Isco er jo egentlig en veldig stolt kjøreponni, men det er sjeldent vi orker å sette opp så masse for oss selv, så det blir mest dressurkjøring på oss. Det er også veldig artig, men det blir noe ekstra når man får testet dressuren mellom kjegler. Vi er så heldige at vi har mange forskjellige miljøer på stallen, blant annet holder Maria Henriksson - årets kjøretrener, til hos oss. Nå er ikke akkurat Isco og jeg noen satsende ekvipasje, så dressuren pusler vi mest med for oss selv, men når disse flinke kuskene har treningshelger benytter vi oss av muligheten til å hive oss med på den morsomme delen, og denne gangen ble det presisjon. 

Isco fikk sin sedvanlige oppvarming uten meg i vogna, før vi satte i gang og trave forsiktig mellom kjeglene til oppvarming. Første runden vi kjørte startet vi i lett trav, før vi fant et litt mer turbotrav, og etter hvert turte jeg å be om galoppen. Han er så smørmyk og lett å kjøre at det var null problem å galoppere gjennom banen. Første runden vår ble en tid på 2,07, med litt rot på kjøreveiene fra kuskens side. Jeg skjerpet oppmerksomheten til runde to, og der kom vi oss til port nummer 14 av 16 før jeg totalt feilberegna og holdt på å styre den stakkars lille Isco rett over kjegla. Det var noe med å bruke blikket... Det ble bråstopp, så vi satset på at tredje og siste runde ville gå enda bedre. Han fikk velfortjente pauser mellom hver runde, og da vi skulle ut på tredje hadde jeg sittet noen minutter og pugget veien, særlig de stedene jeg kjørte feil på første og andre runde. Man gidder da ikke gjøre samme feil to ganger. ​

Det resulterte i at vår tredje og siste runde ble seende slik ut:

Den runden tok vi på 1,50, og "persa" med 17 sekunder fra første runden! Han var pittelitt sliten på den siste runden, men alt i alt var jeg overrasket over hvor flink han var å tenke fram selv. Han har blitt mye mer trygg på galoppen i vogna, også skal vi bare utvikle den enda mer framover. Kondisen begynner også absolutt å komme seg, og han blir stadig bedre til å gjøre naturlige bytter. I blant blir det litt kryssgalopp, særlig fra høyre til venstre, men alt i alt så er jeg så veldig stolt av den lille kula. Gleder meg bare masse til å kjøre han mer framover, og blir det nye kjøretreninger på stallen med presisjon og maraton, så melder Isco og jeg oss på. Vi er klare for nye utfordringer, og inntil da skal kusken trene på å se opp og fram, planlegge veien, ikke smatte for mye, og bruke noen flere minutter på å være litt ekstra stolt av den lille pelsdotten ♥ 

Jeg har alltid hatt inntrykk av at jeg har vært flink til å bære hodet mitt ganske greit når jeg rir. Det har jeg også sett på bilder. Jeg bøyer ikke hodet ned, men blikket mitt... Selv om hodet balanserer sånn tålelig greit på toppen av kroppen, er blikket mitt så godt som alltid ned. Jeg tror jeg kan gjenskape hvert eneste hårstrå i manen til Bobbie, for den har jeg studert nøye. Veldig nøye!

​Jeg er nemlig en av dem. En av dem som ser ned når jeg rir. Og jeg vet vi er flere. Mange. I det siste har jeg prøvd noe veldig skummelt, og noe veldig uvant. Jeg har i blant løftet blikket mens jeg rir. Foreløpig er det litt skummelt, så jeg faller rask tilbake til den gamle, trygge (og selvsagt veldig fine) manen til Bobbie. Allikevel har jeg fått noen aha-opplevelser når jeg har turt å kikke litt opp, og for å minne meg selv (og kanskje andre) på hvor lurt, viktig og mye bedre det er å se opp enn ned, så samler jeg opp alle de positive effektene jeg har kjent av å se opp.

