Bobbie og jeg har vært så heldig å få delta på det ene kurset med Bent Branderup som arrangeres i Norge. Vi har såvidt tenkt i retningen væpnerprøve, uten at jeg helt har turt å slå det sånn veldig fast at vi skulle ta den. Første utfordring ble å bestå bakkearbeid- og longeprøven, men den fikk vi heldigvis unna den første økta.

Planen min var, etter råd fra min gode trener Michelle, å ri andre timen for Bent (vi har to timer lørdag, og én søndag). Jeg skulle ri igjennom noen av momentene, få litt tilbakemeldinger på hva vi kan forbedre, også kjenne etter hvordan Bobbie kjentes ut, før jeg bestemte meg om jeg skulle ta prøven eller ikke på søndag. Så
lørdag andre time "stilte jeg til start", klar for en helt vanlig rideøkt. Og det var også hva det startet som.

Bobbie kikket litt ut av porten, så Bent ba meg stille henne opp slik at hun kunne kikke ut på det hun var interessert i. Siden porten ligger opp mot midtlinja, stilte jeg henne opp på midtlinja, og der starta vi vårt arbeid i holdt. Vi fikk litt tilbakemeldinger fra Bent, og jeg skrittet ut på sporet. I det vi kom ut på sporet, så sier Bent "then take the diagonal".

I det øyeblikket forstod jeg hva som var på gang, og jeg kunne ikke annet enn å kose meg. Etter anvisning fra Bent fikk vi ridd igjennom hele væpnerprogrammet, og til tross for noen feil litt hist og her, så kom vi oss - helt uforberedt igjennom - med et smil!

Det var rett og slett en herlig følelse! Jeg hadde to ting jeg hadde lovet meg selv å tenke på mens jeg rei for Bent, og det var skuldrene mine (utvendig skulder frem og inn!), og tøylene (kortere). Jeg klarte å tenke på skuldrene i større grad enn normalt (uten at de var på plass hele tiden), men tøylene kom jeg først på da jeg fikk se filmen i etterkant. Resten bare fløyt egentlig. Bobbie var en drøm å sitte på - det er noe magisk med disse Bent-kursene. Og bortsett fra en kommentar på Bobbies venstrestilling i traversen, som gir utslag oppover i gangartene, så var resten av prøven fin. Det med venstrehånd er jeg jo meget klar over fra før av, og forventet forsåvidt å få en eller annen kommentar på, så det var helt greit å få bekreftet det igjen.

Så: Hurra! Bestått væpnerprøve, og det helt uten at jeg visste at jeg skulle ta den! Jeg måtte takke Bent for at han hadde latt meg gå igjennom prøven på denne måten. På den måten slapp jeg all nervøsitet, både før og under ridninga. Det førte til at jeg ved flere anledninger kunne smile og kose meg under prøven, og det var bare herlig!

Thea var en engel og knipset bilder under prøven. Under kommer et utvalg av noen riktige og noen litt mer feil, til analysering og læring for meg selv, og forhåpentligvis også noen andre.

Takket være Thea fikk vi også noen knips som er veldig illustrerende av vårt arbeid i holdt. Først: The right way. Bobbie frem og ned i versade i holdt, for så å flytte vekten bak på hovedsakelig innvendig bakbein, og dermed få innvendig hofte frem og ned. Det er akkurat dette arbeidet som er så uhyre kult! Hesten kan lære seg å flytte vekten rundt om i kroppen sin uten å flytte beina.

Til høyre (uten at jeg forstår det, det er jo den siden som er enklest å jobbe med), så gjør Bobbie det her veldig ofte feil ved at hun i stedetfor å føre vekten bak til innvendig ben, så fører hun den bak til utvendig. Dette kuset intet unntak. Se hvordan hoften svinger ut istedetfor å svinge inn når jeg tar henne tilbake i samling. Så slik skal det altså ikke gjøres.

Selv er jeg også mye mindre med i kroppen her - kan kanskje ha en sammenheng? Lærerikt å se og tenke over!

Nok nerding fra min side.

Kort oppsummert: Jeg stod på væpnerprøven! Og jeg visste ikke at jeg skulle ta den en gang!

Det ville si en deilig kveld hvor jeg bare kunne glede meg til søndagens ridetime. Der ville jeg forhåpentligvis få tid og mulighet til å stille spørsmål ved ting jeg ikke helt har fattet når jeg trener hjemme, og ingen ting var bedre enn det!

Jeg må også få nevne alle gratulasjonene, klemmene og de utrolig varme ordene jeg fikk etter timen, det var så hyggelig! Så tusen takk alle sammen!

