Fjerde og siste teoritimen for Bent Branderup ble som de tre andre: Tankevekkende og lærerike. Dessverre fikk jeg ikke med meg begynnelsen på teoritimen siden jeg rei siste time og måtte sette ut Bobbie, men det ble da noen betraktninger allikevel - oppsummert på en kort og greit med noen spørsmål som kan være verdt å lese både en og to ganger. Det gir liksom bare så mening. 

Vårt ønske er å bli ett med hesten, men for å få til dette er det fire faktorer som skal ha samme prioritering. 

I ridekunsten ønsker vi en sammensmeltning mellom hest og menneske. At vi mennesker kan få ta en del av hestens kraft. For å få til dette er vi ikke bare nødt til å jobbe med det fysiske, men også det mentale. 

Kan du se for deg at lille grå Lise som sitter som en liten grå mus, bortgjemt, bakerst i klasserommet vil fungere bra sammen med en stor, kraftfull hingst? Hesten utfordrer oss som mennesker og får fram stressituasjoner i oss. 

Når mennesket føler seg utfordret av en hest kommer det dårlige jeg'et fram. Vær klar over at hester utfordrer deg, og se hvem du er når du er sammen med hesten din. Og hvilket jeg vil du helst være? 

Det er sjeldent hesten som trenger å forandre seg. Det er vår sjel vi må jobbe med for å få den sammen med hestens sjel. Og det blir sagt at de mennesker som forstår seg på hester ser vakre ut. 

Den lykken du føler kan kun oppleves når det settes i relasjon til det motsatte. Det vil si at det å kunne føle sorg er en kvalitet. For uten sorg vil du ikke kunne føle lykke. 

Siste rideøkt for Bent. Første del av bloggen er skrevet fra hukommelsen - en måned etter kurset, og dermed ganske lite detaljert, men allikevel med viktige ting for min del, for det var disse tankene jeg selv har tatt med meg. Andre del av bloggen blir en gjennomgang av mine egne tanker etter jeg har sett filmen fra kurset (som jeg enda ikke har sett når jeg skriver dette). Rett og slett fordi jeg vil se om min oppfatning stemmer med virkeligheten, og selvsagt fordi jeg drar med meg dobbelt så mye kunnskap når jeg ser igjennom filmen. 

Først og fremst valgte jeg å prøve å ta denne timen aleine i ridehuset. Bobbie er jo og blir Bobbie, og man kan jo aldri vite, men vi blir ikke bedre av å ikke prøve. Og til tross for litt vrinsking og ukonsentrert hest til å begynne med, så gikk det ikke lange tiden før hun roet seg ned og var som en relativt vanlig økt. 

Skoleskritt - samlet skritt var temaet for økta. Noe av det vanskeligste jeg vet. Jeg forstår det ikke og dermed er det også vanskelig for meg å forklare til Bobbie hva jeg egentlig ønsker. På den måten kan heller ikke hun forstå - naturlig nok. 

Forståelsen for tempo, takt og sving henger også nøye sammen med dette arbeidet, og igjen noe jeg sliter med å forstå. Eller, det vil si, jeg forstår det jo, men jeg forstår det ikke. Sånn ordentlig liksom. Sånn ordentlig inn i ryggmargen. 

Bent tok oss med inn i det vanskelige arbeidet, og da økta var ferdig hadde jeg egentlig ikke en sånn veldig god følelse. Jeg hadde følelsen av at jeg hadde ridd med veldig, veldig mye hånd og at det ble mye sterkt og statisk. Det var nesten sånn at jeg hadde litt følelsen av at Bobbie gikk og gapte. Og det var egentlig ingen god følelse. 

Vi fikk jobbe med hånd med sete uten sjenkel, og sjenkel med sete uten hånd. Jeg skulle ta Bobbie såpass ned i tempo at hun nesten stoppet (hånd uten sjenkel), og akkurat i det øyeblikket hun var ved å stoppe skulle jeg legge til sjenkel (sjenkel uten hånd). Fra min side ble det mye hånd, og koordinasjonen mellom sjenkel og hånd skal definitivt forfines. 

Kort fortalt så synes jeg det var vanskelig. Det er grøsselig vanskelig å ta tempoet ned, men takten opp. Bobbie foretrekker gjerne å ta takten ned når tempoet går ned, men jeg ønsker helst at takten skal opp. Vi har en jobb å gjøre! 

Så, la oss ta en gjennomgang av film-materiellet jeg er så heldig at jeg har liggende, takket være noen snille filmere. Litt usikker på hvem det var som trakterte kameraet (Eli?), men masse takk! 

Dette er bare et utvalg av timen, men det gir i alle fall et innblikk i hvor vanskelig vi synes det var - begge to. Jeg er i grunnen enig med meg selv nå etter jeg har sett filmen, men heldigvis så det ikke så "hardt" ut som jeg fryktet. Og det morsomste er at Bent i løpet av økta sier omtrent 100 ganger "mer på stedet, mer på stedet... meeeer på stedet!", men rir vi noe mer på stedet? Neida. Hjernecellen tok en liten pause. Men etter å ha sett filmen skjønner jeg jo hva han mener, også er det litt lettere å gjøre noe med det. 

Alt i alt har det vært veldig lærerikt å se filmen i etterkant. Det er noe med at ting da i større grad blir en virkelighet for meg. Og jeg skal love at vi er blitt mye flinkere til å tenke mer på stedet nå enn vi var for en måned siden. 

Og bare fordi jeg vil ha det med til senere, så forklarte Bent halvparaden med setet som noe vi skulle gjøre. Og han forklarte det på en måte hvor jeg ble sittende igjen å tenke "hmm.. Han må tro jeg er flinkere enn hva jeg er!". Jeg var inne på det i bloggen fra min forrige rideøkt, om dette med å ta halvparader i setet. Og dette var det Bent sa:  

Yaiks... Jeg har da ikke lyst til å ødelegge ryggen til Bobbie. Holder meg til sekundærhjelperne en stund til jeg, det føles tryggest, og forsker litt på å gjøre setehjelpen i større eller mindre grad sånn forsiktig etter hvert. 

I samling er det viktig at all den energien man skaper får et sted å gå. Og akkurat dette er ikke lett. For det er sammenhengen mellom økt energi og avspenthet som gir energien muligheten til å flyte fram som er grusomt vanskelig. Det er så lett å bli stiv og spent fordi man vil ha mer energi, men egentlig skal man slappe mer av for å gi energien plass og ikke blokkere den. 

En annen ting jeg trekker ut fra timen er da Bent fikk nok av min tafatthet og etter x antall "mer på stedet!", så sa han bare "STOPP!". 

På videoen (ca. 3.45 og utover) så skinner det igjennom at jeg når det kommer til skoleskritt ikke er en god pedagog for min hest (enda) - i alle fall ikke når det kommer til akkurat dette. Bent ba meg om å kombinere skoleparaden med bevegelse i håp om å få skoleskrittet. Ta vekten tilbake og energien opp. Tjobing. Jeg prøver, problemet er at jeg vet ikke hva jeg leter etter, så når jeg faktisk får det evner jeg ikke å rose henne i det rette øyeblikket. Men jeg ser jo på videoen (sakte filmen) at vi faktisk er nærmere et totaktig, diagonalt skritt, men jeg evner jo ikke å få det med meg. Enda. Derfor vendte Bent på det og tok oss opp i trav og jobbet oss ned i samling derifra. Han sa at for meg vil skoletraven være en mer sikker måte for oss å jobbe på, da jeg gjennom det arbeidet har lettere for å få med meg hva som skjer, og dermed lettere for meg å rose når ting er riktig. Og mindre sjanse for at jeg ødelegger noe. Samt lettere for Bobbie å få en positiv opplevelse. Alt gir liksom så mening.

Fra Bent sin side ligger hjemmeoppgaven min i noe så enkelt som skolegangarter. Ikke fordi at nå skal jeg ri ditt og datt av øvelser, men fordi skolegangartene hjelper til å få mer bøyelige haser. Og som Bent understrekte: Interessen for piaffen er mer som en sykdom. Piaffen er på ingen måte noe mål, men et middel til å få en enda mer smidig og løsgjort hest. 

Jeg gikk som sagt ikke fra timen med en sånn "wow"-følelse. Men takket være filmen, tenking og grubling i etterkant, så har jeg allikevel forstått hvor mye verktøy denne økta har gitt meg til fremtidig arbeid. Det er tross alt et år til nestegang jeg ser Bent, og fram til da har vi fått en solid hjemmelekse. Vi har fått masse ny forståelse, ny kunnskap, input og jeg føler meg bedre rustet til å takle arbeidet videre fremover. Og mer vellykket kan vel ikke et kurs være. Jeg har fått vise hva jeg kan, jeg har fått gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort, og jeg har fått smake på en haug av videre utfordringer til tiden som kommer. Oppskriften på hvordan et kurs skal være kan egentlig ikke beskrives bedre. 

