Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

​Jeg hadde nok håpet, trodd og ønsket at jeg hadde klart å holde litt mer liv i bloggen gjennom året enn hva jeg har klart, men det var kanskje litt vel optimistisk. Tre hester i full trening året igjennom tar visst både tid og energi. Selv om ikke tanker, følelser og opplevelser har blitt dokumentert på samme måte som før, så har det absolutt ikke manglet på dem. Jeg har fortsatt som mål å få ut en blogg (om enn noe kortere enn normalt) om hvert kurs jeg har vært på i 2019, men jeg tar kortversjonen her, ispedd andre herlige øyeblikk som jeg  har vært heldig å få bilder av. Men før jeg kikker igjennom minnene fra 2019 kommer de velkjente kakediagrammene.

Ordet som best beskriver året til Abbe tror jeg er konfirmasjon. Han har vokst på veldig mange områder dette året, og kan vel nå kalles innridd. Jeg føler meg trygg med å ri han på tur og bane, hjemme og på kurs, aleine og sammen med andre, i alle gangarter. Mengdetrening mangler vi fortsatt masse av, men det kommer. Totalt har jeg sittet på ryggen hans 70 dager i år, med andre ord har han i gjennomsnitt blitt ridd litt over én gang i uka, hvor omtrent halvparten er bane, og halvparten er tur. Må si jeg føler jeg har truffet ganske godt med mengden ridning på en fersk femåring som er under innlæring. Alt vi har gjort sammen i år har blitt gjort med et stort smil, og han er bare en fantastisk hest med masse gode egenskaper som jeg gleder meg stort til å pakke mer ut i årene som kommer!

Ordet som best beskriver året til Isco vil nok være frihetsdressur.  Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp der, men det har liksom funket like bra å trene han uten utstyr som med, så da har det bare blitt til at jeg ikke har orket å bruke utstyr på han. Lettvint er det også! Eneste jeg tar med meg er longelina hans i tilfelle det er mange andre i hallen så det kan være praktisk å ha et lite snøre. Isco har utviklet seg masse, og vi har hatt mange utrolig morsomme økter. Å få lov å være med på utviklingen av Iscos bevissthet over egen kropp har vært fantastisk, og 2019 er året hvor poletten virkelig falt ned for Isco - han forstod skoleparaden. Gleder meg veldig til å la Isco ta meg videre på veien sin, for i blant føles det ut som om den ponnien ikke har begrensninger for hva han har lyst til å få til. Gøy!

Bare fordi jeg er nysgjerrig så har jeg regnet sammen hvor mange økter jeg har vært ute med hestene totalt i år. Jeg ender på 629 ganger hvor jeg har tatt med meg en av hestene mine ut for å gjøre noe. Det vi si at jeg i gjennomsnitt trener 1,7 hest per dag. Kan i grunnen ikke annet enn å si meg fornøyd med akkurat det, både at motivasjonen er tilstede, og at jeg har klart å opprettholde treningen året rundt. Og jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov å oppleve så masse fine øyeblikk hver eneste dag - hele året igjennom!

​Med så mange treningsdøgn og opplevelser så er det noen det er litt ekstra verdt å se tilbake på. Her har jeg samlet noen av årets høydepunkter i korte tekster og noen bilder. 2019 var kort fortalt et fantastisk år!

​Abbe ble kastrert i oktober 2018, og i mars prøvde jeg så vidt å slippe dem sammen for første gang. De kjente hverandre godt fra før etter å ha stått på hver sin side av gjerdet siden Abbe kom til meg, men det er alltid spennende å slippe dem sammen.

Møtet gikk over all forventning, og siden den gang har trioen nå blitt permanent. Nå går de sammen døgnet rundt. 

​Abbe har sakte men sikkert blitt innviet som ridehest i år, og i mars testet vi den første galoppen med meg på ryggen. Abbe svarte som han har gjort på absolutt alt jeg presenterer han for: "Ja! Det prøver vi!" Sjekk instagramposten med video av vår første galopp - jeg kunne ikke vært mer stolt!

​Fantastisk gøy når man har en så magisk flink unghest!

​Det er ikke bare mine egne ponnier jeg har ridd i år. Det er ikke ofte jeg er på ferie, men i år ble det felles familieferie til Gran Canaria i april, og en uke uten hest var jo uaktuelt, så da dro jeg med hele ni familiemedlemmer på ridetur. Det var utrolig koselig å ha med så mange på tur, og jeg var imponert over hvor sporty mange i familien var, for brorparten av dem har aldri vært på en hesterygg før! Men vi hadde en hyggelig totimers tur, som fortsatt blir snakket om.

Jeg hadde ikke turt å håpe på det, men Bobbie fikk være med på årets Bentkurs etter et års pause på grunn av sykdom. Vi hadde (et selvpålagt) press på oss for å få oppdatert væpnerprøven vår, men Bobbie var helt utrolig, og andre økt for Bent så rei vi igjennom en godkjent væpnerprøve. ​

Tradisjonen tro heiv jeg meg med på et Monikakurs i juni/juli. Aldri feil med litt Monika-påfyll. Gutta boys fikk begge to være med og dele på et langkurs. Isco strålte som alltid, og Abbe innviet kurslivet som ridehest - helt uproblematisk såklart. ​

Denne er vanskelig å fatte seg i korthet på, men jeg prøver. Sverigeturen vår i år var fantastisk, magisk, utrolig. Anna Lene, Thea, Therese og jeg hadde i godt over et år planlagt tur til Christofer og Rebecca på HorseVision, og plutselig så var uken i august her! Det var med litt skjelv i buksene jeg bestemte meg for å ta med meg Abbe - en slags konfirmasjonstur. I fare for å gjenta meg selv, han bestod med glans og sa: "Ja, det prøver vi!" til alt jeg foreslo. Denne turen ga meg trygghet i veien videre med Abbe, og jeg fikk prøve meg på frihetsdressur fra både bakken og ryggen - en følelse som virkelig ga mersmak! Abbe og jeg hadde en helt fantastisk tur, og Abbe kunne ikke oppført seg bedre. ​

​Helgen etter jeg kom hjem fra Sverige med Abbe pakket jeg hengeren på nytt og tok med meg Bobbie på tur. Hadde ikke fått nok Christofer-magi (man kan aldri få det), så jeg hadde meldt meg på helgekurset med han i Norge også. Vi kjørte til Drammen og fikk en fantastisk god opplevelse. Det falt ned noen brikker i hodet mitt, og Bobbie ga alt hun kunne. Ting er så mye lettere når den dansepartneren som helst skal føre vet hva hun ønsker. Og da hjelper det å ha en Christofer som forklarer.

For noen år siden var jeg med på mitt første kurs med Arne Koets, en instruktør jeg virkelig trivdes med å ri for. Etter Bobbie ble syk har ikke Arnekurs hatt muligheten til å bli prioritert, men da alle himmelens legemer stod i rett posisjon, åpnet det seg mulighet for rideplass på desemberkurset. Været var meldt tålelig greit for å kjøre nedover, så jeg greip sjansen for å få en siste input dette året. Bobbie fikk være med og var i et kurshumør det er lengesiden jeg har opplevd henne i. Det resulterte i ganske overtenning, men det var bare herlig å kjenne på masse, masse energi. Arne ga som vanlig utrolig mange gode tips og råd, så nå klarer jeg meg i hvert fall uten problemer fram til første kurs i 2020. ​

Med det sier jeg tusen takk til mine fantastiske ponnier for et helt utrolig 2019. Jeg er også ekstremt takknemlig for alle folkene som har vært innom livet mitt i år, det er helt utrolig hvordan hestemiljøet skaper gode, herlige vennskap, med folk som støtter og backer opp, ser utvikling og deler gleder! Både ponniene og jeg ser fram til 2020! ​

Det er ikke ofte jeg får til gode oppsummeringer av teorien fra Michellekurs. Det er egentlig ganske synd, da Michelle alltid har mange svært gode poeng. Problemet mitt som både arrangør og deltaker med hest er at det ofte er litt kaos i hodet mitt, og det blir vanskelig å få ned fornuftige notater til en blogg. Men denne gangen klarte jeg å holde hodet på rett plass, og dermed finner noen av Michelles gode formuleringer veien hit. Kan ikke annet enn å si at jeg er ekstremt glad for at jeg får trene for en så kunnskapsrik og detaljert instruktør som Michelle! 

Michelle jobber utrolig mye med sits, og hvordan små, små detaljer i vår kropp kan påvirke hesten. Selv om jeg på kroppen har kjent hvor lite som skal til i min egen sits for at en hest skal reagere, så har jeg fortsatt litt problemer med å faktisk forstå det. I blant er det så innmari mye lettere å bare dra i den tøylen eller klemme litt med den sjenkelen... Også er det litt imponerende å tenke på hvor mye hestene er nødt til å ignorere når de går der med en på ryggen som ikke helt har kontroll på sin egen kropp. Men den eneste måten å bli bedre på er gjennom å lære seg teorien, og prøve ut i praksis, og da er Michellekursene gull verdt!

Michelle brukte en av teoritimene til å snakke mye om balanse og hvordan dette påvirker hestene. Vi som mennesker har et litt annet utgangspunkt når det kommer til balanse, fordi vårt balansepunkt i magen vår passer med fundamentet vårt, altså beina vi står på. Flytter vi vårt balansepunkt (eller tyngdepunkt om du heller vil) fram eller tilbake, så må vi flytte beina ganske raskt etter for ikke å ramle. Hestene derimot, de har fire bein, og kan helt fint flytte tyngdepunktet sitt ganske mye mer rundt i kroppen uten å velte. De kan for eksempel bruke frambeina som støtte, og balansere mye av vekten sin på dem. Eller så kan de flytte vekten bakover i kroppen slik at bakbeina tar mer vekt. De kan også (meget velkjent) legge vekt ut på utvendig skulder. En annen måte å se balanse på er å se hvor beina plasseres i forhold til hestens tyngdepunkt. Går bakbeinet fram mot tyngdepunktet, eller går frambeina langt bakenfor tyngdepunktet? Og bare for ha det klart så er hestens tyngdepunkt rett under oss når vi sitter på den. Det er derfor vi ønsker å ha hestens bakbein fram til tyngdepunktet når vi rir. Får vi det har vi en hest i balanse.

Når hesten går kan vi dele bevegelsen i hestens bakbein inn i fire ulike momenter.

1. Akselerasjon (fraspark, avskubb, skyv, på engelsk acceleration): Hele momentet som hesten bruker til å skyve fra med bakbeinet.
2. Retardasjon (negativ akselerasjon, også fornorsket til "deselerasjon", på engelsk deceleration): I det hesten lander med bakbeinet og tar i mot vekten. 
3. Bounce/feathering power 
4. Bæring​

Punkt 3 og 4 har jeg ikke helt styring på selv enda, så jeg velger å la de stå åpne inntil videre. Jeg konstaterer bare at de er med, også får jeg sikkert bedre styr på dem etterhvert. Men vi kan jo utvilsomt slå fast at det handler om det momentet hvor hesten har beinet i bakken og produserer kraften. Allikevel har jeg fått med meg at jo lengre fram i hestens kropp tyngdepunktet er, jo mer dominerende vil akselerasjonen/frasparket være. Jo mer vi har tyngdepunkt bakover i kroppen, jo mer dominerende blir de tre andre delene. Og det er helst det vi ønsker. Har vi en hest som har bakbein som tråkker inn under seg, og med det en hest som går i bra balanse, så får vi et tredimensjonalt ryggsving. Og dette ryggsvinget er det vi skal jobbe med i vår sits. 

Michelle har et mantra når det kommer til sits: Observere, korrigere, dirigere. 

1: Først og fremst må vi observere hva som skjer i hesten. Hvilken informasjon får jeg fra hestens ryggrad opp i mitt sete? Svinger den meg inn, ut, fram, tilbake, opp, ned, lite, mye? Les av den informasjonen hesten gir deg. Føles alt helt bra, flott - hopp videre til trinn tre! 

