Den siste ridetimen for Arne oppsummerte i grunnen de to første. Vi fikk repetere flere av de øvelsene vi hadde vært igjennom de to forrige timene, samt noen spennende (og vanskelige) nye ting. På denne timen hadde hodet mitt kommet litt mer på plass. Ikke det at det gjorde ting så mye lettere, men jeg forstod iallefall bedre hva jeg skulle. Nå gjelder det bare å få kroppen min med på laget. Det kan kanskje ta litt tid. Bobbie var også denne økta litt daff, særlig i forhold til den første økta, men takket være Arnes stadige skyts av ting vi skulle gjøre holdt vi energinivået helt greit oppe. Jeg føler jeg "utleverer" meg selv litt med en såpass lang film, men pytt. Det er her vi er :) 

Det er vel ikke akkurat noe spørsmål om at denne mannen er en klok instruktør. Siden kurset har jeg ikke klart å slutte og tenke på de siste ordene Arne sa. 

Det sitatet oppsummerer liksom hele kurset i en liten setning som samtidig sier så mye. Det hadde vært naturlig å avslutte bloggen her, men jeg har noen små punkter igjen fra den siste teoritimen som jeg også har lyst å ha med, bare fordi jeg mener de er verdt å ha i mente, i hovedsak fordi jeg føler de var ganske spot on for Bobbie og meg. ​

Som for eksempel at hester forstår ikke "just a moment". Når vi som ryttere rir og faller litt ut av det - ikke stopp det du driver med for å "samle" deg opp. Fortsett å ri og finn tilbake til rytmen du var i. Hvis du spiller piano kan du finfint droppe halvparten av notene uten at pianoet bryr seg om det. Det kan du ikke med en hest. 

En annen ting Arne var inne på var at du kan gjøre hestens bevegelse mindre og mindre til de passer deg og din sits, men for hestens motivasjon og mulighet så er det mye bedre om du bare kommer deg ut av veien for den og lar den gjøre sitt.

Ridning handler om å gjøre alle de små tingene riktig, og de små tingene er egentlig ganske lette å gjøre. Som å ta en utvendig skulder på seg selv bak, eller å gi plass under innvendig hofte, eller å ta hestens skulder inn i en versade (i motsetning til å dra munnen bakover). Men så skal alle disse små tingene gjøres samtidig, og det er det som gjør ridningen vanskelig. 

Å jobbe med setet og sitsen er å påvirke hesten gjennom dens ubevissthet. Setet påvirker hestens reflekser. Jobber man med sekundærhjelpere (sjenkler/tøyler) så må hesten først lære hva den skal gjøre, også må den tenke over hva den skal gjøre før den gjør det. Hvis man da i tillegg klarer å få setet og sjenkler til å si samme ting samtidig så vil hesten mye kjappere forstå hva du faktisk mener, enn om setet sier "bøy deg til høyre" og sjenklene og tøylene sier "bøy deg til venstre". Og akkurat derfor er det så uhyre viktig å jobbe med sin egen sits. Både for å gjøre veien lettere for hesten, men også for å gjøre veien lettere for deg selv. 

Også må jeg bare få ta med en kort, kjapp setning som jeg synes er så viktig: «Alle hjelpere har en start og en slutt!». Vi er veldig flinke til å legge på hjelpere og bruke dem. Er vi like bevisste på å ta dem vekk og slutte og bruke dem?

Starten på dagen min ble ikke helt som planlagt ettersom jeg klarte å lukke meg inne i min egen bil. Heldigvis kom jeg meg ut i god nok tid til å få ordnet alt med Bobbie før vi skulle inn til vår første time klokka ni. Denne timen for Arne ble en "lett" time med fokus på skritt og trav siden Bobbie også skulle gå en time til senere på dagen. Vi ønsket ikke å ta piffen helt ut av henne. I motsetning til dagen før var den gode kursenergien så godt som forduftet, og igjen satt jeg med den Bobbie jeg vanligvis har hjemme. En litt tung, seig og daff frøken som helst skulle ønske hun kunne bli klødd på rompa og fått servert godbiter istedenfor å bruke magemusklene til mer slitsomme ting, som å bære rundt på meg. 

