Bobbie og Lyra har fått leke seg litt på beitet den siste tiden, men ettersom sola har grilla både snø og is, så skal beitet nå få hvile frem til sommeren. Da er det ytterst kjekt med en utebane på 40*80 meter som krapylene kan få herje litt på.

Bobbie fikk med seg Lyra og Guiness på tull og ball. Det var vel kanskje heller Guiness som fikk med seg Lyra og Bobbie på tull og ball. Det er jo ikke så lett å få sving på disse satte damene, men Guiness gjorde sitt beste.

Vi var så heldige at Hanne-Malén var i stallen da vi slapp dem, og hun hadde med kamera. Alle bildene i denne bloggen skal pent krediteres til henne. Tusen takk! :)

Ponnifisene Isco og Pronto har nytt livet som selskapsponnier den siste tiden. I dag var det et lite forsøk på å dra dem ut av vinterdvalen, og det var to hårete og elektriske knerter som fikk litt oppmerksomhet. Først var det håret.

Med noen tusen hårstrå mindre, og noe kos innabords, så var vi klare for en aldri så liten tur med ponnifisene. Leietur denne gangen, siden de har hatt fri litt vel lenge. To minigutter som var hysterisk glade for å få komme ut på tur igjen. Og hva gjør man når man turer seg? Jo, man leker! Det har man jo tross alt aldri muligheten til ellers når man står på utegang sammen 24/7.

Og sånn til glede for de som ikke har stiftet bekjentskap med ponniene fra før: Her er de på film!

Ingen ponnier ble skadet under opptak av denne filmen.

Om de er så gale som de virker? Jeg skulle ønske jeg kunne si nei, men de er nok det. Det er noe med størrelsen som gjør at de slipper unna med en del ting en litt større hest ikke ville sluppet unna med. Men når sant skal være sant, så kan de gå pent også, altså. Bare se her da vi var på vei hjem igjen. Lydige som få.

Siste delen av veien hjem til stallen består av en skogssti som leder til en port. Porten tar oss inn på beitet, og derifra kan vi gå til stallen. Om vinteren pleier vi gå på rekke og rad der, og siden kantene på sporet er så høye holder ponniene seg pent på rekka. Da vi gikk inn i skogen i dag kava vi oss over noen snøskavler, så jeg slapp Isco, i god tro om at han kom til å tusle pent etter Pronto og Anna Lene. Isco hadde andre planer.

Man kan virkelig ikke annet enn å digge disse to hårballene med bein på. Vi får se om ikke det blir litt mer ponnitrim i tiden fremover. Smileterapi på fire (åtte) bein!

Jeg hadde så fryktelig lyst på tur, men et kjedelig regnvær holdt på å sette stopper for planene mine. Når man har tilgang på hall er lidelsen "finværstur-rytter" veldig lett å bli infisert av. Etter litt frem og tilbake og kikking ned over åsen, fant jeg ut at regnet bare fikk ha det med å holde seg unna, jeg skulle på tur - i fint vær!

Planen var egentlig å ri aleine, men i siste liten fikk jeg med meg Hanne-Malén på fôrhesten sin, Turid. Endelig en hest som gikk i omtrent samme tempo som Bobbie. Bobbies andre turvenner er nemlig noen lyntog, og Bobbie er mer et legotog som ingen dytter.

Vi kosa oss nedover i skogen, sjeleglad for oppfinnelsen boots med brooder, for stien var mer tilnærmet en skøytebane enn noe annet.

Skravla gikk der vi tråkket oss avgårde, og vi snakket blant annet om hvor fint det var å gå på tur med to hester som gikk i omtrent samme tempo, og som ikke dreiv og sparka og krangla. Vi fikk rimelig fort bekrefta at det ikke var noe ondt blod mellom disse to, da jeg plutselig fant deler av halen til Turid hengende fast i stigbøylen min. Lite ondt blod å spore der.

Vi kom oss trygt ut av skogen og skulle ta det rolig på vei oppover grusveien. En strekke som er en yndet løpestrekke, iallefall for noen. Jeg hadde i løpet av turen nevnt hvor luftig Bobbie kunne finne på å være hvis hesten hun var på tur med forsvant rundt en sving eller ut av synet. Noe av det verste Bobbie veit er å bli forlatt, og selv om vi begynner å få styr på det på banen er tur fortsatt et svakt punkt.

