|
Hva gjør man når barfotlivet skaper så mange bekymringer at det er på nippet til å bli altoppslukende? Skor man? Jeg har aldri vært noen utprega barfotentusiast, men da jeg fikk Bobbie hadde hun vært barfot hele livet, og med hennes arbeidsmengde, arbeidsmåter og med gode boots har livet som barfothest vært helt naturlig å videreføre. At barfotinger har en sunnere hov enn skohester er jeg heller ikke i tvil om, så jeg liker tanken på å ha barfothester, og vil veldig gjerne fortsette med det. Ekstra kjekt har det vært å ha barfothest på innlandet, med stabile vintre og godt snøføre. Bobbie har vært avhengig av boots på tur for å fungere optimalt om sommeren, men vinteren har gitt oss herlige muligheter til lange galoppstrekker på både bilveier og skogsstier. Det vil si - helt til nå.  Slik vil vi ha det! For et styr det har vært. Først og fremst så må jeg få si at denne bloggen hadde antagelig kommet i fjor, om mulig året før hvis ikke det hadde vært for en fantastisk stalleier som har tilrettelagt virkelig alt hva han kan for meg og Bobbie. Jeg har hatt tilgang på all grus jeg har hatt behov for, og det har blitt strødd på områdene vi trenger å bevege oss, for eksempel til og fra hallen. Men hva hjelper det med tilgang på all verden med grus når været gjør det umulig å vedlikeholde. I desember sperret jeg av paddocken til Bobbie og Isco slik at de kun hadde tilgang på en pitteliten paddock. Dette for å lett kunne holde området godt strødd. Da var det blåholke over hele fjøla, slik det også var i desember 2014. Jeg trøstet meg med at jeg bare måtte komme meg igjennom desember, så ville resten av vinteren bli bra. Det var slik det var i fjor.  Paddocken i desember. Den ble sperret av for å hindre beinbrudd og det som verre er...  Jeg har strødd og strødd og strødd i hele vinter, men hva hjelper det når det kommer et tynt lag med sludd eller underkjølt regn i løpet av natta som gjør det like glatt som dagen før...  Pigger er et must for å bevege seg rundt. Deler av januar var veldig greit, men så kom mildværet, regnet og isen igjen. Den siste tiden har gått med til evige bekymringer om vær og føreforhold. Selv med tilgang på all verdens grus jeg trenger, så hjelper det ikke en tøddel når jeg strør fletta av meg på kvelden, men morgenen etterpå har det kommet et tynt lag med snø, is eller sludd som ligger over grusen, og vi er tilbake til den samme glatte paddocken. - Har hestene sklidd og skadet seg? - Går de og spenner seg og får ulumskheter i kroppen fra denne glatta? - Jeg våkner om morran og lurer på om det har blitt glatt i løpet av natta. - Bør jeg tar en tur opp i stallen før jobb for å forsikre meg om at det ikke er glatt? (svaret på dette er som oftest ja) - Paddocken, som ikke er den største fra før, må sperres av for at det ikke skal være for glatt. - Paddocken sperres av i håp om at det lille laget med snø som kom kan fryse på så det ikke blir så glatt allikevel. - Er det blitt glatt i paddocken og hestene går ned uten å komme seg opp (har opplevd det én gang med Bobbie). - Tør ikke hestene å gå ned til thermobaren fordi det er for glatt? - At Bobbie ber Isco om å flytte seg, men han klarer ikke fordi det er glatt. - Bør Bobbie stå med boots i paddocken? - Får hun gnag av bootsa? - Er det best for henne å gå med bootsa og ha det mindre glatt, eller gå uten og slippe fukt/evt. gnag? Bootsa fører også til at paddocken pigges litt opp - en positiv ting. - Er det blitt for glatt rundt fôrkassa til Bobbie? Det er ikke tvil om at en barfothov tiner snøen raskere enn en skohov = glattere i en barfotpaddock. - Bør jeg strø? Ta på boots? Hva er lurest? - Bør jeg åpne paddocken? Ha den lukket? Hva er lurest? - Glatt paddock = mindre bevegelse = ikke bra for kroppen.  