Allerede tilbake i 2012 skrev jeg en blogg om dette temaet. Body bandage. Da kom det fram i en artikkel fra et dansk blad, under tittelen "Hjelp til økt hestevelferd". Hestevelferd du liksom... 

Bloggen jeg skrev da var som følger:

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg kom over denne artikkelen i et dansk hesteblad. Den får meg til å stille store spørsmålstegn ved hvor i alle dager dagens hestehold kjørte av veien og endte i grøfta.

Det var egentlig bare en liten notis. Ei venninne av meg gjorde meg oppmerksom på den, og egentlig føler jeg ikke at den fortjener noe oppmerksomhet i det hele tatt, men samtidig klarer jeg ikke la være.

«Hjælp til øget hestevelfærd

Elastikgjord beskytter hesten.

The Body Bandage er et unikt produkt der beskytter hestens schenkelleje mod sporens mulige gener, slidsår eller hudafskrabninger.

- Er hesten tynnhudet? 
- Skaber sporen allergisår?
- Eller er hesten bare lidt kilden?

The Body Bandage giver rytteren sikkerhed for et evt. slidsår/hudafskrabning kan nå at hele samtidig med hesten rides og der ingen problemer er med slidmærker ifm. Stævner. Daglig brug sikrer hestens sider mod slid forårsaget af rytterens ben og/eller spore.

The Body Bandage er enkel at montere på sadlen og lægger sig perfekt til hestens krop og kan benyttes til daglig brug og i flere lande også i konkurrence.

The Body Bandage kan vaskes i vaskemaskinen.

The Body Bandage er patentert.»

Jeg synes det er tvers igjennom trist å lese om en slik ting. En ting er oppfinnelsen i seg selv, men å promotere det som «Hjelp til økt hestevelferd». Nei, vet du hva, da får man heller satse på bedre utdannelse av de som bruker sporene. Dét er hestevelferd. Ikke å lage en haug med remedier som forsvarer en rytters enten manglende kontroll eller totale ignoranse overfor at det er et levende dyr man holder på med. Symptombehandling kaller man dette.

God venninne?
Hesten skal ikke få sår av vår trening. Hesten skal være en kamerat, en kompanjong man hygger seg sammen med. Jeg kan se for meg at jeg og ei venninne sitter og spiser pizza en fredagskveld, og plutselig stikker hun en blyant i armen min fem-seks ganger fordi jeg ikke er rask nok til å helle opp brus til henne. Lite hyggelig venninne.

Nei, denne notisen går under å være både skremmende og trist, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt irrasjonell i argumenteringen min rundt dette, for jeg synes tingsten er så unødvendig. Jeg håper virkelig ikke jeg er den eneste som river meg i håret av denne triste «oppfinnelsen»/symptomskjuleren.

Jeg lar meg fortsatt på ingen måte imponere av denne kroppsbandasjen, selv om markedsføringen fra Løwenborg er noe annerledes enn hva den var fra notisen fra 2012. Her blir det framstilt som en hjelp mot hester som har tynn hud, dårlig pels og er nyklippede. Jeg er av den oppfatning at selv om hesten er barbert, sart i huden eller har dårlig pels, så skal fortsatt ikke sjenklene/sporene skape så mye gnag på så mange hester at dette burde være et behov. En ting er et dekken som ligger på 24/7 (selv om jeg heller ikke synes det skal gnage), noe annet er et bein som ligger på en time, halvannen, hvis oppgave i utgangspunktet er å være i ro. 

Og det er to faktorer som får meg til å rynke ekstra på nesen. For det første så er det at en utstyrsbutikk mener at det er et såpass stort behov for et slikt produkt i heste-Norge at de vil selge det. Er det virkelig det? Hvis det er det: er det fordi det plutselig er så utrolig mange tynnhuda/tynnpelsa hester at det trengs, eller er det fordi det rides med for hard beinbruk? Hvis det er faktor én, så burde det jo sees litt på avlen nå til dags. Jeg mener - hvor er vi på vei om en hest ikke tåler at vi legger til en sjenkel en gang? Da er det jo nesten imponerende at de tåler å hoppe en bane på 120 for eksempel. Jeg heller vel egentlig mer til forklaring nummer to. 

