Den eneste måten å gå til livs spøkelser på, det er å utfordre dem. Og det har vi gjort. I høyeste grad. Med helt strålende vårvær de siste ukene har den lille, beskjedne utebana vår på 40*80 meter tint seg fri for is og tørket opp. Jeg har benytta hver en solstråle til å være ute - litt for å kurere Bobbies spøkelsesfrykt, og litt for å kurere min bompefrykt. Bobbie har en tendens til å sprette litt når hun ser spøkelser, men lykken har vært stor: Spøkelset er ikke sett på lenge! Vi har hatt flere økter med longering på utebana, også langs med ved den farlige langsiden hvor spøkelset oppholder seg, og det har gått helt fint, både i skritt, trav og galopp. Hurra! Jeg har hatt en stillestående økt hvor vi jobbet både fra bakken og ryggen, og veldig gøy var det da etter økta å hoppe opp på Bobbie uten utstyr og trave henne ned til porten. Da er det ikke mange spøkelser ute og går, altså! Det har også vært utrolig mange gode opplevelser med Bobbie løs på utebana. Jeg pleier alltid å ta av henne kapsunen når vi er ferdige med økta, og så lenge det kun har vært gode venner av Bobbie på utebana, så har hun fått gå løs, med overraskende bra fokus på meg. Vi har til og med galoppert både på høyre og venstrehånd mens hun har vært løs, mens andre hester har vært på banen, og hun har fortsatt fulgt meg. Her om dagen var hun faktisk så "på" at hun frivillig travet og galopperte etter meg, noe hun veldig sjeldent gjør. Kan i grunnen ikke huske om hun har gjort det før. Som regel pleier hun bare å skritte, uten helt å forstå hvorfor hun må gå noe fortere enn det. Så alt i alt: Veldig mange GODE opplevelser på utebana, noe som har vært veldig deilig. Men vi har selvsagt også tilbakeslagene. Selv om jeg egentlig ikke klarer å se på det som et tilbakeslag. Det var på tirsdag, da vi var på utebana for å ri. Det var tre andre hester på bana, som straks var ferdige med økta, og jeg så for meg at Bobbie kom til å si i fra hva hun synes når de tre gikk. Først gikk den ene, og Bobbie brydde seg overraskende lite. Så gikk de to andre samtidig, og selv om hun kikka litt, så var hun overraskende rolig. Vi hadde fint og rolig både skritt og trav-arbeid, før plutselig tre stykker kom gående igjennom skogen. Da flippet frøken Fryd. Bakover, framover, hit og dit, men jeg holdt meg på. Etter åtte og en halv spirrevipp på snei fra Frøken Fryd, forsvant de tre hestene opp mot stallen, uten at det gjorde det noe bedre. Vi fikk etter hvert roet noe ned, og jeg måtte, for min egen del, ha et par steg i trav, men Bobbie mente galopp. Ikke for det, den galoppen var noe av det bedre vi har hatt noen gang med tanke på takt og samling, men den avslappa overlinja var vel noe fraværende. Stilling og bøyning like så. Bobbie var høyeksplosiv, bukka et par ganger, prøvde å fly ned langsiden et par ganger, hvorpå en nesten var vellykket, men det som imponerte meg mest var meg selv. Jeg holdt meg overraskende rolig, var for første gang ikke helt anspent selv om Bobbie var spent som en felestreng, og klarte å be på nytt og på nytt om trav, selv om jeg visste at jeg ville få galopp, og at hun ville prøve å stikke i samme hjørne. Resultatet ble etter en god del om-og-men (hvor jeg synes jeg var tøff!) en Bobbie som kunne trave tilnærmet avslappet i fire-fem steg, også ga jeg meg. Det var alldeles ikke en artig Bobbie å ha med å gjøre, for hun er ikke kul når hun er i det bumpe-humøret sitt, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på henne når hun spretter, som jeg gjorde da. Og da er det også lettere å la hun sprette, også forsøke å fortsette med det jeg egentlig prøver å drive med. Vi fikk uansett en fin ende på det, og jeg skal ærlig innrømme at å bli gått fra tre ganger av forskjellige hester forståelig nok er sterk kost for fine frøkner med spøkelser bak øra. Så egentlig så er jeg stolt. Stolt av Bobbie som to av tre ganger taklet relativt fint å bli gått i fra, og stolt av meg selv som for første gang følte et snev av avslappethet, selv på en bompende Bobs.
