Piaffe. Det føles så fjernt. Samtidig har jeg vent meg til tanken om at det er piaffen vi jobber oss mot. Ikke fordi det er et mål, men fordi det er et verktøy. Og jeg kjenner at vi trenger verktøyet, det er bare det å komme seg dit. Vi fikk mange innfallsvinkler denne økten.

Det som er så morsomt når jeg rir for Arne er at jeg har gitt opp tanken om at «næmmen, det kan jeg ikke!». Han kaster oss ut på en drøss med ting jeg egentlig aldri har gjort før, men siden han sier det, så mener han vel at vi er klare for det, og da prøver vi bare. Perfekt blir det ikke første gangen, men da er det bare å tenke tilbake på forrige blogg, for det blir ikke perfekt om man ikke prøver. Derfor lukker jeg bare øynene og later som om jeg har full kontroll på det jeg gjør. Selv om jeg ikke har peiling.

Også denne timen oppførte Bobbie seg eksemplarisk, og vi fikk testet ut både det ene og det andre. Selvsagt en vanlig oppvarming med versader, travers og renvers på volte før Bobbie fikk en liten pause, med Arnes tanke om at «du løper ikke fra maskin til maskin på treningssenteret, du tar en pause innimellom». Han hadde mye fokus på at jeg skulle sende henne opp og over ryggraden, noe han også tok opp i teorien. HEr snakket han om at det går en bølge gjennom salen, og hvis vi ikke gjør noe i vår kropp/hofter, så vil bølgen kræsje i salen og vi får trøbbel. Hvis hesten hele tiden stoppes av vårt sete vil den gjøre mye for å unnvike og sende den bølgen gjennom ryggraden, som å senke ryggen, korte steget tilpasset setet – eller bukke deg av. Og mens vi er inne på bølger, så kan jeg jo også ta med Arnes beskrivelse om at det hele tiden gjelder å være «on top of the wave». Havner du bak bølgen, eller foran bølgen, så faller du. Det fine med disse bølgene er at vi også har mulighet til å forme dem. Noe som igjen gir helt mening i teorien, bare ørlittegrann vanskelig i praksis.

Det er over fire måneder siden sist jeg var på kurs og fikk undervisning, og det var også med Arne. Jeg tror jeg må si at vinteren 2016/2017 er første gangen jeg ikke har følt meg fortapt etter flere måneder uten undervisning. Nå har jeg riktignok strukket kurssesongen lengre enn før, og startet tidlig, men når dette kurset nærmet seg følte jeg fortsatt at jeg hadde et lass med ting å trene på og jobbe med fra sist kurs. Når det er sagt føltes det ikke feil å reise på kurs igjen. Det er alltid gøy å få hjelp, og særlig av en som Arne. Makan til instruktør skal man lete lenge etter. 

Denne gangen var jeg så heldig å få med meg selskap (og privatsjåfør ♥), Anna Lene, og det var sååå hyggelig og få tilbringe en skikkelig koselig hestehelg med så godt selskap! Bobbie reiste veldig godt ned og fikk komme inn på boksen sin for litt mat da vi kom fram. Anna Lene og jeg fikk sett litt på flinkeste Ellen og Siri som rei sammen på time, og alltid imponert over hva de får til, og hvordan Arne legger det opp til å bli logisk og fornuftig for hestene. Gleden er stor over at det også er teoritimer på disse kursene, for å høre på en sånn smart mann som Arne er bare kjempegøy. Dessverre ble store deler av den første teoritimen for min del brukt på å hjelpe et forvirret pizzabud (som påstod han stod i en hage...) å finne fram til ridesenteret, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye. Men én ting fikk jeg med meg, og det er faktisk en av de få tingene som virkelig har festet seg hos meg etter kurset.

Du kan ikke gå fra 0 til 100 uten å være innom det i mellom. Det er lov å prøve seg fram, og akseptere at det ikke blir perfekt med en gang. 