2: Det er dessverre sjeldent at absolutt alt føles helt bra. Hvis det er noe som føles feil, så får vi gå inn og korrigere det som er feil. Først og fremst ved å gi mer plass der vi ønsker mer hest. Hvis hesten kaster deg ut over utvendig side kan dette korrigeres blant annet ved å ikke bli med ned når hesten slipper deg ned der, men gi plass til at hesten kan fylle ut brystkassen sin på utvendig side når den svinger opp. Korreksjon handler i første omgang om å gi plass til det du ønsker. 

3: Når korrigeringen fungerer så går vi over i en dirigeringsfase. Hvis hesten er balansert mellom hjelperne, under din sits, så gjelder det for oss å dirigere gjennom setet hvor hestens energi skal bevege seg videre. Når vi har omtrentlig følelse av at vi er på vei i riktig retning er det bare å gå tilbake til observeringen og kjenne etter om den eventuelle korreksjonen og dirigeringen fungerte som det skulle. Gjorde den det, flott! Nyt det. Gjorde den ikke det? Ta de tre stegene igjen. 

Når det kommer til å lære seg å kjenne hestens bevegelser når man rir så gjelder det å ha et snev av kontroll på sin egen kropp. Hesten er det eneste dyret som når vi sitter på det gir oss samme rotasjon i våre hofter som når vi selv går. Derfor er den beste måten å lære hestens ryggsving (bortsett fra å ri) å gå på våre egne bein. Her kan vi lett lære oss å kjenne etter og bli bevisste på hva som skjer. Den bevegelsen vi kjenner når vi sitter oppe på hesten er ikke bakbeina direkte, men resultatet av hva bakbeina produserer. Bakbeinas bevegelser har en effekt inn i hestens brystaksse, og klarer vi å observere, kjenne og forstå hva brystkassa gjør under setet vårt, så vil det også gi oss en forståelse av hva bakbeina gjør. 

En hver hest som går i bra balanse over ryggen er behagelig å sitte på. Og hvis man ikke skulle klare å sitte avspent på hesten, så får man ta ned tempo. Å miste sitsen sin tvinger en selv til å ri for sekundære hjelpere, og gjør det umulig både for rytter og hest å lære seg kommunikasjon gjennom setet. Det er også derfor vi jobber mye i skritt, både for at rytter skal få en god nok sits til å gi en bra hjelpgivning, samtidig som at det gir hesten tid til å forstå. I trav går bevegelsene så innmari mye raskere, og det er vanskelig for rytter å kjenne hvis man ikke har et grunnlag og en forståelse for hva man skal kjenne etter, og det gjør det også mer vanskelig for hesten. 

Forståelse er et viktig ord når det kommer til det vi driver med. Både i sitsarbeidet, men også i alt annet av hestetreningen vår. Hvis du som rytter/hestemenneske bare gjør noe fordi noen sier at du skal gjøre det, så vil det ikke hjelpe deg noe på vei. Hvis du som rytter/hestemenneske forstår hvorfor du gjør det du gjør, så er du kommet langt på vei, uavhengig av hvor langt du har kommet i ridningen din eller hvor mange fancy øvelser du gjør. Det å forstå hva vi faktisk driver med er over halvparten av det å faktisk gjøre. Hvis vi gjør noe uten å forstå hvorfor vi gjør det, hva er da poenget med å gjøre det? Magien med det vi driver med ligger i at vi som personer forstår det vi driver med, kan forklare det til hesten vår og lettere få det resultatet vi ønsker. 

Årets første Michellekurs skulle jo bli en opptur. Det kriblet i magen fordi jeg var så heldig å få ha med meg både Abbe, Isco og Bobbie på kurset. Jeg gledet meg som en unge, men det var med et lite snev av bismak.

For å forsøke og forklare en litt kort versjon. Bobbie ble syk i april 2018. Hun hadde fri fram til sånn omtrent september, og ble sakte leid litt og litt lengre for hver dag. Noen tilbakefall hadde vi, men jevnt over var bedringen positiv. Bobbie var så smått med på et kurs for Michelle i oktober, kun to timer, og kun skritt (selv om Bobbie ville vise seg fram så best hun bare kunne). Oktober ble november og desember og opptreningen fortsatte sakte men sikkert i positiv retning. Januar og februar kom, og vi begynte å snuse på alle gangarter i særdeles korte økter, og jeg hadde en Bobbie som var så positiv, så framover, så herlig myk å ri. Jeg storkoste meg. 

Når man trener hest så er det lett å bli inspirert, motivert og engasjert av andres framgang og metoder. Jeg har "alltid" hatt utfordringen med Bobbie at hun er en svært bedagelig frøken (eventuelt hel-elektrisk, hengende i nærmeste taklampe, med energi nok til å lyse opp hele ridehuset i et sekund eller fem). Da vi kom i gang igjen med treningen var Bobbie så fin og fram. Hun var motivert, hun ville gå fram, hun var på. Faktisk så på at jeg ikke klarte å holde henne da vi travet på tur. Hun welsh-travet seg avgårde med høye kneløft og spenstige steg. Bobbie var on fire. Jeg storkoste meg. 

Med så positiv og villig Bobbie fortsatte vi treningen, og jeg synes denne villigheten var herlig. Så jeg ba om litt til, og litt til, og litt til. Ikke fordi jeg synes jeg ba om mye, fordi når man ser hva andre hester rundt forbi blir bedt om å gjøre, så var spørsmålene (les: kravene) mine til Bobbie fortsatt ganske beskjedne, synes jeg. Å trave fram over diagnoalen når jeg ber om det, alle andre klarer det jo? Å holde galoppen til jeg ber om noe annet, kan det være så forbaska vanskelig? Å gå fram av seg selv uten å tolke hvert minste lille pust som stopp? Jeg innså det ikke før jeg plutselig hadde gått for langt.

Plutselig stod jeg der og innså at hver eneste økt med Bobbie var negativ. Jeg følte meg som en diktator som aldri var fornøyd nok, som egentlig aldri var fornøyd i det hele tatt. Bobbie synes kravene mine var urimelige og heller ikke hun hadde noen som helst glede av treningen. Trening var bare et daglig slit med en sur tobeint som stilte kjipe krav. Bobbie var umotivert, jeg var umotivert, og vi hadde egentlig kjørt oss helt fast. Det er unektelig litt kjedelig å stille seg selv det "ulitmate" spørsmålet innen akademisk ridekunst: "Hvem er du i øynene til din hest?" og innse at svaret er "en masete kjerring som aldri er fornøyd"... 

Så hva gjør man? Hesten kommer ikke til å forandre seg. Så da må jeg forandre måten jeg er med sammen med hesten. For det er liksom lett. Nei, vent... Det var det visst ikke. Hvordan kunne jeg helt ærlig og helt oppriktig legge vekk alle mine krav, ønsker, drømmer for min Bobbiefrøken, og tillate meg selv å bare være sammen med henne, se hva som skjer og ikke ha lyst på mer? Jeg tror det gikk en god måned med masse turridning og andre påfunn, før jeg i det heletatt klarte å finne et lite lyspunkt. "Samlet" galopp i longe. En ting Bobbie synes var pittelitt kult å gjøre. Samlet i gåseøyne fordi det kan ikke kalles en ordentlig samlet galopp, men hvem bryr seg. Jeg hadde funnet et ørlite holdepunkt, en aldri så liten ledestjerne i noe som ellers virket ganske mørkt. Så jeg grep fatt i den og begynte så smått å jobbe rundt det.

Tilbake igjen til veldig korte økter som vi hadde i begynnelsen av opptreningen. Ingen tanker om hva andre får til, hva andre gjør. At andre kan ri runde på runde i galopp, fint for dem. Bobbie kan også det, men da ødelegger jeg gnisten hennes, jeg ødelegger arbeidsviljen og motivasjonen, jeg ødelegger henne fordi jeg kommanderer henne. Og LadyDivaQueens liker ikke bli kommandert. Så da gjelder det å finne andre måter å få LadyDivaQueens til å ville jobbe. Enklere sagt enn gjort. Men det lille lyspunktet var der. Og det var omtrent så langt vi hadde kommet da Michellekurset inntraff. 

Bobbies første økt ble fra bakken. Og Damen var så til de grader i kurs-modus. Vi hadde knapt nok kommet inn døra til hallen før hun kravlet seg opp i en levade, bare fordi hun ville vise seg fram. Og resten av bakkearbeidsøkta gikk med til å la Bobbie få vise fram det hun hadde lyst til, samt å få på plass masse små detaljer i min kropp, som forhåpentligvis vil gjøre arbeidet vårt enda lettere. 

Andre timen fikk jeg jobbe med sits, og jeg har ikke ord for hvor magisk det føltes å endelig få litt sitshjelp av Michelle igjen. Det er så alt for lenge siden jeg har fått trent ridningen min for trener, og jeg har virkelig følt behovet for å få et par ekstra øyne på meg. Jeg skal love at det hjalp! Vi gjorde ikke store, fancy ting, men jeg fikk virkelig følelsen av at jeg fikk rettet meg opp. Det problemet jeg føler jeg sitter med hele tiden er at jeg ikke får min utvendige skulder med meg fram på høyrehånd, og med litt justering av sal, min posisjon i salen og mine hofter så sa det svipp, også hadde jeg ikke noe problemer med min utvendige skulder.  

Midt oppi alt dette mentale styret med Bobbie, og tanker om å legge vekk ambisjoner og bare være helt happy-go-lucky, så passa det jo selvsagt ufattelig dårlig at året i år er det året vi skulle oppdatere væpnerprøven vår. For å bevise at man fortsatt er aktiv innen den akademiske ridekunsten, og at man henger med på den enorme utviklingen som skjer, så må man oppdatere prøven sin hvert femte år. Jeg kan ikke forstå at det allerede er fem år siden jeg tok prøvene mine, men kalenderen sier visst så. Et slikt "press" kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, og tankene har vippet mellom å be om utsettelse et år eller bare hoppe i det og la det stå til. Bentkurset var en måned etter Michellekurset, så jeg hadde fortsatt litt tid å bestemme meg, også ville jeg ri igjennom programmet en gang for Michelle for å se hvor i verden vi lå an. Godt å få en tommel opp fra henne om at det faktisk er mulig å gjennomføre om ikke annet. Det var dette brukte jeg min tredje time til. 

Michelle ga meg noen konkrete tips i forhold til gjennomføringen min av prøven, og jeg tok med meg tipsene i bakhodet. Heldigvis stemte de ganske godt med min egen følelse av hva som kunne vært bedre. Heldigvis synes hun det generelt så greit ut, så da hadde vi i hvert fall tommel opp fra Michelle hvis jeg skulle bestemme meg for å ri den for Bent. 

Fjerde og siste time for Michelle (i løpet av tre dager, altså) ble timen hvor alt kræsjet. Hvertfall for min del. Planen var egentlig at Abbe skulle ha denne timen, men han var så innmari sliten etter sine tre timer de to forrige dagene, så da fikk heller Bobbie bli med. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å ta Abbe allikevel. Samtidig fikk vi virkelig satt fingeren på problemet vårt. 

Jeg startet å ri som normalt, men da vi skulle opp i trav var Bobbie den daffe, seige Bobbie som bruker en halv langside på å vurdere om hun kanskje muligens orker å gå opp i trav. Jeg blir så sint og frustrert i de situasjonene! For det første, hvorfor må alt hun skal gjøre bortsett i fra å stå stille være et ork? Hvorfor må jeg ALLTID ikke bare be om noe, men be om det på en måte som jeg føler er "stygg" (jeg må liksom alltid gå til henne for å få en respons (forsterke hjelperne mine), det holder aldri at jeg bare ber om noe)? Så gikk jeg til henne da, med klar beskjed om at "du må opp i trav!". Og da traver hun, med et aldri så lite sukk og hun gir meg følelsen av at jeg har tvunget henne til det. Hun gjør det ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Men samtidig, hvis Bobbie får velge, så hadde hun mest sannsynlig stått stille hele økta... Også blir jeg lei meg og frustrert fordi jeg føler meg som verdens verste tyrann.. Hvorfor klarer jeg å gjøre treningen med gutta så lystbetont, men ikke med Bobbie? Hvorfor må hver eneste treningsøkt med Bobbie føles ut som om det bare er jeg som har lyst til det og ikke hun? Hvorfor må hver eneste treningsøkt føles ut som om at det er jeg som bærer rundt på henne og ikke motsatt? Hvorfor er det aldri gøy å trene mer?  

