Hesten må jo tilvennes! Fem minutter, fem minutter, fem minutter, ti minutter, ti minutter, ti minutter, kvarter, eller skal vi tørre å gå opp til hele TYVE minutter? Nei, best å holde det på et kvarter noen dager også. Så er vi i alle fall sikre. Kvarter, ogsååå tyve minutter. Så kanskje skal vi driste oss til en HEL.. halvtime, der ja. Vi er allerede godt inne i mai.

Halvtimen blir til en time, en time blir til to. Måltider blir byttet ut med gress, for vi skal ikke ha noe av at det blir for mye av det gode. To blir til fire, fire til seks, kanskje åtte? Nå har vi kommet oss til midten av juni. Kanskje på tide å slippe på beite nå? NEEEEI! Aldri slipp før Sankthans, det har det kloke Internett sagt. Egentlig burde ikke hesten smake gress før det er Sankthans. Proteiner og sukker har den siste måneden hatt full fest og gått bananas inni gresstråene. Noterer bak øret at for å gjøre det riktig neste år bør gresstilvenning utsettes til medio juni. Tidligst!

Har du forresten husket å gjødsle? Nei, gjødsel må ikke finne på å brukes, det lager jo krutt av gresset. Slipp hesten helst på en gammel eng. Men husk endelig å gjødsle, for det gir bedre og mer jevn vekst for gresset, noe som gjør at det får mindre sukker.

​Når du først kommer dit at du kan slippe hesten på beitet, så bør gresset helst være langt, for jo mer det har vokst, jo bedre. Da har gresstråene rukket å fordele sukkeret rundt om i hele gresstrået, og det har brukt opp det meste av kruttet når det har skutt. Men pass endelig på at du slipper noen andre hester på beitet først slik at de får spist ned de lengste stråene, for vi vil jo ikke at hestene skal fråtse i masse mengder gress – vi vet jo alle at for mye mengde ikke er bra i lengden, og jo mer mat, jo mer sukker totalt sett. Og siden vi var inne på lengde. Når disse lånehestene som har tatt ansvar for å spise av toppen av beitet før din kjære diamant skal slippes ut der, så pass endelig på at de ikke spiser for langt ned! Kort gress er tross alt tilnærmet livsfarlig! Vi har jo alle lært at det korte gresset har ekstremt lyst å vokse seg stort og flott, så det spruter krutt ut i den lille knerten som står igjen på enga for å vokse fortest mulig. Og slik eksplosiv kost skal jo ikke hesten ha.

Også kan det kanskje være lurt å stripebeite disse lånehestene før din diamant slippes på beitet, bare for å unngå at alt dette høye gresset bare blir tråkket ned og ødelagt. Så imens du står og beitetilvenner hesten din for hånd åtte timer i midten av juli, så kan du jo bruke den ledige tiden du ellers har om dagen til å flytte stripegjerdet til lånehestene.

Bare husk da at gjerdet kun må flyttes under de helt riktige omstendigheter. Vi vil jo nødig være skyld i at lånehestene blir syke. Det vil si at det må flyttes fortrinnsvis når det er overskyet eller regn. Da er det ikke mye sukker i gresset, for det kommer fram når sola står på. Nå er heldigvis dette ikke et overveldende problem i sommer-Norge. Du bør heller ikke flytte det på ettermiddag og kveld, for det er jo mens det er lyst at gresset vokser. Så en eller annen gang midt på natta kan være passende. Ja, for du er vel oppe for å ta noen timer gressing med hesten din uansett? Det er jo på natta det er best å gresse vet vi.

​Så da hadde vi kommet oss ut i august og du begynner muligvis å endelig se en åpning for å slippe hesten din på beite. For en glede det skal bli! Du leverer tilbake lånehester, sjekker gjerder, strammer tråd, får deg en ufrivillig karamell eller to, men tar det med et smil og ler litt eplekjekt til stallvenner mens du slår av den vanlige «jaja, da vet vi i hvert fall at det er strøm her!»-frasen. Du henter hesten din, slipper den ut, ser den lykkelig springe av gårde for å endelig nyte beitelivet. Nå kan du puste lettet ut og endelig gi både deg selv og hesten litt etterlengtet fri!

Du sjekker tilfeldigvis værmeldinga mens du rusler tilbake til stallen med senkede skuldre og glede i sjelen. Den får deg til å hive etter pusten og bråstoppe. Som den norske sommeren det er så er det meldt fire grader om natta. Sukkeret får da ikke trukket seg tilbake som normalt og det vil si at det dagen etter vil være dobbelt så mye sukker i gresset. Uaktuelt!

Du har ikke annet valg. Du snur på hælen og tusler sporenstreks tilbake til beitet hvor diamanten din står. Den kjære diamanten som for øyeblikket har forvandlet seg til en krysning mellom djevel og slimete år, og som på ingen måte har tenkt å la seg fange fra paradis nå når den først har kommet seg ut dit. De neste to timene anskaffer du deg sommerkroppen for året (om enn noe sent – vi er jo i august), på intens jakt etter diamanten. Den har åpenbart null forståelse for sitt eget beste. Forsøket på å bevege deg som en gulrot for å lokke hesten nærmere fungerer overraskende dårlig. Du innser at det bare er en måte å få tak i diamanten som akutt bestemte seg for å gå Seabiscuit en høy gang: en pose med godbiter, fulle av sukker. Målet helliger middelet, tenker du oppgitt og rister på posen.

Så var vi tilbake i stallen da. Med nøye oppmålte antall kilo til hvert måltid. Ikke et høystrå over eller under. Med hester som ser lengselsfullt ut på det grønne gresset. Som er et mareritt å ri på tur fordi de hiver seg etter hvert minste lille strå de ser (og gir rytteren sin panikk, for om det er gress eller en giftig plante de kaster seg etter spiller ingen rolle – desperasjonen etter grønt er for stor).

​Nå gleder vi oss bare til vinteren!

Isco og jeg har kjørt maratonhinder på banen vår mange ganger før. Vi har også vært test-ekvipasje på de nye maratonhindrene på stallen, men vi har aldri kjørt ordentlig igjennom et maraton. Da det skulle arrangeres treningsstevne på stallen vi står på var det ikke annet å gjøre enn å melde seg på moroa, og lure litt på hva vi hadde begitt oss ut på. Beskjedne som vi absolutt ikke er, så meldte vi oss på middels maraton, mest fordi det er morsomt å kjøre mange bokstaver i hindrene.

Siden det kun var treningsstevne fikk vi også tilpasse litt som det passet oss heldigvis. For det er ikke bare-bare å ha startlistens korteste bein. Mens de andre kjørte både A og B-etappe (transportetappe og hinderetappe), så droppet Isco A-etappen og gikk rett på moroa. Men det skal sies at han gikk hele B-etappen på 4,4 kilometer, minus de siste 200 meterne da den løypa var i gress som rakk Isco opp over ørene, så den droppa vi. Vi brukte rett over 26 minutter på de kilometerne - inkludert hindrene, så jeg er faktisk ganske stolt over han. Det er nesten innafor tiden man skal ha når man kjører middels med sånne små småttiser. Og innsatsen hans i hindrene kan jeg ikke utsette noe på. Han dura av gårde og viste hvorfor han har "Fartsbølle" som skilt på vogna si.

Første hinder var inne på utebana vår, og med flatt, fuktig underlag kunne Isco bare suse av sted, og det gjorde han også.

Etter hinderet var det en liten runde med litt skritt og pause før vi satte mulen mot neste hinder. Inngangspartiet i dette hinderet var innom jordet, og Isco skjønte ikke helt hvorfor vi skulle løpe så fort vi kunne gjennom alt det fiiine, gooode gresset. Men vi kom oss inn i hinderet, som heldigvis var klipt, og det var tydelig at det var litt mer vanskelig for den lille knerten, for her gikk det både litt opp og ned. Å holde galoppen ble en utfordring, men hva gjør vel det når de små beina går som trommestikker i trav. Jeg hadde kanskje også planlagt litt vel korte veier, så jeg er ikke annet enn kjempefornøyd med Iscos løsning av utfordringen jeg ga han, og han kom seg mesterlig igjennom hinder to!

Hinder tre var hinderet jeg lærte at jeg har undervurdert ponnien min, og at det ikke alltid lønner seg å tenke små, korte svinger, selv om man har liten ponni. Jeg lærte også at det ikke nytter å sove i timen når man kjører maraton med en fartsbølle.

Fra port D til E hadde jeg tenkt en 180graders sving rundt en stolpe, men med Iscos fart kom den stolpen litt raskere enn jeg hadde regnet med, så vi hadde ikke sjans til å klare svingen. Tankene gikk fort, og jeg kom på en annen vei jeg kunne prøve. Kjørte mot den, men også her tok ponnien fart, noe som gjorde at jeg bomma på svingen igjen! Da var det lite annet å gjøre enn å ta en volte tilbake og komme rett på, i håp om at det skulle få oss inn dit vi skulle. Det gjorde det, og vi kunne suse videre. Da vi kjørte gjennom F hadde jeg en plan på korteste vei ut, men etter erfaringen fra D til E la jeg om planen litt og satset heller på flyt og litt lengre vei ut av hinderet. Isco takket ikke nei til det og suste på. 

Vi brukte mye lengre tid i hinderet enn vi hadde trengt, men slik er det når kusken bokstavelig talt ikke henger med i svingene. Jeg må bare venne meg til hvor fort jeg faktisk må tenke med min nye racer-ponni. Godt å få noen slike opplevelser også, det er jo de man lærer masse av!

Siste hinder, og Isco fikk her igjen ordentlig fast underlag under beina. Dette hinderet rakk akkurat å bli ferdig laget før treninga, så vi var første ekvipasje ut. Litt oppoverbakke, litt nedoverbakke, og en alt for ivrig og brå sving på vei ut av hinderet. Isco ga alt, og vi liker å tro at vi la et enormt press på konkurrentene som kom bak oss (litt selvtillit på egne vegne må vi jo tillate oss å ha).

Selv om vi var oppe og nikket på presisjonsbanen dagen før, så har vi litt å gå på i maratonhindrene. Men altså - vi sammenligner oss med folk med store hester og kjappe ponnier, som er ute og starter disse klassene på ordentlige stevner. Selv om tidene ikke målte seg med toppen denne dagen, kunne jeg ikke vært mer stolt av Isco og hans innsats. Lille ponnien som bare legger sjela si i arbeidet sitt, og virkelig tar både stolthet og glede i det å være kjøreponni. 

Alt i alt var denne maratondagen rett og slett en fantastisk opplevelse, med en ponni som leverer langt over hva jeg kan både forvente og tro. Isco er rett og slett verdens kuleste lille flekk!

Isco og jeg var heldige og fikk lov til å være med på presisjonstrening på stallen. Opplegget var lagt opp slik at det skulle tilsvare en stevnesituasjon, så banen var staselig laget, og for en gangs skyld skulle jeg få kjøre på riktige avstander i forhold til vogna mi. Optimistisk som jeg var meldte jeg meg på i middels-klassen. Da kjeglene ble satt inn til min avstand angret jeg akutt på at jeg ikke meldte meg på utdanning istedenfor. Middels kjørte med +25 centimeter, og jeg innså at jeg aldri har kjørt med så smal avstand før. Kommentaren om at "det ser ut som vi setter opp en dukkebane! Dette passer jo en trillebår." gjorde at jeg måtte le. For det så virkelig slik ut.  Men nå hadde jeg en gang meldt oss på middels, så da fikk det bare være å gjennomføre. 

Isco er heller ikke vant til så smale kjegler, så det virket som om han holdt pusten hver gang vi passerte portene. Men poenget med presisjonen har han virkelig forstått, for jeg smattet én gang på han, og den lille knerten startet i galopp, og det fortsatte han med gjennom hele den lange banen. Jeg var sikker på at det var et par steder vi burde vært nede i trav, men Isco var absolutt ikke enig. Han har nemlig lært at i presisjon, der galopperer vi! Jeg digger altså den ponnien. 

For meg var det bare å sitte bak, prøve å styre så rett som mulig mellom kjeglene, og finne riktig vei til mål. 

Da jeg kom i mål var jeg helt bombesikker på at jeg hadde revet port åtte, da han hoppet til akkurat i det vi kjørte igjennom porten. Derfor ble jeg utrolig overraska over at ballen hadde blitt liggende, og vi tikket inn med en nullrunde! Snakk om kult! Da resultatene ble lest opp litt seinere på dagen ble jeg enda mer imponert. 

