Isco og jeg var heldige og fikk lov til å være med på presisjonstrening på stallen. Opplegget var lagt opp slik at det skulle tilsvare en stevnesituasjon, så banen var staselig laget, og for en gangs skyld skulle jeg få kjøre på riktige avstander i forhold til vogna mi. Optimistisk som jeg var meldte jeg meg på i middels-klassen. Da kjeglene ble satt inn til min avstand angret jeg akutt på at jeg ikke meldte meg på utdanning istedenfor. Middels kjørte med +25 centimeter, og jeg innså at jeg aldri har kjørt med så smal avstand før. Kommentaren om at "det ser ut som vi setter opp en dukkebane! Dette passer jo en trillebår." gjorde at jeg måtte le. For det så virkelig slik ut.  Men nå hadde jeg en gang meldt oss på middels, så da fikk det bare være å gjennomføre. 

Isco er heller ikke vant til så smale kjegler, så det virket som om han holdt pusten hver gang vi passerte portene. Men poenget med presisjonen har han virkelig forstått, for jeg smattet én gang på han, og den lille knerten startet i galopp, og det fortsatte han med gjennom hele den lange banen. Jeg var sikker på at det var et par steder vi burde vært nede i trav, men Isco var absolutt ikke enig. Han har nemlig lært at i presisjon, der galopperer vi! Jeg digger altså den ponnien. 

For meg var det bare å sitte bak, prøve å styre så rett som mulig mellom kjeglene, og finne riktig vei til mål. 

Da jeg kom i mål var jeg helt bombesikker på at jeg hadde revet port åtte, da han hoppet til akkurat i det vi kjørte igjennom porten. Derfor ble jeg utrolig overraska over at ballen hadde blitt liggende, og vi tikket inn med en nullrunde! Snakk om kult! Da resultatene ble lest opp litt seinere på dagen ble jeg enda mer imponert. 

Jeg har alltid sagt at Isco ikke vil kunne måle seg med de store hestene når vi konkurrerer på stor og lang bane, fordi han enkelt og greit har for korte bein. Men denne resultatlista viser søren meg at den lille knerten har overraskende mye å stille opp med, selv om han har korte bein. 

For å illustrere så er ekvipasjen over oss stallens kjøretrener, med sin gelderlender på 170+ som hun satser internasjonalt med. Utover det kjørte vi mot fjordinger og en new forrest. Det var første runden som telte på resultatet, og alle hadde mulighet for å kjøre to runder, men jeg valgte å si takk etter første ettersom Isco var så flink første runden. Det morsomme er at selv om vi hadde fått ett riv, så hadde vi fortsatt kommet på andreplass fordi vi hadde såpass god tid. Det er ganske kult, synes jeg! Det er i hvert fall ingen tvil om at kjøring med shetlandsponni er ekstremt moro og givende! 

Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

Å kjøre presisjon er alltid morsomt, så da Maria inviterte til Påskepresisjon sa Isco at han ville være med! Da Maria sa at man kunne ri også, hadde ikke Bobbie noe valg :p Vi var mange som skulle være med, i alle aldersklasser både på hest og kusk, så banen ble bygd relativt enkelt, men desto morsommere å kjøre. Vi gikk banen, og innså fort at noen av ballene var byttet ut med egg! Pent pynta påske-egg til og med! Til vår store glede var egga litt små, så de satt enda bedre fast på kjeglene enn det ballene gjorde. Dessuten røpte Maria at de var kokt, så vi slapp eggerøre i ridehallen. Men fine, det var de! 

Dommeren trengte litt tid på å bestemme seg for vinneren, noe som var fullt forståelig, så vi tok presisjonskjøringa først før vi fikk vite hvem som hadde vunnet. Isco var første kar ut på bana, og for aller første gang ble vi utfordret på en bredde som faktisk passa vogna. Når vi har vært med på presisjonstreninger tidligere har vi aldri orka å ta inn kjeglene til Iscos bredde ettersom vi somregel kjører med større hester. Derfor har jeg egentlig aldri kjørt "ordentlig" presisjon, ettersom kjeglebredden alltid har vært ganske stor. Dette har egentlig passet meg helt ypperlig, for da blir det jo litt lettere for meg :p Men denne gangen lekte vi ikke bare presisjon, det var seriøs konkurranse, så vogna mi ble målt til 90 centimeter, og jeg fikk plussa på 30 centimeter på kjeglene. Jeg skal love at for meg som er vant til å kjøre på "normal" bredde, så virket disse kjeglene plutselig veldig smale. Så smale at vi måtte dobbeltmåle for å sjekke at det var riktig, og det var det dessverre.

Siden jeg var først fikk jeg varma opp litt i hallen før dommer'n og publikum kom inn og vi var plutselig klare for start. Jeg hadde hatt et akutt moment med total blackout, og "jeg husker ikke banen!", men jeg kom meg over det, fikk banen på plass i hodet, og følte meg sånn passe klar da fløyta kvitret om at jeg kunne starte. 

Runden gikk sånn tålelig greit, med litt trav og litt galopp. Et nestenkræsj i en kjegle (som utrolig nok ble stående med ballene der de skulle), pluss litt kluss i den enkle kombinasjonen som var satt opp gjorde at tiden trakk litt ut, og runde nummer én endte med en rundetid på 1.41. Siden jeg var først hadde jeg jo ingen å måle meg med, så jeg visste ikke om det var bra eller dårlig.