Utover dagen ble det tid for å sale på, og Bobbie og jeg skulle inn til timen vår. Selv gikk jeg inn i en rideboble, vel vitende om at hele timen min ble filmet, og at jeg kunne få med meg alt det kloke Arne sa i sofaen hjemme i stua senere. Film er så genialt! Dermed konsentrerte jeg meg om å være tilstede der og da, uten å intenst prøve og memorere alt. Det viste seg at jeg hadde koblet hjernen ganske godt ut, for da jeg kom hjem og så gjennom filmene var det flere ting hvor jeg tenkte «jøss - trente vi på det?». Som for eksempel den ene sekvensen hvor Arne forsøkte å få oss mot passagen (!!! :o ). Jeg skjønte tydeligvis ikke helt greia der og da. Resultatet ble selvsagt deretter, men tankegangen er så kul! Men la meg ta det fra begynnelsen, for vi startet ikke helt der. 

Som sist ble det jobbing på volte, først med versade (mot en firespors Guerniere-versade - tungt, synes Bobbie). Fokus lå på at utvendig tøyle skal brukes for å flytte frampart og gi bøyning, og innvendig tøyle kan kun brukes som et redskap hvis hun ikke svarer på utvendig. Det er også en forberedelse til man skal ri på en hånd. Det innvendige kneet skal jeg også huske på å peke innover, da det ofte har en tendens til å vinkle seg ut og vekk fra hesten. Videre kikket vi både på travers og renvers, og Arne tok for seg viktigheten av at det hele skal være en lek, ikke tvang.

Den siste setningen sa Arne med en ordentlig "happystemme", så jeg så for meg både ballonger, girlander og konfetti. Dressurfest! 

Trav var neste punkt og igjen påpekte Arne et lass av ting som både kjennes og ser helt riktig ut for Bobbie og meg. Hun har en tendens til å bryte ned i skritt/holdt bare jeg puster litt feil. Der må min "buttock" være på plass før hun faller ned. Som om det er så lett :p I tillegg skulle jeg kjenne at hun ikke bli for dyp i formen slik at hun har plass til "the impulsion" (som jeg har veldig lyst å døpe impulsjonen på norsk, men det beste norske ordet jeg har funnet til nå er vel fremadbydningen. Jeg holder meg allikevel til det engelske). Jeg skulle, gjennom mitt sete, tillate bevegelsen fra bakparten, gjennom hele hesten og inn i skuldrene. I dette arbeidet nevne plutselig Arne ordet passage, og jeg måtte løfte litt på øyenbryna. 

Bobbie fikk bedre ryggsving i arbeidet, men hun har ikke nok energi til å bære seg selv, og konklusjonen til Arne (som absolutt samsvarte med min følelse) var at vi trenger mer "impulsion", og jeg trenger mer reaksjon fra sjenklene mine. Arne mente vi måtte finne øvelser som gjør henne mer "sharp on the legs", og jeg kunne ikke vært mer enig. Samtidig har det mye å si at Bobbie selv ser meningen i det vi gjør. At vi får sekvenser av øvelser som krever kjappe reaksjoner, også pause. Eller som Arne sa det: «Boom-bada-boom-bada-boom-bada-thankyou!» =D 

Øvelsene Arne hadde på lur til oss da var skritt-holdt-rygg-piaffe. Og vips så jobbet vi mot piaffen. Om det er vanskelig? JA! Men med tanken om at man ikke kan få til noe perfekt med en gang, så kastet vi oss ut i det. Arne hadde selvsagt et lass med fornuftige tanker rundt piaffearbeidet. 
• Når hun løfter seg opp (hun svarer ofte på samlingen med å steile) har jeg en tendens til å ta magen fram. Jobben min er å diagonalisere henne før hun får muligheten til å løfte seg opp.
• Vær langs veggen og rygg henne ved å bruke oversjenkel til å plassere hovene bakover.
• Når jeg vil ha henne på stedet så kommer jeg til å stoppe henne med framdelen på salen ned og hodet opp. Det skal være motsatt. 
• Rygg henne og løft hennes mage inn i deg - og piaffe! 
• Når vi jobber mot piaffen snakker vi ikke om en travgangart, vi snakker om en piaffegangart. Det skal være en distinkt overgang over til piaffe. 

