Treningsform                    Antall                     Nærmere beskrivelse
Dressur                             92
Longering                          61
For hånden                        34
Fra bakken                        10
Tur                                    63                          Alt fra leieturer til galoppturer
Fri                                     40
Løshopping                        7
Løs                                   9                            Noen ganger bare løs, andre ganger jobbet løs
Kurs                                  10                         6 for Michelle, 2 for Bent, 2 for Monika
Sprang                               5                          Inkl. en dag med hopping på jordet
Annet                                10                         Ellentur, kolikk, trailridning og litt forskjellig.
Diverse                              22                         Her har jeg vært borte. AEG, WEG og sommerakademiet.                                                                           Anna Lene har passet Bobbie.

Og sånn for moroskyld, sammenligning med fjoråret til venstre og året i år til høyre:

I år har tanken vært å være mer på tur, og det må jeg vel kunne si at vi har vært. I tillegg har jeg hatt en følelse av at jeg har ridd litt mindre vanlige rideøkter i år enn i fjor, og den følelsen har vært riktig. At jeg har hatt såpass mange longeringsøkter overrasker meg egentlig litt, for jeg har ikke følt at det har vært så mange, men så har vi hatt det mye moro i longelina også. Hun har kommet seg mye! 

Jeg trodde jeg hadde hatt flere økter for hånden i år enn i fjor, men der er jeg akkurat på samme. Omtrent like mange fridager, og ellers ser det ut til å være ganske likt. Men jeg er fornøyd med turene altså. Og den trenden skal vi fortsette med i 2015! 

Vi har ikke noen store mål for 2015, men vi fortsetter å jobbe på, vi gleder oss til kurs, vi gleder oss til turer, og jeg gleder meg til å se hvor vi er kommet når vi når inngangen til 2016. 

Godt nyttår! 

Jeg skal ikke akkurat stikke under en stol at Bobbie ikke er den som har best kondisjon her i verden. Hun er ikke mye ridd på tur, og de gangene hun er ridd på tur, så blir det ganske rolig. Det faktumet har vi endret litt på i år, og kondisen har bedret seg. Men å bli med varmblodstraver Birdie (heretter kalt Svet(t)lana), det er fortsatt en utfordring. Birdie hadde en relativt rolig tur. Bobbie var svett bak ørene, på bringa, mellom bakbeina og i topplokket. Og hun hadde en super grunn for å tigge godbiter da vi kom hjem igjen! Ja, hun fikk, for flink hadde hun vært! 

Vi rei en ny runde som jeg ikke har ridd før, men som viste seg å være helt super. Og med de snødekte veiene som er for tiden, så var det bare å sette fart. Turen ble en ordentlig jobbetur for Bobbie, for ikke bare løp vi en del, men Birdie skritter omtrent dobbelt så fort som Bobbie, og traver omtrent dobbelt så fort som Bobbie. Og med en dyp iboende angst om å bli forlatt langet Bobbie ut så godt hun bare kunne, selv i skritt. Ingen avslapping her, nei! Og med i lomma hadde jeg RunKeeper, så turen vår ble loggført så fint som bare det. 

Det morsomme med denne turen var i grunnen å se gjennomsnittsfarta vår, for det er sjeldent vi har løpt så mye. Vi hadde en galoppstrekke fra ca 6 kilometersmerket, og den holdt vi opp til den 90 graders svingen. Ellers hadde vi fire travstrekker, to litt lengre og to litt kortere. Og gjennomsnittshastigheten vår lå på 8,12 minutter per kilometer. Til sammenligning har gjennomsnittshastigheten vår på omtrent like lange turer ligget på alt fra 9,32 og helt opp til 12,01. Så det kan trygt sies at det var en tur som gikk i noe raskere tempo enn hva vi pleier. Men hey - målet er å få frøkna i bedre kondis, og hva er vel bedre enn sin egen personlige trener? 

Når vi galopperte siste strekka hang Bobbie helt i rumpa på Birdie hele veien. Og til Bobbie å være løp vi rimelig kjapt. Vet ikke om jeg har løpt så raskt over så lang strekke med Bobbie før. Da vi kom på toppen snudde Maren seg og lurte på om vi hang på, hvorpå jeg sa at vi hang i rumpa hele veien, men at Bobbie hadde galoppert ganske godt på. Maren responderte med at dette antagelig var Birdies laveste gir i galoppen. Jeg måtte le. Sånn er det når man har med seg en varmblodstraver på tur, gitt. Den litt runde welsh cob'en har ikke så mye hun skulle stille opp med om Birdie hadde giret opp litt. Takk og lov for at hun ikke gjorde det.

Men, uansett forskjell på de to, så er det en veldig grei måte å motivere Bobbie til litt fart på. Mye bedre å ha en hale å henge i, enn å måtte pushes fram av meg. Så Svetlana har gjort sitt arbeid godt! Det spørs om det ikke blir flere turer med vår egen PT. 