Heldigvis var det slik at vi skulle kjøre to runder, og vinneren skulle kåres av den som hadde beste totaltid. Derfor var det bare å samle tømmene og gjøre seg klar til en ny runde. Jeg visste at jeg kunne gjøre det bedre enn førsterunden, og Maria tipset meg om å ha pittelitt mer kontakt på tøylen slik at Isco fikk litt tydeligere signaler og vi kunne unngå sånne nestenkræsjer. Beskjeden ble mottatt, og etter en liten pause fikk vi nytt startsignal. Runde nummer to så slik ut:

Herregud, som jeg smilte da jeg kjørte i mål! Jeg var så stolt! Isco har utvikla seg så enormt, fra å frese rundt uten balanse, og bli sliten etter en langside i galopp, kan vi nå galoppere en hel bane på 14 porter, og han trekker framover hele veien. Fortsatt skal vi rydde litt mer opp i den galoppen, og vi skal få funnet fram enda mer fart på det jevne, men dette var virkelig over all forventning! Fra 1.41 på første runden kan jeg med trygghet si at vi grusa oss sjøl, og klinka til med en andre runde på 1.19! Ikke hadde vi skumpa til en eneste ball heller, selv om vi kjørte på ordentlige porter for første gang i vårt liv =D 

Jeg bare kriblet over av stolthet og glede over den lille ponnifisen som har blitt så utrolig flink. Han fikk av seg vogna, og det i seg selv var en god ting med hele greia. Her var det god oppvarming, to kjappe runder også ferdig. Veldig motiverende for ponnien og få lov å gi seg på topp! Isco fikk rulle i hallen før vi tuslet oppover og han fikk servert en velfortjent porsjon med betfiber, og en ekstra gulrot. Jeg tror også Isco var stolt over seg selv. 

Ute i paddocken igjen fikk han beskjed om å fortelle litt til Bobbie om hva som ventet henne, mens jeg tuslet ned i hallen igjen for å kikke litt på de andre som kjørte. Bobbie skulle ikke i ilden før litt seinere. Nede i hallen igjen var det flere som hadde kjørt, men jeg fikk informert om at Isco forsatt hadde den beste rundetiden med sine 1.19, og jeg kunne nesten ikke tro det. Etter alle hadde kjørt var Isco-tiden kun slått av én ekvipasje: Pernille og fjordingen Balder, som kjørte en runde på 1,13. Utover det kjørte trener Maria en runde med sin egen hest, Cepi, utenfor konkurranse, og hun kjørte på 59 sekunder. Men Maria kjører liksom VM ogsånn, så hun telles ikke :p Men det som var spennende var å se sammenlagt-tiden etter at alle var ferdige. Sjekk den herlige blandingen av hester, kusker og ryttere som var med på denne morodagen!

Bobbie var siste hest inn på banen, og jeg gikk etterhvert opp og hentet henne. Hun var forholdsvis rolig mens vi varmet opp litt på parkeringsplassen, men da vi skulle inn i hallen var det ei frøken hvis blod begynte å boble. Tuva som hadde ridd før meg var på vei ut mens vi gikk inn, men jeg spurte pent om hun kunne være igjen i hallen mens jeg rei, for ellers bekymret jeg meg for at jeg ville henge i taklampene (og det er høyt opp dit altså...). 

Ridningen av presisjonsbanen foregikk på samme måte som kjøringa, bare at portene ble enda smalere. Tror de lå på i underkant av en meter i bredde, og jeg forstår hvorfor de som rir working equitation knyter opp halen til hesten sin. I tillegg fikk vi to porter med sukkerbiter på innsiden, som gjorde dem enda smalere, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig. 

Første runden med Bobbie gikk egentlig veldig bra, sett bort i fra noen små jump her og der, at hun var sterk som en okse, og ville helst bestemme det meste, både av gangart og tempo selv. Det ble en kombinasjon av litt trav og litt galopp, og vi kom i mål på en tid 1.11. Også med henne ble det en liten pause før vi fikk startsignal for runde to:

Som dere kanskje ser av den siste delen av filmen, så var det en grunn for at jeg tok det litt piano og holdt det bare i trav på andre runden min :p Bobbie var rimelig framover, og fresh, og jeg følete jeg satt på en tikkende bombe. Men da vi kom i mål på den andre runden, så slang Maria ut kommentaren om at det var en skikkelig feig runde :p Dette til tross for at vi faktisk var et sekund raskere enn førsterunden, med 1.10. Det gikk en liten rød fyr med horn gjennom meg, og jeg tenkte at søren heller. Jeg spurte om å få ri runden en gang til, utenfor konkurransen, og det fikk jeg. Etter en noe spenstig start (siste klipp i filmen) fikk vi ridd runden i hovedsak i galopp. Dessverre fikk filmfotografen min litt hikke, så den runden fikk jeg dessverre ikke med på film, men her var Bobbie egentlig veldig fin. Også hadde jeg Maria på sidelinjen som ropte "bare la det gå fram nå! La det gå fram!". Det er utrolig hvor mye mer man tør når man bare har noen på siden som sier til en at det går bra. Bobbie fikk lov å gå litt mer fram, selv om jeg synes det virket litt skummelt. Men det funket, og vi kom oss igjennom med en ordentlig god følelse (selv om Bobbie var sterk som fy). Det som var litt interessant var at til tross for en del galopp var vi bare 2 sekunder raskere enn runden vi trava. Det andre som var litt interessant var at jeg fikk de 7 første portene på film, og selv om følelsen min var at det gikk ganske superfort, så gjorde det jo absolutt ikke det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at man føler det går så det griner, også ser man film etterpå og ser seg selv i en passe grei arbeidsgalopp. 

Bobbie fikk absolutt stor stjerne i boka hun og, til tross for litt hopp og sprett, men det hadde jeg vel egentlig forventet. Det morsomme var at for en pyserytter som meg var dette var nesten bedre enn sprang, for her kunne jeg få de samme grunnene for å ri en konkret vei, men uten å måtte hoppe hinder. Snakk om genialt! 

Jeg synes det var så gøy at jeg har sagt til Maria at hun nå har en fast rytter på presisjonstreningene framover også :p Målet må være at Bobbie blir like flink som Isco så også hun kan ta sånne løyper i galopp =D ​

Etter å ha parkert Bobbie i paddocken, selvsagt etter en velfortjent bøtte med betfiber til henne også, så samlet vi troppene i kantina for å gå igjennom resultatene. Først ble Bjørgs påskeegg kåret til det fineste påskeegget, noe som virkelig var velfortjent! Alle fine detaljer, og hva er vel finere enn påskeegg med hest på? 

