Årets siste Michellekurs ble (ikke overraskende) en skikkelig hyggelig greie, med et lass av herlige folk, fantastiske hester og super undervisning. Det ble nesten litt intensivt å ha kurs for Michelle både i midten av august og slutten av september for min del. Ikke at det er feil å få undervisning, men jeg føler at jeg etter hvert kurs har så mye jeg må jobbe med, må bearbeide og kjenne på hjemme, at halvannen måned nesten ikke er nok. Men i innsittingen av ny sal er det heller ikke feil å få litt ekstra hjelp, så kurset ble varmt tatt i mot. ​

Et par dager før kurset fikk jeg et innfall at å jobbe for hånden var en morsom greie, så i motsetning til min faste rutine med å ha groundwork og longearbeid første økta, så byttet jeg den nå ut med en økt for hånd. Takket være snille Anna Lene som filmet alle øktene mine (millioner av takk!), så gjør jeg igjen som jeg gjorde etter sist kurs: jeg samler opp kommentarene mine jeg fikk av Michelle under rideøktene våre. For der mangler det ikke på godbiter å ta med seg videre. 

Andre økt ble en rideøkt med fokus på sitsen min. Igjen en hel haug av gode tips og tanker å ta med seg videre inn i høsten og vinteren. 

• Hvor lite rører hun egentlig på seg? Vi lærer å svinge mekanisk, men det er for vår egen del. Etterhvert skal vi ikke svinge mer enn hesten selv svinger. Og det er kanskje mindre enn du egentlig tror. 
• Vår oppgave der oppe er å ikke forstyrre hesten. Det gjør vi ved å sitte i mot, eller å gjøre for mye. 
• I jobben med samling skal hesten lute seg bakover, men gå framover.
• Hvor vil du? Vi vil gjerne ha den luksusen å bare kunne sitte der å kjenne, men det kan vi ikke, for vi må også kontrollere. Vit hvor du vil at veien skal gå. 
• Vår tyngde skal komme fra hodet, ned til skuldrene og ned til innvendig seteben. Svinget vi skal ha skal komme fra hoften, mens overkroppen skal roteres i retningen vi ønsker oss å gå. Men vekten fra innvendig seteben skal ikke flyttes vekk. Begynner vi å svinge i magen flytter vi tyngdepunktet inn-ut-inn-ut, og da blir hesten fort stiv mellom vinglingen også går den og spenner i mot. 
• Rytteren må sitte i hestens bevegelse, uten å forstyrre, verken mer eller mindre. Når hesten ikke går frem er det rytteren som på et eller annet vis sitter på bremsen. 
• Tenk at du skal ha hele overkroppen ned mot innvendig bakben. Helt ned i innvendig bakben. 
• Når hesten skal øke og ikke springer fra rytteren, men bare øker svinget, så har vi hatt en bra samling. Har hesten hatt en komprimering vil hesten løpe når den slippes ut igjen.
• Desto bedre fram og ned i balanse vi kan komme, desto bedre samling.
• Vi kan ikke samle bedre enn vi kan komme ut igjen.
• Beviset på samlingen vi hadde er økningen. Kan vi ikke komme ut av en samling har vi ikke hatt en samling.
• Samle aldri mer enn vi kan komme ut.

Tredje timen ble også en rideøkt, med flere gode innspill:

• Vi har hørt det før, men det skader ikke å gjenta: Less is more. 
• Tenk når du rir travers på diagonalen at du skal føre retningen med din egen ytterskulder.
• Tenk at du har sverdet i din høyre hånd når du rir på venstre hånd, og du skal over diagonalen for å hugge ned noen.
• Jeg har nå muligheten til å starte med å drive Bobbie fram. Det er noe vi har jobbet for å få til helt siden jeg fikk henne. Det at hun nå kan jobbes mer fram gjør at vi kan begynne å gå fram også i samlingen, og ikke stoppe opp. 
• Kjenn at du kommer ned i ettergivende bakbein når du tar halvparader. 
• Først tar du vekten tilbake, så kan du drive fram (= samling i bevegelse). Start med en halvparade og kjenn at du får lov å komme tilbake. Så kan du begynne å tenke framover. 
• Et trykk med innersjenkel skal føre til at innvendig ben kommer fram!
• Hun prøver å unnvike jobben med å ta vekt på begge bakbeina ved å gå travers. Målet mitt er å holde henne så rett som mulig i en versade. Så det er ikke viktig hvor mye hun samler, men at hun begynner å bære seg på begge (!) bakbein. 
• I trav: Jobb med å tenke litt versade, litt travers, litt bevegelse rundt i ridehuset. Litt mer bøyning, mindre bøyning. Sånn at jeg ikke får det hastig, men stille og komfortabelt i trav. 
• Det at du stiller og bøyer mer skal gi deg et større løft over utvendig skulder. 
• Tenk at Bobbie er en karusellhest. Jeg skal være stangen som går rakt igjennom hesten. Hun får ikke legge omdreiningspunktet ved å legge vekten over ytter framben (eller innvendig for den saks skyld). Omdreiningspunktet skal være i min sits.
• Når jeg stiller og bøyer mer skal hun bli tilbake og få bogen rundt fra din sits og bakdelen ut bakom din sits. En riktig stilling og bøyning er ikke kommet igjennom hvis hesten blir mer på bogene.
• Tenk at du våger å la bakdelen falle litt ut, så lenge hun ikke kaster seg fram på sine skuldre. 
• Tenk å hente innvendig bakbein mer fram og ut, under deg selv (på volte i trav). Våg å tenke at innvendig bakbein kan komme langt ut (dette for å motvirke Bobbies ønske og løsning om å gå i travers). 
• Hjelp innvendig bakbein til å gjøre arbeidet. Sitt ikke for tungt i ryggen. 
• Mer stilling er bra. Det gir mer løft på utvendig skulder. Vær ikke redd for bøyning, så sant det er en riktig bøyning fra din sits. 
• Tenk gjerne en liten galoppfatning og gjør samlingen derifra. 
• Vær oppmerksom på når du samler at du har henne mer rett.
• Stilling! På begge sider: Stillingen skal gi deg rotasjon, som gir løft i ytterskylder og gi deg bøyningen i innerskulder. Får man til dette kan ikke hesten lande på skuldrene. 
• Det er veldig tydelig når Bobbie begynner å trave i diagonalen eller om hun bare lander i diagonalen. 
• I galopp: Når jeg har overskudd til det skal jeg få mer stilling og bøyning også i galoppen. Og med tiden skal jeg våge å sitte mer og mer tilbake i overkroppen. 

Hjemmeleksen ble egentlig kort fortalt: Stille og bøye mer bare for å bli enda mer smidig og løsgjort, samt fortsette og få fram i alt hva jeg gjør. ​Den der forståelsen av fram blir stadig mer tydelig for meg, og det er spennende. 

Det jeg var aller mest stolt over er Bobbies tilstedeværelse på kurset. Selv om dørene var åpne og hester beveget seg utenfor, så beholdt Bobbie konsentrasjonen og var med meg akkurat like mye som hjemme. Det har jo vært litt av problemet vårt tidligere på disse kursene, at hjernen har ligget igjen hjemme. Det var jo såpass av jeg faktisk vurderte å få Michelle hjem til stallen istedetfor å kjøre Bobbie vekk på kurs, men denne gangen gikk det over all forventning, og følelsen var bare supergod. 

Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og vi er i full gang med å jobbe både med smått og stort. Er det en ting som er sikkert, så er det at vi gleder oss veldig til et nytt kurs med Michelle i 2016 for å få ting enda mer på plass. Samtidig er det veldig godt å ha tanker og betraktninger å se tilbake på og ta med seg inn i arbeidet.

Hvis du ønsker å delta som teorideltaker på Michellekurs i 2016 er det to muligheter: 23. og 24. april i Hamar, og 9. til 11.  september i Drammen. Ta kontakt med meg for mer info, eller sjekk arrangementsidene på Facebook (linkene). Jeg håper jeg ser mange av dere på kurs i 2016 - jeg og Bobbie gleder oss i alle fall veldig mye! 