Nese-rynke-faktor nummer to er at FEI har godkjent dette for bruk i konkurranser. Mener FEI at det finnes så mange tynnhuda hester på konkurransebanen at dette er et nødvendig produkt som er ok å bruke? 

Hvis det virkelig er blitt slik at en hest ikke lengre tåler at vi legger til et bein på den, slik vi bør legge til et bein når vi gir en sjenkel, så er det jo som sagt noe som er riv ruskende galt i avlen av de hestene vi nå lager. Og er det dét - eller er det oss tobeinte som har glemt litt hvor følsomme disse fantastiske firbeinte pelsdottene våre egentlig er, i vår iver etter å bare gjøre det pittelitt bedre enn i går. Jeg heller igjen til forklaring nummer to. 

Også er det en tredje faktor oppi dette, som egentlig ikke er relevant, men jeg tar den med allikevel, bare som en liten «fun fact». 1895 kroner? Ærlig talt. Tenk hvor mange timer man kunne fått for en instruktør som kunne lært vekk noe om ridning fra setet i stedet. 

Baklengs inn i framtiden
Ja, jeg vet jeg er på den totalt andre siden enn dette. Ja, jeg vet jeg setter ting på spissen, men det gjør man når man ønsker å få fram et budskap. Lyspunktet i dette er at jeg ser mange reagerer på det. Nå har det kanskje noe med vennekretsen jeg er i, som har mange like tanker som meg, men jeg synes det er godt å se at folk rynker på nesa til dette. Jeg håper virkelig at brorparten (søsterparten) av folk rister på hodet av dette. Samtidig ville det jo ikke kommet for salg og blitt promotert hvis butikkene ikke mente det var et marked for det, og det er det som gjør meg trist.

Jeg synes dette drar oss baklengs inn i framtiden. 

Enda et remedie som skal «hjelpe» oss, men som egentlig bare skaper større avstand og mindre forståelse. 

Tren din hest riktig istedet, så skal du se at du kan ri fra setet, og ikke trenger å slite pelsen vekk med sporene. 

Den reisen er magisk og resultatet gir en magefølelse bedre enn noen annen. Jeg lover! Det tar bare litt tid. Men litt ekstra tid er vel din beste venn verdt? 

Som noen kanskje husker, så heiv jeg meg i fjor rundt og gikk til innkjøp av det dyreste av det dyre kraftfôret, med håp om at Bobbie skulle få litt mer orden på kroppen sin. Hun er jo ikke av den tynneste sorten akkurat. Jeg kokte det ned til tre typer kraftfôr det stod mellom, og endte opp med det magefølelsen mente var riktig: Simple System Metaslim. Til den nette sum av 1190 kroner for 10 kilo. Og ponniklumpen skulle ha 8 dl per dag i følge måleskjemaet på fôrsekken. 

Pliktoppfyllende som jeg har vært har jeg fôret etter forhandlers anbefalinger, og i en lengre periode enn hva som ble anbefalt. Det var sagt at fôret burde prøves i 60 dager før man så noe effekt. Jeg var oppe på over 80 dager totalt, men da var det stopp. 

Om jeg følte at jeg fikk noe resultat? Egentlig ikke. Kanskje har hun blitt litt mindre rundt midjen, men jeg tror det har like mye med mer intensiv trening, som det har med fôret å gjøre. Om hun ble noe mindre "stappa pølse" enn før? Tjah... Kanskje? Men også det kan like gjerne ha med treningen å gjøre. Følte jeg at hun var noe mer avbalansert i hodet (som det også kunne bidra til)? Nei, Bobbietrollet er og blir det Bobbietrollet hun alltid har vært, og skrøpelsene i skogen på utebana er fortsatt like skumle. 