På en måte er det helt luksus og ha en Bobbie med litt ekstra kursenergi og den ekstra piffen som hun hadde første timen. Det gjør jo ridefølelsen og mestringsfølelsen ganske god. På en annen måte er det veldig fint å ha "hjemmeBobbie", for det er jo tross alt hun jeg i all hovedsak jobber med hjemme. Det er også i all hovedsak den Bobbien jeg trenger hjelp med. 

Selv om Bobbie var litt daff var det allikevel ikke mangel på oppgaver som drysset i vår retning. «Sidemovements, sidemovements, sidemovements»!
​
Vi skulle teste ut versaden på fire spor for å se om vi kunne strekke den lengre enn det vi pleier. Og selv med versaden på fire spor skulle vi avslutte versaden i hjørnene med å virkelig sende rompa ut på en stor sirkel, og holde framparten på en liten sirkel. 
Vi skulle jobbe med renversen som er gymnastiserende.
Vi skulle jobbe diagonale traverser med fokus på overgangen fra versaden gjennom hjørnet og inn i den diagonale traversen. 
Vi skulle jobbe med overgang fra renvers til versade hvor hestens bein fortsetter akkurat der de er, men bøyningen blir ny (jeg har hørt det før, men her slo virkelig sammenhengen mellom versade og renvers meg).
​Vi fikk med andre ord mye å jobbe med.

En ting var det fysiske vi skulle jobbe med, men det som gjorde denne timen virkelig god var alt det smarte Arne sa under denne økta. Blant annet at min venstre hofte fungerer som en brems som bruker opp energi (kan tro jeg har trøblet med den i etterkant, etter at jeg har blitt så bevisst det). Men det som virkelig har festet seg var hans fokus på mentaliteten oppi det hele. Jeg er blant annet veldig rask til å bruke pisken for å skape energi. Jeg vifter med den, lager lyd med den, slår meg selv på leggen for å lage lyd, rett og slett bruker den for å få opp energien i den noe late hoppetussa. Uten nødvendigvis at det gir så mye resultat. Så dette var Arnes tanker om saken: 

«Å holde oppe energien har mye mer å gjøre med å ikke være i veien for bevegelsen. Det trenger ikke nødvendigvis være at dere går så fort, men vi må være aktive og ha "smoothness". Hvert steg skal fortsette inn i neste steg, som en sirkel som går rundt uten pause. Jeg ønsker å flytte hesten så fort jeg kan, men jeg vil heller ikke tvinge den. Hvis jeg tvinger den, så vil det, veldig ofte når det virkelig gjelder, ikke fungere allikevel. 

Hovedtingen du skal tenke på er å lukke øynene å la det skje uten å være i veien. Men det å ikke være i veien er en aktiv ting å gjøre. Du må aktivt ikke være i veien for henne, og danse med din hest. Hun trenger litt mer gnist, for hun er veldig flink til å gå tilbake til å sove. Hun skulle vært litt mer glad for arbeidet sitt. Da hjelper det ofte å starte ting kjapt nok, og gi plass med hofta sånn at hun kan utføre det du ber om uten å bli begrenset.

Vær forsiktig med hvordan du bruker pisken. Hun vet at du er misfornøyd med henne. Din intensjon ​påvirker hvordan du fysisk innvirker på henne. Det handler ikke om du slår eller ikke slår din hest. Spørsmålet er om du føler deg skuffet over din hest, eller om du føler deg konstruktiv med din hest. Og dette påvirker din fysiske sits. Se hvor mye ekstra gnist du kan gi henne ved å legge til positivitet. 

Se opp, pust dypt slik at du får mer oksygen og føler deg mer våken. Det samme skal du føle med hesten. Bygg opp bøyning og høyde i hesten gjennom bruken av hoftene. I blant kan et lite tapp med beinet kvikke opp hesten mer, men husk at du kun har et visst antall patroner i din revolver. Fortsetter du å "skyte" er du plutselig uten ammunisjon. 

For hver tøylehjelp du kan kvitte deg med, jo mer energi får du som regel. Ikke fortell henne hva du ikke vil ha - fortell henne hva du vil ha! Det er så lett å være skuffet over den manglende energien. Flytt heller fokus over til å gi henne motivasjon!»

Ordene er så smarte, så gjennomtenkte og samtidig så spontane og spot on for meg og for Bobbie. Å høre ordene gir mening i teorien. Å utføre i praksis er bare hakket mer vanskelig. Hvordan i all verden skal man få det til? Jeg hører at Arne sier at jeg ikke gir plass. Jeg hører han si at hofta mi begrenser bevegelsen. Allikevel klarer jeg ikke la være å husje på Bobbie fordi hun faller i søvn. Problemet er vel ikke bare meg som er i veien? 

