Igjennom vinteren har Isco fått lov å gå mer og mer løs når vi har vært på tur. I dag var vi ute på en runde på rundt fire kilometer, og i godt over en time koste vi oss glugg. 

Isco er så stolt når han får bestemme selv, og jeg gruer meg til sommeren hvor dette blir mer vanskelig å få til på grunn av at han da kommer til å sitte fast i en gresstust. Men enn så lenge nyter vi muligheten. Ekstra stolt er jeg av han som var så tøff over de litt utfordrende vannpartiene som møtte oss på turen. Det er så gøy at han tør å utfordre seg selv på slike ting uten at jeg trenger å si noe.

Følelsen av å kunne gå på tur med ponnien din på denne måten er virkelig helt unik, og jeg er så glad jeg får noen glimt på film, for ellers vet jeg egentlig ikke om jeg hadde trodd på dette selv. 

Isco er tvers igjennom en unik, herlig, fantastisk liten lykkepille med pels.

Tankene i denne bloggen kom etter å ha lest en artikkel hos NRK: De som er utenfor. 

Vi sitter midt i en av de rareste situasjonene verden har vært i på lenge. Kanskje noen sinne. Jeg leser om barn og unge, og for så vidt også voksne, som mister holdepunktene i livene sine, som ikke vet hva de skal finne på i denne perioden, og hvor den verden de har kjent til tidligere har rast sammen.

Det har fått meg til å tenke at vi som driver i stallen er heldige. Vi har vårt faste, daglige holdepunkt. Vi har den firbeinte vennen som gjør det nødvendig at vi står opp, som møter oss med en lav humring og som er avhengige av at vi stiller opp for at de skal klare seg. Vi kan omgås hestene våre uten noen tanker om restriksjoner. Vi kommer oss ut i naturen og i kontakt med naturen, vi har fortsatt mål å jobbe for, vi har noen som gir oss glede, som gir oss opplevelser, utfordringer og mestringsfølelse. Vi sitter med en skatt som mange andre ikke er så heldige at de har i denne perioden.

Skrittemaskin er en finurlig oppfinnelse som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg synes er en god ting eller ikke. På den ene siden ser jeg absolutt nytten av en skrittemaksin, og at jo flere skritt man kan få i hverdagen, jo bedre er det. På den andre siden sliter jeg med å putte hestene mine i en mekanisk anretning og bare la de gå rundt og rundt. Jeg har jo hest for å bruke tid med dem, være med dem og gi dem den mosjonen de trenger. Men så vipper jeg tilbake til at det ville jo ikke vært feil å få litt mer bevegelse når man først har fått tilbudet på stallen. 

Også må jeg le litt av meg selv, for jeg hadde egentlig bestemt meg for å prøve helt til ei på stallen nevnte at hennes hest hadde fått litt trøbbel med dette når han plutselig måtte på do. Som mine så står han alltid stille når han går på do, men det er jo ikke mulig når man går i skrittemaskin. Jeg tror aldri mine har gått på do i bevegelse, så dette ble jo enda en bekymring oppi det overtenkende hodet mitt. 

Uansett tanker, funderinger og bekymringer, så er det aldri feil å teste slike ting. Man vet jo ikke hva man synes om det før man faktisk har prøvd. ​Så prøve, det skulle vi!

Bobbie og Abbe fikk av seg dekkena sine i dag, og vi tuslet bort til maskina. Puttet Bobbie inn først og Abbe inn som nummer to før jeg satte i gang maskina på rimelig sakte tempo. Den har 15 trinn, hvor de store hestene på stallen går i normalt skrittetempo på 3, jeg hadde på 1,5 til 2 til å starte med da mine ikke akkurat er de kjappeste beinflytterne. Stod og fulgte med på dem hele tiden, og begge to så ut til å skjønne poenget med den, og ingen av dem var noe redde for å gå der. Etter noen få minutters gåing så jeg at Bobbie fikk skillegjerdet i rompa uten at hun så ut til å bry seg nevneverdig om akkurat det. Det samme skjedde med Abbe en gang, og han reagerte som hester flest: han spratt av gårde og tenkte "wææh, den må jeg holde avstand til!". 

Maskina snudde vei som den gjør innimellom, og Abbe ble litt rund i øya, men klarte fint å snu. Bobbie fikk også snudd, men begynte nå å få det skillegjerdet mer og mer hengende på rompa. Rakk å tenkte at hvis hun skal gå i skrittemaskina så må hun få på seg halebeskytter, for den lå godt og dytta på halen hennes.

Heldigvis slipper jeg å bekymre meg for ødelagt hale, for Bobbie brukte omtrent 5 minutter for å knekke koden.

Jeg lot hun gå litt til, men da det skjedde for andre gang var det bare å flire litt for seg selv, innse at denne ponnien er litt for smart for sin egen latskap, og ta henne med ut av maskina.

Vi skal ha for at vi prøvde! Men det kjennes ikke ut som om det er vi som kommer til å slite mest på den maskina i tiden framover.

Vi er så heldige at vi får brøyta utebana vår om vinteren, og med den vinteren vi har hatt nå har den vært helt perfekt for litt fri utfoldelse. Det vet Abbe å benytte seg av, og kameraet liker gullponnien som viser seg fram. Trykk på bildene for å se nærmere på dem. 

Jeg føler meg utrolig heldig som har en så fantastisk gullhest som Abbe ♥

I år som i fjor hadde jeg håpet og trodd at bloggen skulle hatt litt mer liv igjennom året, men den gang ei. Disse timene flyr av gårde når man sjonglerer jobb, jobb, jobb og hest, hest, hest. Det er jo også praktisk å få tid å sove litt innimellom, så de gangene jeg har prøvd å sette meg ned for å blogge har øynene raskt glidd igjen. Men Instagram-kontoen min holder seg overraskende nok godt i live, så skulle du ønske å følge hverdagen min med de tre mest sjarmerende ponnitrollene i hele verden (helt objektivt, så klart), så er det bare å klikke deg inn på hestehverdagen.

Heldigvis er mye av grunnen til at jeg ikke har hatt tid til bloggen vært at jeg prioriterer tid sammen med mine tre pelsbarn. Jeg føler at de oppsummerende kakediagrammene bekrefter at både ponniene og jeg har hatt en greit aktiv hverdag. La oss se nærmere på hva ponniene og jeg har drevet med i annerledesåret 2020.

Jeg har alltid ønsket at Bobbie skulle ha litt mer energi, være litt mer fram og ha litt mer motor. I 2020 har jeg lært at det man trenger får man når man er klar for det. Den Bobbien jeg har fått kjenne på i slutten av 2020 har jeg vært glad for at jeg ikke har fått kjenne på tidligere på veien vår. Da hadde jeg antagelig blitt skremt over all den kraften som ligger i den røde damen. Mange av rideøktene i 2020 har jeg ligget og vippet mellom pur glede og angst for å flakse i bakken. Travet til Bobbie har utviklet seg i store former, bokstavelig talt. Jeg sliter ikke bare med å sitte på henne, jeg sliter med å ri lett fordi det er så mye bevegelse. I galoppen har hun vist noen helt nye sider, og jeg tror jeg har lært enormt mye om Bobbies mentalitet og min tilnærming til henne i løpet av det siste året. Gutta har gitt meg mye på den biten, og selv om Bobbie har en helt annen personlighet enn de to bordercolliene så føler jeg at jeg begynner å finne en vei hvor både hun og jeg er mer fornøyde i hverandres selskap og trening. 

