Man kan ri for så mange trenere man bare vil, men den aller beste læremesteren er den man trener sammen med dag etter dag. Det svir bare litt når din læremester forteller deg «get a grip and shape up!». Det tar kanskje litt lengre tid å forstå hva treneren din sier når den ikke snakker så godt norsk, men når du først forstår hva treneren din sier så har du virkelig forstått det, sånn helt inn i ryggmargen. Og når du forstår at det treneren din ber deg om er å trene på egenhånd - da knyter det seg litt i magen. Bokstavelig talt. For det var der jeg fant noe jeg ikke har tenkt over på lenge. Jeg fant kjernemuskulaturen min. Eller, det vil si. Jeg fant det stedet kjernemuskulaturen min burde ha vært... ![]() Trav. Det magiske travet. Bobbie og jeg har gått igjennom en lang reise i trav, og jo lengre vi kommer, jo mer forstår jeg (at jeg ikke forstår). Vi startet hele reisen med et stakkato, kort, framtungt trav hvor hun til tider så halt ut på grunn av ubalanse og manglende styrke (legg disse ordene på minnet). Igjennom år har vi jobbet og prøvd, og jeg har vært innom «svevetrav» og litt forskjellig løsninger på trav fra Bobbies side. Alle like spennende og varmt tatt i mot, men også med påfølgende utfordringer, hovedsakelig i form av at jeg ikke har klart å henge med i svingene. Etter at jeg fikk salen har det skjedd mye. Bobbie tør å slippe seg mer fram i travet, noe som resulterer i at jeg sliter. Maks. Jeg klarer ikke sitte på min egen hest. Når Bobbie virkelig traver og får både ryggsving og steg så spretter jeg rundt som en hjelpesløs filledukke. Nei, det er ikke tull og ikke en underdrivelse, det er sant. Og hvem gidder å trave så fint som man bare kan, når man har en bompende potetsekk på ryggen? Ikke Bobbie iallefall (heldigvis). Etter at jeg fikk den nye salen har jeg også vært på leting etter sitsen min. Føler ikke helt jeg har funnet den, og det har irritert meg grønn. Jeg blir alt for lett svai i ryggen, og havner i stolsits, med beina foran meg. Heldigvis har jeg fått god hjelp av Michelle på kursene hun har hatt, og i tillegg elsker jeg bloggene mine som jeg kan bla meg tilbake i. Jeg hadde et vagt minne om noe vi jobbet med på et Monikakurs for en lang tid tilbake, noe om å ta i mot bevegelsen i magen og ikke i ryggen. Jeg bladde meg for noen uker siden tilbake i bloggene og fant igjen det avsnittet jeg tenkte på i bloggen «Jeg er så stolt»: «Økt to blei en rideøkt med fokus på å finne min indre potet. Yeah, vi er helt normale på AR-kurs. Oppgaven min fremover er å tørre og slippe meg selv ned i ryggen på Bobbie og tillate meg selv å være mer med henne. Vi fikk sett igjennom samme rekken med øvelser som vi gjorde fra bakken i skritt. Det så greit ut, og i trav blei det mest fokus på at magen min skulle slippe, at jeg skulle tørre å "ta halen mellom beina", og at brystbeinet mitt skulle senkes. For min egen del føltes det ut som om jeg skulle synke helt og totalt sammen, men det var ikke tvil om at min avslapping gjorde magi for Bobbies ryggmusklers evne til å jobbe mer korrekt. Svevetrav - come to me!» ![]() Ja, vi snakket der om potet, men ikke potetsekk. Vi snakket om magen min, og jeg husker det så godt, at Monika snakket om å ta i mot bevegelsen i magen, slik at det er den som jobber, og ikke rompa/ryggen. Dette har jeg tenkt en del på når jeg har ridd den siste tiden, og jeg har tilogmed stått foran speilet hjemme og vippet på bekkenet for å kjenne hvordan jeg plasserer det når jeg står til vanlig, og hvordan jeg kan endre det. Dette har jeg også testet ut i salen, og selv om det er uvant (og jeg må igjen lære meg å sitte helt på nytt), så var det i dag lyspæren kom over hodet mitt. I det jeg klarte å «ta halen mellom beina», absorbere bevegelsen i magen og ikke i min svaie rygg, og holde min egen kropp stabil ved hjelp av kjernemuskulaturen, og vips, så klarte jeg også å sitte på Bobbie, selv når hun travet