Makan til snill hingst tror jeg man skal lete lenge etter. Allikevel var egentlig ikke valget om kastrering noe vanskelig. Og nå er Abbe blitt verdens herligste vallak! Tanken har svirret og surret i lang stund, egentlig helt siden jeg fikk Abbe. Jeg kjøpte han som hingst med et åpent sinn. Jeg skulle ikke ha noe dust hest, men hvis han funket som hingst, så jeg ingen problemer med å beholde han som hingst. Kanskje jeg ville prøve å kåre han hvis han viste seg å være et verdig emne? Etterhvert som jeg ble kjent med Abbe var det ikke noe problemer knyttet til at han var guttegutt. Kun to ganger har jeg opplevd at han har blitt bus (rygga mot andre for å tøffe seg), og begge gangene har han krøpet sammen og sagt unnskyld med hele seg når jeg har sagt i fra at det er totalt uakseptabel oppførsel. To ganger på fem måneder. Og ingen av gangene har jeg verken følt meg utrygg eller at situasjonen var ute av kontroll. Abbe har vært med på kurs, han har reist og oppført seg helt eksemplarisk på nye plasser, han har kunne stå ute, inne - ingenting har vært problematisk med å ha han som hingst. Men hvorfor skal jeg ha hingst? Jeg kjøpte Abbe som min fremtidige ridehest. Han har nok ikke gangen for å bli en kåret welsh, så selv om det herlige gemyttet absolutt burde avles videre på så er det ikke avl jeg vil drive med. Det er absolutt ikke å stikke under en stol at ting er lettere med vallak. Ikke at jeg følte det var ting jeg ikke kunne gjøre fordi Abbe var hingst, men når du står på en stall med 28 andre hester tenker du alltid litt ekstra sikkerhet når du har hingst. Du er litt ekstra obs på ting du gjør, og du har alltid i bakhodet at du ikke kan miste han fordi konsekvensene kan så fort bli litt større enn med en vallak. Når jeg i tillegg har hoppe fra før, så vil det fort bli mye styr hvis de to en gang skal være med på kurs sammen og han var hingst. Med hoppe og hingst blir det litt mer vanskelig å ta med begge to på tur sammen hvis man vil være litt effektiv med treningen en dag. Ikke at det er umulig, og jeg tror faktisk Abbe er en sånn hest det hadde gått å snakke til selv om han hadde gått ved siden av Bobbie. Men det krever mye ekstra fokus og trening for min del. Og det siste, men absolutt den mest avgjørende delen: Som fireårsvallak er muligheten for å få seg venner rimelig mye større enn som fireårshingst. Planen, håpet, tanken og drømmen er jo at mine tre skal kunne gå sammen. Litt skeptisk på om det faktisk lar seg gjøre, men det finner vi ut etterhvert. Uansett hva så skar det i hjertet mitt å se Abbe stå aleine i paddocken sin dag ut og dag inn uten noen form for sosial kontakt med artsfrender. Han hadde (fordi jeg ikke visste hvordan han var da han kom) masse strømgjerde mellom seg og B&I, bare sånn for å være på den sikre siden. Så da stod han der da, rett opp og ned, uten å kunne si hei til B&I en gang. Ikke er det veldig mange på stallen som er interessert i å slippe sammen hesten sin med fireårshingsten heller (og den ene som ville, den karnøfla jo Abbe i fillebiter, så det skar seg jo helt..). Litt lettere å spørre når man har en fireårsvallak. Forhåpentligvis vil kastreringen gjøre at Abbe på sikt kan få et mer sosialt liv, slik hester skal ha det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å introdusere han for Knoll og Tott, og at de tre kan fungere greit sammen. Sånn som ting er akkurat nå får han leke litt med Isco innimellom. De er ikke uvenner, men heller ikke venner. Mest at Isco synes Abbe er litt slitsom