Isco og jeg har kjørt maratonhinder på banen vår mange ganger før. Vi har også vært test-ekvipasje på de nye maratonhindrene på stallen, men vi har aldri kjørt ordentlig igjennom et maraton. Da det skulle arrangeres treningsstevne på stallen vi står på var det ikke annet å gjøre enn å melde seg på moroa, og lure litt på hva vi hadde begitt oss ut på. Beskjedne som vi absolutt ikke er, så meldte vi oss på middels maraton, mest fordi det er morsomt å kjøre mange bokstaver i hindrene.

Siden det kun var treningsstevne fikk vi også tilpasse litt som det passet oss heldigvis. For det er ikke bare-bare å ha startlistens korteste bein. Mens de andre kjørte både A og B-etappe (transportetappe og hinderetappe), så droppet Isco A-etappen og gikk rett på moroa. Men det skal sies at han gikk hele B-etappen på 4,4 kilometer, minus de siste 200 meterne da den løypa var i gress som rakk Isco opp over ørene, så den droppa vi. Vi brukte rett over 26 minutter på de kilometerne - inkludert hindrene, så jeg er faktisk ganske stolt over han. Det er nesten innafor tiden man skal ha når man kjører middels med sånne små småttiser. Og innsatsen hans i hindrene kan jeg ikke utsette noe på. Han dura av gårde og viste hvorfor han har "Fartsbølle" som skilt på vogna si.

Første hinder var inne på utebana vår, og med flatt, fuktig underlag kunne Isco bare suse av sted, og det gjorde han også.

Etter hinderet var det en liten runde med litt skritt og pause før vi satte mulen mot neste hinder. Inngangspartiet i dette hinderet var innom jordet, og Isco skjønte ikke helt hvorfor vi skulle løpe så fort vi kunne gjennom alt det fiiine, gooode gresset. Men vi kom oss inn i hinderet, som heldigvis var klipt, og det var tydelig at det var litt mer vanskelig for den lille knerten, for her gikk det både litt opp og ned. Å holde galoppen ble en utfordring, men hva gjør vel det når de små beina går som trommestikker i trav. Jeg hadde kanskje også planlagt litt vel korte veier, så jeg er ikke annet enn kjempefornøyd med Iscos løsning av utfordringen jeg ga han, og han kom seg mesterlig igjennom hinder to!

Hinder tre var hinderet jeg lærte at jeg har undervurdert ponnien min, og at det ikke alltid lønner seg å tenke små, korte svinger, selv om man har liten ponni. Jeg lærte også at det ikke nytter å sove i timen når man kjører maraton med en fartsbølle.

Fra port D til E hadde jeg tenkt en 180graders sving rundt en stolpe, men med Iscos fart kom den stolpen litt raskere enn jeg hadde regnet med, så vi hadde ikke sjans til å klare svingen. Tankene gikk fort, og jeg kom på en annen vei jeg kunne prøve. Kjørte mot den, men også her tok ponnien fart, noe som gjorde at jeg bomma på svingen igjen! Da var det lite annet å gjøre enn å ta en volte tilbake og komme rett på, i håp om at det skulle få oss inn dit vi skulle. Det gjorde det, og vi kunne suse videre. Da vi kjørte gjennom F hadde jeg en plan på korteste vei ut, men etter erfaringen fra D til E la jeg om planen litt og satset heller på flyt og litt lengre vei ut av hinderet. Isco takket ikke nei til det og suste på. 

Vi brukte mye lengre tid i hinderet enn vi hadde trengt, men slik er det når kusken bokstavelig talt ikke henger med i svingene. Jeg må bare venne meg til hvor fort jeg faktisk må tenke med min nye racer-ponni. Godt å få noen slike opplevelser også, det er jo de man lærer masse av!

Siste hinder, og Isco fikk her igjen ordentlig fast underlag under beina. Dette hinderet rakk akkurat å bli ferdig laget før treninga, så vi var første ekvipasje ut. Litt oppoverbakke, litt nedoverbakke, og en alt for ivrig og brå sving på vei ut av hinderet. Isco ga alt, og vi liker å tro at vi la et enormt press på konkurrentene som kom bak oss (litt selvtillit på egne vegne må vi jo tillate oss å ha).

Selv om vi var oppe og nikket på presisjonsbanen dagen før, så har vi litt å gå på i maratonhindrene. Men altså - vi sammenligner oss med folk med store hester og kjappe ponnier, som er ute og starter disse klassene på ordentlige stevner. Selv om tidene ikke målte seg med toppen denne dagen, kunne jeg ikke vært mer stolt av Isco og hans innsats. Lille ponnien som bare legger sjela si i arbeidet sitt, og virkelig tar både stolthet og glede i det å være kjøreponni. 

Alt i alt var denne maratondagen rett og slett en fantastisk opplevelse, med en ponni som leverer langt over hva jeg kan både forvente og tro. Isco er rett og slett verdens kuleste lille flekk!

