Jeg hadde virkelig ikke lyst å trene hestene forrige fredag før jeg skulle på jobb. Ikke visste jeg hva jeg ville gjøre med Bobbie, men siden jeg skulle vekk store deler av lørdagen følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg ombestemte meg omtrent 14 ganger før jeg av alle ting endte opp med å tenke at jeg ville jobbe henne for hånd på utebana, sånn av alle ting. Har nesten ikke gjort det siden Michellekurset, men fikk et innfall, selv om jeg angret to ganger på vei ned til ridebana. Bestemte meg også for å være ute, da det var så nydelig vær, så jeg kunne bare ikke være inne.

Vel nede på utebana stilte jeg meg som vanlig opp foran henne og flyttet litt boger fram og tilbake. Jobbet litt med tanken på vektflytting bakover, men i små, små mengder. Less is more. Begge hender ble unnagjort, og jeg flyttet meg fra groundworkposisjon til handwork. Prøvde å "danse" litt med Bobbie også her, og hun var helt med. Mistet henne litt i det hun skulle strekke seg fram og ned igjen etter en liten samling, så snudde meg litt sidelengs mot henne, trakk meg tilbake og inviterte henne til å bli med meg fram og ned. Samtidig la jeg til pisken i sjenkelleiet på innvendig side for å få hun til å runde seg fram og rundt innvending sjenkel. 

Hun misforstod meg litt grunnet pisken, så i stedet for å bli med meg fram, samlet hun seg. Men takket være den innvendige sjenkelen hadde hun med seg fram-tanken i samlingen, og resultatet ble et perfekt skoleholdt.

Slik som man seg på bilder av de proffe. Og hun holdt det som om det var den letteste tingen i verden. Siden hun klarte å holde det noen sekunder fikk jeg tid til å nyte synet av min perfekte ponni (jeg rakk til og med å tenke «rekker jeg å ta opp mobilen å ta bilde av dette», samt konkludere med at det ville jeg nok ikke rekke...). Hodet var lett foran loddplan med en framoverfølelse i hånden. En hvelvet nakke med strekt overlinje og forkortet underlinje. En manke som kom opp, en brystkasse som løftes. Det venstre frambeinet i bakken, det høyre pent bøyd i en rolig posisjon. Magemuskler som jobber intenst og en overlinje over ryggen som strekkes som resultat av dette. En halerot som senkes, et bekken som vinkles og samtlige ledd i bakbeina som hvert og ett tok sin del av vekten. Rett og slett et perfekt skoleholdt. 

Lite annet var det å gjøre enn å rose herifra til himmelen, ta av hodelaget og "call it a day". Bobbie og jeg brukte det neste kvarteret på å tusle rundt på bana, nyte sola, klø rompe og plukke og spise litt blader (jeg plukket, Bobbie spiste, ikke motsatt). 

​Tankene som har kommet i etterkant har vært mange. Først kom tanken om at jeg aldri kom til å tørre og jobbe henne for hånd igjen for jeg har så lyst å sutte på denne karamellen så lenge jeg bare kan. Det la jeg heldigvis fort fra meg. Og selv om ikke jeg har hatt samme perfekte skoleparade igjen senere, så er det som om det har skjedd en forandring i Bobbie, og hennes tilnærming til skoleparaden er i mye større grad med ettergivende bakbein. Det virker som om hun (jeg?) forstår mer. 

Det som også slo meg var tanken om hvor enkelt det både kjentes og så ut når Bobbie gjorde det riktig. Noe som igjen setter meg på tanken at ikke noe av dette vi gjør med hesten verken kan eller bør tvinges fram. Alt kommer når to sjeler vil hva to kropper kan. ​​

Har så mye jeg skulle ha blogget om, men det får bli noen små drypp innimellom. Som for eksempel når man tar med lille Isco-knert ned i hallen etter tre dager med fri. 

Torsdag var Bobbie og Isco på den årlige Ellen-turen, hvor begge to fikk både tannsjekk og kroppssjekk, og begge to fikk tommel opp. Fredag og lørdag stakk jeg av til Oslo Horse Show en liten tur og har hatt to supre dager! Ponni 1 og 2 hadde dermed fri disse to dagene. I dag var jeg tilbake igjen i egen hesteluft, og Bobbie fikk tusle seg på tur i det fine høstværet, mens Isco skulle få seg en tøy-og-bøy-økt i hallen. Og det gjennomførte han med glans. 

