Når man låner bort ponnien sin til ei jente på 13 og får gleden av å oppleve to helt fremmede sjeler skape magi sammen. Da får man både tårer i øynene og gåsehud på samme tid. Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen. Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent. Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen? Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb. Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint. Fra longeringen gikk duoen etter instrukser fra Monika over til lange tøyler. Det er noe jeg tror Lone aldri har testet før? Men hvem skulle trodd, hun gjorde det som en proff. Isco gikk de nydeligste versader og traverser med Lone, og han travet så fint når han bare forstod at han skulle trave. For Lone ble det nok en liten overgang å bruke pisken så mye i kommunikasjonen med hesten. Hennes egen ponni er en forsiktig dame, mens Isco med årene har blitt mye mer selvsikker og tøff. Derfor er det ikke alltid det nytter å spørre Isco om han skal trave, men man gir beskjed til Isco at han skal trave. Ikke fordi at pisken brukes som en «nå skal jeg slå hesten», men selv ble jeg plutselig oppmerksom på hvor synlig jeg har pisken i trening av Isco, som en forlengelse av kroppen min. Det er han vant til, og det er ikke Lone helt vant til. Så der måtte de justere dialektene sine litt inn på hverandre, men det gikk selvsagt helt fint, og Isco travet villig på når de to bare skjønte hverandre. Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.
0 Comments
Vi satt med store smil rundt munnen allerede etter første økt med Isco og Lone. Den andre økta fikk vi se to sjeler som ville hva to kropper kan. Lone og Isco skulle få danse to timer sammen for Monika under kurset. Første økta gikk over all forventning, med to sjeler som snakket samme språk, men søkte etter å finne samme dialekt. Andre økta ble bare en ren nytelse av hva som faktisk kan skje når to nydelige sjeler får kommunisere sammen. Jeg overleverte Isco til Lone for deres andre økt sammen, og satt meg ned for å nyte. Det var lite annet å gjøre. Isco startet som forventet med å si hei til Lone, og være helt tydelig på at «du er helt kul å være sammen med!». Noe sier meg at den følelsen gikk begge veier ;) Denne gangen valgte Monika å fokusere på longeringen på duoen. Et felles område som begge to er komfortable med på hver sin kant. Lone fikk gjennomgå helt vanlig prosedyre, med å skritte på volte, teste både versader og travers i longelina, og Isco var 100% med. Han svarte både på versadene, og da Lone ba han om å hente inn bakparten i travers i longelina, så gjorde han selvsagt det og. På sidelinja satt jeg og mumlet noe om at det har jeg egentlig aldri bedt han om å gjøre før, så det var første gang han gjorde det. Jeg har synes han har svart så lite på travershjelpen, så jeg har holdt meg til å be om det i lange tøyler slik at jeg vet at svaret jeg får blir riktig. Plutselig satt jeg og så på ponnien min gå de hysterisk vanskelige traversene sine i longelina, som om han aldri hadde gjort annet. Er det lov å bli litt misunnelig når noen tar over ponnien din og viser han fra en enda bedre side enn deg selv? :p Lone og Isco fant fram travet, og kom ikke her og tro at det var noe mindre magisk enn arbeidet de viste i skritt. Også her fikk de først bare kjenne litt på hverandre, men det tok ikke lange tiden før Monika ba Lone teste ut både versadene og traversene også i trav. Lone viste stille og forsiktig i sin kropp, og med pisken, hvordan hun ønsket at han skulle plassere kroppsdelene sine i forhold til hverandre, og Isco travet de nydeligste små versadene, før han sammen med Lone danset seg inn i traversen, med et snev av samling og litt ekstra schwung i steget. De der tårene mine klarte visst ikke holde seg tilbake denne timen heller. Monika mente at Lone var klar for å teste Iscogaloppen. Her ble det igjen en ny dialekt-utfordring. Jeg vet ikke helt hvordan og hva jeg gjør når jeg fatter galopp med han, men vi har i hvert fall tilegnet oss en egen vri på galoppfatningene. Legg til at Isco, uansett hvor kul han er, faktisk er en shetlandsponni, med litt egne meninger, og et snev av bedagelige gener som jobber intenst for at den lille kroppen ikke trenger å gjøre mer enn den absolutt må. Lone måtte prøve noen ganger før Isco skjønte tegninga, men et par smatt fra sidelinja og etter noen forsøk, så forstod Isco hva Lone ville, og Lone skjønte hvordan hun skulle snakke med Isco for å få han opp i galopp. Duoen galopperte villig vekk, og dette smilet synes jeg sier det meste. De fikk testet flere galoppfatninger, og bare på noen minutter hadde de knekt koden sammen. De pratet plutselig samme dialekt igjen. Isco var bare nydelig rundt Lone, og måten hun med sin stille, rolige, men samtidig helt ekstreme tilstedeværelse danset sammen med han – ja, det var de tårene da… Da galoppen var gjennomført og timen nærmet seg slutten fikk Lone ta av Isco kapsunen, og ponnifjerten gjorde som ponnifjerter skal etter endt økt, han rulla. Jeg ba Lone gå fram til han og bare sette seg ned på huk sammen med han. Isco ligger jo med meg, men man vet liksom aldri hva han gjør med andre. Og aldri har jeg prøvd å la han ligge sammen med andre uten at jeg har vært inne på banen. Men jeg tenkte de fikk prøve, og Lone satte seg ned. Isco ble liggende en liten stund, før han kom på at han ikke var ferdig og rulle. Så han la seg ned i fanget til Lone og rulla fornøyd rundt =D Når det kommer til Isco og hans sitte-triks, så er ikke det noe jeg har noen kommando på. Det gjør han når han selv føler for det, og når han har lyst på en ekstra godbit. Da han var ferdig å rulle var han veldig klar over at Lone var der, så på vei opp stoppet han og viste Lone hvor veldig flink han var, også til å sitte. Nå begynner jeg å bli ganske vant til det, men den følelsen av å ha både en liggende og en sittende ponni ved siden av seg, det er en sånn barnslig, morsom følelse. Tror Lone fikk kjenne litt på den samme følelsen da Isco plutselig satt foran henne. Med det trakk vi alle et stort hjertesukk over magien vi hadde vært vitne til gjennom de to timene med Isco og Lone. Å få lov å se en så flink, ydmyk, forsiktig og naturlig jente kommunisere med ponnien min på akkurat samme nivå som meg selv, det var en ære. Jeg har jobbet tre år med Isco, også kommer Lone inn og danser med han i to halvtimer og utfører akkurat det samme som meg - ja, faktisk mer. Det sier mye om Lone som både person og hestejente.
Det var også gøy å se Isco og hans utvikling. Fra å snakke Ragnhildsk på første økta, til å ha null problemer med å tilpasse seg Lone på økt nummer to. Han gikk bare ut av banen etter siste økt som Professor Isc. For økt nummer to var han virkelig en professor. 100% fokusert, 100% hengiven og 100% Isco. At han er verdens aller, aller beste ponni er det ingen som er i tvil om. Jeg satt igjen med en følelse av ydmykhet, takknemlighet og pur glede. At det skulle bli så enormt lærerikt for min del å se en så flink trener jobbe med ponnien min, det hadde jeg ikke trodd. Det Monika hadde sagt til meg på øktene mine dagen før, det fikk jeg demonstrert i praksis disse to timene. Lone er en mer tålmodig, mer ventende person enn meg, og jeg fikk plutselig se at også det fungerer på Isco. Jeg lærte mye av mine egne timer med Isco, men jeg lærte enda mer av å se på Lone trene Isco. For en glede å få se to sjeler som ville hva to kropper kan ♥ Selv om han liksom «bare» er selskapsponnien, så må han jo på kurs han også! Minst ett i året. Og da er Monikakurset blitt tradisjon. Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp. Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving. Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor: «hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving» «hva får jeg mest ut av?» «hvor kan jeg finne at min hest får best sving?» «hvor finnes ryggsving og balanse?» «hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?» Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp. Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida. Vente, og overganger. Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika. De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.
Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :) Den følelsen når man egentlig ikke har noe som helst minne om hva man gjorde på kurs, også oppdager man at man har film fra timen sin. Det er en god følelse, det! Det aller, aller beste med filmer fra kurs er å få muligheten til å gjennomgå alt det kloke instruktøren sier på timen. Man får virkelig dobbelt verdi av kurset fordi man gang på gang kan se igjennom filmen og høre alt som blir sagt. Da jeg satt og redigerte bildene fra kurset med Monika slo det meg plutselig at jeg ikke hadde noen bilder fra andre timen vår. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, fordi jeg visste at Anna Lene hadde vært der med kamera. Plutselig slo det meg at hun kanskje hadde filmet, og på videokameraet mitt fant jeg en halvtimes herlig film med Isco i hovedrollen. Jeg har fått gleden av å gå igjennom alle de kloke ordene Monika nevnte for meg, jeg har fått med meg så masse ekstra fra kurset (utover følelsen av at det var helt fantastisk og at jeg skulle vente og gjøre overganger), og jeg har satt sammen en liten filmsnutt som viser litt av hva vi jobbet med. Her har jeg dessverre kutta vekk lyden fordi det gir så lite mening å ha med lyd på en sånn kortklipt film. Det blir så hakkete og ufullstendig. Men én av tingene Monika sa er verdt å få med seg. Det var da Isco bestemte seg for å rulle sånn halvveis midt i økta. Samtalen ble som følger: R: Vi må bare rulle vi... M: Det må vi bare! Må man, så må man! Han er litt nærmere bakken enn de fleste, og man blir så klart litt mer frista når man er så nære bakken. Den er jo der! R: Ja.. Vi får egentlig ikke lov å rulle i kapsun hjemme, da.. M: Nei, det får vi egentlig ikke. Men "nå har jeg tatt deg med på kurs, mamma, og man får aldri samme mamma som man laster inn hjemme når man laster henne ut igjen på kurs. Derfor får jeg trene deg litt annerledes på kurs, mamma." Rart vi digger Monika? ♥ Under ligger en film som oppsummerer Isco og meg på økt nummer to for Monika, med alle de positive sidene, og noen litt morsomme sider vi møter under trening. Hvis du skulle ha noen spørsmål til det du ser, så bare spør :) Med det var egentlig Iscos kurshelg over. I hvert fall timene hans. Jeg hadde bestemt at han skulle få bli på stallen hvor kurset var gjennom helga, da det var like greit og lettvint som å kjøre han hjem igjen. Dessuten fikk Fjelldølen selskap gjennom helga også. Og det er jo koselig for gutta boys å være på guttetur sammen. At tilfeldighetene ville noe annet visste jeg ikke da.
