Ragnhilds akademiske hjørne
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt

Væpnerprøven

31/5/2014

8 Comments

 
Jeg hadde planen helt klar! Det ga meg bare litt hakeslepp at selveste Bent Branderup hadde en helt annen plan for oss.
Bobbie og jeg har vært så heldig å få delta på det ene kurset med Bent Branderup som arrangeres i Norge. Vi har såvidt tenkt i retningen væpnerprøve, uten at jeg helt har turt å slå det sånn veldig fast at vi skulle ta den. Første utfordring ble å bestå bakkearbeid- og longeprøven, men den fikk vi heldigvis unna den første økta.

Planen min var, etter råd fra min gode trener Michelle, å ri andre timen for Bent (vi har to timer lørdag, og én søndag). Jeg skulle ri igjennom noen av momentene, få litt tilbakemeldinger på hva vi kan forbedre, også kjenne etter hvordan Bobbie kjentes ut, før jeg bestemte meg om jeg skulle ta prøven eller ikke på søndag. Så
lørdag andre time "stilte jeg til start", klar for en helt vanlig rideøkt. Og det var også hva det startet som.

Bobbie kikket litt ut av porten, så Bent ba meg stille henne opp slik at hun kunne kikke ut på det hun var interessert i. Siden porten ligger opp mot midtlinja, stilte jeg henne opp på midtlinja, og der starta vi vårt arbeid i holdt. Vi fikk litt tilbakemeldinger fra Bent, og jeg skrittet ut på sporet. I det vi kom ut på sporet, så sier Bent "then take the diagonal".

I det øyeblikket forstod jeg hva som var på gang, og jeg kunne ikke annet enn å kose meg. Etter anvisning fra Bent fikk vi ridd igjennom hele væpnerprogrammet, og til tross for noen feil litt hist og her, så kom vi oss - helt uforberedt igjennom - med et smil!
Tusen takk til Anna Lene for filming av hele prøven!
Det var rett og slett en herlig følelse! Jeg hadde to ting jeg hadde lovet meg selv å tenke på mens jeg rei for Bent, og det var skuldrene mine (utvendig skulder frem og inn!), og tøylene (kortere). Jeg klarte å tenke på skuldrene i større grad enn normalt (uten at de var på plass hele tiden), men tøylene kom jeg først på da jeg fikk se filmen i etterkant. Resten bare fløyt egentlig. Bobbie var en drøm å sitte på - det er noe magisk med disse Bent-kursene. Og bortsett fra en kommentar på Bobbies venstrestilling i traversen, som gir utslag oppover i gangartene, så var resten av prøven fin. Det med venstrehånd er jeg jo meget klar over fra før av, og forventet forsåvidt å få en eller annen kommentar på, så det var helt greit å få bekreftet det igjen.

Så: Hurra! Bestått væpnerprøve, og det helt uten at jeg visste at jeg skulle ta den! Jeg måtte takke Bent for at han hadde latt meg gå igjennom prøven på denne måten. På den måten slapp jeg all nervøsitet, både før og under ridninga. Det førte til at jeg ved flere anledninger kunne smile og kose meg under prøven, og det var bare herlig!

Thea var en engel og knipset bilder under prøven. Under kommer et utvalg av noen riktige og noen litt mer feil, til analysering og læring for meg selv, og forhåpentligvis også noen andre.
Picture
Et bilde som ikke fikk plass i galleriet grunnet lang bildetekst. Et SUPERT eksempel på "how not to!" Dette er typisk meg: Prøver å sitte ned på innvendig seteben, men sitter så mye ned at overkroppen må kompensere ved og lene seg ut. Resultatet er at jeg føler at jeg sitter rett (haha, kan du tro...), men sannheten er at jeg sitter på utvendig. Ikke rart Bobbie ikke har rett bøyning med en rytter på ville veier.
Takket være Thea fikk vi også noen knips som er veldig illustrerende av vårt arbeid i holdt. Først: The right way. Bobbie frem og ned i versade i holdt, for så å flytte vekten bak på hovedsakelig innvendig bakbein, og dermed få innvendig hofte frem og ned. Det er akkurat dette arbeidet som er så uhyre kult! Hesten kan lære seg å flytte vekten rundt om i kroppen sin uten å flytte beina.
Picture
Legg merke til blant annet følgende:
  • Hoftens plassering
  • Hvordan bakbeina har tar mer vekt
  • Hvordan bogen blir lettere
  • Hvordan man ser et ørlite løft i venstre frembein (yay!)
  • Hvordan jeg forandrer skuldrene (og kroppen min) fra versade til travers.
Til høyre (uten at jeg forstår det, det er jo den siden som er enklest å jobbe med), så gjør Bobbie det her veldig ofte feil ved at hun i stedetfor å føre vekten bak til innvendig ben, så fører hun den bak til utvendig. Dette kuset intet unntak. Se hvordan hoften svinger ut istedetfor å svinge inn når jeg tar henne tilbake i samling. Så slik skal det altså ikke gjøres.

Selv er jeg også mye mindre med i kroppen her - kan kanskje ha en sammenheng? Lærerikt å se og tenke over!

Picture
Nok nerding fra min side.

Kort oppsummert: Jeg stod på væpnerprøven! Og jeg visste ikke at jeg skulle ta den en gang!

Det ville si en deilig kveld hvor jeg bare kunne glede meg til søndagens ridetime. Der ville jeg forhåpentligvis få tid og mulighet til å stille spørsmål ved ting jeg ikke helt har fattet når jeg trener hjemme, og ingen ting var bedre enn det!

Jeg må også få nevne alle gratulasjonene, klemmene og de utrolig varme ordene jeg fikk etter timen, det var så hyggelig! Så tusen takk alle sammen!

Og igjen: Tusen takk til Michelle som så stødig har tatt Bobbie og meg igjennom denne reisen, og som skal følge oss videre på reisen. På den rosa skyen, for det var virkelig hva den var etter lørdagens to økter!

Jeg var enkelt og greit:
High on horses!
8 Comments

Lunge/groundwork-test

31/5/2014

6 Comments

 
"Bestått - uten kommentar!" Til det kan man ikke annet enn å smile!
Bobbie og jeg har vært så heldige å få delta på det ene årlige kurset med Bent Branderup i Norge. Det ble en større opptur enn jeg hadde trodd. 

Den første timen for Bent visste jeg hva som skulle skje, og i det jeg kom inn i hallen sa Bent at "det var så deg som skulle ta en prøve". Han snakket altså om bakkearbeid- og longeringsprøven som er den første av prøvene man viser innen den akademiske ridekunsten. Prøvene man tar innen AR er en slags godkjenning på at du evner å utdanne din egen hest. Det var denne første prøven jeg skulle forsøke meg på.