Og igjen: Tusen takk til Michelle som så stødig har tatt Bobbie og meg igjennom denne reisen, og som skal følge oss videre på reisen. På den rosa skyen, for det var virkelig hva den var etter lørdagens to økter!

Jeg var enkelt og greit:
High on horses!

Bobbie og jeg har vært så heldige å få delta på det ene årlige kurset med Bent Branderup i Norge. Det ble en større opptur enn jeg hadde trodd. 

Den første timen for Bent visste jeg hva som skulle skje, og i det jeg kom inn i hallen sa Bent at "det var så deg som skulle ta en prøve". Han snakket altså om bakkearbeid- og longeringsprøven som er den første av prøvene man viser innen den akademiske ridekunsten. Prøvene man tar innen AR er en slags godkjenning på at du evner å utdanne din egen hest. Det var denne første prøven jeg skulle forsøke meg på.

Bent skrudde av mikrofonen, satte seg ned i stolen sin, også gikk jeg bare i gang med arbeidet mitt.

Tusen takk til Anna Lene for å ha filmet hele prøven! Og tusen takk til Thea som har tatt de fine bildene!

Det er mange ting jeg selv ser som kunne vært bedre og annerledes. Spesielt i den første galoppen kunne vi begge vært mye bedre. Jeg burde for eksempel brutt og forsøkt å fatte en gang til. Hun er alltid litt ekstra daff på første fatning (så sant hun ikke har inhalert litt flybensin først vel og merke).

Allikevel avsluttet vi med "Bestått - uten kommentar" fra Bent. Det vil på ingen måte si at det var perfekt og at det ikke er ting vi kan og skal jobbe videre med. Men jeg skal ærlig innrømme at det var fantastisk å få den bekreftelsen. Bekreftelsen på at det arbeidet vi har gjort sammen til nå er bygd på en god basic. Jo bedre basic vi har, jo bedre kan vi bli!

Og for min og Bobbies basic som førte til en bakkearbeid- og longeprøve uten kommentar fra Bent, har jeg ingen andre å takke enn min godeste Michelle og min tid på Enggården i Danmark!

Første økt ble enkelt og greit en herlig opplevelse!

Følg med for blogg fra den andre timen - den ble en større overraskelse enn jeg hadde trodd!

Bent Branderup hadde som vanlig sin velkjente teori under kurset han hadde her i månedsskiftet mai/juni. Teorien er i grunnen den samme hvert år. Det bygger jo på den samme "enkle" stigen. Men hvert år er det en liten annen vri, noen ekstra detaljer, litt mer forståelse. Og ikke minst: For hvert år har jeg et år ekstra med egen utvikling og forståelse! Derfor er teorien alltid like lærerik og inspirerende.

Her er det bare å henge med. Under følger del én av to.

Og med de setningene burde det være noe å gruble på frem til neste del kommer. Om naturen, respekt, følelser og det levende speilet.

Oppladningen i dag bestod av en liten rideøkt i hallen, hvor Bobbie imponerte stort! Ikke helt 100 prosent på alt det ridetekniske, men med et fulldrevent snekkerverksted (spikerpistol, hamring, hvinende skruing og en kappsag som gikk i tide og utide, pluss materialer som ble bært hit og dit, og to som jobbet) på andre siden av vantet i hallen, så var jeg bare utrolig glad for at frøkna ikke skvatt en eneste gang. I vinter skvatt hun en halv langside om noen gikk inn døra i hallen.

Nå hadde vi såpass ro at vi faktisk fikk ridd både skritt, trav og galopp, og det helt uten noe bukk og sprett. Herlig! Noe rideteknisk er det alltid å plukke på, men det er jo også derfor vi skal på kurs - vi skal bli bedre!

Nå skal jeg ikke få forhåpningene for høyt opp, for jeg kjenner Bobbie såpass godt nå at jeg vet det ikke skal mye til for å antenne frøken Fryd, men om ikke annet, så reiser jeg til Gunnerud med en enorm og ærlig ro i magen, fordi Bobbie har vært så fin den siste tiden! Og at jeg har den ærlige roen selv er i alle fall ingen negativ ting!

Maren var igjen en superengel og tok noen bilder av oss i dag. Så slik ser vi ut siste økta hjemme, før vi skal i ilden for mesteren selv.

Tok med Bobbie opp i stallen, salte av, spylte hun litt mellom puppene og litt lett over ryggen og satt hun ut i paddocken etter litt gressing. Der fikk hun noen høystrå og gomle på, også var planen at jeg skulle bli med ned på utebanen en liten tur sammen med Maren, og at jeg kunne ta litt bilder.

