|
Krype til korset og svelge noen kameler er beskrivelser som har blitt brukt. Nei, sier jeg, det er en glede å få skohest på dette føret! Bortsett fra Bobbies reaksjon på det å få sko. Jeg har en lang jobb foran meg.  Det kjennes helt greit ut å få fastmonterte brodder på hestebeina når paddocken ser slik ut. Nedoverskøytebane!  Bobbie har for første gang i sitt liv fått sko på alle fire beina. Etter å ha tenkt på det og vent meg til tanken i nesten to år var det endelig på tide. Når verden i stallen plutselig bestemte seg for å bli skøytebane ble hovslager kontaktet og Bobbie og Isco har fått skodd tottene sine. Heldigvis har barfottrimmeren min gått veien selv fra å være helt pro barfot til selv å sko sine egne og videreutdanne seg som hovslager. Å gå den veien har dermed føltes ganske trygg ettersom det er han som har fulgt både Bobbie og Isco de siste fire årene. Bobbie har nå fått sko på alle fire, mens Isco har på frambeina. Vi delte det opp i to dager for Bobbie sin del, hvor hun første dagen fikk skodd frambeina sine. Dette gikk helt supert, og hun stod helt fint uten å reagere på det. Men hun er ikke rød welsh cob hoppe for ingen ting. Da hovslageren kom tilbake halvannen uke etterpå for å sko bakbeina var det ikke en fullt så samarbeidsvillig frøken. Jeg har jo ikke tenkt så langt som at frøken dramaqueen kanskje kan synes lyden og hamringa kan være skummelt, og særlig ikke siden det gikk så innmari greit med frambeina. Hun fikk på seg skoen på det første bakbeinet ganske greit. Da hovslageren skulle i gang med det høyre bakbeinet fikk han såvidt i én søm før Bobbie bestemte seg for at dette var skikkelig ekkelt og trakk til seg beinet så hardt at det var umulig å holde igjen. Heldigvis landa beinet oppå skoen uten noen tåkapper opp i sålen. Hovslageren ga det et nytt forsøk, men denne gangen reagerte Bobbie bare verre og kastet nesten både hovslager og sko veggimellom. Hun synes dette var skummelt og ekkelt, forattenemlig! Takket være tålmodig og fornuftig hovslager ga vi Bobbie en pause i boksen, mens Isco fikk på seg sko på framtottene sine. Han stod heldigvis som en prest, og jeg prøvde å forklare Bobbie som kikket over boksdøra at hvis hun stod pent kom også hun til å få godbiter. Etter enighet med hovslageren bestemte vi oss for å prøve med litt matbestikkelser på frøkna. Som tenkt så gjort, så jeg fylte lommene med kraftfôr, plukket henne igjen ut av boksen, hang en ikeapose med ensilage på armen og prøvde på nytt. Heldigvis hadde frøkna fått tenkt seg om i den fornuftige retningen, og først gikk to sømmer inn før hun fikk pause, før de neste seks sømmene suste inn. Ubekymret skal jeg ikke påstå at hun stod, men hun stod iallefall, og skoen kom på.
