Ragnhilds akademiske hjørne
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt

Hvem er jeg, når jeg er med deg?

28/4/2019

0 Comments

 
Hva gjør man når man har hatt syk hest i flere måneder, jobber seg opp igjen og hesten føles bedre enn noen sinne? Man har lyst på litt mer, og litt mer, også enda litt mer.. Også møter man veggen.
Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbie Show

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 
Tusen takk til Thea (og evt. andre som tok kameraet) for bilder! ♥
Hold musepekeren over for bildetekst.

Viser fram galoppen.
Vi har momenter som er ganske fine innimellom.
Powerfrøken ♥
Bobbie synes galopp i korte strekker er gøy.
Kunne trave litt også.
Bobbie har mindre og mindre store eksplosjoner. Nå kommer det bare noen små :p
Samle seg med en traverstanke.
Fram og ned.
Samlet trav.
Villig i galoppen.
Fram og opp i trav.
Tester skoleparaden.
Yndlingsøvelsen til Bobbie ☺
Helt klar for godbiten!
Flink frøken :)
  • Tenk på hvor jeg plasserer meg selv i forhold til hesten i groundwork. Ofte går jeg litt på innsiden, men lek med følelsen av å gå rett foran. Da vil kraftoverførselsretningen gå mer gjennom meg, og det er lettere for meg å kjenne hvis den skulle falle utover (noe den ofte gjør når jeg går på innsiden).
  • Ikke mist fram i halvparaden og ikke mist tyngdepunktet tilbake i fram. 
  • Ta 1/8 halvparader for å minne hesten på at den skal ta vare på sin egen kropp og tyngdepunkt. 
  • Pass på at hun ikke får hånden å gå imot. Med en gang hånden kommer går hun i lås. 
  • Når utvendig skulder forsvinner er egentlig ikke problemet at hun går ut over utvendig skulder, men at hun i forkant har flyttet vekten fram og dermed kan falle ut over utvendig skulder. Forsøk å løse problemet før symptomet er der. Hvis du bare korrigerer utvendig skulder har du et evig problem. Flytt vekt tilbake med en halvparade, og oppretthold vekten tilbake med 1/8 parader så vil ikke skulderen falle ut.
  • Der det er vilje er det vei. Ta utgangspunkt i det Bobbie har lyst til for å finne veien deres.

Utvendig skulder over innvendig hofte

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  
Godt å være i salen foran Michelle igjen.
Jobber både på høyre...
...og venstre hånd.
Fant igjen godfølelsen en liten stund.
Unnskyld Bobbie for at jeg klusser det til...
Tester også trav fra ryggen.
Mer godfølelse :)
Tester litt korting av rammen.
Slipp alt og ros :)
Utvendig skulder med rundt.
Konsentrerte begge to.
Holder orden på 1 stk. menneskekropp og 1 stk. hestekropp.
  • Du skal opp og finne balansen i salen slik at du føler deg vektløs. Om du kjenner din egen tyngde noe sted, så sitter du skeivt. Sitter du skeivt så bremser du energi. Sitter du derimot i balanse vil du føle deg "vektløs" fordi du ikke på noen måte sitter i mot hesten.
  • Å sitte skeivt/sitte i veien for hesten er som å tråkke på vannslangen/ha krøll på den eller ha en propp i enden på den. Det hjelper ikke å sprute på med mer vann (energi), hvis det er noe som blokkerer det. Sitter vi skjevt, for tungt, spenner vi imot eller holder i hånden så vil ikke hesten ha lyst til å slippe igjennom energi. Tar du bort krøllen på slangen kan du igjen få trykk (energi) igjennom den.
  • Mitt sving er mest dominerende ned i innvendig hofte, men vi må ha med de andre 3/4 også: Utvendig hofte opp og tilbake. Utvendig skulder fram, og innvendig skulder tilbake. Det jeg går ned med innvendig hofte skal passe med framsvinget i utvendig skulder, samt at det jeg kjenner hun setter meg ned i innvendig hofte skal jeg gi like mye plass til på utvendig hofte. (Denne er veldig konkret for meg, men må ta den med for å huske den selv)
  • Åpne opp for ditt eget sving i din egen ryggrad. Vær et speilbilde gjennom din ryggsøyle på det svinget du ønsker at hun skal gjøre i sin. Gjør du mindre enn henne så forholder du henne. Gjør du mer enn henne sitter du i veiein. Gir hun deg motstand sitter du i veien. Går hun ikke fram sitter du for lite. Hvor går energien fast? Hvor blir det snurr på slangen? Gå inn i din egen sits og løs det opp der. 
  • Når du sitter på hesten har du kun et lite området under innvendig setebein hvor hele din vekt fra overkroppen skal sentreres å gå ned gjennom hesten. Vi snakker om at hesten bøyer seg rundt innvendig setebein/sjenkel. Se for deg at ditt innvendige setebein er en slalomport, og at hesten skal bøye seg rundt den slalomporten. Det er aldri noen som løper rundt og flytter slalomportene etter hvor skiløper'n kjører. Ikke flytt ditt innvendige setebein etter hvor dere går, men la det være slalomporten hesten skal bøye seg rundt. 
  • Uten å ta utvendig skulder fram vil ikke tyngden din på et bøyd spor kunne balanseres korrekt over hesten (og hesten vil miste energi/sving). Finn følelsen av at utvendig skulder er over innvendig setebein/hofte, og videre ned i innvendig hæl. Det skal selvsagt ikke se slik ut visuelt, men følelsen skal være slik. 
  • Når du får letthet og det fram hun er villig til å gi, så skal du hente mer fram gjennom samling. Det får du ved å gå tilbake-fram i overkroppen uten å sette deg mer i hesten. Len deg bort fra manken og mot bakbeina. Du skal ikke sitte mer i salen, du skal bare sitte litt bredere og gi plass til samlingen. Lek med tanken om å gjøre takten kjappere slik at avskubbet blir kortere. Skal jeg fram igjen skal jeg bare slappe av og i hovedsak tenke med på fram/tilbake-svinget i hoftene mine, og ikke så mye opp og ned. Hver gang du samler så åpner du for litt mer fram. Også er det bare å gjøre en million slike overganger. 

Væpnerprøven

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 
Travers ned langsiden.
På vei inn i renvers.
Diagonal travers.
Trav på kortsiden.
Travers i trav.
Diagonal travers til høyre.
Diagonal travers til venstre.
Fineste Bobbien ♥
Galoppvolten til venstre.
På vei mot avslutningen.
Takk, Bobbie ♥
Favorittplassen å bli klødd er utvilsomt rompa ♥
Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Kræsj...

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  
Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 
Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.
Picture
I kiss you, you kiss me ♥
0 Comments

Superstjerne Isco skinner på kurs

27/4/2019

0 Comments

 
Det er uten tvil en spesiell følelse å ha med en liten shetlandsponni med ambisjoner herifra til månen på kurs.
På årets første Michellekurs fikk jeg muligheten til å ha flere timer, så det ble også plass til å ta med Isco en økt. Isco var med på kurs for Michelle i april for et år siden, og det var gøy å kunne få vise Michelle igjen hva vi har gjort det siste året. 
Picture
Min lille superduperstjerne, med ambisjoner herifra til månen ♥
Å jobbe med Isco har vært en veldig spennende reise, for det som står i boka har ikke helt vært veien for Isco. Derfor har det vært opp til meg å følge den veien Isco har gått, og prøve forsiktig og lirke inn litt dryss av den veien jeg har lest i boka. Derfor har Isco for eksempel jobbet med galoppsamlingen sin lenge før han har klart å gå en vanlig versade og travers i bakkearbeid, eller ta halvparadene stillestående. Det er jo ikke teoretisk riktig, men det har vist seg å være riktig for Isco. Den følelsen jeg har over å ha latt ponnien selv velge veien, og at han selv har fått ta en stor del ansvar over sin egen utdannelse har vært helt fantastisk! Det har blant annet gjort at vi har endt opp med å trene uten utstyr. I blant må det en halsring til, særlig om vi trener ute, for uansett hva så klarer jeg ikke konkurransen mot gress. Hvis det er andre hester i hallen som jeg vet trenger rolige omgivelser tar jeg også på halsringen for sikkerhetsskyld og av respekt for de andre, men de fleste ganger vi trener er knerten løs. Og både han og jeg liker det godt. Heldigvis er han veldig opptatt av å lese meg og interessert i hva jeg har å kommunisere, så det er mye av grunnen til at det går så bra som det gjør. 

Timen for Michelle ble ikke noe særlig til undervisningstime. Det går som sagt ikke an å undervise Isco egentlig, han styrer selv hva han vil vise fram av ting og tang. Og treningen vår handler hovedsakelig om at han og jeg finutvikler vår kommunikasjon. Det er ikke gjort på en time. Men vi fikk vist fram det vi trener på for tiden, Michelle fikk sett på oss, og jeg fikk tommel opp fra Michelle om at veien vi er på er riktig, at utviklingen siden i fjor har vært svært positiv, og at vi bare får fortsette å jobbe videre på den veien vi er på. Det i seg selv er bekreftelse nok for meg til at vi gjør noe riktig sammen. Og så lenge vi er i en positiv utviklingskurve, så får vi bare fortsette med det vi gjør. Michelle synes også at Iscos galopp har utviklet seg i særdeles positiv retning, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Når til og med Iscos galoppsamlinger blir brukt som eksempel til etterfølgelse for en av de andre hestene på kurset, så er det jo unektelig litt kult å være ponnitrener. 
Hold musepekeren over bildene for bildetekst.
Bøyningen kommer seg i longeringen.
Viktig å trene på begge hender.
På en vanlig time består hvertfall 40% av tiden på å klø, kose og rose.
Det skjer positive ting i den lille kroppen!
Krokod-Isco kommer alltid fram i løpet av en økt.
Helt klar for godbiten sin ;)
Det er så fascinerende hvor lett han har for galoppen nå!
Til og med litt samling får vi til, selv om det går litt utover formen.
Når den lille shettisen din viser bedre forståelse samlet galopp enn væpnerhesten din...
Noen ganger blir vi pittelitt ivrige, men han får for forsøket!
Når jeg ber om litt samling hender det at svaret tolkes litt stort...
...litt vel stort :p
Han har såvidt begynt å forstå at han har bakbein som kan bære vekt. Spent på veien videre!
Han har lært seg å steile på kommando, og begynner å bli ganske god =D
Kos er som nevnt svært viktig under trening, og Isco elsker en ordentlig mageklø :)
​Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ekstremt stolt over den lille ponnifluffen som guider meg på en vei som er så spennende at jeg knapt nok har ord for det. At en liten shetlandsponni kan ha så store ambisjoner, så mye vilje og så interesse i å ville utvikle seg selv, det føles altså helt fantastisk. Jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å være med Isco på denne veien, og er ekstremt spent på hvor denne veien kommer til å ta oss. Bare tiden vil vise. 

Uansett hva - da han kom som selskapsponni til Bobbie sommeren for fire år siden sa jeg én ting til meg selv, og det var at var det én ting Isco skulle lære meg, så var det å beholde leken i treningen. Det har vi heldigvis klart, og det går ikke en økt med lille Isco uten at jeg går rundt med et glis. Jeg kan ikke snakke for Isco, men magefølelsen min sier meg at også han synes det er litt gøy å være sammen med meg, og at han liker utfordringene vi sammen prøver oss på. 

Jeg er heldig som har en så fantastisk liten shettisfluff som Isco! ♥
0 Comments

Påfyll i kunnskaps-skuffen

26/4/2019

0 Comments

 
Når det er seks måneder siden sist gang du red for en trener er det svært godt å få fylt opp topplokket med masse nye tanker!
Vårens Michellekurs var det virkelig behov for, og jeg var så heldig å få ha med alle tre hestene mine. Bobbie fikk fire timer, Abbe hadde tre økter, og Isco fikk også være med og vise hvor flink han er. Deler derfor bloggene mine fra kurset inn i fire deler, en for hver hest og en liten teoriblogg med noen av de kloke tingene Michelle sa under kurset. Starter den bloggen her med superstjerna Abbe, som fra sist kurs har gått fra å få en lett innføring som rideponni, til dette kurset å være med som ekte rideponni. Men ingen rideponni uten litt bakkearbeid først. 