Jeg har irritert meg en stund over at jeg ikke har hatt tid til å skrive ut bloggen fra Monika-kurs som jeg var på i juni (!). Men nå har jeg tatt meg sammen, for dette kurset fortjener virkelig en oppsummering. For på samme måte som vi har Michellemagi, så har vi også Monikamagi! Som andre året på rad må vi nesten kunne kalle det en tradisjon at min gode venninne Anna Lene er med på dette Monikakurset med Norne, og jeg dilter etter som fotograf og hjelper der det trengs. Grunnen for at jeg selv ikke er med på dette kurset er fordi det har falt på helga to uker etter Bent-kurs, og da er både Bobbie og jeg så proppa fulle av tanker og ting som må bearbeides, så vi (jeg) er ikke mentalt klare for mer input sammen. Men å få påfyll teoretisk uten å skulle bearbeide det akkurat der og da på egen hest, det er bare en gull gave. Derfor får jeg også ekstra god tid til å få med meg teorien og rett og slett kose meg på kurs. Det er virkelig en luksusopplevelse å være teorideltaker på kurs!

Monikas fokus dette kurset lå på dette med kjernen. Grønn sone. Komfortsonen. Det stedet midt i mellom. Der alt er trygt og går av seg selv.

Når vi trener ønsker vi å jobbe med det områder hvor sitsen er nok. Vi kan fint ri for sekundærhjelpen og presse grensene med sekundærhjelpene, men hvor er det punktet der min hest er i balanse i min sits? Vi letter etter det stedet hvor hesten balanseres mellom sekundærhjelperne og inn i sitsen, slik at kun sitsen behøves. Utfordringen vår er at vi har vanskeligheter med å ikke ta utgangspunkt i det ferdige resultatet. Det er veldig lett for oss å jobbe mot et ønsket glansbilde. 

Bedre er det å se etter «hva har jeg nå?» Og når man vet hva man har nå, så kan man spørre: «Hva kan jeg tilføre?» Det er så lett å være misfornøyd med det man har nå, fordi man har dette glansbildet i bakhodet på hvor man har så lyst til å være. Da blir man også fort skuffet over det du har nå, fordi det er ikke der du ønsker å være. Men du kan ikke være skuffet over det du har nå, for det du har nå er realiteten. Spør heller deg selv «Hvor er vi nå?», «Hvilke muligheter har jeg ut i fra her jeg er nå?», «Hvor er min hest og hva kan jeg spørre om?» Ikke ri i går og ikke ri i framtiden. Ri nå. 

Hvor i din ridning eller trening kan du finne «midt i»? Hvor er det stedet du verken gjør mer eller mindre av noe. Finn det stedet, og jobb ut i fra det. Kjenn at «midt i» kan begynne å bli flyttbart. Kjenn at du kan dytte litt på «midt i» i alle retninger, men uten å miste noe. Hvor mye kan jeg gjøre uten å miste noe? Kan jeg ta med meg med det fine jeg har her videre? Hvor mye kan jeg gjøre før det går feil? 

Når du har funnet midt i og når du har funnet kjernen, så kan du begynne å utfordre grensene ut i fra et grunnivå. Men kryss dem ikke. Bare jobb opp til grensene. Hvis du ligger og jobber opp mot grensen og ikke over grensen de gangene du beveger deg ut dit, så vil utviklingen komme raskere enn om du til stadighet krysser over dem. 

Prøv også noen ganger å jobbe inn i kjernen istedenfor å jobbe ut mot grensen. Jobb inn i kjernen og se hva du får. Ikke legg fokuset på å presse grenser, men jobb innover og se etter hva du faktisk har. Igjennom jobbing inn i kjernen vil du også få en hest som er mer positiv innstilt til arbeidet fordi den ikke hele tiden blir bedt om å gå mot ytterkantene, men får bekreftelse på at det den faktisk gjør også er bra. Variér fokuset. 

Variér også fokuset ditt når det kommer til det du jobber med. Ikke jobb helhetsbildet hele tiden. Ta ut enkeltelementer og bruk litt tid på dem. «Hva skal jeg gjøre noe med nå?». Av og til tenker du helhetlig, andre ganger blåser du i «ditt» men fokuserer på «datt». Vi er ganske kjappe til å ville ha et helhetsbilde, men et helhetsbilde kan du ikke få uten å ha alle ingrediensene i det. Du kan ikke male et bilde uten fargepaletten, og du kan ikke bake en kake uten de riktige ingrediensene. Mangler du en ingrediens, så vil ikke kaka bli bra uansett hvor mye du rører rundt med de andre ingrediensene.  

