Den siste måneden har vært snål. Veldig snål. Jeg har i de 2,5 årene jeg har hatt Bobbie alltid hatt full motivasjon til å trene. Jeg har heller prioritert en økt i hallen fremfor tur eller noe annet. Jeg har jobbet målrettet og visst hvor jeg skulle. Væpnerprøven. Den har ligget foran meg der som et mål å strekke seg etter. Og vi har strukket oss. Jobbet med sidebevegelser, jobbet med samling, og igjennom hele mai: Jobbet med galopp. For ikke å snakke om at vi har jobbet med det mentale til Frøken Fryd.

Alt arbeidet resulterte i en bestått væpnerprøve. En tommel opp fra Bent på vårt arbeid. Jeg pustet lettet ut og smilte. Vi klarte det!

Siste timen for Bent ble brukt til å få vist hovedproblemene våre under treningen. Katteryggen i det stillestående arbeidet. Travet som begrenses av at jeg spenner meg. Galoppen som har vært noe eksplosjonsartet. Alt fikk vi hjelp til. Alt fikk vi gode tips til. Alt lå til rette for at vi kunne dra hjem og trene videre på vår vei.

Men nei.

Det er 25 dager siden Bentkurset. Vi har vært på åtte turer, longert/jobbet i halsring/løs åtte ganger, hatt noen dager fri, løshoppa og jobbet litt for hånd. Kun én gang har jeg ridd henne på bana, og det var barbak i kapsun, og endte bare med å bli en koseøkt med litt skritt på helt lange tøyler, hvor jeg kjente på balanse og bevegelse.

Det er jo ikke det at jeg ikke vet hvor vi skal. Det er ikke det at jeg ikke vil trene. Det kjennes ut som om det etter årets Bentkurs, og kurset jeg var på som teorideltaker med Monika Müller i midten av juni, har gått opp for meg i større grad hvor fantastiske disse hestene er. Hva de gir av seg selv. Hvor fantastisk mye de kan. Og hvor lite jeg kan.

Monika snakket på kurset om "natur og balanse". Igjen føler jeg at når det kommer til ridningen skal jeg lære meg å ri på nytt. Jeg har blitt enda mer bevisst på kroppen min, og innser at det å sitte i balanse er bare ufattelig vanskelig. Så de gangene jeg først har vært på banen har jeg jobbet masse i holdt. Fra bakken. Her er det i allefall lett(ere) å se balansen i Bobbie. Og jeg klarer i allefall å stå i nogen lunde balanse på mine to ben.

På turene vi har vært på har jeg i den grad jeg har "jobbet", også tenkt på balanse. Bobbie har i all hovedsak fått gå på lange tøyler, og jeg har kun ridd på hack. Det å flytte vekten i kroppen fremover, bakover, og ikke misnt til siden på stiene vi tusler på for å se om vi kan følge hverandre. Kan jeg klare å bremse takten når Bobbie ruser i en nedoverbakke? Klarer vi å svinge over på andre siden av veien før den bæsjen der borte? Og vi klarer det. De fleste gangene klarer vi det.

Vi har også galoppert på tur, bare for å inkludere galoppen mer i "arbeidet" vårt. Bobbie synes det er utrolig slitsomt, men det kommer seg stadig mer og mer. Innimellom tror jeg hun synes det er litt gøy også.

Jeg vet hvordan det vil kjennes ut når det blir riktig under en dressurøkt. Både i skritt og trav og galopp. Jeg vet hvordan det skal kjennes ut når vi bare flyter sammen. "Det jeg har når jeg ikke gjør noe." Den "magien". Men gud - så vanskelig! Det kjennes nesten lettere ut på tur. Der er man liksom ikke så "akademiske".

Når dette er sagt, så kan jeg få tårer i øynene av Bobbie. Bobbie den enestående. Hun er nok noe preget av min litt daffe energi for tiden, men når jeg tar meg sammen og piffer henne opp litt, så kommer hun også med. Slik som hun gjorde i dag da jeg hadde henne med ned på utebana for litt groundwork/arbeid for hånd.