Og Bobbie - jeg bøyer meg i støvet. Hun er bare kul, flink og fantastisk - hun er min læremester. Også skal jeg bare lære meg å ri. 

Gode venner og litt galskap er også tilfelle på Bent-kurs. Pluss en forklaring på noe jeg virkelig føler for å forklare meg om. Titt innom bloggen BB-kurs backstage: De gale vennene! 

På den andre økta for Bent føltes det riktig å kravle opp på hesteryggen. Jeg har jo for langt og lengesiden bestilt sal fra Stübben, men de har tatt seg ordentlig god tid med produksjonen, så selv om mitt håp var å få den før kurset, så ble det en gang ikke slik. Heldigvis har jeg snille venninner, så Stine lot meg låne hennes sal. Den er nesten identisk med den jeg selv får til Bobbie, så det passet fint. Problemet ble bare at jeg slettes ikke er vant til å ri i sal. Det krever først og fremst litt annerledes posisjon i min kropp, for plutselig kan jeg sitte med beina mer rett ned. I tillegg krever det en helt annen måte å slappe av på. Det siste fikk jeg virkelig erfare i traven.  

Vi jobbet litt fram og ned, litt samling og testet litt som vi pleier hjemme. Dessverre tok det ikke lang tid før Bent ba meg om å legge tøylene over i en hånd. Haff. Jeg rir veldig sjeldent på en hånd, så godt som aldri. Men Bent er jo kjent for å legge oss litt ut på grensene (og det pleier jo å gå bra), så jeg prøvde, og jeg kan jo egentlig ikke si at det gikk dårlig. Vi startet med å forsøke oss på litt skoleholdt siden Bobbie var sånn nesten tilsnakkelig, og Bent kikket på oss og sa «En hest som reagerer så mye for din sits og din sjenkel har ikke behov for to hender lengre.» Det er jo veldig gøy å høre, selv om jeg ikke helt føler meg der enda.  

Med tøylene i en hånd var det enda enklere å kjenne skuldrenes letthet, og på en kvart volte fikk vi beskjed om å flytte skuldrene inn og ut og inn og ut. Jeg klarte knapt å tenke, men Bobbie responderte overraskende bra, og flyttet seg i alle retninger jeg ba om. Bent ba meg også om å bytte på hvilken hånd jeg hadde tøylene i avhengig av hvilken hånd jeg rei på, slik at de alltid var i utvendig hånd. Dette for å forsterke min rotasjon i kroppen, slik at jeg lettere får utvendig skulder frem. Til vanlig når man rir på en hånd skal man ha tøylene i venstre og pisken i høyre, men hvorfor ikke gjøre det litt mer funksjonelt når man har muligheten. 

Første hinder vi møtte på var veggen. Makan som vi manglet svar for de utvendige hjelperne, og Bobbie sklei ut til veggen gang på gang. Jeg tror ikke jeg tuller hvis jeg sier at vi fikk det påpekt sikkert ti ganger i løpet av økta. Ganske dårlig av meg å ikke få gjort noe med det, men jeg skylder på at hodet hadde litt vel mye annet å tenke på. Og hvorfor er det så viktig å holde seg unna veggen? Enkelt og greit fordi du skal kjenne at hjelperne på begge sider funker. Og som Bent sa: Problemet med veggen er at du ikke kan ta den med deg ut i skogen. Der er du nødt til å ha hjelpere som fungerer på begge sider, og ikke bare innvendig.

Til tross for at vi var i slutten av mai var været så som så, så den flotte ullvesten som Nina har sydd til meg var på. På baksiden av den vesten er det en stjerne, og Bent brukte den som eksempel for hvordan jeg skulle tenke min tyngdepunktsretning. Bare at jeg skulle late som den satt på navlen istedetfor bak. Det skulle være min ledestjerne. Så den stjernen skulle vise meg hvilken vei jeg ønsket tyngdepunktet. Og Bobbies brystkasse skulle følge tyngdepunktsretningen, som også går inn mellom tøylene.

Bent forklarte litt om tøylene, vekt på tøylene og hvordan det henger sammen. For hvis en hest går med frambeina baklengs inn under hesten (altså ikke bærer bakfra), så vil du merke det lengre fram på et vis. Hvis hesten går med ett frambein bakover vil du merke det med tyngde i den aktuelle indirekte tøylen. Hvis hesten derimot går med begge beina inn under kroppen får den vekt i munnen. Ingen dum tanke.   

Vi startet økta som alltid: skritt frem og ned, sjekke boger, sjekke bakpart på begge hender. Bent fortalte mens jeg rei at hans oppgave for oss ryttere som har ridd for han tidligere ikke nødvendigvis er å gå inn og undervise, men at han mer fungerer som en veileder for oss. Og jeg blir mer og mer komfortabel med den formen for undervisning, det krever bare at jeg tør å ta avgjørelsene selv på hva jeg skal gjøre. Og så lenge ikke jeg får noe tilbakemelding, så rir jeg videre. Men tilbakemeldinger blir det jo heldigvis, for perfekt rir jeg på ingen måte.  

Så vi tuslet rundt der og prøvde både samling og frem og ned med en hånd. Fordelen med en hånd er jo selvsagt at vi har den andre hånden fri til å surre med pisken uten å forstyrre noe annet, og at man kjenner lettheten mellom skuldrene (eller i hovedsak den manglende letthet mellom skuldrene) ganske kjapt.

Jeg fikk beskjed om å fortsette arbeidet selv, og om jeg følte for å gå tilbake til to hender, så stod jeg fritt til å gjøre det når som helst. Jeg skulle bare gå tilbake igjen til én hånd så ofte jeg kunne.

«Det at man tar et skritt frem betyr ikke at man ikke kan ta et skritt tilbake.»

I arbeidet med samlet skritt fikk jeg også en viktig detalj med meg fra Bent. Som med alt annet, så er ikke beskjedene vi gir statiske. Så hvorfor skal setet være statisk når man for eksempel tar en halvparade? Bent forklarte at jeg skal gjøre i mitt sete på samme måte som jeg gjør i min hånd når jeg tar en halvparade: Ta et holdt og slipp. Ta et holdt og slipp. Det er mulig det ikke gir helt mening, men den beste beskrivelsen jeg har er å tenke magen litt framtilbake-framtilbake. Ja, på samme måte som jeg gjør i hånda. Tanken var absolutt god, følelsen når jeg prøvde var god, også skal jeg bare bli litt bedre på det.

En naturlig utvikling videre var trav, med akkurat samme arbeidet her. Det største problemet her var dog meg og min sits. Med salen hadde jeg ikke sjans til å sitte ned på henne, og det var så uvant. Jeg fant meg selv over Bobbie, og på ingen måte i bevegelsen. Det var skikkelig uvant, og hele greia ble som å lære seg å gå på nytt. Og som vi alle vet så er det ikke gjort å lære seg og gå på snaue 20 minutter.

Heldigvis fikk jeg denne seansen på film (takk Silje!), og det er helt sprøtt å se hvordan sitsen min forandrer seg fra å hoppe over Bobbie, til å synke ned i bevegelsen. Også gikk det en kvart volte, så var jeg ute av følelsen igjen, men det aller beste var at jeg fikk påpekt det (og fikk det på film), og at jeg dermed kommer til å kunne jobbe med akkurat dette å komme mer ned i bevegelsen når jeg får min egen sal. For å gjøre det supertydelig har jeg klipt ut den lille sekvensen og lagd det i sakte film. På begynnelsen sitter jeg over Bobbie, og du ser at jeg «hopper» oppover. På omtrent 00:28 i filmen ser du en total forandring hvor jeg plutselig sitter i bevegelsen, altså ikke noe «hopphopphopp», bare flyt. Det holder i omtrent syv-åtte steg, før jeg igjen på rundt 00:39 er tilbake til «hopphopphopp». Men takket være Bent er jeg nå bevisst det, og skal jobbe meg grønn og blå for at jeg når jeg får salen skal sitte i bevegelsen, og ikke over.
(Se også hele seansen med Bents kommentarer til akkurat dette problemet lengre ned i bloggen.)

I det vi jobbet samling i trav, så blir jeg alt for «masete» i setet. Jeg gjør rett og slett for mye. Bent messet på at jeg skulle gjøre mindre, mindre, mindre, og jeg synes jeg ikke gjorde noe som helst. Så ser jeg på filmen at jeg sitter jo og vugger som en båt i storm. Igjen en glede av hvorfor film er så gøy å ha. Alt blir en så mye tydeligere sannhet for meg. Men gud så vanskelig det skal være å gjøre «ingenting»! Vi jobbet ned mot samlingsgrensen til Bobbie i trav, og hun var en så stor stjerne som hun bare kan være. At jeg ikke skjønner/kan/klarer å forklare, det får jeg bare ta på min kappe, og det er egentlig helt greit. 