Jeg har alltid sagt at Isco ikke vil kunne måle seg med de store hestene når vi konkurrerer på stor og lang bane, fordi han enkelt og greit har for korte bein. Men denne resultatlista viser søren meg at den lille knerten har overraskende mye å stille opp med, selv om han har korte bein. 

For å illustrere så er ekvipasjen over oss stallens kjøretrener, med sin gelderlender på 170+ som hun satser internasjonalt med. Utover det kjørte vi mot fjordinger og en new forrest. Det var første runden som telte på resultatet, og alle hadde mulighet for å kjøre to runder, men jeg valgte å si takk etter første ettersom Isco var så flink første runden. Det morsomme er at selv om vi hadde fått ett riv, så hadde vi fortsatt kommet på andreplass fordi vi hadde såpass god tid. Det er ganske kult, synes jeg! Det er i hvert fall ingen tvil om at kjøring med shetlandsponni er ekstremt moro og givende! 

Veien med Abbe har vært så utrolig spennende. Han er noe helt annet enn Bobbie, og utfordrer meg på masse interessante måter. Det beste med Abbe er ønsket hans om å please, iveren hans etter å være med og viljen hans til å gjøre ting. Abbe vil være flink! Og det er han også. Makan til entusiastisk, ivrig ponni som bare er en fryd å ha med seg. 

Utfordringen til Abbe handler enkelt og greit om kroppen hans. Abbe vil gjøre absolutt alt jeg ber han om, men kroppen hans setter noen begrensninger. Da jeg fikk han var løsningen hans å balansere seg med hodet til værs. Litt giraff-tendenser. Jeg husker jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle få forklart han at hodet skulle strekke seg fram og ned. Heldigvis har dette gjennom årene falt mer og mer på plass, så nå strekker han seg egentlig ganske fint fram. Men da mangler vi søkningen og bøyningen. Han blir liksom gående litt mer "flat" og ikke så rund som jeg ønsker. Det har bedret seg noe fra bakken, og kommer seg absolutt fra ryggen også, men jeg vet at vi må ha på plass noen brikker på veien videre. Heldigvis er det akkurat det som motiverer og som gjør hele reisen utrolig spennende! Selvsagt blir han også fulgt opp av kiropraktorer, og forhåpentligvis vil kombinasjonen av kroppslig hjelp og fornuftig trening sakte men sikkert hjelpe Abbe med å få utnytta kroppen sin enda bedre.

Abbe fikk en liten forsmak på frihetsdressur da vi var hos Christofer og Rebecca hos HorseVision i august i fjor. Etter det har vi ikke testet det sånn veldig mye fra ryggen, men noen økter har det blitt. Såpass at jeg tenkte jeg ville prøve å ta av hodelaget og sjekke hvordan han fungerte på utebana. Og det morsomme og interessante er at han er så mye mer "med" når han får ha hodet sitt i fred. Han søker bedre, han er lettere å få rund, og han kjennes mindre stiv i kroppen. Denne økten ble uten tvil en inspirasjon for å utforske dette videre, for Abbe kjentes utvilsomt veldig komfortabel med å være frihetsdressurponni.

Og som alltid etter en økt så vil gjerne mister ivrig vise seg litt fram før vi tusler opp i stallen. 

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg digger Abbe herifra til månen. Det er så mange fantastiske øyeblikk med han her, at jeg gjør ikke annet enn å smile når jeg er sammen med han. Makan til herlig fyr skal man lete lenge etter! Jeg er ekstremt heldig ♥

Her for en drøy uke siden ble det bestemt at det skulle bygges sprangbane på utebana på stallen, og min umiddelbare tanke var at "nææh, det frister ikke i det heletatt, jeg finner på noe annet..". Sjeldent jeg absolutt ikke har følt noe som helst interesse eller ønske om å hoppe, men denne gangen fristet det bare ikke. Jeg hoppet med Bobbie i oktober, men det var innendørs. Utebana har liksom vært en greie for Bobbie og meg i alle år, og jeg tror jeg begynner å bli litt gammel, for jeg orket liksom ikke tanken en gang. Men så har jo dagene gått, tanken har fått modne seg litt, man har alliert seg med ei venninne i stallen som er omtrent like pysete som meg selv, og når man setter to pyser sammen så klarer man overraskende nok å manne seg opp til mye rart. Så plutselig var det bestemt at Oda og jeg skulle hoppe. Skjønner enda ikke helt hvordan det skjedde. 

Men så satt jeg der i sprangsalen, på utebana, med hinder foran meg, og en Bobbie som hadde helt glemt at det gikk an å stå stille. Lite annet å gjøre enn å bare la det stå til. 

Kan ikke annet enn å si at det gikk over all forventning. Bobbie var kjempeflink, ga meg super ridefølelse, var fram, men ikke for fram, var konsentrert, hun var med på leken og ivrig. Samtidig tok det ikke av, og de spøkelsene som var der beit heldigvis ikke Bobbie så veldig hardt i rompa i dag. Når det går så bra som dette kan man ikke annet enn å være strålende fornøyde med at vi faktisk tør å gå på noen utfordringer innimellom. Det er også veldig betryggende å ha en Oda på bakken som forteller at man er flink, og som lufter tanken om at det kanskje ikke gjør noe om jeg slipper Bobbie piiiittelitt mer fram i galoppen enn hva som egentlig er mitt komforttempo (typ: den korteste arbeidsgaloppen du kan få til, gjerne med tanken mot skolegaloppen...). 

Sprang er jo faktisk ganske gøy! Bare synd jeg glemmer det mellom hver gang jeg hopper :p Neste mentale utfordring nå blir å hoppe med Abbe for første gang. Akkurat i dag kjente jeg at jeg hadde nok med å være nervøs for én ponni, men nå som selvtilliten har fått seg en boost kan det jo hende jeg tør prøve med han og etter hvert.

Bobbie og jeg har litt varierende hell med å ri på utebana oppigjennom årene. Heldigvis har det bedret seg noe, og i rette humøret går det helt greit å ha en rideøkt der ute. Det er faktisk ganske ålreit å kunne trene litt ute i frisk luft også - ihvertfall hvis man kan gjøre det uten frykt for å fly i bakken.

Hovedfokus nå om dagen er min (og Bobbies) forståelse av fram, hvordan man skal svare fram, og det å være kvikk for hjelperne. Noe som også betyr at jeg må være superpresis med hjelperne mine, og ikke sitte i veien og "mase" når jeg ikke mener det. Når man i tillegg har en ponni som ikke krever noe særlig mindre enn perfeksjon, så har jeg litt å leve opp til. Men vi jobber jevnt og trutt, og det er godt å kjenne at det sakte men sikkert blir bedre.

Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

Se gjennom bildegalleriet for et knippe blinkskudd av KrokodIsco og kompis Hugo. Jeg tror jeg kan garantere at du trekker litt på smilebåndet :)

​Jeg hadde nok håpet, trodd og ønsket at jeg hadde klart å holde litt mer liv i bloggen gjennom året enn hva jeg har klart, men det var kanskje litt vel optimistisk. Tre hester i full trening året igjennom tar visst både tid og energi. Selv om ikke tanker, følelser og opplevelser har blitt dokumentert på samme måte som før, så har det absolutt ikke manglet på dem. Jeg har fortsatt som mål å få ut en blogg (om enn noe kortere enn normalt) om hvert kurs jeg har vært på i 2019, men jeg tar kortversjonen her, ispedd andre herlige øyeblikk som jeg  har vært heldig å få bilder av. Men før jeg kikker igjennom minnene fra 2019 kommer de velkjente kakediagrammene.

Ordet som best beskriver året til Abbe tror jeg er konfirmasjon. Han har vokst på veldig mange områder dette året, og kan vel nå kalles innridd. Jeg føler meg trygg med å ri han på tur og bane, hjemme og på kurs, aleine og sammen med andre, i alle gangarter. Mengdetrening mangler vi fortsatt masse av, men det kommer. Totalt har jeg sittet på ryggen hans 70 dager i år, med andre ord har han i gjennomsnitt blitt ridd litt over én gang i uka, hvor omtrent halvparten er bane, og halvparten er tur. Må si jeg føler jeg har truffet ganske godt med mengden ridning på en fersk femåring som er under innlæring. Alt vi har gjort sammen i år har blitt gjort med et stort smil, og han er bare en fantastisk hest med masse gode egenskaper som jeg gleder meg stort til å pakke mer ut i årene som kommer!

Ordet som best beskriver året til Isco vil nok være frihetsdressur.  Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp der, men det har liksom funket like bra å trene han uten utstyr som med, så da har det bare blitt til at jeg ikke har orket å bruke utstyr på han. Lettvint er det også! Eneste jeg tar med meg er longelina hans i tilfelle det er mange andre i hallen så det kan være praktisk å ha et lite snøre. Isco har utviklet seg masse, og vi har hatt mange utrolig morsomme økter. Å få lov å være med på utviklingen av Iscos bevissthet over egen kropp har vært fantastisk, og 2019 er året hvor poletten virkelig falt ned for Isco - han forstod skoleparaden. Gleder meg veldig til å la Isco ta meg videre på veien sin, for i blant føles det ut som om den ponnien ikke har begrensninger for hva han har lyst til å få til. Gøy!

Bare fordi jeg er nysgjerrig så har jeg regnet sammen hvor mange økter jeg har vært ute med hestene totalt i år. Jeg ender på 629 ganger hvor jeg har tatt med meg en av hestene mine ut for å gjøre noe. Det vi si at jeg i gjennomsnitt trener 1,7 hest per dag. Kan i grunnen ikke annet enn å si meg fornøyd med akkurat det, både at motivasjonen er tilstede, og at jeg har klart å opprettholde treningen året rundt. Og jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov å oppleve så masse fine øyeblikk hver eneste dag - hele året igjennom!

​Med så mange treningsdøgn og opplevelser så er det noen det er litt ekstra verdt å se tilbake på. Her har jeg samlet noen av årets høydepunkter i korte tekster og noen bilder. 2019 var kort fortalt et fantastisk år!

​Abbe ble kastrert i oktober 2018, og i mars prøvde jeg så vidt å slippe dem sammen for første gang. De kjente hverandre godt fra før etter å ha stått på hver sin side av gjerdet siden Abbe kom til meg, men det er alltid spennende å slippe dem sammen.

Møtet gikk over all forventning, og siden den gang har trioen nå blitt permanent. Nå går de sammen døgnet rundt. 

​Abbe har sakte men sikkert blitt innviet som ridehest i år, og i mars testet vi den første galoppen med meg på ryggen. Abbe svarte som han har gjort på absolutt alt jeg presenterer han for: "Ja! Det prøver vi!" Sjekk instagramposten med video av vår første galopp - jeg kunne ikke vært mer stolt!

​Fantastisk gøy når man har en så magisk flink unghest!

​Det er ikke bare mine egne ponnier jeg har ridd i år. Det er ikke ofte jeg er på ferie, men i år ble det felles familieferie til Gran Canaria i april, og en uke uten hest var jo uaktuelt, så da dro jeg med hele ni familiemedlemmer på ridetur. Det var utrolig koselig å ha med så mange på tur, og jeg var imponert over hvor sporty mange i familien var, for brorparten av dem har aldri vært på en hesterygg før! Men vi hadde en hyggelig totimers tur, som fortsatt blir snakket om.