Hvorfor trenger vi egentlig all denne detaljerte teorien? Fordi det er lettere for oss å sortere ut hvilke problemer vi egentlig støter på, og dermed er det lettere for oss å løse dem. Teoritime to med Bent ble enda en ny tenketime hvor jeg stadig føler mer og mer at jeg så smått får et grep om dette med de paradene det snakkes om. Jeg skreiv noe om det etter Bentkurset i fjor, og jeg har vært inne på det i noen blogger etter Michellekursene vi har hatt – særlig det i oktober i fjor. Men da var det med visshet om at dette var noe jeg var nødt til å høre mange ganger for virkelig å få fatt i det. På denne teoritimen med Bent fikk jeg gleden av å høre det en gang til, og jeg føler kanskje at jeg så vidt det er klarer å fange opp at det er en form for logikk og fornuft i det. At jeg forstår det enda skal jeg på ingen måte påstå. Men jeg skal allikevel prøve å oppsummere Bents ord fra denne timen, gjengitt med min (manglende...) forståelse. Først og fremst tok han for seg sjenkler og vår bruk av sjenklene. Det som er veldig spennende der er at det innen akademisk de par siste årene har blitt veldig mye mer fokus på inndelingen av sjenklene, og hvordan man kan bruke dem uavhengig av hverandre utifra hva man ønsker å oppnå. Og da snakker jeg ikke om at høyre og venstre sjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, for det har jo vært en sannhet siden «tidenes morgen». Snarere at undersjenkel og oversjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, og at for eksempel innvendig undersjenkel skal fungere som en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Jeg kjenner at jeg savner å ri og få testet ut dette i praksis! Bent snakket om forståelsen av innvendig oversjenkel som skal gi bøyning, mens utvendig undersjenkel kan være en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Han snakket om hvordan man kunne bruke framsiden av låret, baksiden av låret og hvordan du kan bruke knærne for å gi ulike beskjeder til hesten. Kort fortalt: Jeg hørte det, synes det var helt logisk og har bare ikke helt fått tak i alle detaljene enda. Det aller viktigste er uansett at når hesten går der du vil, så bruker du ingen av delene! Bent gikk deretter kjapt igjennom de seks ulike sjenklene, og selv om jeg har gått gjennom dem før, så velger jeg å repetere. Dette er klipp og lim fra en tidligere blogg (med et pittelite tillegg på omrammende sjenkel), men jeg vet at mange synes dette er heftig å få med seg, så litt repetisjon skader aldri. • Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten er rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg. • Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen. • Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt. • Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut. • Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn. Denne sjenkelen går i motsatt takt av setet ditt. Sjenklene nevnt over går i samme takt som svinget i setet. • Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet. Det som er viktig å huske er at dette ikke er knapper vi trykker på for å få hesten til å automatisk gi en reaksjon. Dette er beskrivelser av alle de ting som kan gå feil, eller de ting som vi ønsker å endre, og løsninger på problemene våre. Bøyer hesten seg for lite, så bruker vi en omkringsegbøyende innvendig sjenkel, kanskje støttet opp av en vekkfrasegbøyende utvendig sjenkel. Hvis hesten tråkker for langt inn i en versade så kan vi bruke en innvendig forvarende sjenkel, men hvis den tråkker for langt ut i en versade (krysser over), så bruker vi en utvendig omrammende sjenkel. Disse seks sjenklene handler i hovedsak om at vi blir bevisst på hva som skjer i hestens kropp og gir oss muligheter til å løse problemene. Det vi gjør bak skal føre til at hesten blir mer vakker foran. Videre gikk Bent inn på det med disse paradene. Jeg sliter som sagt her med å henge med selv, men jeg forsøker etter min beste evne å forklare det jeg føler jeg har fått med meg til nå. Det jeg synes er interessant er fokuset på bakbeinas aktivitet. I min tid med akademisk har jeg i all hovedsak fokusert på det beinet som er i lufta, fordi det er tross alt det man kan gjøre noe med. Det er det vi lærer til å begynne med: å kjenne når bakbeinet er i lufta. Men vel så viktig er jo det beinet som står i bakken. Det er jo tross alt det beinet som gir energiimpulsen og føringene på hvor det beinet i lufta skal gå. Og her kommer noe Bent sa, men som jeg enda ikke helt klarer å forklare med egne ord enda: Først trener vi på å ta paraden når utvendig bak løftes, altså mens innvendig bak er i bakken. Så trener vi på å ta paraden når innvendig bak løftes, altså mens utvendig bak er i bakken. Dette er fordi vi trenger paraden på innvendig bak i galoppen (spør meg ikke hvorfor enda, det kommer nok en forklaring på det om noen kurs :p). Hvis hesten fra bakken har lært å ta vekten bak med letthet, og lært forståelsen av hånda, så vil hånden kunne hjelpe deg med paradene når du rir. Så det så. Du vet når du leker med en katt? Drar en snor foran den, og katten griper tak i den, glipper den igjen men løper etter og prøver optimistisk å fange den igjen? Snoren er foran katten hele tiden, men katten klarer ikke helt å få ordentlig tak i den. Katteleken er denne teorien om paradene, og jeg driver og kaver med å få fanget den :p Men jeg skal klare og fange den en gang, det vet jeg. Gir det bare litt tid. Bent gikk også litt i dybden om den første descenté, hvor hesten går over ryggen, strekker overlinjen og lar bakbeina slippe fram. Den andre descenté er at hesten er i første descenté, samtidig som den går i balanse. Hvis du som rytter slapper av skal ikke hesten bare ramle ut av balanse. Allerede i longelinen kan vi se om hesten klarer å bære seg selv. Og hvis den kan det, så kan vi starte og leke med balansen. Hvis hesten ikke kan bære seg selv kan du ikke forvente at den klarer å bære deg. Den tredje descenté er at «mennesket knekker i bekkenet», som det så fint står i mine notater. En liten vipp i bekkenet på mennesket, som (ideelt sett….) skal føre til at hesten også vinkler bakbeina og samler seg mer. Dette må ikke gjøres på en hest som ikke allerede har forstått de to forrige paradene og descenté’ene. For hvis man vinkler bekkenet sitt når man sitter på hesten uten at hesten er klar for det mentalt og fysisk, så er det eneste man oppnår å trykke ned ryggen på den. Den tredje descenté er en sammenfatning av første og andre, i tillegg til en «backwords lowering of the hand» (sammen med «knekken i bekkenet), slik at hvis hesten er i balanse vil brystet løftes opp foran setet. Eller samling, på godt norsk. Vi fikk beskrevet noen detaljer rundt hvordan bruken av hånden henger sammen med det hele. Selvsagt er det en helt naturlig sammenheng mellom hvordan hesten beveger seg, og hvordan vi som ryttere beveger oss (eller ideelt sett skal bevege oss…), og hvordan hånden vår skal henge med i det hele. Hvis man ser helhetlig på det så skal ikke hånden fungere som en selvstendig enhet, men som en naturlig forlenging av resten av kroppens reaksjoner (i teorien altså..). Jeg forstod logikken i det, og det ga veldig mening da Bent illustrerte det i praksis, men jeg skal ikke prøve å begi meg ut på en mer detaljert forklaring på det. Det var en litt sånn «you had to be there». I tillegg til teoritimene har jeg også notaboka full av kloke setninger som Bent sa i ulike situasjoner under de forskjellige rideøktene. Noen av dem er vel verdt å ta med seg videre, så jeg velger å bare ramse opp under: • Ikke ta halvparader hvis hesten ikke kan gjennomføre dem. • Behold så lange steg som mulig når du tar halvparader. • Målet er å få hesten vekk fra skuldrene, og derfor er levaden vårt mål. • Descente des mains (ettergiften i hånden) er den mest vanskelige hjelpen vi kan gi fordi vi kan ikke gjøre den sterkere. • The moment of the half halt on the inside hindleg is the first of the canter jump. (Denne setningen må bare med, og den må med på engelsk, fordi jeg føler at den er veldig relevant for det jeg prøver å fange. Så må ha den med så jeg kan tygge litt mer på den i framtiden.) • Når inner bak er i luften, ta halvparade i galopp. • Bruk hånden for å føle. Det er hesten som skal gjøre holdtet, ikke hånden. • Try not to do the halt, try to feel it. • Anlehnung: Et ord fra tysk som er oversatt til "støtte på hånden", en oversettelse som er feil. Prøv å jobb hesten med bare en flat hånd mot nesen. Nesen skal ha en søken mot en givende hånd. Denne søken blir produsert av bakbeina. De må ha rett energi mot tyngdepunktet for at dette skal kunne skje. • Det mest viktige i hestens utdannelse er the stretching out to a giving hand! • Ri en samling som gjør fram mer vakker. • Ri galopp fra skoleparade, og jobb fra galopp til skoleparade. Skal dette fungere må bakbeina være tilstrekkelig framme. • Hesten må gjøre ting lett før man begynner å trene utholdenhet i det. • Når hesten lærer noe skal den ha lyst til å gjøre det igjen. • Å lære hesten å gå på en sirkel er en av de viktigste tingene å lære den, for å unngå at vi ødelegger den. Bent avsluttet som alltid i det tankevekkende hjørnet, og det kom fram særlig to sitater som jeg ønsker å ta med meg videre.
Med det dro jeg hjem med kofferten fylt med nye tanker og ny inspirasjon, og et enda større ønske om å få trent og ridd i tiden framover. Jeg gleder meg så enormt til Bobbie kommer i gang igjen, og ikke minst å spend time well med de tre stjernene mine, og se hvor veien går videre.