bøllefireåring, også tør han ikke helt å si ifra ordentlig. Spørsmålet er hvordan dynamikken blir når Bobbie er der, men det er det antagelig en stund til jeg finner ut, for akkurat nå har det ikke gått lang nok tid siden kastreringen til at jeg kan slippe dem sammen uansett, også har alle tre broddsko, så jeg er litt avventende i forhold til det også. Men forhåpentligvis blir det på den ene eller andre måten litt mer sosialt for Abbe i tiden framover - det fortjener gullgutten! Liggende kastreringSelve kastreringen hadde jeg bestemt at skulle tas liggende. Hvorfor? Tja... Rett og slett fordi jeg er megadårlig på sår ogsånn? :p Magefølelsen min sa bare at liggende føltes mest riktig etter masse lesing rundt om på nett, og forhøring med fornuftige hestepersoner. Jeg endte opp med denne listen. Positive sider med liggende kastrering: - Abbe er fire år og dermed begynner han å bli litt voksen, noe som i seg selv taler for liggende. - Han legges i narkose og vet dermed ikke hva som skjer (føltes bra for meg...). - Sædstrengen fjernes og man risikerer ikke uelastisk arrvev. - Han syes igjen og eliminerer dermed risikoen for tarmfremfall. - Kroppen fjerner stingene selv, så jeg trenger ikke gjøre noe sår-greier i etterkant (hurra!). - Det gjøres på klinikk og jeg trenger ikke forholde meg til det (hilsen pysa). Negative sider med liggende kastrering: - Ca. dobbelt så dyrt som stående. - Mange mennesker som er urolige mot å legge hesten i narkose pga. oppvåkningen. - Hvis det skulle bli en infeksjon blir det gjerne større komplikasjoner fordi den går innover i kroppen istedenfor utover. Den positive listen var lengre enn den negative, og hvis jeg kikket litt nærmere på den negative, så viste det seg at mange advarer mot å legge hesten i narkose fordi det kan være heftig for den å våkne igjen. Allikevel var det vel egentlig ingen av de jeg leste om som hadde opplevd problemer med akkurat det i forhold til liggende kastrering. Risikoen for infeksjon er selvsagt også der, men ved litt nærmere lesing om det også, så viste det seg at det ofte gjaldt hester tatt liggende hjemme på gården, enten på jordet eller i en halmseng (ofte gjort i Danmark). Når de da prøver å reise seg etter operasjon gnikker de såret borti underlaget, og det blir infisert. Risikoen for det på en klinikk er mye mindre. En liten tilleggsinformasjon jeg kom over i min søken på kastreringsinformasjon er at man kan kastrere liggende uten å sy sammen også (jeg fikk valgmuligheten med Abbe). Dette har jeg skjønt at er noe som kan være et alternativ hvis man kastrerer liggende hjemme. For det går nemlig også an å ta en "liggende" kastrering uten vanlig narkose, men med så mye dop at hesten kan "kastes" ned hjemme, og tas mens den ligger. Tror også derfor det er litt varierte både erfaringer og tanker rundt dette med liggende kastrering fordi det kan gjøres på mange forskjellige måter. Men magefølelsen min var fortsatt god i forhold til å gjøre det liggende på klinikk. For min egen del satt jeg egentlig bare igjen med at den negative siden var at det var omtrent dobbelt så dyrt som stående. Men det var penger jeg var villig til å bruke på det, så da ble time avtalt på Mjøsa Hesteklinikk den 15. oktober, og han skulle være første pasient inn. Jeg fikk levere han søndag kveld, hvor han kom inn i en boks med litt kveldsmat og masse gulrøtter. Veterinær Lisel fortalte meg om prosessen, og at hun ville ringe meg rundt lunsjtider dagen etterpå og oppdatere meg på hvordan det hadde gått. Jeg reiste