|
Noen turer blir man bare mer glade av enn andre. Dette var en av dem. Igjennom vinteren har Isco fått lov å gå mer og mer løs når vi har vært på tur. I dag var vi ute på en runde på rundt fire kilometer, og i godt over en time koste vi oss glugg. Isco er så stolt når han får bestemme selv, og jeg gruer meg til sommeren hvor dette blir mer vanskelig å få til på grunn av at han da kommer til å sitte fast i en gresstust. Men enn så lenge nyter vi muligheten. Ekstra stolt er jeg av han som var så tøff over de litt utfordrende vannpartiene som møtte oss på turen. Det er så gøy at han tør å utfordre seg selv på slike ting uten at jeg trenger å si noe. Følelsen av å kunne gå på tur med ponnien din på denne måten er virkelig helt unik, og jeg er så glad jeg får noen glimt på film, for ellers vet jeg egentlig ikke om jeg hadde trodd på dette selv.
Isco er tvers igjennom en unik, herlig, fantastisk liten lykkepille med pels.
0 评论
Hvis jeg nevner at jeg driver med hest til folk som ikke driver med hest er ofte standardkommentaren «det er vel dyrt?». Tja - er det egentlig det? Tankene i denne bloggen kom etter å ha lest en artikkel hos NRK: De som er utenfor. Vi sitter midt i en av de rareste situasjonene verden har vært i på lenge. Kanskje noen sinne. Jeg leser om barn og unge, og for så vidt også voksne, som mister holdepunktene i livene sine, som ikke vet hva de skal finne på i denne perioden, og hvor den verden de har kjent til tidligere har rast sammen. Det har fått meg til å tenke at vi som driver i stallen er heldige. Vi har vårt faste, daglige holdepunkt. Vi har den firbeinte vennen som gjør det nødvendig at vi står opp, som møter oss med en lav humring og som er avhengige av at vi stiller opp for at de skal klare seg. Vi kan omgås hestene våre uten noen tanker om restriksjoner. Vi kommer oss ut i naturen og i kontakt med naturen, vi har fortsatt mål å jobbe for, vi har noen som gir oss glede, som gir oss opplevelser, utfordringer og mestringsfølelse. Vi sitter med en skatt som mange andre ikke er så heldige at de har i denne perioden.  Foto: Hanne-Malen N. Henriksen Coronapandemien har selvsagt lagt en demper på det sosiale livet i stallen, men denne arenaen hvor vi møter andre mennesker gir fortsatt mulighet for å ha de gode samtalene - på avstand. En hestelengdes avstand fleiper vi med. For i stallen har vi fortsatt det sosiale nettverket vårt. Vi kan ikke passe på hestene via Teams - så de fysiske møtene er (heldigvis) uunngåelige. Selv om vi ikke kan klemme hverandre kan vi fortsatt samles noen venner å ri på tur. Vi kan fortsatt stå i hver vår boks, som er minimum tre meter fra hverandre og møkke. Skravla sitter løst om både pandemi og hestelivet. Men i stallen møter vi fortsatt venner og holder på deler av det sosiale livet - på trygg avstand. Med hestene våre, i stallen kan vi fortsatt ha et liv, nesten slik det var før pandemien. Tenk noe så rart? Så kan man spørre seg igjen, da. Er hest så dyrt?  Foto: Maren T. Antonsen Teller du i penger er det ikke tvil om at det å ha hest koster. Mye. Men i fare for å falle i en gammel klisjé: Penger er ikke alt. For istedenfor å spørre hvor mye hesten koster, hva med å heller spørre hva den gir? For meg gir hestene mine meg daglige smil i hjertet. De gir daglig aktivitet. De gir glede, avbrekk, viljestyrke, motivasjon, inspirasjon, pågangsmot og kraft. De gir meg et fast holdepunkt i hverdagen. De har gjort at pandemihverdagen har hatt et snev av normalitet i seg. Det er jo ord man knapt tør bruke nå: normal hverdag. Går det i det heletatt an? Joda - med hestene. Hestene gjør at jeg føler meg heldig, privilegert og takknemlig. De koster meg mange penger - men er det verdt det? Uten tvil. Og særlig nå. Så neste gang du tenker at hest er dyrt, så legg til «men det er så innmari verdt det!»  Tenk å kunne ha bruddstykker av normal hverdag sammen med disse gærningene. Vi som er i stallen er heldige. |