Deretter ble vinneren av presisjonen kåret, og sanneligminhatt ropte de ikke opp mitt navn! Med sine to runder på 1.11 og 1.10 hadde Bobbie den totalt raskeste tiden. Dermed ble vi vinnere av det fine påskeegget til Bjørg. Og vet dere hva som lå inni det ene egget? Et gavekort på en kurs-lunsj fra Bjørg! Da håper jeg det blir en sånn "enkel lunsj" - slafs! =D 

Og ikke nok med det. Av alle 13 startende kom Isco på en fantastisk 4. plass! Slått av to ridende (hvorav den ene var meg selv :p), og bare én kjøreekvipasje. Lille, beste, kuleste kjøreponniknerten! Beviser at man ikke trenger å ha lange bein for å gjøre det bra! Man trenger bare å bevege de korte beina litt raskere, og ta kloke svinger ;) Han kommer garantert til å få glede av de små Isco-gulrøttene som lå i det ene påskeegget =D

Uansett plassering var jeg gørstolt av begge ponnitrolla. Isco for at han fant flyten, at vi klarte å kjøre på smal avstand, og at han virkelig ga alt. Bobbie for at hun fant motivasjon for bevegelse, også skal vi bare kanalisere den energien litt mer i riktig retning. Viktigste var at vi begge hadde det skikkelig gøy! Presisjonsridning er bare dressur med mening! Jeg strålte som en sol hele resten av dagen, og kunne virkelig ikke hatt en bedre dag. Både herlige mennesker og fantastiske hester. Stolt av de to kuleste ponniene i hele verden!

Siden Isco kom til stallen og ble satt i aktiv trening for 2,5 år siden har vi jobbet sakte men sikkert med å bygge opp tempo i vogna. Til å begynne med kunne han fint galoppere i vogna, men det var liksom ikke så mye flyt over det, og det gikk litt stakkato, uten særlig smidighet eller kondisjon. I dressuren i det siste har Isco synes det har vært litt vanskelig å finne motivasjonen for å gå ordentlig fram i galoppen, så da Maria skulle ha kjøretrening på stallen spurte vi pent med stjerner i øynene om vi kunne få lov å hive oss med på en maraton-time. Tilfeldighetene ville at også to andre med shettiser skulle kjøre, så vi lagde vår egen shettisgruppe! 

Isco var helt forundra da han kom inn i hallen og så to andre ponnier på hans størrelse. Det var antydning til en aldri så liten beskjeden bromance mellom de to flekkete ponniene, men fokus ble raskt flyttet over på dagens oppgave: maratonkjøring.

Vi startet først med en løype som vi lett cruiset igjennom. Vanskelighetsgraden ble satt litt opp i en ny løype, som også innebar litt snirkling mellom noen hinderstøtter. Nå skal ikke jeg, med min ponni på 90 centimeter klage på at jeg har dårlig plass, for det hadde jeg virkelig ikke, og jeg respekterer tvers igjennom dem som kjører dette med stor hest. 

Galopp er liksom gangarten vi skal forsere dette i sånn egentlig, og selv om Isco synes noen av de krappeste svingene blir litt vanskelige å holde galoppen i, så prøver han så godt han kan. Det som var veldig gøy å kjenne under dagens maratontrening var at han var litt forsiktig til å begynne med, men når han begynte å forstå greia, så tok han virkelig i. De to siste rundene i galopp fikk jeg kjenne på den framoverfølelsen som jeg søker etter og vil ha, og etter den siste runden (filmen under) var jeg så stolt av den lille pelsdotten at jeg nesten letta fra vogna.

De siste stegene han tar før jeg stopper han og roser er virkelig en Isco som tar i, som tenker fram og som legger seg i selen. Det er den følelsen, den følelsen av rakettmotor jeg ønsker å ha når jeg kjører. Power liksom! For vi leker jo ikke fartsbølle =D Kjenner at jeg gleder meg til å videreutvikle dette, og jeg gleder meg allerede til neste hindertrening vi kan hive oss med på, for dressur er virkelig vel og bra, men dette er nesten bedre. Dette er dressur med mening! Og når det gir mening så er det også lettere for ponniknert å forstå hva han skal, og da blir det mindre frustrasjon både hos ponni og kusk. Jeg tror også han storkoste seg i dag!

Også må jeg bare få skryte litt av Iscos kule kjørekompiser. De fortjener også et bilde hver, for de gjorde også en helt fantastisk innsats!

Rett og slett litt "high on horses" etter dagens trening, og ikke noe mindre motivert for å fortsette å jobbe mot å bli enda litt bedre! Fikk tilogmed lov å være med å groome for en kjempefin dølahest etter økta mi og sannelig er det gøy å dingle bak en litt større hesterompe også (så lenge jeg slipper å ha kontroll på tømmene i den farta). Takk til Maria og Equestrian Driving Group for en super kjøredag! 

Isco er jo egentlig en veldig stolt kjøreponni, men det er sjeldent vi orker å sette opp så masse for oss selv, så det blir mest dressurkjøring på oss. Det er også veldig artig, men det blir noe ekstra når man får testet dressuren mellom kjegler. Vi er så heldige at vi har mange forskjellige miljøer på stallen, blant annet holder Maria Henriksson - årets kjøretrener, til hos oss. Nå er ikke akkurat Isco og jeg noen satsende ekvipasje, så dressuren pusler vi mest med for oss selv, men når disse flinke kuskene har treningshelger benytter vi oss av muligheten til å hive oss med på den morsomme delen, og denne gangen ble det presisjon. 

Isco fikk sin sedvanlige oppvarming uten meg i vogna, før vi satte i gang og trave forsiktig mellom kjeglene til oppvarming. Første runden vi kjørte startet vi i lett trav, før vi fant et litt mer turbotrav, og etter hvert turte jeg å be om galoppen. Han er så smørmyk og lett å kjøre at det var null problem å galoppere gjennom banen. Første runden vår ble en tid på 2,07, med litt rot på kjøreveiene fra kuskens side. Jeg skjerpet oppmerksomheten til runde to, og der kom vi oss til port nummer 14 av 16 før jeg totalt feilberegna og holdt på å styre den stakkars lille Isco rett over kjegla. Det var noe med å bruke blikket... Det ble bråstopp, så vi satset på at tredje og siste runde ville gå enda bedre. Han fikk velfortjente pauser mellom hver runde, og da vi skulle ut på tredje hadde jeg sittet noen minutter og pugget veien, særlig de stedene jeg kjørte feil på første og andre runde. Man gidder da ikke gjøre samme feil to ganger. ​

