Etter tre dager, seks undervisningstimer og noen fullskrevne notatsider var vi klare for nest siste dag hos magikerparet Christofer og Rebecca. Dag fire, økt syv og åtte. Man skulle kanskje tro Bobbie begynte å bli sliten, men hun fortsatte å henge i så godt hun bare kunne, med en helt herlig energi. Denne dagen hadde Silje og jeg byttet vår ene økt, slik at Silje fikk to økter for Rebecca, mens jeg skulle ha to økter for Christofer. Litt spent på Bobbies innsats på andre økta, men stjerneponni leverte! 

Jo lengre ut i uka vi kom, jo vanskeligere ble det å huske hva vi gjorde på øktene. Hodet var liksom så fullt, inntrykkene så mange og alle tilbakemeldingene så smarte. Skulle hatt med båndopptaker. Notatene mine fra fjerde dagen har samlet de to timene i ett, og kortversjonen er egentlig at vi "jobbet videre med mye av det samme jeg jobbet med dagene før". Sånnsett så var uka helt genial. Den startet med at Christofer kikket på oss, så hvor problemene våre lå og hva vi burde jobbe med. Derifra fikk vi introdusert noen nye øvelser som kunne hjelpe på problemet, og de siste øktene gikk med på å repetere de øvelsene vi var introdusert for. Dermed gikk dag fire, og de to ridetimene for Christofer med til ting vi var introdusert for. Vi repeterte redoppen, en øvelse Bobbie tydelig hadde sovet godt på over natta, for hun var mye bedre enn dagen før. Fortsatt var svaret for venstre sjenkel litt vanskelig, men øvelsen kom seg betraktelig. 

I trav fortsatte vi å kikke på sjenkelvikningene i håp om å løsne Bobbies boger enda mer. Hun fant stadig bedre løsninger på øvelsen, og jeg sleit mer og mer med å sitte på travet hennes. Vi har visst noe å jobbe med begge to... Den første økta tok vi det litt piano for ikke å ta piffen helt ut av henne før andre økt, men vi rakk å få med litt galopp også. Øvelsen var enkelt og greit å gasse på nedover langsidene, og ved hjelp av at jeg retter meg opp i overkroppen skal hun komme mer tilbake. Uten å bryte ned i trav (eller skritt, eller holdt...), for er det noe Bobbie er flink til, så er det å tolke et hvert signal på "litt saktere" som "bråstopp". Vi ga oss uten de største utfordringene denne økta, og håpet Bobbie ville lade fort til neste økt om noen timer. 

Etter en interessant lunsj på den lokale restauranten med litt skravling om bitt og hestemunner endte jeg opp med å få lov å låne bittet til Ikaros på min neste økt med Bobbie. Av alle ting liksom. Du vet at økta kommer til å gå bra når du får låne bittet til Ikaros! Bobbie og bitt har liksom vært veldig greit. Hun har hatt ett bitt, og i og med at vi rir mye bittløst, så har jeg aldri følt behov for å endre rundt på bitt. Ikke har det vært noen problemer i munnen hennes heller. Det eneste jeg hadde ønsket var å finne et lettere bitt. Det Christofer da presenterte meg med var (av alle ting) et tredelt (!) western-stangbitt (!). Igjen var det noe med den der svelgingen av kameler med tykk vinterpels. Jeg skulle da aldri ri på et delt stangbitt! Bortsett fra nå da. Det skal sies at dette bittet var et bitt som låste seg når det nådde en viss vinkel, slik at klypeeffekt vil aldri oppnås med dette bittet. Tanken er at man har en kombinasjon av et løsgjørende trinsebitt, og stangbittet i ett og samme bitt. Jeg likte tanken! Spent på hva Bobbie ville si, hun som er så vant til å gå med det samme bittet hele tiden. 

Uten at mine notater sier så veldig mye mer fornuftig i forhold til hva vi faktisk gjorde utover "det samme som før", så velger jeg heller å dele bilder fra siste økta på fjerde dagen. 