I det Maren står og saler på observerer jeg i øyekroken at Bobbie knekker sammen i frambeina, men ombestemmer seg så, og reiser seg opp igjen. Jeg klør meg i hodet. Forsøkte hun akkurat å rulle - igjen?

Siden Maren skulle ned med Birdie, og jeg visste det ikke var noen andre nede på utebana tenkte jeg at jeg måtte prøve noe litt interessant, så jeg hentet Bobbie igjen fra paddocken og tok hun med meg ned på utebana og slapp henne, mens Maren rei.

Hva tror du skjedde? Sånn omtrent ett minutt etter vi hadde kommet inn på bana:

Ikke er hun redd for snekkere bak vantet, og nå hun har begynt å rulle. Si meg, hvor er ponnien min, og hvilken frøken er dette?

Må gudene vite hva som skjer, men ingen ting gleder meg mer enn at Bobbie i sitt åttende år endelig har funnet ut at det er helt hestelig normalt å ta seg en rull. Søteste Damen!

(det hadde dog ikke gjort noe at min - til nå - rene frøken kunne ventet til etter Bent-kurset med å innse at rulling er kult. Nå må jeg jo pusse henne også...)

Så igjen: En helt herlig hestedag i stallen. Kunne ikke bedt om bedre oppladning til kurs. Jeg er nøktern optimist og håper det er noe av den samme Bobbie jeg har hatt de siste dagene, som blir med meg på kurs. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe annet. Men skulle jeg få med den andre, litt mer eksplosive Bobbie, så vet jeg at det går bra det også!

Nå gleder jeg meg til en fantastisk helg med ny kunnskap, lærdom og ikke minst møte med mange herlige mennesker og hester! Ønsk oss lykke til!

Brukte treningsøkta i dag på å gå igjennom bakkearbeids- og longeprøven med Bobbie, noe som gikk veldig fint. Maren var veldig snill og filma oss, så det skal studeres nøye før helga. Men longeringa var ikke det viktige i dag. Det som skjedde etterpå var så mye, mye bedre!

Siden Maren var snill å filme meg, så sa jeg at jeg kunne filme henne litt også. Jeg tok med meg en bruskasse ut på ridebana og satte meg på den, mens jeg filmet Maren som rei. Bobbie var et lite "irriterende" kosetroll som hang over meg, og da hun etterhvert forstod at hun ikke blei klødd foran, så prøvde hun å snu rompa til meg for å bli klødd på bakbeina. Hun stod med bakbeina helt oppi meg der jeg satt på kassa og filma, men jeg klødde ikke på henne - jeg var litt opptatt med å filme.

Etter vi hadde sitti og stått sånn en god stund, antagelig noen minutter, så snur Bobbie seg og stiller seg rett ved siden av meg. Hun graver tre ganger med frambeinet, noe hun sånnsett ikke pleier å gjøre, men jeg tenkte at hun hadde vel funnet noe som luktet spennende.

Før jeg får sukk for meg ligger Bobbie nede på ridebanen og ruller av hjertens lyst!

Jeg måtte hive meg opp fra bruskassa, ta den i løpet, og kaste meg unna i tilfelle hun rulla rundt. Da hadde hun landa oppå meg.

Javel, tenker kanskje du - hva er uvanlig med en rullende hest?

Jo, følgende: På de 2,5 åra jeg har hatt Bobbie har jeg ALDRI sett hun rulle (ok, det er en løgn - hun har rulla én gang, da hadde hun kolikk). Jeg har sagt til alle på stallen at om de ser Bobbie rulle må de ringe meg umiddelbart, for da har hun kolikk. Med andre ord: Bobbie ruller ikke!

Selv Anna Lene, som har eid henne siden hun var to år (hun er nå åtte) har sagt at Bobbie ikke er en hest som ruller seg. De gangene Anna Lene har hatt med Bobbie på utstilling har hun vasket henne og kunne sette henne rett ut med full sikkerhet på at hun ikke ruller. Jeg har jo selv sluppet en dryppende våt Bobbie i ridehallen og hun har hatt sååå lyst, men ikke gjort det.

Også nå! Helt plutselig. Helt uforberedt. Ikke var hun svett, ikke våt, og nei, hun har heller ikke kolikk. Det kom bare som så lyn fra klar himmel. Plutselig fant hun bare ut at hun skulle rulle. Nesten rett oppå meg!