Jeg fikk kjenne en halvparade som gikk ordentlig igjennom i versaden i skritt. Følelsen av ingenting. Følelsen av mykt. Og er det noe jeg bare elsker, så er det logikken og sammenhengen med denne treningsformen. Oppbyggingen. Hva med det er det jeg liker? Jo, det er så utrolig naturlig for hestene. Så forståelig. Og Bobbie forstår, så innmari. Jeg bare klarer ikke henge helt med enda.

Jeg samlet henne opp i skritt for en piruett, men samler litt for mye, og Bobbie gjør en "levade". Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet senere opp i skritt, klarte en overgang opp i litt samlet trav, ba om mer samling i trav, og Bobbie senker bakparten og gjør "levade".  Jeg ba henne jo om å samle seg, gjorde jeg ikke? Bobbie samler.
Jeg samlet henne opp i skritt og tilførte litt energi samtidig med en liten halvparade for å få overgang opp i samlet trav, og Bobbie fatter galopp fra skritt. Jeg ba om mer energi, gjorde jeg ikke? Bobbie galopperer.

Galoppfatning har Bobbie aldri gjort før i groundwork. Jeg har ikke turt å be om det i frykt for at hun ikke skulle klare å holde seg så samlet i galoppen. Jeg går tross alt baklengs foran henne. Nå tilbyr hun det selv. Fire galoppsteg fikk jeg på høyre hånd. Fire samla galoppsteg. I groundworkarbeidet. Bare fordi Bobbie forstår - så mye mer enn meg.

Jeg er ikke motløs, jeg bare vet ikke helt hvordan jeg skal forstå alt, og ikke minst gjøre alt. Hvordan jeg skal lære meg alt dette. Hvordan skal jeg få det til?

Jeg er heldig som har den beste læremesteren jeg kan ha i Bobbie, også gleder jeg meg masse til Michellekurs i Drammen om tre uker. Jeg har tenkt at "jeg må opp og ri litt "ordentlig" før da", men har kommet til at jeg "må" ikke noe. Ikke noe som helst. Om jeg stiller på Michellekurs i kapsun og barbak fordi det er hva vi har gjort i det siste, så gjør jeg det. Michelle kan hjelpe meg uansett. Og inntil da, så tar jeg dagene med Bobbie som de kommer. Vi KOSER oss virkelig på tur, både aleine og sammen med andre, og vi koser oss løs på bana, og ikke minst: Bobbie koser seg med å rulle omtrent hver eneste dag.

Det er en rar følelse, men samtidig så er det egentlig bare godt.

Vi skal ikke alltid lære. Noen ganger må vi bare være :)

Noen ganger er det bare deilig å surre rundt i skogen. Torsdag var en slik dag. Med masse vind holdt de fleste insekter seg unna, og Bobbie og jeg hadde en super tur med både skritt, trav og galopp. Og litt koselig er det å kjenne på at det egentlige, litt skeptiske turtrollet mitt, som skvetter for fugler i busker, også kan ha såpass fokus på meg at det er mulig å faktisk styre 100 prosent fra setet. Og at jeg faktisk tør å slippe tøylene. Selv når det er mye vind.

Bobbie synes generelt at det å bruke en kalori mer enn hun må er unødvendig. Så trav over lengre strekker, for ikke å snakke om galopp på tur, det er tungt, synes frøken fryd. Men hun prøver, og jeg må bare presse litt på, for skal vi opp i kondisjon, så må det svettes litt. Men Damen er veldig flink og hører på meg stortsett de fleste gangene, det skal hun ha!

Turen ble rett og slett bare en god følelse. I begynnelsen av turen rei jeg hovedsakelig på en hånd, noe jeg forsåvidt også "må" i og med at jeg kun har hacken på. Vi jobber (i den forstand at vi "jobber" på tur) med å vike for pisken/tøylene på skuldrene og svirrer litt fram og tilbake på veien. Også er det praktisk å ri på en hånd, for da kan du filme litt samtidig.

