Isco og jeg var heldige og fikk lov til å være med på presisjonstrening på stallen. Opplegget var lagt opp slik at det skulle tilsvare en stevnesituasjon, så banen var staselig laget, og for en gangs skyld skulle jeg få kjøre på riktige avstander i forhold til vogna mi. Optimistisk som jeg var meldte jeg meg på i middels-klassen. Da kjeglene ble satt inn til min avstand angret jeg akutt på at jeg ikke meldte meg på utdanning istedenfor. Middels kjørte med +25 centimeter, og jeg innså at jeg aldri har kjørt med så smal avstand før. Kommentaren om at "det ser ut som vi setter opp en dukkebane! Dette passer jo en trillebår." gjorde at jeg måtte le. For det så virkelig slik ut.  Men nå hadde jeg en gang meldt oss på middels, så da fikk det bare være å gjennomføre. 

Isco er heller ikke vant til så smale kjegler, så det virket som om han holdt pusten hver gang vi passerte portene. Men poenget med presisjonen har han virkelig forstått, for jeg smattet én gang på han, og den lille knerten startet i galopp, og det fortsatte han med gjennom hele den lange banen. Jeg var sikker på at det var et par steder vi burde vært nede i trav, men Isco var absolutt ikke enig. Han har nemlig lært at i presisjon, der galopperer vi! Jeg digger altså den ponnien. 

For meg var det bare å sitte bak, prøve å styre så rett som mulig mellom kjeglene, og finne riktig vei til mål. 

Da jeg kom i mål var jeg helt bombesikker på at jeg hadde revet port åtte, da han hoppet til akkurat i det vi kjørte igjennom porten. Derfor ble jeg utrolig overraska over at ballen hadde blitt liggende, og vi tikket inn med en nullrunde! Snakk om kult! Da resultatene ble lest opp litt seinere på dagen ble jeg enda mer imponert. 

Jeg har alltid sagt at Isco ikke vil kunne måle seg med de store hestene når vi konkurrerer på stor og lang bane, fordi han enkelt og greit har for korte bein. Men denne resultatlista viser søren meg at den lille knerten har overraskende mye å stille opp med, selv om han har korte bein. 

For å illustrere så er ekvipasjen over oss stallens kjøretrener, med sin gelderlender på 170+ som hun satser internasjonalt med. Utover det kjørte vi mot fjordinger og en new forrest. Det var første runden som telte på resultatet, og alle hadde mulighet for å kjøre to runder, men jeg valgte å si takk etter første ettersom Isco var så flink første runden. Det morsomme er at selv om vi hadde fått ett riv, så hadde vi fortsatt kommet på andreplass fordi vi hadde såpass god tid. Det er ganske kult, synes jeg! Det er i hvert fall ingen tvil om at kjøring med shetlandsponni er ekstremt moro og givende! 

Med et Norge i delvis lock-down setter man svært stor pris på at noen faktisk tar seg tid og ork til å arrangere velorganiserte treninger. I helgen arrangeres det ordentlig maratontrening på stallen jeg står på, og denne gangen ikke bare hindertrening, men treningsmuligheter på et komplett anlegg, med både A og B-etappe. Det har vært lagt opp til felles veiledning med faddere til dem som ikke har vært med før, slik at absolutt alle skal ha mulighet til å føle seg trygg på noe som for dem er et første møte med maratonbanen.

Nå er Isco og jeg ikke aktuelle for en maratonkonkurranse (fordi regler sier at man må være to i vogna, og jeg synes Isco har nok med å trekke på meg), men det hindrer oss ikke fra å trene på sånne morsomme ting! Og når arrangør og organisator Maria Henriksson spør om Isco og jeg har lyst å være demo-ekvipasje for å vise fram maratonhinderne til alle de ferske ekvipasjene, så kunne vi selvsagt ikke si noe annet enn JA! Vi skulle altså bare få vise fram det aller mest morsomme under en felles banevisning for alle som er med på treningen. 

Nå skal det sies at Isco og jeg kun har prøvd oss på et ordentlig maratonhinder én gang før, så noe sånn veldig erfarne er vi ikke på området, men med utviklingen hans på presisjonsbanen de siste månedene var jeg ikke redd for at han kom til å levere, og det gjorde han noe så til de grader! 

Første hinder var på utebana. Her har vi kjørt mange ganger før, og her følte vi oss rimelig trygge. Flatt underlag og Isco var helt med på fart! Det er så artig at han virkelig begynner å tenke framover selv.

Her var vi pittelitt uenige om hvorvidt vi skulle stoppe og spise, eller løpe. Men når jeg fikk Isco med på løpe-tanken, så gikk det så det suste. Oppoverbakke eller nedoverbakke - Isco lot seg ikke affisere og dura avgårde. 

Tredje og siste hinder. Isco var ikke noe vanskelig å be her heller. Jeg som på forhånd hadde bekymret meg litt for bakker og hellinger rakk ikke en gang å tenke på det, for i det vi hadde startet, så føltes det ut som jeg blunket, også var vi i mål. Isco gikk som ei klokke, og jeg måtte til og med bremse han opp så vi ikke lettet helt. I dette hinderet hadde vi en pitteliten feil, som helt og holdent kom av at jeg enda ikke er helt vant til at han går så framover, så jeg rekker ikke tenke fort nok fram til neste sving. Men vi hentet oss kjapt inn fra feilen, som bare resulterte i en liten brems, før vi suste i mål. Makan til drømmeponni tror jeg ikke finnes! 