Oppfrisking av "nosework"

Vi begynner å få etablert en fin kommunikasjon fra bakken.
Klarer ikke helt å legge fra seg gnafsinga si ;)
Michelle påminner oss "nosework".
Jeg prøver, men får ikke like bra til. Må trene mer!
Hold musepekeren over bildene for bildetekst.
Første økta vår var bakkearbeid, og Michelle påminte meg "nosework", en kombinasjon mellom frihetsdressur og akademisk trening, hvor man lærer hesten å bøye seg for innvendig sjenkel uten at den har noe mulighet for å gå imot. Jeg skal ikke begi meg inn på noen grundig forklaring på akkurat denne metoden å få hesten til å bøye seg, da jeg ikke helt har fått det inn under huden selv enda. Poenget er bare at man skal lære hesten å bøye seg og senke hodet for den innvendige pisken mot sjenkelleiet. Og hvis man plasserer seg selv lett på utsiden av hesten, så vil det være veldig lett for den å gå inn i den bøyningen du ønsker, uten at du har holdt eller dratt hesten noen vei. Du lærer altså hesten til å gå i den bøyningen den skal, uten at du skaper spenning i hestens kropp, fordi det er ingen av dine hjelpere hesten kan gå i mot. Veldig spennende arbeid! 

Akkurat under selve økta ble hele arbeidet med nosework litt mye for meg, blant annet fordi Abbe viser ganske tydelig at han synes det er litt "too much" å ha et menneske så tett oppi fjeset. Han har aldri likt det, og derfor har også bakkearbeidet vårt bestått mye av en kombinasjon av groundwork og longering. Men selv om jeg ikke hang helt med akkurat under økta, så var det veldig mye som festet seg og som ga mening, og ikke minst som har gitt mening i etterkant. 

Hele mitt problem med gummi-Abbe, som særlig på høyre hånd forsvinner som en vrengt banan ut over utvendig skulder forsvinner ved hjelp av "nosework". Og jo bedre vi klarer å få etablert sammenhengen mellom innvendig sjenkel = bøy deg rundt = innebærer også at utvendig skulder kommer med rundt - jo bedre er det! 

Vi kikket også såvidt det var på trav og galopp i longelina, men ble ikke overrasket over at de problemer jeg opplever i skritt blir forsterket når tempoet økes. Uansett bare greit å få sjekket gjennom gangartene og vist Michelle hva som funker og ikke funker. 

Abbe oppførte seg helt eksemplarisk til at det var første timen, og med masse kos og klø kunne vi avslutte med et smil og glede oss til neste time. 

Flinkeste Ride-Abbe

Den andre økta jeg skulle ha med Abbe var samme dag som den første. Tror det er første gang han går to økter på en dag, så han kikket litt rart på meg da jeg hentet han igjen fra paddocken og lurte på om jeg hadde glemt at vi allerede hadde trent. Han fikk på seg rideutstyr denne gangen, sin fine, nye Startrek Espaniola, og cavemoren vi bruker når vi rir. Har liksom bare ikke kommet så langt som å ri han med bitt enda, og selv om tanken var der at det kanskje ville være en gyllen anledning å prøve når jeg først hadde ekstra øyne på meg, så falt valget allikevel på det trygge, kjente. Det fungerer jo topp, så hvorfor skal jeg forandre på noe som funker. 
Sjekker humøret før jeg skal opp.
Abbe sjekker at jeg sitter på og at alt er klart.
Abbe jobber så best han bare kan med å bli rideponni ♥
Gode opplevelser er viktig når man lærer å bli rideponni.
Vi testet også travknappen.
Abbe drar litt i hodet hvis han får for mye press, så her gjelder det å jobbe fra setet.
Elsker det blikket!
Velfortjent godbit etter man er flink ponni!
Vanskelig å balansere seg som rideponni, men Abbe prøver så godt han kan ♥
Flink ponni jobber med å finne balansen med en strekt overlinje i trav.
Goodie, yes plis! =D
Han er så vakker at det gjør litt vondt...
Fram til nå har de få gangene vi har vært på bana bestått mest av å venne Abbe til å ha rytter på ryggen, og få start og stopp og svingene til å funke. Jeg har kjent forbedring fra gang til gang, og denne gangen var ikke noe unntak. Det er så utrolig spennende å ri Abbe, for det er helt utrolig å kjenne hvor følsom han er når han mentalt henger med. Michelle mente at jeg ikke nå lengre bare skulle være passasjer på ryggen hans, men at jeg aktivt skulle begynne å hjelpe han med å finne sin egen balanse med meg på ryggen. Ikke fordi jeg skal inn å gjøre så mye, men ved at jeg er enda mer bevisst i setet mitt. Målet er at jeg kan være en god passasjer på ryggen hans, som ikke sitter i veien for, og bremser hans utvikling.

Med Abbe er det veldig gøy å kjenne hvordan ting så mye lettere faller på plass hvis jeg klarer å stable kroppen min korrekt. Det handler liksom ikke lengre om hvordan jeg kan lære hesten noe gjennom tøyler og sjenkler, men hvordan jeg kan forme energien gjennom min kropp, forhåpentligvis ut i en fornuftig retning. Det høres kanskje litt vel svevende ut, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive ridefølelsen på. Og det er så spennende! Jeg vet jo at en hest kan være følsom for setet, men når man kan få så mange riktige reaksjoner på en hest som ikke har lært noe som helst, bare man selv gjør det riktig, så føles det ganske overveldende. 

Jeg kan uten tvil si at rideøkten var en suksess. Abbe kunne ikke oppført seg bedre, og det var utrolig godt å få hjelp med sits, tips og tanker for veien videre. Både Abbe og jeg føler oss utvilsomt klare for veien videre som rideekvipasje.  

Repetisjon av nosework

Time nummer tre med Abbe valgte jeg å ta fra bakken igjen, bare for å få repetert arbeidet vårt fra dagen før. Vi fikk gjennomgått bakkearbeidet vårt og longeringen vår, og Abbe var overraskende sliten etter gårsdagens to økter. Allikevel fikk vi en helt fin gjennomgang, og repetisjon av de tips og triks vi fikk med oss fra bakkearbeidsøkta dagen før.

Det som er så godt for meg med kursene for Michelle er at det i hovedsak består av at jeg gjør det jeg pleier å gjøre en vanlig økt, også ser Michelle over arbeidet og sier hva som funker og hva som kan gjøres annerledes. Er så fornøyd med at tanken innen akademisk er at instruktøren skal gjøre sin elev så uavhengig av seg selv at det egentlig ikke er behov for instruktør. Selvsagt er det godt å få hjelp og veiledning, men med teoretisk kunnskap og forståelse i bunn, så vil man kunne gjøre mye selv. Målet med kurset for Abbe og min del var derfor egentlig å få en bekreftelse på at det vi driver med er riktig, at vi er på rett spor, og få noen tips og triks til hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt enda bedre, samt en pekepin på hva veien videre bør være.

Michelle ga meg blant annet et veldig godt bilde av at kraftoverførselstreningen hans hele tiden skal gå mot meg, og hvis han forsvinner ut over utvendig skulder (noe han veldig gjerne gjør) - eller et annet sted, så har den kraften allerede forsvunnet langt bort fra der den egentlig skal være. Derfor skal tanken min hele tiden være at jeg skal korrigere når kraften ikke blir overført i min retning. En tanke det er godt å ha med seg i treningen med alle hestene egentlig. 

Heldigvis fikk jeg den beste bekreftelsen av Michelle om at vi er på rett vei, og at arbeidet vi jobber med bare skal bare fortsette. "Du vet hva du vil ha, og du vet hva du skal gjøre. Fortsett med det du gjør, også skal han ha tid til å bli bedre. Vi kan ikke gjøre mer nå, det som mangler nå er at han erfarer i sin kropp hva som kjennes best." 

Akkurat det kjentes ut som en veldig fin bekreftelse på at vi trygt kan fortsette på veien vi er på! Planen var egentlig å ha med Abbe den ene økta på søndag også, men etter at Abbe tydelig var sliten og litt umotivert så revurderte jeg raskt de planene. Med to andre å velge mellom bestemte jeg meg for at Abbe og jeg hadde fått nok påfyll, og vi kunne være veldig fornøyde med et godt gjennomført kurs på hjemmebane! 
Abbe har forstått traversen fra bakken, og er så flink!
Flink å bøye halsen, men all kraft forsvinner ut.
Konsentrert Abbelusk :)
Vi jobber med å kunne flytte skuldre.
Trav i longe, strekke overlinje. Flink gutt!
Litt bøyning er også fint :)
Rosekose!
Sjekker galoppen.
Jobber bare med å ha gangarten og finne flyt.
Bare litt kjekk...
Abbe ville trave litt løs :)
Jeg bøyer meg, du bøyer deg =D
Bare fordi han er kjekkest.
Abbes måte å ta godbit på =D
Sliten Abbe etter trening.
0 Comments

Utvikling på en halvtime

26/8/2018

0 Comments

 
Det er ganske fascinerende hvordan ting kan utvikle seg ganske fort, bare man får litt hjelp på veien.
Abbe og jeg deltok på kurs for Christofer Dahlgren, og siste timen vår ble en salig blanding av totalt kaos og ganske fornuftig utvikling. Å ha med seg unghest på kurs er som det er - man tar det man får og er egentlig veldig fornøyd med de små stegene. Er det én ting jeg sitter igjen med etter disse tre timene sammen med Abbe for Christofer så er det at vi skal blir ekstremt gode på basic.
Tren på god presisjon på de enkleste momentene!
Filmen viser glimt fra timen vår, og jeg har med vilje tatt med klipp hvor det både går helt greit, bra, og ikke minst klipp hvor ting går litt over stokk og stein - eller i hvert fall over kjegler. Alt skal læres. En ting er at Abbe skal lære, men jeg skal også lære meg Abbe. Vi skal få bygd opp en kommunikasjon sammen, og hvis du har tid og ork til å se igjennom hele filmen, så håper og tror jeg at du også ser den utviklingen jeg følte vi hadde gjennom en liten halvtime med trening. Særlig i longeringsarbeidet. Utrolig gøy å se på i etterkant, og at jeg i tillegg også fikk ridd Abbe denne økta var bare prikken over I'en på et ellers magisk kurs. 
Timene med Christofer var verdt sin vekt i gull, og jeg bare digger måten han gjør ting så enkelt på. Og er det en ting vi faktisk skal klare, så er det å bli rågode i basic! Start, stopp, høyre, venstre, rygg!
Tusen hjertelig til Anna Lene for film!
0 Comments

