Heldigvis har ting bedret seg med Bobbie, så første del av økta gikk ganske greit. Hun var litt våken, men ikke verre enn at vi hadde en ok dialog. Så kom galoppen, og jeg skulle ikke mer enn rekke å tenke "ga...", så var hun antent til tusen. Egentlig så er det litt rart, for når hun er så rolig i utgangspunktet, så pleier hun å være ganske grei også i galoppen, men ikke denne dagen. Resultatet ble at vi alldeles ikke fikk vist hva vi egentlig kan i galopparbeidet, men så fikk vi da forsøkt oss på litt alternative skoler over jorden. Dog, la oss ta det fra begynnelsen.

Vi fikk jobbet litt i skritt til å begynne med, med fokus på sits, halvparader som går igjennom og samling. Ekstra morsomt var den "nye" øvelsen vi fikk av Michelle, hvor vi skrittet frem, samlet opp, overgang til holdt, vektforskyving bakover (mot skoleparaden) også ta Bobbie opp i skritt fra det samlede holdtet. Enkelt - nix, og særlig ikke når Bobbie gjør litt mer enn hva kroppen enda evner, men absolutt en kjekk øvelse som vi tar med oss videre!

I traven fikk vi gå igjennom det som er vanskeligst for oss, nemlig de diagonale traversene, samt vendingene. Også renversen i trav, da. At det skal være så vanskelig å sitte rett i renvers! Fysj.

Så kom galoppen da. Det er ikke så mye å si annet enn at Damen eksploderte. Det virker som om hun har en eller annen foreløpig uviss grunn for å være litt eksplosiv, også når jeg da (av - i mine øyne - naturlige årsaker) spenner meg en smule (for å ikke bli katapultert ut i lufta), så blir Damen fornærmet fordi jeg ikke sitter ordentlig, også bukker hun enda mer. Vel - bildene taler nok for seg.

Jeg fikk fattet på venstrehånd, hvor hun hadde en rakettstart, men jeg klarte å roe henne ned i noe som kunne ligne på galopp. Etter en halv volte i noe som kan klassifiseres som galopp, kastet jeg tøylene og hoppet av henne og sa meg fornøyd med resultatet. Jeg kunne nok ikke fått noe bedre resultat enn det jeg fikk der og da.

Snille Maren var på plass og filmet hele timen min. Jeg har klipt sammen en film fra økta, og filmen viser først litt av vårt skrittarbeid, inkludert vår "nye" øvelse med holdt og vekten bakover. Travet vi viser på filmen viser oss ikke fra vår beste side, men det viser veldig ærlig hvor vi (les: jeg) skal utvikle meg videre akkurat nå.

Også er det et lite utvalg av flyforsøkene da. Jeg vil bare si at jeg er stolt over at jeg ikke smakte sanda der, for å sitte på den flyvemaskinen uten annet å holde deg i enn tyngdekraften (rei uten stigbøyler på puta) - det er ikke det enkleste jeg har gjort.

Jeg har valgt å la Michelles kommentarer være med, så gir forhåpentligvis filmen litt mer mening (og ja, hun er dansk, men snakker svensk for at folk skal forstå).

Det jeg er aller mest glad for med tanke på galoppen, det er at jeg turte å fortsette å spørre. Selv om lille MariaFlyFly var såpass "våken" som hun var, så ble det ikke en unnskyldning til å slippe unna. Det er helt greit at hun synes jeg er teit som ikke er i balanse, men vi må altså ha en liten samtale om hvordan det er greit at man sier i fra om det på. Jeg var godt nok skjelven etter økta, men samtidig ordentlig stolt fordi jeg hadde fortsatt å be til jeg faktisk fikk en grei galopp - og ikke pingla ut.

Det ble en litt kjip avslutning på kurset. Jeg hadde så lyst å vise Bobbie fra sin gode side, også i galoppen. Men nå er det litt over en uke siden, og jeg kjenner hvor utrolig mye jeg har vokst på det. I skritt og trav har vi fått masse, masse hjelp, og galoppen klarte jeg å takle bedre enn noen sinne. Jeg blir mindre og mindre redd når hun driver på slik, og kan dermed vise mer ro overfor Bobbie når hun tar av. Det tror jeg kommer oss begge til gode. Men gud skal vite at det koster både fysisk og mentalt å klare og tenke "oooog pust" når du finner deg selv to og en halv meter over bakken, på en meget mobil flyvemaskin.

Kurset ble uansett avsluttet på en fantastisk måte, da den utrolig hyggelige stalleieren kom med en svær kake til oss, full av vaniljekrem, bær og gele. Snakk om luksus!

