Det går nesten ikke en dag med Abbelicious uten at jeg går rundt med stjerner og hjerter i øya, og plager vettet av mine stallvenner med å fortelle hvor fantastisk han er. I den grad det går an å være forelska i en hest, så er jeg definitivt det i Abbe. Digger holdningen hans til alt jeg presenterer han for, og han er akkurat passe fram, akkurat passe tilbake og rett og slett akkurat passe i alt. 

I dag hadde jeg veldig lyst å ri han på tur, så jeg salte på han og gikk på utenfor stallen. Sist vi prøvde å ri fra stallen så endte vi med en elegant piruett, snøftende ute på plenen til naboen før vi i det heletatt hadde kommet oss av gårdsplassen. Jeg måtte hoppe av og leie han ned til skogkanten for at vi skulle komme oss på tur. I dag prøvde jeg på nytt, og det ble litt snøft og noen stopp før vi kom oss av gårdsplassen også denne gangen, men vi kom oss forbi det skumle ingenting og kunne tusle fornøyde ut på tur. Trodde jeg. For ved inngangen til skogen står tross alt en container, og den har åpen munn - klar for å sluke turgående Abber hele. Abbe sa at dette her var alt for skummelt å gå forbi. Jeg prøvde å vennlig smatte han fremover, men det gikk bare baklengs. La jeg pisken på rumpetten hans (et signal han kjenner fra bakken), kjente jeg at protestene raskt kunne komme. Han prøvde også å snu seg rundt, men heldigvis begynner han å forstå "rattingen", så jeg klart å unngå at vi fikk retning hjemover igjen. Vurderingen lå i om jeg skulle hoppe av og leie han forbi, da vet jeg at han ikke vil reagere på det, men jeg ville egentlig ikke hoppe av fordi jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg på igjen. Jeg har jo bare klatret opp på han med krakk før. Magefølelsen sa at jeg skulle gi det pittelitt tid, og Abbe fikk stå og kikke på conteineren noen sekunder og trekke pusten før jeg spurte igjen om han kunne gå forbi. Et lite snøft, og et grynt, men prinsen tråkket seg forbi og vi var ute i skogen! Rimelig fornøyd med å overvinne første ordentlige "monster" fra ryggen! 

Videre på turen kosa vi oss i både skritt og litt trav, og Abbe er så morsom, for han synes det er kult å trave. Herlig framover! Derfor trener vi mest på å stoppe, men det synes Abbe også er kanonkult, så han bråstopper bare jeg tenker på å si "prr", og får selvsagt gulrot selv om jeg nesten seiler over halsen hans når han er så flink å stoppe. 

Akkurat før vi skulle svinge oss ut av skogen så er det en liten strekke som går langs jordekanten. Her har vi til vanlig brøyta sti, men akkurat i natt og i dag har det blåst og snødd så mye at et parti av stien var heldekt av en skikkelig snøskavl. Vi stoppet opp litt, og beregningene mine sa at Abbe ville komme seg igjennom, men at det ville bli litt utfordrende for han. Men 10-15 meter med utfordring tåler han, tenkte jeg, og smattet han fram. Abbe nølte ikke et sekund da jeg ba han tråkke utti den svære snøskavlen (elsker fortsatt innstillingen hans), og det var her ting, på brøkdelen av et sekund, skar seg litt. Abbe var så flink og positiv at han løste forseringen av snøskavlen på beste og enkleste Abbe-måte: Byks deg igjennom! Fire byks tok det for Abbe å kaste seg gjennom skavlen. Fire byks tok det for meg å falle av. Jeg ble tatt helt på senga av Abbes løsning på utfordringen min, at jeg havnet helt i bakleksa. Så mens Abbe spjoinket seg gjennom skavlen, bumpet jeg mer og mer i utakt med min gule enhjørning, som bare gjorde alt han kunne for å være flink gutt og komme seg gjennom snøen. På bump fire var vi så i utakt at da jeg var på vei ned var han på vei opp, og jeg ble skutt som en katapult gjennom lufta. Abbe ble nok litt overrasket av at mennesket hans plutselig flagret rundt i lufta, så han svingte svakt til venstre. Jeg derimot, som alltid har sagt at det er så smart å ri inn om vinteren, fordi da lander man iallefall mykt, jeg landet akkurat rett forbi snøskavlen, på den første, brøyta flekken på alle de meterne vi hadde kjempa oss gjennom snøkavet. Smått stolt fordi jeg neeeesten holdt meg på hele bumpeserien til Abbe, smått ør fordi tyngdekraften hadde minnet meg på at mennesker ikke er skapt for å fly. 

Summet meg noen sekunder og kikket rundt meg. Tre meter fra meg stod Abbe med frambeina oppi brøytekanten, tilsynelatende ikke særlig preget av at mitt flyforsøk, men han synes nok at han satt litt fast i snøen. Mellom oss var det også litt snø, så jeg rakk ikke bort til tøylene hans uten å vase utti alt for dyp snø. Jeg gikk dermed to steg bakover, sa "Kom da, Abbe", og han kavet seg ut av brøytekanten han stod i, og kom bort til meg. Pittelitt hjertesmelt-moment der, altså. Han ble stappet full av gulrøtter, fikk en hel haug med rosende ord, men skulle rideturen vår ende her? 

Jeg har som nevnt alltid gått på Abbe med krakk, men krakker finnes ikke i naturen, og alt av stubber og steiner var dekt av mengder snø. Jeg hadde allikevel ikke lyst at Abbes siste minne fra turen skulle være en flyvende rytter, så da bestemte jeg meg for at det går helt sikkert bra å gå på han fra bakken, han er jo så kul på alt annet. Heiv beinet i stigbøylen og spratt opp. Abbe stod som en påle. Reagerte ingenting på at jeg igjen  var på plass på ryggen hans, og vi tuslet pent videre med nesen vendt hjemover. 

Rett før vi kom opp til ridehuset igjen ble Abbe svært bratt i nakken og jeg fikk litt følelsen av at han mentalt forsvant vekk fra meg. Første gangen på turen jeg følte at jeg ikke var helt sikker på han. Han snudde seg brått til høyre og speidet. 30-40 meter unna oss spratt det tre rådyr-rumper avgårde, og Abbe fulgte dem med blikket. Da de hadde bumpet avgårde i snøen (ganske lik stil noen andre jeg kjenner...) senket Abbes puls seg igjen, og vi skrittet siste strekka før jeg hoppet av og leide hjem. 

Når vi først skulle ha vårt første fall var dette absolutt måten å gjøre det på. Et fall fordi rytteren ikke er flink nok til å henge med på leken. Ikke et fall som kommer av skremt hest som gjør rare bevegelser, med høy puls og som dermed kanskje skremmes enda mer av å få et flaksende menneske forbi seg. Jeg fikk ikke i det heletatt inntrykk av at Abbe ble skremt av mine mindre elegante bevegelser da han bumpet seg gjennom snøen, bare at han fokuserte på å komme seg ut av snøkavet. Og jeg vet at hvis jeg bare hadde vært forberedt på det første jumpet så hadde det absolutt ikke vært noen umulighet å holde seg på han. Jeg ble bare litt overraska og havna helt ute av takt. Du vet følelsen av å henge etter en hest som tar av litt for tidlig i et sprang? Ta den fire ganger på rappen :p 

Men Abbe var virkelig en stjerne i situasjonen. Gjorde akkurat som jeg ba om med å gå ut i snøen, løste det på aller beste Abbevis, og da jeg ramla av stod han pent og venta til jeg fikk summa meg. Nå skal det sies at jeg ikke er helt sikker på om han ville venta pent på meg hvis ikke det var for at jordet (som leder rett hjem) var dekt av masse snø, men uansett hva fikk vi en veldig god første opplevelse av vårt første fall. Jeg må bare ha meg ny hjelm (i dag kjente jeg faktisk at jeg var glad for den), og gi korsryggen min litt forsiktig behandling i dagene framover. Skulle jo bare mangle at jeg ikke fikk meg litt juling når jeg først skulle utfordre tyngdekraften på den måten. 

Så da fortsetter man bare å ha hjerter og stjerner i kroppen, og glede seg som en unge til neste rideøkt med superponnien. Skal jeg ramle av en gang til i vinter skal jeg forsøke å treffe snøen i det minste... 

Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) 

Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D 

​Livet smiler!

Det er ikke alltid enkelt å få trent Isco med vogn på tur om vinter'n. Det må ikke være for glatt, ikke for mye snø, ikke for lite snø, men egentlig akkurat helt perfekt. Og det var det denne dagen hvor vi endelig fikk benyttet oss av bilveien rett utenfor stalldøra. Den har i hovedsak vært alt for glatt til å kjøre på, men akkurat denne dagen var føret tipp topp, sola skinte og jeg hadde akkurat tid før jeg skulle på jobb. Så da er det bare å bli med på kjøreturen vår :) 

Han er egentlig bare en skikkelig kul liten ponni som jeg er veldig glad for å tilbringe hverdagen min med! :) 

På skrittetur med Bobbie så jeg plutselig en sti som jeg ikke har sett før rett i nærheten av stallen. Dermed fikk Isco bli med på oppdagelsesferd. Nå for tiden føles det utvilsomt best å svirre rundt i skogen, under trærne - i skyggen. 

Dessverre endte stien Isco og jeg utforsket midt i et hogstfelt, men når man har med seg en sånn liten pelsball så kan man virre litt rundt. Og vi tok oss en liten virr rundt i skogen - over grøfter og stokker gikk det :)

Isco er i hovedsak mest opptatt av å prøve og spise på slike turer. Jeg vurderer nesten munnkurv på han - da kan han være med som håndhest med Bobbie også uten at jeg får dratt av armene mine. Men i blant får han plutselig innfall om at vi skal suse avgårde, så da er det bare å henge på. Bli med på tur og utforsking av nye stier du og! :) 

Vi fant en annen vei hjem, og jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk lettere panikk da jeg klarte å gå rett inn i et helt spindelvev. Kjente ut som det var vevd akkurat til å passe ansiktet mitt, og dekket fint fra panne til hake - øre til øre. Det ble noe febrilsk vifting med armer og en Isco som lurte litt på hva jeg dreiv med. Jeg burde vel ha dårlig samvittighet for å ha ødelagt nettet til Eddy, men jeg ser heller på det som et bidrag til å holde Eddy sysselsatt en stund til. Vi vet jo alle at det går litt trått i arbeidsmarkedet i Norge for tiden. Synd om det skulle gå ut over Eddy og, så jeg har bare god samvittighet. Særlig etter at jeg spytta edderkoppspinn og dro tråder vekk fra både hår og skuldre. Heldigvis er skogen mest kos! 

Det står det i vegtrafikkloven. Og jeg følte meg jo ganske skikket til å kjøre på en trygg måte, men sporene våre tilsier noe annet. 

Endelig er det brøyta såpass godt og med så fint snøføre, samt en levelig temperatur, så Isco og jeg kunne komme oss ut på en ordentlig kjøretur. Siden Isco er liten og ridestien vår ikke er så godt brøyta som veien, så tok vi veien denne gangen. Isco var litt usikker på om han hadde lyst å forlate stallen, så det ble litt vingling på vei ut på tur. Når kusken prøver å få på seg vottene samtidig som tøyler holdes og pisk holdes, samt en ponni som helst vil snu, så sier det seg selv at det er dømt å mislykkes. Det skjønte jeg - litt for seint. Isco skjenet ut mot grøfta, jeg prøvde å dra i tøylene, men klarte ikke helt å koordinere grepet med en vott på, og en vott halvveis på, så resultatet ble at det måtte gå som det gikk. Floff sa det, og Isco fant seg selv i noe dypere snø enn han hadde forventet seg. Heldigvis fikk han kavet seg raskt opp, men jeg måtte flire da jeg så sporet av oss. Rare ponni. 

Heldigvis gikk resten av turen som smurt, og Isco fikk virkelig trimma seg. Vi har en ganske drøy bakke en liten kilometer fra stallen, og der fikk Isco jobbe oppover så godt han bare kunne. Og det skal ikke stå på innsatsen, han jobbet hardt på i trav, men kjente det nok i kroppen jo lengre opp i bakken vi kom. En dag kommer vi oss kanskje helt til toppen, men denne gangen snudde vi et godt stykke oppi bakken og skritta ned igjen. Da fikk Isco lov å slippe og ha meg i vogna. 

Siden bilveiene er så fine for tiden, så benyttet vi også muligheten til å galoppere litt på strekka hjemover. 

Isco tok ganske så godt tak etterhvert, men det var bare interessant å kjenne han litt "på". Og etter litt tydelig gi og ta, akkompagnert av et klart "woooooh", så roet Isco seg etterhvert. Han har en arbeidsvilje som er unik når han først skrur den på. Så skal vi bare finne balansen mellom full fres og sterk ponni (tur) kontra daffetrav og smørmyk ponni (bane). Det har jeg full tro på at vi finner etterhvert.

Alt i alt var det en supertur med superponnien som jeg virkelig gleder meg til å se under vinterpelsen. For en småsvett shettis ser altså ikke helt velproporsjonert ut. 

Han er jo ganske tydelig mindre rundt svangen, hvor han er svett, og at han har mye pels på magen er det jo ikke tvil om. Men hvor mye er pels og hvor mye er faktisk mage? Nå har jeg ikke fått målt han på en stund heller, så jeg er ikke helt sikker på hvor mye han ligger på nå, men det skal jeg finne ut en av de nærmeste dagene. Det blir spennende å se når våren og sommeren kommer hvordan han egentlig ser ut. For at det er mye pels på den kroppen nå som tar en del plass, det er det ikke tvil om. 

Ellers er Bobbie i lett trening ettersom hun har noe merkelig i kroppen sin. Hun tusler på tur og jobber lett på banen, og hun synes egentlig livet hennes er helt supert. Mye mat og lite trim - akkurat slik en welsh cob skal ha det, mener hun ;) 

Det er ikke mer enn snaue to uker siden sist vi var på tur. To uker har det blitt siden den ene bootsen min har vært på utmerket sjukehus-service hos Knut Bjerva hos Nesgaarden. Riktignok er det lengre siden vi var på tur aleine, men Bobbie pleier jo alltid å være grei. Det pleier å være litt grynting og snøfting og stive bevegelser de første minuttene, men så går det seg til. Siden vi bare skulle på skrittetur valgte jeg puta, også la vi ut på turen vi har ridd ganske så mange ganger før, en ganske kort runde vi kaller Braset-runden. Den starter med en tur oppover i skogen, forbi en gård og videre oppover i skogen, forbi noen fantastiske hestebeiter hvor det pleier å stå noen islandshester, før vi kommer ut på grusveien som går ned igjen til bilveien, også følger vi ridestien hjem. Ikke noe stort hokuspokus med andre ord. 

Bobbie var litt mer elektrisk enn hun pleier, og tanken slo meg at jeg kanskje burde hatt sprangsalen, men kjente samtidig på følelsen av hvor godt jeg sitter i puta. Tankene vandret til sits, avslappethet, og hvor mye mer hjemme meg egentlig føler meg i puta kontra nyesalen. Samtidig er jeg så glad i nyesalen og ville på ingen måte vært foruten. Bobbie gikk med spissa ører, og ble ganske stiv i kroppen da det viste seg å være sauer på det ene beitet vi skulle forbi. Bobbie synes ikke sauer er ålreite dyr. Men vi kom oss forbi, og tankene vandret igjen til hvor behagelig det er å sitte i puta. Jeg satt der med halvlange tøyler, mens Bobbie flikket med øra og fulgte nøye med på veien framfor oss. Og bak oss, for det kan jo plutselig komme et skrøpelse der og. 

Nesten på toppen skrittet vi med godt mot oppover stien, fortsatt med halvlange tøyler og flikkende ører. Før jeg klarte å tenke så mye som en kvart tanke, fant jeg meg selv konkludere med at beina til Bobbie var på trygg avstand fra meg, kjenne at hånda mi tviholder på en tøyle, og at armen min kjennes litt lengre ut enn normalt. Jeg rekker å tenke tanken at "hvis jeg blir dratt lengre nå, så slipper jeg", men Bobbie stoppa heldigvis, og armen kom tilbake til normal lengde igjen. 

Jeg har eid Bobbie i fire år. Vi har møtt biler, traktorer, lastebiler, ja, selv brøytebilen har vi kommet oss forbi. Snøscooter også. 

Turgåere, syklister og folk på rulleski. 

Søppelkasser, postkasser og presenninger. 

Hunder, fugler, sauer, kyr og elg (!) har vi møtt. 

Det har gått helt fint! 

Så hva var det som skulle få skremt Bobbie så til de grader at hun plasserte meg på bakken? En hest.....
En hest!!!

Og hadde det enda vært en hest som kom mot oss i galopp. Eller trav i det minste. En som spratt fram fra intet. Men den bare stod der langs gjerdet, halvveis bak en busk og så på oss. Det gjorde den også da jeg kom meg på beina igjen, litt forundret i blikket. Bobbie hang i den ene enden av tøylen med tallerkenrunde øyne og oppblåste nesebord. Jeg konkluderte med at rompa mi hadde fått seg en smell, men ellers lite å klage på. Jeg fikk dratt med meg Bobbie forbi den grusomt skumle islandshestgampen som virket ganske himmelfallen over oppstyret på utsiden av gjerdet, og Bobbie slappet helt av igjen. Nå gikk jo jeg foran, da er Bobbie trygg for alle farer, mener hun. Verre når hu' må ta alt ansvaret sjøl, og passe på verden! 

Jeg fant en stein så jeg fikk kravlet meg opp igjen, og etter å ha mista den tobeinte tryggheten foran seg igjen måtte Bobbie pruste litt i nesa for å skremme vekk eventuelle skummelter, så roet hun seg heldigvis, og resten av veien hjem foregikk med senket hode, minimalt av neseprusting og lange tøyler. Og tid til å gjennomgå hva som faktisk hadde skjedd. 

Som regel pleier jeg å reagere ganske kjapt, men dette her skjedde uten at jeg rakk å tenke en gang. Det er ikke tull å drive med dyr med fluktinstinkt altså. Samtidig så rekker man å tenke ganske mye når det faktisk skjer. Jeg rakk å se beina til Bobbie og tenke at jeg ikke var redd for dem for de ville ikke treffe meg uansett. Jeg rakk å registrere at jeg ble dratt litt bortover, og at jeg klamret meg fast i tøylen, men jeg rakk også å gjøre vurderingen på om jeg skulle slippe eller holde pittelitt til. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å holde litt ekstra, og jeg evig takknemlig for at ponnitrollet mitt er trent med ettergift til vanlig. Når hun så for en gangs skyld får litt mer press i hodet enn hva hun vanligvis får (sjeldent hun har et menneske hengende etter seg, liksom...), så er det faktisk ikke noe problem å få stoppet henne. Rei for ordens skyld på hack, som jeg alltid gjør på tur (og takk for det!). 

Den første tanken rundt at jeg rei i puta var at jeg kanskje hadde holdt meg på hvis jeg hadde hatt sprangsalen, men etter jeg hadde tenkt meg litt om var jeg egentlig veldig glad for at jeg rei i puta. Der er det ingenting som holder deg igjen, ingen ting å henge fast i, og ramler du av, så ramler du av. Og det kan man jo trygt si at jeg gjorde. Men det var egentlig greit. Heller det enn å bli hengende fast i en stigbøyle.

Jeg har jo ramla av Bobbie før. Tror jeg har ett fall som har vært sånn "ordentlig", og det var vel en av de tre første ukene jeg hadde henne. Har trillet av et par ganger når vi startet så smått med galoppfatninger, men da rei jeg barbak og landa på beina. Hun har jo også vært ganske luftig i ulike anledninger uten at jeg har ramla av. Bobbie har også tatt noen sånne 180 graders vendinger med meg på tur, men det har aldri vært noe problem å holde seg på. Dette skjedde bare så ufattelig fort.

Så jeg konkluderte med at vi kommer kanskje aldri til å få de mest perfekte piruettene, eller de mest kontrollerte piruettene, eller de flotteste piruettene på dressurbana, men hvis det er noen som vil stille opp i NM, EM eller VM i de raskeste piruettene, så tror jeg vi har en ytterst god mulighet til å ta den seieren. Tror jeg med trygghet kan si at Bobbie i dag var raskere enn sin egen skygge. 

Selv skal jeg med god samvittighet spise litt ekstra lørdagsgodteri i kveld. Viktig å holde polstringen ved like så vi er klare for ny tur! 

Det er ikke til å stikke under en stol at barfotfrøken gir noen ekstra utfordringer kontra de som har sko. Man må liksom tenke litt mer. Jeg hadde en plan om å ri tur i dag, og tenkte Rønningstadvegen, en ganske lite trafikkert grusvei som er super om vinteren. Kjørte dermed en liten omvei på vei til stallen for å sjekke føret på veien. Der var det akkurat skrapa, så uaktuelt å ri der uten boots. Siden jeg ønsker å benytte det fine vinterføret så langt det er mulig til å ri uten boots, så endret jeg rute til Haugenrunden istedet. Det er ridestier hele veien. De blir brøyta, men det går ikke trafikk der, og de blir brøyta som hestestier, så føret er perfekt. 

Bobbie fikk på seg sprangsalen og hack, også snøftet vi oss ut på tur. Det ble jevnt over mye trav og galopp. Vi rir den runden her om sommeren også, men Bobbie liker ikke underlaget på deler av runden på sommerstid, så da blir det litt mer skritt enn det vi kan ha nå. For nå er det bare å frese på. Og sant skal sies at Bobbie har blitt i mye bedre form enn før. Da vi startet på Haugenrunden synes hun det var tungt nok å trave den lille runden. Nå har vi trava og galoppert mye. Bare se grafen under. Her har vi hatt godt tempo store deler av veien. 

Og hvis du nå ikke skulle tro meg, så se bare her! 

Synes Bobbie er blitt kjempeflink, jeg! Hun begynner å holde galoppen mye bedre, og hun fatter høyre og venstre om hverandre etter hva jeg ber om. Bortsett fra når hun er sliten, da holder hun seg til høyre. Men at vi nå kan både trave og galoppere såpass lange strekker av gangen, det er tommel opp! 

Også gruer vi oss egentlig litt til snøen forsvinner, for akkurat sånn som det er nå, så er det helt, helt perfekt for små Bobbietotter! 

Alt i alt en super tur. Det er gøy å kjenne at hun begynner å kunne finne motivasjon til å løpe litt selv aleine. FlinkeBobbie! Måtte snøen ligge lenge og temperaturen holde seg god så vi får beholde underlaget en stund til, og ha mange flere slike kule turer! 

Jeg skal ikke akkurat stikke under en stol at Bobbie ikke er den som har best kondisjon her i verden. Hun er ikke mye ridd på tur, og de gangene hun er ridd på tur, så blir det ganske rolig. Det faktumet har vi endret litt på i år, og kondisen har bedret seg. Men å bli med varmblodstraver Birdie (heretter kalt Svet(t)lana), det er fortsatt en utfordring. Birdie hadde en relativt rolig tur. Bobbie var svett bak ørene, på bringa, mellom bakbeina og i topplokket. Og hun hadde en super grunn for å tigge godbiter da vi kom hjem igjen! Ja, hun fikk, for flink hadde hun vært! 

Vi rei en ny runde som jeg ikke har ridd før, men som viste seg å være helt super. Og med de snødekte veiene som er for tiden, så var det bare å sette fart. Turen ble en ordentlig jobbetur for Bobbie, for ikke bare løp vi en del, men Birdie skritter omtrent dobbelt så fort som Bobbie, og traver omtrent dobbelt så fort som Bobbie. Og med en dyp iboende angst om å bli forlatt langet Bobbie ut så godt hun bare kunne, selv i skritt. Ingen avslapping her, nei! Og med i lomma hadde jeg RunKeeper, så turen vår ble loggført så fint som bare det. 

Det morsomme med denne turen var i grunnen å se gjennomsnittsfarta vår, for det er sjeldent vi har løpt så mye. Vi hadde en galoppstrekke fra ca 6 kilometersmerket, og den holdt vi opp til den 90 graders svingen. Ellers hadde vi fire travstrekker, to litt lengre og to litt kortere. Og gjennomsnittshastigheten vår lå på 8,12 minutter per kilometer. Til sammenligning har gjennomsnittshastigheten vår på omtrent like lange turer ligget på alt fra 9,32 og helt opp til 12,01. Så det kan trygt sies at det var en tur som gikk i noe raskere tempo enn hva vi pleier. Men hey - målet er å få frøkna i bedre kondis, og hva er vel bedre enn sin egen personlige trener? 

Når vi galopperte siste strekka hang Bobbie helt i rumpa på Birdie hele veien. Og til Bobbie å være løp vi rimelig kjapt. Vet ikke om jeg har løpt så raskt over så lang strekke med Bobbie før. Da vi kom på toppen snudde Maren seg og lurte på om vi hang på, hvorpå jeg sa at vi hang i rumpa hele veien, men at Bobbie hadde galoppert ganske godt på. Maren responderte med at dette antagelig var Birdies laveste gir i galoppen. Jeg måtte le. Sånn er det når man har med seg en varmblodstraver på tur, gitt. Den litt runde welsh cob'en har ikke så mye hun skulle stille opp med om Birdie hadde giret opp litt. Takk og lov for at hun ikke gjorde det.

Men, uansett forskjell på de to, så er det en veldig grei måte å motivere Bobbie til litt fart på. Mye bedre å ha en hale å henge i, enn å måtte pushes fram av meg. Så Svetlana har gjort sitt arbeid godt! Det spørs om det ikke blir flere turer med vår egen PT. 

Så takk for turen PT Svetlana! Det gjentas (bare ikke for ofte - hilsen Bobbie). 

Noen ganger er det bare deilig å surre rundt i skogen. Torsdag var en slik dag. Med masse vind holdt de fleste insekter seg unna, og Bobbie og jeg hadde en super tur med både skritt, trav og galopp. Og litt koselig er det å kjenne på at det egentlige, litt skeptiske turtrollet mitt, som skvetter for fugler i busker, også kan ha såpass fokus på meg at det er mulig å faktisk styre 100 prosent fra setet. Og at jeg faktisk tør å slippe tøylene. Selv når det er mye vind.

Bobbie synes generelt at det å bruke en kalori mer enn hun må er unødvendig. Så trav over lengre strekker, for ikke å snakke om galopp på tur, det er tungt, synes frøken fryd. Men hun prøver, og jeg må bare presse litt på, for skal vi opp i kondisjon, så må det svettes litt. Men Damen er veldig flink og hører på meg stortsett de fleste gangene, det skal hun ha!

Turen ble rett og slett bare en god følelse. I begynnelsen av turen rei jeg hovedsakelig på en hånd, noe jeg forsåvidt også "må" i og med at jeg kun har hacken på. Vi jobber (i den forstand at vi "jobber" på tur) med å vike for pisken/tøylene på skuldrene og svirrer litt fram og tilbake på veien. Også er det praktisk å ri på en hånd, for da kan du filme litt samtidig.

Etter mange galoppfatninger, noen høyre, noen venstre og noen kryss (uten at jeg enda helt klarer å bestemme hvem som kommer når), så bestemte jeg meg for siste strekket hjemover, igjennom skogen å bare slippe tøylene og se hva som skjedde. Bobbie er jo en skvetten frøken når det passer henne, men det er heldigvis sjeldent hun skvetter langt. Og i skogen er det ikke så farlig om hun skulle hoppe litt til. Noe hun forsåvidt også gjorde for en fulg. Men hun stoppet umiddelbart, så ingen problemer der.

Kort oppsummert: Veldig herlig dag :)

Med strålende sol fra blå himmel, litt vind og fuglekvitter var jeg i stallen klokka ni på morgenen. Bobbie hadde allerede spist opp frokosten sin, og etter en grundig børst og påsaling tuslet vi ut på tur. Jeg hadde lagt planer for hvor vi skulle, og jeg er forsåvidt glad Bobbie ikke visste det, for da mistenker jeg at hun hadde streika før jeg hadde tatt henne ut av paddocken.

Det er en kjennsgjerning at vi ikke rir så mye på tur. Og de turene vi rir på er som regel ganske korte, og lite intensive. Nå har jeg lenge hatt en plan om å gjøre noe med dette, men så blir det alltid en eller annen (teit unnskyldning) som gjør at det ikke blir noe av.

Det merkes også på Bobbie - på flere måter. Som for eksempel da hun plutselig så en liten plastikkbit som lå i grøftekanten helt i starten på turen. Hun pleier jo å gå og snøfte litt på ting til å begynne med, men når hun fikk øye på denne plastikkbiten, så bråstoppet hun med spissa ører. Tenkte seg om et kvart sekund, rygga fem steg, kasta seg rundt og galopperte noen hopp i andre retningen. Jeg fikk lett stoppet henne og klarte ikke la være å tenke på dette bildet:

Vi fikk raskt snudd, og med litt klapp og klø, så klarte vi å snøfte oss forbi den grusomt skumle plastikkbiten.

Vi hadde en liten strekke med trav, og et par galoppfatninger, men det var tydelig at Bobbie kjente på kondisjonen sin, så myke, pinglete meg lot hun få ta det med ro. Plutselig fant Bobbie en traktorvei ned til venstre, og gikk ned der. Jeg tenkte at vi kunne jo alltids prøve og se hvor vi endte opp hen.

Veien tok oss ned til en ny grusvei, som igjen førte oss ned forbi noen hus. Plutselig var vi på en bilvei, og etter litt tenking, så synes jeg at jeg kjente meg igjen. Jeg valgte å gå oppover bilveien, og vips, så var vi tilbake til Ormseter igjen, slik jeg hadde trodd. Da var det bare å skritte nedover og hjem.

Siste delen av veien hjem fikk Bobbie av seg bootsa, som hun går med på frambeina, og fikk tusle "naken" hjem. Da vi var noen hundre meter fra stallen tok jeg også av henne hodelaget, dog beholdt jeg tøylene rundt halsen på henne. Jeg tenkte jo ikke så langt som at det nå har begynt å komme opp gress, men hun var faktisk overraskende flink til å bli med meg, og ikke spise.

Turen var vellykket, til tross for at Bobbie synes det var nesten litt skummelt slitsomt å gå opp bakkene til Ormseter. Vi får rett og slett ta slike turer flere ganger. Så dårlig kondis skal altså ikke hesten min ha. Heldigvis går hun på (i sitt sakte tempo vel og merke), og med noen små pauser, så virker det som om hun holder motet oppe.

Som vanlig hadde jeg med meg mobilen på turen. 16. mai lasta jeg ned appen "RunKeeper", og jeg har jo ikke forutsetning i det heletatt for å skjønne slike ting, men jeg testa den ut på turen, og sannelig funka den helt supert!

Både Bobbie og jeg skvatt litt da det mellom fuglekvitter og bekkesus gaulet ut en stemme som fortalte oss at vi hadde gått i fem minutter, hvor langt vi hadde gått og hvor fort vi i gjennomsnitt gikk per kilometer. Damestemmen dukket opp hvert femte minutt, og det var faktisk ganske interessant å høre.

Da vi gikk oppover mot Ormseter gikk Bobbie med en fart på 13 minutter og opp til 50 sekunder per kilometer. På vei ned igjen lå vi derimot i en fart på 12 minutter og 16 sekunder per kilometer i flere kilometer. Ikke akkurat en racer noen av veiene, men morsomt å se at det er en vesentlig forskjell. Og gjennomsnittsfarta vår ble på 13 minutter og 1 sekund per kilometer.

I følge RunKeeper tilbakela vi en strekning på 7,54 kilometer, og vi var ute i 1 time og 38 minutter. Nå skal det sies at jeg glemte å starte den i det vi rei ut fra stallen, så vi var nok ute nærmere 1 time og 45 minutter, men det er nære nok. I tillegg hadde vi en høydeforskjell på 183 meter, så det ble jo litt klatring på frøkna. Med tanke på at Danmarks høyeste fjell er 147 meter høyt, så har vi jo virkelig vært på fjellklatring. 

Ekstra morsomt var det å kikke på kartet i etterkant. Både hvor langt vi hadde gått, med merking per kilometer, og hvor stor stigning vi hadde gått i, samt en grafisk framstilling av farta vår.

En tvers igjennom herlig tur med Trollet, som også fikk litt 17. mai-stemning med sløyfa, men kanskje mest med det lille minuttet med gress som hun fikk spise.

Siden jeg var opptatt med ridning når togene gikk, så tok Anna Lene og jeg og lagde vårt eget tog litt seinere på ettermiddagen. Praktisk når man har noen å ta av. Vi ble tilsammen 10 par med bein, så det får være godt nok!

Så blei det en herlig 17. mai-feiring i år også!

Hun kan vade igjennom vanndammer så store som fy uten problem. Vi har jo hoppa vanngrav på feltrittstrening! Men rennende vann som vi møter ute på tur, da takker frøkna for seg, og går helst hjem. Og det trenger ikke være mye heller.

Jeg hadde lyst på tur, og Bobbie fikk være med i longeline. Jeg har en sånn greie på at jeg alltid har på meg hansker når jeg longerer, men tenkte i dag at "isj, vi skal jo bare på en liten tur, da er det ikke noe fare for brannsår i henda". Jeg tenkte også at jeg droppa å ta med pisken, trenger jo ikke den på tur!

Det skulle vise seg etter omtrent fem minutters gange at jeg egentlig burde hatt begge deler. Men problemet løste seg heldigvis med litt godbiter og tålmodighet. Selv om både hansker og pisk hadde vært godt å ha.

Jeg gikk opp i skogen, og vi kom til en pitteliten bekk som renner over veien. Bobbie og jeg har hatt diskusjoner der før, men hun har alltid hoppa over (går aldri i vannet, men hopper). Sist vi var over der kom vi andre veien, og Birdie var med. Bobbie streika, men da ba jeg bare Birdie og Maren om å gå, og når Bobbie måtte velge mellom en av to onder (hoppe over bekk, eller bli forlatt), så valgte hun å hoppe over bekken. Det som talte i mot meg denne gangen var 1. Ingen hester som med vilje kunne forlate oss. 2. Vi var på vei vekk fra stallen, noe Bobbie var uhyre klar over.

For å gjøre en lang historie kort: Litt steiling, en Bobbie som strener avsted i motsatt retning med meg hengende som et slips etter med spenntak i longelina og febrilsk prøver å holde meg på beina (skulle vært filma...), litt gjørme, noen trær litt uheldig plassert når Bobbien spretter ut på siden, en drøss godbiter og rosende ord, et hopp og katastrofe avverget.

Det høres kanskje ut som om jeg er en grusom hesteeier som tvinger frøken fryd over svære vassfar og dype daler. Du kan jo vurdere selv.

Det ville jo vært trist om ponnien var helt perfekt, så noe må vi jo ha å jobbe med vi også - hihi :D Som ros for vel gjennomført elvehopping fikk Bobbie lov å spise noe kvist og kvast, noe hun egentlig aldri får lov til på tur. Hun fant en grankvist som hun gladelig gomlet i seg.

Resten av turen holdt vi sånn nogen lunde beina på bakken. Særlig da vi møtte på et føll som stod i en innhegning langs veien. Da var det en Dame som blei bratt i nakken, gitt. Hun trenger litt tilvenning av at andre hester kan bevege seg rundt henne uten at hun får helt hetta.

Vi var ute tilsammen rundt halvannen time, det inkludert de ti minuttene vi brukte på å komme over den grusomme, fossende elva, og antagelig ti minutter med identifisering av samtlige bæsjer som lå på vår vei, pluss litt prat med noen folk som vi møtte på tur. Man får nemlig ganske mange koselige kommentarer når man leier hest på tur, fremfor å ri.

Alt i alt, en hyggelig søndagstur for seks bein! Elver med krokofanter skal vi dog bli bedre på.

Ponnifisene Isco og Pronto har nytt livet som selskapsponnier den siste tiden. I dag var det et lite forsøk på å dra dem ut av vinterdvalen, og det var to hårete og elektriske knerter som fikk litt oppmerksomhet. Først var det håret.

Med noen tusen hårstrå mindre, og noe kos innabords, så var vi klare for en aldri så liten tur med ponnifisene. Leietur denne gangen, siden de har hatt fri litt vel lenge. To minigutter som var hysterisk glade for å få komme ut på tur igjen. Og hva gjør man når man turer seg? Jo, man leker! Det har man jo tross alt aldri muligheten til ellers når man står på utegang sammen 24/7.

Og sånn til glede for de som ikke har stiftet bekjentskap med ponniene fra før: Her er de på film!

Ingen ponnier ble skadet under opptak av denne filmen.

Om de er så gale som de virker? Jeg skulle ønske jeg kunne si nei, men de er nok det. Det er noe med størrelsen som gjør at de slipper unna med en del ting en litt større hest ikke ville sluppet unna med. Men når sant skal være sant, så kan de gå pent også, altså. Bare se her da vi var på vei hjem igjen. Lydige som få.

Siste delen av veien hjem til stallen består av en skogssti som leder til en port. Porten tar oss inn på beitet, og derifra kan vi gå til stallen. Om vinteren pleier vi gå på rekke og rad der, og siden kantene på sporet er så høye holder ponniene seg pent på rekka. Da vi gikk inn i skogen i dag kava vi oss over noen snøskavler, så jeg slapp Isco, i god tro om at han kom til å tusle pent etter Pronto og Anna Lene. Isco hadde andre planer.

Man kan virkelig ikke annet enn å digge disse to hårballene med bein på. Vi får se om ikke det blir litt mer ponnitrim i tiden fremover. Smileterapi på fire (åtte) bein!

Å ri på jordet. En slik barnslig glede man ikke hadde noen betenkeligheter med for noen år tilbake, men nå? Tenk om... Hva om... Hvis nå...

Jeg brukte flere timer på å bestemme meg. Flere døgn faktisk. Men alt var liksom perfekt. Akkurat passe med snømengde på jordet. Bobbie hadde fått gått litt på beitet for å få ut eventuelt krutt (som ikke var der), og hun var i grunnen ganske daff under løshoppinga dagen før. Egen fotograf hadde jeg til og med.

Hvordan kunne jeg ikke friste sjansen for en liten galopp på jordet?

Så, hvaslags utstyr har man på når man skal risikere liv og helse på jordet, da? Bitt frister som nødbrems i tilfelle, rottefelle. Samtidig frister det ikke, hvis man nå skulle ramle av og hesten stikker. Cavemore er hun jo vant til å bli ridd i når vi er ute, men ikke så mye man skulle ha sagt på den hvis hesten skulle finne på noe tull. Sprangsalen sa egentlig seg selv, selv om jeg har lyst å prøve i puta en gang (i fremtiden) også. Som Anna Lene så fint sa: Du kaller det ikke en sal, det er sikkerhetsutstyr! Det ble også cavemoren, med håp om at det skulle gå fint.

Maren var snill og blei med, med kamera, og tanken min var i grunnen bare å teste om det i det heletatt gikk an å ri Bobbie på jordet uten at hun tok av. Målet er jo alldeles ikke å frese, målet er å kunne bruke jordet til noe fornuftig trening, og være like rolig og avslappet der som ellers.    

Vi skrittet ned på jordet, og siden økta alldeles ikke var tenkt å vare så veldig lenge, så skrittet vi oss en liten runde på lange tøyler (bare det var et godt tegn!), før jeg ba Bobbie om litt trav. Hun svarte så fint hun bare kunne, og var helt rolig og avslappet.

Med så avslappa frøken hvisket jeg bare ordet "galopp" og Bobbie rullet over i en herlig, avslappet galopp, på lange tøyler i dypsnøen.

Vi prøvde oss på en venstregalopp, men det blei vanskelig (ikke så rart med tanke på at jeg alldeles ikke evner å ri i en sprangsal). Avsluttet med en herlig høyregalopp, før jeg hoppet av etter omtrent fem minutter - strålende fornøyd med trollet, som jeg kanskje lurer på om begynner å bli øøørlitegrann voksen?

Det gikk altså bra. Bedre enn forventet. Mye bedre. Og guri malla så gøy det var. Herlig å kjenne at hun blir bedre i fatningene sine. Herlig å kjenne at hun kan ta det med ro også utenfor hallen. Også var det helt grusomt å ri i sprangsalen, men det får så bare være. Når man har det så gøy, og det går så bra, så skal en sits som bokstavlig talt er "helt på jordet" bli tilgitt for fem minutters lek.

Takk til Maren for forsiktig overtalelse, og ikke minst for herlige bilder av Dronningen og meg!

Vi er jo så heldige at vi har preparerte ridestier rundt stallen, men innimellom frister det å ri i skogen. Skikkelig skog liksom. For en stund tilbake, før snøen kom, var jeg med ei som heter Nina på en ordentlig skogstur i områdene rundt stallen. Det var med Lloyd, så da leide jeg. Det var ordentlig skogstur, og siden da har jeg hatt lyst til å ri den med Bobbie. Problemet er at jeg ikke helt kunne huske og orientere meg inne i skogen, så jeg turte ikke legge ut på turen uten følge. Nå har jo snøen kommet, og her på tirsdag så jeg at det var tråkka spor inn i skogen der jeg veit tur-ruta går. Jeg tenkte jeg måtte benytte meg av sjansen, så i dag fikk Bobbie på seg sprangsalen, cavemoren og reflekser. Selv var jeg innpakket med boblebukse og varme klær, også bar det ut på tur.

Ned igjennom Aalerudskogen, ut på veien, inn i skogen igjen, og her var det bare å følge det opptråkka sporet. Luksus å ha et spor og følge, for da fant jeg til og med veien.

På vår vei måtte vi over en pitteliten bekk, som var snødd igjen, men som litt lengre ned enn oss fortsatt var islagt, og med sildrene vann under. Dette fikk Bobbie til å spisse ørene før hun stoppet og kastet seg rundt. Damen er nemlig av den oppfatning at bekker sluker Bobbier. Hele.

Jeg fikk etter litt godsnakking forklart henne at bekken ikke skulle spise henne. Hun tuslet over med litt snøfting, og vi fortsatte turen igjennom skogen, som endte ut på en bilvei.

Derifra bar det opp, og over et jorde. Jeg visste at veien vår gikk over det jordet, og jeg hadde en liten barnslig stemme i meg som sa "du må galoppere". Også hadde jeg en fornuftig stemme som sa "tenk om...". Den barnslige stemmen vant, men vi prøvde noen steg i trav først. Bobbie virket helt rolig, så jeg ba om galopp, og hun fattet en fin, rolig høyregalopp. Jeg galopperte en liten stund før jeg tok henne ned i skritt igjen. Svingte henne ned slik at vi fikk litt ekstra plass, og ba om ny galopp. Denne gangen ble det en overraskende venstregalopp! Vi galopperte på løse tøyler til slutten av jordet, og Bobbie gikk over i skritt, også skritta vi veien hjem igjen. Lykke!

Siste strekka hjem hoppa jeg av og leide Bobbie slik jeg pleier. Alltid greit å få igjen varmen i beina og få strekt litt på dem etter en tur i sprangsal. Ikke akkurat hva jeg er vant til. Vi møtte på en eldre dame på spark, som måtte stoppe oss og påpeke hvor "usedvanlig vakker" hest jeg hadde. Jeg kunne ikke annet enn å storsmile og si meg helt enig!

Turen var rett og slett en stor, stor opptur, og vi kosa oss ordentlig mye begge to, tror jeg. Selv om Bobbie synes det stadig dukker opp skumle ting. Som postkasser. Og trær i merkelige formasjoner.

Så nå må jeg bare ta meg sammen og komme meg ut på flere turer, nå som føret er helt fantastisk for en barfoting. Ikke er det for kaldt for en tofoting heller. Det er jo så god trening også, ikke minst for galoppfatningene sin del.

Enden på visa er: Tur er kult!

Bobbie har lenge vært plaga med noen sprekker på bakbeina, og dialogen med veterinæren begynner å bli lang, men vi er fortsatt optmistiske med at vi skal få has på det. Hele historien tar jeg muligens en annen gang, men i dag var vi på Mjøsa hesteklinikk for å få tatt prøver av disse sprekkene, i håp om å finne ut akkurat hvaslags bassilusker som hygger seg og lager problemer der. Bobbie var en stjernepasient, og synes det var helt toppers at noen gadd å kose så masse med henne (de både klippet, vasket, skrubbet og tok prøver).

Nå er det bare å vente på prøvesvar, som forhåpentligvis kommer i løpet av en ukes tid.

Maren var kjempesnill og blei med som selskap og hjelper til Mjøsa, og dermed blei vi også værende i stallen samtidig etterpå. Jeg luftet tanken om en rolig skrittetur, og som tenkt, så gjort. Etter at de ytterst nødvendige bootsa var kommet på, trasket Maren, Birdie, jeg og Bobbie oss ut på tur. Årets første tur unnagjort, med lange tøyler, i puta. Deilig å bare traske avgårde, selv om jeg noen ganger tenker at hvis Bobbie hadde gått noe saktere, så hadde hun faktisk gått baklengs. Beskrivelsen skilpadde i sirup var vel rimelig passende for Damen. Men jeg klager ikke! Heller den veien enn motsatt.