​Jeg hadde nok håpet, trodd og ønsket at jeg hadde klart å holde litt mer liv i bloggen gjennom året enn hva jeg har klart, men det var kanskje litt vel optimistisk. Tre hester i full trening året igjennom tar visst både tid og energi. Selv om ikke tanker, følelser og opplevelser har blitt dokumentert på samme måte som før, så har det absolutt ikke manglet på dem. Jeg har fortsatt som mål å få ut en blogg (om enn noe kortere enn normalt) om hvert kurs jeg har vært på i 2019, men jeg tar kortversjonen her, ispedd andre herlige øyeblikk som jeg  har vært heldig å få bilder av. Men før jeg kikker igjennom minnene fra 2019 kommer de velkjente kakediagrammene.

Ordet som best beskriver året til Abbe tror jeg er konfirmasjon. Han har vokst på veldig mange områder dette året, og kan vel nå kalles innridd. Jeg føler meg trygg med å ri han på tur og bane, hjemme og på kurs, aleine og sammen med andre, i alle gangarter. Mengdetrening mangler vi fortsatt masse av, men det kommer. Totalt har jeg sittet på ryggen hans 70 dager i år, med andre ord har han i gjennomsnitt blitt ridd litt over én gang i uka, hvor omtrent halvparten er bane, og halvparten er tur. Må si jeg føler jeg har truffet ganske godt med mengden ridning på en fersk femåring som er under innlæring. Alt vi har gjort sammen i år har blitt gjort med et stort smil, og han er bare en fantastisk hest med masse gode egenskaper som jeg gleder meg stort til å pakke mer ut i årene som kommer!

Ordet som best beskriver året til Isco vil nok være frihetsdressur.  Jeg vet ikke helt hvordan vi endte opp der, men det har liksom funket like bra å trene han uten utstyr som med, så da har det bare blitt til at jeg ikke har orket å bruke utstyr på han. Lettvint er det også! Eneste jeg tar med meg er longelina hans i tilfelle det er mange andre i hallen så det kan være praktisk å ha et lite snøre. Isco har utviklet seg masse, og vi har hatt mange utrolig morsomme økter. Å få lov å være med på utviklingen av Iscos bevissthet over egen kropp har vært fantastisk, og 2019 er året hvor poletten virkelig falt ned for Isco - han forstod skoleparaden. Gleder meg veldig til å la Isco ta meg videre på veien sin, for i blant føles det ut som om den ponnien ikke har begrensninger for hva han har lyst til å få til. Gøy!

Bare fordi jeg er nysgjerrig så har jeg regnet sammen hvor mange økter jeg har vært ute med hestene totalt i år. Jeg ender på 629 ganger hvor jeg har tatt med meg en av hestene mine ut for å gjøre noe. Det vi si at jeg i gjennomsnitt trener 1,7 hest per dag. Kan i grunnen ikke annet enn å si meg fornøyd med akkurat det, både at motivasjonen er tilstede, og at jeg har klart å opprettholde treningen året rundt. Og jeg må si jeg føler meg privilegert som får lov å oppleve så masse fine øyeblikk hver eneste dag - hele året igjennom!

​Med så mange treningsdøgn og opplevelser så er det noen det er litt ekstra verdt å se tilbake på. Her har jeg samlet noen av årets høydepunkter i korte tekster og noen bilder. 2019 var kort fortalt et fantastisk år!

​Abbe ble kastrert i oktober 2018, og i mars prøvde jeg så vidt å slippe dem sammen for første gang. De kjente hverandre godt fra før etter å ha stått på hver sin side av gjerdet siden Abbe kom til meg, men det er alltid spennende å slippe dem sammen.

Møtet gikk over all forventning, og siden den gang har trioen nå blitt permanent. Nå går de sammen døgnet rundt. 

​Abbe har sakte men sikkert blitt innviet som ridehest i år, og i mars testet vi den første galoppen med meg på ryggen. Abbe svarte som han har gjort på absolutt alt jeg presenterer han for: "Ja! Det prøver vi!" Sjekk instagramposten med video av vår første galopp - jeg kunne ikke vært mer stolt!

​Fantastisk gøy når man har en så magisk flink unghest!

​Det er ikke bare mine egne ponnier jeg har ridd i år. Det er ikke ofte jeg er på ferie, men i år ble det felles familieferie til Gran Canaria i april, og en uke uten hest var jo uaktuelt, så da dro jeg med hele ni familiemedlemmer på ridetur. Det var utrolig koselig å ha med så mange på tur, og jeg var imponert over hvor sporty mange i familien var, for brorparten av dem har aldri vært på en hesterygg før! Men vi hadde en hyggelig totimers tur, som fortsatt blir snakket om.

