Vi var litt tidlig på plass, og jeg hadde to hester som fikk store øyne da de kom inn i hallen. Den så alldeles ikke ut som den pleier å gjøre. Det morsomme var at av alt det skumle som var der inne (vi snakker presenningtunnel, tønner, kjegler, hinder, presenning på bakken osv.), så var det den leopardfarga paraplyen både Isco og Bobbie synes var mest skummel av alt. Jeg hadde egentlig dagens seier i lomma allerede et minutt etter vi hadde kommet inn i ridehallen, for selv om både Isco og Bobbie synes paraplyen var den skumleste av alt, gikk de begge to rett bort til den og snusa på den. Isco både dytta og gravde litt på den også. 

Bare det at de begge to var så klare på at de selv ville bort å undersøke det farligste var en fjær i hatten til meg selv. Hver gang de ser noe de mener er farlig ute, så får de beskjed av meg at de skal bort å se på det. Det har begynt å sette seg såpass hos dem begge to at når de nå ser noe de mener er farlig, så går de bort til det av seg selv. De begynner å få den tilliten til meg på at jeg ikke ville sendt dem bort til noe som faktisk er farlig, og det er veldig gøy! Jeg smilte fornøyd etter at Isco og Bobbie hadde sjekka ut paraplyen og godkjent at den ikke var hestespisende. Da var det bare å kikke litt rundt på de andre hindringene, og begge to gikk greit gjennom det meste. 

Vi var mange som samlet oss nede i hallen, og vi fikk gjennomgått løypa av dommer Bjørn. Stalleier Pernille var første ut gjennom løypa, og vi kom ikke så langt etterpå. Bobbie var først ut, og vi startet med første hinder som var to hinderstøtter med tråd imellom, som en grind. Vi skulle åpne tråden og ri gjennom og lukke tråden igjen. Det hadde ikke falt meg inn at det skulle være en vanskelig øvelse, men Bobbie fikk for seg at tråden var strømtråd, så hun skulle på ingen måte i nærheten av den! Den øvelsen gikk ikke så bra, kan vi si, men jeg kan heller ikke være sinna på Bobbie fordi hun er redd strømtråd. Hadde det vært en vanlig grind vi skulle gjennom, så er jeg sikker på at vi hadde klart det helt fint. 

Neste øvelse var bare å trave jevnt ned til andre enden av hallen før vi skulle gå over "bru". Det vil si, en pall vi har fått snekret hel. Den er litt liten, men Bobbie har gått på den før, dog aldri med meg på ryggen. Hun tok litt fart i det vi var på vei over, men hun gikk fint over, og vi kom oss trygt ned på andre siden.

Så skulle vi stå stille i 10 sekunder. Bobbie skjønte ikke helt hvorfor, men hun stod nesten helt stille hele perioden.

Så var det kjettingens tur - fra en tønne til den andre tønna. Hadde jeg tenkt meg litt om hadde jeg nok vært litt mer nervøs for akkurat denne oppgaven, for Bobbie er jo ikke akkurat veldig glad i ting som klirrer (dombjeller er hun livredd for). Heldigvis tenkte jeg meg ikke om, så også denne oppgaven gikk ganske fint!

Rygging i vinkel var jeg veldig spent på. Vi har trent en del på rygging i det siste, men ikke vinkelrygging - i hvert fall ikke intendert vinkelrygging. Men på en eller annen måte bestod Bobbie denne oppgaven med glans.

Så jogget vi oss over noen bommer i trav før vi snudde nesa tilbake igjen for å sprette over et lite hinder. Den bekymret jeg meg ikke så mye over akkurat. Høyden var akkurat passe Bobbie (og Ragnhild)-høyde!

Vi nærmet oss slutten, men vi hadde noen øvelser igjen før vi var i mål. Først skulle vi gjennom presenningtunnelen. Nå hadde jeg riktignok juksa litt og gått under et par ganger fra bakken først, men Bobbie brydde seg allikevel ikke så mye om den.

Kanskje var jeg litt optimistisk da jeg tenkte at vi kunne ta presenningen som lå på bakken i trav, men jeg ga det et forsøk, travet i mot den, og Bobbie leet ikke på et øre da vi travet over. 

Videre i trav gikk det, i sikksakk mellom kjegler. Trangt nok å ta det i trav kjente jeg, men med litt "ratting" så fikk vi det til på et vis. 

På vei mot siste hindring: Paraplyridning! Den farlige leopardparaplyen ble løftet opp til meg, og Bobbie og jeg kunne vandre en runde med paraplyen over hodet. Null problem! ​

Alt i alt en super runde med Bobbie! Hun var helt topp på alle utfordringer jeg stilte henne overfor, bortsett fra grinda, men der er hun glatt tilgitt. 