Tårene kom bare trillende og jeg følte meg bare crap. Som jeg har gjort omtrent hver eneste gang de siste månedene med treningsøkter med Bobbie. Det føles ut som om jeg vil så mye mer enn henne. Og hvem er jeg som har rett til å sitte og "piske" henne rundt til å gjøre ting? Det er en ganske slitsom følelse å kjenne på at man skal være to sjeler som vil hva to kropper kan, mens realiteten bare er at man er en sjel som vil hva to kropper kan.

Ridetimen min ble omforvandlet til en halvveis terapitime istedenfor (stakkars Michelle, er ikke bare hestene og den praktiske hestetreningen hun trenger å forholde seg til). Michelle hadde heldigvis som vanlig noen kloke ord og betraktninger å komme med, men som hun sa, det hjelper ikke hva hun sier, så lenge jeg føler det annerledes. Men tankene hun delte med meg var gode å ta med seg.

​- Hun er den hun er. Innimellom har vi hester som er slik, som ikke er selvgående. Forhåpentligvis vil hun kunne gi mer når hun blir sterkere og smidigere i sin kropp, og inntil da så forsøker vi å fikse de smådetaljene som gjør at hun blir det. Jeg ser ingen ting som ikke er fair overfor hesten. Du er ikke i nærheten av å være ond med henne. Det er ikke som om hun står med ørene bakover, sparker og viser uvilje til å gå. Du har en helt vanlig ridehest som er bra på den måten at hun ikke gjør noe hun ikke skal. Men hun er ikke gratisarbeid. Som jeg ser det så synes jeg hun trives med det hun gjør. Det er bare oss selv som ikke liker den siden av oss, når vi må være den personen som pusher. Vi vil heller ha hester som sier "her får du, hva vil du ha? Vil du ha dette? Hva med dette?" Men det er ikke Bobbie. Du skal hjelpe henne med å få det beste ut av henne ved å se til at hun utnytter den positive energien hun har, selv om den i en drømmesituasjon helst skulle vært dobbelt så stor. 

Michelle dro også fram tårene mine en gang til da hun sa at alternativet hvis man føler at ambisjonene er helt på forskjellig planet, så får man gå hver sin vei og selge. Det er jo bare så uaktuelt som det kan bli. Bobbie er nok ikke en type hest jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle hatt ny, men man selger ikke sin beste venn, sin professor og sin læremester gjennom snart åtte år. Da er det bare for meg å komme meg igjennom den fasen, løse problemet og finne ut av det. Bobbie forandrer seg ikke uten at jeg forandrer meg, så jeg må bare lære meg hvordan jeg best kan jobbe med hennes mentalitet. Finne ut hvordan jeg kan være et menneske som jeg klarer å være, og som jeg trives med å være i selskap med henne. Det krever åpenbart enormt mye av meg, for jeg gikk og kjente på denne følelsen flere måneder før kurset uten å evne å gjøre noe med det. Og nå, når denne bloggen skrives, en god stund etter kurset, så har jeg fortsatt ikke klart å fjerne meg helt fra den "gamle" meg. 

Så det ble både tårer og snørr og en Bobbie som bare trekker på skuldrene og rister litt på hodet over sin halvskrullete tobeinting. Like mye terapi som ridning akkurat denne økta, men så var det vel akkurat det vi (altså, jeg...) også trengte. Det føltes litt ut som om jeg fikk et litt bedre tak i hvem jeg må være sammen med Bobbie, og for å få til å bli den personen måtte alle ambisjoner legges på hylla. Det passet jo utmerket dårlig når gjennomridningen av væpnerprøven for Bent stod en måned fram i tid. Men det er ikke alltid ting kommer når de skal, så da gjelder det bare å takle det på best mulig måte. 

Selv om min siste økt ble avsluttet med tårer i øynene istedenfor stjerner i øynene kunne jeg allikevel se tilbake på et helt magisk kurs med Michelle, med treningsøkter med alle tre superponniene mine, masse konstruktive tilbakemeldinger, og en aldri så liten personlig reise i hvem jeg er og vil være som menneske.

Vårens Michellekurs var det virkelig behov for, og jeg var så heldig å få ha med alle tre hestene mine. Bobbie fikk fire timer, Abbe hadde tre økter, og Isco fikk også være med og vise hvor flink han er. Deler derfor bloggene mine fra kurset inn i fire deler, en for hver hest og en liten teoriblogg med noen av de kloke tingene Michelle sa under kurset. Starter den bloggen her med superstjerna Abbe, som fra sist kurs har gått fra å få en lett innføring som rideponni, til dette kurset å være med som ekte rideponni. Men ingen rideponni uten litt bakkearbeid først. 

Første økta vår var bakkearbeid, og Michelle påminte meg "nosework", en kombinasjon mellom frihetsdressur og akademisk trening, hvor man lærer hesten å bøye seg for innvendig sjenkel uten at den har noe mulighet for å gå imot. Jeg skal ikke begi meg inn på noen grundig forklaring på akkurat denne metoden å få hesten til å bøye seg, da jeg ikke helt har fått det inn under huden selv enda. Poenget er bare at man skal lære hesten å bøye seg og senke hodet for den innvendige pisken mot sjenkelleiet. Og hvis man plasserer seg selv lett på utsiden av hesten, så vil det være veldig lett for den å gå inn i den bøyningen du ønsker, uten at du har holdt eller dratt hesten noen vei. Du lærer altså hesten til å gå i den bøyningen den skal, uten at du skaper spenning i hestens kropp, fordi det er ingen av dine hjelpere hesten kan gå i mot. Veldig spennende arbeid! 

Akkurat under selve økta ble hele arbeidet med nosework litt mye for meg, blant annet fordi Abbe viser ganske tydelig at han synes det er litt "too much" å ha et menneske så tett oppi fjeset. Han har aldri likt det, og derfor har også bakkearbeidet vårt bestått mye av en kombinasjon av groundwork og longering. Men selv om jeg ikke hang helt med akkurat under økta, så var det veldig mye som festet seg og som ga mening, og ikke minst som har gitt mening i etterkant. 

Hele mitt problem med gummi-Abbe, som særlig på høyre hånd forsvinner som en vrengt banan ut over utvendig skulder forsvinner ved hjelp av "nosework". Og jo bedre vi klarer å få etablert sammenhengen mellom innvendig sjenkel = bøy deg rundt = innebærer også at utvendig skulder kommer med rundt - jo bedre er det! 

Vi kikket også såvidt det var på trav og galopp i longelina, men ble ikke overrasket over at de problemer jeg opplever i skritt blir forsterket når tempoet økes. Uansett bare greit å få sjekket gjennom gangartene og vist Michelle hva som funker og ikke funker. 

Abbe oppførte seg helt eksemplarisk til at det var første timen, og med masse kos og klø kunne vi avslutte med et smil og glede oss til neste time. 

Den andre økta jeg skulle ha med Abbe var samme dag som den første. Tror det er første gang han går to økter på en dag, så han kikket litt rart på meg da jeg hentet han igjen fra paddocken og lurte på om jeg hadde glemt at vi allerede hadde trent. Han fikk på seg rideutstyr denne gangen, sin fine, nye Startrek Espaniola, og cavemoren vi bruker når vi rir. Har liksom bare ikke kommet så langt som å ri han med bitt enda, og selv om tanken var der at det kanskje ville være en gyllen anledning å prøve når jeg først hadde ekstra øyne på meg, så falt valget allikevel på det trygge, kjente. Det fungerer jo topp, så hvorfor skal jeg forandre på noe som funker. 

Fram til nå har de få gangene vi har vært på bana bestått mest av å venne Abbe til å ha rytter på ryggen, og få start og stopp og svingene til å funke. Jeg har kjent forbedring fra gang til gang, og denne gangen var ikke noe unntak. Det er så utrolig spennende å ri Abbe, for det er helt utrolig å kjenne hvor følsom han er når han mentalt henger med. Michelle mente at jeg ikke nå lengre bare skulle være passasjer på ryggen hans, men at jeg aktivt skulle begynne å hjelpe han med å finne sin egen balanse med meg på ryggen. Ikke fordi jeg skal inn å gjøre så mye, men ved at jeg er enda mer bevisst i setet mitt. Målet er at jeg kan være en god passasjer på ryggen hans, som ikke sitter i veien for, og bremser hans utvikling.

Med Abbe er det veldig gøy å kjenne hvordan ting så mye lettere faller på plass hvis jeg klarer å stable kroppen min korrekt. Det handler liksom ikke lengre om hvordan jeg kan lære hesten noe gjennom tøyler og sjenkler, men hvordan jeg kan forme energien gjennom min kropp, forhåpentligvis ut i en fornuftig retning. Det høres kanskje litt vel svevende ut, men det er den beste måten jeg klarer å beskrive ridefølelsen på. Og det er så spennende! Jeg vet jo at en hest kan være følsom for setet, men når man kan få så mange riktige reaksjoner på en hest som ikke har lært noe som helst, bare man selv gjør det riktig, så føles det ganske overveldende. 

Jeg kan uten tvil si at rideøkten var en suksess. Abbe kunne ikke oppført seg bedre, og det var utrolig godt å få hjelp med sits, tips og tanker for veien videre. Både Abbe og jeg føler oss utvilsomt klare for veien videre som rideekvipasje.  

Time nummer tre med Abbe valgte jeg å ta fra bakken igjen, bare for å få repetert arbeidet vårt fra dagen før. Vi fikk gjennomgått bakkearbeidet vårt og longeringen vår, og Abbe var overraskende sliten etter gårsdagens to økter. Allikevel fikk vi en helt fin gjennomgang, og repetisjon av de tips og triks vi fikk med oss fra bakkearbeidsøkta dagen før.

Det som er så godt for meg med kursene for Michelle er at det i hovedsak består av at jeg gjør det jeg pleier å gjøre en vanlig økt, også ser Michelle over arbeidet og sier hva som funker og hva som kan gjøres annerledes. Er så fornøyd med at tanken innen akademisk er at instruktøren skal gjøre sin elev så uavhengig av seg selv at det egentlig ikke er behov for instruktør. Selvsagt er det godt å få hjelp og veiledning, men med teoretisk kunnskap og forståelse i bunn, så vil man kunne gjøre mye selv. Målet med kurset for Abbe og min del var derfor egentlig å få en bekreftelse på at det vi driver med er riktig, at vi er på rett spor, og få noen tips og triks til hvordan vi kan gjøre arbeidet vårt enda bedre, samt en pekepin på hva veien videre bør være.

Michelle ga meg blant annet et veldig godt bilde av at kraftoverførselstreningen hans hele tiden skal gå mot meg, og hvis han forsvinner ut over utvendig skulder (noe han veldig gjerne gjør) - eller et annet sted, så har den kraften allerede forsvunnet langt bort fra der den egentlig skal være. Derfor skal tanken min hele tiden være at jeg skal korrigere når kraften ikke blir overført i min retning. En tanke det er godt å ha med seg i treningen med alle hestene egentlig. 

Heldigvis fikk jeg den beste bekreftelsen av Michelle om at vi er på rett vei, og at arbeidet vi jobber med bare skal bare fortsette. "Du vet hva du vil ha, og du vet hva du skal gjøre. Fortsett med det du gjør, også skal han ha tid til å bli bedre. Vi kan ikke gjøre mer nå, det som mangler nå er at han erfarer i sin kropp hva som kjennes best." 

