Å kjøre presisjon er alltid morsomt, så da Maria inviterte til Påskepresisjon sa Isco at han ville være med! Da Maria sa at man kunne ri også, hadde ikke Bobbie noe valg :p Vi var mange som skulle være med, i alle aldersklasser både på hest og kusk, så banen ble bygd relativt enkelt, men desto morsommere å kjøre. Vi gikk banen, og innså fort at noen av ballene var byttet ut med egg! Pent pynta påske-egg til og med! Til vår store glede var egga litt små, så de satt enda bedre fast på kjeglene enn det ballene gjorde. Dessuten røpte Maria at de var kokt, så vi slapp eggerøre i ridehallen. Men fine, det var de! 

Dommeren trengte litt tid på å bestemme seg for vinneren, noe som var fullt forståelig, så vi tok presisjonskjøringa først før vi fikk vite hvem som hadde vunnet. Isco var første kar ut på bana, og for aller første gang ble vi utfordret på en bredde som faktisk passa vogna. Når vi har vært med på presisjonstreninger tidligere har vi aldri orka å ta inn kjeglene til Iscos bredde ettersom vi somregel kjører med større hester. Derfor har jeg egentlig aldri kjørt "ordentlig" presisjon, ettersom kjeglebredden alltid har vært ganske stor. Dette har egentlig passet meg helt ypperlig, for da blir det jo litt lettere for meg :p Men denne gangen lekte vi ikke bare presisjon, det var seriøs konkurranse, så vogna mi ble målt til 90 centimeter, og jeg fikk plussa på 30 centimeter på kjeglene. Jeg skal love at for meg som er vant til å kjøre på "normal" bredde, så virket disse kjeglene plutselig veldig smale. Så smale at vi måtte dobbeltmåle for å sjekke at det var riktig, og det var det dessverre.

Siden jeg var først fikk jeg varma opp litt i hallen før dommer'n og publikum kom inn og vi var plutselig klare for start. Jeg hadde hatt et akutt moment med total blackout, og "jeg husker ikke banen!", men jeg kom meg over det, fikk banen på plass i hodet, og følte meg sånn passe klar da fløyta kvitret om at jeg kunne starte. 

Runden gikk sånn tålelig greit, med litt trav og litt galopp. Et nestenkræsj i en kjegle (som utrolig nok ble stående med ballene der de skulle), pluss litt kluss i den enkle kombinasjonen som var satt opp gjorde at tiden trakk litt ut, og runde nummer én endte med en rundetid på 1.41. Siden jeg var først hadde jeg jo ingen å måle meg med, så jeg visste ikke om det var bra eller dårlig.

Heldigvis var det slik at vi skulle kjøre to runder, og vinneren skulle kåres av den som hadde beste totaltid. Derfor var det bare å samle tømmene og gjøre seg klar til en ny runde. Jeg visste at jeg kunne gjøre det bedre enn førsterunden, og Maria tipset meg om å ha pittelitt mer kontakt på tøylen slik at Isco fikk litt tydeligere signaler og vi kunne unngå sånne nestenkræsjer. Beskjeden ble mottatt, og etter en liten pause fikk vi nytt startsignal. Runde nummer to så slik ut:

Herregud, som jeg smilte da jeg kjørte i mål! Jeg var så stolt! Isco har utvikla seg så enormt, fra å frese rundt uten balanse, og bli sliten etter en langside i galopp, kan vi nå galoppere en hel bane på 14 porter, og han trekker framover hele veien. Fortsatt skal vi rydde litt mer opp i den galoppen, og vi skal få funnet fram enda mer fart på det jevne, men dette var virkelig over all forventning! Fra 1.41 på første runden kan jeg med trygghet si at vi grusa oss sjøl, og klinka til med en andre runde på 1.19! Ikke hadde vi skumpa til en eneste ball heller, selv om vi kjørte på ordentlige porter for første gang i vårt liv =D 

Jeg bare kriblet over av stolthet og glede over den lille ponnifisen som har blitt så utrolig flink. Han fikk av seg vogna, og det i seg selv var en god ting med hele greia. Her var det god oppvarming, to kjappe runder også ferdig. Veldig motiverende for ponnien og få lov å gi seg på topp! Isco fikk rulle i hallen før vi tuslet oppover og han fikk servert en velfortjent porsjon med betfiber, og en ekstra gulrot. Jeg tror også Isco var stolt over seg selv. 