Ride-Abbe på kurs

25/8/2018

0 Comments

 
Når man tross alt har skrittet på hesten sin hvertfall to ganger hjemme, så er det på tide å skritte på han på kurs også, vel? 
Jeg hadde en pitteliten tanke langt bak i hodet mitt om at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve og sitte på Abbe på kurset, hvis alle forhold lå til rette for det, og Abbe virket til å være like cool som han har vist seg å være. Derfor pakket jeg med meg hjelmen min sånn for sikkerhetsskyld. Hele tanken føltes egentlig litt sånn uvirkelig, for det er ganske mye å forlange at han skal være ridbar på et helt nytt sted, med masse nye inntrykk og erfaringer. Men jeg tok den med i tilfelle magefølelsen skulle si at det kanskje kunne gå, også hadde jeg egentlig ikke tro på at det kom til å skje.
​
Jeg hadde sett Stine sitte noen runder på sin unghest, guidet av Christofer i longelinen, og etter første økta tenkte jeg at jeg egentlig følte meg ganske trygg på at Abbe ville ta det greit. Da jeg nevnte det for Christofer at jeg kanskje kunne tenke meg og prøve og sitte på han i løpet av kurset var Christofer helt, helt enig! Økt nummer to ble hjelmen tatt med inn… 
Vi startet økt nummer to med å gjennomgå samme ting som vi gjorde i første økta. Denne gangen var vi helt aleine i hallen. Abbe overrasker stadig med å ikke reagere på ting, og jeg vil egentlig ikke si at han reagerte på det å være aleine. Kanskje litt mer utoverrettet enn forrige timen, men ikke noe som var et problem egentlig. Han var like mye/lite med som når han hadde selskap i hallen, så vi jobbet med akkurat det samme som første økt: Fokus, flytte skuldre og bytte volte. Bytte volte er ikke bare en fysisk øvelse, men like mye en mental øvelse som gjør at hesten slapper av. Selv synes jeg fortsatt at Abbe hang mye i kapsunen, men jeg må virkelig ta meg selv i å huske på at selv om han tar ting utrolig lett og bra, så er han fire år, og har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til alt han skal lære. Og jeg begynner å få inntrykk av at selv om han ikke er en hest som stresser så veldig utvendig, så er det nok i slike situasjoner en del stress innvendig. Men han er tilsnakkbar, jeg kan gi han trygge rammer, og forhåpentligvis så vil han sakte men sikkert vokse inn i rollen sin som kursponni. De første forsøkene har absolutt vært til godkjent!
​Etter at vi hadde kjent igjennom det nivået vi var på og fått godkjent av Christofer spurte han om vi skulle prøve å sitte på han. Jeg tok med meg Abbe bort til krakken, gjorde longelina mi om til tøyler, og klipset på en ekstra longeline til Christofer. Så var det bare å kravle seg opp på ryggen og smile bredt. Christofer guidet oss pent rundt på en volte, hvor vi fikk testa et par stopp og start, som Abbe responderte upåklagelig på. Vi skiftet hånd og gjorde det samme på andre hånden, noe som var null problem for Abbe. Og det var hans første debut som ridehest på kurs! Jeg satt med et stor glis rundt munnen, og kunne egentlig ikke vært mer stolt. Tenk – andre kurset vi er med på, og jeg kan sette meg opp på han uten at han gjør noe ut av seg. Følelsen var upåklagelig, og det kan jo ikke bli annet enn bra dette! 
Bare for å ha det klart, så er Abbe ridd på før han kom til meg, så jeg skal på ingen måte ha creds for innridningsarbeidet. Han er sittet på i skritt og trav før han kom til meg, men sist han ble ridd var i fjor, og jeg kjenner at jeg for min egen del trenger å gå igjennom alle stegene for å være sikker på at vi forstår hverandre og at jeg får lagt basicen for en trygg ridehest. Det skal også sies at han ikke skjønner så mye av styringen fra rytteren enda, så det føles bare riktig å ta dette steg for steg slik at han også får en pedagogisk forståelse for hva jeg ønsker. Men at jeg kunne sette meg opp på han på helt fremmed plass, aleine i hallen, og faktisk sitte på han mer enn jeg har gjort hjemme, det sier bare litt om hvor fantastisk denne karen er. Veien til ridehest for han her kommer til å bli så morsom å være med på at det kribler i hele meg bare ved tanken på at dette bare skal bli mer og mer. Faktisk fikk vi prøve oss en gang til allerede neste dag! 
Picture
Så fornøyd! Drømmehesten ♥
Tusen takk til Anna Lene for bilder ♥
0 Comments

Gutta på tur, eller kurs da!

25/8/2018

0 Comments

 
Noen helger sklir bare inn i minneboka som «ytterst fantastiske». Denne helgen var en av dem. Kurs for Christofer og Rebecca Dahlgren, og både Abbe og Isco fikk være med. 
Picture
Hvordan skal jeg klare å få ned alle tankene og betraktningene og følelsene etter dette kurset? Et kurs proppfylt med så innmari mye smart, bra, morsomt, og med to av mine fantastiske ponnitroll. For å ta det heeelt fra begynnelsen, så skulle egentlig Bobbie og Isco vært med på dette kurset i fjor. Da ble stallen satt i karantene for kverke, og kursplanene våre ble elegant skåret hull på. I år fikk dessverre ikke Bobbie vært med grunnet sykdom, men Abbe tok over den plassen med glans. Fredag ettermiddag pakket Anna Lene og jeg Abbe og Isco på hengeren, og suste nedover til Drammen, hvor begge hestene fikk hver sin paddock (snakk om luksus å få ha både hingsten sin og shettisen sin ute på kurs – evig takknemlig til Stine for å tilrettelegge så fantastisk for en kravstor, masende kursdeltaker!). De slo seg egentlig ganske fort til ro begge to, og vi fikk pakka ut og klargjort oss for kvelden. Litt merkelig følelse å kjenne at jeg hadde mer senka skuldre når jeg har med meg fireårshingsten på tur, enn når jeg har pleid å ha med meg tolv år gamle Bobbie… Vet ikke helt hvem av de to det sier mest om. 

Picture
Så fornøyde gutter i hver sin paddock ♥
​Abbe og Isco fikk hver sin boks ved siden av hverandre (også superluksus!), de hadde selskap over boksveggen, og begge to slo seg fort til ro i den nye hybelen. Der var det bare å stå til lading til dagen etterpå. Gutta fikk komme ut i paddock igjen da morgenen kom, og plutselig var det Abbe sin tur. Jeg var litt usikker på hvem av dem jeg skulle trene for hvem, men endte opp med den første magefølelsen min, og min opprinnelige plan, at Abbe skulle for Christofer, og Isco for Rebecca. Ikke for det, det hadde vært veldig interessant å prøve motsatt også, men det får kanskje bli en annen gang. 
Picture
Picture
​Første timen med Abbe hadde vi selskap i ridehuset av Pegas, som trente for Rebecca. Det så ikke ut til å bry den unge herren noe nevneverdig, og vi fikk gjennomgå alt det vi har trent på hjemme. Vi startet bare i vanlig leieposisjon, før vi etter hvert gikk over til groundwork. Igjen slo det meg hvor utrolig Abbe er. Fra å ha syv år med «hvilken Bobbie har jeg med meg på kurs denne gangen montro», har Abbe vist seg å være en litt «enklere sjel», for han er i grunnen den samme borte som hjemme. Litt mer stress blir det så klart, men hva annet er det å forvente når han plutselig er på fremmed plass, med 50 ukjente hester rundt forbi. 
Picture
​Jeg måtte le da Christofer ba meg vise hva vi har kikka på av skolene, og jeg viste en lett versade, hvor han deretter spør om traversen. At vi aldri har testet den ordentlig i bevegelse før bestemte jeg meg for ikke å si noe om. Abbe plusset sammen 2 og 2 før jeg klarte å få sukk for meg, og svarte på travershjelpen i bevegelse, som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Vi fikk bare godkjent på den av Christofer. Litt artig =D 
Picture
Picture
Picture
​Ut i longen skulle vi også. Dette stresset herren litt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt bedre treningsfølelse enn det vi hadde akkurat der. Abbe har verken balanse eller forståelse nok for hjelperne til å være lett i longelina enda, så det ble litt at vi hang i hver vår ende. Men Christofer fikk se han bevege seg, og han var ikke det minste spor bekymret for at vi hang litt til hver vår kant, eller at Abbe stressa seg opp. Snarere tvert imot, så mente han at det måtte bare være innafor på en fireårsgutt på ny plass. Jeg kan for så vidt si meg enig i det. 
Picture
Verste "bøllet" Abbe gjorde på hele kurset. Sier meg helt fornøyd med det!
Picture
Picture
PictureChristofer viser hva han mener med avstand. Abbe viser et snev av fornærmethet :p
​Fra en litt stressa longering tok jeg Abbe tilbake igjen i groundworkposisjon og skritt, og vi jobbet med å finne roen og fokus tilbake på meg. En veldig viktig lærdom jeg fikk med meg denne timen var at når Abbe stresser og blir pushy, så skal jeg stoppe han og flytte han bakover. Det var noe jeg egentlig allerede gjorde, men feilen jeg gjorde var at jeg ble med å gå i samme retning som han selv. Hvis utgangspunktet for å flytte han er fordi jeg føler han er for tett på meg, så gir det jo ikke mening at jeg selv følger med når jeg flytter han bakover. Da blir jo ikke avstanden forandret. Samtidig føles det ganske provoserende for Abbe at jeg følger etter når jeg ønsker avstand. Så i de situasjonene hvor Abbe kom for tett på meg (og dem ble det en del av) så skulle jeg stoppe og flytte han bakover mens jeg selv ble stående stille. Det tok litt tid før den satt hos meg, men det føltes veldig mye bedre når jeg klarte å bli stående. 

Picture
Flinkeste Abben med en liten tenkepause.
​Et annet viktig moment jeg fikk med meg fra timen var at mitt overordnede mål er å ha fokus fra Abbe. Stilling, bøyning og alt sånt er uvesentlig hvis ikke jeg har fokus. Christofer ga meg to holdepunkter som jeg skulle ha kontroll på: 1. Ha begge øynene mot deg (fokus). 2. Kontroller skuldrene (har man begge øyne mot seg så er det også mye lettere å ha kontroll på utvendig skulder). Så lenge før vi tenker på stilling og bøyning så jobber vi med fokus, øyne og skuldre. Og gjett hva? Stilling og bøyning kommer ganske naturlig av seg selv hvis disse tingene sitter. Moro! 
Herlig nok så fikk vi til å senke pulsen på oss begge igjen, og Abbe (og jeg) kunne avslutte økta på en positiv måte: avslappet og med fokus.
​
Da var det bare ut og lade for økt nummer to.
Picture
Han er altså så vakker at det egentlig gjør litt vondt.
Tusen takk til Anna Lene for uvurderlig ponnihjelp og herlige bilder ♥
0 Comments

Abbes første kurs

17/6/2018

1 Comment

 
​Bare en måned etter Abbe kom til meg var jeg påmeldt kurs med Monika Sanders. Det ble kursdebuten til kronprinsen.
Picture
Første kurs med verdens kjekkeste prins!
Om jeg var spent på dette? Ja. Gjorde det at jeg ble nervøs da jeg skulle laste han og reise ned til kurset på lørdags morran? Ja. Var jeg urettferdig mot han da han sa han ville ha 5 sekunder til å snuse på lemmen før han gikk på hengeren. Ja. Han hadde jo gått rett på da vi hadde hengertrent noen dager før... Klarte jeg å senke skuldrene og gi han de 5 sekundene litt etterhvert? Ja. Gikk han pent på og stod pent på hengeren hele turen ned? Selvsagt. Jeg hadde da ingen grunn for å være nervøs. 

Lastet Abbe av da vi kom til Bruvoll, og han gjorde ikke så stort nummer av seg. Vi var så utrolig heldige at vi fikk paddock å stå i, så Abbe ble satt ut der. Litt stressa var han naturlig nok, men det ga seg mest utslag i at han gikk fram og tilbake og kikket og kikket. Det er lite jeg får gjort i en slik situasjon, så jeg var inne hos han og hilste på han innimellom, men lot han ellers finne ut av ting selv. Han hadde Isco og Dølen som nabo, og han måtte bare finne roen selv. 

På formiddagen skulle vi ha vår første time, og kort fortalt så gikk den over all forventning. Abbe var overraskende oppmerksom på meg, selv om han hadde en del å følge med på rundtomkring også. Denne økta viste han virkelig at menn kan ha flere tanker i hodet på en gang! Monika fikk meg mentalt mer ned på bakken, så istedenfor å boble over av stolthet og glede over den fantastiske gule perlen min (vanskelig å la være...), så skulle jeg ha litt mer tyngde ned i kroppen, slik at når Abbe blir kort i steget, så skal jeg gi han lange "tunge" steg tilbake. Er det én ting jeg har tatt meg i mange ganger i senere tid, så er det akkurat dette. Denne første timen jobbet vi all hovedsak med enkle leieøvelser, vi kikket så vidt innom groundwork, også så vi litt på longeringen. Jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med guttungen. Første gang på kurs, og jeg hadde egentlig sett for meg full baluba og svirrehest og aldri i verden at vi kunne trene på noe som helst i nærheten av det vi gjør hjemme. Også gjorde vi akkurat det vi gjør hjemme, bare med en liten centimeter mindre fokus enn normalt. Er det mulig liksom? Fireårsguttebass på ny plass, også går det så bra? Kanskje ikke så rart jeg gikk rundt med stjerner i øya og smilte :) 
Time to for Monika var Abbe litt mer på. Ikke sånn at han på noen måte var for mye, men han var bare litt mer varm i trøya. Jeg hadde aldri trodd at vi kom til å jobbe videre på det arbeidet vi gjorde hjemme, men det gjorde vi visst. Vi jobbet med skulderflytting, vi jobbet mer i groundwork, vi testet traversen på den hånda vi aldri har prøvd den på før, og vi travet i longe. Glimt fra timen vår, både gode glimt, og ikke fullt så gode glimt har jeg samlet i en liten filmsnutt. Bare fordi det er veldig gøy å ha litt film av vårt aller første kurs sammen :) 
Overnattinga for Abbe gikk helt fint. Han hadde heldigvis selskap av søte Lili i en boks litt unna. Virka som han tok natta med ro, og var helt klar for siste timen vår. Vi timet den slik at vi var ferdige akkurat til regnet kom. Det vil si, jeg ser på bildene i etterkant at det visstnok regna litt mens vi holdt på, men det fikk jeg ikke med meg! :p 

Denne økta var Abbe enda litt mer på, og samtidig satte Monika meg i en mer vanskelig situasjon enn jeg selv hadde orket å sette meg selv i. Etter den vanlige gjennomgangen av de grunnleggende tingene vi hadde trent på de to forrige timene ville Monika at jeg skulle ta enda tettere kontakt med hodet til Abbe. Ikke fordi jeg skal detaljstyre det, men fordi det også skal være et sted jeg skal kunne være, og Abbe skal akseptere. Monika lånte han litt, og det så både lett og pent ut. Jeg fikk han tilbake, og det var alt annet enn lett og pent. Abbe ble veldig trykkete, og når jeg prøvde å ta en halvparade, så forsvant det en skulder på ville veier, eller en bakpart som lekte gummiball. Uansett om følelsen ikke var så veldig bra akkurat der og da, så var det et veldig fint verktøy å ta med seg videre for å jobbe mer med på hjemmeplan, hvor han er litt mer med, og ikke så trykkete.
Abbe fikk glatt terningkast seks for sin kursdebut. Aldri hadde jeg trodd at vi kom til å reise på et vilt fremmed sted, trene på akkurat det samme vi trener på hjemme, med hodet på plass akkurat der det skal være, og samtidig gå videre på det vi kunne fra før. Snakk om kursponnien sin det. 