Takk og takk til Bjørn Åge Lehne og stall Lehne for at vi får ha kursene på et så flott sted, med stall, ridehall og paddock. Vi blir alltid møtt med velvilje og positivitet - det er helt herlig!
Takk til Anna Lene for uvurderlig hjelp med organisering i forkant, under og etter kurset.
Takk til Thea og Silje for hjelp med fôring av Bobbie (og snillinger som møkka for meg - det betyr mer enn man skulle tro!).
Takk til alle kursdeltakerne som deltok med sine fantastiske hester, og herlige humør, som alltid gjør kursene så gode!
Takk til alle teorideltakerne som kom innom og var med og lage den gode stemningen!
Takk til Thea, Maren og Anna Lene for bilder og film av Bobbie og meg.
Takk til Kjetil og Østlendingen som lånte oss mikrofon i et lite kritisk øyeblikk.
Takk til Dolly Dimples som leverte pizza til oss på lørdagskvelden, til tross for at de egentlig ikke leverer der vi var.

Og sist, og størst: Takk til Michelle for fantastisk undervisning, hjelp, pedagogikk, hesteforståelse, menneskeforståelse og engasjement. Du er unik, og vi gleder oss alle til kurset igjen, 19. og 20. juli i Drammen! Forhåpentligvis har flyet landet.

Tanken, håpet, målet, drømmen, det er å få tatt bakkearbeid- og longeprøven under årets Bent-kurs som er om en drøy måned. Da er det greit å ha gått igjennom momentene for Michelle, slik at hun er sikker på at vi er klare, og at jeg er sikker på at vi er klare. Og det er vi - hvis bare Damen klarer å holde seg i skinnet.

Vi startet med en Bobbie som var helt tilstedeværende. Vi fikk gått igjennom alle momentene i bakkearbeidsprøven: skritt frem og ned, samlet, versader frem og ned, samlet, travers frem og ned, samlet, diagonal travers, vending, renvers og den skumle "skoleparaden", som "bare" er at hun skal vise at hun kan ta vekt på bakbeina. Jeg fikk litt korreksjoner på linja mi i den diagonale traversen, men bortsett fra det fikk jeg tommel opp fra Michelle for arbeidet. Heldigvis!

Så var det tid for longeringen. Bobbie kjentes fortsatt rolig og fin ut, så jeg sendte henne ut i longelina og fikk vist skritt med sidebevegelser og samling/økning. Jeg fikk også vist litt trav, før det litt ut av det blå eksploderte for frøken fryd, og da var det lite annet å gjøre enn å gå tett på henne og jobbe henne på en kort-kort longeline. Anna Lene fikk herligheten på film.

Så, for å ta en kort gjennomgang av filmen: Først litt bakkearbeid, så longering i skritt, så Bobbies lille luftige eksplosjon da jeg ba om trav. Prøvde på begge hender, med samme resultat. Jeg fikk henne inn på kort line, og hun travet ganske greit der, om enn noe anspent. Det som skjer bak kameraet (og inni mitt hode) er at jeg tror Bobbie eksploderer fordi neste hest står utenfor og venter. Jeg sier at den gjerne kan få komme inn, men det viser seg at den ikke stod noen hest utenfor og ventet. Så hvorfor eksplosjon? Det er bare Damen.

Neste hest ble allikevel hentet, og Bobbie fant tilbake roen igjen. Jeg kunne dermed slippe henne ut på lengre longeline og vise både versade og travers, samling og økning i trav, samt fatning på begge hender på lang line.

Det er faktisk en ganske stor seier at jeg klarer å komme igjennom til henne når hun flipper slik. Hadde det vært for et år siden ville hele resten av økta vært ødelagt, og jeg hadde bare måtte avslutte, eller kun jobbe henne fra bakken - hvis det i det heletatt hadde vært mulig. Nå klarer hun å komme ut av flippen sin, og tilbake igjen til normalt arbeid. Det er virkelig en stor glede!

Så, til tross for en liten galoppflipp, så kom vi oss helskinnet igjennom alt det vi skulle, og vi fikk tommel opp og masse ros av Michelle. Magefølelse var ordentlig god, også får vi bare håpe at AirBobbie blir lagt igjen hjemme under Bentkurset, men skulle hun mot formodning dukke opp, så vet jeg at vi kan jobbe oss ut av det!

Godfølelse i magen! Følg med for blogg fra time to!

Time nummer to for Michelle rei jeg. Her gikk vi igjen i dypet på sitsen min, og selv om jeg hadde tanker om å vise både det ene og det andre, så fikk Michelle meg tilbake og ned på jorda igjen.

