Etter en litt ivrig Bobbie sist gang vi hoppet (i desember en gang) har jeg drøyd det litt med hopping, og ettersom beinet hennes har vært litt merkelig så har jeg vært forsiktig. Men i helga var det på tide å trekke fram gamle kunster, og løshoppingsbane til Bobbie ble bygget. Jeg hadde ingen plan for hva jeg ville hoppe med henne, så det ble ganske enkelt tre hinder med to galoppsprang mellom hver. 

Bobbie har jo vært slik under løshopping før at enten så har jeg vært nødt til å gjete henne rundt på bana og omtrent dytte henne over hinderne, eller så har hun fått et av sine etterhvert velkjente raptus og flakset over uten mål og mening og med bein i alle retninger. Ingen av delene er sånn veldig givende, og jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske spent på hvordan det ville gå med løshopping når det var så lenge siden hun hadde sett hinder. Det pleier å være en god grunn for Bobbie til å eksplodere litt. 

Et annet poeng som jeg vil trekke fram er at jeg dessverre er veldig klar over at jeg er en smattoman. Jeg smatter alt for mye på Bobbie, og derfor velger jeg ofte å hive på noe musikk på filmene mine, for da slipper man i alle fall å høre min evinnelige smatting. Ikke hjelper det heller, når man blir gående å gjøre det hele tiden. Så mitt mål i tiden framover er å forsøke å smatte mindre. Startet med å jobbe mot dette målet under denne løshoppingsøkta, og Bobbie gjorde saken ytterst enkel for meg.

Snurr film, og merk: Det er mulig å høre hvert eneste smatt jeg gir Bobbie.

Også burde jeg kanskje advart om mine entusiastiske rosende high-pitch-stemme, men jeg tenker at dere fikk den med dere uansett :p 

For å oppsummere mine tanker om økta: Jeg trengte knapt nok å smatte! Hun var så selvgående at det var en fryd. Første gangen jeg sendte hun over var min plan å bare skritte. Men Bobbie satte selv i trav, og om enn hun tråkket på den siste bommen, så var hun allikevel flink. 
Derifra gikk det egentlig bare oppover og framover. 
Den flyten og den selvgåenheten som hun har for tiden er bare utrolig morsom å jobbe med. Hun har liksom funnet sin egen driv i det hele, noe som resulterte i at jeg i hovedsak kunne holde meg ganske langt unna, og trengte knapt nok å be henne gå fram over hinderne. Det har aldri skjedd før. 

Når det siste hinderet ble høynet til en meter så river Bobbie første gangen. Det kommer ikke så godt fram på filmen, men hun ble litt gira på vei over de to første, så det gikk rett og slett litt for fort. Jeg så en liten antydning til et påbegynnende raptus. Derfor også min kommentar om at «det skjer slikt når du ikke følger med». Det som var så gøy var at hun bukket ganske kraftig etter rivet og en slik situasjon er noe som tidligere ville fått henne til å jazze seg opp og miste hodet. Men ikke denne gangen. Hun kom på hinderne igjen, og denne gangen tar jeg meg selv i å si «woooooh» i kombinasjonen. Aldri før om jeg har måtte få Bobbie til å tenke tilbake når hun løshopper. Jo, riktig nok når hun har hatt et av sine raptus så har jeg iherdig prøvd å bremse henne, men da har hun ikke vært mentalt til stede. Det var hun her! 

Og hun var så flink! 

Så er det veldig tydelig når jeg setter ned hinderne at Bobbie er ferdig. Da må jeg litt tilbake til å følge henne mens hun hopper, men selv der kan det ikke sammenlignes med hva jeg har gjort før. Og dessuten fikk hun litt lov å bestemme tempoet selv der. Hun hadde tross alt vært superduperflink! 

Avslutninga på filmen måtte jeg bare ha med, fordi det var litt morsomt å se seg selv i kjapp film, også er Bobbie så søt som bare dilter etter. Og hvis noen skulle tro at den ponnien i blant får godbiter bare fordi hun har lyst på og fordi hun er søt, så tar den noen helt rett =D 

Alt i alt en helt utrolig kul løshoppingsøkt med en ponni som begynner å tenke fram uten at det bikker over i hodet hennes. Det er en utrolig kul forbedring! Kanskje jeg til og med tør å driste meg opp og sprette noen pinner fra ryggen hennes igjen snart? 