Så vi jobbet mot grensen, og hjemme skal vi forsiktig forsøke å flytte den. Bobbie skal gjøre mer, jeg skal gjøre mindre!

Et lite trav-bilde-galleri for å vise oss litt fra alle sider.

Jeg spurte pent om jeg fikk lov å prøve en galoppfatning også. Ikke fordi vi ønsker å vise Bent noe som helst av galoppen vår, men fordi jeg er nødt til å benytte de muligheter jeg har til å galoppere utenfor hjemmebane. Det kom ikke som en overraskelse at frøken eksplosiv var på plass. I venstregaloppen, den første galoppen, fikk vi en kraftig, men kul fatning, og noen fine galoppsprang. Jeg stoppet henne før vi gikk i lufta, og skiftet hånd. Det pleier aldri å være den første galoppen som er problemet, snarere nummer to, tre eller fire. Da vet nemlig Bobbie hva hun skal, og har litt problemer med å holde styr på alle fire beina sine.

Det ble litt hopp, tjobing, kablam, litt rotete og tull og en kontragalopp (inkludert et "bytte" - jaja!) og halvannen volte med skritt for å roe nervene (både mine og hennes). Vi prøvde igjen, uten at hun var så mye roligere, men hun tok fatningen såder, og Bent sa jeg skulle tenke piaffe - tre galoppsprang - piaffe. For Bobbie skal slutte å tenke på galoppen. Hun skal begynne å tenke på det som kommer etter galoppen. Helt der er vi ikke enda, men hun fikk etterhvert en fatning på høyrehånd og. Selv om galoppen ble litt... la oss kalle den kraftfull, for å late som det var litt positivt. Etter litt mer hånd enn hva jeg skulle ønske fikk jeg damplokomotivet ned igjen i trav, og samlet ganske greit opp igjen. Der fikk jeg en helt annen energi i trav, og Bent oppsummerte det så fint, så enkelt og så godt som bare Bent kan: 

«Du får bedre bakbein når energien er der. Problemet er når du får energien mot deg. Vi tar dermed først opp energien når løsgjøringen er på plass.»

Kan det sies enklere og mer korrekt. Jeg kjenner jo at galoppen gir oss noe ekstra i traven, men det hjelper ikke når det koker over i toppen. Så en ting er at den fysiske løsgjøringen skal være på plass, men det gjelder også den mentale løsgjøringen. Vi har lite annet å gjøre enn å trene mer på flikkflakkBobbie, og til det arbeidet skal det bli så ekstremt godt å få en sal. For med sal tør jeg å sitte igjennom spretta hennes uten problem. Og det tror jeg både hun og jeg trenger. Og for å si det slik så har vi en liten vei igjen å gå når det kommer til å sitte ned i bevegelsen i galoppen, men det er jo enda godt vi ikke blir tomme for ting å trene på med det første! 

Alt i alt: En super time. Vi fikk gjennomgått det vi pleier å gjøre hjemme, Bobbie var tilstede mentalt og var med meg. Hun gjorde sitt aller beste, og jeg fikk testa ut litt gammelt og litt nytt. Vi fikk gode tilbakemeldinger, og jeg avsluttet med en god følelse. Ordentlig stolt av Bobbie!

Og jeg skylder Silje Klevstul en superstor takk, for uten hennes filming hadde jeg ikke husket så mye av timen, så detaljert. Filmen har gjort at jeg har kunne trekke ut enda mer fantastisk informasjon, tanker og input fra Bent, for han har virkelig mye smart å si, også når man rir. Problemet er bare å få med seg det Bent sier, det Bobbie gjør og det jeg selv skal gjøre samtidig. Ikke alltid like lett. Så tusen hjertelig til Silje! 

Jeg har sydd sammen et lite filmglimt fra timen, som oppsummerer ganske greit hva vi var igjennom. Det er noen gode momenter der, og noen mindre gode momenter. Rett og slett litt av alt. Jeg kunne klipt ut kun gode ting, men disse små oppsummeringene er lærerike for meg å se tilbake på, og da er det godt å ha med litt av det som er vanskelig og.
(Beklager at det ikke er et miniatyrbilde til filmen, men her har visst Youtube fått hikke... Men filmen er der, selv om det ikke ser slik ut.) 

Mine egne tanker om filmen er sånn omtrent følgende:
Skrittarbeid er vanskelig! Det er det jeg har å si om det... Rundt 1:21 og noen sekunder utover er blant annet det klippet hvor vi fikk beskjed om å sjekke flyttbarheten i bogene, og her imponerte Bobbie meg. Hun var ordentlig lett og ledig.
Jeg tok med vilje med det aller første travsteget vi hadde på økta, og det synes ganske tydelig hvor kort og bundet hun er (2:11). Morsomt å se forskjellen på det travet og travet som er på slutten av økta (4:37). Sitsen min er også morsom å se forskjell på, og valgte derfor å ta med det Bent sier (2:18 og litt utover) for å gjøre det enda litt tydeligere.
Venstregaloppen er jeg overraskende fornøyd med, høyregaloppen kan det sees at vi fortsatt har noen utfordringer med. Ikke fordi det er høyregalopp heldigvis, men fordi det koker litt over. Men det er helt greit, og bedre skal det bli. Bedre med energi enn ingen energi, særlig så lenge jeg har sal så jeg holder meg på. Så skal vi bare få litt mer energikontroll etterhvert som tiden går. 

Og med to teoritimer og to rideøkter unnagjort var det bare å lade opp til de to siste teoritimene og den siste rideøkta. Vips så kommer det blogger om de og!

Jeg og Bobbie har vært så heldige at vi de tre siste årene har fått ridd for selveste Bent Branderup på hans ene kurs i Norge. Det er alltid like inspirerende, motiverende og gøy, så da vi fikk tilbud igjen i år var jeg ikke sen om å takke ja. Turen bar ned til Drammen og Gunnerud siste helga i mai, og etter en finfin oppvarmingsøkt i hallen på fredagskvelden var vi mer enn klare for påfyll på lørdagen. Som vanlig startet vi med en teoriøkt på lørdags morgen, og det er den jeg håper å få oppsummert litt her. 

Det startet jo virkelig bra for min del. Når du har jobbet noen år som journalist har du alltid med deg flere penner. Dette i tilfelle den ene pennen skulle streike, så har man en reserve. Jeg pleier alltid å ha to penner, men tenkte jeg fikk ta godt i denne gangen, så jeg tok med tre penner. Alle trygt oppbevart hjemme, med snuta ned så blekket renner nedover. I det jeg skrev første linje fant jeg ut at penn én ikke funka. Null stress, jeg hadde penn to klar. Den streika på andre linje. Erfaren som jeg er tryllet jeg fram penn tre. Den tok kvelden på tredje linje. Jeg ble lettere frustrert og prøvde å notere på mobilen. Det går for sakte, men fikk fungere som en nødløsning. Heldigvis ble det en liten pause i teoritimen ganske kjapt grunnet øsende regn og vanskeligheter med å høre, så mens høyttaleren ble flyttet fikk jeg en penn (som funket!) fra en av de andre på kurset. Reddende engel kaller man det! Neste gang skal jeg ha med flere penner, samt sjekke om de funker før jeg reiser hjemmefra. Lekse lært. 

Men med en fungerende penn så ble det muligheter for å notere, og Bent leverte en knakende god teoritime som alltid. Fokuset lå på sekundærhjelpere, men som han sa:

En sekundærhjelp er ikke en sekundærhjelp uten å ha en primærhjelp å bygge på.

Dermed ble det også mye snakk om primærhjelpen: Kroppsspråk og sete. 

Og grunnen for at vi kaller det en primærhjelp er enkelt og greit fordi du ikke kan ta det vekk. Kroppen din når du er fra bakken, og setet ditt når du sitter på, det er der uansett (og hvis setet ditt ikke er der når du rir, så har du et annet problem). Hånden er en sekundærhjelp til kroppsspråket ditt når du står på bakken, men også en sekundærhjelp, en forklarende hjelp til sitsen din når du setter deg opp. Og jo mer du har lært hesten igjennom primær- og sekundærhjelpere fra bakken før du setter deg opp, jo lettere blir det å forklare hesten når du kommer på ryggen.

Derfor er det alltid primærhjelpen vi starter å spørre med, også legger vi til sekundærhjelpere for å forklare hva vi mener. 