Ingen ting funker dersom sitsen ikke funker!

Så vi nerdet oss inn i sitsen min. Jeg fikk en lyspære tent over hodet hva angår det å faktisk sitte ned på innvendig seteben. Så var det bare det å få det til.

Jeg fikk også kjenne mer på det å være rett, noe man selvsagt tror man er hele tiden - helt til noen påpeker at du ikke er det. Så blir man rettet på, med følelsen om at man da sitter helt og totalt skeivt. Den følelsen består helt til man er så heldig å i etterkant få se noen av de flotte bildene som er tatt mens man rei. Da innser man plutselig at der man følte seg mest skeiv, var der man faktisk var mest rett.

Det er noen utvalgte ting som særlig har festet seg etter økta:

"Flytt utvendig skulder over innvendig seteben." - Jeg lener meg for mye utover.
"Tenk på fienden i midten. Han skal du nå!" - Bevegelsen på volte går innover i volta, jeg må følge med og ikke henge igjen på utsiden.
"Tenk at hesten skal gi din innvendige sjenkel en klem." - For å få korrekt bøyning.
"Utvendig seteben blokkerer utvendig skulder sitt løft." - Jeg sitter på utvendig setebein, ikke innvendig.

Timen ble brukt til mye detaljpirk på sits, så jeg velger å legge ut noen glimt fra økta som snille Thea Kristine Nilsen tok av oss. Skal vi tro bildene jobba vi uhyre masse i trav, og bare litt i skritt, men det var naturlig nok motsatt som var tilfelle. Det er bare mye finere bilder i trav.

Om jeg er stolt? Ja - det er jeg faktisk. Så får jantelov bare være jantelov! Det har skjedd mye i traven til Bobbie den siste tiden, og jeg kjenner at jeg bare storgleder meg til fortsettelsen! Vi begynner å finne mer og mer balanse både i frem og ned og i samlingen. Og samlingen blir stadig bedre. Det er virkelig gøy å kjenne denne utviklingen. Og ekstra gøy var det å ta med Michelles ord hjem igjen og begynne å bearbeide det på egenhånd. Ikke tvil et sekund om at Michelle er unik til å si de tingene man trenger å høre.

Tredje og siste timen for Michelle ble noe mer luftig enn jeg trodde, men heldigvis også med mange gode momenter. Blogg kommer!

Siden det tross alt bare er tre uker siden jeg var forkjøla, synes noen "der oppe" det passet fint å kaste en liten influensa på meg. Da jeg var forkjøla skulle jeg flytte. Nå nærmer vi oss fort årets første Michellekurs. Å være syk passer aldri!

Reiste på jobb fredag og kjente meg litt merkelig. Klarte ikke sette fingeren på det, men dro hjem til Anna Lene for god pizza og tanker om tur med ponniknertene. Jeg orka å pusse over Isco, men kjente at kroppen ikke var med. Turen avlyst, og jeg dro i stallen til Bobbie. Hun kom seg på en liten ridetur, og formen min var fortsatt merkelig. Omtrent som dette:

Og det er vel omtrent den posisjonen jeg tilbragte resten av helgen. Lørdag rakk jeg en liten tur i stallen på formiddagen, men etter å ha kjempet meg ned til banen med Bobbie og gjort et forsøk på en longeøkt med en Bobbie som var minst like tom for energi som meg (sammenheng, mon tro?), så klappet jeg henne etter en galoppfatning på hver hånd, også ga vi oss. Resten av dagen lå jeg strekt ut i sofaen, og der lå jeg også søndag.

Kristin var snill og tok med seg Bobbie på leietur for meg på søndag, mens jeg lå hjemme og fikk sett alle episodene av "Ryttareliten". Mandagen fikk jeg karra meg på jobb, og etter litt pustepause hjemme dro jeg en tur i stallen. Heldigvis ikke for å gjøre noe annet enn å sitte på en stol på utebana og kikke på Anna Lene trene Bobbie fra bakken. Maren hadde møkka boksen min. Fint med gode hjelpere!

Tirsdag holdt jeg på å hoste meg på vranga, så en stalltur var bare uaktuelt. Igjen tok Kristin Bobbie, og jeg fikk brukt tiden hjemme på litt forefallende arbeid som kunne gjøres sittende i sofaen, samt et iherdig forsøk på å mane vekk hosten.

Endelig tid for stall igjen i dag, etter tilnærmet hysteriske abstinenser. Det er ille å bo tre minutter fra stallen, og ikke være i form til å dra dit!

