Om jeg var spent på dette? Ja. Gjorde det at jeg ble nervøs da jeg skulle laste han og reise ned til kurset på lørdags morran? Ja. Var jeg urettferdig mot han da han sa han ville ha 5 sekunder til å snuse på lemmen før han gikk på hengeren. Ja. Han hadde jo gått rett på da vi hadde hengertrent noen dager før... Klarte jeg å senke skuldrene og gi han de 5 sekundene litt etterhvert? Ja. Gikk han pent på og stod pent på hengeren hele turen ned? Selvsagt. Jeg hadde da ingen grunn for å være nervøs. 

Lastet Abbe av da vi kom til Bruvoll, og han gjorde ikke så stort nummer av seg. Vi var så utrolig heldige at vi fikk paddock å stå i, så Abbe ble satt ut der. Litt stressa var han naturlig nok, men det ga seg mest utslag i at han gikk fram og tilbake og kikket og kikket. Det er lite jeg får gjort i en slik situasjon, så jeg var inne hos han og hilste på han innimellom, men lot han ellers finne ut av ting selv. Han hadde Isco og Dølen som nabo, og han måtte bare finne roen selv. 

På formiddagen skulle vi ha vår første time, og kort fortalt så gikk den over all forventning. Abbe var overraskende oppmerksom på meg, selv om han hadde en del å følge med på rundtomkring også. Denne økta viste han virkelig at menn kan ha flere tanker i hodet på en gang! Monika fikk meg mentalt mer ned på bakken, så istedenfor å boble over av stolthet og glede over den fantastiske gule perlen min (vanskelig å la være...), så skulle jeg ha litt mer tyngde ned i kroppen, slik at når Abbe blir kort i steget, så skal jeg gi han lange "tunge" steg tilbake. Er det én ting jeg har tatt meg i mange ganger i senere tid, så er det akkurat dette. Denne første timen jobbet vi all hovedsak med enkle leieøvelser, vi kikket så vidt innom groundwork, også så vi litt på longeringen. Jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med guttungen. Første gang på kurs, og jeg hadde egentlig sett for meg full baluba og svirrehest og aldri i verden at vi kunne trene på noe som helst i nærheten av det vi gjør hjemme. Også gjorde vi akkurat det vi gjør hjemme, bare med en liten centimeter mindre fokus enn normalt. Er det mulig liksom? Fireårsguttebass på ny plass, også går det så bra? Kanskje ikke så rart jeg gikk rundt med stjerner i øya og smilte :) 

Time to for Monika var Abbe litt mer på. Ikke sånn at han på noen måte var for mye, men han var bare litt mer varm i trøya. Jeg hadde aldri trodd at vi kom til å jobbe videre på det arbeidet vi gjorde hjemme, men det gjorde vi visst. Vi jobbet med skulderflytting, vi jobbet mer i groundwork, vi testet traversen på den hånda vi aldri har prøvd den på før, og vi travet i longe. Glimt fra timen vår, både gode glimt, og ikke fullt så gode glimt har jeg samlet i en liten filmsnutt. Bare fordi det er veldig gøy å ha litt film av vårt aller første kurs sammen :) 

Overnattinga for Abbe gikk helt fint. Han hadde heldigvis selskap av søte Lili i en boks litt unna. Virka som han tok natta med ro, og var helt klar for siste timen vår. Vi timet den slik at vi var ferdige akkurat til regnet kom. Det vil si, jeg ser på bildene i etterkant at det visstnok regna litt mens vi holdt på, men det fikk jeg ikke med meg! :p 

Denne økta var Abbe enda litt mer på, og samtidig satte Monika meg i en mer vanskelig situasjon enn jeg selv hadde orket å sette meg selv i. Etter den vanlige gjennomgangen av de grunnleggende tingene vi hadde trent på de to forrige timene ville Monika at jeg skulle ta enda tettere kontakt med hodet til Abbe. Ikke fordi jeg skal detaljstyre det, men fordi det også skal være et sted jeg skal kunne være, og Abbe skal akseptere. Monika lånte han litt, og det så både lett og pent ut. Jeg fikk han tilbake, og det var alt annet enn lett og pent. Abbe ble veldig trykkete, og når jeg prøvde å ta en halvparade, så forsvant det en skulder på ville veier, eller en bakpart som lekte gummiball. Uansett om følelsen ikke var så veldig bra akkurat der og da, så var det et veldig fint verktøy å ta med seg videre for å jobbe mer med på hjemmeplan, hvor han er litt mer med, og ikke så trykkete.

