På årets første Michellekurs fikk jeg muligheten til å ha flere timer, så det ble også plass til å ta med Isco en økt. Isco var med på kurs for Michelle i april for et år siden, og det var gøy å kunne få vise Michelle igjen hva vi har gjort det siste året. 

Å jobbe med Isco har vært en veldig spennende reise, for det som står i boka har ikke helt vært veien for Isco. Derfor har det vært opp til meg å følge den veien Isco har gått, og prøve forsiktig og lirke inn litt dryss av den veien jeg har lest i boka. Derfor har Isco for eksempel jobbet med galoppsamlingen sin lenge før han har klart å gå en vanlig versade og travers i bakkearbeid, eller ta halvparadene stillestående. Det er jo ikke teoretisk riktig, men det har vist seg å være riktig for Isco. Den følelsen jeg har over å ha latt ponnien selv velge veien, og at han selv har fått ta en stor del ansvar over sin egen utdannelse har vært helt fantastisk! Det har blant annet gjort at vi har endt opp med å trene uten utstyr. I blant må det en halsring til, særlig om vi trener ute, for uansett hva så klarer jeg ikke konkurransen mot gress. Hvis det er andre hester i hallen som jeg vet trenger rolige omgivelser tar jeg også på halsringen for sikkerhetsskyld og av respekt for de andre, men de fleste ganger vi trener er knerten løs. Og både han og jeg liker det godt. Heldigvis er han veldig opptatt av å lese meg og interessert i hva jeg har å kommunisere, så det er mye av grunnen til at det går så bra som det gjør. 

Timen for Michelle ble ikke noe særlig til undervisningstime. Det går som sagt ikke an å undervise Isco egentlig, han styrer selv hva han vil vise fram av ting og tang. Og treningen vår handler hovedsakelig om at han og jeg finutvikler vår kommunikasjon. Det er ikke gjort på en time. Men vi fikk vist fram det vi trener på for tiden, Michelle fikk sett på oss, og jeg fikk tommel opp fra Michelle om at veien vi er på er riktig, at utviklingen siden i fjor har vært svært positiv, og at vi bare får fortsette å jobbe videre på den veien vi er på. Det i seg selv er bekreftelse nok for meg til at vi gjør noe riktig sammen. Og så lenge vi er i en positiv utviklingskurve, så får vi bare fortsette med det vi gjør. Michelle synes også at Iscos galopp har utviklet seg i særdeles positiv retning, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Når til og med Iscos galoppsamlinger blir brukt som eksempel til etterfølgelse for en av de andre hestene på kurset, så er det jo unektelig litt kult å være ponnitrener. 

​Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ekstremt stolt over den lille ponnifluffen som guider meg på en vei som er så spennende at jeg knapt nok har ord for det. At en liten shetlandsponni kan ha så store ambisjoner, så mye vilje og så interesse i å ville utvikle seg selv, det føles altså helt fantastisk. Jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å være med Isco på denne veien, og er ekstremt spent på hvor denne veien kommer til å ta oss. Bare tiden vil vise. 

Uansett hva - da han kom som selskapsponni til Bobbie sommeren for fire år siden sa jeg én ting til meg selv, og det var at var det én ting Isco skulle lære meg, så var det å beholde leken i treningen. Det har vi heldigvis klart, og det går ikke en økt med lille Isco uten at jeg går rundt med et glis. Jeg kan ikke snakke for Isco, men magefølelsen min sier meg at også han synes det er litt gøy å være sammen med meg, og at han liker utfordringene vi sammen prøver oss på. 

Jeg er heldig som har en så fantastisk liten shettisfluff som Isco! ♥

Isco og Axel har ikke fått lekt sammen på mange, mange måneder. Derfor ble gleden ekstra stor da de to gutta fikk utfolde seg både ute og inne i dag. Det er altså så morsomt å se de to gutta i hverandres selskap, og hvordan de begge to er omtrent akkurat like bøllefrø. 

Tidligere i år ble det ikke så langt unna meg arrangert kurs i FD med Therese Granlund som også kommer fra Horse Vision. Det hadde jeg ikke mulighet til å være med på, men nytt kurs ble satt opp i august, og jeg slang inn en påmelding. Planen og tanken var egentlig å ta med Abbe, men etter Rebeccakurset skiftet jeg mening. Det var Isco som skulle få utforske dette videre.