For å si det enkelt, så er treningen ganske mye billigere enn fôret, så jeg tror jeg fortsetter med den, også har jeg nå sluttet med fôret. Jeg var litt spent på om jeg ville merke noe forskjell i negativ retning når jeg sluttet å fôre på det, men jeg kan ikke si at jeg har gjort det heller. 

Så for Bobbie og meg var ikke dette greia. Det kan helt sikkert være at andre har bedre erfaringer med fôret enn meg, men jeg kjenner at jeg klarer meg fint uten å betale 1190 kroner hver 20 dag for fôr. 

Eneste "problemet" er at både Bobbie og jeg har fått en så hyggelig rutine med dette kraftfôret, så nå er vi over på St. Hippolytt EquiGuard, bare fordi at hun skal få noe godt i grønnebøtta si. Og hun elsker det. Synes det smaker mye bedre enn Metaslimen, og gomler det fornøyd i seg. 

Lommeboka mi er også litt mer fornøyd med i underkant av 500 kroner for en 20 kilos-sekk som hun får 3-4 desiliter av per dag. Kun for hyggens skyld, kontra 1190 kroner for 10 kilos-sekk som hun fikk 8 desiliter av per dag. 

Jeg hadde jo tenkt å være pliktoppfyllende og ta bilder av frøkna igjennom prosessen, men det har blitt litt vanskelig med mørke og dårlig vær. Så det beste jeg har er de under. Og de er egentlig ikke gode nok. Men noen sylfide har hun i alle fall ikke blitt. Lommeboka derimot... 

Kort oppsummert: Vi fortsetter med litt mer intensiv trening, litt mindre dyrt fôr også har vi det godt med det begge to, tror jeg. 

Det er ikke til å stikke under en stol at barfotfrøken gir noen ekstra utfordringer kontra de som har sko. Man må liksom tenke litt mer. Jeg hadde en plan om å ri tur i dag, og tenkte Rønningstadvegen, en ganske lite trafikkert grusvei som er super om vinteren. Kjørte dermed en liten omvei på vei til stallen for å sjekke føret på veien. Der var det akkurat skrapa, så uaktuelt å ri der uten boots. Siden jeg ønsker å benytte det fine vinterføret så langt det er mulig til å ri uten boots, så endret jeg rute til Haugenrunden istedet. Det er ridestier hele veien. De blir brøyta, men det går ikke trafikk der, og de blir brøyta som hestestier, så føret er perfekt. 

Bobbie fikk på seg sprangsalen og hack, også snøftet vi oss ut på tur. Det ble jevnt over mye trav og galopp. Vi rir den runden her om sommeren også, men Bobbie liker ikke underlaget på deler av runden på sommerstid, så da blir det litt mer skritt enn det vi kan ha nå. For nå er det bare å frese på. Og sant skal sies at Bobbie har blitt i mye bedre form enn før. Da vi startet på Haugenrunden synes hun det var tungt nok å trave den lille runden. Nå har vi trava og galoppert mye. Bare se grafen under. Her har vi hatt godt tempo store deler av veien. 

Og hvis du nå ikke skulle tro meg, så se bare her! 

Synes Bobbie er blitt kjempeflink, jeg! Hun begynner å holde galoppen mye bedre, og hun fatter høyre og venstre om hverandre etter hva jeg ber om. Bortsett fra når hun er sliten, da holder hun seg til høyre. Men at vi nå kan både trave og galoppere såpass lange strekker av gangen, det er tommel opp! 

Også gruer vi oss egentlig litt til snøen forsvinner, for akkurat sånn som det er nå, så er det helt, helt perfekt for små Bobbietotter! 

