Jeg lekte litt med tanken på å ha Bobbie alene i hallen også siste timen, for den energien jeg hadde kjent på andre timen var egentlig litt morsom å leke med. Samtidig var litt av poenget å få vist Michelle hva jeg jobber med hjemme, så med litt sjonglering av timer, så fikk vi ordnet det så den store forelskelsen fikk være tilskuer på Bobbies siste time på kurset. Da senket Frøken Fryd skuldrene og var med ett den ponnien jeg pleier å ha hjemme. 

Vi fikk jobbet oss igjennom både skritt, trav og kom oss tilogmed også opp i galopp denne timen. Uten eksplosjoner og annet fuzz. Michelle var enig med meg i at Bobbie godt kan bli litt mer reagerende på sjenkel, og særlig jobbet vi med den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen. Det var ganske interessant å kjenne forskjellen på når den i en skrittpiruett hadde en innvirkning, og når den ikke hadde en innvirkning. Så er det bare å jobbe med min forståelse av når den utvendige vekkfrasegbøyende sjenkelen skal være en utvendig vekkfrasegbøyende sjenkel og når den skal være en galoppsjenkel. Jeg skjønner jo at dette har noe med setet mitt å gjøre, jeg må bare klare å få sortert det ordentlig både teoretisk, og ikke minst få formidlet den teorien ned i kroppen min.

Det som er så morsomt nå for tiden er at timene mine ikke i like stor grad som før består av tradisjonell undervisning. Det er mer veiledning, rettledning og observering av det arbeidet jeg selv gjør. Samtidig koker hodet mitt ofte over i slike sammenhenger. Jeg tenker gjennom teoritimene, jeg prøver å kjenne, prøver å analysere og tenke. Michelle tok også for seg følelsen av å kjenne hvilket bakbein som bærer/ikke bærer og sende halvparader ned i et gitt bakbein. Dette er vissnok noe Bent har fokus på. Høres bare sånn passe vanskelig ut, og var absolutt ikke noe lettere i praksis. 

Under teoritimene med Michelle snakket vi blant annet om det å ha et formål med det vi gjør, om å sitte på hesten og ha en plan. Som Michelle sa: Ri med intensjonens kraft.
Vi kan ikke bare tenke hva vi vil, for en tanke er flyktig. Men hvis vi rir med intensjonens kraft ligger det en vilje bak. Og klarer vi å vite hva vi vil gjennom å forstå hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, så blir det også mye lettere å forklare til hesten. Det er en grunn for at vi kaller det akademisk ridekunst ;) 

En annen ting som slo meg på kurset, i samsvar med teoritimene var noe jeg "alltid" har hørt, helt fra de første kursene med Bent, at det finnes tre faser i å sitte på en hest: 1. Stay up there - hold deg på, fall ikke av. 2 - Ikke sitt i veien for hesten. 3. - Begynn å ta innflytelse. Michelle har mye fokus på dette, og har mange gode tanker og illustrasjoner. Vi bør som ryttere blant annet ikke være dårligere bagasje på hestens rygg enn hva en kasse bananer er. Tenk hvordan en kasse bananer alltid følger hestens bevegelse. Der er vi mennesker litt i bakleksa, for vi ramler fort ut av balanse. Målet vårt er å hjelpe hesten til å ikke balansere i feil retning.

Alle disse tingene som Michelle tok opp i teorien gikk så direkte inn på det jeg jobber med for tiden. For selv om Bobbie er en lat frøken på hjemmebane, så gjør det ihvertfall ikke ting enklere og mer energigivende om jeg blir sittende i veien for den energien som kommer. Så selv om ridning handler om følelse så må vi også forstå. 

Og det er akkurat der jeg føler at jeg er. Jeg må forstå. Jeg må forstå hvordan sitsen min kan fungere enda mer detaljert slik at jeg faktisk får til det jeg ikke klarer. Problemet mitt per nå er at jeg har en frøken som sovner av sjenklene fordi de blir brukt både til sidebevegelser og til å gå fram. Jeg må få sortert ut hvordan jeg kan få min kropp til å formidle sidebevegelser på en måte og tempo og takt på en annen måte. Ikke rart Bobbie er forvirret og slapt reagerende på beskjedene mine når jeg ikke helt vet verken hva jeg gir beskjed om, eller hva jeg burde gi beskjed om.