Det resulterte i at vår tredje og siste runde ble seende slik ut:

Den runden tok vi på 1,50, og "persa" med 17 sekunder fra første runden! Han var pittelitt sliten på den siste runden, men alt i alt var jeg overrasket over hvor flink han var å tenke fram selv. Han har blitt mye mer trygg på galoppen i vogna, også skal vi bare utvikle den enda mer framover. Kondisen begynner også absolutt å komme seg, og han blir stadig bedre til å gjøre naturlige bytter. I blant blir det litt kryssgalopp, særlig fra høyre til venstre, men alt i alt så er jeg så veldig stolt av den lille kula. Gleder meg bare masse til å kjøre han mer framover, og blir det nye kjøretreninger på stallen med presisjon og maraton, så melder Isco og jeg oss på. Vi er klare for nye utfordringer, og inntil da skal kusken trene på å se opp og fram, planlegge veien, ikke smatte for mye, og bruke noen flere minutter på å være litt ekstra stolt av den lille pelsdotten ♥ 

Vi har kjøretrener Maria Henriksson som oppstallør på stallen, og dermed blir det naturlig nok også noen kjøretreninger hos oss. Det er flere som satser med sine hester og dermed har ordentlige kjøresamlinger, men i blant åpner de for alle som ønsker å bli med på maratontrening. I februar ble Isco og jeg med på det for første gang, og det ga mersmak. Da Maria igjen inviterte til maratontrening i juli kunne vi ikke annet enn å hive oss med. Sist var det full vinterpels og innendørskjøring - dermed tok vi litt hensyn også til det. Nå har Isco fått noen måneder til med aktiv kjøring, det var tilnærmet sommerpels, fin temperatur og utendørs. Alt lå til rette for en god dag.

Det er ikke mye vi har jobbet på bana i vogn, og ikke har vi trent noe særlig med tanke på maraton, utover at vi et par ganger har kjørt litt kjegler. Allikevel har Isco tydelig tenkt på dette, og hans innstilling til maratonbanen denne gangen var veldig positiv :)

Vi hadde satt opp en kombinert maraton og presisjonsbane, med noen kjegler, et hinder, noen flere kjegler, et hinder til, før vi avsluttet igjennom noen kjegler. Slagplanen ble lagt, og vi tenkte at lille tass ikke skulle slites ut, så han kunne i utgangspunktet få ta det rolig, om nødvendig skritte i kjeglene mellom hinderne, og få gi gass i hinderne. Tanken var å kjøre igjennom rolig en gang, også kanskje prøve å ha litt trav/galopp igjennom hele banen én gang. Det er viktig at Isco hele tiden har en positiv opplevelse med dette, og han skal ikke slites ut. 

Etter en lett oppvarming startet vi moroa, og Isco var mye mer med enn jeg hadde forestilt meg. Han startet selv i galopp igjennom start, så jeg måtte ta han ned til trav for å ikke ta piffen ut av han allerede før vi begynte. Første runden tok vi rolig, men Isco var mye mer på enn hva jeg hadde forventet. Han ville gjerne galoppere, og holdt godt driv i hinderne. Mye mer trekk i han enn sist gang, så følelsen var råkul! At vi er så små gjør også at svingene er relativt enkle, og med omtrent 170 centimeter mellom kjeglene kan vi trygt si at vi ikke reiv noen baller. 

Vi så knapt nok noen tegn på at Isco hadde vært igjennom banen etter den første oppvarmingsrunden, så etter en liten pause satte vi i gang med en runde som var tenkt å skulle være litt fart i. Isco var ikke vanskelig å be, og vi suste igjennom i trav og galopp. Svingene tok han uten problem, og høyre og venstregalopp om hverandre. Tenk, for et år siden kunne ikke ponnien fatte venstregalopp en gang. Noe positivt har utvilsomt skjedd! ​

Etter en super runde med god driv og framovertanke hele veien var min følelse egentlig å gi meg. Maria kikket på Isco og påpekte at han knapt nok var andpusten. Vi ble enige om at jeg kunne kjøre banen en gang til hvis jeg ville, men med tanken om at jeg skulle bryte dersom jeg kjente at piffen gikk ut - fortrinnsvis litt før. Er det én ting som sitter igjen etter forrige maratontrening, så var det akkurat den følelsen av at jeg ga meg for seint. Den følelsen skulle jeg ikke, ikke, ikke få denne gangen, så jeg kjørte med klar plan om å gi meg med godfølelsen. Etter hinder to la jeg inn årene og Isco fikk så masse ros og godbiter. Han avsluttet med stil i god driv og ikke for sliten. Snakk om herlig ponni! 

Vi avsluttet økta med å få lille Lucas som passasjer en liten runde, før Isco fikk skritte ordentlig ut, uten meg i vogna, før vi tuslet opp til stallen og Isco fikk servert både kraftfôr (den halve desiliteren han får om dagen), og en pære. Velfortjent for slike kule maratonponnier det! 

Bobbie var helt fantastisk smørklump i longelina (på utebana!). Hun ga meg noen blikk inn i framtiden og jeg blir stående målløs og lure på hvordan i all verden jeg skal klare å henge med på utviklinga. Etter at vi var hos Ellen på mandag for behandling har jeg vært spent på resultatet, men førsteinntrykket er så bra at jeg nå egentlig ikke tør sette meg opp på Bobbies løse og ledige kropp, for det travet hun viste i dag, det kan jeg ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare å sitte på. Det var helt utrolig å se henne jogge rundt. 

Og Isco fikk seg en kort, men forhåpentligvis motiverende kjøreøkt på utebana. Han jogget på, og er så lett å kjøre at det er helt latterlig morsomt. Jeg kunne kjøre han på én hånd, og han bøyde seg så pent både til høyre og venstre og var en liten smørklump han og. Det er gøy å kjenne at arbeid gir resultater. 

Alt i alt en helt super dag med supre ponnier ♥

Jeg lurer på om det i Ragnhild akademiske hjørne nå må settes av et lite hjørne i hjørnet til Iscos kjørehjørne. Han fortjener nemlig litt ekstra oppmerksomhet denne lille pelsballen, for sannelig er han en flink liten tass! 