Etter mange galoppfatninger, noen høyre, noen venstre og noen kryss (uten at jeg enda helt klarer å bestemme hvem som kommer når), så bestemte jeg meg for siste strekket hjemover, igjennom skogen å bare slippe tøylene og se hva som skjedde. Bobbie er jo en skvetten frøken når det passer henne, men det er heldigvis sjeldent hun skvetter langt. Og i skogen er det ikke så farlig om hun skulle hoppe litt til. Noe hun forsåvidt også gjorde for en fulg. Men hun stoppet umiddelbart, så ingen problemer der.

Kort oppsummert: Veldig herlig dag :)

I fjor rei jeg på kurs for Bent i månedsskiftet mai/juni, også åpnet det seg plutselig en rideplass på et kurs for Monika Müller rett i nærheten her, kun to helger etterpå. Jeg heiv meg med, og selv om kurset var veldig lærerikt og fantastisk, så husker jeg følelsen av at det ble alt for tett på Bentkurset. Jeg hadde så mye å fordøye etter Bentkurset, så den ekstra kunnskapen Monika hadde å bidra med la seg bare i overflaten, og jeg følte meg overlessa.

I år skjedde det samme. Jeg visste jeg skulle ri for Bent, og plutselig var det plass på kurs for Monika to uker etterpå. Klokere enn i fjor meldte jeg meg ikke på denne gangen, men istedet heiv jeg min gode venninne Anna Lene og Norne med på kurset. En gylden mulighet for meg å være med som teorideltaker og bare slappe av, uten Bobbie. Og med den daffe perioden vi har hatt etter Bentkurset, så passet det helt ypperlig at Frøken Fryd stod igjen hjemme, mens jeg hygget meg på kurs.

Fokuset hos Monika denne helgen lå på hestens balanse og natur. Og som vanlig så har Monika mange gode tanker, betrakninger og ikke minst en evne til å videreformidle det. Det blir ikke det samme som å få det "live", men her er mine notater fra kurset.

Å bare kunne sitte på sidelinja å høre, nyte, kikke og ta bilder under rideøktene var deilig. Ingen tanker på "har Bobbie vann, nå må jeg møkke, får hun tak i noen gresstrå?". Og en tin    g jeg ikke glemmer var det herlige øyeblikket da Monika under første timen ber Anna Lene om å fatte galopp på Norne. Hvis noen skulle illustrere det "å se himmelfallen ut", så ville uttrykket til Anna Lene glidd rett inn. Galopp har vært en veldig fjern gangart som hun aldri har prøvd med Norne på banen, kun litt på tur. Så da var det jo på tide, synes Monika. Og det artige var at det gikk kjempebra! Norne var noe eksplosiv, men det klarte Anna Lene flott, og fikk noen ordentlig gode galoppsteg til at det var første gang. Og det de fikk prøve seg med galopp igjennom de tre øktene fra lørdag til søndag gjorde underverker, så under galoppen på søndag hadde Anna Lene fått litt godfølelse, og det var bare så gøy å se! Og det er altså noe litt ekstra magisk med å se den flotte, svarte hingsten, og all den kraften han tilbyr.

Med lass av solkrem unngikk jeg også å bli solbrent, og helgen kunne med oppsummeres til å ha vært helt perfekt. God undervisning, gode venner (takk til alle dere koselige folk som er med på kurs!), god ridning og god følelse. Det må vel kunne sies å være en god helg!

Det er ikke mye konkrete tilbakemeldinger man får fra Bent når man tar prøver, og siden begge øktene mine på lørdag ble brukt på det, så måtte jeg utnytte søndagen til det fulle. Jeg hadde spørsmål og ønske om å få gå igjennom både det ene og det andre, alt fra holdt til galopp, så det var bare å starte fra begynnelsen.

Timen blir illustrert av bilder som snille Thea Kristine Nilsen har tatt av oss. Takk!

Bobbie forstår bedre og bedre arbeidet i holdtet, men jeg trøbler med at hun ofte får "katterygg" istedetfor å senke bakparten. Vi kikket på dette, og cluet er så enkelt som at jeg skal be om mindre, slik at hun ikke gjør feil.

(Synes forøvrlig det er ganske påfallende hvordan hun strammer magemusklene når hun samler seg. Gir et lite innblikk i hvorfor man ikke skal stramme gjorden for hardt - hesten vil jo forhindres i å samle seg og bli rund.)