Bent skrudde av mikrofonen, satte seg ned i stolen sin, også gikk jeg bare i gang med arbeidet mitt.
Tusen takk til Anna Lene for å ha filmet hele prøven! Og tusen takk til Thea som har tatt de fine bildene!
Picture
En liten kos før start.
Picture
Frem og ned over diagonalen.
Picture
Samling langs kortsiden.
Picture
Travers.
Picture
Vending hvor hun blir litt lang.
Picture
Samling i holdt. Det er så godt å se øynene hennes her, for dette er noe som har sitti langt inne. Nå begynner Bobbie å få mer og mer den mentale roen i denne øvelsen.
Picture
Samlet trav i longen. Øktas beste bilde.
Picture
Den tunge høyregaloppen.
Picture
Jeg måtte virkelig være med i energinivået og bevegelsene for å få Bobbie med meg.
Picture
Venstregaloppen er den vanskeligste, men denne gangen gikk den veldig bra.
Det er mange ting jeg selv ser som kunne vært bedre og annerledes. Spesielt i den første galoppen kunne vi begge vært mye bedre. Jeg burde for eksempel brutt og forsøkt å fatte en gang til. Hun er alltid litt ekstra daff på første fatning (så sant hun ikke har inhalert litt flybensin først vel og merke).

Allikevel avsluttet vi med "Bestått - uten kommentar" fra Bent. Det vil på ingen måte si at det var perfekt og at det ikke er ting vi kan og skal jobbe videre med. Men jeg skal ærlig innrømme at det var fantastisk å få den bekreftelsen. Bekreftelsen på at det arbeidet vi har gjort sammen til nå er bygd på en god basic. Jo bedre basic vi har, jo bedre kan vi bli!

Og for min og Bobbies basic som førte til en bakkearbeid- og longeprøve uten kommentar fra Bent, har jeg ingen andre å takke enn min godeste Michelle og min tid på Enggården i Danmark!

Første økt ble enkelt og greit en herlig opplevelse!


Følg med for blogg fra den andre timen - den ble en større overraskelse enn jeg hadde trodd!
6 Comments

"Det viktigste en hest lærer er å være hest"

31/5/2014

0 Comments

 
Fire timer med teori fra Bent Branderup. Det blir mange notater, for ikke å snakke om mange tanker. Jeg har prøvd å sammenfatte notatene på en nogen lunde forståelig måte. Tenkinga får du ta deg av selv.
PictureBent hadde som vanlig en inspirerende teoritime.
Bent Branderup hadde som vanlig sin velkjente teori under kurset han hadde her i månedsskiftet mai/juni. Teorien er i grunnen den samme hvert år. Det bygger jo på den samme "enkle" stigen. Men hvert år er det en liten annen vri, noen ekstra detaljer, litt mer forståelse. Og ikke minst: For hvert år har jeg et år ekstra med egen utvikling og forståelse! Derfor er teorien alltid like lærerik og inspirerende.

Her er det bare å henge med. Under følger del én av to.

Fysikk

  • Senke hodet: Å senke hodet har både en fysisk og psykisk funksjon. Psykisk fordi hesten stoler på at vi har kontrollen ettersom kroppen dens blokkerer for sidesynet. Fysisk fordi hestens muskler jobber sammen. Overlinje strekkes - underlinje bøyes og gir plass til at bekken kan komme under hesten.
  • Stilling: En dreining av hodet i leddet atlas. En stilling er ikke bare å dra hodet til siden. Underkjeven skal peke utover. Hvis vi bare drar hodet inn vil underkjeven klemmes sammen mot halsen og forhindre fri passasje av blant annet pustefunksjon og spyttproduksjon.
  • Nakkebånd: Forskning har vist at nakkebåndet til en hest ligger enten til høyre eller venstre på en hest. Det vil med andre ord si at en hest aldri kan rides rett. (Bent er dog ikke helt sikker på dette.)
  • Skulderfrihet: Riktig nok skal hesten frem og ned, men den må ikke for dypt ned. Strekker hesten seg for dypt ned vil det blokkere skulderfriheten.
  • Bakhjulsdrift: Se på hesten som en "job-mann". Hesten er "leddet" og kraften kommer bakfra og styrer i hvilken retning framparten går. 
  • Motor: Motoren må ikke ødelegges. Det er den som driver hjula frem og flytter kroppen.
  • Hodet: Vi har bruk for hodets aktivitet for å se om vi jobber riktig. Når vi i starten jobber med hodet må vi se på hoften og se om den reagerer riktig. Etterhvert skal det bli motsatt.
  • Hodets plassering: Vi mennesker har en kulturell erindring om hodets plassering. Å kjempe med hestens hode er symptombehandling.

Beina

  • Bakbeina gir en kraftinngangsvinkel som går fra bekkenet og over ryggen.
  • Hvis bakbeinas framgrep er størst kommer ryggen opp og hesten kommer fram til hånden. Hvis avskubbet er størst senkes ryggen.
  • Håndens motstand tvinger hesten til å skyve med bakbeina.
  • Mange av dagens hester pådrar seg skader fordi de blir kneblet i hodet under ridning.
  • Når forskningen gjøres på egne premisser, så vil ikke nødvendigvis forskningsresultatet bli korrekt.
  • Hesten har fire måter å løfte frambeina på:  
    1. Den korrekte måten
    2. Den mekaniske måten - når kun musklene brukes. F.eks i spansk steg. Spanske steg som læres ved at hesten løfter frambeinet er den beste måten å ødelegge ryggen til hesten på. Skal hesten gå et korrekt spanskt steg skal hoften senkes like mye som frambeinet løftes.
    3. At nakken dras opp og skulderbladene blir presset ned. Det gir en senket rygg. Altså at ryggen blir presset vekk av et høyt hode.
    4. At du tar hånden bakover (holder mye vekt i hånden) og lager en kompressjon i ryggraden. Du presser med det bakbeinet i bakken og lager en kompressjonsbølge igjennom kroppen som kommer ut i frambeinet. Det sees gjerne ved at hesten "flicker" frambeinet. Det sees også ved at bakbeinet presses ut av takt.
  • Vi lever i dag i en burgerking-kultur. Alt skal gå så fort.

Språk og kroppsspråk

  • Målet er at hesten skal finne balansepunktet sitt i forhold til rytteren.
  • Det at jeg befinner meg på en bestemt posisjon behøver ikke være et signal for at hesten skal gjøre sånn eller slik. Man må kommunisere med energier. Tenk på når du går ut i paddocken til hesten. Du kommer gående på samme måte, men avhengig av energien du sender ut kan du enten fortelle hesten: "la oss møtes", "kom til meg" eller "jeg kommer til deg".
  • Mange mennesker mister sitt kroppsspråk når de setter seg opp på hesten.
  • Tren på å se på folk. Klarer du ikke å se din egen rase, hvordan skal du se din hest?
  • Ridning er som en dans. Rytter skal lede og hesten skal følge. Tenk hvis rytteren ikke vet hvordan han eller hun skal lede. Hvem leder hvis mannen ikke leder i en dans? Hesten må også la seg lede. Den må være avslappet. Tenk hvis damen på dansegulvet er stiv som et kosteskaft. Blir det en hyggelig dans?

  • Et føll må lære sitt språk av andre hester.
  • Når jeg prøver å snakke med hesten forsøker jeg å bruke hestespråk, men det forutsetter at hesten kan det.
  • Kun hester kan lære andre hester å være hester.
  • Det viktigste en hest lærer, det er å være hest.
  • For hesten gir det ikke mening å kommunisere med oss (fra naturens side). 
  • Et språk mellom to raser er ikke et naturlig språk. Det gir mange muligheter for misforståelser. 
  • Det er mange ting vi ikke kan gjøre. Legge på ørene og vifte med halen er to åpenlyse ting.