Ute i paddocken igjen fikk han beskjed om å fortelle litt til Bobbie om hva som ventet henne, mens jeg tuslet ned i hallen igjen for å kikke litt på de andre som kjørte. Bobbie skulle ikke i ilden før litt seinere. Nede i hallen igjen var det flere som hadde kjørt, men jeg fikk informert om at Isco forsatt hadde den beste rundetiden med sine 1.19, og jeg kunne nesten ikke tro det. Etter alle hadde kjørt var Isco-tiden kun slått av én ekvipasje: Pernille og fjordingen Balder, som kjørte en runde på 1,13. Utover det kjørte trener Maria en runde med sin egen hest, Cepi, utenfor konkurranse, og hun kjørte på 59 sekunder. Men Maria kjører liksom VM ogsånn, så hun telles ikke :p Men det som var spennende var å se sammenlagt-tiden etter at alle var ferdige. Sjekk den herlige blandingen av hester, kusker og ryttere som var med på denne morodagen!

Bobbie var siste hest inn på banen, og jeg gikk etterhvert opp og hentet henne. Hun var forholdsvis rolig mens vi varmet opp litt på parkeringsplassen, men da vi skulle inn i hallen var det ei frøken hvis blod begynte å boble. Tuva som hadde ridd før meg var på vei ut mens vi gikk inn, men jeg spurte pent om hun kunne være igjen i hallen mens jeg rei, for ellers bekymret jeg meg for at jeg ville henge i taklampene (og det er høyt opp dit altså...). 

Ridningen av presisjonsbanen foregikk på samme måte som kjøringa, bare at portene ble enda smalere. Tror de lå på i underkant av en meter i bredde, og jeg forstår hvorfor de som rir working equitation knyter opp halen til hesten sin. I tillegg fikk vi to porter med sukkerbiter på innsiden, som gjorde dem enda smalere, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig. 

Første runden med Bobbie gikk egentlig veldig bra, sett bort i fra noen små jump her og der, at hun var sterk som en okse, og ville helst bestemme det meste, både av gangart og tempo selv. Det ble en kombinasjon av litt trav og litt galopp, og vi kom i mål på en tid 1.11. Også med henne ble det en liten pause før vi fikk startsignal for runde to:

Som dere kanskje ser av den siste delen av filmen, så var det en grunn for at jeg tok det litt piano og holdt det bare i trav på andre runden min :p Bobbie var rimelig framover, og fresh, og jeg følete jeg satt på en tikkende bombe. Men da vi kom i mål på den andre runden, så slang Maria ut kommentaren om at det var en skikkelig feig runde :p Dette til tross for at vi faktisk var et sekund raskere enn førsterunden, med 1.10. Det gikk en liten rød fyr med horn gjennom meg, og jeg tenkte at søren heller. Jeg spurte om å få ri runden en gang til, utenfor konkurransen, og det fikk jeg. Etter en noe spenstig start (siste klipp i filmen) fikk vi ridd runden i hovedsak i galopp. Dessverre fikk filmfotografen min litt hikke, så den runden fikk jeg dessverre ikke med på film, men her var Bobbie egentlig veldig fin. Også hadde jeg Maria på sidelinjen som ropte "bare la det gå fram nå! La det gå fram!". Det er utrolig hvor mye mer man tør når man bare har noen på siden som sier til en at det går bra. Bobbie fikk lov å gå litt mer fram, selv om jeg synes det virket litt skummelt. Men det funket, og vi kom oss igjennom med en ordentlig god følelse (selv om Bobbie var sterk som fy). Det som var litt interessant var at til tross for en del galopp var vi bare 2 sekunder raskere enn runden vi trava. Det andre som var litt interessant var at jeg fikk de 7 første portene på film, og selv om følelsen min var at det gikk ganske superfort, så gjorde det jo absolutt ikke det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at man føler det går så det griner, også ser man film etterpå og ser seg selv i en passe grei arbeidsgalopp. 

Bobbie fikk absolutt stor stjerne i boka hun og, til tross for litt hopp og sprett, men det hadde jeg vel egentlig forventet. Det morsomme var at for en pyserytter som meg var dette var nesten bedre enn sprang, for her kunne jeg få de samme grunnene for å ri en konkret vei, men uten å måtte hoppe hinder. Snakk om genialt! 