Akkurat det kjentes ut som en veldig fin bekreftelse på at vi trygt kan fortsette på veien vi er på! Planen var egentlig å ha med Abbe den ene økta på søndag også, men etter at Abbe tydelig var sliten og litt umotivert så revurderte jeg raskt de planene. Med to andre å velge mellom bestemte jeg meg for at Abbe og jeg hadde fått nok påfyll, og vi kunne være veldig fornøyde med et godt gjennomført kurs på hjemmebane! 

Tidligere i år ble det ikke så langt unna meg arrangert kurs i FD med Therese Granlund som også kommer fra Horse Vision. Det hadde jeg ikke mulighet til å være med på, men nytt kurs ble satt opp i august, og jeg slang inn en påmelding. Planen og tanken var egentlig å ta med Abbe, men etter Rebeccakurset skiftet jeg mening. Det var Isco som skulle få utforske dette videre.

​Isco reiste dermed for første gang aleine på kurs. Litt bekymra herremann, men han senket skuldrene etter hvert, og så lenge han fikk være med meg var alt greit. Det vil si at timene våre var akkurat som å være på hjemmebane. Første timen burde vi nok hatt svømmeføtter og snorkel, for det regna i bøtter og spann. Ingen bilder fra den timen, men hva gjør vel det når minnene fra den bare er helt supre. Therese var en supersøt instruktør og vi startet med å fortelle og vise litt hvem vi var. Hun fanget oss helt spot on, og mente at den ingrediensen vi manglet i vårt arbeid var bøyning. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

​Derfor ble de to timene våre brukt til å trene på å få god bøyning, selv om hesten er løs. Bogene skal løsne, og det er noe som er mangelvare hos Isco, så er det smidighet i bogene. Etter tre års trening har jeg endelig begynt å få hull på bevegeligheten i bakparten, men bogene står støtt. Det er så fascinerende alt denne lille kroppen lærer meg! 

​Therese ga meg så masse tips og triks til videre trening av boger, og vi fikk testet oss både på rett og bøyd spor. Vi fikk øvelser på hvordan vi skulle få bøyningen med oss ut på rett spor, og i longeringen. Isco var som vanlig en stjerne, og det slutter ikke å fascinere meg hvordan connectionen hans og evnen og ønsket til å samarbeide er til stede hele veien. Nå skal det sies at jeg hadde han litt løs første økta, men andre økta trente vi frihetsdressur med snor enkelt og greit fordi at når man trener shettis så er det én ting man - uansett hva - ikke klarer å overgå, og det er gress. Ridebanen hadde noen veldig fristende gresstuster, og når jeg var litt for konsentrert i mine egne tanker i håp om å få ting riktig, så var det en liten knert som så sitt snitt til å forsvinne til nærmeste gresstust. Heldigvis ingen hindring for treningen vår, og følelsen av at han hadde vært med meg også om vi knipset av linen var der hele veien.

Vi hadde også en teoriøkt, og Therese hadde flere veldig spennende tanker rundt både hest og trening. Det som var så godt var at dette bare smeltes inn i den tankegangen jeg har fra før, så selv om det er litt annerledes, så er det også veldig mye likt. Og ikke minst veldig mye som jeg kan bake inn sammen med den akademiske biten jeg driver med fra før. Blant annet snakket vi om hva det med frihetsdressur egentlig er, hvor friheten gir meg informasjon om hvordan hesten løser en oppgave og beveger seg på egenhånd. Det kuleste med frihetsdressuren (og for så vidt også akademisk) er å oppleve at hesten blir bedre i sin egen kropp også når vi ikke er der for å trene den. Frihetsbiten er noe vi ønsker å trene hesten opp til at den etter hvert tar ansvar for selv, slik at vi kan fokusere mer på dressurbiten, altså det å forme hesten. FD er enkelt forklart å skape bevegelse sammen med hesten.

​Therese snakket om hvordan vi har et assymetrisk forhold til hesten i form av at vi velger ganske mye for dem og deres liv. Det gir oss også et ekstra ansvar for hesten. Hun snakket om habituering, hun snakket om synkronisitet og hvor viktig det er for hestene. Det var rett og slett veldig interessant å høre på, og ga meg enda flere knagger å henge treningen vår på.

Dette kurset var til forskjell fra de andre kursene jeg pleier å være med på bare over en dag, så etter vår andre økt pakket jeg Isco på hengeren igjen og suste hjem slik at han fikk komme hjem igjen til Bobbie. Litt godt med noen korte kurs innimellom også, selv om jeg kjente at følelsen for å lære enda mer absolutt var tilstede. Kanskje blir det noen nye kurs med minsten i 2019? Ønsket er i hvert fall der!

Dette med frihetsdressur er så spennende, og eneste grunnen for at jeg har blitt dytta i den retningen er Isco. Innen akademisk har jeg et ganske godt grunnlag og en ganske god teoretisk forståelse. Innen frihetsdressur føler jeg meg som en helt nybegynner, selv om grunnprinsippene innen akademisk har gitt både meg og Isco en god start.

Derfor ble økt nummer to med Isco i stor grad bestående av repetisjon av det jeg hadde lært første økta. Isco bare var med, gjorde alt riktig og fortsatte å være drømmeponni. I tillegg hadde vi en teoriøkt med Rebecca før vår andre økt, som gjorde at ting ble satt pittelitt mer på plass. Blant annet dette med posisjonene:

Posisjon 1 er at man selv går baklengs og har hesten følgende etter seg, med sticken foran seg i nøytral posisjon om den ikke trengs. Oppgaven til ponnien er å ikke miste meg, og at utvendig frambein alltid skal gå i min retning.

Posisjon 2 er at man er omtrent ved hestens ganasje. Ponnien skal komme «i kapp» og plassere seg selv i den posisjonen.

​Også har Rebecca lagt til posisjon 0 etter posisjon 1, etter at hun følte det manglet en trygghet og visshet mellom å gå fra posisjon 1 til 2. Når du er i posisjon 0 løper du vekk fra hesten og slipper taket på den. Der får du bekreftet om du har skapt så bra kontakt at du kan forlate den. Funker posisjon 1 og posisjon 0 kommer ponnien til å gå og ønske at den skulle hatt et tau for og holdt litt kontroll på dette rampete mennesket sitt. 

​Det finnes også flere posisjoner, men dette var mer enn nok å henge med på for min del. I tillegg så bruker Rebecca sticken når hun jobber frihetsdressur. Dette fordi den har en annen innvirkning enn pisken. Pisken pisker mer, mens sticken er mer… ja… dultende? Også sticken har en hel teori bak seg, og første bud er at den skal bety «rund deg rundt og se på meg». For det er også en greie, det med at hesten skal gi deg sitt utvendige øye. I tillegg har sticken en string som skal bety «kom til meg». Og for at den skal kunne si det, så må hesten være trygg på stringen. Isco fikk være prøvekanin for meg, og jeg kan jo skrive at vi jobbet med å tilvenne Isco stringen, men sannheten er at jeg jobbet med å lære meg teknikken med stringen, mens Isco fortsatt bare gjorde alt riktig og var drømme-lære-ponni. 

​Bare det å håndtere stringen er en liten teknikk i seg selv, men øvelse gjør mester, så jeg prøvde og øvde. Stringen foran i nøytral, ut med stick i bakken, string ut, stick over ryggen, hvile der med string på andre siden, dra over og stick ned i bakken, samle opp stringen og tilbake til nøytral. Gir det mening? Antagelig ikke så veldig, men det er derfor man er med på kurs for Rebecca :p Det var min huskeliste etter timen på hvordan stringen skulle bevege seg. 

I teoritimen snakket Rebecca også om «dressur»-delen i frihetsdressur. For å få til det så er det så enkelt at du må ha tre ingredienser: Avslapping, bøyning og energi. Rebecca gikk blant annet nærmere inn på dette med hestens energi, og hvordan man kan få til kombinasjonen mellom økt energi uten å øke adrenalinet. Hvordan en gangartsendring oppover for hesten naturlig henger sammen med økt adrenalin, og hvordan vi må endre tankesettet til hesten til å kunne løpe uten at adrenalinet øker. Her er følelsen av at hesten skal ønske å holde seg i kapp med deg hele tiden essensielt.

Hun snakket om late hester og om høyenergiske hester og øvelser som hjelper for å påvirke energien i kroppene deres. Hvordan avspente boger henger sammen med avspent mentalitet, og hvordan man bør tenke når man trener de to ulike typene hester. Kort oppsummert:

En stressa hest jobber du med å flytte boger, og ligge lenge i samme energinivå.

​En lat hest jobber du med gangartsvekslinger, jo vanskeligere overganger jo mer energi, raske svar på signaler. Lær hesten hvordan den enklest mulig kan komme til en pause, og det er ved å rose når hesten har attituden «go!».

Tilbake til Isco og øktene med han. Nå har han heldigvis lite problemer med energi, i hvert fall i frihetsdressuren. På den siste økta vår jobbet vi videre med min teknikk med sticken og stringen. Rebecca viste meg hvordan jeg skulle kunne lage mer og mer «støy» (ikke nødvendigvis i form av lyd, men bevegelse) med stringen, mens Isco allikevel skal føle seg trygg, og fortsatt ha et ønske om å komme til meg. Startet med å repetere det samme vi hadde lært forrige time, før Rebecca viste meg en sirkulær bevegelse som jeg skulle bruke for å vifte stringen rundt Isco. Makan så vanskelig det skulle være å få den inn i kroppen! Den kom etter hvert på plass sånn omtrent, og Isco var bare med som den mest naturligste ting i verden. Om ikke annet så var det veldig interessant å kjenne i egen kropp hvor vanskelig det var å koordinere innlæringen av en ny ting. Ikke det at jeg skulle gjøre noe vanskelig, men det krevde litt koordinasjon. Moro å kjenne på.

​Som en liten avslutning på den siste økta vår hadde jeg spurt om Rebecca kunne gi meg en pitteliten innføring i hvordan hun gjør når hun lærer hestene sine å steile. Jeg tror det kunne vært ganske morsomt å lære Isco og steile, blant annet fordi jeg tror det ville gitt han enda mer selvtillit i egen kropp. Rebecca viste meg hvordan hun introduserer det, og jeg fikk teste selv. Isco ble ganske frustrert over at jeg plutselig begynte med rare ting, men i et lite glimt av et moment reiste han seg faktisk litt opp på bakbeina, og rosen kom haglende fra min side. Jeg har liksom sett på Isco og steiling som noe han ville ha vanskelig for å gjøre, for aldri om han prøver seg på noe sånt når han er rundt meg til vanlig. At han skulle svare på det så fort kom som en overraskelse på meg, men veldig motiverende for videre arbeid med øvelsen. 

​Med det var våre tre timer for Rebecca, og vår første introduksjon i frihetsdressur vel overstått. Jeg satt igjen med følelsen av at Isco hadde med meg på kurs, at jeg hadde lært masse, og at jeg har fått satt mer system på det Isco prøver å lære meg. Jeg føler at jeg sitter på kanten av en helt ny verden som jeg kan utforske. Samtidig er hodet, kroppen og hele meg egentlig fullt opp av teori og praksis fra den akademiske verdenen. At jeg tar med meg det jeg har lært fra Rebecca er det ikke tvil om, og at jeg kommer til å bruke masse av det i treningen av Bobbie og Abbe også, det er det heller ikke tvil om. Dessverre er det ikke mange frihetsdressurkurs av den kvaliteten gjennom året i Norge, og med tre hester er det også litt begrenset hvor mye jeg kan legge i kurs på alle sammen. Men Isco kommer til å fortsette og trene meg, og jeg kommer til å fortsette og være interessert i den type trening, også kommer det kanskje ikke til å gå så fort framover med oss, men vi tar i alle fall med oss alle de detaljene vi kan, og er enormt takknemlig for muligheten til å lære av så mange herlige instruktører!

Abbe og jeg deltok på kurs for Christofer Dahlgren, og siste timen vår ble en salig blanding av totalt kaos og ganske fornuftig utvikling. Å ha med seg unghest på kurs er som det er - man tar det man får og er egentlig veldig fornøyd med de små stegene. Er det én ting jeg sitter igjen med etter disse tre timene sammen med Abbe for Christofer så er det at vi skal blir ekstremt gode på basic.