Barfothøvene smelter snøen til is i paddocken og gjør den glatt. Jeg blir sprøøø! Her om dagen hadde jeg en opplevelse som begrunnet poenget med at barfothest er slitsomt. Det var egentlig ikke så glatt at jeg behøvde boots, da det var is, men et tynt snølag oppå som ga oss feste. Jeg valgte allikevel å ta på Bobbie boots på frambeina bare for å være sikker. Vi gikk ned i hallen, hadde en fin longeringsøkt, og tuslet på vei opp til stallen igjen. Jeg holdt Bobbie ute i kanten, da det ikke var strødd i hjulspora. Bobbie stopper som hun pleier, og kikker ut i skogen. Hun blir stående og intenst stirre inn i skogen, hvor jeg prøver å få henne med meg, men hun er som klistret. Plutselig kommer det en elg løpende ut av skogen, krysser veien bak oss og legger på sprang over jordet på andre siden av vegen. Bobbie stod alt annet enn stille, og bakbeina havna så klart ut på hjulsporet hvor det var glatt. Takket være piggene på frambeina så holdt hun seg heldigvis på beina, men jeg vil ikke tenke litt på konsekvensene hvis jeg ikke hadde tatt på bootsa på frambeina den dagen. Og hva om det kommer en elg når Bobbie står i paddocken og hun blir skremt? Mye av grunnen til at hun funker barfot selv når det er såpass glatt er at hun er veldig rolig og forsiktig av seg. Men også Bobbier blir skremt, og da er det fort glatt. Veldig glatt. Vi kommer oss jo heldigvis på tur takket være gode boots med pigger. Og jeg har i grunnen ingen problemer med å ta på boots og bruke boots, for det funker jo supert. Det som ikke funker supert er alle bekymringene rundt barfotingene. Det føles som om livet mitt dreier seg om barfot og glatta. Jeg sitter hjemme om kvelden, følger med på temperaturene, går de opp, går de ned? Regner det? Snør det? Sludder det? Det var en søndag her jeg stod opp, kikka ut av vinduet og dro sporenstreks opp til stallen for å få grusa for hestene. Jeg tenkte at det er sannelig bra jeg ikke har andre forpliktelser enn de to pelsballene, for i vinter har urovekkende mye tid og tanker gått med til dem. Nå har det riktignok vært en skikkelig møkkavinter også, men det hjelper ikke hvor mye jeg klager på vinteren, for jeg får ikke gjort noe med den uansett. Så da gjelder det å finne andre løsninger, og nå har jeg begynt å tenke på sko. Jeg har lyst å gi det et forsøk med barfot resten av denne sesongen i håp om at vi kommer oss igjennom, men hvis det til neste år viser seg antydning til å bli noe i nærheten av i år, så ligger tanken om å sko ganske nær. Men med det følger også bekymringer. - Hvordan vil det bli å sko Bobbie? - Blir det broddtråkk og styr? - Hvordan vil høvene takle å bli skodd? - Og det verste: Hva med overgangen tilbake til barfot om sommeren - vil det i det heletatt gå? Følelsen av å putte sko på beina til Bobbie føles ikke god, men når man dag ut og dag inn går og føler på om hesten ikke er fresh og god i kroppen, så er ikke det bra heller. Jeg har heldigvis en veldig fornuftig barfottrimmer som selv har gått veien fra å være barfotmann til nå også å sko, så hvis Bobbie eventuelt skal få sko på tottene sine, så er jeg trygg på at hun er i de beste hender, både i form av skoingen, men også i form av at hovene kan barfotes igjen i etterkant. Så er det virkelig blitt slik at den eneste måten å ha barfothest i Norge på vinteren på er å sko? Jeg begynner snart å tro det... Jeg blir veldig glad hvis noen deler sine erfaringer med å ha hest skodd om vinteren og barfot om sommeren - gjerne alt fra hvordan det var å sko hesten første gang, til hvordan hesten reagerte på det, og til hvordan det har vært å plukke av skoene igjen om våren. Eller hvis noen skulle ha noen andre, velfungerende, magiske løsninger til Bobbie-Bambi på glatta, så tar jeg gladelig i mot. I mellomtiden trøster jeg meg med det velkjente ordtaket i hestemiljøet: Hvis man ikke har noen bekymringer i livet, så er det bare å kjøpe seg en hest!  Slik er det tryggest å komme seg rundt om dagen.  Men vi vil helst ha snø og godt barfotføre!
