Tanken har svirret og surret i lang stund, egentlig helt siden jeg fikk Abbe. Jeg kjøpte han som hingst med et åpent sinn. Jeg skulle ikke ha noe dust hest, men hvis han funket som hingst, så jeg ingen problemer med å beholde han som hingst. Kanskje jeg ville prøve å kåre han hvis han viste seg å være et verdig emne? Etterhvert som jeg ble kjent med Abbe var det ikke noe problemer knyttet til at han var guttegutt. Kun to ganger har jeg opplevd at han har blitt bus (rygga mot andre for å tøffe seg), og begge gangene har han krøpet sammen og sagt unnskyld med hele seg når jeg har sagt i fra at det er totalt uakseptabel oppførsel. To ganger på fem måneder. Og ingen av gangene har jeg verken følt meg utrygg eller at situasjonen var ute av kontroll. Abbe har vært med på kurs, han har reist og oppført seg helt eksemplarisk på nye plasser, han har kunne stå ute, inne - ingenting har vært problematisk med å ha han som hingst. Men hvorfor skal jeg ha hingst? 

Jeg kjøpte Abbe som min fremtidige ridehest. Han har nok ikke gangen for å bli en kåret welsh, så selv om det herlige gemyttet absolutt burde avles videre på så er det ikke avl jeg vil drive med. Det er absolutt ikke å stikke under en stol at ting er lettere med vallak. Ikke at jeg følte det var ting jeg ikke kunne gjøre fordi Abbe var hingst, men når du står på en stall med 28 andre hester tenker du alltid litt ekstra sikkerhet når du har hingst. Du er litt ekstra obs på ting du gjør, og du har alltid i bakhodet at du ikke kan miste han fordi konsekvensene kan så fort bli litt større enn med en vallak. ​

Når jeg i tillegg har hoppe fra før, så vil det fort bli mye styr hvis de to en gang skal være med på kurs sammen og han var hingst. Med hoppe og hingst blir det litt mer vanskelig å ta med begge to på tur sammen hvis man vil være litt effektiv med treningen en dag. Ikke at det er umulig, og jeg tror faktisk Abbe er en sånn hest det hadde gått å snakke til selv om han hadde gått ved siden av Bobbie. Men det krever mye ekstra fokus og trening for min del. 

Og det siste, men absolutt den mest avgjørende delen: Som fireårsvallak er muligheten for å få seg venner rimelig mye større enn som fireårshingst. Planen, håpet, tanken og drømmen er jo at mine tre skal kunne gå sammen. Litt skeptisk på om det faktisk lar seg gjøre, men det finner vi ut etterhvert. Uansett hva så skar det i hjertet mitt å se Abbe stå aleine i paddocken sin dag ut og dag inn uten noen form for sosial kontakt med artsfrender. Han hadde (fordi jeg ikke visste hvordan han var da han kom) masse strømgjerde mellom seg og B&I, bare sånn for å være på den sikre siden. Så da stod han der da, rett opp og ned, uten å kunne si hei til B&I en gang. Ikke er det veldig mange på stallen som er interessert i å slippe sammen hesten sin med fireårshingsten heller (og den ene som ville, den karnøfla jo Abbe i fillebiter, så det skar seg jo helt..). Litt lettere å spørre når man har en fireårsvallak. Forhåpentligvis vil kastreringen gjøre at Abbe på sikt kan få et mer sosialt liv, slik hester skal ha det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å introdusere han for Knoll og Tott, og at de tre kan fungere greit sammen. Sånn som ting er akkurat nå får han leke litt med Isco innimellom. De er ikke uvenner, men heller ikke venner. Mest at Isco synes Abbe er litt slitsom bøllefireåring, også tør han ikke helt å si ifra ordentlig. Spørsmålet er hvordan dynamikken blir når Bobbie er der, men det er det antagelig en stund til jeg finner ut, for akkurat nå har det ikke gått lang nok tid siden kastreringen til at jeg kan slippe dem sammen uansett, også har alle tre broddsko, så jeg er litt avventende i forhold til det også. Men forhåpentligvis blir det på den ene eller andre måten litt mer sosialt for Abbe i tiden framover - det fortjener gullgutten! 

​​Selve kastreringen hadde jeg bestemt at skulle tas liggende. Hvorfor? Tja... Rett og slett fordi jeg er megadårlig på sår ogsånn? :p Magefølelsen min sa bare at liggende føltes mest riktig etter masse lesing rundt om på nett, og forhøring med fornuftige hestepersoner. Jeg endte opp med denne listen.

Positive sider med liggende kastrering:
- Abbe er fire år og dermed begynner han å bli litt voksen, noe som i seg selv taler for liggende.
- Han legges i narkose og vet dermed ikke hva som skjer (føltes bra for meg...).
- Sædstrengen fjernes og man risikerer ikke uelastisk arrvev.
- Han syes igjen og eliminerer dermed risikoen for tarmfremfall. 
- Kroppen fjerner stingene selv, så jeg trenger ikke gjøre noe sår-greier i etterkant (hurra!).
- Det gjøres på klinikk og jeg trenger ikke forholde meg til det (hilsen pysa).
 
Negative sider med liggende kastrering:
- Ca. dobbelt så dyrt som stående. 
- Mange mennesker som er urolige mot å legge hesten i narkose pga. oppvåkningen. 
- Hvis det skulle bli en infeksjon blir det gjerne større komplikasjoner fordi den går innover i kroppen istedenfor utover. 

Den positive listen var lengre enn den negative, og hvis jeg kikket litt nærmere på den negative, så viste det seg at mange advarer mot å legge hesten i narkose fordi det kan være heftig for den å våkne igjen. Allikevel var det vel egentlig ingen av de jeg leste om som hadde opplevd problemer med akkurat det i forhold til liggende kastrering.

Risikoen for infeksjon er selvsagt også der, men ved litt nærmere lesing om det også, så viste det seg at det ofte gjaldt hester tatt liggende hjemme på gården, enten på jordet eller i en halmseng (ofte gjort i Danmark). Når de da prøver å reise seg etter operasjon gnikker de såret borti underlaget, og det blir infisert. Risikoen for det på en klinikk er mye mindre.

En liten tilleggsinformasjon jeg kom over i min søken på kastreringsinformasjon er at man kan kastrere liggende uten å sy sammen også (jeg fikk valgmuligheten med Abbe). Dette har jeg skjønt at er noe som kan være et alternativ hvis man kastrerer liggende hjemme. For det går nemlig også an å ta en "liggende" kastrering uten vanlig narkose, men med så mye dop at hesten kan "kastes" ned hjemme, og tas mens den ligger. Tror også derfor det er litt varierte både erfaringer og tanker rundt dette med liggende kastrering fordi det kan gjøres på mange forskjellige måter. Men magefølelsen min var fortsatt god i forhold til å gjøre det liggende på klinikk. 

For min egen del satt jeg egentlig bare igjen med at den negative siden var at det var omtrent dobbelt så dyrt som stående. Men det var penger jeg var villig til å bruke på det, så da ble time avtalt på Mjøsa Hesteklinikk den 15. oktober, og han skulle være første pasient inn. Jeg fikk levere han søndag kveld, hvor han kom inn i en boks med litt kveldsmat og masse gulrøtter. Veterinær Lisel fortalte meg om prosessen, og at hun ville ringe meg rundt lunsjtider dagen etterpå og oppdatere meg på hvordan det hadde gått. Jeg reiste hjem, hadde avtalt masse jobb på mandag så jeg kunne ha tankene på noe annet, og timene gikk. ​

Da klokka nærma seg lunsjtider mandag holdt hodet mitt på å eksplodere. Hvorfor er det sånn at man blir så forbaska overdramatisk i sånne situasjoner? Jeg vet at de har lunsj på klinikken fra 12-13, men allerede klokka 11 begynte hodet mitt å mene at det var lunsjtider og at den telefonen burde komme snart. Det gjorde den selvsagt ikke, og klokka ble både 12 og 13 uten noen telefon. Tankene mine hadde da seilt sin egen sjø, og i mitt hode var Abbe død, det hadde blitt komplikasjoner, de prøvde og redde han (joda, jeg så for meg CPR på hest..), han hadde snubla i oppvåkninga og knekt et bein, måtte avlives på stedet, alt hadde rett og slett gått galt. Hodet mitt hadde forberedt meg helt på at jeg ikke lengre hadde tre hester, og jeg lurte på hvordan forsikringa ville stille seg til dette (man har da litt fornuft oppi det hele, må vite...). Nå satt veterinæren bare og funderte på hvordan hun skulle formulere seg når hun måtte ta den vanskelige telefonen til meg. Klokka 13.06 ringte Lisel. 

"Da står Abbe i boksen sin, og alt har gått kjempefint. Kastreringen gikk fint, og han hadde en drømmeoppvåkning. Akkurat som det skal være, det kunne ikke gått bedre. Du kan komme og besøke han om et par timer. Mulig du kan få han med deg hjem i dag også."