Når vi jobber med hester er det (dessverre) alt for vanlig at vi jobber med hodet. Vi jobber med å kontrollere hodet, men hodet sier oss ikke nødvendigvis noe om hvor kroppen går. Hvis vi kan styre hodet, så kan vi fortsatt havne hvor som helst, for hesten trenger ikke gå dit hodet peker (det har vi vel alle merket i det øyeblikket vi møter på en livsfarlig søppelkasse på tur, hvor hodet er fiksert på søppelkassa, mens kroppen går i en ytterst bøyd bue, best mulig utenom). Har vi derimot styr på bogen, så begynner vi også å få styr på hesten. Får vi i tillegg kontroll over bakparten, så begynner vi å nærme oss en ganske god kontroll over hesten. 

Det er begrenset hva vi kan gjøre med et hode, for hodet trenger ikke nødvendigvis gi kroppen en plassering, men kroppen kan gi hodet en plassering. Så klarer vi å få kroppen i riktig retning, så vil også hodet komme i en riktig retning. Det er også mye større mulighet for at hesten ikke forstår hva du mener og ønsker når du korrigerer i munnen framfor å flytte beina. Til å begynne med kan det fort bli en konflikt mellom formgivning og styring, men jo bedre styring du klarer å få, altså jo bedre kontroll du har over frampart og bakpart, jo lettere kommer også formgivningen.

En av våre utfordringer som mennesker som skal bli hestemennesker er at vi er født med en gripeevne. Og vår refleks er å knyte oss sammen når vi mister kontrollen. Her ligger det en jobb med å omprogramere våre reaksjoner til at vi heller slipper framfor å gripe. Klarer vi å jobbe inn kontroll på hestens bein (bog og bakpart), samt at vi i større grad slipper hodet og styrer beina i de situasjonene vi kommer opp i, så er vi kommet langt på vei. 

Legger vi så til tempo, takt og schwung i tillegg til styring (kontroll over bog og bakbein) og formgivning, så har i vi teorien hele ridekunsten i vår hule hånd. Så lett som bare det. Eller ikke. Det er lett å bli frustrert når ting liksom er så «enkelt» ikke funker. Ha da i bakhodet at det er responsen vi er ute etter. Ikke produktet. Hvis du får mange gode responser kommer du til slutt å få et godt produkt, men ros forsøkene på veien. Husk at det er en vei å gå for hesten også. Det hele handler om «hvordan setter jeg en kropp i balanse i en forflytning?». Og for å ha en forflytning er vi nødt å ha en viss grad av tempo. 

Tempo er noe vi er nødt til å ha når vi er i bevegelse, og det viktigste her er å ha et jevnt tempo. Monika trakk her fram ordet flyt. Et ord som har betydd riktig mye for meg i tiden etter kurset. 

Finn først flyten i tilbudt tempo. 

Om hodets plassering er bra i det tempoet du er i, men hesten er stakatto i ryggen, så har ikke hodets plassering noen som helst hensikt. Hodet skal være et resultat av ryggens sving. Og her kom vi også inn på sits, for hvis ryggen skal svinge så må sitsen vår være på plass. Derfor er det absolutt ingen ting som er verdt å ødelegge sitsen for. For ødelegger du sitsen så ødelegger du også ryggsvinget, og dermed kommer du ingen vei. Bruk dermed heller sekundærhjelpere (tøyler, sjenkler) eller tertierhjelpere (stemme, pisk) for å forklare, framfor å ødelegge sitsen din. 

Tilbake til tempo: Innimellom kan det føles ut som at tempo er ikke-eksisterende, og da kan det hende vi må opp i en annen gangart for å løse tempo-utfordringen i gangarten under. Når du så begynner å få et greit tempo med flyt og ryggsving, så finn ut om du kan ta tempoet litt opp og litt ned. Hestens første samlingslære er at hesten (og rytteren, slik som meg...) begynner å forstå tempo. «Nå går vi fort. Nå går vi langsomt.» Hesten skal begynne å forstå, følge og kjenne igjen kroppsspråk i bakkearbeidet og igjennom sitsen fra ryggen. 