Alt i alt en super tur. Det er gøy å kjenne at hun begynner å kunne finne motivasjon til å løpe litt selv aleine. FlinkeBobbie! Måtte snøen ligge lenge og temperaturen holde seg god så vi får beholde underlaget en stund til, og ha mange flere slike kule turer! 

Endelig! Endelig, endelig, endelig! Salprøving, rideøkt og en koselig kveld!

Jeg gleda meg passe vilt til Stine skulle komme på besøk. Bobbie fikk til og med litt showsheen i man og hale for anledningen! Og frøken fryd oppførte seg som den stjernen hun er. 

Jeg er jo så heldig at Stine har salen som er omtrent helt lik som Bobbie skal ha, til sin hest. Så jeg fikk luksusen av å prøve salen før jeg bestemte meg. Og selv om salen var en hard fjøl å ri i (noe alle saler er når de er splitter nye, i alle fall Stübben-saler), så kjente jeg raskt at "this is it!"

Samtidig som vi testet sal fikk jeg også en ridetime av Stine. Det er alltid gull å få et par nye øyne på seg, og Stines tips var å fokusere videre på bogfriheten og mobiliteten i bogene, noe som er enklere å få til fra ryggen enn fra bakken. Hun ba meg slippe Bobbie enda mer fram og ned enn hva jeg pleier, noe som var litt uvant, men det kjentes absolutt ikke feil ut. Målet med det er å kunne variere formen i enda større grad. Og bare det at jeg kan sende Bobbie mer fram og ned enn før, uten at hun pladasker på bogene er jo en god ting, må jeg si. 

Vi var helt enige i at smidigheten skal jobbes mye mer med, noe jeg i grunnen har kommet fram til selv og den siste tiden. Bøyning, stilling og rotasjon skal bedres i alle gangarter. 

Jeg skal også fokusere på å få engasjert bakbeina enda mer. Mer fram, mer bæring. Tungt, synes Bobbie. Mye morsommere å galoppere. 

Etter noen gode momenter i trav, så fikk Bobbie lov å gjøre det hun hadde lyst til: Galoppere. Ja, du leste riktig. Jeg tror det ikke selv en gang. BukkeBumpeBobbie som foretrekker - velger - ønsker å fatte galopp! Vi kan vel ikke si annet enn at det har vært litt utvikling den siste tiden. 

Galoppen er ikke noe vi jobber med, utover enn at vi galopperer og tenker på at den skal holdes. Uten at Bobbie tenker framover i galoppen, så kan vi ikke jobbe noe som helst med den. Så vi jobber med å tenke fram. Og det kommer seg uten tvil. Og sjekk filmen under. Det siste klippet, ca 1:03 ut i filmen, så gjør Bobbie og jeg noe jeg ikke helt visste vi kunne. Men vi kan visst det og. Fra skritt. Hun er så kuuul! Jeg har sett det klippet om igjen og om igjen, og jeg gliser like mye hver gang. Stolt, ja! Luer på når vi lærte dette! =D

Jeg må si tusen takk til Hanne-Malén som stilte opp og filmet rideøkta. Helt gull! 

Bare for moro har jeg leita fram en av de første filmene jeg har fra da jeg traver på Bobbie. Spol til ca. 2:30 i denne filmen her, så kan du jo avgjøre selv om det er noe forbedring eller ikke. Hihi. 

Jeg må bare få legge til at gudbedre det er vanskelig å ri! Nå som Bobbie begynner å slippe seg litt mer løs i traven, så er det noe så inni h.... vanskelig å sitte på henne. Å følge bevegelsene, å følge ryggsvinget. Jeg mister stadig balansen og ramler ut av det, for det er gud hjelpe meg noen store bevegelser kroppen skal venne seg til. 

