Å løshoppe en shettis gir litt andre problemstillinger enn med en stor hest. For det første aner jeg ikke hvilke avstander man bør beregne. Så jeg droppet beregningen og satte opp to hinder så langt i fra hverandre at han fikk justere stegene selv. For det andre fant jeg ut at det funket finfint med presisjonskjegler til å holde innfangerbåndet. Mindre bæring på meg - praktisk! 

Isco fulgte nøye med mens jeg bygde banen til han, og fikk varmet litt opp på den måten. Kvitta seg med litt unødvendig overlast gjorde han og, med en aldri så liten tissepause. Smart er'n. Så jobbet vi oss i gang. Men sant skal sies: å kommunisere med kroppsspråk med en sånn liten mus er en utfordring. Marginene på når du er for langt foran, for langt bak, for mye til høyre, for mye til venstre, de er ørsmå! Jeg prøvde først å lede vei med pisken, men det var bare å gi opp for han stod bare og kikket dumt på meg. Prøvde jeg å svinge han rygget han bare. Så da utnyttet jeg faktumet at han henger jo gjerne på meg som en klegg. Det resulterte i at også jeg fikk løshoppa litt. 

Etterhvert klarte vi å forstå hverandre også med pisken, så det ble litt begge deler. Hele økta, som naturlig nok også bestod av en del kos, oppsummeres vel relativt greit i denne videoen. 

Isco hoppet ca. en 25 centimeter-rekk, og krysset var vel på rundt 20 centimeter på midten om jeg ikke tar feil. Og det må vel kunne sies å være anstendig nok for en tass på 90 centimeter som ikke har hoppet så mye de siste åra. Det spørs om ikke det blir litt mer løshopping i tiden framover, for god trim er det. Isco som hang på meg som et slips til å begynne med brukte tiden når jeg ryddet ned banen til å stå stille og kikke på meg. Ikke en gang lovnader om resten av gulrota fikk han til å rikke beina sine. Men skinnet kan bedra, og da vi skulle skritte ut når banen var ferdig ryddet så han slik ut: 

Vi konkluderer med en vellykket økt, og en veldig flink sprang-Isco! Dressur er nemlig for pyser. Isco er smidig nok som det er, mener han ;) 

Og ja, gøye er et ord som kan brukes. Kanskje ikke det står i ordboka, men når man ikke har det så gøy, så må man finne på litt for å få det gøy, og da er det for eksempel morsomt å finne opp nye ord. Som gøye. 

For det som ikke er så gøy er at Bobbie har en litt uforståelig vondt i potelanken sin. Tirsdag stod hun så merkelig da jeg tok henne med ned for å pusse henne. Hun stod bare og hvilte det venstre bakbeinet sitt, og hun var tydelig uvillig til å sette vekt på det, samt å snu seg rundt på betongunderlaget. Men ingen varme, ingen hovenhet og ingen synlige tegn som tilsier beinvondt. 

Siden tirsdag har hun dermed hatt fri. Tirsdag og onsdag hadde hun helt fri, og hadde tydelig ubehag når hun gikk i oppover- og nedoverbakker. På rett underlag var hun ikke synlig halt, verken i skritt eller trav. Og det gjør det ikke akkurat mer logisk eller forståelig. Torsdag så jeg betraktelig bedring i bevegelsesmønsteret i oppover- og nedoverbakker, og hun stod også litt mer på beinet. Fredag travet jeg henne lett i hallen for å sjekke, men det var en særdeles uvillig Bobbie, og det var ikke rart, for når hun endelig kom opp i trav var det tydelig forkortet steg på bakbeinet. Vi prøvde å trave henne igjen på hardt underlag ute, og det var ingen synlige tegn på halthet. 

I går fikk hun igjen helt fri, og i dag tok jeg henne ned i hallen igjen, og en lett dose magistøv drysset over oss. Hadde hun bare ned i grima, og siden det bare var kjentfolk i hallen samtidig, så slapp jeg henne løs, også tuslet vi rundt bare for å tusle litt. Med det ufordragelige regnværet har Bobbie og Isco bodd under taket hele dagen, så litt bevegelse måtte til for frøkna. Planen var egentlig å la hun rulle seg, men hun hadde visst ingen planer om å rulle, så da ble det tusling i stedet. Hadde hun hatt denne litt diffuse vondten i en framfot kunne jeg tenkt litt i retning av å jobbe litt stillestående og å føre vekt over på bakparten, men med vondt i det ene bakbeinet så frister det ikke å jobbe med å flytte vekt bakover. Så istedet ble vi stående og flytte vekt mellom skuldrene. Til å begynne med var hun litt stiv og stutt, men plutselig lot hun seg både mentalt og fysisk bli med i "dansen".  