Vi jobber litt med å jobbe oss igjennom signaler fra bakken, for det er ikke så lett å bruke akkurat de samme signalene på en stor hest som på en sånn liten knert. Også har vi prøvd å se litt på traversen, eller, snarere "du kan flytte på rompa di uten å flytte framparten... Jo, det er helt sant, jeg lyver ikke"-øvelsen. Den har sittet veldig langt inne hos Isco, og derfor føles det som et lite innslag av magi når du står ved siden av ponnien og surrer med tøyler (som er litt lange) og pisk i alle himmelretningen for å prøve og få kontroll, og ponnien vagger litt spørrende på rompa før han bestemt tar et steg inn. 

Det var som om han sa "se hva jeg kan, jeg skjønner hva du mener!" Jeg ble helt perpleks og spurte han om han hadde lyst å vise meg traversen i dag, også ba jeg om den med pisken over rompa. Og som den mest naturlige tingen i verden, så tok Isco rompa inn igjen. Ble noen godbiter på ponnien i dag, ja... :) 

På høyrehånd synes han fortsatt det er litt vanskelig å flytte rompa inn uten å flytte skuldrene inn, men med den prosessen som tydelig har foregått i topplokket på Isco siden sist vi trente, så har jeg absolutt troen på at høyrehånd også kommer sånn helt plutselig.

Siden han så ut til å forstå det så godt på venstrehånd måtte jeg friste lykken og prøve litt i bevegelse, men der er han bare veldig søt, for med en gang jeg tar pisken på utsiden så må han stoppe, snu seg mot den og se hva den gjør der, før han kan reagere. Så flyt har vi fortsatt ikke, men fra å ikke forstå noe som helst til å faktisk ha forstått hva jeg ber om, og så tydelig ha forstått hva jeg ber om, så er vi kommet langt på vei allerede. 

At Iscopisco i tillegg avsluttet økta med å fatte riktig galopp i longen på begge hender satt prikken over i'en på økta. Det har vi nemlig aldri prøvd før, så det kunne vi tydeligvis! 

Disse små, herlige magiske øyeblikkene :) 

For en tid tilbake ble det lagt ut et innlegg på Facebook om et arbeidskjøring- og tømmerkjøringskurs som skulle arrangeres av Hedmark Fjordhestlag på en av nabogårdene. Jeg tente umiddelbart på ideen, men siden Isco ikke har bogtresele, så slo jeg det raskt fra meg. Jeg skreiv en kommentar om at jeg gjerne skulle vært med, men at jeg ikke hadde sele, så det fikk bare være. Kort tid etter fikk jeg svar om at han som eier gården vi skulle være på hadde sele til shettis, så det var bare å komme.

Siden da har det kriblet i magen min, og jeg har gleda meg stort til vi skulle ut og prøve tømmerkjøring med Isco. Ekstra artig ble det da Hanne-Malén bestemte seg for å bli med med Samiro, og Anna Lene ble med som sjåfør, og fikk låne hest, så også hun skulle få prøve seg litt. Vi sendte hestene på hengeren og trilla de fem minuttene det tar bort til nabogården hos Sverre. Der ble vi møtt av både kjente og ukjente, og Isco fikk raskt på seg låneselen, som med noen justeringer passet ypperlig.

Vi startet ballet med å tømmekjøre alle hestene rundt på en liten inngjerding, bare for å sjekke hvordan de var, og at de responderte greit. Det var lagt opp til litt instruksjon, så vi fikk noen kommentarer, og det var ikke vanskelig å skjønne at det Isco og jeg trenger å trene på er rygging. Det kan han enkelt og greit ikke. Men den kommandoen tenker jeg vi skal få inn ganske kjapt med litt repetisjon hjemme. Utover det oppførte han seg eksemplarisk, og tuslet rundt på sine korte bein. 