Neste års Bent-kurs er vi tilbake igjen, det har jeg bestemt 😊 Årets kurs med Bent Branderup ble, som mye annet i sommer, ikke helt som planlagt. Men om man ikke får ridd, så får man i det minste få med seg litt teori og inspirasjon som man kan ta med hjem. En liten del av meg synes det er både vondt og feil å reise på kurs uten Bobbie. Særlig de større kursene, sånn som dette med Bent. Men har man syk hest, så har man syk hest, og det er ikke noe man får gjort noe med. Med Bobbie trygt plassert hjemme reiste jeg til Drammen for å få med meg en del av årets Bent-kurs og ta med meg hjem hvert fall noe teori, inspirasjon og få møte veldig mange hyggelige folk. Hvis jeg ser bort ifra det faktum at det gjør ganske vondt å ikke ha med Bobbie, så er det egentlig ganske deilig å være på kurs bare som teorideltaker. Man får en helt annen ro til å få med seg teori, og til å studere ekvipasjer. Kurset denne gangen hadde temaet «paradene», og Bent brukte første teoritime på å ta for seg paradens vei gjennom hestens kropp. Ikke overraskende starter det hele med en enkel setning om å ri hesten fram og ta en parade slik at den bøyer hasene. Og med det har du hele ridekunsten samlet i ett. Hadde det enda bare vært så enkelt, da… Når vi jobber med hester jobber vi med en helhet. Hvis vi ønsker at bakbein skal svinge fram gjennom ryggraden, ned i brystkassen og ut i skuldre før det fortsetter videre opp i nakken, så er det én ting vi ikke må gjøre, og det er å blokkere svinget med hånden vår. Blokkerer vi svinget med hånden er resultatet enten at vi ødelegger, eller reduserer hestens evne til å gå fram. Og en stor del av hestens evne til å gå fram er også kombinert med ryggradens sving. Hvis du som rytter ikke jobber med å sitte korrekt i hestens bevegelse, så vil du veldig lett ødelegge hestens evne til å gå korrekt fram gjennom kroppen. Når vi først skal trene en hest med ønske om å ri den, så er det visse faktorer vi må ta i betraktning. De fleste av oss ønsker følelsen av «å være ett» med hesten, og for å få til denne følelsen er det ett ord som må jobbes med, og det er balanse. Hvis hest og menneske skal klare å føle seg som ett er man nødt til å ha hestens balansepunkt og menneskets balansepunkt over hverandre. De fleste av oss har kjent følelsen av å være i ubalanse med en hest, spesielt når man hopper over et hinder og havner litt etter spranget. Ingen god følelse. Det samme kan absolutt skje i dressurridningen, men der blir det ikke nødvendigvis like tydelig for oss som ryttere. Delvis fordi det ikke er like tydelig som i sprang, og delvis fordi vi ikke har lært oss hvordan vi skal føle det. Når vi setter oss oppå hesten gjør vi noe med tyngdepunktet til hesten, og for å få tyngdepunktet tilbake i balanse igjen slik at hesten ikke belaster kroppen sin feil, så må vi gjøre ett av to: Enten få hesten til å tråkke bakbeina fram til tyngdepunktet, eller flytte tyngdepunktet tilbake igjen i balanse over bakbeina. Veien dit er veien gjennom paradene. Det aller første vi må sjekke når vi begynner å trene hesten er at den kan strekke seg fram og ned. Og ingen skal komme her og si at det ikke er noe hesten kan, for det er noe av det enkleste den gjør. Den er jo tross alt lagd for å spise fra bakken. Ved å tvinge hodet ned så vil vi aktivisere feil type muskler, så dessverre er snarveier ingen løsning her. Vi må lære å kommunisere med hesten slik at vi kan forklare den at vi ønsker at den skal strekke ned hodet. Hvis vi først kan få hesten til å strekke seg fram og ned, så vil vi også kunne ta den tilbake igjen i normal balanse. Og allerede der har man oppnådd mye i form av den første descenté (ta hesten fram og ned), og den første paraden (ta hesten tilbake til normalposisjon). På dette nivået lærer hesten å forstå kroppsspråk og hånden – noe absolutt alle hester kan lære. Dette er også første steget på stigen med å lære hesten paraden, og gi den en forståelse for hånden – med andre ord så er dette noe av det aller viktigste du kan lære hesten. Hvis ikke hesten vet hva du vil med hånda, så kommer du bare til å ødelegge hestens munn med et stykke metall. Med en liten ungjypling hjemme demrer det i større og større grad for meg hvor viktig akkurat denne detaljen er, og hvor mye den har å si for den videre utdannelsen av hesten. Det føles litt som en magisk nøkkel som vil åpne døren for resten av veien framover. Når vi starter med dette arbeidet, så starter vi gjerne med å stå foran hesten. Det vi egentlig ønsker å jobbe med er hestens bakpart, og ved å stå foran den så ser vi veldig tydelig konsekvensene av det vi gjør med hånden vår. Hvis alt er gjort rett, så skal det være en helhetlig sammenheng mellom bakparten og hodet til hesten. Det vil si at hvis vi gjør rett i hodet så skal vi også få en riktig reaksjon i bakparten, og hvis bakparten gjør rett så vil man kjenne en rett reaksjon foran i hodet. For oss mennesker er det lettere å forstå hva som skjer dersom vi ser det, så derfor er det godt å først se reaksjonene som skjer, for deretter å lære seg å føle dem. Det du gjør i hånden skal skje i bakparten. Nå er det jo også en gang slik at vi ikke nødvendigvis har en sammenhengende energistrøm fram og tilbake gjennom hestens kropp. Derfor må vi også lære oss å først og fremst se, og deretter kjenne hvor i hestens kropp energistrømmen stopper. Det er veldig sjeldent at det er tungen eller hodet i seg selv som er problemet, så vi må kjenne lengre ned i kroppen til hesten: skuldre, hvilken retning brystkassa går, lenden, bekken, hofte, og videre ned i bakbeina: kne og hase. Hvis vi går gjennom arbeidet med paraden vil vi etter hvert kunne jobbe oss inn i hesten og føle oss ned i hestens bakbein. Jo mer utdannet hånden er, jo lengre ned kan vi kjenne i hestens bakbein, og det ironiske er at den følelsen vi leter etter er følelsen av «ingenting», nemlig: Følelsen av fraværet av enhver form for motstand. Ok, jeg er skikkelig dårlig på clickbait-overskrifter, så jeg sprekker allerede her. Dette første møtet kunne jo ikke gått bedre! Det har hele veien vært tanken å slippe Isco og Abbe sammen. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å ha en usosial hingst som blir gående alene hele livet. Det er ikke noe ålreit hesteliv, uavhengig om man har baller eller ikke. Og nummer to fordi de skal på hengertur sammen i slutten av måneden (vi skal på tann- og kropp-tur til Ellen Schmedling), så da er det en god fordel at de kjenner hverandre. Så da var det bare å "bevæpne" seg med kjørepisken, slippe Isco utpå beitet først, og Abbe etterpå, og myse litt med øynene i frykt for at dette skulle si "kablam!". Jeg var kanskje litt strategisk i valget mitt av tidspunkt, for møtet var avtalt til klokka frokost. Og jeg vet jo at begge to, særlig den minste, er greit glad i gress. Og begge to var sultne etter natta. Jeg slapp Abbe ut til Isco, ba han pent om å oppføre seg, og da han innså at det stod en ponni på beitet, tuslet han bort for å undersøke hva dette var. Det aller første møtet mellom de to gutta var faktisk så dramatisk som dette: Det var ikke noe dramatikk i det heletatt. Et par frambein fra Abbe, noen hvin fra Isco, og en liten seanse som jeg ikke helt klarte å lese tydelig. Abbe snuste på Isco, og endte med å knele bak han, samtidig som han nappa han i bakbeinet. Og Isco holdt på å velte seg over med bakparten på halsen til Abbe. Og slik stod de sikkert 10-15 sekunder. Ikke noe stress eller kamp eller gnisninger, bare enighet om at de begge to skulle se litt snåle ut :p Også reiste de seg opp og fortsatte og gresse, sånn passe uinteresserte i hverandre. De ble stående en time sammen uten det minste problem. Jeg tok først ut Isco fra beitet ettersom han skulle gresse litt mindre enn Abbe, og å ta ut Isco uten Abbe var også helt, helt uproblematisk. Abbe stod bare igjen og fortsatte og gresse. Isco var litt fornærma da han ble satt tilbake til Bobbie som lykkelig uvitende stod og gomlet halm. Fra gress til halm, liksom. Da jeg tok inn Abbe en halvtime seinere kom det et supervrinsk fra andre siden av stallen. Det var Isco som så kompisen sin =D Alt i alt kan jeg slå fast et veldig vellykket første møte, og jeg er helt sikker på at det blir flere!
Med temperaturer opp mot 30 grader i skyggen - tør ikke tenke på hvor mange i sola - og blodsugende monstermygg i skogen, så har treningsuka vært heller redusert. Men vi har kosa oss allikevel! Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D Livet smiler! Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen
Grunnlaget for et nytt vennskap skal legges. Om jeg får si det selv så føles starten meget god. Lørdag for en uke siden kom Abbe til Norge. Siden da har det blitt mange opplevelser både for han og meg, og jeg tar meg i å føle meg nesten litt for trygg på den unge herren. Han er jo så grei! Bli med på Abbes første uke i Norge - den har vært full av inntrykk og opplevelser. Jeg har også vært så veldig heldig at jeg har fått med meg Maren en tur i hallen, hvor hun tok noen bilder av en herlig økt Abbe og jeg hadde. Det kjennes litt ut som om jeg har hatt denne fireåringen i femten år, og det er nesten skremmende hvor trygg jeg føler meg sammen med han! Allerede etter en uke er han så positiv, interessert og villig til å være med meg at jeg får nesten tårer i øynene av å tenke på det. For et fantastisk utgangspunkt jeg har fått for videre arbeid med en slik vakker personlighet! Trykk på bildene for å se større versjoner + bildetekster :) Jeg klarer egentlig ikke fatte at denne nydelige karen finnes i livet mitt. En ting er at han er rimelig grei å se på utvendig, men personligheten hans overgår utseendet en lang gang. For en spennende vei det skal bli å gå med denne herligheten! Han skal få lov å være akkurat den kule gutten han er, også får vi se hvor livet bringer oss. Foreløpig koser jeg meg glugg ihjel med han, og en ting er sikkert: Jeg gleder meg hver eneste dag til å dra i stallen og få tilbringe tid med Abbe!