Følelsen av å ri på nytt bitt, og uten kapsun var en annerledes følelse, og Bobbie bar seg litt annerledes i hode og hals. Klarte ikke helt å føle om jeg synes det var bedre eller ikke, men at det var en annen respons på bittet, det var det ikke tvil om. Spennende var det også å prøve å ri uten den løsgjørende kapsunen, men at bittet skulle bidra med den effekten. Vi fikk jo til det samme vi ellers pleier å få til, og Bobbie hadde ingen protester på bittet, så negativt virket det iallefall ikke. Hadde vært spennende å prøve mer av det i rolige former hjemme (hvor også hodet mitt er mer klar for nye inntrykk). Kanskje det en dag blir nytt bitt på oss? 

Med to rideøkter unnagjort reiste vi tilbake til leiligheten vi sov, og ryddet oss klare for avreise dagen etterpå. Vel vitende om at fredagen kom til å bli en hektisk dag. Først to undervisningstimer kjapt etter hverandre, så  laste på hengeren og kjøre hjem. 

Det er morsomt hvordan man føler seg når hjernen ikke klarer å ta til seg mer. De to siste timene husker jeg bare som i en vatt-dott. Jeg husker ikke annet enn at vi jobbet oss igjennom det vi hadde jobbet med gjennom uka, både for Christofer og Rebecca. Også husker jeg at Christofer spurte når jeg tok væpnerprøven min, hvorpå han konkluderte med at ridderprøven er på trappene i 2019 (det skal gå maks fem år mellom de to prøvene, og jeg tok min væpnerprøve i 2014). Jeg bare lo. Han trakk på skuldrene som om det liksom ikke skulle være noe problem, og ga meg noen tips på galoppbyttene (som jeg ikke husker et kvidder av), og noen andre tips som omhandlet ridderprøven. Jeg kjente at det bare var fullt, og at ordene Christofer kom med liksom ikke fikk plass inn øregangen en gang. Men det var uten tvil hyggelig å høre at noen kan tenke i de baner for oss. For jeg tenker på ingen måte dit selv :p 

Bobbie fikk en liten pause ute i luftegården, mens jeg pakket siste rest på hengeren. Det ble sagt hadet til alle de koselige folkene, til ferieselskapet mitt, og Bobbie ble lastet på prinsessetransporten - klar for en 7 timers kjøretur hjem. Bortsett fra litt kø i Oslotraktene kom vi oss trygt hjem til Hamar igjen og poff, så var vi tilbake i hverdagen. Heldigvis med hode og kropp proppet fullt av ting å jobbe med framover. Hadde helt sikkert hatt hodet fullt nok til å trene for meg selv et år framover. 

Snakk om en fantastisk uke hos fantastiske folk, med fantastiske hester og fantastisk selskap. Så fantastisk at jeg gladelig reiser tilbake som ukeselev sensommeren 2019, og jeg gleder meg helt utrolig allerede! Bobbie og jeg blir også å reise ned til Sverige i 2018, men det blir bare for en helg, under Fair to the Horse, hvor jeg skal ri for Marius Schneider. I tillegg er planen å ri for Christofer når han kommer til Drammen i august. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve livet mitt ♥

Første dagen hos C&R brukte vi til å bli kjent med hverandre, og både C&R skulle finne ut hvem Bobbie og jeg er, hva vi driver med og hvordan de best kunne hjelpe oss. Andre dagen fikk jeg av Rebecca starte på å forstå hva vi skulle gjøre, hvordan og hvorfor. For Christofer ble dag to første dagen han fikk se meg ri, så det var først tredje dagen han virkelig åpnet restauranten og serverte meg oppskrifter på hvordan Bobbie og jeg kan jobbe mot å bli enda bedre versjoner av oss selv. For Rebecca fikk jeg plutselig sendt opp i en praktisk tentamen etter mine to dager med lærdom. 