Nja.. Bobbie er en bedagelig frøken. Arne ga meg også rett i det - hun faller fort i søvn. Men det er jo i bunn og grunn jeg som har trent henne til å bli sånn de fem siste åra. Så nå må vi bare finne veien tilbake igjen til alt det hopp og sprett jeg har vært så engstelig for tidligere. Nå vil jeg ha den energien, den spiriten og den livligheten. Det føles i grunnen ikke som at vi har gjort noe feil, vi har bare gått den veien vi (jeg...) måtte gå. Nå må vi bare gå litt andre veien igjen, og Arne forsøkte så godt han kunne å rettlede oss gjennom å sende oss gjennom masser av sidebevegelser. Håpet var å få opp energien, for jo mer energi man sitter på, jo lettere er det også å sitte ute av veien for bevegelsene. 

Men jeg får jo ikke energi hvis jeg sitter i veien for bevegelsene, så her endte vi uansett tilbake til meg. Setet mitt skal fortelle om hesten skal falle ned i manken eller ikke. Hvis ikke jeg bærer min egen brystkasse, så gidder i alle fall ikke Bobbie å bære sin. Forsåvidt rettferdig nok at vi kan ta ansvar for vår egne kropp. Jeg skulle hele tiden passe på skuldrene mine, og at de er vendt i bevegelsesretningen. En ting er at min kropp skal speile hennes kropp, men gjennom å få skuldrene mine på plass og mer med i bevegelsen, så letter også dette for min hoftes evne til å bevege seg. Arne merket nemlig at magemuskelen til Bobbie begynte å jobbe først når jeg løftet hoften, og ikke når jeg tappet med beinet. Som han sa: «It's not that tapping your leg always is wrong - it's just to make you think about it.» Og å tenke på det har jeg i grunnen gjort siden.

Arne fokuserte også mye på dette med knær og knærnes tilhørighet til sitsen, samt hvordan de kan brukes på best mulig måte. Jeg klarte ikke helt å fange opp den tydelige essensen i dette, men han sørget i alle fall for at jeg husket at utvendig kne hele tiden skulle ligge bak. Og innvendig kne skulle for eksempel peke mer mot Bobbies mule, eller mer inn i volten. Dette utgjør blant annet forskjellen på en piruett og en diagonal travers. En ny tanke der. 

Alt i alt kom Bobbie seg fint igjennom timen, og selv om ikke godfølelsen var der på samme måte som etter første time, så har det i etterkant allikevel vært denne timen jeg har vært takknemlig for at var en av de to timene mine som ble filma. Sånn til å begynne med synes jeg det var litt kjedelig at jeg ikke fikk filma første timen, for der var Bobbie virkelig fresh, med og framme for hjelperne. Men når jeg vel hjemme kunne sette meg ned og se og ikke minst høre gjennom denne andre timen med Arne, så er jeg virkelig glad for at jeg fikk den filmet. Både fordi det er lærerikt å se hva jeg gjør, men også fordi da kunne jeg få med meg alle Arnes godbiter en gang til. Og virkelig få sortert dem ut. For Arne tok meg virkelig på kornet når det gjelder Bobbie, og det traff så godt at jeg kjente det kneip litt. Kommentaren på at hun kunne hatt litt mer gnist og litt mer egenvilje er så sann. Men vi skal finne den igjen, for jeg vet den er der. Den var jo der dagen før. 

​Arne prøvde å oppsummere økta for oss. Hva jeg burde tenke på. Og som vi akademiskryttere ofte er kjent for, så er det jo å være litt akademiske. Litt for tenkende. Arne prøvde å bryte det ned til "bare å gjøre". Istedenfor å fokusere på alle øvelsene valgte Arne å tenke litt annerledes. Han har fem punkter han fokuserer på, og kan du de fem punktene, så har du i grunnen hele ridekunsten i dine hender. Han vil ha:

• "Bending": Mer eller mindre, til høyre eller venstre. 
• "Elevation": Mer eller mindre.
• "Impulsuon": Mer eller mindre (som regel mer).
• "Engagement of the hindelegs to a spesific place: Mer eller mindre til siden, direkte under tyngdepunktet, eller til og med forbi tyngdepunktet, bare fordi man kan det. 
• "A gait": skritt, trav eller galopp. 