Jeg hadde ikke turt å håpe på det, men Bobbie fikk være med på årets Bentkurs etter et års pause på grunn av sykdom. Vi hadde (et selvpålagt) press på oss for å få oppdatert væpnerprøven vår, men Bobbie var helt utrolig, og andre økt for Bent så rei vi igjennom en godkjent væpnerprøve. ​

Tradisjonen tro heiv jeg meg med på et Monikakurs i juni/juli. Aldri feil med litt Monika-påfyll. Gutta boys fikk begge to være med og dele på et langkurs. Isco strålte som alltid, og Abbe innviet kurslivet som ridehest - helt uproblematisk såklart. ​

Denne er vanskelig å fatte seg i korthet på, men jeg prøver. Sverigeturen vår i år var fantastisk, magisk, utrolig. Anna Lene, Thea, Therese og jeg hadde i godt over et år planlagt tur til Christofer og Rebecca på HorseVision, og plutselig så var uken i august her! Det var med litt skjelv i buksene jeg bestemte meg for å ta med meg Abbe - en slags konfirmasjonstur. I fare for å gjenta meg selv, han bestod med glans og sa: "Ja, det prøver vi!" til alt jeg foreslo. Denne turen ga meg trygghet i veien videre med Abbe, og jeg fikk prøve meg på frihetsdressur fra både bakken og ryggen - en følelse som virkelig ga mersmak! Abbe og jeg hadde en helt fantastisk tur, og Abbe kunne ikke oppført seg bedre. ​

​Helgen etter jeg kom hjem fra Sverige med Abbe pakket jeg hengeren på nytt og tok med meg Bobbie på tur. Hadde ikke fått nok Christofer-magi (man kan aldri få det), så jeg hadde meldt meg på helgekurset med han i Norge også. Vi kjørte til Drammen og fikk en fantastisk god opplevelse. Det falt ned noen brikker i hodet mitt, og Bobbie ga alt hun kunne. Ting er så mye lettere når den dansepartneren som helst skal føre vet hva hun ønsker. Og da hjelper det å ha en Christofer som forklarer.

For noen år siden var jeg med på mitt første kurs med Arne Koets, en instruktør jeg virkelig trivdes med å ri for. Etter Bobbie ble syk har ikke Arnekurs hatt muligheten til å bli prioritert, men da alle himmelens legemer stod i rett posisjon, åpnet det seg mulighet for rideplass på desemberkurset. Været var meldt tålelig greit for å kjøre nedover, så jeg greip sjansen for å få en siste input dette året. Bobbie fikk være med og var i et kurshumør det er lengesiden jeg har opplevd henne i. Det resulterte i ganske overtenning, men det var bare herlig å kjenne på masse, masse energi. Arne ga som vanlig utrolig mange gode tips og råd, så nå klarer jeg meg i hvert fall uten problemer fram til første kurs i 2020. ​

Med det sier jeg tusen takk til mine fantastiske ponnier for et helt utrolig 2019. Jeg er også ekstremt takknemlig for alle folkene som har vært innom livet mitt i år, det er helt utrolig hvordan hestemiljøet skaper gode, herlige vennskap, med folk som støtter og backer opp, ser utvikling og deler gleder! Både ponniene og jeg ser fram til 2020! ​

Det er ikke ofte jeg får til gode oppsummeringer av teorien fra Michellekurs. Det er egentlig ganske synd, da Michelle alltid har mange svært gode poeng. Problemet mitt som både arrangør og deltaker med hest er at det ofte er litt kaos i hodet mitt, og det blir vanskelig å få ned fornuftige notater til en blogg. Men denne gangen klarte jeg å holde hodet på rett plass, og dermed finner noen av Michelles gode formuleringer veien hit. Kan ikke annet enn å si at jeg er ekstremt glad for at jeg får trene for en så kunnskapsrik og detaljert instruktør som Michelle! 

Michelle jobber utrolig mye med sits, og hvordan små, små detaljer i vår kropp kan påvirke hesten. Selv om jeg på kroppen har kjent hvor lite som skal til i min egen sits for at en hest skal reagere, så har jeg fortsatt litt problemer med å faktisk forstå det. I blant er det så innmari mye lettere å bare dra i den tøylen eller klemme litt med den sjenkelen... Også er det litt imponerende å tenke på hvor mye hestene er nødt til å ignorere når de går der med en på ryggen som ikke helt har kontroll på sin egen kropp. Men den eneste måten å bli bedre på er gjennom å lære seg teorien, og prøve ut i praksis, og da er Michellekursene gull verdt!

Michelle brukte en av teoritimene til å snakke mye om balanse og hvordan dette påvirker hestene. Vi som mennesker har et litt annet utgangspunkt når det kommer til balanse, fordi vårt balansepunkt i magen vår passer med fundamentet vårt, altså beina vi står på. Flytter vi vårt balansepunkt (eller tyngdepunkt om du heller vil) fram eller tilbake, så må vi flytte beina ganske raskt etter for ikke å ramle. Hestene derimot, de har fire bein, og kan helt fint flytte tyngdepunktet sitt ganske mye mer rundt i kroppen uten å velte. De kan for eksempel bruke frambeina som støtte, og balansere mye av vekten sin på dem. Eller så kan de flytte vekten bakover i kroppen slik at bakbeina tar mer vekt. De kan også (meget velkjent) legge vekt ut på utvendig skulder. En annen måte å se balanse på er å se hvor beina plasseres i forhold til hestens tyngdepunkt. Går bakbeinet fram mot tyngdepunktet, eller går frambeina langt bakenfor tyngdepunktet? Og bare for ha det klart så er hestens tyngdepunkt rett under oss når vi sitter på den. Det er derfor vi ønsker å ha hestens bakbein fram til tyngdepunktet når vi rir. Får vi det har vi en hest i balanse.

Når hesten går kan vi dele bevegelsen i hestens bakbein inn i fire ulike momenter.

1. Akselerasjon (fraspark, avskubb, skyv, på engelsk acceleration): Hele momentet som hesten bruker til å skyve fra med bakbeinet.
2. Retardasjon (negativ akselerasjon, også fornorsket til "deselerasjon", på engelsk deceleration): I det hesten lander med bakbeinet og tar i mot vekten. 
3. Bounce/feathering power 
4. Bæring​

Punkt 3 og 4 har jeg ikke helt styring på selv enda, så jeg velger å la de stå åpne inntil videre. Jeg konstaterer bare at de er med, også får jeg sikkert bedre styr på dem etterhvert. Men vi kan jo utvilsomt slå fast at det handler om det momentet hvor hesten har beinet i bakken og produserer kraften. Allikevel har jeg fått med meg at jo lengre fram i hestens kropp tyngdepunktet er, jo mer dominerende vil akselerasjonen/frasparket være. Jo mer vi har tyngdepunkt bakover i kroppen, jo mer dominerende blir de tre andre delene. Og det er helst det vi ønsker. Har vi en hest som har bakbein som tråkker inn under seg, og med det en hest som går i bra balanse, så får vi et tredimensjonalt ryggsving. Og dette ryggsvinget er det vi skal jobbe med i vår sits. 

Michelle har et mantra når det kommer til sits: Observere, korrigere, dirigere. 

1: Først og fremst må vi observere hva som skjer i hesten. Hvilken informasjon får jeg fra hestens ryggrad opp i mitt sete? Svinger den meg inn, ut, fram, tilbake, opp, ned, lite, mye? Les av den informasjonen hesten gir deg. Føles alt helt bra, flott - hopp videre til trinn tre! 

2: Det er dessverre sjeldent at absolutt alt føles helt bra. Hvis det er noe som føles feil, så får vi gå inn og korrigere det som er feil. Først og fremst ved å gi mer plass der vi ønsker mer hest. Hvis hesten kaster deg ut over utvendig side kan dette korrigeres blant annet ved å ikke bli med ned når hesten slipper deg ned der, men gi plass til at hesten kan fylle ut brystkassen sin på utvendig side når den svinger opp. Korreksjon handler i første omgang om å gi plass til det du ønsker. 

3: Når korrigeringen fungerer så går vi over i en dirigeringsfase. Hvis hesten er balansert mellom hjelperne, under din sits, så gjelder det for oss å dirigere gjennom setet hvor hestens energi skal bevege seg videre. Når vi har omtrentlig følelse av at vi er på vei i riktig retning er det bare å gå tilbake til observeringen og kjenne etter om den eventuelle korreksjonen og dirigeringen fungerte som det skulle. Gjorde den det, flott! Nyt det. Gjorde den ikke det? Ta de tre stegene igjen. 

Når det kommer til å lære seg å kjenne hestens bevegelser når man rir så gjelder det å ha et snev av kontroll på sin egen kropp. Hesten er det eneste dyret som når vi sitter på det gir oss samme rotasjon i våre hofter som når vi selv går. Derfor er den beste måten å lære hestens ryggsving (bortsett fra å ri) å gå på våre egne bein. Her kan vi lett lære oss å kjenne etter og bli bevisste på hva som skjer. Den bevegelsen vi kjenner når vi sitter oppe på hesten er ikke bakbeina direkte, men resultatet av hva bakbeina produserer. Bakbeinas bevegelser har en effekt inn i hestens brystaksse, og klarer vi å observere, kjenne og forstå hva brystkassa gjør under setet vårt, så vil det også gi oss en forståelse av hva bakbeina gjør. 

En hver hest som går i bra balanse over ryggen er behagelig å sitte på. Og hvis man ikke skulle klare å sitte avspent på hesten, så får man ta ned tempo. Å miste sitsen sin tvinger en selv til å ri for sekundære hjelpere, og gjør det umulig både for rytter og hest å lære seg kommunikasjon gjennom setet. Det er også derfor vi jobber mye i skritt, både for at rytter skal få en god nok sits til å gi en bra hjelpgivning, samtidig som at det gir hesten tid til å forstå. I trav går bevegelsene så innmari mye raskere, og det er vanskelig for rytter å kjenne hvis man ikke har et grunnlag og en forståelse for hva man skal kjenne etter, og det gjør det også mer vanskelig for hesten. 

Forståelse er et viktig ord når det kommer til det vi driver med. Både i sitsarbeidet, men også i alt annet av hestetreningen vår. Hvis du som rytter/hestemenneske bare gjør noe fordi noen sier at du skal gjøre det, så vil det ikke hjelpe deg noe på vei. Hvis du som rytter/hestemenneske forstår hvorfor du gjør det du gjør, så er du kommet langt på vei, uavhengig av hvor langt du har kommet i ridningen din eller hvor mange fancy øvelser du gjør. Det å forstå hva vi faktisk driver med er over halvparten av det å faktisk gjøre. Hvis vi gjør noe uten å forstå hvorfor vi gjør det, hva er da poenget med å gjøre det? Magien med det vi driver med ligger i at vi som personer forstår det vi driver med, kan forklare det til hesten vår og lettere få det resultatet vi ønsker. 

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

På årets første Michellekurs fikk jeg muligheten til å ha flere timer, så det ble også plass til å ta med Isco en økt. Isco var med på kurs for Michelle i april for et år siden, og det var gøy å kunne få vise Michelle igjen hva vi har gjort det siste året. 

Å jobbe med Isco har vært en veldig spennende reise, for det som står i boka har ikke helt vært veien for Isco. Derfor har det vært opp til meg å følge den veien Isco har gått, og prøve forsiktig og lirke inn litt dryss av den veien jeg har lest i boka. Derfor har Isco for eksempel jobbet med galoppsamlingen sin lenge før han har klart å gå en vanlig versade og travers i bakkearbeid, eller ta halvparadene stillestående. Det er jo ikke teoretisk riktig, men det har vist seg å være riktig for Isco. Den følelsen jeg har over å ha latt ponnien selv velge veien, og at han selv har fått ta en stor del ansvar over sin egen utdannelse har vært helt fantastisk! Det har blant annet gjort at vi har endt opp med å trene uten utstyr. I blant må det en halsring til, særlig om vi trener ute, for uansett hva så klarer jeg ikke konkurransen mot gress. Hvis det er andre hester i hallen som jeg vet trenger rolige omgivelser tar jeg også på halsringen for sikkerhetsskyld og av respekt for de andre, men de fleste ganger vi trener er knerten løs. Og både han og jeg liker det godt. Heldigvis er han veldig opptatt av å lese meg og interessert i hva jeg har å kommunisere, så det er mye av grunnen til at det går så bra som det gjør. 

Timen for Michelle ble ikke noe særlig til undervisningstime. Det går som sagt ikke an å undervise Isco egentlig, han styrer selv hva han vil vise fram av ting og tang. Og treningen vår handler hovedsakelig om at han og jeg finutvikler vår kommunikasjon. Det er ikke gjort på en time. Men vi fikk vist fram det vi trener på for tiden, Michelle fikk sett på oss, og jeg fikk tommel opp fra Michelle om at veien vi er på er riktig, at utviklingen siden i fjor har vært svært positiv, og at vi bare får fortsette å jobbe videre på den veien vi er på. Det i seg selv er bekreftelse nok for meg til at vi gjør noe riktig sammen. Og så lenge vi er i en positiv utviklingskurve, så får vi bare fortsette med det vi gjør. Michelle synes også at Iscos galopp har utviklet seg i særdeles positiv retning, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Når til og med Iscos galoppsamlinger blir brukt som eksempel til etterfølgelse for en av de andre hestene på kurset, så er det jo unektelig litt kult å være ponnitrener. 

​Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ekstremt stolt over den lille ponnifluffen som guider meg på en vei som er så spennende at jeg knapt nok har ord for det. At en liten shetlandsponni kan ha så store ambisjoner, så mye vilje og så interesse i å ville utvikle seg selv, det føles altså helt fantastisk. Jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å være med Isco på denne veien, og er ekstremt spent på hvor denne veien kommer til å ta oss. Bare tiden vil vise. 

Uansett hva - da han kom som selskapsponni til Bobbie sommeren for fire år siden sa jeg én ting til meg selv, og det var at var det én ting Isco skulle lære meg, så var det å beholde leken i treningen. Det har vi heldigvis klart, og det går ikke en økt med lille Isco uten at jeg går rundt med et glis. Jeg kan ikke snakke for Isco, men magefølelsen min sier meg at også han synes det er litt gøy å være sammen med meg, og at han liker utfordringene vi sammen prøver oss på. 

Jeg er heldig som har en så fantastisk liten shettisfluff som Isco! ♥

Vårens Michellekurs var det virkelig behov for, og jeg var så heldig å få ha med alle tre hestene mine. Bobbie fikk fire timer, Abbe hadde tre økter, og Isco fikk også være med og vise hvor flink han er. Deler derfor bloggene mine fra kurset inn i fire deler, en for hver hest og en liten teoriblogg med noen av de kloke tingene Michelle sa under kurset. Starter den bloggen her med superstjerna Abbe, som fra sist kurs har gått fra å få en lett innføring som rideponni, til dette kurset å være med som ekte rideponni. Men ingen rideponni uten litt bakkearbeid først. 

Første økta vår var bakkearbeid, og Michelle påminte meg "nosework", en kombinasjon mellom frihetsdressur og akademisk trening, hvor man lærer hesten å bøye seg for innvendig sjenkel uten at den har noe mulighet for å gå imot. Jeg skal ikke begi meg inn på noen grundig forklaring på akkurat denne metoden å få hesten til å bøye seg, da jeg ikke helt har fått det inn under huden selv enda. Poenget er bare at man skal lære hesten å bøye seg og senke hodet for den innvendige pisken mot sjenkelleiet. Og hvis man plasserer seg selv lett på utsiden av hesten, så vil det være veldig lett for den å gå inn i den bøyningen du ønsker, uten at du har holdt eller dratt hesten noen vei. Du lærer altså hesten til å gå i den bøyningen den skal, uten at du skaper spenning i hestens kropp, fordi det er ingen av dine hjelpere hesten kan gå i mot. Veldig spennende arbeid! 

Akkurat under selve økta ble hele arbeidet med nosework litt mye for meg, blant annet fordi Abbe viser ganske tydelig at han synes det er litt "too much" å ha et menneske så tett oppi fjeset. Han har aldri likt det, og derfor har også bakkearbeidet vårt bestått mye av en kombinasjon av groundwork og longering. Men selv om jeg ikke hang helt med akkurat under økta, så var det veldig mye som festet seg og som ga mening, og ikke minst som har gitt mening i etterkant. 

Hele mitt problem med gummi-Abbe, som særlig på høyre hånd forsvinner som en vrengt banan ut over utvendig skulder forsvinner ved hjelp av "nosework". Og jo bedre vi klarer å få etablert sammenhengen mellom innvendig sjenkel = bøy deg rundt = innebærer også at utvendig skulder kommer med rundt - jo bedre er det! 

Vi kikket også såvidt det var på trav og galopp i longelina, men ble ikke overrasket over at de problemer jeg opplever i skritt blir forsterket når tempoet økes. Uansett bare greit å få sjekket gjennom gangartene og vist Michelle hva som funker og ikke funker. 

Abbe oppførte seg helt eksemplarisk til at det var første timen, og med masse kos og klø kunne vi avslutte med et smil og glede oss til neste time. 

Den andre økta jeg skulle ha med Abbe var samme dag som den første. Tror det er første gang han går to økter på en dag, så han kikket litt rart på meg da jeg hentet han igjen fra paddocken og lurte på om jeg hadde glemt at vi allerede hadde trent. Han fikk på seg rideutstyr denne gangen, sin fine, nye Startrek Espaniola, og cavemoren vi bruker når vi rir. Har liksom bare ikke kommet så langt som å ri han med bitt enda, og selv om tanken var der at det kanskje ville være en gyllen anledning å prøve når jeg først hadde ekstra øyne på meg, så falt valget allikevel på det trygge, kjente. Det fungerer jo topp, så hvorfor skal jeg forandre på noe som funker. 

Fram til nå har de få gangene vi har vært på bana bestått mest av å venne Abbe til å ha rytter på ryggen, og få start og stopp og svingene til å funke. Jeg har kjent forbedring fra gang til gang, og denne gangen var ikke noe unntak. Det er så utrolig spennende å ri Abbe, for det er helt utrolig å kjenne hvor følsom han er når han mentalt henger med. Michelle mente at jeg ikke nå lengre bare skulle være passasjer på ryggen hans, men at jeg aktivt skulle begynne å hjelpe han med å finne sin egen balanse med meg på ryggen. Ikke fordi jeg skal inn å gjøre så mye, men ved at jeg er enda mer bevisst i setet mitt. Målet er at jeg kan være en god passasjer på ryggen hans, som ikke sitter i veien for, og bremser hans utvikling.

Med Abbe er det veldig gøy å kjenne hvordan ting så mye lettere faller på plass hvis jeg klarer å stable kroppen min korrekt. Det handler liksom ikke lengre om hvordan jeg kan lære hesten noe gjennom tøyler og sjenkler, men hvordan jeg kan forme energien gjennom min kropp, forhåpentligvis ut i en fornuftig retning. Det høres kanskje litt vel svevende ut, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive ridefølelsen på. Og det er så spennende! Jeg vet jo at en hest kan være følsom for setet, men når man kan få så mange riktige reaksjoner på en hest som ikke har lært noe som helst, bare man selv gjør det riktig, så føles det ganske overveldende. 

Jeg kan uten tvil si at rideøkten var en suksess. Abbe kunne ikke oppført seg bedre, og det var utrolig godt å få hjelp med sits, tips og tanker for veien videre. Både Abbe og jeg føler oss utvilsomt klare for veien videre som rideekvipasje.  

Time nummer tre med Abbe valgte jeg å ta fra bakken igjen, bare for å få repetert arbeidet vårt fra dagen før. Vi fikk gjennomgått bakkearbeidet vårt og longeringen vår, og Abbe var overraskende sliten etter gårsdagens to økter. Allikevel fikk vi en helt fin gjennomgang, og repetisjon av de tips og triks vi fikk med oss fra bakkearbeidsøkta dagen før.

Det som er så godt for meg med kursene for Michelle er at det i hovedsak består av at jeg gjør det jeg pleier å gjøre en vanlig økt, også ser Michelle over arbeidet og sier hva som funker og hva som kan gjøres annerledes. Er så fornøyd med at tanken innen akademisk er at instruktøren skal gjøre sin elev så uavhengig av seg selv at det egentlig ikke er behov for instruktør. Selvsagt er det godt å få hjelp og veiledning, men med teoretisk kunnskap og forståelse i bunn, så vil man kunne gjøre mye selv. Målet med kurset for Abbe og min del var derfor egentlig å få en bekreftelse på at det vi driver med er riktig, at vi er på rett spor, og få noen tips og triks til hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt enda bedre, samt en pekepin på hva veien videre bør være.

Michelle ga meg blant annet et veldig godt bilde av at kraftoverførselstreningen hans hele tiden skal gå mot meg, og hvis han forsvinner ut over utvendig skulder (noe han veldig gjerne gjør) - eller et annet sted, så har den kraften allerede forsvunnet langt bort fra der den egentlig skal være. Derfor skal tanken min hele tiden være at jeg skal korrigere når kraften ikke blir overført i min retning. En tanke det er godt å ha med seg i treningen med alle hestene egentlig. 

Heldigvis fikk jeg den beste bekreftelsen av Michelle om at vi er på rett vei, og at arbeidet vi jobber med bare skal bare fortsette. "Du vet hva du vil ha, og du vet hva du skal gjøre. Fortsett med det du gjør, også skal han ha tid til å bli bedre. Vi kan ikke gjøre mer nå, det som mangler nå er at han erfarer i sin kropp hva som kjennes best." 

Akkurat det kjentes ut som en veldig fin bekreftelse på at vi trygt kan fortsette på veien vi er på! Planen var egentlig å ha med Abbe den ene økta på søndag også, men etter at Abbe tydelig var sliten og litt umotivert så revurderte jeg raskt de planene. Med to andre å velge mellom bestemte jeg meg for at Abbe og jeg hadde fått nok påfyll, og vi kunne være veldig fornøyde med et godt gjennomført kurs på hjemmebane! 

Blogging om hestelivet mitt har fulgt meg helt tilbake siden 2006, og i 2013 tok jeg steget og lagde mitt eget lille hjørne på internett. Siden da har denne hjemmesiden eksistert. Tilbake i 2013 var det bare Bobbie og meg, og designet i bloggen har vært preget av det. Det har dog skjedd litt på hestefronten siden den tid, og plutselig slo det meg at det kunne være på tide med en liten moderinsering, en liten oppgradering av designet, og ikke minst inkludering av de to andre ponnitrolla som har entret livet mitt siden den tid. 

Med noen rolige dager uten jobb har man tid til litt pusling på nettet, og det resulterte plutselig i nytt design. Det føltes virkelig på tide, og jeg føler meg ganske fornøyd med det nye designet. Innspill og kommentarer (helst positive da :p ) tas gjerne i mot!

Jeg vet forøvrig at headerene mine foreløpig ser helt crap ut på mobil, og blir litt kutta på PC. Sånn går det når man velger et responsivt design som åpenbart ikke funker helt som det skal. Håper å få fikset det på noe vis etterhvert.

​Men ingen hjemmeside og blogg uten innhold, og nå som jeg har laget meg så nytt og pent design så gjelder det å fortsette og fylle det med innhold. Har til stadighet mål om å oppdatere bloggen oftere, men så kommer hverdagen, med full jobb, tre hester i full trening og timer som bare forsvinner, og plutselig sover jeg. Merkelige greier. Men jeg skal igjen forsøke så godt jeg bare kan å blogge om kurs og tanker som dukker opp innimellom. Er jo så gøy å se tilbake på for min egen del også. Når det er sagt så er jeg relativt flink til å holde instagramkontoen min oppdatert med glimt fra hverdagen vår. Den er selvsagt også linket til inn her, så det er absolutt muligheter for å følge med meg og de tre pelsklingene mine gjennom hverdagen.

Hestehverdagen i bloggen
Hestehverdagen på Instagram 

Satser på at dette blir bra, og gleder meg til fortsettelsen, med Bobbie, Isco og Abbe - både i virkeligheten og med muligheten for å gjemme de gode minne her i bloggen. 

For første gang skulle Michellekurset arrangeres på min egen stall, og dette ga meg muligheten til å delta med både Bobbie og Abbe. I begynnelsen av oktober var Bobbie egentlig ikke helt friskmeldt fra polynevropatien, men vi var såpass i gang at jeg turte å ta henne med på en time fredag og en time lørdag siden vi var på hjemmebane. Abbe skulle ha en time fredag, lørdag og søndag, og siden vi var ganske ferske innen ridningen valgte jeg å benytte oss av muligheten til å teste litt fra ryggen siden jeg hadde folk rundt meg som kunne hjelpe meg. Jeg oppsummerer kurset i bilder (musepeker over bildene for bildetekst).

Bobbie var ganske fin første timen, men andre timen var hun i skikkelig showhumør og bare måtte vise fram hvor masse hun kunne, hvor stor hun var og virkelig få fram at hun faktisk var ikke bare flink, men superduperflink. Hun bevegde seg antagelig mer på den timen enn hun hadde gjort de siste månedene, noe som også resulterte i et snublende bakbein ved en anledning. En påminnelse om at hun ikke var friskmeldt under kurset, men samtidig var det så vanskelig å begrense henne når hun for første gang på godt over et halvt år endelig fikk lov å føle seg så kul, stilig og fresh. Det ble et spesielt kurs for Bobbie og meg, men uansett hva så var det utrolig godt å føle at vi såvidt kunne begynne på veien tilbake igjen. 