0 Comments
En barfothest-eiers hjertesukk i desember. Det kan vel nesten kalles en tradisjon nå.  19. desember 2013 på Facebook: «Det er så fantastisk å stå på en stall hvor ting bare ordnes. Med det verste barfotføret i manns minne, så får vi dumpet et lass grus i paddocken til de to barfota damene som står sammen. Nå kan de bevege seg trygt og godt i morra. Takk til de flinkeste stalleierne på Aalerud - det er aldri nei i deres munn! Jeg er heldig som kan ha Damen på en så flott og tilrettelagt stall!»  Uten brodda boots kommer vi oss ikke langt på dette føret. 15. desember 2014 her i bloggen: En barfoteiers mareritt - eller drøm Det er vel i grunnen omtrent den samme bloggen jeg kommer til å skrive igjen. For dagens tema er is. Is is is og mer is. Jeg vet vi har hatt lite koselige dager i årene som har vært tidligere, men i år har det virkelig vært ille for det har jo søren meg vart i hele desember! Jeg leste en beskrivelse i lokalavisa som kan gå inn som årets nye ord, nemlig «bløtkakehålka». Det stemmer på en prikk! Først kom snøen, så kom varmegradene og regnet. Jeg grusa deler av paddocken og var fornøyd før det kom mer regn som la seg oppå grusen. Jeg grusa, mer snø/regn/varmegrader/kuldegrader og grusen min forsvant igjen. Ny grus og samme runden igjen. Jeg er på tredje, muligens fjerde runden nå. Bobbie og Isco står i en ganske liten paddock til vanlig, men nå har de fått enda mindre paddock, da nederste delen fint kunne blitt brukt som skøytåm (skøyteversjonen av slalåm). En dag jeg ikke hadde kommet så langt som å sperre av, så kom ikke Bobbie seg opp fra bunnen av paddocken (jeg har paddock i en nedoverbakke). Jeg gruser heller godt den øverste delen enn å gruse litt i hele. Problemet denne gangen har vært at det ikke har gått mer enn noen dager fra jeg har grusa til jeg må gruse på nytt. Dermed blir det et evighetsprosjekt. Men takket være verdens beste stall, så får jeg kjørt opp grus som gjør at jeg kan strø når det er nødvendig. Det setter jeg så enormt stor pris på, og det gjør hele barfotgreiene mulig. Hadde jeg hatt hest på dette føret på store områder så tror jeg nesten jeg hadde vurdert sko. Sånn som det har vært nå har det ikke vært forsvarlig uten grus/boots med pigg.  Isco etter en stallgangstreningsøkt. Da rydder han, ansvarsfull som han er :) Bobbie har også fått gått litt i paddocken med boots, bare for å hakke opp isen litt, og gjøre den ruglete. Det har funket nesten bedre enn jeg trodde på underlaget. Må bare strø litt mat rundt på den lille flekken de har å gå på nå, så hun beveger seg litt rundt. Tanken på å få to lekne hester med broddsko inn i paddocken min har også slått meg. Man blir kreativ! Litt kreativ har jeg også måtte være i treningen av Isco, for han har dessverre ikke brodda boots. Han har med andre ord ikke vært på tur på en stund, men vi leker oss i hallen og koser oss med det. To dager har det vært litt problematisk da jeg har vært i stallen før stalleier har kommet hjem og rukket å gruse områdene vi beveger oss på. Vi har en liten strekke å gå ned til hallen, og skal Isco ned dit er vi nesten avhengig av grus. Men fordelen med en sånn liten knert: Når det ikke er strødd, så finner Isco og jeg på andre ting. Som for eksempel å trene i stallgangen. Det passer superfint å jobbe med innlæringen av traversen, også har Isco figurert som ryddegutt når vi har jobbet ferdig. En jobb han tar veldig seriøst. Spesielt når det kommer til den irrgrønne andreslåtten vi har (som mine ikke får et strå av til vanlig).  Slik ser det hovedsakelig ut for oss for tiden. Grus under speilblank hålke. Da er broddaboots gull verdt.  Slik ønsker vi oss det. Og gjerne med mer enn dette og. Mitt største ønske akkurat nå er snø til jul, men det ser ut som jeg heller får ta til takke med varmegrader. Kanskje all isen smelter vekk? Det funker det og, altså. Bare ikke dette is-infernoet. Men det går vel over dette og, og inntil da er jeg evig takknemlig for at det finnes grus og snille stalleiere!