Ei av jentene i stallen fikk holde Bobbie mens jeg skulle gjennom runden med Isco. Bobbie synes det var på grensen til katastrofalt at Isco gikk på andre siden av ridehallen uten henne. Den er tross alt 20 meter bred den ridehallen, så de stod antagelig hvertfall 15 meter fra hverandre! Det var faktisk et under at hun overlevde. Avhengige av hverandre, de to? Neiiida.... 

Mens Bobbie stod og synes synd på seg selv og humret til Isco, var vi klare for action. Samme bane som Bobbie, bare fra bakken med minsten. Klikk på bildene for nærmere beskrivelse :) 

Jeg kunne ikke annet enn å være veldig fornøyd med innsatsen til de to pelsballene. Det er virkelig en god følelse å kjenne at det arbeidet man legger i den daglige dressurtreningen gir positivt utslag også på andre arenaer. Dette er jo aldri noe vi har prøvd oss på før, men vi stikker jo nesa borti alt som er rart og merkelig som vi ramler over. Vi fikk iallefall en bekreftelse på at vi gjør noe riktig! 

Ponniene fikk komme opp i paddocken igjen og fikk et velfortjent måltid med betfiber, mens jeg dro ned i kantina i hallen igjen og fikk meg en velfortjent vaffel! Det ble høytidelig opplesing av poeng, og sannelig viste det seg ikke at Bobbie hadde fått 113 av 120 mulige poeng og vant den uformelle konkurransen! Isco, som ikke helt ble telt med blant de ridende, han kapret enda et poeng mer enn Bobbie, og dro hjem med et bedømmings-skjema med 114 poeng på! Nå synes jeg riktignok dommeren hadde vært rimelig raus med karakterene, men som han sa, så hadde han gitt 10'ere på de øvelsene hvor hestene hadde gjort det de skulle uten å nøle. Og både Bobbie og Isco hadde det på de aller fleste punktene. Flinkeste to små! ♥

Utrolig gøy med en slik dag, og utrolig god miljøtrening for hestene. Det som var ekstra gøy var at vi ble så innmari mange som var med. Alt fra de som driver med dressur, til turryttere, hobbyryttere, sprang og western. En veldig sosial, koselig og uformell sammenkomst som var moro både for tobeint og firbeint. Absolutt noe som frister til gjentakelse! :) 

Det jeg dog har lyst til å gå inn på, og som jeg vet også mange fra kurset hadde lyst at jeg skulle skrive en blogg om er de tre paradene. For dette var temaet i Michelles ene teoritime, og det er et tema som har kommet snikende i teori-bloggene mine de siste årene uten at jeg har vært klar over det selv. Jeg finner selv notater tilbake til Bentkurset i 2013 (!), hvor jeg skrev følgende i bloggen Utdannelsen av hånd og sits: 

- Det er mange som ser på hestebeina som er i lufta, for å vurdere om hesten går fint eller ikke. Det kan brukes som et vurderingsmoment, men desto mer viktig er det å se på beina som settes i bakken: Hvor lander benet, og gjør det nytte for seg der det lander?

I den ene bloggen fra Bentkurset i 2016 er jeg mer inne på temaet, men med visshet om at jeg egentlig ikke forstod det og klarte å fange opp essensen i det: 

"Noe annet Bent satt fingeren på, som festet seg hos meg var at det innvendige bak gjør i lufta er produsert av utvendig bak. Jeg har lenge tenkt på at det er i lufta vi har mulighet til å påvirke beinet i en gitt retning, og det er det jo, men samtidig kan ikke det beinet i lufta gjøre mer enn det beinet i bakken tillater eller underbygger. Interessant tanke!"

Selv i notatene mine fra teorikurset med Christofer snakket vi om parader, og han navnga tre av dem, men ikke før jeg kom hjem igjen og jeg startet å gå igjennom notatene mine klarte jeg å trekke koblingen med at Michelle og Christofer hadde snakket om nøyaktig samme ting. Men det var først da Michelle forklarte greiene at jeg forstod det. Eller følte at jeg fikk fanget tanken litt grundigere enn før. Forstå det skal det vel ta litt tid før jeg klarer sånn helt inn i ryggmargen, men den teoretiske biten tror jeg begynner å sitte. For er det noe som er godt med Michelle, så er det at hun er en racer på å forklare ting slik at det blir forståelig. 