Fikk meg en koselig økt med Bobbie på utebana i dag, med bitt, og avslappa hest i både skritt, trav og galopp. Om vi er så samstemte og enige i veier og alt sånt på den 45*76 meter store utebana vår er nå så, men så lenge hodet er med, så har vi en start! Dog, Bobbie lurte fælt på hva jeg prøvde å lære henne hver gang jeg kneip meg sammen oppå der, så hun stoppet opp, som for å spørre. Prøvde å forklare henne at jeg bare hostet, men tror ikke helt hun skjønte greia. Ikke alltid greit med følsom hest!

Klare for kurs? Så klare som vi kan bli, til tross for forutsetningene. Så lenge jeg blir kvitt hosten så skal jeg klare meg sånn omtrentlig greit, tror jeg. Men morgendagen og fredag byr på særdeles stramt program. Fikse og ordne med det ene og det andre. Uansett hvaslags hump som kommer i veien: sykdom, organiseringsstress - jeg GLEDER meg til kurs!

PS: Fortsatt ledige teoriplasser dersom noen vil hive seg med i siste liten.

Jeg kan vel ikke akkurat si at det gikk helt som planlagt denne utstillinga. Det synes vel kanskje. Først og fremst, takk til Elin Bergendahl Grønås for de tre bildene over, som viser frøken hopp-og-sprett fra en side ikke mange ser henne fra. Heldigvis. Resten av bildene under, er tatt av snille Anna Lene Leganger!

Vel, hvor begynner man? Uoffisiell utstilling på stallen benytter man muligheten til å være med på når det først er. Alltid kjekt med miljøtrening! Bobbie skulle først inn i ringen halv tre, noe som ble utsatt til rundt halv fire, og til tross for at Bobbie gikk ned fra stallen og til parkeringsplassen foran hallen tre ganger, så var hun overraskende rolig. Spesielt siste gangen, når vi visste vi skulle inn, så var hun veldig rolig.

Vi skritta rundt et par runder sammen med de to andre hestene vi var inne med, og Bobbie var helt cool. Så ba dommeren oss om å trave ned langsiden, og det var ikke det at jeg ba om mye, men jeg smattet nok litt for høyt, og Bobbie svarte med å galoppere nedover langsiden. Ikke helt den beste starten.

Raketten var antent. Vi skulle stille opp for dommeren, men det var Bobbie totalt uenig i. Den lille marken ålte seg i alle retninger, stod på to, vifta med bein hit og dit, spant rundt, og gjorde i grunnen alt annet enn å stå stille. Man skulle jo ikke tro hesten var håndtert, ei heller at den hadde vært ute blant andre hester før. Og som vi alle veit, så er jo Bobbie en hest som er særdeles lite håndtert fra bakken (kremt....).

Jeg klarte ikke slutte å le. Jeg lo og lo og lo da vi var ferdige. Den rolige, sindige, i det normale: godt oppdratte, snille ponnikreket mitt. Antagelig presentert som en av de mest uoppdragne ponnifisene på hele utstillinga. Nå så jeg ikke alle klassene, og mulig det var noen flere som var luftige, men altså de har nok unnskyldningene på lager: Hingst - unghest - første gang ute på tur, og så videre.

Hva hadde jeg? Hoppe på straks åtte (!!) år, hjemme i sitt eget ridehus. Man skulle jo tro hun var en uhåndtert liten fjert.

Jeg måtte igjen le da dommeren startet med å presentere welsh cob-rasen for publikum før vi skulle få poengene våre. «Waliserne er kjente for å ønske hester med temperament...» startet hun med. Man kan jo ikke annet enn å flire. Bobbie fikk følgende karakterer, og merk - ingen kommentar på ustabil villponni (det er jo i grunnen en seier i seg selv):

Rasetype og preg - 7: Hoppe av bra type.
Kroppsbygning og muskulatur - 8: Sterkt og godt muskelsatt. Velformet hals og god muskelsatt overlinje.
Beinkvalitet, beinstilling - 6:
    Forbein: Noe umarkerte ledd, sabelbeint.
    Bakbein: Gode vinkler bak.
Bevegelse - 7:
    Skritt: Trang frambeindsføring
    Trav: Taktfast trav, men mangler løft
Helhetsinntrykk: 7

Det blei mumlet i kulissene at det var veldig strengt dømt, og jeg er nok ikke helt fornøyd med (eller forstår) alle karakterene, men hey! Jeg minner om første setning i mønstringsboka: «Korrekt mønstring er viktig for at dommeren skal få et best mulig inntrykk av hesten.»