• Vi starter med det åpenlyse: Du ser hvor du rir! Alltid en fordel.
• Du slipper å ri ned medryttere.
• Når du ser hvor du rir er det mye lettere å planlegge hvor du skal ri. Planlegging gjør at du får mye større struktur i treningen og merker om hesten faller inn/ut. Du får raskere korrigert hesten når den faller ut av rammen, fordi du har en plan på hvor den rammen skal være. Resultatet er at du rir mer konsekvent og at hesten lærer fortere. 
• Du får en bedre holdning. Du sitter bedre, og får en mer selvsikker holdning som igjen smitter ned på hesten. Selv opplever jeg at når jeg ser opp har jeg også mye lettere for å holde albuene inntil kroppen, noe som igjen gjør at jeg får en mer overbevisende sits. 
• Du bærer ditt eget hode. Vi jobber for at hesten skal bære sitt eget hode og ta vekten bakover. Det blir ikke noe lettere når vi selv sitter og sender vekten framover fordi vi ikke klarer å bære vårt eget hode. 
• Du bruker kroppen mer naturlig. Når man aktivt bruker blikket for å se hvor man skal, så følger også kroppen mer automatisk med. Hvis man sitter og ser ned i hestens man må man selv tenke over hvor man skal plassere alle kroppsdeler når du f.eks skal svinge. Ser du hvor du skal svinge, så følger kroppen automatisk med. 
• Det blir lettere å føle hva som faktisk skjer i hesten når vi ikke lar oss prege av blikket. Det å trene kroppen på å føle hva som skjer framfor at blikket på hestens hode leder oss til følelsen er ofte to vidt forskjellige ting. Og jo bedre du blir til å føle hva som skjer, jo lettere er det også å være i forkant av det, og å påvirke det. Å se opp gir en helt annen ridefølelse.

Egentlig er det bare positive ting med å se opp når man rir, og det finnes ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Sånn rent bortsett fra at ens egen hest er den vakreste i verden og at man selvsagt aldri kan se seg mett på sin egen edelsten. Så jeg er nok ikke helt kurert enda, men jeg prøver ;) 

Jeg angrer på ingen måte på avgjørelsen om å sko. Det har vært en bekymringsfri vinter til nå, og jeg også fram til en bekymringsfri vår. Men litt trøbbel blir det jo. Når man har så små bein som Isco blir det vanskelig å få på en snøsåle i tillegg til skoen, både grunnet plass, men også fordi marginene når man slår i sømmer på en så liten tott er minimale. Det er dermed dårlig deal å legge til enda et flyttbart element mellom hov og sko. Så dermed ingen snøsåler på Isco. Det har ført til mye banking av klabber de siste ukene, og frustrasjon når vi har vært på tur, fordi vi til stadighet må stoppe for å banke ut isklumper av beina hans. De vokser seg utrolig fort store, og ser virkelig alt annet enn komfortable ut. Jeg ser for meg sener som ryker fortere enn jeg klarer å si snøsåle når han balanserer avgårde. I tillegg tar ikke broddene når det blir så store klabber. 

Så da har jeg forsøkt å være kreativ og teste ut de tipsene man ramler over på nett. Showsheen har blitt sprayet på i store mengder. Det holdt ikke 30 meter en gang før klabbene var tilbake på plass. Fett (spenefett da det var det jeg hadde tilgjengelig) er testet ut uten særlig hell. Min hovslager har foreslått at jeg kan forsøke å legge inn en silikonrand på innsiden av skoen, men jeg har enda ikke klart å huske at jeg skal kjøpe med meg silikon når jeg er i butikken. Så hva forsøker man da? Jo, å lage en egen såle.

Julia Rohrbach er i utgangspunktet veterinær og dressurrytter, men jobber nå som lærer på IAVC, og har gjort det de siste syv årene. Det var over middels interessant å høre på Julia, for hun var ikke redd for å kalle en spade for en spade.

- Hvis alle hadde ridd som dette hadde jeg ikke hatt noen jobb, sa Julia og viste fram et bilde på powerpointen sin.  

