Lykken var stor da hallen var ledig en liten time i ettermiddag, og Isco og jeg fikk testa ut dressurkjøringen rundt kjegler. Hva er vel bedre å teste ut om dressuren vår funker, også mellom noen kjegler? Når hallen endelig var helt tom en liten time så suste Isco og jeg ned, smalt opp noen kjegler på vilkårlige steder på bana, og jobbet oss avgårde. Isco var så styrbar og fin at selv de kjeglene og svingene jeg tenkte kanskje ville bli litt vanskelige tok han på strak hov. Han bærer mulig litt preg av å ha vært "Ragnhildhest" i noen måneder, for det går litt lite fram. Kjenner det igjen både i Bobbie og han, at jeg jobber så mye med å få de avslappa både mentalt og fysisk, at når de faktisk skal yte litt ekstra så er det med en overdrevent smattende og engasjert meg som føler at jeg må ta ansvar for å få opp all energi. Men han ga mye og prøvde å holde energien oppe, til tross for at det er litt vanskelig når man er en høytytende moskuspelsball kledd for Sibirvinter inne i en isolert ridehall. Særlig morsomt var det da han etter tre forsøk fant venstregaloppen også i vogna. Jeg har sett den én gang før, men turte ikke si noe om det, for jeg var ikke helt sikker. I dag var jeg helt sikker, og vi fikk lange strekker i venstregalopp. Knallkult og supergøy! At det trengs mer jobb med galoppen er det ikke tvil om, men nå har vi begge galoppene og kan finne begge også i vogna, så dette lover godt! Jeg var så stolt av lille tass og hadde så lyst på litt film fra økta vår. Tanken på å balansere mobilen på en kjegle var tilstede, men jeg slo den raskt fra meg, da jeg har et ønske om å ha mobilen min en stund til. Så hva gjør man når man er alene og har lyst på film? Man tar tøylene i den ene hånden og håper det går fint å kjøre ponnien med en hånd, også filmer man med den andre. Planen var egentlig å bare trave en runde på sporet sånn bare for å vise at vi kjører, men Isco hadde andre planer. Planen min var som sagt å trave en runde på sporet. Å svinge diagonalt over bana den første gangen var Iscos idé. Den første galoppen like så. Jeg trodde han var rimelig pumpa, men han insisterte på å galoppere, så da fikk han jo bare det. Venstregaloppen ville jeg ikke prøve når jeg satt med tøylene i en hånd og hadde mindre kontroll enn hva filmen gir uttrykk for, men da vi kom travende ned langside nummer to så måtte vi bare prøve å svinge inn mellom kjeglene og ut igjen mellom de andre. Sannelig gikk det bra! Jeg ba om en liten galopp til og da den var ferdig var også Isco ferdig, så han fikk av seg selen og rullet fem-seks ganger før han synes han hadde fluffet pelsen sin godt nok. Det vil si, det var helt til vi kom ut, for han måtte rulle en gang ute også. En gang på hver side, vel og merke. Det ble en skikkelig god-økt med Isco, og nå tror jeg vi kan si at vi er klare til maratonkjøringsdagen vi har meldt oss på neste helg! Ja, du leste rett. Vi har en kjøretrener på stallen som skal ha maratonkjøringsdag, og når det først skal være noe slikt på stallen, så hvorfor ikke hive seg med. Jeg blir nok mer å se på det som dressurkjøring rundt kjegler og hinder, litt som vi har drevet med i dag. Kanskje vi får med oss noen tips og råd på veien også. Og Bobbie? Hun nyter livets glade dager med massasje, kos og lett trening og er egentlig bare supergod. Også blir hun ganske fornærmet og synes livet er sånn passe urettferdig når jeg kommer for å møkke boksen hennes, og hun får beskjed om å holde seg utenfor. Prinsesser liker nemlig ikke å være utenfor. Men når to ponnimuler får et halm-måltid utenom det vanlige, så blir det glede i leieren, og ivrig momsing høres den neste timen. Drømte selv om en campingstol å slå meg ned i akkurat da jeg tok dette bildet. Nesten urettferdig å gi oss så vårstemning når vi enda ikke har skrevet ferdig januar. Så dagen ble kort oppsummert akkurat slik en lørdag bør være: Fint vær og fine hester :)