Har du lært deg de fem tingene er det bare å begynne og sette dem sammen til bilder. Da gjelder det bare for rytteren å ha en forståelse av det bildet man ønsker. Noen ganger kan det være nødvendig at man overdriver bare for å lære seg å justere det. Deretter kan man bestemme seg for hva som funker best akkurat for den hesten, men du må først være i stand til å gjøre det. Som han sa, så evner alle gode ryttere å putte nesa til hesten til bringen på dem - de bare gjør det ikke. 

Selv om ridetimen der og da føltes litt tung er jeg så uendelig glad for den i etterkant. Og jeg er så uendelig glad for at Ivar Mauritz-Hansen stilte opp og filmet oss med tipp topp kvalitet på både lyd og bilde, slik at jeg fikk muligheten til å skrive akkurat denne bloggen i etterkant. Det gjør hele kurset så innmari mye mer lærerikt. Alle bildene i bloggen her er screenshots fra filmen Ivar tok av oss, og i neste, og siste blogg fra kurset, så kan det hende det dukker opp en liten videosnutt av oss. Mens du venter på den bloggen kan du jo alltids høre på sangen jeg gikk og sang på gjennom hele kurset: Klarer du gjette hvilken det er? 

Du føler at standarden blir satt når du ankommer kurset du skal være med litt utpå dagen, tusler opp på tilskuerplassen for å se litt på undervisningen, blir lagt merke til av instruktøren, som tar av seg hatten og bukker pent til deg. Man blir jo nesten litt forskrekket. Men det fikk meg til å smile, og sånn bortsett i fra noen veldig konsentrerte fjes innimellom, så var det vel smil som i hovedsak gikk igjen gjennom helga. ​

Jeg følte meg som tidenes mest masete kursdeltaker i forkant av kurset. Jeg kjenner jeg er særdeles bortskjemt med de kursplassene vi har vært på til nå. Særlig det med utemuligheter. Det var det ikke på dette kurset, så jeg var spent på Bobbie som bokshest. Jeg er rask til å tenke at alle slike ting fort kan være en stressfaktor hos frøken fryd. Ikke det at å stå på boks er noe problem, men når naboer forsvinner kan det fort bli litt krise i Bobbieverden. Også får jeg jo litt vondt i hestemammahjertet av å ikke ha ponnitroll ute. Derfor ble også valget om å reise ned lørdag tatt. Men det var jeg også litt spent på, for vi har alltid reist på kurs fredag og fått en gjennomgangsøkt hvor jeg har fått en pekepin på hvilken Bobbie jeg hadde med meg på kurs. Nå ble det bare å kjøre drøye to timer ned, stå litt på boks mens jeg hørte på teori, og rett ut på ridetime på helt nytt sted. Bekymringsfaktorene for den tobeinte var med andre ord mange nok - og helt uberettiget. Selv om Bobbie alltid kommer til å være Bobbie så må jeg kanskje snart lære meg at hun begynner å bli både reisevant og litt mer voksen. Alt gikk egentlig helt smertefritt, og Bobbie taklet det "normale" kurslivet ganske så uproblematisk (selv om jeg fortsatt synes det er litt vondt i hestemammahjertet å ikke ha ponnitroll ute, så vi kompenserte med stadige rusleturer på området). ​

Kursholderen var nederlandske Arne Koets, som blant annet har ridd ved Fürstliche Hofreitschule i Bückeburg i Tyskland. Navnet hans kom for første gang opp for meg i forbindelse med at jeg var på besøk hos kiropraktor Ellen Schmedling, og hun anbefalte meg å ri for Arne. Jeg har sett noen bilder og video av Ellen som har ridd for han, og det har sett veldig hyggelig ut. Når en av mine instruktører, Monika Sanders, fikk ri for han med godt resultat, følte jeg at jeg kunne "tørre" og melde meg på et kurs selv. Når det ble arrangert et i oktober var jeg heldig og fikk rideplass. Så her satt jeg da, på et oppholdsrom på et ridesenter i Asker og skulle høre på teorien til Arne. Heldigvis var det mye kjent, og selv om Arne hadde noen betraktninger om akademisk og spørsmål til måten ting blir beskrevet på der, så overlater jeg glatt det til de som kan mer enn meg om den saken. Han konkluderte selv med at han antagelig burde spørre Bent selv. Jeg valgte å ikke la meg forvirre over ting som kanskje var litt annerledes, men plukket med meg en haug av godbiter å tygge på framover. Og de var det mange av. 