Filmen viser glimt fra timen vår, og jeg har med vilje tatt med klipp hvor det både går helt greit, bra, og ikke minst klipp hvor ting går litt over stokk og stein - eller i hvert fall over kjegler. Alt skal læres. En ting er at Abbe skal lære, men jeg skal også lære meg Abbe. Vi skal få bygd opp en kommunikasjon sammen, og hvis du har tid og ork til å se igjennom hele filmen, så håper og tror jeg at du også ser den utviklingen jeg følte vi hadde gjennom en liten halvtime med trening. Særlig i longeringsarbeidet. Utrolig gøy å se på i etterkant, og at jeg i tillegg også fikk ridd Abbe denne økta var bare prikken over I'en på et ellers magisk kurs. 

Timene med Christofer var verdt sin vekt i gull, og jeg bare digger måten han gjør ting så enkelt på. Og er det en ting vi faktisk skal klare, så er det å bli rågode i basic! Start, stopp, høyre, venstre, rygg!

Christofer er den som «fant opp» uttrykket «advanced beginners». Det var det han kalte seg selv da han hadde tatt sin mesterprøve. Og jo mer jeg ser av treningen hans, jo mer jeg hører han snakke, jo mer skjønner jeg også begrepet. I tillegg gir tidligere sitater også mer mening, som for eksempel at «basic er ikke basic før du vet hva det er basic for», og «Jo høyere hesten skal utdannes, jo mer basic må du legge i den.». Og det er nok akkurat derfor Christofer er så god, fordi han forstår og ikke minst utfører basic. Heldigvis kan vi som trener for han også få ta en del av den kaka, og å høre på en teoritime med han er bare så innmari verdt det. Jeg har tatt et lite utdrag av noen av momentene fra Christofers teoritime som jeg bare føler må deles. Men denne bloggen kan ikke sammenlignes med å høre Christofer i virkeligheten, så har du mulighet for å dra på kurs med han: Gjør det! I mellomtiden, tygg på de kloke ordene.

En hest skal kunne fem ting meget godt før noe som helst annet:

Start, stopp, høyre, venstre, bak.

Kan hesten de fem tingene har du allerede kommet langt. Veldig langt. Da får du en hest som er trygg på alle rideveier, både volter, diagonaler, kvartlinjer og så videre. 

I starten av bakketreningen med en unghest er det fokus på tre ting:

Retning, gangart, avstand. Hesten skal selv være ansvarlig for de tre tingene, og kjegler kan være en veldig god hjelp for å få avstand på plass. Når den er på plass kan man fortsette med tempo. At man får regulerbarhet i hesten. Gass på og kom tilbake. Det ligger også mye innlæring av de sekundære hjelperne. Jo tryggere hesten er på de sekundære hjelperne, jo lettere er det å plassere hesten tilbake i sitsen når du kommer så langt som å sette deg opp. Husk også at skogen er en viktig del av hestens utdannelse! 

​Det er viktig at du har en rimelig forventning over hva du skal få til med din hest, og hvor fort det skal gå. Christofer har trent så mange tusen (!) hester oppigjennom årene, og han ser på det for sin egen del som en rimelig forventning å bruke 8 til 12 år på å få utviklet en hest. Og han vet hva han skal gjøre. Vi andre må kanskje beregne å ha pittelitt mer tålmodighet. Piiittelitt. 

Boger er også noe som Christofer har mye fokus på. Bogene gjennomgår tre steg. En bog må være: Myk, lettflyttet og få løft.

Myke: De skal være stillbare, bøybare, de skal kunne flyttes og man skal kunne påvirke innvendig framben.

Lettflyttet: De skal kunne føres inn og ut (i kombinasjon med at de er myke!)

​Løft: Mange tenker at hesten skal senke seg bak, men løft foran er også viktig. Det kommer som oftest av stabilitet i bogen, at man kan plassere bogene foran bakparten (da må de være lettflyttet). Stabiliteten får du best gjennom å få utvendig frambein på plass. Og når du rir fungerer tøylene (altså indirekte tøyle: tøyle på halsen) som sjenkler for frambeina. Men pass på at hesten ikke blir som en pingpongball med pels mellom tøylene. Den skal være stabil mellom hjelperne, ikke en som stadig må flyttes fram og tilbake mellom dem. Hesten skal bøye seg vekk fra innvendig tøyle, og strekke seg fram til utvendig, slik at du har den mellom tøylene. Hvis du ender opp med å føle at hendene dine havner over manken på hesten (noe som jo skjer innimellom…) så er det noe på veien som har gått galt. Manken skal jo være mellom tøylene, og er hånda di over manken, så har ikke manken fulgt med tøylene. Det er jo egentlig svært enkelt, men samtidig så vanskelig i praksis.

Når du har disse tre faktorene muliggjør du samling. Da har du stabilitet i bogene, og ut i fra den så får du en overgangsmulighet. Og mulighetene du har for å gjøre overganger i alle retninger er det som gjør samlingen din. Samling defineres ikke ut i fra hvor mye på stedet du rir, men muligheten du har for å ri på stedet. Synes det er så fornuftig sagt!

Christofer gjør det så enkelt: Ha hesten mellom sjenklene, mellom tøylene, fram til hånden, midt under setet. Og voila!

​Så var det bare ut og trene, for å få det til i praksis :p

Jeg hadde en pitteliten tanke langt bak i hodet mitt om at det kanskje hadde vært litt gøy å prøve og sitte på Abbe på kurset, hvis alle forhold lå til rette for det, og Abbe virket til å være like cool som han har vist seg å være. Derfor pakket jeg med meg hjelmen min sånn for sikkerhetsskyld. Hele tanken føltes egentlig litt sånn uvirkelig, for det er ganske mye å forlange at han skal være ridbar på et helt nytt sted, med masse nye inntrykk og erfaringer. Men jeg tok den med i tilfelle magefølelsen skulle si at det kanskje kunne gå, også hadde jeg egentlig ikke tro på at det kom til å skje.
​
Jeg hadde sett Stine sitte noen runder på sin unghest, guidet av Christofer i longelinen, og etter første økta tenkte jeg at jeg egentlig følte meg ganske trygg på at Abbe ville ta det greit. Da jeg nevnte det for Christofer at jeg kanskje kunne tenke meg og prøve og sitte på han i løpet av kurset var Christofer helt, helt enig! Økt nummer to ble hjelmen tatt med inn… 

Vi startet økt nummer to med å gjennomgå samme ting som vi gjorde i første økta. Denne gangen var vi helt aleine i hallen. Abbe overrasker stadig med å ikke reagere på ting, og jeg vil egentlig ikke si at han reagerte på det å være aleine. Kanskje litt mer utoverrettet enn forrige timen, men ikke noe som var et problem egentlig. Han var like mye/lite med som når han hadde selskap i hallen, så vi jobbet med akkurat det samme som første økt: Fokus, flytte skuldre og bytte volte. Bytte volte er ikke bare en fysisk øvelse, men like mye en mental øvelse som gjør at hesten slapper av. Selv synes jeg fortsatt at Abbe hang mye i kapsunen, men jeg må virkelig ta meg selv i å huske på at selv om han tar ting utrolig lett og bra, så er han fire år, og har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til alt han skal lære. Og jeg begynner å få inntrykk av at selv om han ikke er en hest som stresser så veldig utvendig, så er det nok i slike situasjoner en del stress innvendig. Men han er tilsnakkbar, jeg kan gi han trygge rammer, og forhåpentligvis så vil han sakte men sikkert vokse inn i rollen sin som kursponni. De første forsøkene har absolutt vært til godkjent!

​Etter at vi hadde kjent igjennom det nivået vi var på og fått godkjent av Christofer spurte han om vi skulle prøve å sitte på han. Jeg tok med meg Abbe bort til krakken, gjorde longelina mi om til tøyler, og klipset på en ekstra longeline til Christofer. Så var det bare å kravle seg opp på ryggen og smile bredt. Christofer guidet oss pent rundt på en volte, hvor vi fikk testa et par stopp og start, som Abbe responderte upåklagelig på. Vi skiftet hånd og gjorde det samme på andre hånden, noe som var null problem for Abbe. Og det var hans første debut som ridehest på kurs! Jeg satt med et stor glis rundt munnen, og kunne egentlig ikke vært mer stolt. Tenk – andre kurset vi er med på, og jeg kan sette meg opp på han uten at han gjør noe ut av seg. Følelsen var upåklagelig, og det kan jo ikke bli annet enn bra dette! 

Bare for å ha det klart, så er Abbe ridd på før han kom til meg, så jeg skal på ingen måte ha creds for innridningsarbeidet. Han er sittet på i skritt og trav før han kom til meg, men sist han ble ridd var i fjor, og jeg kjenner at jeg for min egen del trenger å gå igjennom alle stegene for å være sikker på at vi forstår hverandre og at jeg får lagt basicen for en trygg ridehest. Det skal også sies at han ikke skjønner så mye av styringen fra rytteren enda, så det føles bare riktig å ta dette steg for steg slik at han også får en pedagogisk forståelse for hva jeg ønsker. Men at jeg kunne sette meg opp på han på helt fremmed plass, aleine i hallen, og faktisk sitte på han mer enn jeg har gjort hjemme, det sier bare litt om hvor fantastisk denne karen er. Veien til ridehest for han her kommer til å bli så morsom å være med på at det kribler i hele meg bare ved tanken på at dette bare skal bli mer og mer. Faktisk fikk vi prøve oss en gang til allerede neste dag! 

Hvordan skal jeg klare å få ned alle tankene og betraktningene og følelsene etter dette kurset? Et kurs proppfylt med så innmari mye smart, bra, morsomt, og med to av mine fantastiske ponnitroll. For å ta det heeelt fra begynnelsen, så skulle egentlig Bobbie og Isco vært med på dette kurset i fjor. Da ble stallen satt i karantene for kverke, og kursplanene våre ble elegant skåret hull på. I år fikk dessverre ikke Bobbie vært med grunnet sykdom, men Abbe tok over den plassen med glans. Fredag ettermiddag pakket Anna Lene og jeg Abbe og Isco på hengeren, og suste nedover til Drammen, hvor begge hestene fikk hver sin paddock (snakk om luksus å få ha både hingsten sin og shettisen sin ute på kurs – evig takknemlig til Stine for å tilrettelegge så fantastisk for en kravstor, masende kursdeltaker!). De slo seg egentlig ganske fort til ro begge to, og vi fikk pakka ut og klargjort oss for kvelden. Litt merkelig følelse å kjenne at jeg hadde mer senka skuldre når jeg har med meg fireårshingsten på tur, enn når jeg har pleid å ha med meg tolv år gamle Bobbie… Vet ikke helt hvem av de to det sier mest om. 

​Abbe og Isco fikk hver sin boks ved siden av hverandre (også superluksus!), de hadde selskap over boksveggen, og begge to slo seg fort til ro i den nye hybelen. Der var det bare å stå til lading til dagen etterpå. Gutta fikk komme ut i paddock igjen da morgenen kom, og plutselig var det Abbe sin tur. Jeg var litt usikker på hvem av dem jeg skulle trene for hvem, men endte opp med den første magefølelsen min, og min opprinnelige plan, at Abbe skulle for Christofer, og Isco for Rebecca. Ikke for det, det hadde vært veldig interessant å prøve motsatt også, men det får kanskje bli en annen gang. 

​Første timen med Abbe hadde vi selskap i ridehuset av Pegas, som trente for Rebecca. Det så ikke ut til å bry den unge herren noe nevneverdig, og vi fikk gjennomgå alt det vi har trent på hjemme. Vi startet bare i vanlig leieposisjon, før vi etter hvert gikk over til groundwork. Igjen slo det meg hvor utrolig Abbe er. Fra å ha syv år med «hvilken Bobbie har jeg med meg på kurs denne gangen montro», har Abbe vist seg å være en litt «enklere sjel», for han er i grunnen den samme borte som hjemme. Litt mer stress blir det så klart, men hva annet er det å forvente når han plutselig er på fremmed plass, med 50 ukjente hester rundt forbi. 