Jeg kunne faktisk felt en tåre. Jeg som hadde forberedt meg helt på at jeg ikke hadde Abbe lengre var veldig glad for akkurat den telefonen. Og bare sånn at det er sagt, så prøvde fornuften min iherdig å komme med et en liten finger i været og skyte inn at jeg kanskje muligens var pittelitt irrasjonell i tankegangen min, men hodet hørte ikke på det øret akkurat den timen. ​

Som nevnt tidligere er jeg ikke særlig tøff på sår ogsånn. Det var noe av grunnen for at jeg valgte liggende kastrering. Jeg slapp å forholde meg til det, jeg slapp sår, jeg skulle slippe å bli dårlig. Trodde jeg. Jeg reiste ned for å besøke Abbe, og få vite om jeg fikk ta han med meg hjem. Jeg gikk inn til han i boksen, og han stod pent der, virket nesten som seg selv og det var ikke en blodflekk å se. Eneste som vitnet om operasjon som var synlig med en gang var et venekateter og at han hadde flette i manen sin. Ikke så stor dramatikk med andre ord, men blodet i hodet mitt bestemte seg plutselig for å ta seg en siesta (sikkert godt med en siesta etter all den aktiviteten det hadde hatt tidligere på dagen...). Bare tanken på hva Abbe hadde vært igjennom gjorde at jeg kjente at jeg ble dårlig, og at jeg trengte luft. Planen var at jeg skulle ut og leie på Abbe, så jeg fikk hevet på han grima og dro han med meg ut. Trodde det skulle kjennes bedre ut å være ute, men Abbe gikk ved siden av meg, det kom noen rare lyder fra buken hans, og jeg kjente fortsatt bare på følelsen av at han hadde blitt operert. Jeg måtte konsentrere meg bigtime for ikke å gå i bakken, og fokus lå bare på å puste, sette ett bein framfor det andre, og ihvertfall ikke miste Abbe. "Du KAN ikke svime av nå, Ragnhild! Du KAN ikke!!" 

Jeg gikk en liten runde, men kjente at jeg hadde et sterkt behov for å sitte, så jeg bare kastet Abbe tilbake i boksen og gikk ut og satte meg på en benk. Kroppen sa at den ville ligge, så jeg adlød og lå på benken og pustet og kikket i været. Om jeg var glad for at det ikke kom noen pasienter til klinikken akkurat da? Ja, det kan vi jo si. Jeg visste at den ene veterinæren var ute og mønstret en hest, så da jeg hørte de komme tilbake rakk jeg akkurat å sette meg opp på benken før de rundet hjørnet. Prøvde å ta på meg det beste "jeg-bare-sitter-her-og-nyter-solen-litt-som-om-det-er-det-mest-naturlige-i-verden-å-gjøre-på-en-veterinærklinikk"-uttrykket jeg hadde, før jeg tok tre skikkelige magadrag og gikk inn til Abbe igjen. Det gikk litt bedre denne gangen, og jeg fikk beskjed om at Abbe så såpass grei ut at han fikk være med hjem. Oppskriften jeg fikk med meg var fire-fem dager med smertestillende og pensilin samme dag, og dagen etter + bevegelse. Helst 2*10 minutter med trav per dag - eller mer. 

Abbe ble lasta på hengeren og vi vendte nesen hjemover. Godt for både han og meg og komme hjem tror jeg. Vel hjemme var jeg forpliktet til å kikke under magen hans og se på såret. Jeg måtte vite hvordan det så ut for å ha noe og sammenligne med videre. Nå hadde jeg liksom fått vent meg til tanken, så å kikke på det gikk heldigvis helt fint. Og det så virkelig pent ut. Bare et rett snitt midt under pungen, som var sydd så pent sammen. Ikke noe blod, gørr, ingenting (bilder for spesielt interesserte i karusell lengre ned). Hvis ikke jeg husker feil så sa Lisel at han ikke hadde blødd noe under selve inngrepet heller. 

Første dagen hjemme gikk fint. Abbe gikk på smertestillende og oral pensilin og var ved godt mot, om enn noe stiv og breibeint i bakbeinsføringa si. Ikke overraskende. Dag to gikk også bra, og jeg vet ikke hvor mange ganger vi var ute og trimma. Fire kanskje? Jeg skulle iallefall ikke ha noen komplikasjoner! Allerede på dag to begynte Abbe å kikke rart på meg når jeg kom for n'te gang for å dra han med meg ut av boksen. Tredje dagen fikk jeg panikk. Det hadde hovnet opp fra dagen før! Det var en markant kul (synes jeg) på venstre side, og tempen lå på 38,4 mot normalt litt i overkant av 37. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir det komplikasjoner og infeksjoner og åneiånei (det var det hodet som var litt glad i å løpe løpsk igjen...). Panisk melding til veterinær på kvelden og blir møtt med ren velvilje. Får lov å komme ned på klinikken klokka kvart over ni på kvelden og hente mer pensilin. Denne gangen tar vi hardt i for å være på den sikre siden, så det skal både settes sprøyte i muskelen, og gis oralt. Sprøyte ja. Den samme personen som blir dårlig av å se hesten sin ferdigkastrert skal sette sprøyte på sin egen hest. Jeg holdt på å gå i bakken igjen bare av å høre at jeg skulle gjøre det. Takk og lov stilte reddende engel Pernille (stalleier) opp og satt sprøytene for meg de dagene han skulle ha det. Jeg klarte faktisk å se på at hun stakk en av dagene, men jeg kjente at det var best å la være. 

Abbe tok sprøytene helt fint, han synes den orale pastaen var verre. Men han godtok det. Fredag etter kastreringen lurte Lisel på hvordan det gikk, og for å være på den sikre siden reiste vi en tur ned til klinikken for å få dobbeltsjekket at det så greit ut. I mine øyne var hevelsen fortsatt der, dog hadde den ikke blitt noe større, men Lisel synes det var greit å få tatt en titt på det. Vel framme på klinikken fikk jeg beskjed av kirurgen Eric om at alt så helt normalt ut, at det jeg mente var en hevelse bare var en liten væskeansamling som jeg kunne forvente at ville være der kanskje opptil noen måneder. Så lenge det ikke ble verre var han veldig fornøyd med hvordan det så ut. Jeg burde egentlig hørt på Eric da. 

Vi fortsatte å trimme to ganger om dagen etter råd fra Eric, og jeg synes jo til stadighet at denne hevelsen kanskje ble litt og litt større for hver dag. Den ble iallefall ikke mindre! Og da mente hodet mitt at det hadde grunn for å bekymre seg. For å gjøre en lang historie kort (den har jeg vel egentlig røket på allerede): Han har egentlig sett ganske lik ut siden dag tre og fram til nå. Den lille væskeansamlingen er der, men den blir ikke større (hurra). Så selv om jeg prøvde å aktivisere alt jeg kunne i to uker for å få hevelsen til å gå ned, så kan jeg nå på uke 3,5 slå fast at Eric antagelig hadde rett, det er en væskeansamling som ser ut til å være der en stund og den blir ikke verre. Det vil egentlig si at all den bekymringen jeg har hatt, har vært ganske ubegrunnet. 

3,5 uker etter kastreringen kan jeg se tilbake på en kastrering som har gått helt etter boka. Jeg kan ikke si at det har vært en eneste komplikasjon i etterkant (selv om jeg synes det var svært komplisert når det stod på), og det som har vært mest slitsomt har vært alle de ubegrunnede bekymringene jeg har gått rundt med. Abbe ble også skikkelig demotivert på treningsfronten, men han har vært tapper, og har den siste uka hatt det mye roligere, med mer normal treningsmengde igjen. Motivasjonen ser ut til å komme tilbake igjen, og Abbe er blitt verdens mest superherlige vallak! 

Mange har spurt om jeg har merket noe forskjell etter kastreringen, og ja, det har jeg absolutt. Som hingst måtte han bare vrinske hver gang han kom ut av boksen og vi gikk ut på plassen. Før sa han alltid "HALLOOOO!" når vi kom ut boksdøra. Dag tre etter kastreringen var det litt mer "Heihei..", dag fire var vi på "hei.." og dag fem så han ikke poenget med å si hei en gang :p Han har mindre behov for å markere, han har mindre behov for å lukte på alle bæsjer vi går forbi, han er dermed også blitt "lettere" i hodet fordi han har ikke noe annet som drar han avgårde. Han stuper ikke ned på gulvet i gangen utenfor boksen med en gang han blir tatt ut, og det er lettere å si nei til han hvis han tar hodet ned. 

Han har også fått være litt med Isco etter han ble kastrert, og han virker roligere og litt mindre behov for å "hoppe på" stakkars Isco. Han er fortsatt en barnslig og slitsom bølle, men ikke så rå og bitete som han kunne være. Og ja, han har fått en helt annen tilnærming til dette med godbiter. Før tok han godbit med hele munnen, tenner, leppe, tunge, han gapte over hånda mi for å ta godbiten. Også var han veldig oral, både i treningssammenheng, særlig bakkearbeid, og i paddocken. Han er fortsatt oral, men graden har gått ned markant, og nå tar han godbiter på den søteste måten, med bare forsiktige lepper. 

Det virker også på meg som om han er mer "seg selv". Hans herlige, litt bordercollie, litt labrador-personlighet kommer enda mer igjennom, og han er bare blitt en skikkelig gullgutt. Følelsen er at han er akkurat den samme, bare enda varmere og bedre. Det er vanskelig å forklare, men følelsen er bare kjempegod. Jeg håper og tror også han føler det sånn. Jeg angrer iallefall ikke et sekund på valget. Det føles innmari riktig, og det er godt å kjenne på når man først har gjort det. Nå gjenstår det bare å se om trekløveret mitt etterhvert kan gå sammen. Det hadde vært helt fantastisk, men jeg har en litt sånn delt magefølelse på det. Det er noe med når det kommer inn en nummer tre med to sammengrodde venner, men det skal ihvertfall ikke være uprøvd. Mulig jeg venter til broddskoa er av før jeg setter dem sammen, men de skal nok få hilse på hverandre i løpet av vinteren. Uansett hva så gleder jeg meg masse til framtiden med verdens fineste Abbe - akkurat like gull som vallak!