Jeg hadde ikke turt å håpe på det, men Bobbie fikk være med på årets Bentkurs etter et års pause på grunn av sykdom. Vi hadde (et selvpålagt) press på oss for å få oppdatert væpnerprøven vår, men Bobbie var helt utrolig, og andre økt for Bent så rei vi igjennom en godkjent væpnerprøve. ​

Tradisjonen tro heiv jeg meg med på et Monikakurs i juni/juli. Aldri feil med litt Monika-påfyll. Gutta boys fikk begge to være med og dele på et langkurs. Isco strålte som alltid, og Abbe innviet kurslivet som ridehest - helt uproblematisk såklart. ​

Denne er vanskelig å fatte seg i korthet på, men jeg prøver. Sverigeturen vår i år var fantastisk, magisk, utrolig. Anna Lene, Thea, Therese og jeg hadde i godt over et år planlagt tur til Christofer og Rebecca på HorseVision, og plutselig så var uken i august her! Det var med litt skjelv i buksene jeg bestemte meg for å ta med meg Abbe - en slags konfirmasjonstur. I fare for å gjenta meg selv, han bestod med glans og sa: "Ja, det prøver vi!" til alt jeg foreslo. Denne turen ga meg trygghet i veien videre med Abbe, og jeg fikk prøve meg på frihetsdressur fra både bakken og ryggen - en følelse som virkelig ga mersmak! Abbe og jeg hadde en helt fantastisk tur, og Abbe kunne ikke oppført seg bedre. ​

​Helgen etter jeg kom hjem fra Sverige med Abbe pakket jeg hengeren på nytt og tok med meg Bobbie på tur. Hadde ikke fått nok Christofer-magi (man kan aldri få det), så jeg hadde meldt meg på helgekurset med han i Norge også. Vi kjørte til Drammen og fikk en fantastisk god opplevelse. Det falt ned noen brikker i hodet mitt, og Bobbie ga alt hun kunne. Ting er så mye lettere når den dansepartneren som helst skal føre vet hva hun ønsker. Og da hjelper det å ha en Christofer som forklarer.

For noen år siden var jeg med på mitt første kurs med Arne Koets, en instruktør jeg virkelig trivdes med å ri for. Etter Bobbie ble syk har ikke Arnekurs hatt muligheten til å bli prioritert, men da alle himmelens legemer stod i rett posisjon, åpnet det seg mulighet for rideplass på desemberkurset. Været var meldt tålelig greit for å kjøre nedover, så jeg greip sjansen for å få en siste input dette året. Bobbie fikk være med og var i et kurshumør det er lengesiden jeg har opplevd henne i. Det resulterte i ganske overtenning, men det var bare herlig å kjenne på masse, masse energi. Arne ga som vanlig utrolig mange gode tips og råd, så nå klarer jeg meg i hvert fall uten problemer fram til første kurs i 2020. ​

Med det sier jeg tusen takk til mine fantastiske ponnier for et helt utrolig 2019. Jeg er også ekstremt takknemlig for alle folkene som har vært innom livet mitt i år, det er helt utrolig hvordan hestemiljøet skaper gode, herlige vennskap, med folk som støtter og backer opp, ser utvikling og deler gleder! Både ponniene og jeg ser fram til 2020! ​

På årets første Michellekurs fikk jeg muligheten til å ha flere timer, så det ble også plass til å ta med Isco en økt. Isco var med på kurs for Michelle i april for et år siden, og det var gøy å kunne få vise Michelle igjen hva vi har gjort det siste året. 

Å jobbe med Isco har vært en veldig spennende reise, for det som står i boka har ikke helt vært veien for Isco. Derfor har det vært opp til meg å følge den veien Isco har gått, og prøve forsiktig og lirke inn litt dryss av den veien jeg har lest i boka. Derfor har Isco for eksempel jobbet med galoppsamlingen sin lenge før han har klart å gå en vanlig versade og travers i bakkearbeid, eller ta halvparadene stillestående. Det er jo ikke teoretisk riktig, men det har vist seg å være riktig for Isco. Den følelsen jeg har over å ha latt ponnien selv velge veien, og at han selv har fått ta en stor del ansvar over sin egen utdannelse har vært helt fantastisk! Det har blant annet gjort at vi har endt opp med å trene uten utstyr. I blant må det en halsring til, særlig om vi trener ute, for uansett hva så klarer jeg ikke konkurransen mot gress. Hvis det er andre hester i hallen som jeg vet trenger rolige omgivelser tar jeg også på halsringen for sikkerhetsskyld og av respekt for de andre, men de fleste ganger vi trener er knerten løs. Og både han og jeg liker det godt. Heldigvis er han veldig opptatt av å lese meg og interessert i hva jeg har å kommunisere, så det er mye av grunnen til at det går så bra som det gjør. 

Timen for Michelle ble ikke noe særlig til undervisningstime. Det går som sagt ikke an å undervise Isco egentlig, han styrer selv hva han vil vise fram av ting og tang. Og treningen vår handler hovedsakelig om at han og jeg finutvikler vår kommunikasjon. Det er ikke gjort på en time. Men vi fikk vist fram det vi trener på for tiden, Michelle fikk sett på oss, og jeg fikk tommel opp fra Michelle om at veien vi er på er riktig, at utviklingen siden i fjor har vært svært positiv, og at vi bare får fortsette å jobbe videre på den veien vi er på. Det i seg selv er bekreftelse nok for meg til at vi gjør noe riktig sammen. Og så lenge vi er i en positiv utviklingskurve, så får vi bare fortsette med det vi gjør. Michelle synes også at Iscos galopp har utviklet seg i særdeles positiv retning, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Når til og med Iscos galoppsamlinger blir brukt som eksempel til etterfølgelse for en av de andre hestene på kurset, så er det jo unektelig litt kult å være ponnitrener. 

​Jeg kan ikke si annet enn at jeg er ekstremt stolt over den lille ponnifluffen som guider meg på en vei som er så spennende at jeg knapt nok har ord for det. At en liten shetlandsponni kan ha så store ambisjoner, så mye vilje og så interesse i å ville utvikle seg selv, det føles altså helt fantastisk. Jeg er evig takknemlig for at jeg får lov å være med Isco på denne veien, og er ekstremt spent på hvor denne veien kommer til å ta oss. Bare tiden vil vise. 