Abbe fikk glatt terningkast seks for sin kursdebut. Aldri hadde jeg trodd at vi kom til å reise på et vilt fremmed sted, trene på akkurat det samme vi trener på hjemme, med hodet på plass akkurat der det skal være, og samtidig gå videre på det vi kunne fra før. Snakk om kursponnien sin det. 

Men da vi skulle hjem kom den aller største oppturen. Jeg hadde en sånn ekkel tanke i hodet etter lastingen vi hadde til kurset. Hvordan ville det gå å laste hjem igjen? Hadde jeg lagd noe kjipe opplevelser for Abbe? Jeg parkerte hengeren, gjorde den klar for lasting, hadde Anna Lene til hjelp hvis nødvendig og hentet Abbe. Hvem tror dere gikk rett på uten å tenke seg om en gang. Det kom en liten tåre i øyekroken da, ja. Vel hjemme igjen var det bare å vrinske sin ankomst, og spise både gulrot og eple fordi man hadde vært superduper hest på kurs! Nå er det bare å glede seg til neste :) 

Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter.

Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja!

Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg.

Hva kan jeg gjøre med hesten min?

Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom:

Fortere – langsommere
Framben inn eller ut
Bakbein inn eller ut
Bøyning mer eller mindre
Formgivning
Takt
Schwung
Ridebaneveier
Overganger

Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? 

Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige.

Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært.

Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det.

Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er.

Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen.

Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink.

​Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp.

Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden.

Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt.
​
Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. 

Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.

​Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på! 

Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen.

Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent.

Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen?

​Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb.

Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint.

Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. 

​Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. 

​Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.

Lone og Isco skulle få danse to timer sammen for Monika under kurset. Første økta gikk over all forventning, med to sjeler som snakket samme språk, men søkte etter å finne samme dialekt. Andre økta ble bare en ren nytelse av hva som faktisk kan skje når to nydelige sjeler får kommunisere sammen.

​Jeg overleverte Isco til Lone for deres andre økt sammen, og satt meg ned for å nyte. Det var lite annet å gjøre. Isco startet som forventet med å si hei til Lone, og være helt tydelig på at «du er helt kul å være sammen med!». Noe sier meg at den følelsen gikk begge veier ;) 

​Denne gangen valgte Monika å fokusere på longeringen på duoen. Et felles område som begge to er komfortable med på hver sin kant. Lone fikk gjennomgå helt vanlig prosedyre, med å skritte på volte, teste både versader og travers i longelina, og Isco var 100% med. Han svarte både på versadene, og da Lone ba han om å hente inn bakparten i travers i longelina, så gjorde han selvsagt det og. På sidelinja satt jeg og mumlet noe om at det har jeg egentlig aldri bedt han om å gjøre før, så det var første gang han gjorde det. Jeg har synes han har svart så lite på travershjelpen, så jeg har holdt meg til å be om det i lange tøyler slik at jeg vet at svaret jeg får blir riktig. Plutselig satt jeg og så på ponnien min gå de hysterisk vanskelige traversene sine i longelina, som om han aldri hadde gjort annet. Er det lov å bli litt misunnelig når noen tar over ponnien din og viser han fra en enda bedre side enn deg selv? :p 

​Lone og Isco fant fram travet, og kom ikke her og tro at det var noe mindre magisk enn arbeidet de viste i skritt. Også her fikk de først bare kjenne litt på hverandre, men det tok ikke lange tiden før Monika ba Lone teste ut både versadene og traversene også i trav. Lone viste stille og forsiktig i sin kropp, og med pisken,  hvordan hun ønsket at han skulle plassere kroppsdelene sine i forhold til hverandre, og Isco travet de nydeligste små versadene, før han sammen med Lone danset seg inn i traversen, med et snev av samling og litt ekstra schwung i steget. De der tårene mine klarte visst ikke holde seg tilbake denne timen heller. 