Første økt var også denne dagen for Rebecca. Det startet med at Bobbie fikk et lite Bobbieanfall fordi Stine og Veronica tok med seg hestene sine ut av hallen. Hun hadde fortsatt Pegas der, men DramaQueen Bobbie synes hun måtte få et lite anfall allikevel. Hun gjør ikke så mye, men hun jazzer seg opp, blir urolig og svirrer rundt. Jeg venter henne somregel bare ut, for jeg vet at det roer seg som regel etterhvert. Rebecca så opptrinnet og forklarte i etterkant at i et slikt tilfelle så ville hun gått rett inn i situasjonen og jobbet med å flytte bogen fra side til side, det arbeidet jeg var introdusert for de to forrige timene. Hun forklarte at hennes erfaring var at det var mer nyttig å jobbe med å flytte bog og senke hodet, enn å bare rygge hesten, eller å forsøke og korrigere adferden. Det gir hesten noe å tenke på, det gir den en konkret oppgave, og det er også en øvelse (når den er riktig innlært) som sier til hesten at "nå skal du slappe av". Akkurat den lille situasjonen ga meg virkelig en oppvekker, at jeg faktisk relativt enkelt kan gå inn i en Bobbie-stress-situasjon og konkret trene på at hun skal slappe av i de situasjonene. Hvor enn tåpelig det høres ut så har ikke tanken slått meg før.

Den situasjonen var bare en liten tominutters del av økta, men Rebeccas ord skulle vise seg å være nyttige å ha med seg til slutten av timen. Gjennom økta jobbet vi videre med arbeidet fra dagen før, og fokuserte særlig på bytting av votle, med at jeg først går framover i samme retning som Bobbie, før jeg endrer retning til å gå bakover, får Bobbie inn mot meg, unngår å flytte meg (!), vender om skuldre og får Bobbie ut på ny volte. Deretter kan jeg bytte pisk og tøyler i hånda. Akkurat det punktet med at jeg skal unngå å flytte meg er særdeles viktig for meg å huske på, for jeg har ganske ubevisst alltid viket litt fordi Bobbie kan bli litt mye ponni på vei innover. Med en gang Bobbie fikk forståelse for at jeg holdt min posisjon i vendingen, og at hun skulle rundt meg, så loffet hun bare avgårde som et lite lam. Aldri før har vendinger i longeringen fungert så bra!

Jeg følte jeg begynte å få noe forståelse av øvelsen også i praksis, og akkurat når jeg følte at vi begynte å skjønne det litt begge to, så fikk jeg beskjed teste samme øvelsen i trav. Her kom det fram at innvendig sjenkel i sjenkelleiet (altså pisken) ikke helt var forstått 100% enda, noe som heller ikke kom som en overraskelse. Men vi fikk prøve oss, og vi fikk faktisk en følelse av helt egen selvbæring i trav, med god bøyning gjennom hele kroppen, og løs line. Rebecca minte meg også på at jeg måtte huske å si takk når ting går bra, og det gjøres med å sette seg ned, la hesten komme inn, senke hodet, og ta pause. 

Ettersom Bobbie driftet litt ut av volta i trav gikk vi tilbake i skritt for å befeste reaksjonen på den innvendige sjenkelen enda bedre. Mens vi holdt på med dette nederst i ridehuset fikk Bobbie for seg at Pegas var på vei ut av ridehuset (noe han ikke var), og den lille flua i hodet hennes gikk igjen amok. Rebecca var på oss med en eneste gang, og ba meg ta over situasjonen. Jeg gjorde som vi har trent på de siste dagene. Bobbie fikk beskjed om å flytte seg litt bak, flytte bogen, senke hodet. Rygge igjen, flytte bogen andre vei og senke hodet andre vei. Med et par slike beskjeder la flua i hodet til Bobbie seg til å sove igjen, og Bobbie slappet av. Det var så utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk kan gå inn og løse situasjonen når Bobbie stresser seg opp, og gjett om dette er noe jeg skal ta med hjem!