​Jeg måtte le da Christofer ba meg vise hva vi har kikka på av skolene, og jeg viste en lett versade, hvor han deretter spør om traversen. At vi aldri har testet den ordentlig i bevegelse før bestemte jeg meg for ikke å si noe om. Abbe plusset sammen 2 og 2 før jeg klarte å få sukk for meg, og svarte på travershjelpen i bevegelse, som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Vi fikk bare godkjent på den av Christofer. Litt artig =D 

​Ut i longen skulle vi også. Dette stresset herren litt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har hatt bedre treningsfølelse enn det vi hadde akkurat der. Abbe har verken balanse eller forståelse nok for hjelperne til å være lett i longelina enda, så det ble litt at vi hang i hver vår ende. Men Christofer fikk se han bevege seg, og han var ikke det minste spor bekymret for at vi hang litt til hver vår kant, eller at Abbe stressa seg opp. Snarere tvert imot, så mente han at det måtte bare være innafor på en fireårsgutt på ny plass. Jeg kan for så vidt si meg enig i det. 

​Fra en litt stressa longering tok jeg Abbe tilbake igjen i groundworkposisjon og skritt, og vi jobbet med å finne roen og fokus tilbake på meg. En veldig viktig lærdom jeg fikk med meg denne timen var at når Abbe stresser og blir pushy, så skal jeg stoppe han og flytte han bakover. Det var noe jeg egentlig allerede gjorde, men feilen jeg gjorde var at jeg ble med å gå i samme retning som han selv. Hvis utgangspunktet for å flytte han er fordi jeg føler han er for tett på meg, så gir det jo ikke mening at jeg selv følger med når jeg flytter han bakover. Da blir jo ikke avstanden forandret. Samtidig føles det ganske provoserende for Abbe at jeg følger etter når jeg ønsker avstand. Så i de situasjonene hvor Abbe kom for tett på meg (og dem ble det en del av) så skulle jeg stoppe og flytte han bakover mens jeg selv ble stående stille. Det tok litt tid før den satt hos meg, men det føltes veldig mye bedre når jeg klarte å bli stående. 

​Et annet viktig moment jeg fikk med meg fra timen var at mitt overordnede mål er å ha fokus fra Abbe. Stilling, bøyning og alt sånt er uvesentlig hvis ikke jeg har fokus. Christofer ga meg to holdepunkter som jeg skulle ha kontroll på: 1. Ha begge øynene mot deg (fokus). 2. Kontroller skuldrene (har man begge øyne mot seg så er det også mye lettere å ha kontroll på utvendig skulder). Så lenge før vi tenker på stilling og bøyning så jobber vi med fokus, øyne og skuldre. Og gjett hva? Stilling og bøyning kommer ganske naturlig av seg selv hvis disse tingene sitter. Moro! 

Herlig nok så fikk vi til å senke pulsen på oss begge igjen, og Abbe (og jeg) kunne avslutte økta på en positiv måte: avslappet og med fokus.
​
Da var det bare ut og lade for økt nummer to.

​Jeg har allerede blogget om Abbes kurs for Christofer Dahlgren, men det morsomme på dette kurset var at det ikke bare var Christofer som underviste, men også Rebecca Dahlgren (Christofers kone). Rebecca jobber med frihetsdressur, og har et system innen det som jeg så vidt har fått en liten smakebit på tidligere. Blant annet hadde jeg fire timer for Rebecca med Bobbie, da jeg var der nede i november i fjor. Jeg hadde allerede en plan om at jeg hadde hatt godt av noen timer i frihetsdressur med Isco i fjor da C&R holdt samme kurset her i Norge, men da kom vi oss ikke av gårde grunnet kverke på stallen. I år derimot fikk Isco endelig tatt med mennesket sitt på kurs slik at jeg fikk litt større forståelse av hva ponnien så intenst prøver å lære meg. 

​Isco har alltid vært en ponni som har trivdes med å være rundt meg, så løslongering har sakte men sikkert blitt en naturlig del av arbeidet vårt. Isco har bare oppfordret til det, og jeg har bare spilt med, uten verken å ha noe system på det, eller å vite hva jeg driver med. Akkurat derfor var det veldig gøy å få satt ting litt i bokser, og få litt forståelse av hvordan jeg kan utvikle kommunikasjonen med Isco enda mer. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at frihetsdressur er ufattelig kult! Det å kunne formgi hesten sin uten noe form for utstyr på er ganske fascinerende synes jeg! 

​Første økten med Rebecca startet med at vi fortalte litt hvem vi var, viste litt hvordan vi pleier å gjøre ting også var vi egentlig veldig åpne for Rebeccas innspill. Hun gikk rett på frihetsdelen, og første oppgave der var at jeg skulle stå med ansiktet mot hesten og be om å få utvendig skulder mot meg. For ønsket i frihetsdressuren (naturlig nok) er at ponnien hele tiden skal være med deg. Så utvendig skulder skal alltid følge med inn mot deg. Dette hjalp jeg til med å forklare ved hjelp av pisken/sticken for å fange med meg utvendig skulder. Hver gang Isco kom med meg, så var det fest, godbit og masse ros. Det ble med andre ord ganske mye fest, godbit og masse ros, fordi han var super. 

​Punkt nummer to var at jeg skulle gå med Isco i denne «groundwork»-posisjonen, også skulle jeg snu meg og løpe vekk fra han til en side. Ponnien skal da følge etter og ta deg igjen. Målet er å få ponnien til å hele tiden føle et ønske om å være med deg. Rebecca forklarte det så fint med at «ponni skal føle at den skulle hatt en grime og et leietau på deg». 

​Disse to oppgavene fikk vi teste på flere forskjellige måter, og Isco gjorde som om han aldri skulle gjort annet. Rebecca forklarte at den første posisjonen jeg stod i, den jeg kjenner som groundworkposisjon, altså at man står foran hesten med ansiktet mot den (og går baklengs selv), den kalles posisjon 1. Når man løper vekk fra ponnien er man i posisjon 0. Også har vi posisjon 2, som Isco selv bare gjorde som den mest naturlige ting i verden: Når man har løpt fra ponnien sin (og den er furten fordi du er så uoppdragen og rampete og bare stikker av), så kommer ponnien etter, og plasserer seg ved siden av deg, sånn omtrent med deg et sted mellom hodet og manken sin. 

Til tross for at det var en annen som rei i ridehuset samtidig, at porten stod åpen og at Isco var på et sted han aldri hadde vært på før, så var det null problem å ha han løs, og han var den best læremesteren man kan tenke seg.
​
Jeg gikk ut av den første timen og skreiv «I ♥ Isco» i notatene mine, og satt virkelig igjen med følelsen av at jeg hadde fått satt mye av det Isco prøver å lære meg i system. Veldig god følelse!

Om jeg var spent på dette? Ja. Gjorde det at jeg ble nervøs da jeg skulle laste han og reise ned til kurset på lørdags morran? Ja. Var jeg urettferdig mot han da han sa han ville ha 5 sekunder til å snuse på lemmen før han gikk på hengeren. Ja. Han hadde jo gått rett på da vi hadde hengertrent noen dager før... Klarte jeg å senke skuldrene og gi han de 5 sekundene litt etterhvert? Ja. Gikk han pent på og stod pent på hengeren hele turen ned? Selvsagt. Jeg hadde da ingen grunn for å være nervøs. 

Lastet Abbe av da vi kom til Bruvoll, og han gjorde ikke så stort nummer av seg. Vi var så utrolig heldige at vi fikk paddock å stå i, så Abbe ble satt ut der. Litt stressa var han naturlig nok, men det ga seg mest utslag i at han gikk fram og tilbake og kikket og kikket. Det er lite jeg får gjort i en slik situasjon, så jeg var inne hos han og hilste på han innimellom, men lot han ellers finne ut av ting selv. Han hadde Isco og Dølen som nabo, og han måtte bare finne roen selv. 

På formiddagen skulle vi ha vår første time, og kort fortalt så gikk den over all forventning. Abbe var overraskende oppmerksom på meg, selv om han hadde en del å følge med på rundtomkring også. Denne økta viste han virkelig at menn kan ha flere tanker i hodet på en gang! Monika fikk meg mentalt mer ned på bakken, så istedenfor å boble over av stolthet og glede over den fantastiske gule perlen min (vanskelig å la være...), så skulle jeg ha litt mer tyngde ned i kroppen, slik at når Abbe blir kort i steget, så skal jeg gi han lange "tunge" steg tilbake. Er det én ting jeg har tatt meg i mange ganger i senere tid, så er det akkurat dette. Denne første timen jobbet vi all hovedsak med enkle leieøvelser, vi kikket så vidt innom groundwork, også så vi litt på longeringen. Jeg kunne egentlig ikke vært mer fornøyd med guttungen. Første gang på kurs, og jeg hadde egentlig sett for meg full baluba og svirrehest og aldri i verden at vi kunne trene på noe som helst i nærheten av det vi gjør hjemme. Også gjorde vi akkurat det vi gjør hjemme, bare med en liten centimeter mindre fokus enn normalt. Er det mulig liksom? Fireårsguttebass på ny plass, også går det så bra? Kanskje ikke så rart jeg gikk rundt med stjerner i øya og smilte :) 

Time to for Monika var Abbe litt mer på. Ikke sånn at han på noen måte var for mye, men han var bare litt mer varm i trøya. Jeg hadde aldri trodd at vi kom til å jobbe videre på det arbeidet vi gjorde hjemme, men det gjorde vi visst. Vi jobbet med skulderflytting, vi jobbet mer i groundwork, vi testet traversen på den hånda vi aldri har prøvd den på før, og vi travet i longe. Glimt fra timen vår, både gode glimt, og ikke fullt så gode glimt har jeg samlet i en liten filmsnutt. Bare fordi det er veldig gøy å ha litt film av vårt aller første kurs sammen :) 

Overnattinga for Abbe gikk helt fint. Han hadde heldigvis selskap av søte Lili i en boks litt unna. Virka som han tok natta med ro, og var helt klar for siste timen vår. Vi timet den slik at vi var ferdige akkurat til regnet kom. Det vil si, jeg ser på bildene i etterkant at det visstnok regna litt mens vi holdt på, men det fikk jeg ikke med meg! :p 

Denne økta var Abbe enda litt mer på, og samtidig satte Monika meg i en mer vanskelig situasjon enn jeg selv hadde orket å sette meg selv i. Etter den vanlige gjennomgangen av de grunnleggende tingene vi hadde trent på de to forrige timene ville Monika at jeg skulle ta enda tettere kontakt med hodet til Abbe. Ikke fordi jeg skal detaljstyre det, men fordi det også skal være et sted jeg skal kunne være, og Abbe skal akseptere. Monika lånte han litt, og det så både lett og pent ut. Jeg fikk han tilbake, og det var alt annet enn lett og pent. Abbe ble veldig trykkete, og når jeg prøvde å ta en halvparade, så forsvant det en skulder på ville veier, eller en bakpart som lekte gummiball. Uansett om følelsen ikke var så veldig bra akkurat der og da, så var det et veldig fint verktøy å ta med seg videre for å jobbe mer med på hjemmeplan, hvor han er litt mer med, og ikke så trykkete.

Abbe fikk glatt terningkast seks for sin kursdebut. Aldri hadde jeg trodd at vi kom til å reise på et vilt fremmed sted, trene på akkurat det samme vi trener på hjemme, med hodet på plass akkurat der det skal være, og samtidig gå videre på det vi kunne fra før. Snakk om kursponnien sin det. 