At hun i det heletatt ruller var jo utrolig artig å se, men at hun gjør det i en situasjon når hun er sammen med meg, og ikke minst så tett oppå meg - lykke! =D

Og det morsomme? I det jeg forstod at hun faktisk tenkte seg å rulle (noe det tok litt tid før jeg forstod - jeg er jo ikke vant til denslags), så jeg skrudde på kameraet jeg satt med i hendene og fikk filmet både flukten min, og RulleBobbie!

Åh, jeg kommer bare ikke over hvor utrolig overraska og glad jeg ble over noe slikt. Helt merkelig!

Etter rullinga ble vi stående en stund til, og da måtte jeg jo bare kose litt på Bobbie. Så under følger kosedokumentasjon med verdens beste BobbieJo! Takk Maren, for bildene :)

Noen "optimal" oppladning til Bent-kurs får vi vel aldri, og godt nok forberedt blir vi nok heller aldri. Det gikk litt feil retning under forrige Michellekurs, da Bobbie eksploderte litt i galoppen, og siden da, så har vi hatt litt eksplosjonsproblemer i tide og utide. Nå virker det dog som om vi har fått det bedre og bedre under kontroll, men det har også gått ut over annen planlagt jobbing. Så at vi er noe godt forberedt skal jeg ikke påstå, men vi har kommet oss langt på noen områder som ikke går på det rent ridetekniske. Så vi kan ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer!

Når det er sagt, så hadde jeg allikevel en av de bedre øktene med Bobbie på lenge i dag. Det er litt morsomt, for i går tenkte jeg at det i grunnen er lengesiden jeg har hatt en økt hvor jeg virkelig har følt meg glad etter økta. Sånn virkelig, ordentlig glad liksom. Sånn kile-i-magen-glad. Det er nok akkurat like mye, om ikke mer, min feil enn noen andres feil, men Bobbie er jo en liten drømmedame, og fikser det for meg.

I dag rei vi i hallen med Maren og Birdie ganske tidlig på morgenen. På andre siden av vantet drev stalleieren med krafse og jobba. Og lyder på andre siden av vantet, som Bobbie ikke ser, er noe hun normalt reagerer ganske kraftig på. Ikke i dag. At job-mannen kom kjørende inn tre-fire ganger i løpet av økta reagerte hun heller ikke på. Og den ene gangen jeg kjente at hun krøllet bakparten under seg for å fortsette fram i et byks, da bare stoppet hun.

Det var så deilig å kjenne. Det er ordentlig lengesiden jeg virkelig har kunne slappe av på henne, men det kunne jeg i dag, og med det resultatet at hun var en liten formbar smørklump under meg. Versadene som har manglet den siste tiden kom på plass så fort jeg kom meg på plass, og traversen sitter uten problemer. Vendingene er der når jeg får magen min fram i bevegelsesretningen og ikke blir hengende etter.

I trav var hun litt kort, men hun gjorde det hun skulle, selv om versadene er tunge og vanskelige. Jeg red igjennom noen momenter av væpnerprøven i trav, og hun går dem greit, selv om jeg roter litt. Særlig samling i versade - ouff, synes Bobbie! De diagonale traversene i trav kommer seg, men generelt sett det å gå fram i trav synes Bobbie er noe reinspikka tull. Så vi hadde en diagonal og en langside i litt framovertrav, og overraskende nok, når hun først kom inn i det moduset, så var hun utrolig fin. Og jeg klarte samtidig å sitte på henne hele veien. God følelse!

Galoppen var vi innom en gang på hver hånd bare for å ha gjort det, og Bobbie galopperer nå volte både i høyre og venstregalopp uten noe tull. Bank i bordet.

Avslutta så med en liten samling i trav langs sporet, og guuud - the feeling. Ikke at jeg vet hvordan det skal føles eller se ut, men magenfølelsen sier at vi der nærmer oss tett på de halve stegene. Godfølelse! Ordentlig godfølelse! Og hele økta rei vi på cavemoren! Setet begynner å fungere bare bedre og bedre, og Bobbie er så flink!

Ellers har jeg brukt deler av den siste tiden på å skremme livet av Bobbie ved å gå inn i paddocken hennes med en strømtråd. Siden sjefen og paddockvenninne Lyra har fått sko på beina, og jeg ikke tør risikere noe før Bentkurset, så har vi skilt de to frøknene - med strømtråd. Jeg bar strømtråden inn i paddocken, og Bobbie kom for å hilse. Hun så det ikke før det var for seint, og kom nær strømtråden. Ikke det at det var strøm i den, det veit jeg jo - jeg holdt i den, men Bobbie flippet totalt. Helt hysterisk, og jeg fikk skylda for at Bobbie hadde fått strøm(tråd på seg). Hun var hysterisk redd meg resten av dagen, og de første minuttene fikk jeg ikke komme nær henne en gang. Såpass ille at hun sparket etter meg av redsel. Fikk overtalt henne til at jeg ikke var livsfarlig med noen godbiter og litt klø på utvalgte steder.