Det er nesten sånn at jeg lurer på om jeg bare skal droppe hele ryggsvinget og ri med låste og stive hofter, så slipper jeg jo lett unna det problemet. Jeg fikk heldigvis lov av Stine og jukse med litt lettridning, noe som selvsagt går når man har sal. Jeg følte meg som en liten potetsekk som ble kastet litt til høyre og venstre og fram og tilbake, men man blir jo ikke bedre av å ikke prøve, så det må vi jo da bare gjøre. Også skal jeg også lære meg å ri i en sal igjen, for det skal sannelig sies at det er en vesentlig forskjell enn pute. Helt annen måte å sitte på, men nå når vi etterhvert får vår egen sal, så blir det litt lettere å trene på akkurat det å ri i sal. Logisk nok. 

Så bortsett i fra at jeg for n'te gang innså at jeg "bare" skal lære meg å ri, så gikk det knallbra! 

Da vi var ferdige med å teste salen tok Stine mål av Bobbie både foran og bak for å få den helt riktige størrelsen, selv om hennes sal så ut til å ligge veldig godt. Det var ikke mange forskjeller fra Stines sal, men Bobbie viste seg å være litt breiere bak. 

Så nå har jeg altså bestilt følgende: 

Jeg har også bestilt salen med sikkerhetsstigbøyleoppheng, og egne stigbøylereimer, slike monoreimer. Jeg har jo tross alt godt i minnet da jeg klarte å ødelegge espaniolaen min da jeg gikk ut av stallen, stigbøylen hang fast i murveggen på vei ut døra og stigbøyleopphenget ble ødelagt. Det unngår vi forhåpentligvis med vanlige stigbøyleoppheng kontra runde ringer. Saltrekk er med, samt en hvit sjabrak. Jeg har også bedt om å få salen med feste til fortøy, i tilfelle det måtte bli en nødvendighet. Selv om det ikke så slik ut under prøvingen. Utrolig nok. Da burde jeg være innafor håper jeg! 

Så nå er det bare å sette seg tilbake og vente i omtrent tre måneder. Salene syes til hver enkelt hest, så litt tid tar det jo. Men nå er den bestilt, og prosessen er i gang. Gud bedre, det skal bli godt! 

Og å få litt tips fra Stine på veien videre var også helt gull. Det er første gang jeg har ridd på time på hjemmebane noen sinne, så det var rett og slett deilig. Bobbie på topp, jeg sånn halvveis hengende med, også vet vi nå litt bedre hvor vi skal stake veien videre. Helt, helt supert! 

Jeg håper det ikke er sånn at god generalprøve gir uheldig "framføring"? Ikke det at vi skal framføre noe forsåvidt, men det hadde vært gull om Bobbie var like fantastisk i morgen som hun var i dag. 

Jeg kjenner at jeg gleder meg som en liten unge til morgendagen. Nesten som julaften. Stine Larsen kommer til meg, i utgangspunktet for å få tatt mål av Bobbie til vår nye sal. Bare det er jo julaften i seg selv (om enn en litt dyr julaften). Og når Stine først kommer, så kan jeg ikke la muligheten med å få en liten ridetime gå i fra meg. Jeg har tross alt ikke ridd for instruktør siden september, og det kjennes ikke feil ut med en liten rettledning akkurat nå. 

Hvem drømmer ikke om å ha støttende foreldre som møkker bokser, pusser hester, kjører til og fra stevne, betaler treninger, men hvem sin drøm er dette egentlig? Er det mor/far eller datters drøm? 

Hesten kjøpes av foreldrene, og planen er at poden skal ha det gøy, lære og utvikles. 

«I starten følte jeg et større eierskap for hesten vi kjøpte sammen. Jeg kunne endelig ha ansvaret for noe større enn meg selv, noen som ikke kunne passe på seg selv. Det var min hobby, og hesten var min beste venn. Jeg lærte mye av å få et så stort ansvar. Jeg måtte strukturere tiden min, jeg måtte huske på at jeg ikke var den eneste i verden. Jeg måtte ta ansvar for møkking, for fôr, for trening. Jeg måtte ha en plan.»

