tull. Så vi hadde en diagonal og en langside i litt framovertrav, og overraskende nok, når hun først kom inn i det moduset, så var hun utrolig fin. Og jeg klarte samtidig å sitte på henne hele veien. God følelse! Galoppen var vi innom en gang på hver hånd bare for å ha gjort det, og Bobbie galopperer nå volte både i høyre og venstregalopp uten noe tull. Bank i bordet. Avslutta så med en liten samling i trav langs sporet, og guuud - the feeling. Ikke at jeg vet hvordan det skal føles eller se ut, men magenfølelsen sier at vi der nærmer oss tett på de halve stegene. Godfølelse! Ordentlig godfølelse! Og hele økta rei vi på cavemoren! Setet begynner å fungere bare bedre og bedre, og Bobbie er så flink! Ellers har jeg brukt deler av den siste tiden på å skremme livet av Bobbie ved å gå inn i paddocken hennes med en strømtråd. Siden sjefen og paddockvenninne Lyra har fått sko på beina, og jeg ikke tør risikere noe før Bentkurset, så har vi skilt de to frøknene - med strømtråd. Jeg bar strømtråden inn i paddocken, og Bobbie kom for å hilse. Hun så det ikke før det var for seint, og kom nær strømtråden. Ikke det at det var strøm i den, det veit jeg jo - jeg holdt i den, men Bobbie flippet totalt. Helt hysterisk, og jeg fikk skylda for at Bobbie hadde fått strøm(tråd på seg). Hun var hysterisk redd meg resten av dagen, og de første minuttene fikk jeg ikke komme nær henne en gang. Såpass ille at hun sparket etter meg av redsel. Fikk overtalt henne til at jeg ikke var livsfarlig med noen godbiter og litt klø på utvalgte steder. Da jeg dagen etterpå fikk for meg at jeg skulle legge meg ned i halmkrybba til Bobbie holdt øynene hennes på å sprette ut av hodet hennes, men med litt godsnakk og godbiter, så kunne hun etterhvert komme litt nærme. Det endte med en kløstund av dimensjoner, og en tobeint totalt dekt av pels. Dagens visdomsord ble: "Ligg ei under en hakerøytende hest og klø den på røytepunktet!". Eller noe slikt. Koselig var det iallefall! I dag fikk jeg også opp noe jeg har tenkt på en lang stund, og som jeg er fryktelig spent på om fungerer eller ikke. Bobbie får etter en ganske kraftig reaksjon på gress i fjor sommer, ikke lov å gå på beite i år. Det skjærer meg langt og dypt og inderlig inn i hjerterota at frøkna ikke skal få nye beitelivet, men når hun blir syk, mulig dødssyk av å gå på beite, så har jeg ikke noe valg. Paddocklivet blir da Bobbies liv i sommer, og jeg har så langt som mulig prøvd de siste ukene å ha henne ute om natta også. Er ikke noe poeng å ha henne inne i boks når det er så fint vær ute. Det eneste som bekymrer meg har vært tilgangen til ly. Bobbie har alltid vært en "værpyse", og trives best under tak når det har vært uhyggelig vær. I tillegg har jeg hatt dårlig samvittighet for å la Bobbie stå uten tilgang på skygge når sola steiker som verst. Takket være mine fantastiske (nevnte jeg det tydelig nok: FANTASTISKE!) stalleiere på Aalerud, så har jeg med tre gjerdestolper og litt strømtråd, fått lagd den fineste lille "miniutegangen" til Bobbie! Det har seg slik at Bobbies paddock ligger rett ved enden på uteboksene. Og på den enden så er det litt ekstra tak. Der har jeg til nå fått oppbevare en halmball. Men litt tankevirksomhet den siste tiden har resultert i at Bobbie nå har fått tak i paddocken sin! Om hun blir å bruke det? Aner ikke! Men nå har hestemammahjertet mitt litt bedre samvittighet både i øsende regn og i strålende sol. Nå har hun litt le. Hun står litt mer "aleine" når hun er nede under taket, og det kan nok være en avgjørende faktor på om hun vil bruke det eller ikke. Men jeg får bare se det an. Uansett hva, så føler jeg meg ganske sikker på at hun kommer til å bruke halmen som toalett. Det er jo bare typisk. Det blir en liten prøveperiode for å se hva som funker og ikke, så får vi ta og gjøre noen justeringer etterhvert som jeg ser hva hun foretrekker. Store plassen er det ikke der, men det er bedre enn ingenting! Jeg håper etterhvert i løpet av sommeren (forhåpentligvis så fort som mulig) at vi får en paddockkompis som går godt nok med henne til at de kan dele området. Veldig stusselig om hun skal stå aleine i hele sommer også. Paddockvenninne Lyra skal jo på beite, så hun blir borte noen måneder. Det blir nok en løsning på det! Og inntil videre håper jeg at Bobbie tar i bruk sitt nye tak! Så mens jeg har god samvittighet for at Bobbie nå har en mulighet til ly (igjen TAKK til de fantastiske stalleierne på Aalerud!), så kan jeg bruke tiden på å sy sammen en fornuftig rekkefølge til longeringsprøven jeg forhåpentligvis blir å ta på Bentkurset. Best å være ute i god tid - ehm..