Det er altså ikke tvil om at Tur-Bobbie også har utvikla seg den siste tiden. Også digger vi virkelig føret som har vært i vinter! Det er ikke til å stikke under en stol at barfotfrøken gir noen ekstra utfordringer kontra de som har sko. Man må liksom tenke litt mer. Jeg hadde en plan om å ri tur i dag, og tenkte Rønningstadvegen, en ganske lite trafikkert grusvei som er super om vinteren. Kjørte dermed en liten omvei på vei til stallen for å sjekke føret på veien. Der var det akkurat skrapa, så uaktuelt å ri der uten boots. Siden jeg ønsker å benytte det fine vinterføret så langt det er mulig til å ri uten boots, så endret jeg rute til Haugenrunden istedet. Det er ridestier hele veien. De blir brøyta, men det går ikke trafikk der, og de blir brøyta som hestestier, så føret er perfekt. Bobbie fikk på seg sprangsalen og hack, også snøftet vi oss ut på tur. Det ble jevnt over mye trav og galopp. Vi rir den runden her om sommeren også, men Bobbie liker ikke underlaget på deler av runden på sommerstid, så da blir det litt mer skritt enn det vi kan ha nå. For nå er det bare å frese på. Og sant skal sies at Bobbie har blitt i mye bedre form enn før. Da vi startet på Haugenrunden synes hun det var tungt nok å trave den lille runden. Nå har vi trava og galoppert mye. Bare se grafen under. Her har vi hatt godt tempo store deler av veien. 
Og hvis du nå ikke skulle tro meg, så se bare her! Synes Bobbie er blitt kjempeflink, jeg! Hun begynner å holde galoppen mye bedre, og hun fatter høyre og venstre om hverandre etter hva jeg ber om. Bortsett fra når hun er sliten, da holder hun seg til høyre. Men at vi nå kan både trave og galoppere såpass lange strekker av gangen, det er tommel opp! Også gruer vi oss egentlig litt til snøen forsvinner, for akkurat sånn som det er nå, så er det helt, helt perfekt for små Bobbietotter! 
Siste strekka hjem kom jeg på ideen om å kle av henne hodelaget, så da gjorde jeg det. Første gang jeg har ridd henne uten hodelag på tur, men det funket fint det og! Gullponnien <3
Siste delen av turen leier vi alltid, og i dag intet unntak.
Alt i alt en super tur. Det er gøy å kjenne at hun begynner å kunne finne motivasjon til å løpe litt selv aleine. FlinkeBobbie! Måtte snøen ligge lenge og temperaturen holde seg god så vi får beholde underlaget en stund til, og ha mange flere slike kule turer!
