Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. 

Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. 

• Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen.
• Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør.
• Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger.
• En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet.
• Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. 
• Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben.
• Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. 
• Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. 
• Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. 
• "Se hva jeg kan med min kropp".
• Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. 
• Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. 
• Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. 
• Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan.
• Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. 
• For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn.
• Fokuser på de små slippene istedenfor trykket.
• Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. 
• Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det!
• Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang.
• Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din.
• Du er bra nok som du er!
• Ikke bli for "needy".
• Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset.

Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :)

Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :) 

Isco blir ikke nitrent innen akademisk, men jeg bruker mye den akademiske grunntanken i treningen av han, og siden Bobbie stadig er på kurs, så fortjener jo også Isco å være med på kurs. I fjor var vi med på Monikakurs, og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Sammen med Anna Lene og Fjelldølen pakket vi de firbeinte i henger'n og kjørte til Maylen på Bruvoll. Isco og Fjelldølen har aldri møttes før, men de ble kompiser ved første hengertur, og fikk dele et flott uteområde. Gutta slo seg til ro med en gang. 

Etter at hestene var trygt innlosjert startet vi som vanlig kurset med teori. Og som vanlig var det et lass av tankevekkende innspill med utgangspunkt i ordet balanse. Både mental og kroppslig balanse. Tankene gikk i retning av hvordan vi kan hjelpe hesten med å finne riktig balanse, og hvordan vi kan utvikle den på en positiv måte. For hvis vi går inn og forandrer noe, så vil det gi påvirkning også andre steder enn der vi forandret. Målet vårt bør derfor være å forandre noe inn i det som fortsatt er komfortabelt for hesten, slik at den ikke mister balanse og blir ukomfortabel. Når det er sagt så er vi nødt til å miste balansen mange ganger for å lære. Og før vi i det heletatt snakker om hestens balanse, så hva med vår egenbalanse? Hvis vi er skjeve i kroppen må hesten kompensere for vår skjevhet, og hva skjer da med balansen? Spør deg selv: "Når er balansen min i hesten så bra at det neste steget blir mulig?".

​Problemet er at til å begynne med så trøbler vi med å kjenne når ting er rett og galt, og vi er nødt å forske både på vår egenbalanse og på hestens balanse. Når vi jobber med hesten er det tusenvis av kraftoverføringer over alt, og vi er både litt blinde og døve i starten. Monikas tips til dette var to mulige innfallsvinkler, hvor vi har like godt av å teste begge. Det ene er å leke oss med ting vi ikke kjenner enda. Jobb med versader og traverser, og ta det som en selvfølge at hesten svarer selv om vi ikke kjenner det. For kan det faktisk være slik at hesten svarer på det vi ber om, selv om vi ikke kjenner det? Ja, selvsagt! For at vi i begynnelsen skal kunne kjenne noe som skjer, må det være ganske stort. Tillat deg selv å tro at du får et svar på det du ber om, selv om du ikke kjenner det.

Den andre retningen er motsatt: Overdriv! Overdriv versaden, overdriv traversen, overdriv bøyningen så du virkelig kjenner at du får et svar. Legger vi disse to sammen så møtes vi forhåpentligvis fint på midten. 

Isco og jeg skulle til pers på vår første økt, og allerede her fikk jeg hevet teorien ut i praksis. Selv om jeg ikke akkurat rir på minsten, så er ikke det noen grunn for ikke å kjenne på egenbalanse. Jeg startet med Isco i litt lange tøyler, og fikk vist det lille vi kan av versader og traverser. Og selv om vi egentlig ikke kan traversen, så er det noe som har falt litt på plass den siste tiden. Særlig på høyrehånd føler jeg at vi kan få til noe - om ikke en grand prix-travers, så er det iallefall en fin reaksjon i kroppen hans, og det er det viktigste! Vi gikk etterhvert over til longering, hvor Monika påpekte at min høyre hofte er veldig dominant. Jeg skulle overbevise min kropp om å legge mer vekt på venstre hofte, så jeg fikk beskjed om å leke halt på høyre bein. Og plutselig fikk jeg selv kjenne på hvor vanskelig det var å være rett. Man går seg inn i et vanemønster, og når noen påpeker det og man prøver å komme seg ut av det, så føler man seg plutselig fryktelig skeiv. Samtidig kjenner man hvor utrolig lett det er å falle tilbake igjen i gamle vaner. 

