Bobbie vs. skrittemaskina

Vi har fått skrittemaskin på stallen, og selv om jeg har litt ambivalent forhold til den, så kunne den jo ikke være uprøvd! 

Skrittemaskin er en finurlig oppfinnelse som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg synes er en god ting eller ikke. På den ene siden ser jeg absolutt nytten av en skrittemaksin, og at jo flere skritt man kan få i hverdagen, jo bedre er det. På den andre siden sliter jeg med å putte hestene mine i en mekanisk anretning og bare la de gå rundt og rundt. Jeg har jo hest for å bruke tid med dem, være med dem og gi dem den mosjonen de trenger. Men så vipper jeg tilbake til at det ville jo ikke vært feil å få litt mer bevegelse når man først har fått tilbudet på stallen. 

Også må jeg le litt av meg selv, for jeg hadde egentlig bestemt meg for å prøve helt til ei på stallen nevnte at hennes hest hadde fått litt trøbbel med dette når han plutselig måtte på do. Som mine så står han alltid stille når han går på do, men det er jo ikke mulig når man går i skrittemaskin. Jeg tror aldri mine har gått på do i bevegelse, så dette ble jo enda en bekymring oppi det overtenkende hodet mitt. 

Uansett tanker, funderinger og bekymringer, så er det aldri feil å teste slike ting. Man vet jo ikke hva man synes om det før man faktisk har prøvd. ​Så prøve, det skulle vi!

Bobbie og Abbe fikk av seg dekkena sine i dag, og vi tuslet bort til maskina. Puttet Bobbie inn først og Abbe inn som nummer to før jeg satte i gang maskina på rimelig sakte tempo. Den har 15 trinn, hvor de store hestene på stallen går i normalt skrittetempo på 3, jeg hadde på 1,5 til 2 til å starte med da mine ikke akkurat er de kjappeste beinflytterne. Stod og fulgte med på dem hele tiden, og begge to så ut til å skjønne poenget med den, og ingen av dem var noe redde for å gå der. Etter noen få minutters gåing så jeg at Bobbie fikk skillegjerdet i rompa uten at hun så ut til å bry seg nevneverdig om akkurat det. Det samme skjedde med Abbe en gang, og han reagerte som hester flest: han spratt av gårde og tenkte "wææh, den må jeg holde avstand til!". 

Maskina snudde vei som den gjør innimellom, og Abbe ble litt rund i øya, men klarte fint å snu. Bobbie fikk også snudd, men begynte nå å få det skillegjerdet mer og mer hengende på rompa. Rakk å tenkte at hvis hun skal gå i skrittemaskina så må hun få på seg halebeskytter, for den lå godt og dytta på halen hennes.

Heldigvis slipper jeg å bekymre meg for ødelagt hale, for Bobbie brukte omtrent 5 minutter for å knekke koden.

Jeg lot hun gå litt til, men da det skjedde for andre gang var det bare å flire litt for seg selv, innse at denne ponnien er litt for smart for sin egen latskap, og ta henne med ut av maskina.

Strålende fornøyd med egen innsats i skrittemaskina.

Vi skal ha for at vi prøvde! Men det kjennes ikke ut som om det er vi som kommer til å slite mest på den maskina i tiden framover.