Jeg har alltid hørt at man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin. Derfor ble den ene teoritimen for Michelle særdeles interessant, for her følte jeg virkelig at jeg fikk fanget opp noe som ble min sannhet. Spørsmålet er om jeg klarer å formulere det ut igjen like bra som Michelle forklarte det på teorien. Men jeg gir det et forsøk, mest for å få det enda klarere for meg selv. 

Vi snakket altså om halvparader. Og som et lite sidespor så fikk jeg plutselig forklart enda en av disse "masete mantraene" som man til stadighet hører om, nemlig: "hold armene inntil kroppen!". Man vil jo ikke, og skal jo ikke ha kyllingvinger når man rir. Men hvorfor skal man ha armene inntil kroppen? Fordi når man tar halvparaden, så tar man kroppen og vekten tilbake i hesten, og da følger armene automatisk med. Det er ikke armene/hendene som skal halvparaden, den skal gjøres med hele overkroppen, og armene følger bare automatisk med. I en ideell verden følger også hestens vekt med bakover. Tar armene halvparaden drar vi bare i hestens hode, og det er nyttesløst. Så hele kroppen skal med, både vår egen og hestens. Og plutselig, når jeg hadde en forståelig forklaring på hvorfor, så ble det mye enklere å holde armene inntil kroppen mens jeg rei. Ikke at jeg nå sitter som en prest og aldri glemmer meg mer, men korreksjonen av meg selv kommer mye oftere, og armene får slappe av langs kroppen. Smart!

Vi startet med å gå igjennom hva en halvparade er, og sitatet over er for godt til ikke å utheves. Det er ihvertfall helt sikkert at ikke alle mine halvparader kjennes slik ut :p Men å sikte etter den følelsen er veldig, veldig spennende. Det er også viktig at vi ikke glemmer hva formålet med en halvparade er:

Og for å konkretisere hvilke problemer vi kan støte på, og hvilke løsninger vi har på problemene, så har vi valgt å gi halvparadene navn.
• 1/8 parade - Denne halvparaden sjekker at alt er bra, at alt er som det skal og at det føles godt. 
• 1/4 parade - Dette er den løsgjørende halvparaden hvor vi lukker innvendig hånd og kjenner at hesten søker ut til utvendig tøyle.
• Halvparaden er der vi kjenner at vi kan få hesten tilbake i balanse. 
• 3/4 parade - En korrigerende parade som bremser hesten ned. Vi tar tempo så langt ned at motstanden forsvinner. Deretter tar vi en halvparade og får hesten tilbake i balanse. 
• 1/1 parade - Et helt holdt. Dette er også en korrigerende parade som bremser hesten ned. Også her er det viktig at halvparaden blir gjennomført etter den hele paraden er tatt, og at hesten blir tatt tilbake i balanse.

Det som er viktig å huske her: De to korrigerende paradene forbereder muligheten for at hesten kan gjennomføre en halvparade. Man lærer ikke hesten noe hvis man bare stopper den, uten å bringe den tilbake i balanse. 

Henger du fortsatt med? Det høres kanskje vanskelig ut, men disse navnene er bare gitt for at vi som ryttere skal skjønne hva som kan gå galt. Dette gir oss en bedre forståelse av situasjonen, og dermed også en bedre mulighet for oss å rette opp i den. Det er egentlig "oppfunnet" for at ridningen skal bli lettere for oss. 

Nå har vi altså fem halvparader, men så har vi også tre ulike parader, som står i motsetning til tre ulike ettergifter.

• 1. ettergivning: Vi starter med den første ettergivningen som er den første "descente". Det er å ri hesten frem og ned, du tenker litt mot versade, tar magen litt fram mot innvendig skulder på hesten, og du rir hesten fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. 
• 1. parade: I motsetning til den første ettergivning har vi den første paraden, som er en parade som tar hesten fra 1. ettergivning og opp i horisontal balanse. Man retter overkroppen litt tilbake og får hesten med seg opp i horisontal balanse.
• 2. ettergivning: Denne ettergivningen blir tatt innenfor hesten som er i den horisontale balansen. Man kommer litt fram i overkroppen (og hendene) og leker med spillet i den horisontale balansen. 
• 2. paraden: Motsvaret til den andre ettergivningen. Man kommer litt tilbake i overkroppen (og hendene) og leker, sammen med andre ettergivning, med spillet i den horisontale balansen. 
Disse to første paradene ligger i hovedsak og jobbes ut i fra vår overkropp. 
• 3. paraden: Her går vi ned i bekkenet i vår egen sits, og dette skal speiles med at hesten tar mer vekt på bakparten. Vi jobber her med hestens bekken og bakbein.
• 3. ettergivning: Når hesten setter seg slik vi ber om, og tar med oss på de bærende bakbeina, så vil den tredje ettergivningen komme av seg selv. Hesten blir lett foran. 

