Du og du, så gøy det er å ri. Det kan jo kanskje fra denne bloggen virke som om vi gjør alt annet enn det bloggnavnet tilsier, altså et "akademisk hjørne", men jeg trener mer AR enn noe annet. Utfordringen er bare at det går liksom i det samme sporet, men sakte, men sikker utvikling. Så å skrive om det er ikke så spennende i lengden. Men i blant får det komme noen små drypp. Som i dag. 

Jeg var jo helt i himmelen da jeg fikk låne Kristins sal her for en stund tilbake. Det var som å komme til en helt annen verden. Jeg har ridd i salen de siste gangene jeg har ridd Bobbie på banen, og jeg grudde meg litt til å ri Bobbie i puta igjen, for det var så veldig behagelig å ri i sal. Men sant skal sies, jeg havnet i himmelen igjen. 

Det virket som om kroppen min har fått litt påminnelse på hvordan det er å sitte på en hest. Føltes som om jeg fikk litt ting på plass. Og Bobbie var rett og slett helt superkul å ri, med et trav som stadig kommer seg. Hun er inne i en periode hvor hun har forstått at galoppfatninger er en god ting, så ofte når jeg ber om trav, så kommer det gjerne en halvhjertet eller helhjertet galoppfatning istedet. Men i dag fant vi travknappen, og vi hadde noen herlige både samlinger og økninger.

Jeg kjenner at jeg må bli mer strukturert med det jeg gjør, for vi blir veldig vasende rundt. Jeg synes vi får til mye bra, men jeg må bli enda flinkere til å ri der jeg planlegger, og ikke minst planlegge. Det er jo faktisk det som gir en pekepinn på hvor godt hun er mellom hjelperne - det at vi kan gjøre gitte ting på gitte steder. At jeg kan kommunisere med Bobbie når jeg skal, og ikke at vi gjør en øvelse bare videre og videre fordi den skal bli litt bedre, eller fordi vi ikke fikk den helt til akkurat der, så da fortsetter vi en langside til. Dressurprogrammer er geniale i så henseende, og vi har såvidt hatt det litt artig med noen av øvelsene (særlig sidebevegelsene) i MB, riktig nok i skritt, og litt trav, men gøy er det! 

Og når vi er inne på trav. Der er Bobbie morsom. Vi driver fortsatt og prøver og bli enige om hvordan dette travet skal fungere, og det blir inniblant noen riktig fine samlinger, og finfine økninger ut igjen. I blant får jeg noe som ligner et passage-trav - uten at jeg har noe å sammenligne med, for jeg aner jo ikke hvordan dét kjennes ut, men det føles ut som slik jeg tror passage kjennes ut. Og ikke tolk meg feil, det er ikke snakk om at vi sitter og rir passage, på ingen måte. Langt derifra faktisk, men det er den nærmeste beskrivelsen jeg kommer den følelsen jeg har når Bobbie tar i. 

Også leter vi etter følelsen i samlingen i trav, og i dag var den ordentlig god ved flere anledninger. Det er jo så vanskelig, for jeg aner jo ikke hva jeg skal kjenne etter. Jeg aner jo ikke hvordan en god samling kjennes ut. Men det lille jeg har å forholde meg til er at det skal føles mindre. Og i dag føltes travbevegelsen mindre, men energisk, og med en hest ordentlig fram til hånden. Det var skikkelig artig!

Det er gøy å føle hvordan små endringer i kroppen min kan gjøre stor forskjell i Bobbies bevegelser, og hvordan jeg kan endre meg for å påvirke henne. Og ikke minst hvordan hun lar seg påvirke. 

Så det å ri i puta igjen var bare reneste oppturen, og det var vanskelig å slutte og ri. Vi avslutta med en galoppfatning på hver hånd, hvor jeg med glede kan konstatere at venstregaloppen er bedre å fatte enn høyre! Det er kult, det! Bobbie (les: jeg) fattet en litt ruskete høyregalopp, men på venstre kunne jeg bare sitte tilbake, og fikk tre samlede galoppsprang som var mer opp og fram enn ned og fram, så da var det lite annet å gjøre enn å hoppe av og klø ponnitrollet både foran og bak, og fôre med godbiter (de bare foran...). 