​Den siste timen ble en god time ettersom Bobbie var seg selv i stor grad. Jeg fikk også gode tips og råd av Michelle, og ikke minst så fikk jeg satt igang hodet mitt i forhold til at jeg må sortere ut hva jeg egentlig gjør oppå der. Alt i alt må jeg oppsummere kurset som et interessant kurs sånn ridemessig, og Bobbie viser fortsatt at selv om hun begynner å bli voksen, så er hun fortsatt den Bobbien hun alltid har vært. Den røde welsh cob hoppetussa ;) Forskjellen fra denne gangen til tidligere er at jeg nå føler meg klar for å takle den røde welsh cob hoppetussa, og det er en kanongod følelse! Så selv om kurset på ingen måte gikk som jeg hadde trodd og planlagt, så gikk det allikevel bra. Og det er en kul følelse! 

Årets første Michellekurs tok en litt annen vending enn jeg hadde både tenkt og sett for meg. I samtalen til Michelle og meg på vei fra flyplassen snakket jeg om hvor daff og lat Bobbie var for tiden, om hvordan jeg måtte være så streng med henne for å i det heletatt få henne til å gå frem, og hvor frustrerende det var for begge to. Jeg håpet å kunne få litt hjelp med akkurat dette problemet, men Bobbie sørget for at kursopplevelsen min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. 

La oss ta det fra begynnelsen, for heldigvis var ikke Bobbie slik hele kurset. Alt startet fredags kveld etter at Bobbie fikk reise til stallen vi skulle ha kurset på. Fordi jeg måtte hente Michelle på flyplassen tok Anna Lene ansvar for Bobbie etter at hun kom til stallen med sin nye kurshest, Fjelldølen. Bobbie og Fjelldølen stod tilfeldigvis i paddock ved siden av hverandre, og som de eneste to hestene som skulle stå inne på natta, så fikk de også boks tvers over gangen for hverandre. Lørdag tok Anna Lene og satt dem ut i paddock igjen, og dagen gikk sin gang fram til Bobbie og jeg skulle inn på vår første økt. ​

Her var Bobbie sånn omtrent seg selv, men fokuset lå absolutt i all hovedsak på meg. Jeg har jo fått meg ny sal, totalt annet enn hva jeg har hatt før, og ganske uvanlig i forhold til hva som er vanlig innen akademisk. Michelle rynket litt på øyenbryna da jeg fortalte hva slags sal jeg hadde kjøpt meg, derfor var jeg litt spent for å sette meg opp. Salen er en WOW-sal, en "vanlig" dressursal med dypt sete og med "giant high fixed block" (store kne/lårputer). Ganske motsatt av hva jeg har hatt før, og ganske motsatt av hva hva vi AR-ryttere pleier å gå for. Men nå er det en gang slik at jeg har følt meg så mye mer komfortabel i denne salen enn min forrige sal, så da ble det en slik. Gleden over å høre Michelles forståelse for hvorfor jeg har gått for en slik sal var desto større. Hun satt også ord på følelsen min, og det er at jeg kommer mye mer opp fra ryggen til Bobbie. Fordi denne salen har bomjern får jeg mye mer den "A-følelsen" når jeg sitter på henne, og jeg har mye større mulighet for å sitte over henne, framfor å sitte "oppå" henne. Ikke det at målet er å sitte langt over hesten, men når man har en ponni med litt bred rygg, og selv er en person med ikke så alt for brede hofter, så er det godt med en sal som gjør at vi kan passe litt bedre sammen, uten at hoftene mine konstant føles for smale. 

Når det er sagt at jeg har fått meg ny sal, så vil det ikke dermed si at jeg ikke har en jobb å gjøre her. Kanskje enda større jobb enn i min gamle, akademiske sal. Her må jeg virkelig jobbe for å sitte riktig, for jeg kan ikke komme på Bentkurs med en slik sal og sitte som en ku :p Så Michelle ga meg masse gode tips og råd, og for første gang fikk jeg virkelig følelsen av en teoriting jeg har hørt om i "alle de år". Nemlig dette med å gi plass på utvendig side. For første gang fikk jeg virkelig følelsen av at jeg kunne gi plass på utvendig side. At kroppen min satt såpass over Bobbie at det var fysisk mulig for meg å få til. Veldig gøy å kjenne!