Ponnilykke! ♥ Noen ganger må man bare følge hjertet. Og det kjennes foreløpig veldig riktig! Velkommen i familien, Abbe ♥ Jeg har i lengre tid tenkt tanken at det hadde vært gøy med en ridehest til, en som kunne gi meg enda mer erfaring, kunnskap og utfordringer. Men veien fra tanken til virkelighet har egentlig vært så fjern at jeg ikke har tenkt den. Økonomi, tid, det ville jo isåfall bli snakk om tre hester - eller to og en halv da, så høres det litt mindre ut :p Som hestejenter flest så hender det jo at man ramler innom kjøp og salg-sider uten at man egentlig legger noe mer i det enn at man vil se hva som befinner seg der ute. I februar dukket det opp en annonse på en svensk hesteside som fanget oppmerksomheten min, men jeg var fornuftig, ristet på hodet og tenkte at nei, det passet seg ikke med en fireårshingst. Ikke skulle jeg ha hingst heller, det er jo så tungvint når man har hoppe og uff og nei... Jeg er jo tross alt et fornuftig menneske! La tanken fra meg og livet seilte videre helt til april. Da dukket denne fireårshingsten opp, annonsert på nytt. Shit, tenkte jeg og klarte ikke helt å legge fra meg tanken denne gangen. Jeg sendte en mail til eier Tania, med tanken om at "man kjøper jo ikke hest om man bare sender en mail". En mail ble til veldig mange mail, og plutselig, i begynnelsen av mai var jeg og min trofaste ponnipartner Anna Lene i Sverige og hilste på Abbe for første gang. "Man kjøper jo ikke hest om man bare drar og ser på den", sa jeg til meg selv. Første møtet med Abbe var helt herlig. En søt gutt som var høflig, cool, framover og behagelig. En hest jeg følte meg trygg på. Vi møttes på løsdriften hans, jeg fikk børste han, vi leide han langs bilveien til naboens ridebane hvor jeg fikk både se Tania longere han, og jeg fikk håndtere han litt. Da jeg leide han hjem fra naboens ridebane kunne jeg ikke annet enn å smile. Da Anna Lene og jeg satte oss i bilen på vei hjem og vi kjørte ut av oppkjørselen var tanken "dette var dumt...". Vel vitende om at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om jeg lot denne sjansen gå fra meg. Abbe virket å være den perfekte hesten for meg. Fire år, lite trent i form av "vanlig" trening. Han er godt miljøtrent, har vært med på ting og tang, innridd, men ikke mye ridd, og hadde sist rytter på ryggen i november. Han er høflig, har en behagelig personlighet, perfekt alder for å starte det jeg ønsker å drive med, han ser gullegodt ut, og han virker bare som en helt fantastisk type. Ballen startet å trille, bitene falt på plass, lommeboka ble forberedt på en kontinuerlig, årelang slankeoperasjon, og litt over en måned etter første mail med Tania kjørte Anna Lene og jeg atter en gang til Sverige - denne gangen med henger på slep. Med meg hjem ble Abbe, og lørdag - etter 6,5 timer som en prest på hengeren - stod han i paddock ved siden av Bobbie og Isco, vel innlosjert på Aalerud. Det var ikke mer enn et kneis på nakken, to vrinsk og noen travsteg, så var det greit for alle tre at de stod ved siden av hverandre. Fantastisk å kunne ha familien samlet! De første timene på Aalerud på lørdag gikk helt fint for seg, og Abbe slo seg til ro særlig ute, og han slappet også greit av inne selv om det var litt mer spennende der med så mange hester rundt seg. Når denne bloggen blir skrevet har Abbe vært på plass to dager. Begge dagene har vi testet hvordan det er å stå på stallgangen, vi har gått aleine ned til hallen hvor vi har løpt litt løs, og vi har vært en liten runde i skogen nedenfor utebana. Ikke mye jobb akkurat, men vi har så smått begynt å kommunisere. Og bare etter to dager ser jeg allerede super endring. Første dagen var det å stå på stallgangen ganske krise, for da er man aleine, også vet man at det er mange fine hester rett utenfor. I dag var det fortsatt litt stress, men det gikk veldig mye bedre! Å gå ned til hallen har gått helt fint, men porten var ekstremt skummel første dagen, så da har vi gått inn døra de andre dagene (det var liksom bare å sende han inn uten noen problemer). I dag var tilfeldigvis Matilde (datter på gården) i hallen da vi skulle ut, så jeg fikk benyttet muligheten til å få porten åpnet og lukket for oss. Abbe reagerte veldig mye mindre i dag enn sist gang, så jeg har tro på at han venner seg fort til den. I hallen har vi bare leid litt og startet, stoppet og rygget noen få steg. Han er superfin og lydhør, og hvis han glemmer seg er det bare å løfte pisken litt opp foran han, så står han skolerett. Jeg har Monikas ord langt framme i pannebrasken: Sloss aldri med et hode Så pisken er med, og istedenfor å dra i hodet, så stopper jeg heller beina. Helt genialt, også så logisk! Fortsatt så er han ukonsentrert i hallen, og heldigvis har jeg hatt muligheten til å slippe han løs begge dagene jeg har vært der, og bare fra i går til i dag var forskjellen enorm. Han har nemlig funnet ut at det befinner seg en annen kjekkas i hallen når vi er der nede, og han er faktisk ganske spennende! I går løp han seg helt svett fordi han skulle tøffe seg for denne kjekkasen, men i dag kunne han til og med ta noen pauser hvor han kom bort til meg, så meg, og fikk med seg en liten godbit. Jeg har hørt en plass at veien til en manns hjerte går gjennom magen, så jeg tenkte å teste ut ;) Uansett hva er det aller viktigste at han forbinder meg med noe positivt og hyggelig. For det er det jeg skal være! Den kule som gjør gøye ting sammen med Abbe! =D Etter vi har vært i hallen har vi tatt oss en runde ute, rundt utebana. Det tar ca. 3 minutter å gå, så det er bare en liten sving, men Abbe har fulgt pent med, og trippet ved siden av. Jeg må gå litt fortere enn jeg er vant med, men det er bare bra! All framdrift jeg kan få, det takker og bukker jeg for. Jeg skal ikke ta vekk et eneste snev av framdrift fra denne karen, det er helt sikkert! I dag var vi også så heldig at Jon-Egil kom på besøk og trimmet høvene. Ettersom Abbe hadde hatt 1,5 dager å venne seg til stallgangen på, så tok vi trimmen utenfor paddocken - et sted han følte seg trygg og ganske rolig. Litt krøll ble det, men tatt i betraktning at det er dag to på nytt sted hvor vi kaster han ut i hovtrim, så sier jeg meg absolutt fornøyd. Vi har lovt å trene litt mer til neste gang! Men bare han får litt mer ro i kroppen på området, så tror jeg vi er mye nærmere noe! Alt i alt oppsummerer jeg de siste dagene som komplett galskap, pur glede og stjerner i øynene. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg har fått fra Tania med å overta gullgutten, og jeg nyter så innmari godt av den gode jobben hun har gjort med Abbe i de to årene hun har hatt han. Det er fantastisk å få ta over en hingst som leies på slakt leietau over gårsdplassen (dog, med litt lyd), og som bare oppfører seg som en prins i alle situasjoner jeg drar han med i, selv om han synes det er litt stressende og rart. Jeg ser så innmari fram til framtiden med Abbe, og alt hva vi kan finne på av morsomme ting. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med han, og til å bygge opp et vennskap med denne vakre personligheten. Det føles bare ut som om han og jeg kommer til å få det enormt kult sammen, og det er en skikkelig god følelse når man først gikk til det steget å tok han med seg hjem fra Sverige! Den første dagen han kom føltes det litt overveldende. Nå føles det bare helt, helt, helt riktig, og veldig, veldig spennende! De gale har det godt, sies det. Jeg har det enda bedre! Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen
I 2013 skrev jeg artikkelen "En norsk forbannelse?" for hest.no. Den omhandlet den stygge sykdommen polynevropati, og jeg fikk satt meg godt inn i tematikken. Derfor var det ikke vanskelig å skjønne hva som rammet Bobbie for en måned siden. Jeg skrev tilbake i 2013 to artikler om polynevropati for hest.no, etter å ha vært på foredrag, og snakket med forsker på sykdommen, Siv Hanche-Olsen. Lite visste jeg da at den erfaringen jeg tilegnet meg da dessverre skulle bli veldig relevant for min egen del. En norsk forbannelse? Forsvinner ikke om du lukker øynene I begynnelsen av april i år fikk vi noen hester på stallen som viste det klassiske tegnet på polynevropati: Overkoding på bakbeina. Bobbie og jeg fortsatte treningen som normalt, for så lenge man ikke merker noe, så er det jo bare å trene som man pleier. Fredag 13. april, en uke etter at det var 100% sikkert at noen av hestene på stallen hadde det, rei Bobbie og jeg på tur uten i det heletatt å tenke tanken på at hun kanskje også kunne få det. Vi skrittet bortover en grusvei og jeg kjente plutselig et veldig unormalt bevegelsesmønster i bakparten et lite sekund. Jeg rynka litt på øyenbryna og tanken slo meg med en gang, men det kunne jo kanskje være at hun bare snubla. Turen fortsatte, og litt lengre borti veien skvatt hun og hoppet til. Landingen hennes var på ingen måte normal, men man lurer jo bare på om man er blitt helt paranoid. Både trav og galopp testet vi ut, og det gikk helt uten problemer. Med nesa på vei hjemover igjen hadde vi det mest fantastiske øka travet hun har hatt noen sinne, aleine på tur. Etterhvert roet vi ned til skritt og tuslet på lange tøyler hjemover. Helt ut av det blå forsvant hele bakparten under meg og magefølelsen min var egentlig ikke i tvil. Jeg hoppa av og leide henne hjem igjen, i helt vanlig skritt uten noe som helst. På vei fra kjelleren og ut i paddocken igjen gikk Bobbie som vanlig bak meg, og ut av det blå hørte jeg bare noen rare lyder, og rakk å snu meg såpass at jeg registrerte at Bobbie hadde hatt noen unormale bevegelser. Spor i grusen hadde det også blitt etter hva enn det var hun hadde gjort. Med tanken om polynevropati i bakhodet var ikke magefølelsen min god. Ikke i det heletatt. Men jeg ville få det bekreftet. Jeg ville at noen skulle se at hun koda over for å være helt sikker. Fikk med meg to venninner til å kikke på en rideøkt dagen etter, og jeg rei i hallen i håp om å klare og framprovosere det. Det sies jo at løst underlag er der de ofte koder over mest. Vi rei skritt, trav og galopp, vi rei krappe vendinger og vi rygga, men ingen tegn til noe som helst. Vi leide opp igjen til stallen og ingen så noen ting. Var det bare uflaks og litt uheldige bevegelser dagen før? Jeg var et følelsesmessig vrak. Ny dag kom, og jeg og ei venninne hadde plan om å leie Bobbie en runde for å sjekke enda mer nøye om vi kunne se noe overkoding. Så langt kom vi ikke for det ble observert at Bobbie koda over i paddocken tidlig på dagen. På en måte så var jeg veldig glad for at det ble oppdaget så raskt og at vi var sikre på at hun hadde det. På den andre siden ble jeg helt knust. Det finnes ingen behandling eller medisin for polynevropati. Da hun fikk det visste jeg heller ikke hvordan dette ville utvikle seg. Det vet jeg forsåvidt fortsatt ikke. Derfor var det noen ytterst nervepirrende dager den første tiden, hvor usikkerheten man går og kjenner på, om hvilken vei dette bærer er helt grusom. Etterhvert som dagene og ukene har gått slår man seg litt mer til ro med tingenes tilstand, selv om det hele tiden er en ekkel grå sky som lusker i horisonten, uten at