Visse ting fortjener en liten oppdatering. Etter 4,5 år i samme leilighet har jeg nå flyttet meg omtrent 3 kilometer nordover og 200 meter vestover. En strekning jeg har kjørt daglig fram og tilbake i 4,5 år. Nei, jeg har ikke flytta inn i boksen mellom Bobbie/Isco og Abbe, men det er ikke langt i fra.

Da det ble slik at det ble en leilighet ledig i stallen, så var jeg ikke sein om å tenke tanken. Tanken har etterhvert blitt til realitet, og plutselig sitter jeg her i sofaen i min nye leilighet, med hestene rett utenfor døra, og arbeidsplassen min rett utenfor døra. ​

Jeg startet jo å jobbe i stallen jeg har hestene mine på tidligere i år, og jeg har alltid likt å bo nærme stallen. De siste årene har jeg vært så heldig å få leie en helt herlig leilighet i en førsteetasje bare 3,2 kilometer fra stallen. Jeg har digget å bo så nærme, og aldri ha problemer med å svinge opp i stallen hvis det skulle være noe ekstra. Det har liksom tatt meg tre minutter å kjøre opp. Også en veldig behagelig reisevei å ha til jobb. Men avstanden skulle vise seg å kunne bli enda kortere.

For rundt to år siden ble det bygget en splitter ny leilighet oppe på redskapshuset i stallen. Til nå har datteren på gården bodd i leiligheta, men hun har nå flytta inn i et av husene på gården, og leiligheten ble da ledig. Jeg har jo fått med meg dette, og tanken om å praktisk talt bo i stallen var ikke annet enn svært fristende. Tanker ble luftet, avtaler ble lagd, og i dag sitter jeg på andre kvelden her i min nye leilighet og føler meg utrolig bra! Jeg har rett og slett flytta inn i stallen, i en herlig, stor, romslig, to år gammel leilighet, hvor jeg absolutt ikke har kommet meg i orden i det heletatt enda :p Men sofaen er på plass, senga er på plass og internett er på plass (pluss litt i kjøleskapet), så da klarer jeg meg finfint inntil videre! Alt rotet finner nok sakte men sikkert veien dit det skal være, og i mellomtiden finner du antagelig meg ute i stallen med en av hestene, i håp om at rotet fikser seg sjøl ;) 

Bare følelsen av å våkne i dag, stå opp og tusle ut til ponnipelsene og møkke for dem på morraskvisten en søndag føltes så veldig bra! Nå kan jeg bare gå ut døra og ta på Bobbie pysj for kvelden om det trengs i vinter, og jeg kan stikke inn og skifte sokker hvis jeg blir bløt på beina når jeg er ute i stallen. Når jeg skal ha utslipp klokka åtte kan jeg bare trille ut av senga, fortrinnsvis få på meg noen klær, åpne døra og være på jobb. For en fantastisk luksus å få lov å bo midt oppi livet mitt, i en fantastisk nydelig leilighet som jeg vet jeg kommer til å stortrives i! Bilder av hvordan jeg har fått det her kommer sikkert på instagram en dag når jeg har fått ting litt mer på plass og det ser litt mer ordentlig ut :p Men leiligheta er superkoselig og jeg vet den kommer til å gi mange gode stunder! Eneste ulempen er at det nå er en fare for at jeg får spørsmål fra en viss Isco om han får lov å ligge i senga mi om natta =D 

Isco og Axel har ikke fått lekt sammen på mange, mange måneder. Derfor ble gleden ekstra stor da de to gutta fikk utfolde seg både ute og inne i dag. Det er altså så morsomt å se de to gutta i hverandres selskap, og hvordan de begge to er omtrent akkurat like bøllefrø. 

Abbe og jeg deltok på kurs for Christofer Dahlgren, og siste timen vår ble en salig blanding av totalt kaos og ganske fornuftig utvikling. Å ha med seg unghest på kurs er som det er - man tar det man får og er egentlig veldig fornøyd med de små stegene. Er det én ting jeg sitter igjen med etter disse tre timene sammen med Abbe for Christofer så er det at vi skal blir ekstremt gode på basic.

Filmen viser glimt fra timen vår, og jeg har med vilje tatt med klipp hvor det både går helt greit, bra, og ikke minst klipp hvor ting går litt over stokk og stein - eller i hvert fall over kjegler. Alt skal læres. En ting er at Abbe skal lære, men jeg skal også lære meg Abbe. Vi skal få bygd opp en kommunikasjon sammen, og hvis du har tid og ork til å se igjennom hele filmen, så håper og tror jeg at du også ser den utviklingen jeg følte vi hadde gjennom en liten halvtime med trening. Særlig i longeringsarbeidet. Utrolig gøy å se på i etterkant, og at jeg i tillegg også fikk ridd Abbe denne økta var bare prikken over I'en på et ellers magisk kurs. 

Timene med Christofer var verdt sin vekt i gull, og jeg bare digger måten han gjør ting så enkelt på. Og er det en ting vi faktisk skal klare, så er det å bli rågode i basic! Start, stopp, høyre, venstre, rygg!

Jeg hadde en pitteliten tanke langt bak i hodet mitt om at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve og sitte på Abbe på kurset, hvis alle forhold lå til rette for det, og Abbe virket til å være like cool som han har vist seg å være. Derfor pakket jeg med meg hjelmen min sånn for sikkerhetsskyld. Hele tanken føltes egentlig litt sånn uvirkelig, for det er ganske mye å forlange at han skal være ridbar på et helt nytt sted, med masse nye inntrykk og erfaringer. Men jeg tok den med i tilfelle magefølelsen skulle si at det kanskje kunne gå, også hadde jeg egentlig ikke tro på at det kom til å skje.
​
Jeg hadde sett Stine sitte noen runder på sin unghest, guidet av Christofer i longelinen, og etter første økta tenkte jeg at jeg egentlig følte meg ganske trygg på at Abbe ville ta det greit. Da jeg nevnte det for Christofer at jeg kanskje kunne tenke meg og prøve og sitte på han i løpet av kurset var Christofer helt, helt enig! Økt nummer to ble hjelmen tatt med inn… 

Vi startet økt nummer to med å gjennomgå samme ting som vi gjorde i første økta. Denne gangen var vi helt aleine i hallen. Abbe overrasker stadig med å ikke reagere på ting, og jeg vil egentlig ikke si at han reagerte på det å være aleine. Kanskje litt mer utoverrettet enn forrige timen, men ikke noe som var et problem egentlig. Han var like mye/lite med som når han hadde selskap i hallen, så vi jobbet med akkurat det samme som første økt: Fokus, flytte skuldre og bytte volte. Bytte volte er ikke bare en fysisk øvelse, men like mye en mental øvelse som gjør at hesten slapper av. Selv synes jeg fortsatt at Abbe hang mye i kapsunen, men jeg må virkelig ta meg selv i å huske på at selv om han tar ting utrolig lett og bra, så er han fire år, og har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til alt han skal lære. Og jeg begynner å få inntrykk av at selv om han ikke er en hest som stresser så veldig utvendig, så er det nok i slike situasjoner en del stress innvendig. Men han er tilsnakkbar, jeg kan gi han trygge rammer, og forhåpentligvis så vil han sakte men sikkert vokse inn i rollen sin som kursponni. De første forsøkene har absolutt vært til godkjent!

​Etter at vi hadde kjent igjennom det nivået vi var på og fått godkjent av Christofer spurte han om vi skulle prøve å sitte på han. Jeg tok med meg Abbe bort til krakken, gjorde longelina mi om til tøyler, og klipset på en ekstra longeline til Christofer. Så var det bare å kravle seg opp på ryggen og smile bredt. Christofer guidet oss pent rundt på en volte, hvor vi fikk testa et par stopp og start, som Abbe responderte upåklagelig på. Vi skiftet hånd og gjorde det samme på andre hånden, noe som var null problem for Abbe. Og det var hans første debut som ridehest på kurs! Jeg satt med et stor glis rundt munnen, og kunne egentlig ikke vært mer stolt. Tenk – andre kurset vi er med på, og jeg kan sette meg opp på han uten at han gjør noe ut av seg. Følelsen var upåklagelig, og det kan jo ikke bli annet enn bra dette! 

Bare for å ha det klart, så er Abbe ridd på før han kom til meg, så jeg skal på ingen måte ha creds for innridningsarbeidet. Han er sittet på i skritt og trav før han kom til meg, men sist han ble ridd var i fjor, og jeg kjenner at jeg for min egen del trenger å gå igjennom alle stegene for å være sikker på at vi forstår hverandre og at jeg får lagt basicen for en trygg ridehest. Det skal også sies at han ikke skjønner så mye av styringen fra rytteren enda, så det føles bare riktig å ta dette steg for steg slik at han også får en pedagogisk forståelse for hva jeg ønsker. Men at jeg kunne sette meg opp på han på helt fremmed plass, aleine i hallen, og faktisk sitte på han mer enn jeg har gjort hjemme, det sier bare litt om hvor fantastisk denne karen er. Veien til ridehest for han her kommer til å bli så morsom å være med på at det kribler i hele meg bare ved tanken på at dette bare skal bli mer og mer. Faktisk fikk vi prøve oss en gang til allerede neste dag! 