Bobbie slappet av igjen, og vi avsluttet økta med det. En veldig positiv avslutning for oss begge! ​

Daglige rutiner blir raskt befestet, og igjen knasket vi lunsj på Kinnekullegården før vi suste ned til hestene for økt nummer to for dagen. Her ble rommet i verktøykassa mi for "smidighet" fylt opp i stor grad av Christofer. Målet til Christofer for Bobbie og meg var å gi oss verktøy for å gjøre Bobbie mer smidig, særlig i bogene. Som jeg har notert mens han rei en av sine egne hester: Vi vil ha myke boger. Det er ikke nødvendig med flyttbare boger hvis de er stive. Nettopp dette var det Christofer ville gi oss. Som Stine så fint forklarte det: Bobbie skal bedre abduksjonen i bogene sine, altså evnen til å strekke de fra hverandre. Og min egen forklaring på det: Bobbie skal begynne å ta OL-floka. Hun er blitt bedre i bevegelsene hun trenger hvis hun skulle gått diagonalgang på ski, men hun trenger å øve mer på OL-floka si!

​For å jobbe med smidigheten til Bobbie fikk jeg beskjed om å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Til og med ting jeg har sagt at jeg ikke ser noe poeng med. Kamelhår smaker godt ;) Vi startet med å bøye henne både inn og ut på volten. Både i skritt og i trav. Så fikk vi beskjed om å ri sjenkelvikninger over diagonalen i skritt. Det er en øvelse vi aldri har prøvd oss på før, men vi ga det et forsøk, og det var jo ikke vanskelig å kjenne at man manglet litt evnen til å bevege seg sideveis, altså: vi manglet en god abduksjon. Det er ikke å stikke under en stol at vi ikke akkurat kom oss så veldig mye diagonalt over den banen. 

Christofer introduserte oss videre for en helt ny øvelse som jeg aldri har hørt om før: Redopp. Redoppen deles i versade eller travers, og vi testet begge deler på begge hender. Forestill deg at du rir på en vanlig høyre-volte. Så går du over til å ri versade på denne høyrevolten. Fra versaden ber du om enda mer tverring på volten, slik at hesten til slutt går på tvers av voltesporet, med frambeina på innsiden av voltesporet og bakbeina på utsiden av voltesporet. Hesten beveger seg på tverren bortover. 

Derifra går du tilbake til en vanlig høyrevolte, også går du inn i en travers på høyrevolten. Fra traversen ber du om enda mer tverring, slik at hesten også her går på tvers av voltesporet, men nå med bakbeina på innsiden av voltesporet, og frambeina på utsiden. Bildet er ikke akkurat korrekt illustrert, men gir kanskje en idé om øvelsen. Når man har kommet seg helt på tvers fortsetter man å gå et stykke på volten på tvers, slik at kroppen virkelig får beveget seg sideveis.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at dette er en øvelse som kan hjelpe mye med OL-floke-bevegelsene til Bobbie. Hun synes denne øvelsen var ekstremt vanskelig, og vi fikk bein i alle retninger og mange kreative forslag. 

Nå skal det sies at redoppen egentlig skal gjøres i galopp, så Bobbies siste forslag var ikke så gæli, men for min del tror jeg det er greit vi lærer oss den i skritt sånn i første omgang. 

Jeg fikk en teoretisk forståelse av øvelsen og vi fikk prøve den begge veier. Jeg ble fort enig med meg selv om at dette er noe vi kunne trenge å trene mer på hjemme. Bobbie synes det var enklest å forstå oppgaven på venstre hånd, hvor versaden gikk ganske greit, mens traversen var litt verre. På høyrehånd var begge deler litt vanskelig, men vi puttet den i verktøykassa vår, og tok den med hjem for videre jobbing.
​
Christofer sendte oss dermed ut i trav på volte, og med samme oppgave her: finne et jevnt trav hvor jeg kan bøye Bobbie både inn og ut av volten. 

Vi tok smidiggjørings-øvelsene med oss, og ble raskt kastet ut i neste oppgave: Galopp. Kommer det som noen overraskelse, også her startet vi med stilling, kontrastilling, stille tilbake, travers på volten, og tilbake igjen. Alt for å bare ha evnen til å smidiggjøre og løsgjøre kroppen hennes i alle mulige retninger. Den magiske energien som vi hadde andre dagen var litt forsvunnet, men hun jobbet iherdig på, og jeg må si jeg var stolt av henne som prøvde sitt aller beste og ga gass. Vi jobbet rimelig mye mer i galopp enn hva vi pleier.