Vi har en kjøretrener på stallen som samlet sammen til maratontrening hos oss. Selv om Isco ikke er helt maratonklar, så spurte jeg om vi fikk lov å være med å kjøre dressur mellom hindringer, og velkommen var vi. Jeg møtte opp litt tidlig og hjalp med å bygge banen før vi fikk gå den og planlegge hvor vi skulle kjøre. Maria, kjøretrener, ga beskjed om at både kusk og groom burde kunne banen, men vi var skjønt enige om at her måtte jeg lære meg alt selv, for noen groom skulle ikke være med i vogna mi. Isco har mer enn nok med å trekke rundt på meg. ​

Det første hinderet bestod av fire porter, mens det neste hinderet bestod av fem porter, og gudhjelpemeg så vanskelig det skulle være å memorere veiene. Etter å ha trasket igjennom det ene hinderet fire ganger følte jeg at jeg husket det, så da gikk jeg videre til neste hinder. Da jeg følte at det satt kikket jeg bort på hinder én og innså at jeg husket hvor jeg skulle kjøre inn, men lite annet. Det ble med andre ord litt tusling, men sakte men sikkert kunne jeg snu ryggen til og se for meg begge hinderne i hodet. 

Etter masse gåing og memorering gikk jeg opp for å hente Isco. Han ble flettet for anledningen, både for å få vekk man fra tøylene og selen, men også for å få litt luft på halsen. Den manen hans er bra tykk. Med selen på plass og fine fletter tuslet vi ned og varmet litt opp før det braket løs. Planen var å kjøre igjennom hinder én i trav som en gjennomkjøring, og for å sjekke at veiene jeg hadde planlagt fungerte. I og med at Isco er pittelitt mindre enn de andre hestene som var med, så hadde vi muligheter til å ta noen veier som ikke nødvendigvis var så veldig fornuftig for de andre. Noen fordeler må vi jo ha selv om vi har korte bein! 

Vi travet oss igjennom det første hinderet en gang og det gikk helt uten problemer. Isco var manøvrerbar som bare det, og veiene bød ikke på noen utfordringer. Etter litt høyttenking med Maria ble vi enige om at hvis jeg kjørte en annen vei enn den jeg egentlig hadde planlagt, så ville han nesten bare gå på høyresvinger, og dermed også muligens klare å fatte høyregalopp i hinderet. Som tenkt så gjort, og Isco jobbet på med innslag av galopp der han orket. Det han fortsatt mangler er litt den framovertanken, så at han får store svinger og mulighet for å jobbe seg litt framover er ingen dum idé. 

Med to gode gjennomføringer i det hinderet beveget vi oss over til hinder to. Dette var en meter smalere mellom hindringene enn hinder én, og selv med en sånn liten tass så merkes det. Jeg hadde bare i tankene at i mellom disse kjeglene skal også en varmblods kjørehest på sikkert 1,65 i mankehøyde kjøre, så hvis de kan, så skal da også vi klare det! 

Her var det litt mer svingete og kronglete, men Isco fløyt igjennom som om han aldri skulle gjort annet. Jeg tenkte at det fikk holde med trav for oss i dette hinderet, men jeg skulle ikke ha kjørt hinderet mer enn en gang før jeg kjente på litt action-savn og smattet Isco opp i galopp på andre runden. 

Og mens vi snakker om galopp. Det første hinderet vi kjørte var jo ganske greit, for der var det til vår fordel så godt som bare høyresvinger. Dermed kunne vi galoppere på med godt mot. Hinder to la istedet opp til venstregalopp. Jeg har jo såvidt sett venstregaloppen i vogna tidligere, men turte egentlig ikke håpe på å finne den under maratonkjøringa. Men sannelig viste det seg at Isco først byttet galopp (!) fra høyre til venstre (!). Det var vel så langt unna vi kan komme et rent bytte som det er mulig, men poenget er uansett at han faktisk klarte å vrikke kroppen sin til å få bytta både foran og bak. I vogn - av seg selv! Det morsomme var at dette fikk jeg ikke med meg da vi kjørte, men jeg så det på film etterpå. 

Det jeg fikk med meg mens vi kjørte var at han rett etter byttet brøyt av til trav, travet litt og fattet ny galopp. Og dette ble venstregalopp. Jeg smilte der vi kjørte avgårde i venstregaloppen, og cruiset igjennom noen kjegler - i venstregalopp! Han er altså så kuuuul! 

Etter å ha kjørt hinder to to ganger spurte jeg om vi kunne få lov å avslutte med hinder én. Det fikk vi, og Maria sa til meg at dersom jeg følte at det gikk ordentlig bra, så trengte jeg ikke nødvendigvis kjøre alle portene. Jeg var jo selvsagt helt enig, det gjelder jo å gi seg mens ponnien er på sitt beste. Hvorfor er det da sånn at det er så godt som umulig å få til? 

Isco entret hinderet i galopp. Suste igjennom port en, sladdet seg igjennom port to, galopperte framover rundt til port tre og han var så fiiiiin! Jeg tenkte at "åååh, han er så fiiiin å kjøre, og han er så flink!!! Bare litt til nå, så er vi i mål", men Isco synes det ble for tungt, så han brøyt av til trav og travet veldig fint igjennom port fire og i mål. Jeg burde jo og skulle jo gitt meg etter port tre hvor han var i god galopp og hadde fin tankegang framover, men når det går så himla bra og følelsen er så gooood så er det så vanskelig å innse at "nå bør jeg gi meg". Ikke for det, jeg tror ikke Isco fikk noen traumatisk opplevelse av det hele, men det hadde bare vært prikken over i'en hvis jeg hadde klart å høre på Maria og gitt meg i det Isco var så flink og framover i galoppen. Men pytt! Ponnien var tvers igjennom superdupermegaflink og jeg tror han koste seg litt med maraton. 