0 Comments
Når man bare smiler etter en dag i stallen. Bobbie har rolige dager for tiden da jeg ikke klarer å bli klok på en ulumskhet hun har i det ene bakbeinet sitt. Det er ikke noe store greier, men det er noe. Så vi tar det med ro, men holdes i gang etter anbefaling fra behandler. Dermed har det blitt mye jobb fra bakken og for hånd. I dag satte jeg meg opp for første gang på en god stund for å ri en lett økt, og Bobbie innfridde så veldig, selv om vi egentlig bare koste oss på halvlange tøyler. Hun har fått en helt ny forståelse av fram, og selv om vi har langt igjen så blir det stadig bedre. Jeg sliter fortsatt med sitsen min, men hun stiller krav på krav om at jeg må skjerpe meg, og sammen blir vi sakte men sikkert bedre, til tross for en rolig periode. Hun er bare så ufattelig kul. Også lille Isco. Som en sjeldenhet var vi alene i hallen i dag, så det som var tenkt som en økt for hånd ble en løslongering-løslek-løsgalskap-økt. Og også Isco er knallkul. Klarte å få noen momenter med galopp på volta rundt meg, til tross for at han var løs. Han har fortsatt en lang vei å gå, men ta en titt på videoen under. Han fatter venstregalopp selv om han er løs. Det er framgang det. Han har noen artige løsninger på ting, men dette er første "bevis" jeg har på at den ponnien tenker uhyre mye over sin kropp og hvordan han kan få til dette. De fleste ganger fatter han rett galopp, men i blant blir det feil, og da har han alternative løsninger. Noen ganger kommer det igjennom et lite bukk, noen ganger faller vi tilbake i gammelt spor med kryssgalopp, mens andre ganger bare skifter han galopp bak slik at det blir riktig. Hvordan han skjønner dette, det forstår jeg ikke, for han har liksom bare skjønt det sånn helt av seg selv. Det er ikke tvil om at han fortsatt er ubalansert og mangler mye, men Rom ble ikke bygd på en dag. Ikke Isco heller. Så lenge vi ser framgang fra dag til dag og uke til uke så finnes det ikke noe mer motiverende enn å jobbe med lille pelsballen.
Dette kan man ikke mye annet enn å smile av :) Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom. Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte. Det står det i vegtrafikkloven. Og jeg følte meg jo ganske skikket til å kjøre på en trygg måte, men sporene våre tilsier noe annet. Endelig er det brøyta såpass godt og med så fint snøføre, samt en levelig temperatur, så Isco og jeg kunne komme oss ut på en ordentlig kjøretur. Siden Isco er liten og ridestien vår ikke er så godt brøyta som veien, så tok vi veien denne gangen. Isco var litt usikker på om han hadde lyst å forlate stallen, så det ble litt vingling på vei ut på tur. Når kusken prøver å få på seg vottene samtidig som tøyler holdes og pisk holdes, samt en ponni som helst vil snu, så sier det seg selv at det er dømt å mislykkes. Det skjønte jeg - litt for seint. Isco skjenet ut mot grøfta, jeg prøvde å dra i tøylene, men klarte ikke helt å koordinere grepet med en vott på, og en vott halvveis på, så resultatet ble at det måtte gå som det gikk. Floff sa det, og Isco fant seg selv i noe dypere snø enn han hadde forventet seg. Heldigvis fikk han kavet seg raskt opp, men jeg måtte flire da jeg så sporet av oss. Rare ponni. Heldigvis gikk resten av turen som smurt, og Isco fikk virkelig trimma seg. Vi har en ganske drøy bakke en liten kilometer fra stallen, og der fikk Isco jobbe oppover så godt han bare kunne. Og det skal ikke stå på innsatsen, han jobbet hardt på i trav, men kjente det nok i kroppen jo lengre opp i bakken vi kom. En dag kommer vi oss kanskje helt