Etter en lett travstrekke bestemte vi oss for å holde det i skritt, siden Turid var litt vel fremover. I det vi hadde skrittet et lite stykke oppover veien tok Turid helt uten forvarsel fart, og på null komma svisj forsvant Hanne-Malén og Turid i god galoppdriv, akkompagnert av et "iiiiiiiiiih" fra Hanne-Malén.

Jeg ropte noe slikt som at "jeg tror jeg blir her jeg. Prøver iallefall", vel vitende om at Bobbie alldeles ikke ville være fornøyd med å se Turid forsvinne fra seg i galopp. Det gikk forholdsvis greit helt til den gule rumpetten forsvant rundt en sving. Bobbie viste alle gangarter på samme tid, men utrolig nok klarte jeg å forholde meg rolig. Jeg satt og tok halvparade på halvparade, og det var egentlig ganske kult å kjenne hvor godt hun svarte på ettergiften hun fikk, og det selv med kun en veldig mild hack. Ja, hun både trippet og trappet sidelengs og fremover, men jeg hadde roen i meg, og lot meg ikke stresse. Bobbie fikk etter litt roet ned til noe som lignet på skritt, og skrittet iherdig fremover for å se om hun kunne få ta igjen Turid. Vi fant heldigvis Hanne-Malén og Turid igjen litt lengre opp i veien, stående stille.

At ikke Bobbie eksploderte der og blei med i vill galopp, det er jeg søren klype meg stolt over! At hun, kun med lærhacken var helt enkel å holde igjen, at jeg kunne jobbe henne på ettergiften, og ikke minst at jeg klarte å beholde roen og ikke følte meg utrygg et sekund. Seier!

Så da har vi prøvd oss på det også, og bestått med glans! Resten av turen foregikk i rolig skritt, og ingen flere avstikkere.

Rett og slett en veldig hyggelig tur med en mestringsfølelse jeg ikke helt hadde forventet at skulle komme akkurat der og da. Positivt og kjekt!

Takk til Hanne-Malén for herlig turselskap! Vi gjør det gjerne igjen, minus forsvinningsnummeret ;)

Hva synes du om turen Bobbie?

Hvem skulle tro at det er slitsomt å slappe av? Siden kurset med Monika Müller har jeg jobbet med å ri Bobbie i større grad for primærhjelperne. Det krever at jeg ikke spenner meg, at jeg slapper av og at jeg har fullt mentalt fokus på at jeg er tilstede i nuet.

Enkelt? Nei, alldeles ikke. Faktisk ganske slitsomt! Det er ganske avslørende for min egen del hvor lett jeg lar meg forstyrre av omgivelser. Da jeg skulle ri i dag var vi litt flere enn normalt i hallen, og noen litt mer luftige enn andre. Istedetfor å blokke det ut (slik Bobbie faktisk er veldig flink til), så lot jeg meg stresse av det. Resultatet? Bobbie var i grunnen veldig fin og svarte som hun skulle, men så lenge jeg ikke er på nett, er stressa og ufokusert, så blir det ikke bra. Ingen god følelse for min egen del. Når man er to kropper som skal prøve å gjøre noe sammen så hjelper det ikke at hodet til den ene ikke er med i det heletatt. Mitt altså.

Men jeg er superstolt av Bobbie, som til tross for at jeg var helt ute av det, var helt rolig og avslappet selv om det var en del baluba rundt ørene på henne. Hun begynner jo å bli voksen den lille Damen. Stolt!

Så ja, å slappe av på hesteryggen og være tilstede i nuet er slitsomme saker! Om jeg begynner å føle meg litt over kanten sær? Ja. "Unnskyld, men auraen din fyller rommet litt for mye, så jeg blir litt sliten i mentaliteten min. Når var du ferdig her, sa du? Jeg kan komme tilbake da, jeg. Takk, og god trening." Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg har bikka over til en sånn "sær kunstnersjel" i noen situasjoner. Jeg får unnskylde meg med at jeg er født lat, så det å bli sliten er noe jeg synes er fryktelig unødvendig. Selv i mentaliteten. Mulig det får bli dagens frase: "Sliten i mentaliteten".

Og misforstå meg rett, jeg er ikke en av dem som trenger å ha det knyst stille rundt meg når jeg trener. Jeg trener gjerne med andre rundt meg, og musikk og leven om så skulle være. I dag blei det bare litt mye.

Heldigvis er det ikke noe i veien for at jeg prøver igjen en annen dag. Og uansett hva: Bobbie er best! Neste gang blir kanskje jeg pittelitt bedre enn i dag. Må jo bare det, når jeg har en sånn flink hest :)

Jeg tror ikke jeg evner å ha korte dager i stallen når jeg først har mulighet til å være der en stund. Lørdagen var jeg i stallen fra ett til rundt åtte. En herlig dag!