​Isco reiste dermed for første gang aleine på kurs. Litt bekymra herremann, men han senket skuldrene etter hvert, og så lenge han fikk være med meg var alt greit. Det vil si at timene våre var akkurat som å være på hjemmebane. Første timen burde vi nok hatt svømmeføtter og snorkel, for det regna i bøtter og spann. Ingen bilder fra den timen, men hva gjør vel det når minnene fra den bare er helt supre. Therese var en supersøt instruktør og vi startet med å fortelle og vise litt hvem vi var. Hun fanget oss helt spot on, og mente at den ingrediensen vi manglet i vårt arbeid var bøyning. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

​Derfor ble de to timene våre brukt til å trene på å få god bøyning, selv om hesten er løs. Bogene skal løsne, og det er noe som er mangelvare hos Isco, så er det smidighet i bogene. Etter tre års trening har jeg endelig begynt å få hull på bevegeligheten i bakparten, men bogene står støtt. Det er så fascinerende alt denne lille kroppen lærer meg! 

​Therese ga meg så masse tips og triks til videre trening av boger, og vi fikk testet oss både på rett og bøyd spor. Vi fikk øvelser på hvordan vi skulle få bøyningen med oss ut på rett spor, og i longeringen. Isco var som vanlig en stjerne, og det slutter ikke å fascinere meg hvordan connectionen hans og evnen og ønsket til å samarbeide er til stede hele veien. Nå skal det sies at jeg hadde han litt løs første økta, men andre økta trente vi frihetsdressur med snor enkelt og greit fordi at når man trener shettis så er det én ting man - uansett hva - ikke klarer å overgå, og det er gress. Ridebanen hadde noen veldig fristende gresstuster, og når jeg var litt for konsentrert i mine egne tanker i håp om å få ting riktig, så var det en liten knert som så sitt snitt til å forsvinne til nærmeste gresstust. Heldigvis ingen hindring for treningen vår, og følelsen av at han hadde vært med meg også om vi knipset av linen var der hele veien.

Vi hadde også en teoriøkt, og Therese hadde flere veldig spennende tanker rundt både hest og trening. Det som var så godt var at dette bare smeltes inn i den tankegangen jeg har fra før, så selv om det er litt annerledes, så er det også veldig mye likt. Og ikke minst veldig mye som jeg kan bake inn sammen med den akademiske biten jeg driver med fra før. Blant annet snakket vi om hva det med frihetsdressur egentlig er, hvor friheten gir meg informasjon om hvordan hesten løser en oppgave og beveger seg på egenhånd. Det kuleste med frihetsdressuren (og for så vidt også akademisk) er å oppleve at hesten blir bedre i sin egen kropp også når vi ikke er der for å trene den. Frihetsbiten er noe vi ønsker å trene hesten opp til at den etter hvert tar ansvar for selv, slik at vi kan fokusere mer på dressurbiten, altså det å forme hesten. FD er enkelt forklart å skape bevegelse sammen med hesten.

​Therese snakket om hvordan vi har et assymetrisk forhold til hesten i form av at vi velger ganske mye for dem og deres liv. Det gir oss også et ekstra ansvar for hesten. Hun snakket om habituering, hun snakket om synkronisitet og hvor viktig det er for hestene. Det var rett og slett veldig interessant å høre på, og ga meg enda flere knagger å henge treningen vår på.

Dette kurset var til forskjell fra de andre kursene jeg pleier å være med på bare over en dag, så etter vår andre økt pakket jeg Isco på hengeren igjen og suste hjem slik at han fikk komme hjem igjen til Bobbie. Litt godt med noen korte kurs innimellom også, selv om jeg kjente at følelsen for å lære enda mer absolutt var tilstede. Kanskje blir det noen nye kurs med minsten i 2019? Ønsket er i hvert fall der!