Hvordan skal jeg klare å få ned alle tankene og betraktningene og følelsene etter dette kurset? Et kurs proppfylt med så innmari mye smart, bra, morsomt, og med to av mine fantastiske ponnitroll. For å ta det heeelt fra begynnelsen, så skulle egentlig Bobbie og Isco vært med på dette kurset i fjor. Da ble stallen satt i karantene for kverke, og kursplanene våre ble elegant skåret hull på. I år fikk dessverre ikke Bobbie vært med grunnet sykdom, men Abbe tok over den plassen med glans. Fredag ettermiddag pakket Anna Lene og jeg Abbe og Isco på hengeren, og suste nedover til Drammen, hvor begge hestene fikk hver sin paddock (snakk om luksus å få ha både hingsten sin og shettisen sin ute på kurs – evig takknemlig til Stine for å tilrettelegge så fantastisk for en kravstor, masende kursdeltaker!). De slo seg egentlig ganske fort til ro begge to, og vi fikk pakka ut og klargjort oss for kvelden. Litt merkelig følelse å kjenne at jeg hadde mer senka skuldre når jeg har med meg fireårshingsten på tur, enn når jeg har pleid å ha med meg tolv år gamle Bobbie… Vet ikke helt hvem av de to det sier mest om. 

​Abbe og Isco fikk hver sin boks ved siden av hverandre (også superluksus!), de hadde selskap over boksveggen, og begge to slo seg fort til ro i den nye hybelen. Der var det bare å stå til lading til dagen etterpå. Gutta fikk komme ut i paddock igjen da morgenen kom, og plutselig var det Abbe sin tur. Jeg var litt usikker på hvem av dem jeg skulle trene for hvem, men endte opp med den første magefølelsen min, og min opprinnelige plan, at Abbe skulle for Christofer, og Isco for Rebecca. Ikke for det, det hadde vært veldig interessant å prøve motsatt også, men det får kanskje bli en annen gang. 

​Første timen med Abbe hadde vi selskap i ridehuset av Pegas, som trente for Rebecca. Det så ikke ut til å bry den unge herren noe nevneverdig, og vi fikk gjennomgå alt det vi har trent på hjemme. Vi startet bare i vanlig leieposisjon, før vi etter hvert gikk over til groundwork. Igjen slo det meg hvor utrolig Abbe er. Fra å ha syv år med «hvilken Bobbie har jeg med meg på kurs denne gangen montro», har Abbe vist seg å være en litt «enklere sjel», for han er i grunnen den samme borte som hjemme. Litt mer stress blir det så klart, men hva annet er det å forvente når han plutselig er på fremmed plass, med 50 ukjente hester rundt forbi. 

​Jeg måtte le da Christofer ba meg vise hva vi har kikka på av skolene, og jeg viste en lett versade, hvor han deretter spør om traversen. At vi aldri har testet den ordentlig i bevegelse før bestemte jeg meg for ikke å si noe om. Abbe plusset sammen 2 og 2 før jeg klarte å få sukk for meg, og svarte på travershjelpen i bevegelse, som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Vi fikk bare godkjent på den av Christofer. Litt artig =D 

​Ut i longen skulle vi også. Dette stresset herren litt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt bedre treningsfølelse enn det vi hadde akkurat der. Abbe har verken balanse eller forståelse nok for hjelperne til å være lett i longelina enda, så det ble litt at vi hang i hver vår ende. Men Christofer fikk se han bevege seg, og han var ikke det minste spor bekymret for at vi hang litt til hver vår kant, eller at Abbe stressa seg opp. Snarere tvert imot, så mente han at det måtte bare være innafor på en fireårsgutt på ny plass. Jeg kan for så vidt si meg enig i det. 

​Fra en litt stressa longering tok jeg Abbe tilbake igjen i groundworkposisjon og skritt, og vi jobbet med å finne roen og fokus tilbake på meg. En veldig viktig lærdom jeg fikk med meg denne timen var at når Abbe stresser og blir pushy, så skal jeg stoppe han og flytte han bakover. Det var noe jeg egentlig allerede gjorde, men feilen jeg gjorde var at jeg ble med å gå i samme retning som han selv. Hvis utgangspunktet for å flytte han er fordi jeg føler han er for tett på meg, så gir det jo ikke mening at jeg selv følger med når jeg flytter han bakover. Da blir jo ikke avstanden forandret. Samtidig føles det ganske provoserende for Abbe at jeg følger etter når jeg ønsker avstand. Så i de situasjonene hvor Abbe kom for tett på meg (og dem ble det en del av) så skulle jeg stoppe og flytte han bakover mens jeg selv ble stående stille. Det tok litt tid før den satt hos meg, men det føltes veldig mye bedre når jeg klarte å bli stående. 

​Et annet viktig moment jeg fikk med meg fra timen var at mitt overordnede mål er å ha fokus fra Abbe. Stilling, bøyning og alt sånt er uvesentlig hvis ikke jeg har fokus. Christofer ga meg to holdepunkter som jeg skulle ha kontroll på: 1. Ha begge øynene mot deg (fokus). 2. Kontroller skuldrene (har man begge øyne mot seg så er det også mye lettere å ha kontroll på utvendig skulder). Så lenge før vi tenker på stilling og bøyning så jobber vi med fokus, øyne og skuldre. Og gjett hva? Stilling og bøyning kommer ganske naturlig av seg selv hvis disse tingene sitter. Moro! 

Herlig nok så fikk vi til å senke pulsen på oss begge igjen, og Abbe (og jeg) kunne avslutte økta på en positiv måte: avslappet og med fokus.
​
Da var det bare ut og lade for økt nummer to.

Hvordan går det med Bobbie? er et spørsmål jeg ofte får. Hva skal jeg svare? Jeg trekker på skuldrene og kan ikke annet enn å svare «vet egentlig ikke».

Er det lov å være frustrert? Å være lei seg og oppgitt? På den ene siden synes jeg at jeg kan det. På den andre siden er jeg virkelig av de heldige. Bobbie er ikke hardt rammet, hun er ikke og har ikke vært veldig syk. Hun er egentlig knapt nok syk. Men hun er ikke frisk. Tror jeg? Det er så vanskelig det her!

Polynevropati. Sykdommen hvor du ikke kan ta en blodprøve og finne ut om hesten er frisk. Du kan ikke ta røntgen eller ultralyd og se om hesten er frisk. Den eneste måten du kan finne ut om hesten begynner å bli frisk er å gjøre det den ikke skal gjøre hvis den skal bli frisk: bevegelse.

Den eneste måten å finne ut om Bobbie er bedre på er ved å prøve. Prøve å gå turer, prøve og bevege henne, se hva som skjer. Men når man vet at det er fri og ro som gjør at hesten blir frisk, så frister det helt ærlig ikke så veldig masse å bevege på henne. For man vil jo at hun skal bli frisk, og gjerne så fort som mulig. Men hestene blir ikke fort friske av dette. Det tar tid.

Abbe har ikke vært annet enn grei med Isco, men det er ikke til å komme vekk i fra at Abbe er stor og Isco er liten. Og når store Abbe har lyst å leke med lille Isco så blir det fort litt voldsomt. Ikke fordi Abbe mener at det skal bli voldsomt, men han er bare så mye større. Så playdatene dem i mellom har i det siste vært i hallen, med meg som skjold for Isco når leken har blitt litt voldsom. Det har fungert veldig fint og gitt positive opplevelser for dem begge to. Det hadde allikevel vært hyggelig for Abbe om han kunne få noen på litt mer sin egen størrelse å herje med, og etter litt prat i stallen avtalte vi å slippe Abbe og den ganske nyankomne fjordingen Herman sammen. Herman er en 12 år gammel fjording som har lyst på kompis, og med kule eiere som ikke er redde for å slippe sammen sin vallak med en hingst. Jeg var spent på hvordan Abbe kom til å reagere, men som i absolutt alle andre situasjoner jeg har satt han oppi, så gikk det helt strålende. 

Og det var den moroa. Det var over på ca. fem minutter. Da tok "welsh" og "fjording"-genet overhånd, og gutta dukka ned i matfatet. Og der stod de i halvannen times tid uten å bry seg så særlig mye om hverandre. Møtet kunne med andre ord ikke gått mer stillferdig for seg, og det føles så innmari godt langt inn i hestemammahjertet at fireårshingsten din faktisk oppfører seg som en helt normal hest i møte med andre hester. Det lover utrolig godt for flere møter med Herman, og litt jevnlig sosialisering. Det betyr mye! Veldig, veldig glad for at Oda og Maren ikke hadde betenkeligheter med å slippe Herman med Abbe, og jeg ser stort fram til at guttekladden kan få sosialiseres flere ganger med en på sin egen størrelse :) 

Utover det så har jeg et lass med blogger som ligger på lager og lurer. Både fra Bentkurs, Monikakurs med Isco, Abbe og Isco en gang til, også bør jeg jo få til noen tanker fra Fair to the Horse som jeg har vært på. Pluss litt om Bobbie, og litt om hverdagen og... og... og... Jeg må bare få innvilget den søknaden om flere timer i døgnet, men foreløpig så blir "dessverre" virkeligheten med hestene prioritert litt foran blogg. Men det kommer - en gang :p I mellomtiden er det bare å følge hverdagen vår på Instagram: hestehverdagen - eller bare kikk innom her på hjemmesiden: Hverdagen

Om jeg var spent på dette? Ja. Gjorde det at jeg ble nervøs da jeg skulle laste han og reise ned til kurset på lørdags morran? Ja. Var jeg urettferdig mot han da han sa han ville ha 5 sekunder til å snuse på lemmen før han gikk på hengeren. Ja. Han hadde jo gått rett på da vi hadde hengertrent noen dager før... Klarte jeg å senke skuldrene og gi han de 5 sekundene litt etterhvert? Ja. Gikk han pent på og stod pent på hengeren hele turen ned? Selvsagt. Jeg hadde da ingen grunn for å være nervøs. 

Lastet Abbe av da vi kom til Bruvoll, og han gjorde ikke så stort nummer av seg. Vi var så utrolig heldige at vi fikk paddock å stå i, så Abbe ble satt ut der. Litt stressa var han naturlig nok, men det ga seg mest utslag i at han gikk fram og tilbake og kikket og kikket. Det er lite jeg får gjort i en slik situasjon, så jeg var inne hos han og hilste på han innimellom, men lot han ellers finne ut av ting selv. Han hadde Isco og Dølen som nabo, og han måtte bare finne roen selv. 