Denne skeivheten min gjenspeiler seg også i Isco, ved at han på høyre hånd faller inn i volta. Jeg trekker alt for mye vekt innover fordi mitt høyre ben er dominant, og vips, så faller ponnien innover også. Han har nok også litt skyld i det selv og i form av sin egen ubalanse, men jeg gjør det på ingen måte enklere for oss ved å være like tung på høyresiden som ponnien er. Ganske interessant å kjenne på følelsen, og ikke minst morsomt å ta den med videre i ridningen på Bobbie. Ingen grunn for å tro at ting er så veldig forskjellig der. 

Monika gikk rett inn og så på hvordan Isco beveger seg. Han går ofte med veldig bredda bakbein, og dette ble en greie å kikke på gjennom kurset. Etter litt tenking fra Monikas side kom hun fram til at problemet like gjerne lå i at han slipper brystkassa ned mellom skuldrene, og henger over bogen. For med en gang skuldrene var balanserte, så sluttet han å bredde. Samlingen hjelper oss veldig med dette, og galoppen er også utmerket for å få han opp i brystkassa slik at bakbeina kan svinge riktig fram. 

Jeg har siden forrige Monikakurs kun fokusert på leking, og å se hvor mye vi kan kombinere lek og dressur. Det har ikke vært min tanke i det hele tatt å se på kroppen hans på den måten Monika gjorde, men det føltes ut som om hun bare satt de teoretiske ordene på den leken vi har drevet med. Og resultatet har absolutt blitt bedre, selv om jeg har lagt all teoretisk tankegang vekk, og bare fokusert på det Isco har tilbudt og synes har vært gøy. Derfor var det også ekstra gøy å få Monikas tanker om hva det er vi faktisk har gjort, og hva vi skal fokusere på framover i forhold til videre bedring av Iscos kropp. 

I samlingen/økningen, særlig i trav i longe fikk vi hjelp med å ikke være så "på/av". Jeg er veldig der at enten så samler jeg, eller så går jeg fram, og bevegelsene derimellom blir store. Det er enten eller. Monika ba meg om å ta ting mer gradvis og kjenne at jeg hadde Isco med meg hele veien, slik at det ikke ble en på/av-bryter, men mer kommunikasjon. Jeg måtte virkelig ta meg i det, men det er forhåpentligvis noe som kommer seg mer og mer etterhvert. Og dette er absolutt noe som kan tas med videre både i bakkearbeid og ridning, for man blir veldig ofte at man vil ha enten-eller, og at man ikke kan sette pris på leken der i mellom. 

I mine notater fra kurset står det enkelt og greit etter første timen: Isco er kul!! :) Og det er han også. Han kommer inn på nytt sted og er akkurat den lille kule klumpen han er hjemme. Jeg hadde ikke et sekund betenkelighet med å plukke av han kapsunen og slippe han løs på denne bana når økta vår var ferdig, akkurat som vi gjør hjemme. Og Isco gjorde akkurat som vi gjør hjemme, han la seg ned, rulla og ble liggende slik at vi fikk en koselig avslutning på økta. At porten ut av ridebanen var åpen hadde ingen betydning. Ei heller gresset rundt på kanten av ridebanen. Isco var med meg, han ♥

Etter timen følte jeg egentlig at vi var ferdige. Vi hadde liksom hatt vår "happy-kursopplevelse" og følte at vi hadde fått input og masse tanker og mye glede. Men vi hadde to økter igjen, og selv om jeg egentlig følte meg ferdig så fikk vi sannelig mye moro ut av de to neste øktene også! 