Så takk for turen PT Svetlana! Det gjentas (bare ikke for ofte - hilsen Bobbie). 

En aldri så liten Bobbie-bildespam. Bobbie får jo ikke lov å gå på beitet på sommeren lengre, men om vinteren er det litt tryggere. Jeg tør ikke la hun stå der ute for lenge, for gresset er fortsatt grønt under alle minusgradene og snøen, men litt kan hun få lov å kjenne marka under høvene nå vinterstid. 

Med sola på vei ned så måtte jo kameraet med, og resultatet? Bare noen flere bilder av verdens søteste ponni.

Snøen kom til Aalerud. Ikke mye, men akkurat nok til at vi kunne dra på galopptur på søndag. Minus fire grader og supert føre. Natt til i dag regnet det. Øsregnet. Jeg har full forståelse for at det er julebordsesong, men ærlig talt værguder, dere hadde ikke trengt å drikke dere så drita. Vi snakker desember. Vi snakker innlandet! Det skal ikke regne da! 

Men det gjorde det. Og da jeg gikk ut i bilen til morran i dag var det knapt nok så jeg klarte å holde meg på beina. Før jobb bar turen en kjapp tur opp i stallen. Bobbies nye paddock er jo av den hellende sorten, og helling + barfot + is = dårlig kombinasjon. Så da er det bare å hive på frøkna broddaboots og redde dagen med det. 

Siden disse værgudene tydeligvis har bestemt seg for å ta seg en (lite) velfortjent juleferie, så det ut som om det kunne blitt mange dager, ja, kanskje uker med broddaboots. Noe snøproduksjon kan vi tydeligvis se langt etter her på innlandet (hvor gikk det galt?). 

Men hva gjør vel det når man har et ess på innerlomma! Esset med skriften "verdens beste stall"! 

Etter jobb var det opp igjen i stallen, og jeg skulle ikke lengre enn å kaste et blikk ut i paddocken før jeg ser en stor haug med grus som ligger dumpet - klar til å bli spredd utover. Det er ikke problemer å ha barfothest når man får slikt servert på sølvfat! 

Jeg har ikke ord for hvor takknemmelig jeg er for den servicen vi får på stallen. Fy som det letter hestelivet! Jeg vet jo at jeg er en særing med mange fikse ideer (hilsen hun som har fått gjort om boksen sin til leskur), men at det blir tatt så hensyn til at et fåtall av oss har tatt et valg om å ha barfotinger i nedoverpaddocker - det blir satt utrolig stor pris på! Faktisk så mye at jeg ikke helt klarer å få det fram hvor glad jeg er for hvor godt vi blir tatt vare på. 

I natt kan jeg sove godt, og i morgen trenger jeg ikke tenke på boots om morran. Bobbie er helt trygg i den grusa paddocken sin, på sine bare tottelotter. Vi er heldige, vi! 

Jeg ville gjerne være med på gymkhanaen, men jeg tenkte at for min egen sikkerhets skyld, og for ikke å lage for mye baluba for Bobbie, så tok jeg henne med ned i grima. Planen min var å leie henne igjennom banen. Til min store glede var det satt opp en bane som ikke var duell, men hvor vi fikk utfordre oss på hele banen, også ble vi tatt tiden på. Helt kult - da kan vi bruke så lang tid vi bare vil.

Nr 1: Vi fikk en pinne, hvor vi skulle plukke med oss en ring på pinnen, og stikke den ned i første kjegla på nr 2.
Nr 2: Sikksakk mellom kjeglene. 
Nr 3: Hinderstøtter med små kjegler på begge. Vi skulle ta med oss kjeglene og sette de fra oss på de neste hinderstøttene. 
Nr 4: En runde rundt den første blå tønna, ta med et glass vann og sett det på neste tønne.
Nr 5: Flytt et håndkle fra den første hinderstøtta til den andre. 
Nr 6: Hopp hinderet (ble lagt ned til en rekk), eller trav over bommene. 
Nr 7: Snu rundt inne i firkanten uten å komme nær bommene. 
Nr 8: Kast fire borrelås-baller på borrelås-dart-brett. 
Nr 9: Ta med en sånn slå-refleks som er festet rundt den første hinderstøtten, balansér på bommen og fest refleksen på den andre hinderstøtten. Løøøp i mål! 

Bobbie var litt kikkete til å begynne med, men roet seg fort. Hun synes bare det var rimelig kjedelig å stå stille og vente. Noe hun absolutt bare har godt av å gjøre. Etter hvert ble det vår tur, og da var det bare å kjøre på. En stor takk til Hanne-Malén og Tone for bildene! 

Vi ble stående og se på de siste som skulle igjennom løypa, og i mens rytter på rytter forserte løypa satt tanken seg på at det hadde vært artig å prøve å ri igjennom den også. Ikke hadde jeg ridebukse på, bare turbukse, men det var egentlig det minste problemet. Jeg hadde jo heller ikke sal eller hodelag. Da alle var ferdige spurte jeg Tone, som var dommer og fotograf, om jeg kunne få prøve å ri igjennom en gang, før banen ble rydda vekk. I halsring. Det fikk jeg lov til. 