Uansett hva - da han kom som selskapsponni til Bobbie sommeren for fire år siden sa jeg én ting til meg selv, og det var at var det én ting Isco skulle lære meg, så var det å beholde leken i treningen. Det har vi heldigvis klart, og det går ikke en økt med lille Isco uten at jeg går rundt med et glis. Jeg kan ikke snakke for Isco, men magefølelsen min sier meg at også han synes det er litt gøy å være sammen med meg, og at han liker utfordringene vi sammen prøver oss på. 

Jeg er heldig som har en så fantastisk liten shettisfluff som Isco! ♥

Da Abbe kom til meg som hingst gikk det ikke lange stunden før jeg kjente på følelsen av at det ikke var rettferdig for Abbe å være en aleine-hest. Det går i mot både magen og hjertet å ha en hest som står aleine. Abbe fikk som hingst hilse på Isco, og han var ikke dust, men han var litt for hingstete og herjete til at det var komfortabelt å ha dem sammen uten at jeg var tett på og kunne bryte inn i leken. Isco var også veldig usikker på Abbe som hingst, en adferd jeg har opplevd hos Isco tidligere også, sammen med hingster. Så selv om det ga sosialisering for Abbe, så var det under nøye overvåking. Å slippe Abbe som hingst med Bobbie var av naturlige årsaker uaktuelt. Etter noen tenkerunder ble Abbe kastrert i oktober, og etter det har jeg bare tenkt og vurdert når det rette tidspunktet for å slippe dem sammen ville være. Først og fremst måtte alt av guttebassehormoner være ute av Abbekroppen, så hvertfall seks uker. Pluss litt til. 

Abbe har lekt med Isco noen ganger etter han ble kastrert, og det har vært interessant å følge utviklingen dem i mellom, for Isco har tatt mer og mer styringa, og den usikre Isco sammen med Abbe som hingst har blitt den selvsikre Isco sammen med Abbe som vallak. Allikevel er det absolutt en x-faktor å skulle putte inn ei hoppe sammen med to gutter. Jeg har sett at Isco har tatt ganske styringen over Bobbie når han møter andre vallaker sammen med henne, og Bobbie er jo egentlig ganske grei, men hoppe er hoppe. I tillegg har Bobbies rekonvalesens etter polynevropatien gjort at jeg har vært tilbakeholden med å slippe henne løs på utebana. Stress og uro er ikke positivt for en PN-hest, så jeg ville strekke det til det lengste før hun fikk slippe løs og potensielt eksplodere. 

En siste faktor har enkelt og greit vært broddene. Alle mine går med sko nå, og risikoen for skader med et broddspark er ekkel. Iscos størrelse er også noe å ta med i beregningen, for om han sparker mot Abbe og treffer riktig, så treffer'n rett i kneet. Det er ikke helt ønskelig.

Nå har vi rundet mars, og ønsket om å slippe alle tre sammen har bare vokst i meg. I dag var dagen. Jeg hadde nøye tenkt ut tidspunkt, vindretning, skytetthet og telt over antall spøkelser i skogen. Introduksjonen skulle nemlig foregå på utebana, i mangel på andre store, inngjerda områder. Tanken min var at det var best å bare slippe dem alle tre sammen, lukke litt øyne og håpe det gikk fint. Hadde også tatt med lunsjen deres ned, så de kunne få spise den der nede slik at jeg fikk se hvordan de fungerte sammen rundt mat. Takket være god hjelp fra snille fôrrytter Anna fikk vi med oss trioen ned til utebana, og på én-to-tre så slapp vi dem. 

Alle disse bekymringene og tankene i forkant kunne jeg enkelt og greit bare ha droppet. De tuslet litt rundt som om det var den største selvfølge at de skulle gå der sammen. Bobbie sendte ett spark i retning Abbe, og han ble litt fornærmet, også travet og spratt de pittelitt (Bobbie orket to sprett), før de tuslet rundt og lurte litt på hva de egentlig gjorde der nede. Abbe lurte på om han kunne få komme ut på utsiden av porten til meg, men jeg prøvde å fortelle han at meningen var at han skulle sosialisere med de to andre. 

Siden stemningen var så avslappet fikk de servert lunsjen sin. Bare for å se hvordan de reagerte, så la jeg maten bare i tre hauger, ikke veldig langt fra hverandre. Bobbie og Isco delte en, og Abbe spiste den midterste. Det var ikke antydning til sure miner, og det tok ikke lange tiden før Abbe inviterte seg selv inn til haugen Bobbie og Isco delte (og som ble litt spredt utover). Ingen reagerte på hverandre i vesentlig grad, og hvis det var en som synes den andre var litt for tett på, så var taktikken å gå vekk selv, framfor å jage vekk den andre. 

Det var enkelt og greit en sann nytelse å stå og se på de spise sammen. For de gjorde virkelig det - spiste sammen. Abbe og Bobbie stod en periode mule mot mule og gomlet, og ingen av dem synes det var noe rart med det. Litt forsiktig begge to, bare, men fortsatt ingen sure miner. Virkelig en helt fantastisk opplevelse, av harmoni og svært fornuftige, ydmyke ponnier. 

