Første økt gikk vi igjennom longeringen. Andre økt jobbet vi mye framover i ridningen, så hva var vel mer naturlig enn å kikke på samlingen på siste økt. Etter en liten oppvarmingsrunde i skritt og trav stoppet Christofer oss og lurte på om hun var bra på å rygge. Mitt kontante svar var «nei», for det er egentlig noe vi aldri har trent noe særlig på. Så her luktet jeg utfordring. Christofer påpekte også at det kunne bli en liten utfordring for oss, for hester som er påbegynt innlæring av skoleparaden kan ofte feiltolke signalene for rygg og skoleparade, til tross for at dette egentlig er to øvelser som er helt forskjellige. I ryggingen tar vi vekten bak og lar bakparten følge med, i skoleparaden tar vi vekten bak og rir bakbeina fram. Den forklaringen gjorde det i alle fall lettere for meg å forstå, så gjelder det bare å klare og kommunisere mine tanker og ønsker til Bobbie. 

Kort fortalt så kan jeg vel si at vi fikk en introduksjon til det denne timen, også har vi en god del arbeid for oss hjemme med både innlæring og forfining. Poenget er at ryggingen skal hjelpe Bobbie til å sette seg mer på bakparten, så oppgaven jeg fikk var å skritte henne fram i skritt, gjøre holdt, rygge henne og direkte opp i trav. Vi forsøkte flere ganger, og Bobbie skjønte nok ikke helt hva vi egentlig drev med, så det hele føltes litt rotete ut. Allikevel prøvde hun så godt hun kunne, selv om forsøkene noen ganger ikke helt ble som jeg tenkte. 

Økt takt, minsk tempo - senk takt, øk tempo - hva kom først: høna eller egget? Hjernen min gikk rundt etter første rideøkt med Christofer. Etter den første longeringsøkten hadde jeg såvidt luktet lunta, så jeg salte på Bobbie litt tidligere enn jeg pleier, også brukte vi noen minutter ute på utebana til litt bøy og tøy og oppvarming. Lunteluktinga mi slo til, for da jeg kom inn for Christofer startet vi økta med å jobbe oss litt rundt i trav og noe galopp. Christofer brukte de første minuttene bare på å kikke på oss uten å si noe - alltid like nervepirrende. 

Han synes Bobbie var en del kortere og stuttere i gangartene sine, da særlig trav, enn hva hun hadde vist på den første økta under longeringen. Man trenger jo ikke å være helt Einstein for å forstå grunnen til det. Jeg har jo sagt at jeg synes det er vanskelig å sitte på henne, og at jeg sliter med å følge bevegelsene hennes. Christofer gjorde kort prosess ved å korte opp stigbøylene mine og kommandere meg til å ri lettridning. Nå skal det sies at jeg har hørt det før, men så har det ikke blitt til at jeg har gjort det så mye (det var noe med den der sannheten som du kan høre teoretisk, men som må bli empirisk før du virkelig forstår det). Så lettridning ble det på oss, og selv om jeg hadde fått kortere stigbøyler følte jeg meg litt som en høne på vaglepinne. Alt skal liksom trenes på, og lettridning er ikke akkurat det jeg har trent mest på de siste åra. 

Allikevel ble det markant forskjell i Bobbie. Plutselig kunne hun la bevegelsen gå igjennom kroppen, uten å ha bevegelsen innom et par tydelig litt for stive hofter først. Vi fikk bare kjenne på hvordan det var å cruise rundt i et fremovertempo, og selv om Bobbie synes det er litt over the top slitsomt og mye å be om, så jogget hun godt på. Vi sjekket ut både høyre og venstre hånd, og på venstre hånd gikk det veldig bra, og Bobbie langet ut. På høyre hånd ble hun ikke så lang igjennom kroppen, men noe mer løpete og stutt. Løsningen på det ble å ta ned tempoet litt slik at takt og tempo hang mer sammen, for så og spørre Bobbie om hun kunne senke takten, men fortsette å holde tempo. Og det var her kaoset begynte. Ikke verken for ridningen eller Bobbie, men for den ene stakkars hjernecella oppi topplokket mitt som enda ikke hadde fått noe å tenke på. Den ble plutselig overarbeidet. 