til toppen, men denne gangen snudde vi et godt stykke oppi bakken og skritta ned igjen. Da fikk Isco lov å slippe og ha meg i vogna. Siden bilveiene er så fine for tiden, så benyttet vi også muligheten til å galoppere litt på strekka hjemover. Isco tok ganske så godt tak etterhvert, men det var bare interessant å kjenne han litt "på". Og etter litt tydelig gi og ta, akkompagnert av et klart "woooooh", så roet Isco seg etterhvert. Han har en arbeidsvilje som er unik når han først skrur den på. Så skal vi bare finne balansen mellom full fres og sterk ponni (tur) kontra daffetrav og smørmyk ponni (bane). Det har jeg full tro på at vi finner etterhvert. Alt i alt var det en supertur med superponnien som jeg virkelig gleder meg til å se under vinterpelsen. For en småsvett shettis ser altså ikke helt velproporsjonert ut. Han er jo ganske tydelig mindre rundt svangen, hvor han er svett, og at han har mye pels på magen er det jo ikke tvil om. Men hvor mye er pels og hvor mye er faktisk mage? Nå har jeg ikke fått målt han på en stund heller, så jeg er ikke helt sikker på hvor mye han ligger på nå, men det skal jeg finne ut en av de nærmeste dagene. Det blir spennende å se når våren og sommeren kommer hvordan han egentlig ser ut. For at det er mye pels på den kroppen nå som tar en del plass, det er det ikke tvil om. Ellers er Bobbie i lett trening ettersom hun har noe merkelig i kroppen sin. Hun tusler på tur og jobber lett på banen, og hun synes egentlig livet hennes er helt supert. Mye mat og lite trim - akkurat slik en welsh cob skal ha det, mener hun ;)
Det er så gøy når man ser at kroppsbevisstheten og forståelsen øker hos lille knert. Og jeg blir utfordret med Bobbie. Det blir mye skryt, men det er også så vel fortjent av den lille minitassen. Jeg fortalte her om dagen om min lille snarvei til venstregaloppen: Ved hjelp av en bom. Jeg har testet ut dette to ganger til i etterkant. Første gangen jeg forsøkte endte det først i ren høyregalopp, og jeg lurte på om det bare var tilfeldigheter som hadde gjort at vi fant venstregaloppen. Så ble det kryssgalopp, men tredje forsøket fant vi venstregaloppen igjen, og da fant vi den flere ganger. Andre gangen jeg forsøkte med bom ble det ren venstregalopp fra første forsøk, og Isco galopperte venstregalopp så det klapret i veggene. Det morsomme var da jeg skulle prøve med bom for tredje gang. Økta var i utgangspunktet en skikkelig god-følelse-økt. Isco var så herlig myk og fin da vi jobbet i skritt og trav, og vi kunne gå helt fin i balanse med hverandre. Han har vært litt løpete på venstrehånd i traven, men denne gangen var han helt regulerbar, lett og fin. Inn og ut av volten og små og store volter – raskere og saktere trav. Isco fulgte pent med. Versadene i skritt må jeg også trekke fram, for ponnien var myk som smør og gikk bøyd rundt meg som det minste problem. At jeg denne dagen hadde byttet godbiter fra de jeg vanligvis bruker til noen korn med Komplett bør kanskje nevnes. Det var visst en grundig motivasjonsfaktor for den lille tassen som bøyde seg så mye at utvendig tøyle til stadighet ble tatt i bruk. Vi kan vel ikke akkurat snakke om korrekte versader, men den lille kroppen beviser at han er smidig. ![]() Da vi skulle i gang med galoppen tok jeg ned en bom og la klar på banen. Isco fikk lov å teste høyregaloppen først og fattet som en helt. Jeg tok han over på venstre side og tenkte jeg skulle prøve å se hva han gjorde hvis jeg ba om venstregalopp uten bommen. Som tenkt så gjort og det Isco da gjorde var helt herlig. Det tok bare et lite sekund, men det var ikke vanskelig å se at minien tenkte seg godt om. Kroppen sa som vanlig at det er best å fatte venstre foran og høyre bak, men han skjønte at det