Takket være utrolig snille stallvenninner (tusen takk Maren og Hanne-Malén!) fikk jeg både bilder og ikke minst film av Isco og min debut på maratontrening, så hvis noen vil se hvordan det ser ut når en liten pelsball råkker maratonbanen, så snurr film: 

Av Maria fikk vi mange gode tilbakemeldinger. Hun synes han var myk og smidig, og at han var løs og lett å kjøre. Ingenting gleder meg mer enn å høre det. Hun foreslo også at i og med at han er så følsom så kan det kanskje være verdt å prøve et sett med webtøyler istedenfor lærtøylene jeg har, da webtøylene er enda litt lettere og ikke gir så mye tyngde i munnen hans. Jeg vil antagelig med webtøyler også lettere kunne gi ettergift, da de sklir lettere igjennom ringene på selen. Bare litt strek i regninga at jeg ikke kan fordra webtøyler, men pytt, jeg er med på å gi det et forsøk! 

For min egen del så må jeg bare bli flinkere til å bruke blikket mitt, og det gjelder jo egentlig uansett om jeg kjører eller rir den lille eller den store. Ekstra gøy er det jo når man virkelig får merke hvor mye blikket har å si i en slik sammenheng. Svingene mine blir jo betraktelig mye bedre når jeg bare løfter blikket og ser hvor jeg skal, istedenfor å se på den fiiiineste lille ponniknerten. Og mens vi var inne på fin ponniknert - han fortjener et aldri så lite bildegalleri: 

Det skal sies at det er ikke helt det samme å kjøre shetlandsponni som det er å kjøre stor hest, men så mye som Isco gir tilbake i form av innsats og ståpåvilje gjør det hele veldig verdt det. Den utviklingen han har hatt det siste halve året er jo helt fantastisk. Å få menge oss med "storegutta" på en sånn dag var veldig artig, og Isco fikk mange positive tilbakemeldinger fra tilskuere også. Og jeg må ærlig innrømme at jeg er ganske fornøyd med at han ikke var den mest svette og slitne ponnien etter treninga, og dette til tross for moskuspels i ridehall. Allikevel var det en shettis som var rimelig fornøyd med å komme ut og få rulle seg i snøen etter han fikk av seg selen. 

Forhåpentligvis blir det flere slike hyggelige kjøresammenkomster i løpet av månedene framover. Isco har lyst å trene mer på maraton, for da kommer meningen med dressuren så godt fram. 

...eneste ulempen nå er at Isco, etter han har vært på kurs med sånne store brune og sett de kjøre, har begynt å mase om at han ønsker seg sin egen maratonvogn...

Hva er vel bedre å teste ut om dressuren vår funker, også mellom noen kjegler? Når hallen endelig var helt tom en liten time så suste Isco og jeg ned, smalt opp noen kjegler på vilkårlige steder på bana, og jobbet oss avgårde. Isco var så styrbar og fin at selv de kjeglene og svingene jeg tenkte kanskje ville bli litt vanskelige tok han på strak hov. Han bærer mulig litt preg av å ha vært "Ragnhildhest" i noen måneder, for det går litt lite fram. Kjenner det igjen både i Bobbie og han, at jeg jobber så mye med å få de avslappa både mentalt og fysisk, at når de faktisk skal yte litt ekstra så er det med en overdrevent smattende og engasjert meg som føler at jeg må ta ansvar for å få opp all energi. Men han ga mye og prøvde å holde energien oppe, til tross for at det er litt vanskelig når man er en høytytende moskuspelsball kledd for Sibirvinter inne i en isolert ridehall.

Særlig morsomt var det da han etter tre forsøk fant venstregaloppen også i vogna. Jeg har sett den én gang før, men turte ikke si noe om det, for jeg var ikke helt sikker. I dag var jeg helt sikker, og vi fikk lange strekker i venstregalopp. Knallkult og supergøy! At det trengs mer jobb med galoppen er det ikke tvil om, men nå har vi begge galoppene og kan finne begge også i vogna, så dette lover godt! 

Jeg var så stolt av lille tass og hadde så lyst på litt film fra økta vår. Tanken på å balansere mobilen på en kjegle var tilstede, men jeg slo den raskt fra meg, da jeg har et ønske om å ha mobilen min en stund til. Så hva gjør man når man er alene og har lyst på film? Man tar tøylene i den ene hånden og håper det går fint å kjøre ponnien med en hånd, også filmer man med den andre. 

Planen var egentlig å bare trave en runde på sporet sånn bare for å vise at vi kjører, men Isco hadde andre planer. 

Planen min var som sagt å trave en runde på sporet. Å svinge diagonalt over bana den første gangen var Iscos idé. Den første galoppen like så. Jeg trodde han var rimelig pumpa, men han insisterte på å galoppere, så da fikk han jo bare det. Venstregaloppen ville jeg ikke prøve når jeg satt med tøylene i en hånd og hadde mindre kontroll enn hva filmen gir uttrykk for, men da vi kom travende ned langside nummer to så måtte vi bare prøve å svinge inn mellom kjeglene og ut igjen mellom de andre. Sannelig gikk det bra! Jeg ba om en liten galopp til og da den var ferdig var også Isco ferdig, så han fikk av seg selen og rullet fem-seks ganger før han synes han hadde fluffet pelsen sin godt nok. Det vil si, det var helt til vi kom ut, for han måtte rulle en gang ute også. En gang på hver side, vel og merke.

Det ble en skikkelig god-økt med Isco, og nå tror jeg vi kan si at vi er klare til maratonkjøringsdagen vi har meldt oss på neste helg! Ja, du leste rett. Vi har en kjøretrener på stallen som skal ha maratonkjøringsdag, og når det først skal være noe slikt på stallen, så hvorfor ikke hive seg med. Jeg blir nok mer å se på det som dressurkjøring rundt kjegler og hinder, litt som vi har drevet med i dag. Kanskje vi får med oss noen tips og råd på veien også. 

Og Bobbie? Hun nyter livets glade dager med massasje, kos og lett trening og er egentlig bare supergod. Også blir hun ganske fornærmet og synes livet er sånn passe urettferdig når jeg kommer for å møkke boksen hennes, og hun får beskjed om å holde seg utenfor. Prinsesser liker nemlig ikke å være utenfor. 

Men når to ponnimuler får et halm-måltid utenom det vanlige, så blir det glede i leieren, og ivrig momsing høres den neste timen. Drømte selv om en campingstol å slå meg ned i akkurat da jeg tok dette bildet. Nesten urettferdig å gi oss så vårstemning når vi enda ikke har skrevet ferdig januar. 