Men da vi skulle hjem kom den aller største oppturen. Jeg hadde en sånn ekkel tanke i hodet etter lastingen vi hadde til kurset. Hvordan ville det gå å laste hjem igjen? Hadde jeg lagd noe kjipe opplevelser for Abbe? Jeg parkerte hengeren, gjorde den klar for lasting, hadde Anna Lene til hjelp hvis nødvendig og hentet Abbe. Hvem tror dere gikk rett på uten å tenke seg om en gang. Det kom en liten tåre i øyekroken da, ja. Vel hjemme igjen var det bare å vrinske sin ankomst, og spise både gulrot og eple fordi man hadde vært superduper hest på kurs! Nå er det bare å glede seg til neste :) 
Tusen takk til Anna Lene og Hilde for bilder og film!
1 Comment

Den lille store stjernen

27/4/2018

0 Comments

 
Siden Bobbie ble syk to uker før Michellekurs var det en annen liten pelsdott som fikk muligheten til å vise seg fram. Den muligheten grep han godt om!
Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥
Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! 

I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning:
Det er hesten som utfører paraden. Du setter den i gang og ser til at den skjer, men du gjør den ikke.
Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. 
Din oppgave er å holde hesten utenfor motstand. Hvis ikke du gir hesten mulighet for motstand så kan hesten heller ikke produsere motstand.
Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». 

Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. 

I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. 

Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. 

Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! 
Picture
Han er mer enn klar for en runde til i oktober, han her ♥
0 Comments

Min lille powerball

14/11/2017

2 Comments

 
Andre dagen hos Christofer og Rebecca, og vi fant energi.
Les om reisen ned og første dagen her: Ukeselev i Sverige
Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. 

Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. 
Picture
Innvendig sjenkel skal få hesten til å gi sitt utvendige øye og søke inn mot longøren. Her forsvinner Bobbie litt utover.
Picture
Bobbie svarer mer riktig på hjelpen, bøyer seg rundt på volten, og gir meg sitt utvendige øye.
Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg:

Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning.
Picture
Kan du komme inn, Bobbie?
Picture
Bobbie svarer og kommer inn ♥
Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. 

Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. ​
Picture
Jo mer vi trente, jo mer forstod jeg, og jo bedre gikk det.
Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. 
PictureKoser oss i framovertrav, mens Christofer følger med på oss.
Til tross for frøken Energisk klarte vi å snakke sammen, og etter litt oppvarming startet vi med å sjekke ut traven. Det travet hun viste over diagonalene har jeg knapt nok funnet på henne før, men hun langet virkelig ut. Jeg kunne ikke annet enn å smile. Etter å ha kikket gjennom alle gangartene startet vi arbeidet i skritt og samling i skritt. Følelsen jeg skal sitte med er at jeg i samling skal når som helst ta henne opp en gangart, og den følelsen hadde jeg nesten gjennom hele økta. Med så mye egen-energi så var det bare å sitte og cruise og smile. 

I trav kikket vi på det samme, å ​kunne variere mellom fram og ned og opp i samling. Her svarte hun også veldig fint. Hvis hun blir for daff ned i samlingen var Christofers løsning så enkel at hun skal opp en gangart. 

​Galoppen fikk vi naturlig nok også kikke på. Her var hun veldig fresh og framover, og hun fikk lov å bare bevege seg i galopp nedover langsidene. Vi kortet inn med en volte på kortsidene, og Christofer kikket på oss. Hans konklusjon etter å ha sett oss gjennom timen var at Bobbie har blitt mye bedre i sine bevegelser enn hva hun var da han så henne sist (litt over et år siden). Jeg kan jo si meg enig, men jeg fikk virkelig mye gratis av power-Bobbie. Det som mangler nå er smidigheten i bogene og oppgaven framover vil bli å finne øvelser som kan løsgjøre bogene på best mulig måte, og gjøre Bobbie mer smidig og "supple". 

En halvtime for Christofer forsvinner på et blunk når man har det gøy, og det hadde vi sannelig denne økta! Notatene mine inneholder fraser som "kan man si noe annet enn wow?", "tror jeg smilte nesten hele økta", og "det var fantastisk godt å sitte på en liten rosa, powerball =D" ​​

Etter en slik dag kan man ikke annet enn å glede seg til den neste! 
Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
2 Comments

Ukeselev i Sverige

13/11/2017

1 Comment

 
Andre uka i november pakket jeg Bobbie på hengeren og kjørte til Sverige hvor vi fikk en uke proppet med lærdom, inspirasjon og glede. Vi var ukeselever hos Christofer og Rebecca Dahlgren.
PictureVi vasket ned hele stallen før karantenen ble opphevet.
Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. 

PictureBobbie spiser betfiber på toll-stopp inn i Sverige.
Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. 


Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. 

For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. 
Picture
Bobbie og jeg trener på at pisken mot innvendig sjenkelleie skal bety at Bobbie skal bøye seg og senke hodet. Smart!
Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros.
Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". ​
Den økta var ikke bare en økt hvor Bobbie forstod. Det var en økt hvor jeg forstod. Kanskje ikke så mye forståelse som jeg kan forklare videre til noen, men mer en følelse, en fornemmelse, et glimt inn i framtiden, og ikke minst muligheten til å se at Bobbie faktisk kan samle seg på samme måte som man ser disse fancypancy, høyt utdanna hestene. Det gjelder bare å forklare henne det på riktig måte. Og der er Christofer piiiiittelitt bedre enn meg. Et lite hårstrå bedre, liksom. Jeg har brukt 6 år, han brukte 5 minutter. Say no more...
Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det. 
Tusen takk til Silje Klevstul for alle bildene ♥
1 Comment

Hvilken vei overføres kraften?

23/4/2016

0 Comments

 
Endelig tid for årets første Michellekurs igjen, og for første gang hadde jeg med meg Bobbie på kurs. Min Bobbie. Den Bobbie jeg trener hjemme. 
Bilde
Jeg hadde en god følelse før kurset og heldigvis fulgte den gode følelsen meg hele veien igjennom kurset. Bobbie og jeg ankom stall Lehne hvor vi har kurset fredag ettermiddag og med en god longeringsøkt på egenhånd var vi klare for lørdagen. 

Tradisjonen tro startet vi første økt med litt bakkearbeid og longering. Min utfordring med Bobbie den siste tiden har vært at hun stiver av i kroppen og sliter spesielt med venstre bøyning. Derfor var det godt å få Michelle til å kikke over arbeidet vårt fra bakken, og takket være snille Thea fikk jeg filmet øktene våre. Dette er virkelig et helt magisk verktøy, for det er begrenset hvor mye jeg får med meg i løpet av en økt. Takket være filmene kan jeg studere, nerde og ikke minst få med meg så utrolig mye mer av det Michelle sier enn det jeg klarer å fange opp selv. Film gir meg en helt ny kursdimensjon og jeg er så utrolig glad for at vi kan filme hverandre og dermed få så utrolig mye mer ut av kurset. 

Det Bobbie og jeg fikk fokusere på denne økta var kraftoverførselsretningen i kroppen hennes, og det er ikke til å stikke under en stol at den ofte forsvinner elegant og direkte ut over utvendig bog. Det må vi få fikset på, og jeg prøvde å dirigere Bobbie rundt i håp om å få kraften i en mer riktig retning - innenfor rammen og ikke ut av rammen. 

Jeg har satt sammen en liten film fra kurset som både viser ting som funker og ting som ikke funker. Også viser den litt av den lille positive Kurs-Bobbien om dukket opp innimellom, som svarer litt over evne på paradene. Men jeg har valgt å ta det med bare fordi jeg er så fornøyd over at hun prøver og tester ut. Ellers er jeg strålende fornøyd med at vi faktisk kan jobbe i galoppen, og ikke en eneste gang var det antydning til eksplosjon. 

Får bare si snurr film, også oppsummerer jeg Michelles kommentarer etterpå. 

Jeg synes det er morsomt å se forskjellen når Bobbie faller ut over bogen og når hun er inne i rammen. Igjen kan jeg trekke paralleller til fjorårets kurs hvor Michelle snakket mye om "enhjørning", og Monikas kurs hvor hun snakket om "stick to me". Følelsen av at hesten er klistret til deg, eller at hesten har et "horn" i panna som er festet i brystet ditt (når du går baklengs). At hesten følger deg innenfor sine rammer, og ikke faller ut over for eksempel en utvendig bog. Fjorårets kurs ga plutselig enda mer mening. Jeg digger når det henger slik sammen.

Uansett: Det Bobbie og jeg fikk kommentarer på fra Michelle var følgende.
Bilde
♦ Vi skal få følelsen av at det ene bakbeinet tar over for det andre. Ikke at framparten er med og bærer vekta. For å få til dette skal vi tenke både versade og travers på en gang i et forsøk på å få en rett hest ​mellom hjelperne.
♦ I travers havner vi ofte for sidelengs. Dette skal vi unngå for eksempel ved å holde innvendig bak mer rett, eller fange ytterbogen inn. Dette gjøres ved halvparade og vekt bakover for deretter å hente ytterbog. Ved å tenke både versade og travers samtidig forhindrer jeg at hun faller ut over ytterbog. Jeg får ikke gjøre mer travers enn at jeg fortsatt har en versade, altså at jeg har med ytterbogen opp og rundt. Tanken skal være 90 prosent versade og 10 prosent travers når jeg gjør en travers. 
♦ Tenk versade. I hvilken retning tramper utvendig frambein? Utover? All den kraften skal inn i rammen ved hjelp av halvparade og hente bogen inn. 
♦ Damen skal ha sin kraft tilbake i sine bakbein og ikke misbruke energien ut over utvendig bog. 
♦ Oppgaven nå framover er å variere mellom rett og versade. Jeg skal tenke mindre sidelengs en periode og jobbe mot rakridning hvor jeg kjenner at jeg har kraften rett i mot meg. Problemet per nå er å ha kraften i min retning. 

Bilde
♦ I longering gjør hun det bedre, men her fikk jeg tips til en ny hjelper for å få rundhet i innvendig bog: 
   Løft hånden som en travers, men pek pisken nedover mot innvendig skulder. Min hånd som er løftet sier travers, men piskenden sier innvendig skulder ut. På den måten får jeg både travers, men også rundheten i innvendig skulder.
♦ Hånden opp betyr bakparten inn (utvendig sjenkel), mens pisken ned betyr innvendig skulder ut (innvendig inndirekte tøyle) - her begynner vi å bli avanserte altså! Hånden opp og pisken opp illustrerer utvendig sjenkel og utvendig tøyle. Så det så! Her er det naturlig nok viktig at hesten har skjønt hjelperne på forhånd, for ellers blir det vanskelig å få svaret du ønsker. 
♦ Bobbies vanskeligheter med galoppen for tiden er et spørsmål om at jeg får hennes kraftoverførselsretning inn i rammen slik at hun jobber mer med begge bakbein inn og ut av samling, uten at hun får lov å gå på tvers. Hun må få enda mer kraft i bakbeina sine, noe hun ikke gjør selv, så hun løser det på sin egen Bobbiemåte. At hun begynner å bryte av fra galopp til trav er et tegn på at hun synes det er tungt, og fra å gå i lufta i galoppen må vi kunne si at det er en forbedring. 
♦ Målet er å jobbe mer med hjelpegivning i longelina slik at jeg får rotasjonen over bogen og hentet inn bakdelen slik at Bobbie blir mer rakridd i alle gangarter. ​

Bilde
Det blir litt store svar fra Bobbie når vi er på kurs, men forsøk kan vi ikke annet enn å smile av :)
Bilde
Så da smiler vi ♥
Bare etter første økt hadde jeg mye å ta med meg videre, men hjernen skulle stappes med mye mer teori og praksis igjennom to rideøkter og teoriøkter. Her er det bare å henge med :)
0 Comments

Western er gøy!