Jeg føler meg så privilegert som får lov til å ha disse opplevelsene med Bobbie. Hun er rett og slett verdens kuleste ponni, og hva får kule ponnier gjøre når de er ferdige med å trene? De får selvsagt gjøre yndlingsaktiviteten sin: Vase i sikksakk over det snødekte jordet med snø til godt over knærne, opp til stallen hvor man alltids finner noen høystrå. Jeg satt bare på (gidder ikke gå over det jordet selv altså), og holdt i leietauet så det ikke falt i bakken. Det er en fantastisk følelse å la Bobbie få bestemme!

Som miljøtrening og avveksling er det ikke dumt og teste ut litt western! Samtidig er det så spot on i forhold til hva vi vanligvis driver med, for sitter ikke kommunikasjonen her, så snubler man fort i en bom. Maren, Kristin, Elin og jeg røsket ut en haug med bommer, lagde en provisorisk grind, og trailet oss rundt forbi. Bobbie fikk seg en passe rolig økt etter gårsdagens tur, og det tror jeg hun synes var helt greit. Litt skritt, litt trav, i sikksakk, over bommer. Jeg holdt meg på bakken så Bobbie slapp å balansere på meg også. 

En av oppgavene på banen vi satt opp var å rygge i en L, men akkurat der har vi pittelitt å trene på, for Bobbie har ikke helt lært å rygge sånn på banen. Hun rygger uten problem alle andre steder om jeg ber henne om det, men på banen så kommer det skoleparade på skoleparade når jeg ber om rygg. Selv om jeg har egen kommando på det å rygge, så sitter den tydeligvis ikke helt enda. Så rygging må kanskje trenes litt mer på. 

Planen vår sånn på sikt er kanskje å ta oss en tur til Lykseth og Norway Open, et westernstevne (!) som er i sommer. Det er litt lettere å få starta westernstevner enn stevner i NRYF, og på westernstevner har de klasser hvor man har hesten fra bakken. Så vi kan jo alltids hive oss med for miljøtreningens skyld, og fylle de nederste plassene på resultatlista! Kunne jo vært artig, men vi får se hva det blir til. Det er i alle fall kjekt å få jobbet litt rundt noen konkrete ting som bommer og kjegler. Gir en god indikasjon på hvor bra kommunikasjonen funker. 

Gøy var det, og det er nok ikke utenkelig at vi gjør det igjen! 

Kjempekoselig tur med Svarta og Hanna, med så mye galopp som vi aldri har hatt før, på perfekt barfotføre. Brøyta skogsstier med litt snø oppå. Jeg hadde det rett og slett kjempegøy. Bobbie hadde det nok litt gøy hun og, men frøken fryd ble også ganske sliten. Men hun kommer seg stadig opp i kondis, og ingenting er bedre! Bli med oss på en liten strekke av turen da vel? Kan ikke annet enn å nytes. Jeg gjorde i alle fall det! 

Turbotur på perfekt barfotføre - kan det bli bedre =D

Jeg skal ha meg sal. En Bent-sal. Det tar dessverre ikke bare litt tid, men mye tid. Så jeg venter og venter, men de sier jo at den som venter på noe godt... Jeg har lenge kjent behovet for en sal når jeg rir Bobbie, men det er lite annet jeg kan gjøre enn å vente. Helt til jeg, takket være gode stallvenninne Kristin, har fått tigget meg til å låne hennes espaniola, som hun for øyeblikket ikke bruker, da hun selv har unghest. Jeg hadde jo en espaniola tidligere, men solgte den da den egentlig ikke lå optimalt (tviler egentlig jeg noen sinne vil få noe som ligger optimalt på Bobbie, men). Men jeg brukte min espaniola i lengre tid, og det var aldri noe problemer med det. I min saldesperasjon og ønsket om å ha noe å sitte i, la jeg Kristin sin espaniola på Bobbie og guuud så gøy vi hadde det! Jeg kan ikke huske sist vi hadde en så morsom rideøkt. 