​- Jeg har kunder som vet at måten de rir og trener hesten på er gal fra et biomekanisk utgangspunkt, men de er nødt til å gjøre det fordi det er slik spektakulære bevegelser som dommerne premierer og som vinner konkurranser. Du ser hester med bein her ute, sa Julia og strakk armene sine langt fram og opp, før hun fortsatte: 

- Dette er feil, selv om dommere gir poeng for det, og folk vinner med det.  

Det var befriende å høre en så tydelig og klar stemme som taler hestens sak. Og hun var på ingen måte i mot ridning, men hun var veldig klar på at det måtte foregå på hestens premisser. For å få til det er vi nødt til å ha kunnskap - kunnskap om hvordan hesten fungerer. Derfor hadde Julia delt opp foredraget sitt i to deler: «Hva er normalt?» og «Hva kan gå galt?».

​Det normale er at en hest er skapt for å bevege seg i skritt med hodet ned og lete etter mat i rundt 17 timer i døgnet, de sover tre-fire timer, og resten av tiden bruker de på å slumre, leke eller eksplosivt løpe vekk hvis de føler seg truet. Den posisjonen de har når de flykter fra fare i naturen er ikke en hensiktsmessig posisjon å bevege seg i, men det er dessverre en vanlig posisjon å se på ridehester. Ingen hester går som ridehester helt naturlig, så vi er nødt til å lære hesten hvordan den skal bruke kroppen sin på en fornuftig måte når den blir ridd. For noen hester er dette lettere enn for andre. 

Viktigst for ridehesten er engasjerte bakbein, men vi kan ikke glemme resten av kroppen. Alt av hestens energi er laget fra bakbeina, i motsetning til hunder og katter som drar seg fram med frambeina. Det hesten skal gjøre er å komprimere bekkenet, putte bakbeina under seg og skyve seg framover

​Julia introduserte et nytt begrep for meg, og det var virkelig smart. Vi snakker mye om avslapping/relaxation, og for meg har det vært et viktig ord i trening av hest. Julia påpekte at hvis man jobber bare med avslappede muskler så vil det ikke være mulig å ri, for hesten vil kollapse. Og det er jo forsåvidt sant. Jeg slapper av i musklene når jeg ligger på sofaen, ikke når jeg trener. Det Julia kalte det var «positive tension», eller oversatt til norsk, «positiv spenning». Dette handler om at hver muskel i kroppen jobber positivt for den bevegelsen man ønsker. Energien jeg putter inn i bevegelsen og kreftene som trekker meg ned bevares i systemet og bidrar til neste del av bevegelsen. Hvis man tenker på en spranghest, eller på en dressurhest som skal gå passage, så er det viktig at alle muskler fungerer, samarbeider og "eksploderer" samtidig for samme øvelse. Hvis hesten har litt vondt et sted vil den helst ikke hoppe hinder eller gå passage, men så har den en rytter på ryggen med en pisk som sier at den skal hoppe eller gå passage. Da  vil den forsøke å finne en alternativ måte å hoppe eller gå passagen på, fordi den er redd for smerten. 

Julia demonstrerte dette selv ved å hoppe på stedet. Når hun hoppet korrekt, så hoppet hun gjennom hele kroppen og alle musklene jobbet samtidig om samme oppgave. Så latet hun som at hun hadde vondt et sted, og da hoppet hun bare ut fra beina, ikke fra hele kroppen. Hopper hun for lenge slik, så blir det fort skader. Derfor er positiv spenning meget viktig under vår trening av hest.

Vi gikk videre inn på det som kan gå galt når vi trener hest. Her skilte Julia mellom to grunner til at ting gikk galt. Enten er det et akutt traume, eller så er det hva Julia kalte «wear and tear», noe vi kan oversette til norsk med «slitasje». Jeg ble faktisk litt overrasket når Julia anslo at hele 90 prosent (!) av de hun behandlet kom på grunn av slitasje, mens bare 10 prosent var på grunn av akutt traume. Flere ganger ble hun presentert med hester med et akutt traume, men etter å ha gått gjennom det så viser det seg at det bunner i slitasje allikevel.