Som en ekte tømmerhest skal man visst tåle å gå over blikkplater (har jeg aldri tenkt på før), så en blikkplate ble dratt fram, og selv om Isco ikke turte å bli tømmekjørt over blikkplata, så ble han med å gå over den når jeg gikk sammen med han. Han kunne til og med (så vidt det var) stå stille på plata en liten stund. Ganske imponerende å se den ene stødige fjordingen der som ble plassert på plata og stod som en statue mens eieren slo en trekubbe rundt beina på den. Det smalt godt, men fjordingen stod. Forbilde! 

Da alle var godkjente for en tur ut i skogen spente vi for Isco en hjemmesveisa, snerten liten vogn som vi også fikk lov å låne. Den hadde passelig plass til litt mat og diverse ymse som vi skulle bruke i gapahuken under lunsjpausen, så da fikk Isco oppdraget med å være transportponni. Jeg spurte for sikkerhetsskyld om ikke Hanne-Malén ville være med bort med Samiro, for jeg har fortsatt i bakhodet minnene av en Isco som er livredd for å forlate det trygge. Både hun og en nordlandshest slo følge med oss bort til gapahuken. 

Da vi hadde lastet av pikkpakket var det på tide å prøve seg litt i skogen. Og en ting er at ponnien aldri har prøvd dette før, men det har jo heller ikke jeg. Og ingen skal komme her å si at "learning by doing" ikke er effektivt, for det er det. Det tok meg vel omtrent et halvt minutt i skogen før jeg klarte å kjøre oss fast, men det var bare på en stubbe, så jeg smattet litt ekstra på Isco så han la seg ekstra i selen, også dro han vogna med seg over.

Nå skal sant sies at kontra et lunnerdrag, så var den vogna jeg kjørte rundt på ikke akkurat den enkleste å manøvrere rundt trærne i skogen og over stubber og steiner, men det skulle ikke mange rundene til før jeg begynte å få en viss forståelse for hvordan jeg burde tenke. 

Først og fremst var det viktig å "se opp og fram!". Som dressurrytter eller sprangrytter har du kanskje hørt det før? Her var det faktisk nødvendig. Hadde du ingen plan om hvor du skulle, så risikerte du enkelt å greit at du ikke kom deg noe sted, fordi du kjørte deg fast. Her gjaldt det å planlegge langt fram i sikksakk mellom trær. Også var det om å gjøre å beregne hvordan svingene skulle være for at vi skulle komme oss rundt trærne, og det var ikke bare én gang jeg kjørte bakhjulet på vogna fast i et tre. Heldigvis var vogna lett å flytte hekken på, så da juksa vi litt, også lempet jeg den bare på plass. 

Noe som imponerte meg ganske kraftig var at ponnien som ikke kunne rygge under tømmekjøringen, plutselig i skogen tok både ett og to og tre steg bakover som den største selvfølge. Men det var det jo forsåvidt og, for det var de gangene jeg klarte å kjøre oss litt dumt til, og rygging var en nødvendighet. Jeg er sikker på at Isco forstod greia, for han bare rygget og fikk oss ut av min lusne planlegging. Han var så flink! 

Det var også viktig å passe sine egne bein der man gikk. Det var noen av trærne det var smalt nok i mellom, og å komme i klem mellom tre og vogn frista særdeles lite. Så når det plutselig ble for smalt ble gode råd dyre. Man er ikke mer høytidelig enn at man finner kreative løsninger i farta. 

Siden det tross alt lå pute på vogna, og jeg var litt redd for beina mine var det en av disse kjørekara som sa at jeg bare fikk sette meg oppi. Så mange tømmerstokker ble det jo ikke på oss, da vogna ikke hadde noe godt feste for det, og stokkene var litt i største laget. Så da tok jeg meg friheten til å gi Isco litt ekstra vekt, og satte meg oppå. Han tok det som en helt, og la seg bare litt mer i selen. 

Kan tro følelsen av å sitte bak ponnirompa rundt trærne i skogen var kul! Ikke fullt så kult var det da vi skulle prøve å kjøre over en stubbe som jeg visste vi akkurat gikk klar av siden vi hadde kjørt over den da jeg gikk ved siden av. Plutselig stod vi bom fast, og Isco stoppet. Ikke klarte han å trekke seg videre heller. Så jeg ble pent nødt til å gå ut av vogna igjen, slik at vi kom oss over stubben. Kanskje egentlig jeg burde vært den som trakk tømmer...