Jeg skal vel kanskje ikke påstå at vi viste vår mest presentable side, men så kan du jo også si at jeg ikke helt visste at vi hadde denne siden. En del av den har jeg jo sett før, men sjeldent at jeg får se så mye. Men da har vi jo prøvd det og! Og om ikke annet, så er vi jo veldig fornøyde med den åtteren!

Og i det vi skulle liste oss ut etter vi hadde fått den grønne sløyfa vår - tror du ikke vi blei tvunget ut på en æresrunde? Jeg hadde av naturlige, forhåpentligvis forståelige, årsaker ikke så veldig lyst til å fly mer rundt med ponnitrollet i trav, men æresrunde krevde publikum, så da var det bare å ta beina fatt. Og hva skjer der? Joda, Bobbie løper ved siden av meg, som den største selvfølge, med beina planta pent og taktfast i bakken, myk og svevende. Hvorfor starta vi ikke bare med æresrunden? Vi får gjøre det neste gang!

Men så har vi da opplevd dette også! Jeg vet at Bobbie har vært slik før på utstilling, men det er tre år siden sist hun blei stilt. Man skulle da tro at Damen var blitt litt mer voksen siden da, men den gang ei. Om ikke annet, så har vi vel gjort oss bemerket i utstillingsringen. All PR er god PR - er det ikke det, de sier?

En ytterst interessant opplevelse, og kommentarene på facebook i etterkant har vært artige. Det var ei som spurte hvordan det gikk med oss, og svarene har blant annet vært at: "Begge to overlevde, samt både publikum og dommeren ;)" og "Tipper hun bare skulle vært snill og la dommeren få se henne fra alle (!!) kanter og vinkler;-)".

Man kan heldigvis ikke annet enn å le!

Planen var klar. En relativt grei rideøkt på torsdag, med bitt for første gang på en måneds tid. Bobbie gikk bra, og travet var så artig å ri at jeg måtte tvinge meg selv til å slutte. Fredag fikk Bobbie fri, og da var det igjen tid for en rideøkt i dag. Trodde jeg.

Vi tok følge med venninne Lyra, og da vi kom ned i hallen viste det seg at han som jobber med å skifte nedre del av vantet var i full gang med jobbing. Litt miljøtrening er alltid fint, og det var da ingen grunn til at Bobbie skulle reagere noe særlig på han. Trodde jeg.

Jeg startet å jobbe henne fra bakken, stillestående, og hun var overraskende lydhør og stillestående, omgivelsene tatt i betraktning. En hest ble longert samtidig, Lyra tok litt av på grunn av snekkermannen, og snekkermannen banket og dunket, mens Bobbie stod overraskende rolig.

Vi startet et avslappet arbeid i versader og travers på ene hånda, skiftet over til andre hånda, og i det jeg skulle over i travers, så var det som om noen skulle ha strømstukket Bobbie. Hun var plutselig, helt ut av det blå, helt og totalt livredd for pisken. Hun løp som en tulling rundt og rundt meg, og prøvde jeg bare så mye som å løfte hånda mi, så spant hun rundt, blåste i nesa, livredd for pisken. Jeg stoppet henne, hun blåste i nesa, stod med strakt hals og var tydelig redd. Jeg prøvde å forsiktig holde fram hånda mi, til et nytt snøft og en pinnestiv Bobbie som rygget vekk fra meg.

Pisken kastet jeg fra meg og prøvde bare å løfte hånda mi mot henne. Samme reaksjon. Hun spant rundt meg og bukka og styra. Ikke snakk om at jeg fikk lov å nærme meg henne på noen som helst måte, jeg var livsfarlig. Av en eller annen grunn. Og samtidig virket det som om hun var plaget med noe på bakbeina, så hun sparka og smalt i sanda. Nå har hun riktignok gått med to manstrikker i hovskjegget på bakbeina på grunn av noen sår, men disse plaget henne da vitterlig ikke et sekund på torsdag. Så ikke veit jeg hva som fikk hun til å sprette sånn.

Jeg brukte nærmere fem minutter på å få lov å ta henne på halsen igjen, men fikk etterhvert lov å klø henne på begge sider, om enn noe skepsis å finne fortsatt. Etter litt godsnakking og noen godbiter kunne jeg hente pisken igjen, og vi kunne ta opp arbeidet som normalt. Selv om ridningen dog ble lagt på hylla. Trenger ikke risikere livet akkurat.

Fra bakken og for hånd var hun etterhvert helt seg selv igjen, og jeg dristet meg mot slutten av økta til å sette meg opp på henne barbak, og skritte henne to runder i hallen. Hun var helt seg selv, med nesa i bakken selv om det fortsatt hamret og banket.