Og at vi de to siste dagene plutselig har sett hull på skoleparadeboblen har jo bare vært fantastisk. Overraskende nok på venstre hånd, men desto mer spennende. Så selv om ridningen ikke er like spot on utendørs som innendørs, så gir det oss veldig mye mentalt. Jeg skal jo ikke ha et ponnitroll som ikke kan ris ute - så enkelt er det. Og kikker jeg et lite stykke tilbake, så har vi faktisk kommet oss et langt stykke på vei i forhold til hvor vi har vært når det kommer til ridning utendørs. Så selv om vi har gått noen steg frem, noen små tilbake og noen frem igjen, så er jeg superfornøyd med frøken flippflopp - og meg selv! Ordentlig god vårfølelse :)
0 Comments
Det er veldig gøy å komme dit at man i større og større grad kan ri for primærhjelperne. Men det krever enormt mye av en. Hvem skulle tro at det er slitsomt å slappe av? Siden kurset med Monika Müller har jeg jobbet med å ri Bobbie i større grad for primærhjelperne. Det krever at jeg ikke spenner meg, at jeg slapper av og at jeg har fullt mentalt fokus på at jeg er tilstede i nuet. Enkelt? Nei, alldeles ikke. Faktisk ganske slitsomt! Det er ganske avslørende for min egen del hvor lett jeg lar meg forstyrre av omgivelser. Da jeg skulle ri i dag var vi litt flere enn normalt i hallen, og noen litt mer luftige enn andre. Istedetfor å blokke det ut (slik Bobbie faktisk er veldig flink til), så lot jeg meg stresse av det. Resultatet? Bobbie var i grunnen veldig fin og svarte som hun skulle, men så lenge jeg ikke er på nett, er stressa og ufokusert, så blir det ikke bra. Ingen god følelse for min egen del. Når man er to kropper som skal prøve å gjøre noe sammen så hjelper det ikke at hodet til den ene ikke er med i det heletatt. Mitt altså. Men jeg er superstolt av Bobbie, som til tross for at jeg var helt ute av det, var helt rolig og avslappet selv om det var en del baluba rundt ørene på henne. Hun begynner jo å bli voksen den lille Damen. Stolt!
Så ja, å slappe av på hesteryggen og være tilstede i nuet er slitsomme saker! Om jeg begynner å føle meg litt over kanten sær? Ja. "Unnskyld, men auraen din fyller rommet litt for mye, så jeg blir litt sliten i mentaliteten min. Når var du ferdig her, sa du? Jeg kan komme tilbake da, jeg. Takk, og god trening." Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg har bikka over til en sånn "sær kunstnersjel" i noen situasjoner. Jeg får unnskylde meg med at jeg er født lat, så det å bli sliten er noe jeg synes er fryktelig unødvendig. Selv i mentaliteten. Mulig det får bli dagens frase: "Sliten i mentaliteten". Og misforstå meg rett, jeg er ikke en av dem som trenger å ha det knyst stille rundt meg når jeg trener. Jeg trener gjerne med andre rundt meg, og musikk og leven om så skulle være. I dag blei det bare litt mye. Heldigvis er det ikke noe i veien for at jeg prøver igjen en annen dag. Og uansett hva: Bobbie er best! Neste gang blir kanskje jeg pittelitt bedre enn i dag. Må jo bare det, når jeg har en sånn flink hest :) Hvordan kan jeg klare å vise Bobbie hvor umåtelig stolt jeg er av henne? Det bobler i hele meg etter helgens fantastiske kurs med Monika Müller! Når værvarselet sier "hold deg hjemme", så legger vi ut på veien med nesa mot årets første kurs. En vitamininsprøytning av dimensjoner! Forstyrr minst mulig! Fremme på Stall Sissener fikk Bobbie tildelt en koselig, åpen boks, og med litt mat så klarer Damen seg hvor som helst. Hun stod inne, mens vi tobeinte deltok på Monikas teori, som