Som liten møter man jo på noen utfordringer som ikke nødvendigvis alle andre møter på. Som for eksempel at kvist og kvast setter seg fast under vogna. Den var jo tross alt ikke så høy. Men med en sånn erfaren skogponni, så fikses jo det uten problemer. Selvsagt skjedde dette akkurat den runden vi ble filmet, men pytt, da fikk vi "hvordan løse småttisproblemer" på film. 

Isco fikk også være med bort til der de tok av tømmeret, sånn bare for å se, og observere, og han fulgte nøye med. 

Etter fire, fem runder i skogen var det tid for lunsj både for tobeinte og firbeinte. Isco meldte seg frivillig til å være hentegutt for mat og andre nødvendigheter, så alene bar det tilbake til stallen for å finne fôr til både to og firbeint.

Jeg har fortsatt ikke ord for hvor stolt jeg er av han som bare godtar uten å lee på et øre å gå fra "flokken". Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Men til stallen gikk vi, og der måtte vi vente litt til alle som skulle ha med seg ting opp til gapahuken fikk funnet det fram. Og hva gjør vel erfarne skogsponnier når de venter? Jo, de hviler så klart. Setter ene bakbeinet i hvileposisjon, og der står man til man får beskjed om noe annet. Hva ellers, liksom? 

Hestene ble bundet til de oppsatte bindebommene ved gapahuken, og vi tobeinte trykket oss sammen rundt bålet hvor det ventet pølser. Her ble det noen gode historier, god latter, kaffe og kake (yum!). Rett og slett en pust i bakken, mens hestene også fikk seg en velfortjent hvil. 

Etter en hyggelig lunsj var det tid for runde to av dagen, og da stod det presisjonskjøring på jordet på programmet. Jeg følte at Isco hadde vært mer enn flink nok og gjort sitt, så hans oppgave ble å kjøre de tre minuttene fra gapahuken og tilbake til stallen med alt pikkpakk som skulle være med hjem igjen. Det gjorde han uten problem, og vel framme ved stallen ble han selt av og fikk bli med ut på jordet hvor de som ville fikk prøve seg å kjøre med større vogner. Anna Lene fikk blant annet prøve å kjøre både fjording og døl.

Alt i alt en utrolig hyggelig dag, både sosialt med nye hestemennesker, og for hestene sin del, som oppførte seg eksemplarisk. Ekstra morsomt er det når Anna Lene og jeg startet å mimre tilbake noen år, til da vi hentet Isco. Han var jo redd for alt. Jeg måtte bla i noen gamle blogger når jeg kom hjem, og når jeg tenker tilbake på det, så skulle man faktisk ikke tro det var samme ponnien. 

"Da Isco kom til stallen i august hadde vi noen eksplosive opplevelser med en ponni som var rimelig redd lyder bak seg. Tømmekjørte vi han på jordet og subbet med beina så blei han fryktelig stressa og prøvde å løpe avsted. Det har vi heldigvis fått vekk, og han viser ingen tegn til å være redd vogna. Det er mer det rundt som kan skremme han." (Fra bloggen Isco tar ansvar! skrevet 25. mai 2013)

"Bare det å tømmekjøre Isco opp gårdsveien var en utfordring. [...] Ikke ett rett skritt kunne han ta. Også kan du jo bare tenke deg hvordan det er å styre noe slikt. Jeg kunne ikke slippe fokus et halvt sekund, for da hadde enten Isco gått ut i grøfta eller snudd seg rundt. Det var utrolig utfordrende å henge med."

"Alt i alt så er jeg veldig usikker på denne usikkerheten hans, for jeg har tidligere tenkt at han er en ponni som er veldig flink til å eskalere sin egen frykt. [...] Det er ikke vanskelig å se på han når vi møter på skumle ting at han er genuint engestelig. Og når han først har sett noe han synes er skummelt, så er det gjerne andre ting rundt han også som blir enda skumlere. Og om jeg kremter eller blir streng for å få han til å gå frem, så farer hele ponnien sammen, stakkar. Prøvd én gang, og ikke igjen. Så det er en hårfin balansegang med hvor mye jeg kan presse han uten å knekke han, men samtidig gi han muligheten til å mestre gode opplevelser." (Fra bloggen En litt bekymret herremann skrevet 5. januar 2013)

Jeg skal love at det er en helt annen ponni jeg hadde med på skogdagen. Jeg er rett og slett superstolt over Isco og hvor kul han har blitt! 