Hun fikk etterpå gå litt løs, og jeg tok henne med opp til han skumle snekkeren og alle tingene hans. Hun fikk tusle litt rundt der, og brukte ikke lang tid på å bli husvarm.

Bobbie fant etterhvert roen, så i det vi skulle ut av hallen ga Kristin meg bein opp på Bobbie, og vi stod en liten stund ved snekkermannen og kikket, før vi rei i halsring ned til utgangen.

Aldri om jeg har opplevd Bobbie slik før. Om det rett og slett ble overload av inntrykk eller om hun trodde det var jeg som lagde hammersmella og blei urolig av det, eller hva det var som gjorde at hun plutselig blei livredd meg, det aner jeg ikke. Vi måtte bare fleipe med det og si at det var nok helt sikkert fordi jeg slår henne så masse med pisken at hun flippet og plutselig var så redd den. Hadde en fremmed person kommet inn akkurat da, kunne det jo vitterlig sett slik ut.

Den planlagte rideøkta mi blei det med andre ord ingen verdens ting av. Vi fikk en haltende bakkearbeidsøkt istedet, men etter litt kos og litt klø, så blei avslutninga på økta veldig, veldig god allikevel.

Så uansett hvor mye jeg skulle ønske og ville og hadde lyst, så gjelder det å være tilstede i nuet og gripe sjansen som byr seg. Det kan gi utrolig mange gode opplevelser det også!

Jeg har jo som nevnt tidligere flyttet litt nærmere stallen. Litt over tre kilometer er det til stallen nå, og tre kilometer høres jo veldig overkommelig ut. Spesielt på sykkel!

Ikke har jeg sykla på over seks år, men man glemmer jo aldri hvordan det er å sykle, sant? Det er jo greit, men å skru sammen denne sykkelen da. Ja, for det var faktisk slik det føltes da jeg kjekt nok i sykkelbutikken takket nei til å stå i kø for at verkstedet skulle montere på skjermene. Det skulle jeg da vel klare selv! Eplekjekk som jeg var.

Klar for min første sykkeltur til stallen, men skjermene måtte monteres på. I pakka jeg hadde kjøpt ligger to skjermer, tre dingser i plast, en dings i metall, fem skruer av ulik lengde, to muttere, fire skiver og to små dingser med hull, en firkanta og en rund. Det sier jo seg selv at dette ikke vil gå bra. Jeg skal montere TO skjermer, og det er FEM skruer med? Og hvilken av de skruene skulle jeg nå bruke?

Jeg plukket ut to som så fine ut, brukte de, og skrudde i vei. Skjermene sitter faktisk på de, og de satt på hele veien opp til stallen hvor jeg hadde planlagt å stramme dem (det glemte jeg).

Men turen til stallen fortjener i seg selv en liten refleksjon. Jeg tror jeg sykla omtrent 300 meter før beina mine sa tydelig i fra at dette var aktivitet de alldeles ikke var forberedt på. Nå skal det sies at det kun er oppoverbakker fra meg og til stallen (selv om mamma mente at det ikke var så mye oppover, så mener beina mine noe helt annet, og jeg tror mest på beina mine). Jeg sykla på med godt mot, sendte noen velmente tanker til de som sykler Tour de France, og erkjente etter omtrent 500 meter at det ikke blir meg med det første.

Etter en kilometer jublet jeg over tanken på at 1/3 var unnagjort, og rynket på nesa fordi de siste 2/3 er de bratteste partiene (misforstå meg rett, vi snakker ikke akkurat Mount Everest, men låra mine trodde kanskje det var det). Hvis jeg graver dypt, så finnes det et lite stabeist i meg, så jeg tråkka på, mest på vilje. Etter to kilometer var beina mine gått i koma, så da var det bare å fortsette, for de klagde ikke mer. De hadde resignert og gikk på automatikk. Heldigvis.

Siste bakken gikk i noe lettere gir enn før, men jeg og sykkelen kravlet oss oppover til svingen inn på rettstrekka før stallen. For en befriende følelse å sykle rett frem! Og vips, 200 meter til og jeg var i stallen. I live. Og jeg kunne fortsatt gå! Klokka konkluderte med at jeg hadde brukt 13 minutter. Ikke det at jeg har noe å sammenligne med (tror ikke jeg skal prøve meg med Thor Hushovd f.eks...), men helt på viddene kan jeg da ikke ha vært. Håper jeg?