  • Kroppspråk er mye lettere å forstå for hesten enn sekundære hjelpere. Det er kroppsspråket de selv bruker. Derfor er de visuelle hjelperne fine å bruke, altså kroppen din og pisken (uten å være nær hesten).
  • Hester bruker ikke sekundære hjelpere (sjenkler og tøyler) på hverandre i en kommunikasjon. 
  • Start å trene hesten på de ting du selv kan visualisere, f.eks å løfte hestens ben. Kan du ikke se for deg hvordan du skal ri en versade, så ikke ri den.
  • Det vi i dag kaller horsemanship kalte våre forfedre "selvfølgelig".

Sits

  • Når vi går, så går vi selv i trav. Vi beveger bein og armer diagonalt i gangen. 
  • Setet vårt kan lett blokkere hestens ryggsving, og dermed forhindre hestens skulderfrihet.
  • Jo lettere hestens skuldre blir jo lettere er det å styre hesten.
  • Hesten har et tredimensjonalt ryggsving som både går høyre og venstre, fram og tilbake, og i tillegg så svinger brystkassen. 
  • Vi har et fysisk og et statisk sete. Det fysiske setet er det du sitter på. Det statiske sete er det du beveger (tyndgdepunkt).
  • Hvis du føler deg ukomfortabel på ryggen på hesten, kan du være sikker på at hesten først har vært ukomfortabel. Problemet er bare at det å være komfortabel på hestens rygg ikke er en garanti for at det er riktig. 
  • En hest i balanse er en hest du kan flytte ditt eget tyngdepunkt på, også følger hesten med.
  • "My main goal is to ride with my hip." Pluvinel i 1620. 
  • Når hesten ikke følger balansepunktet, så kommer sekundære hjelpere inn.
  • Vær konsekvent i beskjedene. Det er dog vanskelig når vi selv ikke helt vet hva vi driver med.
  • Ikke press innvendig oversjenkel (lår) ned. Løft utvendig oversjenkel opp for å gi plass til brystkassens rotasjon.
  • Ikke løft innvendig undersjenkel (legg) opp. Det er kun frosker som gjør den bevegelsen. Bruk undersjenkel frem og ned.
  • Hvis ikke du kan finne ut hvordan ting fungerer i din kropp, kan du nødig forklare det til hesten. 
  • Ri hesten inn i balanse og ikke ut av balanse. For å få til dette må vi selv være i balanse.
  • Lukket/samlet sete - Ikke press lenden ned. Få hesten til å følge bevegelsen bakover. Spør hesten, ikke krev. Det gagner ikke noen.
  • En god samling må testes i en frem, og en god frem må testes i en samling.
  • Mange ryttere vet ikke forskjellen på frem og fart.
  • Ikke kom til skade for å bruke utvendig sete når du bruker utvendig undersjenkel. 
  • Utvendig sjenkel gjør hesten mer hul på innvendig side. Som Bent så pent kalte det på engelsk: "The bending away from it-leg" - på norsk: Den vekkfrasegbøyende sjenkel.

Hånden

  • Ingen rytter kan ha en fin hånd dersom de ikke har en fin sits.
  • Når vi snakker om tøyler, så er det definert som de lærreimene som henger på hestens hals. De kontrollerer skuldrene til hesten. Når vi snakker om hånden, så er det den som kontrollerer hodet igjennom kapsun/bitt.
  • Vestlige barn har vokst opp med trehjulssykler og har dermed den tanken at dersom du drar i venstre tøyle (venstre styre), så svinger hesten til venstre. Drar du i høyre tøyle (høyre styre) svinger hesten til høyre. Drar du til et annet land i f.eks Afrika, hvor de rir på elefanter, er barnas naturlige reaksjon og ta en kjepp og legge den på høyre side av elefanten hvis den skal svinge til venstre, og på venstre side av elefanten hvis den skal svinge til høyre.
  • Ikke dra i den innvendige direkte tøylen. Dytt med den utvendige indirekte tøyle.
  • Det er ikke noe som heter den korrekte posisjon av hånden, men du har en korrekt utveksling av informasjon.
  • Ha en lett hånd. Få energi til hånden. Få energi inn i hånden. Men først: Få setet på plass.

Paraden

  • Halvparade: Hva er det? En halvparade skal føre til at hestens ledd i bakbeina bøyes (altså, at bakbeina flyttes nærmere tyngepunktet, noe som igjen fører til en hest som blir lettere i hånden).
  • Et halvparade skal føles som fravær av en hvilken som helst motstand. Du skal føle ettergiften i en halvparade.
  • Målet med en halvparade er å få bort motstand. 
  • Holdtet er et fantastisk hjelpemiddel for å få hestens ærlige svar. Her har den alle fire beina i bakken, og kan dermed motstå en hjelp. I bevegelse har den bein i lufta og du kan dermed tvinge hesten i en retning.
Og med de setningene burde det være noe å gruble på frem til neste del kommer. Om naturen, respekt, følelser og det levende speilet.
0 Comments

Er vi klare?

29/5/2014

2 Comments

 
Et år siden sist, og vips så er dagen her. I morgen reiser vi til Gunnerud og Bent-kurs.
Oppladningen i dag bestod av en liten rideøkt i hallen, hvor Bobbie imponerte stort! Ikke helt 100 prosent på alt det ridetekniske, men med et fulldrevent snekkerverksted (spikerpistol, hamring, hvinende skruing og en kappsag som gikk i tide og utide, pluss materialer som ble bært hit og dit, og to som jobbet) på andre siden av vantet i hallen, så var jeg bare utrolig glad for at frøkna ikke skvatt en eneste gang. I vinter skvatt hun en halv langside om noen gikk inn døra i hallen.

Nå hadde vi såpass ro at vi faktisk fikk ridd både skritt, trav og galopp, og det helt uten noe bukk og sprett. Herlig! Noe rideteknisk er det alltid å plukke på, men det er jo også derfor vi skal på kurs - vi skal bli bedre!

Nå skal jeg ikke få forhåpningene for høyt opp, for jeg kjenner Bobbie såpass godt nå at jeg vet det ikke skal mye til for å antenne frøken Fryd, men om ikke annet, så reiser jeg til Gunnerud med en enorm og ærlig ro i magen, fordi Bobbie har vært så fin den siste tiden! Og at jeg har den ærlige roen selv er i alle fall ingen negativ ting!

Maren var igjen en superengel og tok noen bilder av oss i dag. Så slik ser vi ut siste økta hjemme, før vi skal i ilden for mesteren selv.
Picture
Versaden som for et par uker tilbake forsvant, har nå dukket opp igjen. Det gledes!
Picture
Litt forsiktig vektforskyving bakover.
Picture
Nå også tunge i fart!
Picture
Venstregalopp-Bobbie!
Picture
Bobbie synes ikke noe om at vi ikke var helt ferdige enda.
Picture
Picture
Picture
Because I'm happy! Og Bobbie tusler med - søteste!
Tok med Bobbie opp i stallen, salte av, spylte hun litt mellom puppene og litt lett over ryggen og satt hun ut i paddocken etter litt gressing. Der fikk hun noen høystrå og gomle på, også var planen at jeg skulle bli med ned på utebanen en liten tur sammen med Maren, og at jeg kunne ta litt bilder.