Isco og jeg var heldige og fikk lov til å være med på presisjonstrening på stallen. Opplegget var lagt opp slik at det skulle tilsvare en stevnesituasjon, så banen var staselig laget, og for en gangs skyld skulle jeg få kjøre på riktige avstander i forhold til vogna mi. Optimistisk som jeg var meldte jeg meg på i middels-klassen. Da kjeglene ble satt inn til min avstand angret jeg akutt på at jeg ikke meldte meg på utdanning istedenfor. Middels kjørte med +25 centimeter, og jeg innså at jeg aldri har kjørt med så smal avstand før. Kommentaren om at "det ser ut som vi setter opp en dukkebane! Dette passer jo en trillebår." gjorde at jeg måtte le. For det så virkelig slik ut.  Men nå hadde jeg en gang meldt oss på middels, så da fikk det bare være å gjennomføre. 

Isco er heller ikke vant til så smale kjegler, så det virket som om han holdt pusten hver gang vi passerte portene. Men poenget med presisjonen har han virkelig forstått, for jeg smattet én gang på han, og den lille knerten startet i galopp, og det fortsatte han med gjennom hele den lange banen. Jeg var sikker på at det var et par steder vi burde vært nede i trav, men Isco var absolutt ikke enig. Han har nemlig lært at i presisjon, der galopperer vi! Jeg digger altså den ponnien. 

For meg var det bare å sitte bak, prøve å styre så rett som mulig mellom kjeglene, og finne riktig vei til mål. 

Da jeg kom i mål var jeg helt bombesikker på at jeg hadde revet port åtte, da han hoppet til akkurat i det vi kjørte igjennom porten. Derfor ble jeg utrolig overraska over at ballen hadde blitt liggende, og vi tikket inn med en nullrunde! Snakk om kult! Da resultatene ble lest opp litt seinere på dagen ble jeg enda mer imponert. 

Jeg har alltid sagt at Isco ikke vil kunne måle seg med de store hestene når vi konkurrerer på stor og lang bane, fordi han enkelt og greit har for korte bein. Men denne resultatlista viser søren meg at den lille knerten har overraskende mye å stille opp med, selv om han har korte bein. 

For å illustrere så er ekvipasjen over oss stallens kjøretrener, med sin gelderlender på 170+ som hun satser internasjonalt med. Utover det kjørte vi mot fjordinger og en new forrest. Det var første runden som telte på resultatet, og alle hadde mulighet for å kjøre to runder, men jeg valgte å si takk etter første ettersom Isco var så flink første runden. Det morsomme er at selv om vi hadde fått ett riv, så hadde vi fortsatt kommet på andreplass fordi vi hadde såpass god tid. Det er ganske kult, synes jeg! Det er i hvert fall ingen tvil om at kjøring med shetlandsponni er ekstremt moro og givende! 

Veien med Abbe har vært så utrolig spennende. Han er noe helt annet enn Bobbie, og utfordrer meg på masse interessante måter. Det beste med Abbe er ønsket hans om å please, iveren hans etter å være med og viljen hans til å gjøre ting. Abbe vil være flink! Og det er han også. Makan til entusiastisk, ivrig ponni som bare er en fryd å ha med seg. 

Utfordringen til Abbe handler enkelt og greit om kroppen hans. Abbe vil gjøre absolutt alt jeg ber han om, men kroppen hans setter noen begrensninger. Da jeg fikk han var løsningen hans å balansere seg med hodet til værs. Litt giraff-tendenser. Jeg husker jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle få forklart han at hodet skulle strekke seg fram og ned. Heldigvis har dette gjennom årene falt mer og mer på plass, så nå strekker han seg egentlig ganske fint fram. Men da mangler vi søkningen og bøyningen. Han blir liksom gående litt mer "flat" og ikke så rund som jeg ønsker. Det har bedret seg noe fra bakken, og kommer seg absolutt fra ryggen også, men jeg vet at vi må ha på plass noen brikker på veien videre. Heldigvis er det akkurat det som motiverer og som gjør hele reisen utrolig spennende! Selvsagt blir han også fulgt opp av kiropraktorer, og forhåpentligvis vil kombinasjonen av kroppslig hjelp og fornuftig trening sakte men sikkert hjelpe Abbe med å få utnytta kroppen sin enda bedre.

Abbe fikk en liten forsmak på frihetsdressur da vi var hos Christofer og Rebecca hos HorseVision i august i fjor. Etter det har vi ikke testet det sånn veldig mye fra ryggen, men noen økter har det blitt. Såpass at jeg tenkte jeg ville prøve å ta av hodelaget og sjekke hvordan han fungerte på utebana. Og det morsomme og interessante er at han er så mye mer "med" når han får ha hodet sitt i fred. Han søker bedre, han er lettere å få rund, og han kjennes mindre stiv i kroppen. Denne økten ble uten tvil en inspirasjon for å utforske dette videre, for Abbe kjentes utvilsomt veldig komfortabel med å være frihetsdressurponni.

Og som alltid etter en økt så vil gjerne mister ivrig vise seg litt fram før vi tusler opp i stallen. 

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg digger Abbe herifra til månen. Det er så mange fantastiske øyeblikk med han her, at jeg gjør ikke annet enn å smile når jeg er sammen med han. Makan til herlig fyr skal man lete lenge etter! Jeg er ekstremt heldig ♥