Julia hadde en fin beskrivelse på hvordan en skade utvikler seg. Hester er laget for å gå, og er utrolig flinke til å kompensere for smerte. De vil gjøre alt for å fortsette og gå. Har vi en hest som fungerer normalt kan vi få en «functional disorder». Denne kan være symptomatisk eller asymptomatisk, men ofte vil man ikke merke noe til den fordi hestene er så flinke til å kompensere. Etter litt tid vil dette utvikle seg til en struktuforandring, noe som fortsatt kan være asymptomatisk. Hvis vi ikke vi gjør noe med det vil det bli symptomatiske strukturforandringer av det, og det er først her de fleste hester kommer inn for en halthetsundersøkelse. Det sier seg selv at man da har gått en vei allerede for å komme så langt.

I hestens kropp er det visse punkter som er mer utsatt for slitasje og skader enn andre. Julia tok for seg de viktigste, og jeg tar det på engelsk for å unngå at jeg oversetter feil: 
• The poll: Julia kom her inn på det vi kaller «rollkür», eller som har blitt modifisert til det litt penere «low, deep and round». Hun forklarte at tanken bak dette er at hvis vi strekker nakken så langt ned, så strekker vi ligamentet på toppen av hestens ryggrad og dermed drar brystkassa opp. Tanken bak dette er god, og det er faktisk dette som skjer. Problemet er at dette ligamentet som blir strekt fortsetter videre bakover med strekk. Det vil si at bekkenet også blir strekt, og det er umulig for hesten å sette bakbeina under seg. Hester som blir ridd med rollkür er dermed veldig ofte såre i lumbar og sacroiliac-området. Så bortsett fra innvirkningen på ryggraden, så er dette, direkte oversatt fra Julia: «virkelig ingen god idé. Det er veldig dårlig for hesten.»
Vi har også hester som er «forcefully ridden up» - med en ekstrem overstrekk i hestens nakke. En slik hest er, sitat Julia «totally screwed up». Den vil klare å bevege seg slik en stund fordi den er sterk, men det er ingen sunn måte å ri hesten på, og den vil med tid gå i stykker. 
• The lower cervicals, C6 og C7: Hvis en hest blir holdt igjen foran vil C6 og C7 klemmes ned. Nervene rundt her går inn i en nervebane som ligger under skulderbladene og går ned i frambeina. Derfor vil stor belastning på C6 og C7 kunne gi seg utslag som frembeinshalthet. Dette er en region som ofte er belastet, særlig i dressur og hos islandshester. 

Det siste viktige poenget til Julia var at mange rir hestene sine for lenge. Hvem har ikke hørt folk si «jeg må bare jobbe den i en halvtimes tid, så mykner den!». Julia var tydelig på at det de aller fleste da opplever er at hesten er sliten og musklene slutter å jobbe i mot deg. Det er verken positivt fysisk eller mentalt for hesten. Tenk på det neste gang du føler du må "krangle" i de første 20-30 minuttene av rideøkta før det "løsner". Antagelig er det bare hesten som mentalt og fysisk kaster inn håndkleet, og det er ingen god læringssituasjon.  Det er egentlig ingen læringssituasjon i det hele tatt.  

Og tenk på hva ridningen egentlig er for deg og hva den gjør med deg. Julia har bedt kunder om å begynne å spille golf istedenfor å drive med hest. Hvis du er stresset hver dag og hesten er stresset hver dag, så er det nok ikke hester eller dyr du bør drive med. 

Ønsker du å drive med hest - sett deg inn i alt rundt hesten: Korrekt ridning, korrekt skoing, gode omgivelser å ha hestene i, god fôring, godt utstyr og en godt team rundt hesten med veterinær og kiropraktikk. 

Selv synes jeg det var veldig godt å høre en fagperson som i så stor grad talte hestens sak, og det er godt å se at det finnes et så sterkt fagmiljø som utdanner flinke kiropraktorer rundt om i både Norge og resten av Europa/verden. Det er godt at det finnes folk som tør å kalle en spade for en spade og tale i mot utviklingen som vi har sett i sporten (og som heldigvis virker til å snu igjen). Selv synes jeg det var kjempeinspirerende og motiverende å høre på Julia, og jeg tar med meg mye videre i min egen trening også. Det er så gøy å lære mer, og dette kurset var absolutt en vitamininnsprøytning! 