kunne være lurt å prøve og vrikke litt på rumpa si og overbevise kroppen at den burde lande i ren venstregalopp. Som tenkt så gjort, og Isco galopperte tre sprang i venstregalopp, fattet helt av han selv, uten bom. Det er så gøy å se hvordan den lille kroppen og hjernen jobber intenst for å prøve å få til. Rosen haglet over den lille kroppen, og komplett-korna kom dryssende til Iscos store glede. Jeg følte jeg egentlig burde gitt meg, men jeg bare måtte prøve en gang til. Isco travet ut i longen og jeg ba om galopp. Igjen sier kroppen hans at den skal være bøyd som en S og fatte kryssgalopp, men Isco tenker seg igjen om, og overbeviser kroppen sin om å fatte ren venstregalopp. Igjen er det ytterst fascinerende å se hvordan han tenker og jobber og ikke minst får til! Jeg hoppet omtrent av glede, stoppet ponnien og roste han herifra til ridehalltaket og slapp han løs så han fikk rulle. Om ikke han er den kuleste ponnien i verden, så vet ikke jeg. Nå har vi altså fattet venstregalopp med bom, men bare mens den lå på banen, ikke ved å jumpe over den. Det er så gøy når de forstår! ![]() Det blir mange Iscoblogger, men det vil ikke dermed si at ikke det skjer noe med Bobbie heller. Akkurat nå har vi en litt rolig periode ettersom det er noe rart i det ene bakbeinet hennes. Ikke noe halt eller vondt, men et litt unormalt bevegelsesmønster. Vi venter dermed på behandler og har fått beskjed om å holde oss i bevegelse. Så da benytter jeg muligheten til å trene litt på det å jobbe for hånd. Den evig grusomme treningsmåten som jeg aldri har klart å bli komfortabel med. Men bedre blir jeg ikke hvis jeg ikke gjør det, og nå har vi fått en gyllen mulighet til å faktisk gjøre det. Så da gjør vi det. Jeg må tenke masse på plassering, måter å gå på, holde tøylene på, hvordan jeg skal gi beskjeder til Bobbie, hvordan vi best kan kommunisere. Hun prøver sitt aller beste, og er som vanlig mye bedre enn meg. Hun stiller krav og jeg har bare med å oppfylle dem. Det som slår meg gang på gang ettersom vi stadig får noen slike innfall om å jobbe litt for hånd er hvor fantastisk genialt det er. Bobbie responderer så utrolig bra på det og det gir meg både noen verktøy som er unike, samt at det gir meg en forståelse for hvor ting ikke helt henger sammen. Blant annet merker man veldig tydelig hvordan hesten faller inn/ut på volten når man går for hånd. Du får plutselig veldig følelsen av å bli dytta på eller dratt i hvis hesten ikke er i balanse. Det med å gå i balanse både i sin egen kropp og med hverandre er veldig avslørende når man går ved siden av hesten sin. Det er også det som gjør det så utrolig gøy og avslørende. Bobbie driver med andre ord og utfordrer meg litt for tiden, også venter vi på at noen med litt mer peiling enn meg får sett på kroppen hennes og forhåpentligvis rettet opp litt i det merksnodige bevegelsesmønsteret slik at jeg kan få en unnskyldning til å komme meg unna arbeid for hånd. Selv om det er så gøy når det først funker. Så kanskje Bobbie allikevel skal få utfordre meg litt mer på det punktet. Vi får se hva tiden viser! Konklusjonen er uansett at begge ponniene er de kuleste i hele verden :) Det hoppes og sprettes litt for fotografen når ponniene fikk komme ut på beitet. Isco og Bobbie fikk lov å komme ut på det ene beitet vi har på stallen nå som det endelig er litt snø. De to latsabbene fant noen rester av litt ensilage som hadde ligget der noen dager og synes det var mye mer spennende enn alt annet. Jeg husjet litt på dem, for hele tanken var jo at de skulle få bevege seg litt. Og litt bevegelse ble det. Men de fant raskt tilbake til ensilagen, og som dronningen og knekten kommanderer, så fikk de servert lunsjen sin der ute. Kule er de uansett!