Men da vi skulle hjem kom den aller største oppturen. Jeg hadde en sånn ekkel tanke i hodet etter lastingen vi hadde til kurset. Hvordan ville det gå å laste hjem igjen? Hadde jeg lagd noe kjipe opplevelser for Abbe? Jeg parkerte hengeren, gjorde den klar for lasting, hadde Anna Lene til hjelp hvis nødvendig og hentet Abbe. Hvem tror dere gikk rett på uten å tenke seg om en gang. Det kom en liten tåre i øyekroken da, ja. Vel hjemme igjen var det bare å vrinske sin ankomst, og spise både gulrot og eple fordi man hadde vært superduper hest på kurs! Nå er det bare å glede seg til neste :) 

Å få se Isco og Lone sammen, og alt de kunne oppnå bare gjennom å være seg selv, det var ganske fantastisk. Lone og jeg er to vidt forskjellige personer, men samtidig fungerte begge to helt ypperlig for Isco sin del. Han hadde ingen problemer med å tilpasse seg og sin personlighet til et nytt menneske. Dette kan vi kjenne igjen oss selv i, for avhengig av hvem vi er med, så er også vi ulike personligheter. Vi tar på oss forskjellige roller avhengig av situasjonen. Jeg er én Ragnhild når jeg er på jobb, en annen Ragnhild når jeg er i stallen, også er jeg én Ragnhild når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke veldig mange av oss som har samme rolle når vi er venninne og når vi er datter.

Når vi fikk se hvor fint det fungerte mellom Isco og Lone, så innså jeg at også jeg kan være litt annerledes mot Isco innimellom. Jeg kan helt fint gi han litt mer tid, jeg trenger ikke være den jeg «alltid blir» når jeg er sammen med Isco. Jeg kan være litt forskjellig til alle mine hester innimellom. Lett? Nei. Spennende? Ja!

Monika snakket så fint rundt dette, for ofte så blir man mye i sitt eget hode, og man går i det samme sporet med den samme hesten hele tiden. Hva med å prøve å gjøre ting litt annerledes innimellom? Det er ikke mye man trenger å endre, men man har hele tiden et valg.

Hva kan jeg gjøre med hesten min?

Uavhengig av hvilket nivå du er på er det alltids noe du kan gjøre litt annerledes enn du pleier. Vi tok for oss de fleste mulighetene du har, og lista ble faktisk ikke så lang. Du kan variere mellom:

Fortere – langsommere
Framben inn eller ut
Bakbein inn eller ut
Bøyning mer eller mindre
Formgivning
Takt
Schwung
Ridebaneveier
Overganger

Spørsmålet du skal stille deg selv er rett og slett: Kan jeg teste ut andre måter å undervise denne hesten? 

Videre gikk Monika inn på hvordan vi faktisk lærer inn hesten noe nytt. Dette deles inn i tre ulike faser, hvor alle er like viktige.

Innlæringsfasen/utviklingsprosess: Her lærer vi hesten noe helt nytt, eller så gjør vi mer avanserte versjoner av det vi allerede har lært.

Etableringsfase: Her jobber vi med overganger inn og ut av ting. Gi hesten en sjanse til å tenke, og utvid grensen før du roser. Hvis rosingen blir for etablert på et gitt tidspunkt vil det bli vanskelig å komme ut av det.

Komfortfasen: Ta deg tid til å nyte det du faktisk har lært. Nyt det dere kan. For en periode, så la det du har lært være bra nok akkurat som det er.

Når man trener hesten sin kan man være i ulike faser på ulike ting. Man kan for eksempel være i komfortfasen på overgangen skritt/holdt, også kan man være i innlæringsfasen på traversen.

Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat disse tre fasene føler jeg kommer til å bli en viktig brikke i den daglige treningen min framover. Og ikke minst den siste, hvor man faktisk får lov å si at «det du gjør nå er bra nok!» uten å hele tiden skulle ønske, kreve og drømme om mer. Tenk så deilig å bare få lov å føle seg flink.

​Spør deg selv hvilken fase du er i, og gir du hesten tid til å faktisk tenke? Vi ønsker ikke fjernstyrte biler som bare responderer mekanisk på hvert minste lille vink. Vi ønsker at også hesten selv skal ha tid til å lære og forstå. Derfor er det også viktig at vi ikke hopper for fort mellom fasene. De gjelder både fysisk og mental utvikling, så vi må gi dem tid til å få satt seg. Det krever at vi som hestetrenere har en form for metodikk som vi jobber ut ifra, og at vi planlegger treningen vår. Og det var her det virkelige gullkornet dukket opp.

Tenk over den, også tenker du over den en gang til. For meg med unghest var dette en veldig god setning. Tredjeklassingen på skolen er ikke stressa og bekymra over at den ikke kan det femteklassingen kan. Akkurat som at Abbe ikke er bekymra for at han ikke kan det Bobbie kan. Jeg som trener derimot kan fort bli blendet og stresset av alle de flinke elevene (hestene) der ute. Jeg kan til og med bli stresset av at Abbe ikke kan det Bobbie kan enda. Men jeg bør heller være stolt av at han så vidt har begynt å lære seg å lese. For det er tross alt det som står i pensumboka hans - ikke skoleparaden.

Vi som lærere/hestetrenere har altså et ansvar for ikke å stresse hesten vår opp i klassene. Som skrevet tidligere: Hesten skal ha tid til å tenke og utvikle seg både fysisk og mentalt. Selvsagt er det en fordel at jeg som lærer vet hva som ligger i pensum lengre fram, og vet hva som står på neste side av læreboka som jeg underviser fra, men jeg blar ikke om siden før jeg ser at eleven min henger med både fysisk og mentalt.
​
Er det ikke herlig? Akkurat denne biten ga meg så utrolig mye givende. 

Når vi jobber med hester, så jobber vi med berøring, og berøring skaper nerveimpulser. Spørsmålet vårt når vi trener hester er derfor hvor sender vi disse nerveimpulsene? Hvis du tar nervesystemet som utgangspunkt for treningen din, så er det så mye lettere når man innser at hesten ikke reagerer helt som du vil (det kan jo hende at det skjer..). Det er ikke hesten som er dum, teit eller frekk. Det er bare nervesystemet som ikke reagerer på den måten det skal. Da blir det med ett litt lettere å forholde seg til uten å dra inn negative følelser i treningen.

​Og med disse mange godbitene kunne vi senke skuldrene, og gå ut og trene og være fornøyd med akkurat det nivået vi er på! 

Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen.

Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent.

Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen?

​Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb.

Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint.

Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. 

​Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. 

​Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.

Lone og Isco skulle få danse to timer sammen for Monika under kurset. Første økta gikk over all forventning, med to sjeler som snakket samme språk, men søkte etter å finne samme dialekt. Andre økta ble bare en ren nytelse av hva som faktisk kan skje når to nydelige sjeler får kommunisere sammen.

​Jeg overleverte Isco til Lone for deres andre økt sammen, og satt meg ned for å nyte. Det var lite annet å gjøre. Isco startet som forventet med å si hei til Lone, og være helt tydelig på at «du er helt kul å være sammen med!». Noe sier meg at den følelsen gikk begge veier ;) 

​Denne gangen valgte Monika å fokusere på longeringen på duoen. Et felles område som begge to er komfortable med på hver sin kant. Lone fikk gjennomgå helt vanlig prosedyre, med å skritte på volte, teste både versader og travers i longelina, og Isco var 100% med. Han svarte både på versadene, og da Lone ba han om å hente inn bakparten i travers i longelina, så gjorde han selvsagt det og. På sidelinja satt jeg og mumlet noe om at det har jeg egentlig aldri bedt han om å gjøre før, så det var første gang han gjorde det. Jeg har synes han har svart så lite på travershjelpen, så jeg har holdt meg til å be om det i lange tøyler slik at jeg vet at svaret jeg får blir riktig. Plutselig satt jeg og så på ponnien min gå de hysterisk vanskelige traversene sine i longelina, som om han aldri hadde gjort annet. Er det lov å bli litt misunnelig når noen tar over ponnien din og viser han fra en enda bedre side enn deg selv? :p 

​Lone og Isco fant fram travet, og kom ikke her og tro at det var noe mindre magisk enn arbeidet de viste i skritt. Også her fikk de først bare kjenne litt på hverandre, men det tok ikke lange tiden før Monika ba Lone teste ut både versadene og traversene også i trav. Lone viste stille og forsiktig i sin kropp, og med pisken,  hvordan hun ønsket at han skulle plassere kroppsdelene sine i forhold til hverandre, og Isco travet de nydeligste små versadene, før han sammen med Lone danset seg inn i traversen, med et snev av samling og litt ekstra schwung i steget. De der tårene mine klarte visst ikke holde seg tilbake denne timen heller. 

​Monika mente at Lone var klar for å teste Iscogaloppen. Her ble det igjen en ny dialekt-utfordring. Jeg vet ikke helt hvordan og hva jeg gjør når jeg fatter galopp med han, men vi har i hvert fall tilegnet oss en egen vri på galoppfatningene. Legg til at Isco, uansett hvor kul han er, faktisk er en shetlandsponni, med litt egne meninger, og et snev av bedagelige gener som jobber intenst for at den lille kroppen ikke trenger å gjøre mer enn den absolutt må. Lone måtte prøve noen ganger før Isco skjønte tegninga, men et par smatt fra sidelinja og etter noen forsøk, så forstod Isco hva Lone ville, og Lone skjønte hvordan hun skulle snakke med Isco for å få han opp i galopp. Duoen galopperte villig vekk, og dette smilet synes jeg sier det meste. 

​De fikk testet flere galoppfatninger, og bare på noen minutter hadde de knekt koden sammen. De pratet plutselig samme dialekt igjen. Isco var bare nydelig rundt Lone, og måten hun med sin stille, rolige, men samtidig helt ekstreme tilstedeværelse danset sammen med han – ja, det var de tårene da…

Da galoppen var gjennomført og timen nærmet seg slutten fikk Lone ta av Isco kapsunen, og ponnifjerten gjorde som ponnifjerter skal etter endt økt, han rulla. Jeg ba Lone gå fram til han og bare sette seg ned på huk sammen med han. Isco ligger jo med meg, men man vet liksom aldri hva han gjør med andre. Og aldri har jeg prøvd å la han ligge sammen med andre uten at jeg har vært inne på banen. Men jeg tenkte de fikk prøve, og Lone satte seg ned. Isco ble liggende en liten stund, før han kom på at han ikke var ferdig og rulle. Så han la seg ned i fanget til Lone og rulla fornøyd rundt =D 

​Når det kommer til Isco og hans sitte-triks, så er ikke det noe jeg har noen kommando på. Det gjør han når han selv føler for det, og når han har lyst på en ekstra godbit. Da han var ferdig å rulle var han veldig klar over at Lone var der, så på vei opp stoppet han og viste Lone hvor veldig flink han var, også til å sitte. Nå begynner jeg å bli ganske vant til det, men den følelsen av å ha både en liggende og en sittende ponni ved siden av seg, det er en sånn barnslig, morsom følelse. Tror Lone fikk kjenne litt på den samme følelsen da Isco plutselig satt foran henne.

Med det trakk vi alle et stort hjertesukk over magien vi hadde vært vitne til gjennom de to timene med Isco og Lone. Å få lov å se en så flink, ydmyk, forsiktig og naturlig jente kommunisere med ponnien min på akkurat samme nivå som meg selv, det var en ære. Jeg har jobbet tre år med Isco, også kommer Lone inn og danser med han i to halvtimer og utfører akkurat det samme som meg - ja, faktisk mer. Det sier mye om Lone som både person og hestejente.

Det var også gøy å se Isco og hans utvikling. Fra å snakke Ragnhildsk på første økta, til å ha null problemer med å tilpasse seg Lone på økt nummer to. Han gikk bare ut av banen etter siste økt som Professor Isc. For økt nummer to var han virkelig en professor. 100% fokusert, 100% hengiven og 100% Isco. At han er verdens aller, aller beste ponni er det ingen som er i tvil om.

Jeg satt igjen med en følelse av ydmykhet, takknemlighet og pur glede. At det skulle bli så enormt lærerikt for min del å se en så flink trener jobbe med ponnien min, det hadde jeg ikke trodd. Det Monika hadde sagt til meg på øktene mine dagen før, det fikk jeg demonstrert i praksis disse to timene. Lone er en mer tålmodig, mer ventende person enn meg, og jeg fikk plutselig se at også det fungerer på Isco. Jeg lærte mye av mine egne timer med Isco, men jeg lærte enda mer av å se på Lone trene Isco.