hjem, hadde avtalt masse jobb på mandag så jeg kunne ha tankene på noe annet, og timene gikk. Da klokka nærma seg lunsjtider mandag holdt hodet mitt på å eksplodere. Hvorfor er det sånn at man blir så forbaska overdramatisk i sånne situasjoner? Jeg vet at de har lunsj på klinikken fra 12-13, men allerede klokka 11 begynte hodet mitt å mene at det var lunsjtider og at den telefonen burde komme snart. Det gjorde den selvsagt ikke, og klokka ble både 12 og 13 uten noen telefon. Tankene mine hadde da seilt sin egen sjø, og i mitt hode var Abbe død, det hadde blitt komplikasjoner, de prøvde og redde han (joda, jeg så for meg CPR på hest..), han hadde snubla i oppvåkninga og knekt et bein, måtte avlives på stedet, alt hadde rett og slett gått galt. Hodet mitt hadde forberedt meg helt på at jeg ikke lengre hadde tre hester, og jeg lurte på hvordan forsikringa ville stille seg til dette (man har da litt fornuft oppi det hele, må vite...). Nå satt veterinæren bare og funderte på hvordan hun skulle formulere seg når hun måtte ta den vanskelige telefonen til meg. Klokka 13.06 ringte Lisel. "Da står Abbe i boksen sin, og alt har gått kjempefint. Kastreringen gikk fint, og han hadde en drømmeoppvåkning. Akkurat som det skal være, det kunne ikke gått bedre. Du kan komme og besøke han om et par timer. Mulig du kan få han med deg hjem i dag også." Jeg kunne faktisk felt en tåre. Jeg som hadde forberedt meg helt på at jeg ikke hadde Abbe lengre var veldig glad for akkurat den telefonen. Og bare sånn at det er sagt, så prøvde fornuften min iherdig å komme med et en liten finger i været og skyte inn at jeg kanskje muligens var pittelitt irrasjonell i tankegangen min, men hodet hørte ikke på det øret akkurat den timen. Verst for meg...Som nevnt tidligere er jeg ikke særlig tøff på sår ogsånn. Det var noe av grunnen for at jeg valgte liggende kastrering. Jeg slapp å forholde meg til det, jeg slapp sår, jeg skulle slippe å bli dårlig. Trodde jeg. Jeg reiste ned for å besøke Abbe, og få vite om jeg fikk ta han med meg hjem. Jeg gikk inn til han i boksen, og han stod pent der, virket nesten som seg selv og det var ikke en blodflekk å se. Eneste som vitnet om operasjon som var synlig med en gang var et venekateter og at han hadde flette i manen sin. Ikke så stor dramatikk med andre ord, men blodet i hodet mitt bestemte seg plutselig for å ta seg en siesta (sikkert godt med en siesta etter all den aktiviteten det hadde hatt tidligere på dagen...). Bare tanken på hva Abbe hadde vært igjennom gjorde at jeg kjente at jeg ble dårlig, og at jeg trengte luft. Planen var at jeg skulle ut og leie på Abbe, så jeg fikk hevet på han grima og dro han med meg ut. Trodde det skulle kjennes bedre ut å være ute, men Abbe gikk ved siden av meg, det kom noen rare lyder fra buken hans, og jeg kjente fortsatt bare på følelsen av at han hadde blitt operert. Jeg måtte konsentrere meg bigtime for ikke å gå i bakken, og fokus lå bare på å puste, sette ett bein framfor det andre, og ihvertfall ikke miste Abbe. "Du KAN ikke svime av nå, Ragnhild! Du KAN ikke!!" Jeg gikk en liten runde, men kjente at jeg hadde et sterkt behov for å sitte, så jeg bare kastet Abbe tilbake i boksen og gikk ut og satte meg på en benk. Kroppen sa at den ville ligge, så jeg adlød og lå på benken og pustet og kikket i været. Om jeg var glad for at det ikke kom noen pasienter til klinikken akkurat da? Ja, det kan vi jo si. Jeg visste at den ene veterinæren var ute og mønstret en hest, så da jeg hørte de komme tilbake