Vi begynner å innvirke på hodet eller kjeven til hesten, men vi skal se på den andre enden for å forstå hvorfor vi innvirker på hodet. En hest er bakhjulsdrevet og har en rygg som har et tredimensjonalt sving. Hesten har også evnen til det vi kaller en rotasjon: kort fortalt at den får en bøyning til enten den ene eller den andre siden. Bakbeinas aktivitet går opp igjennom ryggen, gir en svingretning, som forplanter seg fram til skuldrene og frambeinsaktiviteten. Derifra går den videre til hals og hode. Når vi innvirker på hodet så innvirker vi også på svingretningen. 


Hånden kan fint forhindre ting til å skje, men den kan ikke få ting til å skje. 

Det som skjer, skjer bakfra. 

Og her hadde Bent et sitat som jeg bare har forelsket meg i: 

Livet skal leves fremover, men skal forstås baklengs. 

Det samme gjelder hesten. Hesten skal rides fremover fra bakbeina, over ryggen og fram til hånden, men du skal forstå hesten baklengs, og hva som har skjedd, igjennom informasjonen du får i hånd og sete. 

Hånden din kan tilrettelegge fremtiden, men det du kjenner har allerede skjedd og kan ikke fikses. 

Så står vi der med hesten da, og det første vi ønsker å lære den er å strekke hodet frem og ned. Vi ønsker en strekt overlinje fordi vi ønsker en kortere underlinje. En muskelgruppe jobber aldri alene, så strekker du ut et sted vil en motsvarende reaksjon alltid skje. Hvis vi velger å bruke makt for å trekke hestens hode ned vil den spenne i mot og det motsatte skjer. Den vil holde igjen i overlinjen, og når overlinjen er spent vil underlinjen være den som strekker seg. Uheldig muskelbygging der med andre ord. 

Derfor er det viktig at vi lærer hesten å slappe av inn i vårt arbeid, for det å senke hodet er så mye mer enn bare det fysiske. Det er også at hesten overgir ansvar for sitt liv til deg. Ved å senke hodet nedenfor rygghøyde mister hesten muligheten til å se godt bakover, og dermed er det du som nå har ansvar for å passe på for hestespisende løver og monstre. Stoler hesten din såpass på deg at du får lov til det?

Når det er sagt, så finnes det også noe som er "for dypt". Ja, vi ønsker frem og ned, men som med alt annet kan det bli for mye. Hester kan spise gress, og kan med det selvsagt også strekke seg frem og ned. Men hvor mange hester ser du spise gress i trav og galopp? For dypt blir det når hestens frembein mister muligheten til å gå frem. Når halsen blokkerer skulderfriheten. Når hestens frembein blir blokkert fra å svinge frem finner de sin plass bakover istedet, og når frembeina svinger bakover får heller ikke bakbeina plass til å svinge frem. 

Så kan vi si at til å begynne med så er for dypt greit, men skal vi gå for dypt så hold det i alle fall i et langsomt tempo. I skritt har hesten tre bein i bakken som den kan fordele vekten på, og dermed blir det mindre belastning på frembeina selv om hesten skulle gå litt for dypt. Først når vi har bakbeinsaktivitet fram til tyngdepunktet kan vi sette tempoet opp. 

For hele poenget er at bakbeina skal avlaste frambeina. Når vi setter oss opp på hesten belaster vi frambeina enda mer enn det de blir til vanlig, og derfor trenger vi å kompensere for det. Bakparten må ta mer av vekten. Men vi kan ikke se på hesten som biter og deler, vi må se på den som en helhet. Det vil si at den innflytelsen jeg gir hesten i hånden, skal føre til en hel reaksjon i kroppen. Det samme gjelder uansett hvor jeg gir en innflytelse. Så når du gir en innvirkning skal innvirkningen gå igjennom hele kroppen. 

En parade er følelsen av fravær av motstand.

Det gjelder for oss som trenere å føle hvor motstanden oppstår, og løse det. Og akkurat derfor er skoleparaden et godt verktøy. Her står vi stille med alle fire beina i bakken. Det vil si at vi som ryttere ikke kan påvirke hesten på noen måte ved å flytte det beinet som er i lufta. I skoleparaden får vi en sann reaksjon igjennom hestens kropp. Alt etter som hvor vi finner ut at motstanden sitter og hvilke ledd som reagerer bra og ikke fullt så bra, så kan vi legge opp utdannelsen til hesten. 

Siden hestens motor sitter bak, er det viktig at vi ikke ødelegger denne motoren. Bakbeina skal gå fram til tyngdepunktet, og ikke krysse skrått forbi tyngdepunktet. Hvis hesten krysser utenfor tyngdepunktet mister vi motoren til hesten. Det er ikke snilt å ødelegge hestens motor ved å krysse beina, for det gjør hesten hjelpeløs. Det du ønsker er en elev som lærer og kan det den gjør, ikke en som er underkastet deg og gjør som du ber om fordi du har fratatt den dens evne til å gå fram. 

Vi har ofte fokus på det innvendige bakbeinet, men det hjelper ikke hvor godt innvendig bakbein svinger inn mot tyngdepunktet hvis ikke utvendig bak ikke jobber. Det bakbeinet som er i lufta er "spillebeinet", altså det beinet du kan påvirke, men husk at det er det beinet som er i bakken som produserer kraften. Den kraften blir ofte kalt for "skyvekraft", noe som egentlig er litt misvisende. Egentlig burde kraften hatt navnet bærekraft, for kraften "skyves" ned i bakken og overføres opp til hestens bæring. Det er hestens evne til å overføre denne kraften oppover i kroppen for så å bære sin egen kropp som er viktig for oss. Og denne kraften utdannes først fra bakken, for å gi hesten best mulig utgangspunkt til å bære sin rytter. 

Skulderfriheten og derav hestens frambeinsløft forteller oss hvordan hesten evner å bære sin rytter. Svinger skuldre fram og fritt, eller går de i bakken og bakover? Og skulderfrihet og frambeinsløft kommer av den diagonale hoftens senkning. Det en skulder løftes skal den diagonale hoften senkes. Og skulderfriheten kommer av det hesten gjør i beinet i bakken. I skritt får du reaksjonen i frambeinet en halvt takt seinere, og i trav får du reaksjonen umiddelbart. I galopp blir det litt annerledes da hele brystkassen blir løftet opp, men dette vil også si at det største ryggsvinget vi har og der det er størst svingninger i ryggsøylen er i skritt. Det vil også si at muskeloppbyggingen er størst i skritt. Derfor er det en gangart som er en ganske viktig nøkkel for utdannelsen av hesten. 

Men husk at ting ikke kan skilles fra hverandre. Hesten er en helhet og skal jobbes som en helhet. Vi kan jobbe med å forbedre et element, men da skal også helheten bli bedre.

Du har kun en forbedring dersom helheten blir bedre. 

Henger du med? Dette var i hovedtrekk min oppsummering av Bents første teoritime (med noen innspill fra time to, da de logisk sett passet best her). Blogg fra min første time, og teoritime to dukker snart opp! 

Blogg nummer to fra kurset med Bent Branderup. Her tar jeg for meg min oppfatning av teoritimene vi hadde, og time to ble om mulig litt rotete nedskrevet fra min del, men i hodet mitt sitter den igjen som den mest interessante teoritimen. Bent snakker ofte om mye av de samme tingene, og hver gang får jeg et nytt syn på det. Denne timen ga for meg ganske mange nye innfallsvinkler, selv om hovedtemaene var de samme som før så følte jeg at vinklingen var ny på flere måter. Og dermed dro jeg med meg mange spennende ting. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formidle det på samme måte. Bær over med meg at dette kanskje blir litt usammenhengende, men jeg håper allikevel å få fram de viktigste poengene. 

Vi fortsatte med tråden fra første time, om den primære og de sekundære hjelperne - to viktige ting å forstå for å kunne utdanne hesten. Og når vi rir er det først og fremst setet vi skal jobbe ut i fra. 

Utdannelsen av setet foregår på følgende måte: 
1. Bli værende der oppe ved hjelp av balansen din. Er du i ubalanse skaper du uønsket stivhet. 
2. Lær å bevege deg med hesten. Du følger hestens bevegelser. 
3. Ta innvirkning på hesten. Hesten begynner å følge dine bevegelser. 

Hoften din skal arbeide med hestens sving (og vi har tre svingningsarter, skritt, trav og galopp (+ evt. tølt, men det har samme sving som skritt, bare hurtigere). Kroppen din gir retningen. Og her skal vi også dele mellom balanseretning og tyngdepunktsretning. For meg er de to ordene litt diffuse, men kort sagt så (tror jeg- hvis jeg ikke har misforstått!) er balanseretning den laterale bevegelsesretningen, mens tyngdepunktsretning sier (naturlig nok...) noe om hvor du har tyngdepunktet ditt. Du kan f.eks ha balanseretning til en travers, mens tyngdepunktsretning går mot utvendig bak i samling eller innvendig fram i frem og ned. Eller så kan du ha balanseretning til en versade mens tyngdepunktsretningen blir mot innvendig bak i en samling og utvendig fram i en økning. Med forbehold om feil. Disse to kommer jeg tilbake til en gang jeg blir klokere. Vil bare ha de med så jeg ikke glemmer dem. Men tilbake til det jeg har litt mer styr på: 

Kraften hesten har fra bakbeina og fram til frambein, hals og hode går unektelig igjennom sitsen din, så jo bedre du blir til å føle hva som skjer i sitsen, jo enklere er det å analysere hva som skjer, og hva du kan gjøre for å forbedre det som skjer som eventuelt er feil. 