På formiddagen skulle vi ha vår første time, og kort fortalt så gikk den over all forventning. Abbe var overraskende oppmerksom på meg, selv om han hadde en del å følge med på rundtomkring også. Denne økta viste han virkelig at menn kan ha flere tanker i hodet på en gang! Monika fikk meg mentalt mer ned på bakken, så istedenfor å boble over av stolthet og glede over den fantastiske gule perlen min (vanskelig å la være...), så skulle jeg ha litt mer tyngde ned i kroppen, slik at når Abbe blir kort i steget, så skal jeg gi han lange "tunge" steg tilbake. Er det én ting jeg har tatt meg i mange ganger i senere tid, så er det akkurat dette. Denne første timen jobbet vi all hovedsak med enkle leieøvelser, vi kikket så vidt innom groundwork, også så vi litt på longeringen. Jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med guttungen. Første gang på kurs, og jeg hadde egentlig sett for meg full baluba og svirrehest og aldri i verden at vi kunne trene på noe som helst i nærheten av det vi gjør hjemme. Også gjorde vi akkurat det vi gjør hjemme, bare med en liten centimeter mindre fokus enn normalt. Er det mulig liksom? Fireårsguttebass på ny plass, også går det så bra? Kanskje ikke så rart jeg gikk rundt med stjerner i øya og smilte :) 

Time to for Monika var Abbe litt mer på. Ikke sånn at han på noen måte var for mye, men han var bare litt mer varm i trøya. Jeg hadde aldri trodd at vi kom til å jobbe videre på det arbeidet vi gjorde hjemme, men det gjorde vi visst. Vi jobbet med skulderflytting, vi jobbet mer i groundwork, vi testet traversen på den hånda vi aldri har prøvd den på før, og vi travet i longe. Glimt fra timen vår, både gode glimt, og ikke fullt så gode glimt har jeg samlet i en liten filmsnutt. Bare fordi det er veldig gøy å ha litt film av vårt aller første kurs sammen :) 

Overnattinga for Abbe gikk helt fint. Han hadde heldigvis selskap av søte Lili i en boks litt unna. Virka som han tok natta med ro, og var helt klar for siste timen vår. Vi timet den slik at vi var ferdige akkurat til regnet kom. Det vil si, jeg ser på bildene i etterkant at det visstnok regna litt mens vi holdt på, men det fikk jeg ikke med meg! :p 

Denne økta var Abbe enda litt mer på, og samtidig satte Monika meg i en mer vanskelig situasjon enn jeg selv hadde orket å sette meg selv i. Etter den vanlige gjennomgangen av de grunnleggende tingene vi hadde trent på de to forrige timene ville Monika at jeg skulle ta enda tettere kontakt med hodet til Abbe. Ikke fordi jeg skal detaljstyre det, men fordi det også skal være et sted jeg skal kunne være, og Abbe skal akseptere. Monika lånte han litt, og det så både lett og pent ut. Jeg fikk han tilbake, og det var alt annet enn lett og pent. Abbe ble veldig trykkete, og når jeg prøvde å ta en halvparade, så forsvant det en skulder på ville veier, eller en bakpart som lekte gummiball. Uansett om følelsen ikke var så veldig bra akkurat der og da, så var det et veldig fint verktøy å ta med seg videre for å jobbe mer med på hjemmeplan, hvor han er litt mer med, og ikke så trykkete.

Abbe fikk glatt terningkast seks for sin kursdebut. Aldri hadde jeg trodd at vi kom til å reise på et vilt fremmed sted, trene på akkurat det samme vi trener på hjemme, med hodet på plass akkurat der det skal være, og samtidig gå videre på det vi kunne fra før. Snakk om kursponnien sin det. 

Men da vi skulle hjem kom den aller største oppturen. Jeg hadde en sånn ekkel tanke i hodet etter lastingen vi hadde til kurset. Hvordan ville det gå å laste hjem igjen? Hadde jeg lagd noe kjipe opplevelser for Abbe? Jeg parkerte hengeren, gjorde den klar for lasting, hadde Anna Lene til hjelp hvis nødvendig og hentet Abbe. Hvem tror dere gikk rett på uten å tenke seg om en gang. Det kom en liten tåre i øyekroken da, ja. Vel hjemme igjen var det bare å vrinske sin ankomst, og spise både gulrot og eple fordi man hadde vært superduper hest på kurs! Nå er det bare å glede seg til neste :) 

Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter.

Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja!

Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg.

Hva kan jeg gjøre med hesten min?

Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom:

Fortere – langsommere
Framben inn eller ut
Bakbein inn eller ut
Bøyning mer eller mindre
Formgivning
Takt
Schwung
Ridebaneveier
Overganger

Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? 

Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige.

Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært.

Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det.

Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er.

Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen.

Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink.

​Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp.

Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden.

Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt.
​
Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. 

Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.

​Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på! 

Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen.

Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent.

Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen?

​Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb.

Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint.

Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. 

​Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. 

​Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.

Lone og Isco skulle få danse to timer sammen for Monika under kurset. Første økta gikk over all forventning, med to sjeler som snakket samme språk, men søkte etter å finne samme dialekt. Andre økta ble bare en ren nytelse av hva som faktisk kan skje når to nydelige sjeler får kommunisere sammen.

​Jeg overleverte Isco til Lone for deres andre økt sammen, og satt meg ned for å nyte. Det var lite annet å gjøre. Isco startet som forventet med å si hei til Lone, og være helt tydelig på at «du er helt kul å være sammen med!». Noe sier meg at den følelsen gikk begge veier ;) 

​Denne gangen valgte Monika å fokusere på longeringen på duoen. Et felles område som begge to er komfortable med på hver sin kant. Lone fikk gjennomgå helt vanlig prosedyre, med å skritte på volte, teste både versader og travers i longelina, og Isco var 100% med. Han svarte både på versadene, og da Lone ba han om å hente inn bakparten i travers i longelina, så gjorde han selvsagt det og. På sidelinja satt jeg og mumlet noe om at det har jeg egentlig aldri bedt han om å gjøre før, så det var første gang han gjorde det. Jeg har synes han har svart så lite på travershjelpen, så jeg har holdt meg til å be om det i lange tøyler slik at jeg vet at svaret jeg får blir riktig. Plutselig satt jeg og så på ponnien min gå de hysterisk vanskelige traversene sine i longelina, som om han aldri hadde gjort annet. Er det lov å bli litt misunnelig når noen tar over ponnien din og viser han fra en enda bedre side enn deg selv? :p 

​Lone og Isco fant fram travet, og kom ikke her og tro at det var noe mindre magisk enn arbeidet de viste i skritt. Også her fikk de først bare kjenne litt på hverandre, men det tok ikke lange tiden før Monika ba Lone teste ut både versadene og traversene også i trav. Lone viste stille og forsiktig i sin kropp, og med pisken,  hvordan hun ønsket at han skulle plassere kroppsdelene sine i forhold til hverandre, og Isco travet de nydeligste små versadene, før han sammen med Lone danset seg inn i traversen, med et snev av samling og litt ekstra schwung i steget. De der tårene mine klarte visst ikke holde seg tilbake denne timen heller. 

​Monika mente at Lone var klar for å teste Iscogaloppen. Her ble det igjen en ny dialekt-utfordring. Jeg vet ikke helt hvordan og hva jeg gjør når jeg fatter galopp med han, men vi har i hvert fall tilegnet oss en egen vri på galoppfatningene. Legg til at Isco, uansett hvor kul han er, faktisk er en shetlandsponni, med litt egne meninger, og et snev av bedagelige gener som jobber intenst for at den lille kroppen ikke trenger å gjøre mer enn den absolutt må. Lone måtte prøve noen ganger før Isco skjønte tegninga, men et par smatt fra sidelinja og etter noen forsøk, så forstod Isco hva Lone ville, og Lone skjønte hvordan hun skulle snakke med Isco for å få han opp i galopp. Duoen galopperte villig vekk, og dette smilet synes jeg sier det meste. 

​De fikk testet flere galoppfatninger, og bare på noen minutter hadde de knekt koden sammen. De pratet plutselig samme dialekt igjen. Isco var bare nydelig rundt Lone, og måten hun med sin stille, rolige, men samtidig helt ekstreme tilstedeværelse danset sammen med han – ja, det var de tårene da…

Da galoppen var gjennomført og timen nærmet seg slutten fikk Lone ta av Isco kapsunen, og ponnifjerten gjorde som ponnifjerter skal etter endt økt, han rulla. Jeg ba Lone gå fram til han og bare sette seg ned på huk sammen med han. Isco ligger jo med meg, men man vet liksom aldri hva han gjør med andre. Og aldri har jeg prøvd å la han ligge sammen med andre uten at jeg har vært inne på banen. Men jeg tenkte de fikk prøve, og Lone satte seg ned. Isco ble liggende en liten stund, før han kom på at han ikke var ferdig og rulle. Så han la seg ned i fanget til Lone og rulla fornøyd rundt =D 

​Når det kommer til Isco og hans sitte-triks, så er ikke det noe jeg har noen kommando på. Det gjør han når han selv føler for det, og når han har lyst på en ekstra godbit. Da han var ferdig å rulle var han veldig klar over at Lone var der, så på vei opp stoppet han og viste Lone hvor veldig flink han var, også til å sitte. Nå begynner jeg å bli ganske vant til det, men den følelsen av å ha både en liggende og en sittende ponni ved siden av seg, det er en sånn barnslig, morsom følelse. Tror Lone fikk kjenne litt på den samme følelsen da Isco plutselig satt foran henne.