To ponnier - en bøtte. Hvordan går det? Bobbie og Isco får i hovedsak en pitteliten neve kraftfôr for kosens skyld når de er ferdig trente, men inniblant så blir det slik at de får det i hver sin bøtte i paddocken. Som for eksempel hvis vi har kommet hjem fra tur med begge to, eller de har vært med på noe sammen. Isco får som seg hør og bør en liten dæsj mindre enn Bobbie, og han blir også ferdig før Bobbie med sin bøtte. Veien over til Bobbies bøtte er da ikke lang, og selv om jeg hadde håpet at hun kanskje kunne passet maten sin litt fra den lille tykklingen, så har hun tatt han under vingene. Bildene taler for seg selv... Og slik går nå dagene ;)
I en miniserie på ni deler vil jeg kort forsøke å ta for meg basicen i den akademiske ridekunsten, og hvordan man starter med en ny hest. Dette er ingen fasit, men en løs oppskrift som ikke går i dybden. Dette er blogg syv. Bakgrunn for denne bloggen: Akademisk fra A til K Mål 1 - Frem og ned Mål 2 - Stilling og bøyning Mål 3 - Frem og ned på volte Mål 4 - Versade Mål 5 - Travers Mål 5,5 - Diagonal travers, renvers og piruetter Mål 6 - Longering HVA: Å jobbe hesten for hånd er en måte å trene hesten på omtrentlig samme måte som fra ryggen, bare uten å sitte på den. Du kan si at å jobbe for hånden er å ri fra bakken. Forskjellen på å jobbe hesten fra bakken og for hånd er at du fra bakken gjerne jobber med kapsun og longeline. For hånd jobber du hesten gjerne i hodelag, og du har en utvendig tøyle å bidra med. HVORDAN: Det beste er at hesten er utdannet og har en forståelse for normalt bakkearbeid. Det gjør det mye lettere for deg å innføre øvelsene for hånden. I tillegg har du igjennom bakkearbeidet fått en forståelse for når innvendig bakbein løftes, noe som kan være vanskeligere å få med seg når man jobber for hånden, siden man gjerne går vendt framover, og samtidig får en del andre ting å tenke på. Det kan også til å begynne med være lurt å kun trene i kapsun med tøyler. Det er ganske overveldende å holde styr på fire tøyler med en gang. Har du bare kapsun og tøyler er det litt mindre å tenke på, og du kan bli komfortabel med hvordan du skal plassere deg, hvordan pisken skal hjelpe deg, og hvordan det er best å gå. Enkelst er det etterhvert å venne seg til å styre med en hånd, men bruk litt tid på å bli komfortabel med det. Husk at det er kroppsspråket ditt som i hovedsak skal brukes i kommunikasjonen med hesten. Noen eksempler: Står du på utsiden ved halsen er du en sterk ekstrahjelp for den utvendige indirekte tøylen på halsen. Denne posisjonen kan være fin hvis hesten trenger forsterket hjelp i versaden. Står du på utsiden, bak ved magen gir du framparten plass til å komme ut, mens bakparten bør vike vekk = travers. Står du på innsiden ved sjenkelleiet forsterker du innvendig sjenkel = bakparten ut = versade, og står du på innsiden ved halsen presser du framparten ut og gir plass til bakparten inn = travers. ![]() HVORFOR: Noen ganger kan det være godt å jobbe hesten uten rytter på ryggen. Man får en større mulighet til å se hva som skjer i kroppen til hesten, enn hva man gjør når man rir. Det er en stor fordel å ha utdannet hesten fra bakken/for hånden før man setter seg opp på den, for ingen ting er bedre enn at hesten har funnet sin egenbalanse i øvelsene, før man som rytter skal lære seg å balansere. Samtidig gir arbeid for hånd deg en unik mulighet til å være der med en forsterkende hjelp (altså deg selv) der det trengs. Har du en hest som går over utvendig skulder, så plasser deg selv der. Har du en hest som sliter med å få med seg innvendig bakbein - vær innvendig sjenkel. Det gir deg en så god og trygg ramme rundt hesten, selvsagt forutsatt at dere begge skjønner hva dere driver med. HVOR: Et tilnærmet flatt område gjør arbeidet lettere. En bane, et jorde, en parkeringsplass, men du kan også arbeide for hånden på tur. UTFORDRINGER: Du må gå ved siden av hesten, og i mange tilfeller er det mest hensiktsmessig å gå baklengs på utsiden av hesten! Pjuh, for en slitsom treningsform. Du bør altså være i relativt grei form selv for å jobbe hesten for hånden, særlig når du begynner med arbeid i trav, for ikke å snakke om galopp ;) Det kan være en utfordring å håndtere tøylene, men her