I det Maren står og saler på observerer jeg i øyekroken at Bobbie knekker sammen i frambeina, men ombestemmer seg så, og reiser seg opp igjen. Jeg klør meg i hodet. Forsøkte hun akkurat å rulle - igjen?

Siden Maren skulle ned med Birdie, og jeg visste det ikke var noen andre nede på utebana tenkte jeg at jeg måtte prøve noe litt interessant, så jeg hentet Bobbie igjen fra paddocken og tok hun med meg ned på utebana og slapp henne, mens Maren rei.

Hva tror du skjedde? Sånn omtrent ett minutt etter vi hadde kommet inn på bana:
Picture
Picture
Picture
Picture
Ikke er hun redd for snekkere bak vantet, og nå hun har begynt å rulle. Si meg, hvor er ponnien min, og hvilken frøken er dette?

Må gudene vite hva som skjer, men ingen ting gleder meg mer enn at Bobbie i sitt åttende år endelig har funnet ut at det er helt hestelig normalt å ta seg en rull. Søteste Damen!

(det hadde dog ikke gjort noe at min - til nå - rene frøken kunne ventet til etter
Bent-kurset med å innse at rulling er kult. Nå må jeg jo pusse henne også...)
Picture
Bobbie måtte bort å forstyrre Birdie og Maren litt i treninga.
Picture
Det kunne jo være Maren hadde noe godt!
Så igjen: En helt herlig hestedag i stallen. Kunne ikke bedt om bedre oppladning til kurs. Jeg er nøktern optimist og håper det er noe av den samme Bobbie jeg har hatt de siste dagene, som blir med meg på kurs. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe annet. Men skulle jeg få med den andre, litt mer eksplosive Bobbie, så vet jeg at det går bra det også!

Nå gleder jeg meg til en fantastisk helg med ny kunnskap, lærdom og ikke minst møte med mange herlige mennesker og hester! Ønsk oss lykke til!
Picture
Det er ikke mulig å ikke glede seg til kurs, når man har en så herlig ponni!
2 Comments

De slutter aldri å overraske

28/5/2014

0 Comments

 
Hjertet bare bobler over av glede, lykke og store smil. Bobbie har i dag gjort noe som tok meg totalt på senga! Eller bruskassa, skal vi kanskje heller si.
Brukte treningsøkta i dag på å gå igjennom bakkearbeids- og longeprøven med Bobbie, noe som gikk veldig fint. Maren var veldig snill og filma oss, så det skal studeres nøye før helga. Men longeringa var ikke det viktige i dag. Det som skjedde etterpå var så mye, mye bedre!
Siden Maren var snill å filme meg, så sa jeg at jeg kunne filme henne litt også. Jeg tok med meg en bruskasse ut på ridebana og satte meg på den, mens jeg filmet Maren som rei. Bobbie var et lite "irriterende" kosetroll som hang over meg, og da hun etterhvert forstod at hun ikke blei klødd foran, så prøvde hun å snu rompa til meg for å bli klødd på bakbeina. Hun stod med bakbeina helt oppi meg der jeg satt på kassa og filma, men jeg klødde ikke på henne - jeg var litt opptatt med å filme.
Etter vi hadde sitti og stått sånn en god stund, antagelig noen minutter, så snur Bobbie seg og stiller seg rett ved siden av meg. Hun graver tre ganger med frambeinet, noe hun sånnsett ikke pleier å gjøre, men jeg tenkte at hun hadde vel funnet noe som luktet spennende.

Før jeg får sukk for meg ligger Bobbie nede på ridebanen og ruller av hjertens lyst!

Jeg måtte hive meg opp fra bruskassa, ta den i løpet, og kaste meg unna i tilfelle hun rulla rundt. Da hadde hun landa oppå meg.

Picture
Merke hvor jeg satt (med beina i retning mot rullinga) - rullemerke og et par uskyldige framhøver. Ikke rart jeg måtte evakuere.
Javel, tenker kanskje du - hva er uvanlig med en rullende hest?

Jo, følgende: På de 2,5 åra jeg har hatt Bobbie har jeg ALDRI sett hun rulle (ok, det er en løgn - hun har rulla én gang, da hadde hun kolikk). Jeg har sagt til alle på stallen at om de ser Bobbie rulle må de ringe meg umiddelbart, for da har hun kolikk. Med andre ord: Bobbie ruller ikke!

Selv Anna Lene, som har eid henne siden hun var to år (hun er nå åtte) har sagt at Bobbie ikke er en hest som ruller seg. De gangene Anna Lene har hatt med Bobbie på utstilling har hun vasket henne og kunne sette henne rett ut med full sikkerhet på at hun ikke ruller. Jeg har jo selv sluppet en dryppende våt Bobbie i ridehallen og hun har hatt sååå lyst, men ikke gjort det.

Også nå! Helt plutselig. Helt uforberedt. Ikke var hun svett, ikke våt, og nei, hun har heller ikke kolikk. Det kom bare som så lyn fra klar himmel. Plutselig fant hun bare ut at hun skulle rulle. Nesten rett oppå meg!

At hun i det heletatt ruller var jo utrolig artig å se, men at hun gjør det i en situasjon når hun er sammen med meg, og ikke minst så tett oppå meg - lykke! =D
Og det morsomme? I det jeg forstod at hun faktisk tenkte seg å rulle (noe det tok litt tid før jeg forstod - jeg er jo ikke vant til denslags), så jeg skrudde på kameraet jeg satt med i hendene og fikk filmet både flukten min, og RulleBobbie!
Åh, jeg kommer bare ikke over hvor utrolig overraska og glad jeg ble over noe slikt. Helt merkelig!

Etter rullinga ble vi stående en stund til, og da måtte jeg jo bare kose litt på Bobbie. Så under følger kosedokumentasjon med verdens beste BobbieJo! Takk Maren, for bildene :)
Picture
Eh, altså, ja. Må bare med dette også. Bobbie lufta bakhøvene litt ekstra etter longearbeidet. VIktig det!
Picture
Så kosing! Hun kom bare og stilte seg slik over meg - godfrøken.
Picture
Vet i grunnen ikke hvem som koser seg mest?
Picture
Oppned-ørekosing skal ikke undervurderes!
Picture
Pannekosing. Er så herlig å se roen hennes på dette bildet <3
Picture
Og en av Bobbies favoritter: Bakbeinskløing.
Picture
Takk for alt du gir av deg selv, Damen!
Ponnilykke!
0 Comments

En uke igjen

25/5/2014

2 Comments

 
Mindre enn en uke - for om en uke er vi ferdige. Om fem dager er vi i Drammen. På Bent-kurs! Og oppladningen? Vi lader vel på et vis, men tar det meste som det kommer. 
PictureDamen har faktisk gått vekk fra sitt "aldri rulle"-prinsipp.
Etter en meget våt natt ute, tok hun seg en rull i boksen.
Noen "optimal" oppladning til Bent-kurs får vi vel aldri, og godt nok forberedt blir vi nok heller aldri. Det gikk litt feil retning under forrige Michellekurs, da Bobbie eksploderte litt i galoppen, og siden da, så har vi hatt litt eksplosjonsproblemer i tide og utide. Nå virker det dog som om vi har fått det bedre og bedre under kontroll, men det har også gått ut over annen planlagt jobbing. Så at vi er noe godt forberedt skal jeg ikke påstå, men vi har kommet oss langt på noen områder som ikke går på det rent ridetekniske. Så vi kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer!