Så dagen ble kort oppsummert akkurat slik en lørdag bør være: Fint vær og fine hester :) 

For en tid tilbake ble det lagt ut et innlegg på Facebook om et arbeidskjøring- og tømmerkjøringskurs som skulle arrangeres av Hedmark Fjordhestlag på en av nabogårdene. Jeg tente umiddelbart på ideen, men siden Isco ikke har bogtresele, så slo jeg det raskt fra meg. Jeg skreiv en kommentar om at jeg gjerne skulle vært med, men at jeg ikke hadde sele, så det fikk bare være. Kort tid etter fikk jeg svar om at han som eier gården vi skulle være på hadde sele til shettis, så det var bare å komme.

Siden da har det kriblet i magen min, og jeg har gleda meg stort til vi skulle ut og prøve tømmerkjøring med Isco. Ekstra artig ble det da Hanne-Malén bestemte seg for å bli med med Samiro, og Anna Lene ble med som sjåfør, og fikk låne hest, så også hun skulle få prøve seg litt. Vi sendte hestene på hengeren og trilla de fem minuttene det tar bort til nabogården hos Sverre. Der ble vi møtt av både kjente og ukjente, og Isco fikk raskt på seg låneselen, som med noen justeringer passet ypperlig.

Vi startet ballet med å tømmekjøre alle hestene rundt på en liten inngjerding, bare for å sjekke hvordan de var, og at de responderte greit. Det var lagt opp til litt instruksjon, så vi fikk noen kommentarer, og det var ikke vanskelig å skjønne at det Isco og jeg trenger å trene på er rygging. Det kan han enkelt og greit ikke. Men den kommandoen tenker jeg vi skal få inn ganske kjapt med litt repetisjon hjemme. Utover det oppførte han seg eksemplarisk, og tuslet rundt på sine korte bein. 

Som en ekte tømmerhest skal man visst tåle å gå over blikkplater (har jeg aldri tenkt på før), så en blikkplate ble dratt fram, og selv om Isco ikke turte å bli tømmekjørt over blikkplata, så ble han med å gå over den når jeg gikk sammen med han. Han kunne til og med (så vidt det var) stå stille på plata en liten stund. Ganske imponerende å se den ene stødige fjordingen der som ble plassert på plata og stod som en statue mens eieren slo en trekubbe rundt beina på den. Det smalt godt, men fjordingen stod. Forbilde! 

Da alle var godkjente for en tur ut i skogen spente vi for Isco en hjemmesveisa, snerten liten vogn som vi også fikk lov å låne. Den hadde passelig plass til litt mat og diverse ymse som vi skulle bruke i gapahuken under lunsjpausen, så da fikk Isco oppdraget med å være transportponni. Jeg spurte for sikkerhetsskyld om ikke Hanne-Malén ville være med bort med Samiro, for jeg har fortsatt i bakhodet minnene av en Isco som er livredd for å forlate det trygge. Både hun og en nordlandshest slo følge med oss bort til gapahuken. 

Da vi hadde lastet av pikkpakket var det på tide å prøve seg litt i skogen. Og en ting er at ponnien aldri har prøvd dette før, men det har jo heller ikke jeg. Og ingen skal komme her å si at "learning by doing" ikke er effektivt, for det er det. Det tok meg vel omtrent et halvt minutt i skogen før jeg klarte å kjøre oss fast, men det var bare på en stubbe, så jeg smattet litt ekstra på Isco så han la seg ekstra i selen, også dro han vogna med seg over.

Nå skal sant sies at kontra et lunnerdrag, så var den vogna jeg kjørte rundt på ikke akkurat den enkleste å manøvrere rundt trærne i skogen og over stubber og steiner, men det skulle ikke mange rundene til før jeg begynte å få en viss forståelse for hvordan jeg burde tenke. 

Først og fremst var det viktig å "se opp og fram!". Som dressurrytter eller sprangrytter har du kanskje hørt det før? Her var det faktisk nødvendig. Hadde du ingen plan om hvor du skulle, så risikerte du enkelt å greit at du ikke kom deg noe sted, fordi du kjørte deg fast. Her gjaldt det å planlegge langt fram i sikksakk mellom trær. Også var det om å gjøre å beregne hvordan svingene skulle være for at vi skulle komme oss rundt trærne, og det var ikke bare én gang jeg kjørte bakhjulet på vogna fast i et tre. Heldigvis var vogna lett å flytte hekken på, så da juksa vi litt, også lempet jeg den bare på plass. 

Noe som imponerte meg ganske kraftig var at ponnien som ikke kunne rygge under tømmekjøringen, plutselig i skogen tok både ett og to og tre steg bakover som den største selvfølge. Men det var det jo forsåvidt og, for det var de gangene jeg klarte å kjøre oss litt dumt til, og rygging var en nødvendighet. Jeg er sikker på at Isco forstod greia, for han bare rygget og fikk oss ut av min lusne planlegging. Han var så flink! 

Det var også viktig å passe sine egne bein der man gikk. Det var noen av trærne det var smalt nok i mellom, og å komme i klem mellom tre og vogn frista særdeles lite. Så når det plutselig ble for smalt ble gode råd dyre. Man er ikke mer høytidelig enn at man finner kreative løsninger i farta. 

Siden det tross alt lå pute på vogna, og jeg var litt redd for beina mine var det en av disse kjørekara som sa at jeg bare fikk sette meg oppi. Så mange tømmerstokker ble det jo ikke på oss, da vogna ikke hadde noe godt feste for det, og stokkene var litt i største laget. Så da tok jeg meg friheten til å gi Isco litt ekstra vekt, og satte meg oppå. Han tok det som en helt, og la seg bare litt mer i selen. 

Kan tro følelsen av å sitte bak ponnirompa rundt trærne i skogen var kul! Ikke fullt så kult var det da vi skulle prøve å kjøre over en stubbe som jeg visste vi akkurat gikk klar av siden vi hadde kjørt over den da jeg gikk ved siden av. Plutselig stod vi bom fast, og Isco stoppet. Ikke klarte han å trekke seg videre heller. Så jeg ble pent nødt til å gå ut av vogna igjen, slik at vi kom oss over stubben. Kanskje egentlig jeg burde vært den som trakk tømmer...