Da jeg dagen etterpå fikk for meg at jeg skulle legge meg ned i halmkrybba til Bobbie holdt øynene hennes på å sprette ut av hodet hennes, men med litt godsnakk og godbiter, så kunne hun etterhvert komme litt nærme. Det endte med en kløstund av dimensjoner, og en tobeint totalt dekt av pels. Dagens visdomsord ble: "Ligg ei under en hakerøytende hest og klø den på røytepunktet!". Eller noe slikt. Koselig var det iallefall!

I dag fikk jeg også opp noe jeg har tenkt på en lang stund, og som jeg er fryktelig spent på om fungerer eller ikke. Bobbie får etter en ganske kraftig reaksjon på gress i fjor sommer, ikke lov å gå på beite i år. Det skjærer meg langt og dypt og inderlig inn i hjerterota at frøkna ikke skal få nye beitelivet, men når hun blir syk, mulig dødssyk av å gå på beite, så har jeg ikke noe valg. Paddocklivet blir da Bobbies liv i sommer, og jeg har så langt som mulig prøvd de siste ukene å ha henne ute om natta også. Er ikke noe poeng å ha henne inne i boks når det er så fint vær ute.

Det eneste som bekymrer meg har vært tilgangen til ly. Bobbie har alltid vært en "værpyse", og trives best under tak når det har vært uhyggelig vær. I tillegg har jeg hatt dårlig samvittighet for å la Bobbie stå uten tilgang på skygge når sola steiker som verst.

Takket være mine fantastiske (nevnte jeg det tydelig nok: FANTASTISKE!) stalleiere på Aalerud, så har jeg med tre gjerdestolper og litt strømtråd, fått lagd den fineste lille "miniutegangen" til Bobbie! Det har seg slik at Bobbies paddock ligger rett ved enden på uteboksene. Og på den enden så er det litt ekstra tak. Der har jeg til nå fått oppbevare en halmball. Men litt tankevirksomhet den siste tiden har resultert i at Bobbie nå har fått tak i paddocken sin!

Om hun blir å bruke det? Aner ikke! Men nå har hestemammahjertet mitt litt bedre samvittighet både i øsende regn og i strålende sol. Nå har hun litt le.

Hun står litt mer "aleine" når hun er nede under taket, og det kan nok være en avgjørende faktor på om hun vil bruke det eller ikke. Men jeg får bare se det an. Uansett hva, så føler jeg meg ganske sikker på at hun kommer til å bruke halmen som toalett. Det er jo bare typisk.

Det blir en liten prøveperiode for å se hva som funker og ikke, så får vi ta og gjøre noen justeringer etterhvert som jeg ser hva hun foretrekker. Store plassen er det ikke der, men det er bedre enn ingenting!

Jeg håper etterhvert i løpet av sommeren (forhåpentligvis så fort som mulig) at vi får en paddockkompis som går godt nok med henne til at de kan dele området. Veldig stusselig om hun skal stå aleine i hele sommer også. Paddockvenninne Lyra skal jo på beite, så hun blir borte noen måneder. Det blir nok en løsning på det!

Og inntil videre håper jeg at Bobbie tar i bruk sitt nye tak!

Så mens jeg har god samvittighet for at Bobbie nå har en mulighet til ly (igjen TAKK til de fantastiske stalleierne på Aalerud!), så kan jeg bruke tiden på å sy sammen en fornuftig rekkefølge til longeringsprøven jeg forhåpentligvis blir å ta på Bentkurset. Best å være ute i god tid - ehm..

Jeg skal prøve å oppdatere litt hvordan det går denne uka. Om de aller, aller siste forberedelsene til kurset, og om den fornuftige og rolige Bobbie har kommet for å bli (bank i bordet). Og ikke minst - om min vanskeligste avgjørelse akkurat nå: Skal jeg ri på cavemoren, eller skal jeg ri med bitt på kurset???

Norne fikk gå litt sammen med Isco og Pronto på selveste 17. mai. De har møttes før, og det er den samme historien som utspiller seg. Isco synes Norne er litt spennende, og vil gjerne hilse. Pronto synes Norne er den største dusten i hele verden, og bestekameraten Isco skal absolutt ikke få hilse på (og i verste fall: bli venn med) Norne. Norne selv har sin oppfatning av saken.