Ofte så får vi tempo for at hesten trenger det for å balansere. Tenk på kaldblodstraveren som skal trave en timetersvolte. Det går bare fortere og fortere. Eller hjørnepasseringen i galopp. Spør deg selv og spør hesten din: «Hvilket tempo må til for at du kan balansere i denne gangarten?» og tør å tillate det tempoet innimellom. 

Vi AR-ryttere kan ofte bli for redde for å teste ut nye ting, og særlig nye gangarter fordi ting må være i balanse og må være så bra før vi gjør noe nytt. Tilbake igjen til dette glansbildet vi snakket om tidligere. Men så er det også noe i dette sitatet: «If you don't use it, you loose it.» Et hvert ledd som ikke brukes mister funksjonen. Og en hver gangart som ikke brukes blir ikke trent. Jobb deg dermed ut i fra en ting du er trygg på, og se hvordan omverdenen ser ut. Men ha hele tiden en liten kvalitetskontroll, små, minimale tester som gir deg svar på om disse tingene du er trygg på fortsatt fungerer. 

Husk at den første galoppen skjer der galoppen finnes. La også hesten ta ansvar for egen takt og tempo og ha i bakhodet ordet flyt. For å bli gode ryttere og hestemennesker er vi nødt til å se på mange feil, og det er ikke vi som mennesker gode til. Vi tør ikke galoppere fordi det ikke ser bra ut, men en ordentlig hestetrener jobber ikke med et ferdig produkt, men med momentene. Og noen ganger må vi bare prøve for å få det til. 

Start med å finne ut hva du kan oppnå uten å blande deg. Så kan vi etterhvert begynne å utdanne hesten til:
1. Å ta gode valg for kroppen sin.
2. En bedre kroppsholdning.
3. At kjernen/grønn sone/komfortsonen blir større. 

Hvis den samme feilen skjer gang på gang, så hjelper det ikke å prøve og fikse det på samme måte gang på gang. Let etter løsninger, men let ikke på samme måte hver dag. 

Ikke vær en kontrollfrik, men la hesten ta egne valg. Hvis du hele tiden skal fikse og ordne så vil aldri hesten ta ansvar for seg selv. Du kan lære deg masse i teorien, og du kan lære deg masse teknikk, men finn roen i teknikken og ikke bli utmattet av det konstante ønsket om å være bra hele tiden. Tør å kjenne og føle. 

Sitt - vær - føl, og ager ut i fra det. Kjenn på følelsen av at kunnskapen gjør deg fri.

Det er ikke mer enn snaue to uker siden sist vi var på tur. To uker har det blitt siden den ene bootsen min har vært på utmerket sjukehus-service hos Knut Bjerva hos Nesgaarden. Riktignok er det lengre siden vi var på tur aleine, men Bobbie pleier jo alltid å være grei. Det pleier å være litt grynting og snøfting og stive bevegelser de første minuttene, men så går det seg til. Siden vi bare skulle på skrittetur valgte jeg puta, også la vi ut på turen vi har ridd ganske så mange ganger før, en ganske kort runde vi kaller Braset-runden. Den starter med en tur oppover i skogen, forbi en gård og videre oppover i skogen, forbi noen fantastiske hestebeiter hvor det pleier å stå noen islandshester, før vi kommer ut på grusveien som går ned igjen til bilveien, også følger vi ridestien hjem. Ikke noe stort hokuspokus med andre ord. 

Bobbie var litt mer elektrisk enn hun pleier, og tanken slo meg at jeg kanskje burde hatt sprangsalen, men kjente samtidig på følelsen av hvor godt jeg sitter i puta. Tankene vandret til sits, avslappethet, og hvor mye mer hjemme meg egentlig føler meg i puta kontra nyesalen. Samtidig er jeg så glad i nyesalen og ville på ingen måte vært foruten. Bobbie gikk med spissa ører, og ble ganske stiv i kroppen da det viste seg å være sauer på det ene beitet vi skulle forbi. Bobbie synes ikke sauer er ålreite dyr. Men vi kom oss forbi, og tankene vandret igjen til hvor behagelig det er å sitte i puta. Jeg satt der med halvlange tøyler, mens Bobbie flikket med øra og fulgte nøye med på veien framfor oss. Og bak oss, for det kan jo plutselig komme et skrøpelse der og. 