Christofer hadde nemlig ut av seg en lang (den føltes veldig lang akkurat der og da) utgreining om tempo, takt, øking og minsking, og hva som skulle gjøres når og hvor og hvordan. Jeg har heldigvis kommet dit i teorien selv at jeg vet at lav takt og høyt tempo er mot en økning, mens høy takt og lavt tempo er mot en piaffe. Det Christofer sa til meg mens jeg rei fikk jeg med meg, og det ga mening der og da, men da jeg skulle prøve å huske det i etterkant var det totalt blankt. Helt bortevekk. Jeg tenkte jeg skulle være smart og benytte sjansen å spørre Christofer senere på kvelden, og han svarte godt for seg han, men jeg hadde mistet både evne til å høre etter, tenke og skrive ned, så resultatet mitt av det jeg skrev ned ble følgende: «Øk takt, minsk tempo – høy takt, øk tempo». Også har jeg i etterkant klusset ut høy og byttet med lav. Med andre ord, ikke så mye å bli klok av. Jeg husket nemlig at han hadde snakket noe om en spesiell rekkefølge under ridetimen, og det var den jeg helst ville fange tak i. 

Heldigvis filmet snilleste Anna Lene økta mi, og heldigvis var akkurat denne sekvensen hvor Christofer forklarte dette til meg med på filmen, så jeg har notert meg det og forenklet det litt slik at jeg kan pakke det i verktøykassa mi og jobbe med det i praksis utover vinteren. Det han sa er tatt fra da vi jobbet i et fremovertrav i lettridning, og skulle jobbe oss inn mot nedsittende samling.

«Samle henne litt, og sett deg ned. Øk takten, minsk tempoet og sett deg ned. Så senker du takten og rir frem (øker tempoet). Når du skal øke tempoet, senk takten først. Hvis du har henne samlet og ber henne om å gå så vil hun begynne å springe hvis ikke du har senket takten først. Gjør vi motsatt med at du går inn i samling og tar ned tempoet for raskt, da senker hun takten når hun går inn i samling. Da får du en hest som bremser seg ned i samling. 

Når du rir frem: Senk takten og ri frem. 
Når du samler: Høy takten og senk tempoet.»

Noen ganger føler man seg bare litt ekstra heldig. Som for eksempel når man kan putte hesten sin på prinsessetransporten og suse ned til den akademiske hovedstaden for å delta på kurs med mester i akademisk ridekunst, Christofer Dahlgren fra Horse Vision. 

Bobbie og jeg kjørte ned til Drammen på fredag formiddag, og kom oss igjennom Oslo før køen gjorde sitt inntog. Det gjorde at vi hadde god til da vi kom fram, og jeg brukte tiden på å slappe litt av, nyte det å reise bort med en ponni som umiddelbart slår seg til ro, og tenke på hvordan jeg skulle legge opp helga. Jeg har ridd ganske mye i det siste og synes det gir meg mye. Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle ta en vri og ri alle tre timene mine for Christofer. Det var jeg egentlig ganske bestemt på, helt til jeg kom på at man deltar ikke på kurs for en av de fremste innen avansert longering uten å longere en økt. Så kursplanen min holdt seg til normalen. Den eneste forskjellen var at jeg på fredagen valgte å ri Bobbie en økt istedenfor å longere. Jeg har alltid pleid å longere første økta på nytt sted, hovedsakelig for å finne ut hvilken rødtopp det er jeg har med meg på kurs. Denne gangen var jeg såpass sikker på at jeg hadde med meg min egen Bobbie, og jeg satte meg opp og rei igjennom en fin økt. Magefølelsen var rett: jeg hadde min egen Bobbie med meg. Herlig! 

Resten av fredagen gikk med til utstyrspussing og glaning på Silje og Kristin som trente sine to hester. En fryd å se så herlige og avslappa hester i ridehuset, med fullt fokus på sine ryttere være seg om de var løse eller ble ridd. Øyesnacks!

Vi fikk jobbe oss igjennom alle gangartene, og det Christofer gjerne ønsket av oss i overgangene var mer flyt, og at Bobbie selv tenker mer frem. Vi har en tendens til å stoppe oss litt opp i overgangen opp i trav, mens målet skal hele tiden være at hesten er forberedt på neste gangart. Dette krever at hesten selv er ansvarlig for gangarten den går i, altså at hesten selv er ansvarlig for å bevege på beina sine. Selv har jeg trøblet ganske mye med dette, at det i blant føles ut som om jeg må bære Bobbie rundt uten at hun går selv. Slik kan det ikke være, for alle mine hjelpere er jeg avhengig av til andre ting enn å få hesten til å gå frem for hvert et steg. Derfor: Lær hesten å bevege beina. Når man har en hest som best liker å stå stille eller gå i sneglefart, så får man lære hesten at stilleståing er noe man får gjøre etter man har beveget beina. Når vi sier «go», så skal hesten virkelig gå på. Til å begynne med kanskje bare en kvart volte før det blir pause, men lær hesten at den hele tiden skal tenke frem av seg selv, og at det kommer en belønning for å gå når vi sier gå. 