er det bare trening som må til. Det er også en stor utfordring å bli komfortabel med posisjonene, og være tydelig nok i kroppsspråket til å begynne med. Men også her er det bare trening, trening og atter trening som må til. Ta tiden til hjelp og få gjerne hjelp av en instruktør. Lykke til! Noen ganger klasker man seg i panna og tenker «hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt på det før!?» ![]() I romjula la jeg ut en omfattende blogg om Isco, treningen med han og hans utfordringer med liten, stutt kropp. Her var det særlig venstregaloppen som stod fram som en vanskelig greie, for i vogn fatter han så godt som bare høyregalopp, og i longelina fatter han helst kryssgalopp. Hvordan jeg skal løse dette stod skrevet i stein for meg: innlæring av travers. Stille og forsiktig i holdt, etterhvert skritt, kanskje en gang i trav, og etter noe som har føltes veldig fjernt fram i tid - i galopp. Han sliter fortsatt med traversen stillestående... Jeg så egentlig ikke enden på det, men senket skuldrene og tenkte stille for meg selv «husk at det er veien som er målet» og «tenk så morsomt det blir når du endelig har lært han det». Overraskelsen var derfor ekstra stor da vi i dag svingte innom snarveien til venstregaloppen, og vips, der var den. Så nå har vi den! Jeg er nesten flau over at jeg ikke har tenkt meg til dette selv, men noen ganger blir jeg kanskje litt for teoretisk. Jeg var nede og trente Bobbie, og i det vi var ferdige kom det ei anna som skulle hoppe litt. Hun la dermed ut blant annet tre travbommer «sånn at hesten kunne jobbe med å løfte beina litt». Før jeg gikk ut med Bobbie sa jeg at de bare kunne la de tre travbommene ligge, så kunne Isco også «få jobbe med å løfte beina litt» - uten noen annen baktanke enn at vi kunne leke oss litt med dem. Allerede her skjønner nok du som leser greia, men for meg tok det litt lengre tid. Jeg tok med Isco ned i hallen og hadde han litt løs. Han bukka og spratt rundt som han pleier, og rulla og styra. Maren kom ned med Birdie, så jeg tok etterhvert Isco i longen og hadde fokus på lek og gøy. Bare for moroskyld travet vi over de tre bommene, som for Isco var lettere å ta i galopp. Tilfeldigvis var vi på venstrehånd, og jeg så at han skifta galopp over den ene bommen og kom over bom nummer tre i venstregalopp. Det var her lyspæra gikk opp for meg. Kanskje en bom kan hjelpe Isco i å fatte rett galopp? Jeg la en av bommene for seg selv, travet Isco mot den og sa «galopp» i det han var på vei over. Hvem landet ikke i en perfekt venstregalopp og holdt den volta rundt? Isco! Det regnet godbiter, og jeg lurte på om jeg skulle gi meg fordi jeg faktisk hadde fått det til. Men jeg bestemte meg for å prøve en gang til, for å sjekke at det ikke var en blanding av flaks og tilfeldigheter. Isco ut på volta igjen og jump over bommen, i venstregalopp - hurra! Jeg fikk Maren til å filme i håp om at det samme fungerte også på tredje forsøk, noe det gjorde. Da kan det vel ikke være tilfeldig? Isco får også til venstregalopp! Jeg har jo hørt det før, både av Michelle og Monika, at hvis man kan bruke for eksempel bommer til å forklare hesten lettere, mer naturlig og bedre enn det vi klarer, så bruk nå for all del bommer. Men hjernen har bare virkelig ikke vært med på notene når det kommer til å klare å tenke så langt selv. Når jeg plutselig forstod hvor genialt en liten bom kan være for Iscopiscos venstregalopp, ble jeg så glad at jeg har gått og smilt for meg selv resten av dagen. Litt småflau og litt panneklask fordi jeg ikke har klart å tenke meg så langt selv i min akademiske nerdeverden, men mest strålende fornøyd med at jeg har funnet en skikkelig enkel juksesnarvei til målet mitt. Og selv om jeg på ingen måte er fan av snarveier, så synes jeg akkurat denne er ganske kul! Nå blir det ponnigalopp både til høyre og venstre! Utfordringen nå blir bare å finne ut av hvordan jeg kan få vogna over bommen... ;o)