Jeg synes det var så gøy at jeg har sagt til Maria at hun nå har en fast rytter på presisjonstreningene framover også :p Målet må være at Bobbie blir like flink som Isco så også hun kan ta sånne løyper i galopp =D ​

Etter å ha parkert Bobbie i paddocken, selvsagt etter en velfortjent bøtte med betfiber til henne også, så samlet vi troppene i kantina for å gå igjennom resultatene. Først ble Bjørgs påskeegg kåret til det fineste påskeegget, noe som virkelig var velfortjent! Alle fine detaljer, og hva er vel finere enn påskeegg med hest på? 

Deretter ble vinneren av presisjonen kåret, og sanneligminhatt ropte de ikke opp mitt navn! Med sine to runder på 1.11 og 1.10 hadde Bobbie den totalt raskeste tiden. Dermed ble vi vinnere av det fine påskeegget til Bjørg. Og vet dere hva som lå inni det ene egget? Et gavekort på en kurs-lunsj fra Bjørg! Da håper jeg det blir en sånn "enkel lunsj" - slafs! =D 

Og ikke nok med det. Av alle 13 startende kom Isco på en fantastisk 4. plass! Slått av to ridende (hvorav den ene var meg selv :p), og bare én kjøreekvipasje. Lille, beste, kuleste kjøreponniknerten! Beviser at man ikke trenger å ha lange bein for å gjøre det bra! Man trenger bare å bevege de korte beina litt raskere, og ta kloke svinger ;) Han kommer garantert til å få glede av de små Isco-gulrøttene som lå i det ene påskeegget =D

Uansett plassering var jeg gørstolt av begge ponnitrolla. Isco for at han fant flyten, at vi klarte å kjøre på smal avstand, og at han virkelig ga alt. Bobbie for at hun fant motivasjon for bevegelse, også skal vi bare kanalisere den energien litt mer i riktig retning. Viktigste var at vi begge hadde det skikkelig gøy! Presisjonsridning er bare dressur med mening! Jeg strålte som en sol hele resten av dagen, og kunne virkelig ikke hatt en bedre dag. Både herlige mennesker og fantastiske hester. Stolt av de to kuleste ponniene i hele verden!

Etter masse inspirasjon, tanker, tips og triks både fra Christofer i november, og fra Arne nå i februar så har ridninga mi endret seg en del den siste tiden. Føler jeg selv iallefall. Jeg har hatt min fantastiske Wow-sal i nesten et år nå, og selv om jeg føler jeg sitter så godt som jeg aldri har sittet i noen sal, så fritar ikke det meg fra at jeg må kjempe som en helt for å få sitsen min på plass. Jeg startet med stigbøylene i en viss lengde som både føltes og så riktige ut, også gikk det en liten stund før jeg måtte innse at jeg burde ta dem et hakk opp for å finne balansen. Jeg har variert litt på mellom hull 2 (kortest) og 3 (lengre), men her om dagen fikk jeg plutselig for meg at nå skulle de ned til hull 4, og det har virkelig vært en stor forandring for meg. Tidligere var hull 4 en utopi å tenke på fordi beina mine klarte absolutt ikke strekke seg så langt ned. Nå føles det bare godt!

Jeg har slitt som en gal for å klare å sitte nede i trav på hun hoppetussa som har funnet ut at hun (iblant) kan trave. Ikke bare lunte, men trave. Hoftene mine og kjernemuskulaturen min er ikke helt med på notene der enda. Men! Da jeg fikk stigbøylene ned til fjerde hull fikk jeg endelig åpnet enda litt bedre opp foran i lysken, uten at jeg skal påstå at det er særlig behagelig, men det hjalp meg stort med å sitte bedre, og mer i bevegelsen. Fortsatt spretter jeg rundt som en sprettball på speed noen ganger, men alt i alt så klarer jeg mye bedre å sitte i traven takket være disse litt lengre stigbøylene. 

Jeg trodde kanskje Isco ville være litt sliten etter gårsdagens kjøreøkt, men det er sjeldent jeg får følelsen av at han er så høy på seg sjøl som han var i dag. Allerede på vei ned til banen kom han travende etter meg, og var virkelig med. Siden været plutselig har blitt varmere (dvs. ikke Sibirkaldt lengre) så bestemte jeg meg for å ta treningsøkta med Isco på utebana. Vi varmet opp med de kjedelige lange tøylene. Isco forstår bedre og bedre både versadene og traversene sine, men han synes ikke arbeidet i lange tøyler er sånn veldig morsomt. Det som derimot er morsomt er longering. Og der er han tøff. Noe så innmari tøff. Han truer med å bite, han sparker og han finner fram alle sine tøffe triks. Og jeg roser. Kanskje ikke akkurat når han prøver å bite eller når han sparker, men når han finner fram den attituden. For det er da han finner fram samlingen sin, og jeg har altså ikke ord for hvor utrolig kul han er. Overgangene opp i galopp er bare helt klokkerene, og det er så ufattelig gøy å kunne samle han opp i traven, hvor han selv velger å fatte en samla galopp. 