Dette med frihetsdressur er så spennende, og eneste grunnen for at jeg har blitt dytta i den retningen er Isco. Innen akademisk har jeg et ganske godt grunnlag og en ganske god teoretisk forståelse. Innen frihetsdressur føler jeg meg som en helt nybegynner, selv om grunnprinsippene innen akademisk har gitt både meg og Isco en god start.

Derfor ble økt nummer to med Isco i stor grad bestående av repetisjon av det jeg hadde lært første økta. Isco bare var med, gjorde alt riktig og fortsatte å være drømmeponni. I tillegg hadde vi en teoriøkt med Rebecca før vår andre økt, som gjorde at ting ble satt pittelitt mer på plass. Blant annet dette med posisjonene:

Posisjon 1 er at man selv går baklengs og har hesten følgende etter seg, med sticken foran seg i nøytral posisjon om den ikke trengs. Oppgaven til ponnien er å ikke miste meg, og at utvendig frambein alltid skal gå i min retning.

Posisjon 2 er at man er omtrent ved hestens ganasje. Ponnien skal komme «i kapp» og plassere seg selv i den posisjonen.

​Også har Rebecca lagt til posisjon 0 etter posisjon 1, etter at hun følte det manglet en trygghet og visshet mellom å gå fra posisjon 1 til 2. Når du er i posisjon 0 løper du vekk fra hesten og slipper taket på den. Der får du bekreftet om du har skapt så bra kontakt at du kan forlate den. Funker posisjon 1 og posisjon 0 kommer ponnien til å gå og ønske at den skulle hatt et tau for og holdt litt kontroll på dette rampete mennesket sitt. 

​Det finnes også flere posisjoner, men dette var mer enn nok å henge med på for min del. I tillegg så bruker Rebecca sticken når hun jobber frihetsdressur. Dette fordi den har en annen innvirkning enn pisken. Pisken pisker mer, mens sticken er mer… ja… dultende? Også sticken har en hel teori bak seg, og første bud er at den skal bety «rund deg rundt og se på meg». For det er også en greie, det med at hesten skal gi deg sitt utvendige øye. I tillegg har sticken en string som skal bety «kom til meg». Og for at den skal kunne si det, så må hesten være trygg på stringen. Isco fikk være prøvekanin for meg, og jeg kan jo skrive at vi jobbet med å tilvenne Isco stringen, men sannheten er at jeg jobbet med å lære meg teknikken med stringen, mens Isco fortsatt bare gjorde alt riktig og var drømme-lære-ponni. 

​Bare det å håndtere stringen er en liten teknikk i seg selv, men øvelse gjør mester, så jeg prøvde og øvde. Stringen foran i nøytral, ut med stick i bakken, string ut, stick over ryggen, hvile der med string på andre siden, dra over og stick ned i bakken, samle opp stringen og tilbake til nøytral. Gir det mening? Antagelig ikke så veldig, men det er derfor man er med på kurs for Rebecca :p Det var min huskeliste etter timen på hvordan stringen skulle bevege seg. 

I teoritimen snakket Rebecca også om «dressur»-delen i frihetsdressur. For å få til det så er det så enkelt at du må ha tre ingredienser: Avslapping, bøyning og energi. Rebecca gikk blant annet nærmere inn på dette med hestens energi, og hvordan man kan få til kombinasjonen mellom økt energi uten å øke adrenalinet. Hvordan en gangartsendring oppover for hesten naturlig henger sammen med økt adrenalin, og hvordan vi må endre tankesettet til hesten til å kunne løpe uten at adrenalinet øker. Her er følelsen av at hesten skal ønske å holde seg i kapp med deg hele tiden essensielt.

Hun snakket om late hester og om høyenergiske hester og øvelser som hjelper for å påvirke energien i kroppene deres. Hvordan avspente boger henger sammen med avspent mentalitet, og hvordan man bør tenke når man trener de to ulike typene hester. Kort oppsummert:

En stressa hest jobber du med å flytte boger, og ligge lenge i samme energinivå.

​En lat hest jobber du med gangartsvekslinger, jo vanskeligere overganger jo mer energi, raske svar på signaler. Lær hesten hvordan den enklest mulig kan komme til en pause, og det er ved å rose når hesten har attituden «go!».