Vi fikk prøve oss noen ganger, men det er kanonvanskelig for meg å koordinere alt jeg skal gjøre, og dermed også pittelitt vanskelig for Bobbie å forstå hva jeg mener. Naturlig nok. Men vi prøvde og selv om vi ikke fikk det til slik vi helt burde, så har jeg definitivt noe å jobbe med framover. Også her kom Arne med en av de mest geniale sitatene fra helgen, nemlig i arbeidet fra å rygge og fram til piaffen:

Og når man ser øvelsen gjort riktig, så gir det så mening. Den totaktige, satte bevegelsen man får bakover i ryggingen skal bare snus til en totaktig piaffe. Teoretisk er det så smart! I praksis... Der trenger vi pittelitt mer trening :p 

Det ble også litt tid til å se på galoppen. Her er Arne veldig glad i vendinger, enten piruetter eller carré, så vi fikk utfordre oss på dette. Vi fikk i oppgave å galoppere maks tre steg før vi gjorde en vending. Jeg er åpenbart ikke så veldig flink til å telle, for den vendingen kom vi liksom aldri til. Men vi prøvd da, det skal vi ha! Arne hadde også et lass med gode grunner for at vi ikke fikk det til. Og det var min feil :p
Mitt innvendig kne må på plass, vinkles med kneet inn og sporen (som jeg ikke red med) ut fra hesten. Jeg har også en tendens til å dytte beina mine fram - de skal tilbake! Innvendig ben rett ned, utvendig ben skal langt bakover - mye lengre enn jeg selv føler komfortabelt. 

Bobbie tilbyr nok kraft fra utvendig bakbein inn i galoppen, men min innvendige hofte har en tendens til å bremse den opp når jobben egentlig er å fange opp kraften og sende den opp og fram over skuldrene. Også ønsker vi også her mer "impulsion". Utfordringen her er bare at man balanserer på en knivegg: Jo mer "impulsion", jo lettere er det å jobbe med. Men det er også lettere å føle at man blir kastet rundt og ikke klarer å sitte. Sitter du korrekt med mye "impulsion" får du følelsen "yeah, wow!". Sitter du feil med mye "impulsion" får du følelsen "oh shit!" 

Det aller morsomste var da Arne gikk foran Bobbie for å gi henne en mening med å prøve piruetten. Han løp i en liten sirkel foran henne, og før jeg fikk sukk for meg så gjorde hun et piruettsprang på stedet. Riktignok tråkket hun et steg bak, men hun fikk løftet som skulle til i en piruett. Lite annet å gjøre enn å le.

Som sagt var jeg så heldig at Ivar var på plass for å filme, og jeg har satt sammen noen små glimt fra timen. Det ble med musikk og uten Arnes kommentarer denne gangen, da det ble for vanskelig å korte ned filmen, samtidig som meningen i det Arne sa ble beholdt. Filmen viser både ting jeg smiler av og ting jeg ler litt av, med vel viten om at vi skal bli bedre. Som alltid nevnt tidligere så er jeg nok selv min største kritiker, men samtidig står jeg (om mulig enda stødigere etter dette kurset) på at ingenting blir perfekt uten å prøve :) 

Jeg satt ikke igjen med noe superfantastisk "wow"-ridefølelse etter rideøkta, men det har også litt med at Arne kaster oss ut på så mange ting langt utenfor vår komfortsone at det skal la seg godt gjøre å få "wow"-følelse når man gjør ting man ikke kan. Allikevel var følelsen helt topp. Arne gir så mange riktige og morsomme og gode øvelser, og har så mange tanker og formuleringer som bare føles riktig. Han er ekstremt god på å se hesten både fysisk og mentalt, og rytteren både fysisk og mentalt. Han får deg til å føle deg flink uansett hvor lite riktig ting er på papiret, men han får deg til å tørre og prøve. 

For Bobbie og meg oppsummerte han økta med at vi trenger å oppsøke steder hvor vi finner energi. Det handler ikke om å ha kontroll, for det har jeg (dog en sannhet med modifikasjoner, for det er ikke alltid jeg har kontroll over AirBobbie, men den siden har heldigvis ikke Arne sett enda fordi jeg har fått så flink kursponni ♥). Min oppgave nå er å få kontroll over meg selv, å finne mulighetene hvor jeg får energi gratis, også skal jeg bare leke leken. 