Og mens jeg sitter og skriver dette, så har jeg Bents bok ved siden av meg, og med mine nye notater skjønte jeg plutselig den ene bildeteksten hans på en helt ny måte:

There are three main reactions to the giving hand, but the seat is always the primary aid.
• The stomac is taken forward, the hand is lowered and given forward. The horse stretches forward-down, swinging with its hind foot more forward (active).
• The seat stays in the middle position while the hand is giving. This leads to a basic lightness. All halts should come from lightness and return to lightness.
• Guérnière's famous "descente des mains" can prove if the horse is really collected and carries the rider on its chest with the shoulders and neck carried from behind.

Denne bildeteksten fikk jeg plutselig en helt ny forståelse for! Genialt. For ikke å snakke om at jeg nå plutselig så sammenhengen mellom dette, og det vi før har snakket om som vi har kalt det åpne, det nøytrale og det lukkede sete. Kjære vene, nå ramler det jo tanker ned i hodet på meg i skytteltrafikk her! Hadde jeg orket hadde jeg hoppet opp i sofaen og ropt "Eureka!". 

Alt dette og alle disse tankene, bare fordi Michelle ga en teoritime om det, og hadde fokus på det under kurshelga. Henger du fortsatt med i bloggen? Isåfall skal jeg gjøre mitt beste for å få hjernen din til å snurre enda litt mer, for noe vi virkelig fikk brynet de små grå på var når disse paradene skulle tas. For det er jo selvsagt ikke tilfeldig. 

​Hos de fleste hester er det nemlig slik at det er et bakben som bærer mer, og som griper bedre fram enn det andre bakbeinet. Start med å finne ut hvilket bakbein dette er. Gjøres enklest i fra bakken, sånn at vi faktisk kan se det. Med visshet om hvilket ben som er det sterkeste/svakeste, så skal vi når vi rir tenke at paraden vi skal ta i overkroppen skal tas i retning med overkroppen mot det bakbein som bærer mest. Den burde være grei å følge med på. Men så kom det som ble vanskelig å henge med på, fordi innfallsvinkelen kan være så mangt. Michelle har valgt den innfallsvinkelen som Bent forklarer, og jeg er helt sikker på at det kommer flere blogger fra meg senere som sikkert kan forklare dette mye, mye bedre. Bær derfor over meg på at dette er et forsøk på å forklare noe jeg ikke helt har styr på selv enda, men jeg tror dette skal være sånn omtrent riktig: 

• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep tråkker fram. 
Eller sett på en annen måte (men som gir akkurat samme resultat): 
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep tråkker fram.

Hvilken av disse to måtene man velger å vinkle det på spiller ingen rolle, for begge to gir samme resultat. Spørsmålet er bare hvor det er enklest for min hjerne å forstå det. For meg er den siste absolutt det enkleste å forstå og gjennomføre i praksis. Blir jeg med det korte bakbeinet fram, så må jeg også sitte tilbake igjen når det lange bakbeinet går fram for å klare å bli med det korte fram igjen i neste steg. Reaksjonen i vår kropp på de to setningene er lik, men spørsmålet er bare hvilken måte det er enklest for deg å tenke på. 

Hvorfor er dette så viktig? Jo, det har med at vi ønsker å få et jevnt steg fram i hestens bakbein. Ved å hjelpe til med balansen på denne måten, så bidrar vi til å hjelpe med å forbedre det svake bakbeinet, eller sett på en annen måte: Vi sitter iallefall ikke i mot, eller gjør det vanskelig for det svake bakbeinet å svinge bedre fram. 

Praktisk eksempel: Hvis jeg har en hest som har et kort steg på venstre bak, så vil jeg ta overkroppen min framover i det venstre bak er i lufta, også vil jeg ta overkroppen min tilbake i det venstre bak er i bakken (som også kan sies som at høyre bak er i lufta). 

Og bare sånn at det er sagt, så er det ikke snakk om at man skal sitte som en vippe på toppen av hesten og vingle fram og tilbake som et tre i vinden. Dette er bare enda en konkretisering og bevisstgjøring av hva vi gjør, ikke gjør, antagelig gjør for mye av og hva vi bør gjøre. Alt handler bare om at vi som ryttere klarer å identifisere hva det er vi driver med, og deretter ha noen verktøy å bruke for å håndtere utfordringene vi kommer oppi. 