Videoen er en oppsummering av Isco og min andre time under Monikakurset vi var med på. Føler vel egentlig at filmen oppsummerer oss ganske godt på alle mulige måter =D For en dag det var - for et kurs det var ♥

Bent-kurset for Bobbie og meg i år ble en rar opplevelse. Aldri før har jeg følt meg så usikker og så tvilende på meg selv og det jeg gjør. Samtidig fikk jeg bekreftelsen på at vi er på rett vei, at jeg tenker riktig og at Bobbie har utviklet seg. Jeg skjønner egentlig ingen ting. 

Kurset startet med en ganske tøff time hvor jeg fikk stilt ganske mange spørsmålstegn med både hva jeg faktisk ser i min egen hest, og mine valg. Ikke fordi Bent stilte direkte spørsmål til oss, men fordi jeg satt igjen med så mye usikkerhet etter jeg var ferdig med timen.

Blant annet dette med sal. Etter en lang prosess med Bobbie og sal kjøpte jeg i 2015 en Bent Branderup-sal. Dessverre kommer disse med fast bom, og i løpet av de to årene jeg hadde Bent-salen forandret Bobbie seg drastisk i ryggen. Hun gikk fra å være en bred hest, til å bli totalt innsunket bak skuldrene, og hadde en oppstikkende manke. Såpass ille at jeg kviet meg for å legge ut bilder av ryggen hennes. Jeg legger ikke skylden for dette på salen, da det er flere andre faktorer jeg kan knytte til manglende muskler, og jeg vet enda ikke hva det var som forårsaket det. Uansett kom vi til et punkt hvor jeg ble enig med meg selv om at salen dessverre ikke gjorde det noe bedre. Tankene spant og det ble gjort mange overveielser både med følelse og med tanke på lommeboka, men resultatet ble at jeg endte med en dressursal av helt vanlig utseende. Greit dypt sete og store kneputer. Denne endte jeg opp med etter å ha prøvd den noen ganger, og aldri før har jeg sittet så godt på Bobbie som jeg gjorde med denne salen. Jeg fikk den i april i år, og jeg har bare gledet meg og gledet meg til å dra i stallen å ri, for Bobbie har bare utviklet seg masse. Det har virkelig vært en fryd, og særlig i galoppen. Også Michelle har sett meg ri i den nye salen, og selv om salvalget er litt på kanten i forhold til tankegangen innen akademisk, så fikk jeg forståelse av Michelle, og følelsen min har aldri vært bedre på ryggen til Bobbie. Derfor dro jeg til Bent-kurset med god selvtillit, for ponnien min virket så kul og fin som hun aldri har vært før, og jeg gledet meg til å vise fram. 

Første timen endte med at jeg fikk høre både at gangartene til Bobbie ikke fungerte, og at min sits ikke fungerte. Tanken var jo ikke til å unngå: Har salen ødelagt meg helt? Eller enda verre, har den ødelagt Bobbie helt? Jeg vet at jeg sliter med å sitte nede i trav på Bobbie, men selv føler jeg at det er en kombinasjon av at hun nå, på grunn av salen og på grunn av at jeg kan ri litt lett (som jeg forøvrig fikk beskjed om på Christoferkurset), så har hun fått muligheten til å trave større. Dette gjør det verre for meg å sitte på - men det er en treningssak jeg jobber med. Når hun traver rolig og samlet har jeg ingen problemer med verken å sitte på henne eller å svinge i hoftene mine. Jeg måtte til og med sjekke dette når jeg kom hjem, om jeg virkelig var så ødelagt i sitsen som jeg følte meg etter kurset, men både første og andre økt i salen etter kurset fikk meg til å smile. Både jeg og Bobbie føltes tipp topp. 

​Jeg vet det var flere etter kurset som lurte på om jeg nå kom til å droppe den salen helt, men det gjør jeg ikke, selv om jeg valgte å ikke ri med salen den siste økta. Jeg digger fortsatt salen herifra til månen, og den gir meg muligheter til så mye som jeg ikke har hatt mulighet til før. Når det er sagt er det nå gått halvannen måned siden kurset, og etter noen kjempefine økter rett etter kurset, har Bobbie og jeg virkelig kræsjet i veggen. Jeg har en ponni som knapt klarer å trave, men som på en annen side er skikkelig kul i galoppen.