man vet hvilken retning den tar: om den blåser avgårde og forsvinner, eller om den kommer nærmere og blir større. Bobbie har vært syk en måned nå, og jeg regner med at det blir noen måneder til. Forhåpentligvis uten forverring av symptomene. Jeg kan ikke annet enn å håpe. Selv om artiklene mine ble skrevet for fem år siden, er de fortsatt relevante i dag. Siv har dessverre ikke kommet markant lengre i forskningen sin, og driver i hovedsak med å samle inn informasjon om tilfeller. Polynevropati er en sykdom som hester heldigvis kan bli friske av (men den er også dødelig - avhengig av hvor hardt hestene blir rammet). Den eneste "medisinen" er hvile. Siden Bobbie foreløpig viser veldig lite tegn til overkoding (bank veldig hardt i bordet), så får hun gå i paddocken sin som normalt sammen med Isco. Hun er jo en bedagelig personlighet og tar heldigvis livet med ro. Hun får bli med ut i rundkorallen vi har på stallen, og får tusle litt rundt der hver dag, bare for å få litt avveksling i hverdagen. I blant leier vi de 30 meterne det er å gå rundt låvetrappa, og nå som gresset såvidt har begynt å komme fram, så gnager vi litt gresstuster som finnes rundt på stallområdet. Jeg var litt optimistisk en dag hvor jeg leide hun til postkassene og tilbake (kanskje 100 meter). Da koda hun over på vei hjem igjen, så det har vi ikke gjort igjen. Jeg sitter jo på en stor verktøykasse for å trene hest, også stillestående kan jeg fint ha mange treningsøkter. Men jeg tør ikke det en gang. I og med at denne sykdommen går på nervene, og på bakbeina, så tør jeg ikke belaste dem på noen måte utover det hun selv gjør. Jeg kunne jo trent masse skoleparader og vektforskyving, men jeg vil bare ikke risikere noe feil belastning på bakbeina. Derfor har bare Bobbie helt og totalt fri. Den eneste bevegelsen hun får er den hun selv står for i paddocken - og det er jo ikke så overveldende mye. Noe som jeg kanskje i lengden håper er bra, og bidrar til en raskere helingsprosess. Jeg har hele veien vært i tett kontakt med forsker Siv rundt dette, uten at hun kan gjøre så veldig mye verken fra eller til. Årsaken til at hester blir rammet av dette er det ingen som vet, og vi på stallen tenker oss både gule, grønne og blå, uten å bli noe som helst klokere. Men at det er en forferdelig sykdom, det er vi alle helt enige om. Å lese om de tilfellene på nettet som det absolutt ikke går bra med gir heller ingen god følelse... Selv om Bobbie foreløpig viser lite symptomer, og dagene er et følelsesmessig virrvarr av optimisme og tilbakeslag, så har jeg innfunnet meg med at det blir fri over sommeren på frøkna. Hvordan vi skal få det til på en hyggelig måte vet jeg fortsatt ikke. De fleste som har hester som er friske nok til å gå på beite (noe Bobbie egentlig foreløpig er), blir sendt på beite. Men å ha en Bobbie som ikke trenes på beite vil jo være den klare oppskriften på forfangenhet, og det er jo bare helt uaktuelt. Så hvordan jeg løser sommeren på en litt hyggelig måte for Bobbie sin del får jeg finne ut av. En ting som er sikkert er at alt av kurs, treninger og happendings er avlyst for vår del. Michellekurset jeg arrangerte i slutten av april gikk for vår del fløyten, jeg har meldt meg av Bentkurset, og plassen for Marius Schneider på Fair to the Horse i Sverige er solgt. Så får vi ta høsten etterhvert som den kommer nærmere. Det river meg i hjertet å måtte gi slipp på alle de fantastiske opplevelsene Bobbie og jeg skulle ha sammen i sommer, og særlig har Fair to the Horse vært umåtelig vond å gi slipp på. Allikevel blir disse kursene småtterier i det store bildet. For det aller viktigste er at Bobbie blir frisk. Jeg vet at dette er en stygg sykdom som kan utvikle seg negativt flere måneder etter de første symptomene er sett. Jeg har lest om hester som det har gått fort nedover med på kort tid, og som har måtte gi tapt for sykdommen. Slik skal det bare ikke gå for oss... Jeg håper av hele mitt hjerte at Bobbie blir frisk igjen fra denne stygge, unødvendige, ekle sykdommen, og at vi kan komme tilbake igjen der vi skal være ♥ Siden Bobbie ble syk to uker før Michellekurs var det en annen liten pelsdott som fikk muligheten til å vise seg fram. Den muligheten grep han godt om! Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥ Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning: Det er hesten som utfører paraden. Du setter den i gang og ser til at den skjer, men du gjør den ikke. Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. Din oppgave er å holde hesten utenfor motstand. Hvis ikke du gir hesten mulighet for motstand så kan hesten heller ikke produsere motstand. Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! Kjøretrener på stallen, Maria, inviterte til Påskepresisjon både for kjørende og ridende. Det måtte jo både Isco og Bobbie være med på, og for en opplevelse det ble! Å kjøre presisjon er alltid morsomt, så da Maria inviterte til Påskepresisjon sa Isco at han ville være med! Da Maria sa at man kunne ri også, hadde ikke Bobbie noe valg :p Vi var mange som skulle være med, i alle aldersklasser både på hest og kusk, så banen ble bygd relativt enkelt, men desto morsommere å kjøre. Vi gikk banen, og innså fort at noen av ballene var byttet ut med egg! Pent pynta påske-egg til og med! Til vår store glede var egga litt små, så de satt enda bedre fast på kjeglene enn det ballene gjorde. Dessuten røpte Maria at de var kokt, så vi slapp eggerøre i ridehallen. Men fine, det var de! Etter at banen var sånn halvveis memorert samlet vi hele gjengen til en "enkel påskelunsj" à la Bjørg (beste maten jeg har spist siden jul, tror jeg..). Her var det også presentasjon av påskeeggkonkurransen som ble arrangert. Alle som skulle være med på påskepresisjon måtte ha med seg et påskeegg, for det ville også kåres et beste påskeegg. Vinneren av det beste påskeegget ville få en treningshelg med Maria, mens vinneren av presisjonskjøringa ville vinne det beste påskeegget. Vi fikk alle litt tid til å presentere vårt eget påskeegg, og det var helt vilt hvor mange kreative, fine og gode påskeegg som var lagd! Dommeren trengte litt tid på å bestemme seg for vinneren, noe som var fullt forståelig, så vi tok presisjonskjøringa først før vi fikk vite hvem som hadde vunnet. Isco var første kar ut på bana, og for aller første gang ble vi utfordret på en bredde som faktisk passa vogna. Når vi har vært med på presisjonstreninger tidligere har vi aldri orka å ta inn kjeglene til Iscos bredde ettersom vi somregel kjører med større hester. Derfor har jeg egentlig aldri kjørt "ordentlig" presisjon, ettersom kjeglebredden alltid har vært ganske stor. Dette har egentlig passet meg helt ypperlig, for da blir det jo litt lettere for meg :p Men denne gangen lekte vi ikke bare presisjon, det var seriøs konkurranse, så vogna mi ble målt til 90 centimeter, og jeg fikk plussa på 30 centimeter på kjeglene. Jeg skal love at for meg som er vant til å kjøre på "normal" bredde, så virket disse kjeglene plutselig veldig smale. Så smale at vi måtte dobbeltmåle for å sjekke at det var riktig, og det var det dessverre. Siden jeg var først fikk jeg varma opp litt i hallen før dommer'n og publikum kom inn og vi var plutselig klare for start. Jeg hadde hatt et akutt moment med total blackout, og "jeg husker ikke banen!", men jeg kom meg over det, fikk banen på plass i hodet, og følte meg sånn passe klar da fløyta kvitret om at jeg kunne starte. Runden gikk sånn tålelig greit, med litt trav og litt galopp. Et nestenkræsj i en kjegle (som utrolig nok ble stående med ballene der de skulle), pluss litt kluss i den enkle kombinasjonen som var satt opp gjorde at tiden trakk litt ut, og runde nummer én endte med en rundetid på 1.41. Siden jeg var først hadde jeg jo ingen å måle meg med, så jeg visste ikke om det var bra eller dårlig. Heldigvis var det slik at vi skulle kjøre to runder, og vinneren skulle kåres av den som hadde beste totaltid. Derfor var det bare å samle tømmene og gjøre seg klar til en ny runde. Jeg visste at jeg kunne gjøre det bedre enn førsterunden, og Maria tipset meg om å ha pittelitt mer kontakt på tøylen slik at Isco fikk litt tydeligere signaler og vi kunne unngå sånne nestenkræsjer. Beskjeden ble mottatt, og etter en liten pause fikk vi nytt startsignal. Runde nummer to så slik ut: Herregud, som jeg smilte da jeg kjørte i mål! Jeg var så stolt! Isco har utvikla seg så enormt, fra å frese rundt uten balanse, og bli sliten etter en langside i galopp, kan vi nå galoppere en hel bane på 14 porter, og han trekker framover hele veien. Fortsatt skal vi rydde litt mer opp i den galoppen, og vi skal få funnet fram enda mer fart på det jevne, men dette var virkelig over all forventning! Fra 1.41 på første runden kan jeg med trygghet si at vi grusa oss sjøl, og klinka til med en andre runde på 1.19! Ikke hadde vi skumpa til en eneste ball heller, selv om vi kjørte på ordentlige porter for første gang i vårt liv =D Jeg bare kriblet over av stolthet og glede over den lille ponnifisen som har blitt så utrolig flink. Han fikk av seg vogna, og det i seg selv var en god ting med hele greia. Her var det god oppvarming, to kjappe runder også ferdig. Veldig motiverende for ponnien og få lov å gi seg på topp! Isco fikk rulle i hallen før vi tuslet oppover og han fikk servert en velfortjent porsjon med betfiber, og en ekstra gulrot. Jeg tror også Isco var stolt over seg selv. Ute i paddocken igjen fikk han beskjed om å fortelle litt til Bobbie om hva som ventet henne, mens jeg tuslet ned i hallen igjen for å kikke litt på de andre som kjørte. Bobbie skulle ikke i ilden før litt seinere. Nede i hallen igjen var det flere som hadde kjørt, men jeg fikk informert om at Isco forsatt hadde den beste rundetiden med sine 1.19, og jeg kunne nesten ikke tro det. Etter alle hadde kjørt var Isco-tiden kun slått av én ekvipasje: Pernille og fjordingen Balder, som kjørte en runde på 1,13. Utover det kjørte trener Maria en runde med sin egen hest, Cepi, utenfor konkurranse, og hun kjørte på 59 sekunder. Men Maria kjører liksom VM ogsånn, så hun telles ikke :p Men det som var spennende var å se sammenlagt-tiden etter at alle var ferdige. Sjekk den herlige blandingen av hester, kusker og ryttere som var med på denne morodagen! Bobbie var siste hest inn på banen, og jeg gikk etterhvert opp og hentet henne. Hun var forholdsvis rolig mens vi varmet opp litt på parkeringsplassen, men da vi skulle inn i hallen var det ei frøken hvis blod begynte å boble. Tuva som hadde ridd før meg var på vei ut mens vi gikk inn, men jeg spurte pent om hun kunne være igjen i hallen mens jeg rei, for ellers bekymret jeg meg for at jeg ville henge i taklampene (og det er høyt opp dit altså...). Ridningen av presisjonsbanen foregikk på samme måte som kjøringa, bare at portene ble enda smalere. Tror de lå på i underkant av en meter i bredde, og jeg forstår hvorfor de som rir working equitation knyter opp halen til hesten sin. I tillegg fikk vi to porter med sukkerbiter på innsiden, som gjorde dem enda smalere, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig. Første runden med Bobbie