Når det er sagt, så hadde jeg allikevel en av de bedre øktene med Bobbie på lenge i dag. Det er litt morsomt, for i går tenkte jeg at det i grunnen er lengesiden jeg har hatt en økt hvor jeg virkelig har følt meg glad etter økta. Sånn virkelig, ordentlig glad liksom. Sånn kile-i-magen-glad. Det er nok akkurat like mye, om ikke mer, min feil enn noen andres feil, men Bobbie er jo en liten drømmedame, og fikser det for meg.

PictureBobbie var overraskende avslappa i dag - deilig!
I dag rei vi i hallen med Maren og Birdie ganske tidlig på morgenen. På andre siden av vantet drev stalleieren med krafse og jobba. Og lyder på andre siden av vantet, som Bobbie ikke ser, er noe hun normalt reagerer ganske kraftig på. Ikke i dag. At job-mannen kom kjørende inn tre-fire ganger i løpet av økta reagerte hun heller ikke på. Og den ene gangen jeg kjente at hun krøllet bakparten under seg for å fortsette fram i et byks, da bare stoppet hun.

Det var så deilig å kjenne. Det er ordentlig lengesiden jeg virkelig har kunne slappe av på henne, men det kunne jeg i dag, og med det resultatet at hun var en liten formbar smørklump under meg. Versadene som har manglet den siste tiden kom på plass så fort jeg kom meg på plass, og traversen sitter uten problemer. Vendingene er der når jeg får magen min fram i bevegelsesretningen og ikke blir hengende etter.

I trav var hun litt kort, men hun gjorde det hun skulle, selv om versadene er tunge og vanskelige. Jeg red igjennom noen momenter av væpnerprøven i trav, og hun går dem greit, selv om jeg roter litt. Særlig samling i versade - ouff, synes Bobbie! De diagonale traversene i trav kommer seg, men generelt sett det å gå fram i trav synes Bobbie er noe reinspikka tull. Så vi hadde en diagonal og en langside i litt framovertrav, og overraskende nok, når hun først kom inn i det moduset, så var hun utrolig fin. Og jeg klarte samtidig å sitte på henne hele veien. God følelse!

Galoppen var vi innom en gang på hver hånd bare for å ha gjort det, og Bobbie galopperer nå volte både i høyre og venstregalopp uten noe tull. Bank i bordet.

Avslutta så med en liten samling i trav langs sporet, og guuud - the feeling. Ikke at jeg vet hvordan det skal føles eller se ut, men magenfølelsen sier at vi der nærmer oss tett på de halve stegene. Godfølelse! Ordentlig godfølelse! Og hele økta rei vi på cavemoren! Setet begynner å fungere bare bedre og bedre, og Bobbie er så flink!

Picture
Velfortjent til flinke frøkner!
Picture
Jafs!
PictureNoe skeptisk Bobbie.
Ellers har jeg brukt deler av den siste tiden på å skremme livet av Bobbie ved å gå inn i paddocken hennes med en strømtråd. Siden sjefen og paddockvenninne Lyra har fått sko på beina, og jeg ikke tør risikere noe før Bentkurset, så har vi skilt de to frøknene - med strømtråd. Jeg bar strømtråden inn i paddocken, og Bobbie kom for å hilse. Hun så det ikke før det var for seint, og kom nær strømtråden. Ikke det at det var strøm i den, det veit jeg jo - jeg holdt i den, men Bobbie flippet totalt. Helt hysterisk, og jeg fikk skylda for at Bobbie hadde fått strøm(tråd på seg). Hun var hysterisk redd meg resten av dagen, og de første minuttene fikk jeg ikke komme nær henne en gang. Såpass ille at hun sparket etter meg av redsel. Fikk overtalt henne til at jeg ikke var livsfarlig med noen godbiter og litt klø på utvalgte steder.

Da jeg dagen etterpå fikk for meg at jeg skulle legge meg ned i halmkrybba til Bobbie holdt øynene hennes på å sprette ut av hodet hennes, men med litt godsnakk og godbiter, så kunne hun etterhvert komme litt nærme. Det endte med en kløstund av dimensjoner, og en tobeint totalt dekt av pels. Dagens visdomsord ble: "Ligg ei under en hakerøytende hest og klø den på røytepunktet!". Eller noe slikt. Koselig var det iallefall!


Picture
Bobbie lurer på hva jeg gjør, liggende i maten hennes.
I dag fikk jeg også opp noe jeg har tenkt på en lang stund, og som jeg er fryktelig spent på om fungerer eller ikke. Bobbie får etter en ganske kraftig reaksjon på gress i fjor sommer, ikke lov å gå på beite i år. Det skjærer meg langt og dypt og inderlig inn i hjerterota at frøkna ikke skal få nye beitelivet, men når hun blir syk, mulig dødssyk av å gå på beite, så har jeg ikke noe valg. Paddocklivet blir da Bobbies liv i sommer, og jeg har så langt som mulig prøvd de siste ukene å ha henne ute om natta også. Er ikke noe poeng å ha henne inne i boks når det er så fint vær ute.

Det eneste som bekymrer meg har vært tilgangen til ly. Bobbie har alltid vært en "værpyse", og trives best under tak når det har vært uhyggelig vær. I tillegg har jeg hatt dårlig samvittighet for å la Bobbie stå uten tilgang på skygge når sola steiker som verst.

Takket være mine fantastiske (nevnte jeg det tydelig nok: FANTASTISKE!) stalleiere på Aalerud, så har jeg med tre gjerdestolper og litt strømtråd, fått lagd den fineste lille "miniutegangen" til Bobbie! Det har seg slik at Bobbies paddock ligger rett ved enden på uteboksene. Og på den enden så er det litt ekstra tak. Der har jeg til nå fått oppbevare en halmball. Men litt tankevirksomhet den siste tiden har resultert i at Bobbie nå har fått tak i paddocken sin!
Picture
Bobbie med et lite glimt av hennes nye tak!
Picture
Til nå har halmballen ligget under tak, men nå har Bobbie fått overta plassen. Hun lurte fælt på hva som skjedde da jeg kom med strømstikker, og hun var ganske sikker på at hun skulle på "beite". Hun fant iallefall en fem-seks gresstrå.
Picture
Bobbies lille ekstrapaddock, som hun var sikker på defineres som "beite". Iallefall de tre minuttene det tok for henne å spise opp det gresset som var der.
Picture
Bobbie utforsker under taket sitt.
Om hun blir å bruke det? Aner ikke! Men nå har hestemammahjertet mitt litt bedre samvittighet både i øsende regn og i strålende sol. Nå har hun litt le.