Er det fordi Bent så noe jeg ikke har sett? Ødelegger salen bevegelsene hennes? Er treningen min helt på villspor? Hvor gjør jeg galt? Hvor gjør jeg rett? Jeg har så mange spørsmål etter Bentkurset at jeg holder på å sprekke, og til tross for at jeg ikke får svar på så mange, dukker det stadig opp nye. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Bobbie er så umotivert for tiden at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av oss. Jeg har prøvd alt av variasjoner, uten hell. Tur, sprang, longering, lek, ridning, fri - ingenting motiverer. Det siste som gjenstår å prøve er feltritt, og det hiver vi oss uti på søndag. Når det er sagt er Bobbie like daff og umotivert uansett hvilken sal jeg har på henne, eller om jeg rir uten sal for den saks skyld, eller om jeg bare longerer. Hun har liksom bare ikke energi. Ikke finnes hun øm i ryggen, og hun er så fint muskelsatt der nå som hun ikke har vært på lenge. Søkket ved manken er helt borte. 

Så hva er det som trøbler? Jeg og Bobbie har hatt noe lignende før om somrene, så kanskje det bare er en sommergreie? Hva vet jeg. Det jeg vet er at jeg prøver på det sterkeste å legge frustrasjon bak meg og finne ut av det. Det blir noen ekstra fridager på Bobbie nå for tiden, også får vi bare se. Og jeg må bare fortsette å teste ut med salen og bytte tilbake til puta for å se om det gjør noe forskjell. Og skulle det nå, mot formodning, vise seg å være salen som lager trøbbel, så kommer Bobbie til å forbli en evig putehest. Da blir det aldri mer noe sal på meg :p Men magefølelsen min sier meg at det er noe annet, og at salen egentlig funker fint for oss. For jeg har aldri følt at vi har fungert bedre - fram til det sa stopp, en liten stund etter Bent-kurset. Jeg bare vet ikke hva det er som stikker kjepper i hjulene for oss akkurat nå. For alt jeg vet kan det bare være at hodet mitt spiller meg et puss, og at min nye kunnskap - mine nye briller - gjør at jeg har fått enda mer å henge meg opp i som gjør at jeg blir enda mindre fornøyd med realiteten slik den er? At det blir trøbbel bare fordi jeg er blitt enda mer bevisst hvordan ting ikke ​skal være? Er det rart man blir sprø?

Selv om kurset var et av de rareste og tøffeste kursene jeg har vært med på, har det samtidig vært et av de kursene jeg utvilsomt har lært mest av, og som har endret meg mest.

Det har vært et av de kursene jeg som ved et knips har endret hele min måte å se på Bobbie under treningen, og føle bevegelsene hennes. Det føles ut som om jeg virkelig bare har fått satt et par helt splitter nye briller på nesa og jeg ser ting på en helt annen måte. 

Dette er nok et at de kursene som har fått meg til å tenke mest i etterkant. Fått meg til å reflektere over hva jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det. Og det kverner så mye rundt oppi topplokket at jeg holder på å bli sprø. Som regel etter et kurs, så liker jeg å være litt aleine, litt for meg selv og fordøye det som har skjedd. Nå bare gleder jeg meg til september og kurs med Christofer, og oktober hvor jeg skal på kurs med Michelle igjen. Prøve å få rettet på litt ting i hodet mitt, og få et par andre øyne på hesten min. Noen som kan si meg om mine nye briller er i riktig styrke denne gangen, eller om de trenger litt justering. Eller om jeg kanskje enda en gang trenger noen helt nye. 

Dette har nok også vært et av de kursene hvor jeg har lært mest om meg selv. Hvor jeg har blitt satt i situasjoner jeg ikke normalt er i, og som jeg måtte takle. Jeg kan se tilbake på at jeg er stolt over at jeg klarte å nullstille meg etter første økta og at jeg virkelig klarte å komme med helt blanke ark på økt to. Jeg klarte å legge ting bak meg uten å la det prege videre trening. Nå gjelder det bare å klare å ta med dette når ting skjærer seg på hjemmebane også. Det er litt mer vanskelig der, men jeg jobber iherdig med saken.