I 2020 så gikk det også opp en lyspære for meg i forhold til Bobbie, takket være en liten setning fra en av våre faste veterinærer. Jeg klagde litt over at Bobbie til stadighet er så daff om sommeren, hun har rett og slett virka veldig påvirka av varmen. Husker en tur vi skulle på i sommer hvor vi hadde ridd ut til postkassene, og allerede da pustet hun som en blåsebelg. Og Bobbie er jo normalt sett i ganske grei form og klarer en tur i alle gangarter på rundt en mil - postkassene burde ikke være noen utfordring. Veterinæren nevnte at det kunne være en form for "sommerastma", eller Summer Pasture-Associated Recurrent Airway Obstruction. Google ble raskt min venn, og jeg har lest opp og ned. Noen punkter stemmer skummelt bra, andre ikke fullt så bra, men generelt sett bra nok til at dette er noe jeg må få undersøkt videre. Sommeren 2020 ble en veldig, veldig rolig sommer fordi Bobbie var daffere enn daffest. Det føltes heller ikke riktig å be henne om noe som helst, hun hadde bare ikke noe å gi. Utover høsten våknet hesten min til liv, og nå i vinter har hun vært så fresh som hun aldri har vært før. Jeg sitter med følelsen av at jeg har to vidt forskjellige hester igjennom året. Allergitest er allerede tatt uten at det ga noe utslag, så tanken nå er at vi til våren, når symptomene gjør seg gjeldende igjen skal undersøke mer, og forhåpentligvis får hjulpet Bobbie til en bedre sommer.

Til tross for sommer-daff Bobbie og avslappende periode synes jeg vi har klart å holde oss vedlike ganske greit gjennom året.

Lille Abbelusk som har blitt seks år og burde vel egentlig være ganske voksen. Heldigvis er han akkurat like barnslig og tussete som han alltid har vært, og hvis jeg skulle komme til å be han litt for tydelig om å bevege seg i litt raskere enn snegletempo, så får jeg bare et bakbein eller to i tilsvar. For Abbe gjør som han selv vil som regel. Også ser han bare søt ut etterpå, så er alt greit.

Året med Abbe har i hovedsak bestått av å jobbe stille og forsiktig videre med å få han til å bli en hyggelig ridehest. Synes jeg må kunne si at jeg har kommet godt på vei der, og det jeg sliter med henger sammen med kroppslige utfordringer mer enn Abbes ønske og vilje. På tur har vi kosa oss masse, både aleine og sammen med andre. Litt forsiktige med å ri med andre har vi dog vært, for Abbe er både litt lett i rompa, og er ikke helt stabil nok på mine hjelpere enda til å ikke bumpe og sprette litt vel i overkant mye hvis vi får litt fart. 
Vi kan vel ikke skryte på oss at vi har slitt i stykker ridebanen i år, men jeg tror jeg kan se tilbake på hver eneste økt med et smil om munnen. Abbe er ekstremt lærevillig og morsom å trene på banen. Jeg føler vi har fremgang for hver eneste økt, og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Jeg skylder også Abbe å nevne at han er en enorm stjerne når det kommer til frihetsridning. Kjenner jeg gleder meg masse til fortsettelsen på akkurat den fronten.

2020 har også vært preget av behandlinger av Abbekroppen. Han har et eller annet rart som ikke stemmer i kroppen sin, men til tross for topp-treatment på øverste hylle så klarer vi ikke helt å få løsna det. Planen var at han skulle behandles av Jeanette Adler fra Danmark, men så var det korona, da. Satser på vi får det til i 2021! Til tross for merkelig følelse og følelsen av at det er noe rart, så utvikler han seg i veldig positiv retning under trening, så jeg håper og tror at kombinasjonen av behandlinger og fornuftig trening vil gjøre ting bedre på sikt.

Det viktigste er uansett at Abbe og jeg storkoser oss på veien, spiser masse gulrøtter og har det gøy sammen - og sannelig har vi det!

Lille, store Isco. At den lille shetlandsponnien skulle bety så ufattelig mye for meg og min dressurforståelse hadde jeg ikke helt sett for meg. Den viljen, arbeidsgleden og ønsket om å vise hvor enormt flink han er overgår hva jeg noen sinne har opplevd tidligere. At jeg kan se for meg piaffe, terre à terre, galoppbytter, skoleparade og levader som noe realistisk for en liten tass på 90 centimeter slutter aldri å forundre meg. 

Isco visker ut grensen mellom dressur og triksing, og vi jobber i all hovedsak løs. I blant kan det føles greit å ha på noen tøyler i kapsunen for å kunne forklare ting litt kjappere, men jeg ender som regel opp med å jobbe han løs allikevel. På tur har han også fått lov å gå mer og mer løs, så lenge det er vinter og vi er i trygge rammer. Da er det en ponni som vokser sikkert 15 centimeter og blir umåtelig stolt av seg selv.

Også kjøringen har vi opprettholdt sånn relativt greit gjennom 2020, selv om jeg alltid når jeg ser denne oversikten tenker at jeg burde jo kjørt litt mer. Men med totalt 54 kjøredager så ligger vi i snitt på en i uka, og det får sies å være innafor. I kjøringa ligger fokus på akkurat det samme som i dressuren, og også her driver vi og sniffer på galoppbytter. Isco har i 2020 virkelig funnet tempoet sitt i presisjon og maraton, og da er det lite annet å gjøre enn å holde på hatten og henge med i svingene, for fyttirakker'n det går unna når den lille tassen først starter beinpropellene.

Det må nesten også nevnes her at Isco for første gang hos meg har blitt barbert. Jeg som aldri skulle ha barbert ponni, og i hvert fall ikke Isco som har hatt så velfungerende vinterpels. Vel, den har funket gull i 25 minus, men hele november og desember var preget av to minus og regn, så han var konstant fuktig. Barberingen har vist seg å være et av mine lureste valg på lenge, og etter storinvestering i shettis-garderobe blir nok dette en tradisjon framover. Det er heldigvis aldri feil å oppdatere de bastante beslutningene sine.

Det er vanskelig å beskrive kort hvor mye Isco betyr for meg. Isco er den som møter meg med en lav humring hver gang jeg kommer ut i paddocken, med sitt nysgjerrige blikk og det gjennomtrengende ønsket om en gulrot. Han er tøffere enn toget og gjør hjertet mitt varmt når jeg tenker på han. Lille, store Isco.

I fjor startet jeg en ny "tradisjon" og det var å sjekke over hvor mange økter jeg totalt har vært ute med hestene gjennom året. Litt nysgjerrig på det samme i år, så tellebrillene ble tatt på, og resultatet er skremmende likt fjoråret. Totalt har jeg vært i aktivitet med hestene mine 648 ganger i løpet av 2020, altså har jeg trent 1,77 hest per dag (mot 629 og 1,72 i fjor). Rutinemennekse, jeg? Har jeg aldri hørt før. 

Jeg kjenner at jeg er enormt glad i hver eneste dag sammen med de tre magiske pelsbarna, og jeg er heldig som får lov å ha et liv som gir meg så innmari mange smil, gleder og gode stunder hver eneste dag.

Nå ser jeg fram til 2021 og tenker at det, til tross for snåle tilstander, fortsatt vil bli et godt og bra år med mine tre fantastiske!

Tilfeldighetene ville det slik at Tara Orlin skulle ha kurs i området, og freidig som jeg er, så sendte jeg hun en melding og hørte om hun hadde mulighet for å svinge innom meg og ei til på stallen for en time på vei til og på vei fra kurset. Tara var heldigvis ikke vanskelig å be, og hun sa ja med en gang. Dermed var det plutselig en mulighet for å få videre hjelp med frihetsridning, for er det noe Tara er god på, så er det akkurat det. 

​Abbe og jeg har jo hatt litt undervisning fra Rebecca Dahlgren, også har vi testet litt på egenhånd fordi Abbe har fungert så fint uten hodelag. Noe erfaring på området har vi derimot ikke, og derfor var det ekstra gøy med muligheten til å ri for Tara, og få litt tips og tanker om hvordan vi skal få grunnsteinene på plass og legge opp veien videre. 

Bildene beskriver første timen vår, bare trykk på dem for forklarende bildetekst.

Jeg kunne ikke sagt meg mer fornøyd med timen. Veldig gøy å høre Taras teori bak friridningen. Kjenner jeg er veldig glad i systemer som er grundig bygd opp fra bunnen av, og som gir så mening. Godt å få enda mer forklaring på hvor tydelig sitsen må være når man faktisk ikke har et hodelag for å forklare hva man ønsker.

Både Abbe og jeg fikk tenke litt dagen etter, før vi søndagen gjorde oss klare for enda en time. Jeg kan ikke si annet enn at også den levde helt opp til forventningene. Å kunne ri ponnien sin i både skritt, trav og galopp uten hodelag er altså en helt snålt kul følelse. 

Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med progresjonen til Abbe på disse to øktene, og det frister absolutt å fortsette med ridning uten hodelag på Abbe. Han skjønner så mye, han føles så trygg, og det er rett og slett bare gøy! Min magiske, gule enhjørning. 

Hesten må jo tilvennes! Fem minutter, fem minutter, fem minutter, ti minutter, ti minutter, ti minutter, kvarter, eller skal vi tørre å gå opp til hele TYVE minutter? Nei, best å holde det på et kvarter noen dager også. Så er vi i alle fall sikre. Kvarter, ogsååå tyve minutter. Så kanskje skal vi driste oss til en HEL.. halvtime, der ja. Vi er allerede godt inne i mai.

Halvtimen blir til en time, en time blir til to. Måltider blir byttet ut med gress, for vi skal ikke ha noe av at det blir for mye av det gode. To blir til fire, fire til seks, kanskje åtte? Nå har vi kommet oss til midten av juni. Kanskje på tide å slippe på beite nå? NEEEEI! Aldri slipp før Sankthans, det har det kloke Internett sagt. Egentlig burde ikke hesten smake gress før det er Sankthans. Proteiner og sukker har den siste måneden hatt full fest og gått bananas inni gresstråene. Noterer bak øret at for å gjøre det riktig neste år bør gresstilvenning utsettes til medio juni. Tidligst!

Har du forresten husket å gjødsle? Nei, gjødsel må ikke finne på å brukes, det lager jo krutt av gresset. Slipp hesten helst på en gammel eng. Men husk endelig å gjødsle, for det gir bedre og mer jevn vekst for gresset, noe som gjør at det får mindre sukker.

​Når du først kommer dit at du kan slippe hesten på beitet, så bør gresset helst være langt, for jo mer det har vokst, jo bedre. Da har gresstråene rukket å fordele sukkeret rundt om i hele gresstrået, og det har brukt opp det meste av kruttet når det har skutt. Men pass endelig på at du slipper noen andre hester på beitet først slik at de får spist ned de lengste stråene, for vi vil jo ikke at hestene skal fråtse i masse mengder gress – vi vet jo alle at for mye mengde ikke er bra i lengden, og jo mer mat, jo mer sukker totalt sett. Og siden vi var inne på lengde. Når disse lånehestene som har tatt ansvar for å spise av toppen av beitet før din kjære diamant skal slippes ut der, så pass endelig på at de ikke spiser for langt ned! Kort gress er tross alt tilnærmet livsfarlig! Vi har jo alle lært at det korte gresset har ekstremt lyst å vokse seg stort og flott, så det spruter krutt ut i den lille knerten som står igjen på enga for å vokse fortest mulig. Og slik eksplosiv kost skal jo ikke hesten ha.

Også kan det kanskje være lurt å stripebeite disse lånehestene før din diamant slippes på beitet, bare for å unngå at alt dette høye gresset bare blir tråkket ned og ødelagt. Så imens du står og beitetilvenner hesten din for hånd åtte timer i midten av juli, så kan du jo bruke den ledige tiden du ellers har om dagen til å flytte stripegjerdet til lånehestene.

Bare husk da at gjerdet kun må flyttes under de helt riktige omstendigheter. Vi vil jo nødig være skyld i at lånehestene blir syke. Det vil si at det må flyttes fortrinnsvis når det er overskyet eller regn. Da er det ikke mye sukker i gresset, for det kommer fram når sola står på. Nå er heldigvis dette ikke et overveldende problem i sommer-Norge. Du bør heller ikke flytte det på ettermiddag og kveld, for det er jo mens det er lyst at gresset vokser. Så en eller annen gang midt på natta kan være passende. Ja, for du er vel oppe for å ta noen timer gressing med hesten din uansett? Det er jo på natta det er best å gresse vet vi.

​Så da hadde vi kommet oss ut i august og du begynner muligvis å endelig se en åpning for å slippe hesten din på beite. For en glede det skal bli! Du leverer tilbake lånehester, sjekker gjerder, strammer tråd, får deg en ufrivillig karamell eller to, men tar det med et smil og ler litt eplekjekt til stallvenner mens du slår av den vanlige «jaja, da vet vi i hvert fall at det er strøm her!»-frasen. Du henter hesten din, slipper den ut, ser den lykkelig springe av gårde for å endelig nyte beitelivet. Nå kan du puste lettet ut og endelig gi både deg selv og hesten litt etterlengtet fri!

Du sjekker tilfeldigvis værmeldinga mens du rusler tilbake til stallen med senkede skuldre og glede i sjelen. Den får deg til å hive etter pusten og bråstoppe. Som den norske sommeren det er så er det meldt fire grader om natta. Sukkeret får da ikke trukket seg tilbake som normalt og det vil si at det dagen etter vil være dobbelt så mye sukker i gresset. Uaktuelt!

Du har ikke annet valg. Du snur på hælen og tusler sporenstreks tilbake til beitet hvor diamanten din står. Den kjære diamanten som for øyeblikket har forvandlet seg til en krysning mellom djevel og slimete år, og som på ingen måte har tenkt å la seg fange fra paradis nå når den først har kommet seg ut dit. De neste to timene anskaffer du deg sommerkroppen for året (om enn noe sent – vi er jo i august), på intens jakt etter diamanten. Den har åpenbart null forståelse for sitt eget beste. Forsøket på å bevege deg som en gulrot for å lokke hesten nærmere fungerer overraskende dårlig. Du innser at det bare er en måte å få tak i diamanten som akutt bestemte seg for å gå Seabiscuit en høy gang: en pose med godbiter, fulle av sukker. Målet helliger middelet, tenker du oppgitt og rister på posen.

Så var vi tilbake i stallen da. Med nøye oppmålte antall kilo til hvert måltid. Ikke et høystrå over eller under. Med hester som ser lengselsfullt ut på det grønne gresset. Som er et mareritt å ri på tur fordi de hiver seg etter hvert minste lille strå de ser (og gir rytteren sin panikk, for om det er gress eller en giftig plante de kaster seg etter spiller ingen rolle – desperasjonen etter grønt er for stor).

​Nå gleder vi oss bare til vinteren!

Isco og jeg har kjørt maratonhinder på banen vår mange ganger før. Vi har også vært test-ekvipasje på de nye maratonhindrene på stallen, men vi har aldri kjørt ordentlig igjennom et maraton. Da det skulle arrangeres treningsstevne på stallen vi står på var det ikke annet å gjøre enn å melde seg på moroa, og lure litt på hva vi hadde begitt oss ut på. Beskjedne som vi absolutt ikke er, så meldte vi oss på middels maraton, mest fordi det er morsomt å kjøre mange bokstaver i hindrene.

Siden det kun var treningsstevne fikk vi også tilpasse litt som det passet oss heldigvis. For det er ikke bare-bare å ha startlistens korteste bein. Mens de andre kjørte både A og B-etappe (transportetappe og hinderetappe), så droppet Isco A-etappen og gikk rett på moroa. Men det skal sies at han gikk hele B-etappen på 4,4 kilometer, minus de siste 200 meterne da den løypa var i gress som rakk Isco opp over ørene, så den droppa vi. Vi brukte rett over 26 minutter på de kilometerne - inkludert hindrene, så jeg er faktisk ganske stolt over han. Det er nesten innafor tiden man skal ha når man kjører middels med sånne små småttiser. Og innsatsen hans i hindrene kan jeg ikke utsette noe på. Han dura av gårde og viste hvorfor han har "Fartsbølle" som skilt på vogna si.

Første hinder var inne på utebana vår, og med flatt, fuktig underlag kunne Isco bare suse av sted, og det gjorde han også.

Etter hinderet var det en liten runde med litt skritt og pause før vi satte mulen mot neste hinder. Inngangspartiet i dette hinderet var innom jordet, og Isco skjønte ikke helt hvorfor vi skulle løpe så fort vi kunne gjennom alt det fiiine, gooode gresset. Men vi kom oss inn i hinderet, som heldigvis var klipt, og det var tydelig at det var litt mer vanskelig for den lille knerten, for her gikk det både litt opp og ned. Å holde galoppen ble en utfordring, men hva gjør vel det når de små beina går som trommestikker i trav. Jeg hadde kanskje også planlagt litt vel korte veier, så jeg er ikke annet enn kjempefornøyd med Iscos løsning av utfordringen jeg ga han, og han kom seg mesterlig igjennom hinder to!