Jeg skal prøve å oppdatere litt hvordan det går denne uka. Om de aller, aller siste forberedelsene til kurset, og om den fornuftige og rolige Bobbie har kommet for å bli (bank i bordet). Og ikke minst - om min vanskeligste avgjørelse akkurat nå: Skal jeg ri på cavemoren, eller skal jeg ri med bitt på kurset??? Roligheten selv har tatt turen innom. Ganske velkommen! Har de siste dagene hatt en meeeeget bedagelig Bobbie å jobbe med. Såpass bedagelig at selv da vi longerte på utebana i et av spøkelseshjørnene, så måtte jeg løpe rundt sammen med henne for å i det heletatt få henne til å galoppere. Jeg skal ikke klage, altså, men finnes det ingen mellomting? Ridemessig har jeg valgt å ri inne noen dager, rett og slett bare for å slippe å måtte bekymre meg for spøkelser, eksplosjoner og andre ulumskheter som skulle finne på å dukke opp. Jeg har rett og slett ville fokusere litt på den tekniske ridningen også, og ikke bare det mentale. Det har heldigvis gått over all forventning, minus en liten barbak-flyvetur. Dog, Bobbie var flink: Hun hadde mange fine fatninger, til tross for at det var en snekker i hallen som hoppet fram og tilbake og banket og styra. Men det blei litt luftig, og at jeg da holdt meg på, uten puta, og kun i kapsun... Nei, jeg imponerer meg selv noen ganger, og balansen må sies å være i orden. Selv om jeg et lite øyeblikk fant rompa mi foran manken på Bobbie. Men det har vært mest gode og positive økter den siste tiden, og galoppen har ikke vært noe problem i det heletatt etter den siste luftige barbakturen. I dag da jeg rei var Bobbie alt annet enn fremover, snarere tvert i mot. Jeg smattet og hoiet og husjet, men trulta diltet avsted. Jeg fattet to galopper som kjentes veldig gode ut - og siden Maren var i hallen sammen med meg måtte jeg spørre om hun kunne filme meg litt, bare for å få se litt hvordan det ser ut når vi ikke leker utskytningsrampe. De to neste galoppene synes Bobbie var litt i meste laget å be om, så hun var tung som et blylodd, men hey - hun er i det minste på bakken! Jeg må jo bare være fornøyd med det! Ikke stil, ikke eleganse, men jeg er fortsatt gørstolt! For det første: Vi kan galoppere! For det andre: Vi kan galoppere på venstre hånd! For det tredje: Vi kan galoppere en hel volte på venstrehånd!