Noen skyter opp raketter, noen drikker seg fulle og noen arrangerer hestefest i ridehallen. Slik som oss. ![]() Nyttårsaften blir tradisjonen tro feiret i stallen. Ikke fordi Bobbie er utpreget engstelig (der er nok eieren hakket verre - på Bobbie sine vegne), men fordi jeg liker å være på den sikre siden. Bobbie står også på sin lille miniutegang, og hvisomatte dersomatte noe skulle skje, så føler jeg meg tryggere på at det er jeg selv som løper rundt å leter etter min forskremte, rømte hest, enn at noen andre skal gjøre det. I tillegg var det en ekstra faktor i Isco i år. Han er jo som sagt før en liten bekymret herremann, og nyttårsaften intet unntak. Så i år som i fjor føltes det tryggest å være i stallen for å se hvordan han taklet bråket. Andre i stallen visste at jeg skulle være der, og i midten av desember var vi fire personer som drodlet om å feire nyttårsaften sammen i hallen. Ridehallen vår har nemlig en liten varmestue med kjøkken, så planen var å møtes der litt tidlig på kvelden for å spise noe mat før vi tok turen opp i stallen og sjekka til hestene når klokka nærmet seg tolv. Fire ble etter hvert til to, Hanne-Malén og meg, så vi planla nyttårstaco, og Hanne-Malén var så grei at hun bakte oreokake (fra bunnen! Det er husmorpoeng, det!). Jeg gjorde meg ferdig i stallen i femtiden og registrerte at den ene hesten til ei av de som egentlig skulle være med oss var ganske stressa allerede. Da jeg dro tilbake til stallen i åttetiden stod hesten fortsatt og stressa og hadde det veldig lite gøy, dette til tross for at det var lite raketter som var smelt opp. Jeg sendte melding til eieren Ingrid, og hun tok avgjørelsen om å komme opp for å se til hesten sin. I mens Ingrid planla å komme opp hadde Hanne-Malén og jeg innkvartert oss i hallen, nesten klare for taco. Det var bare en liten strek i regninga. Vi hadde ikke boksåpner til maisen. Men kreative og sterke som vi er fikk vi et stort nok hull ved hjelp av en liten skrutrekker og en vinåpner. Løsningsorienterte, nemlig! Maisen var klar på bordet og vi var klare for taco. Jeg ble ganske lang i maska da jeg innså at jeg hadde glemt tacosausen hjemme. Ingen taco uten tacosaus. Heldigvis bor jeg ganske nærme stallen, så jeg bestemte meg for å hive meg i bilen og hente den. Nyttårstaco uten tacosaus går ikke. Latteren satt løst da vi innså at det kvarteret vi hadde brukt på å åpne maisboksen kunne vi spart oss hadde jeg bare oppdaget tacosausen tidligere. Kunne like gjerne tatt med boksåpner hjemmefra. Men etter en svipptur hjem ble det både tacosaus og skrutrekkeråpna mais på tacoen. ![]() Mens vi spiste ringte Ingrid og lurte på om hun kunne få ta med hesten til Hanne-Malén ned i hallen sammen med sin, for hennes var så stressa som fy i boksen. Så Stjerna og Samiro kom ned i hallen hvor begge to fant helt roen. Vi ble sittende i varmestua med Ingrid og venninna som også var med, så plutselig var vi fire. Etter litt taco slo vi fast at Ingrid bare måtte bli, for det var uaktuelt å sette Stjerna tilbake i boksen før vi hadde bikket midnatt. Jeg hadde jo tenkt å være i stallen hos mine klokka tolv, men med visshet om at de tre andre da ville sitte i hallen så var jo det litt kjedelig for min del. Det er nemlig et stykke mellom hallen og stallen. Tanken om å hente Bobbie og Isco ned i hallen kom kjapt, og som tenkt så gjort. Vi delte av hallen i to med Stjerna og Samiro på toppen og Bobbie og Isco ble puttet nederst. Alle fikk litt mat, og fra klokka halv elleve til ett stod hestene i hallen uten en eneste liten bekymring for raketter, smell og lysglimt, mens vi spiste Oreokake til vi trillet. Det var rett og slett en helt genial løsning, og for første nyttårsaften på lenge senket jeg faktisk skuldrene og slappet av rundt klokka tolv istedet for å håpe at det snart var over. Hestene leet ikke på et øre, selv ikke da det smalt som mest. Det var så deilig! Litt over ett leide vi hestene opp igjen til stallen, og roen senket seg. Vi gikk ned og rydda etter oss i hallen, både etter hestefesten og vår lille "nyttårsfest" og konkluderte med en veldig vellykket og ikke minst hyggelig nyttårsfeiring! Og bare for å skryte litt, så fikk 2016 en skikkelig pangstart. Måtte det bare fortsette slik. Jeg stod opp ganske tidlig og startet dagen med å kjøre Ingrid sine hester til en ny stall. Når det var gjort fikk Isco en kjøreøkt hvor han fant fram noen gamle spøkelser fra 2015, men fant etter hvert seg selv igjen og var en riktig så flink kjøreknert. Da jeg selte han av fikk jeg et lite glimt