Tilbake til Isco og øktene med han. Nå har han heldigvis lite problemer med energi, i hvert fall i frihetsdressuren. På den siste økta vår jobbet vi videre med min teknikk med sticken og stringen. Rebecca viste meg hvordan jeg skulle kunne lage mer og mer «støy» (ikke nødvendigvis i form av lyd, men bevegelse) med stringen, mens Isco allikevel skal føle seg trygg, og fortsatt ha et ønske om å komme til meg. Startet med å repetere det samme vi hadde lært forrige time, før Rebecca viste meg en sirkulær bevegelse som jeg skulle bruke for å vifte stringen rundt Isco. Makan så vanskelig det skulle være å få den inn i kroppen! Den kom etter hvert på plass sånn omtrent, og Isco var bare med som den mest naturligste ting i verden. Om ikke annet så var det veldig interessant å kjenne i egen kropp hvor vanskelig det var å koordinere innlæringen av en ny ting. Ikke det at jeg skulle gjøre noe vanskelig, men det krevde litt koordinasjon. Moro å kjenne på.

​Som en liten avslutning på den siste økta vår hadde jeg spurt om Rebecca kunne gi meg en pitteliten innføring i hvordan hun gjør når hun lærer hestene sine å steile. Jeg tror det kunne vært ganske morsomt å lære Isco og steile, blant annet fordi jeg tror det ville gitt han enda mer selvtillit i egen kropp. Rebecca viste meg hvordan hun introduserer det, og jeg fikk teste selv. Isco ble ganske frustrert over at jeg plutselig begynte med rare ting, men i et lite glimt av et moment reiste han seg faktisk litt opp på bakbeina, og rosen kom haglende fra min side. Jeg har liksom sett på Isco og steiling som noe han ville ha vanskelig for å gjøre, for aldri om han prøver seg på noe sånt når han er rundt meg til vanlig. At han skulle svare på det så fort kom som en overraskelse på meg, men veldig motiverende for videre arbeid med øvelsen. 

​Med det var våre tre timer for Rebecca, og vår første introduksjon i frihetsdressur vel overstått. Jeg satt igjen med følelsen av at Isco hadde med meg på kurs, at jeg hadde lært masse, og at jeg har fått satt mer system på det Isco prøver å lære meg. Jeg føler at jeg sitter på kanten av en helt ny verden som jeg kan utforske. Samtidig er hodet, kroppen og hele meg egentlig fullt opp av teori og praksis fra den akademiske verdenen. At jeg tar med meg det jeg har lært fra Rebecca er det ikke tvil om, og at jeg kommer til å bruke masse av det i treningen av Bobbie og Abbe også, det er det heller ikke tvil om. Dessverre er det ikke mange frihetsdressurkurs av den kvaliteten gjennom året i Norge, og med tre hester er det også litt begrenset hvor mye jeg kan legge i kurs på alle sammen. Men Isco kommer til å fortsette og trene meg, og jeg kommer til å fortsette og være interessert i den type trening, også kommer det kanskje ikke til å gå så fort framover med oss, men vi tar i alle fall med oss alle de detaljene vi kan, og er enormt takknemlig for muligheten til å lære av så mange herlige instruktører!

​Jeg har allerede blogget om Abbes kurs for Christofer Dahlgren, men det morsomme på dette kurset var at det ikke bare var Christofer som underviste, men også Rebecca Dahlgren (Christofers kone). Rebecca jobber med frihetsdressur, og har et system innen det som jeg så vidt har fått en liten smakebit på tidligere. Blant annet hadde jeg fire timer for Rebecca med Bobbie, da jeg var der nede i november i fjor. Jeg hadde allerede en plan om at jeg hadde hatt godt av noen timer i frihetsdressur med Isco i fjor da C&R holdt samme kurset her i Norge, men da kom vi oss ikke av gårde grunnet kverke på stallen. I år derimot fikk Isco endelig tatt med mennesket sitt på kurs slik at jeg fikk litt større forståelse av hva ponnien så intenst prøver å lære meg. 