Kan tro hodet mitt kokte over etter denne økta, og jeg visste ikke helt om jeg gledet eller gruet meg til dagen etter. Silje hadde nemlig spurt meg om jeg kanskje kunne tenke meg å bytte en time med henne, slik at jeg fikk to timer for Christofer, og hun fikk to timer for Rebecca den dagen. Jeg hadde sagt ja, med visshet om at timene for Christofer er mer fysisk krevende enn timene for Rebecca. Ville Bobbie orke to ganske aktive timer etter hun allerede har gått 6 timer på 3 dager? Ville hodet mitt overleve to ganske aktive timer? Før den tid fikk Bobbie lov å gomle masse betfiber, gulrøtter og høy, og bli overlesset med rosende ord. Jeg var virkelig så innmari stolt av henne, og innsatsen hennes! 

Vi var fem ukeselever hos Christofer og Rebecca den uken vi var på plass. Fire av oss norske, og ei hyggelig svensk dame med en superfin welsh. Undervisningstimene var lagt opp slik at vi var to og to som fikk undervisning samtidig. Min første time den andre dagen var for Rebecca, mens Silje trente Pegas for Christofer. Bobbie var helt cool med en annen hest i hallen, og for Rebecca fikk vi jobbet oss videre med det vi startet med på første økten. Bobbie skulle bøye seg rundt innvendig sjenkel, og denne økten fikk jeg en liten diamant å ta med meg videre: Når man legger til innvendig sjenkel skal målet være at hesten svarer med å gi deg ditt utvendige øye. 

Noe av problemet jeg kjente var at Bobbie forsvant ut av volten, og at jeg følte jeg måtte holde henne inne på volten med longelina. Det var et symptom på at Bobbie ikke helt hadde forstått hjelpen enda, at den innvendige sjenkelen er noe hun skal bøye seg rundt, ikke vike vekk i fra. 

Vi brukte mye tid på at jeg i det heletatt skulle forstå hva jeg faktisk dreiv med. En ting er å få noe nytt forklart, en annen ting er å forstå hva man driver med. En tredje ting er å faktisk utføre det i praksis. Her kom det tydelig fram at jeg trengte litt hjelp med å koordinere kroppen min. Bare det å utføre et voltebytte måtte forklares veldig detaljert for at kroppen min skulle få det med seg:

Start med å be om masse, masse bøyning ved innvendig sjenkel slik at hesten faktisk gir deg utvendig øye. Ta noen steg bakover med egen kropp, og mens hesten gir deg sin utvendige skulder vender man sine egne skuldre om og sender hesten ut på ny volte med ny bøyning.

Lett? Pøh.. I tillegg kom koordineringen med tøylehånd og piskhånd og byttet av det, samt at jeg skulle huske på at pisken skulle senkes når jeg fikk den reaksjonen jeg ønsket: at Bobbie holdt kontakt med meg. Tommelfingerregelen for meg ble at når det var slakk i longelina skulle pisken senkes. Noen ganger trenger man bare noen sånne enkle holdepunkter som gjør det hele litt mekanisk til å begynne med, men etterhvert sitter det mer og mer i kroppen. 

Det høres ut som om vi gjorde så lite gjennom den ene timen, men det var så utrolig mye. Jeg husker at denne økten fortsatt virket overveldende for meg, og jeg gikk med tanken om at jeg skulle finne meg selv i min egen kropp. Samtidig var jeg helt imponert over hvor godt Bobbie tok det nye tankesettet, og det aller morsomste var at Rebecca hadde fanget opp en liten detalj i mitt kroppsspråk rundt Bobbie. Skifte av volte har alltid vært et problem, for Bobbie har som regel eksplodert når vi har prøvd det. Som en følge av det har jeg blitt ganske usikker i kroppsspråket mitt hver gang vi skal tenke i den retningen. Ved å trene på voltebytte på den måten jeg gjorde med Rebecca fikk jeg med ett blitt mye, mye tryggere i min egen kropp. Hun fikk meg til å forstå at jeg ikke skal vike for Bobbie (noe jeg trodde jeg ikke gjorde, men som jeg plutselig innså at jeg gjorde), men sende Bobbie, med løse boger, rundt meg. Med en fin og løsgjort Bobbie ble det plutselig ikke noe problem. ​