Jeg kjenner at jeg har mye å jobbe med for å få en selvgående ponni på hjemmebane, men utrolig nok så har vi kommet dit på kurs at jeg har en Bobbie som er akkurat like mye mentalt med som hun er hjemme, men har en liten touch av ekstra energi. Så hun var så selvgående som hun sjeldent er, og det gjorde jo også at hun hørte på hver minste lille beskjed hun fikk. Tror jeg en periode hadde stjerner i øya. Snakk om å ha med seg perfekt ponni på kurs. ​

Christofer tok også for seg dette med «å gå i kapp med hesten», og jeg vet ikke om vi har noe bedre norsk ord på det (kappgåing?), men jeg håper det er forståelig. I den tradisjonelle longeringen sier lærebøkene at man skal gå litt bak hesten når man skal ha den frem for å drive den fremover, og at man stiller seg foran den når man ønsker å bremse den. Christofer har snudd det hele på hodet og foretrekker heller at når han tar et steg fremover, så ønsker han at hesten skal jobbe seg frem på linje med han - at man kapper med hverandre. På den måten blir det enklere å drive på hesten bakfra inn mot samling, fordi hesten selv igjennom å lese ditt kroppsspråk har en fremovertanke. Ikke dumt!  

Vi jobbet oss igjennom travovergangene, og Bobbie fikk virkelig skritte på i et aktivt framover skritt, for så å rulle opp i trav. Det er ikke det at dette er den eneste overgangen vi skal kunne, men Christofer skilte mellom en rullende fatning og en løftende fatning, og begge deler er bra å kunne. Vi skal bli litt bedre på den rullende overgangen. 
​
Vi fikk også jobbet oss igjennom galoppen, og kikket både på samling og økning. Det er ikke vanskelig å se at hun går i en bedre galopp med en lett samlet tanke slik at hun ikke blir for dyp, men selv om tanken er oppover skal fortsatt takt og tempo kunne endres. I galoppen er det viktig at vi også tenker en versal tanke, slik at vi får på plass det diagonale benparet som gjør at vi får rundhet over ryggen. Det er lett å tenke travers inn i galoppen, men Christofer ville at vi også skulle fokusere på den versale tankegangen nettopp for å få rundheten som Bobbie fort kan miste litt i den gangarten. Så jeg skal tenke versade i traversen og travers i versaden. Da får jeg en fin hest. Lett som en plett - haha... :p 

Dette er ikke en engangshendelse. Dette har jeg tenkt på over lang tid. Og følt på. Og tenkt litt mer på. Det startet vel egentlig med tanken som jeg tror jeg har skrevet om i en eller annen blogg for mange år siden, fra et eller annet Bentkurs. Akkurat hva han sa eller hva jeg skrev husker jeg ikke, men essensen i det var at man ikke skal overbruke en hjelp. Hjelpere er der for å hjelpe deg - ikke for å være noe du skal støtte deg på til en hver tid, for da er det ingen hjelp. Den siste tanken der er hentet fra et kurs med Monika. 

Flere ganger mens jeg har ridd og trent hest har jeg tatt meg selv i å smatte. Jeg smatter for det ene og jeg smatter for det andre. Smatt hit og smatt dit. Jeg har tenkt at jeg må skrive en blogg med overskriften «Jeg er en smattoman!». Undetittelen må være: «...og jeg er ikke stolt av det.». Flere ganger har det slått meg mens jeg har ridd Bobbie, og særlig mens jeg trener med andre: Jeg må være fryktelig irriterende å trene sammen med, for jeg bruker smattingen mye. Tror jeg i alle fall har fire ulike måter å smatte på, om ikke flere. Særlig når tanken har vært å samle Bobbie, da har jeg smattet og smattet fordi jeg føler at jeg må beholde energien. Også må man jo smatte når hun skal fram igjen, for hun må jo fram.