Også Abbe fikk sin del av dette kurset. Jeg var litt oppsatt på at jeg skulle få brukt timene mine på å ri han, noe som gjorde at det ble litt mye som skjedde for oss begge ettersom jeg starta med litt lett bakkearbeid før jeg satt meg opp. Det er begrenset hvor mye ro man får i det man gjør når man prøver å dytte inn så mye på en halvtime. Men jeg fikk gjort både litt bakkearbeid med han, samt at vi fikk testet litt med rytter. Abbe bestod testen med glans. 

Alt i alt var det fem supre timer med de to kuleste ponniene, samt veldig morsomt å følge med på de andre ekvipasjene på kurset. Vi hadde i tillegg to helt topp teoritimer med Michelle, hvor vi fikk påfyll av svært mye info som fikk de små grå til å svirre rundt. Notatene mine fra den ene teoritimen har jeg bearbeidet slik at Michelle sine ord gjennom min penn vil bli en tekst i en av de neste bookazinene om akademisk ridekunst. Akkurat hvilken vet jeg ikke enda, men det blir spennende å se hvordan det blir på trykk. 

Vi fikk om ikke annet masse påfyll til å jobbe oss videre gjennom vinteren, og ikke minst til å se fram til et nytt Michellekurs i april!

Helt tilbake i desember fikk jeg den nye salen til Abbe. En helt nydelig Startrek Espaniola kjøpt hos Freehorse. Den er så fin at jeg synes den har tatt seg pent ut i stua. Antikkfarget brun, med sandfarge i setet, fram- og baksvissel og på stigbøylereimene. Jeg har brukt litt tid på å få hengt opp egen salhenger til den, og jeg har hatt en liten kamp for å klare å få utvida framsvisselen på den for å passe til Abbe. Justerbar framsvissel er fint, men litt krøkkete, stivt og usmidig når alt er helt nytt. Tiden har tikket avgårde, tingene har sakte men sikkert kommet på plass, og nå var det virkelig tid for å få salen ut av stua og opp på hesteryggen. 

I går tok jeg den med meg ut i stallen, Abbe fikk den på ryggen og med strålende sol og fantastisk vårvær fristet det ikke å være inne i hallen. Utebana vår var akkurat nybrøyta, og selv om jeg nå ikke har ridd Abbe på utebana før, så må jo en gang være den første. Og med ny sal måtte det jo bare gå bra.

Salen kjentes for det første helt super å sitte i, og jeg gleder meg veldig til å ri mer i den. Nå endte jeg dog opp med tre hull for korte stigbøyler, men for dem som har ridd med slike "motsatte" stigbøyler før (med spennen nederst), så vet man at det ikke bare er å klipse dem ut tre hull. Da jeg allerede hadde satt meg på Abbe så bestemte jeg meg for bare å bli der, og takle de litt korte stigbøylene. 

Abbe og jeg skrittet litt hit og dit, prøvde å svinge litt, noe som gikk overraskende bra. Følelsen av å sitte på en helt "rå" hest som faktisk helt naturlig følger vekt føles ganske fantastisk (og ganske skremmende). Han hadde noen små momenter hvor han faktisk helt naturlig bøyde seg rundt innvendig seteben, og de små glimtene av unghest i naturlig balanse er altså helt magisk! Så lenge han er mentalt med meg, så er han også veldig lett å svinge. Når han ikke er mentalt med meg (som f.eks når han innser at det står parkert en ganske skummel gravemaskin langsmed gjerdet) så merker man at han er veldig uferdig, og mangler forståelse for signalene. Denne kommunikasjonen skal vi kose oss med å jobbe bedre og bedre framover :) 

Vi testet også litt trav, og Abbe traver villig fram. Traven er ikke noe "akademisk" utdanning, det er mer en tilvenning til å ha rytter på ryggen i flere gangarter. Selv om vi har travet noen ganger nå, så er vi ikke akkurat ferdig utdanna i trav, kan vi jo si :p 

Men Abbelusken er flink! Han har (merkelig nok...) akkurat de samme utfordringene med å strekke seg fram og ned som jeg opplever i bakkearbeidet, men vi begynner å få bygd opp en kommunikasjon på det fra bakken, så jeg har troen på at vi får det til fra ryggen i ulike gangarter etterhvert også. 

Også var det innfallet jeg fikk om at "hvorfor ikke teste galoppen". Lurer i blant på hvor jeg tar det fra... Abbe har blitt ganske grei på fatning i longen, og ideelt sett skulle jeg jo hatt en longeline og en person fra bakken, men magefølelsen min sa meg at vi kunne teste. Så vi testet. Prøvde først høyregalopp, men da virka Abbe så overraska over hva jeg ba han om å gjøre, og følelsen av å øke tempoet, at han svarte med et lite bakutspark før han bråstoppa. Han fikk bare ros for forsøket. Jeg skiftet hånd og prøvde venstregaloppen istedenfor. Travet litt hurtig, smattet på han, og gjett hvem som fattet den nydeligste, fineste galoppen. Han fikk ros herifra til månen, en liten tenkepause, også prøvde vi igjen. Denne gangen trengte han litt lengre travstrekke før han rullet over i galopp, men han fant galoppen og galopperte pent avgårde i en gigantvolte av noe slag. Styring var ikke helt det jeg fokuserte mest på. Jeg rakk allikevel å tenke at han har en kjempegod galopp som blir veldig spennende å få utvikle videre! 

Og hvis du ser filmen under (trykk på bildet): ikke spør meg om stoppen hans. Det er noe han har funnet på selv. Men han stopper iallefall. Jeg må bare begynne å bli litt mer forberedt på at han er ekstremt god på å stoppe veldig fort :p Om ikke annet, så er det en veldig fin trygghet at han er flink på å stoppe :) 

Jeg har sagt det noen ganger før, og kommer garantert til å si det flere ganger: Abbe er altså verdens kuleste hest! 28. juli var første gang jeg satt ordentlig på han og ble leid en liten runde på gårsdplassen. 8 måneder senere, og ikke så veldig mange rideøkter, så har vi hatt vår første galopp. Ikke én gang på veien har det vært kjipe situasjoner eller sur stemning, og det aller meste har jeg gjort uten noen i sikkerhetssnøre på bakken. Mulig det høres litt dumt ut, men jeg er egentlig en veldig pysete rytter. Men akkurat derfor har vi også lagt ned mye arbeid i forståelse for hjelpere og gjensidig kommunikasjon. Det føles ut som vi har bygd opp en grunnleggende kommunikasjonsflate som gjør oss trygge på hverandre og på at nye ting går bra. Og derfor er det ekstra gøy når en såpass "stor" ting som den første galoppen går så bra som dette! Nå skal vi leve en stund på denne gleden, også skal vi fortsette å sakte men sikkert ri inn salen, og kose oss glugg ihjel både på tur og bane! Lite annet å gjøre når man har muligheten til å tilbringe tid med drømmeponnien :) 

Da Abbe kom til meg som hingst gikk det ikke lange stunden før jeg kjente på følelsen av at det ikke var rettferdig for Abbe å være en aleine-hest. Det går i mot både magen og hjertet å ha en hest som står aleine. Abbe fikk som hingst hilse på Isco, og han var ikke dust, men han var litt for hingstete og herjete til at det var komfortabelt å ha dem sammen uten at jeg var tett på og kunne bryte inn i leken. Isco var også veldig usikker på Abbe som hingst, en adferd jeg har opplevd hos Isco tidligere også, sammen med hingster. Så selv om det ga sosialisering for Abbe, så var det under nøye overvåking. Å slippe Abbe som hingst med Bobbie var av naturlige årsaker uaktuelt. Etter noen tenkerunder ble Abbe kastrert i oktober, og etter det har jeg bare tenkt og vurdert når det rette tidspunktet for å slippe dem sammen ville være. Først og fremst måtte alt av guttebassehormoner være ute av Abbekroppen, så hvertfall seks uker. Pluss litt til. 

Abbe har lekt med Isco noen ganger etter han ble kastrert, og det har vært interessant å følge utviklingen dem i mellom, for Isco har tatt mer og mer styringa, og den usikre Isco sammen med Abbe som hingst har blitt den selvsikre Isco sammen med Abbe som vallak. Allikevel er det absolutt en x-faktor å skulle putte inn ei hoppe sammen med to gutter. Jeg har sett at Isco har tatt ganske styringen over Bobbie når han møter andre vallaker sammen med henne, og Bobbie er jo egentlig ganske grei, men hoppe er hoppe. I tillegg har Bobbies rekonvalesens etter polynevropatien gjort at jeg har vært tilbakeholden med å slippe henne løs på utebana. Stress og uro er ikke positivt for en PN-hest, så jeg ville strekke det til det lengste før hun fikk slippe løs og potensielt eksplodere. 

En siste faktor har enkelt og greit vært broddene. Alle mine går med sko nå, og risikoen for skader med et broddspark er ekkel. Iscos størrelse er også noe å ta med i beregningen, for om han sparker mot Abbe og treffer riktig, så treffer'n rett i kneet. Det er ikke helt ønskelig.

Nå har vi rundet mars, og ønsket om å slippe alle tre sammen har bare vokst i meg. I dag var dagen. Jeg hadde nøye tenkt ut tidspunkt, vindretning, skytetthet og telt over antall spøkelser i skogen. Introduksjonen skulle nemlig foregå på utebana, i mangel på andre store, inngjerda områder. Tanken min var at det var best å bare slippe dem alle tre sammen, lukke litt øyne og håpe det gikk fint. Hadde også tatt med lunsjen deres ned, så de kunne få spise den der nede slik at jeg fikk se hvordan de fungerte sammen rundt mat. Takket være god hjelp fra snille fôrrytter Anna fikk vi med oss trioen ned til utebana, og på én-to-tre så slapp vi dem. 

Alle disse bekymringene og tankene i forkant kunne jeg enkelt og greit bare ha droppet. De tuslet litt rundt som om det var den største selvfølge at de skulle gå der sammen. Bobbie sendte ett spark i retning Abbe, og han ble litt fornærmet, også travet og spratt de pittelitt (Bobbie orket to sprett), før de tuslet rundt og lurte litt på hva de egentlig gjorde der nede. Abbe lurte på om han kunne få komme ut på utsiden av porten til meg, men jeg prøvde å fortelle han at meningen var at han skulle sosialisere med de to andre. 

Siden stemningen var så avslappet fikk de servert lunsjen sin. Bare for å se hvordan de reagerte, så la jeg maten bare i tre hauger, ikke veldig langt fra hverandre. Bobbie og Isco delte en, og Abbe spiste den midterste. Det var ikke antydning til sure miner, og det tok ikke lange tiden før Abbe inviterte seg selv inn til haugen Bobbie og Isco delte (og som ble litt spredt utover). Ingen reagerte på hverandre i vesentlig grad, og hvis det var en som synes den andre var litt for tett på, så var taktikken å gå vekk selv, framfor å jage vekk den andre. 

Det var enkelt og greit en sann nytelse å stå og se på de spise sammen. For de gjorde virkelig det - spiste sammen. Abbe og Bobbie stod en periode mule mot mule og gomlet, og ingen av dem synes det var noe rart med det. Litt forsiktig begge to, bare, men fortsatt ingen sure miner. Virkelig en helt fantastisk opplevelse, av harmoni og svært fornuftige, ydmyke ponnier. 

Nå vet jeg såpass at dynamikken mellom hester ikke blir befestet på en times tid, over et lunsjmåltid. Men ingen kan ta fra oss at den første opplevelsen med trioen samlet gikk over all forventning. Det ble bare enda mer bekreftet da Bobbie og Abbe stod sammen med meg ved porten for å få gulrot, og Isco kom gående og lukeparkerte seg midt mellom de to store. Ingen sure miner, ingen sinte ponnier, bare forventningsfulle pelser, glade for gulrot. En super opplevelse med supre ponnier! Forhåpentligvis det første steget i riktig retning mot en velfungerende, sosial trio som kan ha glede av hverandre i hverdagen.