større. Det var så kult! Det føltes ut som å finne seg selv på hesteryggen. Plutselig kjentes det ut som om jeg kunne sitte i hvilken som helst bevegelse Bobbie ga meg. Jeg kjente meg sterk og fast, men fleksibel og myk på samme tid. Jeg kjente meg helt som Charlotte Dujardin på Valegro i en flyvende økning over diagonalen. Ok, bare nesten, da. Men det kjentes bra ut. Veldig bra! I alle fall i de glimtene det varte før jeg falt sammen igjen. Problemet er bare den grusomme sannhet i dette. Jeg fikk en forståelse herifra og inn i ryggmargen på hva kjernemuskulatur er, hvor den er, hva den gjør og hvor stor betydning den har for en stabil sits. Så fra at Bobbie har gått fra ubalansert og manglende styrke (du husker jeg har nevnt akkurat dette tidligere?), så er det nå jeg som er ubalansert og har manglende styrke. Og hvordan løser man det på enklest mulig måte? Jo, man trener. Du leste riktig. Trener! Min personlige trener har nå klart og tydelig sagt sin mening til meg. Nå er det bare opp til meg å følge opp. Hesten min utklasser meg. Enten kan jeg bruke lang tid på å la det gå seg til igjennom å ri, eller så kan jeg ta «snarveien» og trene litt ekstra utenom. Også jeg som er så lat, da! Det er ikke hver økt jeg er forunt å få en så stor lyspære tent over hodet. Jeg digger det skikkelig, samtidig så er det tøffe saker når man av hesten sin får beskjed om at man er i for dårlig form. Men vent nå litt... Har vi hørt det før? «Jeg har en stor jobb å gjøre med kroppen min, og Monika mente jeg burde begynne å trene. Trene! Hikst. Få litt mer kontroll på kroppen min, så nå er det slutt på krav til Bobbie, nå er det meg det ene og alene står på! E'kke lett å være rytter når man har en ponni som gjør alt rett! :)» Sakset fra samme bloggen som jeg linket til tidligere. Morsomt er det, for det illustrerer også så himla godt det poenget at en trener kan si deg ord og fortelle deg ting men det er først når du erfarer selv at det blir en realitet for deg. Monika så det for lengesiden, jeg forstod ordene hennes da, det tok meg bare i underkant av to år for at det faktisk ble en sannhet for meg. Så hva gjør man da, når sannheten plutselig banker på døra? Jeg stikker til køys og sover på det til i morra! PS: Hvis noen har noen gode (ikke for slitsomme!) tips til øvelser man kan klare på stuegulvet, så vil Bobbie gjerne at dere legger igjen noen tips til den tobeinte. Mistenker årets julegave fra Bobbie blir en treningsmatte...
2 Comments
Jeg sliter med å finne på overskrifter i bloggene mine. Egentlig burde alle bare fått tittelen "ponnimagi". For gang på gang blir jeg helt overveldet over de to flinke ponnitrolla. ![]() Jeg føler meg ganske privilegert som får lov å kose meg så innmari med de flinkeste ponniene i hele verden. Bobbie har etter den dagen hun plutselig gjorde et skoleholdt på ordentlig, virkelig fått en forståelse for hva det dreier seg om. Og den følelsen av å sitte på sin egen ponni og kunne ta magen tilbake, riste litt på utvendig sjenkel og bare kjenne at bakparten senkes og bogen løftes - den er ubeskrivelig kul. Faktisk så kul at når slikt skjer, så hopper man bare av, klapper ponnien, lar den rulle og forteller den hvor ubeskrivelig flink den er. Det var litt morsomt, for jeg salte på Bobbie i dag, fullstendig klar for en ordentlig økt. Jeg er egentlig ganske ustrukturert av meg og klarer sjeldent å ha noe konkret plan når jeg rir, men akkurat planen for i dag var at jeg ikke skulle gå ut over grensene, men holde meg innenfor comfortsonen og se hva som skjedde uten at jeg pushet oss inn i rød sone. Noen kloke ord fra et Monikakurs om å prøve å gå inn i kjernen istedenfor å gå ut av den hele tiden, satt spikret i hjernebarken. Da er det dobbeltekstra morsomt når det å gjøre et skoleholdt faktisk ikke føles ut som å gå utenfor komfortsonen, men at det blir et svar på at vi bare leker oss innenfor der vi begge er komfortable. Med vekt