gikk egentlig veldig bra, sett bort i fra noen små jump her og der, at hun var sterk som en okse, og ville helst bestemme det meste, både av gangart og tempo selv. Det ble en kombinasjon av litt trav og litt galopp, og vi kom i mål på en tid 1.11. Også med henne ble det en liten pause før vi fikk startsignal for runde to: Som dere kanskje ser av den siste delen av filmen, så var det en grunn for at jeg tok det litt piano og holdt det bare i trav på andre runden min :p Bobbie var rimelig framover, og fresh, og jeg følete jeg satt på en tikkende bombe. Men da vi kom i mål på den andre runden, så slang Maria ut kommentaren om at det var en skikkelig feig runde :p Dette til tross for at vi faktisk var et sekund raskere enn førsterunden, med 1.10. Det gikk en liten rød fyr med horn gjennom meg, og jeg tenkte at søren heller. Jeg spurte om å få ri runden en gang til, utenfor konkurransen, og det fikk jeg. Etter en noe spenstig start (siste klipp i filmen) fikk vi ridd runden i hovedsak i galopp. Dessverre fikk filmfotografen min litt hikke, så den runden fikk jeg dessverre ikke med på film, men her var Bobbie egentlig veldig fin. Også hadde jeg Maria på sidelinjen som ropte "bare la det gå fram nå! La det gå fram!". Det er utrolig hvor mye mer man tør når man bare har noen på siden som sier til en at det går bra. Bobbie fikk lov å gå litt mer fram, selv om jeg synes det virket litt skummelt. Men det funket, og vi kom oss igjennom med en ordentlig god følelse (selv om Bobbie var sterk som fy). Det som var litt interessant var at til tross for en del galopp var vi bare 2 sekunder raskere enn runden vi trava. Det andre som var litt interessant var at jeg fikk de 7 første portene på film, og selv om følelsen min var at det gikk ganske superfort, så gjorde det jo absolutt ikke det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at man føler det går så det griner, også ser man film etterpå og ser seg selv i en passe grei arbeidsgalopp. Bobbie fikk absolutt stor stjerne i boka hun og, til tross for litt hopp og sprett, men det hadde jeg vel egentlig forventet. Det morsomme var at for en pyserytter som meg var dette var nesten bedre enn sprang, for her kunne jeg få de samme grunnene for å ri en konkret vei, men uten å måtte hoppe hinder. Snakk om genialt! Jeg synes det var så gøy at jeg har sagt til Maria at hun nå har en fast rytter på presisjonstreningene framover også :p Målet må være at Bobbie blir like flink som Isco så også hun kan ta sånne løyper i galopp =D Etter å ha parkert Bobbie i paddocken, selvsagt etter en velfortjent bøtte med betfiber til henne også, så samlet vi troppene i kantina for å gå igjennom resultatene. Først ble Bjørgs påskeegg kåret til det fineste påskeegget, noe som virkelig var velfortjent! Alle fine detaljer, og hva er vel finere enn påskeegg med hest på? Deretter ble vinneren av presisjonen kåret, og sanneligminhatt ropte de ikke opp mitt navn! Med sine to runder på 1.11 og 1.10 hadde Bobbie den totalt raskeste tiden. Dermed ble vi vinnere av det fine påskeegget til Bjørg. Og vet dere hva som lå inni det ene egget? Et gavekort på en kurs-lunsj fra Bjørg! Da håper jeg det blir en sånn "enkel lunsj" - slafs! =D Og ikke nok med det. Av alle 13 startende kom Isco på en fantastisk 4. plass! Slått av to ridende (hvorav den ene var meg selv :p), og bare én kjøreekvipasje. Lille, beste, kuleste kjøreponniknerten! Beviser at man ikke trenger å ha lange bein for å gjøre det bra! Man trenger bare å bevege de korte beina litt raskere, og ta kloke svinger ;) Han kommer garantert til å få glede av de små Isco-gulrøttene som lå i det ene påskeegget =D Uansett plassering var jeg gørstolt av begge ponnitrolla. Isco for at han fant flyten, at vi klarte å kjøre på smal avstand, og at han virkelig ga alt. Bobbie for at hun fant motivasjon for bevegelse, også skal vi bare kanalisere den energien litt mer i riktig retning. Viktigste var at vi begge hadde det skikkelig gøy! Presisjonsridning er bare dressur med mening! Jeg strålte som en sol hele resten av dagen, og kunne virkelig ikke hatt en bedre dag. Både herlige mennesker og fantastiske hester. Stolt av de to kuleste ponniene i hele verden! Tusen hjertelig til Kristine Steine Sund og Hanne-Malén Nesvik Henriksen for bildene av Isco og Bobbie, og til Pernille Dobloug for filming av rundene våre ♥
I lang tid har jeg trøblet med å finne meg selv, sitsen min og Bobbies rundhet på venstrehånd. Plutselig har den dukket opp, men nå har jeg mista den på høyrehånd! Bildene har absolutt ingen koblet sammenheng med teksten, jeg bare liker de så godt, så må få vist dem fram :) Dette er bare et helt tilfeldig bilde som ble tatt fordi Bobbie var stressa og så skrøpelser på utebana. Men hvis skrøpelser kan bli til dette, så kan jeg lære meg å like skrøpelsene jeg, altså! =D Etter masse inspirasjon, tanker, tips og triks både fra Christofer i november, og fra Arne nå i februar så har ridninga mi endret seg en del den siste tiden. Føler jeg selv iallefall. Jeg har hatt min fantastiske Wow-sal i nesten et år nå, og selv om jeg føler jeg sitter så godt som jeg aldri har sittet i noen sal, så fritar ikke det meg fra at jeg må kjempe som en helt for å få sitsen min på plass. Jeg startet med stigbøylene i en viss lengde som både føltes og så riktige ut, også gikk det en liten stund før jeg måtte innse at jeg burde ta dem et hakk opp for å finne balansen. Jeg har variert litt på mellom hull 2 (kortest) og 3 (lengre), men her om dagen fikk jeg plutselig for meg at nå skulle de ned til hull 4, og det har virkelig vært en stor forandring for meg. Tidligere var hull 4 en utopi å tenke på fordi beina mine klarte absolutt ikke strekke seg så langt ned. Nå føles det bare godt! Jeg har slitt som en gal for å klare å sitte nede i trav på hun hoppetussa som har funnet ut at hun (iblant) kan trave. Ikke bare lunte, men trave. Hoftene mine og kjernemuskulaturen min er ikke helt med på notene der enda. Men! Da jeg fikk stigbøylene ned til fjerde hull fikk jeg endelig åpnet enda litt bedre opp foran i lysken, uten at jeg skal påstå at det er særlig behagelig, men det hjalp meg stort med å sitte bedre, og mer i bevegelsen. Fortsatt spretter jeg rundt som en sprettball på speed noen ganger, men alt i alt så klarer jeg mye bedre å sitte i traven takket være disse litt lengre stigbøylene. En annen fin ting med det er at det også er mye lettere å få utvendig sjenkel bak. Det er noe som henger igjen etter Arnekurset nå sist. Utvendig sjenkel bak (og da snakker vi hele sjenkelen, ikke bare fra kneet og ned - værsågod, enda mer strekk i lysken), gir meg muligheten til å gi bedre plass under utvendig oversjenkel for brystkassa å svinge ut, samt at det fratar meg muligheten (til en viss grad) å falle ut på utvendig setebein. Jeg blir altså mer automatisk plassert på innvendig setebein. Hvis jeg samtidig klarer å huske å ta min utvendige skulder fram, så begynner vi virkelig å snakke sits! I dette arbeidet har Bobbie svart helt magisk. Det problemet jeg har hatt med at jeg alltid sliter med å få henne ut på venstrehånd har plutselig nesten forsvunnet, og flere ganger de tre siste rideøktene har jeg fått følelsen av virkelig runding rundt innvendig sjenkel, noe som forsåvidt også har sammenheng med arbeidet vi gjorde med Rebecca i frihetsdressuren da vi var i Sverige. Og følelsen er så kul. Jeg tror jeg aldri har virkelig kjent følelsen som Michelle har beskrevet for lengesiden, at hesten skal "omfavne din innvendige sjenkel", vi snakker om den tradisjonelle frasen at hesten bøyer seg rundt innvendig sjenkel, eller enda mer tradisjonelt: Fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. Bobbies svar på bøyningen for innvendig setebein/sjenkel har vært en rundhet som av seg selv fyller ut utvendig tøyle. Det har ingenting med at jeg fysisk holder i den, men at Bobbie gir meg følelsen av at hun fyller den ut selv, fordi bøyningen gjennom kroppen er korrekt. Dette gjør også at hun kan flytte seg lett som bare det, og blir veldig manøvrerbar. Det er rett og slett en helt fantastisk kul følelse, og høres egentlig ganske magisk ut, sant? Det er det også! Helt til vi kommer på høyrehånd. Den hånden som har vært den siden jeg har følt vi alltid har vært mest løsgjorte på. Der hvor jeg alltid har trodd at her er det enkelt å bøye, så smidig og fin som hun er her. Vi har mistet alt! Ok,en liten overdrivelse der, men det kjennes sånn ut. Uansett hvor mye jeg prøver så vil bare det utvendige beinet mitt ikke holde seg bak. Bobbie driver en særdeles aktiv kampanje for å motarbeide at jeg skal sitte ned på innvendig setebein, og jeg blir kasta elegant langt utover utvendig side. Resultatet er at Bobbie, sånn passe stiv, ramler innover i volten som en sjanglete tenåring på fredagsfylla. Kroppen min tar nødløsningen og prøver i desperasjon å ta innvendig tøyle på halsen for å flytte bogen ut. Det funker ikke (jeg vet jo det, men å jo bare prøve, sant..), så da prøver vi litt mer slik at innvendig hånd ligger halvveis over manken og ut på utvendig side. Samtidig sier teoretikeren i meg at "du sitter for mye ut, du må ha vekt på innvendig seteben." Men hvor pokker er logikken i å klare å sitte på innsiden når hesten bare føles til å ende opp på en volte på størrelse med en ert!? Kroppen min reagerer instinktivt med å lene seg alt hva den kan utover, siden Bobbie faller inn. Selv om hodet blinker og lyser og varsler "fare, fare" fordi jeg vet at mer vekt på utsiden bare dytter Bobbie enda mer inn i volten, så klarer ikke logikken i hodet å overbevise fysikken i kroppen helt enda. Jeg jobber dermed som en gal på høyrehånd for å klare å holde meg sånn nogenlunde i balanse. I hodet har jeg tanken om versaden, og et bærende innvendig bakbein som får plass på innvendig side, under innvendig brystkasse, til å strekke seg fram inn under kroppen til Bobbie, slik at hun kan runde seg og få et løft over utvendig skulder, slik at jeg kan bli sluppet ned på innvendig side og få den samme magiske, kule følelsen som på venstrehånd! I virkeligheten føler jeg meg som en blanding mellom en forvridd pastaskrue og sprellemann. Les alt dette med et smil. For det er slik jeg tar det. Det er så morsomt å kjenne hvordan samspillet mellom Bobbie og meg påvirker hverandre, hvordan ting blir bedre på den ene siden og verre på den andre. Og hvis jeg drodler litt videre på den tanken der, så er det ikke nødvendigvis sikkert at ting har blitt verre på denne nåværende kjipe høyresiden. Det kan like gjerne være at den er slik den alltid har vært, bare at jeg nå har fått følelsen på hvordan og hvor bra det faktisk kan være på venstresiden, og dermed ønsker at høyresiden var enda bedre. Kanskje den er akkurat like god som før, bare at venstresiden har tatt'n igjen? En del av utviklingen er det iallefall, og jeg synes det er helt fantastisk morsomt å ri for tiden. Jeg gleder meg nå enda mer til intenst å jobbe de neste 5 ukene, fram mot Michellekurs siste helga i april. Gjett om jeg skal få sitsnerde herifra til månen på det kurset! Det blir gøy det! Tusen takk til Hanne-Malén for bildene i bloggen!