Så kom Isco inn i livet mitt, og han lærte meg noe. I min iver etter å lære han travers, så har jeg selvsagt smattet når jeg med pisken opp har bedt han om rompa inn. Han har lagt sammen to og to i sitt hode, så når han står stille nå og jeg smatter, så kommer rompa inn. Det var jo ikke min mening, men det er det Isco har lært seg. Så nå er jeg over på å måtte si «skritte» når vi skal fram i skritt, og ikke smatte. 

Jeg har også hørt meg selv på video. Jeg smatter og jeg smatter. Til det slitsomme. Ikke får jeg noen særlig reaksjon på smattinga mi heller, for hadde jeg fått det så hadde jeg jo ikke trengt å smatte mer - sant? 

Bobbie har i løpet av sommeren vært daff og treig. Jeg har tenkt på ulike løsninger på dette, ja, jeg har til og med prøvd meg på feltritt. Hun har kommet over den verste daffingen og er litt mer selvgående, men jeg sitter fortsatt med en konstant følelse av å ønske henne fram, så jeg smatter. Da jeg var i Danmark tok jeg så vidt opp dette med Michelle, og hennes svar var enkelt. «Gjør mindre.»

Det tok litt tid før det sank inn, men nå begynner det demre noe for meg. For det første har jeg gitt meg selv smatteforbud. Jeg får ikke lengre lov å smatte for at de skal skritte, smatte for at de skal gå fortere, smatte for at de skal samle seg, smatte for at jeg vil ha en versade, smatte fordi jeg vil ha en travers og smatte fordi jeg vil skifte gangart. Nå må alt dette kommuniseres gjennom kroppen min. Gjennom sits og gjennom sjenkler og hånd. Det krever jo også mye større presisjon av mine hjelpere - eller, egentlig så gjør det ikke det, fordi hjelperne er jo det samme uansett om jeg smatter eller ikke. Men tidligere har jeg sånn passe ubevisst tenkt at jeg forklarer det jeg forsøker å si med kroppen gjennom smattingen min, mens resultatet egentlig har blitt at hestene hører enda mindre på kroppen min fordi det eneste de hører er den samme lyden (i litt forskjellig variasjon) hele tiden. Og den betyr til slutt ganske lite. 

Jeg har prøvd det i ganske nøyaktig to dager med Bobbie, og det har vært merkelig. Det har vært så stille i hallen når vi har ridd. Vi har hørt svalene, og vi har hørt alle de rare knekkelydene når sola varmer på taket. Også har vi hørt på hverandre. Ikke med ørene, men med kroppen. I dag kunne jeg skritte henne fram for setet, og jeg kunne løfte blikket, vippe setet litt tilbake og gi plass til ryggen å komme opp. Jeg kunne rose henne fordi hun svarte rett, og jo mer jeg roste, jo mer samlet hun seg. Også kunne jeg svinge fram igjen i min egen kropp og kjenne at hun fulgte etter.

Jeg kunne stoppe svinget i setet mitt, og Bobbie stoppet bevegelsen. Jeg kunne vri skuldrene mine til venstre og Bobbie svingte til venstre. Jeg kunne skifte mellom versader og travers bare gjennom å flytte tyngdepunktet i kroppen.

Jeg kunne kommunisere med Bobbie og hun kunne høre fordi jeg ikke forstyrret kommunikasjonen. Det var en snål opplevelse. Særlig det med holdtet. Så følsom hun er! Og det igjen gir meg ganske god forståelse for at når jeg ber om galopp og hun fatter galopp men bryter ned i trav igjen (eller holdt), så er det like gjerne fordi jeg helt ubevisst ba om det fordi jeg på ingen måte har kontroll på kroppen min, som at hun ikke gidder å fortsette. Når man kjenner hvor lite som faktisk skal til i kommunikasjonen, så blir man veldig takknemlig for hva disse hestene lar oss få lov å gjøre med dem, og hva de lar oss få lov å lære av dem. 

Tanken flyr i alle retninger. Til tidligere blogger, kurs og tilbake til teorien. Jeg fanger opp ting noen har sagt der, og noen har sagt da, og plutselig blir det en sannhet for meg. Primærhjelpen kalles det i teoriboka. Å ri hesten for setet. Kommunikasjon dreier det seg om. Å forstå hverandre - å snakke samme språk. Jeg bare digger når teori gir seg utslag i praksis og når det igjen setter i gang så mange nye tankeprosesser.