Med det trakk vi alle et stort hjertesukk over magien vi hadde vært vitne til gjennom de to timene med Isco og Lone. Å få lov å se en så flink, ydmyk, forsiktig og naturlig jente kommunisere med ponnien min på akkurat samme nivå som meg selv, det var en ære. Jeg har jobbet tre år med Isco, også kommer Lone inn og danser med han i to halvtimer og utfører akkurat det samme som meg - ja, faktisk mer. Det sier mye om Lone som både person og hestejente.

Det var også gøy å se Isco og hans utvikling. Fra å snakke Ragnhildsk på første økta, til å ha null problemer med å tilpasse seg Lone på økt nummer to. Han gikk bare ut av banen etter siste økt som Professor Isc. For økt nummer to var han virkelig en professor. 100% fokusert, 100% hengiven og 100% Isco. At han er verdens aller, aller beste ponni er det ingen som er i tvil om.

Jeg satt igjen med en følelse av ydmykhet, takknemlighet og pur glede. At det skulle bli så enormt lærerikt for min del å se en så flink trener jobbe med ponnien min, det hadde jeg ikke trodd. Det Monika hadde sagt til meg på øktene mine dagen før, det fikk jeg demonstrert i praksis disse to timene. Lone er en mer tålmodig, mer ventende person enn meg, og jeg fikk plutselig se at også det fungerer på Isco. Jeg lærte mye av mine egne timer med Isco, men jeg lærte enda mer av å se på Lone trene Isco.

For en glede å få se to sjeler som ville hva to kropper kan ♥

Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp.

Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). 

Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving.

​Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. 

Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor:

«hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving»
«hva får jeg mest ut av?»
«hvor kan jeg finne at min hest får best sving?»
«hvor finnes ryggsving og balanse?»
«hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?»

Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp.

Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! 

Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida.

Vente, og overganger.

Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika.

De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.

Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p

Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... 

Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :)

Det aller, aller beste med filmer fra kurs er å få muligheten til å gjennomgå alt det kloke instruktøren sier på timen. Man får virkelig dobbelt verdi av kurset fordi man gang på gang kan se igjennom filmen og høre alt som blir sagt. Da jeg satt og redigerte bildene fra kurset med Monika slo det meg plutselig at jeg ikke hadde noen bilder fra andre timen vår. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, fordi jeg visste at Anna Lene hadde vært der med kamera. Plutselig slo det meg at hun kanskje hadde filmet, og på videokameraet mitt fant jeg en halvtimes herlig film med Isco i hovedrollen. Jeg har fått gleden av å gå igjennom alle de kloke ordene Monika nevnte for meg, jeg har fått med meg så masse ekstra fra kurset (utover følelsen av at det var helt fantastisk og at jeg skulle vente og gjøre overganger), og jeg har satt sammen en liten filmsnutt som viser litt av hva vi jobbet med. Her har jeg dessverre kutta vekk lyden fordi det gir så lite mening å ha med lyd på en sånn kortklipt film. Det blir så hakkete og ufullstendig. Men én av tingene Monika sa er verdt å få med seg. Det var da Isco bestemte seg for å rulle sånn halvveis midt i økta. Samtalen ble som følger: 
R: Vi må bare rulle vi...
M: Det må vi bare! Må man, så må man! Han er litt nærmere bakken enn de fleste, og man blir så klart litt mer frista når man er så nære bakken. Den er jo der! 
R: Ja.. Vi får egentlig ikke lov å rulle i kapsun hjemme, da..
M: Nei, det får vi egentlig ikke. Men "nå har jeg tatt deg med på kurs, mamma, og man får aldri samme mamma som man laster inn hjemme når man laster henne ut igjen på kurs. Derfor får jeg trene deg litt annerledes på kurs, mamma."

Rart vi digger Monika? ♥

Under ligger en film som oppsummerer Isco og meg på økt nummer to for Monika, med alle de positive sidene, og noen litt morsomme sider vi møter under trening.

Hvis du skulle ha noen spørsmål til det du ser, så bare spør :) 

Med det var egentlig Iscos kurshelg over. I hvert fall timene hans. Jeg hadde bestemt at han skulle få bli på stallen hvor kurset var gjennom helga, da det var like greit og lettvint som å kjøre han hjem igjen. Dessuten fikk Fjelldølen selskap gjennom helga også. Og det er jo koselig for gutta boys å være på guttetur sammen. At tilfeldighetene ville noe annet visste jeg ikke da. 

Teoritime to med Bent ble enda en ny tenketime hvor jeg stadig føler mer og mer at jeg så smått får et grep om dette med de paradene det snakkes om. Jeg skreiv noe om det etter Bentkurset i fjor, og jeg har vært inne på det i noen blogger etter Michellekursene vi har hatt – særlig det i oktober i fjor. Men da var det med visshet om at dette var noe jeg var nødt til å høre mange ganger for virkelig å få fatt i det. På denne teoritimen med Bent fikk jeg gleden av å høre det en gang til, og jeg føler kanskje at jeg så vidt det er klarer å fange opp at det er en form for logikk og fornuft i det. At jeg forstår det enda skal jeg på ingen måte påstå. Men jeg skal allikevel prøve å oppsummere Bents ord fra denne timen, gjengitt med min (manglende...) forståelse. 

Først og fremst tok han for seg sjenkler og vår bruk av sjenklene. Det som er veldig spennende der er at det innen akademisk de par siste årene har blitt veldig mye mer fokus på inndelingen av sjenklene, og hvordan man kan bruke dem uavhengig av hverandre utifra hva man ønsker å oppnå. Og da snakker jeg ikke om at høyre og venstre sjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, for det har jo vært en sannhet siden «tidenes morgen». Snarere at undersjenkel og oversjenkel skal brukes uavhengig av hverandre, og at for eksempel innvendig undersjenkel skal fungere som en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Jeg kjenner at jeg savner å ri og få testet ut dette i praksis!

Bent snakket om forståelsen av innvendig oversjenkel som skal gi bøyning, mens utvendig undersjenkel kan være en sekundærhjelp til innvendig oversjenkel. Han snakket om hvordan man kunne bruke framsiden av låret, baksiden av låret og hvordan du kan bruke knærne for å gi ulike beskjeder til hesten. Kort fortalt: Jeg hørte det, synes det var helt logisk og har bare ikke helt fått tak i alle detaljene enda. Det aller viktigste er uansett at når hesten går der du vil, så bruker du ingen av delene! 

Bent gikk deretter kjapt igjennom de seks ulike sjenklene, og selv om jeg har gått gjennom dem før, så velger jeg å repetere. Dette er klipp og lim fra en tidligere blogg (med et pittelite tillegg på omrammende sjenkel), men jeg vet at mange synes dette er heftig å få med seg, så litt repetisjon skader aldri. 

• Omkringsegbøyende sjenkel: Dette er alltid den innvendige sjenkelen og ber hesten om å bøye seg. For eksempel: Hesten er rett og mangler bøyning. Da kommer den omkringsegbøyende sjenkel og ber hesten om å bøye seg.
• Vekkfrasegbøyende sjenkel: Dette er alltid den utvendige sjenkelen, og denne kan fungere som et tillegg til den omkringsegbøyende sjenkel. Siden det er den utvendige sjenkelen kan man se for seg hesten bøyd på en volte. For at hesten skal holde bøyningen innover kan utvendig sjenkel hjelpe med å holde bakparten inne på volten. Altså at hesten bøyer seg vekk fra sjenkelen.

• Direkte sjenkel: Den sjenkelen som kommer og får enten innvendig eller utvendig bakbein til å reagere framover. For eksempel: Du ønsker at hesten skal bevege seg fra holdt til skritt.

• Forvarende sjenkel: Dette kan være både innvendig og utvendig sjenkel, men det er når sammesidig sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en versade og hesten tråkker sitt utvendige bakben for langt ut. Da kan utvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å forsvinne ut.
• Omrammende sjenkel: Dette kan også være både innvendig og utvendig sjenkel, men denne fungerer når motsatt sjenkel korrigerer et bakbein. Altså: Når innvendig sjenkel korrigerer utvendig bakbein, eller når utvendig sjenkel korrigerer innvendig bakbein. For eksempel: Hesten går i en travers og tråkker for mye sidelengs (tverrer) med utvendig bakbein. Da kan innvendig sjenkel hindre utvendig bakbein i å gå for langt inn. Denne sjenkelen går i motsatt takt av setet ditt. Sjenklene nevnt over går i samme takt som svinget i setet.

• Samlende sjenkel: Målet vårt når vi samler hesten er å ta vekk skyvet og kun bevare bæringen i hestens bakbein. Det vil si at den samlende sjenkel kommer på en takt hårfint før hesten egentlig skulle løftet bakbeinet. 

​Det som er viktig å huske er at dette ikke er knapper vi trykker på for å få hesten til å automatisk gi en reaksjon. Dette er beskrivelser av alle de ting som kan gå feil, eller de ting som vi ønsker å endre, og løsninger på problemene våre. Bøyer hesten seg for lite, så bruker vi en omkringsegbøyende innvendig sjenkel, kanskje støttet opp av en vekkfrasegbøyende utvendig sjenkel. Hvis hesten tråkker for langt inn i en versade så kan vi bruke en innvendig forvarende sjenkel, men hvis den tråkker for langt ut i en versade (krysser over), så bruker vi en utvendig omrammende sjenkel. Disse seks sjenklene handler i hovedsak om at vi blir bevisst på hva som skjer i hestens kropp og gir oss muligheter til å løse problemene. 