Denne måten å tenke på bruker vi i den første og den andre paraden. Den tredje paraden handler om at vi legger ekstra vekt på det stående bakben, og her hadde hjernen min kokt over, så da gikk hånda mi i skrivestreik. Michelle avsluttet også teorien uten å gå så veldig dypt inn på den tredje paraden, og det kjentes absolutt greit ut for oss alle. Vi så ut som en gjeng kokte geleklumper som lurte på hva som egentlig hadde truffet oss. På en måte følte vi oss veldig mye klokere, og på en annen måte sleit vi med å forklare hva vi egentlig hadde hørt, og vår egen forståelse av det.

Da Eli og jeg satte oss ned og studerte en av de ridende måtte vi bare slutte å snakke med hverandre, for vi hadde helt ulik oppfatning av hvordan det var enklest for oss å forstå dette. 

Og for å legge en ekstra dimensjon på det hele, så beskriver altså Bent dette på bakben som går fram. Men det som egentlig er av interesse, og som er viktig, er at vi ved å jobbe med det bakbein som er i luften, så legger vi vekt/tar vekk vekt fra det bakbeinet som er i bakken. Det vil si at vi er med å påvirke hvordan beinet i bakken jobber. For det bakbeinet som er i luften, det produserer ingen ting, det er det beinet i bakken som gjør. Så det vil altså si at det finnes en måte til å tenke på (som jeg har klart å tenke ut helt selv, etter å ha sittet på stuegulvet og gynget fram og tilbake):

Du kan også si (hvis det føles enklere for deg):
• Du som rytter skal gå tilbake i overkroppen når det bakbenet med minst framgrep er i bakken.
eller:
• Du som rytter skal gå fram i overkroppen når det bakbenet med størst framgrep er i bakken.

Men akkurat dette med vekt på bakbein, samling, og å gå dypere inn i den 3. paraden ogsånn, det tar vi en annen gang, for det ble bare litt for mye. Velger også glatt å overse det faktum at jeg ikke helt har fanget det poenget med hvordan det bærende og det løftede bakbein henger sammen. Jeg skjønner jo den elementære teorien at når et bein løftes så bærer det andre, men jeg har ikke helt fanget sammenhengen mellom løft og bær og fram og tilbake og bakbein fram og frambein bak og, og, og... Jeg lar det glatt ligge med god samvittighet! Man forstår ting når det er tid for det, og når man er klar for det og når man er der selv i ridningen sin, mener jeg å ha lest et sted :p 

Forvirra? Ikke tro at vi på kurset ikke gikk rundt glødende i toppen. Dette var heavy stuff! For meg har det dog vært en befrielse å få skrevet ned dette slik at jeg kan lese det om og om og om igjen. Jeg har fått rydda opp hodet mitt, satt det i mitt eget system, og nå tror jeg at så lenge jeg holder fast på mitt mantra som er "fram i overkroppen når kort bakbein går fram", så skal jeg klare å få litt mer praktisk kjøtt på beinet rundt dette temaet etterhvert. 

Og når jeg fikk så mye ut av bare en liten teoritime, tenk bare på alt som er blitt sagt gjennom et helt tredagerskurs! Proppfull hjerne much. Takk og lov for videofilming av timene slik at jeg kan snike meg tilbake og høre de kloke tingene som er sagt. 

Etter kurset ble det nesten umiddelbart bestemt datoer for Michellekurs i Hamar 2018, og foreløpig kan det se ut som om det blir to av dem. Ønsket om langkurs på begge kurs er ytret, så det spørs om det ikke blir det. En herlig gjeng med folk som var med på kurset, og som også er med til neste år. Ofte er jeg litt tung og sliten etter et kurs, og særlig langkurs, men denne gangen var det som om jeg fløy på vinger. Faktisk slik at jeg lurer på om jeg skal ha Bobbie hjemme på flere kurs og bare ri hjemme hvis jeg får det til i praksis. Ikke fordi hun ikke kan reise, men fordi det virkelig letter hjernevirksomheten min. Det er en ting mindre å passe på. Trenger ikke tenke på fôr, pakking, lure på om hun har nok vann, om hun har velta vannbøtta, osv. osv. Det var bare å ri og sette henne ut igjen til Isco også full konsentrasjon på de andre kursdeltakerne og andre ting en kursarrangør må ta seg av. Jeg får vurdere det til neste år! Men sett av datoene 27. - 29. april og 5. - 7. oktober 2018. Da blir det superkurs på Hamar igjen, med full hjerneoppfylling! Vi gleder oss!