19/1/2015

0 Comments

 
Det er artig å teste ferdighetene med noen konkrete mål. I dag testet vi trail for hånd. 
Picture
Banen vår med masse artige utfordringer.
Som miljøtrening og avveksling er det ikke dumt og teste ut litt western! Samtidig er det så spot on i forhold til hva vi vanligvis driver med, for sitter ikke kommunikasjonen her, så snubler man fort i en bom. Maren, Kristin, Elin og jeg røsket ut en haug med bommer, lagde en provisorisk grind, og trailet oss rundt forbi. Bobbie fikk seg en passe rolig økt etter gårsdagens tur, og det tror jeg hun synes var helt greit. Litt skritt, litt trav, i sikksakk, over bommer. Jeg holdt meg på bakken så Bobbie slapp å balansere på meg også. 

En av oppgavene på banen vi satt opp var å rygge i en L, men akkurat der har vi pittelitt å trene på, for Bobbie har ikke helt lært å rygge sånn på banen. Hun rygger uten problem alle andre steder om jeg ber henne om det, men på banen så kommer det skoleparade på skoleparade når jeg ber om rygg. Selv om jeg har egen kommando på det å rygge, så sitter den tydeligvis ikke helt enda. Så rygging må kanskje trenes litt mer på. 
Planen vår sånn på sikt er kanskje å ta oss en tur til Lykseth og Norway Open, et westernstevne (!) som er i sommer. Det er litt lettere å få starta westernstevner enn stevner i NRYF, og på westernstevner har de klasser hvor man har hesten fra bakken. Så vi kan jo alltids hive oss med for miljøtreningens skyld, og fylle de nederste plassene på resultatlista! Kunne jo vært artig, men vi får se hva det blir til. Det er i alle fall kjekt å få jobbet litt rundt noen konkrete ting som bommer og kjegler. Gir en god indikasjon på hvor bra kommunikasjonen funker. 

Gøy var det, og det er nok ikke utenkelig at vi gjør det igjen! 
Picture
Bobbie er som alltid superengasjert. Bommene må smakes på. Kunne være at en lilla bom smaker... plastikk?
0 Comments

MÅL 5,5 - Diagonal travers, renvers og piruetter

11/8/2014

0 Comments

 
I en miniserie på ni deler vil jeg kort forsøke å ta for meg basicen i den akademiske ridekunsten, og hvordan man starter med en ny hest. Dette er ingen fasit, men en løs oppskrift som ikke går i dybden. Dette er blogg fem og en halv (den har så tett sammenheng med forrige blogg, så den får ikke et eget nummer).
Bakgrunn for denne bloggen:
Akademisk fra A til K
Mål 1 - Frem og ned
Mål 2 - Stilling og bøyning

Mål 3 - Frem og ned på volte
Mål 4 - Versade
Mål 5 - Travers
HVA:
Disse tre øvelsene er en videreføring av traversen, så bevegelsesmønsteret i hestens kropp er tilnærmet likt, men de gjøres på litt andre steder på banen enn hvor en travers gjøres. Diagonal travers er en travers diagonalt over banen. En renvers kan på en enkel måte sies å være en “kontratravers”, altså en travers på “feil hånd”. En piruett er en veldig sentrert travers på volte.
Picture
Diagonal travers i forhold til en diagonal. Renvers i forhold til et spor (veggen), og en 360 graders vending/piruett.
HVORDAN:
Det aller viktigste her er at du er sikker på at traversen sitter på rett og bøyd spor, slik du har lært den tidligere. Når hesten forstår signalet på rett og bøyd spor kan du begynne med den diagonale traversen. Du starter i et hjørne og ber om en versade ut av hjørnet. Ved hjelp av versaden får du retningen i din diagonale travers. Derifra henter du bakparten inn med deg, innover på diagonalen. For min del ble det veldig enkelt når jeg klarte å se for meg linjene på banen, og tenke at den diagonale traversen ikke er annet enn en vanlig rett travers, bare at den rette linja går tvers over banen.
Picture
Renversen får du når du etter en diagonal travers har kommet deg over til andre siden av banen, men fortsetter i travers med samme bøyning og stilling, bare på motsatt hånd. Si at du går i en diagonal travers på venstrehånd, og i det du kommer over diagonalen fortsetter du med hesten bøyd utover i banen, stopper fremparten litt opp, og lar bakparten lede rundt utover i banen. Forklares absolutt enklest med en tegning, så se illustrasjon under. Skal du renvers rundt et hjørne/på en volte stoppes fremparten litt opp mens bakparten går den lange veien rundt.
(Det går fint an å forklare renversen mer inngående, men la oss holde det til det enkle.)
Picture
Piruetten kan du jobbe ut i fra traversen på volte. Ved hjelp av å minske volten til stadig mindre diameter, så nærmer du deg piruetten. Når hesten går på så liten volte at bakbeina omtrent tråkker i samme spor, så er du kommet til piruetten. Før den tid kan du jobbe med vendinger, og du trenger ikke gå hele veien rundt. En halv vending kan for eksempel legges til i en diagnoal travers. Gå en diagonal travers over diagonalen, gjør en halv vending og fortsett i diagonal travers tilbake igjen mot sporet. Vil du gjøre det ekstra vanskelig fortsetter du i renvers når du kommer ut på sporet igjen.
Picture
HVORFOR:
Traversen ulike steder på banen hjelper til å smidiggjøre og løsgjøre hesten, samt at piruetten har en veldig god samlende effekt på hesten.
Picture
Her starter du i versade (de to hestene til høyre langs veggen), fortsetter i diagonal travers, vending, tilbake i diagonal travers, også rundt hjørnet i en renvers. Formen i kroppen til hesten er hele tiden den samme, så dette er variasjoner du kan gjøre innen traversen.
HVOR:
Anbefales på en ridebane eller annet flatt område hvor du har litt plass. Hvis ikke du har ridebane tilgjengelig er du nødt til å ha noen fysiske eller se deg ut noen holdepunkter som gjør at du klarer å se linjene dine.
UTFORDRINGER:
Å vite hvor man skal er alltid spennende når man begynner med dette. Sørg for at du har kontroll på teorien og en forståelse for øvelsene før du skal prøve å forklare dem til hesten din. I piruettene så kreves det at jo mer sentrert piruetten er, jo større samlingsgrad og jo bedre bæring må hesten ha. Dette krever mer av hesten, og kan dermed være tungt. Pass på at du ikke krever for mye for tidlig, og start heller med for store volter/vendinger.

Ikke be om for mye. Ikke start med en hel diagonal travers. Start med ett steg i den diagonale traversen, så to steg osv. Møter du på problemer, ta to steg tilbake og prøv på nytt. Alt kan forfines og gjøres bedre med grundigere grunnarbeid.
0 Comments

Nå er det bare å begynne

19/7/2014

0 Comments

 
For andre gang i 2014 tok Michelle turen til Norge, denne gangen til Drammen. Jeg og Bobbie fikk gjort mye, og jeg sitter igjen med én ting.
Å arrangere kurs 2,5 timer unna der man bor er hakket mer utfordrende enn å ha det nært hjemme. Men takket være meget god hjelp og snille mennesker, så ordner alt seg! Bobbie og jeg reiste ned fredag og kom oss i orden der. Bobbie var ikke sein om å ta seg en rull i ridehuset. Så nå ruller vi visst på fremmede plasser også.

Fredagen ble brukt til forberedelser, samt henting av Michelle og opplading til lørdagen. Den kom fort nok, og vips var vi klare for kurs!

Min første time var groundwork og longering. Med et drivhus av et ridehus var Bobbie alt annet enn fremadbydende, men vi fikk da til noe arbeid. Noe av poenget med disse øktene var også å se hvor mye fokus Bobbie klarer å ha på meg. For det første har hun aldri vært særlig fan av å være aleine i ridehus, og da særlig ikke i fremmede ridehus. Det har vært vrinsking og mer hest mentalt utenfor ridehuset enn inne sammen med meg. Det blir det ikke mye konstruktiv trening ut av. For det andre blir hun veldig lett forstyrret, og med en stor skyvedør åpen, så er det mange ting på utsiden som kan være viktige å følge med på. Men kryss i taket, hun oppførte seg som hjemme!
Andre timen fikk jeg min første longetime for Michelle på Bobbie. Da jeg var hos Michelle fikk jeg alltid mine setetreningstimer på skolehestene, noe som forsåvidt var ganske greit, for da slapp jeg å "utnytte" Bobbie. Men så er det en gang greit å få litt hjelp på sin egen hest også.

Det er nesten umulig å gjennomgå og vise det vi jobbet med da det er snakk om så små detaljer på endring i kroppen min, at det i grunnen ikke kan sees. Noe som derimot kan sees er min gjennomgående skulderfeil, hvor min utvendige skulder så godt som konsekvent havner for langt bak. Så den jobbes med. Noe som også kom fram for meg da jeg så bildene i etterkant var hvor mye jeg faktisk savner å ha en sal å ri i. Sitsen min har blitt betraktelig verre etter at jeg dro fra Michelle for to år siden, og mye av det er nok grunnet puta. Misforstå meg rett, jeg elsker puta mi, men jeg skulle veldig gjerne også hatt en sal jeg kunne ri i. Så vi får se hva som dukker opp etterhvert. Under følger litt nerdebilder av en noe vanskelig beskrevet sitstime.
Men timen som ble best for meg var uten tvil siste timen. Jeg visste at jeg ville ha en bakkearbeidstime og en sitstreningstime, men hva ville jeg den siste timen? Rimelig inspirert av flotte Stine og Cala som jobbet med handwork. Jeg har liksom aldri jobbet noe handwork da jeg synes det har vært alt for vanskelig, men etter å ha nistirret på Stine, og blitt pushet litt av Michelle, så ble siste timen brukt til å teste ut handwork. Det har jeg gjort "ordentlig" én gang før, og det var under Bentkurset i fjor. Da gikk det i utgangspunktet veldig bra, for Bobbie gjorde alt jeg sa, men jeg hadde jo ikke peiling. Det føltes rett og slett ut som at jeg ble fjernstyrt av Bent, og da jeg kom hjem og skulle prøve hjemme hadde jeg virkelig ikke et kvidder av snøring på hva jeg egentlig dreiv med. Så derfor har det blitt lite av det i etterkant, rett og slett fordi jeg ikke har peiling.

Handwork er også en ting, men det blir stadig mer vanlig med handwork fra utsiden. Og som om ikke man har nok å tenke på, så skal man gå baklengs, på utsiden, gjerne med tøylene i en hånd og en pisk som man helst skal ha litt kontroll på. Det er enda godt at vi starter stillestående!
Det flotte med handwork, og da særlig fra utsiden er at man får en helt unik måte å ramme inn hesten på. Bare denne lille utprøvinga fikk meg for første gang til å føle at jeg virkelig hadde lyst til å utforske dette videre.

Som tenkt, så gjort, og siden kurset har vi i ro og mak jobbet og testet ut handwork for oss selv. Jeg sliter fortsatt med posisjonering, men ting blir stadig bedre. Og nå er det i tillegg gøy å drive med! Så hvis det var noe jeg virkelig tok med meg fra kurset denne gangen, så var det handworken. Og dette skal vi bli bedre på! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Takk til Michelle for herlig undervisning som alltid, og noen særlig gode teoritimer! Takk til alle som hjalp meg med at arrangeringen gikk smertefritt for seg. Takk til Thea K. Nilsen for alle de lærerike bildene fra kurset! Takk til alle de ridende som deltok og gjorde kurset bra. Takk til alle teorideltakerne som deltok - det er så gledelig å se at mange ser gleden og nytten av å være teorideltaker også. Også selvsagt takk til Bobbietufsa - som oppførte seg eksemplarisk, og som rett og slett er verdens beste!
Picture
Meget velfortjent etter å ha vært flink frøken!
Picture
Bestejenta!
0 Comments

Jo mer man lærer...