Videre gikk Bent inn på det med disse paradene. Jeg sliter som sagt her med å henge med selv, men jeg forsøker etter min beste evne å forklare det jeg føler jeg har fått med meg til nå.

Det jeg synes er interessant er fokuset på bakbeinas aktivitet. I min tid med akademisk har jeg i all hovedsak fokusert på det beinet som er i lufta, fordi det er tross alt det man kan gjøre noe med. Det er det vi lærer til å begynne med: å kjenne når bakbeinet er i lufta. Men vel så viktig er jo det beinet som står i bakken. Det er jo tross alt det beinet som gir energiimpulsen og føringene på hvor det beinet i lufta skal gå. Og her kommer noe Bent sa, men som jeg enda ikke helt klarer å forklare med egne ord enda:

​Bent gikk også litt i dybden om den første descenté, hvor hesten går over ryggen, strekker overlinjen og lar bakbeina slippe fram. Den andre descenté er at hesten er i første descenté, samtidig som den går i balanse. Hvis du som rytter slapper av skal ikke hesten bare ramle ut av balanse. Allerede i longelinen kan vi se om hesten klarer å bære seg selv. Og hvis den kan det, så kan vi starte og leke med balansen. Hvis hesten ikke kan bære seg selv kan du ikke forvente at den klarer å bære deg. Den tredje descenté er at «mennesket knekker i bekkenet», som det så fint står i mine notater. En liten vipp i bekkenet på mennesket, som (ideelt sett….) skal føre til at hesten også vinkler bakbeina og samler seg mer. Dette må ikke gjøres på en hest som ikke allerede har forstått de to forrige paradene og descenté’ene. For hvis man vinkler bekkenet sitt når man sitter på hesten uten at hesten er klar for det mentalt og fysisk, så er det eneste man oppnår å trykke ned ryggen på den. Den tredje descenté er en sammenfatning av første og andre, i tillegg til en «backwords lowering of the hand» (sammen med «knekken i bekkenet), slik at hvis hesten er i balanse vil brystet løftes opp foran setet. Eller samling, på godt norsk. 

Vi fikk beskrevet noen detaljer rundt hvordan bruken av hånden henger sammen med det hele. Selvsagt er det en helt naturlig sammenheng mellom hvordan hesten beveger seg, og hvordan vi som ryttere beveger oss (eller ideelt sett skal bevege oss…), og hvordan hånden vår skal henge med i det hele. Hvis man ser helhetlig på det så skal ikke hånden fungere som en selvstendig enhet, men som en naturlig forlenging av resten av kroppens reaksjoner (i teorien altså..). Jeg forstod logikken i det, og det ga veldig mening da Bent illustrerte det i praksis, men jeg skal ikke prøve å begi meg ut på en mer detaljert forklaring på det. Det var en litt sånn «you had to be there».

I tillegg til teoritimene har jeg også notaboka full av kloke setninger som Bent sa i ulike situasjoner under de forskjellige rideøktene. Noen av dem er vel verdt å ta med seg videre, så jeg velger å bare ramse opp under: 

​• Ikke ta halvparader hvis hesten ikke kan gjennomføre dem. 
• Behold så lange steg som mulig når du tar halvparader.
• Målet er å få hesten vekk fra skuldrene, og derfor er levaden vårt mål.
• Descente des mains (ettergiften i hånden) er den mest vanskelige hjelpen vi kan gi fordi vi kan ikke gjøre den sterkere. 
• The moment of the half halt on the inside hindleg is the first of the canter jump. (Denne setningen må bare med, og den må med på engelsk, fordi jeg føler at den er veldig relevant for det jeg prøver å fange. Så må ha den med så jeg kan tygge litt mer på den i framtiden.) 
• Når inner bak er i luften, ta halvparade i galopp.
• Bruk hånden for å føle. Det er hesten som skal gjøre holdtet, ikke hånden. 
• Try not to do the halt, try to feel it.
• Anlehnung: Et ord fra tysk som er oversatt til "støtte på hånden", en oversettelse som er feil. Prøv å jobb hesten med bare en flat hånd mot nesen. Nesen skal ha en søken mot en givende hånd. Denne søken blir produsert av bakbeina. De må ha rett energi mot tyngdepunktet for at dette skal kunne skje. 
• Det mest viktige i hestens utdannelse er the stretching out to a giving hand!
• Ri en samling som gjør fram mer vakker.
• Ri galopp fra skoleparade, og jobb fra galopp til skoleparade. Skal dette fungere må bakbeina være tilstrekkelig framme. 
• Hesten må gjøre ting lett før man begynner å trene utholdenhet i det. 
• Når hesten lærer noe skal den ha lyst til å gjøre det igjen. 
• Å lære hesten å gå på en sirkel er en av de viktigste tingene å lære den, for å unngå at vi ødelegger den.

Med det dro jeg hjem med kofferten fylt med nye tanker og ny inspirasjon, og et enda større ønske om å få trent og ridd i tiden framover. Jeg gleder meg så enormt til Bobbie kommer i gang igjen, og ikke minst å spend time well med de tre stjernene mine, og se hvor veien går videre.

​Neste års Bent-kurs er vi tilbake igjen, det har jeg bestemt 😊

En liten del av meg synes det er både vondt og feil å reise på kurs uten Bobbie. Særlig de større kursene, sånn som dette med Bent. Men har man syk hest, så har man syk hest, og det er ikke noe man får gjort noe med. Med Bobbie trygt plassert hjemme reiste jeg til Drammen for å få med meg en del av årets Bent-kurs og ta med meg hjem hvert fall noe teori, inspirasjon og få møte veldig mange hyggelige folk. Hvis jeg ser bort ifra det faktum at det gjør ganske vondt å ikke ha med Bobbie, så er det egentlig ganske deilig å være på kurs bare som teorideltaker. Man får en helt annen ro til å få med seg teori, og til å studere ekvipasjer.

​Kurset denne gangen hadde temaet «paradene», og Bent brukte første teoritime på å ta for seg paradens vei gjennom hestens kropp. Ikke overraskende starter det hele med en enkel setning om å ri hesten fram og ta en parade slik at den bøyer hasene. Og med det har du hele ridekunsten samlet i ett. Hadde det enda bare vært så enkelt, da… 

Når vi jobber med hester jobber vi med en helhet. Hvis vi ønsker at bakbein skal svinge fram gjennom ryggraden, ned i brystkassen og ut i skuldre før det fortsetter videre opp i nakken, så er det én ting vi ikke må gjøre, og det er å blokkere svinget med hånden vår. Blokkerer vi svinget med hånden er resultatet enten at vi ødelegger, eller reduserer hestens evne til å gå fram. Og en stor del av hestens evne til å gå fram er også kombinert med ryggradens sving. Hvis du som rytter ikke jobber med å sitte korrekt i hestens bevegelse, så vil du veldig lett ødelegge hestens evne til å gå korrekt fram gjennom kroppen.

Når vi først skal trene en hest med ønske om å ri den, så er det visse faktorer vi må ta i betraktning. De fleste av oss ønsker følelsen av «å være ett» med hesten, og for å få til denne følelsen er det ett ord som må jobbes med, og det er balanse. Hvis hest og menneske skal klare å føle seg som ett er man nødt til å ha hestens balansepunkt og menneskets balansepunkt over hverandre. De fleste av oss har kjent følelsen av å være i ubalanse med en hest, spesielt når man hopper over et hinder og havner litt etter spranget. Ingen god følelse. Det samme kan absolutt skje i dressurridningen, men der blir det ikke nødvendigvis like tydelig for oss som ryttere. Delvis fordi det ikke er like tydelig som i sprang, og delvis fordi vi ikke har lært oss hvordan vi skal føle det. Når vi setter oss oppå hesten gjør vi noe med tyngdepunktet til hesten, og for å få tyngdepunktet tilbake i balanse igjen slik at hesten ikke belaster kroppen sin feil, så må vi gjøre ett av to: Enten få hesten til å tråkke bakbeina fram til tyngdepunktet, eller flytte tyngdepunktet tilbake igjen i balanse over bakbeina.

​Veien dit er veien gjennom paradene. Det aller første vi må sjekke når vi begynner å trene hesten er at den kan strekke seg fram og ned. Og ingen skal komme her og si at det ikke er noe hesten kan, for det er noe av det enkleste den gjør. Den er jo tross alt lagd for å spise fra bakken. Ved å tvinge hodet ned så vil vi aktivisere feil type muskler, så dessverre er snarveier ingen løsning her.

Med en liten ungjypling hjemme demrer det i større og større grad for meg hvor viktig akkurat denne detaljen er, og hvor mye den har å si for den videre utdannelsen av hesten. Det føles litt som en magisk nøkkel som vil åpne døren for resten av veien framover.

Når vi starter med dette arbeidet, så starter vi gjerne med å stå foran hesten. Det vi egentlig ønsker å jobbe med er hestens bakpart, og ved å stå foran den så ser vi veldig tydelig konsekvensene av det vi gjør med hånden vår. Hvis alt er gjort rett, så skal det være en helhetlig sammenheng mellom bakparten og hodet til hesten. Det vil si at hvis vi gjør rett i hodet så skal vi også få en riktig reaksjon i bakparten, og hvis bakparten gjør rett så vil man kjenne en rett reaksjon foran i hodet. For oss mennesker er det lettere å forstå hva som skjer dersom vi ser det, så derfor er det godt å først se reaksjonene som skjer, for deretter å lære seg å føle dem.