Hinder tre var hinderet jeg lærte at jeg har undervurdert ponnien min, og at det ikke alltid lønner seg å tenke små, korte svinger, selv om man har liten ponni. Jeg lærte også at det ikke nytter å sove i timen når man kjører maraton med en fartsbølle.

Fra port D til E hadde jeg tenkt en 180graders sving rundt en stolpe, men med Iscos fart kom den stolpen litt raskere enn jeg hadde regnet med, så vi hadde ikke sjans til å klare svingen. Tankene gikk fort, og jeg kom på en annen vei jeg kunne prøve. Kjørte mot den, men også her tok ponnien fart, noe som gjorde at jeg bomma på svingen igjen! Da var det lite annet å gjøre enn å ta en volte tilbake og komme rett på, i håp om at det skulle få oss inn dit vi skulle. Det gjorde det, og vi kunne suse videre. Da vi kjørte gjennom F hadde jeg en plan på korteste vei ut, men etter erfaringen fra D til E la jeg om planen litt og satset heller på flyt og litt lengre vei ut av hinderet. Isco takket ikke nei til det og suste på. 

Vi brukte mye lengre tid i hinderet enn vi hadde trengt, men slik er det når kusken bokstavelig talt ikke henger med i svingene. Jeg må bare venne meg til hvor fort jeg faktisk må tenke med min nye racer-ponni. Godt å få noen slike opplevelser også, det er jo de man lærer masse av!

Siste hinder, og Isco fikk her igjen ordentlig fast underlag under beina. Dette hinderet rakk akkurat å bli ferdig laget før treninga, så vi var første ekvipasje ut. Litt oppoverbakke, litt nedoverbakke, og en alt for ivrig og brå sving på vei ut av hinderet. Isco ga alt, og vi liker å tro at vi la et enormt press på konkurrentene som kom bak oss (litt selvtillit på egne vegne må vi jo tillate oss å ha).

Selv om vi var oppe og nikket på presisjonsbanen dagen før, så har vi litt å gå på i maratonhindrene. Men altså - vi sammenligner oss med folk med store hester og kjappe ponnier, som er ute og starter disse klassene på ordentlige stevner. Selv om tidene ikke målte seg med toppen denne dagen, kunne jeg ikke vært mer stolt av Isco og hans innsats. Lille ponnien som bare legger sjela si i arbeidet sitt, og virkelig tar både stolthet og glede i det å være kjøreponni. 

Alt i alt var denne maratondagen rett og slett en fantastisk opplevelse, med en ponni som leverer langt over hva jeg kan både forvente og tro. Isco er rett og slett verdens kuleste lille flekk!

Isco og jeg var heldige og fikk lov til å være med på presisjonstrening på stallen. Opplegget var lagt opp slik at det skulle tilsvare en stevnesituasjon, så banen var staselig laget, og for en gangs skyld skulle jeg få kjøre på riktige avstander i forhold til vogna mi. Optimistisk som jeg var meldte jeg meg på i middels-klassen. Da kjeglene ble satt inn til min avstand angret jeg akutt på at jeg ikke meldte meg på utdanning istedenfor. Middels kjørte med +25 centimeter, og jeg innså at jeg aldri har kjørt med så smal avstand før. Kommentaren om at "det ser ut som vi setter opp en dukkebane! Dette passer jo en trillebår." gjorde at jeg måtte le. For det så virkelig slik ut.  Men nå hadde jeg en gang meldt oss på middels, så da fikk det bare være å gjennomføre. 

Isco er heller ikke vant til så smale kjegler, så det virket som om han holdt pusten hver gang vi passerte portene. Men poenget med presisjonen har han virkelig forstått, for jeg smattet én gang på han, og den lille knerten startet i galopp, og det fortsatte han med gjennom hele den lange banen. Jeg var sikker på at det var et par steder vi burde vært nede i trav, men Isco var absolutt ikke enig. Han har nemlig lært at i presisjon, der galopperer vi! Jeg digger altså den ponnien. 

For meg var det bare å sitte bak, prøve å styre så rett som mulig mellom kjeglene, og finne riktig vei til mål. 

Da jeg kom i mål var jeg helt bombesikker på at jeg hadde revet port åtte, da han hoppet til akkurat i det vi kjørte igjennom porten. Derfor ble jeg utrolig overraska over at ballen hadde blitt liggende, og vi tikket inn med en nullrunde! Snakk om kult! Da resultatene ble lest opp litt seinere på dagen ble jeg enda mer imponert. 

Jeg har alltid sagt at Isco ikke vil kunne måle seg med de store hestene når vi konkurrerer på stor og lang bane, fordi han enkelt og greit har for korte bein. Men denne resultatlista viser søren meg at den lille knerten har overraskende mye å stille opp med, selv om han har korte bein. 

For å illustrere så er ekvipasjen over oss stallens kjøretrener, med sin gelderlender på 170+ som hun satser internasjonalt med. Utover det kjørte vi mot fjordinger og en new forrest. Det var første runden som telte på resultatet, og alle hadde mulighet for å kjøre to runder, men jeg valgte å si takk etter første ettersom Isco var så flink første runden. Det morsomme er at selv om vi hadde fått ett riv, så hadde vi fortsatt kommet på andreplass fordi vi hadde såpass god tid. Det er ganske kult, synes jeg! Det er i hvert fall ingen tvil om at kjøring med shetlandsponni er ekstremt moro og givende! 

Veien med Abbe har vært så utrolig spennende. Han er noe helt annet enn Bobbie, og utfordrer meg på masse interessante måter. Det beste med Abbe er ønsket hans om å please, iveren hans etter å være med og viljen hans til å gjøre ting. Abbe vil være flink! Og det er han også. Makan til entusiastisk, ivrig ponni som bare er en fryd å ha med seg. 

Utfordringen til Abbe handler enkelt og greit om kroppen hans. Abbe vil gjøre absolutt alt jeg ber han om, men kroppen hans setter noen begrensninger. Da jeg fikk han var løsningen hans å balansere seg med hodet til værs. Litt giraff-tendenser. Jeg husker jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle få forklart han at hodet skulle strekke seg fram og ned. Heldigvis har dette gjennom årene falt mer og mer på plass, så nå strekker han seg egentlig ganske fint fram. Men da mangler vi søkningen og bøyningen. Han blir liksom gående litt mer "flat" og ikke så rund som jeg ønsker. Det har bedret seg noe fra bakken, og kommer seg absolutt fra ryggen også, men jeg vet at vi må ha på plass noen brikker på veien videre. Heldigvis er det akkurat det som motiverer og som gjør hele reisen utrolig spennende! Selvsagt blir han også fulgt opp av kiropraktorer, og forhåpentligvis vil kombinasjonen av kroppslig hjelp og fornuftig trening sakte men sikkert hjelpe Abbe med å få utnytta kroppen sin enda bedre.

Abbe fikk en liten forsmak på frihetsdressur da vi var hos Christofer og Rebecca hos HorseVision i august i fjor. Etter det har vi ikke testet det sånn veldig mye fra ryggen, men noen økter har det blitt. Såpass at jeg tenkte jeg ville prøve å ta av hodelaget og sjekke hvordan han fungerte på utebana. Og det morsomme og interessante er at han er så mye mer "med" når han får ha hodet sitt i fred. Han søker bedre, han er lettere å få rund, og han kjennes mindre stiv i kroppen. Denne økten ble uten tvil en inspirasjon for å utforske dette videre, for Abbe kjentes utvilsomt veldig komfortabel med å være frihetsdressurponni.

Og som alltid etter en økt så vil gjerne mister ivrig vise seg litt fram før vi tusler opp i stallen. 

Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg digger Abbe herifra til månen. Det er så mange fantastiske øyeblikk med han her, at jeg gjør ikke annet enn å smile når jeg er sammen med han. Makan til herlig fyr skal man lete lenge etter! Jeg er ekstremt heldig ♥

Her for en drøy uke siden ble det bestemt at det skulle bygges sprangbane på utebana på stallen, og min umiddelbare tanke var at "nææh, det frister ikke i det heletatt, jeg finner på noe annet..". Sjeldent jeg absolutt ikke har følt noe som helst interesse eller ønske om å hoppe, men denne gangen fristet det bare ikke. Jeg hoppet med Bobbie i oktober, men det var innendørs. Utebana har liksom vært en greie for Bobbie og meg i alle år, og jeg tror jeg begynner å bli litt gammel, for jeg orket liksom ikke tanken en gang. Men så har jo dagene gått, tanken har fått modne seg litt, man har alliert seg med ei venninne i stallen som er omtrent like pysete som meg selv, og når man setter to pyser sammen så klarer man overraskende nok å manne seg opp til mye rart. Så plutselig var det bestemt at Oda og jeg skulle hoppe. Skjønner enda ikke helt hvordan det skjedde. 

Men så satt jeg der i sprangsalen, på utebana, med hinder foran meg, og en Bobbie som hadde helt glemt at det gikk an å stå stille. Lite annet å gjøre enn å bare la det stå til. 

Kan ikke annet enn å si at det gikk over all forventning. Bobbie var kjempeflink, ga meg super ridefølelse, var fram, men ikke for fram, var konsentrert, hun var med på leken og ivrig. Samtidig tok det ikke av, og de spøkelsene som var der beit heldigvis ikke Bobbie så veldig hardt i rompa i dag. Når det går så bra som dette kan man ikke annet enn å være strålende fornøyde med at vi faktisk tør å gå på noen utfordringer innimellom. Det er også veldig betryggende å ha en Oda på bakken som forteller at man er flink, og som lufter tanken om at det kanskje ikke gjør noe om jeg slipper Bobbie piiiittelitt mer fram i galoppen enn hva som egentlig er mitt komforttempo (typ: den korteste arbeidsgaloppen du kan få til, gjerne med tanken mot skolegaloppen...). 

Sprang er jo faktisk ganske gøy! Bare synd jeg glemmer det mellom hver gang jeg hopper :p Neste mentale utfordring nå blir å hoppe med Abbe for første gang. Akkurat i dag kjente jeg at jeg hadde nok med å være nervøs for én ponni, men nå som selvtilliten har fått seg en boost kan det jo hende jeg tør prøve med han og etter hvert.

Bobbie og jeg har litt varierende hell med å ri på utebana oppigjennom årene. Heldigvis har det bedret seg noe, og i rette humøret går det helt greit å ha en rideøkt der ute. Det er faktisk ganske ålreit å kunne trene litt ute i frisk luft også - ihvertfall hvis man kan gjøre det uten frykt for å fly i bakken.

Hovedfokus nå om dagen er min (og Bobbies) forståelse av fram, hvordan man skal svare fram, og det å være kvikk for hjelperne. Noe som også betyr at jeg må være superpresis med hjelperne mine, og ikke sitte i veien og "mase" når jeg ikke mener det. Når man i tillegg har en ponni som ikke krever noe særlig mindre enn perfeksjon, så har jeg litt å leve opp til. Men vi jobber jevnt og trutt, og det er godt å kjenne at det sakte men sikkert blir bedre.

Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

Se gjennom bildegalleriet for et knippe blinkskudd av KrokodIsco og kompis Hugo. Jeg tror jeg kan garantere at du trekker litt på smilebåndet :)

​Jeg hadde nok håpet, trodd og ønsket at jeg hadde klart å holde litt mer liv i bloggen gjennom året enn hva jeg har klart, men det var kanskje litt vel optimistisk. Tre hester i full trening året igjennom tar visst både tid og energi. Selv om ikke tanker, følelser og opplevelser har blitt dokumentert på samme måte som før, så har det absolutt ikke manglet på dem. Jeg har fortsatt som mål å få ut en blogg (om enn noe kortere enn normalt) om hvert kurs jeg har vært på i 2019, men jeg tar kortversjonen her, ispedd andre herlige øyeblikk som jeg  har vært heldig å få bilder av. Men før jeg kikker igjennom minnene fra 2019 kommer de velkjente kakediagrammene.

Ordet som best beskriver året til Abbe tror jeg er konfirmasjon. Han har vokst på veldig mange områder dette året, og kan vel nå kalles innridd. Jeg føler meg trygg med å ri han på tur og bane, hjemme og på kurs, aleine og sammen med andre, i alle gangarter. Mengdetrening mangler vi fortsatt masse av, men det kommer. Totalt har jeg sittet på ryggen hans 70 dager i år, med andre ord har han i gjennomsnitt blitt ridd litt over én gang i uka, hvor omtrent halvparten er bane, og halvparten er tur. Må si jeg føler jeg har truffet ganske godt med mengden ridning på en fersk femåring som er under innlæring. Alt vi har gjort sammen i år har blitt gjort med et stort smil, og han er bare en fantastisk hest med masse gode egenskaper som jeg gleder meg stort til å pakke mer ut i årene som kommer!

Ordet som best beskriver året til Isco vil nok være frihetsdressur.  Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp der, men det har liksom funket like bra å trene han uten utstyr som med, så da har det bare blitt til at jeg ikke har orket å bruke utstyr på han. Lettvint er det også! Eneste jeg tar med meg er longelina hans i tilfelle det er mange andre i hallen så det kan være praktisk å ha et lite snøre. Isco har utviklet seg masse, og vi har hatt mange utrolig morsomme økter. Å få lov å være med på utviklingen av Iscos bevissthet over egen kropp har vært fantastisk, og 2019 er året hvor poletten virkelig falt ned for Isco - han forstod skoleparaden. Gleder meg veldig til å la Isco ta meg videre på veien sin, for i blant føles det ut som om den ponnien ikke har begrensninger for hva han har lyst til å få til. Gøy!

Bare fordi jeg er nysgjerrig så har jeg regnet sammen hvor mange økter jeg har vært ute med hestene totalt i år. Jeg ender på 629 ganger hvor jeg har tatt med meg en av hestene mine ut for å gjøre noe. Det vi si at jeg i gjennomsnitt trener 1,7 hest per dag. Kan i grunnen ikke annet enn å si meg fornøyd med akkurat det, både at motivasjonen er tilstede, og at jeg har klart å opprettholde treningen året rundt. Og jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov å oppleve så masse fine øyeblikk hver eneste dag - hele året igjennom!

​Med så mange treningsdøgn og opplevelser så er det noen det er litt ekstra verdt å se tilbake på. Her har jeg samlet noen av årets høydepunkter i korte tekster og noen bilder. 2019 var kort fortalt et fantastisk år!

​Abbe ble kastrert i oktober 2018, og i mars prøvde jeg så vidt å slippe dem sammen for første gang. De kjente hverandre godt fra før etter å ha stått på hver sin side av gjerdet siden Abbe kom til meg, men det er alltid spennende å slippe dem sammen.

Møtet gikk over all forventning, og siden den gang har trioen nå blitt permanent. Nå går de sammen døgnet rundt. 

​Abbe har sakte men sikkert blitt innviet som ridehest i år, og i mars testet vi den første galoppen med meg på ryggen. Abbe svarte som han har gjort på absolutt alt jeg presenterer han for: "Ja! Det prøver vi!" Sjekk instagramposten med video av vår første galopp - jeg kunne ikke vært mer stolt!

​Fantastisk gøy når man har en så magisk flink unghest!

​Det er ikke bare mine egne ponnier jeg har ridd i år. Det er ikke ofte jeg er på ferie, men i år ble det felles familieferie til Gran Canaria i april, og en uke uten hest var jo uaktuelt, så da dro jeg med hele ni familiemedlemmer på ridetur. Det var utrolig koselig å ha med så mange på tur, og jeg var imponert over hvor sporty mange i familien var, for brorparten av dem har aldri vært på en hesterygg før! Men vi hadde en hyggelig totimers tur, som fortsatt blir snakket om.