Marerittet gikk heldigvis gikk fort over. Jeg vet jeg har nevnt det før, men jeg klarer ikke la være og nevne det igjen: Jeg står på verdens beste stall! Snøen kom til Aalerud. Ikke mye, men akkurat nok til at vi kunne dra på galopptur på søndag. Minus fire grader og supert føre. Natt til i dag regnet det. Øsregnet. Jeg har full forståelse for at det er julebordsesong, men ærlig talt værguder, dere hadde ikke trengt å drikke dere så drita. Vi snakker desember. Vi snakker innlandet! Det skal ikke regne da! Men det gjorde det. Og da jeg gikk ut i bilen til morran i dag var det knapt nok så jeg klarte å holde meg på beina. Før jobb bar turen en kjapp tur opp i stallen. Bobbies nye paddock er jo av den hellende sorten, og helling + barfot + is = dårlig kombinasjon. Så da er det bare å hive på frøkna broddaboots og redde dagen med det.  Tøffa med tøfler! Klar for å angripe isen. Siden disse værgudene tydeligvis har bestemt seg for å ta seg en (lite) velfortjent juleferie, så det ut som om det kunne blitt mange dager, ja, kanskje uker med broddaboots. Noe snøproduksjon kan vi tydeligvis se langt etter her på innlandet (hvor gikk det galt?). Men hva gjør vel det når man har et ess på innerlomma! Esset med skriften "verdens beste stall"! Etter jobb var det opp igjen i stallen, og jeg skulle ikke lengre enn å kaste et blikk ut i paddocken før jeg ser en stor haug med grus som ligger dumpet - klar til å bli spredd utover. Det er ikke problemer å ha barfothest når man får slikt servert på sølvfat!  Grushaug dumpet i paddocken, klar for å gjøre den barfotvennlig. Kan man ha mer luksus enn dette?  En liten runde med spade, og vips, så var 2/3 av paddocken grusa slik at det var trygt både for to- og firbeinte og bevege seg. Makan til luksus! Jeg har ikke ord for hvor takknemmelig jeg er for den servicen vi får på stallen. Fy som det letter hestelivet! Jeg vet jo at jeg er en særing med mange fikse ideer (hilsen hun som har fått gjort om boksen sin til leskur), men at det blir tatt så hensyn til at et fåtall av oss har tatt et valg om å ha barfotinger i nedoverpaddocker - det blir satt utrolig stor pris på! Faktisk så mye at jeg ikke helt klarer å få det fram hvor glad jeg er for hvor godt vi blir tatt vare på.  Grusa stier rundt på resten av stallen også. Her skal både tobeinte og firbeinte ferdes trygt! I natt kan jeg sove godt, og i morgen trenger jeg ikke tenke på boots om morran. Bobbie er helt trygg i den grusa paddocken sin, på sine bare tottelotter. Vi er heldige, vi!  Heldige trolla som deler drikkekar. Elendig kvalitet, men synes bildet var så koselig, så det må bare med. Det er bestevennene sine, det :) Pang, så var jeg i gang med ny jobb, jeg har flytta til ny leilighet og det kjennes i grunnen ut som jeg har fått et nytt liv. Med en ny forkjølelse på toppen. Da er det fint at Bobbie kan være litt med vennene sine. Bobbie og Lyra har fått leke seg litt på beitet den siste tiden, men ettersom sola har grilla både snø og is, så skal beitet nå få hvile frem til sommeren. Da er det ytterst kjekt med en utebane på 40*80 meter som krapylene kan få herje litt på. Bobbie fikk med seg Lyra og Guiness på tull og ball. Det var vel kanskje heller Guiness som fikk med seg Lyra og Bobbie på tull og ball. Det er jo ikke så lett å få sving på disse satte damene, men Guiness gjorde sitt beste. Vi var så heldige at Hanne-Malén var i stallen da vi slapp dem, og hun hadde med kamera. Alle bildene i denne bloggen skal pent krediteres til henne. Tusen takk! :)  Guiness gjorde sitt ytterst beste for å skape liv. Han er imponerende den hesten!  Drømmetrioen fra i sommer. Fine ponniene!  Etter litt overbevising fikk Guiness fart på Damene også. Og her, akkurat slik det skal være, med sjefen Lyra i front.  Trio i farta!  Jeg kan vel ikke akkurat klage på at Damen har lite luft i stegene? :p  Flyveponnier!  Breeeeems!  Så begynte ting å roe seg litt.  Noen benyttet muligheten til å ta seg et velfortjent sandbad...  ...andre rister løs. Definitivt dagens bilde! Digger det! :)  Så var det tid for litt menneskekos. Først litt kos foran...  ...så litt klø bak.  Kosetrollet!  Såååågodt!  Hestelykke med hestevenner.  Beste trioen! Den der hestekroppen er ikke lett å forstå seg på.  Å finne rett vinkel er vanskelige greier. For ikke snakke om tungt arbeid! Årets første dag ble brukt til longering, og Bobbie var i grunnen riktig så flink, om enn noe eksplosiv i vendingene i trav. Men også de kommer seg! Det beste var allikevel avslutningen, hvor vi pirket enda litt dypere i forståelsen av halvparaden og skoleparaden. Jeg har iallefall forstått at jeg ikke forstår mye!