rakk jeg akkurat å sette meg opp på benken før de rundet hjørnet. Prøvde å ta på meg det beste "jeg-bare-sitter-her-og-nyter-solen-litt-som-om-det-er-det-mest-naturlige-i-verden-å-gjøre-på-en-veterinærklinikk"-uttrykket jeg hadde, før jeg tok tre skikkelige magadrag og gikk inn til Abbe igjen. Det gikk litt bedre denne gangen, og jeg fikk beskjed om at Abbe så såpass grei ut at han fikk være med hjem. Oppskriften jeg fikk med meg var fire-fem dager med smertestillende og pensilin samme dag, og dagen etter + bevegelse. Helst 2*10 minutter med trav per dag - eller mer. Abbe ble lasta på hengeren og vi vendte nesen hjemover. Godt for både han og meg og komme hjem tror jeg. Vel hjemme var jeg forpliktet til å kikke under magen hans og se på såret. Jeg måtte vite hvordan det så ut for å ha noe og sammenligne med videre. Nå hadde jeg liksom fått vent meg til tanken, så å kikke på det gikk heldigvis helt fint. Og det så virkelig pent ut. Bare et rett snitt midt under pungen, som var sydd så pent sammen. Ikke noe blod, gørr, ingenting (bilder for spesielt interesserte i karusell lengre ned). Hvis ikke jeg husker feil så sa Lisel at han ikke hadde blødd noe under selve inngrepet heller. Hoven! (trodde jeg)Første dagen hjemme gikk fint. Abbe gikk på smertestillende og oral pensilin og var ved godt mot, om enn noe stiv og breibeint i bakbeinsføringa si. Ikke overraskende. Dag to gikk også bra, og jeg vet ikke hvor mange ganger vi var ute og trimma. Fire kanskje? Jeg skulle iallefall ikke ha noen komplikasjoner! Allerede på dag to begynte Abbe å kikke rart på meg når jeg kom for n'te gang for å dra han med meg ut av boksen. Tredje dagen fikk jeg panikk. Det hadde hovnet opp fra dagen før! Det var en markant kul (synes jeg) på venstre side, og tempen lå på 38,4 mot normalt litt i overkant av 37. Nå skjer det, tenkte jeg. Nå blir det komplikasjoner og infeksjoner og åneiånei (det var det hodet som var litt glad i å løpe løpsk igjen...). Panisk melding til veterinær på kvelden og blir møtt med ren velvilje. Får lov å komme ned på klinikken klokka kvart over ni på kvelden og hente mer pensilin. Denne gangen tar vi hardt i for å være på den sikre siden, så det skal både settes sprøyte i muskelen, og gis oralt. Sprøyte ja. Den samme personen som blir dårlig av å se hesten sin ferdigkastrert skal sette sprøyte på sin egen hest. Jeg holdt på å gå i bakken igjen bare av å høre at jeg skulle gjøre det. Takk og lov stilte reddende engel Pernille (stalleier) opp og satt sprøytene for meg de dagene han skulle ha det. Jeg klarte faktisk å se på at hun stakk en av dagene, men jeg kjente at det var best å la være. Abbe tok sprøytene helt fint, han synes den orale pastaen var verre. Men han godtok det. Fredag etter kastreringen lurte Lisel på hvordan det gikk, og for å være på den sikre siden reiste vi en tur ned til klinikken for å få dobbeltsjekket at det så greit ut. I mine øyne var hevelsen fortsatt der, dog hadde den ikke blitt noe større, men Lisel synes det var greit å få tatt en titt på det. Vel framme på klinikken fikk jeg beskjed av kirurgen Eric om at alt så helt normalt ut, at det jeg mente var en hevelse bare var en liten væskeansamling som jeg kunne forvente at ville være der kanskje opptil noen måneder. Så lenge det ikke ble verre var han veldig fornøyd med hvordan det så ut. Jeg burde egentlig hørt på Eric da. Vi fortsatte å trimme to ganger om dagen etter råd fra Eric, og jeg synes jo til stadighet at denne hevelsen kanskje ble litt og litt større for