fram, vekt tilbake, mer bøyning, mindre bøyning, flytte bog, flytte bakpart, flytte vekt, skoleholdt. Og misforstå meg rett, vi snakker ikke perfekte skoleholdt gang etter gang etter gang, men de har kommet seg ihvertfall 100 prosent fra hva vi har jobbet med tidligere, og forståelsen både hos henne og meg er så mye, mye større. Ekstra gøy er det å kjenne når vi misforstår hverandre litt og jeg ber om at hun skal gå fram, mens hun tenker skoleholdt. Det er gjerne da vi får de mest korrekte svarene. Noe som igjen understreker forståelsen min av ordet fram og følelsen fram. Det er så kult! Så stjerneponnien hadde knappe to runder i skritt med meg på ryggen, et par korte seanser med litt jobbing i holdt, og det var det for dagen. Hun er bare best! ![]() Så var det Isco sin tur. Han har kommet dit at vi blant annet skritter og traver på volte med bøyning. Han begynner å forstå mer og mer at vi ikke må gå å kræsje i hverandre, men at han balanserer sin kropp og jeg min. Så når jeg får en kvart volte med en shetlandsponni i full egenbæring, avslappet og med flyt i steget, da kan man lite annet enn å smiiile. I tillegg flytter vi litt rompe, men det er noe som har sittet langt inne hos den lille, runde kroppen. Hans forståelse av at han har en kropp som kan beveges uavhengig av hverandre er fortsatt ganske merkelig for han, men det begynner så smått å gå opp for han at det faktisk er mulig å flytte bakparten uten å måtte flytte både hode, hals og frambein i samme slengen. Men vi har fortsatt en vei å gå. Til tross for det så ser jeg stadig forbedring hos knøttet, og vi begynner såder å finne en måte å kommunisere på igjennom et slags handwork og litt longering. Traversen jobber vi med i en groundwork-posisjon, med meg sittende på huk. Merker at det ikke gir meg den fleksibiliteten jeg gjerne skulle hatt i forhold til mitt eget kroppsspråk, men vi prøver oss fram så godt vi kan. Ekstra kult er det når man får de små travers-bevegelsene ellers i treningen, som bare bekrefter at ponnien vrir hjernen så mye han bare kan, han tenker og han reflekterer, også prøver han! Isco har hatt litt trøbbel med venstregaloppen, og har på volta i longelina gjerne fattet kryssgalopp med venstre foran og høyre bak. Her om dagen fikk jeg noen merkelige fatninger på venstrehånd. Det nærmeste jeg kan komme en beskrivelse på det er et skolesprang, men det er jo på ingen måte det. I dag fikk jeg sett litt nærmere på det, og han kløner fælt med å få fatta riktig venstregalopp. Men istedetfor da å løpe seg villmann i gang i det, så senker han litt tempoet i trav, finner fram litt ekstra energi og tankevirksomhet, også stokker han beina sine inn i en riktig galopp. Siste venstregaloppen vi hadde i dag startet han med tanken om en høyregalopp, men i løpet av det første steget hadde han tråkka om både foran og bak slik at det ble en ren venstregalopp. Det er så kult å se han virkelig tenke og gruble seg fram og dag etter dag få en større forståelse av at han ikke bare kan kontrollere kroppen sin, men at han stadig blir mer og mer bevisst hvordan han gjør det. Lille shettisklump som bare skal bli myk og smidig i kroppen sin har kommet langt på vei allerede! Og når vi er ferdige med dagens treningsøkt, så tar Isco en liten velfortjent pust i bakken. Han er så søt liten gromklump! Joda, vi har fått sløyfer før, på utstilling. Men det er fordi Bobbie har sett pen ut. Aldri før har vi fått en sløyfe fordi vi har gjort noe. Som å hoppe en sprangbane. Det har vi nå! Jeg er nødt til å starte denne bloggen med å rose Hedemarken rideklubb for et supert initiativ i forkant av det utvida klubbstevnet som skulle holdes på stallen jeg står på. Personlig har jeg verken lyst eller interesse av å betale for å gjøre både Bobbie og meg stevneklare på papiret, ei har jeg lyst til å være med i en klubb for tiden. Men jeg har jo lyst å være med å ha det litt gøy innimellom. Så når klubben