Jeg er så kjedelig at jeg bare skriver ned de få notatene jeg gjorde meg gjennom teoritimen uten noen videre forklaring. Det er hovedsakelig for min egen del, slik at jeg har til senere. I forhold til det Arne faktisk snakket om er dette bare en brøkdel, men det var det jeg fanget opp. ​

• Bevegelsen du gjør i din hofte forplanter seg gjennom hele deg - som et lyn. 
• Du kan ikke få hesten til å bruke ryggen hvis du "drar i endene" (drar foran og sparker bak). Se for deg at du holder et tau i hver ende. Det kan henge ned, og du kan få det rett, men du kan ikke få det opp. For å få det opp er du nødt til å løftet tauet fra undersiden (hestens magemuskler må løfte ryggen). 
• Vi vil løsne ryggmuskelen, og det er stor forskjell på «stretching and relaxing». Det er mye tyngre å strekke enn å slappe av.
• Hodets posisjon har lite å si med hvordan ryggmusklene arbeider. Det som er viktig er å få løftet «tauet» fra undersiden. Det vil si at det er magemusklene som skal løfte ryggen. Manken skal opp og vinkelen i bakbeina skal minskes.
• Bøyningen kan løse mange problemer. Å starte direkte med stilling kan by på problemer, for du kan fort sette hesten ut av balanse (f.eks ut over utvendig skulder).  
• «Get out of her way and let the horse do the fancy stuff. Make space for it!»
• Vær forberedt på det som kommer. 
• Tenk på at det går bølger gjennom hele hesten. Disse bølgene må formes av setet.
• Hestens skuldre med dine skuldre. 
• Å rotere kneet (altså rytterens kne) inn gjør at rytterens hofte gir hestenes hofte mulighet til å komme fram. 
• Vi trenger versaden for å ta hestens masse over bakbeina. 
• La hestens innvendige ryggmuskel få lov å trekke seg sammen, komme opp og jobbe. 
• Hvis bøyningen ikke er riktig får du trøbbel med alt annet. 
• Hvis ikke hoftene er «alligned», så vil ikke resten fungere. 
• Prøv å nå målet ditt med minst mulig energi - ri for setet istedenfor sekundærhjelpere. 
• Å ri uten tøyler får deg til å bi mer oppmerksom på hva kroppen din gjør. 
​• To hender kan gjøre mer skade enn én hånd. 

Jeg kjente jeg var spent på hvordan min første ridetime kom til å gå - noe jeg forsåvidt hadde grunn for. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier drømt om at vi kom til å trene på det vi trente på. Jeg synes det kan være stressende å ri for Bent, da han har en tendens til å pepre oss med oppgaver som bare må gjøres før man egentlig rekker å tenke. Det skulle vise seg å være barnemat i forhold til Arne. Starten begynte med åttetallsvolter, og skifte av hånd. Skifting av hånd fikk jeg påpekt at jeg gjorde alt for seint, så håndskiftet skulle skje i løpet av ett (!) steg. «Boom, and you change the lead.» Dette som en forberedelse til galoppbytter en gang i framtiden, for der har du ikke mer enn ett steg å forberede deg på. 

​Vi fortsatte videre med et særlig fokus på overganger mellom versader, travers og renvers. I begynnelsen slet jeg litt med å henge med, særlig på overgangene til renvers. Ikke fordi overgangen i seg selv er vanskelig, men fordi det stoppet seg helt i hodet mitt på om jeg skulle fortsette på volten jeg var på, eller om jeg skulle skifte volte eller hva jeg egentlig skulle gjøre. Den følelsen når man bare føler seg helt lost fordi man ikke klarer å se for seg øvelsen man skal gjøre. Heldigvis kom det seg etterhvert. Det var heller ikke rart jeg slet litt med å henge med i svingene, for vi snakker maks fem steg i hver øvelse. Prøv å koordinere kroppen på så kort varsel. Liksom ikke så enkelt - hilsen Ragnhilds kropp. Og dette var bare i skritt.