Med strålende sol fra blå himmel, litt vind og fuglekvitter var jeg i stallen klokka ni på morgenen. Bobbie hadde allerede spist opp frokosten sin, og etter en grundig børst og påsaling tuslet vi ut på tur. Jeg hadde lagt planer for hvor vi skulle, og jeg er forsåvidt glad Bobbie ikke visste det, for da mistenker jeg at hun hadde streika før jeg hadde tatt henne ut av paddocken.

Det er en kjennsgjerning at vi ikke rir så mye på tur. Og de turene vi rir på er som regel ganske korte, og lite intensive. Nå har jeg lenge hatt en plan om å gjøre noe med dette, men så blir det alltid en eller annen (teit unnskyldning) som gjør at det ikke blir noe av.

Det merkes også på Bobbie - på flere måter. Som for eksempel da hun plutselig så en liten plastikkbit som lå i grøftekanten helt i starten på turen. Hun pleier jo å gå og snøfte litt på ting til å begynne med, men når hun fikk øye på denne plastikkbiten, så bråstoppet hun med spissa ører. Tenkte seg om et kvart sekund, rygga fem steg, kasta seg rundt og galopperte noen hopp i andre retningen. Jeg fikk lett stoppet henne og klarte ikke la være å tenke på dette bildet:

Vi fikk raskt snudd, og med litt klapp og klø, så klarte vi å snøfte oss forbi den grusomt skumle plastikkbiten.

Vi hadde en liten strekke med trav, og et par galoppfatninger, men det var tydelig at Bobbie kjente på kondisjonen sin, så myke, pinglete meg lot hun få ta det med ro. Plutselig fant Bobbie en traktorvei ned til venstre, og gikk ned der. Jeg tenkte at vi kunne jo alltids prøve og se hvor vi endte opp hen.

Veien tok oss ned til en ny grusvei, som igjen førte oss ned forbi noen hus. Plutselig var vi på en bilvei, og etter litt tenking, så synes jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg valgte å gå oppover bilveien, og vips, så var vi tilbake til Ormseter igjen, slik jeg hadde trodd. Da var det bare å skritte nedover og hjem.

Siste delen av veien hjem fikk Bobbie av seg bootsa, som hun går med på frambeina, og fikk tusle "naken" hjem. Da vi var noen hundre meter fra stallen tok jeg også av henne hodelaget, dog beholdt jeg tøylene rundt halsen på henne. Jeg tenkte jo ikke så langt som at det nå har begynt å komme opp gress, men hun var faktisk overraskende flink til å bli med meg, og ikke spise.

Turen var vellykket, til tross for at Bobbie synes det var nesten litt skummelt slitsomt å gå opp bakkene til Ormseter. Vi får rett og slett ta slike turer flere ganger. Så dårlig kondis skal altså ikke hesten min ha. Heldigvis går hun på (i sitt sakte tempo vel og merke), og med noen små pauser, så virker det som om hun holder motet oppe.

Som vanlig hadde jeg med meg mobilen på turen. 16. mai lasta jeg ned appen "RunKeeper", og jeg har jo ikke forutsetning i det heletatt for å skjønne slike ting, men jeg testa den ut på turen, og sannelig funka den helt supert!

Både Bobbie og jeg skvatt litt da det mellom fuglekvitter og bekkesus gaulet ut en stemme som fortalte oss at vi hadde gått i fem minutter, hvor langt vi hadde gått og hvor fort vi i gjennomsnitt gikk per kilometer. Damestemmen dukket opp hvert femte minutt, og det var faktisk ganske interessant å høre.

Da vi gikk oppover mot Ormseter gikk Bobbie med en fart på 13 minutter og opp til 50 sekunder per kilometer. På vei ned igjen lå vi derimot i en fart på 12 minutter og 16 sekunder per kilometer i flere kilometer. Ikke akkurat en racer noen av veiene, men morsomt å se at det er en vesentlig forskjell. Og gjennomsnittsfarta vår ble på 13 minutter og 1 sekund per kilometer.

I følge RunKeeper tilbakela vi en strekning på 7,54 kilometer, og vi var ute i 1 time og 38 minutter. Nå skal det sies at jeg glemte å starte den i det vi rei ut fra stallen, så vi var nok ute nærmere 1 time og 45 minutter, men det er nære nok. I tillegg hadde vi en høydeforskjell på 183 meter, så det ble jo litt klatring på frøkna. Med tanke på at Danmarks høyeste fjell er 147 meter høyt, så har vi jo virkelig vært på fjellklatring. 