Jeg hadde ikke turt å håpe på det, men Bobbie fikk være med på årets Bentkurs etter et års pause på grunn av sykdom. Vi hadde (et selvpålagt) press på oss for å få oppdatert væpnerprøven vår, men Bobbie var helt utrolig, og andre økt for Bent så rei vi igjennom en godkjent væpnerprøve. ​

Tradisjonen tro heiv jeg meg med på et Monikakurs i juni/juli. Aldri feil med litt Monika-påfyll. Gutta boys fikk begge to være med og dele på et langkurs. Isco strålte som alltid, og Abbe innviet kurslivet som ridehest - helt uproblematisk såklart. ​

Denne er vanskelig å fatte seg i korthet på, men jeg prøver. Sverigeturen vår i år var fantastisk, magisk, utrolig. Anna Lene, Thea, Therese og jeg hadde i godt over et år planlagt tur til Christofer og Rebecca på HorseVision, og plutselig så var uken i august her! Det var med litt skjelv i buksene jeg bestemte meg for å ta med meg Abbe - en slags konfirmasjonstur. I fare for å gjenta meg selv, han bestod med glans og sa: "Ja, det prøver vi!" til alt jeg foreslo. Denne turen ga meg trygghet i veien videre med Abbe, og jeg fikk prøve meg på frihetsdressur fra både bakken og ryggen - en følelse som virkelig ga mersmak! Abbe og jeg hadde en helt fantastisk tur, og Abbe kunne ikke oppført seg bedre. ​

​Helgen etter jeg kom hjem fra Sverige med Abbe pakket jeg hengeren på nytt og tok med meg Bobbie på tur. Hadde ikke fått nok Christofer-magi (man kan aldri få det), så jeg hadde meldt meg på helgekurset med han i Norge også. Vi kjørte til Drammen og fikk en fantastisk god opplevelse. Det falt ned noen brikker i hodet mitt, og Bobbie ga alt hun kunne. Ting er så mye lettere når den dansepartneren som helst skal føre vet hva hun ønsker. Og da hjelper det å ha en Christofer som forklarer.

For noen år siden var jeg med på mitt første kurs med Arne Koets, en instruktør jeg virkelig trivdes med å ri for. Etter Bobbie ble syk har ikke Arnekurs hatt muligheten til å bli prioritert, men da alle himmelens legemer stod i rett posisjon, åpnet det seg mulighet for rideplass på desemberkurset. Været var meldt tålelig greit for å kjøre nedover, så jeg greip sjansen for å få en siste input dette året. Bobbie fikk være med og var i et kurshumør det er lengesiden jeg har opplevd henne i. Det resulterte i ganske overtenning, men det var bare herlig å kjenne på masse, masse energi. Arne ga som vanlig utrolig mange gode tips og råd, så nå klarer jeg meg i hvert fall uten problemer fram til første kurs i 2020. ​

Med det sier jeg tusen takk til mine fantastiske ponnier for et helt utrolig 2019. Jeg er også ekstremt takknemlig for alle folkene som har vært innom livet mitt i år, det er helt utrolig hvordan hestemiljøet skaper gode, herlige vennskap, med folk som støtter og backer opp, ser utvikling og deler gleder! Både ponniene og jeg ser fram til 2020! ​

Det er ikke ofte jeg får til gode oppsummeringer av teorien fra Michellekurs. Det er egentlig ganske synd, da Michelle alltid har mange svært gode poeng. Problemet mitt som både arrangør og deltaker med hest er at det ofte er litt kaos i hodet mitt, og det blir vanskelig å få ned fornuftige notater til en blogg. Men denne gangen klarte jeg å holde hodet på rett plass, og dermed finner noen av Michelles gode formuleringer veien hit. Kan ikke annet enn å si at jeg er ekstremt glad for at jeg får trene for en så kunnskapsrik og detaljert instruktør som Michelle! 

Michelle jobber utrolig mye med sits, og hvordan små, små detaljer i vår kropp kan påvirke hesten. Selv om jeg på kroppen har kjent hvor lite som skal til i min egen sits for at en hest skal reagere, så har jeg fortsatt litt problemer med å faktisk forstå det. I blant er det så innmari mye lettere å bare dra i den tøylen eller klemme litt med den sjenkelen... Også er det litt imponerende å tenke på hvor mye hestene er nødt til å ignorere når de går der med en på ryggen som ikke helt har kontroll på sin egen kropp. Men den eneste måten å bli bedre på er gjennom å lære seg teorien, og prøve ut i praksis, og da er Michellekursene gull verdt!

Michelle brukte en av teoritimene til å snakke mye om balanse og hvordan dette påvirker hestene. Vi som mennesker har et litt annet utgangspunkt når det kommer til balanse, fordi vårt balansepunkt i magen vår passer med fundamentet vårt, altså beina vi står på. Flytter vi vårt balansepunkt (eller tyngdepunkt om du heller vil) fram eller tilbake, så må vi flytte beina ganske raskt etter for ikke å ramle. Hestene derimot, de har fire bein, og kan helt fint flytte tyngdepunktet sitt ganske mye mer rundt i kroppen uten å velte. De kan for eksempel bruke frambeina som støtte, og balansere mye av vekten sin på dem. Eller så kan de flytte vekten bakover i kroppen slik at bakbeina tar mer vekt. De kan også (meget velkjent) legge vekt ut på utvendig skulder. En annen måte å se balanse på er å se hvor beina plasseres i forhold til hestens tyngdepunkt. Går bakbeinet fram mot tyngdepunktet, eller går frambeina langt bakenfor tyngdepunktet? Og bare for ha det klart så er hestens tyngdepunkt rett under oss når vi sitter på den. Det er derfor vi ønsker å ha hestens bakbein fram til tyngdepunktet når vi rir. Får vi det har vi en hest i balanse.

Når hesten går kan vi dele bevegelsen i hestens bakbein inn i fire ulike momenter.

1. Akselerasjon (fraspark, avskubb, skyv, på engelsk acceleration): Hele momentet som hesten bruker til å skyve fra med bakbeinet.
2. Retardasjon (negativ akselerasjon, også fornorsket til "deselerasjon", på engelsk deceleration): I det hesten lander med bakbeinet og tar i mot vekten. 
3. Bounce/feathering power 
4. Bæring​

Punkt 3 og 4 har jeg ikke helt styring på selv enda, så jeg velger å la de stå åpne inntil videre. Jeg konstaterer bare at de er med, også får jeg sikkert bedre styr på dem etterhvert. Men vi kan jo utvilsomt slå fast at det handler om det momentet hvor hesten har beinet i bakken og produserer kraften. Allikevel har jeg fått med meg at jo lengre fram i hestens kropp tyngdepunktet er, jo mer dominerende vil akselerasjonen/frasparket være. Jo mer vi har tyngdepunkt bakover i kroppen, jo mer dominerende blir de tre andre delene. Og det er helst det vi ønsker. Har vi en hest som har bakbein som tråkker inn under seg, og med det en hest som går i bra balanse, så får vi et tredimensjonalt ryggsving. Og dette ryggsvinget er det vi skal jobbe med i vår sits. 

Michelle har et mantra når det kommer til sits: Observere, korrigere, dirigere. 

1: Først og fremst må vi observere hva som skjer i hesten. Hvilken informasjon får jeg fra hestens ryggrad opp i mitt sete? Svinger den meg inn, ut, fram, tilbake, opp, ned, lite, mye? Les av den informasjonen hesten gir deg. Føles alt helt bra, flott - hopp videre til trinn tre! 

2: Det er dessverre sjeldent at absolutt alt føles helt bra. Hvis det er noe som føles feil, så får vi gå inn og korrigere det som er feil. Først og fremst ved å gi mer plass der vi ønsker mer hest. Hvis hesten kaster deg ut over utvendig side kan dette korrigeres blant annet ved å ikke bli med ned når hesten slipper deg ned der, men gi plass til at hesten kan fylle ut brystkassen sin på utvendig side når den svinger opp. Korreksjon handler i første omgang om å gi plass til det du ønsker. 