​Monika mente at Lone var klar for å teste Iscogaloppen. Her ble det igjen en ny dialekt-utfordring. Jeg vet ikke helt hvordan og hva jeg gjør når jeg fatter galopp med han, men vi har i hvert fall tilegnet oss en egen vri på galoppfatningene. Legg til at Isco, uansett hvor kul han er, faktisk er en shetlandsponni, med litt egne meninger, og et snev av bedagelige gener som jobber intenst for at den lille kroppen ikke trenger å gjøre mer enn den absolutt må. Lone måtte prøve noen ganger før Isco skjønte tegninga, men et par smatt fra sidelinja og etter noen forsøk, så forstod Isco hva Lone ville, og Lone skjønte hvordan hun skulle snakke med Isco for å få han opp i galopp. Duoen galopperte villig vekk, og dette smilet synes jeg sier det meste. 

​De fikk testet flere galoppfatninger, og bare på noen minutter hadde de knekt koden sammen. De pratet plutselig samme dialekt igjen. Isco var bare nydelig rundt Lone, og måten hun med sin stille, rolige, men samtidig helt ekstreme tilstedeværelse danset sammen med han – ja, det var de tårene da…

Da galoppen var gjennomført og timen nærmet seg slutten fikk Lone ta av Isco kapsunen, og ponnifjerten gjorde som ponnifjerter skal etter endt økt, han rulla. Jeg ba Lone gå fram til han og bare sette seg ned på huk sammen med han. Isco ligger jo med meg, men man vet liksom aldri hva han gjør med andre. Og aldri har jeg prøvd å la han ligge sammen med andre uten at jeg har vært inne på banen. Men jeg tenkte de fikk prøve, og Lone satte seg ned. Isco ble liggende en liten stund, før han kom på at han ikke var ferdig og rulle. Så han la seg ned i fanget til Lone og rulla fornøyd rundt =D 

​Når det kommer til Isco og hans sitte-triks, så er ikke det noe jeg har noen kommando på. Det gjør han når han selv føler for det, og når han har lyst på en ekstra godbit. Da han var ferdig å rulle var han veldig klar over at Lone var der, så på vei opp stoppet han og viste Lone hvor veldig flink han var, også til å sitte. Nå begynner jeg å bli ganske vant til det, men den følelsen av å ha både en liggende og en sittende ponni ved siden av seg, det er en sånn barnslig, morsom følelse. Tror Lone fikk kjenne litt på den samme følelsen da Isco plutselig satt foran henne.

Med det trakk vi alle et stort hjertesukk over magien vi hadde vært vitne til gjennom de to timene med Isco og Lone. Å få lov å se en så flink, ydmyk, forsiktig og naturlig jente kommunisere med ponnien min på akkurat samme nivå som meg selv, det var en ære. Jeg har jobbet tre år med Isco, også kommer Lone inn og danser med han i to halvtimer og utfører akkurat det samme som meg - ja, faktisk mer. Det sier mye om Lone som både person og hestejente.

Det var også gøy å se Isco og hans utvikling. Fra å snakke Ragnhildsk på første økta, til å ha null problemer med å tilpasse seg Lone på økt nummer to. Han gikk bare ut av banen etter siste økt som Professor Isc. For økt nummer to var han virkelig en professor. 100% fokusert, 100% hengiven og 100% Isco. At han er verdens aller, aller beste ponni er det ingen som er i tvil om.

Jeg satt igjen med en følelse av ydmykhet, takknemlighet og pur glede. At det skulle bli så enormt lærerikt for min del å se en så flink trener jobbe med ponnien min, det hadde jeg ikke trodd. Det Monika hadde sagt til meg på øktene mine dagen før, det fikk jeg demonstrert i praksis disse to timene. Lone er en mer tålmodig, mer ventende person enn meg, og jeg fikk plutselig se at også det fungerer på Isco. Jeg lærte mye av mine egne timer med Isco, men jeg lærte enda mer av å se på Lone trene Isco.

For en glede å få se to sjeler som ville hva to kropper kan ♥

Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp.

Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). 

Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving.

​Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. 

Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor:

«hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving»
«hva får jeg mest ut av?»
«hvor kan jeg finne at min hest får best sving?»
«hvor finnes ryggsving og balanse?»
«hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?»

Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp.

Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! 

Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida.

Vente, og overganger.

Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika.

De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.

Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p

Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... 

Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :)

Det aller, aller beste med filmer fra kurs er å få muligheten til å gjennomgå alt det kloke instruktøren sier på timen. Man får virkelig dobbelt verdi av kurset fordi man gang på gang kan se igjennom filmen og høre alt som blir sagt. Da jeg satt og redigerte bildene fra kurset med Monika slo det meg plutselig at jeg ikke hadde noen bilder fra andre timen vår. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, fordi jeg visste at Anna Lene hadde vært der med kamera. Plutselig slo det meg at hun kanskje hadde filmet, og på videokameraet mitt fant jeg en halvtimes herlig film med Isco i hovedrollen. Jeg har fått gleden av å gå igjennom alle de kloke ordene Monika nevnte for meg, jeg har fått med meg så masse ekstra fra kurset (utover følelsen av at det var helt fantastisk og at jeg skulle vente og gjøre overganger), og jeg har satt sammen en liten filmsnutt som viser litt av hva vi jobbet med. Her har jeg dessverre kutta vekk lyden fordi det gir så lite mening å ha med lyd på en sånn kortklipt film. Det blir så hakkete og ufullstendig. Men én av tingene Monika sa er verdt å få med seg. Det var da Isco bestemte seg for å rulle sånn halvveis midt i økta. Samtalen ble som følger: 
R: Vi må bare rulle vi...
M: Det må vi bare! Må man, så må man! Han er litt nærmere bakken enn de fleste, og man blir så klart litt mer frista når man er så nære bakken. Den er jo der! 
R: Ja.. Vi får egentlig ikke lov å rulle i kapsun hjemme, da..
M: Nei, det får vi egentlig ikke. Men "nå har jeg tatt deg med på kurs, mamma, og man får aldri samme mamma som man laster inn hjemme når man laster henne ut igjen på kurs. Derfor får jeg trene deg litt annerledes på kurs, mamma."

Rart vi digger Monika? ♥

Under ligger en film som oppsummerer Isco og meg på økt nummer to for Monika, med alle de positive sidene, og noen litt morsomme sider vi møter under trening.

Hvis du skulle ha noen spørsmål til det du ser, så bare spør :) 

Med det var egentlig Iscos kurshelg over. I hvert fall timene hans. Jeg hadde bestemt at han skulle få bli på stallen hvor kurset var gjennom helga, da det var like greit og lettvint som å kjøre han hjem igjen. Dessuten fikk Fjelldølen selskap gjennom helga også. Og det er jo koselig for gutta boys å være på guttetur sammen. At tilfeldighetene ville noe annet visste jeg ikke da. 

Teoritime to med Bent ble enda en ny tenketime hvor jeg stadig føler mer og mer at jeg så smått får et grep om dette med de paradene det snakkes om. Jeg skreiv noe om det etter Bentkurset i fjor, og jeg har vært inne på det i noen blogger etter Michellekursene vi har hatt – særlig det i oktober i fjor. Men da var det med visshet om at dette var noe jeg var nødt til å høre mange ganger for virkelig å få fatt i det. På denne teoritimen med Bent fikk jeg gleden av å høre det en gang til, og jeg føler kanskje at jeg så vidt det er klarer å fange opp at det er en form for logikk og fornuft i det. At jeg forstår det enda skal jeg på ingen måte påstå. Men jeg skal allikevel prøve å oppsummere Bents ord fra denne timen, gjengitt med min (manglende...) forståelse. 

Først og fremst tok han for seg sjenkler og vår bruk av sjenklene. Det som er veldig spennende der er at det innen akademisk de par siste årene har blitt veldig mye mer fokus på inndelingen av sjenklene, og hvordan man kan bruke dem uavhengig av hverandre utifra hva man ønsker å oppnå. Og da snakker jeg ikke om at høyre og venstre sjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, for det har jo vært en sannhet siden «tidenes morgen». Snarere at undersjenkel og oversjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, og at for eksempel innvendig undersjenkel skal fungere som en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Jeg kjenner at jeg savner å ri og få testet ut dette i praksis!

Bent snakket om forståelsen av innvendig oversjenkel som skal gi bøyning, mens utvendig undersjenkel kan være en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Han snakket om hvordan man kunne bruke framsiden av låret, baksiden av låret og hvordan du kan bruke knærne for å gi ulike beskjeder til hesten. Kort fortalt: Jeg hørte det, synes det var helt logisk og har bare ikke helt fått tak i alle detaljene enda. Det aller viktigste er uansett at når hesten går der du vil, så bruker du ingen av delene! 

Bent gikk deretter kjapt igjennom de seks ulike sjenklene, og selv om jeg har gått gjennom dem før, så velger jeg å repetere. Dette er klipp og lim fra en tidligere blogg (med et pittelite tillegg på omrammende sjenkel), men jeg vet at mange synes dette er heftig å få med seg, så litt repetisjon skader aldri. 

• Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten er rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg.
• Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen.

• Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt.

• Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut.
• Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn. Denne sjenkelen går i motsatt takt av setet ditt. Sjenklene nevnt over går i samme takt som svinget i setet.

• Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet. 

​Det som er viktig å huske er at dette ikke er knapper vi trykker på for å få hesten til å automatisk gi en reaksjon. Dette er beskrivelser av alle de ting som kan gå feil, eller de ting som vi ønsker å endre, og løsninger på problemene våre. Bøyer hesten seg for lite, så bruker vi en omkringsegbøyende innvendig sjenkel, kanskje støttet opp av en vekkfrasegbøyende utvendig sjenkel. Hvis hesten tråkker for langt inn i en versade så kan vi bruke en innvendig forvarende sjenkel, men hvis den tråkker for langt ut i en versade (krysser over), så bruker vi en utvendig omrammende sjenkel. Disse seks sjenklene handler i hovedsak om at vi blir bevisst på hva som skjer i hestens kropp og gir oss muligheter til å løse problemene. 

Videre gikk Bent inn på det med disse paradene. Jeg sliter som sagt her med å henge med selv, men jeg forsøker etter min beste evne å forklare det jeg føler jeg har fått med meg til nå.

Det jeg synes er interessant er fokuset på bakbeinas aktivitet. I min tid med akademisk har jeg i all hovedsak fokusert på det beinet som er i lufta, fordi det er tross alt det man kan gjøre noe med. Det er det vi lærer til å begynne med: å kjenne når bakbeinet er i lufta. Men vel så viktig er jo det beinet som står i bakken. Det er jo tross alt det beinet som gir energiimpulsen og føringene på hvor det beinet i lufta skal gå. Og her kommer noe Bent sa, men som jeg enda ikke helt klarer å forklare med egne ord enda:

​Bent gikk også litt i dybden om den første descenté, hvor hesten går over ryggen, strekker overlinjen og lar bakbeina slippe fram. Den andre descenté er at hesten er i første descenté, samtidig som den går i balanse. Hvis du som rytter slapper av skal ikke hesten bare ramle ut av balanse. Allerede i longelinen kan vi se om hesten klarer å bære seg selv. Og hvis den kan det, så kan vi starte og leke med balansen. Hvis hesten ikke kan bære seg selv kan du ikke forvente at den klarer å bære deg. Den tredje descenté er at «mennesket knekker i bekkenet», som det så fint står i mine notater. En liten vipp i bekkenet på mennesket, som (ideelt sett….) skal føre til at hesten også vinkler bakbeina og samler seg mer. Dette må ikke gjøres på en hest som ikke allerede har forstått de to forrige paradene og descenté’ene. For hvis man vinkler bekkenet sitt når man sitter på hesten uten at hesten er klar for det mentalt og fysisk, så er det eneste man oppnår å trykke ned ryggen på den. Den tredje descenté er en sammenfatning av første og andre, i tillegg til en «backwords lowering of the hand» (sammen med «knekken i bekkenet), slik at hvis hesten er i balanse vil brystet løftes opp foran setet. Eller samling, på godt norsk. 

Vi fikk beskrevet noen detaljer rundt hvordan bruken av hånden henger sammen med det hele. Selvsagt er det en helt naturlig sammenheng mellom hvordan hesten beveger seg, og hvordan vi som ryttere beveger oss (eller ideelt sett skal bevege oss…), og hvordan hånden vår skal henge med i det hele. Hvis man ser helhetlig på det så skal ikke hånden fungere som en selvstendig enhet, men som en naturlig forlenging av resten av kroppens reaksjoner (i teorien altså..). Jeg forstod logikken i det, og det ga veldig mening da Bent illustrerte det i praksis, men jeg skal ikke prøve å begi meg ut på en mer detaljert forklaring på det. Det var en litt sånn «you had to be there».