Målet når vi rir er å sitte rakt/rett/"lige" (dansk). Men hva er rett? 

Rett sitter du når du er i bevegelsen. 

De aller fleste av oss har forsøkt å sitte bak bevegelsen når vi har hoppet et hinder. Det er heller ubehagelig og lite ønskelig. Problemet er bare at det ser ut til å være helt ok å sitte etter bevegelsen når det kommer til dressurridning. Hvem har vel ikke sett dressurryttere som ser ut til å henge langt etter når de rir diagonale traverser? Eller en travøkning. Hvor mange sitter og lener seg mer og mer bakover mens hesten går fortere og fortere fremover i en økning. Er da hest og rytter sammen i bevegelsen? Tenk om en ubalansert rytter i en diagonal travers skulle vendt rundt og hoppet et hinder. Hadde det gått? Heller tvilsomt. Og behagelig hadde det ikke vært.

Du kan lett relatere deg til det å sitte bak bevegelsen når du hopper. Prøv bare å husk det samme når du rir dressur. Når du er bak bevegelsen er det ubehagelig for deg, og hvis det er ubehagelig for deg, så er det helt garantert ubehagelig for hesten. 

Vi må derfor lære oss å kjenne når setet jobber i balanse, og når setet jobber utenfor balanse. Kommer vi oss dit vil vi etterhvert nærme oss samme bevegelse i hesten som i oss selv. 

Og den som skulle tro at ridningen kun foregår på hesteryggen, den tar feil! Hvis du til vanlig går som en potetsekk og sitter som en potetsekk, tror du virkelig da du blir en grasiøs ballettdanser med en gang du kommer deg opp på hesteryggen? Jo mer elendig bevegelsesmønster du har i kroppen når du beveger deg selv, jo dårligere sits har du. 

Problemet i vårt samfunn er at vi som mennesker ikke har "lov" til å føle oss vakre og stolte. Vi har ikke lov til å ha et kroppsspråk som signaliserer at vi er vakre og stolte. Problemet vi da støter på er når vi ønsker å trene hestene våres til å bli vakre og stolte. Hvis vi ønsker at hesten skal være vakker og stolt, så er også vi nødt til å være vakker og stolt. Vi er nødt til å ha et kroppsspråk som utstråler det vi ønsker at hesten skal utstråle. Og de færreste av oss ønsker at hesten skal se ut som en grå mus, loffende avgårde med senket hode og daffe steg. 

Vit både hva du signaliserer til hesten, og til andre mennesker. Et godt kroppsspråk fra bakken gir også en større forståelse for sitsen når du rir, for basicen er den samme der. 

Spørsmålet som raskt dukker opp er "hva er det egentlig vi utdanner?". 

Vi utdanner ikke hesten, men vi utdanner mennesket igjennom hesten. 

Vi utdanner vår kroppskommunikasjon. 

Først igjennom å ha et godt sete har du utgangspunktet for en god hånd. En god hånd kan ikke finne sted uten en god sits, for det er igjennom avslappede hofter som kan følge hestens bevegelser man kan få en rolig overkropp som kan gi rolige skuldre og dermed også en rolig hånd. 

Bent tok også for seg de seks sjenklene, som jeg begynner å få styr på nå (i teorien altså), men som aldri skader å få repetert, og som heller ikke skader å få beskrevet en gang til. Og når det er sagt, så er det ikke slik at de seks sjenklene er seks forskjellige måter å bruke sjenkelen på, men det er seks ulike måter å tenke på for å beskrive hvilket problem du har. Er du bevisst på hvilken sjenkel du skal bruke er du også bevisst på hvilket problem du har og hva som må til for å løse det. 

Først og fremst skal sjenkler kun brukes fram og ned. Den skal ikke trekkes oppover og bakover. Ønsker du en sammenhengene bevegelse fra hoften og ned i beinet er dette det eneste som er naturlig (selv om det kan kjennes veldig unaturlig ut til å begynne med). 

Først har du den omkringsegbøyende sjenkel: Den innvendige undersjenkelen som hesten bøyer seg rundt. 
Så har du den vekkfrasegbøyende sjenkel: Den utvendige undersjenkelen som hesten bøyer seg bort fra.
Den direkte sjenkel: Ber benet på samme side om å tråkke fram. 
Den forvarende sjenkel: Passer på at bakbenet på samme side ikke tråkker for mye til den siden (innvendig sjenkel passer på at innvendig bak ikke tråkker innenfor tyngdepunktet, og utvendig sjenkel passer på at utvendig bak ikke tråkker utenfor tyngdepunktet.).
Den omrammende sjenkel: Hvis et bakbein tråkker over til den andre siden er det den motsatte sjenkel som passer på at dette ikke skjer (innvendig sjenkel passer på at utvendig bak ikke krysser inn over tyndepunktet, og utvendig sjenkel passer på at innvendig bak ikke tråkker utenfor tyngdepunktet.). 
Den samlende sjenkel: Denne oppfordrer hesten til å løfte beinet sitt litt før den egentlig skal, og dermed korter opp skyvet som produseres i bakbeina. Men før man kommer så langt må man vite forskjell på det åpne og det lukkede setet. 

Når vi utdanner hesten ønsker vi en hest som bærer seg i egenbalanse, og en hest som selv synes den er stolt og vakker. Nå om dagen er det lett å forveksle "stolt og vakker" med "redsel og angst". Da er det feil øyne som ser. Hesten skal sees igjennom hesteøyne. 

Hvor godt ville en toppklasse dressurhest overleve hvis den ble sluppet ut i villmarken og fikk møte en vill mustanghingst? Hvis hesten er trent opp til å søke balanse og "støtte" i munnen for å kunne bevege seg framover og løfte beina sine vil den fort få store problemer med å overleve. Det løser vi lett med at vi har hestene slik vi har dem, og kan "beskytte dem" for alt mulig. Men kan du ri hesten på tur i skogen uten at du er redd for at den skal snuble og ødelegge seg? 

Vårt mål er at hesten skal lære å ha balanse på beina sine - ikke balanse i munnen.

Å utdanne en hest vil si at hesten skal bli bedre til å være hest. Hvis hesten trenger belegg og må pakkes inn i bobleplast, og kan på ingen måte gå på tur i skogen i frykt for at den skader seg - er du da på vei til å utdanne hesten til å bli en bedre hest? Til å balansere seg selv på sine egne ben? 

Hvis ikke vi trener hesten til å bli en bedre hest så anvender vi hesten til et formål. Og nå om dagen er det ikke nødvendigvis alle som trener hesten til å bli en bedre hest. Still deg selv spørsmålet: 

Hvordan kan jeg få hesten min til å få det bedre med seg selv? 


Først da er du på vei til å bli en hestetrener. 

Bent holder linjen som han pleier, og går på sin tredje teoritime litt vekk i fra den fysiske praten og over på det mentale. For så lenge vi ønsker at "to sjeler skal ville hva to kropper kan" er den mentale delen umulig å komme unna. 

Hvis du ønsker å driver med hest, så ha et minimum av kunnskap om hestens biomekanikk slik at du ikke står i fare for å ødelegge noe fysisk ved den. Men utover det: Lær deg å kommunisere med hesten. 

Det er mye hesten kan som vi ikke kan. Har du noen gang prøvd å legge øra flate? Nei vent, vi har de liggende ganske flate i utgangspunktet. Har du prøvd å vifte med halen? Mulig du har en hemmelighet jeg ikke vet om, men jeg har ikke hale. Siden vi rett og slett ikke evner å "snakke hest" er vi nødt til å lære oss et språk som vi kan kommunisere med hesten med. Dette språket blir et fremmedspråk for hesten, og en forutsetning for å lære et nytt fremmedspråk er at du har et morsmål. Det vil si at det aller viktigste du kan lære hesten i begynnelsen av livet er at den blir god på å snakke hest. Gi den muligheten til å utvikle et godt hestespråk sammen med andre hester. Hvis ikke hesten har lært et godt hestespråk er det vanskelig å lære dem å kommunisere med oss siden vi mangler noe å oversette med. 