inviterer til rekrutthopping i forkant av stevnet, hvor alle, både store og små, kan være med, da blir sånne særinger som meg ganske glad! Jeg meldte Bobbie og meg på i 60 centimeter, og lørdags morgen var vi klare til dyst sammen med Maren og Axel. Dette etter at jeg hadde overraskende funnet stevnejakka mi i skapet hjemme. At den mangler to knapper og antagelig kan dateres tilbake til Janko-tiden min, det tar vi ikke så nøye. Litt fancy måtte vi da se ut når vi først starta "stevne". Takket være supersnille Marte og Ingrid fikk jeg både bilder og film fra vår start på sprangbanen. Det settes veldig stor pris på! Maren og jeg hadde gått den 6 hinder lange banen tidligere på morran, og jeg var strålende fornøyd med at hinder én var naturlig å komme på fra en venstresving. Bobbie fatter helst venstregalopp, og liker ikke høyregaloppen, så det passet oss ypperlig. Trodde jeg. Oppvarmingen ute på utebanen gikk overraskende nok helt strålende flott. Ingen skrøpelser i skogen, og ingen hopp og sprett, til tross for at vi både galopperte og hoppet krysset og oxeren som stod der ute. Bobbie virket rett og slett komfortabel, og det var digg! Heldigvis ble vi tatt inn puljevis i ridehallen, så selskap hadde vi. Alltid litt ekstra trygt for en hoppetusse på hjemmebane. Ihvertfall for rytteren... Mitt navn ble ropt opp, og vi travet nedover langsiden. Fattet galopp og rei mot hinderet. Her blei det noe kluss, og Bobbie brøt av til trav. Siden høyden kun var 60 centimeter rei jeg på allikevel og Bobbie jumpet over. Jeg synes det var litt rart at hun hadde brutt av, men konsentrerte meg videre i bana. Den gikk som smør, og Bobbie var bare superkul. Alle seks hinderne spratt vi pent over, og jeg kunne ikke vært mer stolt over Bobbie! Hun har altså blitt så ufattelig flink! Jeg tenkte ikke så mye mer over den litt merkelige anridningen vi hadde hatt før jeg litt seinere på dagen satte meg ned for å se filmen fra stevnet. Jeg holdt på å ramle av stolen, for Bobbie fatta jo høyregalopp! Ikke rart hun brøyt av til trav og at ting kjentes litt klussete ut. Maren var så morsom, for da jeg utbrøyt at vi hadde kommet på i høyregalopp, så svarte hun at hun synes det var litt rart at jeg ikke hadde gjort noe med det, for jeg pleier jo til vanlig å kjenne hver minste lille bevegelse i Bobbie. Og det gjør jeg jo forsåvidt, men akkurat der og da var jeg tydeligvis så oppsatt på at 1. Bobbie kom til å fatte rett galopp fordi vi var jo tross alt på venstre hånd, og 2. vi var på sprangbanen! Fokuset mitt lå tydeligvis (litt for mye) på hinderne. Men vi kom oss igjennom, og Bobbie er og blir den kuleste ponnien i verden. Litt morsomt er det å se tilbake på vår aller første sprangtrening. Vi har heldigvis kommet oss et lite stykke fra den tid. Og at det blir mer sprang på oss i framtiden - det kan jeg garantere! Det er virkelig artig å bruke sprangen for å både forbedre dressuren og bli stilt krav til på en litt annen måte. Sprang er kult! ...så lenge hinderhøyden holder seg på 60... I ettertid har jeg tenkt litt over den sløyfa. Det er jo bare en enkel liten lilla og hvit krussedull, men samtidig, akkurat på dette "stevnet" så betydde den så utrolig mye. Den ble et lite koselig bevis på at Bobbie og jeg faktisk har fått til noe. Vi har jobbet mot noe, og vi klarte det. Nå skal sant sies at alle fikk sløyfe, men det spiller ingen rolle, for akkurat for meg og Bobbie var dette en skikkelig god dag, uten nervøs rytter, uten hoppetussetrollet, men bare Ragnhild og Bobbie som har det gøy og gjør noe vi mestrer. Da er det ekstra gøy å få en sløyfe som bekrefter det. Trenger kanskje ikke si at jeg er en ivrig tilhenger av clear round som bedømmingsform. Der konkurrerer man mer mot seg selv enn mot andre. Feil/stil er ikke så dumt det heller. Men aller best er rekrutthopping hvor selv snodige AR-ryttere som til vanlig rir med pisken oppover og merkelige saler, kan bli med.