Vi skal ikke mange månedene tilbake før det faktisk ikke var mulig. Hvor bare det å fatte venstregalopp var et problem. Nå kan vi det! Hester snakker ikke, sier du? Det gjelder bare å høre etter. Og noen ganger er ærligheten deres ganske slående. Noen hendelser står bare mer klar for deg enn andre. Bobbie og jeg hadde en slik hendelse her om dagen etter en økt på utebana. En rimelig luftig en, som sådan. Jeg vet ikke helt hva som er greia, men Bobbie og utebane har jo vært et litt interessant tema. Helga etter kurset med Michelle hvor vi hadde litt luftige galoppfatninger, så hadde jeg med meg Bobbie ut på utebana, og vi var der aleine. Utebane + aleine = baluba somregel - denne gangen intet untak. Det eneste som var forskjellig var at denne gangen var jeg fast bestemt på å ikke gi meg. Det er helt greit at jeg er i ubalanse, og at jeg kan jobbe med sitsen min, men det får virkelig være måte på i hvilken grad Bobbie skal si i fra om det på. Og det er også greit at hun har mye energi, men det skal være måte på hvordan den energien får utspring. Videoen fra kurset er bare barnemat i forhold til hva Bobbie serverte meg av hopp og sprett på utebana, og det var virkelig et guds under at jeg ikke gikk i bakken. Kun med kapsun og pute så var det rimelig interessant, men jeg holdt meg med alt hell på, og vi galopperte. Gang på gang på gang. Vi bukka og spratt og prøvde å stikke og freste rundt. Men med (en imaginær) ro i magen ba jeg igjen og igjen om galopp, til tross for pysjpopbaluba, helt til jeg etter gud vite hvor mange fatninger, jeg fikk en tilnærmet rolig fatning på høyrehånd, uten bein i alle retninger, og uten en mental eksplosjon. Det gikk godt nok fram, ja, men akseptabelt så lenge alle beina var i bakken. Følelsen da jeg hoppa av var for det første enorm lettelse i låra mine, som hadde fått seg en rundreise de alldeles ikke er vant med. Det var nesten så jeg skalv. Jeg var grusomt stolt over meg selv som hadde holdt meg på uten å ramle av, og jeg var glad for at Bobbie og jeg kunne avslutte økta med en grei galopp. Det interessante kom da jeg slapp Bobbie løs, noe jeg alltid pleier å gjøre når vi er ferdig å trene. Vi pleier da å tusle litt rundt sammen, eller eventuelt gå rett til porten og opp i stallen (hvor hun vet det venter eple eller gulrot). Hun fikk en godbit, som hun tok, før hun snudde og gikk. Hun viste ingen interesse av å være sammen med meg, og gikk heller opp til hjørnet i banen som er opp mot stallen og stod der og kikka. Sniffa litt bæsj og tusla rundt på toppen av banen. Jeg gikk ned og satte meg ved porten av banen og venta. Hun har pleid å komme før. Jeg ropte på henne, meget bevisst på at hun hørte meg, men hun kom ikke umiddebart, nei. Det tok henne rundt ti minutter å gå de 80 meterne som er banens lengde. Fra toppen og ned til meg. Nå skal det sies at jeg satt i et hjørne hun synes er litt skummelt, så hun liker ikke gå ned der aleine. Hun kom omtrent ti meter fra meg, der jeg satt og venta, før hun bråsnudde og trava opp igjen til toppen av bana. Jeg kunne ikke stoles nok på til at jeg passet på for spøkelsene i skogen. Det endte med at jeg måtte gå opp til midten av banen for å møte henne. Da kunne hun, fortsatt etter litt tankevirksomhet, finne meg god nok til å komme til. Dagen etter var jeg litt mer forberedt. Sprangsalen var på, og cavemoren var på (sikkerhetsløsninger på høyt plan - heldigvis funker det bra). Planen var bare å få noen galoppfatninger på utebana, men det var en strek i regningen at det var to hester på banen fra før. Jeg var motivert for galopparbeid, men jeg vet at Bobbie er mye roligere når det er andre hester på banen, så det var lite sansynlig med noe baluba siden de andre var der. I tillegg vet jeg at det at hester går fra Damen er ting som ikke blir satt pris på. Greit nok at jeg ville trene på galopp og baluba, men galopp + forlatt vet jeg kan bli ekstra baluba. Og med mine hysterisk støle lår var jeg ikke helt motivert for det. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg skulle galoppere. Bobbie var tvers igjennom en stjerne. Hun leet ikke på et øre når de to hesten gikk. Hun fattet galopp på høyre og venstre hånd. Ikke et bukk, ingen ting kunne vippe henne av pinnen. Vi galopperte fatning på fatning på fatning. Det var nesten slik at jeg ikke ville slutte, men det gjelder å gi seg mens man er på topp. Magien skjedde da jeg slapp Bobbie da vi var ferdige. Hun fikk en godbit, som hun pleier. Med forrige dagen godt i minne tuslet jeg oppover mot porten. Bak meg hørte jeg "tass-tass-tass-tass". Med senket hode kom Bobbie tuslende med meg oppover til porten. Som den største selvfølgeligheten i verden. Hun skulle da være med til porten? Det er lite annet å gjøre enn å trekke på smilebåndet. Det