Noen økter burde vært filma. I dag skulle virkelig Isco vært fanget på film, for det han serverte var bare helt prima. Jeg trodde kanskje Isco ville være litt sliten etter gårsdagens kjøreøkt, men det er sjeldent jeg får følelsen av at han er så høy på seg sjøl som han var i dag. Allerede på vei ned til banen kom han travende etter meg, og var virkelig med. Siden været plutselig har blitt varmere (dvs. ikke Sibirkaldt lengre) så bestemte jeg meg for å ta treningsøkta med Isco på utebana. Vi varmet opp med de kjedelige lange tøylene. Isco forstår bedre og bedre både versadene og traversene sine, men han synes ikke arbeidet i lange tøyler er sånn veldig morsomt. Det som derimot er morsomt er longering. Og der er han tøff. Noe så innmari tøff. Han truer med å bite, han sparker og han finner fram alle sine tøffe triks. Og jeg roser. Kanskje ikke akkurat når han prøver å bite eller når han sparker, men når han finner fram den attituden. For det er da han finner fram samlingen sin, og jeg har altså ikke ord for hvor utrolig kul han er. Overgangene opp i galopp er bare helt klokkerene, og det er så ufattelig gøy å kunne samle han opp i traven, hvor han selv velger å fatte en samla galopp. Dagens longeringsøkt foregikk i halsring. Det er kjempeinteressant å kjenne hvor lite forskjell det har å si på å longere han i halsring eller kapsun (og hvis noen har tips til hvor man kan få tak i en fin og praktisk shettishalsring, så tar jeg i mot med takk). Bøyningen kommer fra mitt kroppsspråk og en ponnikropp i balanse. I trav kan jeg sende han fram og ned med bøyning, og jeg begynner å kunne plukke han opp i samling når han selv er i modus for det. I galopp, særlig på venstrehånd samler han seg utrolig fint, og kommer bra ut igjen. Høyrehånd er litt mer vanskelig i galopp for tiden, men vi kommer stadig bedre igjennom der og. Før var det motsatt, så utviklingen er der :p Galoppen må sies å være litt morsom for tiden, for av en eller annen grunn så har Isco tolket det dit hen at når jeg gir signal for samling, altså holder pisken mot rumpa hans og samler meg litt selv i kroppen, så skal han sparke bakut med innvendige bakbeinet. Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til den konklusjonen, men jeg mistenker at det har noe med at jeg ikke klarer å slutte og flire hver gang han gjør det :p Så i dag hadde jeg sikkert 30 bakutspark mens vi dreiv og jobba i longelina. Samtidig hadde jeg et par glimt hvor han isteden virkelig tok i og satte bakbeina under seg isteden, så jeg håper vi en gang kommer dit at vi får bytta fra 30 bakutspark og noen få flotte glimt, til 30 flotte glimt og noen få bakutspark. Det jeg digger med det er attituden han har når han gjør det. Og at jeg holder på å flire meg skakk hver gang han gjør det :p Det er lite som slår en karatesparkende ponnifjert med attitude =D I dag var han også et par innfall hvor han var skikkelig badass. Ene gangen fikk han et lite raptus og bare bouncet avgårde med noen salige karatespark både foran og bak. Jeg fikk et bilde av han på netthinna mi hvor han stod på to med ene frambeinet strakt fram i lufta. Andre gangen hvor det festet seg et bilde av han på netthinna mi var da han skulle han fatte galopp og jeg ba han samle seg litt inn i galoppen. Resultatet ble en superhøy fatning foran, før han kom på at jeg flirer når han sparker bakut, så han tok sats og spratt opp bak også. Jeg har aldri vært nærmere en hest gjøre en capriole noen sinne, jeg altså =D Holdt på å knekke sammen av latter, og den lille pelsdotten fikk et lass godbiter og litt klø. Han måtte dermed rulle litt før vi kunne fortsette med masse attitude og moro. Makan til sjarmklump skal man leite lenge etter! Jeg håper jeg får filma en dressurøkt med han en dag, men jeg tror ikke jeg tør love flere caprioler helt enda :p For en ponni ♥ Så lenge Isco har vært i familien har skiltet "Fartsbølle" hengt med på vogna hans. Nå begynner han virkelig å leve opp til kallenavnet. Siden Isco kom til stallen og ble satt i aktiv trening for 2,5 år siden har vi jobbet sakte men sikkert med å bygge opp tempo i vogna. Til å begynne med kunne han fint galoppere i vogna, men det var liksom ikke så mye flyt over det, og det gikk litt stakkato, uten særlig smidighet eller kondisjon. I dressuren i det siste har Isco synes det har vært litt vanskelig å finne motivasjonen for å gå ordentlig fram i galoppen, så da Maria skulle ha kjøretrening på stallen spurte vi pent med stjerner i øynene om vi kunne få lov å hive oss med på en maraton-time. Tilfeldighetene ville at også to andre med shettiser skulle kjøre, så vi lagde vår egen shettisgruppe! Isco var helt forundra da han kom inn i hallen og så to andre ponnier på hans størrelse. Det var antydning til en aldri så liten beskjeden bromance mellom de to flekkete ponniene, men fokus ble raskt flyttet over på dagens oppgave: maratonkjøring. Vi startet først med en løype som vi lett cruiset igjennom. Vanskelighetsgraden ble satt litt opp i en ny løype, som også innebar litt snirkling mellom noen hinderstøtter. Nå skal ikke jeg, med min ponni på 90 centimeter klage på at jeg har dårlig plass, for det hadde jeg virkelig ikke, og jeg respekterer tvers igjennom dem som kjører dette med stor hest. Galopp er liksom gangarten vi skal forsere dette i sånn egentlig, og selv om Isco synes noen av de krappeste svingene blir litt vanskelige å holde galoppen i, så prøver han så godt han kan. Det som var veldig gøy å kjenne under dagens maratontrening var at han var litt forsiktig til å begynne med, men når han begynte å forstå greia, så tok han virkelig i. De to siste rundene i galopp fikk jeg kjenne på den framoverfølelsen som jeg søker etter og vil ha, og etter den siste runden (filmen under) var jeg så stolt av den lille pelsdotten at jeg nesten letta fra vogna. De siste stegene han tar før jeg stopper han og roser er virkelig en Isco som tar i, som tenker fram og som legger seg i selen. Det er den følelsen, den følelsen av rakettmotor jeg ønsker å ha når jeg kjører. Power liksom! For vi leker jo ikke fartsbølle =D Kjenner at jeg gleder meg til å videreutvikle dette, og jeg gleder meg allerede til neste hindertrening vi kan hive oss med på, for dressur er virkelig vel og bra, men dette er nesten bedre. Dette er dressur med mening! Og når det gir mening så er det også lettere for ponniknert å forstå hva han skal, og da blir det mindre frustrasjon både hos ponni og kusk. Jeg tror også han storkoste seg i dag! Også må jeg bare få skryte litt av Iscos kule kjørekompiser. De fortjener også et bilde hver, for de gjorde også en helt fantastisk innsats! Rett og slett litt "high on horses" etter dagens trening, og ikke noe mindre motivert for å fortsette å jobbe mot å bli enda litt bedre! Fikk tilogmed lov å være med å groome for en kjempefin dølahest etter økta mi og sannelig er det gøy å dingle bak en litt større hesterompe også (så lenge jeg slipper å ha kontroll på tømmene i den farta). Takk til Maria og Equestrian Driving Group for en super kjøredag! Takk til Hanne-Malén for både herlige bilder og film!