​Isco har alltid vært en ponni som har trivdes med å være rundt meg, så løslongering har sakte men sikkert blitt en naturlig del av arbeidet vårt. Isco har bare oppfordret til det, og jeg har bare spilt med, uten verken å ha noe system på det, eller å vite hva jeg driver med. Akkurat derfor var det veldig gøy å få satt ting litt i bokser, og få litt forståelse av hvordan jeg kan utvikle kommunikasjonen med Isco enda mer. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at frihetsdressur er ufattelig kult! Det å kunne formgi hesten sin uten noe form for utstyr på er ganske fascinerende synes jeg! 

​Første økten med Rebecca startet med at vi fortalte litt hvem vi var, viste litt hvordan vi pleier å gjøre ting også var vi egentlig veldig åpne for Rebeccas innspill. Hun gikk rett på frihetsdelen, og første oppgave der var at jeg skulle stå med ansiktet mot hesten og be om å få utvendig skulder mot meg. For ønsket i frihetsdressuren (naturlig nok) er at ponnien hele tiden skal være med deg. Så utvendig skulder skal alltid følge med inn mot deg. Dette hjalp jeg til med å forklare ved hjelp av pisken/sticken for å fange med meg utvendig skulder. Hver gang Isco kom med meg, så var det fest, godbit og masse ros. Det ble med andre ord ganske mye fest, godbit og masse ros, fordi han var super. 

​Punkt nummer to var at jeg skulle gå med Isco i denne «groundwork»-posisjonen, også skulle jeg snu meg og løpe vekk fra han til en side. Ponnien skal da følge etter og ta deg igjen. Målet er å få ponnien til å hele tiden føle et ønske om å være med deg. Rebecca forklarte det så fint med at «ponni skal føle at den skulle hatt en grime og et leietau på deg». 

​Disse to oppgavene fikk vi teste på flere forskjellige måter, og Isco gjorde som om han aldri skulle gjort annet. Rebecca forklarte at den første posisjonen jeg stod i, den jeg kjenner som groundworkposisjon, altså at man står foran hesten med ansiktet mot den (og går baklengs selv), den kalles posisjon 1. Når man løper vekk fra ponnien er man i posisjon 0. Også har vi posisjon 2, som Isco selv bare gjorde som den mest naturlige ting i verden: Når man har løpt fra ponnien sin (og den er furten fordi du er så uoppdragen og rampete og bare stikker av), så kommer ponnien etter, og plasserer seg ved siden av deg, sånn omtrent med deg et sted mellom hodet og manken sin. 

Til tross for at det var en annen som rei i ridehuset samtidig, at porten stod åpen og at Isco var på et sted han aldri hadde vært på før, så var det null problem å ha han løs, og han var den best læremesteren man kan tenke seg.
​
Jeg gikk ut av den første timen og skreiv «I ♥ Isco» i notatene mine, og satt virkelig igjen med følelsen av at jeg hadde fått satt mye av det Isco prøver å lære meg i system. Veldig god følelse!

Lørdag for en uke siden kom Abbe til Norge. Siden da har det blitt mange opplevelser både for han og meg, og jeg tar meg i å føle meg nesten litt for trygg på den unge herren. Han er jo så grei! Bli med på Abbes første uke i Norge - den har vært full av inntrykk og opplevelser.

Jeg har også vært så veldig heldig at jeg har fått med meg Maren en tur i hallen, hvor hun tok noen bilder av en herlig økt Abbe og jeg hadde. Det kjennes litt ut som om jeg har hatt denne fireåringen i femten år, og det er nesten skremmende hvor trygg jeg føler meg sammen med han! Allerede etter en uke er han så positiv, interessert og villig til å være med meg at jeg får nesten tårer i øynene av å tenke på det. For et fantastisk utgangspunkt jeg har fått for videre arbeid med en slik vakker personlighet!

Jeg klarer egentlig ikke fatte at denne nydelige karen finnes i livet mitt. En ting er at han er rimelig grei å se på utvendig, men personligheten hans overgår utseendet en lang gang. For en spennende vei det skal bli å gå med denne herligheten! Han skal få lov å være akkurat den kule gutten han er, også får vi se hvor livet bringer oss. Foreløpig koser jeg meg glugg ihjel med han, og en ting er sikkert: Jeg gleder meg hver eneste dag til å dra i stallen og få tilbringe tid med Abbe!