er absolutt ikke gøy når Bobbie så tydelig viser at økta ikke har vært kjekk, men samtidig er det veldig deilig den evnen hester har til å leve i nuet og dagen etter var gårsdagen glemt. Vi skulle vært like flinke til det! Jeg kommer virkelig ikke over hvor heldige vi er som får jobbe med disse ytterst tilgivende dyrene. Ha bare i minnet at med denne tilgivenheten følger også et enormt ansvar fra oss mennesker om å ikke misbruke den. Akkurat hva det var som antente frøken Fryd er usikkert, men luftig - det ble det! Heldigvis har ting bedret seg med Bobbie, så første del av økta gikk ganske greit. Hun var litt våken, men ikke verre enn at vi hadde en ok dialog. Så kom galoppen, og jeg skulle ikke mer enn rekke å tenke "ga...", så var hun antent til tusen. Egentlig så er det litt rart, for når hun er så rolig i utgangspunktet, så pleier hun å være ganske grei også i galoppen, men ikke denne dagen. Resultatet ble at vi alldeles ikke fikk vist hva vi egentlig kan i galopparbeidet, men så fikk vi da forsøkt oss på litt alternative skoler over jorden. Dog, la oss ta det fra begynnelsen. Vi fikk jobbet litt i skritt til å begynne med, med fokus på sits, halvparader som går igjennom og samling. Ekstra morsomt var den "nye" øvelsen vi fikk av Michelle, hvor vi skrittet frem, samlet opp, overgang til holdt, vektforskyving bakover (mot skoleparaden) også ta Bobbie opp i skritt fra det samlede holdtet. Enkelt - nix, og særlig ikke når Bobbie gjør litt mer enn hva kroppen enda evner, men absolutt en kjekk øvelse som vi tar med oss videre! I traven fikk vi gå igjennom det som er vanskeligst for oss, nemlig de diagonale traversene, samt vendingene. Også renversen i trav, da. At det skal være så vanskelig å sitte rett i renvers! Fysj. Så kom galoppen da. Det er ikke så mye å si annet enn at Damen eksploderte. Det virker som om hun har en eller annen foreløpig uviss grunn for å være litt eksplosiv, også når jeg da (av - i mine øyne - naturlige årsaker) spenner meg en smule (for å ikke bli katapultert ut i lufta), så blir Damen fornærmet fordi jeg ikke sitter ordentlig, også bukker hun enda mer. Vel - bildene taler nok for seg. Jeg fikk fattet på venstrehånd, hvor hun hadde en rakettstart, men jeg klarte å roe henne ned i noe som kunne ligne på galopp. Etter en halv volte i noe som kan klassifiseres som galopp, kastet jeg tøylene og hoppet av henne og sa meg fornøyd med resultatet. Jeg kunne nok ikke fått noe bedre resultat enn det jeg fikk der og da. Snille Maren var på plass og filmet hele timen min. Jeg har klipt sammen en film fra økta, og filmen viser først litt av vårt skrittarbeid, inkludert vår "nye" øvelse med holdt og vekten bakover. Travet vi viser på filmen viser oss ikke fra vår beste side, men det viser veldig ærlig hvor vi (les: jeg) skal utvikle meg videre akkurat nå. Også er det et lite utvalg av flyforsøkene da. Jeg vil bare si at jeg er stolt over at jeg ikke smakte sanda der, for å sitte på den flyvemaskinen uten annet å holde deg i enn tyngdekraften (rei uten stigbøyler på puta) - det er ikke det enkleste jeg har gjort. Jeg har valgt å la Michelles kommentarer være med, så gir forhåpentligvis filmen litt mer mening (og ja, hun er dansk, men snakker svensk for at folk skal forstå). Det jeg er aller mest glad for med tanke på galoppen, det er at jeg turte å fortsette å spørre. Selv om lille MariaFlyFly var såpass "våken" som hun var, så ble det ikke en unnskyldning til å slippe unna. Det er helt greit at hun synes jeg er teit som ikke er i balanse, men vi må altså ha en liten samtale om hvordan det er greit at man sier i fra om det på. Jeg var godt nok skjelven etter økta, men samtidig ordentlig stolt fordi jeg hadde fortsatt å be til jeg faktisk fikk en grei galopp - og ikke pingla ut. Det ble en litt kjip avslutning på kurset. Jeg hadde så lyst å vise Bobbie fra sin gode side, også i galoppen. Men nå er det litt over en uke siden, og jeg kjenner hvor utrolig mye jeg har vokst på det. I skritt og trav har vi fått masse, masse hjelp, og galoppen klarte jeg å takle bedre enn noen sinne. Jeg blir mindre og mindre redd når hun driver på slik, og kan dermed vise mer ro overfor Bobbie når hun tar av. Det tror jeg kommer oss begge til gode. Men gud skal vite at det koster både fysisk og mentalt å klare og tenke "oooog pust" når du finner deg selv to og en halv meter over bakken, på en meget mobil flyvemaskin. Kurset ble uansett avsluttet på en fantastisk måte, da den utrolig hyggelige stalleieren kom med en svær kake til oss, full av vaniljekrem, bær og gele. Snakk om luksus! Takk og takk til Bjørn Åge Lehne og stall Lehne for at vi får ha kursene på et så flott sted, med stall, ridehall og paddock. Vi blir alltid møtt med velvilje og positivitet - det er helt herlig!