Bent lurte også på om jeg hadde trent på skoleholdtet i skritt, og jeg tror jeg der i et lite sekund så litt himmelfallen ut. Skoleholdt - i skritt?

Skoleholdtet er jo "bare" en halvparade, og kan på samme måte som den kan gjøres i holdt, også gjøres i skritt, trav og galopp. Så for å minimere det at Bobbie skyter rygg når vi jobber med halvparaden/skoleholdtet stillestående, så kan bevegelse hjelpe oss i forståelsen av å ta mer vekt på bakbeina. Derfor fikk jeg oppgaven å gjøre det samme i skritt: flytte vekten bakover.

Bent sa at det var akkurat samme prinsipp i trav, og jeg tenkte i mitt stille sinn: "hehe, ja, det er det nok. Det får jeg ta en annen gang..... Vi kan ikke gjøre sånt nå.. Eller... Hey, la det stå til, nå har jeg muligheten til å få hjelp av Bent!" Så jeg prøvde å samle Bobbie godt nok opp i skritt, også gjøre en overgang, eller et taktskifte opp i trav. Vanskelig synes både Bobbie og jeg.

Dette er en av grunnene til at jeg bare digger Bobbie. Når jeg blir uklar i signalene mine og ikke helt vet hva jeg ber om, så skal hun iallefall ha stjerner i boka for å prøve. Og forsøkene er ikke alltid så dumme. Hun har skjønt poenget med å ta vekt på bakbeina og hun vet at jeg ønsker noe i den retningen. Også har hun før hun kom til meg vært påbegynt innlæring av spanske steg. Jeg har prøvd å plukke det av henne, men den reaksjonen med et løftet frambein sitter utrolig godt innprenta, og det kommer innimellom når hun absolutt ikke forstår hva jeg mener. Disse to reaksjonene kombinert var resultatet da jeg ba om en samlet overgang i trav. Senket bakpart og spanskt steg = Bobbie på bildet. Det er så kjekt når de tenker selv, og tør å prøve!

Etter litt bakkearbeid hoppet jeg opp for litt ridning, og der fikk jeg startet med noen basisøvelser, og ble blant annet bevisst en veldig artig bruk av pisken.

Det startet med at jeg skulle få bedre respons fra Bobbie i bøyningen på venstre hånd. Jeg fikk beskjed om å holde tøylene 3-1, slik at jeg lettere kunne bruke stangtøylen til å bøye henne rundt og gjøre henne hul i skulderen, og kapsuntøylen til å få bøyningen. Vi testet litt dette, men fikk ikke helt den reaksjonen vi ønsket.

Jeg fikk beskjed av Bent om å ta tøylene i én hånd, slik at jeg kunne bruke pisken mer som en pekestokk mot de punktene Bobbie ikke responderte. Blant annet i travers på venstre hånd har hun litt problemer med å få igjennom bøyning og stilling ordentlig, men istedetfor at jeg skal bli større og større i tøyler og sjenkler, så skal hun få en bedre reaksjon når pisken blir vist mot halsen. Merk: Vist.

Som Bent sa: "Signalet er ofte bedre enn presset. Tøyler og kapsun og sete gir press på hesten. Signalet får henne til å forstå. Det er bedre."

Jeg fikk også prøvd litt mer trav for Bent. Bobbie var i grunnen veldig fint, men vi klarte ikke å slippe oss like mye løs som det vi gjør hjemme, så dette gode, store travet som hun har vist hjemme ved flere anledninger, det kom vi ikke helt til. Allikevel føltes hun bløt og god å ri på, så vi fikk vist oss fra flere sider, både mer samlet og mer frem og ned, uten å kolapse helt.