Og da en av arrangørene av dagen spurte Isco mot slutten hvordan han synes det hadde vært, var han klar i sin tale. 

Tusen takk til Hedmark fjordhestlag for en herlig sosial og lærerik dag! Slike håper vi det blir flere av :) 

Vi lærer av egne erfaringer, og vi lærer av folk som kan mer enn oss. Med internett har kunnskapen i større grad blitt mer tilgjengelig. Det er lettere for oss å søke opp informasjon, være seg på norsk, svensk, dansk eller engelsk (eller andre språk man forstår). Samtidig er det også lettere å få tak i feil informasjon. Myter som lenge har vært en «sannhet» sprer seg betraktelig mye fortere på nett, og så lenge noen virker overbevisende nok, eller det er mange nok som sier det samme, så er det lett å tro på. 

Vi kan heldigvis slippe å gjøre absolutt alle feilene selv - det er lov å høre på de som har mer erfaring og kunnskap enn oss på visse temaer. Og stadig blir temaene innen hest mer og mer spesialisert. Se bare på saltilpassing. Fôring. Høver. Det finnes spesialister på alle disse feltene, og vi som hesteeiere kan lite annet gjøre enn å høre på dem. De har jo mer kunnskap og erfaring enn oss, og det vil ta oss årevis å oppnå samme mengde kunnskap og erfaring. Og med tanke på alle temaene vi kan spesialisere oss på vil vi aldri klare å rekke over alt som en enkelt person. Derfor gjør vi lurt i å høre på andre. 

Innimellom må vi allikevel stoppe opp og stille oss spørsmålet om det vi hører virkelig er sant. Takket være disse flinke spesialistene innen de ulike temaene så utvikler vi oss. Forhåpentligvis til det bedre. Utfordringen er bare at selv om kunnskapen er så lett tilgjengelig, selv om spesialister og fagfolk bare er noen tastetrykk unna, så er det ikke nødvendigvis noe enklere for oss hesteeiere å orientere seg i jungelen av fakta, forskning og myter. 

Er vi på vei til å drukne i vår egen kunnskap? 

I det hestemiljøet jeg har vært i har det lenge vært en sannhet at halm er noe man bør være forsiktig med og særlig til litt runde hester, for sukkerinnholdet i halm kan være høyt. Så høyt som 20 prosent blir det sagt. Kilden for dette er i hovedsak Kathryn Watts som står bak siden safergrass.org. Selv fikk jeg først høre dette med sukkerinnhold i halm for rundt fire år siden, av en barfottrimmer i Danmark. For å tegne et enkelt bilde for meg beskrev hun halm som tilsvarende loff til mennesker. Jeg har i etterkant fått bekreftet av flere folk jeg anser som kompetente at halm kan inneholde mye sukker. Dette er også bekreftet av flere av tekstene til Watts. Det virker jo logisk. 

Samtidig får man til stadighet høre at halm er fint å gi til hester som er litt runde i kantene, og som har lett for å legge på seg. Det er også fint å ha slik tidtrøyte til hester, sånn at magen holdes bedre i gang. Selv har jeg gitt Bobbie halm siden jeg fikk henne, og jeg har ofte kjent på at det har knytt seg litt i magen min, fordi halmen hun har fått har vært uten analyse. Jeg har kalt det for «det sorte fåret i hesteholdet mitt». Jeg har rett og slett valgt å lukke øynene, håpe på det beste og la det stå til. Selv om jeg innerst inne har visst at halm kan inneholde opp mot 20 prosent sukker, og kan være farlig for runde hester. Det har gnagd meg innvendig, men jeg har rettferdiggjort meg selv med at «man kan ikke henge seg opp i absolutt alt!». Men samvittigheten har vært skranten. Jeg burde jo tatt den analysen for å være sikker på at jeg ikke fôrer min hest feil, og særlig ikke med så mye sukker. 

Hun forsker for tiden på hester som har vært forfangne eller har insulinresistens, og ut i fra de resultatene de så vidt har begynt å få ser hestene bedre ut etter at deler av grovfôret er byttet ut med halm. 

Men hvordan kan det være to så forskjellige sannheter? Jeg har vært inne på det tidligere: Analyseverktøy kan være ett svar. Korntype, gresstype, tresketype, tresketid, innblanding av annet grønt og andre vekstforhold kan også påvirke - mulighetene er endeløse. 

Etter dette dypdykket i halmens sukkerinnhold velger jeg allikevel å endre min oppfatning totalt fra hva den var for en måned siden, da halm var skummelt fordi det kunne inneholde opp mot 20 prosent sukker. Selv velger jeg å høre på forskeren Cecilia som har forsket på dette temaet. Det vil ikke dermed si at hun sitter på sannheten, men hun sitter i alle fall på sannheten inntil nye forskningsrapporter viser noe annet. Tekstene til Watts leser jeg fortsatt med stor iver og glød da hun har mye lærerikt, men jeg har i bakhodet at det meste av det hun skriver ikke er vitenskapelig publisert og kvalitetssikret.

Selv fôrer jeg nå på halm med god samvittighet, uten bekymring for sukkerinnhold og uten bekymring for at jeg bør ta analyse. 

Helt til kommentaren om at halm kan ha et overdrevet høyt fiberinnhold dukket opp. Anbefalt mengde er visstnok 65 prosent til hest. En halmanalyse jeg har kommet over i denne prosessen viste 79,4 prosent. Og så var vi i gang igjen...

Hele denne diskusjonen er basert på at man ikke fôrer med kraftfôr. Da er det naturlig nok enda flere faktorer som må tas i betraktning i forhold til sukker og stivelse. 

Tenk at lille meg, en hesteeier av en liten welsh cob-hoppe som dessverre har litt lett for å legge på seg har måtte kontakte noen av de beste forskerne i Norden for å få et svar og en forklaring. At jeg måtte grave både høyt og lavt gjennom flere dager for å bli litt klokere. Og det på en så liten ting som sukkerinnhold i halm! Hva da med fiberinnhold i halmen? Proteininnhold? Jern? Kobber? Sink? Og halmen er jo bare et substitutt til det virkelige fôret. Høyet og ensilagen. Hva med næringsinnholdet der? Hva med kraftfôr? Nå har vi bare vært inne på fôring av hest. Hva med høvene? Salen? Hodelaget? For ikke å snakke om treningen av hesten! Er ridestøvlene mine anatomisk korrekt tilpasset til at jeg kan gi den ypperste klasse av sjenkler? Buer stigbøylereimene mine riktig vei? Har jeg en ubalanse i hjelmen som skaper skjevhet ned i hestens kropp? 

Jeg vil jo bare det beste for hesten min! Det aller beste. Og da må jo ting være riktig! Og det har det jo vært... Hele veien. Hadde jeg bare stoppet opp og tatt hesten min i nærmere øyesyn så hadde jeg kanskje fått svaret der. Hun er jo tross alt i ganske fint hold for tiden. 

Noen ganger er kanskje det enkle ofte det beste. 

Jeg synes det er helt fantastisk at det forskes og gjøres forsøk på mange forskjellige temaer innen hest, og jo mer forskning vi har jo lettere er det å si at «slik er det» eller «slik bør det være» (i alle fall inntil ny forskning viser noe annet). Samtidig tror jeg vi som hesteeiere lett kan gå oss vill i en jungel av både riktig og gal informasjon. For hvem skal vi egentlig tro på når all denne informasjonen finnes rundt oss? Og forskning er jo heller ikke en opplest og vedtatt sannhet. Plutselig kan forskere finne ut nye ting som gjør at det som til nå har vært en sannhet endres.

For å svare på mitt eget spørsmål: «Er vi på vei til å drukne i vår egen kunnskap?» så vil jeg etter denne runden jeg har hatt være tilbøyelig til å si ja. Samtidig ville jeg på ingen måte vært for uten. 

Innimellom må vi som hesteeiere som virkelig ønsker det aller, aller beste og mest perfekte for hestene våre kunne senke skuldrene, kjenne litt på magefølelsen og si at «det jeg gjør er faktisk godt nok.»