Som liten møter man jo på noen utfordringer som ikke nødvendigvis alle andre møter på. Som for eksempel at kvist og kvast setter seg fast under vogna. Den var jo tross alt ikke så høy. Men med en sånn erfaren skogponni, så fikses jo det uten problemer. Selvsagt skjedde dette akkurat den runden vi ble filmet, men pytt, da fikk vi "hvordan løse småttisproblemer" på film. 

Isco fikk også være med bort til der de tok av tømmeret, sånn bare for å se, og observere, og han fulgte nøye med. 

Etter fire, fem runder i skogen var det tid for lunsj både for tobeinte og firbeinte. Isco meldte seg frivillig til å være hentegutt for mat og andre nødvendigheter, så alene bar det tilbake til stallen for å finne fôr til både to og firbeint.

Jeg har fortsatt ikke ord for hvor stolt jeg er av han som bare godtar uten å lee på et øre å gå fra "flokken". Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Men til stallen gikk vi, og der måtte vi vente litt til alle som skulle ha med seg ting opp til gapahuken fikk funnet det fram. Og hva gjør vel erfarne skogsponnier når de venter? Jo, de hviler så klart. Setter ene bakbeinet i hvileposisjon, og der står man til man får beskjed om noe annet. Hva ellers, liksom? 

Hestene ble bundet til de oppsatte bindebommene ved gapahuken, og vi tobeinte trykket oss sammen rundt bålet hvor det ventet pølser. Her ble det noen gode historier, god latter, kaffe og kake (yum!). Rett og slett en pust i bakken, mens hestene også fikk seg en velfortjent hvil. 

Etter en hyggelig lunsj var det tid for runde to av dagen, og da stod det presisjonskjøring på jordet på programmet. Jeg følte at Isco hadde vært mer enn flink nok og gjort sitt, så hans oppgave ble å kjøre de tre minuttene fra gapahuken og tilbake til stallen med alt pikkpakk som skulle være med hjem igjen. Det gjorde han uten problem, og vel framme ved stallen ble han selt av og fikk bli med ut på jordet hvor de som ville fikk prøve seg å kjøre med større vogner. Anna Lene fikk blant annet prøve å kjøre både fjording og døl.

Alt i alt en utrolig hyggelig dag, både sosialt med nye hestemennesker, og for hestene sin del, som oppførte seg eksemplarisk. Ekstra morsomt er det når Anna Lene og jeg startet å mimre tilbake noen år, til da vi hentet Isco. Han var jo redd for alt. Jeg måtte bla i noen gamle blogger når jeg kom hjem, og når jeg tenker tilbake på det, så skulle man faktisk ikke tro det var samme ponnien. 

"Da Isco kom til stallen i august hadde vi noen eksplosive opplevelser med en ponni som var rimelig redd lyder bak seg. Tømmekjørte vi han på jordet og subbet med beina så blei han fryktelig stressa og prøvde å løpe avsted. Det har vi heldigvis fått vekk, og han viser ingen tegn til å være redd vogna. Det er mer det rundt som kan skremme han." (Fra bloggen Isco tar ansvar! skrevet 25. mai 2013)

"Bare det å tømmekjøre Isco opp gårdsveien var en utfordring. [...] Ikke ett rett skritt kunne han ta. Også kan du jo bare tenke deg hvordan det er å styre noe slikt. Jeg kunne ikke slippe fokus et halvt sekund, for da hadde enten Isco gått ut i grøfta eller snudd seg rundt. Det var utrolig utfordrende å henge med."

"Alt i alt så er jeg veldig usikker på denne usikkerheten hans, for jeg har tidligere tenkt at han er en ponni som er veldig flink til å eskalere sin egen frykt. [...] Det er ikke vanskelig å se på han når vi møter på skumle ting at han er genuint engestelig. Og når han først har sett noe han synes er skummelt, så er det gjerne andre ting rundt han også som blir enda skumlere. Og om jeg kremter eller blir streng for å få han til å gå frem, så farer hele ponnien sammen, stakkar. Prøvd én gang, og ikke igjen. Så det er en hårfin balansegang med hvor mye jeg kan presse han uten å knekke han, men samtidig gi han muligheten til å mestre gode opplevelser." (Fra bloggen En litt bekymret herremann skrevet 5. januar 2013)

Jeg skal love at det er en helt annen ponni jeg hadde med på skogdagen. Jeg er rett og slett superstolt over Isco og hvor kul han har blitt! 

Og da en av arrangørene av dagen spurte Isco mot slutten hvordan han synes det hadde vært, var han klar i sin tale. 

Tusen takk til Hedmark fjordhestlag for en herlig sosial og lærerik dag! Slike håper vi det blir flere av :) 

Isco, eller Grutness Iscotar som han så fornemt heter er shettisen som tilfeldigvis endte opp hos min venninne Anna Lene og meg for tre år siden ettersom Anna Lenes andre shettis Pronto trengte selskap. Isco ble altså selskap til selskapshesten som ikke lengre hadde selskap. Vi har hatt mye moro med de to miniene, og de har begge gjennomgått en grundig slanking, Isco gikk blant annet ned 14 centimeter rundt midja, men har grunnet ulike omstendigheter vært hovedsakelig selskapsponni med Pronto den siste tiden og dermed har magemålet økt noen centimeter igjen fra han var på sitt slankeste. 

Helt hvordan vi kom på det veit jeg ikke, men Isco har plutselig endt opp på stallen som Bobbie og jeg står på i sommer, og her er han i full gang med livet som bruksponni igjen. Han har allerede vært i vogna, og i dag var vi på vår første kjøretur sammen. Han er godt innkjørt fra før, så det har heldigvis ikke vært noe problem å spenne han for igjen, så nå skal vi ut og utforske verden sammen! I alle fall verden i nærområdet. Foreløpig er nedoverbakker det vanskeligste for der må han holde igjen, og oppoverbakker er slitsomt, men går fint, for der er det bare å ta fart og løpe opp. 

Så kort fortalt så går egentlig alt helt supert, vi koser oss i den manglende sommervarmen, og durer på tur når muligheten byr seg mellom regnbygene. Dagene er fulle av ponnigalskap i alle bauger og kanter, og det er vel akkurat slik det skal være? Vi kaller det bare en herlig #ponnisommer