Det går nesten ikke en dag med Abbelicious uten at jeg går rundt med stjerner og hjerter i øya, og plager vettet av mine stallvenner med å fortelle hvor fantastisk han er. I den grad det går an å være forelska i en hest, så er jeg definitivt det i Abbe. Digger holdningen hans til alt jeg presenterer han for, og han er akkurat passe fram, akkurat passe tilbake og rett og slett akkurat passe i alt. 

I dag hadde jeg veldig lyst å ri han på tur, så jeg salte på han og gikk på utenfor stallen. Sist vi prøvde å ri fra stallen så endte vi med en elegant piruett, snøftende ute på plenen til naboen før vi i det heletatt hadde kommet oss av gårdsplassen. Jeg måtte hoppe av og leie han ned til skogkanten for at vi skulle komme oss på tur. I dag prøvde jeg på nytt, og det ble litt snøft og noen stopp før vi kom oss av gårdsplassen også denne gangen, men vi kom oss forbi det skumle ingenting og kunne tusle fornøyde ut på tur. Trodde jeg. For ved inngangen til skogen står tross alt en container, og den har åpen munn - klar for å sluke turgående Abber hele. Abbe sa at dette her var alt for skummelt å gå forbi. Jeg prøvde å vennlig smatte han fremover, men det gikk bare baklengs. La jeg pisken på rumpetten hans (et signal han kjenner fra bakken), kjente jeg at protestene raskt kunne komme. Han prøvde også å snu seg rundt, men heldigvis begynner han å forstå "rattingen", så jeg klart å unngå at vi fikk retning hjemover igjen. Vurderingen lå i om jeg skulle hoppe av og leie han forbi, da vet jeg at han ikke vil reagere på det, men jeg ville egentlig ikke hoppe av fordi jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg på igjen. Jeg har jo bare klatret opp på han med krakk før. Magefølelsen sa at jeg skulle gi det pittelitt tid, og Abbe fikk stå og kikke på conteineren noen sekunder og trekke pusten før jeg spurte igjen om han kunne gå forbi. Et lite snøft, og et grynt, men prinsen tråkket seg forbi og vi var ute i skogen! Rimelig fornøyd med å overvinne første ordentlige "monster" fra ryggen! 

Videre på turen kosa vi oss i både skritt og litt trav, og Abbe er så morsom, for han synes det er kult å trave. Herlig framover! Derfor trener vi mest på å stoppe, men det synes Abbe også er kanonkult, så han bråstopper bare jeg tenker på å si "prr", og får selvsagt gulrot selv om jeg nesten seiler over halsen hans når han er så flink å stoppe. 

Akkurat før vi skulle svinge oss ut av skogen så er det en liten strekke som går langs jordekanten. Her har vi til vanlig brøyta sti, men akkurat i natt og i dag har det blåst og snødd så mye at et parti av stien var heldekt av en skikkelig snøskavl. Vi stoppet opp litt, og beregningene mine sa at Abbe ville komme seg igjennom, men at det ville bli litt utfordrende for han. Men 10-15 meter med utfordring tåler han, tenkte jeg, og smattet han fram. Abbe nølte ikke et sekund da jeg ba han tråkke utti den svære snøskavlen (elsker fortsatt innstillingen hans), og det var her ting, på brøkdelen av et sekund, skar seg litt. Abbe var så flink og positiv at han løste forseringen av snøskavlen på beste og enkleste Abbe-måte: Byks deg igjennom! Fire byks tok det for Abbe å kaste seg gjennom skavlen. Fire byks tok det for meg å falle av. Jeg ble tatt helt på senga av Abbes løsning på utfordringen min, at jeg havnet helt i bakleksa. Så mens Abbe spjoinket seg gjennom skavlen, bumpet jeg mer og mer i utakt med min gule enhjørning, som bare gjorde alt han kunne for å være flink gutt og komme seg gjennom snøen. På bump fire var vi så i utakt at da jeg var på vei ned var han på vei opp, og jeg ble skutt som en katapult gjennom lufta. Abbe ble nok litt overrasket av at mennesket hans plutselig flagret rundt i lufta, så han svingte svakt til venstre. Jeg derimot, som alltid har sagt at det er så smart å ri inn om vinteren, fordi da lander man iallefall mykt, jeg landet akkurat rett forbi snøskavlen, på den første, brøyta flekken på alle de meterne vi hadde kjempa oss gjennom snøkavet. Smått stolt fordi jeg neeeesten holdt meg på hele bumpeserien til Abbe, smått ør fordi tyngdekraften hadde minnet meg på at mennesker ikke er skapt for å fly. 

Summet meg noen sekunder og kikket rundt meg. Tre meter fra meg stod Abbe med frambeina oppi brøytekanten, tilsynelatende ikke særlig preget av at mitt flyforsøk, men han synes nok at han satt litt fast i snøen. Mellom oss var det også litt snø, så jeg rakk ikke bort til tøylene hans uten å vase utti alt for dyp snø. Jeg gikk dermed to steg bakover, sa "Kom da, Abbe", og han kavet seg ut av brøytekanten han stod i, og kom bort til meg. Pittelitt hjertesmelt-moment der, altså. Han ble stappet full av gulrøtter, fikk en hel haug med rosende ord, men skulle rideturen vår ende her? 

Jeg har som nevnt alltid gått på Abbe med krakk, men krakker finnes ikke i naturen, og alt av stubber og steiner var dekt av mengder snø. Jeg hadde allikevel ikke lyst at Abbes siste minne fra turen skulle være en flyvende rytter, så da bestemte jeg meg for at det går helt sikkert bra å gå på han fra bakken, han er jo så kul på alt annet. Heiv beinet i stigbøylen og spratt opp. Abbe stod som en påle. Reagerte ingenting på at jeg igjen  var på plass på ryggen hans, og vi tuslet pent videre med nesen vendt hjemover. 

Rett før vi kom opp til ridehuset igjen ble Abbe svært bratt i nakken og jeg fikk litt følelsen av at han mentalt forsvant vekk fra meg. Første gangen på turen jeg følte at jeg ikke var helt sikker på han. Han snudde seg brått til høyre og speidet. 30-40 meter unna oss spratt det tre rådyr-rumper avgårde, og Abbe fulgte dem med blikket. Da de hadde bumpet avgårde i snøen (ganske lik stil noen andre jeg kjenner...) senket Abbes puls seg igjen, og vi skrittet siste strekka før jeg hoppet av og leide hjem. 

Når vi først skulle ha vårt første fall var dette absolutt måten å gjøre det på. Et fall fordi rytteren ikke er flink nok til å henge med på leken. Ikke et fall som kommer av skremt hest som gjør rare bevegelser, med høy puls og som dermed kanskje skremmes enda mer av å få et flaksende menneske forbi seg. Jeg fikk ikke i det heletatt inntrykk av at Abbe ble skremt av mine mindre elegante bevegelser da han bumpet seg gjennom snøen, bare at han fokuserte på å komme seg ut av snøkavet. Og jeg vet at hvis jeg bare hadde vært forberedt på det første jumpet så hadde det absolutt ikke vært noen umulighet å holde seg på han. Jeg ble bare litt overraska og havna helt ute av takt. Du vet følelsen av å henge etter en hest som tar av litt for tidlig i et sprang? Ta den fire ganger på rappen :p 

Men Abbe var virkelig en stjerne i situasjonen. Gjorde akkurat som jeg ba om med å gå ut i snøen, løste det på aller beste Abbevis, og da jeg ramla av stod han pent og venta til jeg fikk summa meg. Nå skal det sies at jeg ikke er helt sikker på om han ville venta pent på meg hvis ikke det var for at jordet (som leder rett hjem) var dekt av masse snø, men uansett hva fikk vi en veldig god første opplevelse av vårt første fall. Jeg må bare ha meg ny hjelm (i dag kjente jeg faktisk at jeg var glad for den), og gi korsryggen min litt forsiktig behandling i dagene framover. Skulle jo bare mangle at jeg ikke fikk meg litt juling når jeg først skulle utfordre tyngdekraften på den måten. 

Så da fortsetter man bare å ha hjerter og stjerner i kroppen, og glede seg som en unge til neste rideøkt med superponnien. Skal jeg ramle av en gang til i vinter skal jeg forsøke å treffe snøen i det minste... 

Jeg kan vel trygt si: Wow... For et år! 

Hvis noen spør meg hva jeg vil trekke fram fra 2018 er det er to ting som virkelig utpeker seg.

Bobbie ble rammet av den grusomme sykdommen polynevropati, og fra midten av april og fram til nå har vår hverdag vært preget av det. Selv om vi nå ser tilbake på trekvart år som har vært en følelsesmessig berg og dalbane, så har vi vært heldige. Hun var aldri veldig dårlig, og hun kommer til å bli frisk igjen. Det tar bare hinsides lang tid. Jeg tror jeg tør å driste meg til og si at vi nå er kommet inn i en periode med tilnærmet normal opptrening tatt i betraktning at hun har hatt så mange måneder fri. Mer om det litt lengre ned. 

Den andre tingen som utpeker seg er kanskje åpenbar. Og heldigvis på den mer positive siden. I mai var jeg så ufattelig heldig å få med meg Abbe (Wish Airborn H) hjem fra Sverige. Jeg skulle ikke ha meg ny hest, men så dukket han opp og plutselig stod han på stallen. Jeg kan med hånden på hjertet si at hver eneste dag med Abbe er en sann glede! Vi passer hverandre på så utrolig mange måter, og det å få lov og starte med en så positiv, morsom og utfordrende unghest på denne måten er ufattelig gøy! Også han kommer jeg tilbake til litt lengre ned. 

Tradisjonen på disse årsoppsummeringene er jo mine treningskakediagram. Jeg kjente egentlig på at jeg ikke orket å lage noe kakediagram i år, ettersom Bobbie har hatt så mange sykedager, og Abbe ikke har vært hos meg hele året. Men så var jeg jo litt nysgjerrig på Isco, også ble det bare til at jeg regnet sammen for alle tre. Og da jeg var i gang føles det jo helt riktig å gjøre det, for det er jo tross alt blitt en ganske lang tradisjon! Gøy å sammenligne med fjoråret også. Så her er det bare å snoke: Slik har treningsåret 2018 vært for Bobbie, Isco og Abbe.

Bobbie ble som sagt rammet av polynevropati 13. april i år. Det kom brått, og har hengt i lenge. Unner ingen å oppleve denne sykdommen. Hele 22 uker, eller 155 dager hadde Bobbie så godt som fri, hovedsakelig stående i paddocken sin. I sommer fikk hun dog stå litt på stallbeitet hver dag, og inni disse dagene ligger også noen små leieturer i håp om at beina skulle tåle det. Sakte men sikkert har vi kunne utvide treningspassene våre, og det var et høydepunkt med en liten bismak da vi fikk vært med på Michellekurs hjemme på stallen i høst. Bobbie viste seg som den stjernen hun er, men hadde også dessverre et bakbeinstråkk som minnet oss på at hun ikke var frisk enda. Dagene har bare gått med til å prøve, kjenne at det ikke funker som det skal enda, ta noen steg tilbake, og prøve igjen litt seinere. Heldigvis har det vært progresjon, og vi tør nå ri lette økter i hallen hvor vi er innom alle gangarter, og nyttårsaften avsluttet jeg året med en liten tur på i underkant av tre kilometer, inkludert en liten galopp. Da føltes livet bra! 

Bobbie og jeg kommer til å fortsette å ta det piano i 2019, men forhåpentligvis kommer vi tilbake der vi skal være etter hvert. Både dressurmessig og på koselige, friske turer. 

Jeg må flire litt når jeg ser på diagrammet til Isco og sammenligner det med fjorårets.
Fri 2017: 116 dager
Fri 2018: 116 dager
Dressur 2017: 75 dager
Dressur 2018: 79 dager

Det har hendt seg at noen har kalt meg et rutinemenneske. Skjønner ikke... :p Grunnen for at jeg synes dette er litt morsomt er fordi jeg på ingen måte har noen fast treningsplan for hestene mine. Jeg tar det litt som det passer seg og som det kommer. Litt etter vær, vind, føreforhold, hva de andre hestene gjør, om hallen er opptatt eller ikke, ogsåvidere. Jeg skriver alltid ned i etterkant hva jeg har gjort og kan gå tilbake og se på det, men trener dem i hovedsak etter dagshumøret. At jeg allikevel skal klare å treffe så bra på antall dager synes jeg er litt fascinerende. 