Siden vi ikke kan forklare og bruke ord til hesten på samme måte som vi mennesker gjør om vi skal lære et nytt språk, så er vi nødt til å starte med kroppsspråk. Og husk at vi er ganske kravstore når det kommer til hva hesten skal forstå. Bare dette med press gir hesten tre ulike måter å reagere på. Legger du på en sele på hesten skal hesten lære seg å gå i mot press. Legger du på en sal skal hesten tåle at vi strammer gjorden, den skal altså ignorere press. Og når vi setter oss opp og rir så vil vi jo gjerne at hesten skal reagere på sjenklene våre. Der ønsker vi at den skal vike for press. Og det i omtrent det samme området som vi forventer at den skal ignorere press. Jada, de kan forstå det helt fint, men det er viktig at vi har en viss forståelse for hva vi forventer at hesten skal forstå av oss. 

For å forstå om hesten forstår deg må du forstå hesten.

Og for å kunne fortelle hesten noe, så er du nødt til å forstå den først. 

For at du i det hele tatt skal kunne kommunisere med en hest må hesten ha interesse av å kommunisere med deg. Og for at hesten skal ha den interessen er du nødt til å ha to ting: Sympati og respekt. Bent forklarte begge ordene, men understreket at det man egentlig trenger er kun ordet respekt. Problemet er at det ordet er blitt litt misforstått, og kan fort få en negativ tone. Derfor beskriver han også sympati som en viktig del av ordet respekt. 

Sympati er viktig når du trener en hest, for hvis du er en usympatisk person og prøver å lære noen noe, så står du i fare for å ikke bli trodd bare fordi du er usympatisk. Er du sympatisk kan du til og med få noen til å tro på deg selv om du farer med løgn. 

Den beste måten å starte med å vise at du er sympatisk på overfor en hest er å starte ditt samvær med hesten med pedagogiske ting som du er sikker på at du selv kan. 

Hvis du selv ikke kan se for deg hvordan det skal gjøres, hvordan skal du forklare det til hesten? 

Det å visualisere seg hvordan man skal få løftet beina på hesten er ganske lett. Derfor er det også lett å forklare hesten, fordi du vet hva du ønsker og hvordan du ønsker det. Hva da når du skal be hesten om en piaffe? Poenget til Bent er at du vanskelig kan be om en piaffe om du ikke en gang klarer å løfte beina til hesten din. Og som en liten digresjon når vi er inne på det med høvene: Husk at hesten er skapt for å løfte bakbeina framover, og ikke bakover slik vi ønsker. Lær derfor hesten å løfte beinet på den naturlige måten først, ved å løfte det opp og fram, også kan vi etterhvert lære den å strekke det bakover til en med hensiktsmessig holdning for oss mennesker. Finn først ut hvordan hesten gjør det, og ta utgangspunkt i det. 

Språket vi bruker å kommunisere med forteller mye om oss som personer. Grovt sett bruker man dårligere språk jo dårligere utdannet man er. Og i følge Bent trenger man rundt 400 ord for å snakke et språk til daglig bruk. Det vil si at hvis du lærer deg et nytt ord hver dag i et år er du ikke langt fra å gjøre deg forstått på et annet språk. 

Språket vi snakker kan være det samme, men vi kan fortsatt uttrykke oss ulikt. Det er stor forskjell på hvordan vi snakker, og selv om vi snakker samme språk kan vi fortsatt ha ulike dialekter og måter å snakke på. Og måten du prater på definerer deg som person. 

Den høyeste bruken av språket er poesi. Igjennom poesien viser man at man evner å forstå og bruke språket. 

Så hvordan står det til med din evne til å kommunisere? 

Husk at det ikke er hvor høyt du sier ordet som avgjør om den du kommuniserer med får med seg hva du sier. Det er om motparten forstår det du sier. Det nytter ikke å sparke hardere med sjenkelen hvis hesten ikke forstår hva du mener. Vold skaper ikke forståelse. 

Så var det respekt. Det er viktig at vi respekterer hverandre. Du kan blant annet se at dyr respekterer hverandre når de sloss, for de respekterer hverandres kropp. Når en hest sparker og biter, så gjør den det på steder hvor de ikke kan skades hardt. Problemet er at hesten ikke har forutsetning for å forstå vår kropp. Vi mennesker er jo skikkelig rare som har noen "flapper" som stikker ut av beina våre - sant? Hesten har ingen forutsetning for å forstå at vi mennesker har bein som stikker ut av oss i form av føtter. Den har heller ingen forutsetning for å forstå at vi ikke synes det er godt å bli "klødd" på samme måte som hestekompisen blir klødd. Vi må lære hesten å forstå og respektere vår kropp.

Hvem er du i hestens øyne? Hvordan ser hesten deg? Husk at du har ikke råd til å miste hestens respekt og sympati. 

Hvis du ønsker å drive med hester, så ha en interesse i hele hesten. Alt rundt hesten må være av interesse for et hestemenneske. Hvis du kun er interessert i å sitte på hesten, så kjøp deg heller en motorsykkel. 

Når du skal inn å lære hesten noe, så gjør du det i klasserommet - på ridebanen. Disse omgivelsene må være kjente og trygge for hesten. Hvis ikke hesten føler seg trygg i klasserommet vil den ha mer fokus på omgivelsene enn på deg, og da er det vanskelig å lære den noe. Hvis hesten trenger bevegelse eller utholdenhet, så tren det ute i naturen - ikke inne på ridebanen. 

Og hva er det første du gjør når du tar med hesten inn i klasserommet? Du gjør ting den kan fra før, som du er sikker på den mestrer. Som å bli leid rundt, start og stopp. Du gjør ting som du er sikker på at du kan si "ja" til, og rose. På den måten vet du at hesten får en positiv opplevelse der inne. Det neste hesten får gjøre inne i klasserommet, det er å ta hovene. Igjen noe du vet hesten kan, og som du vet du kan rose for. Hester er nødt til å lære å lære, og på denne måten er du sikker på at hesten får en god opplevelse på ridebanen. 

Når du så har bygd deg opp en basic som sitter så får du et valg. Du kan gå videre enten med det ene eller med det andre. Hvis du møter på problemer i det valget du har tatt, så ta et skritt tilbake til basic. Hvis basicen din er kaos, så går du tilbake til kaos, men hvis du har orden i basicen, så går du tilbake til orden. 

Dessverre er det ofte slik at vi mennesker har veldig lett for å gi fra oss ansvar. Hvis noe går galt med ungene våre, så er det lett å skylde på samfunnet eller skolen sin skyld. Og det kan til en viss grad være sant, for ungene blir mye sosialisert av andre enn foreldrene. Men et dyr derimot. Det er ditt ansvar! 

Det er du som har valgt å skaffe deg et dyr, dyret har ikke valgt deg. 

Ta ansvar for ditt liv og de livene du tar inn i ditt liv. 

Å ha et dyr er ensbetydende med at du må ta ansvar. Ikke skyld på andre for at hesten din ikke er som du vil. Det er du som står ansvarlig for å lære hesten det den skal. Ikke stalleier, ikke treneren din, ikke hovslageren. Deg. 

Bobbie og jeg fikk gleden av å starte ballet på årets Bentkurs, og det føltes helt naturlig at vi tok økta fra bakken. Aller helst burde jeg kanskje gått for hånd, men jeg trives best selv fra bakken/i longe, også trenger Bobbie muligheten til å få litt tempo i gangartene sine, og det er så vanskelig å få til for hånd (dårlig kondis på den tobeinte). Så fra bakken ble det, og for å ta kortversjonen så gikk det egentlig veldig bra. Men siden jeg generelt sett er dårlig på korte versjoner, så tar vi den litt lengre versjonen også. 

Det er noe litt rart når man trener for Bent, for han sier selv at det viktigste han kan lære oss er å være selvstendige trenere for våre hester. Det tok meg litt tid å venne meg til Bents undervisningsform, men nå er jeg kommet dit at jeg gjør min greie som jeg gjør hjemme, og hvis jeg ikke får noe konkret tilbakemelding på det jeg gjør, så tar jeg det som at da er vi på rett vei, også går jeg videre. Så det gjorde jeg fra bakken, jeg sjekket min versade og travers og kikket litt på samling. Her fikk jeg litt tips fra Bent, men jeg kjenner i etterkant at jeg egentlig ikke skjønte helt de tipsene jeg fikk før etter siste rideøkt hvor vi jobbet med det samme fra ryggen. 

Etter å ha sjekket over arbeidet fra bakken sendte jeg hun ut i longelina, og her hadde hun akkurat passe med energi, så vi sjekket også her igjennom versaden og traversen i longelina, noe som også blir en sjekk av samling og frem. Jeg føler jo ofte at Bobbie gjerne vil gå med snuta i bakken og blir for tung i hodet, så jeg stoppet og spurte Bent om hva jeg kunne gjøre med det. For jeg føler at jeg går og tar halvparader opp og opp og opp for å få "løftet" henne. Svaret? Det er ikke hodet som skal løftes opp, det er bakbeina som skal bære mer. 