Nå vet jeg såpass at dynamikken mellom hester ikke blir befestet på en times tid, over et lunsjmåltid. Men ingen kan ta fra oss at den første opplevelsen med trioen samlet gikk over all forventning. Det ble bare enda mer bekreftet da Bobbie og Abbe stod sammen med meg ved porten for å få gulrot, og Isco kom gående og lukeparkerte seg midt mellom de to store. Ingen sure miner, ingen sinte ponnier, bare forventningsfulle pelser, glade for gulrot. En super opplevelse med supre ponnier! Forhåpentligvis det første steget i riktig retning mot en velfungerende, sosial trio som kan ha glede av hverandre i hverdagen.

Isco og Axel har ikke fått lekt sammen på mange, mange måneder. Derfor ble gleden ekstra stor da de to gutta fikk utfolde seg både ute og inne i dag. Det er altså så morsomt å se de to gutta i hverandres selskap, og hvordan de begge to er omtrent akkurat like bøllefrø. 

Tidligere i år ble det ikke så langt unna meg arrangert kurs i FD med Therese Granlund som også kommer fra Horse Vision. Det hadde jeg ikke mulighet til å være med på, men nytt kurs ble satt opp i august, og jeg slang inn en påmelding. Planen og tanken var egentlig å ta med Abbe, men etter Rebeccakurset skiftet jeg mening. Det var Isco som skulle få utforske dette videre.

​Isco reiste dermed for første gang aleine på kurs. Litt bekymra herremann, men han senket skuldrene etter hvert, og så lenge han fikk være med meg var alt greit. Det vil si at timene våre var akkurat som å være på hjemmebane. Første timen burde vi nok hatt svømmeføtter og snorkel, for det regna i bøtter og spann. Ingen bilder fra den timen, men hva gjør vel det når minnene fra den bare er helt supre. Therese var en supersøt instruktør og vi startet med å fortelle og vise litt hvem vi var. Hun fanget oss helt spot on, og mente at den ingrediensen vi manglet i vårt arbeid var bøyning. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

​Derfor ble de to timene våre brukt til å trene på å få god bøyning, selv om hesten er løs. Bogene skal løsne, og det er noe som er mangelvare hos Isco, så er det smidighet i bogene. Etter tre års trening har jeg endelig begynt å få hull på bevegeligheten i bakparten, men bogene står støtt. Det er så fascinerende alt denne lille kroppen lærer meg! 

​Therese ga meg så masse tips og triks til videre trening av boger, og vi fikk testet oss både på rett og bøyd spor. Vi fikk øvelser på hvordan vi skulle få bøyningen med oss ut på rett spor, og i longeringen. Isco var som vanlig en stjerne, og det slutter ikke å fascinere meg hvordan connectionen hans og evnen og ønsket til å samarbeide er til stede hele veien. Nå skal det sies at jeg hadde han litt løs første økta, men andre økta trente vi frihetsdressur med snor enkelt og greit fordi at når man trener shettis så er det én ting man - uansett hva - ikke klarer å overgå, og det er gress. Ridebanen hadde noen veldig fristende gresstuster, og når jeg var litt for konsentrert i mine egne tanker i håp om å få ting riktig, så var det en liten knert som så sitt snitt til å forsvinne til nærmeste gresstust. Heldigvis ingen hindring for treningen vår, og følelsen av at han hadde vært med meg også om vi knipset av linen var der hele veien.

Vi hadde også en teoriøkt, og Therese hadde flere veldig spennende tanker rundt både hest og trening. Det som var så godt var at dette bare smeltes inn i den tankegangen jeg har fra før, så selv om det er litt annerledes, så er det også veldig mye likt. Og ikke minst veldig mye som jeg kan bake inn sammen med den akademiske biten jeg driver med fra før. Blant annet snakket vi om hva det med frihetsdressur egentlig er, hvor friheten gir meg informasjon om hvordan hesten løser en oppgave og beveger seg på egenhånd. Det kuleste med frihetsdressuren (og for så vidt også akademisk) er å oppleve at hesten blir bedre i sin egen kropp også når vi ikke er der for å trene den. Frihetsbiten er noe vi ønsker å trene hesten opp til at den etter hvert tar ansvar for selv, slik at vi kan fokusere mer på dressurbiten, altså det å forme hesten. FD er enkelt forklart å skape bevegelse sammen med hesten.

​Therese snakket om hvordan vi har et assymetrisk forhold til hesten i form av at vi velger ganske mye for dem og deres liv. Det gir oss også et ekstra ansvar for hesten. Hun snakket om habituering, hun snakket om synkronisitet og hvor viktig det er for hestene. Det var rett og slett veldig interessant å høre på, og ga meg enda flere knagger å henge treningen vår på.

Dette kurset var til forskjell fra de andre kursene jeg pleier å være med på bare over en dag, så etter vår andre økt pakket jeg Isco på hengeren igjen og suste hjem slik at han fikk komme hjem igjen til Bobbie. Litt godt med noen korte kurs innimellom også, selv om jeg kjente at følelsen for å lære enda mer absolutt var tilstede. Kanskje blir det noen nye kurs med minsten i 2019? Ønsket er i hvert fall der!

Dette med frihetsdressur er så spennende, og eneste grunnen for at jeg har blitt dytta i den retningen er Isco. Innen akademisk har jeg et ganske godt grunnlag og en ganske god teoretisk forståelse. Innen frihetsdressur føler jeg meg som en helt nybegynner, selv om grunnprinsippene innen akademisk har gitt både meg og Isco en god start.