Det startet med to herlige økter med Anna Lene og Norne, som har en læringskurve brattere enn Mount Everest. Det er så gøy å følge de to på veien, igjennom en utvikling som bare er så artig. Mon tro hvor langt de vil komme?

Anna Lene reiste hjem, og jeg tok tak på vanlig stallarbeid. Mens jeg sto og møkka kom jeg på at Bobbie og paddockvenninne Lyra kunne få lov å frese litt på jordet, selv om de to damene sjeldent velger å frese. Matjakt er mer interessant. Men da de fikk friheten kom det noen hopp og sprett, før de slo seg til ro for å jakte gammelt, dødt gress.

Damene fikk kose seg ute på beitet i nærmere to timer. Da de kom inn salte vi opp med sprangsal og cavemore, ytterst klar for å endelig komme oss på tur. Det har vært bart såpass lenge nå, at vi tenkte oss ut uten boots. Det blei fort klart at det var uaktuelt å komme seg ut, for skogsveien var islagt, og bilveien hadde et glatt speil av is. Så hva gjør vi da? Jo, vi måtte jo bare resignere og kravle oss inn i hallen.

Hallen hadde dog et litt annet innhold enn hva den pleier. Sprangstevne stod på plakaten dagen etter, så kvelden ble brukt til å bygge bane. Jeg med sprangsal og utstyr kunne jo ikke annet enn å prøve meg på et par jump. Det var nemlig et hinder der på hele 50 centimeter. Bobbie synes det var fornærmende lavt, men kom seg pent over, og uten å bumpe noe som helst etterpå.

Jeg prøvde meg så på en oxer på 50 centimeter, med det resultatet at vi reiv bakbommen, utløste sikkerhetsopphenget, og klarte å nesten ødelegge det. Jeg så for meg "beklager, stevnet er avlyst fordi Bobbie Jo og Ragnhild ødla et sikkerhetsoppheng i går", og fikk jo superdårlig samvittighet. Heldigvis klarte jeg med litt rå makt å få tvunget det på plass igjen, og kunne puste lettet ut. Jeg ble skjønt endig med banebygger Tone at jeg skulle holde meg til rekkene heretter. Vi får hoppe oxere en annen gang.

Et par sprett til over den på 50, så tok galskapen overhånd. En grønn rekk på nærmere en meter (i mine øyne i alle fall - den var vel rundt 70) tok jeg sats mot. Bobbie fattet høyregalopp, jeg trodde jeg skulle dø, også landet vi pent på andre siden. Null problem, til og med litt gøy! Vi prøvde igjen, ny galopp, finfin flyt og perfekt anridning gjorde at vi kom oss pent over på andre siden. Hurra!

Det blei en enkel økt som alldeles ikke var planlagt, men gøy var det! Og det frister absolutt til gjentagelse. Artig var det å kjenne at galopparbeidet vi jobber med gir seg utslag på andre arenaer også, og ikke minst at i slike kontrollerte former, så klarer vi faktisk å hoppe uten å bumpe! Det er en seier i seg selv.

En annen ting som er verdt å nevne er at jeg har gått løs på manen til Bobbie med noe skarpt. Djiiiz! Jeg som aldri er i nærheten av den med noe slikt. Men sant skal sies, det var på tide. Den har jo fått vokse helt fritt den siste tiden, med det resultat at den har blitt lang, men rimelig pistrete i tuppene. Ikke veldig pent. Så med god hjelp av Anna Lenes mankniv skar jeg av omtrent fire hårstrå (det var iallefall det jeg kunne telle på bakken i etterkant), konkluderte med at det blei mye finere, kom hjem og så bildene, og fikk sjokk når jeg så hvor mye jeg egentlig hadde tatt.

Men det ble mye finere med litt stussa tupper. Så får heller manen vokse seg enda lengre ned, men mer jevn. Og om man ikke ser bildet og vet om det, så er det faktisk ingen som ser det i virkeligheten. Så får vi bare se hvor lang den faktisk blir til slutt, men konklusjonen må være at det ser bedre ut uten oppflisa, tynne tupper.

Alt i alt, en herlig lørdag med sol, hest og kos. Akkurat slik en lørdag skal være!