Jeg avsluttet timen med en følelse av selvsagthet. Vet ikke om det er et ord, men det ble det nå. Alt Arne sier er så selvsagt. Det gir mening, det er forståelig, det har en forankring i teorien. Og jeg henger i større og større grad med på teorien heldigvis, men så var det praksis da. Jeg tok en alvorsprat med hoftene mine over natta (som forøvrig ble tilbragt på et gigantisk svært hotellrom fordi hotellet hadde så fullt at vi fikk oppgradert rommet :p), og håpet hoftene kunne være pittelitt mer med på leken dagen etter. Egen blogg om time to kommer :) 

Bobbie har etterhvert fått være med på noen utstillinger, og vært både sprek og veldig håndterlig. Hadde egentlig ikke tenkt å stille henne noe mer, men siden dommeren denne gangen var Susan Hellum, så måtte vi bare bli med for å få en bedømmelse fra henne. Isco har aldri vært vist på utstilling før (såvidt jeg vet), så han fikk også være med på sin utstillingsdebut. Iscos forberedelser har begynt for flere dager siden, med børsting til den store gullmedalje, i håp om å få av litt pels. I tillegg har han vært så ekkel i pelsen på magen sin i vinter, så han fikk seg en real magevask tidligere i uka. Isco synes det var litt skummelt til å begynne med, men han forstod fort at det innebar magemassasje. Da var alt helt greit :) 

Jeg orker ikke ta det helt ut selv om vi skal på utstilling, så da jeg kom i stallen i dag håpet jeg bare at Isco ikke hadde rulla seg i gjørma. Det hadde han ikke, han lå og slappet så fornøyelig av i flisa i boksen. Pussejobben min var dermed relativt enkel - det vil si en halvtimes børsting med SleekEZ'en totalt på dem begge, også en 20-minutters børsting på hver av dem for finpynt. Fikk heldigvis god hjelp av Hanne-Malén til Iscopussing. Bobbie er litt enklere med litt kortere pels. Hun røyter ganske bra hun og, men hun blir bare litt støvete. Det løste jeg enkelt med et fuktig håndkle. Man og hale fikk en dæsj showsheen, og med det sa vi oss "good to go". 

Isco var førstemann inn, sammen med fire andre shettiser. Stas å se flere små synes han, så han skrittet villig på. Da vi skulle trave var han bare knallkul, for vi kan jo nå avsløre at vi egentlig aldri har trent på noe utstillingsmønstring. Men han viftet så godt han kunne med hovskjegget sitt. For dommeren stod han også pent og pyntelig, selv da hun skulle kikke på tennene hans (det har vi ihvertfall ikke trent på, men jeg måtte bare flire og si at vi fikk tommel opp hos tannlegen på torsdag :D ). Han innså plutselig at Bobbie var igjen ute, så det ble litt roping på TanteBobbie, men alt i alt oppførte han seg eksemplarisk. 

Vi var bare fire shettiser i klassen, og Susan hadde generelt hyggelige ord om de fire eksemplarene av rasen. Da hun skulle lese opp bedømmingen til Isco nevnte hun også at hun kjenner godt til oppdretteren hans - fra Shetlandsøyene. Litt morsomt :) 

Isco fikk følgende karakterer:
Rasetype og preg: 7 - Solid og sterk bygd vallak av bra type
Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Kort hals, ellers god skulder, overlinje og kryss
Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Sabelben, korte, steile koder. Bakbein: Sterke haser
Bevegelse: 7 - Skritt: Noe stiv bakbeinsføring. Kort frambeinsføring. Trav: Energisk men korte bevegelser
Helhetsinntrykk: 7 - Sterk bygd vallak med god kropp, men korte bevegelser
Sløyfe

Bobbie var klassen etterpå, og heldigvis var Hanne-Malén med og hjalp meg, så da Isco var ferdig byttet vi bare hest, og jeg fikk Bobbie. Hun var litt "på", men hun holdt seg godt i skinnet, og jeg hadde en supergod følelse da vi travet for dommeren for første gang. Arbeidet vi har hatt i det siste med å trave fram har virkelig funket! Hun stod pent oppstilt mens Susan kikket på henne, og vi ventet spent på resultatet. 