I tillegg til teoritimene har jeg også notaboka full av kloke setninger som Bent sa i ulike situasjoner under de forskjellige rideøktene. Noen av dem er vel verdt å ta med seg videre, så jeg velger å bare ramse opp under: 

​• Ikke ta halvparader hvis hesten ikke kan gjennomføre dem. 
• Behold så lange steg som mulig når du tar halvparader.
• Målet er å få hesten vekk fra skuldrene, og derfor er levaden vårt mål.
• Descente des mains (ettergiften i hånden) er den mest vanskelige hjelpen vi kan gi fordi vi kan ikke gjøre den sterkere. 
• The moment of the half halt on the inside hindleg is the first of the canter jump. (Denne setningen må bare med, og den må med på engelsk, fordi jeg føler at den er veldig relevant for det jeg prøver å fange. Så må ha den med så jeg kan tygge litt mer på den i framtiden.) 
• Når inner bak er i luften, ta halvparade i galopp.
• Bruk hånden for å føle. Det er hesten som skal gjøre holdtet, ikke hånden. 
• Try not to do the halt, try to feel it.
• Anlehnung: Et ord fra tysk som er oversatt til "støtte på hånden", en oversettelse som er feil. Prøv å jobb hesten med bare en flat hånd mot nesen. Nesen skal ha en søken mot en givende hånd. Denne søken blir produsert av bakbeina. De må ha rett energi mot tyngdepunktet for at dette skal kunne skje. 
• Det mest viktige i hestens utdannelse er the stretching out to a giving hand!
• Ri en samling som gjør fram mer vakker.
• Ri galopp fra skoleparade, og jobb fra galopp til skoleparade. Skal dette fungere må bakbeina være tilstrekkelig framme. 
• Hesten må gjøre ting lett før man begynner å trene utholdenhet i det. 
• Når hesten lærer noe skal den ha lyst til å gjøre det igjen. 
• Å lære hesten å gå på en sirkel er en av de viktigste tingene å lære den, for å unngå at vi ødelegger den.

Med det dro jeg hjem med kofferten fylt med nye tanker og ny inspirasjon, og et enda større ønske om å få trent og ridd i tiden framover. Jeg gleder meg så enormt til Bobbie kommer i gang igjen, og ikke minst å spend time well med de tre stjernene mine, og se hvor veien går videre.

​Neste års Bent-kurs er vi tilbake igjen, det har jeg bestemt 😊

En liten del av meg synes det er både vondt og feil å reise på kurs uten Bobbie. Særlig de større kursene, sånn som dette med Bent. Men har man syk hest, så har man syk hest, og det er ikke noe man får gjort noe med. Med Bobbie trygt plassert hjemme reiste jeg til Drammen for å få med meg en del av årets Bent-kurs og ta med meg hjem hvert fall noe teori, inspirasjon og få møte veldig mange hyggelige folk. Hvis jeg ser bort ifra det faktum at det gjør ganske vondt å ikke ha med Bobbie, så er det egentlig ganske deilig å være på kurs bare som teorideltaker. Man får en helt annen ro til å få med seg teori, og til å studere ekvipasjer.

​Kurset denne gangen hadde temaet «paradene», og Bent brukte første teoritime på å ta for seg paradens vei gjennom hestens kropp. Ikke overraskende starter det hele med en enkel setning om å ri hesten fram og ta en parade slik at den bøyer hasene. Og med det har du hele ridekunsten samlet i ett. Hadde det enda bare vært så enkelt, da… 

Når vi jobber med hester jobber vi med en helhet. Hvis vi ønsker at bakbein skal svinge fram gjennom ryggraden, ned i brystkassen og ut i skuldre før det fortsetter videre opp i nakken, så er det én ting vi ikke må gjøre, og det er å blokkere svinget med hånden vår. Blokkerer vi svinget med hånden er resultatet enten at vi ødelegger, eller reduserer hestens evne til å gå fram. Og en stor del av hestens evne til å gå fram er også kombinert med ryggradens sving. Hvis du som rytter ikke jobber med å sitte korrekt i hestens bevegelse, så vil du veldig lett ødelegge hestens evne til å gå korrekt fram gjennom kroppen.

Når vi først skal trene en hest med ønske om å ri den, så er det visse faktorer vi må ta i betraktning. De fleste av oss ønsker følelsen av «å være ett» med hesten, og for å få til denne følelsen er det ett ord som må jobbes med, og det er balanse. Hvis hest og menneske skal klare å føle seg som ett er man nødt til å ha hestens balansepunkt og menneskets balansepunkt over hverandre. De fleste av oss har kjent følelsen av å være i ubalanse med en hest, spesielt når man hopper over et hinder og havner litt etter spranget. Ingen god følelse. Det samme kan absolutt skje i dressurridningen, men der blir det ikke nødvendigvis like tydelig for oss som ryttere. Delvis fordi det ikke er like tydelig som i sprang, og delvis fordi vi ikke har lært oss hvordan vi skal føle det. Når vi setter oss oppå hesten gjør vi noe med tyngdepunktet til hesten, og for å få tyngdepunktet tilbake i balanse igjen slik at hesten ikke belaster kroppen sin feil, så må vi gjøre ett av to: Enten få hesten til å tråkke bakbeina fram til tyngdepunktet, eller flytte tyngdepunktet tilbake igjen i balanse over bakbeina.