av den ponnien som kanskje gjemmer seg langt der inne bak all pelsen. Det skal virkelig bli spennende å se hvordan han ser ut til våren når vinterpelsen forsvinner. Også Bobbie fikk seg 1. januar-trim på tur. Det er så glatt for tiden med speilblank is under litt snø, og selv bootsene kladder, så vi holdt oss i hovedsak langs veien, da det er lite vits å risikere avrevne muskler og annet tull fordi vi sklir oss rundt på tur. Men en liten luftetur ble det på oss, og deilig var det. Ekstra deilig var det å komme inn igjen hvor Bobbie fikk servert nyttårsmaten sin, en liten dæsj betfiber som var planlagt til nyttårssmellet, men som aldri ble brukt. Bobbie synes det smakte helt fortreffelig også 1. januar. Og som om ikke det var nok, så satt Hanne-Malén og jeg oss ned i hallen igjen og pusset utstyr i flere timer. Jeg hadde en kjempeplan om å pusse selen til Isco og noen av hodelagene til Bobbie, men etter at timene gikk og Hanne-Malén ble ferdig med både sal og hodelag, så innså jeg at det fikk bli med selen til Isco. Men selv om det "bare" ble den, så fikk den også en extreme make over. Den har gått fra hvit til svart, fra skitten til ren, fra stiv til myk. Og nå tør jeg egentlig ikke bruke den, for nå er den jo så fin! Pangstart på 2016 med andre ord. Med jobbhelg på dag to og tre blir det ikke samme intensitet på hestefronten, men ponniene synes det er helt greit med to fridager, også fortsetter vi forhåpentligvis like ivrig til uka. Jeg har tross alt noen hodelag som skriker etter å bli pusset.
Her er oppsummeringen over hva Bobbie og jeg har bedrevet dagene i 2015 med.
![]() Dette er blitt en liten tradisjon, for de to forrige årene har jeg oppsummert året på samme måte: Året 2013 Året 2014 Når vi bikket over til 2015 gledet jeg meg til å se hvor vi var ved inngangen av 2016, og nå står vi plutselig her. Jeg kan jevnt over se at vi ligger omtrent på det samme når det kommer til trening i årene som går. Det har ikke overraskende blitt mange dressurøkter i år, men det har nok også sammenheng med gleden over å få min nye sal og ta den i bruk. Det er et fantastisk verktøy, og kroppen min bare higer etter å finne seg selv i salen. Derfor blir det mange rideøkter for å teste, kjenne og føle. Gøy er det, og særlig når Bobbie også har fått muligheten til å vise en helt annen side av seg selv. Jeg kan se tilbake på et år hvor utviklingen har gått i rett retning. Vi gjør kanskje ikke store hopp på utdanningsskalaen, men vi jobber oss jevnt og trutt framover og det er mange økter hvor jeg har notert et lite smilefjes eller et hjerte bak bare fordi økta har gitt meg skikkelig godfølelse. Samtidig gir hver eneste nye dør som åpnes, hver nye ting som faller på plass en enda større forståelse over hvor lang veien er og hvor mye arbeid som ligger igjen. Og det gir bare enda mer motivasjon til å prøve, feile og bli litt klokere dag etter dag. Alt takket være min kjære Bobbieprofessor. ![]() I en oppsummering av året mitt 2015 går det ikke an å la være og nevne Iscotar. Lille Isco som kom på "sommercamp" til meg i sommer, men har fått utvidet camp-tillatelse. Ikke fordi han er umulig, snarere tvert i mot. Å jobbe med Isco har gitt meg masse glede, smil, latter og spørsmål. Å se så stor framgang som Isco har hatt både i vogna, i arbeid for hånd og i longelina på det halvåret vi har jobbet sammen gir umettelig motivasjon til å fortsette med den store prinsen i liten kropp. Han blir ikke trent for fullt syv dager i uka, så framgangen kunne alltid vært større, men han får en variert uke med kjøreøkter, akademiske økter og når føret tillater det blir det også turer. Jeg har som mål å trene han mellom tre og fire dager i uka, og ser jeg tilbake på oppsummeringen med Isco så er det flere uker med fem dagers trening enn det er med tre dager trening. Mangler med andre ord ikke på treningsmotivasjon. Som før har jeg ingen konkrete mål inn i det nye året. Vi skal verken ditt eller datt. Det eneste jeg sikter mot er å ha friske og raske firbeinte venner, og deretter ha det gøy, kose oss og forstå litt mer enn jeg forstod i går. Også ser vi hva vi skriver når året 2017 kommer for en dag. Ha et riktig godt 2016! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|