Jeg var så stolt av Bobbie, roste så mye som jeg aldri har rost før tror jeg, og tenkte at hun heldigvis fikk en grei opplevelse til tross for at hun jazza seg fryktelig opp til å begynne med. Var til og med litt stolt av henne fordi hun faktisk klarte å roe seg etter balubaen og at det gikk såpass greit å få på den siste bakskoen. Dro fra stallen med en helt grei følelse, og avtalte med hovslageren at det for sikkerhetsskyld skal trenes intenst fram til neste skoing. Lite visste jeg da at det her ligger milevis av arbeid foran meg. Dagen etter hun fikk på seg bakskoa var jeg (naturlig nok) i stallen igjen og tenkte jeg bare skulle dunke et par dunk på beina hennes med en hovskrape for å repetere den greie opplevelsen hun avsluttet med dagen før. Jeg rakk et dunk før jeg fikk et bakbein i retur og rett ned. Her var det ei som hadde tenkt, bearbeidet og gjort seg opp en mening om i løpet av natta. Dette synes frøkna nå var hysterisk skummelt og totalt (!) uaktuelt! Og det var starten på noe jeg ikke helt ser enden på akkurat nå.  De søteste Isco-skoene! ♥ Han bidrar til å venne Bobbie til lyder ved å få skoene dunket på i ny og ne. Ved det minste lille dunk i nærheten av henne, fordufter Bobbie. Nå har hun jo også brodder på alle fire beina, så nå kan hun bare tusle avsted hvis jeg dunker ute i paddocken. Og det gjør hun. Dunking på tremateriale går i hovedsak greit, men dunker jeg på metall så forsvinner hun. Og dunker jeg på skoen hennes mens jeg holder frambeinet så hopper hun avsted på tre bein. Jeg har med andre ord en massiv oppgave foran meg, for nå er alt som dunker i metall i nærheten av Bobbie livsfarlig og må rømmes fra. Frykten hennes har bare eskalert i en spiral i hodet hennes og jeg har aldri vært borti at hun har funnet ut at noe har vært så skummelt. På de neste fem ukene får det bare legges ned intensiv trening, uten at jeg akkurat nå ser helt for meg hvordan dette skal gå. Jeg skulle gjerne hatt en arm til eller to (en til å holde Bobbie, en til å holde hoven, en til å dunke på beinet og en til å gi godbiter) men vi får bare prøve oss fram så godt vi kan. Problemet er at dette krever utmerket timing for å få det til å gå så raskt som mulig. Det krever for det første at jeg roser i rett øyeblikk, og at jeg tør å holde beina hennes selv om hun skulle finne på å lage baluba. Og det skal bli interessant. Aller først starter vi bare med å venne til bankelyd i nærheten av henne.  Nå gjenstår noen uker med trening på Bobbie og meg. Jeg vet ikke om jeg er flink nok til å få til dette på de fem-seks ukene jeg har på meg før neste skoing, men det vil bare tiden vise. Vi skal iallefall gå intensivt inn for det og prøve å gjøre det til en daglig vane. Men akkurat nå synes Bobbie alt nytt jeg kommer med er skummelt. Selv en planke jeg kom gående med var farlig, synes Bobbie og rømte inn i hjørnet av boksen.
For å se det positive i det så er det alltids spennende å få utfordringer, og det kan være at vi begge har godt av et lite fysisk og mentalt avbrekk i den vanlige treningen vår. Dette blir utvilsomt en utfordring både for Bobbie og meg, men vi har lite annet å gjøre enn å gå på det med godt mot, for jeg er ikke et sekund i tvil om at broddsko er det eneste som fungerer på det føret vi har nå. Det er en lettelse å ha sko på begge to. Nå vet jeg at de klarer å fote seg ned til thermobaren og rundt i paddocken, selv om jeg en dag ikke skulle rekke å gruse med en gang det blir glatt. Og jeg slipper å bekymre meg for å leie dem ned til hallen for å få trent. Vi kan til og med komme oss på tur. Selv Isco, med sko på frambeina kan få bootsa sine på bakbeina, og komme seg på tur om vi har lyst. Det er en god følelse. Skohest ble en veldig bekymringsfri tilværelse, men har altså skapt noen andre bekymringer i forhold til neste skoing. Men vi gyver på trening mot skohesttilværelsen med mål om at neste skoing skal gå helt fint, i det minste uten hoppetusser som er redd for klinkelyder og hammerslag i tottene sine. Også er vi jo tross alt barfothest rett over skoa ;) Til sommer'n igjen blir det forhåpentligvis en lettere tilværelse både for prinsesseponni, hovslager og eier, men akkurat nå er følelsen av bein med brodder veldig, veldig god!
0 Comments
|