Ellers fikk jeg kommentarer på at beina mine må lengre bak, og det ser jeg på alle bilder jeg legger ut og. Jeg har en enorm jobb å gjøre i forhold til hofteleddsbøyerne mine, å få strekt ut dem. Jeg blir veldig fort sittende i stolsits, med litt for mye vekt på rompa, litt for langt bak i salen, og beina trukket opp. Den magre trøsten jeg har er at jeg vet om problemet, og at jeg stadig sier at hestekropper ikke blir forandret på en dag. Det gjør ikke menneskekropper heller. Så jeg jobber intenst med det - det tar bare litt tid. 

Vi jobbet også mye med skulderposisjon, hvor jeg er veldig flink til å bikke overkroppen inn istedenfor å vri skuldrene inn. Mange ting som skal kjennes på, føles på og nye mønstre som skal læres. 

Uansett hva, så møtte jeg heldigvis full forståelse av Michelle for å gå for en slik type sal, og om hun i løpet av den første timen ikke skjønte hvorfor jeg virkelig føler den kommer til sin rett i forhold til at jeg føler meg mye tryggere og stabil, så fikk hun tydelig demonstrert det på time to. ​

Første økt på årets Michellekurs hadde gått smertefritt for seg. Bobbie hadde skrittet rundt og latt meg kjenne på følelsen av sete og sits i min nye sal. Den andre økta bestemte Bobbie seg for at jeg skulle få demonstrere hvor godt jeg sitter i den nye salen. ​

Som skrevet i den første bloggen fra kurset hadde Bobbie fått en ny venn på kursstallen, nemlig Anna Lenes Fjelldølen. De stod inne sammen, tvers over gangen for hverandre, og de sto ute i paddock ved siden av hverandre. Da jeg skulle inn på økt nummer to på lørdagen salte jeg på Bobbie som vanlig ute, og ventet litt slik at den som hadde time før meg fikk gått ut før vi gikk inn. Et sånn "sikkerhetstiltak" jeg benytter meg av for å unngå at Bobbie opplever å bli forlatt inne i ridehallen. For Bobbier kan det nemlig være ganske kjipt hvis Bobbier er i det rette humøret. ​

Hun var helt grei å stå ute og vente med, men da vi gikk inn i den tomme hallen for å starte timen vår startet balubaet. Det var som om noen trykket på en bryter i det vi gikk inn porten. Aldri før har jeg opplevd at hun har vært så bortevekk mentalt at jeg ikke en gang får parkert henne foran en krakk for å stige opp på henne. Hun jazza seg så opp at jeg ikke hadde annet å gjøre enn å gå. Jeg måtte kle av saltrekket i fart, og det samme med jakka mi. Jeg slengte det fra meg på bakken, mens Anna Lene løp etter oss og plukket det opp. Bobbie skulle på ingen måte stå stille. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo man prøver bakkearbeid. Jeg plasserte meg foran henne, men kjente fort at det var risky business, for her var det snakk om et lite løft på skuldrene fra min side, og Bobbie ville eksplodert opp i galopp. Da stod jeg farlig nærme noen frambein.

Derfor ble det noe vi egentlig aldri gjør - work in hand, i håp om å finne noe form for kontakt med den forstyrra hjernecella. Bobbie svarte på det fysiske jeg ba om, men mentalt var hun fortsatt heeelt på viddene. Dette var ikke mye akademisk ridekunst, dette var krisehåndtering :p Etter noen runder på begge hender og et par minutters arbeid vurderte jeg det dithen at Bobbie ville klare å parkere stillestående i ca. 15 sekunder - lang nok tid til at jeg fikk hevet meg opp på ryggen hennes. Det holdt såvidt. Jeg kom meg opp og tok en rask avgjørelse på at det stillestående arbeidet ventet vi med til en senere anledning :p ​

​Vi prøvde litt av hvert for å få Frøken Fryd tilbake til jordens overflate. Det første vi prøvde endte egentlig bare mer med at hun forlot den. Vi testet ut å gi henne en del øvelser å tenke på - og noe velkjent noe: skritt (evt. trippetrav), holdt, rygg og fram. Det eskalerte i større og større grad til at hver gang vi gjorde holdt, så svarte Bobbie super-mye-mer enn hun skulle, og jeg satt på en ponni på to bein.