Alt i alt har tiden etter kurset, for ikke å snakke om tankene etter kurset, vært minst like interessante som kurset i seg selv. Aldri før har et kurs hengt så godt i meg over så lang tid. Og det gjør det fortsatt. Hver dag jeg ser Bobbie tenker jeg på mange av Bents ord under kurset, og hodet mitt kverner. Det Bobbie og jeg er oppi nå er bare en ny type utfordring som vi skal løse sammen. Bobbie forteller meg bare sannheten, så får jeg være den som jobber med å forstå den. Det er ikke alltid like lett, men jeg jeg skal virkelig gjøre hva jeg kan for å se hva jeg kan lære av dette. Noe sier meg at både Bobbie og jeg kommer litt klokere ut av dette på den andre siden, og det er jo aldri feil å bli litt klokere! :) 

I etterkant av at denne teksten ble skrevet gikk jeg igjennom notatene mine fra teoritimene med Bent, og det var nesten så jeg fikk litt tårer i øynene. 

«Happiness er et problem du overkommer. Gi deg selv utfordringer og løs dem. Akademisk ridekunst er en prosess hvor du utvikler deg selv gjennom å utvikle hesten.»

Det føles ut som om det er der vi er akkurat nå. Det treffer meg slik, og det samme gjør dette sitatet: 

«Den eneste grunnen for at vi har hester i dag er for å føle seg vel. Derfor bør tiden man bruker sammen bli brukt på en god måte. Men man må ha en grunn for å møtes, og gjøre noe sammen. For noen er det valget akademisk ridekunst. Siden vi ikke har noe mål med treningen vår utover å ha det bra, så er det ikke noe vits å stresse under utdannelsen. Det er ikke vits å bli ferdig, fordi ferdig er død.»

​Framover er det bare å slappe av, tenke, observere, se og smile, og nyte dagene. Uansett hvordan det går - i oppoverbakke eller nedoverbakke, så lærer vi noe nytt. Jeg føler meg heldig som får lov å være en del av denne livsreisen, og dele den med Bobbie og Isco og alle de fantastiske menneskene ♥

Første økt: Kurset med det rare i
Andre økt: Et bedre inntrykk

Søndagen kom, og etter lørdagens siste økt var jeg optimistisk på at det ville gå greit å ri på siste økta. Så sant ikke Bobbie hadde gjort noen merkelige akrobatiske krumspring i løpet av natta. Jeg ville legge alt til rette for at det ikke skulle bli noe trøbbel, så jeg fikk låne filtsalen til Stine for denne økta. Litt spennende å ri i noe slikt for første gang på et kurs, men jeg har hørt mye bra om den, så jeg regnet med det ville gå greit. Jeg hadde tross alt klart meg gjennom en barbakøkt dagen før. 

For å følge boka tok jeg med Bobbie inn og viste henne fra bakken de første minuttene. Vi kikket over versaden og traversen og så at det fungerte, pluss at Bobbie ville vise hvor umåtelig flink hun var på skoleparaden. Hun har noe med å bare skulle gjøre alt så mye mer enn hjemme når hun er på kurs. Vi fikk dermed kommentar på at Bent ikke er interessert i endeproduktet, men i veien dithen. Som han sa: «Sirkushesten husker øvelsen. Den akademiske hesten forstår hjelpen.» Så derfor er heller ikke endeproduktet viktig innen den akademiske utdannelsen, men veien dit. Heldigvis klarte vi også å vise at vi også kunne gjøre det i mellom "ingenting eller endeprodukt", og som Bent så klokt sa: «Grunnen for at jeg alltid sjekker hesten fra bakken er at jeg vil ikke sette meg opp på en hest som ikke hører.» Det i seg selv er jo egentlig ganske fornuftig. 

Selv om man i blant skulle ønske at de problemene man har i skritt kunne fordufte som dugg for solen når man gikk opp i trav, så er realiteten på ingen måte slik. De samme problemene i forhold til "suppleness" følger oss glatt opp i trav, og blir egentlig bare mer synlige. Til tross for at vi alle er klar over Bobbies (og mine) problemer med løsgjøring, kastet Bent oss ut på dypt vann. Etter et par runder med litt trav fram og ned nevnte Bent at når man har litt samling, og når man har en god fram og ned kan man begynne å eksperimentere med "fram og opp". Plutselig fant jeg meg selv jobbe i overganger i trav, mellom samling mot piaffe, lenging fram og ned, samling mot piaffe og overgang til "fram og opp". 

Selv om ordet ikke ble brukt under undervisningstimen min måtte jeg høre med Bent under lunsjen, bare for å være sikker. Og ja, "fram og opp"-tankegangen er tanken mot passage. Dette er en tankegang man ikke kan ha uten å ha samlingen med "bending of the haunches", eller å ha en korrekt fram og ned, for en korrekt fram og opp blir en kombinasjon av alt dette - både samling og fram og ned. Det henger så godt sammen, og selv om jeg selv ikke helt føler at vi er der enda, så var det veldig gøy å leke seg med tanken iallefall! 

Bobbie og jeg fikk leke oss mellom de ulike overgangene, og uten at vi fikk noe super-resultat, så fikk vi noen steg hvor jeg kjente følelsen av hva Bent mente, og jeg kjente at det travet som i blant dukker opp hjemme, men i enda større grad enn på kurs, det er Bobbie og Ragnhild på rett vei. Problemet er at jeg på ingen som helst måte evner å sitte på et slikt trav (o kjernemuskulatur, kom til meg), så etter fem, seks steg så fant både Bobbie og jeg det for godt å gjøre holdt og rose litt. Rose hesten altså. Ikke de ubrukelige magemusklene mine :p 

Litt galopp ble det også tid til, og her tok (ikke overraskende) Bent oss på kornet - igjen. Kan du gjette hva som er problemet vårt i galoppen? *trommevirvel* Suppleness! Resultatet på vår manglende "suppleness" er at Bobbie faller ut på utvendig skulder. Jeg skal være veldig påpasselig med å ikke blokkere utvendig brystkasse i å rotere opp på utvendig side. I tillegg skal det tøyes, bøyes og overdrives stilling og bøyning i skritt og trav, for å jobbe mot en enda mer smidig hest. Vi fant et par veldig fine sprang i venstregalopp, og da vi skulle over i høyregalopp måtte Bobbie ha et lite utbrudd. Heldigvis ingen problemer for meg å holde meg på, og Bents reaksjon var bare morsom. "Yes, no, eh.. øh... Let's try again!" Forsøk nummer to ble to fine galoppsprang, før Bobbie bestemte seg for å bytte galopp med bakbeina - av alle ting. Hvor den kom fra aner jeg ikke. Men det var litt mye energi der, og Bents råd var å få enda bedre kontroll over "supplenessen" slik at all den fine energien som først kommer når hun er i det humøret, faktisk kan brukes til noe. Det er synd om all den energien går til spille ut over en utvendig skulder eller i hopp og sprett fordi hun ikke føler seg smidig nok, eller ubalansert til å holde galoppen. Og akkurat det er veldig sant, og føles veldig riktig. Bare også veldig vanskelig.

Siste økta føltes bare riktig ut. Den føltes sånn som alle andre Bentkurs har føltes. Litt over the top av ting å få med seg, å gjøre, og å huske på, men det er akkurat slik det skal være. Takket være videoopptak får jeg med meg nærmer 100% av alle de glupe tingene som blir sagt, i motsetning til det jeg husker sjøl fra en time. Men følelsen var god, Bobbie var god og jeg skal bli litt bedre ;) 

At Bent i tillegg dro oss fram som et positivt eksempel under den siste teoriøkta, på en ekvipasje som støtte på et problem på første økt, men som gjennom å gå tilbake i en god basic, kan jobbe seg opp igjen til der man er - det ga meg en ekstra god avslutning på årets kurs. 

Men ingen skal tvile på at årets Bentkurs har gitt meg så mange tanker i hodet at jeg får helt vondt. Og jeg prøver å sortere iallefall noen av dem ut i denne bloggen: Et par nye briller som skaper forvirring

​Dette skulle være kurset jeg skulle ri. Kurset hvor jeg skulle få hjelp med ridningen, få vise hvor langt vi har kommet og få hjelp til å komme videre. Mine planer, tanker og ønsker endret seg drastisk etter første time for Bent, og jeg klarte å skrape alt av planer, tanker og ønsker vekk og starte på bunn. Sett på det sånn i etterkant er egentlig dette noe av det jeg er virkelig stolt av etter kurset. At jeg klarte å virkelig nullstille meg etter den første (ganske tøffe) økta, og gå inn helt åpen for hva som måtte komme av gode eller dårlige ting. Heldigvis fikk jeg en opptur. 

Om det var tilfelle eller ikke vil jeg aldri få svar på, men for å være helt sikker på at Bobbie skulle være godt nok varmet opp i kroppen tok jeg henne ut av paddocken nesten tre kvarter før timen min og tok henne med på leietur opp og ned hele Gunnerudbakken. For dem som ikke har vært på Gunnerud før, så ligger gården i bunnen av en drøyt bratt og lang bakke. Om det gjorde noe for prestasjonen aner jeg ikke. Vi har aldri før "varmet opp" på den måten, men det kan jo hende det gjorde Bobbiekroppen godt å få bevege seg litt ekstra. ​

Jeg kom inn og startet bare å jobbe Bobbie fra bakken. Versader, travers, litt holdt, noen skoleparader. Selv synes jeg Bobbie har vist bedre skoleparader hjemme, men vi fikk faktisk skryt av dem. Godt å få bekreftelse at det ser bra ut, når jeg samtidig føler at jeg vet hvilke ingredienser som må til for å gjøre det enda bedre. I teorien altså - i praksis trenger vi litt mer trening ;) 

Etter fem korte minutter med arbeid spurte Bent hva jeg ville gjøre. Om jeg ville se videre på ting i groundwork/longering, eller om jeg ville gjøre noe annet. Hodet mitt jobbet rimelig intenst der og da på hva jeg skulle velge, men i og med at jeg ikke hadde fått noen kommentarer på at Bobbie så ekkel ut i kroppen, i og med at jeg kom til kurset med tanken om å ri, så prøvde jeg meg på å si at jeg gjerne kunne tenke meg å ri. Nå hadde vi fått bekreftet at det ikke var noe vesentlig galt med Bobbie, så da kunne vi heller prøve å finne ut hva som var feil med rytter'n ;) Bent nikket bekreftende, og Bobbie fikk dermed på seg hodelag. Jeg ba en stile bønn til høyere makter om at dette måtte gå bra. Aldri før har jeg ridd Bobbie barbak på kurs (jeg rir henne egentlig aldri barbak, selv ikke hjemme), men jeg ønsket å strippe det ned til så lite som mulig, i håp om at vi kunne få en god økt. For dem som kjenner Bobbie litt fra før, så vet dere risikoen med Bobbie på kurs, men jeg tok sjansen og håpet ikke AirBobbie skulle ta turen innom. 

Vi startet også her helt fra begynnelsen, med stilling og bøyning i skritt. Her sa Bent seg fornøyd, og han kom med kommentaren "This is a totally different walk then what we saw this morning. Now it's proper walk. Earlyer it was "oh my god, what happened to this horse"." Bent virket fornøyd og jeg kjente at jeg kunne senke skuldrene litt. I alle fall i forhold til tilbakemeldingene og stemningen på timen. Var fortsatt rimelig på tuppa over å ri flyveponnien barbak på kurs. Er det noe jeg virkelig har satt pris på den siste tiden er det jo stabiliteten jeg har hatt i den nye salen min. Nå følte jeg meg rimelig ubalansert og naken. Etter bare et lite halvminutt med ridning fikk jeg nesten frie tøyler: "La oss prøve å samle. Eller hva enn du ønsker: versade, travers, renvers, diagonal travers, piruett, samling - samme det - og se om vi kan få bakbeinas arbeid til å nå framparten."