Bare det å faktisk få sitte på henne, kunne slappe av i alle gangarter. Jeg skrittet mest bare for å kjenne, prøvde noen steg trav, og det første Bobbie tilbyr er galopp. For første gang kunne jeg bare sitte der. Ingen ubalanse, ingen spenninger, bare Bobbie som gjør fatningen. Hun fattet og fattet, selv om hun egentlig ikke skulle. Jeg tok henne over på venstrehånd og ba om trav der, og fikk trav. Det føltes ut som om hun bevegde seg mye større og friere. Det kjentes ut som en helt ny verden! Er litt lettere når hun slipper å bekymre seg for å balansere både meg og henne selv. Jeg skiftet over til høyrehånd igjen, travet litt der og, før Bobbie fikk lov å fatte sin ønskede galopp (tenk - Bobbie ønsker å fatte galopp!). Jeg kunne sitte i fatningen! Vi kunne galoppere. Jeg kunne sitte på henne og tenke på hvordan galoppen kjentes ut, istedetfor å tenke på at jeg ikke måtte skli av, eller "tenk om hun spretter til". Og Bobbie, hun kunne galoppere, fordi hun slapp å bekymre seg for at jeg skulle skli av. Også ba jeg om nedgang til trav, og på to-tre steg var hun helt tilbake i samlet trav. Aldri før om vi har hatt en slik overgang nedover. 

Jeg ble så glad, så jeg måtte bare hoppe av. 

Det var så gøy! For en følelse!

Det var liksom som om noe som manglet kom på plass, og når det kom, så falt også mange andre brikker på plass. Åh, det var en befrielse både for Bobbie og meg, kjentes det ut som. Det bare kriblet i magen etterpå! Superkult, også så fantastisk flink hoppetusse jeg har! 

Jeg er så heldig at jeg får låne salen når jeg vil framover, og det spørs om ikke det er et tilbud som blir benyttet litt innimellom. Også gleder jeg meg bare enda mer til jeg får min egen, for guriland, det skal vi begge ha godt av nå! 

Det kan nok høres ut som om jeg er kjøpt og betalt, men her er det jeg som har kjøpt og betalt av egen lomme, og jeg er bare så knallfornøyd at jeg synes flere bør få vite om dette! 

Slikt et langt ull-rideskjørt har lenge ligget høyt på ønskelista mi, men med en pris på rundt 2000 kroner, eller eventuelt å sy selv (som om jeg får til dét), så har det forblitt et ønske. Helt til jeg her før jul surret rundt på nettet, sånn delvis på jakt etter noen form for rideskjørt. Her kom jeg over nettbutikken uhip.se. De var de eneste jeg kunne finne som solgte noen slike rideskjørt, og jeg dro fram målebåndet. Målte både lengde og bredde, leste på den fine måletabellen hvilken størrelse som kunne passe meg og sendte av gårde en bestilling som dumpet ned i postkassen her et lite stykke før jul. Jeg anså det som en liten julegave til meg selv, nemlig rideskjørtet Arctic Sport Phantom Gray. Meget spent på hvordan dette ville fungere. 

Jeg har nå hatt mulighet til å prøve det i varierende temperaturer, og jeg er helt forelska. Som om ikke jeg var en særing i stallen fra før, så er jeg nå den særingen som går rundt med skjørt utenpå buksa i stallen. Og jeg digger det! 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at stramme ridebukser ikke akkurat er lagd for nordiske temperaturer. Jeg har på samvittigheten å gå for mye i stramme ridebukser om vinteren, og resultatet var kløende, irriterende frostroser på låra. Og hvem kjenner vel ikke til følelsen av iskalde lår på vinterdagene. Det finnes bedre følelser enn akkurat det. 

Så kan vi jo ta på oss bobledress, men vi kjenner alle den vinglete følelsen av å ri med bobledress. Særlig om du skal gjøre noe annet enn å lunte på tur. Skibukse er også godt utprøvd fra min side, men de er på ingen måte lagd for ridning (noe som kanskje kommer fram av navnet og, så ingen vonde følelser for skibuksa i seg selv, altså!). Det er ikke kult å føle seg som en stappa Michelin-mann når man rir. Akkurat derfor kjøper man rideskjørt! 

Skjørtet er ikke veldig tykt, men har holdt meg veldig fint varm i de fleste temperaturer. Jeg har til nå ridd på tur med det ned i ti minusgrader, og brukt det i stallen når det var nærmere tyve minusgrader. Lårene mine har holdt seg varme, og følelsen er helt super! Nå har jeg blitt så avhengig at jeg ikke går i stallen uten det. Og ingen mer kalde lår! Hurra! 