Kjenner du den følelsen når noe er så åpenlyst og rett foran nesa di at du bare ikke har sett det? Igjen fikk jeg en lyspære tent over hodet i forhold til det at vi ikke trener for øvelsens skyld, men for å bruke øvelsen til å bedre hesten. Så tanken av samling skal være med meg for å forhindre at Bobbie faller på bogen. Det er jo så selvsagt som det kan bli, jeg bare trengte å høre det. 

Vi fikk jobbet litt med å samle i skritt, for så å sende Bobbie ut igjen, men med en tanke av samling. Jeg fikk ikke lov å sende henne pladask ned på bogen, og her ble det krevd at jeg tenkte over hvordan jeg bruker kroppen min i kommunikasjonen. Jeg har enda ikke helt kommet frem til følelsen av det i min egen kropp, men det er under bearbeiding. 

Det samme forsøkte vi i trav, og Bobbie svarte egentlig helt fint. Det er som i skritt min evne til å formidle igjennom kropp og sekundærhjelpere hva jeg ønsker, så her skal vi bare hjem og fin-tune oss inn på hverandre. Det vil si: jeg skal hjem å forstå hva jeg gjør. Men Bobbie travet hun, både frem og ned og samlet, og fremognedsamlet. Det gir jo mening. Jeg tenker til stadighet versade i traversen og travers i versaden for å få henne mer balansert. Hvorfor ikke også tenke samling i fremogned og fremogned i samling. Det stod med ett litt klarere for meg. Vi skal ende opp midt i mellom - i balanse. Ikke i øvelsen for øvelsens del. 

Vi var ganske kjapt igjennom traven og kikket videre på galopp. Her var Bobbie heldigvis med på en god måte, og jeg kunne fatte fra skritt. Det er ikke alltid hun følger med på den, men med litt ekstra energi i kroppen, så gjør hun det. Da kjennes det ikke feil å få kommentaren: "Det var en god galopp. Veldig smidig og veldig lettbenet." etter første galoppen. Lille Bobbietraktoren liksom. Smidig og lettbenet. Smelt! 

Bobbie har alltid vært en hest som har hatt lett for å falle på bogene, og i galopp intet unntak. Så vi jobber oss i utgangspunktet mer ut fra en samlet galopp, for så å sende frem og ned (uten å kræsje på bogene). Vi fikk vist at vi såvidt har begynt å leke oss med å kunne sende frem og ned i galoppen, og Bent ga oss selvsagt mer utfordringer. Samling, frem og ned, samling igjen. Vi testet, det funket og Bobbie er bare en stjerne. Selv om hun fortsatt synes galopparbeid er tungt, så har det virkelig kommet seg betraktelig! 

For meg var timen egentlig bare for å få en gjennomgang for Bent, og å få en rettledning på at vi er på riktig vei. Det følte jeg at vi fikk bekreftet at vi var, så for min del var egentlig timen ferdig. Men jeg tror vi bare hadde holdt på et kvarters tid, så Bent ville at vi skulle gå inn i det som jeg synes er det vanskeligste av alt: Skoleskritt. Bent har en sånn magisk evne til å sette fingeren på akkurat det vi (les: jeg) trenger å jobbe med av en eller annen merkelig grunn. 

Vi skal samle på en måte som gjør at hun går bedre frem. Hvis samlingen ikke fører til en bedre frem, så er det ingen samling. 

Og vanskelig er det. Stoppe opp, drive frem, og det aller vanskeligste er å få Bobbie til å beholde energien og takten. Hun senker gjerne takten og blir bare saktere og saaaktere og saaaaaktere. Det er en liten uting når det man ønsker er å få mer energi. Og jeg både kjenner, og får det ekstra bekreftet på videoen og bildene at jeg virkelig bør ta meg i nakken og jobbe litt mer for hånd, for samlingsarbeid fra bakken gir energien en finfin mulighet til å skli ut over utvendig skulder siden jeg ikke har en ramme der. Bakparten svinser og svanser også litt i alle retninger (gjerne traversalt). Jeg mangler noen rammer her, og spesielt den utvendige skulderen får jeg jo gratis rammet inn om jeg jobber for hånd. Jeg har noe å ta tak i her kjenner jeg. 

En av de tingene som gjør Bent-kursene ekstra koselige er det sosiale miljøet. Det er noe med folka som driver med AR - det er virkelig en helt herlig gjeng! Og sannelig kan vi å ha det gøy, eller hva Silje og Nina? 

Jeg la ut i litt typisk Ragnhild-stil ut en blogg et par dager før Bentkurset om årets kurskrise. Jeg har brune ridesko, men svarte sporereimer. De som kjenner meg godt vet at jeg får litt dilla om ting ikke matcher. Og særlig i en sånn sammenheng. Jeg har fortsatt halvveis mareritt om mitt første Bentkurs hvor jeg måtte ri med et rosa håndkle under salen, og Michelle var så snill og påpeke det mens jeg rei. 

Tilfeldigvis skulle jeg innom Horze på ettermiddagen for å kjøpe meg en ny longepisk, og kikket jo da litt uskyldig etter et sett brune sporereimer. Det var selvsagt ikke å oppdrive, men jeg fant noe annet. 

Ja, et sett rosa, glitrende sporereimer! Og slikt bør man jo ikke legge ut på facebook. Jeg la ut link til bloggen, og skreiv at jeg hadde funnet disse, men at jeg egentlig følte meg ganske komfortabel med de svarte allikevel. Dette trillet og gikk litt fortere enn jeg klarte å henge med, og to av mine gode AR-venninner, Silje og Nina stakk hodene sine mistenkelig sammen i kommentarfeltet. De snakket mistenkelig om at de kunne avverge brun/svart-krisen min helt fint og stikke innom Horze og kjøpe reimene sånn at livet mitt ville bli enklere på kurset. 

Men fredagen kom, og fredagen gikk. Ingen antydning til noe rosa glam. Puh! Lørdagen kom, og lørdagen gikk. Fortsatt ikke antydning til rosa glam! Dobbeltpuh! 

Jeg latet som jeg ikke tenkte noe særlig på det. Selv om det hele tiden lå og gnagde i bakhodet begynte jeg etter hvert å slappe av ettersom jeg var ferdig med to av tre økter. Det var nok bare en facebookspøk. De har da virkelig ikke orka å stikke innom Horze for å kjøpe meg rosa sporereimer. Haha, neiiiida! Jeg er bare litt paranoid.

Det er vel ingen overraskelse hva som var i den gaven... Takket være Silje og Nina er jeg nå eier av et par rosa, blingende sporereimer som selv de mest blingede dressurrytterne på stallen rynker på nesa av. 

Og uhøflig kan man jo ikke være, jeg kommer tross alt fra et møblert hjem. Så mine svarte sporereimer ble ubønnhørlig byttet ut med mine nye, glitrende, alt-annet-enn-beskjedne flashy-bling-galskap, og siste rideøkten for Bent foregikk med glitrende rosa sporereimer. Jeg tør ikke en gang tenke på hvilke tanker Bent gjorde seg når han så det - for å legge merke til dem: Det gjør man. 

Men de sier jo så at de gale har det godt, så da kan vi vel konkludere med at både Silje, Nina og jeg har det ganske godt - om ikke enda bedre. Takk (jeg bare vet ikke helt om jeg mener det), gærninger (det mener jeg!) =D 

Det kommer som julekvelden på kjerringa hvert år. Plutselig er vi på vippen til juni, og i morgen vender vi nesa mot Gunnerud gård i Drammen. 

I fjor tok jeg både longe-/groundworkprøven og væpnerprøven. I år har jeg ingen prøver å ta eller noe spesielt å vise fram, vi skal bare kose oss på kurs, lære og bli inspirert. Jeg kjenner at jeg har en så herlig ro i kroppen foran årets kurs, og det er godt. 

Etter årets første Michellekurs fikk vi innspill og veileding på hvor vi skulle framover. Det er en måned siden det kurset og jeg føler fortsatt at vi har masse vi kan jobbe med og som jeg vet hvor feilene og manglene ligger. Jeg føler meg ikke helt lost slik jeg gjorde i vinter, men det skal alltid bli godt å få litt intensiv rettledning nå framover. Og det er jo på ingen måte feil å få litt hjelp av Bent selv. 

Det er også et helt år siden Bent så oss sist, så det blir spennende å se om han synes ting har blitt bedre (håper bare han husker oss!). Selv synes jeg absolutt ting har blitt bedre. I dag hadde vi en liten siste oppvarming, og jeg valgte å gjøre det fra bakken og i longe. Selv om Bobbie ikke hadde helt den magiske energien sin, så får vi fortsatt skritt, trav og galopp i longe, og særlig galoppen blir bedre og bedre. Mer flyt, mer galopp, og for første gang i dag, så hadde jeg følelsen av at hun faktisk galopperte i en selvbærende, balansert, avslappet galopp. Det var gøy, det! Jeg har ikke ord for hvor morsomt det er å jobbe for tiden, for Bobbie er bare så herlig. 