3: Når korrigeringen fungerer så går vi over i en dirigeringsfase. Hvis hesten er balansert mellom hjelperne, under din sits, så gjelder det for oss å dirigere gjennom setet hvor hestens energi skal bevege seg videre. Når vi har omtrentlig følelse av at vi er på vei i riktig retning er det bare å gå tilbake til observeringen og kjenne etter om den eventuelle korreksjonen og dirigeringen fungerte som det skulle. Gjorde den det, flott! Nyt det. Gjorde den ikke det? Ta de tre stegene igjen. 

Når det kommer til å lære seg å kjenne hestens bevegelser når man rir så gjelder det å ha et snev av kontroll på sin egen kropp. Hesten er det eneste dyret som når vi sitter på det gir oss samme rotasjon i våre hofter som når vi selv går. Derfor er den beste måten å lære hestens ryggsving (bortsett fra å ri) å gå på våre egne bein. Her kan vi lett lære oss å kjenne etter og bli bevisste på hva som skjer. Den bevegelsen vi kjenner når vi sitter oppe på hesten er ikke bakbeina direkte, men resultatet av hva bakbeina produserer. Bakbeinas bevegelser har en effekt inn i hestens brystaksse, og klarer vi å observere, kjenne og forstå hva brystkassa gjør under setet vårt, så vil det også gi oss en forståelse av hva bakbeina gjør. 

En hver hest som går i bra balanse over ryggen er behagelig å sitte på. Og hvis man ikke skulle klare å sitte avspent på hesten, så får man ta ned tempo. Å miste sitsen sin tvinger en selv til å ri for sekundære hjelpere, og gjør det umulig både for rytter og hest å lære seg kommunikasjon gjennom setet. Det er også derfor vi jobber mye i skritt, både for at rytter skal få en god nok sits til å gi en bra hjelpgivning, samtidig som at det gir hesten tid til å forstå. I trav går bevegelsene så innmari mye raskere, og det er vanskelig for rytter å kjenne hvis man ikke har et grunnlag og en forståelse for hva man skal kjenne etter, og det gjør det også mer vanskelig for hesten. 

Forståelse er et viktig ord når det kommer til det vi driver med. Både i sitsarbeidet, men også i alt annet av hestetreningen vår. Hvis du som rytter/hestemenneske bare gjør noe fordi noen sier at du skal gjøre det, så vil det ikke hjelpe deg noe på vei. Hvis du som rytter/hestemenneske forstår hvorfor du gjør det du gjør, så er du kommet langt på vei, uavhengig av hvor langt du har kommet i ridningen din eller hvor mange fancy øvelser du gjør. Det å forstå hva vi faktisk driver med er over halvparten av det å faktisk gjøre. Hvis vi gjør noe uten å forstå hvorfor vi gjør det, hva er da poenget med å gjøre det? Magien med det vi driver med ligger i at vi som personer forstår det vi driver med, kan forklare det til hesten vår og lettere få det resultatet vi ønsker. 

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

På årets første Michellekurs fikk jeg muligheten til å ha flere timer, så det ble også plass til å ta med Isco en økt. Isco var med på kurs for Michelle i april for et år siden, og det var gøy å kunne få vise Michelle igjen hva vi har gjort det siste året. 

Å jobbe med Isco har vært en veldig spennende reise, for det som står i boka har ikke helt vært veien for Isco. Derfor har det vært opp til meg å følge den veien Isco har gått, og prøve forsiktig og lirke inn litt dryss av den veien jeg har lest i boka. Derfor har Isco for eksempel jobbet med galoppsamlingen sin lenge før han har klart å gå en vanlig versade og travers i bakkearbeid, eller ta halvparadene stillestående. Det er jo ikke teoretisk riktig, men det har vist seg å være riktig for Isco. Den følelsen jeg har over å ha latt ponnien selv velge veien, og at han selv har fått ta en stor del ansvar over sin egen utdannelse har vært helt fantastisk! Det har blant annet gjort at vi har endt opp med å trene uten utstyr. I blant må det en halsring til, særlig om vi trener ute, for uansett hva så klarer jeg ikke konkurransen mot gress. Hvis det er andre hester i hallen som jeg vet trenger rolige omgivelser tar jeg også på halsringen for sikkerhetsskyld og av respekt for de andre, men de fleste ganger vi trener er knerten løs. Og både han og jeg liker det godt. Heldigvis er han veldig opptatt av å lese meg og interessert i hva jeg har å kommunisere, så det er mye av grunnen til at det går så bra som det gjør. 

Timen for Michelle ble ikke noe særlig til undervisningstime. Det går som sagt ikke an å undervise Isco egentlig, han styrer selv hva han vil vise fram av ting og tang. Og treningen vår handler hovedsakelig om at han og jeg finutvikler vår kommunikasjon. Det er ikke gjort på en time. Men vi fikk vist fram det vi trener på for tiden, Michelle fikk sett på oss, og jeg fikk tommel opp fra Michelle om at veien vi er på er riktig, at utviklingen siden i fjor har vært svært positiv, og at vi bare får fortsette å jobbe videre på den veien vi er på. Det i seg selv er bekreftelse nok for meg til at vi gjør noe riktig sammen. Og så lenge vi er i en positiv utviklingskurve, så får vi bare fortsette med det vi gjør. Michelle synes også at Iscos galopp har utviklet seg i særdeles positiv retning, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Når til og med Iscos galoppsamlinger blir brukt som eksempel til etterfølgelse for en av de andre hestene på kurset, så er det jo unektelig litt kult å være ponnitrener. 

​Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ekstremt stolt over den lille ponnifluffen som guider meg på en vei som er så spennende at jeg knapt nok har ord for det. At en liten shetlandsponni kan ha så store ambisjoner, så mye vilje og så interesse i å ville utvikle seg selv, det føles altså helt fantastisk. Jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å være med Isco på denne veien, og er ekstremt spent på hvor denne veien kommer til å ta oss. Bare tiden vil vise. 

Uansett hva - da han kom som selskapsponni til Bobbie sommeren for fire år siden sa jeg én ting til meg selv, og det var at var det én ting Isco skulle lære meg, så var det å beholde leken i treningen. Det har vi heldigvis klart, og det går ikke en økt med lille Isco uten at jeg går rundt med et glis. Jeg kan ikke snakke for Isco, men magefølelsen min sier meg at også han synes det er litt gøy å være sammen med meg, og at han liker utfordringene vi sammen prøver oss på. 

Jeg er heldig som har en så fantastisk liten shettisfluff som Isco! ♥

Vårens Michellekurs var det virkelig behov for, og jeg var så heldig å få ha med alle tre hestene mine. Bobbie fikk fire timer, Abbe hadde tre økter, og Isco fikk også være med og vise hvor flink han er. Deler derfor bloggene mine fra kurset inn i fire deler, en for hver hest og en liten teoriblogg med noen av de kloke tingene Michelle sa under kurset. Starter den bloggen her med superstjerna Abbe, som fra sist kurs har gått fra å få en lett innføring som rideponni, til dette kurset å være med som ekte rideponni. Men ingen rideponni uten litt bakkearbeid først. 

Første økta vår var bakkearbeid, og Michelle påminte meg "nosework", en kombinasjon mellom frihetsdressur og akademisk trening, hvor man lærer hesten å bøye seg for innvendig sjenkel uten at den har noe mulighet for å gå imot. Jeg skal ikke begi meg inn på noen grundig forklaring på akkurat denne metoden å få hesten til å bøye seg, da jeg ikke helt har fått det inn under huden selv enda. Poenget er bare at man skal lære hesten å bøye seg og senke hodet for den innvendige pisken mot sjenkelleiet. Og hvis man plasserer seg selv lett på utsiden av hesten, så vil det være veldig lett for den å gå inn i den bøyningen du ønsker, uten at du har holdt eller dratt hesten noen vei. Du lærer altså hesten til å gå i den bøyningen den skal, uten at du skaper spenning i hestens kropp, fordi det er ingen av dine hjelpere hesten kan gå i mot. Veldig spennende arbeid! 

Akkurat under selve økta ble hele arbeidet med nosework litt mye for meg, blant annet fordi Abbe viser ganske tydelig at han synes det er litt "too much" å ha et menneske så tett oppi fjeset. Han har aldri likt det, og derfor har også bakkearbeidet vårt bestått mye av en kombinasjon av groundwork og longering. Men selv om jeg ikke hang helt med akkurat under økta, så var det veldig mye som festet seg og som ga mening, og ikke minst som har gitt mening i etterkant. 