Det har hele veien vært tanken å slippe Isco og Abbe sammen. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å ha en usosial hingst som blir gående alene hele livet. Det er ikke noe ålreit hesteliv, uavhengig om man har baller eller ikke. Og nummer to fordi de skal på hengertur sammen i slutten av måneden (vi skal på tann- og kropp-tur til Ellen Schmedling), så da er det en god fordel at de kjenner hverandre. Så da var det bare å "bevæpne" seg med kjørepisken, slippe Isco utpå beitet først, og Abbe etterpå, og myse litt med øynene i frykt for at dette skulle si "kablam!". Jeg var kanskje litt strategisk i valget mitt av tidspunkt, for møtet var avtalt til klokka frokost. Og jeg vet jo at begge to, særlig den minste, er greit glad i gress. Og begge to var sultne etter natta. 

Jeg slapp Abbe ut til Isco, ba han pent om å oppføre seg, og da han innså at det stod en ponni på beitet, tuslet han bort for å undersøke hva dette var. Det aller første møtet mellom de to gutta var faktisk så dramatisk som dette: 

Det var ikke noe dramatikk i det heletatt. Et par frambein fra Abbe, noen hvin fra Isco, og en liten seanse som jeg ikke helt klarte å lese tydelig. Abbe snuste på Isco, og endte med å knele bak han, samtidig som han nappa han i bakbeinet. Og Isco holdt på å velte seg over med bakparten på halsen til Abbe. Og slik stod de sikkert 10-15 sekunder. Ikke noe stress eller kamp eller gnisninger, bare enighet om at de begge to skulle se litt snåle ut :p Også reiste de seg opp og fortsatte og gresse, sånn passe uinteresserte i hverandre. 

De ble stående en time sammen uten det minste problem. Jeg tok først ut Isco fra beitet ettersom han skulle gresse litt mindre enn Abbe, og å ta ut Isco uten Abbe var også helt, helt uproblematisk. Abbe stod bare igjen og fortsatte og gresse. Isco var litt fornærma da han ble satt tilbake til Bobbie som lykkelig uvitende stod og gomlet halm. Fra gress til halm, liksom. Da jeg tok inn Abbe en halvtime seinere kom det et supervrinsk fra andre siden av stallen. Det var Isco som så kompisen sin =D 

Alt i alt kan jeg slå fast et veldig vellykket første møte, og jeg er helt sikker på at det blir flere! 

Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) 

Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D 

​Livet smiler!

Lørdag for en uke siden kom Abbe til Norge. Siden da har det blitt mange opplevelser både for han og meg, og jeg tar meg i å føle meg nesten litt for trygg på den unge herren. Han er jo så grei! Bli med på Abbes første uke i Norge - den har vært full av inntrykk og opplevelser.

Jeg har også vært så veldig heldig at jeg har fått med meg Maren en tur i hallen, hvor hun tok noen bilder av en herlig økt Abbe og jeg hadde. Det kjennes litt ut som om jeg har hatt denne fireåringen i femten år, og det er nesten skremmende hvor trygg jeg føler meg sammen med han! Allerede etter en uke er han så positiv, interessert og villig til å være med meg at jeg får nesten tårer i øynene av å tenke på det. For et fantastisk utgangspunkt jeg har fått for videre arbeid med en slik vakker personlighet!

Jeg klarer egentlig ikke fatte at denne nydelige karen finnes i livet mitt. En ting er at han er rimelig grei å se på utvendig, men personligheten hans overgår utseendet en lang gang. For en spennende vei det skal bli å gå med denne herligheten! Han skal få lov å være akkurat den kule gutten han er, også får vi se hvor livet bringer oss. Foreløpig koser jeg meg glugg ihjel med han, og en ting er sikkert: Jeg gleder meg hver eneste dag til å dra i stallen og få tilbringe tid med Abbe!

​Ponnilykke! ♥

Jeg har i lengre tid tenkt tanken at det hadde vært gøy med en ridehest til, en som kunne gi meg enda mer erfaring, kunnskap og utfordringer. Men veien fra tanken til virkelighet har egentlig vært så fjern at jeg ikke har tenkt den. Økonomi, tid, det ville jo isåfall bli snakk om tre hester - eller to og en halv da, så høres det litt mindre ut :p

Som hestejenter flest så hender det jo at man ramler innom kjøp og salg-sider uten at man egentlig legger noe mer i det enn at man vil se hva som befinner seg der ute. I februar dukket det opp en annonse på en svensk hesteside som fanget oppmerksomheten min, men jeg var fornuftig, ristet på hodet og tenkte at nei, det passet seg ikke med en fireårshingst. Ikke skulle jeg ha hingst heller, det er jo så tungvint når man har hoppe og uff og nei... Jeg er jo tross alt et fornuftig menneske!

La tanken fra meg og livet seilte videre helt til april. Da dukket denne fireårshingsten opp, annonsert på nytt. Shit, tenkte jeg og klarte ikke helt å legge fra meg tanken denne gangen. Jeg sendte en mail til eier Tania, med tanken om at "man kjøper jo ikke hest om man bare sender en mail". En mail ble til veldig mange mail, og plutselig, i begynnelsen av mai var jeg og min trofaste ponnipartner Anna Lene i Sverige og hilste på Abbe for første gang. "Man kjøper jo ikke hest om man bare drar og ser på den", sa jeg til meg selv. 

De første timene på Aalerud på lørdag gikk helt fint for seg, og Abbe slo seg til ro særlig ute, og han slappet også greit av inne selv om det var litt mer spennende der med så mange hester rundt seg. 

Når denne bloggen blir skrevet har Abbe vært på plass to dager. Begge dagene har vi testet hvordan det er å stå på stallgangen, vi har gått aleine ned til hallen hvor vi har løpt litt løs, og vi har vært en liten runde i skogen nedenfor utebana. Ikke mye jobb akkurat, men vi har så smått begynt å kommunisere. Og bare etter to dager ser jeg allerede super endring. Første dagen var det å stå på stallgangen ganske krise, for da er man aleine, også vet man at det er mange fine hester rett utenfor. I dag var det fortsatt litt stress, men det gikk veldig mye bedre!

Å gå ned til hallen har gått helt fint, men porten var ekstremt skummel første dagen, så da har vi gått inn døra de andre dagene (det var liksom bare å sende han inn uten noen problemer). I dag var tilfeldigvis Matilde (datter på gården) i hallen da vi skulle ut, så jeg fikk benyttet muligheten til å få porten åpnet og lukket for oss. Abbe reagerte veldig mye mindre i dag enn sist gang, så jeg har tro på at han venner seg fort til den. 

I hallen har vi bare leid litt og startet, stoppet og rygget noen få steg. Han er superfin og lydhør, og hvis han glemmer seg er det bare å løfte pisken litt opp foran han, så står han skolerett. Jeg har Monikas ord langt framme i pannebrasken: Sloss aldri med et hode
Så pisken er med, og istedenfor å dra i hodet, så stopper jeg heller beina. Helt genialt, også så logisk! 

Fortsatt så er han ukonsentrert i hallen, og heldigvis har jeg hatt muligheten til å slippe han løs begge dagene jeg har vært der, og bare fra i går til i dag var forskjellen enorm. Han har nemlig funnet ut at det befinner seg en annen kjekkas i hallen når vi er der nede, og han er faktisk ganske spennende! I går løp han seg helt svett fordi han skulle tøffe seg for denne kjekkasen, men i dag kunne han til og med ta noen pauser hvor han kom bort til meg, så meg, og fikk med seg en liten godbit. Jeg har hørt en plass at veien til en manns hjerte går gjennom magen, så jeg tenkte å teste ut ;) Uansett hva er det aller viktigste at han forbinder meg med noe positivt og hyggelig. For det er det jeg skal være! Den kule som gjør gøye ting sammen med Abbe! =D 

Etter vi har vært i hallen har vi tatt oss en runde ute, rundt utebana. Det tar ca. 3 minutter å gå, så det er bare en liten sving, men Abbe har fulgt pent med, og trippet ved siden av. Jeg må gå litt fortere enn jeg er vant med, men det er bare bra! All framdrift jeg kan få, det takker og bukker jeg for. Jeg skal ikke ta vekk et eneste snev av framdrift fra denne karen, det er helt sikkert! 

I dag var vi også så heldig at Jon-Egil kom på besøk og trimmet høvene. Ettersom Abbe hadde hatt 1,5 dager å venne seg til stallgangen på, så tok vi trimmen utenfor paddocken - et sted han følte seg trygg og ganske rolig. Litt krøll ble det, men tatt i betraktning at det er dag to på nytt sted hvor vi kaster han ut i hovtrim, så sier jeg meg absolutt fornøyd. Vi har lovt å trene litt mer til neste gang! Men bare han får litt mer ro i kroppen på området, så tror jeg vi er mye nærmere noe!

Alt i alt oppsummerer jeg de siste dagene som komplett galskap, pur glede og stjerner i øynene. Jeg er så takknemlig for muligheten jeg har fått fra Tania med å overta gullgutten, og jeg nyter så innmari godt av den gode jobben hun har gjort med Abbe i de to årene hun har hatt han. Det er fantastisk å få ta over en hingst som leies på slakt leietau over gårsdplassen (dog, med litt lyd), og som bare oppfører seg som en prins i alle situasjoner jeg drar han med i, selv om han synes det er litt stressende og rart. Jeg ser så innmari fram til framtiden med Abbe, og alt hva vi kan finne på av morsomme ting. Jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med han, og til å bygge opp et vennskap med denne vakre personligheten. Det føles bare ut som om han og jeg kommer til å få det enormt kult sammen, og det er en skikkelig god følelse når man først gikk til det steget å tok han med seg hjem fra Sverige! Den første dagen han kom føltes det litt overveldende. Nå føles det bare helt, helt, helt riktig, og veldig, veldig spennende!

De gale har det godt, sies det. Jeg har det enda bedre!