Det blir masse prøving og feiling, og mest feiling. Jeg har kommet dithen nå at jeg har en hest som skyter rygg som en katt i det jeg ber henne om å ta vekt bakover. Reaksjonen er med andre ord omtrent så feil som den kan bli, men nå er vi en gang der, så får vi bare prøve å finne en vei ut derifra. Et lys ser jeg dog, for det er en gang i jubelåret mulig å lirke frem en mer riktig reaksjon i kroppen hennes, i form av at hun faktisk tar vekt på bakbeina, vinkler ledda i bakbeina, og senker halerota, men fysj, så tungt, da, synes frøken fryd. Jeg fikk uansett et veldig godt svar fra Damen, med riktig vinkel i bakbeina, og at det var tungt sa hun tydelig i fra om. Et mindre diskret sukkende stønn kom det fra henne, men med syv godbiter og litt klø, så var det tunge arbeidet tilgitt, og vi tuslet opp til stallen, godt fornøyde med at året starter i rett vinkel! Dette er altså bare det verste føret jeg kan huske. Med barfothest er det enda mindre morsomt. Heldigvis har man noen fantastiske stalleiere som gjør livet enklere.  Grus er en nødvendighet for at de barfota tottene skal kunne ferdes trygt rundt i paddocken, og på veiene ellers, slik føret er nå. Uten sko på tottene er livet en utfordring i Hedmark nå. Gradstokken ligger rundt -2 og +5, og det kommer snø og regn om hverandre, noe som gjør at bakken ligner mer en gigantisk, ruglete skøytebane enn noe annet. Med barfothest er det en kraftig utfordring, for nå finnes det ikke lengre igjen snøflekker de kan "søke dekning" i. Alt er is. Speilblank, polert is. Da er det fantastisk å stå på en stall hvor alt bare ordnes før man får sukk for seg. Tidligere hadde både Kristin og jeg kjøpt strøsand for å være forberedt på holkeføre, men vi fant jo fort ut at en 10 kilos-sekk og en 15 kilos-sekk tilsammen var som et spytt i havet, i forhold til mengden blankis som er i paddocken. Og paddocken er ikke stor en gang. Snille stalleier dumpet da en traktorskuffe med grus inn i paddocken, og den har vi strødd utover. Problemet er bare at det oppå der har kommet både snø og regn to ganger, så vi kunne skimte grusen under isen.  Alle veiene, selv Lloyds "bakvei" blei strødd! Jeg stod i stallen i dag og møkket, og var litt bekymret for veien inn til Lillemann Lloyd, da han blir leid inn på "baksiden" siden det er kortest. Der var det nå ren skøytebane, og jeg tenkte jeg måtte skrive på tavla at Lloyd måtte leies inn andre vei, siden der var det strødd. Så hører jeg en brumme-lyd, og sannelig er det ikke stalleier som kommer kjørende og gruser også "bakveien" til Lloyd. Han gruser også opp veien helt inn til paddocken til Bobbie og Lyra, og når han er ferdig med å strø grus, spør han om jeg vil ha resten av grusen i skuffa i paddocken. Jeg takker veldig fornøyd ja til det, og får strødd enda litt mer til de barfota tottene. Slike enkle ting som litt grus er bare helt magisk i en barfoteiers hverdag, og verdsettes mer enn man skulle tro. Takket være to små traktorskuffer med grus er paddocken til Bobbie og Lyra (og også paddocken til Lloyd) trygg å ferdes i på blankholka, selv om man ikke har sko.  Verdens snilleste stalleier som fikser og ordner grus i paddocken. Det betyr utrolig mye!  Trygt frem til vannet er det viktig å komme.  Mye tryggere paddockliv for barfota tottelotter når man får servert grus. Alle veiene vi ferdes på ellers rundt på stallen er også grusa, så vi kommer oss faktisk rundt på gårsdplassen og ned til ridehallen uten boots. Alt takket være stalleier som gjør livet som hesteeier på Aalerud stall helt fantastisk!
|