Derfor ble økt nummer to med Isco i stor grad bestående av repetisjon av det jeg hadde lært første økta. Isco bare var med, gjorde alt riktig og fortsatte å være drømmeponni. I tillegg hadde vi en teoriøkt med Rebecca før vår andre økt, som gjorde at ting ble satt pittelitt mer på plass. Blant annet dette med posisjonene:

Posisjon 1 er at man selv går baklengs og har hesten følgende etter seg, med sticken foran seg i nøytral posisjon om den ikke trengs. Oppgaven til ponnien er å ikke miste meg, og at utvendig frambein alltid skal gå i min retning.

Posisjon 2 er at man er omtrent ved hestens ganasje. Ponnien skal komme «i kapp» og plassere seg selv i den posisjonen.

​Også har Rebecca lagt til posisjon 0 etter posisjon 1, etter at hun følte det manglet en trygghet og visshet mellom å gå fra posisjon 1 til 2. Når du er i posisjon 0 løper du vekk fra hesten og slipper taket på den. Der får du bekreftet om du har skapt så bra kontakt at du kan forlate den. Funker posisjon 1 og posisjon 0 kommer ponnien til å gå og ønske at den skulle hatt et tau for og holdt litt kontroll på dette rampete mennesket sitt. 

​Det finnes også flere posisjoner, men dette var mer enn nok å henge med på for min del. I tillegg så bruker Rebecca sticken når hun jobber frihetsdressur. Dette fordi den har en annen innvirkning enn pisken. Pisken pisker mer, mens sticken er mer… ja… dultende? Også sticken har en hel teori bak seg, og første bud er at den skal bety «rund deg rundt og se på meg». For det er også en greie, det med at hesten skal gi deg sitt utvendige øye. I tillegg har sticken en string som skal bety «kom til meg». Og for at den skal kunne si det, så må hesten være trygg på stringen. Isco fikk være prøvekanin for meg, og jeg kan jo skrive at vi jobbet med å tilvenne Isco stringen, men sannheten er at jeg jobbet med å lære meg teknikken med stringen, mens Isco fortsatt bare gjorde alt riktig og var drømme-lære-ponni. 

​Bare det å håndtere stringen er en liten teknikk i seg selv, men øvelse gjør mester, så jeg prøvde og øvde. Stringen foran i nøytral, ut med stick i bakken, string ut, stick over ryggen, hvile der med string på andre siden, dra over og stick ned i bakken, samle opp stringen og tilbake til nøytral. Gir det mening? Antagelig ikke så veldig, men det er derfor man er med på kurs for Rebecca :p Det var min huskeliste etter timen på hvordan stringen skulle bevege seg. 

I teoritimen snakket Rebecca også om «dressur»-delen i frihetsdressur. For å få til det så er det så enkelt at du må ha tre ingredienser: Avslapping, bøyning og energi. Rebecca gikk blant annet nærmere inn på dette med hestens energi, og hvordan man kan få til kombinasjonen mellom økt energi uten å øke adrenalinet. Hvordan en gangartsendring oppover for hesten naturlig henger sammen med økt adrenalin, og hvordan vi må endre tankesettet til hesten til å kunne løpe uten at adrenalinet øker. Her er følelsen av at hesten skal ønske å holde seg i kapp med deg hele tiden essensielt.

Hun snakket om late hester og om høyenergiske hester og øvelser som hjelper for å påvirke energien i kroppene deres. Hvordan avspente boger henger sammen med avspent mentalitet, og hvordan man bør tenke når man trener de to ulike typene hester. Kort oppsummert:

En stressa hest jobber du med å flytte boger, og ligge lenge i samme energinivå.

​En lat hest jobber du med gangartsvekslinger, jo vanskeligere overganger jo mer energi, raske svar på signaler. Lær hesten hvordan den enklest mulig kan komme til en pause, og det er ved å rose når hesten har attituden «go!».

Tilbake til Isco og øktene med han. Nå har han heldigvis lite problemer med energi, i hvert fall i frihetsdressuren. På den siste økta vår jobbet vi videre med min teknikk med sticken og stringen. Rebecca viste meg hvordan jeg skulle kunne lage mer og mer «støy» (ikke nødvendigvis i form av lyd, men bevegelse) med stringen, mens Isco allikevel skal føle seg trygg, og fortsatt ha et ønske om å komme til meg. Startet med å repetere det samme vi hadde lært forrige time, før Rebecca viste meg en sirkulær bevegelse som jeg skulle bruke for å vifte stringen rundt Isco. Makan så vanskelig det skulle være å få den inn i kroppen! Den kom etter hvert på plass sånn omtrent, og Isco var bare med som den mest naturligste ting i verden. Om ikke annet så var det veldig interessant å kjenne i egen kropp hvor vanskelig det var å koordinere innlæringen av en ny ting. Ikke det at jeg skulle gjøre noe vanskelig, men det krevde litt koordinasjon. Moro å kjenne på.

​Som en liten avslutning på den siste økta vår hadde jeg spurt om Rebecca kunne gi meg en pitteliten innføring i hvordan hun gjør når hun lærer hestene sine å steile. Jeg tror det kunne vært ganske morsomt å lære Isco og steile, blant annet fordi jeg tror det ville gitt han enda mer selvtillit i egen kropp. Rebecca viste meg hvordan hun introduserer det, og jeg fikk teste selv. Isco ble ganske frustrert over at jeg plutselig begynte med rare ting, men i et lite glimt av et moment reiste han seg faktisk litt opp på bakbeina, og rosen kom haglende fra min side. Jeg har liksom sett på Isco og steiling som noe han ville ha vanskelig for å gjøre, for aldri om han prøver seg på noe sånt når han er rundt meg til vanlig. At han skulle svare på det så fort kom som en overraskelse på meg, men veldig motiverende for videre arbeid med øvelsen. 