​Ponnilykke! ♥

Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥

Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! 

I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning:

Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. 

Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». 

Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. 

I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. 

Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. 

Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! 

Da Isco kom til stallen hadde han med seg hodelaget sitt, da det kun er det vi har brukt for å trene han de gangene han er trent tidligere. På plass på Aalerud vendte raskt treningen seg inn mot akademisk, på en tilpasset måte for shettis. Derfor ble kapsun kjøpt inn fra equinik.no (dagens snikreklame fra meg, men jeg er kjempefornøyd!). Første gangen jeg prøvde å longere Isco i kapsunen med longeline gjorde ikke ponnien annet enn å nyse. Jeg måtte klø meg litt i hodet før jeg skjønte hvorfor, men for det lille hodet ble selvsagt den kroken til longelina alt for tung. Jeg snudde lina og knøyt den fast istedet. Det hjalp, men jeg var ikke helt fornøyd med løsningen. 

Etter litt grubling kom jeg i tanke om Eliza Kristofferstuen som jeg husker blant annet fra diverse nettforum fra tidligere og at hun har solgt lange tøyler. Jeg sendte på Eliza en melding og fikk raskt positivt svar tilbake. Ikke mange dagene etter lå det ikke bare én, men to lange liner til Isco og meg. En kongeblå i fargen, som selvsagt passer Isco helt ypperlig, også en liten overraskelse som jeg faktisk synes var overraskende stilig. Dessuten kler jo alt den smukke ;) 

Isco stortrives med de nye linene sine, og irriterer seg ikke mer over lina på snuta. De er lette og enkle å holde på med, så selv Bobbie har fått låne de blå til Isco som longeline noen ganger.  

Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset bilder av oss her en treningsøkt, og her først et lite glimt fra når vi prøver å være litt "seriøse". 

Noe jeg hele tiden har sagt til meg selv er at Iscos bidrag inn i mitt liv er utvilsomt leken. Derfor er det så viktig at jeg passer på å ikke ta det vekk fra han. Det morsomme er at når jeg plukker av utstyret og longerer han løs, så er han nesten mer mottakelig for formgiving enn med utstyr. Veldig lærerikt er det i hvert fall, og utrolig morsomt å ha en som er så kul og så med. 

Longering løs gir oss allikevel ikke nok lekefølelse, så da er det bare å ta beina fatt og ha det gøy! Vil du være med, så heng på! =D 

Og slik går i grunnen dagene med Isco og meg. I alle fall de dagene vi jobber med dressuren. Han er en takknemlig tass å jobbe med, men utfordrer meg stort i treningen fordi han tenker ofte litt mer og litt lengre enn jeg både tror og tenker selv. Også hender det han er litt shettis og lurer på om jeg virkelig mener det jeg sier, men en hver shettis har tross alt rett til sin egen mening om ting ;)

Herlige lille ponniklump ♥

En aldri så liten Bobbie-bildespam. Bobbie får jo ikke lov å gå på beitet på sommeren lengre, men om vinteren er det litt tryggere. Jeg tør ikke la hun stå der ute for lenge, for gresset er fortsatt grønt under alle minusgradene og snøen, men litt kan hun få lov å kjenne marka under høvene nå vinterstid. 

Med sola på vei ned så måtte jo kameraet med, og resultatet? Bare noen flere bilder av verdens søteste ponni.

De som har fulgt oss en stund kjenner kanskje til det store, skumle skogspøkelset som befinner seg på utebana på stallen vi står på. Det skogspøkelset har vært en ordentlig mare, for det har forhindret oss å ha avslappa rideøkter på utebana. Bobbie har, hver eneste gang vi har hatt siden eller ryggen til skogen på den 80 meter lange langsiden, vært spent som en felestreng, og gjerne kasta seg rundt. Derfor var dagens opplevelse et ordentlig smil i hjertet.