Hun står litt mer "aleine" når hun er nede under taket, og det kan nok være en avgjørende faktor på om hun vil bruke det eller ikke. Men jeg får bare se det an. Uansett hva, så føler jeg meg ganske sikker på at hun kommer til å bruke halmen som toalett. Det er jo bare typisk.

Det blir en liten prøveperiode for å se hva som funker og ikke, så får vi ta og gjøre noen justeringer etterhvert som jeg ser hva hun foretrekker. Store plassen er det ikke der, men det er bedre enn ingenting!

Jeg håper etterhvert i løpet av sommeren (forhåpentligvis så fort som mulig) at vi får en paddockkompis som går godt nok med henne til at de kan dele området. Veldig stusselig om hun skal stå aleine i hele sommer også. Paddockvenninne Lyra skal jo på beite, så hun blir borte noen måneder. Det blir nok en løsning på det!

Og inntil videre håper jeg at Bobbie tar i bruk sitt nye tak!
Så mens jeg har god samvittighet for at Bobbie nå har en mulighet til ly (igjen TAKK til de fantastiske stalleierne på Aalerud!), så kan jeg bruke tiden på å sy sammen en fornuftig rekkefølge til longeringsprøven jeg forhåpentligvis blir å ta på Bentkurset. Best å være ute i god tid - ehm..

Jeg skal prøve å oppdatere litt hvordan det går denne uka. Om de aller, aller siste forberedelsene til kurset, og om den fornuftige og rolige Bobbie har kommet for å bli (bank i bordet). Og ikke minst - om min vanskeligste avgjørelse akkurat nå: Skal jeg ri på cavemoren, eller skal jeg ri med bitt på kurset???
2 Comments

Size doesn't matter!

17/5/2014

1 Comment

 
18 år gammel hingst, med kallenavn Kongen. 12 år gammel minishettisvallak med kallenavn... Bolla? En flekkete venn står i mellom dem. Her snakker vi drama!
Norne fikk gå litt sammen med Isco og Pronto på selveste 17. mai. De har møttes før, og det er den samme historien som utspiller seg. Isco synes Norne er litt spennende, og vil gjerne hilse. Pronto synes Norne er den største dusten i hele verden, og bestekameraten Isco skal absolutt ikke få hilse på (og i verste fall: bli venn med) Norne. Norne selv har sin oppfatning av saken.
Picture
Norne tøffer seg litt. Pronto er alldeles ikke imponert. Isco har fått beskjed om å holde seg på andre siden av Pronto.
Picture
Norne måtte bare rulle.
Picture
Det som ikke skulle skje, har skjedd! Isco får hilse på Norne. Pronto står på feil side!
Picture
Pronto gir klar beskjed til Isco om å pelle seg vekk fra Norne. Denne dusten hamler Pront opp med!
Picture
Der har du den, din svartemann! Så det, så!!!
Picture
Kongen selv kan ikke annet enn å le av miniene, og tar med det Pronto meget seriøst.
Picture
Pronto er meget misfornøyd med Kongens glis, og sier tydelig i fra.
Picture
Historien fikk heldigvis en lykkelig 17. mai-slutt, med to gode venner sammen...
Picture
...og en kjekkas som smiler allikevel!
1 Comment

17. mai på hestelig vis

17/5/2014

1 Comment

 
Det er noe spesielt med 17. mai, uansett hvordan du feirer det. Jeg brukte formiddagen på tur med Bobbie - langt opp i høyden. På ettermiddagen gikk jeg i tog. Et selvlagd et.
Picture
Med strålende sol fra blå himmel, litt vind og fuglekvitter var jeg i stallen klokka ni på morgenen. Bobbie hadde allerede spist opp frokosten sin, og etter en grundig børst og påsaling tuslet vi ut på tur. Jeg hadde lagt planer for hvor vi skulle, og jeg er forsåvidt glad Bobbie ikke visste det, for da mistenker jeg at hun hadde streika før jeg hadde tatt henne ut av paddocken.

Det er en kjennsgjerning at vi ikke rir så mye på tur. Og de turene vi rir på er som regel ganske korte, og lite intensive. Nå har jeg lenge hatt en plan om å gjøre noe med dette, men så blir det alltid en eller annen (teit unnskyldning) som gjør at det ikke blir noe av.

Det merkes også på Bobbie - på flere måter. Som for eksempel da hun plutselig så en liten plastikkbit som lå i grøftekanten helt i starten på turen. Hun pleier jo å gå og snøfte litt på ting til å begynne med, men når hun fikk øye på denne plastikkbiten, så bråstoppet hun med spissa ører. Tenkte seg om et kvart sekund, rygga fem steg, kasta seg rundt og galopperte noen hopp i andre retningen. Jeg fikk lett stoppet henne og klarte ikke la være å tenke på dette bildet:

Picture
Vi fikk raskt snudd, og med litt klapp og klø, så klarte vi å snøfte oss forbi den grusomt skumle plastikkbiten.
Planen min var å ta henne opp til Ormseter, en seter som ligger ganske bratt opp fra stallen. Det er grusvei og skogsvei i bratte oppoverbakker, og Bobbie skrittet nesten hele veien opp. Til tross for dette var hun relativt sliten da hun kom på toppen. Kondis er vel ikke helt hva AR-hester har mest av, men det får jeg sette i gang og gjøre noe med.

Vel på toppen av Ormseter fortsatte turen vår innover en ny grusvei. En kjempefin vei som innbyr til trav og galopp. Siden jeg kun har ridd denne veien en gang før, og ikke kjenner noe til den, så tenkte jeg at jeg bare fikk ri frem et stykke, snu og ri tilbake. Jeg vet at det går en vei parallelt med den veien på nedsiden
, men jeg visste ikke om noen måte å komme meg ned på, slik at jeg kunne fått en runde.
Picture
Dette er helt grei 17. mai-aktivitet istedetfor å gå i tog.
Vi hadde en liten strekke med trav, og et par galoppfatninger, men det var tydelig at Bobbie kjente på kondisjonen sin, så myke, pinglete meg lot hun få ta det med ro. Plutselig fant Bobbie en traktorvei ned til venstre, og gikk ned der. Jeg tenkte at vi kunne jo alltids prøve og se hvor vi endte opp hen.

Veien tok oss ned til en ny grusvei, som igjen førte oss ned forbi noen hus. Plutselig var vi på en bilvei, og etter litt tenking, så synes jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg valgte å gå oppover bilveien, og vips, så var vi tilbake til Ormseter igjen, slik jeg hadde trodd. Da var det bare å skritte nedover og hjem.
Picture
Siste delen av veien hjem fikk Bobbie av seg bootsa, som hun går med på frambeina, og fikk tusle "naken" hjem. Da vi var noen hundre meter fra stallen tok jeg også av henne hodelaget, dog beholdt jeg tøylene rundt halsen på henne. Jeg tenkte jo ikke så langt som at det nå har begynt å komme opp gress, men hun var faktisk overraskende flink til å bli med meg, og ikke spise.
Picture
Tunga på vei ut - kan jo ikke være foruten den tunga på et bilde i en blogg.
Turen var vellykket, til tross for at Bobbie synes det var nesten litt skummelt slitsomt å gå opp bakkene til Ormseter. Vi får rett og slett ta slike turer flere ganger. Så dårlig kondis skal altså ikke hesten min ha. Heldigvis går hun på (i sitt sakte tempo vel og merke), og med noen små pauser, så virker det som om hun holder motet oppe.
Som vanlig hadde jeg med meg mobilen på turen. 16. mai lasta jeg ned appen "RunKeeper", og jeg har jo ikke forutsetning i det heletatt for å skjønne slike ting, men jeg testa den ut på turen, og sannelig funka den helt supert!