26/6/2014

2 Comments

 
...desto bedre forstår man hvor lite man vet.
Den siste måneden har vært snål. Veldig snål. Jeg har i de 2,5 årene jeg har hatt Bobbie alltid hatt full motivasjon til å trene. Jeg har heller prioritert en økt i hallen fremfor tur eller noe annet. Jeg har jobbet målrettet og visst hvor jeg skulle. Væpnerprøven. Den har ligget foran meg der som et mål å strekke seg etter. Og vi har strukket oss. Jobbet med sidebevegelser, jobbet med samling, og igjennom hele mai: Jobbet med galopp. For ikke å snakke om at vi har jobbet med det mentale til Frøken Fryd.

Alt arbeidet resulterte i en bestått væpnerprøve. En tommel opp fra Bent på vårt arbeid. Jeg pustet lettet ut og smilte. Vi klarte det!

Siste timen for Bent ble brukt til å få vist hovedproblemene våre under treningen. Katteryggen i det stillestående arbeidet. Travet som
begrenses av at jeg spenner meg. Galoppen som har vært noe eksplosjonsartet. Alt fikk vi hjelp til. Alt fikk vi gode tips til. Alt lå til rette for at vi kunne dra hjem og trene videre på vår vei.

Men nei.

Picture
Det gikk så bra på Bentkurset. Slik har vi alldeles ikke sett ut siden da.
Det er 25 dager siden Bentkurset. Vi har vært på åtte turer, longert/jobbet i halsring/løs åtte ganger, hatt noen dager fri, løshoppa og jobbet litt for hånd. Kun én gang har jeg ridd henne på bana, og det var barbak i kapsun, og endte bare med å bli en koseøkt med litt skritt på helt lange tøyler, hvor jeg kjente på balanse og bevegelse.

Det er jo ikke det at jeg ikke vet hvor vi skal. Det er ikke det at jeg ikke vil trene. Det kjennes ut som om det etter årets Bentkurs, og kurset jeg var på som teorideltaker med Monika Müller i midten av juni, har gått opp for meg i større grad hvor fantastiske disse hestene er. Hva de gir av seg selv. Hvor fantastisk mye de kan. Og hvor lite jeg kan.
Picture
Monika snakket på kurset om "natur og balanse". Igjen føler jeg at når det kommer til ridningen skal jeg lære meg å ri på nytt. Jeg har blitt enda mer bevisst på kroppen min, og innser at det å sitte i balanse er bare ufattelig vanskelig. Så de gangene jeg først har vært på banen har jeg jobbet masse i holdt. Fra bakken. Her er det i allefall lett(ere) å se balansen i Bobbie. Og jeg klarer i allefall å stå i nogen lunde balanse på mine to ben.

På turene vi har vært på har jeg i den grad jeg har "jobbet", også tenkt på balanse. Bobbie har i all hovedsak fått gå på lange tøyler, og jeg har kun ridd på hack. Det å flytte vekten i kroppen fremover, bakover, og ikke misnt til siden på stiene vi tusler på for å se om vi kan følge hverandre. Kan jeg klare å bremse takten når Bobbie ruser i en nedoverbakke? Klarer vi å svinge over på andre siden av veien før den bæsjen der borte? Og vi klarer det. De fleste gangene klarer vi det.

Vi har også galoppert på tur, bare for å inkludere galoppen mer i "arbeidet" vårt. Bobbie synes det er utrolig slitsomt, men det kommer seg stadig mer og mer. Innimellom tror jeg hun synes det er litt gøy også.

Jeg vet hvordan det vil kjennes ut når det blir riktig under en dressurøkt. Både i skritt og trav og galopp. Jeg vet hvordan det skal kjennes ut når vi bare flyter sammen. "Det jeg har når jeg ikke gjør noe." Den "magien". Men gud - så vanskelig! Det kjennes nesten lettere ut på tur. Der er man liksom ikke så "akademiske".

Picture
Det er deilig å bare suse rundt på tur også.
Når dette er sagt, så kan jeg få tårer i øynene av Bobbie. Bobbie den enestående. Hun er nok noe preget av min litt daffe energi for tiden, men når jeg tar meg sammen og piffer henne opp litt, så kommer hun også med. Slik som hun gjorde i dag da jeg hadde henne med ned på utebana for litt groundwork/arbeid for hånd.

Jeg fikk kjenne en halvparade som gikk ordentlig igjennom i versaden i skritt. Følelsen av ingenting. Følelsen av mykt. Og er det noe jeg bare elsker, så er det logikken og sammenhengen med denne treningsformen. Oppbyggingen. Hva med det er det jeg liker? Jo, det er så utrolig naturlig for hestene. Så forståelig. Og Bobbie forstår, så innmari. Jeg bare klarer ikke henge helt med enda.

Jeg samlet henne opp i skritt for en piruett, men samler litt for mye, og Bobbie gjør en "levade". Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet senere opp i skritt, klarte en overgang opp i litt samlet trav, ba om mer samling i trav, og Bobbie senker bakparten og gjør "levade".  Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet henne opp i skritt og tilførte litt energi samtidig med en liten halvparade for å få overgang opp i samlet trav, og Bobbie fatter galopp fra skritt. Jeg ba om mer energi, gjorde jeg ikke? Bobbie galopperer.

Galoppfatning har Bobbie aldri gjort før i groundwork. Jeg har ikke turt å be om det i frykt for at hun ikke skulle klare å holde seg så samlet i galoppen. Jeg går tross alt baklengs foran henne. Nå tilbyr hun det selv. Fire galoppsteg fikk jeg på høyre hånd. Fire samla galoppsteg. I groundworkarbeidet. Bare fordi Bobbie forstår - så mye mer enn meg.
Picture
Bobbie forstår også at når hun er løs, så kan begrepet "stå" strekkes litt. Hun stod hun. Bare ikke helt der jeg hadde tenkt.
Jeg er ikke motløs, jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal forstå alt, og ikke minst gjøre alt. Hvordan jeg skal lære meg alt dette. Hvordan skal jeg få det til?

Jeg er heldig som har den beste læremesteren jeg kan ha i Bobbie, også gleder jeg meg masse til Michellekurs i Drammen om tre uker. Jeg har tenkt at "jeg må opp og ri litt "ordentlig" før da", men har kommet til at jeg "må" ikke noe. Ikke noe som helst. Om jeg stiller på Michellekurs i kapsun og barbak fordi det er hva vi har gjort i det siste, så gjør jeg det. Michelle kan hjelpe meg uansett. Og inntil da, så tar jeg dagene med Bobbie som de kommer. Vi KOSER oss virkelig på tur, både aleine og sammen med andre, og vi koser oss løs på bana, og ikke minst: Bobbie koser seg med å rulle omtrent hver eneste dag.
Picture
RulleGuri!
Det er en rar følelse, men samtidig så er det egentlig bare godt.

Vi skal ikke alltid lære. Noen ganger må vi bare være :)
2 Comments

Hvordan lære alt på 30 minutter?

1/6/2014

0 Comments

 
Etter to beståtte prøver ble tredje og siste økt for Bent Branderup utnyttet til å trekke så mye hjelp som mulig ut av han, i forhold til min videre trening med Bobbie.
Det er ikke mye konkrete tilbakemeldinger man får fra Bent når man tar prøver, og siden begge øktene mine på lørdag ble brukt på det, så måtte jeg utnytte søndagen til det fulle. Jeg hadde spørsmål og ønske om å få gå igjennom både det ene og det andre, alt fra holdt til galopp, så det var bare å starte fra begynnelsen.

Timen blir illustrert av bilder som snille Thea Kristine Nilsen har tatt av oss. Takk!
Picture
Picture
Bobbie forstår bedre og bedre arbeidet i holdtet, men jeg trøbler med at hun ofte får "katterygg" istedetfor å senke bakparten. Vi kikket på dette, og cluet er så enkelt som at jeg skal be om mindre, slik at hun ikke gjør feil.

(Synes forøvrlig det er ganske påfallende hvordan hun strammer magemusklene når hun samler seg. Gir et lite innblikk i hvorfor man ikke
skal stramme gjorden for hardt - hesten vil jo forhindres i å samle seg og bli rund.)

Bent lurte også på om jeg hadde trent på skoleholdtet i skritt, og jeg tror jeg der i et lite sekund så litt himmelfallen ut. Skoleholdt - i skritt?

Skoleholdtet er jo "bare" en halvparade, og kan på samme måte som den kan gjøres i holdt, også gjøres i skritt, trav og galopp. Så for å minimere det at Bobbie skyter rygg når vi jobber med halvparaden/skoleholdtet stillestående, så kan bevegelse hjelpe oss i forståelsen av å ta mer vekt på bakbeina. Derfor fikk jeg oppgaven å gjøre det samme i skritt: flytte vekten bakover.
Picture
Vi flytter vekten bakover i skritt. Samme prinsipp som i holdt, bare litt enklere å unngå katteryggen.
Picture
Frem og ned, men fortsatt med skulderfrihet! Lykke!
Bent sa at det var akkurat samme prinsipp i trav, og jeg tenkte i mitt stille sinn: "hehe, ja, det er det nok. Det får jeg ta en annen gang..... Vi kan ikke gjøre sånt nå.. Eller... Hey, la det stå til, nå har jeg muligheten til å få hjelp av Bent!" Så jeg prøvde å samle Bobbie godt nok opp i skritt, også gjøre en overgang, eller et taktskifte opp i trav. Vanskelig synes både Bobbie og jeg.
Picture
Forsøk på overgang opp i trav med skoleholdt-tankegangen. Ikke helt vellykket, men man kommer ingen vei om man ikke prøver.
Picture
Dette er en av grunnene til at jeg bare digger Bobbie. Når jeg blir uklar i signalene mine og ikke helt vet hva jeg ber om, så skal hun iallefall ha stjerner i boka for å prøve. Og forsøkene er ikke alltid så dumme. Hun har skjønt poenget med å ta vekt på bakbeina og hun vet at jeg ønsker noe i den retningen. Også har hun før hun kom til meg vært påbegynt innlæring av spanske steg. Jeg har prøvd å plukke det av henne, men den reaksjonen med et løftet frambein sitter utrolig godt innprenta, og det kommer innimellom når hun absolutt ikke forstår hva jeg mener. Disse to reaksjonene kombinert var resultatet da jeg ba om en samlet overgang i trav. Senket bakpart og spanskt steg = Bobbie på bildet. Det er så kjekt når de tenker selv, og tør å prøve!
Picture
Ekstra vanskelig å få til overgangen på venstrehånd. Men jeg får med bakbeinet om ikke annet.
Etter litt bakkearbeid hoppet jeg opp for litt ridning, og der fikk jeg startet med noen basisøvelser, og ble blant annet bevisst en veldig artig bruk av pisken.
Picture
Det startet med at jeg skulle få bedre respons fra Bobbie i bøyningen på venstre hånd. Jeg fikk beskjed om å holde tøylene 3-1, slik at jeg lettere kunne bruke stangtøylen til å bøye henne rundt og gjøre henne hul i skulderen, og kapsuntøylen til å få bøyningen. Vi testet litt dette, men fikk ikke helt den reaksjonen vi ønsket.

Jeg fikk beskjed av Bent om å ta tøylene i én hånd, slik at jeg kunne bruke pisken mer som en pekestokk mot de punktene Bobbie ikke responderte. Blant annet i travers på venstre hånd har hun litt problemer med å få igjennom bøyning og stilling ordentlig, men istedetfor at jeg skal bli større og større i tøyler og sjenkler, så skal hun få en bedre reaksjon når pisken blir vist mot halsen. Merk: Vist.

Som Bent sa: "Signalet er ofte bedre enn presset. Tøyler og kapsun og sete gir press på hesten. Signalet får henne til å forstå. Det er bedre."
Picture
Bent viser fra bakken, og jeg viser pisken mot halsen.
Picture
Bobbie var vel mildt sagt ikke akkurat så bekymra for den pisken, så jeg måtte vifte ganske kraftig for at hun i det heletatt skulle orke å legge merke til den. Men vi fikk der et nyttig verktøy som vi skal forfine videre!
Jeg fikk også prøvd litt mer trav for Bent. Bobbie var i grunnen veldig fint, men vi klarte ikke å slippe oss like mye løs som det vi gjør hjemme, så dette gode, store travet som hun har vist hjemme ved flere anledninger, det kom vi ikke helt til. Allikevel føltes hun bløt og god å ri på, så vi fikk vist oss fra flere sider, både mer samlet og mer frem og ned, uten å kolapse helt.