Smatting kommer faktisk så langt ut på lista at det kalles en tertiærhjelp. Ikke en primær, ikke en sekundær, men en tertiær. Det er den siste som skal legges på, og den første som skal tas vekk. Ting skal kommuniseres igjennom kroppen min før jeg bruker smattingen/stemmen for å forklare. Men jeg har tatt litt "snarveien" (haha, ja, for så snar var den...) og brukt stemmen min i stedet for å jobbe med min egen kropp. Det er jo mye lettere å klikke med tunga enn å være bevisst hva sin egen kropp gjør - og agere deretter. 

Det er nesten sånn at jeg skulle ønske det var vinter nå og at Bobbie og jeg kunne nerde oss inn i hverandre, inn i kommunikasjon og inn i følelser, men så vet jeg at i morgen kjører vi sammen ned på kurs for Christofer Dahlgren. Jeg vet også at om to uker rir vi igjen for Michelle, og i begynnelsen av oktober prøver vi oss på noe helt nytt med Arne Koets. Jeg gleder meg så masse til hver og ett av disse kursene! Jeg kommer til å være så klar for denne vinteren som jeg aldri har vært før. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til startskuddet for en herlig hestelig høst går i morgen tidlig. Nå skal jeg samle inspirasjon, glede og gode opplevelser, også skal vi fordype oss i dem i vinter.

​I stillhet :) ​

For dem som har fulgt Bobbie og meg igjennom åra, så er kanskje feltrittsbloggen jeg skrev for tre år siden en av de bloggene som har skapt mest hoderisting og latter. Vi kan vel konkludere med at den opplevelsen var interessant. Jeg avsluttet den bloggen med: 

«Litt gøy og litt gal må man være i blant, og nå tror jeg at Bobbie og jeg (i alle fall jeg) har fått vår dose med galskap for en stund fremover. Men vi blir nok å sees på feltrittstrening igjen en gang!»

Det tok meg tre år å finne fram motet mitt igjen, men etter at ei på stallen hadde tatt turen til Stav på feltrittstrening for ei som jeg har som venn på Facebook, så startet tankene mine å surre. Kanskje det hadde vært gøy med en ny feltrittstrening igjen? Bobbie og jeg har ikke akkurat hoppet mye, men litt har vi vel utviklet oss på de tre åra? 

Takket være min superfantastiske venninne Anna Lene kom vi oss avgårde på treningen ettersom bilen min ventet på en aldri så liten legetime. Bare det å dra på tur med Anna Lene igjen var kjempehyggelig! Bobbie reiste som vanlig helt uproblematisk, men hun lurte litt da vi kom fram til Stav og hun fikk på seg både sprangsal, boots og belegg. Det som er gøy å se er at Bobbie har blitt en helt annen hest å reise med enn før. Hun tuslet rolig ut av hengeren, og Anna Lene leide henne rundt på plassen hvor hun bare diltet med. 

Heller ikke når jeg satte meg opp for å varme opp var det noe fuzz fra Bobbie, bortsett fra noen vrinsk, uten at det gikk noe nevneverdig ut over konsentrasjonen. Vi jobbet litt i skritt, trav og galopp mellom noen maratonhinder, og Bobbie var helt kul. Vi var på gruppe med fire andre hester, og jeg følte at jeg ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt når jeg utvilsomt var den eldste av rytterne. Kan ikke være pysete da!

Vi var alle igjennom vannet noen ganger, før vi hoppet oss videre på en stokk som lå et par galoppsprang etter vannet. Først rei vi igjennom vannet og over stokken, før vi skiftet vei og rei over stokken og igjennom vannet. Bobbie kikket ikke på den en gang, hun bare spratt over som om hun aldri skulle gjort annet. 

Fra stokk til grøft. Første gangen vi hoppet over fikk Bobbie nesten ikke med seg at det var en grøft, så det føltes nesten som om vi landet i grøfta. Da vi derimot fikk hoppe opphoppet først, også videre på grøfta, så var det en Bobbie som fant fram frøken Bomp. Vi hoppet først grøfta før vi også hoppet et par ganger etterpå, men fortsatt i hovedsak rett fram, og vi landet fortsatt i rett rekkefølge: bakke, hest, rytter. Det som er morsomt å kjenne nå er at jeg faktisk ikke blir redd mer - snarere tvert i mot, så kjennes det helt greit at Bobbie både får lov å være litt fresh og bompete. Vi begynner liksom å bli litt mer enige om hvor grensene går for oss begge, og da er det lettere å gi Bobbie frihet, selv om hun hopper og spretter litt innimellom. 