Og deretter gikk det i grunnen slag i slag. Vi jobbet med halvparadene fra magen/overkroppen, og timingen på når dette skal skje. Jeg kan jo si det slik at å klare å føle, tenke og ikke minst gjøre samtidig som man rir og hører på Bent - det er på ingen måte lett. Men jeg prøvde, også kjenner jeg at dette virkelig var et verktøy jeg skal ta med meg i etterkant og bruke tid på å lære meg å forstå og føle. Selv å se videoen fra timen gjør at jeg må virkelig vri hjernen for å forstå timing og alt. Poenget (tror jeg) er iallefall at man kan ta en halvparade på innvendig eller utvendig bakbein når det er i luften. For å få til dette må man være dynamisk i kroppen sin, slik at når det gitte bakbeinet er i luften tar man magen/overkroppen tilbake, mens når beinet er i bakken tar man magen/overkroppen fram. Eller så kan man ta en halvparade på begge bakbein. Tror dere det var lett? Og alt dette fikk jeg servert i løpet av én 20-metersvolte. #følte-meg-pepret. Jeg må bruke tiden hjemme å tenke og kjenne på dette.

Jeg hadde lyst å prøve litt trav også, selv om jeg vet at det ville være å utfordre skjebnen. Bent ga meg to valgmuligheter: enten starte rett opp i et fremovertrav, eller samle og starte et samlet trav. Av sikkerhetsmessige årsaker valgte jeg det siste ;) 

I trav gikk det knapt en halv volte før Bent igjen var tilbake på halvparadene i mage/overkropp som skal times med stegene. Og for dem som kan huske tilbake til følelsen av å lære seg travsving i sin egen kropp, så vet man hvor utrolig mye fortere det går enn skrittsving. For å gjøre en lang historie kort: Les hele det avsnittet over én gang til, bare tenk på at det ble gjort i trav. Puh!

Bobbie var litt daff i traven, så for å få litt mer energi utfordret jeg igjen skjebnen og ba om noen galoppansprang i håp om at det skulle hjelpe. ​Det ga oss vel egentlig ikke så veldig mye mer sprut, men det var veldig gøy å kunne be om litt galopp uten å kjenne noe som helst fuzz. Salen har nok gjort både Bobbie og meg mye mer trygg på hverandre i galopp. Jeg har fått bedre balanse, Bobbie har fått bedre balanse, og når vi da tok vekk salen, så klarer vi fortsatt å holde balansen begge to, slik at galoppen blir en positiv greie. Når vi fattet en venstregalopp og galopperte en kvart volte med kommentaren "ya, gooood. That was a really good canter" fra Bent, så synes jeg skjebnen var nok utfordret og jeg hadde fått den gode kurs-følelsen helt tilbake igjen, så jeg hoppet av og avsluttet timen. ​

Bent avsluttet med at det var godt å se at hun beveget seg bedre enn første timen, og selv om jeg fortsatt sitter igjen som et spørsmålstegn med hva som egentlig skjedde den første timen, så falt jeg ganske kjapt til ro med at det vil jeg aldri få vite, men så lenge time to gikk bra, så gikk jeg kvelden i møte med et smil. Det var en virkelig god følelse. ​

Jeg skjønte ikke hva som traff meg, og det var kanskje like greit der og da, for hadde jeg fått tatt det inn over meg hadde jeg nok ikke vært rak i ryggen så lenge. Fra å komme til kurset med ordentlig godfølelse, følelse av at vi kunne noe, følelse av at vi har kommet så mye lengre enn sist, at vi er på en så spennende vei sammen og ikke minst gleden over å endelig få tilbakemelding på arbeidet vårt, til å bli spent totalt beina på og mageplaske så det sang, med ansiktet ført ned i grusen. Skikkelig. Mentalt mageplask, vel og merke, for Bobbie var heldigvis super kursponni, helt mentalt tilstede og gjorde akkurat som jeg ba om. Gode, snille Bobbie.