Bobbie fikk følgende karakterer:

Rasetype og preg: 8 - Hoppe av god type
Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Velformet, noe kort hals. Høy manke, god dybde. God skulder. Langt og velformet kryss. Godt muskelsatt kryss.
Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Noe flate framknær. Bakbein: Noe trang bakbeinsføring.
Bevegelse: 7 - Skritt: Taktfast skritt. Trav: Hasetrang. Taktfast trav men mangler litt løft.
Helhetsinntrykk: 7 - Velpresentert hoppe i passe hold. Mangler litt cob-utstråling. 
Sløyfe

Det er faktisk de beste karakterene hun har fått på de tre uoffisielle utstillingene jeg har stilt henne på, så det får vi være fornøyd med! Litt morsomt at kommentaren på travet hennes for to år siden var nesten helt identisk med den vi fikk nå. Også litt morsomt at man får kommentaren "velpresentert hoppe", når det man har gjort på forhånd egentlig bare er å børste henne.  

Dette er nok allikevel den siste utstillingen vi blir med på. Bobbie har gått fra å være villponni på utstilling, til å være veldig flink på utstilling, til nå å bevise at hun fortsatt er veldig flink. Målet mitt med å være med har alltid vært å være med for miljøtreningens skyld og for moroskyld, og jeg føler vi har kommet oss ganske i mål med akkurat den miljøtreningsdelen. 

Å stille Isco var også veldig morsomt bare for å få en bedømmelse og se hvordan han oppførte seg, men som Iscoer alltid er, så er han en stjerneponni. Tviler på det blir noe ny utstilling på oss, men det har vært veldig gøy å være med! 

Også er det litt artig å jobbe litt ekstra med å shine opp ponnitrolla. Det blir jo fort noen litt ekstra fine bilder av slikt. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset noen nydelige ponnibilder etter utstillinga. 

Det aller beste med hele utstillingsdagen er at uansett hvilke karakterer ponnitrolla hadde endt opp med, så er de de to beste trolla i verden uansett - i mine øyne. Og den følelsen er det absolutt ingen som kan ta i fra meg =D Rett og slett en herlig superdag med ponnipelsene ♥

Man hører til stadighet at man skal ri for setet. Men hvor flinke er vi egentlig til å gjøre dette? Jeg legger fortsatt til sjenkel når jeg skal ha Bobbie til å gå fram, og jeg lirker fortsatt i innvendig tøyle når jeg ber henne om å bøye seg. Jeg har hørt det omtrent fra dag én at man skal starte med primærhjelpen, altså setet, også be videre med sekundærhjelperne. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er så mye lettere å bare gi sjenkel eller trekke i en tøyle. ​

Etter jeg rei for Arne Koets i oktober fikk jeg virkelig satt fingeren på dette med hofter. Satt sammen med noen tanker fra Christoferkurset så har jeg virkelig testet ut det med å ri fra hoften den siste tiden. 

De tankene jeg har gjort meg rundt dette er omtrent følgende: 
For det første brenner Arnes «hips in front» seg inn i hodet mitt. Det er så stor forskjell på følelsen i min egen kropp når jeg faktisk klarer å ha hoftene mine foran meg, istedenfor å vippe dem ut bak. Særlig i galoppen har det å holde hoftene foran meg hjulpet meg mye til å forklare Bobbie at hun skal fortsette å galoppere istedenfor å bryte av. 

For det andre har jeg begynt i større grad å ri med hoftene. Istedenfor å legge til sjenkel når jeg ber Bobbie om å gå frem, så starter jeg bevegelsen fra hofta. Bobbie begynner i større og større grad å høre på det, men det krever selvsagt at hun mentalt er "påkoblet". I overgangen til trav har jeg også i stor grad begynt å bruke hoftene istedenfor sjenkler. Overgang fra skritt til trav er en taktendring, så da skal det i teorien være hoftene som gir den takten. Lett påstår jeg ikke at det er, men det er desto mer gøy når det faktisk funker. Også galoppfatninger prøver jeg å gjøre i hovedsak gjennom hofta, men her trenger jeg fortsatt litt sjenkel da vi ikke er så gode på galoppfatninger enda.