denne gangen baserte seg på primær- og sekundærhjelperne. Et tema som viste seg å være spot on for min del. Oppsummering av første teoritime i stikkordsform er som følger: * Hestene er høyre og venstrehendte, slik som oss. * Vi må overbevise hesten om at den fint kan "skrive med feil hånd". * Sammenhengen mellom bakbeinas bevegelse som henger sammen med brystkassens rotasjon som igjen henger sammen med løft i bogene. Den kan også vendes på, altså at en sammenklemt bog vil gjøre det vanskelig for brystkassen å rotere, altså vanskelig for bakbeinets innundergripen. (Det vil igjen si at det er helt ulogisk å bruke to sjenkler på en gang, da det klemmer brystkassen sammen og forhindrer bakbeinet innundergripen) * Det er vanskelig både for hest og menneske å gjøre noe om man er i ubalanse. Prøv å stå på ett bein og skriv med feil hånd. * Bittet er laget for å løse opp spenninger, derfor kan ikke spenning i bittet tilføres, siden det bare vil skape mer spenning. Hvis bittet lager spenning, vil hesten naturlig spenne i mot. * Vi leter etter å få følelsen etter to individer som har én balanse. Den balansen er en skapt balanse. * Det er fem steg alle gangarter må igjennom: - Senke hodet, strekningsberedskap. - Ta en stilling, bøyning og formgivning begge veier. Kan ikke hesten det jobber vi kun med den sterke siden. - Likesidige hjelpere, flytte hesten inn og ut. - Diagonale hjelpere. - Rakridning - få hesten i balanse på det sporet jeg rir. * Mine hjelpere skal bygge en ramme rundt hesten slik at hesten forstår. * Vår viktigste jobb på hesteryggen er å forstyrre hesten minst mulig! Alt som hjemme Så med det i minnet kikket jeg på noen av ekvipasjene før det var klart for Bobbie og meg. Målet med økta for min del var å få testa det å longere Bobbie et annet sted enn hjemme, i alle gangarter. Jeg forsøkte det på Michellekurset i september med noe flyvende resultat. Vi startet med å kikke igjennom alt av bakkearbeidsøvelser: versader, travers, diagonal travers, vending, diagonal travers, renvers på begge hender, og bortsett fra litt surr i renversen fikk vi (heldigvis) tommel opp fra Monika på det. Litt samling også, noe jeg selv har vært usikker på, men selv det fungerte i følge Monika, så da er jeg på rett vei. Filmen viser litt av vårt bakkearbeid, men kameraet bestemte seg dessverre for å gå tom for batteri da vi skulle longere, så ingen bevis fra den delen. Det skal dog sies at Bobbie kunne følgende: Skritte, overganger skritt-holdt-skritt, versader og travers i skritt + noe samling. Trave, overganger trav-skritt-trav + trav-holdt-(nesten)trav, versade og travers i trav + samling. I både skritt og trav kunne hun skifte hånd, og det at hun skiftet hånd i trav på nytt sted var bekreftelse nok for meg at det gikk bra!! Det har jo tidligere vært en liten antenning for henne, hvor hun har eksplodert. Galoppen på høyre gikk supert, og selv om hun kom med et lite hoppeti, så forholdt jeg meg helt rolig, også fortsatte hun videre i rolig galopp. Venstregaloppen fikk vi også, om enn ikke like bra som høyre, men det kan jeg jo heller ikke forvente, for vi sliter jo med akkurat det samme hjemme. Vi fikk med andre ord vist akkurat hva vi pleier å gjøre hjemme, og bare det er en stor seier i seg selv. Tidligere har Bobbie vært et lite troll på nye steder, og første økta på nytt sted (som jeg da bevisst har valgt å ta aleine fredag) har vært et mareritt. Denne gangen kunne vi komme direkte til nytt sted, og fikk vist akkurat de tinga vi kan og de tinga vi ikke kan med en nøyaktig like avslappa Bobbie som hjemme. Hurra!! Hippie-økta Teoritime nummer to startet med Monikas fine setning: "Dette kan også trenes oppe fra bakken!" Standarden var altså satt. I følge Monika selv ble denne andre teoritimen "hippie-økta", en økt om litt følelser og denslags. Høres kanskje litt "slarvete" ut, men i mine øyne var det en av de bedre øktene. Åh, det er så mye med AR som bare er så sant. * Let etter øyeblikkene hvor hest og rytter er sammen. Hvordan kan vi finne de øyeblikkene? En piaffe trenger ikke være det "magiske" man skal oppnå, du kan like gjerne får den magiske følelsen av å være sammen når du ber hesten om å senke hodet. * Se kvaliteten i det dere gjør nå! * Uansett utdanningsgrad kan man finne glede der man er. * Primærhjelpen (setet) skal alltid komme først. * Hvis sekundærhjelpen (tøyler/hånd og sjenkler) ødelegger primærhjelpen har ikke sekundærhjelpen noen funksjon! * Når hesten svarer på sekundærhjelpen overtar primærhjelpen igjen. * En primærhjelp krever mye tilstedeværelse (dette skriver jeg under på!). * Det er veldig lett for at det blir misforståelser mellom hva primærhjelpen sier og hva sekundærhjelpen vil. * Vi kan komme oss veldig, veldig langt med sekundærhjelp, men med tiden kommer vi til et punkt hvor vi ønsker å ri mer for primærhjelpen. * Møter du veggen, spør "hva må jeg gjøre for å forandre meg". * Husk å ta utgangspunkt i at du skal speile hesten. * Begynn å åpne seg selv slik at man kan gi slipp. * Det er seks deler man kan jobbe med: Hodet Frempart Rygg Bakpart Min kropp Det mentale * Hesten har forstått en øvelse hvis øvelsen kan gjøres ut i fra alle seks delene. * Disse seks delene gir nyanse i treningen. * Hvis det er balanse i øvelsen er det mulig å gjøre en forflytning. * Ikke dumforklar for hesten. Skjønner den 1+2 = 3, så skjønner den det. * Ikke korriger hesten for noe den ikke har forstått! * Den vanskeligste tingen vi driver med når vi jobber med hestene våre er å forandre oss selv mentalt. * Målet vi leter etter er følelsen "ingenting". At hest og rytter er ett, og at kroppene forflytter seg sammen. * Dagens mantra: Hendelse * Reaksjon = Resultat. Det vil si at hvis resultater blir det samme og det samme uten å bedre seg, så må reaksjonen på hendelsen forandres dersom resultatet skal endres. Stødige Damen Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me! Det morsomste med hele denne økta var at i det vi startet litt med å trave, så fattet Bobbie galopp på galopp, både på rett og bøyd spor. Så ivrig på galoppfatningene har hun aldri vært før, men vi fikk skryt for dem av Monika, så ingenting er mer positivt. Vi kom også dit at vi skulle prøve galoppfatninger, og det er faktisk (bortsett fra da vi prøvde veldig haltende for Bent), første gang vi galopperer et annet sted enn hjemme. Bobbie fattet som forventet høyregaloppen fint, men sleit litt mer med venstre. Noe jeg også gjør. Det å beholde poteten langt ned i magen når man galopperer er så vanskelig! Det beste minnet fra denne økta har i grunnen ingen ting med verken potet, versader, travers eller galopp å gjøre. Det har med da det kom et rimelig stort snøras fra taket i plasthallen vi rei i. Bobbie, som ved tidligere anledninger både på kurs og hjemme gjerne spretter sidelengs for en lyd ingen andre enn hun selv hører, skvatt tre steg avsted. Jeg klarte for en gangs skyld å forholde meg rolig, og Bobbie stoppet etter bare noen små meter og var helt rolig igjen, og vi kunne fortsette akkurat der vi slapp. Jeg gliste fra øre til øre! Monika konkluderte med at både Bobbie og jeg kan det vi skal, teknisk. Nå skal jeg lære meg å føle. Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :) Primær og sekundærhjelpere Siden vi ikke hadde oppstallingsmuligheter på stallen kjørte Bobbie og jeg til Gardermoen ridesenter hvor hun fikk stå for natta. Dagen i dag startet med at jeg forsov meg (godt gjort), men kom heldigvis i tide, og fikk med meg Monikas tredje teoritime. * Det aller viktigste du lærer hesten er ryggsving. * Hesten skal tørre å svinge med rytteren på. Når man setter seg opp forstyrrer man hestens naturlig balanse, noe som naturlig gir en spent hest. Derfor må den lære seg å svinge med oss på. Gjør den ikke det får vi heller aldri noen ridning. * Finnes det ikke ryggsving finnes det ikke ridning! * En piaffe er ingen piaffe hvis du ikke har sving. En hest kan fint løfte "armer og bein", men uten dynamikk i hele kroppen har ikke øvelsene noen hensikt. * Ved å ta vekk sving tar vi vekk bærekraft, og vi får en taktforskyving i skritt. * Det har ofte mer med motorikk å gjøre, enn styrke. * Før en samtale med kroppsdelene dine. Finn ut hva som er symptomet og hva som er problemet. Hvis høyre skulder er for langt bak kan det løses ved å ta skulderen frem, ved å ta albuen frem eller ved å ta venstre skulder bakover. Forskjellige innfallsvinkler kan gi samme svar. * Din viktigste rideleksjon er når du lærer om ryggsving slik at du etterhvert kan begynne å analysere ryggsving og lese hva som skjer i hestens kropp. * Hvis du skal bruke sitsen din til å lese hva som skjer i kroppen til hesten, er du nødt til å ha en avslappet kropp. Du kan ikke analysere noe med en spent kropp. * Du skal høre hjemme på ryggen til hesten. Ikke være en URO: Uidentifisert ridende objekt. * For å komme dit er du først og fremst nødt til å være en god passasjer. * Slipp ryggen fri! * Mitt mål er å sitte funksjonelt, ikke korrekt. En korrekt sits er det noen andre som definerer. For meg er det eneste korrekte det som er funksjonelt. * Vi er nødt til å forandre oss, og da må vi i blant gå til ytterpunktene for å overbevise kroppen om at det er greit. * Ikke gå fra hesten i hjelperne. Ta hesten med med hjelperne. * Ikke la hjelperne bli statiske. Ta vekk sekundærhjelp og la primærhjelp ta over. * Ingen ting er verdt å ødelegge sitsen for! * Gi hesten flere sjanser til å lytte til primærhjelpen. * Stol på din sits og la den få føle hva som skjer. Godfølelse i magen Jeg tok turen til Gardermoen for å hente Bobbie, som krevde kos, kos og mer kos da jeg møkket boksen hennes. Lastet henne på hengeren, kjørte til Sissener igjen, lastet av, og stod i ridehuset en halvtimes tid før det var vår tur. Rei i dag også, og hadde trygghet nok til å ri uten stigbøyler. Bare det å kunne transportere henne slik fra stall til stall, og ha en hest som var helt med da vi startet rideøkta var en fantastisk følelse. Oppgaven min lå i å tenke potetsekk, slappe av i sitsen min, og imponere Monika. Jeg hadde aldri trodd det var så slitsomt å slappe av, men gosh, det tar på! Ikke minst å klare å slappe av i alt man liksom skal gjøre. Trave for eksempel. Monika ga meg en helt ny måte å sitte på, hvor jeg skulle fjøre i magen istedetfor i korsryggen, og vips så fikk jeg faktisk vondt i magemusklene mine! Utrolig fascinerene, men det mest fascinerende var responsen jeg fikk i Bobbie. Det føles ut som om jeg nærmer meg å finne nøkkelen til svevetravet hennes. Det hjalp å få beskjeder som "ha skuldrene i magen" og "vær piruetten". Det hele handler om at jeg skal føle. Slappe av i kroppen og føle. Utrolig spennende, men utrolig vanskelig! Det er så vanskelig å beskrive ridetimen(e), for selv om vi egentlig gjorde en hel masse, så gikk det meste på å føle. Kjenne etter, slappe av og tenke på hva som skjer. En ting er at det er vanskelig å skrive om en følelse, men å ta bilde av en følelse er jo enda verre. Men tekst eller bilder spiller i grunnen ingen rolle, det viktigste er en følelsen jeg sitter igjen med i magen etter kurset, og den er helt fantastisk! Jeg har nemlig forstått for n'te gang at det "eneste" som mangler er at jeg må lære meg å ri. Igjen. Det er så kult! Så stolt! Jeg reiste hjem med tårer i øynene. Så glad for alt Bobbie har gjort for meg i helga. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne fortalt henne hvor stolt jeg er av henne! Hun har reist godt, hun har tatt mye innetid helt fint, hun har vært helt rolig på alle rideøktene, hun har ikke latt seg skremme av takras, hun var støttehest med mulen i matposen mens en av de andre hestene lekte rodeo på ridebanen, hun ankom Gardermoen helt upåvirket, hun taklet å stå inne over natta, hun hadde ingen problemer med å reise ti minutter i bil fra Gardermoen for å bli ridd på time, også halvannen time på henger hjem igjen. Jeg har krevd mye av henne utenfor normale rutiner i helga, og alt har hun bare godtatt uten å stresse et sekund. Hun har rett og slett vært helt, helt fantastisk! Og hva hun gir av seg selv under øktene. At vi faktisk kan jobbe med både det vi jobber med hjemme, og komme oss videre i arbeidet, det er en helt utrolig herlig følelse. Hun har tilogmed uten noe krøll fattet galopp på begge hender i nye omgivelser! Jeg er så STOLT av Bobbie at jeg bobler helt over! =D TAKK! Jeg skylder en STOR takk til en av de flinkeste instruktørene jeg veit om! Monika er helt unik i sin formidlingsevne både under teorien og under ridningen. Det er en rolig og avslappet, med også litt humoristisk atmosfære rundt Monika som gjør at man bare koser seg. Hun kan faget sitt så utrolig godt og legger så mye inn i hver ekvipasje at det er en fryd å være med på kursene hennes! Takk for videre guiding Monika, jeg skal finne både min rullende magepotet og Buddha - lover!
I tillegg må jeg få si TUSEN takk til snille Kristine Øihaugen som så veldig snilt tok seg av kameraet mitt på de to rideøktene. Det er alltid spennende å overlate kameraet til andre, men da jeg kikket igjennom bildene etter lørdagen blei gliset bare breiere og breiere. Kristine har uten tvil tatt hestebilder før og visste hva hun dreiv med! Jeg spurte om hun kunne ta bilder igjen i dag, og det gjorde hun. TAKK for at du dokumenterte det jeg virkelig trengte å få dokumentert i dag, Kristine. De bildene fra dagen i dag var virkelig gull verdt! Og takk til den som filma (Silje? Nina?)! Også tusen takk til Ingrid for godt arrangert kurs, og for overnattingsplass! Og ikke minst alle dere superhyggelige medkursister som kom med så utrolig mange varme ord at jeg ble jo helt rørt. Det må være noe spesielt med AR som, uansett hvor man er, samler en så fantastisk gjeng med mennesker! I dag legger jeg meg med en ordentlig godfølelse i magen! Håper Bobbie gjør det samme :) En positiv longeringsøkt på utebana, og en herlig rideøkt inne. Da er man fornøyd! Det er lite som er så befriende som å kjenne at ting bedrer seg. Først og fremst hadde vi en veldig grei longeringsøkt på utebana i går. Det å være på utebana i seg selv er en utfordring for Bobbie, for det er et stort, skummelt spøkelse som biter Bobbier i bakbeina hver gang hun får rompa til skogen. Det at vi dermed kan ha en tilnærmet normal longeøkt, både med skritt, trav og galoppfatninger uten at hun tar salto en eneste gang, det er bra! Nå skal sant sies at vi utfordret ikke skjebnen ved å være helt nederst ved gjerdet, men vi tar det pø om pø. Et steg av gangen. Bare det at vi kunne ha en hel longeøkt uten noe som helst tull er pluss i boka! Da vi var ferdige slapp jeg Bobbie løs, også gikk vi sammen ned langs det skumle gjerdet. Hun fem meter innafor, vel og merke, men hun skvatt ikke en eneste gang, og alle de gangene jeg stoppet (jeg gikk altså helt ved gjerdet), så kom hun bort til meg for godbit, uten å være redd. Hurra! Og etter at Bobbie fikk lov å gå med meg på ryggen over jordet, så har hun ikke akkurat blitt mindre interessert i å utforske jordet. Med meg til fots blei det begrensa hva hun fikk lov til på vei opp igjen til stallen, men litt måtte hun sniffe seg rundt etter. Tror vi brukte nærmere ti minutter rundt på plassen utenfor ridehallen. I dag hadde jeg en rideøkt i hallen, denne gangen med kapsun og pute. Ingen hopp og sprett i dag, så jeg holdt meg på. Gleden(e) i dagens økt var for det første noen stadig bedre parader i holdt, et godt skrittarbeid, og det aller beste var venstregaloppen! Bobbie har (som vist på longeringsvideoen) større problemer med venstregalopp enn høyregalopp. Det samme har jeg. Et av mine største problemer har vært at jeg ikke har kjent om hun har fattet riktig eller ikke, så det å rose henne, og det å oppfordre henne til å holde den videre har vært utfordrende siden jeg ikke har visst om den har vært rett eller gal. I høyregalopp har jeg ikke noe problemer med dette, så gleden var rimelig stor da jeg for første gang i dag helt bestemt kunne kjenne at jo, hun fattet rett venstregalopp. Og ikke bare en gang, men to. Og ikke bare ett steg, men en fremovertenkende, frem og ned-venstregalopp i tre-fire steg. Åh, for en glede! Hadde tenkt å jobbe litt mer i trav etter galoppfatningene, men jeg har en vane for å hive meg av ponnitroll når hun er så flink, så en super venstregalopp blei avslutningen på dagens økt.
Smil! "Med lange tøyler flyr de over jordet i veivinnende galopp mens snøen spruter." Barndomsdrøm? Kanskje voksendrøm? Å ri på jordet. En slik barnslig glede man ikke hadde noen betenkeligheter med for noen år tilbake, men nå? Tenk om... Hva om... Hvis nå... Jeg brukte flere timer på å bestemme meg. Flere døgn faktisk. Men alt var liksom perfekt. Akkurat passe med snømengde på jordet. Bobbie hadde fått gått litt på beitet for å få ut eventuelt krutt (som ikke var der), og hun var i grunnen ganske daff under løshoppinga dagen før. Egen fotograf hadde jeg til og med. Hvordan kunne jeg ikke friste sjansen for en liten galopp på jordet? Så, hvaslags utstyr har man på når man skal risikere liv og helse på jordet, da? Bitt frister som nødbrems i tilfelle, rottefelle. Samtidig frister det ikke, hvis man nå skulle ramle av og hesten stikker. Cavemore er hun jo vant til å bli ridd i når vi er ute, men ikke så mye man skulle ha sagt på den hvis hesten skulle finne på noe tull. Sprangsalen sa egentlig seg selv, selv om jeg har lyst å prøve i puta en gang (i fremtiden) også. Som Anna Lene så fint sa: Du kaller det ikke en sal, det er sikkerhetsutstyr! Det ble også cavemoren, med håp om at det skulle gå fint. Maren var snill og blei med, med kamera, og tanken min var i grunnen bare å teste om det i det heletatt gikk an å ri Bobbie på jordet uten at hun tok av. Målet er jo alldeles ikke å frese, målet er å kunne bruke jordet til noe fornuftig trening, og være like rolig og avslappet der som ellers. Vi skrittet ned på jordet, og siden økta alldeles ikke var tenkt å vare så veldig lenge, så skrittet vi oss en liten runde på lange tøyler (bare det var et godt tegn!), før jeg ba Bobbie om litt trav. Hun svarte så fint hun bare kunne, og var helt rolig og avslappet. Med så avslappa frøken hvisket jeg bare ordet "galopp" og Bobbie rullet over i en herlig, avslappet galopp, på lange tøyler i dypsnøen. Vi prøvde oss på en venstregalopp, men det blei vanskelig (ikke så rart med tanke på at jeg alldeles ikke evner å ri i en sprangsal). Avsluttet med en herlig høyregalopp, før jeg hoppet av etter omtrent fem minutter - strålende fornøyd med trollet, som jeg kanskje lurer på om begynner å bli øøørlitegrann voksen? Det gikk altså bra. Bedre enn forventet. Mye bedre. Og guri malla så gøy det var. Herlig å kjenne at hun blir bedre i fatningene sine. Herlig å kjenne at hun kan ta det med ro også utenfor hallen. Også var det helt grusomt å ri i sprangsalen, men det får så bare være. Når man har det så gøy, og det går så bra, så skal en sits som bokstavlig talt er "helt på jordet" bli tilgitt for fem minutters lek. Takk til Maren for forsiktig overtalelse, og ikke minst for herlige bilder av Dronningen og meg! Jeg er så glad for at jeg har funnet en måte å trene hest på som både gjør hesten bedre, meg bedre, hesten fornøyd og meg fornøyd. Det er fire ting på en gang, det. Bedre enn et kinderegg! Jeg skreiv et innlegg i en tråd på facebook her om dagen. Det lød som følger: Noe av det jeg synes er så deilig med den akademiske ridningen er at den har tatt vekk trangen etter å "bevise" noe for noen som helst. Jeg trener hesten min etter hva jeg mener er riktig for hesten min, og vår sterkeste konkurrent og målestokk er oss selv. Den eneste som kan "dømme" oss da, det er meg, siden jeg er den eneste som har sammenligningsgrunnlaget fra starten av (og selvsagt treneren min Michelle). Noe som kan være superstort for meg å få til, kan være en uforståelig detalj for en utenforstående. Derfor orker jeg ikke lengre tenke på hva andre synes og tenker, jeg koser meg glugg i hjel med de gledene hesten min tilbyr meg daglig :) Og de gledene Bobbie tilbyr meg daglig, de kan ikke beskrives verken med ord, eller måles i penger. I går hadde vi en super økt i longelina. Bobbie hadde noen flotte galoppfatninger, hvor vi nå har fått nytt fokus. Det er fint nok å fatte samlet, men det må også gå fremover, så nå leiter vi etter den vanlige galoppen. Heldigvis ikke veldig vanskelig å finne, og når jeg fikk fire flotte galoppsteg fra en ren fatning på venstrehånd, da hoppet jeg i været og ga meg med det. Tenk å være så flink! Og om jeg hadde et stort smil om ansiktet i går, så veit jeg ikke hva jeg hadde i dag. Det har blitt mange dressurøkter med Bobbie den siste tiden, men det går så bra, og det er så gøy! Så fort jeg fikk orden på hodet mitt, og en treningsplan som jeg tok meg selv i nakken å følge, så kommer jo høydepunktene som perler på en snor. Jeg nevner i fleng: Absolutt alt skrittarbeid vi gikk igjennom i dag trillet avsted akkurat slik det skal. Versader på bøyd og rett spor, samme med travers. De diagonale traversene bare triller avgårde, og vendingene blir stadig bedre. Jeg føler jeg skriver det samme igjen og igjen, men det blir jo stadig bedre! Det som er ekstra gøy er at det nå begynner å kunne bli litt flyt mellom tingene også. I trav begynner endelig jeg å få et snev av kontroll på kroppen min, noe som gjør ting så salig mye lettere, både for Bobbie og meg. Men å få kontroll og noe logikk i det ryggsvinget til Bobbie er vanskelig. Noen ganger svinger det som bare rakker'n, mens andre ganger er det stumt som en østers. Heldigvis blir det stadig mer og mer flyt, og det er så gøy å kjenne! Bare den bøyningen på venstrehånd kommer ordentlig igjennom, så er vi et godt stykke på vei. Nå skulle jeg ønske vi kunne travet hele økta, men jeg må ta meg i å ta noen pauser innimellom. Det aller, aller morsomste i dag var da jeg i trav bestemte meg for å teste ut en diagonal travers på høyrehånd. Vi bare fløyt! Aldri har vi hatt en så god diagonal travers på høyre før. Nei, ikke på venstre heller, for den saks skyld. Det var bare herlig! Så sant jeg ser linja mi og veit hvor vi skal og hva jeg vil, så er liksom ting så lett. Tenk at det skal være så vanskelig å vite hva man vil når man rir. Plan og struktur er alfa og omega, altså, men det sier jo seg selv. Hvis læreren ikke vet hva han eller hun skal lære bort er det jo ikke lett for eleven å forstå. Så plan, plan, plan. Da blir det GØY! :) |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|