Etter å ha kikket på Christofer og Rebecca trene noen av sine hester og en ny velsmakende lunsj på den lokale restauranten var vi klare for time to for dagen. Bobbie startet med å jazze seg såpass opp på stallgangen at hun røyk det ene bindetauet. Det stod tross alt bare én annen hest inne i stallen som holdt henne med selskap, og det var jo ikke godt nok... Bobbie hoppetusse altså.. Når Bobbie i tillegg innså at vi skulle være aleine i ridehallen denne økta fordi hun andre som skulle trene for Rebecca samtidig som oss skulle trene på toleransebanen, så ble det baluba. Vi kom oss sånn halvveis inn, uten tøyler festet i hodelaget (det hadde jeg jo pussa og glemt å feste på - uproft). Utrolig nok så fikk jeg kastet meg på en noe elektrisk Bobbie, og Silje lurte på om hun skulle hente Pegas som selskap for Bobbie. Jeg kjente at hun var energisk, men ikke ukontrollerbar, så jeg takket nei og valgte heller å ri med den ekstra energien. Litt ironisk å komme for å trene og håpe man kan få hjelp med de problemene man har hjemme, som er daffe-Bobbie, også eksisterer ikke den hesten når man er borte. 

Det er sjeldent jeg er så spent før jeg skal ut å reise. Avreisetidspunktet var søndag 12. november, og 28. august ble stallen satt i karantene grunnet kverke. Vi hadde flere oppturer hvor vi trodde at stallen skulle åpne igjen, men gikk på flere tilbakeslag. Helga før jeg skulle reise hadde vi hatt hester friske i 4 uker, og hele stallen, alt utstyr og gjerder ble vasket og desinfisert. Mandag 6. november ble all dokumentasjon sendt inn til Mattilsynet, og vi regnet med å bli åpnet med en gang. Dagene gikk og da de ble torsdag 9. november hadde jeg hjertet i halsen og lurte på om turen min kom til å gå åt skogen. En telefon til Mattilsynet med en salig blanding av småfrustert og småirritert stemme fra min side, så gikk det en time og karantenen var offisielt opphevet. Jeg kunne reise! Jeg hadde ikke turt å skrive noe om det på sosiale medier i forkant, i frykt for å jinxe det. Jeg turte egentlig ikke skrive noe særlig om turen før jeg hadde pakka hengeren og alt var klart. Først da jeg stod på grensa til Sverige kunne jeg liksom senke skuldrene. Etter to avlyste kurs gjennom høsten, og følelsen av å ha vært innelåst på stallens områder i 2,5 måned, skulle jeg få den hesteferien jeg hadde drømt om siden i fjor. 

Bobbie stod rimelig greit nedover til Sverige, men kjedet seg litt siste delen. Det takles fint med en ekstra matservering før ankomst. Da vi kom fram var heldigvis ferie-venninnene mine Stine og Veronica allerede på plass, og de geleidet oss til riktig plass, viste oss paddocken Bobbie skulle stå i, boksen inne og salrommet (for vi ukeselevene fikk et helt eget salrom på deling!). Vi pakket ut tingene våre og etterhvert kom også Silje som skulle være med sammen med oss denne uka. Bobbie taklet livet på ny plass helt fint, og synes det var topp at det var gress i paddocken hennes. Litt før klokka åtte tok vi inn hestene, fôret dem kvelds, kjørte inn og hentet pizza, og videre til Falkangen hvor vi skulle sove. Det var fire småspente tobeintinger som fant senga den kvelden. 