Både Bobbie og
jeg skvatt litt da det mellom fuglekvitter og bekkesus gaulet ut en stemme som fortalte oss at vi hadde gått i fem minutter, hvor langt vi hadde gått og hvor fort vi i gjennomsnitt gikk per kilometer. Damestemmen dukket opp hvert femte minutt, og det var faktisk ganske interessant å høre.

Da vi gikk oppover mot Ormseter gikk Bobbie med en fart på 13 minutter og opp til 50 sekunder per kilometer. På vei ned igjen lå vi derimot i en fart på 12 minutter og 16 sekunder per kilometer i flere kilometer. Ikke akkurat en racer noen av veiene, men morsomt å se at det er en vesentlig forskjell. Og gjennomsnittsfarta vår ble på 13 minutter og 1 sekund per kilometer.

I følge RunKeeper tilbakela vi en strekning på 7,54 kilometer, og vi var ute i 1 time og 38 minutter. Nå skal det sies at jeg glemte å starte den i det vi rei ut fra stallen, så vi var nok ute nærmere 1 time og 45 minutter, men det er nære nok. I tillegg hadde vi en høydeforskjell på 183 meter, så det ble jo litt klatring på frøkna. Med tanke på at Danmarks høyeste fjell er 147 meter høyt, så har vi jo virkelig vært på fjellklatring. 

Ekstra morsomt var det å kikke på kartet i etterkant. Både hvor langt vi hadde gått, med merking per kilometer, og hvor stor stigning vi hadde gått i, samt en grafisk framstilling av farta vår.
Picture
Jeg likte RunKeeper!
En tvers igjennom herlig tur med Trollet, som også fikk litt 17. mai-stemning med sløyfa, men kanskje mest med det lille minuttet med gress som hun fikk spise.
Picture
Siden jeg var opptatt med ridning når togene gikk, så tok Anna Lene og jeg og lagde vårt eget tog litt seinere på ettermiddagen. Praktisk når man har noen å ta av. Vi ble tilsammen 10 par med bein, så det får være godt nok!
Picture
Norne og Anna Lene i tet (selvsagt, Kongen må jo gå først!), Isco, Pronto og jeg danner baktroppen. Hipp-hipp-hurra!
Så blei det en herlig 17. mai-feiring i år også!
1 Comment

Vi KAN jo! 

14/5/2014

1 Comment

 
Roligheten selv har tatt turen innom. Ganske velkommen!
Har de siste dagene hatt en meeeeget bedagelig Bobbie å jobbe med. Såpass bedagelig at selv da vi longerte på utebana i et av spøkelseshjørnene, så måtte jeg løpe rundt sammen med henne for å i det heletatt få henne til å galoppere. Jeg skal ikke klage, altså, men finnes det ingen mellomting?
Ridemessig har jeg valgt å ri inne noen dager, rett og slett bare for å slippe å måtte bekymre meg for spøkelser, eksplosjoner og andre ulumskheter som skulle finne på å dukke opp. Jeg har rett og slett ville fokusere litt på den tekniske ridningen også, og ikke bare det mentale.

Det har heldigvis gått over all forventning, minus en liten barbak-flyvetur. Dog, Bobbie var flink: Hun hadde mange fine fatninger, til tross for at det var en snekker i hallen som hoppet fram og tilbake og banket og styra. Men det blei litt luftig, og at jeg da holdt meg på, uten puta, og kun i kapsun... Nei, jeg imponerer meg selv noen ganger, og balansen må sies å være i orden. Selv om jeg et lite øyeblikk fant rompa mi foran manken på Bobbie.
Picture
Bobbie har fått vært på date med gamlekjæresten Sherlock. Det var to lykkelige vesner, det! Hun liker dem forresten høye (!) og mørke.
PictureBobbies yndlings"greie" for tiden: Å slikke på porten.
Men det har vært mest gode og positive økter den siste tiden, og galoppen har ikke vært noe problem i det heletatt etter den siste luftige barbakturen. I dag da jeg rei var Bobbie alt annet enn fremover, snarere tvert i mot. Jeg smattet og hoiet og husjet, men trulta diltet avsted.

Jeg fattet to galopper som kjentes veldig gode ut - og siden Maren var i hallen sammen med meg måtte jeg spørre om hun kunne filme meg litt, bare for å få se litt hvordan det ser ut når vi ikke leker utskytningsrampe.

De to neste galoppene synes Bobbie var litt i meste laget å be om, så hun var tung som et blylodd, men hey - hun er i det minste på bakken! Jeg må jo bare være fornøyd med det!

Ikke stil, ikke eleganse, men jeg er fortsatt gørstolt! For det første: Vi kan galoppere! For det andre: Vi kan galoppere på venstre hånd! For det tredje: Vi kan galoppere en hel volte på venstrehånd!

Vi skal ikke mange månedene tilbake før det faktisk ikke var mulig. Hvor bare det å fatte venstregalopp var et problem. Nå kan vi det!
Picture
Bobbie sier takk til Maren for dokumentasjon på at hun ikke bare er et flyvende teppe.
Picture
Det beste minuttet (og det var kun et minutt - hilsen hysterisk eier av fettlagrende ponni) i Bobbies målestokk i år!
1 Comment

Hipp-hipp hurra for Bobbie Jo!

7/5/2014

2 Comments

 
Verdens beste ponnitroll har bursdag!
Picture
Er det noe kjent med dette ansiktet, mon tro? Bobbie ca. 10 måneder :)
For åtte år siden kom verdens beste Bobbie Jo til verden. Damen som jeg har tilbragt to år og snart ni måneder sammen med - utforskende i den akademiske ridekunsten.
Picture
Tusen takk til Christine Schade som tilfeldigvis fant og satt samen disse to bildene til meg! Bobbie er fem år på det øverste, og straks åtte på det nederste. Vi kan vel si at det har skjedd litt i kroppen :)
Damen som har lært meg så ufattelig mye.
Damen som har gitt meg så mange smil og lykkelig kiling i magen.
Damen som stadig får meg til å klø meg i hodet.
Damen som alltid gir av seg selv.
Verdens beste Bobbie Jo - gratulerer med dagen!
Picture
2 Comments

Herlig ærlig

3/5/2014

0 Comments

 
Hester snakker ikke, sier du? Det gjelder bare å høre etter. Og noen ganger er ærligheten deres ganske slående.
Noen hendelser står bare mer klar for deg enn andre. Bobbie og jeg hadde en slik hendelse her om dagen etter en økt på utebana. En rimelig luftig en, som sådan.