Etter en liten hvil på benken var jeg fit for fight igjen, og Bobbie og jeg hadde en av våre beste rideøkter på utebana noen sinne. Det var energi i Damen, det var flyt og bare fryd og gammen og sitte på henne. Det må ha vært noe med den følelsen man får når man rir på en helt nyharva bane. Da vil man liksom at det skal være litt pent. Herlig!

Og vips så skulle jeg sykle hjem igjen, og du og du for en følelse. Det trilla jo bare nedover. Svosj, og jeg var hjemme. Glemte å kikke på klokka da jeg kom hjem, men tror jeg brukte litt under ti minutter hjem. Og skjermene hang fortsatt på. Men jeg må huske å få strammet dem.

Moralen er at å sykle hjem er mye lettere enn å sykle til stallen, men så er det veldig morsomt å sykle til stallen når man har en sånn fin hest å sykle til!

Konklusjon: Formen er elendig, men skal bli bedre.

Har du forresten navntips til sykkelen? Kom med dem!
Den må jo ha et navn - sant!

Hun kan vade igjennom vanndammer så store som fy uten problem. Vi har jo hoppa vanngrav på feltrittstrening! Men rennende vann som vi møter ute på tur, da takker frøkna for seg, og går helst hjem. Og det trenger ikke være mye heller.

Jeg hadde lyst på tur, og Bobbie fikk være med i longeline. Jeg har en sånn greie på at jeg alltid har på meg hansker når jeg longerer, men tenkte i dag at "isj, vi skal jo bare på en liten tur, da er det ikke noe fare for brannsår i henda". Jeg tenkte også at jeg droppa å ta med pisken, trenger jo ikke den på tur!

Det skulle vise seg etter omtrent fem minutters gange at jeg egentlig burde hatt begge deler. Men problemet løste seg heldigvis med litt godbiter og tålmodighet. Selv om både hansker og pisk hadde vært godt å ha.

Jeg gikk opp i skogen, og vi kom til en pitteliten bekk som renner over veien. Bobbie og jeg har hatt diskusjoner der før, men hun har alltid hoppa over (går aldri i vannet, men hopper). Sist vi var over der kom vi andre veien, og Birdie var med. Bobbie streika, men da ba jeg bare Birdie og Maren om å gå, og når Bobbie måtte velge mellom en av to onder (hoppe over bekk, eller bli forlatt), så valgte hun å hoppe over bekken. Det som talte i mot meg denne gangen var 1. Ingen hester som med vilje kunne forlate oss. 2. Vi var på vei vekk fra stallen, noe Bobbie var uhyre klar over.

For å gjøre en lang historie kort: Litt steiling, en Bobbie som strener avsted i motsatt retning med meg hengende som et slips etter med spenntak i longelina og febrilsk prøver å holde meg på beina (skulle vært filma...), litt gjørme, noen trær litt uheldig plassert når Bobbien spretter ut på siden, en drøss godbiter og rosende ord, et hopp og katastrofe avverget.

Det høres kanskje ut som om jeg er en grusom hesteeier som tvinger frøken fryd over svære vassfar og dype daler. Du kan jo vurdere selv.

Det ville jo vært trist om ponnien var helt perfekt, så noe må vi jo ha å jobbe med vi også - hihi :D Som ros for vel gjennomført elvehopping fikk Bobbie lov å spise noe kvist og kvast, noe hun egentlig aldri får lov til på tur. Hun fant en grankvist som hun gladelig gomlet i seg.

Resten av turen holdt vi sånn nogen lunde beina på bakken. Særlig da vi møtte på et føll som stod i en innhegning langs veien. Da var det en Dame som blei bratt i nakken, gitt. Hun trenger litt tilvenning av at andre hester kan bevege seg rundt henne uten at hun får helt hetta.

Vi var ute tilsammen rundt halvannen time, det inkludert de ti minuttene vi brukte på å komme over den grusomme, fossende elva, og antagelig ti minutter med identifisering av samtlige bæsjer som lå på vår vei, pluss litt prat med noen folk som vi møtte på tur. Man får nemlig ganske mange koselige kommentarer når man leier hest på tur, fremfor å ri.

Alt i alt, en hyggelig søndagstur for seks bein! Elver med krokofanter skal vi dog bli bedre på.

Med helt strålende vårvær de siste ukene har den lille, beskjedne utebana vår på 40*80 meter tint seg fri for is og tørket opp. Jeg har benytta hver en solstråle til å være ute - litt for å kurere Bobbies spøkelsesfrykt, og litt for å kurere min bompefrykt. Bobbie har en tendens til å sprette litt når hun ser spøkelser, men lykken har vært stor: Spøkelset er ikke sett på lenge!