For en glede å få se to sjeler som ville hva to kropper kan ♥

Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp.

Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). 

Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving.

​Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. 

Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor:

«hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving»
«hva får jeg mest ut av?»
«hvor kan jeg finne at min hest får best sving?»
«hvor finnes ryggsving og balanse?»
«hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?»

Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp.

Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! 

Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida.

Vente, og overganger.

Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika.

De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.

Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p

Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... 

Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :)

Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥

Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! 

I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning:

Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. 

Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». 

Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. 

I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. 

Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. 

Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! 

Siden Isco kom til stallen og ble satt i aktiv trening for 2,5 år siden har vi jobbet sakte men sikkert med å bygge opp tempo i vogna. Til å begynne med kunne han fint galoppere i vogna, men det var liksom ikke så mye flyt over det, og det gikk litt stakkato, uten særlig smidighet eller kondisjon. I dressuren i det siste har Isco synes det har vært litt vanskelig å finne motivasjonen for å gå ordentlig fram i galoppen, så da Maria skulle ha kjøretrening på stallen spurte vi pent med stjerner i øynene om vi kunne få lov å hive oss med på en maraton-time. Tilfeldighetene ville at også to andre med shettiser skulle kjøre, så vi lagde vår egen shettisgruppe! 

Isco var helt forundra da han kom inn i hallen og så to andre ponnier på hans størrelse. Det var antydning til en aldri så liten beskjeden bromance mellom de to flekkete ponniene, men fokus ble raskt flyttet over på dagens oppgave: maratonkjøring.

Vi startet først med en løype som vi lett cruiset igjennom. Vanskelighetsgraden ble satt litt opp i en ny løype, som også innebar litt snirkling mellom noen hinderstøtter. Nå skal ikke jeg, med min ponni på 90 centimeter klage på at jeg har dårlig plass, for det hadde jeg virkelig ikke, og jeg respekterer tvers igjennom dem som kjører dette med stor hest. 

Galopp er liksom gangarten vi skal forsere dette i sånn egentlig, og selv om Isco synes noen av de krappeste svingene blir litt vanskelige å holde galoppen i, så prøver han så godt han kan. Det som var veldig gøy å kjenne under dagens maratontrening var at han var litt forsiktig til å begynne med, men når han begynte å forstå greia, så tok han virkelig i. De to siste rundene i galopp fikk jeg kjenne på den framoverfølelsen som jeg søker etter og vil ha, og etter den siste runden (filmen under) var jeg så stolt av den lille pelsdotten at jeg nesten letta fra vogna.

De siste stegene han tar før jeg stopper han og roser er virkelig en Isco som tar i, som tenker fram og som legger seg i selen. Det er den følelsen, den følelsen av rakettmotor jeg ønsker å ha når jeg kjører. Power liksom! For vi leker jo ikke fartsbølle =D Kjenner at jeg gleder meg til å videreutvikle dette, og jeg gleder meg allerede til neste hindertrening vi kan hive oss med på, for dressur er virkelig vel og bra, men dette er nesten bedre. Dette er dressur med mening! Og når det gir mening så er det også lettere for ponniknert å forstå hva han skal, og da blir det mindre frustrasjon både hos ponni og kusk. Jeg tror også han storkoste seg i dag!

Også må jeg bare få skryte litt av Iscos kule kjørekompiser. De fortjener også et bilde hver, for de gjorde også en helt fantastisk innsats!

Rett og slett litt "high on horses" etter dagens trening, og ikke noe mindre motivert for å fortsette å jobbe mot å bli enda litt bedre! Fikk tilogmed lov å være med å groome for en kjempefin dølahest etter økta mi og sannelig er det gøy å dingle bak en litt større hesterompe også (så lenge jeg slipper å ha kontroll på tømmene i den farta). Takk til Maria og Equestrian Driving Group for en super kjøredag! 

​Vi nerdet masse sits, og hvordan alt henger sammen, både fra Bobbies kropp og opp i meg, og fra min kropp og ned i Bobbie. Hvordan jeg kan bruke skuldrene mine til å flytte Bobbies skuldre i en versade, framfor å bare dra i innvendig tøyle for å få framparten inn. Ved bruk av skuldrene mine for å plassere skuldrene til Bobbie er det også lettere å bruke min innvendig hofte for å plassere Bobbies innvendig bakbein. Sånn for å forklare litt av detaljene. Vi snakker ca. 40 minutter med intenst nerderi på dette nivået. Hodet mitt fikk kjørt seg.

Arne lot oss lete etter følelsen av «the freedom to go wherever, whenever», og hvordan dette ikke nødvendigvis kommer ut av den perfekte korrekthet av én konkret øvelse, men heller av muligheten til å skifte mellom ulike øvelser. Og begge måtene å jobbe på har sine fordeler.

​Bobbie fikk også jobbe med å komme seg mer opp i formen. Det er absolutt ikke til å stikke under en stol at den frøkna helst går med hodet i bakken om hun kan det. Målet er å få bogene mer fri slik at de kan bære hodet høyere. Og i et slikt arbeid vil Bobbie også kunne ha mer frihet til å for eksempel finne travet sitt, eller galoppen sin. 

En av øvelsene vi fikk jobbe med var overganger mellom skritt, trav, skritt, galopp, skritt, trav, skritt, galopp, hvor jeg hadde fokus på hvilket bakbein jeg ba om å komme opp i gangarten. I trav jobbet vi hovedsakelig med innvendig bak, mens vi i galopp jobbet med utvendig. Målet er å kunne be om hvilken gangart jeg vil fra hvilket bakbein jeg vil (selv om galopp fra innvendig er noe vanskelig), men at både Bobbie og jeg blir bevisst på kommunikasjonen og tydeligheten gjennom setet. For å be om trav fra innvendig og galopp fra utvendig er litt som å jukse litt for ens egen del. Men vi ble enige om at juksing ikke nødvendigvis er feil :p
​
Arne sendte oss også ut i overganger «walk-passage», og jeg bare nikker på hodet og flirer. Etter noen økter for Arne så lærer man seg til å bare nikke, smile og late som man gjør det man får beskjed om. Selv om vi ikke finnes på det nivået i det hele tatt, så er det bare noe med å ta med seg tanken. Vi kan jo ikke akkurat si at vi har ridd overganger mellom skritt og passage, men man får bare trekke litt på skuldrene å tenke «what the heck», hvis ikke man starter en plass, så kommer man heller ingen vei. Og som Arne sa da vi prøvde: «It’s not there yet, but it’s nice preparations». I tillegg hadde han en banktanke med det, og det var at jeg som rytter, når jeg fikk høre «passage», så setter jeg meg litt mer opp, jeg bærer min egen brystkasse bedre, og jeg fant det lettere å sitte på Bobbie. 

Videre jobbet vi med overganger mellom samlet trav og øket trav, før jeg kom på at jeg kanskje burde nevne at jeg hadde håpet vi kunne kikke litt på den noe vanskelige venstregaloppen vår. Selvsagt fikk vi det, og Arnes tips hang selvsagt igjen med noe av det vi jobbet med i for eksempel de diagonale traversene våre dagen før. Ikke dra nesa inn, flytt frambeina over, og tenk mot piruetten. Istedenfor å ri volter fikk vi heller jobbe med carré, også etter hvert gjøre carré’en til en volte. En carré er ikke annet enn å tenke mer at «nå gjør vi mye, nå gjør vi mindre».

Arne forklarte også hvorfor jeg ikke skal bry meg om hvor hodet hennes er plassert når jeg jobber på en volte (eller med en carré). «You’re not looking at where her face is pointing, you are looking at where her bodyparts are relative to one another. Because this one position (altså stillingen i atlas) doesn’t really define her bend. She could take this one rotation and make a bend out of it, hardly any horse ever does. What you essentially is doing (ved å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen) is destroying your structure, and make it again.»
Arne sammenlignet det med obersten som kommer opp til senga til en offiser og merker en liten rynke på ene lakenet. Obersten drar dermed av hele sengetøyet og får offiseren til å gjøre alt på nytt. Litt samme greia er det nå jeg blir sittende å dra i innvendig tøyle for å fikse bøyningen. På et eller annet tidspunkt vil man jo få det riktig gjennom å rive alt ned og starte på nytt hver gang, men det vil ikke dermed si at det er den enkleste måten å få ting gjort på.

​Er det rart jeg digger Arne? Måten å forklare på er så logisk – så gjenstod det bare å få det til i praksis, da… :p Jeg skal ikke påstå at jeg fikk det så veldig bra til, men jeg fikk noen sitstips (som blant annet å ta mitt utvendige bein bak og få innvendig hofte fram), og Arne sendte oss ut i en canter halfpass for at jeg skulle få følelsen av at Bobbie må flytte seg med frampart-bakpart-frampart-bakpart. Igjen smilte og nikket jeg og bare «jaja, canter halfpass, nullstress lizzm!». Aldri gjort det før, så pytt! Heller ikke noe vi akkurat fikk til, men ETT steg følte jeg at vi var inne på noe, før alt falt fra hverandre og Bobbie stoppet opp :p 

​Til slutt fikk vi teste noen overganger mellom piaffe og venstregalopp. Dette for at jeg i piaffen (som vi altså ikke helt rir enda, men tanken!) har begge hoftene ganske godt framme, mens når jeg skal opp i venstregalopp må jeg bestemme meg for å sende en hofte tydelig fram for å få riktig galopp. Selv om jeg føler at det teoretisk er way over mitt nivå, så klarte vi faktisk øvelsen ganske godt, og jeg er superstolt over Bobbie som faktisk fattet fine fatninger til Bobbie å være, hver gang jeg ba om det. Overgangene nedover derimot – der har vi på aller høyeste nivå en jobb å gjøre! De var litt mer traktor-godstog-pløyeBobbie, men pytt, det skal komme seg!

Alt i alt en super rideøkt for Arne, med en Bobbie som var ganske mentalt med, om enn noe mer elektrisk enn hjemme, noe som igjen førte til en Ragnhild som ikke akkurat rir sånn veldig pent (litt mye hal-og-dra). Men det burde ikke være tvil om at vi har fått med oss lass med ting å tenke på og trene på hjemme. 

Og som om ikke dette var nok så hadde vi også en teoritime, som omhandla mye om det utvendige beinet, både til hest og rytter, og hvordan dette har kontroll over deg. Hvordan utvendig ben på rytteren i stor grad kan regulere innvendig seteben. Arne hadde også noen andre kloke ting å si:

• At sjenkelen er den som skal bety fortere fram er en dårlig idé. Det gir deg alt for få muligheter til andre ting.
• Utvendig bakbein er det beinet som brukes mest i øvelsene vi rir, bortsett fra versaden.
• Forbered hestens bøyning med stilling, men ikke vær avhengig av stillingen for å få bøyning.
• Ikke ri versader med for mye tverring. Tråkker den over blir det vanskelig å få bakbein til å bære.
• Versaden er til for å få hesten til å flytte seg til «the center of gravity».
• Samlende øvelser skal føre til at hestens masse støtter seg på de beina som bærer.
• Behold frihet i innvendig bak, også i travers. Friheten i innvendig bak må samsvare med utvendig.
• Ikke be om mer «impulsion» hvis ikke du har bakbein som bærer. Det blir som å sette en bil i fri og gasse. Det gjør ikke noe godt.
• Hovedmålet med piaffe er å bygge opp hesten til noe annet.
• Alt som går bra ved en tilfeldighet er verdt mye!

​Og med det pakket jeg Bobbie på hengeren og vi kjørte oss hjem igjen, veldig, veldig fornøyde med en super helg med masse gode innspill. Jeg skulle gjerne ridd flere kurs for Arne i år, men kurskalenderen min sier dessverre at jeg ikke har tid (eller råd…) til det. Jeg håper virkelig jeg får til et nytt et neste år – montro hva vi får til oppgave da? Vet ikke om jeg tør tenke på det en gang. I mellomtiden får vi øve på piaffe, passage og terre à terre - haha :p