Etter å ha hoppet de tre "skumle" elementene bar veien videre til et litt større jorde hvor det var flere elementer med hinder. Vi startet med en stokk og et trekanta stokke-hinder som lå på en rett linje. Disse hoppet vi et par ganger fram og tilbake, og her fikk Bobbie galoppere litt på. Følelsen av å ha henne på en ganske stor slette og uproblematisk kunne galoppere avgårde var bare herlig. Det var én gang mellom de to hinderne at jeg måtte bremse Bobbie litt ekstra for at hun ikke skulle bli for flat. Hun ble litt snurt og sa i fra at hun synes jeg tok for hardt i henne, noe som egentlig var ganske interessant å oppleve. Det er faktisk ganske gøy og med ganske god følelse at jeg kan ri en hel feltrittstrening med følelsen av at Bobbie blir irritert av min hånd én gang. 

Fra stokker til trommel, "sofa" og "bord". Bobbie leet ikke på et øre uansett hva jeg ba henne fly over, og hun spratt avgårde med øra fram. Jeg lar bildene tale for seg. 

I halvannen time var vi ute og hoppa. Mange naturlige pauser var det så klart, men jeg merket at Bobbie faktisk begynte å bli sliten på slutten. Litt fysisk sliten, men egentlig mest mentalt sliten. Vi avsluttet ballet med å hoppe en gang over "bordet" (bildet over), og med et supert hopp over det var det bare å klappe Bobbie velfortjent på halsen, rope på gulrotbærer Anna Lene og få servert en velfortjent gulrot etter at man har vært helt fantastisk flink. 

Og ikke bare har Anna Lene knipset bilder av oss - hun har også styrt filmkameraet, så her er en liten oppsummering av hvordan vi ser ut i bevegelse (selv litt bomping ble fanget på film). Det er så lærerikt å se film av seg selv, og jeg ser mye, særlig i forhold til min sits, som jeg skal tenke på neste gang jeg hopper Bobbie. Men samme søren - vi hadde det utrolig gøy! 

Følelsen jeg selv satt igjen med etter opplevelsen var helt fantastisk. Særlig siden jeg har et sammenligningsgrunnlag fra tre år siden, hvor jeg egentlig synes det var litt skummelt, så ble dette bare enda mer morsomt. For nå var det ikke skummelt. Jeg kunne la Bobbie galoppere uten problem og følte at jeg hadde kontroll uansett. Hun hadde også et par perioder hvor hun jazza seg ganske opp fordi vi var på vei mellom hinder, eller vi stod og venta på vår tur. Selv om hun showet litt med noe "levader" i ny og ne, og selv om hun trippet litt fordi hun synes skritt var en teit gangart å gå i (tenk at late Bobbie også kan vise den siden), så hadde jeg alltid kontroll. Ikke kontroll fordi jeg hadde sterke hjelpemidler, men kontroll fordi vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjon som gir meg muligheten til å prate med henne,og hun hører, selv om det bobler litt over i hodet hennes.

Dette var rett og slett den ulitmate testen på hvor godt dressurarbeidet faktisk fungerer. Litt ubeskjedent må jeg få lov å si at det fungerer helt topp når man kan ta hesten helt ut av sin sedvanlige setting, gjøre noe helt annet og lykkes med det! =D Jeg hadde virkelig følelsen av at kommunikasjonen mellom Bobbie og meg var der, og jeg tror vi egentlig følte oss litt som et gammelt ektepar som begynner å kjenne hverandre ganske så godt. 

Med en helt, helt herlig følelse kjørte vi hjem etter vi hadde drukket litt vann og skritta ut. Jeg må igjen få si tusenmassetakk til Anna Lene som gjorde dette mulig for oss, og til trener Øydis som loset oss trygt igjennom hindringene. Nå er det ikke feltrittsekvipasje vi skal bli, men jeg dro fra Stav med visshet om at det ikke er noen grunn for at det skal være tre år til neste gang vi prøver oss i feltrittsløypa igjen. 

Og som en ekstra bonus, så var dagen vi var på feltrittstrening dagen Bobbie og jeg feiret femårsjubileum. Tenk at vi har vært sammen i fem år. Jeg gleder meg til de fem neste! ♥♥♥♥♥