Ekstra morsomt var det å kikke på kartet i etterkant. Både hvor langt vi hadde gått, med merking per kilometer, og hvor stor stigning vi hadde gått i, samt en grafisk framstilling av farta vår.

En tvers igjennom herlig tur med Trollet, som også fikk litt 17. mai-stemning med sløyfa, men kanskje mest med det lille minuttet med gress som hun fikk spise.

Siden jeg var opptatt med ridning når togene gikk, så tok Anna Lene og jeg og lagde vårt eget tog litt seinere på ettermiddagen. Praktisk når man har noen å ta av. Vi ble tilsammen 10 par med bein, så det får være godt nok!

Så blei det en herlig 17. mai-feiring i år også!

Har de siste dagene hatt en meeeeget bedagelig Bobbie å jobbe med. Såpass bedagelig at selv da vi longerte på utebana i et av spøkelseshjørnene, så måtte jeg løpe rundt sammen med henne for å i det heletatt få henne til å galoppere. Jeg skal ikke klage, altså, men finnes det ingen mellomting?

Ridemessig har jeg valgt å ri inne noen dager, rett og slett bare for å slippe å måtte bekymre meg for spøkelser, eksplosjoner og andre ulumskheter som skulle finne på å dukke opp. Jeg har rett og slett ville fokusere litt på den tekniske ridningen også, og ikke bare det mentale.

Det har heldigvis gått over all forventning, minus en liten barbak-flyvetur. Dog, Bobbie var flink: Hun hadde mange fine fatninger, til tross for at det var en snekker i hallen som hoppet fram og tilbake og banket og styra. Men det blei litt luftig, og at jeg da holdt meg på, uten puta, og kun i kapsun... Nei, jeg imponerer meg selv noen ganger, og balansen må sies å være i orden. Selv om jeg et lite øyeblikk fant rompa mi foran manken på Bobbie.

Men det har vært mest gode og positive økter den siste tiden, og galoppen har ikke vært noe problem i det heletatt etter den siste luftige barbakturen. I dag da jeg rei var Bobbie alt annet enn fremover, snarere tvert i mot. Jeg smattet og hoiet og husjet, men trulta diltet avsted.

Jeg fattet to galopper som kjentes veldig gode ut - og siden Maren var i hallen sammen med meg måtte jeg spørre om hun kunne filme meg litt, bare for å få se litt hvordan det ser ut når vi ikke leker utskytningsrampe.

De to neste galoppene synes Bobbie var litt i meste laget å be om, så hun var tung som et blylodd, men hey - hun er i det minste på bakken! Jeg må jo bare være fornøyd med det!

Ikke stil, ikke eleganse, men jeg er fortsatt gørstolt! For det første: Vi kan galoppere! For det andre: Vi kan galoppere på venstre hånd! For det tredje: Vi kan galoppere en hel volte på venstrehånd!

Vi skal ikke mange månedene tilbake før det faktisk ikke var mulig. Hvor bare det å fatte venstregalopp var et problem. Nå kan vi det!

For åtte år siden kom verdens beste Bobbie Jo til verden. Damen som jeg har tilbragt to år og snart ni måneder sammen med - utforskende i den akademiske ridekunsten.

Damen som har lært meg så ufattelig mye.
Damen som har gitt meg så mange smil og lykkelig kiling i magen.
Damen som stadig får meg til å klø meg i hodet.
Damen som alltid gir av seg selv.
Verdens beste Bobbie Jo - gratulerer med dagen!

Noen hendelser står bare mer klar for deg enn andre. Bobbie og jeg hadde en slik hendelse her om dagen etter en økt på utebana. En rimelig luftig en, som sådan.

Jeg vet ikke helt hva som er greia, men Bobbie og utebane har jo vært et litt interessant tema. Helga etter kurset med Michelle hvor vi hadde litt luftige galoppfatninger, så hadde jeg med meg Bobbie ut på utebana, og vi var der aleine. Utebane + aleine = baluba somregel - denne gangen intet untak. Det eneste som var forskjellig var at denne gangen var jeg fast bestemt på å ikke gi meg. Det er helt greit at jeg er i ubalanse, og at jeg kan jobbe med sitsen min, men det får virkelig være måte på i hvilken grad Bobbie skal si i fra om det på. Og det er også greit at hun har mye energi, men det skal være måte på hvordan den energien får utspring.