Planen var longering og Bobbie tuslet med ned mot hallen. Jeg gikk og tenkte at jeg hadde utrolig lyst å trene ute grunnet det fine været. Problemet er bare at utebanen ikke har tint ordentlig enda, så den er for glatt til å brukes. Jeg kom meg så langt som til parkeringsplassen utenfor stallen, og der stoppet jeg opp. Hvorfor ikke trene der?

Noen fordeler skal man ha med å trene AR og ha barfothest! Etter en 20 minutters longeringsøkt på parkeringsplassen synes det knapt at vi hadde vært der, og vi hadde både trent skritt, trav og fatninger. Bobbie tok det hele kjempefint, og var like rolig som om hun skulle vært i hallen. Deilig at vi kan ha fokus i alle typer arbeid midt på en parkeringsplass også. Riktignok blir fatningene litt mindre flytende, men pytt. Alt i alt en god, kort og effektiv treningsøkt. Ute!

Jeg gleder meg til utebana tiner frem, men inntil videre har parkeringsplassen ved hallen (en større plass) også tint nå, så neste utetrening blir der. Litt mindre biler parkert der, og muligheter for litt større volte.Våren er utetid, og vi går hardt inn for å jage vekk alle spøkelser i enhver krok! 

Innimellom er det veldig godt å få sprunget ordentlig fra seg synes Bobbie. Det er ikke så veldig ofte hun har disse raptusene, men de dukker nå opp en gang i ny og ne. At den skulle komme i dag var jeg ikke helt forberedt på. Etter en helt super longeøkt, så slapp jeg henne, og det skulle ikke mer til enn at jeg løp fire halvengasjerte steg selv, så var raketten antent. Jeg trodde ikke på at hun kom til å eksplodere, så porten i vantet hadde jeg ikke lukket, men jeg kjappet meg bort for å lukke den samt hente kamera, mens tulleruska bukka og spant rundt. Godt å få ut litt krutt innimellom!

Pene blåsebelgen min! :)

De som har fulgt oss en stund kjenner kanskje til det store, skumle skogspøkelset som befinner seg på utebana på stallen vi står på. Det skogspøkelset har vært en ordentlig mare, for det har forhindret oss å ha avslappa rideøkter på utebana. Bobbie har, hver eneste gang vi har hatt siden eller ryggen til skogen på den 80 meter lange langsiden, vært spent som en felestreng, og gjerne kasta seg rundt. Derfor var dagens opplevelse et ordentlig smil i hjertet.

Ikke hadde jeg ork til å ri, og egentlig ikke til å jobbe Bobbie fra bakken eller for hånden heller, så jeg tok med meg henne og en pisk ned på utebana, hvor jeg slapp henne løs. Her puslet vi oss litt rundt, fortrinnsvis på langsiden vekk fra skogen. Der er hun per nå helt rolig. Jeg kunne også gå bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie kom skrittende etter uten de største betenkelighetene. Bare litt mer spissa ører enn normalt. Bobbie var ikke i ordentlig lekehumør, noe som forsåvidt var greit, for det var litt glatt under snøen, så noe fresing var ikke aktuelt.

Jeg fikk henne med meg et par steg i trav, men da jeg prøvde å trave henne oppover kortsiden mot skogen kom hun seg omtrent 3/4 opp før hun bråstoppet og snudde. Ikke komfortabel med det, altså.

Noen små steg i galopp fikk vi også, hvor jeg nesten gikk ved siden av henne. Frøkna som for noen måneder siden var helt villbass i galoppfatningene, hvor longeline og pisk var en nødvendighet for å ha henne på trygg nok avstand for flaksende bein.

Vi hadde rett og slett en god, avslappa økt på utebana. Jeg gikk igjen bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie fulgte etter. Jeg kravla opp på den lille brøytekanten på innsiden av gjerdet og Bobbie stilte seg opp som hun alltid gjør. Vips, så satt jeg på henne, uten noe som helst av utstyr, kun pisken og meg selv. Ved den skumle skogen. Vi skritta rett frem med rompa mot skogen, og Bobbie med senket hode. Jeg svingte litt til høyre mot porten, og litt til venste vekk fra porten. Bobbie fulgte med kroppen min. Ikke antydning til bekymring fra hennes side.