​Med det var våre tre timer for Rebecca, og vår første introduksjon i frihetsdressur vel overstått. Jeg satt igjen med følelsen av at Isco hadde med meg på kurs, at jeg hadde lært masse, og at jeg har fått satt mer system på det Isco prøver å lære meg. Jeg føler at jeg sitter på kanten av en helt ny verden som jeg kan utforske. Samtidig er hodet, kroppen og hele meg egentlig fullt opp av teori og praksis fra den akademiske verdenen. At jeg tar med meg det jeg har lært fra Rebecca er det ikke tvil om, og at jeg kommer til å bruke masse av det i treningen av Bobbie og Abbe også, det er det heller ikke tvil om. Dessverre er det ikke mange frihetsdressurkurs av den kvaliteten gjennom året i Norge, og med tre hester er det også litt begrenset hvor mye jeg kan legge i kurs på alle sammen. Men Isco kommer til å fortsette og trene meg, og jeg kommer til å fortsette og være interessert i den type trening, også kommer det kanskje ikke til å gå så fort framover med oss, men vi tar i alle fall med oss alle de detaljene vi kan, og er enormt takknemlig for muligheten til å lære av så mange herlige instruktører!

​Jeg har allerede blogget om Abbes kurs for Christofer Dahlgren, men det morsomme på dette kurset var at det ikke bare var Christofer som underviste, men også Rebecca Dahlgren (Christofers kone). Rebecca jobber med frihetsdressur, og har et system innen det som jeg så vidt har fått en liten smakebit på tidligere. Blant annet hadde jeg fire timer for Rebecca med Bobbie, da jeg var der nede i november i fjor. Jeg hadde allerede en plan om at jeg hadde hatt godt av noen timer i frihetsdressur med Isco i fjor da C&R holdt samme kurset her i Norge, men da kom vi oss ikke av gårde grunnet kverke på stallen. I år derimot fikk Isco endelig tatt med mennesket sitt på kurs slik at jeg fikk litt større forståelse av hva ponnien så intenst prøver å lære meg. 

​Isco har alltid vært en ponni som har trivdes med å være rundt meg, så løslongering har sakte men sikkert blitt en naturlig del av arbeidet vårt. Isco har bare oppfordret til det, og jeg har bare spilt med, uten verken å ha noe system på det, eller å vite hva jeg driver med. Akkurat derfor var det veldig gøy å få satt ting litt i bokser, og få litt forståelse av hvordan jeg kan utvikle kommunikasjonen med Isco enda mer. Og det er jo ikke til å stikke under en stol at frihetsdressur er ufattelig kult! Det å kunne formgi hesten sin uten noe form for utstyr på er ganske fascinerende synes jeg! 

​Første økten med Rebecca startet med at vi fortalte litt hvem vi var, viste litt hvordan vi pleier å gjøre ting også var vi egentlig veldig åpne for Rebeccas innspill. Hun gikk rett på frihetsdelen, og første oppgave der var at jeg skulle stå med ansiktet mot hesten og be om å få utvendig skulder mot meg. For ønsket i frihetsdressuren (naturlig nok) er at ponnien hele tiden skal være med deg. Så utvendig skulder skal alltid følge med inn mot deg. Dette hjalp jeg til med å forklare ved hjelp av pisken/sticken for å fange med meg utvendig skulder. Hver gang Isco kom med meg, så var det fest, godbit og masse ros. Det ble med andre ord ganske mye fest, godbit og masse ros, fordi han var super. 

​Punkt nummer to var at jeg skulle gå med Isco i denne «groundwork»-posisjonen, også skulle jeg snu meg og løpe vekk fra han til en side. Ponnien skal da følge etter og ta deg igjen. Målet er å få ponnien til å hele tiden føle et ønske om å være med deg. Rebecca forklarte det så fint med at «ponni skal føle at den skulle hatt en grime og et leietau på deg». 

​Disse to oppgavene fikk vi teste på flere forskjellige måter, og Isco gjorde som om han aldri skulle gjort annet. Rebecca forklarte at den første posisjonen jeg stod i, den jeg kjenner som groundworkposisjon, altså at man står foran hesten med ansiktet mot den (og går baklengs selv), den kalles posisjon 1. Når man løper vekk fra ponnien er man i posisjon 0. Også har vi posisjon 2, som Isco selv bare gjorde som den mest naturlige ting i verden: Når man har løpt fra ponnien sin (og den er furten fordi du er så uoppdragen og rampete og bare stikker av), så kommer ponnien etter, og plasserer seg ved siden av deg, sånn omtrent med deg et sted mellom hodet og manken sin. 

Til tross for at det var en annen som rei i ridehuset samtidig, at porten stod åpen og at Isco var på et sted han aldri hadde vært på før, så var det null problem å ha han løs, og han var den best læremesteren man kan tenke seg.
​
Jeg gikk ut av den første timen og skreiv «I ♥ Isco» i notatene mine, og satt virkelig igjen med følelsen av at jeg hadde fått satt mye av det Isco prøver å lære meg i system. Veldig god følelse!