Nesten på toppen skrittet vi med godt mot oppover stien, fortsatt med halvlange tøyler og flikkende ører. Før jeg klarte å tenke så mye som en kvart tanke, fant jeg meg selv konkludere med at beina til Bobbie var på trygg avstand fra meg, kjenne at hånda mi tviholder på en tøyle, og at armen min kjennes litt lengre ut enn normalt. Jeg rekker å tenke tanken at "hvis jeg blir dratt lengre nå, så slipper jeg", men Bobbie stoppa heldigvis, og armen kom tilbake til normal lengde igjen. 

Jeg har eid Bobbie i fire år. Vi har møtt biler, traktorer, lastebiler, ja, selv brøytebilen har vi kommet oss forbi. Snøscooter også. 

Turgåere, syklister og folk på rulleski. 

Søppelkasser, postkasser og presenninger. 

Hunder, fugler, sauer, kyr og elg (!) har vi møtt. 

Det har gått helt fint! 

Så hva var det som skulle få skremt Bobbie så til de grader at hun plasserte meg på bakken? En hest.....
En hest!!!

Og hadde det enda vært en hest som kom mot oss i galopp. Eller trav i det minste. En som spratt fram fra intet. Men den bare stod der langs gjerdet, halvveis bak en busk og så på oss. Det gjorde den også da jeg kom meg på beina igjen, litt forundret i blikket. Bobbie hang i den ene enden av tøylen med tallerkenrunde øyne og oppblåste nesebord. Jeg konkluderte med at rompa mi hadde fått seg en smell, men ellers lite å klage på. Jeg fikk dratt med meg Bobbie forbi den grusomt skumle islandshestgampen som virket ganske himmelfallen over oppstyret på utsiden av gjerdet, og Bobbie slappet helt av igjen. Nå gikk jo jeg foran, da er Bobbie trygg for alle farer, mener hun. Verre når hu' må ta alt ansvaret sjøl, og passe på verden! 

Jeg fant en stein så jeg fikk kravlet meg opp igjen, og etter å ha mista den tobeinte tryggheten foran seg igjen måtte Bobbie pruste litt i nesa for å skremme vekk eventuelle skummelter, så roet hun seg heldigvis, og resten av veien hjem foregikk med senket hode, minimalt av neseprusting og lange tøyler. Og tid til å gjennomgå hva som faktisk hadde skjedd. 

Som regel pleier jeg å reagere ganske kjapt, men dette her skjedde uten at jeg rakk å tenke en gang. Det er ikke tull å drive med dyr med fluktinstinkt altså. Samtidig så rekker man å tenke ganske mye når det faktisk skjer. Jeg rakk å se beina til Bobbie og tenke at jeg ikke var redd for dem for de ville ikke treffe meg uansett. Jeg rakk å registrere at jeg ble dratt litt bortover, og at jeg klamret meg fast i tøylen, men jeg rakk også å gjøre vurderingen på om jeg skulle slippe eller holde pittelitt til. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å holde litt ekstra, og jeg evig takknemlig for at ponnitrollet mitt er trent med ettergift til vanlig. Når hun så for en gangs skyld får litt mer press i hodet enn hva hun vanligvis får (sjeldent hun har et menneske hengende etter seg, liksom...), så er det faktisk ikke noe problem å få stoppet henne. Rei for ordens skyld på hack, som jeg alltid gjør på tur (og takk for det!). 

Den første tanken rundt at jeg rei i puta var at jeg kanskje hadde holdt meg på hvis jeg hadde hatt sprangsalen, men etter jeg hadde tenkt meg litt om var jeg egentlig veldig glad for at jeg rei i puta. Der er det ingenting som holder deg igjen, ingen ting å henge fast i, og ramler du av, så ramler du av. Og det kan man jo trygt si at jeg gjorde. Men det var egentlig greit. Heller det enn å bli hengende fast i en stigbøyle.

Jeg har jo ramla av Bobbie før. Tror jeg har ett fall som har vært sånn "ordentlig", og det var vel en av de tre første ukene jeg hadde henne. Har trillet av et par ganger når vi startet så smått med galoppfatninger, men da rei jeg barbak og landa på beina. Hun har jo også vært ganske luftig i ulike anledninger uten at jeg har ramla av. Bobbie har også tatt noen sånne 180 graders vendinger med meg på tur, men det har aldri vært noe problem å holde seg på. Dette skjedde bare så ufattelig fort.