Selv har jeg bare en anbefaling å komme med: Får du en gang mulighet til å bli med på et teorikurs, så gjør det! Du lærer så mye!

Da jeg fikk høre om teorikurset som skulle arrangeres på Nes ridesenter, halvannen times kjøretur hjemmefra, så var det bare å melde seg på. Dette ville jeg ha med meg, og jeg var virkelig glad for at jeg tok turen! Nå har det seg slik at jeg allerede har skrevet en artikkel om selve kurset som er publisert på hest.no: Teorikurs som engasjerer. Artikkelen forteller litt om hvordan det var, men selv så sitter jeg igjen med et lass med notater, fra fire veldig spennende foredrag. 

Noen av hovedpunktene fra foredragene er for gode til ikke å deles, så her kommer en grov oppsummering av noen av de elementene jeg fikk med meg etter to dager på kurs, med åtte timer per dag. Det sier seg selv at jeg ikke kan dele alt jeg har lært - neste gang får man bli med på kurs selv. Jeg lover - det er verdt det! :) 

Det første foredraget vi fikk var fra kiropraktor Phil Milner, en av lærerne på International Academy of Veterinary Chiropractic (IAVC). Han fortalte oss om hva kiropraktikk faktisk er, og hva det gjør. Og nei, en kiropraktor flytter ikke bein på plass. Det en kiropraktor gjør er å se om ting fungerer korrekt, og ser på forandringer i bevegelsessystemet. Muskler er nøkkelen til det som skjer i kroppen, og de stabiliserer ledd. Derfor kom mye av Phils foredrag til å handle om nettopp muskler. 

Et av ordene som Phil tok for seg var ordet «adaption», fritt oversatt til adapsjon, eller tilpasning. Når man driver med noe er det viktig at musklene man trenger for å drive med det man ønsker er tilpasset nettopp det formålet. Når noe går galt, for eksempel at hesten plutselig får en seneskade, så er det kroppen som ikke har klart å tilpasse seg. Det er dette trening, og da særlig styrketrening, handler om. Du må remodellere kroppen slik at leddene klarer å takle det stresset du påfører dem. 

​Vi må trene vår kjernemuskulatur, og Phil nevnte blant annet adduktorene (innsiden av lår), lumbalcolumna (nedre del av ryggsøylen), hoftebøyerne, gluteus medius (mellomste setemuskel), samt skuldre og nakke som viktige momenter å jobbe med. I tillegg fikk vi tilsendt en hel haug med øvelser han mener er gode for ryttere å trene på - google it hvis du vil ha tips:

• ​Curl up - han illustrerte det med en ball mellom hender og knær.
• Wall bug
• Bridge and bridge variations
• Leg lowering - illustrert med at man har det ene benet opp etter veggen.
• Bird dog - kan gjøres bare med armer, bare med ben, både armer og ben diagonalt eller sammesidig.
• Dead bug
• Modified curl up
• Plank and plank variations
• Side bridge/side plank
• Abdominal roll outs
• Chops and lifts
• Loaded carries - Farmer's carry (vekt i hver hånd), waiter's carry (vekt med strak arm over hodet), suitcase carry (vekt i en hånd).

Til avslutning påpekte Phil at bevegelse er nøkkelen til det meste. Vi er nødt til å trene oss selv og øve på det vi er dårlige på, og vi som ryttere er nødt til å være i form for at hesten skal kunne prestere sitt beste.

HVA:
Å si hva ridning er, er vel kanskje unødvendig, men de handler altså da om å sette seg opp på hesten og videreføre arbeidet man har startet fra bakken. Målet bør være at man kan ri hesten for så minimale hjelpere som mulig - at man som hest og rytter kan smelte sammen i ett og ri for tankens kraft.