Alt i alt en superherlig opplevelse og en veldig positiv dag! Igjen, tusen takk til Hedemarken rideklubb - vi blir med neste gang og! Jeg var så heldig at Maren kunne filme oss en dag i forrige uke. Det har resultert i mange nye tanker og grublinger. Jeg har liksom lyst til å starte med alle unnskyldningene og forklaringene, men vi sier snurr film først, også kan jeg ta tankene mine etterpå. Jeg har klipt med både noe jeg synes er bra, og noe jeg ikke synes er så bra i denne filmen. Det siste skoleholdtet vi gjør fra bakken hvor hun smeller frambeinet ned igjen er jo ikke akkurat det vi ønsker, men like herlig er det en del av prosessen Bobbie og jeg skal igjennom for å komme dit vi skal. Hun (og jeg...) har i alle fall kommet milevis lengre i forståelsen for øvelsen. Også skal vi bare noen mil til :)
Fra ryggen ber jeg egentlig ikke om skoleholdt, bare litt vekt bakover. Når vi står ved krakken ber jeg om vekt bakover og mener egentlig å få beina i bevegelse uten å falle på bogen, men Bobbie tolker det som et skoleholdt, så jeg kan jo egentlig ikke klage. Bare jeg som må bli flinkere til å forklare hva jeg vil. Også skal jeg bli flinkere til å variere bøyningen. Hun blir litt fast i den, og det er ikke helt ønskelig. Har jeg hørt det før av Michelle? Jepp! :p I skritt var hun så daff at hun knapt nok visste om hun faktisk kunne flytte beina sine. Vi jobber sånn til vanlig med taktøkning i skritt, men til tross for min über-iheridge smatting så fantes bare energien ikke til stede. Så noe skrittsamling ser vi ikke akkurat, men vi jobber oss avsted. Første sekvensen i trav er bare morsom. Det er gøy å kjenne hvordan hun må varmes opp og beveges i gang. Til å begynne med traver hun slik hun har travet de siste årene egentlig. Et ryggsving jeg har vent meg til og føler meg komfortabel på, men det mangler jo uten tvil bevegelse i den traven. Litt power liksom. Det kommer heldigvis mer og mer i løpet av økta, og jeg får stadig større og større forståelse av begrepet «fram». Og stadig større og større forståelse av hvor vanskelig det er å ri :p Jeg har i en liten stund følt at vi ikke har kommet noe lengre inn i samlingene våre fordi vi har manglet fram. Og det har vi. Så de siste kursene vi har hatt har jo fokuset ligget på dette med fram. Ikke fram i tempo, men fram i bakbeinets innundergripen. Og nå som jeg begynner å forstå fram og begynner å få en fornemmelse av fram i Bobbie, så ser jeg jo hvor shitty samlingene våre er. Hoho, faktisk så kjipe at jeg ikke ville ta med noen av dem på filmen. Vi mangler jo fram! Men nå begynner vi så pittesmått å finne fram i fram, så nå må vi også bare finne fram i samling. Gi meg noen år, så er vi kanskje pittelitt nærmere! Men jeg vil at alle, og særlig Bobbie, skal vite at jeg er superstolt av Bobbie, for hun har jo faktisk begynt å tørre og trave. At jeg ikke heeelt har funnet sitsen min der opp enda, får være såsomså, men det kommer seg. Før holdt jeg jo på å ramle av når hun travet slik. Nå sitter jeg i det minste på, og selv om det humper og bumper litt, så blir det sakte men sikkert bedre. Uansett: Bobbie begynner å trave! Hurra =D Også er det galoppen da. Bare siden denne filmen ble filmet (en uke siden) synes jeg galoppen har utviklet seg fjorten hakk (mye takket være litt sprangridning). Men den har virkelig kommet seg. Vi kommer oss ikke langt av gangen, men nå har vi kommet dithen at vi kan ha en halv volte i selvbærende, framovertenkende galopp, uten at jeg frykter for å henge i taklampene å dingle. Hun (og jeg) er rett og slett mye mer balanserte i galoppen. Der har vi fortsatt en evig lang vei å gå, men vi har begynt på veien, og det er så kult! Som det kommer fram av filmen så er venstregaloppen foreløpig litt mer ryddig enn høyregaloppen, men det er ikke annet enn å forvente at den ene siden er bedre enn den andre, så det tar jeg ikke tungt i det hele tatt. For å gjøre en lang historie kort: Her er vi nå. Det er så artig å ha gått denne veien, og samtidig ser jeg så fram til veien videre. Jeg kan ikke annet enn å si at dette er sååå spennende! Jeg digger den lille professorponnien min <3 |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|