Bobbie løs, med senket hode, riktig bøyning bare ut av min posisjon, og som en dansepartner kunne vi bevege oss med vekten mellom skuldrene uten at jeg gjorde noe som helst annet enn å flytte vekten i meg selv. Ingen fysiske bånd som holdt oss sammen, bare en samlet respekt og forståelse for hverandres kropp. 

Jeg skiftet hånd og Bobbie ble med over på andre hånda hvor vi kunne fortsette å gjøre det samme. Monika har tidligere snakket om det å gjøre så lite at det ble mye, og jeg tenkte, og jeg understreker tenkte litt bakover, og selv om det ikke var mer bakover enn at hun stod normalt, så var det nok bakover til at vi igjen kunne tenke fram. Så der stod vi og danset. Høyre, venstre, fram, tilbake. Hele greia varte ikke mer enn kanskje et halvt minutt eller et minutt, men det var en god følelse av å være sammen. To sjeler og to kropper ♥♥

Jeg blir ikke klok på beinvondten. Tror jeg har vært innom de fleste tanker på diagnoser av hva det kan være, og det jeg har kommet fram til som mest nærliggende med symptomer er rett og slett (hvor enn mye jeg ikke kan fordra det ordet) "en strekk", og da på baksiden av beinet et sted. Det gir mening med at hun synes det er ubehagelig å gå i bakker, særlig oppover. Det gir mening med at det ikke er andre synlige tegn som hovenhet, varmhet og ømhet. Det gir mening med at hun ikke synes det er vondt å gå (er ikke halt), men viser tegn når hun skal i gang og når vi endrer brått retning. Det gir mening med at hun var halt i trav i hallen (rimelig løst flisunderlag), men ikke halt på hardt underlagt fem minutter etterpå. Det gir mening med at hun vil avlaste foten så mye som mulig når hun står for å slippe presset. Det er i grunnen det som gir mest mening ut i fra symptomene. Og er det "bare" en strekk, så går det seg vel sakte men sikkert til etterhvert. 

Selvsagt er mine faste veterinærer på ferie nå, men hvis dette ikke blir bedre om enda en ukes tid, så får jeg ta fram reservenummerne jeg allerede har fått tak i fra mine faste veterinærer og høre om de kan finne ut av noe. Jeg har også bestilt en sjekk av Bobbie av Renate Bittmann, så hun kommer mandag om en uke. Det kan i alle fall ikke skade. 

Jeg travet også Bobbie fem-seks steg på rett linje i hallen i dag mens hun var løs, og da var det (heldigvis!) lite halthet å spore. Men fortsatt står hun litt mer enn normalt og hviler det venstre bakbeinet. Jeg håper og tror allikevel at dette går rette veien, men hun får bare få den tiden hun trenger. Her setter vi ikke i gang noe før vi er sikre på ting er i orden og potevondt er vekk. Og Bobbie ser ikke ut til å mistrives med den litt avslappede tilværelsen for tiden. Og jo mindre trening på Bobbie, desto mer tid til Isco! 

Isco, eller Grutness Iscotar som han så fornemt heter er shettisen som tilfeldigvis endte opp hos min venninne Anna Lene og meg for tre år siden ettersom Anna Lenes andre shettis Pronto trengte selskap. Isco ble altså selskap til selskapshesten som ikke lengre hadde selskap. Vi har hatt mye moro med de to miniene, og de har begge gjennomgått en grundig slanking, Isco gikk blant annet ned 14 centimeter rundt midja, men har grunnet ulike omstendigheter vært hovedsakelig selskapsponni med Pronto den siste tiden og dermed har magemålet økt noen centimeter igjen fra han var på sitt slankeste. 

Helt hvordan vi kom på det veit jeg ikke, men Isco har plutselig endt opp på stallen som Bobbie og jeg står på i sommer, og her er han i full gang med livet som bruksponni igjen. Han har allerede vært i vogna, og i dag var vi på vår første kjøretur sammen. Han er godt innkjørt fra før, så det har heldigvis ikke vært noe problem å spenne han for igjen, så nå skal vi ut og utforske verden sammen! I alle fall verden i nærområdet. Foreløpig er nedoverbakker det vanskeligste for der må han holde igjen, og oppoverbakker er slitsomt, men går fint, for der er det bare å ta fart og løpe opp. 

Så kort fortalt så går egentlig alt helt supert, vi koser oss i den manglende sommervarmen, og durer på tur når muligheten byr seg mellom regnbygene. Dagene er fulle av ponnigalskap i alle bauger og kanter, og det er vel akkurat slik det skal være? Vi kaller det bare en herlig #ponnisommer