Lille Iscopisco har i 2018 bare blomstret mer og mer. Han utfordrer meg på så veldig mange måter, og han har invitert meg inn i den magiske verden med frihetsdressur (FD). Selv om det ikke står så mange dager med konkret trening på FD i løpet av året, så har mange av øktene under "dressur" også innebært mye trening løs. Vi har til og med vært med på to kurs konkret rettet mot frihetsdressur, ett med Rebecca Dahlgren og et med Therese Granlund, begge fra Horse Vision. Det har vært et svært spennende innblikk, og jeg føler meg som en komplett nybegynner. Heldigvis tar Isco det på strak hov, og selv om det går litt tregt for meg, så leker vi oss, og han viser meg sakte men sikkert veien videre. Det viktigste Isco uansett lærer meg er å være tilstede i nuet, smile, ha det gøy og leke. 

Mens Isco lærer meg frihetsdressur prøver jeg å gi noen drypp av akademisk trening inn i hverdagen vår. Det er liksom det jeg kan. Isco synes ofte at det kan bli litt kjedelig, teoretisk og lite actionfylt, men han prøver så godt han bare kan, og jeg kan jo ikke klage på innsatsen. I april måtte han være stand in på to timer på Michellekurset siden Bobbie ikke fikk vært med, og i juni deltok vi på vårt årlige Monikakurs. Årets høydepunkt med Isco med tanke på denne treningen har nok vært at det gikk opp en lyspære for han hva halvparaden angår. Han har stått ganske stødig bom fast i kroppen sin, men har nå mot slutten av året såvidt begynt å forstå i sin egen kropp at han kan flytte vekt både bak og fram. Dette blir veldig spennende å utforske videre i 2019. 

Kakediagrammet vitner om en del mindre kjøring i 2018 enn det var i 2017. Det håper jeg å kunne ta opp igjen litt mer i 2019. Isco er jo en knakende morsom kjøreponni, og også her har han hatt god utvikling i løpet av året. Vi har hatt noen skikkelige fartsfylte økter hvor han i større og større grad forstår det å gasse på. Noen herlige presisjon/maratonøkter har det også blitt gjennom året, så vi går for litt økt kjøreaktivitet i 2019 igjen. Det må jo også nevnes at Isco fikk være med på skogdag og leke tømmerponni for en dag. En oppgave den lille kroppen selvsagt klarte med glans! 

Isco har vært heldig i 2018 å få leke med gode kompiser, og der står Axel høyt på listen. Særlig nå som Isco er blitt så tøff at han setter skapet på plass og styrer leken mer selv. Det begynner å bli mer og mer morsomt å leke med Abbe også, etter at han ble kastrert. Håper det vennskapet kan utvides i 2019!

Kort og greit må det vel kunne oppsummeres som et veldig godt Isco-år!

Faktisk litt spennende å se over hva jeg har gjort med Abbe i år. Det skinner igjennom at han kommer inn i samme rutine som de andre ponnitrolla, men det ser jo ut til å virke med de to andre, så vi prøver sånn omtrent noe lignende med nummer tre og ;) 

Abbe kom til meg i mai, og det har ikke vært en eneste dag siden Abbe kom til Norge at jeg har angret på at den vakre sjelen kom inn i livet mitt. Han er så perfekt at jeg egentlig ikke klarer å finne ord for det. Han er en nydelig personlighet, både kul, tøff, trygg på seg selv, interessert i å samarbeide, svært med og engasjert, han er tydelig i sin kommunikasjon og han gir utrolig mye av seg selv. Det er heldigvis gjort et svært godt grunnarbeid med Abbe i form av å ha en trygg hest, så jeg har bare kunne nyte godt av å bli kjent med han og utvide komfortsonen hans. Både på bakken, på tur og fra ryggen. Å få lov å forme sin helt egne hest fra begynnelsen føles helt magisk, og i hvert fall når det er så "enkelt" som det er med Abbe. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at han ikke gir meg grå hår og utfordrer meg i treningen, for det gjør han. Men han er en svært klok kar og jeg skal ikke forklare ting mange ganger før han fatter poenget. Så her må jeg bare henge med og passe på hva jeg bevisst og underbevisst lærer han. 

Abbe kom til meg som hingst, men i høst ble valget tatt om at han skulle bli vallak. Jeg hadde ingen avlsplaner for Abbe, og selv om han var verdens snilleste hingst så veier det tyngre å kunne gi han muligheten for et sosialt liv. Heldigvis gikk operasjonen helt etter boka, og Abbe er akkurat like herlig, om ikke enda mer herlig som vallak.

Jeg har såvidt begynt å ri Abbe, og 2018 ble avsluttet med flere små, positive rideturer. Som med alle nye ting tar Abbe ridningen svært kjapt, og jeg kjenner at jeg gleder meg utrolig til ridefortsettelsen i 2019. Jeg bare vet at Abbe kommer til å bli en helt fantastisk ridehest!

Alt i alt må jeg si at 2018 har vært et fantastisk år. Selv om Bobbie ble syk har jeg allikevel tatt med meg så mange tanker, følelser og ikke minst fått en helt ny takknemlighet over det privilegiet vi har når vi tilbringer tid sammen med disse fantastiske dyrene. Den tiden vi har sammen er ingen selvfølge. 2019 skal jeg bruke på nyte hverdagene sammen med de tre vakreste sjelene jeg vet om, vi skal lære av hverandre, vi skal klø romper, koder, mager og hvor enn det måtte klø, vi skal spise gulrøtter, vi skal fylle dagene med latter, smil og lek, og vi skal bruke tiden sammen godt.

Tanken har svirret og surret i lang stund, egentlig helt siden jeg fikk Abbe. Jeg kjøpte han som hingst med et åpent sinn. Jeg skulle ikke ha noe dust hest, men hvis han funket som hingst, så jeg ingen problemer med å beholde han som hingst. Kanskje jeg ville prøve å kåre han hvis han viste seg å være et verdig emne? Etterhvert som jeg ble kjent med Abbe var det ikke noe problemer knyttet til at han var guttegutt. Kun to ganger har jeg opplevd at han har blitt bus (rygga mot andre for å tøffe seg), og begge gangene har han krøpet sammen og sagt unnskyld med hele seg når jeg har sagt i fra at det er totalt uakseptabel oppførsel. To ganger på fem måneder. Og ingen av gangene har jeg verken følt meg utrygg eller at situasjonen var ute av kontroll. Abbe har vært med på kurs, han har reist og oppført seg helt eksemplarisk på nye plasser, han har kunne stå ute, inne - ingenting har vært problematisk med å ha han som hingst. Men hvorfor skal jeg ha hingst? 

Jeg kjøpte Abbe som min fremtidige ridehest. Han har nok ikke gangen for å bli en kåret welsh, så selv om det herlige gemyttet absolutt burde avles videre på så er det ikke avl jeg vil drive med. Det er absolutt ikke å stikke under en stol at ting er lettere med vallak. Ikke at jeg følte det var ting jeg ikke kunne gjøre fordi Abbe var hingst, men når du står på en stall med 28 andre hester tenker du alltid litt ekstra sikkerhet når du har hingst. Du er litt ekstra obs på ting du gjør, og du har alltid i bakhodet at du ikke kan miste han fordi konsekvensene kan så fort bli litt større enn med en vallak. ​

Når jeg i tillegg har hoppe fra før, så vil det fort bli mye styr hvis de to en gang skal være med på kurs sammen og han var hingst. Med hoppe og hingst blir det litt mer vanskelig å ta med begge to på tur sammen hvis man vil være litt effektiv med treningen en dag. Ikke at det er umulig, og jeg tror faktisk Abbe er en sånn hest det hadde gått å snakke til selv om han hadde gått ved siden av Bobbie. Men det krever mye ekstra fokus og trening for min del. 

Og det siste, men absolutt den mest avgjørende delen: Som fireårsvallak er muligheten for å få seg venner rimelig mye større enn som fireårshingst. Planen, håpet, tanken og drømmen er jo at mine tre skal kunne gå sammen. Litt skeptisk på om det faktisk lar seg gjøre, men det finner vi ut etterhvert. Uansett hva så skar det i hjertet mitt å se Abbe stå aleine i paddocken sin dag ut og dag inn uten noen form for sosial kontakt med artsfrender. Han hadde (fordi jeg ikke visste hvordan han var da han kom) masse strømgjerde mellom seg og B&I, bare sånn for å være på den sikre siden. Så da stod han der da, rett opp og ned, uten å kunne si hei til B&I en gang. Ikke er det veldig mange på stallen som er interessert i å slippe sammen hesten sin med fireårshingsten heller (og den ene som ville, den karnøfla jo Abbe i fillebiter, så det skar seg jo helt..). Litt lettere å spørre når man har en fireårsvallak. Forhåpentligvis vil kastreringen gjøre at Abbe på sikt kan få et mer sosialt liv, slik hester skal ha det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å introdusere han for Knoll og Tott, og at de tre kan fungere greit sammen. Sånn som ting er akkurat nå får han leke litt med Isco innimellom. De er ikke uvenner, men heller ikke venner. Mest at Isco synes Abbe er litt slitsom bøllefireåring, også tør han ikke helt å si ifra ordentlig. Spørsmålet er hvordan dynamikken blir når Bobbie er der, men det er det antagelig en stund til jeg finner ut, for akkurat nå har det ikke gått lang nok tid siden kastreringen til at jeg kan slippe dem sammen uansett, også har alle tre broddsko, så jeg er litt avventende i forhold til det også. Men forhåpentligvis blir det på den ene eller andre måten litt mer sosialt for Abbe i tiden framover - det fortjener gullgutten! 

​​Selve kastreringen hadde jeg bestemt at skulle tas liggende. Hvorfor? Tja... Rett og slett fordi jeg er megadårlig på sår ogsånn? :p Magefølelsen min sa bare at liggende føltes mest riktig etter masse lesing rundt om på nett, og forhøring med fornuftige hestepersoner. Jeg endte opp med denne listen.

Positive sider med liggende kastrering:
- Abbe er fire år og dermed begynner han å bli litt voksen, noe som i seg selv taler for liggende.
- Han legges i narkose og vet dermed ikke hva som skjer (føltes bra for meg...).
- Sædstrengen fjernes og man risikerer ikke uelastisk arrvev.
- Han syes igjen og eliminerer dermed risikoen for tarmfremfall. 
- Kroppen fjerner stingene selv, så jeg trenger ikke gjøre noe sår-greier i etterkant (hurra!).
- Det gjøres på klinikk og jeg trenger ikke forholde meg til det (hilsen pysa).
 
Negative sider med liggende kastrering:
- Ca. dobbelt så dyrt som stående. 
- Mange mennesker som er urolige mot å legge hesten i narkose pga. oppvåkningen. 
- Hvis det skulle bli en infeksjon blir det gjerne større komplikasjoner fordi den går innover i kroppen istedenfor utover. 

Den positive listen var lengre enn den negative, og hvis jeg kikket litt nærmere på den negative, så viste det seg at mange advarer mot å legge hesten i narkose fordi det kan være heftig for den å våkne igjen. Allikevel var det vel egentlig ingen av de jeg leste om som hadde opplevd problemer med akkurat det i forhold til liggende kastrering.

Risikoen for infeksjon er selvsagt også der, men ved litt nærmere lesing om det også, så viste det seg at det ofte gjaldt hester tatt liggende hjemme på gården, enten på jordet eller i en halmseng (ofte gjort i Danmark). Når de da prøver å reise seg etter operasjon gnikker de såret borti underlaget, og det blir infisert. Risikoen for det på en klinikk er mye mindre.

En liten tilleggsinformasjon jeg kom over i min søken på kastreringsinformasjon er at man kan kastrere liggende uten å sy sammen også (jeg fikk valgmuligheten med Abbe). Dette har jeg skjønt at er noe som kan være et alternativ hvis man kastrerer liggende hjemme. For det går nemlig også an å ta en "liggende" kastrering uten vanlig narkose, men med så mye dop at hesten kan "kastes" ned hjemme, og tas mens den ligger. Tror også derfor det er litt varierte både erfaringer og tanker rundt dette med liggende kastrering fordi det kan gjøres på mange forskjellige måter. Men magefølelsen min var fortsatt god i forhold til å gjøre det liggende på klinikk. 