Vi har hatt flere økter med longering på utebana, også langs med ved den farlige langsiden hvor spøkelset oppholder seg, og det har gått helt fint, både i skritt, trav og galopp. Hurra!

Jeg har hatt en stillestående økt hvor vi jobbet både fra bakken og ryggen, og veldig gøy var det da etter økta å hoppe opp på Bobbie uten utstyr og trave henne ned til porten. Da er det ikke mange spøkelser ute og går, altså!

Det har også vært utrolig mange gode opplevelser med Bobbie løs på utebana. Jeg pleier alltid å ta av henne kapsunen når vi er ferdige med økta, og så lenge det kun har vært gode venner av Bobbie på utebana, så har hun fått gå løs, med overraskende bra fokus på meg. Vi har til og med galoppert både på høyre og venstrehånd mens hun har vært løs, mens andre hester har vært på banen, og hun har fortsatt fulgt meg.

Her om dagen var hun faktisk så "på" at hun frivillig travet og galopperte etter meg, noe hun veldig sjeldent gjør. Kan i grunnen ikke huske om hun har gjort det før. Som regel pleier hun bare å skritte, uten helt å forstå hvorfor hun må gå noe fortere enn det.

Så alt i alt: Veldig mange GODE opplevelser på utebana, noe som har vært veldig deilig.

Men vi har selvsagt også tilbakeslagene. Selv om jeg egentlig ikke klarer å se på det som et tilbakeslag. Det var på tirsdag, da vi var på utebana for å ri. Det var tre andre hester på bana, som straks var ferdige med økta, og jeg så for meg at Bobbie kom til å si i fra hva hun synes når de tre gikk. Først gikk den ene, og Bobbie brydde seg overraskende lite. Så gikk de to andre samtidig, og selv om hun kikka litt, så var hun overraskende rolig. Vi hadde fint og rolig både skritt og trav-arbeid, før plutselig tre stykker kom gående igjennom skogen. Da flippet frøken Fryd. Bakover, framover, hit og dit, men jeg holdt meg på. Etter åtte og en halv spirrevipp på snei fra Frøken Fryd, forsvant de tre hestene opp mot stallen, uten at det gjorde det noe bedre. Vi fikk etter hvert roet noe ned, og jeg måtte, for min egen del, ha et par steg i trav, men Bobbie mente galopp. Ikke for det, den galoppen var noe av det bedre vi har hatt noen gang med tanke på takt og samling, men den avslappa overlinja var vel noe fraværende. Stilling og bøyning like så.

Bobbie var høyeksplosiv, bukka et par ganger, prøvde å fly ned langsiden et par ganger, hvorpå en nesten var vellykket, men det som imponerte meg mest var meg selv. Jeg holdt meg overraskende rolig, var for første gang ikke helt anspent selv om Bobbie var spent som en felestreng, og klarte å be på nytt og på nytt om trav, selv om jeg visste at jeg ville få galopp, og at hun ville prøve å stikke i samme hjørne. Resultatet ble etter en god del om-og-men (hvor jeg synes jeg var tøff!) en Bobbie som kunne trave tilnærmet avslappet i fire-fem steg, også ga jeg meg.

Det var alldeles ikke en artig Bobbie å ha med å gjøre, for hun er ikke kul når hun er i det bumpe-humøret sitt, men samtidig har jeg aldri følt meg så trygg på henne når hun spretter, som jeg gjorde da. Og da er det også lettere å la hun sprette, også forsøke å fortsette med det jeg egentlig prøver å drive med. Vi fikk uansett en fin ende på det, og jeg skal ærlig innrømme at å bli gått fra tre ganger av forskjellige hester forståelig nok er sterk kost for fine frøkner med spøkelser bak øra. Så egentlig så er jeg stolt. Stolt av Bobbie som to av tre ganger taklet relativt fint å bli gått i fra, og stolt av meg selv som for første gang følte et snev av avslappethet, selv på en bompende Bobs.

Og at vi de to siste dagene plutselig har sett hull på skoleparadeboblen har jo bare vært fantastisk. Overraskende nok på venstre hånd, men desto mer spennende.

Så selv om ridningen ikke er like spot on utendørs som innendørs, så gir det oss veldig mye mentalt. Jeg skal jo ikke ha et ponnitroll som ikke kan ris ute - så enkelt er det.

Og kikker jeg et lite stykke tilbake, så har vi faktisk kommet oss et langt stykke på vei i forhold til hvor vi har vært når det kommer til ridning utendørs. Så selv om vi har gått noen steg frem, noen små tilbake og noen frem igjen, så er jeg superfornøyd med frøken flippflopp - og meg selv! Ordentlig god vårfølelse :)