Time to for Arne ble igjen et sammensurium av helt vilt mange øvelser, tips og triks som jeg kan ta med videre inn i treningen. Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg. Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler. Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre». Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.» Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på. Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg! Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:
Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p ...you can't force a flower to grow. Kursplanen min gjennom året er ganske fullpakka, men én gang per år må jeg prøve å få ridd for Arne Koets. Den kloke, pedagogiske mannen som er et oppkomme av praktiske, smarte rideøvelser som hjelper oss videre på veien. I år var det februarkurs som ble aktuelt for meg, og min gode venninne Anna Lene og jeg pakket snippsekken, puttet Bobbie på hengeren og kjørte til Steinseth i Asker. Vel framme startet vi med å få med oss lørdagens teori. Jeg hadde ytret ønske om litt tanker rundt sits, og det kan man jo si at jeg fikk. «Seat. It's not everything, but nearly.» Arne er veldig opptatt av setet, og grunnen for at dette er viktig er fordi du innvirker direkte på hesten med det. «With the bit you comment the past.» Gjennom setet innvirker du direkte og kan forandre ting akkurat når det skjer, så sant du får med deg hva som skjer, vel og merke. Hvis du bruker sekundære hjelpere, være seg tøyler, bitt, sjenkler, spore, pisk osv, så kan hesten velge om den vil svare eller ikke. Hvis du bruker setet direkte (og på rett måte) kan ikke hesten velge å stå i mot. Den blir bare med i bevegelsen. Akkurat derfor er setet så viktig å utdanne. Arne tok for seg dette med den optiske rette linjen man ofte tegner opp når man sitter på en hest: Hode, skulder, hofte, hæl. Han fnyste litt av den, fordi hvor er det den rette linjen skal gå egentlig? Hvis du rir en galoppiruett og kikker på utsiden av rytteren, vil det være en rett linje der? Nupe, men sitsen vil fremdeles være riktig. Så rette, opptegnede linjer holdt ikke Arne med. «Det er veldig sjeldent vi rir og jobber med helt symmetriske hester.» Vil det være riktig å sitte snorrett på en asymmetrisk hest? Nei. Det vil si at mye av det vi gjør er ikke rett i ordets rette forstand ;) Det riktige setet er å sette opp kroppen vår slik at vi beveger hesten i den retningen den skal (ja, for det er jo så lett... :p ). Videre snakket Arne om setebeina, og at vi skal gi hesten plass. Se for deg at energien som produseres fra hestens bakbein forflytter seg som en bølge gjennom hestens kropp: «Ta bølgen, gjør den din egen og form den!» Kanskje litt svevende tanke fordi det er så grøsselig vanskelig i praksis, men jeg både liker og forstår tankegangen. Arne forklarte også hvorfor vi bør jobbe mer med å få ting riktig på innsiden enn utsiden, fordi med en bøyd hest så har man størst plass å gjøre feil på utsiden ettersom den er strekt og dermed gir deg litt større spillerom. Dette gir også større sannsynlighet for trøbbel på innsiden. For å klare å gi hesten den plassen den trenger, så nevnte Arne den magiske muskelen hamstring. For en som meg som knapt nok har styr på hvor jeg har armer og ben når jeg rir, så er det på ingen måte lettere å ha kontroll på det som er inni meg når jeg rir. Hvor er egentlig hamstring? Jeg spurte Arne, og han forklarte morsomt nok at hamstring er den muskelen du strammer hvis du ufrivillig blir kløpet i baken :p Thea, som også var med på kurset, ga meg etterpå en god øvelse som også kunne hjelpe meg å finne hamstringen min: reis deg opp fra stolen du sitter på med kun ett bein. Da kjente jeg virkelig hamstringen min! Og hvorfor denne var viktig? Fordi ved hjelp av en aktiv hamstring klarer du i større grad å bære deg selv, du får åpnet hoftene, og kommet mer fram med dem. Dette gjør igjen at du lettere klarer å sitte på hesten. Forståelig i teorien? Tja.. Forståelig i praksis? Njet :p Vi avsluttet teoriøkta med å snakke litt om de standardfrasene som ofte blir brukt innen ridning (som f.eks det med en «loddrett sits»), og Arne hadde en fin tanke om at det ikke hjelper å følge reglene, hvis ikke du forstår systemet. For meg var det en fin tanke på hvorfor jeg gidder å bruke så mye tid på den teoretiske biten. Fordi jeg vil forstå hva jeg driver med – eller i hvert fall prøver å drive med. Så var det å sette alt dette ut i praksis da. Noe som ikke akkurat er så veldig mye enklere :p Den første rideøkta mi med Arne inneholdt en hel haug småting som jeg kan ta med meg videre. Det er kanskje ikke alle disse rådene som gir mening for alle, da de er klipt rett fra undervisningen til meg. Så er det noe du ikke forstår, så hopp over og lat som du ikke leste det ;)
Som vanlig var selve rideøkta godt nok overveldende med veldig mye tips og triks samlet inn på ett og samme sted. Heldigvis hadde jeg Ivar (www.equestrianfilm.com) som filmet oss, og filmen er som vanlig gull verdt i etterkant. Et lite glimt av treningen med halfpassene våre kan du se her: Det var uten tvil mer enn nok å tenke på etter bare den første økta med Arne. Men her var det bare å få en god natts søvn og lade opp til økt nummer to. Og håpe at Arne hadde glemt galoppen sidelengs :p
Noen tradisjoner er for gode til å brytes, og å oppsummere året er en av dem. Her er hva Bobbie, Isco og jeg har gjort i 2017. Det har bare blitt en vane. Hver eneste dag siden 2013 har jeg notert ned på et word-dokument hva jeg har gjort med Bobbie gjennom året. Nå er vanen så innarbeidet at det nesten går på automatikk. På slutten av året teller jeg opp årsoppsummeringen, og det er alltid like spennende. Hva har vi faktisk har gjort? 2017 ble intet unntak. Jeg har ikke noe treningsplan jeg følger, men jeg bruker ofte treningsdagboken i det daglige for å holde sånn nogen lunde oversikt over at dagene ikke blir for like. Men i hovedsak blir treningsøktene mine styrt av hva jeg har lyst til og mulighet til den aktuelle dagen, avhengig av tid, humør, aktiviteter i hallen, vær og føreforhold. Og dette har tilsammen blitt Bobbies 2017: Etter fire år med oppsummering av Bobbies treningsår kan jeg se visse likheter, selv om dette er ganske ubevisst. Blant annet er antall dager med rideøkter ganske jevn: 2013 - 133 2014 - 92 2015 - 110 2016 - 105 2017 - 112 Antall fridager har dog økt betraktelig for Bobbie, noe som antagelig har en liten sammenheng med at jeg nå har to hester i tilnærmet full trening. Fra skarve 38 fridager i 2013, til 96 fridager i 2017! Jeg vet ikke helt hvem jeg er mest fornøyd med jeg. 38 fridager på et år er jo nesten ingenting, men 96 er kanskje litt i meste laget? Samtidig er det jo ikke feil med noen fridager innimellom heller. Det har iallefall ikke kjentes ut som om Bobbie har hatt for mye fri gjennom 2017, så vi ligger vel ganske fornuftig til, mener magefølelsen min. Det har blitt noen kurs gjennom 2017, og størst var nok opplevelsen da jeg kjørte til Sverige og var ukeselev for Christofer og Rebecca Dahlgren (jeg har bare ikke kommet så langt som å få blogget om den opplevelsen, men det kommer nok). I tillegg har det vært kurs for både Michelle Wolf x2, Arne Koets x1 og Bent Branderup x1. Vi har også gjort litt andre ting enn akademisk, blant annet har vi vært med på en feltrittstrening, vi har deltatt (og vunnet =D ) en uoffisiell skeid-konkurranse på stallen, og vi har utfordret skjebnen og jobbet litt på jordet, for å nevne noe. Litt avveksling og gøy må man jo bare ha det! Det skulle egentlig vært et kurs til for Christofer + et kurs til for Arne på høsten, men en karantenestengt stall satte en elegant stopper for det. Uansett har vi fått masse ut av de kursene vi har vært på, og en annen ting som er verd å nevne for 2017 er det året jeg kjøpte meg dressursal. En sal som har gjort mye for utviklingen til både Bobbie og meg. Dessverre har 2017 vært et av de stilleste årene på bloggfronten for meg noen sinne. Dette har med kombinasjon av trening av to hester på fritiden, pluss mye jobb for å få ting til å gå rundt. Heldigvis ser 2018 ut som et år med mer struktur og forutsigbarhet for min del, og selv om jeg ikke har nyttårsforsetter, så kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å få litt mer liv i bloggen igjen. Jeg har blant annet noen tanker og funderinger som jeg går og kjenner litt på, som har lyst ut på et vis. En ting jeg har klart gjennom 2017 er å holde instagramkontoen i live. Det er så kjapt og så enkelt, så det går liksom unna i en svisj. Det er ikke uten grunn jeg har kalt den for hestehverdagen. Bildene som legges ut der er i hovedsak mobilbilder som er tatt av akkurat hverdagen. Det er ikke den mest fancy instagram-kontoen, men det er glimt fra hverdagen til Bobbie, Isco og meg. Den tror jeg absolutt jeg skal klare å holde fart i, også gjennom 2018. Isco har heller ikke ligget på latsiden gjennom 2017. Også han har fått sitt helt egne treningsdiagram, hvor jeg har oppsummert Iscos år. Målet med Isco har hele tiden vært å holde han i gang 3-4 dager i uka. Når jeg teller opp, så er vi vel nærmere 4-5 dager i uka, men han er jo så utrolig morsom å jobbe med, så det blir bare til at han blir trent han og. Når det kommer til dressurtreninga hans, så er jo det en god miks av lange tøyler, longering, løstrening og annet jeg måtte finne på som kunne passe inn under dressur. Longering og løs har jeg også som egne punkter, men da har øktene vært mer direkte konsentrert på det. Løs har også vært noen ganger hvor han bare har vært løs med andre hester og lekt. Men Isco har fått jobbet seg noen dressurøkter med Isco-dressur på Iscos måte, og det er like givende og frustrerende hver gang :p I tillegg er jeg ganske fornøyd med at jeg har klart å kjøre han ganske mye gjennom året. Det har også blitt et helt eget Iscokurs for Monika, og en økt for Michelle. Det som står under presisjon/maraton har som regel også vært kjørekurs for Maria på stallen, hvor vi får lov å hive oss med på morsomhetene. Det kommer vi garantert til å fortsette med i 2018! Alt i alt har 2017 vært et veldig hyggelig år med de to ponnitrolla, og jeg kjenner at jeg er spent, og gleder meg til å finne ut hva 2018 har å by på! Kursplanene er allerede lagt, og bare den vitner om at vi får et fantastisk år. Nå har vi i 2017 lært at planer kan ødelegges av uforutsette hendelser, men det kan ikke hindre oss fra å planlegge.
Høydepunktet blir nok når Bobbie og jeg igjen reiser til Sverige. Denne gangen en kortere tur enn i 2017, men ikke mindre spennende ettersom vi skal ri for selveste Marius Schneider under Fair to the Horse. Jeg vet ikke om jeg gleder eller gruer meg mest. Utover det skal Bobbie og jeg på kurs for Arne Koets i februar, langkurs for Michelle Wolf i april og oktober, helgekurs for Bent Branderup i juni og Christofer Dahlgren i august. Isco skal på langkurs for Monika Sanders i juni, antagelig for Rebecca Dahlgren i august, også blir vi helt sikkert med på noe kjøre-moro for Maria på stallen. I tillegg skal vi kose oss og ha det gøy i hverdagen, for det er tross alt dem det er flest av gjennom et år. Jula er full av tradisjoner, og selv om jeg kanskje ikke er det mest julete mennesket her i verden, så er det alltid like koselig når vi drar fram nisseutstyret i stallen og knipser årets julebilder. I år var intet unntak! Jeg føler at historien bak outfiten også fortjener litt publisitet, for jeg har en mamma som har litt sånn halvveis prinsipp om aldri å kjøpe noe hesteting i gave til meg. Et år, en eller annen gang mellom 2006 og 2010 fikk mamma et innfall en jul om å kjøpe julegave til min daværende hest, Janko. Det var et nissedekken og fire nisse-heste-sokker. Nå er jeg en ganske praktisk person av meg, og jeg liker i hovedsak å ha ting jeg bruker og ikke så mye mer. Jeg husker jeg så på pakken med litt oppgitt blikk, men når man får gave av sin mor, så tar man jo vare på den. Siden den gang har nissedrakta blitt med ned fra Volda, ligget litt på pause i Oslo, og nå de fem siste årene har den vært i Hamar. Liggende i en pose i putekassa mi oppe på låven, hvor jeg rynker på nesa hver gang jeg må flytte på den posen fordi jeg skal ha tak i noe annet i kassa. Men én dag i året så løper jeg opp på låven og smiler når jeg drar posen opp fra putekassa. Den ene dagen i året hvor jeg er veldig glad for julegaven jeg fikk av mamma for omkring ti år siden. På stallen er vi flere som er glade i bilder, så en dag før jul er vi nødt til å dresse opp hestene i juledrakta, vi må ta på oss nisseluer og andre juleting, også tar vi julebilder på jordet. Den ene dagen i året går dekkenet på rundgang på flere hester, og vi knipser julebilder av hverandre. Og sant skal sies: Takket være dekkenet og nisse-heste-sokkene blir det ekstra, ekstra jul over julebildene hvert år. Så takk, mamma - i hvert fall denne ene dagen i året =D I år måtte selvsagt både Bobbie og Isco være med på bildene, og etter at jeg hadde knipset noen av Maren og hennes hester stilte Bobbie, Isco og jeg oss opp foran Maren og kameraet. Resultatet? Vi hadde det ganske gøy i alle fall ♥ God juuul!
|
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|