For min egen del satt jeg egentlig bare igjen med at den negative siden var at det var omtrent dobbelt så dyrt som stående. Men det var penger jeg var villig til å bruke på det, så da ble time avtalt på Mjøsa Hesteklinikk den 15. oktober, og han skulle være første pasient inn. Jeg fikk levere han søndag kveld, hvor han kom inn i en boks med litt kveldsmat og masse gulrøtter. Veterinær Lisel fortalte meg om prosessen, og at hun ville ringe meg rundt lunsjtider dagen etterpå og oppdatere meg på hvordan det hadde gått. Jeg reiste hjem, hadde avtalt masse jobb på mandag så jeg kunne ha tankene på noe annet, og timene gikk. ​

Da klokka nærma seg lunsjtider mandag holdt hodet mitt på å eksplodere. Hvorfor er det sånn at man blir så forbaska overdramatisk i sånne situasjoner? Jeg vet at de har lunsj på klinikken fra 12-13, men allerede klokka 11 begynte hodet mitt å mene at det var lunsjtider og at den telefonen burde komme snart. Det gjorde den selvsagt ikke, og klokka ble både 12 og 13 uten noen telefon. Tankene mine hadde da seilt sin egen sjø, og i mitt hode var Abbe død, det hadde blitt komplikasjoner, de prøvde og redde han (joda, jeg så for meg CPR på hest..), han hadde snubla i oppvåkninga og knekt et bein, måtte avlives på stedet, alt hadde rett og slett gått galt. Hodet mitt hadde forberedt meg helt på at jeg ikke lengre hadde tre hester, og jeg lurte på hvordan forsikringa ville stille seg til dette (man har da litt fornuft oppi det hele, må vite...). Nå satt veterinæren bare og funderte på hvordan hun skulle formulere seg når hun måtte ta den vanskelige telefonen til meg. Klokka 13.06 ringte Lisel. 

"Da står Abbe i boksen sin, og alt har gått kjempefint. Kastreringen gikk fint, og han hadde en drømmeoppvåkning. Akkurat som det skal være, det kunne ikke gått bedre. Du kan komme og besøke han om et par timer. Mulig du kan få han med deg hjem i dag også."

Jeg kunne faktisk felt en tåre. Jeg som hadde forberedt meg helt på at jeg ikke hadde Abbe lengre var veldig glad for akkurat den telefonen. Og bare sånn at det er sagt, så prøvde fornuften min iherdig å komme med et en liten finger i været og skyte inn at jeg kanskje muligens var pittelitt irrasjonell i tankegangen min, men hodet hørte ikke på det øret akkurat den timen. ​

Som nevnt tidligere er jeg ikke særlig tøff på sår ogsånn. Det var noe av grunnen for at jeg valgte liggende kastrering. Jeg slapp å forholde meg til det, jeg slapp sår, jeg skulle slippe å bli dårlig. Trodde jeg. Jeg reiste ned for å besøke Abbe, og få vite om jeg fikk ta han med meg hjem. Jeg gikk inn til han i boksen, og han stod pent der, virket nesten som seg selv og det var ikke en blodflekk å se. Eneste som vitnet om operasjon som var synlig med en gang var et venekateter og at han hadde flette i manen sin. Ikke så stor dramatikk med andre ord, men blodet i hodet mitt bestemte seg plutselig for å ta seg en siesta (sikkert godt med en siesta etter all den aktiviteten det hadde hatt tidligere på dagen...). Bare tanken på hva Abbe hadde vært igjennom gjorde at jeg kjente at jeg ble dårlig, og at jeg trengte luft. Planen var at jeg skulle ut og leie på Abbe, så jeg fikk hevet på han grima og dro han med meg ut. Trodde det skulle kjennes bedre ut å være ute, men Abbe gikk ved siden av meg, det kom noen rare lyder fra buken hans, og jeg kjente fortsatt bare på følelsen av at han hadde blitt operert. Jeg måtte konsentrere meg bigtime for ikke å gå i bakken, og fokus lå bare på å puste, sette ett bein framfor det andre, og ihvertfall ikke miste Abbe. "Du KAN ikke svime av nå, Ragnhild! Du KAN ikke!!" 

Jeg gikk en liten runde, men kjente at jeg hadde et sterkt behov for å sitte, så jeg bare kastet Abbe tilbake i boksen og gikk ut og satte meg på en benk. Kroppen sa at den ville ligge, så jeg adlød og lå på benken og pustet og kikket i været. Om jeg var glad for at det ikke kom noen pasienter til klinikken akkurat da? Ja, det kan vi jo si. Jeg visste at den ene veterinæren var ute og mønstret en hest, så da jeg hørte de komme tilbake rakk jeg akkurat å sette meg opp på benken før de rundet hjørnet. Prøvde å ta på meg det beste "jeg-bare-sitter-her-og-nyter-solen-litt-som-om-det-er-det-mest-naturlige-i-verden-å-gjøre-på-en-veterinærklinikk"-uttrykket jeg hadde, før jeg tok tre skikkelige magadrag og gikk inn til Abbe igjen. Det gikk litt bedre denne gangen, og jeg fikk beskjed om at Abbe så såpass grei ut at han fikk være med hjem. Oppskriften jeg fikk med meg var fire-fem dager med smertestillende og pensilin samme dag, og dagen etter + bevegelse. Helst 2*10 minutter med trav per dag - eller mer. 

Abbe ble lasta på hengeren og vi vendte nesen hjemover. Godt for både han og meg og komme hjem tror jeg. Vel hjemme var jeg forpliktet til å kikke under magen hans og se på såret. Jeg måtte vite hvordan det så ut for å ha noe og sammenligne med videre. Nå hadde jeg liksom fått vent meg til tanken, så å kikke på det gikk heldigvis helt fint. Og det så virkelig pent ut. Bare et rett snitt midt under pungen, som var sydd så pent sammen. Ikke noe blod, gørr, ingenting (bilder for spesielt interesserte i karusell lengre ned). Hvis ikke jeg husker feil så sa Lisel at han ikke hadde blødd noe under selve inngrepet heller. 

Første dagen hjemme gikk fint. Abbe gikk på smertestillende og oral pensilin og var ved godt mot, om enn noe stiv og breibeint i bakbeinsføringa si. Ikke overraskende. Dag to gikk også bra, og jeg vet ikke hvor mange ganger vi var ute og trimma. Fire kanskje? Jeg skulle iallefall ikke ha noen komplikasjoner! Allerede på dag to begynte Abbe å kikke rart på meg når jeg kom for n'te gang for å dra han med meg ut av boksen. Tredje dagen fikk jeg panikk. Det hadde hovnet opp fra dagen før! Det var en markant kul (synes jeg) på venstre side, og tempen lå på 38,4 mot normalt litt i overkant av 37. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir det komplikasjoner og infeksjoner og åneiånei (det var det hodet som var litt glad i å løpe løpsk igjen...). Panisk melding til veterinær på kvelden og blir møtt med ren velvilje. Får lov å komme ned på klinikken klokka kvart over ni på kvelden og hente mer pensilin. Denne gangen tar vi hardt i for å være på den sikre siden, så det skal både settes sprøyte i muskelen, og gis oralt. Sprøyte ja. Den samme personen som blir dårlig av å se hesten sin ferdigkastrert skal sette sprøyte på sin egen hest. Jeg holdt på å gå i bakken igjen bare av å høre at jeg skulle gjøre det. Takk og lov stilte reddende engel Pernille (stalleier) opp og satt sprøytene for meg de dagene han skulle ha det. Jeg klarte faktisk å se på at hun stakk en av dagene, men jeg kjente at det var best å la være. 

Abbe tok sprøytene helt fint, han synes den orale pastaen var verre. Men han godtok det. Fredag etter kastreringen lurte Lisel på hvordan det gikk, og for å være på den sikre siden reiste vi en tur ned til klinikken for å få dobbeltsjekket at det så greit ut. I mine øyne var hevelsen fortsatt der, dog hadde den ikke blitt noe større, men Lisel synes det var greit å få tatt en titt på det. Vel framme på klinikken fikk jeg beskjed av kirurgen Eric om at alt så helt normalt ut, at det jeg mente var en hevelse bare var en liten væskeansamling som jeg kunne forvente at ville være der kanskje opptil noen måneder. Så lenge det ikke ble verre var han veldig fornøyd med hvordan det så ut. Jeg burde egentlig hørt på Eric da. 

Vi fortsatte å trimme to ganger om dagen etter råd fra Eric, og jeg synes jo til stadighet at denne hevelsen kanskje ble litt og litt større for hver dag. Den ble iallefall ikke mindre! Og da mente hodet mitt at det hadde grunn for å bekymre seg. For å gjøre en lang historie kort (den har jeg vel egentlig røket på allerede): Han har egentlig sett ganske lik ut siden dag tre og fram til nå. Den lille væskeansamlingen er der, men den blir ikke større (hurra). Så selv om jeg prøvde å aktivisere alt jeg kunne i to uker for å få hevelsen til å gå ned, så kan jeg nå på uke 3,5 slå fast at Eric antagelig hadde rett, det er en væskeansamling som ser ut til å være der en stund og den blir ikke verre. Det vil egentlig si at all den bekymringen jeg har hatt, har vært ganske ubegrunnet. 

3,5 uker etter kastreringen kan jeg se tilbake på en kastrering som har gått helt etter boka. Jeg kan ikke si at det har vært en eneste komplikasjon i etterkant (selv om jeg synes det var svært komplisert når det stod på), og det som har vært mest slitsomt har vært alle de ubegrunnede bekymringene jeg har gått rundt med. Abbe ble også skikkelig demotivert på treningsfronten, men han har vært tapper, og har den siste uka hatt det mye roligere, med mer normal treningsmengde igjen. Motivasjonen ser ut til å komme tilbake igjen, og Abbe er blitt verdens mest superherlige vallak! 

Mange har spurt om jeg har merket noe forskjell etter kastreringen, og ja, det har jeg absolutt. Som hingst måtte han bare vrinske hver gang han kom ut av boksen og vi gikk ut på plassen. Før sa han alltid "HALLOOOO!" når vi kom ut boksdøra. Dag tre etter kastreringen var det litt mer "Heihei..", dag fire var vi på "hei.." og dag fem så han ikke poenget med å si hei en gang :p Han har mindre behov for å markere, han har mindre behov for å lukte på alle bæsjer vi går forbi, han er dermed også blitt "lettere" i hodet fordi han har ikke noe annet som drar han avgårde. Han stuper ikke ned på gulvet i gangen utenfor boksen med en gang han blir tatt ut, og det er lettere å si nei til han hvis han tar hodet ned. 

Han har også fått være litt med Isco etter han ble kastrert, og han virker roligere og litt mindre behov for å "hoppe på" stakkars Isco. Han er fortsatt en barnslig og slitsom bølle, men ikke så rå og bitete som han kunne være. Og ja, han har fått en helt annen tilnærming til dette med godbiter. Før tok han godbit med hele munnen, tenner, leppe, tunge, han gapte over hånda mi for å ta godbiten. Også var han veldig oral, både i treningssammenheng, særlig bakkearbeid, og i paddocken. Han er fortsatt oral, men graden har gått ned markant, og nå tar han godbiter på den søteste måten, med bare forsiktige lepper. 

Det virker også på meg som om han er mer "seg selv". Hans herlige, litt bordercollie, litt labrador-personlighet kommer enda mer igjennom, og han er bare blitt en skikkelig gullgutt. Følelsen er at han er akkurat den samme, bare enda varmere og bedre. Det er vanskelig å forklare, men følelsen er bare kjempegod. Jeg håper og tror også han føler det sånn. Jeg angrer iallefall ikke et sekund på valget. Det føles innmari riktig, og det er godt å kjenne på når man først har gjort det. Nå gjenstår det bare å se om trekløveret mitt etterhvert kan gå sammen. Det hadde vært helt fantastisk, men jeg har en litt sånn delt magefølelse på det. Det er noe med når det kommer inn en nummer tre med to sammengrodde venner, men det skal ihvertfall ikke være uprøvd. Mulig jeg venter til broddskoa er av før jeg setter dem sammen, men de skal nok få hilse på hverandre i løpet av vinteren. Uansett hva så gleder jeg meg masse til framtiden med verdens fineste Abbe - akkurat like gull som vallak!