hver dag. Den ble iallefall ikke mindre! Og da mente hodet mitt at det hadde grunn for å bekymre seg. For å gjøre en lang historie kort (den har jeg vel egentlig røket på allerede): Han har egentlig sett ganske lik ut siden dag tre og fram til nå. Den lille væskeansamlingen er der, men den blir ikke større (hurra). Så selv om jeg prøvde å aktivisere alt jeg kunne i to uker for å få hevelsen til å gå ned, så kan jeg nå på uke 3,5 slå fast at Eric antagelig hadde rett, det er en væskeansamling som ser ut til å være der en stund og den blir ikke verre. Det vil egentlig si at all den bekymringen jeg har hatt, har vært ganske ubegrunnet. 3,5 uker etter kastreringen kan jeg se tilbake på en kastrering som har gått helt etter boka. Jeg kan ikke si at det har vært en eneste komplikasjon i etterkant (selv om jeg synes det var svært komplisert når det stod på), og det som har vært mest slitsomt har vært alle de ubegrunnede bekymringene jeg har gått rundt med. Abbe ble også skikkelig demotivert på treningsfronten, men han har vært tapper, og har den siste uka hatt det mye roligere, med mer normal treningsmengde igjen. Motivasjonen ser ut til å komme tilbake igjen, og Abbe er blitt verdens mest superherlige vallak! Under ligger et bildegalleri av utviklingen fra kastreringsdagen til nå. Ingen stygge, ekle bilder, ikke blod eller gørr, bare Mjøs-regionens mest fotograferte underliv de siste ukene. Det har vært greit for min egen del å ha bilder og sammenligne med, ettersom jeg synes hevelsen grodde seg større for hver dag som gikk. Bildene viste vel ikke akkurat det. ForandringeneMange har spurt om jeg har merket noe forskjell etter kastreringen, og ja, det har jeg absolutt. Som hingst måtte han bare vrinske hver gang han kom ut av boksen og vi gikk ut på plassen. Før sa han alltid "HALLOOOO!" når vi kom ut boksdøra. Dag tre etter kastreringen var det litt mer "Heihei..", dag fire var vi på "hei.." og dag fem så han ikke poenget med å si hei en gang :p Han har mindre behov for å markere, han har mindre behov for å lukte på alle bæsjer vi går forbi, han er dermed også blitt "lettere" i hodet fordi han har ikke noe annet som drar han avgårde. Han stuper ikke ned på gulvet i gangen utenfor boksen med en gang han blir tatt ut, og det er lettere å si nei til han hvis han tar hodet ned. Han har også fått være litt med Isco etter han ble kastrert, og han virker roligere og litt mindre behov for å "hoppe på" stakkars Isco. Han er fortsatt en barnslig og slitsom bølle, men ikke så rå og bitete som han kunne være. Og ja, han har fått en helt annen tilnærming til dette med godbiter. Før tok han godbit med hele munnen, tenner, leppe, tunge, han gapte over hånda mi for å ta godbiten. Også var han veldig oral, både i treningssammenheng, særlig bakkearbeid, og i paddocken. Han er fortsatt oral, men graden har gått ned markant, og nå tar han godbiter på den søteste måten, med bare forsiktige lepper. Det virker også på meg som om han er mer "seg selv". Hans herlige, litt bordercollie, litt labrador-personlighet kommer enda mer igjennom, og han er bare blitt en skikkelig gullgutt. Følelsen er at han er akkurat den samme, bare enda varmere og bedre. Det er vanskelig å forklare, men følelsen er bare kjempegod. Jeg håper og tror også han føler det sånn. Jeg angrer iallefall ikke et sekund på valget. Det føles innmari riktig, og det er godt å kjenne på når man først har gjort det. Nå gjenstår det bare å se om trekløveret mitt etterhvert kan gå sammen. Det hadde vært helt fantastisk, men jeg har en litt sånn delt magefølelse på det. Det er noe med når det kommer inn en nummer tre med to sammengrodde venner, men det skal ihvertfall ikke være uprøvd. Mulig jeg venter til broddskoa er av før jeg setter dem sammen, men de skal nok få hilse på hverandre i løpet av vinteren. Uansett hva så gleder jeg meg masse til framtiden med verdens fineste Abbe - akkurat like gull som vallak!