Litt ekstra stas var det å høre fra Bent at "I think with this horse, it is obvious that we could take her forward and back, just from the point of weight. And then we are very, very close to what Pluvinel says, to lead the horse alone from the seat." (og jada, jeg vet at det var akkurat hva han sa, for jeg har det på film =D )

Etter vi hadde travet var beskjeden fra Bent klar: "You can develop your seat in bigger movements, and in smaller movements." Med trykk på "you". "You can never be in harmony with your horse in bigger movements than you can sit. So in this case, it's not the horse beeing limited." Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg føler meg så tvers igjennom heldig som har en så tålmodig, flink og herlig Bobbie å lære av. Men som travbildene avslører, spesielt det første hvor hun strekker på seg: Ragnhild må lære seg å ri, og å være i balanse i bevegelsen. Og det kommer uten tvil til syne i galoppen. Samtidig så er jeg nødt til å galoppere for å lære å galoppere. Jeg lærer jo ikke uten å gjøre feil. Så her er flinke Bobbie som prøver å lære Ragnhild å galoppere.

For meg var det hovedsakelig viktig å bare få galoppert litt med Bobbie, bare for å kjenne at hun ikke eksploderte. Vi har jo ikke akkurat jobbet i galopp tidligere, kun trent fatninger, og å holde galoppen. Bent ga oss dog litt utfordringer, og den røde tråden fra arbeidet i holdt ble ført videre. Jeg skulle sende hun litt frem og ned, og jeg skulle "samle" henne opp og tilbake - i galopp. Bobbie synes det var uhyre tungt, og jeg sleit med koordinasjonen, men hun responderte faktisk pittelitt. Særlig på høyre hånd.

Vi jobbet i galopp! Første gang noen sinne jeg i det heletatt har tenkt så langt. Men det er akkurat det som er så gøy med Bent, for vi får akkurat de gode utfordringene som vi lærer uhyre masse av, og kan jobbe mer med hjemme.

Proppet full av kunnskap og proppet full av glede kunne vi avslutte økta med et stort smil. Sant Bobbie?

Vi fikk gått igjennom alt det jeg hadde et ønske om å gå igjennom i løpet av økta, så jeg følte virkelig jeg hadde fått maksimalt ut av kurset. Takket være at Bent tok oss igjennom væpnerprøven på lørdagen, kunne søndagen min benyttes til mitt arbeid videre, og jeg har virkelig fått mange nye, gode tanker rundt veien vår videre. Så var det bare å få bearbeidet alle de kloke ordene og gode tankene.

Jeg må få rette en stor, stor takk til snille Therese med bestehesten Knut, som var støttekontaktene vår igjennom helga. Siden det var en del som stod på spill ønsket jeg ikke å risikere at Bobbies sporadiske separasjonsangst skulle slå inn akkurat denne helga. Therese var derfor så grei at hun tok med seg Knut inn i hallen sammen med oss, slik at Bobbie hadde selskap. Magefølelsen min sier at Bobbie var så rolig at det hadde gått greit uten, men det var virkelig ikke verdt å få spolert et kurs, og iallefall ikke et Bent-kurs på grunn av hysterisk hoppetusse. Vi skal ned til Gunnerud igjen i midten av juli for Michellekurs - da skal trollet få øve seg på å være aleine i hallen. Men for denne gangen: Tusen, tusen takk Therese!

Ellers sendes det en stjerne både til Thea for de herlige bildene, Anna Lene for filminga, kjøringa, hjelpa og støtten, til Monika for kursarrangering, til Stine for hjelp og forståelse for Prinsesse Bobbie med egne meninger, og til alle de søte menneskene som kom med så mange herlige ord under kurset og i etterkant, ja egentlig takk til alle!

Og ikke minst: Tusen takk til Bent for at vi får ta del i den helhetlige kunnskapen om både hest og menneske. Og: Tusen takk til verdens beste Michelle for at du har tatt oss dit vi har kommet.

Det er rart hvordan man føler for en slik takketale når man har opplevd så mye godt, men jeg vet at uten menneskene rundt, så ville vi ikke vært den vi er.

Også aller mest: Takk til verdens beste, tålmodigste, kuleste, rareste Bobbie Jo!

TAKK FOR EN HERLIG HELG!

Dette er del to av min oppsummering av teoritimene under Bentkurset i Norge i 2014. Den første delen, som går med på den tekniske biten av ridningen, finner du her:

"Det viktigste en hest lærer er å være hest"