Det er ikke tvil om at hest er en helt unik mulighet til lære mange viktige ting. Orden, struktur, planlegging. Alle slike faktorer som i mange tilfeller kan være lettere å gjøre for en med litt mer livserfaring. En mamma eller en pappa. 

«Sakte men sikkert blir dette tatt fra meg, og det er ikke lengre min hobby. Det er blitt mine foreldres hobby. Det har ikke lengre noe å si om jeg drar i stallen eller ikke, foreldrene ordner alt uansett. Jeg har ikke lengre oversikt eller bestemmelsesrett over hva slags fôr hesten får, eller hva slags utstyr hesten bruker. Jeg får ikke lengre velge når jeg skal på treninger eller ikke, og hvem jeg skal på trening for. Dette bestemmer de overordnede. Hvis jeg ikke kan komme og mosjonere hesten en dag, får jeg kjeft.» 

«Det er tross alt jeg som er rytteren.»

Noen dager bare koser man seg i stallen. Jeg hadde utslippet, så var i stallen tidlig, og fikk dermed med meg hele dagen, fra litt tåkete start, til sola skinte fra knallblå himmel. 

Til tross for at det finnes mange spøkelser i skogen på nedsiden av utebana, bestemte jeg meg for å ta rideøkta der. Det ville vært en skam å gjemme seg inni ridehuset når det er så fint vær og så fint føre ute. Nå som jeg får lov å låne sal, så tror jeg både Bobbie og jeg føler oss litt tryggere. Jeg fordi jeg ikke er så redd for å bli kasta av, og Bobbie fordi jeg ikke er så redd for å bli kasta av.

Kort oppsummert så hadde vi egentlig en helt fin økt. Hun synes selvsagt det var kanonskummelt da en av hestene i stallen gikk forbi banen og inn i skogen, men bortsett fra det, så fikk vi både noen gode svar i skritt, trav og galopp. Litt morsomt å trene på utebana er det også, fordi Bobbie får litt mer energi av det. Så galoppen var mildt sagt ikke noe problem. Men vi slipper unna flyveturer og hopp og bukk, heldigvis (bank i bordet)! Og med salen er det så mye enklere å sitte, at med litt ekstra energi og framdrift, så får vi noe som kjennes som en veldig behagelig galopp! 

Slapp Bobbie løs etter vi var ferdige, og bildene under taler sin egen sak.

Da vi kom opp i paddocken igjen stilte Bobbie seg opp for å slumre, og med så nydelig sol, så bestemte jeg meg for å gjøre det samme. Jeg la meg ned i paddocken, og slumret sammen med Bobbie en liten stund. Herlig!

Måtte flere dager bli slik! 

I går tok jeg med Bobbie på utebana for å longere litt, og det var en noe elektrisk frøken som så vidt det var klarte å holde seg i skinnet. Skog-skrøpelset var nemlig tilstede langs den ene langsiden, så Bobbie mente det var best å holde seg et stykke unna der, og løpe litt ekstra fort hver gang man hadde rumpa mot den skumle skogen. Ikke veldig lett å ha en veldig fornuftig økt rent treningsmessig, men allikevel helt grei.

I dag fikk jeg snille Hanne-Malén med meg sammen med Samiro ned på utebana, så med sal og cavemore var jeg klar for å sveve, og sveve gjorde vi. Heldigvis på den gode måten. Vi får litt ekstra driv når vi er på utebana, men med selskap slipper vi heldigvis så mye ekstra driv at vi flyr. Bobbie var igjen bare knallkul å ri på. Deilig å ha en økt hvor vi kun fokuserte på det å flyte fram, selv om Bobbie til stadighet fatter galopp, bare for å se om det kanskje var det jeg ønska, sånn at hun kan få en godbit. Ingen tvil om at jeg har en ponnifrøken som tenker selv, i alle fall. 