Bare dette var nok til å få meg til å boble over av glede, takknemmelighet og ydmykhet over hva Bobbie tillater meg. Men det slutta ikke der. På vei opp til stallen fra utebana har Bobbie alltid lyst å gå rundt på jordet. Noen ganger når alle hestene er inne og Lyra er med oss, får hun lov å gå løs, men når vi er aleine vil jeg ikke slippe henne. I dag var enda en slik dag hvor Bobbie hadde lyst å gå ut og utforske jordet. Jeg kan ikke forstå den gleden hun har i det, men den er tydelig der, for hun kunne jo fint gått den brøyta veien opp, men nei. Mye morsommere å traske seg igjennom tung snø til langt over knærne.

Igjen tok jeg plass på ryggen hennes, og hun fikk gå hvor hun ville. Denne gangen i grime, og med et leietau jeg flyttet (mindre) elegant fra den ene til den andre siden. Så trasket vi oss oppover jordet. Med mange pauser hvor vi bare stod og kikket. Kjente pusten til Bobbie, hvordan brystkassa utvidet seg og trakk seg sammen igjen. Helt avslappet. Midt på jordet.

Hun tuslet alldeles ikke rett opp igjen, men litt rundt hit og dit. Stoppet og tenkte, lurte på om hun kunne få en godbit. Eller fem. Sporet etter oss var alt annet enn rett.

Tenk å være så heldig å få så mange gode følelser på bare en liten time. Selv om ikke vi oppnår gode versader eller gode galoppfatninger slik kanskje boka sier at vi skal gjøre, så føles det allikevel så mye, mye bedre. Verdens beste Bobbie Jo!

Etter flere timer, dager, uker, måneder og år med trening kan vi endelig vise hvor proffe vi har blitt i grenen sprail! Altså... Det vil si. Vi hadde iallefall ridd over bommene et par ganger før kameraet blei startet.

Det har seg nemlig slik at Maren som står på stallen driver med western, og trail. Jeg har fortsatt i minnet min siste sprangopplevelse, som var noget luftig, og har siden da ikke vært så ivrig på sprangbanen (dødsangsten kommer snikende så fort jeg ser en hinderstøtte). Men trail da, det er jo bommer på bakken, og det må vi vel kunne klare å få til. Tatt litt på sparket bygde Maren og jeg (mest Maren) en trailbane. Jeg hadde overordnet ansvar for å få panikk hvis ikke bommene matcha i farge. Heldigvis blei det nogenlunde greit til slutt.

Noe westernutstyr har vi da altså ikke, så derfor blei det sprangsalen og cavemoren. Vår sprangutrustning. Så av det kommer også navnet sprail. Ikke helt trail, og ikke helt sprang, men sprail!

Tre travbommer, en firkant og en vifte på volte var utfordringa. Optimistisk la vi vifta tett i tett, men det tok ikke mange rundene før jeg konkluderte med at det bare var å gi opp. Aldri har det vært så vanskelig å ri en volte før! Selv da vi la ut bommene ganske kraftig var det fortsatt nesten umulig å ri den volta bra. Nesten litt irriterende at det skulle være så vanskelig!

I tillegg fikk vi trent overraskende mye på galoppen. Både høyre og venstregalopp! Bobbie er en helt annen hest nå enn før i galopp, og det er utrolig artig at vi faktisk kan fatte fra skritt noen ganger, og at vi kan få til noen steg i fremovergalopp. Det å få ridd litt galopp i sprangsal og få tenkt litt fremover tror jeg er godt for oss begge, også i dressurarbeidet. Og tilbake til den venstregaloppen. Hun fatter den jo! En gang fatta hun feil, men ellers fatta hun, og holdt den nesten like godt som høyre. Hurra!

Maren var så supersnill at hun filma oss der vi sprailet rundt. Elegante er vi ikke alltid, men jeg må si at jeg er rimelig stolt over trav-stopp-overgangen vår!

(ps: filmen sees best i HD)

Alt i alt så var det en helt super opplevelse å ri sprail! Det skal definitivt gjentas. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde være flinkere til å ri etter bokstaver på ridebanen, da jeg ofte blir litt "jaja, vi tar den overgangen der istedetfor her". Med bommer har du null valg! Ligger bommen der, så må du gjøre det du skal gjøre akkurat der. Og det finnes ikke noe bedre målestokk på å finne ut om hesten er mellom hjelperne enn å ha slike konkrete ting å forholde seg til.

Noen westernrytter blir jeg nok ikke, men å ta med bomarbeidet inn i dressurridningen en gang i ny og ne - så aboslutt! Dette var rett og slett GØY, og jeg tror Bobbie synes det var litt kult også, selv om Damen faktisk måtte galoppere litt. Slitsomt, må vite.

Takk til Maren som la opp bane, også håper jeg ikke det blir lenge til neste gang!