Jeg vet ikke helt hva som er greia, men Bobbie og utebane har jo vært et litt interessant
tema. Helga etter kurset med Michelle hvor vi hadde litt luftige galoppfatninger, så hadde jeg med meg Bobbie ut på utebana, og vi var der aleine. Utebane + aleine = baluba somregel - denne gangen intet untak. Det eneste som var forskjellig var at denne gangen var jeg fast bestemt på å ikke gi meg. Det er helt greit at jeg er i ubalanse, og at jeg kan jobbe med sitsen min, men det får virkelig være måte på i hvilken grad Bobbie skal si i fra om det på. Og det er også greit at hun har mye energi, men det skal være måte på hvordan den energien får utspring.

Videoen fra kurset er bare barnemat i forhold til hva Bobbie serverte meg av hopp og sprett på utebana, og det var virkelig et guds under at jeg ikke gikk i bakken. Kun med kapsun og pute så var det rimelig interessant, men jeg holdt meg med alt hell på, og vi galopperte. Gang på gang på gang. Vi bukka og spratt og prøvde å stikke og freste rundt.

Men med (en imaginær) ro i magen ba jeg igjen og igjen om galopp, til tross for pysjpopbaluba, helt til jeg etter gud vite hvor mange fatninger, jeg fikk en tilnærmet rolig fatning på høyrehånd, uten bein i alle retninger, og uten en mental eksplosjon. Det gikk godt nok fram, ja, men akseptabelt så lenge alle beina var i bakken.

Følelsen da jeg hoppa av var for det første enorm lettelse i låra mine, som hadde fått seg en rundreise de alldeles ikke er vant med. Det var nesten så jeg skalv. Jeg var grusomt stolt over meg selv som hadde holdt meg på uten å ramle av, og jeg var glad for at Bobbie og jeg kunne avslutte økta med en grei galopp.

Det interessante kom da jeg slapp Bobbie løs, noe jeg alltid pleier å gjøre når vi er ferdig å trene. Vi pleier da å tusle litt rundt sammen, eller eventuelt gå rett til porten og opp i stallen (hvor hun vet det venter eple eller gulrot). Hun fikk en godbit, som hun tok, før hun snudde og gikk.
Hun viste ingen interesse av å være sammen med meg, og gikk heller opp til hjørnet i banen som er opp mot stallen og stod der og kikka. Sniffa litt bæsj og tusla rundt på toppen av banen.
Picture
Uinteressert i meg.
Jeg gikk ned og satte meg ved porten av banen og venta. Hun har pleid å komme før. Jeg ropte på henne, meget bevisst på at hun hørte meg, men hun kom ikke umiddebart, nei. Det tok henne rundt ti minutter å gå de 80 meterne som er banens lengde. Fra toppen og ned til meg.

Nå skal det sies at jeg satt i et hjørne hun synes er litt skummelt, så hun liker ikke gå ned der aleine. Hun kom omtrent ti meter fra meg, der jeg satt og venta, før hun bråsnudde og trava opp igjen til toppen av bana. Jeg kunne ikke stoles nok på til at jeg passet på for spøkelsene i skogen.

Det endte med at jeg måtte gå opp til midten av banen for å møte henne. Da kunne hun, fortsatt etter litt tankevirksomhet, finne meg god nok til å komme til.
Picture
Bobbie kunne komme, men jeg måtte gå og møte henne.
Dagen etter var jeg litt mer forberedt. Sprangsalen var på, og cavemoren var på (sikkerhetsløsninger på høyt plan - heldigvis funker det bra). Planen var bare å få noen galoppfatninger på utebana, men det var en strek i regningen at det var to hester på banen fra før. Jeg var motivert for galopparbeid, men jeg vet at Bobbie er mye roligere når det er andre hester på banen, så det var lite sansynlig med noe baluba siden de andre var der.

I tillegg vet jeg at det at hester går fra Damen er ting som ikke blir satt pris på. Greit nok at jeg ville trene på galopp og baluba, men galopp + forlatt vet jeg kan bli ekstra baluba. Og med mine hysterisk støle lår var jeg ikke helt motivert for det. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg skulle galoppere.

Bobbie var tvers igjennom en stjerne. Hun leet ikke på et øre når de to hesten gikk. Hun fattet galopp på høyre og venstre hånd. Ikke et bukk, ingen ting kunne vippe henne av pinnen. Vi galopperte fatning på fatning på fatning. Det var nesten slik at jeg ikke ville slutte, men det gjelder å gi seg mens man er på topp.
Picture
Det er lov å geipe litt til den tobeinte når hun (for 'nte gang) innser at hester aldri lyver.
Magien skjedde da jeg slapp Bobbie da vi var ferdige. Hun fikk en godbit, som hun pleier. Med forrige dagen godt i minne tuslet jeg oppover mot porten. Bak meg hørte jeg "tass-tass-tass-tass". Med senket hode kom Bobbie tuslende med meg oppover til porten. Som den største selvfølgeligheten i verden. Hun skulle da være med til porten?
Picture
Bli med til porten, ja? Selvsagt!
Det er lite annet å gjøre enn å trekke på smilebåndet. Det er absolutt ikke gøy når Bobbie så tydelig viser at økta ikke har vært kjekk, men samtidig er det veldig deilig den evnen hester har til å leve i nuet og dagen etter var gårsdagen glemt. Vi skulle vært like flinke til det! Jeg kommer virkelig ikke over hvor heldige vi er som får jobbe med disse ytterst tilgivende dyrene. Ha bare i minnet at med denne tilgivenheten følger også et enormt ansvar fra oss mennesker om å ikke misbruke den.
Picture
Bobbie har lært seg å parkere utenfor porten på ridebana. På gode dager tør jeg lukke henne ut av banen uten grime, og hun stopper selv og venter til jeg har lukket porten. Hun får dog grima på når vi skal gå oppover til stallen (bildet er fra en økt på utebana en seinere dag). Flink trolle!
Picture
Takk til Bobbie for at du er herlig ærlig :)
0 Comments

    Bloggen

    Her leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre.
    Ønsker du å lese de bloggene som er litt mer enn hverdagsblogger tar du en titt på fanen "AR-blogger".

    Arkiv

    January 2022
    March 2021
    February 2021
    January 2021
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    January 2020
    April 2019
    March 2019
    January 2019
    November 2018
    September 2018
    August 2018
    July 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    March 2018
    February 2018
    January 2018
    December 2017
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    August 2017
    June 2017
    May 2017
    April 2017
    March 2017
    February 2017
    January 2017
    December 2016
    November 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    July 2016
    June 2016
    May 2016
    April 2016
    March 2016
    February 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    September 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    April 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    December 2014
    November 2014
    October 2014
    September 2014
    August 2014
    July 2014
    June 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    March 2007
    February 2007
    January 2007
    December 2006
    November 2006
    October 2006

    Kategorier

    All
    Abbe
    Akademisk Ridekunst
    Arbeid For Hand
    Bakkearbeid
    Barfot
    Bobbie
    Diverse
    Isco
    Kjøring
    Kurs
    Longering
    Løs
    Løshopping
    Rideøkt
    Sprang
    Teori
    Tur

Proudly powered by Weebly
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt