Hvis jeg nevner at jeg driver med hest til folk som ikke driver med hest er ofte standardkommentaren «det er vel dyrt?». Tja - er det egentlig det? Tankene i denne bloggen kom etter å ha lest en artikkel hos NRK: De som er utenfor. Vi sitter midt i en av de rareste situasjonene verden har vært i på lenge. Kanskje noen sinne. Jeg leser om barn og unge, og for så vidt også voksne, som mister holdepunktene i livene sine, som ikke vet hva de skal finne på i denne perioden, og hvor den verden de har kjent til tidligere har rast sammen. Det har fått meg til å tenke at vi som driver i stallen er heldige. Vi har vårt faste, daglige holdepunkt. Vi har den firbeinte vennen som gjør det nødvendig at vi står opp, som møter oss med en lav humring og som er avhengige av at vi stiller opp for at de skal klare seg. Vi kan omgås hestene våre uten noen tanker om restriksjoner. Vi kommer oss ut i naturen og i kontakt med naturen, vi har fortsatt mål å jobbe for, vi har noen som gir oss glede, som gir oss opplevelser, utfordringer og mestringsfølelse. Vi sitter med en skatt som mange andre ikke er så heldige at de har i denne perioden. Coronapandemien har selvsagt lagt en demper på det sosiale livet i stallen, men denne arenaen hvor vi møter andre mennesker gir fortsatt mulighet for å ha de gode samtalene - på avstand. En hestelengdes avstand fleiper vi med. For i stallen har vi fortsatt det sosiale nettverket vårt. Vi kan ikke passe på hestene via Teams - så de fysiske møtene er (heldigvis) uunngåelige. Selv om vi ikke kan klemme hverandre kan vi fortsatt samles noen venner å ri på tur. Vi kan fortsatt stå i hver vår boks, som er minimum tre meter fra hverandre og møkke. Skravla sitter løst om både pandemi og hestelivet. Men i stallen møter vi fortsatt venner og holder på deler av det sosiale livet - på trygg avstand. Med hestene våre, i stallen kan vi fortsatt ha et liv, nesten slik det var før pandemien. Tenk noe så rart? Så kan man spørre seg igjen, da. Er hest så dyrt? Teller du i penger er det ikke tvil om at det å ha hest koster. Mye. Men i fare for å falle i en gammel klisjé: Penger er ikke alt. For istedenfor å spørre hvor mye hesten koster, hva med å heller spørre hva den gir?
For meg gir hestene mine meg daglige smil i hjertet. De gir daglig aktivitet. De gir glede, avbrekk, viljestyrke, motivasjon, inspirasjon, pågangsmot og kraft. De gir meg et fast holdepunkt i hverdagen. De har gjort at pandemihverdagen har hatt et snev av normalitet i seg. Det er jo ord man knapt tør bruke nå: normal hverdag. Går det i det heletatt an? Joda - med hestene. Hestene gjør at jeg føler meg heldig, privilegert og takknemlig. De koster meg mange penger - men er det verdt det? Uten tvil. Og særlig nå. Så neste gang du tenker at hest er dyrt, så legg til «men det er så innmari verdt det!»
0 Comments
Hele vinteren går du og gleder deg til varmere dager. Til gresset spirer og gror og du endelig kan la hesten smake den grønne glede. Nei, hold your horses! For SÅ enkelt skal det ikke være. Hesten må jo tilvennes! Fem minutter, fem minutter, fem minutter, ti minutter, ti minutter, ti minutter, kvarter, eller skal vi tørre å gå opp til hele TYVE minutter? Nei, best å holde det på et kvarter noen dager også. Så er vi i alle fall sikre. Kvarter, ogsååå tyve minutter. Så kanskje skal vi driste oss til en HEL.. halvtime, der ja. Vi er allerede godt inne i mai. Halvtimen blir til en time, en time blir til to. Måltider blir byttet ut med gress, for vi skal ikke ha noe av at det blir for mye av det gode. To blir til fire, fire til seks, kanskje åtte? Nå har vi kommet oss til midten av juni. Kanskje på tide å slippe på beite nå? NEEEEI! Aldri slipp før Sankthans, det har det kloke Internett sagt. Egentlig burde ikke hesten smake gress før det er Sankthans. Proteiner og sukker har den siste måneden hatt full fest og gått bananas inni gresstråene. Noterer bak øret at for å gjøre det riktig neste år bør gresstilvenning utsettes til medio juni. Tidligst! Har du forresten husket å gjødsle? Nei, gjødsel må ikke finne på å brukes, det lager jo krutt av gresset. Slipp hesten helst på en gammel eng. Men husk endelig å gjødsle, for det gir bedre og mer jevn vekst for gresset, noe som gjør at det får mindre sukker. Når du først kommer dit at du kan slippe hesten på beitet, så bør gresset helst være langt, for jo mer det har vokst, jo bedre. Da har gresstråene rukket å fordele sukkeret rundt om i hele gresstrået, og det har brukt opp det meste av kruttet når det har skutt. Men pass endelig på at du slipper noen andre hester på beitet først slik at de får spist ned de lengste stråene, for vi vil jo ikke at hestene skal fråtse i masse mengder gress – vi vet jo alle at for mye mengde ikke er bra i lengden, og jo mer mat, jo mer sukker totalt sett. Og siden vi var inne på lengde. Når disse lånehestene som har tatt ansvar for å spise av toppen av beitet før din kjære diamant skal slippes ut der, så pass endelig på at de ikke spiser for langt ned! Kort gress er tross alt tilnærmet livsfarlig! Vi har jo alle lært at det korte gresset har ekstremt lyst å vokse seg stort og flott, så det spruter krutt ut i den lille knerten som står igjen på enga for å vokse fortest mulig. Og slik eksplosiv kost skal jo ikke hesten ha. Også kan det kanskje være lurt å stripebeite disse lånehestene før din diamant slippes på beitet, bare for å unngå at alt dette høye gresset bare blir tråkket ned og ødelagt. Så imens du står og beitetilvenner hesten din for hånd åtte timer i midten av juli, så kan du jo bruke den ledige tiden du ellers har om dagen til å flytte stripegjerdet til lånehestene. Bare husk da at gjerdet kun må flyttes under de helt riktige omstendigheter. Vi vil jo nødig være skyld i at lånehestene blir syke. Det vil si at det må flyttes fortrinnsvis når det er overskyet eller regn. Da er det ikke mye sukker i gresset, for det kommer fram når sola står på. Nå er heldigvis dette ikke et overveldende problem i sommer-Norge. Du bør heller ikke flytte det på ettermiddag og kveld, for det er jo mens det er lyst at gresset vokser. Så en eller annen gang midt på natta kan være passende. Ja, for du er vel oppe for å ta noen timer gressing med hesten din uansett? Det er jo på natta det er best å gresse vet vi. Så da hadde vi kommet oss ut i august og du begynner muligvis å endelig se en åpning for å slippe hesten din på beite. For en glede det skal bli! Du leverer tilbake lånehester, sjekker gjerder, strammer tråd, får deg en ufrivillig karamell eller to, men tar det med et smil og ler litt eplekjekt til stallvenner mens du slår av den vanlige «jaja, da vet vi i hvert fall at det er strøm her!»-frasen. Du henter hesten din, slipper den ut, ser den lykkelig springe av gårde for å endelig nyte beitelivet. Nå kan du puste lettet ut og endelig gi både deg selv og hesten litt etterlengtet fri! Du sjekker tilfeldigvis værmeldinga mens du rusler tilbake til stallen med senkede skuldre og glede i sjelen. Den får deg til å hive etter pusten og bråstoppe. Som den norske sommeren det er så er det meldt fire grader om natta. Sukkeret får da ikke trukket seg tilbake som normalt og det vil si at det dagen etter vil være dobbelt så mye sukker i gresset. Uaktuelt! Du har ikke annet valg. Du snur på hælen og tusler sporenstreks tilbake til beitet hvor diamanten din står. Den kjære diamanten som for øyeblikket har forvandlet seg til en krysning mellom djevel og slimete år, og som på ingen måte har tenkt å la seg fange fra paradis nå når den først har kommet seg ut dit. De neste to timene anskaffer du deg sommerkroppen for året (om enn noe sent – vi er jo i august), på intens jakt etter diamanten. Den har åpenbart null forståelse for sitt eget beste. Forsøket på å bevege deg som en gulrot for å lokke hesten nærmere fungerer overraskende dårlig. Du innser at det bare er en måte å få tak i diamanten som akutt bestemte seg for å gå Seabiscuit en høy gang: en pose med godbiter, fulle av sukker. Målet helliger middelet, tenker du oppgitt og rister på posen. Så var vi tilbake i stallen da. Med nøye oppmålte antall kilo til hvert måltid. Ikke et høystrå over eller under. Med hester som ser lengselsfullt ut på det grønne gresset. Som er et mareritt å ri på tur fordi de hiver seg etter hvert minste lille strå de ser (og gir rytteren sin panikk, for om det er gress eller en giftig plante de kaster seg etter spiller ingen rolle – desperasjonen etter grønt er for stor). Nå gleder vi oss bare til vinteren! Etterord: Ja, denne bloggen er skrevet med ironisk tone. Ja, den er en oppsamling av tanker, funderinger, frustrasjon rundt det å ha hester man må være forsiktige med på beitet. Ja, det er vanskelig å vite hva man skal høre på av informasjon der ute. Ja, teksten er en salig blanding av virkelighet og oppspinn. Ja, det var litt morsomt å skrive den.
Med lykkeønsker om en god beite-sesong, enten det blir på gress, halvveis på gress eller ikke på gress! Totalrenovering av bloggen! Blogging om hestelivet mitt har fulgt meg helt tilbake siden 2006, og i 2013 tok jeg steget og lagde mitt eget lille hjørne på internett. Siden da har denne hjemmesiden eksistert. Tilbake i 2013 var det bare Bobbie og meg, og designet i bloggen har vært preget av det. Det har dog skjedd litt på hestefronten siden den tid, og plutselig slo det meg at det kunne være på tide med en liten moderinsering, en liten oppgradering av designet, og ikke minst inkludering av de to andre ponnitrolla som har entret livet mitt siden den tid. Med noen rolige dager uten jobb har man tid til litt pusling på nettet, og det resulterte plutselig i nytt design. Det føltes virkelig på tide, og jeg føler meg ganske fornøyd med det nye designet. Innspill og kommentarer (helst positive da :p ) tas gjerne i mot! Jeg vet forøvrig at headerene mine foreløpig ser helt crap ut på mobil, og blir litt kutta på PC. Sånn går det når man velger et responsivt design som åpenbart ikke funker helt som det skal. Håper å få fikset det på noe vis etterhvert. Men ingen hjemmeside og blogg uten innhold, og nå som jeg har laget meg så nytt og pent design så gjelder det å fortsette og fylle det med innhold. Har til stadighet mål om å oppdatere bloggen oftere, men så kommer hverdagen, med full jobb, tre hester i full trening og timer som bare forsvinner, og plutselig sover jeg. Merkelige greier. Men jeg skal igjen forsøke så godt jeg bare kan å blogge om kurs og tanker som dukker opp innimellom. Er jo så gøy å se tilbake på for min egen del også. Når det er sagt så er jeg relativt flink til å holde instagramkontoen min oppdatert med glimt fra hverdagen vår. Den er selvsagt også linket til inn her, så det er absolutt muligheter for å følge med meg og de tre pelsklingene mine gjennom hverdagen. Hestehverdagen i bloggen Hestehverdagen på Instagram Satser på at dette blir bra, og gleder meg til fortsettelsen, med Bobbie, Isco og Abbe - både i virkeligheten og med muligheten for å gjemme de gode minne her i bloggen.
Makan til snill hingst tror jeg man skal lete lenge etter. Allikevel var egentlig ikke valget om kastrering noe vanskelig. Og nå er Abbe blitt verdens herligste vallak! Tanken har svirret og surret i lang stund, egentlig helt siden jeg fikk Abbe. Jeg kjøpte han som hingst med et åpent sinn. Jeg skulle ikke ha noe dust hest, men hvis han funket som hingst, så jeg ingen problemer med å beholde han som hingst. Kanskje jeg ville prøve å kåre han hvis han viste seg å være et verdig emne? Etterhvert som jeg ble kjent med Abbe var det ikke noe problemer knyttet til at han var guttegutt. Kun to ganger har jeg opplevd at han har blitt bus (rygga mot andre for å tøffe seg), og begge gangene har han krøpet sammen og sagt unnskyld med hele seg når jeg har sagt i fra at det er totalt uakseptabel oppførsel. To ganger på fem måneder. Og ingen av gangene har jeg verken følt meg utrygg eller at situasjonen var ute av kontroll. Abbe har vært med på kurs, han har reist og oppført seg helt eksemplarisk på nye plasser, han har kunne stå ute, inne - ingenting har vært problematisk med å ha han som hingst. Men hvorfor skal jeg ha hingst? Jeg kjøpte Abbe som min fremtidige ridehest. Han har nok ikke gangen for å bli en kåret welsh, så selv om det herlige gemyttet absolutt burde avles videre på så er det ikke avl jeg vil drive med. Det er absolutt ikke å stikke under en stol at ting er lettere med vallak. Ikke at jeg følte det var ting jeg ikke kunne gjøre fordi Abbe var hingst, men når du står på en stall med 28 andre hester tenker du alltid litt ekstra sikkerhet når du har hingst. Du er litt ekstra obs på ting du gjør, og du har alltid i bakhodet at du ikke kan miste han fordi konsekvensene kan så fort bli litt større enn med en vallak. Når jeg i tillegg har hoppe fra før, så vil det fort bli mye styr hvis de to en gang skal være med på kurs sammen og han var hingst. Med hoppe og hingst blir det litt mer vanskelig å ta med begge to på tur sammen hvis man vil være litt effektiv med treningen en dag. Ikke at det er umulig, og jeg tror faktisk Abbe er en sånn hest det hadde gått å snakke til selv om han hadde gått ved siden av Bobbie. Men det krever mye ekstra fokus og trening for min del. Og det siste, men absolutt den mest avgjørende delen: Som fireårsvallak er muligheten for å få seg venner rimelig mye større enn som fireårshingst. Planen, håpet, tanken og drømmen er jo at mine tre skal kunne gå sammen. Litt skeptisk på om det faktisk lar seg gjøre, men det finner vi ut etterhvert. Uansett hva så skar det i hjertet mitt å se Abbe stå aleine i paddocken sin dag ut og dag inn uten noen form for sosial kontakt med artsfrender. Han hadde (fordi jeg ikke visste hvordan han var da han kom) masse strømgjerde mellom seg og B&I, bare sånn for å være på den sikre siden. Så da stod han der da, rett opp og ned, uten å kunne si hei til B&I en gang. Ikke er det veldig mange på stallen som er interessert i å slippe sammen hesten sin med fireårshingsten heller (og den ene som ville, den karnøfla jo Abbe i fillebiter, så det skar seg jo helt..). Litt lettere å spørre når man har en fireårsvallak. Forhåpentligvis vil kastreringen gjøre at Abbe på sikt kan få et mer sosialt liv, slik hester skal ha det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å introdusere han for Knoll og Tott, og at de tre kan fungere greit sammen. Sånn som ting er akkurat nå får han leke litt med Isco innimellom. De er ikke uvenner, men heller ikke venner. Mest at Isco synes Abbe er litt slitsom bøllefireåring, også tør han ikke helt å si ifra ordentlig. Spørsmålet er hvordan dynamikken blir når Bobbie er der, men det er det antagelig en stund til jeg finner ut, for akkurat nå har det ikke gått lang nok tid siden kastreringen til at jeg kan slippe dem sammen uansett, også har alle tre broddsko, så jeg er litt avventende i forhold til det også. Men forhåpentligvis blir det på den ene eller andre måten litt mer sosialt for Abbe i tiden framover - det fortjener gullgutten! Liggende kastreringSelve kastreringen hadde jeg bestemt at skulle tas liggende. Hvorfor? Tja... Rett og slett fordi jeg er megadårlig på sår ogsånn? :p Magefølelsen min sa bare at liggende føltes mest riktig etter masse lesing rundt om på nett, og forhøring med fornuftige hestepersoner. Jeg endte opp med denne listen. Positive sider med liggende kastrering: - Abbe er fire år og dermed begynner han å bli litt voksen, noe som i seg selv taler for liggende. - Han legges i narkose og vet dermed ikke hva som skjer (føltes bra for meg...). - Sædstrengen fjernes og man risikerer ikke uelastisk arrvev. - Han syes igjen og eliminerer dermed risikoen for tarmfremfall. - Kroppen fjerner stingene selv, så jeg trenger ikke gjøre noe sår-greier i etterkant (hurra!). - Det gjøres på klinikk og jeg trenger ikke forholde meg til det (hilsen pysa). Negative sider med liggende kastrering: - Ca. dobbelt så dyrt som stående. - Mange mennesker som er urolige mot å legge hesten i narkose pga. oppvåkningen. - Hvis det skulle bli en infeksjon blir det gjerne større komplikasjoner fordi den går innover i kroppen istedenfor utover. Den positive listen var lengre enn den negative, og hvis jeg kikket litt nærmere på den negative, så viste det seg at mange advarer mot å legge hesten i narkose fordi det kan være heftig for den å våkne igjen. Allikevel var det vel egentlig ingen av de jeg leste om som hadde opplevd problemer med akkurat det i forhold til liggende kastrering. Risikoen for infeksjon er selvsagt også der, men ved litt nærmere lesing om det også, så viste det seg at det ofte gjaldt hester tatt liggende hjemme på gården, enten på jordet eller i en halmseng (ofte gjort i Danmark). Når de da prøver å reise seg etter operasjon gnikker de såret borti underlaget, og det blir infisert. Risikoen for det på en klinikk er mye mindre. En liten tilleggsinformasjon jeg kom over i min søken på kastreringsinformasjon er at man kan kastrere liggende uten å sy sammen også (jeg fikk valgmuligheten med Abbe). Dette har jeg skjønt at er noe som kan være et alternativ hvis man kastrerer liggende hjemme. For det går nemlig også an å ta en "liggende" kastrering uten vanlig narkose, men med så mye dop at hesten kan "kastes" ned hjemme, og tas mens den ligger. Tror også derfor det er litt varierte både erfaringer og tanker rundt dette med liggende kastrering fordi det kan gjøres på mange forskjellige måter. Men magefølelsen min var fortsatt god i forhold til å gjøre det liggende på klinikk. For min egen del satt jeg egentlig bare igjen med at den negative siden var at det var omtrent dobbelt så dyrt som stående. Men det var penger jeg var villig til å bruke på det, så da ble time avtalt på Mjøsa Hesteklinikk den 15. oktober, og han skulle være første pasient inn. Jeg fikk levere han søndag kveld, hvor han kom inn i en boks med litt kveldsmat og masse gulrøtter. Veterinær Lisel fortalte meg om prosessen, og at hun ville ringe meg rundt lunsjtider dagen etterpå og oppdatere meg på hvordan det hadde gått. Jeg reiste hjem, hadde avtalt masse jobb på mandag så jeg kunne ha tankene på noe annet, og timene gikk. Da klokka nærma seg lunsjtider mandag holdt hodet mitt på å eksplodere. Hvorfor er det sånn at man blir så forbaska overdramatisk i sånne situasjoner? Jeg vet at de har lunsj på klinikken fra 12-13, men allerede klokka 11 begynte hodet mitt å mene at det var lunsjtider og at den telefonen burde komme snart. Det gjorde den selvsagt ikke, og klokka ble både 12 og 13 uten noen telefon. Tankene mine hadde da seilt sin egen sjø, og i mitt hode var Abbe død, det hadde blitt komplikasjoner, de prøvde og redde han (joda, jeg så for meg CPR på hest..), han hadde snubla i oppvåkninga og knekt et bein, måtte avlives på stedet, alt hadde rett og slett gått galt. Hodet mitt hadde forberedt meg helt på at jeg ikke lengre hadde tre hester, og jeg lurte på hvordan forsikringa ville stille seg til dette (man har da litt fornuft oppi det hele, må vite...). Nå satt veterinæren bare og funderte på hvordan hun skulle formulere seg når hun måtte ta den vanskelige telefonen til meg. Klokka 13.06 ringte Lisel. "Da står Abbe i boksen sin, og alt har gått kjempefint. Kastreringen gikk fint, og han hadde en drømmeoppvåkning. Akkurat som det skal være, det kunne ikke gått bedre. Du kan komme og besøke han om et par timer. Mulig du kan få han med deg hjem i dag også." Jeg kunne faktisk felt en tåre. Jeg som hadde forberedt meg helt på at jeg ikke hadde Abbe lengre var veldig glad for akkurat den telefonen. Og bare sånn at det er sagt, så prøvde fornuften min iherdig å komme med et en liten finger i været og skyte inn at jeg kanskje muligens var pittelitt irrasjonell i tankegangen min, men hodet hørte ikke på det øret akkurat den timen. Verst for meg...Som nevnt tidligere er jeg ikke særlig tøff på sår ogsånn. Det var noe av grunnen for at jeg valgte liggende kastrering. Jeg slapp å forholde meg til det, jeg slapp sår, jeg skulle slippe å bli dårlig. Trodde jeg. Jeg reiste ned for å besøke Abbe, og få vite om jeg fikk ta han med meg hjem. Jeg gikk inn til han i boksen, og han stod pent der, virket nesten som seg selv og det var ikke en blodflekk å se. Eneste som vitnet om operasjon som var synlig med en gang var et venekateter og at han hadde flette i manen sin. Ikke så stor dramatikk med andre ord, men blodet i hodet mitt bestemte seg plutselig for å ta seg en siesta (sikkert godt med en siesta etter all den aktiviteten det hadde hatt tidligere på dagen...). Bare tanken på hva Abbe hadde vært igjennom gjorde at jeg kjente at jeg ble dårlig, og at jeg trengte luft. Planen var at jeg skulle ut og leie på Abbe, så jeg fikk hevet på han grima og dro han med meg ut. Trodde det skulle kjennes bedre ut å være ute, men Abbe gikk ved siden av meg, det kom noen rare lyder fra buken hans, og jeg kjente fortsatt bare på følelsen av at han hadde blitt operert. Jeg måtte konsentrere meg bigtime for ikke å gå i bakken, og fokus lå bare på å puste, sette ett bein framfor det andre, og ihvertfall ikke miste Abbe. "Du KAN ikke svime av nå, Ragnhild! Du KAN ikke!!" Jeg gikk en liten runde, men kjente at jeg hadde et sterkt behov for å sitte, så jeg bare kastet Abbe tilbake i boksen og gikk ut og satte meg på en benk. Kroppen sa at den ville ligge, så jeg adlød og lå på benken og pustet og kikket i været. Om jeg var glad for at det ikke kom noen pasienter til klinikken akkurat da? Ja, det kan vi jo si. Jeg visste at den ene veterinæren var ute og mønstret en hest, så da jeg hørte de komme tilbake rakk jeg akkurat å sette meg opp på benken før de rundet hjørnet. Prøvde å ta på meg det beste "jeg-bare-sitter-her-og-nyter-solen-litt-som-om-det-er-det-mest-naturlige-i-verden-å-gjøre-på-en-veterinærklinikk"-uttrykket jeg hadde, før jeg tok tre skikkelige magadrag og gikk inn til Abbe igjen. Det gikk litt bedre denne gangen, og jeg fikk beskjed om at Abbe så såpass grei ut at han fikk være med hjem. Oppskriften jeg fikk med meg var fire-fem dager med smertestillende og pensilin samme dag, og dagen etter + bevegelse. Helst 2*10 minutter med trav per dag - eller mer. Abbe ble lasta på hengeren og vi vendte nesen hjemover. Godt for både han og meg og komme hjem tror jeg. Vel hjemme var jeg forpliktet til å kikke under magen hans og se på såret. Jeg måtte vite hvordan det så ut for å ha noe og sammenligne med videre. Nå hadde jeg liksom fått vent meg til tanken, så å kikke på det gikk heldigvis helt fint. Og det så virkelig pent ut. Bare et rett snitt midt under pungen, som var sydd så pent sammen. Ikke noe blod, gørr, ingenting (bilder for spesielt interesserte i karusell lengre ned). Hvis ikke jeg husker feil så sa Lisel at han ikke hadde blødd noe under selve inngrepet heller. Hoven! (trodde jeg)Første dagen hjemme gikk fint. Abbe gikk på smertestillende og oral pensilin og var ved godt mot, om enn noe stiv og breibeint i bakbeinsføringa si. Ikke overraskende. Dag to gikk også bra, og jeg vet ikke hvor mange ganger vi var ute og trimma. Fire kanskje? Jeg skulle iallefall ikke ha noen komplikasjoner! Allerede på dag to begynte Abbe å kikke rart på meg når jeg kom for n'te gang for å dra han med meg ut av boksen. Tredje dagen fikk jeg panikk. Det hadde hovnet opp fra dagen før! Det var en markant kul (synes jeg) på venstre side, og tempen lå på 38,4 mot normalt litt i overkant av 37. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir det komplikasjoner og infeksjoner og åneiånei (det var det hodet som var litt glad i å løpe løpsk igjen...). Panisk melding til veterinær på kvelden og blir møtt med ren velvilje. Får lov å komme ned på klinikken klokka kvart over ni på kvelden og hente mer pensilin. Denne gangen tar vi hardt i for å være på den sikre siden, så det skal både settes sprøyte i muskelen, og gis oralt. Sprøyte ja. Den samme personen som blir dårlig av å se hesten sin ferdigkastrert skal sette sprøyte på sin egen hest. Jeg holdt på å gå i bakken igjen bare av å høre at jeg skulle gjøre det. Takk og lov stilte reddende engel Pernille (stalleier) opp og satt sprøytene for meg de dagene han skulle ha det. Jeg klarte faktisk å se på at hun stakk en av dagene, men jeg kjente at det var best å la være. Abbe tok sprøytene helt fint, han synes den orale pastaen var verre. Men han godtok det. Fredag etter kastreringen lurte Lisel på hvordan det gikk, og for å være på den sikre siden reiste vi en tur ned til klinikken for å få dobbeltsjekket at det så greit ut. I mine øyne var hevelsen fortsatt der, dog hadde den ikke blitt noe større, men Lisel synes det var greit å få tatt en titt på det. Vel framme på klinikken fikk jeg beskjed av kirurgen Eric om at alt så helt normalt ut, at det jeg mente var en hevelse bare var en liten væskeansamling som jeg kunne forvente at ville være der kanskje opptil noen måneder. Så lenge det ikke ble verre var han veldig fornøyd med hvordan det så ut. Jeg burde egentlig hørt på Eric da. Vi fortsatte å trimme to ganger om dagen etter råd fra Eric, og jeg synes jo til stadighet at denne hevelsen kanskje ble litt og litt større for hver dag. Den ble iallefall ikke mindre! Og da mente hodet mitt at det hadde grunn for å bekymre seg. For å gjøre en lang historie kort (den har jeg vel egentlig røket på allerede): Han har egentlig sett ganske lik ut siden dag tre og fram til nå. Den lille væskeansamlingen er der, men den blir ikke større (hurra). Så selv om jeg prøvde å aktivisere alt jeg kunne i to uker for å få hevelsen til å gå ned, så kan jeg nå på uke 3,5 slå fast at Eric antagelig hadde rett, det er en væskeansamling som ser ut til å være der en stund og den blir ikke verre. Det vil egentlig si at all den bekymringen jeg har hatt, har vært ganske ubegrunnet. 3,5 uker etter kastreringen kan jeg se tilbake på en kastrering som har gått helt etter boka. Jeg kan ikke si at det har vært en eneste komplikasjon i etterkant (selv om jeg synes det var svært komplisert når det stod på), og det som har vært mest slitsomt har vært alle de ubegrunnede bekymringene jeg har gått rundt med. Abbe ble også skikkelig demotivert på treningsfronten, men han har vært tapper, og har den siste uka hatt det mye roligere, med mer normal treningsmengde igjen. Motivasjonen ser ut til å komme tilbake igjen, og Abbe er blitt verdens mest superherlige vallak! Under ligger et bildegalleri av utviklingen fra kastreringsdagen til nå. Ingen stygge, ekle bilder, ikke blod eller gørr, bare Mjøs-regionens mest fotograferte underliv de siste ukene. Det har vært greit for min egen del å ha bilder og sammenligne med, ettersom jeg synes hevelsen grodde seg større for hver dag som gikk. Bildene viste vel ikke akkurat det. ForandringeneMange har spurt om jeg har merket noe forskjell etter kastreringen, og ja, det har jeg absolutt. Som hingst måtte han bare vrinske hver gang han kom ut av boksen og vi gikk ut på plassen. Før sa han alltid "HALLOOOO!" når vi kom ut boksdøra. Dag tre etter kastreringen var det litt mer "Heihei..", dag fire var vi på "hei.." og dag fem så han ikke poenget med å si hei en gang :p Han har mindre behov for å markere, han har mindre behov for å lukte på alle bæsjer vi går forbi, han er dermed også blitt "lettere" i hodet fordi han har ikke noe annet som drar han avgårde. Han stuper ikke ned på gulvet i gangen utenfor boksen med en gang han blir tatt ut, og det er lettere å si nei til han hvis han tar hodet ned. Han har også fått være litt med Isco etter han ble kastrert, og han virker roligere og litt mindre behov for å "hoppe på" stakkars Isco. Han er fortsatt en barnslig og slitsom bølle, men ikke så rå og bitete som han kunne være. Og ja, han har fått en helt annen tilnærming til dette med godbiter. Før tok han godbit med hele munnen, tenner, leppe, tunge, han gapte over hånda mi for å ta godbiten. Også var han veldig oral, både i treningssammenheng, særlig bakkearbeid, og i paddocken. Han er fortsatt oral, men graden har gått ned markant, og nå tar han godbiter på den søteste måten, med bare forsiktige lepper. Det virker også på meg som om han er mer "seg selv". Hans herlige, litt bordercollie, litt labrador-personlighet kommer enda mer igjennom, og han er bare blitt en skikkelig gullgutt. Følelsen er at han er akkurat den samme, bare enda varmere og bedre. Det er vanskelig å forklare, men følelsen er bare kjempegod. Jeg håper og tror også han føler det sånn. Jeg angrer iallefall ikke et sekund på valget. Det føles innmari riktig, og det er godt å kjenne på når man først har gjort det. Nå gjenstår det bare å se om trekløveret mitt etterhvert kan gå sammen. Det hadde vært helt fantastisk, men jeg har en litt sånn delt magefølelse på det. Det er noe med når det kommer inn en nummer tre med to sammengrodde venner, men det skal ihvertfall ikke være uprøvd. Mulig jeg venter til broddskoa er av før jeg setter dem sammen, men de skal nok få hilse på hverandre i løpet av vinteren. Uansett hva så gleder jeg meg masse til framtiden med verdens fineste Abbe - akkurat like gull som vallak! Det var vel bare dette som skulle til for å virkelig sette prikken over i'en. Visse ting fortjener en liten oppdatering. Etter 4,5 år i samme leilighet har jeg nå flyttet meg omtrent 3 kilometer nordover og 200 meter vestover. En strekning jeg har kjørt daglig fram og tilbake i 4,5 år. Nei, jeg har ikke flytta inn i boksen mellom Bobbie/Isco og Abbe, men det er ikke langt i fra. Da det ble slik at det ble en leilighet ledig i stallen, så var jeg ikke sein om å tenke tanken. Tanken har etterhvert blitt til realitet, og plutselig sitter jeg her i sofaen i min nye leilighet, med hestene rett utenfor døra, og arbeidsplassen min rett utenfor døra. Jeg startet jo å jobbe i stallen jeg har hestene mine på tidligere i år, og jeg har alltid likt å bo nærme stallen. De siste årene har jeg vært så heldig å få leie en helt herlig leilighet i en førsteetasje bare 3,2 kilometer fra stallen. Jeg har digget å bo så nærme, og aldri ha problemer med å svinge opp i stallen hvis det skulle være noe ekstra. Det har liksom tatt meg tre minutter å kjøre opp. Også en veldig behagelig reisevei å ha til jobb. Men avstanden skulle vise seg å kunne bli enda kortere. For rundt to år siden ble det bygget en splitter ny leilighet oppe på redskapshuset i stallen. Til nå har datteren på gården bodd i leiligheta, men hun har nå flytta inn i et av husene på gården, og leiligheten ble da ledig. Jeg har jo fått med meg dette, og tanken om å praktisk talt bo i stallen var ikke annet enn svært fristende. Tanker ble luftet, avtaler ble lagd, og i dag sitter jeg på andre kvelden her i min nye leilighet og føler meg utrolig bra! Jeg har rett og slett flytta inn i stallen, i en herlig, stor, romslig, to år gammel leilighet, hvor jeg absolutt ikke har kommet meg i orden i det heletatt enda :p Men sofaen er på plass, senga er på plass og internett er på plass (pluss litt i kjøleskapet), så da klarer jeg meg finfint inntil videre! Alt rotet finner nok sakte men sikkert veien dit det skal være, og i mellomtiden finner du antagelig meg ute i stallen med en av hestene, i håp om at rotet fikser seg sjøl ;) Bare følelsen av å våkne i dag, stå opp og tusle ut til ponnipelsene og møkke for dem på morraskvisten en søndag føltes så veldig bra! Nå kan jeg bare gå ut døra og ta på Bobbie pysj for kvelden om det trengs i vinter, og jeg kan stikke inn og skifte sokker hvis jeg blir bløt på beina når jeg er ute i stallen. Når jeg skal ha utslipp klokka åtte kan jeg bare trille ut av senga, fortrinnsvis få på meg noen klær, åpne døra og være på jobb. For en fantastisk luksus å få lov å bo midt oppi livet mitt, i en fantastisk nydelig leilighet som jeg vet jeg kommer til å stortrives i! Bilder av hvordan jeg har fått det her kommer sikkert på instagram en dag når jeg har fått ting litt mer på plass og det ser litt mer ordentlig ut :p Men leiligheta er superkoselig og jeg vet den kommer til å gi mange gode stunder! Eneste ulempen er at det nå er en fare for at jeg får spørsmål fra en viss Isco om han får lov å ligge i senga mi om natta =D Bobbie bikker straks fire måneder fri. Mye lengre enn hva jeg hadde sett for meg, og enden på det står ikke helt klart for meg helt enda. Hvordan går det med Bobbie? er et spørsmål jeg ofte får. Hva skal jeg svare? Jeg trekker på skuldrene og kan ikke annet enn å svare «vet egentlig ikke». Er det lov å være frustrert? Å være lei seg og oppgitt? På den ene siden synes jeg at jeg kan det. På den andre siden er jeg virkelig av de heldige. Bobbie er ikke hardt rammet, hun er ikke og har ikke vært veldig syk. Hun er egentlig knapt nok syk. Men hun er ikke frisk. Tror jeg? Det er så vanskelig det her! Polynevropati. Sykdommen hvor du ikke kan ta en blodprøve og finne ut om hesten er frisk. Du kan ikke ta røntgen eller ultralyd og se om hesten er frisk. Den eneste måten du kan finne ut om hesten begynner å bli frisk er å gjøre det den ikke skal gjøre hvis den skal bli frisk: bevegelse. Den eneste måten å finne ut om Bobbie er bedre på er ved å prøve. Prøve å gå turer, prøve og bevege henne, se hva som skjer. Men når man vet at det er fri og ro som gjør at hesten blir frisk, så frister det helt ærlig ikke så veldig masse å bevege på henne. For man vil jo at hun skal bli frisk, og gjerne så fort som mulig. Men hestene blir ikke fort friske av dette. Det tar tid. Forløpet har gått fra å først være veldig usikker på hvordan det ville utvikle seg, til å få ro på at det i alle fall ikke blir verre. Da jeg skreiv om Bobbies sykdom sist så beskrev jeg det som en ekkel grå sky som hele tiden lusker i horisonten. Den gangen var jeg usikker på hvordan det ville utvikle seg. Etter hvert som tiden har gått har jeg innfunnet meg med at den grå skyen heldigvis forblir i horisonten, men den forsvinner heller ikke. Etterhvert som dagene går venner man seg til den grå skyen som henger der, og man får forsiktig litt optimistiske tanker om at dette kanskje kan gå fort over. En plutselig overkoding ut av det blå gjør at det håpet svinner. Man går over i en sånn fase hvor dagene bare går. Og vips, så har det gått en måned - eller to. Så begynner man å tenke at det er lengesiden man har sett det, så kanskje man kan prøve litt bevegelse. 20 meter, 40 meter, 100 meter. Det går bra, helt til man plutselig hører noe rart mens man går, snur seg og ser et rart spor i grusen. Tilbake igjen til flere fridager, og plutselig har det forsvunnet en uke til - eller to. Man kjenner seg optimistisk igjen og tør en lengre runde. Det går bra både første, andre og tredje gangen. Fjerde gangen skvetter hun for en fugl, en bil, en ingenting, og man blir usikker. Var det overkoding, var det unormalt bevegelsesmønster, eller var det bare sånn det pleier å være når hun skvetter? Jeg har aldri studert bakbeinas bevegelse i skvettmoment tidligere. Også går det så fort. Umulig å faktisk få med seg hva som skjer. Best å gi noen dager til med fri. Så prøver man igjen, litt kortere igjen denne gangen. Vil det gå bra? Og sånn går dagene. På Instagramkontoen min har «postkasserunden» blitt et begrep. Den er ca. 350 meter, relativt flat, med hard grus og asfalt. Føles som det tryggeste å gå på. Det er runden vi går for tiden. Vi har faktisk gått den en gang daglig i en uke. Om det har gått bra? Vet ikke. Vet ikke om den lyden jeg hørte av et subbende bakbein var et sykdomssymptom eller bare en tilfeldighet. Men det er lengesiden jeg har sett en ordentlig, tydelig overkoding på henne. Og det er jo positivt! Når skal jeg tørre å gjøre mer? Jeg vet ikke. Dagene forsvinner avgårde og jeg kjenner bare på magefølelsen. Men at det fortsatt kommer til å ta oss flere måneder før vi er tilbake igjen der vi har vært, det er det ingen tvil om. Når vi etter fire måneder går 350 meter i skritt, med delvis angst for å utvide repertoaret, så sier det seg selv at dette tar tid. Men tid har vi. Nettopp i dag ser jeg tilbake på syv år sammen med Bobbie. Det er syv år siden vi startet reisen sammen, på Grønlund gård i Ski, før vi satte nesa mot Danmark og vår akademiske reise. Vi satte nesa mot det som skulle definere livene våre fram til i dag, og helt sikkert i mange, mange, mange år framover. Selv om vi har fått satt livene våre litt på vent de siste månedene, så kan jeg heldigvis glede meg over å se framover, og til vi veldig sakte men sikkert kommer tilbake til der Ragnhild og Bobbie skal være. Ok, jeg er skikkelig dårlig på clickbait-overskrifter, så jeg sprekker allerede her. Dette første møtet kunne jo ikke gått bedre! Det har hele veien vært tanken å slippe Isco og Abbe sammen. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å ha en usosial hingst som blir gående alene hele livet. Det er ikke noe ålreit hesteliv, uavhengig om man har baller eller ikke. Og nummer to fordi de skal på hengertur sammen i slutten av måneden (vi skal på tann- og kropp-tur til Ellen Schmedling), så da er det en god fordel at de kjenner hverandre. Så da var det bare å "bevæpne" seg med kjørepisken, slippe Isco utpå beitet først, og Abbe etterpå, og myse litt med øynene i frykt for at dette skulle si "kablam!". Jeg var kanskje litt strategisk i valget mitt av tidspunkt, for møtet var avtalt til klokka frokost. Og jeg vet jo at begge to, særlig den minste, er greit glad i gress. Og begge to var sultne etter natta. Jeg slapp Abbe ut til Isco, ba han pent om å oppføre seg, og da han innså at det stod en ponni på beitet, tuslet han bort for å undersøke hva dette var. Det aller første møtet mellom de to gutta var faktisk så dramatisk som dette: Det var ikke noe dramatikk i det heletatt. Et par frambein fra Abbe, noen hvin fra Isco, og en liten seanse som jeg ikke helt klarte å lese tydelig. Abbe snuste på Isco, og endte med å knele bak han, samtidig som han nappa han i bakbeinet. Og Isco holdt på å velte seg over med bakparten på halsen til Abbe. Og slik stod de sikkert 10-15 sekunder. Ikke noe stress eller kamp eller gnisninger, bare enighet om at de begge to skulle se litt snåle ut :p Også reiste de seg opp og fortsatte og gresse, sånn passe uinteresserte i hverandre. De ble stående en time sammen uten det minste problem. Jeg tok først ut Isco fra beitet ettersom han skulle gresse litt mindre enn Abbe, og å ta ut Isco uten Abbe var også helt, helt uproblematisk. Abbe stod bare igjen og fortsatte og gresse. Isco var litt fornærma da han ble satt tilbake til Bobbie som lykkelig uvitende stod og gomlet halm. Fra gress til halm, liksom. Da jeg tok inn Abbe en halvtime seinere kom det et supervrinsk fra andre siden av stallen. Det var Isco som så kompisen sin =D Alt i alt kan jeg slå fast et veldig vellykket første møte, og jeg er helt sikker på at det blir flere!
Med temperaturer opp mot 30 grader i skyggen - tør ikke tenke på hvor mange i sola - og blodsugende monstermygg i skogen, så har treningsuka vært heller redusert. Men vi har kosa oss allikevel! Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D Livet smiler! Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen
Noen ganger må man bare følge hjertet. Og det kjennes foreløpig veldig riktig! Velkommen i familien, Abbe ♥ Jeg har i lengre tid tenkt tanken at det hadde vært gøy med en ridehest til, en som kunne gi meg enda mer erfaring, kunnskap og utfordringer. Men veien fra tanken til virkelighet har egentlig vært så fjern at jeg ikke har tenkt den. Økonomi, tid, det ville jo isåfall bli snakk om tre hester - eller to og en halv da, så høres det litt mindre ut :p Som hestejenter flest så hender det jo at man ramler innom kjøp og salg-sider uten at man egentlig legger noe mer i det enn at man vil se hva som befinner seg der ute. I februar dukket det opp en annonse på en svensk hesteside som fanget oppmerksomheten min, men jeg var fornuftig, ristet på hodet og tenkte at nei, det passet seg ikke med en fireårshingst. Ikke skulle jeg ha hingst heller, det er jo så tungvint når man har hoppe og uff og nei... Jeg er jo tross alt et fornuftig menneske! La tanken fra meg og livet seilte videre helt til april. Da dukket denne fireårshingsten opp, annonsert på nytt. Shit, tenkte jeg og klarte ikke helt å legge fra meg tanken denne gangen. Jeg sendte en mail til eier Tania, med tanken om at "man kjøper jo ikke hest om man bare sender en mail". En mail ble til veldig mange mail, og plutselig, i begynnelsen av mai var jeg og min trofaste ponnipartner Anna Lene i Sverige og hilste på Abbe for første gang. "Man kjøper jo ikke hest om man bare drar og ser på den", sa jeg til meg selv. Første møtet med Abbe var helt herlig. En søt gutt som var høflig, cool, framover og behagelig. En hest jeg følte meg trygg på. Vi møttes på løsdriften hans, jeg fikk børste han, vi leide han langs bilveien til naboens ridebane hvor jeg fikk både se Tania longere han, og jeg fikk håndtere han litt. Da jeg leide han hjem fra naboens ridebane kunne jeg ikke annet enn å smile. Da Anna Lene og jeg satte oss i bilen på vei hjem og vi kjørte ut av oppkjørselen var tanken "dette var dumt...". Vel vitende om at jeg aldri kom til å tilgi meg selv om jeg lot denne sjansen gå fra meg. Abbe virket å være den perfekte hesten for meg. Fire år, lite trent i form av "vanlig" trening. Han er godt miljøtrent, har vært med på ting og tang, innridd, men ikke mye ridd, og hadde sist rytter på ryggen i november. Han er høflig, har en behagelig personlighet, perfekt alder for å starte det jeg ønsker å drive med, han ser gullegodt ut, og han virker bare som en helt fantastisk type. Ballen startet å trille, bitene falt på plass, lommeboka ble forberedt på en kontinuerlig, årelang slankeoperasjon, og litt over en måned etter første mail med Tania kjørte Anna Lene og jeg atter en gang til Sverige - denne gangen med henger på slep. Med meg hjem ble Abbe, og lørdag - etter 6,5 timer som en prest på hengeren - stod han i paddock ved siden av Bobbie og Isco, vel innlosjert på Aalerud. Det var ikke mer enn et kneis på nakken, to vrinsk og noen travsteg, så var det greit for alle tre at de stod ved siden av hverandre. Fantastisk å kunne ha familien samlet! De første timene på Aalerud på lørdag gikk helt fint for seg, og Abbe slo seg til ro særlig ute, og han slappet også greit av inne selv om det var litt mer spennende der med så mange hester rundt seg. Når denne bloggen blir skrevet har Abbe vært på plass to dager. Begge dagene har vi testet hvordan det er å stå på stallgangen, vi har gått aleine ned til hallen hvor vi har løpt litt løs, og vi har vært en liten runde i skogen nedenfor utebana. Ikke mye jobb akkurat, men vi har så smått begynt å kommunisere. Og bare etter to dager ser jeg allerede super endring. Første dagen var det å stå på stallgangen ganske krise, for da er man aleine, også vet man at det er mange fine hester rett utenfor. I dag var det fortsatt litt stress, men det gikk veldig mye bedre! Å gå ned til hallen har gått helt fint, men porten var ekstremt skummel første dagen, så da har vi gått inn døra de andre dagene (det var liksom bare å sende han inn uten noen problemer). I dag var tilfeldigvis Matilde (datter på gården) i hallen da vi skulle ut, så jeg fikk benyttet muligheten til å få porten åpnet og lukket for oss. Abbe reagerte veldig mye mindre i dag enn sist gang, så jeg har tro på at han venner seg fort til den. I hallen har vi bare leid litt og startet, stoppet og rygget noen få steg. Han er superfin og lydhør, og hvis han glemmer seg er det bare å løfte pisken litt opp foran han, så står han skolerett. Jeg har Monikas ord langt framme i pannebrasken: Sloss aldri med et hode Så pisken er med, og istedenfor å dra i hodet, så stopper jeg heller beina. Helt genialt, også så logisk! Fortsatt så er han ukonsentrert i hallen, og heldigvis har jeg hatt muligheten til å slippe han løs begge dagene jeg har vært der, og bare fra i går til i dag var forskjellen enorm. Han har nemlig funnet ut at det befinner seg en annen kjekkas i hallen når vi er der nede, og han er faktisk ganske spennende! I går løp han seg helt svett fordi han skulle tøffe seg for denne kjekkasen, men i dag kunne han til og med ta noen pauser hvor han kom bort til meg, så meg, og fikk med seg en liten godbit. Jeg har hørt en plass at veien til en manns hjerte går gjennom magen, så jeg tenkte å teste ut ;) Uansett hva er det aller viktigste at han forbinder meg med noe positivt og hyggelig. For det er det jeg skal være! Den kule som gjør gøye ting sammen med Abbe! =D Etter vi har vært i hallen har vi tatt oss en runde ute, rundt utebana. Det tar ca. 3 minutter å gå, så det er bare en liten sving, men Abbe har fulgt pent med, og trippet ved siden av. Jeg må gå litt fortere enn jeg er vant med, men det er bare bra! All framdrift jeg kan få, det takker og bukker jeg for. Jeg skal ikke ta vekk et eneste snev av framdrift fra denne karen, det er helt sikkert! I dag var vi også så heldig at Jon-Egil kom på besøk og trimmet høvene. Ettersom Abbe hadde hatt 1,5 dager å venne seg til stallgangen på, så tok vi trimmen utenfor paddocken - et sted han følte seg trygg og ganske rolig. Litt krøll ble det, men tatt i betraktning at det er dag to på nytt sted hvor vi kaster han ut i hovtrim, så sier jeg meg absolutt fornøyd. Vi har lovt å trene litt mer til neste gang! Men bare han får litt mer ro i kroppen på området, så tror jeg vi er mye nærmere noe! Alt i alt oppsummerer jeg de siste dagene som komplett galskap, pur glede og stjerner i øynene. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg har fått fra Tania med å overta gullgutten, og jeg nyter så innmari godt av den gode jobben hun har gjort med Abbe i de to årene hun har hatt han. Det er fantastisk å få ta over en hingst som leies på slakt leietau over gårsdplassen (dog, med litt lyd), og som bare oppfører seg som en prins i alle situasjoner jeg drar han med i, selv om han synes det er litt stressende og rart. Jeg ser så innmari fram til framtiden med Abbe, og alt hva vi kan finne på av morsomme ting. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med han, og til å bygge opp et vennskap med denne vakre personligheten. Det føles bare ut som om han og jeg kommer til å få det enormt kult sammen, og det er en skikkelig god følelse når man først gikk til det steget å tok han med seg hjem fra Sverige! Den første dagen han kom føltes det litt overveldende. Nå føles det bare helt, helt, helt riktig, og veldig, veldig spennende! De gale har det godt, sies det. Jeg har det enda bedre! Følg oss gjerne på Instagram for daglige oppdateringer av ponnigalskapen: hestehverdagen
I 2013 skrev jeg artikkelen "En norsk forbannelse?" for hest.no. Den omhandlet den stygge sykdommen polynevropati, og jeg fikk satt meg godt inn i tematikken. Derfor var det ikke vanskelig å skjønne hva som rammet Bobbie for en måned siden. Jeg skrev tilbake i 2013 to artikler om polynevropati for hest.no, etter å ha vært på foredrag, og snakket med forsker på sykdommen, Siv Hanche-Olsen. Lite visste jeg da at den erfaringen jeg tilegnet meg da dessverre skulle bli veldig relevant for min egen del. En norsk forbannelse? Forsvinner ikke om du lukker øynene I begynnelsen av april i år fikk vi noen hester på stallen som viste det klassiske tegnet på polynevropati: Overkoding på bakbeina. Bobbie og jeg fortsatte treningen som normalt, for så lenge man ikke merker noe, så er det jo bare å trene som man pleier. Fredag 13. april, en uke etter at det var 100% sikkert at noen av hestene på stallen hadde det, rei Bobbie og jeg på tur uten i det heletatt å tenke tanken på at hun kanskje også kunne få det. Vi skrittet bortover en grusvei og jeg kjente plutselig et veldig unormalt bevegelsesmønster i bakparten et lite sekund. Jeg rynka litt på øyenbryna og tanken slo meg med en gang, men det kunne jo kanskje være at hun bare snubla. Turen fortsatte, og litt lengre borti veien skvatt hun og hoppet til. Landingen hennes var på ingen måte normal, men man lurer jo bare på om man er blitt helt paranoid. Både trav og galopp testet vi ut, og det gikk helt uten problemer. Med nesa på vei hjemover igjen hadde vi det mest fantastiske øka travet hun har hatt noen sinne, aleine på tur. Etterhvert roet vi ned til skritt og tuslet på lange tøyler hjemover. Helt ut av det blå forsvant hele bakparten under meg og magefølelsen min var egentlig ikke i tvil. Jeg hoppa av og leide henne hjem igjen, i helt vanlig skritt uten noe som helst. På vei fra kjelleren og ut i paddocken igjen gikk Bobbie som vanlig bak meg, og ut av det blå hørte jeg bare noen rare lyder, og rakk å snu meg såpass at jeg registrerte at Bobbie hadde hatt noen unormale bevegelser. Spor i grusen hadde det også blitt etter hva enn det var hun hadde gjort. Med tanken om polynevropati i bakhodet var ikke magefølelsen min god. Ikke i det heletatt. Men jeg ville få det bekreftet. Jeg ville at noen skulle se at hun koda over for å være helt sikker. Fikk med meg to venninner til å kikke på en rideøkt dagen etter, og jeg rei i hallen i håp om å klare og framprovosere det. Det sies jo at løst underlag er der de ofte koder over mest. Vi rei skritt, trav og galopp, vi rei krappe vendinger og vi rygga, men ingen tegn til noe som helst. Vi leide opp igjen til stallen og ingen så noen ting. Var det bare uflaks og litt uheldige bevegelser dagen før? Jeg var et følelsesmessig vrak. Ny dag kom, og jeg og ei venninne hadde plan om å leie Bobbie en runde for å sjekke enda mer nøye om vi kunne se noe overkoding. Så langt kom vi ikke for det ble observert at Bobbie koda over i paddocken tidlig på dagen. På en måte så var jeg veldig glad for at det ble oppdaget så raskt og at vi var sikre på at hun hadde det. På den andre siden ble jeg helt knust. Det finnes ingen behandling eller medisin for polynevropati. Da hun fikk det visste jeg heller ikke hvordan dette ville utvikle seg. Det vet jeg forsåvidt fortsatt ikke. Derfor var det noen ytterst nervepirrende dager den første tiden, hvor usikkerheten man går og kjenner på, om hvilken vei dette bærer er helt grusom. Etterhvert som dagene og ukene har gått slår man seg litt mer til ro med tingenes tilstand, selv om det hele tiden er en ekkel grå sky som lusker i horisonten, uten at man vet hvilken retning den tar: om den blåser avgårde og forsvinner, eller om den kommer nærmere og blir større. Bobbie har vært syk en måned nå, og jeg regner med at det blir noen måneder til. Forhåpentligvis uten forverring av symptomene. Jeg kan ikke annet enn å håpe. Selv om artiklene mine ble skrevet for fem år siden, er de fortsatt relevante i dag. Siv har dessverre ikke kommet markant lengre i forskningen sin, og driver i hovedsak med å samle inn informasjon om tilfeller. Polynevropati er en sykdom som hester heldigvis kan bli friske av (men den er også dødelig - avhengig av hvor hardt hestene blir rammet). Den eneste "medisinen" er hvile. Siden Bobbie foreløpig viser veldig lite tegn til overkoding (bank veldig hardt i bordet), så får hun gå i paddocken sin som normalt sammen med Isco. Hun er jo en bedagelig personlighet og tar heldigvis livet med ro. Hun får bli med ut i rundkorallen vi har på stallen, og får tusle litt rundt der hver dag, bare for å få litt avveksling i hverdagen. I blant leier vi de 30 meterne det er å gå rundt låvetrappa, og nå som gresset såvidt har begynt å komme fram, så gnager vi litt gresstuster som finnes rundt på stallområdet. Jeg var litt optimistisk en dag hvor jeg leide hun til postkassene og tilbake (kanskje 100 meter). Da koda hun over på vei hjem igjen, så det har vi ikke gjort igjen. Jeg sitter jo på en stor verktøykasse for å trene hest, også stillestående kan jeg fint ha mange treningsøkter. Men jeg tør ikke det en gang. I og med at denne sykdommen går på nervene, og på bakbeina, så tør jeg ikke belaste dem på noen måte utover det hun selv gjør. Jeg kunne jo trent masse skoleparader og vektforskyving, men jeg vil bare ikke risikere noe feil belastning på bakbeina. Derfor har bare Bobbie helt og totalt fri. Den eneste bevegelsen hun får er den hun selv står for i paddocken - og det er jo ikke så overveldende mye. Noe som jeg kanskje i lengden håper er bra, og bidrar til en raskere helingsprosess. Jeg har hele veien vært i tett kontakt med forsker Siv rundt dette, uten at hun kan gjøre så veldig mye verken fra eller til. Årsaken til at hester blir rammet av dette er det ingen som vet, og vi på stallen tenker oss både gule, grønne og blå, uten å bli noe som helst klokere. Men at det er en forferdelig sykdom, det er vi alle helt enige om. Å lese om de tilfellene på nettet som det absolutt ikke går bra med gir heller ingen god følelse... Selv om Bobbie foreløpig viser lite symptomer, og dagene er et følelsesmessig virrvarr av optimisme og tilbakeslag, så har jeg innfunnet meg med at det blir fri over sommeren på frøkna. Hvordan vi skal få det til på en hyggelig måte vet jeg fortsatt ikke. De fleste som har hester som er friske nok til å gå på beite (noe Bobbie egentlig foreløpig er), blir sendt på beite. Men å ha en Bobbie som ikke trenes på beite vil jo være den klare oppskriften på forfangenhet, og det er jo bare helt uaktuelt. Så hvordan jeg løser sommeren på en litt hyggelig måte for Bobbie sin del får jeg finne ut av. En ting som er sikkert er at alt av kurs, treninger og happendings er avlyst for vår del. Michellekurset jeg arrangerte i slutten av april gikk for vår del fløyten, jeg har meldt meg av Bentkurset, og plassen for Marius Schneider på Fair to the Horse i Sverige er solgt. Så får vi ta høsten etterhvert som den kommer nærmere. Det river meg i hjertet å måtte gi slipp på alle de fantastiske opplevelsene Bobbie og jeg skulle ha sammen i sommer, og særlig har Fair to the Horse vært umåtelig vond å gi slipp på. Allikevel blir disse kursene småtterier i det store bildet. For det aller viktigste er at Bobbie blir frisk. Jeg vet at dette er en stygg sykdom som kan utvikle seg negativt flere måneder etter de første symptomene er sett. Jeg har lest om hester som det har gått fort nedover med på kort tid, og som har måtte gi tapt for sykdommen. Slik skal det bare ikke gå for oss... Jeg håper av hele mitt hjerte at Bobbie blir frisk igjen fra denne stygge, unødvendige, ekle sykdommen, og at vi kan komme tilbake igjen der vi skal være ♥ Jula er full av tradisjoner, og selv om jeg kanskje ikke er det mest julete mennesket her i verden, så er det alltid like koselig når vi drar fram nisseutstyret i stallen og knipser årets julebilder. I år var intet unntak! Jeg føler at historien bak outfiten også fortjener litt publisitet, for jeg har en mamma som har litt sånn halvveis prinsipp om aldri å kjøpe noe hesteting i gave til meg. Et år, en eller annen gang mellom 2006 og 2010 fikk mamma et innfall en jul om å kjøpe julegave til min daværende hest, Janko. Det var et nissedekken og fire nisse-heste-sokker. Nå er jeg en ganske praktisk person av meg, og jeg liker i hovedsak å ha ting jeg bruker og ikke så mye mer. Jeg husker jeg så på pakken med litt oppgitt blikk, men når man får gave av sin mor, så tar man jo vare på den. Siden den gang har nissedrakta blitt med ned fra Volda, ligget litt på pause i Oslo, og nå de fem siste årene har den vært i Hamar. Liggende i en pose i putekassa mi oppe på låven, hvor jeg rynker på nesa hver gang jeg må flytte på den posen fordi jeg skal ha tak i noe annet i kassa. Men én dag i året så løper jeg opp på låven og smiler når jeg drar posen opp fra putekassa. Den ene dagen i året hvor jeg er veldig glad for julegaven jeg fikk av mamma for omkring ti år siden. På stallen er vi flere som er glade i bilder, så en dag før jul er vi nødt til å dresse opp hestene i juledrakta, vi må ta på oss nisseluer og andre juleting, også tar vi julebilder på jordet. Den ene dagen i året går dekkenet på rundgang på flere hester, og vi knipser julebilder av hverandre. Og sant skal sies: Takket være dekkenet og nisse-heste-sokkene blir det ekstra, ekstra jul over julebildene hvert år. Så takk, mamma - i hvert fall denne ene dagen i året =D I år måtte selvsagt både Bobbie og Isco være med på bildene, og etter at jeg hadde knipset noen av Maren og hennes hester stilte Bobbie, Isco og jeg oss opp foran Maren og kameraet. Resultatet? Vi hadde det ganske gøy i alle fall ♥ God juuul!
Tradisjonen tro arrangeres det uoffisiell utstilling på våren og høsten på stallen vår. Tradisjonen tro, så hiver vi oss med bare for moroskyld. Bobbie har etterhvert fått være med på noen utstillinger, og vært både sprek og veldig håndterlig. Hadde egentlig ikke tenkt å stille henne noe mer, men siden dommeren denne gangen var Susan Hellum, så måtte vi bare bli med for å få en bedømmelse fra henne. Isco har aldri vært vist på utstilling før (såvidt jeg vet), så han fikk også være med på sin utstillingsdebut. Iscos forberedelser har begynt for flere dager siden, med børsting til den store gullmedalje, i håp om å få av litt pels. I tillegg har han vært så ekkel i pelsen på magen sin i vinter, så han fikk seg en real magevask tidligere i uka. Isco synes det var litt skummelt til å begynne med, men han forstod fort at det innebar magemassasje. Da var alt helt greit :) Jeg orker ikke ta det helt ut selv om vi skal på utstilling, så da jeg kom i stallen i dag håpet jeg bare at Isco ikke hadde rulla seg i gjørma. Det hadde han ikke, han lå og slappet så fornøyelig av i flisa i boksen. Pussejobben min var dermed relativt enkel - det vil si en halvtimes børsting med SleekEZ'en totalt på dem begge, også en 20-minutters børsting på hver av dem for finpynt. Fikk heldigvis god hjelp av Hanne-Malén til Iscopussing. Bobbie er litt enklere med litt kortere pels. Hun røyter ganske bra hun og, men hun blir bare litt støvete. Det løste jeg enkelt med et fuktig håndkle. Man og hale fikk en dæsj showsheen, og med det sa vi oss "good to go". Isco var førstemann inn, sammen med fire andre shettiser. Stas å se flere små synes han, så han skrittet villig på. Da vi skulle trave var han bare knallkul, for vi kan jo nå avsløre at vi egentlig aldri har trent på noe utstillingsmønstring. Men han viftet så godt han kunne med hovskjegget sitt. For dommeren stod han også pent og pyntelig, selv da hun skulle kikke på tennene hans (det har vi ihvertfall ikke trent på, men jeg måtte bare flire og si at vi fikk tommel opp hos tannlegen på torsdag :D ). Han innså plutselig at Bobbie var igjen ute, så det ble litt roping på TanteBobbie, men alt i alt oppførte han seg eksemplarisk. Vi var bare fire shettiser i klassen, og Susan hadde generelt hyggelige ord om de fire eksemplarene av rasen. Da hun skulle lese opp bedømmingen til Isco nevnte hun også at hun kjenner godt til oppdretteren hans - fra Shetlandsøyene. Litt morsomt :) Isco fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 7 - Solid og sterk bygd vallak av bra type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Kort hals, ellers god skulder, overlinje og kryss Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Sabelben, korte, steile koder. Bakbein: Sterke haser Bevegelse: 7 - Skritt: Noe stiv bakbeinsføring. Kort frambeinsføring. Trav: Energisk men korte bevegelser Helhetsinntrykk: 7 - Sterk bygd vallak med god kropp, men korte bevegelser Sløyfe Bobbie var klassen etterpå, og heldigvis var Hanne-Malén med og hjalp meg, så da Isco var ferdig byttet vi bare hest, og jeg fikk Bobbie. Hun var litt "på", men hun holdt seg godt i skinnet, og jeg hadde en supergod følelse da vi travet for dommeren for første gang. Arbeidet vi har hatt i det siste med å trave fram har virkelig funket! Hun stod pent oppstilt mens Susan kikket på henne, og vi ventet spent på resultatet. Bobbie fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 8 - Hoppe av god type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Velformet, noe kort hals. Høy manke, god dybde. God skulder. Langt og velformet kryss. Godt muskelsatt kryss. Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Noe flate framknær. Bakbein: Noe trang bakbeinsføring. Bevegelse: 7 - Skritt: Taktfast skritt. Trav: Hasetrang. Taktfast trav men mangler litt løft. Helhetsinntrykk: 7 - Velpresentert hoppe i passe hold. Mangler litt cob-utstråling. Sløyfe Det er faktisk de beste karakterene hun har fått på de tre uoffisielle utstillingene jeg har stilt henne på, så det får vi være fornøyd med! Litt morsomt at kommentaren på travet hennes for to år siden var nesten helt identisk med den vi fikk nå. Også litt morsomt at man får kommentaren "velpresentert hoppe", når det man har gjort på forhånd egentlig bare er å børste henne. Dette er nok allikevel den siste utstillingen vi blir med på. Bobbie har gått fra å være villponni på utstilling, til å være veldig flink på utstilling, til nå å bevise at hun fortsatt er veldig flink. Målet mitt med å være med har alltid vært å være med for miljøtreningens skyld og for moroskyld, og jeg føler vi har kommet oss ganske i mål med akkurat den miljøtreningsdelen. Å stille Isco var også veldig morsomt bare for å få en bedømmelse og se hvordan han oppførte seg, men som Iscoer alltid er, så er han en stjerneponni. Tviler på det blir noe ny utstilling på oss, men det har vært veldig gøy å være med! Også er det litt artig å jobbe litt ekstra med å shine opp ponnitrolla. Det blir jo fort noen litt ekstra fine bilder av slikt. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset noen nydelige ponnibilder etter utstillinga. Det aller beste med hele utstillingsdagen er at uansett hvilke karakterer ponnitrolla hadde endt opp med, så er de de to beste trolla i verden uansett - i mine øyne. Og den følelsen er det absolutt ingen som kan ta i fra meg =D Rett og slett en herlig superdag med ponnipelsene ♥
Isco har denne vinteren brukt mange dager på å balansere på toppen av to gigantiske isklumper. Jeg tester ting som kan funke som alternative snøsåler. Jeg angrer på ingen måte på avgjørelsen om å sko. Det har vært en bekymringsfri vinter til nå, og jeg også fram til en bekymringsfri vår. Men litt trøbbel blir det jo. Når man har så små bein som Isco blir det vanskelig å få på en snøsåle i tillegg til skoen, både grunnet plass, men også fordi marginene når man slår i sømmer på en så liten tott er minimale. Det er dermed dårlig deal å legge til enda et flyttbart element mellom hov og sko. Så dermed ingen snøsåler på Isco. Det har ført til mye banking av klabber de siste ukene, og frustrasjon når vi har vært på tur, fordi vi til stadighet må stoppe for å banke ut isklumper av beina hans. De vokser seg utrolig fort store, og ser virkelig alt annet enn komfortable ut. Jeg ser for meg sener som ryker fortere enn jeg klarer å si snøsåle når han balanserer avgårde. I tillegg tar ikke broddene når det blir så store klabber. Så da har jeg forsøkt å være kreativ og teste ut de tipsene man ramler over på nett. Showsheen har blitt sprayet på i store mengder. Det holdt ikke 30 meter en gang før klabbene var tilbake på plass. Fett (spenefett da det var det jeg hadde tilgjengelig) er testet ut uten særlig hell. Min hovslager har foreslått at jeg kan forsøke å legge inn en silikonrand på innsiden av skoen, men jeg har enda ikke klart å huske at jeg skal kjøpe med meg silikon når jeg er i butikken. Så hva forsøker man da? Jo, å lage en egen såle. Jeg har lest tips om å bruke kanner fra spylevæske, men nå har jeg bare spylevæskeposer, så det funker dårlig. Men hva er det som kan tilsvare en slik plastikk-boks? Øynene mine danset rundt hjemme og ramlet fort ned på den oppspiste pepperkakeboksen fra jula, som enda ikke hadde funnet veien til søpla. «Det kan jo hende den kan brukes til noe en gang». Og for én gangs skyld, så kunne den det! Lokket fikk bli med meg i stallen, og med en saks var det lett å klippe ut to hov-lignende former (på store hester må du nok ha ett lokk per hov, men jeg kommer med et utmerket alternativ på slutten av bloggen). Jeg tilpasset dem sånn omtrent en Isco-hov og klemte dem inn mellom skoen - særdeles spent på om dette ville fungere. En ivrig lekeøkt på utebana med usedvanlig mye bump og sprett senere tok jeg med Isco opp til stallen igjen for å sjekke resultatet. En hov hvor sålen hadde ramlet ut og det var blitt en liten klabb, og en hov med såle uten klabb. Førsteinntrykket var altså at så lenge jeg får klipt sålen stor nok slik at den blir stående nok i spenn mellom skoen, så holder den seg på plass selv med massivt antall Iscosprett. Og den holder klabbene vekk! Det må vel kunne sies å være et godt resultat? Jeg har testet det på leietur med han og - med samme resultat. Den som var klipt godt til satt som støpt og forhindret klabber, den andre ramlet ut. Så jeg må bare få klipt til såler som passer beinet hans bra, så tror jeg vi har en mulig god løsning på klabbeproblemet når vi er ute og trener. Og ja, jeg har forsøkt å ha dem på over natta, men over så lang tid ble det allikevel klabber, så for meg er dette noe jeg kommer til å bruke som et billig hjelpemiddel for å forhindre klabber når vi trener. Og til det virker det som det fungerer helt ypperlig!
En annen positiv bivirkning er at siden pepperkaker kun selges i jula så har jeg tenkt på alternativer med omtrent samme plast. Her tror jeg isbokser vil fungere perfekt til dette formålet. Så nå er jeg dypt nedgravd i en tress-isboks - for Isco sin skyld, altså! Hva gjør man ikke for disse ponniene liksom... =D I en miniserie på ni deler vil jeg kort forsøke å ta for meg basisen i den akademiske ridekunsten, og hvordan man starter med en ny hest. Dette er ingen fasit, men en løs oppskrift som ikke går i dybden. Dette er niende og siste blogg. Bakgrunn for denne bloggen: Akademisk fra A til K Mål 1 - Frem og ned Mål 2 - Stilling og bøyning Mål 3 - Frem og ned på volte Mål 4 - Versade Mål 5 - Travers Mål 5,5 - Diagonal travers, renvers og piruetter Mål 6 - Longering Mål 7 - Arbeid for hånd HVA: Å si hva ridning er, er vel kanskje unødvendig, men de handler altså da om å sette seg opp på hesten og videreføre arbeidet man har startet fra bakken. Målet bør være at man kan ri hesten for så minimale hjelpere som mulig - at man som hest og rytter kan smelte sammen i ett og ri for tankens kraft. HVORDAN: Du står på en krakk, legger beinet over hesten, kravler deg opp, og vips, så rir du ;) Skulle jeg skrevet en forklaring på hvordan man rir, og ikke minst hvordan man rir alle de tidligere beskrevne øvelsene, så tror jeg at vi aldri hadde blitt ferdig. Du skal trakte etter å ri på den måte at du og hesten ser ut til å være ett. At det er tankens kraft som styrer dere, og ikke verken sjenkler eller tøyler/bitt. For å komme dithen kreves det enormt med prøving og feiling, og det aller beste tipset jeg kan gi, særlig om du er i begynnelsen av ridningen innen den akademiske ridekunsten, så er det å få hjelp av en instruktør. Det er så mange ting man skal lære å kjenne og føle før man kan begynne å innvirke på hesten, så gi deg selv den luksus at du investerer i noen timer for deg og din hest. Da har du en som har gjort mange feil før deg, som kanskje kan styre deg unna noen fallgroper. HVORFOR: Fordi det er utrolig gøy å kjenne hvordan man kan kommunisere med små, små signaler. At man kan være så i ett med en hest. Hvorfor man skal sette seg opp og ri får hver enkelt avgjøre. Det viktigste er at det arbeidet du gjør med din hest fører til at hesten blir bedre i sin kropp og i sin mentalitet. HVOR: Ridning kan du gjøre alle mulige steder en hest evner å komme seg fram. Være seg på en ridebane eller ute på tur. Til å begynne med kan det være en god idé å starte på en ridebane, både på grunn av sikkerhet, men også fordi det kan være litt slitsomt for en instruktør å løpe etter deg på tur. Men så lenge du føler deg trygg, så kan du ri hvor du vil. UTFORDRINGER: Igjen er vi her at jeg ikke skal ramse opp hvilke utfordringer du kan møte på når du starter å ri. Det ville isåfall blitt en uendelig bok. Jeg har ikke annet å tipse om enn det jeg nevnte lengre oppe: Få hjelp av en instruktør når du skal i gang med ridningen. Utfordringer kommer du til å støte på uansett hvor flink du er, men husk at det er utfordringene du lærer av. Det er de som gjør deg bedre, og det er de som utvikler din forståelse. Ikke se på problemer som problemer, men som en mulighet til å lære litt mer. Sakte men sikkert, så vil du og din hest utvikle dere sammen til å bli to sjeler som vil hva to kropper kan.
Lykke til! Man prøver jo så godt man kan å være en snill hesteeier med tilrettelegging og å gjøre ting så bra som mulig for disse hestepelsene. Det er lett når de oppfører seg som noen vandaler. Jeg skriver de, men mener egentlig Bobbie. Frøken Fryd har nemlig et mathjerte som strekker seg langt utover forstanden – i hvert fall min forstand. For å ta det hele fra begynnelsen: Jeg ønsker å få maten litt opp fra bakken, og Bobbie får en fôrkasse. Fôrkassen fungerer også som et hinder for Isco å spise maten til Bobbie. Isco finner ut at han kan strekke seg over kanten og spise av maten til Bobbie, så fôrkassen må bygges opp. Jeg bygger den opp med noen ekstra høye bein, slik at bare Bobbie rekker oppi. Dette gjør også at de klarer å spise rent under kassa. Når de skal spise rent under kassa er de veldig flinke til å flytte rundt på den, så jeg stropper den fast i gjerdet for at den skal stå stødig. Dette funker fint og ponnitrolla spiser gullende rent under kassa hver dag, og kassa blir stående. Dette fungerer godt i et drøyt års tid. Oppbyggingen gjør at Bobbie får en høyere spisestilling, noe som etter hvert gir meg mistanker om uheldige konsekvenser for ryggen, så jeg ønsker å bygge kassa ned igjen for å gi Bobbie bedre spisestilling. Som tenkt så gjort. Kassa ble krympet igjen, og jeg spikrer igjen den lille bunnen med håp at de ikke ser maten som faller ned, og dermed lar kassa stå. Det er her bråket starter. Bobbie vet at det ligger mat under kassa, så første dagen knøt jeg den fast med høytråd, og fant den helt på skeive, under gjerdet og inni strømtråden. I mangler på andre ting å knyte fast med akkurat der og da fikk den stå løs andre dagen. Da var den flyttet ti-femten meter ned i paddocken. Jeg var nesten overraska over at den ikke var velta… Dag tre fikk jeg stroppet den fast i spenn mellom to av gjerdstolpene med jekkestropper. Samtidig fikk jeg skrudd i to planker som gir kassa ekstra støtte opp mot gjerdet i håp om at Bobbie ikke får vridd kassa. Disse fikk jeg også knytt hardt fast. Gleden var stor da jeg dagen etterpå kom og kassa stod bom fast. Det gjorde den også dagen etter. Men så lenge varte ikke gleden. Tredje dagen hadde Bobbie klart å få løs den ene planken som var skrudd fast med fire monsterskruer, så nå er kassa på vinglefot igjen. Det ligger jo tross alt noen gram (!) med ensilage og høy under den kassa nå, og det er rene torturen for Bobbie å vite det, uten å få tak i det. Hun er observert i å bruke både tenner og bein for å få flytta kassa – alt for høystråene! En mager trøst oppi det hele for meg er at hun synes nok dette er minst like frustrerende som jeg gjør :p Så hva gjør jeg nå? Annet enn å sukke oppgitt.. Ønsket var i utgangspunktet bare å ha noe som holder maten oppe fra bakken når det er kjedelige bakkeforhold. Det må ikke være for høyt, men samtidig mulig å få tak i det som havner under, for ellers slår den frustrerte fôrkasseterroristen til. Slik jeg ser det nå så spiser hun og Isco såpass lite sammen at det går greit om maten er tilgjengelig for begge. Jeg lurer på om jeg bare skal få tak i en pall og gjøre på samme måte som jeg har gjort for Isco (klikk for bilde). Den har Bobbie faktisk ikke ødelagt (enda). Dette løser utfordringen i forhold til frokostfôringen når de får i nett, for da er det bare å henge opp. Men jeg har fortsatt utfordringen med bakkefôring til lunsj og middag. Ett alternativ er selvsagt å gi også det i nett. Samvittigheten min sier dog at det er godt for dem å få noe mat uten nett og. Og det er jo ikke helt krise om de får maten på bakken noen ganger heller. Men hvis noen skulle ha et supertips til en fôrkasseløsning som er lav å spise fra, men høy under, fortrinnsvis vanskelig for en shettis å komme seg oppi, stabil så den står stille, relativt enkel å lage sjøl, eventuelt ikke så monsterdyr å kjøpe, og godt tilpassa en fôrkasseterrorist, så hører jeg gjerne fra deg! :p Akkurat nå tror jeg at jeg heller mest mot å finne tak i en pall til for frokostfôring, og bare gi lunsj og middag på bakken. Foreløpig er det jo frost, så kan jeg i det minste bruke litt mer tid på å gruble på en genial løsning. Jeg trenger alle lykkeønsker jeg kan få! En tradisjon kan ikke brytes, så her er min årlige oppsummering av hesteåret 2016. Til forandring fra de forrige årene har 2016 vært et år hvor jeg for første gang har hatt to ponnitroll å ha ansvar for hele året. Og ettersom jeg de siste årene sirlig har ført oversikt over Bobbies treningsår, så kunne jeg jo ikke gjøre noe annerledes for minsten. Derfor blir det i år ikke bare én, men to oppsummeringer av året. Jeg starter med Bobbie, og ikke overraskende så ser kakediagrammet ganske så likt ut som de forrige årene. Mest fokus på ridningen, en god del longeringsøkter, og nesten akkurat like mange fridager i år som i fjor. Jeg har lenge hatt som mål at vi skal bruke tur litt mer aktiv til trening, og vi kommer oss stadig der. Fra 45 i 2013, 52 i 2014, til 63 i 2015, og 66 nå i 2016. Det jeg selv ble litt overraska over var at vi faktisk ikke har hatt en eneste økt fra bakken i år. Det er en liten sannhet med modifikasjoner, for vi har jobbet litt bakkearbeid i noen av longeringsøktene, men i all hovedsak føler jeg at bakkearbeidet i seg selv sitter såpass greit nå, at vi heller jobber med elementene i longelina. Det må jo være tegn på at vi har hatt noe utvikling :) 2016 har vært et år med mange spennende kurs med Bobbie, både for trygge og velkjente Michelle og for Bent, og for vitamininnsprøytningen Christofer Dahlgren, samt den ikke-akademiske rytteren Arne Koets. Samtlige blir jeg å ri for igjen i 2017, og det gleder jeg meg til - en herlig miks som forhåpentligvis (egentlig helt sikkert) gir Bobbie og meg enda et dytt videre i riktig retning. Også må jeg få lov å trekke fram feltrittstreninga vi hev oss med på i august - som på diagrammet går under "pinneaktiviteter", sammen med sprang og løshopping. Feltrittet ble et av årets høydepunkter i form av at det ble en kjempebekreftelse for Bobbie og meg hvor all dressurjobbingen og kommunikasjonsjobbingen bare fungerer bedre og bedre. I tillegg var det knallkult! Minnene fra 2016 med Bobbie og kurs er mange og gode. For første gang har jeg virkelig hatt med meg min Bobbie på utfluktene vi har vært på, og det har vært en fryd ♥ Også var det lillemann lille, da. Prinsen som bare skulle være hos meg sommeren 2015, og som nå blir med meg inn i 2017! Først og fremst var jeg veldig spent på å summere opp året til Isco, for ønsket er jo å holde han i jevn trening, men det er ikke bare-bare å finne tid nok til to ponnitroll. Målet har vært å trene han 3-4 dager i uka, og som diagrammet viser, så har Isco på en eller annen måte vært i aktivitet ganske nøyaktig 2/3 av årets 365 dager. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med! Det har riktignok vært litt varierende aktivitet, men han har iallefall fått vært ute og bevegd kroppen. Diagrammet ble også litt merkelig satt sammen, for da vi startet treningsåret jobbet vi mye for hånd, men etterhvert har longering og ikke minst løstrening/lek tatt over, så "fra hånd" og "longering" kunne like gjerne ligget under "dressur"-bolken. Jeg har bare mot slutten av året valgt å definere all den treningen vi har hatt på banen som dressur, være seg om det er løs, i longeline eller for hånd. Vi har også en del økter hvor vi gjør litt av hvert - så de tre kunne nesten vært under en og samme kategori. Men nå ble det slik det ble - morsomt å se uansett. Isco har igjennom 2016 virkelig satt meg på prøve og har tvunget meg til å tenke nytt og alternativt. Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg irriterer meg over min manglende evne som hestetrener fordi jeg fortsatt, etter 1,5 år (!) ikke har klart å forklare den lille ponnikroppen hvordan han skal gjøre en travers. Samtidig forsvinner slike ting som dugg for solen når Isco på eget initiativ legger seg flatt ned i ridehallen og lar meg ligge på magen hans. Jeg husker jeg tenkte da Isco kom til meg at det han skal tilføre meg er leken. Og den skulle jeg ikke ta fra han. Det holdt jeg på å gjøre, men takket være et kurs med Monika Sanders og en sakte men sikker omlegging av tankegangen min, så har Isco og jeg lekt oss gjennom 2016. Selv om han er en ponni jeg absolutt ikke kan utdanne etter boka, så trener vi i stor grad sånn som Isco vil, også skriver vi heller vår egen bok på veien. Det blir faktisk både bra og morsomt det og! :) Isco har også blitt en helt herlig kjøreponni - så myk og fin i dressurkjøringa, og finner stadig mer racergiret i presisjon og maraton. Med ny vogn nå på slutten av året, så bruker vi litt tid på å kjøre oss inn i den, for den er noen kilo tyngre enn den forrige, og det merkes. Men han jobber ivrig på, og jeg ser fram til et aktivt år foran vogna i 2017. Det er mye jeg kunne skrevet, mye jeg kunne trukket fram, men kort sagt tror jeg at jeg kan oppsummere 2016 som et herlig ponniår med mye glede og lærdom. Jeg er så "feig" at jeg ikke setter meg noen mål for 2017, annet enn at både ponniene og jeg skal ha et bra år med minst like masse glede, treningsmotivasjon og lek. Også ser vi hvor vi har havnet når 2017 skal oppsummeres - det blir spennende! :) Bobbie, Isco og jeg ønsker alle et riktig godt 2017!
Bobbie: 10 år ♥ Isco: 11 år ♥ Tenk at lille Bobbiehoppetusse har tiårsbursdag i dag! Ti år'a gitt. Slikt må feires med gulrot og klø. Og når man feirer den ene med gulrot og klø, så går ikke det upåaktet hen hos den andre. Så hva passer vel bedre enn at også han feires med gulrot og klø samme dagen! Isco kan i dag juble for sitt ellevte år - så her blir det fest! ...er det da grunn til å være bekymret? Når det kommer til hår og hest så er jeg av den oppfatning av at det er ganske hellig. Ikke barberer jeg. Manen bør helst få vokse som den gjør (selv om jeg skal innrømme at Bobbie sin er skåret noen ganger fordi den blir så pistrete, men lang skal den være!). Hovskjegg skal på ingen måte røres (jeg har nesten gått i demonstrasjonstog mot veterinæren min som anbefalte å barbere beina til Bobbie for å lettere å få behandlet henne - de ble aldri barbert). Halen stusses en kvart centimeter hvis den er så lang at den ligger på bakken, men det tilhører sjeldenheten. Hesten min har hår for en grunn, og de skal hun ha. Men ingen regel uten unntak sies det, og ikke denne heller. Nå som våren begynner å få grep, kurstiden nærmer seg og Bobbie sakte men sikkert kommer ut av vinterpelsen, så får hun pittelitt hjelp med to detaljer. Skjegg og utstikkende ørehår. Det er to sikre vårtegn, når det håret forsvinner. Bobbie, som sjeldent står i ro, stod helt bom stille mens jeg klippet skjegget, og ørene synes hun bare er godt å bli klødd på, så en liten klipp merket hun ikke en gang. Skulle nesten tro hun synes det var stas å bli shinet (men det var nok heller tilfeldigheter som gjorde at hun stod stille). På omtrent fem minutter er Bobbie ferdig stylet og klar for å entre sesongen 2016! Enkelt og greit =D En annen som jobber iherdig med sommeroutfiten, får også litt hjelp, men ikke med saks. Vår gode venn SleekEZ er det som får stå for jobben på den lille pelsklumpen, og et par ganger i løpet av uken blir han skrelt. Til nå har vi ikke hatt mer enn to runder med børsten, en i dag og en for noen dager siden. Allikevel er Isco blitt kjempefin i pelsen selv om han er midt i røytetiden, og han får unna disse overskuddshårene. Særlig liker han når jeg bruker den på magen, men prøv selv og halvveis ligg på gulvet mens du børster vekk fem centimeter lange hår fra under magen på en 90 centimeter høy ponni. Det er ikke veldig innbydende. Men vi fikk tatt litt både over og under, og selv om mye er borte, så er det fortsatt litt å ta av. Blir nok noen runder til, men vi finner nok en sommerpels under der en plass! Også paddocken har funnet sommerformen. Takket være jevn møkking i hele vinter, to renslige ponnier som både har ganske fast toalettplass og spiser opp all maten sin, så har akkurat den jobben vært uhyre enkel. Det hjalp også at stalleier etter det siste snøfallet var så eksepsjonelt grei at han brøytet hele paddocken, så det var ikke så mye snø og is som skulle smelte vekk når det først startet å smelte. Neste post på programmet får være å ta med Isco ut i skogen, ta med en sag og finne et tre som kan gnages litt på.
Alt i alt er vi alle nå veldig klare for våren 2016 og alt det den har å by på! I april braker det løs med kurs, og vi gleder oss masse! :) Jeg har jo snakket mye om disse trollene som til tider dukker opp i skogen nedenfor stallen. Nå har jeg endelig fått fanget dem med kameraet. Tror jeg får vise Bobbie denne bloggen neste gang hun mener det er skrøpelser i skogen :)
Det er jo de det er flest av. Hverdagene. Men det er jo i hverdagen alt arbeidet ligger. Det er i hverdagen opplevelsene kommer. Bobbie var helt fantastisk smørklump i longelina (på utebana!). Hun ga meg noen blikk inn i framtiden og jeg blir stående målløs og lure på hvordan i all verden jeg skal klare å henge med på utviklinga. Etter at vi var hos Ellen på mandag for behandling har jeg vært spent på resultatet, men førsteinntrykket er så bra at jeg nå egentlig ikke tør sette meg opp på Bobbies løse og ledige kropp, for det travet hun viste i dag, det kan jeg ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare å sitte på. Det var helt utrolig å se henne jogge rundt.
Og Isco fikk seg en kort, men forhåpentligvis motiverende kjøreøkt på utebana. Han jogget på, og er så lett å kjøre at det er helt latterlig morsomt. Jeg kunne kjøre han på én hånd, og han bøyde seg så pent både til høyre og venstre og var en liten smørklump han og. Det er gøy å kjenne at arbeid gir resultater. Alt i alt en helt super dag med supre ponnier ♥ |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|