Litt ekstra stas var det å høre fra Bent at "I think with this horse, it is obvious that we could take her forward and back, just from the point of weight. And then we are very, very close to what Pluvinel says, to lead the horse alone from the seat." (og jada, jeg vet at det var akkurat hva han sa, for jeg har det på film =D )
Picture
Seee ponnien min'a! O lykke! Vi snakker jevnt, frem og ned-steg, vi snakker balanse, vi snakker skulderløft, vi snakker FLINK ponni!
Rytter'n har forbedringspotensiale, for å si det pent.
Picture
Bobbie i en kortere ramme, og jeg digger de løse tøylene i dette bildet. Jeg har altså en veldig flink ponni!
Picture
Bare for moroskyld, og til sammenligning: Bobbie frem og ned, men i ubalanse, og havner da noe tyngre på fremparten enn ønskelig.
Picture
Her i bedre balanse enn over. Ser du forskjellen?
Picture
En hests øyne har mye å si. Mule og nesebor også. Ører og. Jeg liker hvordan Bobbie i all hovedsak er avslappet, selv om vi jobber i trav.
Etter vi hadde travet var beskjeden fra Bent klar: "You can develop your seat in bigger movements, and in smaller movements." Med trykk på "you". "You can never be in harmony with your horse in bigger movements than you can sit. So in this case, it's not the horse beeing limited." Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg føler meg så tvers igjennom heldig som har en så tålmodig, flink og herlig Bobbie å lære av. Men som travbildene avslører, spesielt det første hvor hun strekker på seg: Ragnhild må lære seg å ri, og å være i balanse i bevegelsen. Og det kommer uten tvil til syne i galoppen. Samtidig så er jeg nødt til å galoppere for å lære å galoppere. Jeg lærer jo ikke uten å gjøre feil. Så her er flinke Bobbie som prøver å lære Ragnhild å galoppere.
Picture
Joda, det hender seg at vi kan se litt ok ut. Sånn nesten. Hun spenner litt opp, men det er vi jo flere som gjør...
Picture
Det å gå frem i galoppen og holde galoppen er liksom ikke helt Bobbies sterkeste side enda, så da prøver rytter'n og ta oppgaven istedet.
Picture
Veldig stolt av Bobbien som jobber så godt hun kan i den vanskelige venstregaloppen.
Picture
Propellen er startet og energien trykkes ut av rytter'n. Joda, vi har et lite stykke å gå.
For meg var det hovedsakelig viktig å bare få galoppert litt med Bobbie, bare for å kjenne at hun ikke eksploderte. Vi har jo ikke akkurat jobbet i galopp tidligere, kun trent fatninger, og å holde galoppen. Bent ga oss dog litt utfordringer, og den røde tråden fra arbeidet i holdt ble ført videre. Jeg skulle sende hun litt frem og ned, og jeg skulle "samle" henne opp og tilbake - i galopp. Bobbie synes det var uhyre tungt, og jeg sleit med koordinasjonen, men hun responderte faktisk pittelitt. Særlig på høyre hånd.
Picture
Liksom et forsøk på noe som ligner mer "frem"-tanke.
Picture
Og et forsøk på noe som ligner på litt mer samlet tanke. Selv om jeg er på bærtur - er jeg bare så stolt av Bobbie!
Vi jobbet i galopp! Første gang noen sinne jeg i det heletatt har tenkt så langt. Men det er akkurat det som er så gøy med Bent, for vi får akkurat de gode utfordringene som vi lærer uhyre masse av, og kan jobbe mer med hjemme.
Picture
Så stolt av Bobbie, som oppførte seg eksemplarisk!
Proppet full av kunnskap og proppet full av glede kunne vi avslutte økta med et stort smil. Sant Bobbie?
Picture
Fineste ponnitrollet i hele verden det her!
Picture
Takk for at jeg får ta del i dine følelser!
Vi fikk gått igjennom alt det jeg hadde et ønske om å gå igjennom i løpet av økta, så jeg følte virkelig jeg hadde fått maksimalt ut av kurset. Takket være at Bent tok oss igjennom væpnerprøven på lørdagen, kunne søndagen min benyttes til mitt arbeid videre, og jeg har virkelig fått mange nye, gode tanker rundt veien vår videre. Så var det bare å få bearbeidet alle de kloke ordene og gode tankene.
PictureTakk til snille Therese og Knut!
Jeg må få rette en stor, stor takk til snille Therese med bestehesten Knut, som var støttekontaktene vår igjennom helga. Siden det var en del som stod på spill ønsket jeg ikke å risikere at Bobbies sporadiske separasjonsangst skulle slå inn akkurat denne helga. Therese var derfor så grei at hun tok med seg Knut inn i hallen sammen med oss, slik at Bobbie hadde selskap. Magefølelsen min sier at Bobbie var så rolig at det hadde gått greit uten, men det var virkelig ikke verdt å få spolert et kurs, og iallefall ikke et Bent-kurs på grunn av hysterisk hoppetusse. Vi skal ned til Gunnerud igjen i midten av juli for Michellekurs - da skal trollet få øve seg på å være aleine i hallen. Men for denne gangen: Tusen, tusen takk Therese!

Ellers sendes det en stjerne både til Thea for de herlige bildene, Anna Lene for filminga, kjøringa, hjelpa og støtten, til Monika for kursarrangering, til Stine for hjelp og forståelse for Prinsesse Bobbie med egne meninger, og til alle de søte menneskene som kom med så mange herlige ord under kurset og i etterkant, ja egentlig takk til alle!

Og ikke minst: Tusen takk til Bent for at vi får ta del i den helhetlige kunnskapen om både hest og menneske. Og: Tusen takk til verdens beste Michelle for at du har tatt oss dit vi har kommet.

Det er rart hvordan man føler for en slik takketale når man har opplevd så mye godt, men jeg vet at uten menneskene rundt, så ville vi ikke vært den vi er.

Også aller mest: Takk til verdens beste, tålmodigste, kuleste, rareste Bobbie Jo!

TAKK FOR EN HERLIG HELG!
0 Comments

Lunge/groundwork-test

31/5/2014

6 Comments

 
"Bestått - uten kommentar!" Til det kan man ikke annet enn å smile!
Bobbie og jeg har vært så heldige å få delta på det ene årlige kurset med Bent Branderup i Norge. Det ble en større opptur enn jeg hadde trodd. 

Den første timen for Bent visste jeg hva som skulle skje, og i det jeg kom inn i hallen sa Bent at "det var så deg som skulle ta en prøve". Han snakket altså om bakkearbeid- og longeringsprøven som er den første av prøvene man viser innen den akademiske ridekunsten. Prøvene man tar innen AR er en slags godkjenning på at du evner å utdanne din egen hest. Det var denne første prøven jeg skulle forsøke meg på.

Bent skrudde av mikrofonen, satte seg ned i stolen sin, også gikk jeg bare i gang med arbeidet mitt.
Tusen takk til Anna Lene for å ha filmet hele prøven! Og tusen takk til Thea som har tatt de fine bildene!
Picture
En liten kos før start.
Picture
Frem og ned over diagonalen.
Picture
Samling langs kortsiden.
Picture
Travers.
Picture
Vending hvor hun blir litt lang.
Picture
Samling i holdt. Det er så godt å se øynene hennes her, for dette er noe som har sitti langt inne. Nå begynner Bobbie å få mer og mer den mentale roen i denne øvelsen.
Picture
Samlet trav i longen. Øktas beste bilde.
Picture
Den tunge høyregaloppen.
Picture
Jeg måtte virkelig være med i energinivået og bevegelsene for å få Bobbie med meg.
Picture
Venstregaloppen er den vanskeligste, men denne gangen gikk den veldig bra.
Det er mange ting jeg selv ser som kunne vært bedre og annerledes. Spesielt i den første galoppen kunne vi begge vært mye bedre. Jeg burde for eksempel brutt og forsøkt å fatte en gang til. Hun er alltid litt ekstra daff på første fatning (så sant hun ikke har inhalert litt flybensin først vel og merke).

Allikevel avsluttet vi med "Bestått - uten kommentar" fra Bent. Det vil på ingen måte si at det var perfekt og at det ikke er ting vi kan og skal jobbe videre med. Men jeg skal ærlig innrømme at det var fantastisk å få den bekreftelsen. Bekreftelsen på at det arbeidet vi har gjort sammen til nå er bygd på en god basic. Jo bedre basic vi har, jo bedre kan vi bli!

Og for min og Bobbies basic som førte til en bakkearbeid- og longeprøve uten kommentar fra Bent, har jeg ingen andre å takke enn min godeste Michelle og min tid på Enggården i Danmark!

Første økt ble enkelt og greit en herlig opplevelse!


Følg med for blogg fra den andre timen - den ble en større overraskelse enn jeg hadde trodd!
6 Comments

Gjennomgang av bakkearbeid og longeprøve

26/4/2014

2 Comments

 
Årets første Michellekurs, og vi fikk gå igjennom noe vi forhåpentligvis får vise under årets Bent-kurs. Vel - kanskje ikke alle momentene.
Tanken, håpet, målet, drømmen, det er å få tatt bakkearbeid- og longeprøven under årets Bent-kurs som er om en drøy måned. Da er det greit å ha gått igjennom momentene for Michelle, slik at hun er sikker på at vi er klare, og at jeg er sikker på at vi er klare. Og det er vi - hvis bare Damen klarer å holde seg i skinnet.
Picture
Damen er og blir Damen. Bildene i bloggen er tatt av Thea Kristine Nilsen og Anna Lene Leganger!
Vi startet med en Bobbie som var helt tilstedeværende. Vi fikk gått igjennom alle momentene i bakkearbeidsprøven: skritt frem og ned, samlet, versader frem og ned, samlet, travers frem og ned, samlet, diagonal travers, vending, renvers og den skumle "skoleparaden", som "bare" er at hun skal vise at hun kan ta vekt på bakbeina. Jeg fikk litt korreksjoner på linja mi i den diagonale traversen, men bortsett fra det fikk jeg tommel opp fra Michelle for arbeidet. Heldigvis!
Picture
Bobbie tar i mot paraden i holdt, med de riktige og gale reaksjonene hun har. Men hun blir stadig bedre!
Picture
Skritte frem og ned på diagonalen.
Picture
Travers ned langsiden.
Så var det tid for longeringen. Bobbie kjentes fortsatt rolig og fin ut, så jeg sendte henne ut i longelina og fikk vist skritt med sidebevegelser og samling/økning. Jeg fikk også vist litt trav, før det litt ut av det blå eksploderte for frøken fryd, og da var det lite annet å gjøre enn å gå tett på henne og jobbe henne på en kort-kort longeline. Anna Lene fikk herligheten på film.
PS: Filmen gjør seg best i HD.
Så, for å ta en kort gjennomgang av filmen: Først litt bakkearbeid, så longering i skritt, så Bobbies lille luftige eksplosjon da jeg ba om trav. Prøvde på begge hender, med samme resultat. Jeg fikk henne inn på kort line, og hun travet ganske greit der, om enn noe anspent. Det som skjer bak kameraet (og inni mitt hode) er at jeg tror Bobbie eksploderer fordi neste hest står utenfor og venter. Jeg sier at den gjerne kan få komme inn, men det viser seg at den ikke stod noen hest utenfor og ventet. Så hvorfor eksplosjon? Det er bare Damen.

Neste hest ble allikevel hentet, og Bobbie fant tilbake roen igjen. Jeg kunne dermed slippe henne ut på lengre longeline og vise både versade og travers, samling og økning i trav, samt fatning på begge hender på lang line.
Picture
Arbeid med litt kortere line gjorde at Bobbie igjen fant roen, og jeg kunne sende henne ut igjen på lengre line.
Picture
Senke hodet og slappe av på lang line igjen. Seier!
Det er faktisk en ganske stor seier at jeg klarer å komme igjennom til henne når hun flipper slik. Hadde det vært for et år siden ville hele resten av økta vært ødelagt, og jeg hadde bare måtte avslutte, eller kun jobbe henne fra bakken - hvis det i det heletatt hadde vært mulig. Nå klarer hun å komme ut av flippen sin, og tilbake igjen til normalt arbeid. Det er virkelig en stor glede!
Picture
Definitivt øktas beste bilde! Jeg visste ikke at hun så slik ut en gang, jeg har følt at hun har mistet søkningen i galoppen i longe, men sannelig så har vi våre øyeblikk!
Picture
Selv om den er mindre sterk enn høyre, så begynner også venstregaloppen å bli bedre! Hurra!
Så, til tross for en liten galoppflipp, så kom vi oss helskinnet igjennom alt det vi skulle, og vi fikk tommel opp og masse ros av Michelle. Magefølelse var ordentlig god, også får vi bare håpe at AirBobbie blir lagt igjen hjemme under Bentkurset, men skulle hun mot formodning dukke opp, så vet jeg at vi kan jobbe oss ut av det!