​Er det noe Isco synes er litt ekstra gøy, så er det å leke med Fjonkel (fortsatt satt sammen av Fjording og Onkel) Samiro. Da Isco hørte at Samiro skulle løshoppe spurte han om han fikk være med, og det fikk han. Vi slapp dem mens vi bygde banen, også braket det løs i det Isco fant ut at han skulle overfalle Samiro midt i en rull. Jeg må bare få si at i løpet av denne sekvensen som er filmet så blir ikke ponniene jaget på, smattet på eller dirigert på noen som helst måte av Hanne-Malén eller meg. Vi hadde mer enn nok med å stå stille og flire oss halvt i hjel =D 

Anbefaler å spille av filmen i HD.

Etter denne «oppvarmingen» satt vi opp serien til ca. 40 centimeter som Isco fikk være med å hoppe et par ganger, før han fikk finne tilbake pusten sin mens Samiro fikk hoppe litt høyere. 

Isco er veldig glad for at han har en Fjonkel Samiro å leke med innimellom, og synes i grunnen alle burde hatt en snill fjonkel! =D 

Jeg lever i en sterk tro på at den eneste måten å bli bedre på det er å prøve - og feile. Jeg kjenner meg litt usikker på akkurat hvor Bobbie og jeg er på vei for tiden, men er det en ting jeg er hundre prosent sikker på, så er det at vi har utviklet oss. Og utvikling er bra! Jeg støtter meg selv på at det er bedre å gå litt vinglete på veien man går, enn å ikke gå i det hele tatt. 

Jeg har den senere tiden skrevet litt om at Bobbie har utviklet seg mye i traven i det siste, og at jeg sliter å henge med i svingene. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg Maren til å filme oss i dag, men økta ble litt mer kaotisk enn planlagt, så jeg håper vi får tatt igjen den filmingen igjen ved en annen anledning. Jeg har allikevel klipt ut noen pittesmå glimt som Maren fikk fanget av Bobbie som tester ut sitt "nye" trav, og jeg som bokstavelig talt jobber bakenden av meg i forsøket på å sitte på henne. Vi er på ingen måte der vi er på filmen hele tiden, men det dukker opp litt innimellom, og stadig oftere. Om ikke annet er det spennende å se hvor denne veien går. 

Måtte også bare ha med et lite glimt fra galoppen, for å vise hvor mye mer stabil og selvtenkende hun er blitt der. 

Når det kommer til hår og hest så er jeg av den oppfatning av at det er ganske hellig.
Ikke barberer jeg.
Manen bør helst få vokse som den gjør (selv om jeg skal innrømme at Bobbie sin er skåret noen ganger fordi den blir så pistrete, men lang skal den være!).
Hovskjegg skal på ingen måte røres (jeg har nesten gått i demonstrasjonstog mot veterinæren min som anbefalte å barbere beina til Bobbie for å lettere å få behandlet henne - de ble aldri barbert). 
Halen stusses en kvart centimeter hvis den er så lang at den ligger på bakken, men det tilhører sjeldenheten. 

Hesten min har hår for en grunn, og de skal hun ha.
​Men ingen regel uten unntak sies det, og ikke denne heller. Nå som våren begynner å få grep, kurstiden nærmer seg og Bobbie sakte men sikkert kommer ut av vinterpelsen, så får hun pittelitt hjelp med to detaljer. 

Skjegg og utstikkende ørehår. Det er to sikre vårtegn, når det håret forsvinner. Bobbie, som sjeldent står i ro, stod helt bom stille mens jeg klippet skjegget, og ørene synes hun bare er godt å bli klødd på, så en liten klipp merket hun ikke en gang. Skulle nesten tro hun synes det var stas å bli shinet (men det var nok heller tilfeldigheter som gjorde at hun stod stille). 

På omtrent fem minutter er Bobbie ferdig stylet og klar for å entre sesongen 2016! Enkelt og greit =D 

En annen som jobber iherdig med sommeroutfiten, får også litt hjelp, men ikke med saks. Vår gode venn SleekEZ er det som får stå for jobben på den lille pelsklumpen, og et par ganger i løpet av uken blir han skrelt. 

Til nå har vi ikke hatt mer enn to runder med børsten, en i dag og en for noen dager siden. Allikevel er Isco blitt kjempefin i pelsen selv om han er midt i røytetiden, og han får unna disse overskuddshårene. Særlig liker han når jeg bruker den på magen, men prøv selv og halvveis ligg på gulvet mens du børster vekk fem centimeter lange hår fra under magen på en 90 centimeter høy ponni. Det er ikke veldig innbydende. Men vi fikk tatt litt både over og under, og selv om mye er borte, så er det fortsatt litt å ta av. Blir nok noen runder til, men vi finner nok en sommerpels under der en plass! 

Også paddocken har funnet sommerformen. Takket være jevn møkking i hele vinter, to renslige ponnier som både har ganske fast toalettplass og spiser opp all maten sin, så har akkurat den jobben vært uhyre enkel. Det hjalp også at stalleier etter det siste snøfallet var så eksepsjonelt grei at han brøytet hele paddocken, så det var ikke så mye snø og is som skulle smelte vekk når det først startet å smelte. Neste post på programmet får være å ta med Isco ut i skogen, ta med en sag og finne et tre som kan gnages litt på. 

Alt i alt er vi alle nå veldig klare for våren 2016 og alt det den har å by på! I april braker det løs med kurs, og vi gleder oss masse! :) 

Tror jeg får vise Bobbie denne bloggen neste gang hun mener det er skrøpelser i skogen :) 

I skritt klarte jeg etterhvert ganske greit å sitte ålreit, men i trav trakk beina mine seg opp, og med en Bobbie som i stor grad tar mer og mer i, så ble det humpetitten, humpetatten. I galopp ble det bare enda mer rot. Etter et lite halvår med intense forsøk på å klare og sitte med disse lange stigbøylene slik jeg vet det skal se ut tok jeg en kraftig bit i det sure eplet og kortet dem tilbake igjen de to hakkene jeg senket dem ned. Slik har jeg ridd en liten periode og følelsen har vært bedre, men fortsatt har jeg følt meg som humpetitten. 

I dag tok jeg enda et steg videre og tok opp stigbøylene enda et hakk. For første gang klarte jeg å la beina mine slappe av ned i dem, og de gangene Bobbie virkelig tok tak i trav og travet, så kunne jeg ri litt lett i stedet for å humpe rundt som en filledukke på henne. 

Nei. Det er nok ikke optisk korrekt slik jeg sitter nå, men å få kortet opp stigbøylene slik at jeg kan få litt hjelp fra dem i stedet for å føle at jeg hele tiden må kjempe for å rekke ned til dem, det føles så mye bedre, både for meg og da også garantert for Bobbie. 

Konklusjonen? Det som er optisk korrekt trenger ikke nødvendigvis være riktig for en ekvipasje. Og selv om noe ikke ser optisk korrekt ut, så kan det allikevel være riktig for den ekvipasjen i det øyeblikket, eller i en periode for å få ting på plass.

Jeg håper jeg nå i enda større grad klarer å finne meg selv i sitsen min slik at den blir funksjonell både for Bobbie og for meg, også får den bli mer optisk riktig når kroppen min er klar for det.

Nå framover holder vi oss til:
​Funksjonell framfor forbilledlig!

Det var en befriende konklusjon å komme fram til i dag - nå gleder vi oss til fortsettelsen! :) 

Bobbie var helt fantastisk smørklump i longelina (på utebana!). Hun ga meg noen blikk inn i framtiden og jeg blir stående målløs og lure på hvordan i all verden jeg skal klare å henge med på utviklinga. Etter at vi var hos Ellen på mandag for behandling har jeg vært spent på resultatet, men førsteinntrykket er så bra at jeg nå egentlig ikke tør sette meg opp på Bobbies løse og ledige kropp, for det travet hun viste i dag, det kan jeg ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare å sitte på. Det var helt utrolig å se henne jogge rundt. 

Og Isco fikk seg en kort, men forhåpentligvis motiverende kjøreøkt på utebana. Han jogget på, og er så lett å kjøre at det er helt latterlig morsomt. Jeg kunne kjøre han på én hånd, og han bøyde seg så pent både til høyre og venstre og var en liten smørklump han og. Det er gøy å kjenne at arbeid gir resultater. 

Alt i alt en helt super dag med supre ponnier ♥

Når det passer seg slik får Isco lov å leke med Fjonkel Samiro (Fjonkel = fjording-onkel), og dette synes Isco er veldig stor stas!