Første dagen er alltid spennende, men Stine og Veronica er rutinerte ukeselever hos C&R, og Silje har vært der en gang før. De kjente til rutinene og jeg hang bare på. Hestene fikk komme ut klokka åtte og vi brukte morgenen på å kikke på C&R trene sine hester før det var vår tur med hestene våre. Hver dag hadde vi én time for Christofer og én time for Rebecca, og jeg startet med min time for Rebecca. Hun lurte på hva jeg ønsket, og jeg forklarte at mitt fokus i hovedsak er akademisk, men at jeg egentlig var mest åpen for å se hvilke ting hun kunne vise meg som jeg kunne ta med inn i den akademiske verdenen min. Hun vet jo godt hva Christofer driver med, og de får jo hjelp av hverandre, så jeg var sikker på at det var noe hun kunne bidra med. Og bare på denne første halvtimen snudde Rebecca opp ned på min treningstanke. Målet var å få mer bevegelse i Bobbies boger. Dette skulle vi få gjennom å legge til sticken/pisken i innvendig sjenkelleie slik at hun bøyde seg og senket hodet samtidig. På den måten begynner man å lære inn hesten at innvendig sjenkel betyr "slapp av og rund deg". Den nøkkelen har vist seg å være helt magisk for meg i etterkant. 

For å hjelpe Bobbie med søkningen ned brukte vi mye at jeg selv satt meg ned. Bobbie tok poenget overraskende fort, og det ble en veldig spennende første time som skulle legge grunnlag for mange tanker senere. 

Bobbie fikk komme ut igjen med litt mat, og vi kjørte opp til Kinnekullegården hvor vi spiste en fantastisk lunsj. Nede igjen hos C&R fortsatte dagen med at de trente hester, og at vi trente hestene våre. Min neste time var for Christofer. Og denne timen slo lynet ned i Bobbie. Jeg tenkte jeg ville ha én time fra bakken for Christofer, og jeg viste litt hva vi jobber med og hvordan Bobbie beveget seg. Også greit med tanke på at hun hadde en lang hengertur i kroppen fra dagen før. Christofer spurte meg hvordan det gikk med samlingen for hånd og jeg trakk på skuldrene og svarte "njææh..". Jeg fikk vise hva vi gjør, og Bobbie var sånn normalt pushy uten egentlig å forstå hva jeg mente (ikke så rart, jeg forstår det jo egentlig ikke sjøl heller...). Christofer lurte om på om han kunne få kjenne på Bobbie, og til å være en rød frøkenpøken som antagelig har surret sin tobeinte rytter ganske godt rundt lillefingeren, så møtte Bobbie her en som ikke ga ved dørene. Beskjeden Bobbie fikk var å bevege bakbeina fram uten å legge vekt i hånda. Bobbie ble rimelig frustrert og prøvde sånn omtrent alt mulig man kan prøve, men uansett hvor hun var, var også Christofer for å korrigere henne tilbake på plass, i mer riktig retning. Når han fikk rett svar fikk hun umiddelbart ettergift og ros.

Det skal ikke legges skjul på at Bobbie hadde noen momenter hvor hun var ganske frustrert. Det hjalp verken å vise fine forsøk på levader (som hun somregel får ros for fordi jeg bare synes hun er flink) eller å galoppere på stedet. Hun skulle gjøre én ting - gå fram - og den tingen skulle gjøres korrekt. Det som var fascinerende å se var Christofers timing og evne til å gi ettergift i rett tidspunkt. Jeg tror han hadde henne i hånda i fem minutter, og uansett hvor mye jeg prøver å forklare, så klarer jeg ikke beskrive den følelsen jeg hadde da jeg fikk tilbake Bobbie etter de fem minuttene. Det var som om hun var lett som en fjær. Jeg kunne smatte på henne og hun tok opp takten umiddelbart uten å dytte et gram i hånda mi. Den følelsen var bare helt utrolig. Jeg har skrevet i notatene mine "snakk om quick fix på en evigvarende utfordring". ​

Første dagen ga masse rom for tanker og grublerier, og enda så hadde jeg 8 (!) undervisningstimer igjen de neste dagene! Kunne ikke annet enn å bli bra det.