Godfølelse i magen! Følg med for blogg fra time to!
2 Comments

Om å leve i nuet

12/4/2014

0 Comments

 
Er det noe hester er ekstremt flinke til, så er det å tvinge oss til å være i nuet. Man kan ikke ri i går eller i morgen, man må være tilstede i dagen - i øyeblikket.
Planen var klar. En relativt grei rideøkt på torsdag, med bitt for første gang på en måneds tid. Bobbie gikk bra, og travet var så artig å ri at jeg måtte tvinge meg selv til å slutte. Fredag fikk Bobbie fri, og da var det igjen tid for en rideøkt i dag. Trodde jeg.

Vi tok følge med venninne Lyra, og da vi kom ned i hallen viste det seg at han som jobber med å skifte nedre del av vantet var i full gang med jobbing. Litt miljøtrening er alltid fint, og det var da ingen grunn til at Bobbie skulle reagere noe særlig på han. Trodde jeg.

Jeg startet å jobbe henne fra bakken, stillestående, og hun var overraskende lydhør og stillestående, omgivelsene tatt i betraktning. En hest ble longert samtidig, Lyra tok litt av på grunn av snekkermannen, og snekkermannen banket og dunket, mens Bobbie stod overraskende rolig.

Vi startet et avslappet arbeid i versader og travers på ene hånda, skiftet over til andre hånda, og i det jeg skulle over i travers, så var det som om noen skulle ha strømstukket Bobbie. Hun var plutselig, helt ut av det blå, helt og totalt livredd for pisken. Hun løp som en tulling rundt og rundt meg, og prøvde jeg bare så mye som å løfte hånda mi, så spant hun rundt, blåste i nesa, livredd for pisken. Jeg stoppet henne, hun blåste i nesa, stod med strakt hals og var tydelig redd. Jeg prøvde å forsiktig holde fram hånda mi, til et nytt snøft og en pinnestiv Bobbie som rygget vekk fra meg.

Pisken kastet jeg fra meg og prøvde bare å løfte hånda mi mot henne. Samme reaksjon. Hun spant rundt meg og bukka og styra. Ikke snakk om at jeg fikk lov å nærme meg henne på noen som helst måte, jeg var livsfarlig. Av en eller annen grunn. Og samtidig virket det som om hun var plaget med noe på bakbeina, så hun sparka og smalt i sanda. Nå har hun riktignok gått med to manstrikker i hovskjegget på bakbeina på grunn av noen sår, men disse plaget henne da vitterlig ikke et sekund på torsdag. Så ikke veit jeg hva som fikk hun til å sprette sånn.

Jeg brukte nærmere fem minutter på å få lov å ta henne på halsen igjen, men fikk etterhvert lov å klø henne på begge sider, om enn noe skepsis å finne fortsatt.
Etter litt godsnakking og noen godbiter kunne jeg hente pisken igjen, og vi kunne ta opp arbeidet som normalt. Selv om ridningen dog ble lagt på hylla. Trenger ikke risikere livet akkurat.

Fra bakken og for hånd var hun etterhvert helt seg selv igjen, og jeg dristet meg mot slutten av økta til å sette meg opp på henne barbak, og skritte henne to runder i hallen. Hun var helt seg selv, med nesa i bakken selv om det fortsatt hamret og banket.

Hun fikk etterpå gå litt løs, og jeg tok henne med opp til han skumle snekkeren og alle tingene hans. Hun fikk tusle litt rundt der, og brukte ikke lang tid på å bli husvarm.
Picture
Etter et lite kvarter løs på banen var Bobbie husvarm nok til å tørre å gå helt bort til det skumle vantet som blei jobba med.
Bobbie fant etterhvert roen, så i det vi skulle ut av hallen ga Kristin meg bein opp på Bobbie, og vi stod en liten stund ved snekkermannen og kikket, før vi rei i halsring ned til utgangen.
Picture
Trygg nok til å stå langs snekkervantet med meg på ryggen, kun i halsring.
Picture
Flinke ponniser får masse klø på halsen, og det er såååå godt!
Aldri om jeg har opplevd Bobbie slik før. Om det rett og slett ble overload av inntrykk eller om hun trodde det var jeg som lagde hammersmella og blei urolig av det, eller hva det var som gjorde at hun plutselig blei livredd meg, det aner jeg ikke. Vi måtte bare fleipe med det og si at det var nok helt sikkert fordi jeg slår henne så masse med pisken at hun flippet og plutselig var så redd den. Hadde en fremmed person kommet inn akkurat da, kunne det jo vitterlig sett slik ut.

Den planlagte rideøkta mi blei det med andre ord ingen verdens ting av. Vi fikk en haltende bakkearbeidsøkt istedet, men etter litt kos og litt klø, så blei avslutninga på økta veldig, veldig god allikevel.

Så uansett hvor mye jeg skulle ønske og ville og hadde lyst, så gjelder det å være tilstede i nuet og gripe sjansen som byr seg. Det kan gi utrolig mange gode opplevelser det også!
0 Comments

BompeBobbie på utebana

3/4/2014

0 Comments

 
Den eneste måten å gå til livs spøkelser på, det er å utfordre dem. Og det har vi gjort. I høyeste grad.
Med helt strålende vårvær de siste ukene har den lille, beskjedne utebana vår på 40*80 meter tint seg fri for is og tørket opp. Jeg har benytta hver en solstråle til å være ute - litt for å kurere Bobbies spøkelsesfrykt, og litt for å kurere min bompefrykt. Bobbie har en tendens til å sprette litt når hun ser spøkelser, men lykken har vært stor: Spøkelset er ikke sett på lenge!

Vi har hatt flere økter med longering på utebana, også langs med ved den farlige langsiden hvor spøkelset oppholder seg, og det har gått helt fint, både i skritt, trav og galopp. Hurra!

Jeg har hatt en stillestående økt hvor vi jobbet både fra bakken og ryggen, og veldig gøy var det da etter økta å hoppe opp på Bobbie uten utstyr og trave henne ned til porten. Da er det ikke mange spøkelser ute og går, altså!
Picture
I skogen her bor spøkelset. Som visstnok er på ferie for øyeblikket! Passer oss finfint!
Det har også vært utrolig mange gode opplevelser med Bobbie løs på utebana. Jeg pleier alltid å ta av henne kapsunen når vi er ferdige med økta, og så lenge det kun har vært gode venner av Bobbie på utebana, så har hun fått gå løs, med overraskende bra fokus på meg. Vi har til og med galoppert både på høyre og venstrehånd mens hun har vært løs, mens andre hester har vært på banen, og hun har fortsatt fulgt meg.
Picture
Bobbie har vært morsom å jobbe løs på banen, og det har vært mulig, selv med andre hester rundt.
Her om dagen var hun faktisk så "på" at hun frivillig travet og galopperte etter meg, noe hun veldig sjeldent gjør. Kan i grunnen ikke huske om hun har gjort det før. Som regel pleier hun bare å skritte, uten helt å forstå hvorfor hun må gå noe fortere enn det.

Så alt i alt: Veldig mange GODE opplevelser på utebana, noe som har vært veldig deilig.

Men vi har selvsagt også tilbakeslagene. Selv om jeg egentlig ikke klarer å se på det som et tilbakeslag. Det var på tirsdag, da vi var på utebana for å ri. Det var tre andre hester på bana, som straks var ferdige med økta, og jeg så for meg at Bobbie kom til å si i fra hva hun synes når de tre gikk. Først gikk den ene, og Bobbie brydde seg overraskende lite. Så gikk de to andre samtidig, og selv om hun kikka litt, så var hun overraskende rolig. Vi hadde fint og rolig både skritt og trav-arbeid, før plutselig tre stykker kom gående igjennom skogen. Da flippet frøken Fryd. Bakover, framover, hit og dit, men jeg holdt meg på. Etter åtte og en halv spirrevipp på snei fra Frøken Fryd, forsvant de tre hestene opp mot stallen, uten at det gjorde det noe bedre. Vi fikk etter hvert roet noe ned, og jeg måtte, for min egen del, ha et par steg i trav, men Bobbie mente galopp. Ikke for det, den galoppen var noe av det bedre vi har hatt noen gang med tanke på takt og samling, men den avslappa overlinja var vel noe fraværende. Stilling og bøyning like så.

Bobbie var høyeksplosiv, bukka et par ganger, prøvde å fly ned langsiden et par ganger, hvorpå en nesten var vellykket, men det som imponerte meg mest var meg selv. Jeg holdt meg overraskende rolig, var for første gang ikke helt anspent selv om Bobbie var spent som en felestreng, og klarte å be på nytt og på nytt om trav, selv om jeg visste at jeg ville få galopp, og at hun ville prøve å stikke i samme hjørne. Resultatet ble etter en god del om-og-men (hvor jeg synes jeg var tøff!) en Bobbie som kunne trave tilnærmet avslappet i fire-fem steg, også ga jeg meg.
Picture
Heldigvis har vi flere og flere gode økter på utebana. Og selvsagt, med tunga på snei.
Det var alldeles ikke en artig Bobbie å ha med å gjøre, for hun er ikke kul når hun er i det bumpe-humøret sitt, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på henne når hun spretter, som jeg gjorde da. Og da er det også lettere å la hun sprette, også forsøke å fortsette med det jeg egentlig prøver å drive med. Vi fikk uansett en fin ende på det, og jeg skal ærlig innrømme at å bli gått fra tre ganger av forskjellige hester forståelig nok er sterk kost for fine frøkner med spøkelser bak øra. Så egentlig så er jeg stolt. Stolt av Bobbie som to av tre ganger taklet relativt fint å bli gått i fra, og stolt av meg selv som for første gang følte et snev av avslappethet, selv på en bompende Bobs.

Og at vi de to siste dagene plutselig har sett hull på skoleparadeboblen har jo bare vært fantastisk. Overraskende nok på venstre hånd, men desto mer spennende.

Så selv om ridningen ikke er like spot on utendørs som innendørs, så gir det oss veldig mye mentalt. Jeg skal jo ikke ha et ponnitroll som ikke kan ris ute - så enkelt er det.

Og kikker jeg et lite stykke tilbake, så har vi faktisk kommet oss et langt stykke på vei i forhold til hvor vi har vært når det kommer til ridning utendørs. Så selv om vi har gått noen steg frem, noen små tilbake og noen frem igjen, så er jeg superfornøyd med frøken flippflopp - og meg selv! Ordentlig god vårfølelse :)
0 Comments
<<Previous

    Bloggen

    Her leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre.
    Ønsker du å lese de bloggene som er litt mer enn hverdagsblogger tar du en titt på fanen "AR-blogger".

    Arkiv

    January 2022
    March 2021
    February 2021
    January 2021
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    January 2020
    April 2019
    March 2019
    January 2019
    November 2018
    September 2018
    August 2018
    July 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    March 2018
    February 2018
    January 2018
    December 2017
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    August 2017
    June 2017
    May 2017
    April 2017
    March 2017
    February 2017
    January 2017
    December 2016
    November 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    July 2016
    June 2016
    May 2016
    April 2016
    March 2016
    February 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    September 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    April 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    December 2014
    November 2014
    October 2014
    September 2014
    August 2014
    July 2014
    June 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    March 2007
    February 2007
    January 2007
    December 2006
    November 2006
    October 2006

    Kategorier

    All
    Abbe
    Akademisk Ridekunst
    Arbeid For Hand
    Bakkearbeid
    Barfot
    Bobbie
    Diverse
    Isco
    Kjøring
    Kurs
    Longering
    Løs
    Løshopping
    Rideøkt
    Sprang
    Teori
    Tur

Proudly powered by Weebly
  • Blogg
  • Hverdagen
  • Om oss
  • Akademisk ridekunst
  • AR-blogger
  • Kontakt