Takk til Anna Lene for uvurderlig hjelp med organisering i forkant, under og etter kurset. Takk til Thea og Silje for hjelp med fôring av Bobbie (og snillinger som møkka for meg - det betyr mer enn man skulle tro!). Takk til alle kursdeltakerne som deltok med sine fantastiske hester, og herlige humør, som alltid gjør kursene så gode! Takk til alle teorideltakerne som kom innom og var med og lage den gode stemningen! Takk til Thea, Maren og Anna Lene for bilder og film av Bobbie og meg. Takk til Kjetil og Østlendingen som lånte oss mikrofon i et lite kritisk øyeblikk. Takk til Dolly Dimples som leverte pizza til oss på lørdagskvelden, til tross for at de egentlig ikke leverer der vi var. Og sist, og størst: Takk til Michelle for fantastisk undervisning, hjelp, pedagogikk, hesteforståelse, menneskeforståelse og engasjement. Du er unik, og vi gleder oss alle til kurset igjen, 19. og 20. juli i Drammen! Forhåpentligvis har flyet landet. Sits, sits og mer sits. Det føltes så tungt der og da, men i etterkant har jeg forstått det mye bedre. Time nummer to for Michelle rei jeg. Her gikk vi igjen i dypet på sitsen min, og selv om jeg hadde tanker om å vise både det ene og det andre, så fikk Michelle meg tilbake og ned på jorda igjen. Ingen ting funker dersom sitsen ikke funker! Så vi nerdet oss inn i sitsen min. Jeg fikk en lyspære tent over hodet hva angår det å faktisk sitte ned på innvendig seteben. Så var det bare det å få det til. Jeg fikk også kjenne mer på det å være rett, noe man selvsagt tror man er hele tiden - helt til noen påpeker at du ikke er det. Så blir man rettet på, med følelsen om at man da sitter helt og totalt skeivt. Den følelsen består helt til man er så heldig å i etterkant få se noen av de flotte bildene som er tatt mens man rei. Da innser man plutselig at der man følte seg mest skeiv, var der man faktisk var mest rett. Det er noen utvalgte ting som særlig har festet seg etter økta: "Flytt utvendig skulder over innvendig seteben." - Jeg lener meg for mye utover. "Tenk på fienden i midten. Han skal du nå!" - Bevegelsen på volte går innover i volta, jeg må følge med og ikke henge igjen på utsiden. "Tenk at hesten skal gi din innvendige sjenkel en klem." - For å få korrekt bøyning. "Utvendig seteben blokkerer utvendig skulder sitt løft." - Jeg sitter på utvendig setebein, ikke innvendig. Timen ble brukt til mye detaljpirk på sits, så jeg velger å legge ut noen glimt fra økta som snille Thea Kristine Nilsen tok av oss. Skal vi tro bildene jobba vi uhyre masse i trav, og bare litt i skritt, men det var naturlig nok motsatt som var tilfelle. Det er bare mye finere bilder i trav. Om jeg er stolt? Ja - det er jeg faktisk. Så får jantelov bare være jantelov! Det har skjedd mye i traven til Bobbie den siste tiden, og jeg kjenner at jeg bare storgleder meg til fortsettelsen! Vi begynner å finne mer og mer balanse både i frem og ned og i samlingen. Og samlingen blir stadig bedre. Det er virkelig gøy å kjenne denne utviklingen. Og ekstra gøy var det å ta med Michelles ord hjem igjen og begynne å bearbeide det på egenhånd. Ikke tvil et sekund om at Michelle er unik til å si de tingene man trenger å høre. Tredje og siste timen for Michelle ble noe mer luftig enn jeg trodde, men heldigvis også med mange gode momenter. Blogg kommer!
Nå har jeg både hest, bein og bil. Man skulle tro jeg ikke trengte mer for å transporteres rundt. Men joda - enda et fremkomstmiddel tas nå i bruk. Jeg har jo som nevnt tidligere flyttet litt nærmere stallen. Litt over tre kilometer er det til stallen nå, og tre kilometer høres jo veldig overkommelig ut. Spesielt på sykkel! Ikke har jeg sykla på over seks år, men man glemmer jo aldri hvordan det er å sykle, sant? Det er jo greit, men å skru sammen denne sykkelen da. Ja, for det var faktisk slik det føltes da jeg kjekt nok i sykkelbutikken takket nei til å stå i kø for at verkstedet skulle montere på skjermene. Det skulle jeg da vel klare selv! Eplekjekk som jeg var. Klar for min første sykkeltur til stallen, men skjermene måtte monteres på. I pakka jeg hadde kjøpt ligger to skjermer, tre dingser i plast, en dings i metall, fem skruer av ulik lengde, to muttere, fire skiver og to små dingser med hull, en firkanta og en rund. Det sier jo seg selv at dette ikke vil gå bra. Jeg skal montere TO skjermer, og det er FEM skruer med? Og hvilken av de skruene skulle jeg nå bruke? Jeg plukket ut to som så fine ut, brukte de, og skrudde i vei. Skjermene sitter faktisk på de, og de satt på hele veien opp til stallen hvor jeg hadde planlagt å stramme dem (det glemte jeg). Men turen til stallen fortjener i seg selv en liten refleksjon. Jeg tror jeg sykla omtrent 300 meter før beina mine sa tydelig i fra at dette var aktivitet de alldeles ikke var forberedt på. Nå skal det sies at det kun er oppoverbakker fra meg og til stallen (selv om mamma mente at det ikke var så mye oppover, så mener beina mine noe helt annet, og jeg tror mest på beina mine). Jeg sykla på med godt mot, sendte noen velmente tanker til de som sykler Tour de France, og erkjente etter omtrent 500 meter at det ikke blir meg med det første. Etter en kilometer jublet jeg over tanken på at 1/3 var unnagjort, og rynket på nesa fordi de siste 2/3 er de bratteste partiene (misforstå meg rett, vi snakker ikke akkurat Mount Everest, men låra mine trodde kanskje det var det). Hvis jeg graver dypt, så finnes det et lite stabeist i meg, så jeg tråkka på, mest på vilje. Etter to kilometer var beina mine gått i koma, så da var det bare å fortsette, for de klagde ikke mer. De hadde resignert og gikk på automatikk. Heldigvis. Siste bakken gikk i noe lettere gir enn før, men jeg og sykkelen kravlet oss oppover til svingen inn på rettstrekka før stallen. For en befriende følelse å sykle rett frem! Og vips, 200 meter til og jeg var i stallen. I live. Og jeg kunne fortsatt gå! Klokka konkluderte med at jeg hadde brukt 13 minutter. Ikke det at jeg har noe å sammenligne med (tror ikke jeg skal prøve meg med Thor Hushovd f.eks...), men helt på viddene kan jeg da ikke ha vært. Håper jeg? Etter en liten hvil på benken var jeg fit for fight igjen, og Bobbie og jeg hadde en av våre beste rideøkter på utebana noen sinne. Det var energi i Damen, det var flyt og bare fryd og gammen og sitte på henne. Det må ha vært noe med den følelsen man får når man rir på en helt nyharva bane. Da vil man liksom at det skal være litt pent. Herlig! Og vips så skulle jeg sykle hjem igjen, og du og du for en følelse. Det trilla jo bare nedover. Svosj, og jeg var hjemme. Glemte å kikke på klokka da jeg kom hjem, men tror jeg brukte litt under ti minutter hjem. Og skjermene hang fortsatt på. Men jeg må huske å få strammet dem.
Moralen er at å sykle hjem er mye lettere enn å sykle til stallen, men så er det veldig morsomt å sykle til stallen når man har en sånn fin hest å sykle til! Konklusjon: Formen er elendig, men skal bli bedre. Har du forresten navntips til sykkelen? Kom med dem! Den må jo ha et navn - sant! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|