Ikke hadde jeg ork til å ri, og egentlig ikke til å jobbe Bobbie fra bakken eller for hånden heller, så jeg tok med meg henne og en pisk ned på utebana, hvor jeg slapp henne løs. Her puslet vi oss litt rundt, fortrinnsvis på langsiden vekk fra skogen. Der er hun per nå helt rolig. Jeg kunne også gå bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie kom skrittende etter uten de største betenkelighetene. Bare litt mer spissa ører enn normalt. Bobbie var ikke i ordentlig lekehumør, noe som forsåvidt var greit, for det var litt glatt under snøen, så noe fresing var ikke aktuelt.

Jeg fikk henne med meg et par steg i trav, men da jeg prøvde å trave henne oppover kortsiden mot skogen kom hun seg omtrent 3/4 opp før hun bråstoppet og snudde. Ikke komfortabel med det, altså.

Noen små steg i galopp fikk vi også, hvor jeg nesten gikk ved siden av henne. Frøkna som for noen måneder siden var helt villbass i galoppfatningene, hvor longeline og pisk var en nødvendighet for å ha henne på trygg nok avstand for flaksende bein.

Vi hadde rett og slett en god, avslappa økt på utebana. Jeg gikk igjen bort til gjerdet ved skogen, og Bobbie fulgte etter. Jeg kravla opp på den lille brøytekanten på innsiden av gjerdet og Bobbie stilte seg opp som hun alltid gjør. Vips, så satt jeg på henne, uten noe som helst av utstyr, kun pisken og meg selv. Ved den skumle skogen. Vi skritta rett frem med rompa mot skogen, og Bobbie med senket hode. Jeg svingte litt til høyre mot porten, og litt til venste vekk fra porten. Bobbie fulgte med kroppen min. Ikke antydning til bekymring fra hennes side.

Bare dette var nok til å få meg til å boble over av glede, takknemmelighet og ydmykhet over hva Bobbie tillater meg. Men det slutta ikke der. På vei opp til stallen fra utebana har Bobbie alltid lyst å gå rundt på jordet. Noen ganger når alle hestene er inne og Lyra er med oss, får hun lov å gå løs, men når vi er aleine vil jeg ikke slippe henne. I dag var enda en slik dag hvor Bobbie hadde lyst å gå ut og utforske jordet. Jeg kan ikke forstå den gleden hun har i det, men den er tydelig der, for hun kunne jo fint gått den brøyta veien opp, men nei. Mye morsommere å traske seg igjennom tung snø til langt over knærne.

Igjen tok jeg plass på ryggen hennes, og hun fikk gå hvor hun ville. Denne gangen i grime, og med et leietau jeg flyttet (mindre) elegant fra den ene til den andre siden. Så trasket vi oss oppover jordet. Med mange pauser hvor vi bare stod og kikket. Kjente pusten til Bobbie, hvordan brystkassa utvidet seg og trakk seg sammen igjen. Helt avslappet. Midt på jordet.

Hun tuslet alldeles ikke rett opp igjen, men litt rundt hit og dit. Stoppet og tenkte, lurte på om hun kunne få en godbit. Eller fem. Sporet etter oss var alt annet enn rett.

Tenk å være så heldig å få så mange gode følelser på bare en liten time. Selv om ikke vi oppnår gode versader eller gode galoppfatninger slik kanskje boka sier at vi skal gjøre, så føles det allikevel så mye, mye bedre. Verdens beste Bobbie Jo!

Bobbie ble med ned i hallen i dag, og for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, så hadde vi hele hallen for oss selv. Det ble litt arbeid i longelina først, noe som gikk akkurat så bra som det kunne gått. Versadene og traversene sitter bedre og bedre, samlingen i trav kommer seg, og stoltest av alt er jeg over at vi nå begynner å få ro over vendingene i trav også. Galoppfatningene funker bedre og bedre på høyrehånd, mens venstrehånd klarte hun å fatte riktig galopp begge gangene i dag. Bare det er jubel i seg selv.

Allikevel er det arbeidet løs i dag som imponerer meg. Hun følger meg stadig mer uten å gå vekk, og i dag kunne vi gå versader, travers både på midtlinja og langs sporet på begge hender. Vi kunne også gå piruetter begge veier, og om enn ikke bøyningen og stillingen er helt korrekt alltid, så synes jeg det er utrolig artig å jobbe henne løs.