​Veien dit er veien gjennom paradene. Det aller første vi må sjekke når vi begynner å trene hesten er at den kan strekke seg fram og ned. Og ingen skal komme her og si at det ikke er noe hesten kan, for det er noe av det enkleste den gjør. Den er jo tross alt lagd for å spise fra bakken. Ved å tvinge hodet ned så vil vi aktivisere feil type muskler, så dessverre er snarveier ingen løsning her.

Med en liten ungjypling hjemme demrer det i større og større grad for meg hvor viktig akkurat denne detaljen er, og hvor mye den har å si for den videre utdannelsen av hesten. Det føles litt som en magisk nøkkel som vil åpne døren for resten av veien framover.

Når vi starter med dette arbeidet, så starter vi gjerne med å stå foran hesten. Det vi egentlig ønsker å jobbe med er hestens bakpart, og ved å stå foran den så ser vi veldig tydelig konsekvensene av det vi gjør med hånden vår. Hvis alt er gjort rett, så skal det være en helhetlig sammenheng mellom bakparten og hodet til hesten. Det vil si at hvis vi gjør rett i hodet så skal vi også få en riktig reaksjon i bakparten, og hvis bakparten gjør rett så vil man kjenne en rett reaksjon foran i hodet. For oss mennesker er det lettere å forstå hva som skjer dersom vi ser det, så derfor er det godt å først se reaksjonene som skjer, for deretter å lære seg å føle dem.

Det har hele veien vært tanken å slippe Isco og Abbe sammen. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å ha en usosial hingst som blir gående alene hele livet. Det er ikke noe ålreit hesteliv, uavhengig om man har baller eller ikke. Og nummer to fordi de skal på hengertur sammen i slutten av måneden (vi skal på tann- og kropp-tur til Ellen Schmedling), så da er det en god fordel at de kjenner hverandre. Så da var det bare å "bevæpne" seg med kjørepisken, slippe Isco utpå beitet først, og Abbe etterpå, og myse litt med øynene i frykt for at dette skulle si "kablam!". Jeg var kanskje litt strategisk i valget mitt av tidspunkt, for møtet var avtalt til klokka frokost. Og jeg vet jo at begge to, særlig den minste, er greit glad i gress. Og begge to var sultne etter natta. 

Jeg slapp Abbe ut til Isco, ba han pent om å oppføre seg, og da han innså at det stod en ponni på beitet, tuslet han bort for å undersøke hva dette var. Det aller første møtet mellom de to gutta var faktisk så dramatisk som dette: 

Det var ikke noe dramatikk i det heletatt. Et par frambein fra Abbe, noen hvin fra Isco, og en liten seanse som jeg ikke helt klarte å lese tydelig. Abbe snuste på Isco, og endte med å knele bak han, samtidig som han nappa han i bakbeinet. Og Isco holdt på å velte seg over med bakparten på halsen til Abbe. Og slik stod de sikkert 10-15 sekunder. Ikke noe stress eller kamp eller gnisninger, bare enighet om at de begge to skulle se litt snåle ut :p Også reiste de seg opp og fortsatte og gresse, sånn passe uinteresserte i hverandre. 

De ble stående en time sammen uten det minste problem. Jeg tok først ut Isco fra beitet ettersom han skulle gresse litt mindre enn Abbe, og å ta ut Isco uten Abbe var også helt, helt uproblematisk. Abbe stod bare igjen og fortsatte og gresse. Isco var litt fornærma da han ble satt tilbake til Bobbie som lykkelig uvitende stod og gomlet halm. Fra gress til halm, liksom. Da jeg tok inn Abbe en halvtime seinere kom det et supervrinsk fra andre siden av stallen. Det var Isco som så kompisen sin =D 

Alt i alt kan jeg slå fast et veldig vellykket første møte, og jeg er helt sikker på at det blir flere! 

Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) 

Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D 

​Livet smiler!