Videoen fra kurset er bare barnemat i forhold til hva Bobbie serverte meg av hopp og sprett på utebana, og det var virkelig et guds under at jeg ikke gikk i bakken. Kun med kapsun og pute så var det rimelig interessant, men jeg holdt meg med alt hell på, og vi galopperte. Gang på gang på gang. Vi bukka og spratt og prøvde å stikke og freste rundt.

Men med (en imaginær) ro i magen ba jeg igjen og igjen om galopp, til tross for pysjpopbaluba, helt til jeg etter gud vite hvor mange fatninger, jeg fikk en tilnærmet rolig fatning på høyrehånd, uten bein i alle retninger, og uten en mental eksplosjon. Det gikk godt nok fram, ja, men akseptabelt så lenge alle beina var i bakken.

Følelsen da jeg hoppa av var for det første enorm lettelse i låra mine, som hadde fått seg en rundreise de alldeles ikke er vant med. Det var nesten så jeg skalv. Jeg var grusomt stolt over meg selv som hadde holdt meg på uten å ramle av, og jeg var glad for at Bobbie og jeg kunne avslutte økta med en grei galopp.

Det interessante kom da jeg slapp Bobbie løs, noe jeg alltid pleier å gjøre når vi er ferdig å trene. Vi pleier da å tusle litt rundt sammen, eller eventuelt gå rett til porten og opp i stallen (hvor hun vet det venter eple eller gulrot). Hun fikk en godbit, som hun tok, før hun snudde og gikk. Hun viste ingen interesse av å være sammen med meg, og gikk heller opp til hjørnet i banen som er opp mot stallen og stod der og kikka. Sniffa litt bæsj og tusla rundt på toppen av banen.

Jeg gikk ned og satte meg ved porten av banen og venta. Hun har pleid å komme før. Jeg ropte på henne, meget bevisst på at hun hørte meg, men hun kom ikke umiddebart, nei. Det tok henne rundt ti minutter å gå de 80 meterne som er banens lengde. Fra toppen og ned til meg.

Nå skal det sies at jeg satt i et hjørne hun synes er litt skummelt, så hun liker ikke gå ned der aleine. Hun kom omtrent ti meter fra meg, der jeg satt og venta, før hun bråsnudde og trava opp igjen til toppen av bana. Jeg kunne ikke stoles nok på til at jeg passet på for spøkelsene i skogen.

Det endte med at jeg måtte gå opp til midten av banen for å møte henne. Da kunne hun, fortsatt etter litt tankevirksomhet, finne meg god nok til å komme til.

Dagen etter var jeg litt mer forberedt. Sprangsalen var på, og cavemoren var på (sikkerhetsløsninger på høyt plan - heldigvis funker det bra). Planen var bare å få noen galoppfatninger på utebana, men det var en strek i regningen at det var to hester på banen fra før. Jeg var motivert for galopparbeid, men jeg vet at Bobbie er mye roligere når det er andre hester på banen, så det var lite sansynlig med noe baluba siden de andre var der.

I tillegg vet jeg at det at hester går fra Damen er ting som ikke blir satt pris på. Greit nok at jeg ville trene på galopp og baluba, men galopp + forlatt vet jeg kan bli ekstra baluba. Og med mine hysterisk støle lår var jeg ikke helt motivert for det. Men jeg hadde ikke noe valg, jeg skulle galoppere.

Bobbie var tvers igjennom en stjerne. Hun leet ikke på et øre når de to hesten gikk. Hun fattet galopp på høyre og venstre hånd. Ikke et bukk, ingen ting kunne vippe henne av pinnen. Vi galopperte fatning på fatning på fatning. Det var nesten slik at jeg ikke ville slutte, men det gjelder å gi seg mens man er på topp.

Magien skjedde da jeg slapp Bobbie da vi var ferdige. Hun fikk en godbit, som hun pleier. Med forrige dagen godt i minne tuslet jeg oppover mot porten. Bak meg hørte jeg "tass-tass-tass-tass". Med senket hode kom Bobbie tuslende med meg oppover til porten. Som den største selvfølgeligheten i verden. Hun skulle da være med til porten?

Det er lite annet å gjøre enn å trekke på smilebåndet. Det er absolutt ikke gøy når Bobbie så tydelig viser at økta ikke har vært kjekk, men samtidig er det veldig deilig den evnen hester har til å leve i nuet og dagen etter var gårsdagen glemt. Vi skulle vært like flinke til det! Jeg kommer virkelig ikke over hvor heldige vi er som får jobbe med disse ytterst tilgivende dyrene. Ha bare i minnet at med denne tilgivenheten følger også et enormt ansvar fra oss mennesker om å ikke misbruke den.