Noen ganger så er ikke ord nok. De følelsene jeg sitter igjen med etter Michellekurset lar seg vanskelig beskrive, men jeg gir det allikevel et forsøk. Først må vi ha kraft. Så må vi vite hva vi vil med kraften. Kraften kan gi seg utspring på mange måter, men den skal fungere som vår tjener. Ikke som vår herre. Når du har kraften - få den inn i en retning som fyller ut rammen. Jeg sitter med side opp og side ned av notater fra årets siste Michellekurs. Jeg har startet på denne bloggen flere ganger nå, og slettet det gang på gang, for det er så vanskelig å få fram de følelsene jeg satt med etter kurset. En ting var Bobbie, som bare var helt magisk. En annen ting var Michelles teoritimer, hvor jeg virkelig fikk en dypere forståelse for så mye. Og allikevel klarer jeg ikke få det ut på en måte som rettferdiggjør følelsene under og etter kurset. Både fordi det var så mye, og fordi det gikk så mye nettopp på følelse. Men noe må jeg få til, så jeg prøver. Titt gjerne innom bildegalleriene for enda flere kloke Michelle-sitater, mer knyttet direkte til ridningen min. Når hesten forstår hva vi vil ha handler det om at vi gir plass til det vi vil ha. Ha en plan og gi plass så det kan skje. Vi snakket mye om kraft, og kraftens retning. Michelle sammenlignet det med en seilbåt. En seilbåt uten vind i seilene kommer seg ikke langt. Og hvis man så får vind (kraft) i seilene så hjelper det lite hvis vi ikke har noen plan om hvilken retning vi vil bruke denne kraften til. Når vi snakker om kraften igjennom hestens kropp går den alltid fra en retning til en annen retning. Fra bakbein til frambein, forhåpentligvis. Eller fra bakbein og rett ut over utvendig skulder. Eller innvendig skulder. Vi har vel alle kjent det. Eller fra bakbein og umiddelbart opp i luften. Det har vel hendt det og. Det bakben som er i bakken er det som produserer kraft. Men til hvilken retning produserer det? Når vi blir klokere på retningen, kan vi også bruke det. Ofte blir jeg opphengt i det bakbeinet som er i luften. Det er jo det som går an å gjøre noe med - som går an å påvirke. Det er ikke feil, men vi må samtidig ikke glemme det som er i bakken. Det som produserer. Bobbie og jeg har lenge utforsket travet, og vi har vært innom mange forskjellige typer trav. Blant annet et trav med stive bakbein ned i marken som ikke gir noe flyt. Dette har forandret seg markant den siste tiden, og det har blitt mye mer flyt i det. Michelle oppsummerte det til at det nå var blitt «boing, boing, boing, uten boing». Det er kanskje ikke så veldig forståelig for andre, men for meg er det det. Jeg har tidligere snakket om svevetrav, men nå tror jeg vi er mer inne på flytetrav. Det kjennes enda bedre ut! For å ha kraften ned er vi nødt til å ha kraften fram. Eller sagt på en annen måte: Du kan ikke samle uten å ha noe og samle på. Eller sagt på en tredje måte: Fram er samling og samling er fram. Michelle snakket om balanse, om fram og ned, og om fram og ned og samling. For det er lett å si fram og ned, men hva er det egentlig? Og hvordan rir man det korrekt? Det er akkurat like vanskelig å ri en korrekt fram og ned som en korrekt samling. Det er bare at samlingen ser så mye mer fancy ut, og har gjerne litt mer fancy navn enn fram og ned. Uansett om du rir det ene eller det andre, så kan du ikke gjøre det uten balanse. Og fram og ned for én hest trenger ikke nødvendigvis være fram og ned for en annen hest. Så hva med om vi heller bare tenker fram og opp istedet? Ja, hvorfor ikke. Sluta med öppna. Et morsomt sitat fra helgen. Siden vi som var på kurset i all hovedsak var norske, og kursholder er dansk, så må vi selvsagt ha en svensk sitat. Men det sier egentlig så veldig mye og kan leses på så mange måter. Det handler om balanse. Versaden og traversen er ikke lengre en versade eller en travers, det er verktøy som brukes for å få hesten i balanse. En versade med en travers. Eller en travers med en versade. Sånn et sted midt i mellom der har vi en hest i balanse. Vi snakker om balanse og kraft i hesten, men så lenge vi rir på hesten går den balansen og den kraften unektelig gjennom noe på veien. Gjennom din sits. Vi har selvsagt ikke et Michellekurs uten å snakke om sits. Selv har jeg trøblet med å fatte forskjellen på den statiske og den fysiske sitsen. Hvordan de fungerer og hvordan de påvirker og ikke påvirker hverandre. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å falle mer og mer på plass jo flere ganger jeg hører om det, og tanken viser seg å være riktig. Skal ikke påstå det har festet seg helt hos meg enda, men etter inputen fra Michellekurset sitter det enda mer på plass. Hvis vi forstyrrer hesten gjør det at den blir døv for hva vi egentlig ber om. Den statiske sitsen er vår balanse. Hvis den statiske sitsen vår flytter på seg, må også hesten flytte på seg for å holde balansen (husk at når vi snakker flytte på seg trenger ikke det nødvendigvis være at den fysisk flytter på beina). Den fysiske sitsen (som er det vi fysisk kan flytte på: kort fortalt alle kroppsdeler) skal ha evnen til å følge den statiske sitsen uten å bli statisk. For sitter du statisk, så sitter du i mot bevegelsen. Vi som ryttere sitter på noe som beveger seg. Det vil si at vi i vår kropp skal ha evnen til å følge den statiske sitsen i bevegelse. Nemlig... Sitt i balanse i forhold til hvor du går. Sitt i balanse i forhold til hva du ønsker. Når vi sitter på hesten skal vi tenke oss at vi som ryttere er som et litt trekanta timeglass, hvor alt samles i midten, mot spissene. Så lenge vi sitter i balanse med overkroppen over underkroppen vil tyngden komme ned til midten. Men når vi i bevegelse på volten, eller med en bøyning svinger den ene hoften mer ned og den andre mer opp, så blir ikke denne trekanten balansert hvis ikke vi gjør noe med skuldrene våre. Så i det ytterhoften løftes opp skal utvendig skulder gå frem. På den måten holder vi trekanten balansert slik at "sanden" kan renne fritt gjennom timeglasset. Hvis vi istedet begynner med lateral fleksjon i ryggen (bøyer oss til en side) vil tyngden flyttes ut over tyngdepunktet og skape ubalanse. Så for oss som ryttere gjelder det å finne balansen over det lille punktet som setter oss midt over hesten. Tyngden skal gå fra hodet og helt ned i sittebeinet. Vår sterkeste kraft er å ikke bruke kraft. Kraft skaper motstand. Balanse er noe hesten ikke kan gå i mot. Så før vi begynner å korrigere med sekundærhjelpere, vær sikker på at du selv er i balanse for det du ber om. Den formen vi vil ha i hestens vannrette rygg skal vi kopiere inn i vår loddrette rygg. Hvis ikke vi som rytter er i balanse i det vi ber hesten om å utføre noe, og deretter prøver å korrigere med sekundærhjelpere sitter vi i praksis og korrigerer et problem i oss selv. Den akademiske tidsreisen går fra å jobbe i fortid, til å forstå nuet til å planlegge fremtiden. Så med både deg og hesten i balanse er det bare å begynne og se framover. Når vi starter å ri jobber vi i fortiden slik at vi kan lære av det. Når vi kjenner det som skjer i sitsen vår så er det allerede for sent. Jo bedre vi blir, jo mer kan vi forstå hva som skjer akkurat her og nå, og dermed kan vi også begynne å forutse neste steg og planlegge fremtiden. Når verktøyet er på plass så gjelder det å se fremover og skape det neste steget. Du skal våge å se opp og skape fremtiden.
3 Comments
Oi, så mye gøy som skjer for tiden! I dag har jeg unnet meg luksusen med å være teorideltaker på kurs. Det er faktisk en skikkelig stor fryd bare å komme, høre, motta informasjon, fylle opp topplokket, og ikke tenke et sekund på om hesten min har vann, om den slapper av, om jeg har pussa utstyret, og alle de tankene man har når man er på kurs. Jeg kunne sitte, nyte og koooose meg, med mange spennende nye tanker. Kurset var med besteste Monika, og det er alltid like inspirerende å være på kurs med Monika. Innfallsvinkelen og måten å forklare på er så fantastisk. I tillegg har Monika alltid en spennende ting hun har fokus på, og denne gangen snakket vi mye om biomekanikk og hvordan skjelettet reagerer når vi jobber med hesten - særlig forhold mellom bekken og korsbeinet. Her har jeg mye å lære! I tillegg fikk jeg muligheten til å spørre om fysisk og statisk sits, noe Monika tok veldig fint for seg på andre timen. Jeg har prøvd omtrent i tre, fire år og forstå de greiene der. Særlig i det siste har dette vært et tema innen teorien jeg nå føler meg klar for å forstå litt bedre. Jeg har bare ikke klart å forstå det. Hva er vel da bedre enn å spørre på kurs, og den som spør får heldigvis svar! Monika tok seg tiden til å ta et dypdykk i sitsen, og startet med å ta for seg hvordan det er vanskelig å skille sits og det mentale. Deretter fikk vi gjennomgått fysisk og statisk sits, og nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fått det forklart, men endelig følte jeg at jeg kanskje kunne begynne å få litt tak på hva det egentlig er. Det er så deilig at teorien ligger her, og jeg har hørt den ørten ganger før, men avhengig av hvor jeg er i min ridning og min utvikling og på min vei, så er det ulike sannheter som går opp for meg. Og jo flere ganger jeg hører teorien, jo mer og mer klart blir det for meg. Heldigvis! Nå skal det dog sies at selv om jeg følte jeg fikk grepet fast i hva dette med fysisk og statisk sete er i dag, så er det kun i teorien. Det vil ikke dermed si at jeg forstår det i praksis. Man skulle kanskje tro at jeg reiste hjem for å teste ut min nye teoretiske kunnskap, men jeg måtte nesten flire litt av meg selv da jeg kom hjem til ponnitrolla og følte meg superinspirert til å trene. På bommer! Det var det Monika snakka om i teorien for ett år siden: «Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis.» Det tar litt tid før teorien får festet seg så godt at jeg har overskudd og mulighet til å sette den ut i praksis. Så spør meg igjen om et års tid om fysisk og statisk sits, så kanskje jeg begynner å få noe kjøtt på beina rundt det temaet da =D Enden på visa (bør vel avslutte snart, da dette egentlig startet som en facebookpost som bare ble litt for lang...) ble at jeg hadde to fantastiske økter med Bobbie og Isco. Jeg dro fram fire bommer og brukte toppen på muren som bomholdere slik at jeg fikk noen opphøyde bommer. Begge fikk være løse og tok arbeidet i skritt over bommene veldig bra. Da jeg ba om trav tok Bobbie litt av, mente dette kunne være løshopping og spant over travbommene i galopp. Hun fikk på seg en kjapt lagd halsring av longelina, bare så det var mulig å kommunisere med henne. Da gikk det smertefritt, og hun var bare superkul, med kjempeløft på beina, og helt tydelig en annen bevissthet rundt sine egne bein og bevegelsen av dem. Hun viste klart og tydelig at vinkling av de store ledd i bakbein også er noe Bobbie kan. Det var bare det å ha en grunn for å gjøre det, og bommer er genialt. Litt mer flyt og energi kan med fordel komme, men til å være en av de første gangene vi virkelig har prøvd dette, så er jeg herlig fornøyd. Jeg la også opp to galoppbommer til Bobbie og løslongerte (!) henne over dem. Bare det at jeg faktisk kan løslongere henne til en viss grad nå er kanonkult. Galoppbommene var veldig vanskelig for Bobbie å få rett steg på, men hun prøvde så godt hun kunne, og fikk noen gode sprang over de to bommene et par ganger. Og gledelig for meg så har jeg før alltid hatt galoppbommer til Bobbie på 2,5 meter. Denne gangen la jeg ut på tre meter, og det passet helt supert. Kan ikke annet enn å glede meg over den flinke Damens utvikling! En annen flinkis var Isco. Vi har lekt i dag, sånn på ordentlig. Jeg har løslongert han og, og der er problemet i større grad at han går på for liten volte rundt meg enn at han forsvinner. Han er den kuleste ponnien i verden. Jeg fikk til å skifte vei i trav både til høyre og venstre, men morsomt nok stiller også han spørsmålstegn hver gang jeg prøver å få han over fra venstrevolte til høyre volte. Bobbie gjør akkurat det samme, og jeg klarer ikke knekke koden på hva jeg gjør feil. Men med to hester som stiller store spørsmålstegn med hva som skjer når vi skal bytte igjennom volten fra venstre til høyre, så sier det jo seg selv at den tobeinte klusser det litt til. Mulig jeg må filme meg selv en dag. Med Isco dropper jeg travbommer, for med de korte beina har han veldig problemer med å tråkke bakbeina langt nok fram til at han kommer over travbommer. Bakbeina lander liksom midt på bommen. Målet er jo at også ponnitrolla skal ha mentalt gode opplevelser med dette, så med Isco holder vi oss til skritt og galoppbommer. For galoppbommer takler han supert, og han fikk galoppere over alle fire et par ganger. Allikevel lå fokuset mest på jobbe løs og ha det gøy sammen. Trenger jeg å nevnte at dette var tross alt det Monika lærte oss forrige kurs ;) Som sagt: Det tar litt tid før teorien gir seg utslag i praksis. Men når den først gjør det så blir ting så utrolig morsomt! Den gleden Isco og jeg hadde ble ikke noe mindre av at jeg testet om han begynner å forstå kommandoen for å legge seg. Jeg dreiv og ryddet bommer, også gikk jeg bort til han sånn litt ut av det blå og pekte på bakken og spurte om han ville legge seg. Han ble umiddelbart med på tanken, og la seg ned! Snakk om kul type! Som regel er det han som tar initiativet også har jeg lagt på kommandoen når han har vært på vei ned, men i dag var det helt tydelig jeg som kunne få han inn på tanken. Han er altså den grommeste lille knerten i hele verden! Nå ser jeg at enden på visa mi ble ganske så lang, men noen ganger bobler jeg litt over av glede både på grunn av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få tilbringe tid med og oppleve ting sammen med, og ikke minst de to herlige, besteste pelsballene som gjør dagene så gode. Og når man bobler over av glede, så må det boble et sted, og det blir bloggen. En aldri så liten bobleblogg en lørdagskveld før man gleder seg stort til å tilbringe søndagen i stallen med de to beste pelstrolla i hele verden!
Ridning handler om balanse, og at to individer skal være i balanse. Hadde verden vært perfekt hadde vi sammen vært i balanse hele tiden, men slik er det ikke. Så hva gjør vi når vi kommer ut av balanse? På kurset med Michelle brukte vi første teoritimen på å gå igjennom hva som egentlig kan gå galt når vi rir, og hvordan vi fikser det. Jeg får som regel sjeldent med meg hele teoritimer (slik er det å være arrangør), men noe fikk jeg med meg, og fokus denne gangen lå på hjelpere. En hjelp er det vi bruker når hesten faller ut av balanse. Målet og ønsket vårt er at hesten skal gå i balanse slik at kraften den produserer går fra bakbeina, opp over ryggen og gir et løft over bogen. Dette trenger vi fordi vi som ryttere påfører hesten ekstra vekt på framparten, og for at hesten ikke skal belastes og få skader fordi vi rir den, så trenger vi å lære den å bære vekten bakover på bakbeina. Tre grupper hjelpereI en ideell verden ville vi sammen med hesten vært i balanse helt av oss selv, men som vi alle vet, så er ikke verden ideell. Dermed trenger vi litt hjelp når ting ikke går helt som vi ønsker, og vi er nødt til å forklare til hesten hva det er vi vil. Til det så har vi: • Primærhjelpen: sits • Sekundærhjelperne: sjenkler, hånd og tøyler • Tertiærhjelperne: dirigentstokk (pisk), stemme og sporer Disse hjelperne, kan ved hjelp av korrekt innlæring bidra til at man får forklart hesten hva man ønsker mer av eller mindre av. Michelle tok i hovedsak for seg sjenklene denne gangen, men for å komme dit er vi nødt til å vite litt om hva vi definerer som sits og hva vi definerer som sjenkler. «Sitsen går fra kne til kne. Det er der vi har kontakt med hesten. For å gjøre det litt vanskelig så vil det ikke dermed si at sjenkel er "resten" - altså fra kne til fot. «Vi skiller mellom innvendig og utvendig sjenkel. Den innvendige sjenkelen går fra sitteben til hæl (evt. spore) og holdes rett ned, mens den utvendige sjenkelen går fra kneet og ned til hæl (evt. spore) og henger litt tilbake.» Grunnen for at vi skiller mellom innvendig og utvendig sjenkel er for å tydeliggjøre både for oss selv og hesten hvilken vei vi ønsker bøyningen. Ved å definere utvendig sjenkel fra kne og ned, og innvendig fra seteben og ned blir det også mer naturlig å gi brystkassa plass til det riktige svinget. Styrer ikke hodetNår vi så vet hva sitsen gjør så kan vi ta en kort sving innom tøyle og hånd, for dette er ikke det samme. Hånden er det direkte tøyletaket som har innflytelse på hestens hode, mens med tøyler menes den indirekte innflytelsen tøylen har på hestens hals/skuldre. Tenk på det litt som westernridningens neckreining. Det som er viktig å ha i tankene er at vi styrer ikke hesten i hodet. Det er beina vi ønsker at hesten skal balansere seg på og flytte. Og for å flytte hestens bein så har vi blant annet sjenklene våre til å hjelpe oss med å forklare hesten hva vi ønsker/ikke ønsker. Vi deler det inn i seks ulike sjenkler, men dette er ikke seks ulike trykkpunkter på hesten hvor sjenkelen skal brukes, men seks ulike måter å identifisere og korrigere problemer på. Også her er det viktig å skille mellom innvendig og utvendig sjenkel siden hesten skal svare ulikt på de to sjenklene. Seks sjenklerDe seks sjenklene vi har er følgende: • Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt. • Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten går rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg. • Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen. • Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut. • Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn. • Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet. Det høres kanskje teoretisk og tungt ut, men det er ikke mer komplisert enn at disse seks sjenklene gir oss som rytter mulighet til å fikse de fleste problemer som kan oppstå. Utfordringen ligger selvsagt i at rytteren må forstå hva problemet er, og hesten må være utdannet til å forstå en korrekt respons på hjelperne. Du må føleHer er det mye teori, men les igjennom det, tenk over det og gå ut og ri hesten – ikke tenk! Skal du i det hele tatt kunne bruke teorien, så er du nødt til å føle Du er nødt til å vite hva du har før du kan gjøre noe med det. Og akkurat derfor er følelsen så viktig. Følelsen at du vet og forstår hva som skjer i hestekroppen og din egen kropp. Det kan hjelpe å se for seg en silhuett på hvordan du vil at det skal være. Når den silhuetten ikke passer med virkeligheten, så kan alarmen gå. Det første stedet man da går for å korrigere er seg selv, og det første spørsmålet du bør spørre er om du gir plass nok til det du ønsker. Hvis ikke sitter du og jobber mot deg selv. Jeg skal love deg at ridningen er vanskelig nok i utgangspunktet - om ikke vi skal sitte å jobbe i mot oss selv i tillegg.
Jo stødigere vi er i teorien, jo lettere er det å få tid til å føle, tenke, vurdere og reagere deretter. Og jo mer vi trener i praksis, jo lettere blir det å forstå teorien. Lite annet å gjøre enn å avslutte med: Lykke til! :) Den fysiske delen er enkel å snakke om og lett å forklare. Men hva med den mentale delen? Og hvordan påvirker den fysiske delen den mentale delen? Den fysiske treningen av en hest er forholdsvis «enkel» å snakke om. Vi skjønner at visse øvelser kan være belastende for visse ledd, og vi kan trene øyet vårt til å se hvordan et frambein fungerer, eller et bakbein fungerer. Dette kan også forklares vitenskapelig. Derfor er det «enkelt» å si noe om. Det mentale derimot, det er det mer vanskelig å jobbe med. Men nå har det seg slik at det fysiske henger tett sammen med det mentale, og her trenger vi å vite hvilket mål vi har med treningen vår for å kunne utnytte oss av det på best mulig måte. Innen akademisk er målet å utdanne hesten til å bli så god hest som den kan bli. Hvis vi som rytter forringer hestenes naturlige bevegelser gjør vi også hesten til taper i sine naturlige omgivelser. Tenk på det selv hvis du ser på mennesker som går rundt. Vår måte å bevege oss på er et kroppsspråk som forteller noe om hvem vi er og hvordan vi føler oss, og dette er viktig i vårt sosiale liv. Sitter du på en kafé i byen og ser på menneskene som går forbi kan du ganske fort peke ut folk med høy selvtillit eller folk som føler seg dårlig. Derfor vil vår påvirkning av hestens bevegelse påvirke deres selvfølelse. Å trene en hest til å bære seg i sin egen balanse er viktig. Hvis vi bringer hesten ut av balanse, så er risikoen for at hesten skader seg større. En hest som har lært seg å balansere i rytterens hånd er farlig, enkelt og greit fordi den er avhengig av en støtte utenfra for å balansere seg. Hva da hvis hesten en dag går uten rytter og ikke får den støtten den er vant til å ha for å ikke snuble? Den vil antagelig snuble. Hvis hesten derimot er trent opp til å finne balanse på sine egne fire bein har den bevart sin naturlige balanse og kan utvikles til å bli mer smidig og bevegelig. Hvis målet med treningen av hesten er at den skal bli en bedre hest skal resultatet bli at hesten beveger seg med bedre gangarter ute på jordet etter treningen enn før. Hvem er min hest i øynene til andre hester? Problemet med arbeidet mellom hest og menneske er at vi mennesker i hovedsak lurer på «hvem er jeg i øynene til andre mennesker?», og jeg vil søke erkjennelse hos andre mennesker. Det gjør at vi ofte faller i den fellen at vi jobber hesten for øynene til andre mennesker og deres erkjennelse. Hesten bryr seg ikke om hvem den er i forhold til et menneskes syn på ting. Den bryr seg om hvem den er i forhold til andre hester. Så spørsmålet du bør spørre deg selv når du trener hesten er: Hvem er jeg i hestens øyne, og hvem er hesten i andre hesters øyne? Denne tankerekka forteller oss at når vi jobber med hestens kropp, så jobber vi også med sjelen som er i den kroppen. Hva gjør en god kropp med sjelen som lever i den kroppen? Hvis du er i smerte, så er det ikke lett å være lykkelig. Derfor kan vi ikke skille kropp og sjel fra hverandre. Også humøret du er i er noe fysisk. Lykke består blant annet av velbehagsstoffene endorfiner og feromoner, og det samme gjelder for hesten. Vi er altså nødt til å sørge for at omgivelsene rundt hesten bidrar til at vi får en lykkelig hest. Før du i det heletatt tenker på trening av hest må du vite at du kan ha hest på en god måte. At høver kan vedlikeholdes og at tenner kan vedlikeholdes. At maten den spiser er riktig for den. Du trenger ikke være spesialist på dette selv, men du må være så god at du ser om hesten trenger en spesialist som kan hjelpe den. Og disse tingene må være på plass allerede før man begynner å tenke på en utdannelse av hesten. Har man ikke gode hover på hesten, så vil heller ikke gangartene bli optimale. Ba aldri om å bli dinIntegrerer vi en hest, eller et hvilket som helst annet dyr i vår familie, så tar vi på oss et ansvar. Det samme gjelder også barn. Barnet har aldri bedt om å bli født av deg, og hesten har aldri bedt om å bli kjøpt av deg. Samfunnet tillater deg til å ta et valg, og da er det ditt ansvar å integrere det i din familie. I blant ser man folk som har hester som heller burde hatt marsvin. Det er i det minste lettere å gi et marsvin et mer verdig liv enn en hest rent plassmessig. Men når vi først har anskaffet oss en hest, så gjelder det å lære kommunikasjon. Her kan ridebanen være til god hjelp. Dette er ikke et sted man trener bevegelse, det er et klasserom man går inn i for å lære. Du kan sammenligne det med menneskers barnehage. Man lærer der barna og sitte og tegne. Ikke fordi barn må lære å tegne, men fordi barn må lære å konsentrere seg om noe. Det samme må vi lære hesten. Verdensrekorden for et menneske i å konsentrere seg er 18 minutter. Det krever mye å holde fokus over lengre tid, så gi både deg og hesten muligheten til mentale pauser. Det beste kan være å la hesten kjede seg litt på ridebanen, og fortell den at du har et forslag på hva dere kan gjøre. Prøver hesten å løse det, så ros den for at den hører etter. Når hesten har lært seg å være i klasserommet og å konsentrere seg, skal det utvikles et menneske-hest-språk. Igjennom flere tusen år har vi avlet på hester som er åpne til mennesker. De siste hundre årene har avlen gått mer mot hester som hopper høyt og løper fort. Dette skjer samtidig som at vi mennesker har stadig mindre kunnskap om hester enn før. Denne coctailen er uheldig. Vi ser det samme i kuavlen. Det er mange flere ulykker med kuer nå enn før, fordi vi avler vekk alle årene med domestisering, til fordel for mer kjøtt og mer melk. For å lære å kommunisere seg i mellom er du nødt til å ha oppmerksomheten til hesten. Hvis et barn sitter i klasserommet og ser ut av vinduet vil den ikke lære noe i den mentale tilstanden. Læreren må også være smart nok til ikke å be om oppmerksomhet lengre enn hva hesten (eller barnet) klarer. Deretter gjelder det å begynne å spørre om ting. Men når vi er to individer som snakker to forskjellige språk, så hjelper det lite å snakke høyere dersom motparten ikke forstår hva jeg sier. Motparten kan kanskje reagere på et vis, men den har ikke forstått det du sa. Du som menneske snakker et fremmed språk som hesten ikke forstår. Du må lære den å forstå, og når den forstår kan den høre. Når den hører forstår du at du ikke trenger å snakke høyt for at hesten skal forstå. Snakker jeg for høyt blir det ukomfortabelt og man lukker ørene og hører ikke etter. Snakker jeg for lavt blir det vanskelig å fange opp. Det gjelder for deg som hestetrener å finne ut et godt nivå å kommunisere med hesten din på. Når det er sagt så kan ingen lære vekk et språk man ikke snakker selv. Vi mennesker klarer ikke å snakke hest uansett hvor mye vi prøver, så før du begynner å fortelle en hest hva den skal gjøre, vær sikker på at du evner å forstå hesten. Så før du prøver å lære hesten noe – lær å forstå hesten selv. Jo mer du kan forstå, jo mer input kan du gi. Hesten blir ikke bedre enn degÅ ha kontroll over din egen bakende og din egen kropp er nødvendig når du skal utdanne hesten. Ditt sete er en melding til hesten som du aldri kan slutte å gi. Du tar alltid innflytelse på din hest med all din vekt, og derfor er det viktig at du er i kontroll over din egen kropp slik at du kan sende signaler i riktige øyeblikk. Dessverre kan ingen av oss det å ri før vi har prøvd oss, så hesten er og blir en prøvekanin for oss igjennom et livslangt prosjekt. Med oss på denne reisen har vi ulike verktøy for å utdanne hesten, men ingen av disse verktøyene fungerer bedre enn dine pedagogiske evner. Du kan spørre deg selv hva er en hånd og hva er et sete, men det er ikke mer enn hva hesten mener at det er. Hva er en pisk? Hvis hesten er redd for pisken er den bare en straff. Pisken er hva hesten tror den er. En hjelp er et pedagogisk prosjekt. Det handler om å lære et språk. Å lese hesten, at hesten leser deg, også kan dere lære å skrive poesi sammen. Dette fungerer kun når hesten er interessert. Det finnes ikke et bitt i verden som kan stoppe en hest hvis den virkelig får for seg å stikke. De som tror de kan jobbe med kraft har aldri vært i en situasjon hvor de har funnet ut at det ikke fungerer. Et skarpt bitt kan gjøre hesten lydig fordi hesten er redd for hva bittet kan påføre av smerte. Men det finnes alltid en sannsynlighet for at hesten finner noe den er mer redd for enn smerten av bittet. You can never rely on a horse that is educated by fear! There will always be something that he fears more than you. But, when he trusts you, he will ask you what to do when he is afraid. Problemet nå til dags er at hvis hesten havner i en situasjon hvor den spør sin eier om den trenger å være redd, så er rytteren gjerne så skremt selv av hestens reaksjon at det blir vanskelig å svare fornuftig når hesten spør. Men det er ikke hestens skyld. Så hvor god er du på å håndtere hesten i omgivelsene du er i? Start med å trene i optimale omgivelser hvor både du og hesten kan føle dere trygge. Gå så ut i omgivelser som er litt mer vanskelig. Gå kun ut i situasjoner som du kan håndtere. Å kaste seg ut i situasjoner som kan skade deg eller verre er bare en dum måte å utfordre skjebnen. Det rapporteres stadig om ulykker fra ridning, og det blir sett på som en av de mest farlige sportene i verden. Hvordan har det seg at det i besteforeldregenerasjonen var flere hester i verden og mer folk som brukte hesten, men færre ulykker? Folk nå til dags ser ut til å ha en oppfatning om at hvis man har på seg hjelm, så er man trygg. Har man sikkerhetsvest er man ekstra trygg. Kjører du bil så vil kanskje sikkerhetsbeltet hjelpe deg hvis du havner i en liten ulykke, men det hjelper deg ikke hvis du havner i en stygg ulykke. Det som holder deg unna en stygg ulykke er sikker kjøring. Det samme gjelder hest. Det som redder deg er trygg ridning. Tren hesten din i trygge omgivelser slik at du får en trygg hest gjennom å gjøre trygge ting. Lær hesten å høre på deg, og da er du klar for å møte situasjoner med mer utrygge omgivelser. Før bodde mennesker og dyr under samme tak og fikk inn dyrekunnskapen med morsmelka. Nå bor dyr for seg selv, og mennesker i byen. Vi er gode på data og biler, men kan ikke så mye om hest og ku. Derfor havner vi oftere i farlige situasjoner med dyrene, fordi folk har mistet evnen til å oppfatte at de er i en farlig situasjon. Ønsker du å være en god hesteeier for din hest, så få kunnskap, søk det hos gode spesialister og se om du kan bygge deg opp din egne mening. Den beholder du til du får en ny mening. Vær alltid interessert i å vite mer og bedre og lær igjennom livet. Du trenger ikke være spesialist selv, men du må kunne se om den som gjør jobben gjør det bra eller dårlig. Det er viktig, for det er mange der ute som vil ha dine penger, og det er mange der ute som ikke har så mye kunnskap som de vil gi inntrykk av at de har. Noe kunnskap du tilegner deg er dyrkjøpt, men lær av det og vær smartere neste gang. Bedre er døden til det gode. Fjerde og siste teoritime for Bent er alltid en spennende time. Utgangspunktet for det Bent sier er selvsagt hest, men igjennom hesten kommer han inn på hvordan hesten kan lære oss om samfunn, kultur og medmenneskelige forhold. Bent har naturlig nok fulgt den akademiske ridekunstens oppblomstring i mange land, og det han har bitt seg merke i er hvordan den allerede satte ridekulturen påvirker rytterne. Det som er interessant i Norge er at vi ikke har noen tradisjonell ridekultur. I Sverige hadde de hæren, og deres ridekultur er et produkt av fortiden. I England er det også en ganske satt ridekultur. «Vi vet det går an å gjøre det bedre på en annen måte, men vi gjør som vi pleier allikevel.» I Norge derimot, her har vi muligheten til å lage vår egen kultur utifra hva vi ønsker. Dette fordi vi ikke har hatt en tydelig ridekultur i utgangspunktet. Men hva er egentlig kultur? Kultur er alt vi gjør uten å tenke på det. Hvis vi kommer til en ukjent kultur er det lett å tenke at de andre har så mye mer kultur enn det vi selv har, men det er bare fordi kulturen er noe inni deg. Du tenker ikke over det. Selv er du en sum av genetikk og kulturell bakgrunn. Det å bygge opp en kultur tar tid. Renessansen kom for eksempel ikke til Italia og Danmark samtidig, og klær og arkitektur i renessansen kom heller ikke samtidig. Ting tar tid. Det som er interessant i Norge er at vi sitter ikke fast i «vi brukte å gjøre dette». Spanjolene har for eksempel en lang tradisjon på å brennmerke hestene. Denne tradisjonen strekker seg tilbake til da det å eie en hest var et statussymbol. Sier du til en spanjol at hesten ikke skal brennmerkes med familiemerket fordi det er vondt for hesten, tråkker du han hardt på tærne. Det er kulturen deres å gjøre det. Siden vi ikke har denne tradisjonen her i Norge kan vi her i mye større grad ta utgangspunkt i «Er dette godt for hesten?» og bygge vår kultur på dette. Vi importerer ridekulturer fra land rundt oss, og vi kan velge hva vi vil ha og ikke ha av dem. Vil vi ha engelsk sprangridning? Tysk dressurridning? Spansk vaquero? Amerikansk western? Vi må se hva vår kultur skal være, og hva vi vil gjøre med alt det vi kan importere. Vil du ha fransk kjøkken eller McDonalds? Det er ditt valg. Det at vi tar inn nye kulturer gjør ikke at din egen kultur forsvinner. Det er et tilbud hvor du kan velge «hva passer meg?». Hvis vi igjen trekker parallellen til kjøkkenet, så er jo ikke ris noe som hører til i vår kultur fra starten av. Ei heller pasta. Men hvem kan se for seg et kjøkken uten pasta? Det er en italiensk tradisjon som er importert, men den har gjort vår egen kultur rikere. Når du importerer en ny kultur – bruk hjernen og velg ut hva som passer deg. Ta den kulturen du har og gjør den bedre med den importerte kulturen. Som thaimat. Vi har tatt den inn til Norge og gjort den litt mildere slik at den passer bedre til vår gane. Vi i Norge er i en unik situasjon når det kommer til hestekulturen. Vi har tilgang til en stor, internasjonal gryte av kulturer og vi kan plukke ut det vi ønsker. Spør deg selv hva som må til for at din kultur skal bli rikere, og hvordan kan du tilpasse annen kultur til å gjøre din egen kultur rikere? Det kan være at vi føler oss redde for at vår kultur skal bli erstattet av annen kultur, men jo sterkere kultur vi selv har, jo mer kan vi ta inn av andre kulturer uten at det ødelegger vår egen. Og uansett om vi vil eller ikke så er kulturen alltid i forandring. Innen akademisk ridekunst snur vi oss ofte til de gamle mesterne og baserer ridningen på det de skriver. Det Bent prøver i form av ridningen han driver med er ikke med tanker om å leve på 1600-tallet og å håpe at han kan fryse ridekulturen på den tiden. Han ønsker å vite hvordan moderne kunnskap rundt biomekanikk og pedagogikk kan gjøre den gamle ridekulturen enda rikere. Hva er det som er verdt å ha, og hvordan kan vi utvikle det videre? Akademisk ridekunst skal ikke være noe som skal være på et museum, for ting som er på museum er allerede dødt. Ridekunsten skal leve og bli fornyet igjennom historien, noe som vil gjøre det litt forskjellig fra kultur til kultur, og fra person til person. Grunnteorien er laget ut i fra den ideelle hest, men den hesten er det ingen som har. Du må jobbe med den hesten du har, ut i fra de forutsetningene du har. Ta det beste ut av fortiden og se hva du kan bruke av det. For å trekke parallellen til kjøkkenet igjen: Laks og pasta smaker ordentlig godt sammen. Der har vi lagd en ny kultur fordi det fungerer. Kulturen er noe som hele tiden vokser. For noen hundre år siden ville de heller spist poteter til laksen. Vi ser på poteter som typisk norsk, men de kommer egentlig fra Sør Amerika, og kom til Norge rundt 1800-tallet. Så hva er egentlig typisk norsk? Du er! Du er et produkt av alle ting som skjer i kulturen. Du velger å integrere kultur i ditt liv på en viss måte. På samme måte studerer Bent de gamle mesterne. Han ser hva de kunne, også ser han hva han selv ikke kan og spør seg selv hvordan han kan lære av dem. Det er nemlig først når du vet hva du ikke kan at du har et grunnlag for å lete etter svaret. I det øyeblikket du får mer kunnskap forstår du at du mangler noe. Finn ut hva som passer for deg nå, utvikle deg og finn nye ting du ikke vet. Voks både i hodet og i evnen til å føle. For det som er i hodet er kun en tanke – det som skjer i kroppen er den virkelige sannheten, den empiriske kunnskapen. Og det er den som er den viktigste. Let med kroppen etter noe du forstod i hodet. La hodet være litt foran kroppen, for når hodet forstår det du fortsatt ikke har erfart, kan kroppen søke etter følelsen. Du som person er et resultat av gener og kultur, men samtidig er du også et resultat av valg. Og der setter hestene oss i en unik posisjon. De tvinger oss til å ta valg, og vi må ta dem i øyeblikket. I begynnelsen vil du føle du både tar vanskelige valg, og feil valg. Men heldigvis kan du gjøre det bedre neste gang. For hvem blir du når hesten utfordrer deg? Hvilke valg gjør stress at du tar? Forbered deg på neste gang du kommer i en stressituasjon og prøv og reagere annerledes. Det vil få deg til å gro, og få din kultur til å gro.
Tenk på hva du vil plukke fra andre kulturer for å gjøre ditt liv og din kultur rikere. Hva er dine valg i øyeblikket med hesten? Hva er dine valg i øyeblikket med andre? I prosessen vil summen av valgene påvirke ikke bare ridelivet ditt, men også hvem du er. Teoritime to for Bent fortsatte med fokus på det fysiske som vi kan forklare, med utgangspunkt i setet. Når man er så heldig å få overvære Bents teoritimer prøver man intenst å plukke med seg så mye som over hodet mulig, og denne bloggen oppsummerer andre teoritime som Bent hadde. En time som startet ganske direkte med noe jeg måtte jobbe litt for å få med meg. Jeg tror ikke jeg klarte å få med meg alt, men allikevel var det noen glimt der som var så viktige for min egen del at jeg tar de med litt stykkevis og delt. Forståelsen må utdannesEn hest har i utgangspunktet ikke noe forutsetning for å forstå det vi gjør i setet uten å ha blitt utdannet til å forstå det. Derfor lærer vi inn de sekundære hjelpere til hesten fra bakken, før vi setter oss opp. Her bruker vi blant annet vår egen kropp som en tydelig forsterker av det vi ønsker. Vi kan plassere vår egen kropp som både innvendig og utvendig sjenkel og tøyle. Men når vi begynner å jobbe oss fra bakkearbeid og over mot handwork, longering og lange tøyler så bør vi være sikre på at hjelperne våre er gode. For når vi går lange tøyler kan du ikke med kroppen være innvendig tøyle på halsen. Og går du på innsiden bør du ha gode utvendige hjelpere, slik at hesten ikke forsvinner ut, uten at du merker det. Hesten skal strekke seg fram til utvendig tøyle, men når folk i dag hører det tenker de hånd når de hører ordet tøyle. Tanken skal heller gå i retningen at hesten skal strekke seg fram til selve tøylen, det vi kaller den utvendige indirekte tøyle. Dog er det en stor sammenheng mellom hestens evne til å strekke seg til den utvendige tøylen og hestens evne til å gå fram for din innvendige sjenkel. Å gå fram for innvendig sjenkel kan sammenlignes med å lenge utvendig side. Det vil med andre ord si at det innvendig sjenkel kan, kan også utvendig tøyle. For meg var den ganske tankevekkende, og jeg kjenner at jeg fanget ordene, men skal tygge ganske mye mer på den praktiske betydningen og følelsen av det. Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke! Bruk hånda til å analysereForskjellen på å gå med hesten i bakkearbeid og handwork er at du i den siste har en hånd på samme måte som når du rir. Når du går handwork er hesten nødt til å være så myk i hånda at du kan kjenne dersom det er noen stivheter i kroppen. En utdannet hånd er en hånd som kan føle ned i hestens bakbein. Og for å utdanne hånda kan det være lurt å starte med det nærmeste, nemlig skuldrene. Har du vekt i hånda? Den vekten kan ikke komme dit uten at den går igjennom skuldrene, så kan skuldrene flyttes? Hesten vil ikke kunne være riktig framme i hånda hvis ikke skuldrene kan flyttes. Hesten må kunne flyttes så lett mellom tøylene at indirekte tøyle og direkte tøyle (hånden i bittet) ikke blir det samme. Først gjelder det å føle i hånda, også kan hånda begynne å analysere. Det vi ønsker med kontakten igjennom tøylene er informasjon. Vi vi ha informasjon, og vi vil kunne gi informasjon. Igjennom arbeid for hånd har vi både utdannet oss selv og hesten før vi setter oss opp for å ri. Ingen dum idé. Når du først kommer oppDet er mange ting vi kan si om setet, men noe av det aller viktigste er at vi ikke hindrer hestens bevegelser som svinger igjennom hestens rygg. Selvsagt trenger vi å jobbe med setet vårt, men vi bør ikke bruke hesten som en treningsball. Dette kan gjøre at hesten stiver av bevegelsen, setter ett bein i «hvert verdenshjørne» og jobber med å holde balansen og holde oss på plass der oppe, istedenfor å la den naturlige bevegelsen flyte igjennom kroppen. Vi kan dele inn setet på flere måter. Blant annet har vi det statiske setet og det fysiske setet. Det statiske er den retningen tyngdepunktet ditt går, mens det fysiske er at du faktisk sitter på hestens brystkasse og må bevege deg med den. For å få til dette trenger du som rytter ikke så mye fysisk styrke, men du trenger bevegelighet og smidighet. Noe av problemet i dagens hesteavl er at hestene blir avlet med så mye større ryggsving enn vi klarer å sitte på. Hvis vi til stadighet ber hesten om å gå i større bevegelser enn vi klarer å sitte på, da vil vi ødelegge bevegelsen. Derfor kan det til tider være at en hest går med større ryggsving i longeline eller fra bakken/for hånden enn den gjør med rytter på ryggen. Et annet problem, som ikke akkurat hjelper på problemet nevnt ovenfor, det er at vi mennesker i større grad ikke kan bevege oss. Vi blir nesten handicapet av at vi sitter så mye, og oppveksten til barn handler ikke lengre bare om lek og bevegelse, men stillesittende aktiviteter foran en PC, eller en TV-skjerm. Kombinasjonen menneske-hest blir dermed enda mer komplisert. Det kan kanskje virke tungvint når man starter med akademisk å bli introdusert for det å gå baklengs, men én ting er at vi gjør dette for å se hele hesten, men det er også en god måte å forbedre vår egen bevegelighet. Tre faser i sitsarbeidetNår du setter deg opp på hesten går du igjennom tre ulike faser. Første fasen er «forbli der oppe». Høres kanskje banalt enkelt ut, men det ligger en del bak dette. Det gjelder at du holder deg oppe på hesteryggen som hele tiden er i bevegelse, igjennom din egen balanse - ikke fordi du blir holdt fast av klister i rompa eller monsterstore knestøtter. Hvis ikke du er i balanse kan aldri kroppen bli myk og smidig. Myk og smidig kan du bare være om du slapper av, og hvis du ikke er i balanse kan du ikke slappe av. Det å kunne få deg i balanse og slappe av der oppe gjør at du må følge bevegelsen. Du skal prøve å sitte «rett» mens noe beveger seg under deg. Det vil si at du hele tiden må følge retningen dere går i. De fleste av oss kjenner følelsen av å hoppe et hinder og være bak bevegelsen. Det er ingen god følelse, og det gjelder å få samme forståelse for bevegelsen også når du bare skritter, traver, galopperer og svinger - eller går sidebevegelser. Rett i en versade er ikke det samme som rett i en travers. Den andre fasen er «å analysere». Du skal kjenne i din kropp når hesten løfter sine bakbein. Men for at du skal kunne sitte korrekt på hesten og klare å analysere hva som skjer, så er det viktig at du i forkant har utdannet hesten til å bære seg selv på en hensiktsmessig måte. Hvis ikke hesten klarer å bære og balansere seg selv, hvordan skal den kunne bære deg? Og hvordan skal du kunne sitte korrekt hvis hesten ikke bærer deg korrekt? Det er vanskelig. Når du utdanner en ung hest, så kan de sikkert tåle at vi sitter lenge på dem, men selv Xenophon skrev for 2400 år siden at når den unge hesten gjør det bra, så går du av og leier hjem. Ikke vær for lat til å gå av hesten når den er flink. Det tredje steget er «å ta innflytelse». Hjelp hesten med å bære deg enda bedre slik at den får begge bakbein fram til tyngdepunktet, og at du selv sitter med følelsen av at du kontrollerer to bakbein som om de var dine egne, mens resten av hesten er balansert foran magen. Energiretningen skal flyte gjennom setet og du skal føle «ingenting». Men hva er egentlig dette «ingenting»? Disharmoni er enkelt å føle, og da vet du at det er feil. Men det automatisk er slik at fravær av disharmoni er harmoni? «Ingenting» kan nemlig være både riktig og feil ingenting. Tenk bare på følelsen av en lett hånd. Det kan like gjerne komme av at hesten går bak hånden som at den går fram til hånden. Dette med å finne ut av riktig og feil ingenting er en lang reise. Jobb med å gjøre små bevegelser i kroppen for å spørre hesten om å følge deg. Hvis den ikke gjør det, så bruker du de allerede innlærte sekundærhjelperne til å forklare hva du mener. Kontroller kraftens retningMålet vårt er at hesten skal bære oss med sine bærende bakbein. Det vil si at vi er nødt til å kontrollere skyvet til hesten slik at det ikke blir for stort, men oppfordre til bæring. Hvis vi bruker hånden vår bakover så fjerner vi hestens mulighet til å tråkke fram til tyngdepunktet. Det går helt fint å korte gangart ved å gjøre bærekraften mindre og beholde skyvekraften, men vi ønsker å gjøre skyvekraften mindre og beholde bærekraften. Vi ønsker ikke å fjerne skyvekraften helt og totalt, men vi ønsker å fortelle hvilken vei kraften skal. Hvilken vei kraften går kan du lese av frambeina. Frambeina på en hest som er samlet skal gi høyere frambein, og frambeinas bevegelse bakover skal minskes. Hånda er "gammelt nytt"Den informasjonen du får i hånda er allerede «gammelt nytt». Den informasjonen har allerede gått fra bakbeina, igjennom ryggen (setet), frambein, nakke og ut i hodet. Og det er først når du har to bakbein som jobber fram til tyngdepunktet (fram til hånda) at du kan ha en konstant kontakt i hånden – en konstant følelse av energi fram til hånden. Det er også da du kan analysere hva som skjer der bak, og dermed også kan korrigere det.
I begynnelsen er det hånda som korrigerer, men som nevnt, så går jo den samme informasjonen du får i hånda forbi din egen rompe først. Derfor vil du etterhvert kunne analysere igjennom din sits hva som skjer under deg. Det krever bare «litt» trening ;) Men man blir ikke bedre av å lese blogger, så ut og ri og kjenn hva som beveger seg under deg :) Energi som flyter fra bakbeina, opp igjennom kroppen, igjennom ryggraden og gir skulderløft og former hals og hode. Også setter man en person midt på som påvirker energistrømmen. Det er en årlig tradisjon. Jeg kan vel kalle det et årlig høydepunkt. Kurset med Bent Branderup som holdes i Norge én gang i året – som regel i slutten av mai. 2016 var intet unntak, og spenningen var stor. Hva ville Bent snakke om i teorien? Hvor ville fokus ligge i år? Og ikke minst: Hvordan ville Bobbie ta kursstemningen denne gangen? Etter å ha ankommet fredag, gjort oss husvarme og innlosjert både hest og meg hadde jeg en veldig hyggelig kveld sammen med de andre ridende, før vi køyet og gjorde oss klare til lørdag og påfyll av kunnskap. Det startet som vanlig med en teoritime, og jeg kjenner at jeg koser meg glugg i hjel over å få sitte og høre på Bents naturlige framlegging av teorien. Det ble "bare" 12 maskinskrevne sider med notater fra timene, så vil du være med, så heng på de neste fire bloggene. Setet kan vi ikke ta vekkFørste økt startet med gjennomgang av primærhjelpen – setet, og utviklet seg deretter. Målet vårt er å ri hesten for setet. Det er først nå i den senere tid når vi ikke har noen hensikt med ridningen vår mer at det å ri med to hender er blitt vanlig. Tidligere trengte man hånden til noe annet, være seg våpen, lasso eller en garrocha. Eller kanskje et glass med cherry ;) Det er dermed en ny greie det der å ri med vekt i begge hendene når man rir. Nå kan det dog være at vi kommer tilbake til enhåndsridning med tid og stunder, siden folk nå til dags ser ut til å ha mobilen klistret i hånda uansett hvor man er. Kanskje det kommer noe fornuftig ut av dette mobilavhengige samfunnet vi lever i allikevel? :p I tillegg er setet den eneste hjelpen vi ikke har mulighet for å ta vekk. For å kunne ri for setet er både vi og hesten nødt til å ha en form for utdanning. Derfor lærer vi hesten sekundærhjelpere som vi kan bruke til å forklare når primærhjelpen ikke fungerer. Sekundærhjelpere er da sjenkler, direkte tøyle (i hestens hode) og indirekte tøyle (tøyler på halsen). Disse starter vi å lære hesten fra bakken, før vi tar dem med opp i salen. Nå har det seg slik at når hest og menneske skal kommunisere sammen, så er det store muligheter for misforståelse. Bare tenk over hvor lett vi mennesker som er innen samme art har for å misforstå hverandre (kvinner og menn for eksempel). Det er ikke rart at det blir misforståelser mellom to forskjellige arter. Et eksempel er en katt som ligger og vifter med halen foran en hund som synes den ser så glad ut. Hunden forstår ikke hvorfor den plutselig har kloremerke på snuta. Heldigvis er hester igjennom flere årtusener avlet og valgt ut som de hestene som er mest åpne til mennesker. Problemet er at mennesket de siste 100 års tid har fått øynene opp for konkurranse, og avlen har dermed gått i retningen mot de hestene som løper fortest, går finest og hopper høyest. Dette har ikke nødvendigvis sammenheng med at de er åpne til mennesker, og ofte er de hestene som er mest redd de som løper fortest. Når vi legger til det faktum at vi mennesker i stadig større grad fjerner oss fra den kommunikasjonen som før lå naturlig for oss, også i forhold til hester, så er det ikke rart at man opplever mye komplikasjoner. For å ta et kjapt eksempel rundt det med kommunikasjon menneske - hest: Ville du løpt fortere om noen sparket deg i magen? For å forstå om hesten forstår deg er du nødt til å forstå hesten. Tenk litt på den. Sitt på hesten uten å ødeleggeEn hest er aller best i verden på å være hest. Det klarer den helt fint uten oss mennesker. Når vi mennesker setter oss opp på hesten presser vi brystkassen ned mellom skuldrene. Derfor er det viktig at vi for det første lærer oss å sitte på den uten å ødelegge mer enn nødvendig (altså ikke sitte i veien), og for det andre at hesten lærer å bære og finne sin naturlige gangart under oss. For å forstå hvordan dette henger sammen er vi nødt til å forstå at bevegelse kommer fra bakdelen. Det er bakdelen som er motoren til hesten, og det er den som skaper bevegelse. Bevegelsen blir skapt av det bærende grepet hesten gjør framover og skyvet den kommer med. Det vil altså si at du kan helt fint ri en hest fort uten å ri den fram. Den kan skyve seg avsted istedenfor det vi akkurat snakket om: å bruke et bærende bakbein under tyngdepunktet slik at bakbeina griper fram, løfter brystkassen og skuldrene. Bevegelsen bakbeina skaper svinger tredimensjonalt opp i ryggraden og gir frambeina bevegelse. Tenk på det samme hos deg selv. Når du går fritt svinger gjerne armene i diagonal takt med beina dine. Det er bevegelse fra hoftene som svinger opp igjennom ryggen og ut i armene. På samme måte skjer det hos hesten. Hvis vi som mennesker da setter oss midt oppå ryggraden (noe vi gjør), og presser ryggraden ned (vi veier jo tross alt litt) så skal det ikke mye til for at bevegelsen forringes. Frambeina i seg selv kan ikke produsere dette svinget, men de kan hindre svinget i å skje. Så hvis vi som ryttere er stive og blokkerer ryggsvinget gjennom hestens kropp, så hindrer vi frambeina i å gjøre gode bevegelser. Er vi stive og gjør hestens ryggrad stiv så forhindrer vi også bakbeinets mulighet til framgrip fram under tyngdepunktet. En stiv sits gjør det med andre ord vanskelig for hesten å bevege seg naturlig. Derfor er det så utrolig viktig at vi som ryttere er bevisst vår sits slik at vi i det minste ikke skaper noe mer trøbbel enn nødvendig. Alt dette bunner i en ren gangart og en ren takt. Dette gir også resultater i hestens hover. Måten hesten sliter hoven på selv er et svar på hvor godt den vil overleve ute i naturen. Det finnes ingen hovtrimmere som løper rundt og tar vare på ville dyr, så hvis de ikke beveger seg på en hensiktsmessig måte og sliter høvene sine riktig så vil de få store problemer med å overleve. Dermed kan vi som ryttere bruke måten hesten sliter høvene (eller skoene) på som en indikasjon på hvordan de blir ridd. Begynn med hodetFor å ta oss litt tilbake til dette med kommunikasjon med hesten, for når vi jobber med den starter vi å jobbe med hodet. Vi burde starta med bakbeina. Det er jo bakbeina som er motoren har vi akkurat lært. Hvis man er en dyktig hestetrener kan man starte med bakbeina, men også vi er nødt til å lære, og derfor må vi begynne et sted. Derfor er det så viktig at det første vi lærer oss er å se konsekvensene av at vi kommuniserer med hodet: det som skjer i bakbeina. Det er også grunnen til at vi starter i bakkearbeid, med ansiktet vendt mot hesten, slik at vi kan se alt det som skjer i hestens kropp. Først og fremst ta hodet fram og ned slik at vi lettere får plass til stilling. Vi ønsker også at musklene i overlinja til å strekke seg fordi magemusklene skal jobbe. Slik er det med muskler: Strekkes noen, komprimeres noen andre. Det å ta hodet fram og ned kan for hester med kort hals gjøre at hesten havner på skuldrene. Her må man velge litt mellom pest eller kolera en liten periode, men uansett hva skal man passe på at man ikke skal dra hodet ned mellom skuldrene. Blir halsen for dyp forhindres skuldrenes framgrepsmulighet. Etter fram og ned ber vi om stilling, og stillingen skal gi en bøyning ned igjennom hele hestens kropp. Hvis ikke dette skjer, så analyser hvor stivheten kommer fra. Halsen? Skuldre? Kanskje hofta? Flytt fokus fra hode til skuldre og sjekk om du kan flytte skuldre. Er de bevegelige? Kan hesten føre vekt fra det ene frambeinet til det andre frambeinet? Videre går veien igjennom ryggraden, inn i hofte og ned i bakbein. Alt henger sammen, så du kan ikke kutte opp og trene deler av hesten. Det du gjør i hodet skal også skje i hoften, og det som skjer i hoften skal også skje i hodet. Etter fram og ned så kan du begynne å ta en liten parade. For å få til det er det lettere å først ta hesten fram også tilbake. Tar du en parade merker du om hesten er avslappet igjennom hele kroppen. Er den ikke det kan du analysere hvor i kroppen utfordringen sitter, og dermed vite hva slags utdannelse hesten trenger. En hver hest må utdannes etter den gitte hest sine mentale og fysiske evner. Observer hesten din, se hvilke problemer du har og analyser hva du må gjøre for å løse det opp. Hvilke øvelser er gode for å gjøre hesten bedre? Hvis du ikke evner å se hva hesten er god og dårlig til – hvordan kan du utdanne den? Det hjelper ikke å si at hvis du i en versade har en gitt vinkel til en vegg så får du ti poeng, for vi er alle enige om at alle hester er forskjellige, og dermed vil også en gitt vinkel i versaden være for mye for noen hester og for lite for andre. En korrekt versade avhenger av hestens fysiske utgangspunkt. Pass også på at du under trening gjør ting du vet hesten er god til, slik at du ikke bare blir at du gnager på det du ønsker at den skal gjøre bedre. Nåtiden er ganske spesiell når det kommer til hestehåndtering, fordi det har tidligere aldri vært en tidsepoke hvor vi utdanner hester uten grunn. Ridearenaer og ridehaller ble bygd for å jobbe hesten mot et formål. Nå er formålet tapt, og hvis vi som hestetrenere ikke forstår den gymnastiske grunnen for utdannelsen, så blir det hele en karikatur av seg selv. Forskere nå til dags sier at hester ikke er smarte, men det er testet opp mot vår intelligens. Snu på tankegangen og tenk motsatt. Hvor godt ville vi mennesker kommet ut hvis hunder skulle teste om vi var smarte? Hvis vi av hunden fikk beskjed om å lukte på en flekk og analysere den – hvor smarte ville vi sett ut i hundens øyne? En hest er mest intelligent i verden til å være hest. Alle vi mennesker ville sett dårlige ut i hesteøyne hvis vi ble testet som hester. Målet vårt innen akademisk er å gjøre hestene til enda bedre hester. Det krever mye av oss som mennesker, både for å utvikle den fysiske naturen til hesten, men også den mentale naturen. For vi kommer ikke til den fysiske biten uten den mentale. Det mentale kommer det mer om i en senere blogg, så her er det bare å henge med :) Etter årets siste Michellekurs er vi klare for et halvt år på egenhånd. Nå skal vi fordype oss i detaljer og jobbe oss igjennom alle hjemmeleksene vi har fått til april neste år. Årets siste Michellekurs ble (ikke overraskende) en skikkelig hyggelig greie, med et lass av herlige folk, fantastiske hester og super undervisning. Det ble nesten litt intensivt å ha kurs for Michelle både i midten av august og slutten av september for min del. Ikke at det er feil å få undervisning, men jeg føler at jeg etter hvert kurs har så mye jeg må jobbe med, må bearbeide og kjenne på hjemme, at halvannen måned nesten ikke er nok. Men i innsittingen av ny sal er det heller ikke feil å få litt ekstra hjelp, så kurset ble varmt tatt i mot. Et par dager før kurset fikk jeg et innfall at å jobbe for hånden var en morsom greie, så i motsetning til min faste rutine med å ha groundwork og longearbeid første økta, så byttet jeg den nå ut med en økt for hånd. Takket være snille Anna Lene som filmet alle øktene mine (millioner av takk!), så gjør jeg igjen som jeg gjorde etter sist kurs: jeg samler opp kommentarene mine jeg fikk av Michelle under rideøktene våre. For der mangler det ikke på godbiter å ta med seg videre.
Den brune hesten i front ville aldri finne på å "henge" på skulderen mot verken hesten til høyre eller til venstre. Ei ville den heller funnet på å plutselig stanse, eller løpt fram og hvilt hodet sitt på hesten foran. Det er den flokken rundt hesten vi skal være. Som rammer inn og beveger seg i samme retning.
Andre økt ble en rideøkt med fokus på sitsen min. Igjen en hel haug av gode tips og tanker å ta med seg videre inn i høsten og vinteren.
Tredje timen ble også en rideøkt, med flere gode innspill:
Hjemmeleksen ble egentlig kort fortalt: Stille og bøye mer bare for å bli enda mer smidig og løsgjort, samt fortsette og få fram i alt hva jeg gjør. Den der forståelsen av fram blir stadig mer tydelig for meg, og det er spennende. Det jeg var aller mest stolt over er Bobbies tilstedeværelse på kurset. Selv om dørene var åpne og hester beveget seg utenfor, så beholdt Bobbie konsentrasjonen og var med meg akkurat like mye som hjemme. Det har jo vært litt av problemet vårt tidligere på disse kursene, at hjernen har ligget igjen hjemme. Det var jo såpass av jeg faktisk vurderte å få Michelle hjem til stallen istedetfor å kjøre Bobbie vekk på kurs, men denne gangen gikk det over all forventning, og følelsen var bare supergod.
Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og vi er i full gang med å jobbe både med smått og stort. Er det en ting som er sikkert, så er det at vi gleder oss veldig til et nytt kurs med Michelle i 2016 for å få ting enda mer på plass. Samtidig er det veldig godt å ha tanker og betraktninger å se tilbake på og ta med seg inn i arbeidet. Hvis du ønsker å delta som teorideltaker på Michellekurs i 2016 er det to muligheter: 23. og 24. april i Hamar, og 9. til 11. september i Drammen. Ta kontakt med meg for mer info, eller sjekk arrangementsidene på Facebook (linkene). Jeg håper jeg ser mange av dere på kurs i 2016 - jeg og Bobbie gleder oss i alle fall veldig mye! Hvor er midt i? Hvor er kjernen? Den ligger midt i mellom alt, der den ultimate balanse er. Jeg har irritert meg en stund over at jeg ikke har hatt tid til å skrive ut bloggen fra Monika-kurs som jeg var på i juni (!). Men nå har jeg tatt meg sammen, for dette kurset fortjener virkelig en oppsummering. For på samme måte som vi har Michellemagi, så har vi også Monikamagi! Som andre året på rad må vi nesten kunne kalle det en tradisjon at min gode venninne Anna Lene er med på dette Monikakurset med Norne, og jeg dilter etter som fotograf og hjelper der det trengs. Grunnen for at jeg selv ikke er med på dette kurset er fordi det har falt på helga to uker etter Bent-kurs, og da er både Bobbie og jeg så proppa fulle av tanker og ting som må bearbeides, så vi (jeg) er ikke mentalt klare for mer input sammen. Men å få påfyll teoretisk uten å skulle bearbeide det akkurat der og da på egen hest, det er bare en gull gave. Derfor får jeg også ekstra god tid til å få med meg teorien og rett og slett kose meg på kurs. Det er virkelig en luksusopplevelse å være teorideltaker på kurs! Monikas fokus dette kurset lå på dette med kjernen. Grønn sone. Komfortsonen. Det stedet midt i mellom. Der alt er trygt og går av seg selv. Når vi trener ønsker vi å jobbe med det områder hvor sitsen er nok. Vi kan fint ri for sekundærhjelpen og presse grensene med sekundærhjelpene, men hvor er det punktet der min hest er i balanse i min sits? Vi letter etter det stedet hvor hesten balanseres mellom sekundærhjelperne og inn i sitsen, slik at kun sitsen behøves. Utfordringen vår er at vi har vanskeligheter med å ikke ta utgangspunkt i det ferdige resultatet. Det er veldig lett for oss å jobbe mot et ønsket glansbilde. Bedre er det å se etter «hva har jeg nå?» Og når man vet hva man har nå, så kan man spørre: «Hva kan jeg tilføre?» Det er så lett å være misfornøyd med det man har nå, fordi man har dette glansbildet i bakhodet på hvor man har så lyst til å være. Da blir man også fort skuffet over det du har nå, fordi det er ikke der du ønsker å være. Men du kan ikke være skuffet over det du har nå, for det du har nå er realiteten. Spør heller deg selv «Hvor er vi nå?», «Hvilke muligheter har jeg ut i fra her jeg er nå?», «Hvor er min hest og hva kan jeg spørre om?» Ikke ri i går og ikke ri i framtiden. Ri nå. Hvor i din ridning eller trening kan du finne «midt i»? Hvor er det stedet du verken gjør mer eller mindre av noe. Finn det stedet, og jobb ut i fra det. Kjenn at «midt i» kan begynne å bli flyttbart. Kjenn at du kan dytte litt på «midt i» i alle retninger, men uten å miste noe. Hvor mye kan jeg gjøre uten å miste noe? Kan jeg ta med meg med det fine jeg har her videre? Hvor mye kan jeg gjøre før det går feil? Når du har funnet midt i og når du har funnet kjernen, så kan du begynne å utfordre grensene ut i fra et grunnivå. Men kryss dem ikke. Bare jobb opp til grensene. Hvis du ligger og jobber opp mot grensen og ikke over grensen de gangene du beveger deg ut dit, så vil utviklingen komme raskere enn om du til stadighet krysser over dem. Prøv også noen ganger å jobbe inn i kjernen istedenfor å jobbe ut mot grensen. Jobb inn i kjernen og se hva du får. Ikke legg fokuset på å presse grenser, men jobb innover og se etter hva du faktisk har. Igjennom jobbing inn i kjernen vil du også få en hest som er mer positiv innstilt til arbeidet fordi den ikke hele tiden blir bedt om å gå mot ytterkantene, men får bekreftelse på at det den faktisk gjør også er bra. Variér fokuset. Variér også fokuset ditt når det kommer til det du jobber med. Ikke jobb helhetsbildet hele tiden. Ta ut enkeltelementer og bruk litt tid på dem. «Hva skal jeg gjøre noe med nå?». Av og til tenker du helhetlig, andre ganger blåser du i «ditt» men fokuserer på «datt». Vi er ganske kjappe til å ville ha et helhetsbilde, men et helhetsbilde kan du ikke få uten å ha alle ingrediensene i det. Du kan ikke male et bilde uten fargepaletten, og du kan ikke bake en kake uten de riktige ingrediensene. Mangler du en ingrediens, så vil ikke kaka bli bra uansett hvor mye du rører rundt med de andre ingrediensene. Når vi jobber med hester er det (dessverre) alt for vanlig at vi jobber med hodet. Vi jobber med å kontrollere hodet, men hodet sier oss ikke nødvendigvis noe om hvor kroppen går. Hvis vi kan styre hodet, så kan vi fortsatt havne hvor som helst, for hesten trenger ikke gå dit hodet peker (det har vi vel alle merket i det øyeblikket vi møter på en livsfarlig søppelkasse på tur, hvor hodet er fiksert på søppelkassa, mens kroppen går i en ytterst bøyd bue, best mulig utenom). Har vi derimot styr på bogen, så begynner vi også å få styr på hesten. Får vi i tillegg kontroll over bakparten, så begynner vi å nærme oss en ganske god kontroll over hesten. Det er begrenset hva vi kan gjøre med et hode, for hodet trenger ikke nødvendigvis gi kroppen en plassering, men kroppen kan gi hodet en plassering. Så klarer vi å få kroppen i riktig retning, så vil også hodet komme i en riktig retning. Det er også mye større mulighet for at hesten ikke forstår hva du mener og ønsker når du korrigerer i munnen framfor å flytte beina. Til å begynne med kan det fort bli en konflikt mellom formgivning og styring, men jo bedre styring du klarer å få, altså jo bedre kontroll du har over frampart og bakpart, jo lettere kommer også formgivningen. En av våre utfordringer som mennesker som skal bli hestemennesker er at vi er født med en gripeevne. Og vår refleks er å knyte oss sammen når vi mister kontrollen. Her ligger det en jobb med å omprogramere våre reaksjoner til at vi heller slipper framfor å gripe. Klarer vi å jobbe inn kontroll på hestens bein (bog og bakpart), samt at vi i større grad slipper hodet og styrer beina i de situasjonene vi kommer opp i, så er vi kommet langt på vei. Legger vi så til tempo, takt og schwung i tillegg til styring (kontroll over bog og bakbein) og formgivning, så har i vi teorien hele ridekunsten i vår hule hånd. Så lett som bare det. Eller ikke. Det er lett å bli frustrert når ting liksom er så «enkelt» ikke funker. Ha da i bakhodet at det er responsen vi er ute etter. Ikke produktet. Hvis du får mange gode responser kommer du til slutt å få et godt produkt, men ros forsøkene på veien. Husk at det er en vei å gå for hesten også. Det hele handler om «hvordan setter jeg en kropp i balanse i en forflytning?». Og for å ha en forflytning er vi nødt å ha en viss grad av tempo. Tempo er noe vi er nødt til å ha når vi er i bevegelse, og det viktigste her er å ha et jevnt tempo. Monika trakk her fram ordet flyt. Et ord som har betydd riktig mye for meg i tiden etter kurset. Finn først flyten i tilbudt tempo. Om hodets plassering er bra i det tempoet du er i, men hesten er stakatto i ryggen, så har ikke hodets plassering noen som helst hensikt. Hodet skal være et resultat av ryggens sving. Og her kom vi også inn på sits, for hvis ryggen skal svinge så må sitsen vår være på plass. Derfor er det absolutt ingen ting som er verdt å ødelegge sitsen for. For ødelegger du sitsen så ødelegger du også ryggsvinget, og dermed kommer du ingen vei. Bruk dermed heller sekundærhjelpere (tøyler, sjenkler) eller tertierhjelpere (stemme, pisk) for å forklare, framfor å ødelegge sitsen din. Tilbake til tempo: Innimellom kan det føles ut som at tempo er ikke-eksisterende, og da kan det hende vi må opp i en annen gangart for å løse tempo-utfordringen i gangarten under. Når du så begynner å få et greit tempo med flyt og ryggsving, så finn ut om du kan ta tempoet litt opp og litt ned. Hestens første samlingslære er at hesten (og rytteren, slik som meg...) begynner å forstå tempo. «Nå går vi fort. Nå går vi langsomt.» Hesten skal begynne å forstå, følge og kjenne igjen kroppsspråk i bakkearbeidet og igjennom sitsen fra ryggen. Ofte så får vi tempo for at hesten trenger det for å balansere. Tenk på kaldblodstraveren som skal trave en timetersvolte. Det går bare fortere og fortere. Eller hjørnepasseringen i galopp. Spør deg selv og spør hesten din: «Hvilket tempo må til for at du kan balansere i denne gangarten?» og tør å tillate det tempoet innimellom. Vi AR-ryttere kan ofte bli for redde for å teste ut nye ting, og særlig nye gangarter fordi ting må være i balanse og må være så bra før vi gjør noe nytt. Tilbake igjen til dette glansbildet vi snakket om tidligere. Men så er det også noe i dette sitatet: «If you don't use it, you loose it.» Et hvert ledd som ikke brukes mister funksjonen. Og en hver gangart som ikke brukes blir ikke trent. Jobb deg dermed ut i fra en ting du er trygg på, og se hvordan omverdenen ser ut. Men ha hele tiden en liten kvalitetskontroll, små, minimale tester som gir deg svar på om disse tingene du er trygg på fortsatt fungerer. Husk at den første galoppen skjer der galoppen finnes. La også hesten ta ansvar for egen takt og tempo og ha i bakhodet ordet flyt. For å bli gode ryttere og hestemennesker er vi nødt til å se på mange feil, og det er ikke vi som mennesker gode til. Vi tør ikke galoppere fordi det ikke ser bra ut, men en ordentlig hestetrener jobber ikke med et ferdig produkt, men med momentene. Og noen ganger må vi bare prøve for å få det til. Start med å finne ut hva du kan oppnå uten å blande deg. Så kan vi etterhvert begynne å utdanne hesten til:
1. Å ta gode valg for kroppen sin. 2. En bedre kroppsholdning. 3. At kjernen/grønn sone/komfortsonen blir større. Hvis den samme feilen skjer gang på gang, så hjelper det ikke å prøve og fikse det på samme måte gang på gang. Let etter løsninger, men let ikke på samme måte hver dag. Ikke vær en kontrollfrik, men la hesten ta egne valg. Hvis du hele tiden skal fikse og ordne så vil aldri hesten ta ansvar for seg selv. Du kan lære deg masse i teorien, og du kan lære deg masse teknikk, men finn roen i teknikken og ikke bli utmattet av det konstante ønsket om å være bra hele tiden. Tør å kjenne og føle. Sitt - vær - føl, og ager ut i fra det. Kjenn på følelsen av at kunnskapen gjør deg fri. Føler du først at du har fått kontroll på noe, så oppstår en ny utfordring også returneres du "back to basic" for å bygge fundamentet ditt enda litt sterkere. Vi har gått veien, igjennom bakkearbeid, halvparader, versader og travers. Vi har løsgjort, samlet og økt alt hva vi har maktet og plutselig så kunne vi ikke samle mer. Noe manglet: Fram! Så da er det tilbake igjen og lete i hestekroppen og menneskekroppen etter fram. Og gudhjelpemeg... Fram er antagelig noe av det aller, aller, aller mest vanskelige jeg kan be Bobbie om. Hun er en trøkkete, seig og bedaaaaagelig ponnihoppe som gjerne kan samle alt hva hun liksom kan, men det hjelper ikke når det ikke er noe energi der, for det ender jo med at vi til stadighet går i stå. Nå som vi har fått sal har det også blitt litt lettere å tenke fram, for alle som har fulgt bloggen min en stund vet godt at Bobbie ikke har noen som helst problemer med energien. Innimellom. Når det passer henne. Og da blir den som regel brukt oppover og ikke framover. Kaspjoing! Så det er både litt fysiske, og en haug mentale ting vi skal over her. Ikke er det til å stikke under en stol heller at kondisjonen til den akademiske sofagrisen er heller laber. Så i det lille begrepet fram er det liksom så uhyre mye mer å ta tak i enn at det er gjort på en liten sving. Vi skal bare trene opp Bobbie på nytt - piece of cake! Og i den prosessen så er det for det første gull å få hjelp av Michelle, som bekrefter at vi er på rett tankespor. I tillegg er det gull å få litt hjelp av Michelle til å få strukturert denne tobeinte kroppen, som har litt for svai rygg, litt for utstikkende rumpett og er litt for velvillig til å bli kasta ut på venstre side. Å ri i sal er uvant! Men la oss ta det fra begynnelsen. Michellekurs er alltid et høydepunkt, og dette kurset intet unntak. Drammen var stedet, og en haug med folk kom for å bli med på kurset noe som alltid er herlig. Jeg får stadig mer roen på disse kursene, og denne gangen fikk jeg til og med ikke bare tid til å sitte med i teorien, men jeg fikk også med meg noe! Så denne bloggen er først en oppsummering av teoritimene vi hadde. Senere kommer en blogg som summerer opp rideøktene jeg hadde. Og det har jeg gjort gjennom å samle Michelles kommentarer (som jeg er ytterst heldig å ha på video siden snille Thea filmet oss igjennom alle tre timene!). Og hvis man skulle tro det er lite som er sagt igjennom tre timer, så tar man feil. Men la oss begynne med teorien. For å være sikker på at alle hang sånn noen lunde med startet Michelle med en gjennomgang av basicen. Og som alltid så er det noen nye ting, vinkler, imaginære bilder eller formuleringer å plukke med seg. Jeg tar det for meg i sånn omtrentlig stikkordsform. Notater fra første teoritime: Hva er en stilling? En stilling skjer i atlas, og en stilling er bare en stilling når den får formålet gjennomført. Og hva er formålet? En påbegynnende rotasjon. Du kan godt prøve å dra hestehodet til deg med inner tøyle, men det fører ikke nødvendigvis til en stilling. En stilling er når neseryggen kommer inn og underkjeven kommer ut. Det er bakbeina vi er interesserte å jobbe med, men det er så vanskelig å starte bakfra, så derfor er vi nødt å starte forfra. Når vi får forklart hva vi ønsker forfra kan vi begynne å jobbe mer bakfra. Vi er veldig dyktige på å gi hesten støttehjul og forstyrre dens egen natur. Vi er i veien for hesten, men målet vårt bør være at vi ikke skal forstyrre hestens balanse, men forbedre den. Og hvis du da er en rytter som sitter skeivt, så vil du aldri kunne få hesten din i balanse, fordi den hele tiden må gå og kompensere for din manglende balanse. Derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sits. Fra ryggen til hesten (igjennom vår sits) får vi "the latest news". Følelsen av informasjon kommer kun direkte når vi er i balanse. Tenk på sitsen din som en radioantenne. Hvis antennen er skeiv eller dårlig justert vil vi kun få bruddstykker. Da vil du gå glipp av informasjonen du kan motta, fordi den forsvinner ut i "intet". Det samme gjelder motsatt vei og. Du vil ikke kunne gi god informasjon hvis det er brudd på antenna. Forsøk å krympe sitsen ned og inn over innvendig seteben. Notater fra andre teoritime: Det aller viktigste når du driver med hest er at du forstår hva du gjør. Hvis du ikke forstår det du gjør så vil du kjøre rundt i en evig runddans uten egentlig å komme deg så mye lengre. Derfor er Michelle ganske genial, for det du lærer av Michelle, det kan du! Det er slik at for å lære noe så hjelper det veldig å sette ord på ting og formulere det selv. Derfor er Michelle veldig flink å stille spørsmål til oss for å være sikre på at vi har forstått det. Det er litt slitsomt akkurat der og da, men samtidig er det så lærerikt. Og spørsmål fikk vi også denne gangen, som for eksempel "Hva er bæring og samling?" Ja, hva er det egentlig? Heldigvis er Michelle ganske snill og hjelper oss med å sette ord på tankene også. Bæring er at hesten ved hjelp av bakbeina bærer sin egen brystkasse. For å få til dette må bakbeina svinge fram til tyngdepunktet, og når vi snakker om fram så er det den definisjonen vi har, og ikke fram som i tempo. Hestens rygg er som en hengebro mellom frambein og bakbein. Dette fungerer helt flott ute i naturen, men når vi kommer som ryttere og setter oss opp på hesten er vi avhengig av at hesten bærer oss på en hensiktsmessig måte for at den ikke skal skade seg selv over lengre tids bruk. Tenk på at det ligger en bowlingkule i brystkassa på hesten. Denne bowlingkulen skal du hele tiden balansere i alle mulige retninger. Vi ønsker gjerne at bowlingkulen skal trille lett bakover, slik at vekten ikke blir for mye framover. Og det er ikke slik at vi kan trille den tilbake også detter den "plopp" på plass (dessverre). Den bowlingkulen må hele tiden balanseres for ikke å falle i en uønsket retning. Så din jobb som rytter er å bli kjent med tyngdepunktet, og bli kjent med hvor kula triller. Og den kula kan som sagt ikke holdes fast. Det vil si at du noen ganger kommer til å miste den. Men dette er den eneste måten du får deg erfaring på. Dette er den eneste måten å lære hvordan du skal klare å beholde den på, så kula både skal og må mistes opptil flere ganger for at vi skal lære at vi har mistet den. Det aller første målet er å få hesten til å balansere naturlig med alle fire beina i bakken. Derfor begynner vi ofte arbeidet i holdt. I tillegg utdanner vi de sekundære hjelperne våre for å gi oss noen verktøy til å holde denne bowlingkula i balanse. Bakbeinas oppgave er å produsere kraft. Men en kraft som går fram og opp i hestens kropp, altså en bærekraft. Hvis hesten får lov å produsere et større skyv enn den går fram så mister den ryggen og dermed blir ikke skuldrene løftet opp og ut av brystkassen. Så like mye skyvekraft som bærekraft gir mindre vekt på skuldre og frambein. Mer bærekraft enn skyvekraft gir enda bedre skulderløft (mot piaffen for eksempel). Husk at det ikke er overlinjens oppgave å bære. Overlinjens oppgave er å slappe av, mens magemusklenes oppgave er å bære. For til noe som er utstrekt er det alltid noe annet som må trekkes sammen og jobbe. Uansett hva så vil hesten produsere en kraft. Spørsmålet er hvilken vei kraften går, og om vi kan kontrollere hvilken vei kraften går. Problemet er at vi skal lære å føle og forstå noe som vi ikke kan føle og forstå før vi har lært det. Tygg litt på den. Og fordi vi skal lære å føle og forstå noe som vi ikke kan før vi har gjort det, så er vi nødt til å tillate feil. Hvis vi ikke tillater feil, så vil vi heller aldri lære. Så feil er ikke feil, det er bare en erfaring på veien til å bli litt klokere. Og på slutten av timen gikk vi litt nærmere inn på sidebevegelsene, og da særlig den mystimagiske versaden. Versaden er nøkkelen som låser opp muligheten til samling. For uten versaden har vi ikke hestens evne til å balansere over innvendig bak. Har vi ikke det har vi heller ikke hestens mulighet til å balansere over innvendig bak og utvendig bak. Så uten versaden og balansen over innvendig bak kan vi ikke legge til traversen og dermed få samling. Alt annet bygger på versaden, og ingen ting blir bedre enn hva versaden er. Noe som egentlig er ganske kjipt, siden versaden er en så hårfint vanskelig øvelse. Igjen en bekreftelse på hvordan alt dette henger sammen, og at hesten ikke kan sees stykkevis og delt, men at alt henger sammen enten på den ene eller andre måten. Det er så spennende! Og enda mer spennende er det når man trener med hesten sin. Neste blogg blir fra de tre timene jeg hadde. Gøy var det! «Hvordan får jeg dressur til å bli gøy? Hesten min synes det er så kjedelig!» Hørt det før? Hvorfor er det slik at dressur er kjedelig? For at trening skal være gøy, så trenger vi motivasjon. Vi trenger å føle en grunn for at vi gjør hva vi gjør. Vi trenger oppmuntring, og vi trenger forståelse for hva vi blir bedt om. Dette gjør også hestene. Når verken rytter eller hest har et tydelig mål eller en forståelse for hva man driver med, så er det vanskelig å finne motivasjon. Derfor er det også vanskelig å synes at treningen er gøy. Og er det ikke gøy for deg, så er det heller ikke gøy for hesten. Dressur er gøy, men for at dressur skal være gøy må vi legge fra oss de store tankene vi har, og lære oss å være fornøyd med de små tingene. Vi må være fornøyde der vi er, ikke der vi (eller omgivelsene) synes vi burde vært. Selv om vi har et mål en gang der framme om å ri være seg LC, MB, Grand Prix, eller bare å utvikle hest og rytter, så er vi nødt til å glede oss over de små tingene på veien. Ikke la oss forstyrre av alt som ikke fungerer. Og vi er nødt til å vise hesten at vi gleder oss over de små tingene, slik at hesten forstår at den gjør noe bra. Derfor er det sjeldent man hører noen sier at sprang er kjedelig. Der har du målene fysisk, rett foran deg. Målet til å begynne med er kanskje bare 50 centimeter høyt, og det er kanskje bare tre av dem. Så blir det fem, ti,også har du en hel bane. Deretter blir det 60 centimeter, også blir det 80 centimeter. Du bygger deg opp - steg for steg. Slik bør du også tenke i dressuren. Bygg deg opp, steg for steg. Da er det enklere å finne motivasjon og glede i arbeidet. Og er det ikke slik at man blir litt ekstra glad hvis noen anerkjenner det du gjør? At noen forteller at du er flink, og at du gjør det riktig. Hvis jeg skulle trene for en personlig trener, og det eneste PT'en gjorde var å stå og se på meg mens jeg trente, uten å si et ord til meg annet enn "Løft det. Dra her. Dytt der. Gjør sånn. Gjør slik." - hadde jeg hatt lyst til å dra tilbake til den personlige treneren? Tvilsomt. Hesten har ikke noe valg. Den har fått utdelt sin personlige trener, og må på treningstime med PT'en sin hver dag. Hestens personlige trener er deg. Er du en som aldri sier i fra når ting er bra? En som bare ber hesten om å gjøre noe? Eller som sier i fra én gang i løpet av en treningsøkt om at det var ok, det hesten gjorde? Gir du hesten en godbit eller et rosende ord og en klapp på slutten av økta og forventer at den skal forstå at den godbiten eller de rosende ordene betyr at hesten har vært flink igjennom hele økta? Tror du den skjønner det? Tror du den skjønner at den gulrotbiten den får i krybba si når dere er tilbake i stallen betyr at hesten var flink med den galoppfatningen dere gjorde for en halvtime siden? Kan det tenkes at du kan bli en bedre motivator for din hest? Finn deg et mål, vit hvor du vil, og sett pris på de små tingene. Kan ikke hesten din travers? Ikke forvent at den skal gå en langside første gangen du prøver. Kanskje bare en riktig tanke skal roses på første forsøk. Neste gang roser du et steg. Så fem steg, så halve langsiden, så hele langsiden. Forventer du for mye med en gang blir både du og hesten frustrerte, og ingen glede kommer ut av treningen. Det er din oppgave å motivere din hest. Dressur er ikke kjedelig, så lenge du evner å glede deg over de små fremskrittene mot det store målet. Dressur er ikke kjedelig, så lenge du selv forstår hva du driver med. Og jo mer du forstår, jo morsommere blir det. Og jo mer du forstår, jo mer forstår du at du ikke forstår. Og da blir det bare enda mer morsomt! Dressur er gøy! Det der hodet altså. Både innvendig og utvendig. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til det? Denne bloggen er basert på kurset jeg var på med Monika Sanders i slutten av februar. Her ble det mye snakk om hestens hode, både inni og utenpå. Denne bloggen er et forsøk på en oppsummering av noen hodetanker. Først litt om hestens hode innvendig, og litt om vårt hode også. For når vi er på kurs ønsker vi gjerne at det skal gå så absolutt bra som mulig. Men det er ikke det som er interessant. Det som er interessant er «hva er det laveste nivå vi er på?». Hva er det som funker uansett hvor vi er? Ridning er kommunikasjon, og det er den kommunikasjonen vi klarer å ha når det koker rundt oss som er viktig. Hvordan skal vi klare og utvikle den kommunikasjonen? Hvis vi klarer det, da kan vi absolutt si at vi har kommet et steg videre. Da er grunnfjellet vårt enda stødigere. Det er viktig at vi som mennesker lærer hesten å skape trygghet der vi er. Det starter med den unge hesten allerede til og fra paddocken. Bare den lille veien fra stallen og til paddocken er alt. Og jo mer vi er interesserte i hva som kommer før utdannelsen av hesten, og jo mer jobb vi legger i stegene før utdannelsen, jo enklere blir det når hesten starter i førsteklasse. Et av våre store problemer er at det ligger naturlig for oss å krympe sammen når en hest begynner å jasse seg opp. Det er vår måte å skåne oss selv og kroppen på. Det er bare litt dumt at det er stikk motsatt av hvordan hesten tenker. For den trenger at vi blir større når den begynner å jasse seg opp. Vi må bli litt mer hest. Det er veldig fort å begynne å røske og rive i hodet på hesten når den ikke oppfører seg. Men å holde fast i hodet skaper gjerne mer stress enn utgangspunktet. Tenk om du hadde hatt et tau på hodet til et menneske. Hadde du tillatt deg selv å gjøre det samme som du ofte kan se blir gjort med hester? Røsking og riving, haling og draing. Ha samme respekt for hestens hode som ditt eget. Ha heller fokus på beina og kroppen til hesten. I stedet for å flytte hodet, flytt kroppen. Flytt beina. Send beina og kroppen i en retning, og hodet er ikke lengre noe problem (det må liksom naturlig nok følge med resten av hesten). Når det kommer til ridningen så har hodet også en viktig rolle, men kun som et resultat på hvordan resten av kroppen fungerer, og ikke så mye annet. En tøyle kan og skal aldri bibeholde en hodeposisjon. Det er det kun bakbeina og ryggen som skal gjøre. Vi forbinder ofte samling med hodet opp, men når man samler hesten så rir man like mye fram og ned som når man faktisk rir fram og ned, men hodet står bare i relasjon til bakbeina og ryggens aktivitet. Hva som definerer om hesten går fram og ned og sender energien fremover, eller om hesten går samlet og sender energien oppover er vinkelen i bekkenet. Rundheten og den strekte overlinja er lik både i fram og ned og i samling. Så det vil si at hvis vi i stedet for å krangle med hestens hode klarer å kontrollere hestens bein, så er vi allerede kommet langt på vei. Har vi i tillegg en retning i hestens kropp, så begynner vi å snakke.
Kommer retning og ben på plass, så vil kroppen komme på plass, og dermed også hodet på plass. Ri, håndter og plasser bena og kroppen til hesten, ikke hodet. Hvem drømmer vel ikke om å ha en hest som svever rundt på banen med deg på ryggen i fullstendig harmoni. Ingen ser at du gjør noe, men hesten svarer på hvert minste vink. Hver minste tanke. Denne bloggen er basert på teoridelen fra kurset jeg var på med Monika Sanders, siste helga i februar. Her snakket vi om at hesten vi har skal være mellom hjelperne, og ikke til stadighet bevege seg fra korreksjon til korreksjon. Hvis vi ønsker å oppnå den totale harmonien vi søker, så er vi nødt til å lete etter følelsen av at hesten er i balanse mellom hjelperne. Her er det ofte veldig fort gjort, særlig for oss AR-ryttere, å bli tråkkende rundt på den samme volten, og vi nerder oss rundt. Minutt etter minutt, time etter time, dag etter dag. «Flytte bogen bare litt mer hit, bakparten bare litt mer dit.» Og voltearbeid er viktig det, misforstå meg rett, men voltearbeidet vil få en helt annen mening hvis man begynner å bruke det til noe. Vi ønsker gjerne å legge opp treningen vår så pedagogisk som mulig for hestens del. Og så lett som mulig. Også er det jo alltid gøy å komme fram til et delmål ganske kjapt. Men hvordan kan vi klare det? Den enkleste måten å gjøre det på er å gi hesten en grunn for å gjøre det den skal gjøre. Å svirre rundt på en bane er egentlig ganske meningsløst for en hest. Som Bent så fint en gang sa, hvis man ser en elg løpe rundt på en sirkel i skogen, så blir den mest sannsynlig sett på som helt gæ'ærn, og skutt. Men hvis vi ved hjelp av noen kjegler for eksempel kan gjøre det litt enklere for hesten å forstå hvorfor den skal svinge akkurat der. Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis. Når vi trener hester kan det ofte være lurt å lete etter muligheter på uventede steder. «Den situasjonen jeg er i nå - hvordan kan jeg utnytte den på best mulig måte?» Har du en hest som skvetter, så kan du kanskje utnytte den ekstra framdriften til noe positivt. Den ekstra energien du får av ri på utebane istedenfor inne kan brukes til en bedre samling. Det finnes muligheter på uventede steder. Jo flere ulike metoder du kjenner til og jo flere ulike metoder du kan bruke, jo friere vil du stå i ditt arbeid i forhold til utviklingen av akkurat din hest. Alt arbeid, være seg frihetsdressur, ridning over en presenning, barrelracing, natural horsemanship, sprang, feltritt ogsåvidere, utvikler deg som rytter. Og alt som utvikler deg som rytter er akademisk ridekunst. Så selv om man en dag bestemmer seg for å ri barrelrace eller working equitation eller trail eller brukshestridning, så er også det akademisk ridekunst fordi det bidrar til å utvikle deg som rytter. Og det bidrar til å utvikle hestens forståelse for hvorfor den skal gjøre øvelsene. Vi er så heldige nå til dags at vi ikke er avhengige av å ha en hest mellom hjelperne. Vi kan godt ha en hest som faller på bogen, faller ut over utvendig skulder og som ikke kan piruetter, fordi vi er ikke avhengig av hesten som et grunnlag for å overleve i krig. Er du i krigen så kan du ikke ha en hest som henger på utvendig skulder når du skal snu deg for å stikke i hjel en fiende. Men ved hjelp av enkle ting som gjør ridningen litt mer tydelig for oss (og hesten), så kan vi kanskje utvikle våre rideferdigheter og hestens smidighet og balanse enda raskere. Legg opp en trailbane, og plutselig så er du nødt til å stoppe midt i den firkanten. Du er nødt til å fatte galopp her. Ta ned i trav der. Svinge mellom de kjeglene. Plutselig får ridningen din en hensikt. Hvis vi blir sittende å ri hesten fra korreksjon til korreksjon så ødelegger vi hestens naturlige ryggsving. «Njæææ, litt mer utvendig tøyle på halsen, oiiii, litt mer innvendig sjenkel her, neiii, mer bøyning her. Ja! Nei! Utvendig tøyle igjen.» Høres kjent ut? Er vel omtrent to sekunder i løpet av en rideøkt hos meg i alle fall. Ødelegger vi hestens ryggsving ved for mye korreksjoner så ødelegger vi også gangarten, og uten en naturlig gangart, så kommer vi ikke langt. De sidebevegelsene vi ofte lærer inn, kan også fort ta hestens naturlige gangart vekk fordi vi er nødt til å overdrive for å lære oss å kjenne. Og det som kjennes riktig ut for deg kan være så alt for mye for hesten. Særlig om dere begge to er i startgropa. Så derfor: Til å begynne med skal du være fornøyd bare med tanken. Det viktigste er å alltid ta utgangspunkt i hestens naturlige gangart, og utnytte den så best du kan. Hvor mange AR-ryttere kan med hånden på hjertet si at de kan ri gode ridebaneveier i alle gangarter? Langsider, hjørnepasseringer, serpentiner, volter i ulik størrelse, volter tilbake og diagonaler. Jeg kan ikke. Det hender seg jeg får en tanke om at «nå skal jeg ri en diagonal!» også ender vi aldri opp der jeg egentlig hadde tenkt, fordiatte på veien så måtte vi bare fikse ditt og datt også litt her og der. Bruk heller hjelperne for å komme deg rett over diagonalen i stedet for å la ting skli ut fordi ditt og datt bare skulle bli litt bedre. Sidebevegelsene skal brukes for å sette hesten i balanse mellom hjelperne! Hvis du tar utgangspunkt i ridebaneveiene, så får du plutselig en praktisk bruk for sidebevegelsene. Går ikke den hjørnepasseringen som planlagt? Bruk versadehjelpen for å få fanget ytterbog. Eller bruk traversen for å få med deg bakparten rundt hjørnet. Start, stopp, høyre og venstre. Det er så basic at man tar det for gitt. Alle kan liksom det, men kan vi det? Prøv. På den måten vil du få en utviklet forståelse om hjelperne faktisk fungerer. Det er ikke lengre en rød tråd vi følger. Det er mer en rød løper. Og stadig mer blir rødt. Alt arbeidet vi gjør med hestene våre leder til det samme. Alt handler om å ha hesten i balanse. Mentalt og fysisk. Så har du balansen i hovedfokus, så kommer du langt. Balanse mellom hjelperne. Ri fra sitsen og bruk de sekundære hjelperne som hjelpere. Det ligger så innmari mye mer i basicen enn hva vi tror. Hørt det før, og hører det garantert igjen, og det er så gøy! Hestens natur og følelsene man har rundt hesten og treningen. Bent hadde som vanlig mange gode betraktninger under sine teoritimer. Dette er del to av min oppsummering av teoritimene under Bentkurset i Norge i 2014. Den første delen, som går med på den tekniske biten av ridningen, finner du her: "Det viktigste en hest lærer er å være hest" Målet
Avl
Hva er naturen?
Gjensidig respekt
Få frem følelser
Se deg selv i speilet
Fire timer med teori fra Bent Branderup. Det blir mange notater, for ikke å snakke om mange tanker. Jeg har prøvd å sammenfatte notatene på en nogen lunde forståelig måte. Tenkinga får du ta deg av selv. Bent Branderup hadde som vanlig sin velkjente teori under kurset han hadde her i månedsskiftet mai/juni. Teorien er i grunnen den samme hvert år. Det bygger jo på den samme "enkle" stigen. Men hvert år er det en liten annen vri, noen ekstra detaljer, litt mer forståelse. Og ikke minst: For hvert år har jeg et år ekstra med egen utvikling og forståelse! Derfor er teorien alltid like lærerik og inspirerende. Her er det bare å henge med. Under følger del én av to. Fysikk
Beina
Språk og kroppsspråk
Sits
Hånden
Paraden
Og med de setningene burde det være noe å gruble på frem til neste del kommer. Om naturen, respekt, følelser og det levende speilet.
|
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|