Så, jeg kravlet meg opp på Bobbie, og kom meg på et vis igjennom løypa. Elegant halsringridning var det nok ikke, men tatt i betraktning at vi har ridd i halsring tre-fire ganger før, og aldri med et lass av hindringer rundt forbi, så var jeg strålende fornøyd! Selv travbommene forserte vi - i trav(alopp)! Den galskapen rakk jeg først tenke på i etterkant...

Å ri selve banen i halsring var egentlig helt greit, men travbommer i halsring var virkelig å ta det litt langt. Det kom jeg på i etterkant - heldigvis, tror jeg at vi sier. Noen husker kanskje AirBobbie. Jeg tør ikke tenke på AirBobbie i halsring. Men vi overlevde jo! Så får vi øve litt mer på halsring og travbommer en annen gang. Hvis jeg tør...

Også må det bare nevnes, den godeste fjordingen Nora, og rytter Ingeborg. Litt svinn må man regne med når man har det gøy, for en av disse ballene til borrelås-darten, den forsvant. Nora synes den så meget fristende ut, med sin gule og røde farge, og vips, så var den borte. Det holdt på å gå med to baller, men den andre ble redda ut av munnen hennes i siste sekund. Vi holdt alle på å le så vi knakk sammen. Det hjalp ikke så mye på situasjonen at Nora stakk som en tulling mellom hver av oppgavene. Det var nok ikke den mest elegante ekvipasjen, men du og du som vi flirte!

Etter gymkhanaen var det julegrøt med mandel, lussekatter, gløgg og julegodt i kantina i hallen. Vinnere av gymkhanaen ble kåret, og Bobbie og jeg stakk av med seieren i leieklassen. Nå skal det sies at vi konkurrerte mot Kristin og 3,5 år gamle Signe som aldri har vært med på noe slikt før. Men en pose med gulrot og sjokolade fikk vi! Og best tid hadde vi også, av samtlige igjennom banen. Tjohei! 

Vi var en hel gjeng som kosa oss masse denne lørdagen - rett og slett enda en helt fantastisk dag med utrolig mye moro på verdens beste stall: Stall Aalerud! 

Det er en stund siden vi har løshoppa nå, så da var det på tide igjen. Jeg tenkte å trene litt teknikk, så valget falt på at Bobbie for første gang i mine hender skulle få prøve en stusserie. Jeg bygde opp med tre små kryss, ikke høyere enn 30-40 centimeter. Mens jeg bygde var en av Bobbies kjærester i hallen, og da han gikk ut, holdt Bobbie på å gå i taket. Hun bukka, spant rundt og fikk utløp for en av sine sedvanlige raptuser. 

Jeg prøvde så godt jeg kunne å styre henne utenom stusserien, men en Bobbie i full fres beveger seg litt raskere enn meg, så det gikk det som det måtte gå. Hun kom på serien i en alt-alt-alt for rask galopp, klarte det første hinderet, klarte så vidt det var å sprette over det andre, og braste så det sang igjennom det tredje. Bommene fløy, og Bobbie bukka og freste videre. Det var jo ikke helt planlagt akkurat. Fin oppvarming...

Jeg fjerna hinder nummer tre, og lot hun få komme over to av dem. Såpass fikk hun bare stokke beina sine, selv om fluene danset tango i hjernen hennes. 

Heldigvis er ikke disse raptusene så langvarige, men da hun var tilbake igjen til seg selv, så startet jo arbeidet med å hoppe stussene litt mer kontrollert. Det er så rart, for det er som å skru av en bryter, så er hun tilbake til seg selv. Bare hakket mer sliten. Etter et par ganger i rolig galopp over de to stusshinderne la jeg på det siste hinderet, og kunne nå hoppe henne begge veier, i rolig galopp over de tre hinderne. Men huff, så sliiiiten hun var. Magen gikk som en blåsebelg, og nesebora like så. Hun fikk seg en liten skrittepause for å få igjen pusten, før hun fikk hoppe et par ganger til. Da var hun veldig flink, så jeg bestemte meg for å gjøre det ene krysset til rekk, og ta bommen fram, slik at det ble fire galoppsprang med bom, og ikke bare tre. 

Hoppetussa tok det uten å stusse (hihi), så etter hun hadde hoppa det fint to ganger, så ga vi oss. Da hadde hun faktisk antydning til litt svett pels foran på bringen, så ikke tvil om at raptus og stusshopping er slitsomt for hoppetusser. Så alt i alt, en super økt om man ser vekk fra raptusen. Det får være målet neste gang, å prøve å unngå den. For klarer hun å kanalisere den energien på selve hoppinga, så kan det bli kanonbra! Og stusshopping, det kommer det til å bli mer av (sårri Bobbie)!