Så jeg konkluderte med at vi kommer kanskje aldri til å få de mest perfekte piruettene, eller de mest kontrollerte piruettene, eller de flotteste piruettene på dressurbana, men hvis det er noen som vil stille opp i NM, EM eller VM i de raskeste piruettene, så tror jeg vi har en ytterst god mulighet til å ta den seieren. Tror jeg med trygghet kan si at Bobbie i dag var raskere enn sin egen skygge. 

Selv skal jeg med god samvittighet spise litt ekstra lørdagsgodteri i kveld. Viktig å holde polstringen ved like så vi er klare for ny tur! 

Helt tilfeldig ble det til at jeg tok på Bobbie hodelaget, tok med meg pisken og bestemte meg for at det var dagen for å jobbe henne for hånd igjen. Vi hadde en periode i fjor hvor vi jobbet en god del for hånd, men jeg har aldri blitt komfortabel med den måten å jobbe på. Så i år sier statistikken at jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har jobbet Bobbie for hånden. Men innfallet fikk jeg, og resultatet overrasket meg. 

Igjen så får jeg bekreftet at selv om vi legger vekk noe for en stund, så gjør alt arbeidet med det andre at det vi har lagt bort ligger og godtgjør seg i bakgrunnen allikevel. Alt arbeidet med ridning og særlig longeringen har gjort at arbeid for hånd plutselig hadde en helt annen flyt enn hva vi har hatt før. Og selv om jeg kløner litt her og der, så kjentes det bare så riktig ut, og Bobbie svarte så fantastisk fint. Håndarbeidet er virkelig en unik måte å få rammet inn hesten. Gull! 

Jeg bestemte meg for å gjøre det enkelt for meg selv denne gangen, i håp om at jeg ikke skulle synes det var for vanskelig nå som jeg plukket det opp igjen. Så jeg jobbet kun fra innsiden og med tøylene i to hender, eventuelt kun innvendig, mens den andre hånden fikk ta seg av pisken hvor enn den trengtes. Det er fortsatt litt for avansert for meg å klare å håndtere både pisk, fire tøyler, meg selv og Bobbie. Men hva gjør vel det når ponnien bare er en stjerne. 

Ekstra koselig var det da en av mine medoppstallører som rei samtidig som Bobbie og jeg trente kikket bort på oss og sa "Det er ingen som ser så fornøyd ut som Bobbie under trening!" En sånn kommentar blir man virkelig helt varm om hjertet av, så tusen, tusen takk Linnea! Det betyr mye <3 

Arbeidet med å løsne bogene som vi har jobbet med i longelina kunne vi fint ta med oss inn i håndarbeidet også. I tillegg får jeg igjennom håndarbeidet både goden med å "ri" litt mer (dvs. har litt bedre kontroll over bogene) siden jeg har tøylene, og goden med å kunne se bein, kropp og bevegelse litt lettere. Det er også lettere å påvirke når jeg går så tett på, noe som også krever bedre timing fra min side, men vi kommer oss sakte men sikkert.

Det jeg kjente var at håndarbeidet for oss akkurat nå virker helt perfekt for å få jobbet mer med forklaring av økt takt og økt samling akkurat på bakgrunn av dette jeg nevnte over. Jeg kan fra den posisjonen forklare så mye bedre til Bobbie, både med kroppsspråk og eventuelle sekundære hjelpere. 

Hele økta var faktisk så gøy at jeg måtte gjenta det i dag. Med fare for å ødelegge hele følelsen, men det skulle vise seg å bli ganske annerledes. Vi hadde hallen for oss selv og kunne svirre rundt som det passet oss. Det ble både versader og traverser. Diagonale traverser tilogmed. Og vendinger også. Alt liksom. Det bare funket. 