Dagens longeringsøkt foregikk i halsring. Det er kjempeinteressant å kjenne hvor lite forskjell det har å si på å longere han i halsring eller kapsun (og hvis noen har tips til hvor man kan få tak i en fin og praktisk shettishalsring, så tar jeg i mot med takk). Bøyningen kommer fra mitt kroppsspråk og en ponnikropp i balanse. I trav kan jeg sende han fram og ned med bøyning, og jeg begynner å kunne plukke han opp i samling når han selv er i modus for det. I galopp, særlig på venstrehånd samler han seg utrolig fint, og kommer bra ut igjen. Høyrehånd er litt mer vanskelig i galopp for tiden, men vi kommer stadig bedre igjennom der og. Før var det motsatt, så utviklingen er der :p 

Siden Isco kom til stallen og ble satt i aktiv trening for 2,5 år siden har vi jobbet sakte men sikkert med å bygge opp tempo i vogna. Til å begynne med kunne han fint galoppere i vogna, men det var liksom ikke så mye flyt over det, og det gikk litt stakkato, uten særlig smidighet eller kondisjon. I dressuren i det siste har Isco synes det har vært litt vanskelig å finne motivasjonen for å gå ordentlig fram i galoppen, så da Maria skulle ha kjøretrening på stallen spurte vi pent med stjerner i øynene om vi kunne få lov å hive oss med på en maraton-time. Tilfeldighetene ville at også to andre med shettiser skulle kjøre, så vi lagde vår egen shettisgruppe! 

Isco var helt forundra da han kom inn i hallen og så to andre ponnier på hans størrelse. Det var antydning til en aldri så liten beskjeden bromance mellom de to flekkete ponniene, men fokus ble raskt flyttet over på dagens oppgave: maratonkjøring.

Vi startet først med en løype som vi lett cruiset igjennom. Vanskelighetsgraden ble satt litt opp i en ny løype, som også innebar litt snirkling mellom noen hinderstøtter. Nå skal ikke jeg, med min ponni på 90 centimeter klage på at jeg har dårlig plass, for det hadde jeg virkelig ikke, og jeg respekterer tvers igjennom dem som kjører dette med stor hest. 

Galopp er liksom gangarten vi skal forsere dette i sånn egentlig, og selv om Isco synes noen av de krappeste svingene blir litt vanskelige å holde galoppen i, så prøver han så godt han kan. Det som var veldig gøy å kjenne under dagens maratontrening var at han var litt forsiktig til å begynne med, men når han begynte å forstå greia, så tok han virkelig i. De to siste rundene i galopp fikk jeg kjenne på den framoverfølelsen som jeg søker etter og vil ha, og etter den siste runden (filmen under) var jeg så stolt av den lille pelsdotten at jeg nesten letta fra vogna.

De siste stegene han tar før jeg stopper han og roser er virkelig en Isco som tar i, som tenker fram og som legger seg i selen. Det er den følelsen, den følelsen av rakettmotor jeg ønsker å ha når jeg kjører. Power liksom! For vi leker jo ikke fartsbølle =D Kjenner at jeg gleder meg til å videreutvikle dette, og jeg gleder meg allerede til neste hindertrening vi kan hive oss med på, for dressur er virkelig vel og bra, men dette er nesten bedre. Dette er dressur med mening! Og når det gir mening så er det også lettere for ponniknert å forstå hva han skal, og da blir det mindre frustrasjon både hos ponni og kusk. Jeg tror også han storkoste seg i dag!

Også må jeg bare få skryte litt av Iscos kule kjørekompiser. De fortjener også et bilde hver, for de gjorde også en helt fantastisk innsats!

Rett og slett litt "high on horses" etter dagens trening, og ikke noe mindre motivert for å fortsette å jobbe mot å bli enda litt bedre! Fikk tilogmed lov å være med å groome for en kjempefin dølahest etter økta mi og sannelig er det gøy å dingle bak en litt større hesterompe også (så lenge jeg slipper å ha kontroll på tømmene i den farta). Takk til Maria og Equestrian Driving Group for en super kjøredag!