Det eneste jeg må gjøre når jeg skal bruke det som "arbeidsskjørt" i stallen er å gli det litt opp i bunnen enten foran eller bak, for det blir litt i trangeste laget å gå med hvis det er dratt helt ned. Men med glidelåsen er jo ikke det noe problem i det hele tatt.

Noen synes kanskje det kan se litt kort ut, men når jeg går rekker det meg rett under knærne, og når jeg rir ligger det rett over knærne mine. Jeg har til nå ikke merket noe problemer med dette, og leggene mine har ikke klaget på at de fryser enda. De har jo også litt bedre luftisolasjon enn de trange låra. 

Hvis du fortsatt er i tvil, så har uhip.se laget en fin og illustrerende video som viser hvordan skjørtet fungerer. En annen modell enn mitt skjørt, men prinsippet er det samme.  

Har jeg enda ikke overbevist deg om at dette er den tingen du ikke visste du trengte, men som du virkelig trenger? Da tror jeg heller ikke jeg klarer det - men du får i så fall aldri vite hva du går glipp av! =D 

Jeg er i alle fall superstrålende fornøyd med mitt rideskjørt!

Nyttårsaften feiret jeg som seg hør og bør i stallen sammen med Bobbie. Jeg var ganske spent på hvordan det ville gå, nå som hun ikke hadde en boks som holdt henne på plass, men alle mine bekymringer skulle vise seg å være ubegrunnet. Dette ble den roligste nyttårsaften noen sinne. 

Heldigvis så det ut som at alle som bor i husa rundt stallen var borte denne kvelden, så nærmeste oppskytning var en liten kilometer unna. Det var langt nok til at vi egentlig ikke fikk det med oss sånn veldig godt. Stallen har også utsikt over hele Hamar, eller i alle fall alle rakettene som skytes opp i Hamar, men passende nok la værgudene et tåkelokk over Hamar akkurat klokka tolv, så det eneste vi hørte var smell i det fjerne. Det bekymret ikke Bobbie et lite sekund en gang. Hun fikk kraftfôrbøtta si, slikka den rein og gomlet fornøyd videre på ekstrahøyet hun hadde fått for anledningen. Da det var tomt og klokka var ti over tolv tuslet hun ut en liten svipp. Tåka hadde letta, så vi så igjen rakettene i det fjerne. Bobbie fikk store øyne og stod en liten stund og bare kikket ned på rakettlyset fra haugen sin, før hun like rolig tuslet inn i boksen og spurte pent om mer mat. 

Vi følte oss egentlig trygge på at hestene hadde tatt nyttårsaften med stoisk ro denne gangen da klokka var bare ti over tolv. Allikevel er det jo slik at man blir stående med hyggelig selskap og skravle, så vips var klokka halv to. Da var det bare hjem og få noen timer søvn, før turen igjen bar opp i stallen. Hva var vel bedre å starte året med enn en tur? 

Vi har ikke ridd denne runden før, men den var helt super, og ekstra super nå som det er snø på veiene, for da går det an å trave der man normalt ikke ville travet. Denne ruta innebar et parti som gikk ganske kraftig oppover, så Bobbie fikk virkelig jobbet. På toppen flatet det ut på en grusvei som innbød til galopp, og trav og galopp ble det. Bobbie ble ordentlig svett, men var ved godt mot da veien hjem viste seg å kun gå i bratte nedoverbakker. Har man gått opp, går det heldigvis også ned. 

Turen var 8,4 kilometer, ikke mye lengre enn den vi rei for to dager siden. Da hadde vi en gjennomsnittsfart på 8,12 minutter per kilometer. Denne gangen på 11,42, og vi var oppe i hele 17 minutter per kilometer (!!!) på den første kilometeren fordi Bobbie måtte sjekke seks ganger om jeg var heeelt sikker på at vi skulle på tur, pluss at hun måtte på do (hun stopper og bare står litt, for å se om vi kanskje kan snu, eller om vi må gå videre fram). 

Alt i alt en veldig deilig start på året, så får vi se om ikke vi får akademifisert oss litt etterhvert også. Det er nok ikke fare for at vi ikke skal få trent litt AR også, men det er deilig å benytte seg av turmulighetene nå som det er så fint vær og motivasjonen virkelig er her. Og Bobbie skal jo bare bli i bedre og bedre form hun, så da er det bare å jobbe på! :)