Igjennom håndarbeidet får jeg muligheten til å påvirke Bobbie på en helt annen måte, både stilling, bøyning, tempo og takt. Jeg ser alt på en annen måte, men samtidig ser jeg det samme som jeg "ser" igjennom sitsen min. Jeg har problemer på høyrehånd når jeg rir, men merker det mest med at Bobbie kaster meg ut på utvendig side. Problemet ble bare at jeg fikk det problemet konkretisert så tydelig når jeg jobbet henne for hånden. For på venstre hånd kunne vi gå fine versader, og hun bøyde seg fint rundt meg. Hun "klemte" min innvendige sjenkel (som for øyeblikket var meg), mens på høyre hånd så føltes det nesten som om hun veltet på meg. Det var veldig tydelig at det var ganske mye vanskeligere for henne, og det merkes også i arbeidet med skoleholdtet på høyrehånd. Venstre går det mye mer smidig, mens på høyre så kontrastiller hun seg gjerne, og blir stiv. Samme visa i samling, særlig i trav (sikkert også skritt, men det er bare i traven jeg ser det best), så rettstiller hun seg nesten, med en liten kontrastilling i hodet. Men da vet vi jo ganske tydelig hva vi skal jobbe med framover. 

Det har rett og slett vært veldig morsomt å prøve å jobbe Bobbie for hånden, og selv om jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre dette med to hender og gå forlengs, så kjente jeg i løpet av økta i dag at jeg behøvde å gå på utsiden. Og jeg behøvde å ha tøylene i en hånd. Men det gikk så bra! Så utrolig mye løsere Bobbie er blitt i bogene. Den følelsen av å kunne gå versade, travers, versade nedover langsiden, og kjenne at bogene faktisk er med meg mellom tøylene - tjooohei for en følelse! En sånn joystick-følelse. Utrolig artig. 

Faktisk så artig at dette kommer vi til å gjøre mer! Og faktisk så artig at det også var en annen liten knert som fikk jobbet litt "for hånden" i går. Nå er det litt mer vanskelig å jobbe en liten minitass for hånden (stor fare for kink i ryggen), og siden vi ikke har kapsun størrelse minimule, så får det bli hodelaget. Jeg kjenner utfordringen med å ha en ponni med en forhistorie som "hodestyrt", altså at når man drar i tøylen, så betyr det sving, ikke bøy. Men stille og forsiktig prøver jeg å forklare litt at selv en bollerund ponnikropp også kan bøyes litt sideveis. Og selv om Isco lukker helt igjen og blir helt "freeze" hvis jeg spør for mye, så prøver han absolutt så godt som bare en liten Iscomann kan. 

Ekstra interessant har det vært å kjøre han, for jeg skal love at man merker en usmidig hest i kjøringa. Følelsen av at Bobbie velter for hånden er ingenting i forhold til Isco i trav i vogna. Det kjennes omtrent ut som å styre en planke. Og tenk på den belastningen på innvendig frambein når hele hesten velter over det beinet i en sving. Han er ytterst stiv til høyre side, men vi prøver sakte men sikkert å få løsnet det opp, og ikke det at jeg tror gårsdagens økt har gitt resultater sånn med et knips, men da jeg kjørte Isco på bana i dag synes jeg han klarte å være pittelitt mer rett enn kontrastilt på høyrehånd i det minste. Er nok et resultat av det arbeidet vi har gjort de siste månedene, men kombinasjonen av litt AR-tøy-og-bøy, og litt forsiktig testing i vogn, så kanskje også ponnimini blir litt mer banan etter hvert? 

En annen utfordring vi har er at jeg virkelig mangler en hjelper når jeg kjører, for jeg skjønner jo at Isco synes det er vanskelig å forstå forskjellen på "bøy deg" og "sving" når begge beskjedene kommer i munnviken. Håpet har vært å kunne bruke pisken i innvendig sjenkelleie for å forklare "bøy deg" på en bedre måte. Problemet har bare vært at Isco har blitt litt Herr Hare Hopp så fort han har sett pisken bak seg, så vi jobber stille og forsiktig med en liten tilvenning der. Også må jeg lære meg å bruke pisken som kjørepisk, for der er jeg ikke helt stødig enda (og jeg skal love at å time pisken i det et shettisbein løftes fra bakken krever ganske god presisjon, for det går fohohort!). 

At det ikke er så god plass i mellom sjekene i vogna til Isco til å bøye seg så mye, det trenger vi ikke snakke så høyt om. Vi gleder oss heller over at Isco er 4 centimeter slankere enn da han kom, og har gått ned to til tre hull på gjorden sin. Ponnitrim gir resultater! :)  

Spennende arbeid er det virkelig med begge to, og lite er så gøy som å ha to så flinke, motiverte og herlige ponnifiser å dele dagene med!