Hele mitt problem med gummi-Abbe, som særlig på høyre hånd forsvinner som en vrengt banan ut over utvendig skulder forsvinner ved hjelp av "nosework". Og jo bedre vi klarer å få etablert sammenhengen mellom innvendig sjenkel = bøy deg rundt = innebærer også at utvendig skulder kommer med rundt - jo bedre er det! 

Vi kikket også såvidt det var på trav og galopp i longelina, men ble ikke overrasket over at de problemer jeg opplever i skritt blir forsterket når tempoet økes. Uansett bare greit å få sjekket gjennom gangartene og vist Michelle hva som funker og ikke funker. 

Abbe oppførte seg helt eksemplarisk til at det var første timen, og med masse kos og klø kunne vi avslutte med et smil og glede oss til neste time. 

Den andre økta jeg skulle ha med Abbe var samme dag som den første. Tror det er første gang han går to økter på en dag, så han kikket litt rart på meg da jeg hentet han igjen fra paddocken og lurte på om jeg hadde glemt at vi allerede hadde trent. Han fikk på seg rideutstyr denne gangen, sin fine, nye Startrek Espaniola, og cavemoren vi bruker når vi rir. Har liksom bare ikke kommet så langt som å ri han med bitt enda, og selv om tanken var der at det kanskje ville være en gyllen anledning å prøve når jeg først hadde ekstra øyne på meg, så falt valget allikevel på det trygge, kjente. Det fungerer jo topp, så hvorfor skal jeg forandre på noe som funker. 

Fram til nå har de få gangene vi har vært på bana bestått mest av å venne Abbe til å ha rytter på ryggen, og få start og stopp og svingene til å funke. Jeg har kjent forbedring fra gang til gang, og denne gangen var ikke noe unntak. Det er så utrolig spennende å ri Abbe, for det er helt utrolig å kjenne hvor følsom han er når han mentalt henger med. Michelle mente at jeg ikke nå lengre bare skulle være passasjer på ryggen hans, men at jeg aktivt skulle begynne å hjelpe han med å finne sin egen balanse med meg på ryggen. Ikke fordi jeg skal inn å gjøre så mye, men ved at jeg er enda mer bevisst i setet mitt. Målet er at jeg kan være en god passasjer på ryggen hans, som ikke sitter i veien for, og bremser hans utvikling.

Med Abbe er det veldig gøy å kjenne hvordan ting så mye lettere faller på plass hvis jeg klarer å stable kroppen min korrekt. Det handler liksom ikke lengre om hvordan jeg kan lære hesten noe gjennom tøyler og sjenkler, men hvordan jeg kan forme energien gjennom min kropp, forhåpentligvis ut i en fornuftig retning. Det høres kanskje litt vel svevende ut, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive ridefølelsen på. Og det er så spennende! Jeg vet jo at en hest kan være følsom for setet, men når man kan få så mange riktige reaksjoner på en hest som ikke har lært noe som helst, bare man selv gjør det riktig, så føles det ganske overveldende. 

Jeg kan uten tvil si at rideøkten var en suksess. Abbe kunne ikke oppført seg bedre, og det var utrolig godt å få hjelp med sits, tips og tanker for veien videre. Både Abbe og jeg føler oss utvilsomt klare for veien videre som rideekvipasje.  

Time nummer tre med Abbe valgte jeg å ta fra bakken igjen, bare for å få repetert arbeidet vårt fra dagen før. Vi fikk gjennomgått bakkearbeidet vårt og longeringen vår, og Abbe var overraskende sliten etter gårsdagens to økter. Allikevel fikk vi en helt fin gjennomgang, og repetisjon av de tips og triks vi fikk med oss fra bakkearbeidsøkta dagen før.

Det som er så godt for meg med kursene for Michelle er at det i hovedsak består av at jeg gjør det jeg pleier å gjøre en vanlig økt, også ser Michelle over arbeidet og sier hva som funker og hva som kan gjøres annerledes. Er så fornøyd med at tanken innen akademisk er at instruktøren skal gjøre sin elev så uavhengig av seg selv at det egentlig ikke er behov for instruktør. Selvsagt er det godt å få hjelp og veiledning, men med teoretisk kunnskap og forståelse i bunn, så vil man kunne gjøre mye selv. Målet med kurset for Abbe og min del var derfor egentlig å få en bekreftelse på at det vi driver med er riktig, at vi er på rett spor, og få noen tips og triks til hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt enda bedre, samt en pekepin på hva veien videre bør være.

Michelle ga meg blant annet et veldig godt bilde av at kraftoverførselstreningen hans hele tiden skal gå mot meg, og hvis han forsvinner ut over utvendig skulder (noe han veldig gjerne gjør) - eller et annet sted, så har den kraften allerede forsvunnet langt bort fra der den egentlig skal være. Derfor skal tanken min hele tiden være at jeg skal korrigere når kraften ikke blir overført i min retning. En tanke det er godt å ha med seg i treningen med alle hestene egentlig. 

Heldigvis fikk jeg den beste bekreftelsen av Michelle om at vi er på rett vei, og at arbeidet vi jobber med bare skal bare fortsette. "Du vet hva du vil ha, og du vet hva du skal gjøre. Fortsett med det du gjør, også skal han ha tid til å bli bedre. Vi kan ikke gjøre mer nå, det som mangler nå er at han erfarer i sin kropp hva som kjennes best." 

Akkurat det kjentes ut som en veldig fin bekreftelse på at vi trygt kan fortsette på veien vi er på! Planen var egentlig å ha med Abbe den ene økta på søndag også, men etter at Abbe tydelig var sliten og litt umotivert så revurderte jeg raskt de planene. Med to andre å velge mellom bestemte jeg meg for at Abbe og jeg hadde fått nok påfyll, og vi kunne være veldig fornøyde med et godt gjennomført kurs på hjemmebane! 

Blogging om hestelivet mitt har fulgt meg helt tilbake siden 2006, og i 2013 tok jeg steget og lagde mitt eget lille hjørne på internett. Siden da har denne hjemmesiden eksistert. Tilbake i 2013 var det bare Bobbie og meg, og designet i bloggen har vært preget av det. Det har dog skjedd litt på hestefronten siden den tid, og plutselig slo det meg at det kunne være på tide med en liten moderinsering, en liten oppgradering av designet, og ikke minst inkludering av de to andre ponnitrolla som har entret livet mitt siden den tid. 

Med noen rolige dager uten jobb har man tid til litt pusling på nettet, og det resulterte plutselig i nytt design. Det føltes virkelig på tide, og jeg føler meg ganske fornøyd med det nye designet. Innspill og kommentarer (helst positive da :p ) tas gjerne i mot!

Jeg vet forøvrig at headerene mine foreløpig ser helt crap ut på mobil, og blir litt kutta på PC. Sånn går det når man velger et responsivt design som åpenbart ikke funker helt som det skal. Håper å få fikset det på noe vis etterhvert.

​Men ingen hjemmeside og blogg uten innhold, og nå som jeg har laget meg så nytt og pent design så gjelder det å fortsette og fylle det med innhold. Har til stadighet mål om å oppdatere bloggen oftere, men så kommer hverdagen, med full jobb, tre hester i full trening og timer som bare forsvinner, og plutselig sover jeg. Merkelige greier. Men jeg skal igjen forsøke så godt jeg bare kan å blogge om kurs og tanker som dukker opp innimellom. Er jo så gøy å se tilbake på for min egen del også. Når det er sagt så er jeg relativt flink til å holde instagramkontoen min oppdatert med glimt fra hverdagen vår. Den er selvsagt også linket til inn her, så det er absolutt muligheter for å følge med meg og de tre pelsklingene mine gjennom hverdagen.

Hestehverdagen i bloggen
Hestehverdagen på Instagram 

Satser på at dette blir bra, og gleder meg til fortsettelsen, med Bobbie, Isco og Abbe - både i virkeligheten og med muligheten for å gjemme de gode minne her i bloggen.