Håper bare ikke frøken Rød-Hoppetussetroll finner det for godt å bli med, men har som vanlig god følelse både med kurs på Gunnerud, og med Bentkurs. Bobbie har alltid vært en stjerne på disse kursene før, så jeg satser på at i år ikke blir noe unntak. Og skulle det være frøken Rød-Hoppetussetroll som finner ut at hun er med, så er det i grunnen greit det og, da er det lite annet å gjøre enn å ta det som det kommer. Lære noe gjør vi uansett, og det er godt å være så avslappa i forhold til det. Dette til tross for at det kommer til å sitte et 40-talls mennesker å titte på oss når vi rir. Det burde jo egentlig være nok til å skremme meg ganske grundig, men vet heldigvis fra tidligere at når Bobbie er med så ligger fokuset der og ikke alle andre steder. 

Så ja, hva annet kan jeg si enn at jeg gleder meg? Gleder meg til å trene for Bent, men egentlig like mye til å treffe igjen venner og kjente i den herlige "AR-familien". Folk jeg ikke ser så alt for ofte, men som er like herlig å møte igjen hver gang. 

Jeg gleder meg til en helg i AR-bobla! Og har du fortsatt ikke meldt deg på, men har lyst å komme og bli med på årets høydepunkt, så er det mulig å kjøpe billetter i døra. Denne kloke mannen har man egentlig ikke lyst til å gå glipp av. Gunnerud gård klokka 09.00 på lørdag. 
Bobbie og jeg er der, og vi håper vi ser deg! 

Det gnager i meg, men jeg tror egentlig jeg er på vei til å gi opp. Prosjekt Bobbie og utebana vår har gitt meg grå hår så lenge jeg har stått på stallen, og nå tror jeg rett og slett ikke jeg orker mer. 

Det er ikke til å stikke under en stol at så lenge jeg har hatt Bobbie har vi i hovedsak ridd i ridehus. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha en sånn "pingleponni" som ikke kan rides på en utebane, men det tror jeg at jeg har fått. Gudene skal vite at jeg har lagt mye arbeid i å få Frøken Fjong trygg på utebana. Hun har alltid syntes skogen har vært skummel, så hele den langsiden mot skogen har gjort at Bobbie til stadighet får såkalte "panikkanfall" der ute. Det har gjort at jeg aldri kan forutse hvordan en rideøkt der ute vil bli. For som ved et trylleslag kan en konsentrert, arbeidende Bobbie bli skremt av noe og hoppe til ut av det blå. Og jeg kjenner at jeg etterhvert begynner å bli ganske lei av uforutsigbarheten og det å hele tiden sitte og kjenne på at jeg kan fly i bakken. Mon tro om jeg begynner å bli litt gammel? 

Nå skal det sies at Bobbie har blitt bedre der ute. Mye bedre. Til å begynne med kunne vi knapt nok være der ute uten at hun fikk et raptus. Nå har vi ved flere anledninger hatt supre både longeringsøkter og rideøkter der ute (jeg har jo tilogmed galoppert henne uten utstyr ute), men jeg kjenner at jeg blir sliten av uforutsigbarheten. Jeg vet aldri om det er Bobbie jeg sitter på, eller den røde fare når jeg starter en rideøkt der ute. Og rideøktene der ute er liksom ikke rideøkter for ridningen sin del, de er rideøkter for å få hun trygg der ute. 

Jeg har prøvd å være en del der ute bare for å venne henne til å være der. Jeg har prøvd å ha henne løs, ha henne i bånd, vi har hatt rene kose-klø-økter der ute, vi har stått utallige timer langs gjerdet og bare slappet av og klødd. Når hun har fått sine anfall har jeg blitt sint og irettesatt, jeg har prøvd å ignorere, jeg har nesten ramlet av, vi har longert tett på, litt lengre fra, vi har snudd oss mot det skumle og sett på det, vi har vært aleine, vi har hatt med andre hester, vi har vært der i fint vær, mindre fint vær, vind, ikke vind, ja, jeg vet ikke lengre hva jeg ikke kan ha tenkt på i treningssituasjonen der ute. Men redd - det blir hun uansett. 

Er det en måte å lure seg unna arbeid på? Nei, jeg tror, jeg er faktisk ganske sikker på at det ikke er det. Bobbie er ikke den som lurer seg unna arbeid i utgangspunktet. Selv om hun er en bedagelig frøken, så har hun ikke sånn tullskap i seg. Min analyse av det er at hun blir genuint redd for noe, også skremmer hun seg selv mer og mer opp. 

Her om dagen hadde vi en økt i skritt der ute, og etter omtrent ti minutter begynte hun å jazze seg opp. Hun er veldig flink til å forsterke sin egen frykt, og denne gangen eskalerte det fort. Jeg kjente at jeg rett og slett ikke orket å ta diskusjonen, så jeg bestemte meg umiddelbart for å gå inn i stedet. Det er første gang jeg har gjort det. Tidligere har jeg alltid blitt på bana og jobbet meg igjennom det på et vis. Denne gangen hadde jeg ikke energi, så jeg tenkte å ri opp til hallen. Så langt kom jeg ikke. Vi kom ikke til porten av bana en gang, for den røde fare var helt oppe og kjørte. Blåste i nesa og spratt sidelengs på fire stive. Jeg hoppa bare av, telte til både ti og tyve, leide henne opp i hallen og rei en super økt der inne. Med avslappa ponni. Hadde det vært en protest på selve treningen så gir det ikke mening at det aldri kommer inne. 

Tapte jeg da jeg gikk inn i hallen? Var jeg dum som gikk vekk fra det skumle? Eller er det rettferdig overfor Bobbie og ta henne vekk fra det hun tydeligvis er så redd for? Jeg vet ikke. 

Og det er jo ikke det at vi ikke kan ri ute. Senest på lørdag skrittet vi på tur langs både bilvei og i skog, kun i puta, uten problem. For en uke siden var vi på turbogalopptur og børna rundt uten problem. Hun kan skvette for ting på tur og, men ikke på samme måte. Ikke med samme akutte panikk i kroppen. Og ikke samme eskalerende tendenser. Det er jo heller ikke det at vi ikke kan ri ute på andre utebaner. Vi har jo ridd blant annet på kurs ute, og ikke sett et eneste spøkelse. Da jeg kom hjem fra Danmark hadde vi jo også en periode hvor vi kun rei på utebane. Det var aldri noen problemer. Det er spøkelsene på utebana i stallen som er problemet. 

Etter den siste økta på utebana hvor jeg endte med å gå inn begynte tankene å rulle. Jeg tror rett og slett ikke jeg orker mer. Jeg tror ikke jeg orker å ri ute bare av den grunn at jeg skal ri ute. Jeg orker ikke å sitte med den bekymringen om å bli sendt i bakken fordi hun hopper til (nå tenker du kanskje at i og med at jeg har den oppfatningen av at Bobbie synes skogen er skummel, så overfører jeg det til henne, men jeg er helt sikker på at jeg ikke har noe med dette å gjøre - hun får like gjerne sine panikkanfall i longelina eller når hun er løs, og der kan jeg med sikkerhet si at jeg ikke utstråler annet enn avslappethet). 

Jeg har i etterkant av denne rideøkta vært på utebana med henne og hatt en helt fin longeringsøkt. Men jeg merker at jeg ubevisst holder meg oppe på den øverste delen av bana, vekk fra skogen. Det gjør meg ingen ting å longere henne der ute, for i longelina har det ikke noe å si om hun hopper og spretter. Men jeg tror rett og slett at det ikke blir noe mer ridning på utebana på oss på en stund. Kanskje når jeg får salen min, og sitter litt bedre fast at vi kan tenke i de baner igjen, men fram til da får uteaktivitetene være longering og tur, også tar vi ridningen inne. Så kjedelige får vi faktisk bare være. 

Jeg orker rett og slett ikke mer av kombinasjonen rød hoppetusse og bane-skrøpelset.

Tenk at verdens beste Bobbie Jo er blitt hele ni år. Hipp, hipp, hurra!

Hun har for første gang fått ordentlig bursdagsgave på dagen sin, da hun fikk sine nybestilte sommerboots (Cavallo Trek) i posten i dag. Jeg fikk henta dem før jeg dro opp i stallen, og bursdagsgaven viste seg å passe perfekt! Jeg liker å tro at Bobbie gleder seg til å prøve ut de nye bootsa på tur. Jeg gjør i alle fall det!

Gratulerer så masse med dagen Bobbie Jo! Jeg gleder meg stort til å få oppleve mangemangemange flere år med kuleste deg!