Jeg synes versadene våre i skritt har kommet seg betraktelig den siste tiden, men i trav er det knallvanskelig. Særlig å beholde flyten. Samtidig kjennes det bare helt fantastisk ut når jeg klarer å få igjennom den riktige bøyningen. Da bare cruiser vi, med store steg og stort ryggsving. Rett og slett helt luksus. 

Så med perfekt barfotføre, månen som ekstra lys i tillegg til det litt beskjedne banelyset, litt kaldt, men godt innpakka med rideskjørt og hansker med pulsvanter utenpå, og en svevende ponni. Da er det lite som kan slå en økt i mørket på utebana. 

Det er ganske lengesiden jeg har hatt med meg bildeknipser når jeg har ridd, men lørdag fikk jeg med meg Hanne-Malén, utstyrt med to kameraer, ned i hallen (tusen takk!). Tanken var egentlig å ri ute, men med blåst og snø evakuerte vi inn i hallen istedet. 

For å ta litt bakgrunn først og fremst, så synes jeg at Bobbie har hatt en ganske stor utvikling i trav de siste månedene. Hun virker til å tørre å strekke seg mer fram i traven, uten å falle på framparten av den grunn. Hun kan også samle seg noe mer. Jo mer samling, jo mer økning, og jo mer økning, jo mer samling. Bobbie har "alltid" hatt et ganske kort, bundet trav. Mye fordi jeg ikke har klart å sitte på noe større. Men sakte men sikkert har hun turt å slippe seg mer og mer løs, og jeg har klart å sitte bedre og bedre. Det blir med andre ord stadig bedre, og jeg var spent på å se om bildene gjenspeilte følelsen jeg hadde. Det kan jeg med trygghet si at de gjorde! 

Galopp er noe vi fortsatt jobber med, sakte men sikkert. For å si det slik, så har jeg meeeer enn nok med å finne ut av meg selv, sits og balanse i trav, men jeg føler at vi må innom galoppen litt også innimellom. Og det hjalp en del å få sal på. Vi har prøvd mye å fatte samlet galopp, og kun tenke på fatningen, men Bobbie er en litt bakovertenkende hest, så det resulterer som regel i bråstopp og ingen tanke framover i det hele tatt. Så nå prøver vi oss på å galoppere litt langs "sporet", eller en megastor storvolte er kanskje mer rett å si. Poenget er bare å få hun til å tenke at hun faktisk skal framover. For uten den tankegangen kommer vi oss ikke langt. Bokstavelig talt. Og jeg kan gledelig meddele at BumpeBobbie har jeg ikke sett på flere måneder!

Jeg er rett og slett skikkelig glad for disse bildene, for de gjenspeiler den følelsen jeg sitter med når jeg rir: At ting er blitt bedre. Og jeg synes det sier litt når jeg sitter igjen med ca. 180 bilder fra en økt på rundt 30 minutter, hvor jeg på samtlige tenker at "dette kunne jeg godt lagt ut". Nå skal jeg ikke legge ut alle 180, men det blir et fyldig galleri under her. Bare fordi jeg synes det er så artig å se, og ja, jeg er stolt. Superstolt over framgangen til Bobbie, hvor mye hun gir under hver økt vi har sammen, og hvor tålmodig hun er med meg. Jeg er oppriktig glad for alt jeg har lært av Bobbie og den reisen vi er på. Det er så gøy! Og jeg gleder meg til vi skal få enda flere detaljer på plass! For som jeg alltid sier, jeg er min egen største kritiker og ser nok av ting som skal få tid til å bli enda bedre. Men vi vet det jo så godt: Det er veien som er målet. 

Når man i tillegg legger ut et bilde på facebook (det øverste travbildet) og Michelle, min trener, deler bildet mitt og kommenterer så nydelig at «These two just make me happy and love what I do. I am so proud and lucky, that I can follow them on their way». Da er det ikke annet å gjøre enn å bli glad sånn langt inn i hjertet.
Akkurat som man blir etter en rideøkt på superponnien :)