Heldigvis føler jeg meg på ingen måte utrygg når hun gjør sånt, men hun var fortsatt såpass lite med mentalt at både Michelle og jeg ble enige om at det kanskje var litt tryggere å bruke energien framover istedenfor at hun fikk anledningen til å bruke den oppover. Så vi droppet ryggingen som trigget Bobbie, og jobbet heller mot et samlet trav. Tankegangen var: "Du har masse energi du trenger å gjøre av en plass? Se her, her har du rammen din. Kos deg!" Det gikk noe bedre, men jeg skal ikke si at det gikk bra :p Halvtimen gikk med variasjoner mellom skritt og trav, samlet og lenget, og forsøk på å se om det gikk an å få noe som helst kontakt med Bobbie. ​

Vi kunne, utrolig nok, avslutte med en hest som stoppet for at jeg slapp tøylene, og da var det bare å hoppe av, rose masse og leie henne ut fort som fy. Avslutte på et godt mentalt sted. Vel ute var Bobbie plopp tilbake til gode gamle Bobbie. Der så hun jo Dølen. Trollefrøken :p ​

Jeg kan ikke si at vi hadde et eneste steg gjennom timen som var biomekanisk korrekt, eller sånn veldig kroppslig hensiktsmessig og utdannende for Bobbie. Allikevel er det lengesiden jeg har avsluttet en time hvor jeg har vært så stolt! Stolt av meg selv for at jeg håndterte situasjonen jeg havnet i (og som jeg veldig sjeldent havner i) på en (om jeg får si det selv) utmerket måte! =D

I tillegg er jeg stolt over at grunnarbeidet vårt sitter mer og mer. Hadde dette vært et kurs for to år siden ville jeg vært i kjelleren. Jeg husker en blogg jeg skrev om et Michellekurs hvor Bobbie var mentalt bortevekk og jeg var så lei meg og så tung etter kurset: Rød hoppetusse på kurs. Så bortevekk som hun var på det kurset i 2014 var ingenting i forhold til hva hun var denne gangen. Men denne gangen hadde jeg verktøyene klare til å takle det Bobbie serverte, og jeg kunne gi Bobbie en god avslutning på timen, jeg kunne smile og rose, og jeg kunne være glad. Følelsen av godt grunnarbeid, god forståelse og i bunnen en god kommunikasjon som selv ikke forsvinner til tross for at Bobbie tok seg en mental tur til månen og tilbake - den er det lite som slår.

Jeg føler også at salen virkelig kom til sin rett denne timen. Ikke én gang følte jeg meg utrygg. Jeg kunne sitte hele veien og bare være der, uten å føle at jeg ble kastet ut av balanse eller vinglet. Bobbie fikk virkelig vist hvor lurt det har vært å investere i den salen =D 

Nei, vi var ingen pen ekvipasje. Nei, vi gjorde ikke mye rideteknisk bra. Nei, vi kunne på ingen måte få vist det vi gjør hjemme. Nei, vi fikk egentlig ikke så mye fornuftig sånn rent læremessig ut av den timen. Men klapp på skuldra til meg for å håndtere situasjonen bra, og kunne gi Bobbie en stødig ramme. Klapp på skuldra til Bobbie som faktisk holdt seg innenfor rammen, til tross for at hun var helt bortevekk. Selv om hun var luftig, så eksploderte hun ikke slik hun har gjort før. Hun holdt seg på matta og innenfor det jeg ba om (selv om det ble litt mye noen ganger bare).

Jeg fikk altså så mye ut av den økta! Jeg fikk til og med kjenne på følelsen av piaffe, så nærme vi noensinne har vært det. Ikke fordi hun nærmet seg noe som lignet piaffe, men fordi hun hadde energien som jeg har lett etter hjemme, og som vi trenger i samlingene våre. Vi mistet mye annet som vi har hjemme, men jeg fikk en smak av noe jeg ikke har kjent før. Jeg fikk energi. Slikt smiler man av :) 

Nå gjenstår det bare å finne fram den herlige energien samtidig som hodet er på plass. Kanskje også det kommer en dag? ​