1 Comment
Det var vel bare dette som skulle til for å virkelig sette prikken over i'en. Visse ting fortjener en liten oppdatering. Etter 4,5 år i samme leilighet har jeg nå flyttet meg omtrent 3 kilometer nordover og 200 meter vestover. En strekning jeg har kjørt daglig fram og tilbake i 4,5 år. Nei, jeg har ikke flytta inn i boksen mellom Bobbie/Isco og Abbe, men det er ikke langt i fra. Da det ble slik at det ble en leilighet ledig i stallen, så var jeg ikke sein om å tenke tanken. Tanken har etterhvert blitt til realitet, og plutselig sitter jeg her i sofaen i min nye leilighet, med hestene rett utenfor døra, og arbeidsplassen min rett utenfor døra. Jeg startet jo å jobbe i stallen jeg har hestene mine på tidligere i år, og jeg har alltid likt å bo nærme stallen. De siste årene har jeg vært så heldig å få leie en helt herlig leilighet i en førsteetasje bare 3,2 kilometer fra stallen. Jeg har digget å bo så nærme, og aldri ha problemer med å svinge opp i stallen hvis det skulle være noe ekstra. Det har liksom tatt meg tre minutter å kjøre opp. Også en veldig behagelig reisevei å ha til jobb. Men avstanden skulle vise seg å kunne bli enda kortere. For rundt to år siden ble det bygget en splitter ny leilighet oppe på redskapshuset i stallen. Til nå har datteren på gården bodd i leiligheta, men hun har nå flytta inn i et av husene på gården, og leiligheten ble da ledig. Jeg har jo fått med meg dette, og tanken om å praktisk talt bo i stallen var ikke annet enn svært fristende. Tanker ble luftet, avtaler ble lagd, og i dag sitter jeg på andre kvelden her i min nye leilighet og føler meg utrolig bra! Jeg har rett og slett flytta inn i stallen, i en herlig, stor, romslig, to år gammel leilighet, hvor jeg absolutt ikke har kommet meg i orden i det heletatt enda :p Men sofaen er på plass, senga er på plass og internett er på plass (pluss litt i kjøleskapet), så da klarer jeg meg finfint inntil videre! Alt rotet finner nok sakte men sikkert veien dit det skal være, og i mellomtiden finner du antagelig meg ute i stallen med en av hestene, i håp om at rotet fikser seg sjøl ;) Bare følelsen av å våkne i dag, stå opp og tusle ut til ponnipelsene og møkke for dem på morraskvisten en søndag føltes så veldig bra! Nå kan jeg bare gå ut døra og ta på Bobbie pysj for kvelden om det trengs i vinter, og jeg kan stikke inn og skifte sokker hvis jeg blir bløt på beina når jeg er ute i stallen. Når jeg skal ha utslipp klokka åtte kan jeg bare trille ut av senga, fortrinnsvis få på meg noen klær, åpne døra og være på jobb. For en fantastisk luksus å få lov å bo midt oppi livet mitt, i en fantastisk nydelig leilighet som jeg vet jeg kommer til å stortrives i! Bilder av hvordan jeg har fått det her kommer sikkert på instagram en dag når jeg har fått ting litt mer på plass og det ser litt mer ordentlig ut :p Men leiligheta er superkoselig og jeg vet den kommer til å gi mange gode stunder! Eneste ulempen er at det nå er en fare for at jeg får spørsmål fra en viss Isco om han får lov å ligge i senga mi om natta =D |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|