Årets Monikakurs var lagt opp med fem økter: to fredag, to lørdag og én søndag. Jeg synes at det ble litt mye for Isco og meg med fem økter, da jeg føler at vi to får nok å ta med oss hjem ut av to-tre økter. Ettersom Abbe ramlet inn i livet mitt en måned før dette kurset bestemte jeg meg for at Isco skulle få de to timene på fredag, og Abbe de resterende tre. Isco ble allikevel igjen på kursplassen gjennom helga, som selskap til Fjelldølen.

Igjennom fredagen var en av de andre kursdeltakerne uheldig med sin hest som ble halt. Det viste seg å ikke bli noe bedre over natta til lørdag og kurset for ponnien Lili sin del var over. Både jeg og Monika tenkte litt kjapt, og siden Isco egentlig bare var på kurset som pynt, så ble det brått bestemt at Lone skulle få låne Isco på sine to timer på lørdagen. Jeg er jo egentlig kjempesær på at andre skal trene mine hester og det er ikke mange som jeg er komfortabel å overgi dem til. Men akkurat Lone kjentes det helt greit å overlate Isco til, for hun er bare verdens søteste, mest forsiktige, varme jente, og med full tillit til Monika og hennes guiding, så føltes det egentlig litt spennende å skulle være tilskuer når ens egen hest blir trent.

Jeg vet jo også at Isco er en sånn relativt grei ponni (bortsett fra noen krokodilletendenser i ny og ne), men jeg kjente at jeg var veldig spent på å se hvordan han ville reagere på en annen person. Man blir jo litt som et gammelt ektepar når man bare forholder seg til hverandre. Lager man seg så mange sære vaner at man egentlig ikke fungerer i det hele tatt hvis man skal kommunisere med andre igjen?

​Isco startet med å sjekke ut hvem dette nye mennesket var, på sedvanlig Isco-vis. Og spørsmålet du må svare på om du er godkjent er «har du godbiter?». Lone var utstyrt med godbitbeltet mitt, så når den biten var avklart, var også Isco klar for litt jobb.

Duoen startet med litt longering, før Lone fikk teste lange tøyler. Begge deler gikk veldig fint, men det var tydelig at det var to sjeler som kjente litt på hverandre, og som trengte litt tid på å forstå hvilken dialekt de egentlig snakket på. Språket var det samme, men Iscodialekten for Lone var litt annerledes enn hun er vant med på sin ponni Lili, og Lonedialekten for Isco var litt annerledes enn hva han er vant med fra meg. Allikevel kom det helt tydelig fram at morsmålet var det samme, for å kommunisere, det klarte de helt fint.

Etter å ha sjekket skritt og trav, sjekket sidebevegelser, så lot Monika Lone få teste halsringIsco. Jeg vet ikke hvorfor, men i den situasjonen finner veldig gjerne Isco fram sin indre krokodille, og han blir veldig tøff og stor (synes han selv). Jeg var selv veldig usikker da Isco hadde denne adferden til å begynne med, og jeg klarte ikke helt å verken tolke den eller forstå den. Etter tre år har jeg lært meg til at han ikke mener noe vondt med det, og han har fått lov å beholde den tøffe selvfølelsen i treningen. Det er tross alt bare jeg som trener han, og han gjør ikke noe mer enn å føle seg tøff. For andre derimot, så kan det virke litt overveldende når man plutselig får en glefsende shettis hengende etter seg. Som sagt, jeg var usikker og unngikk situasjonen selv i godt og vel et år før jeg forstod den og ble komfortabel med den. 

​Siden Isco og Lone ikke helt snakket samme dialekt enda, fant Isco fram denne krokodIscen når han fikk på seg halsring. Han gjorde akkurat som han gjør med meg, og det ble litt mye for Lone, noe som er helt forståelig. Monika så situasjonen med en gang, og tok det helt ned. Isco måtte forstå at man godt kan beholde sin tøffhet, men det må være på avstand, og Lone fikk kjenne at pisken var et fornuftig verktøy for å skape avstand til Isco. Med litt guiding fra Monika fant de to vakre sjelene hver sin plass i forhold til hverandre, og det var bare så utrolig gøy å se på. Bare med litt fintuning snakket de plutselig samme dialekt igjen, og hadde full forståelse for hverandre begge to. 

​Jeg satt med tårer i øynene, Hilde (mamma’n til Lone) satt med tårer i øynene, Isco var strålende fornøyd, og det tror jeg sannelig Lone også var. Ikke visste vi at dette bare var opptakten til magien som skulle utfolde seg neste time.

Lone og Isco skulle få danse to timer sammen for Monika under kurset. Første økta gikk over all forventning, med to sjeler som snakket samme språk, men søkte etter å finne samme dialekt. Andre økta ble bare en ren nytelse av hva som faktisk kan skje når to nydelige sjeler får kommunisere sammen.

​Jeg overleverte Isco til Lone for deres andre økt sammen, og satt meg ned for å nyte. Det var lite annet å gjøre. Isco startet som forventet med å si hei til Lone, og være helt tydelig på at «du er helt kul å være sammen med!». Noe sier meg at den følelsen gikk begge veier ;) 

​Denne gangen valgte Monika å fokusere på longeringen på duoen. Et felles område som begge to er komfortable med på hver sin kant. Lone fikk gjennomgå helt vanlig prosedyre, med å skritte på volte, teste både versader og travers i longelina, og Isco var 100% med. Han svarte både på versadene, og da Lone ba han om å hente inn bakparten i travers i longelina, så gjorde han selvsagt det og. På sidelinja satt jeg og mumlet noe om at det har jeg egentlig aldri bedt han om å gjøre før, så det var første gang han gjorde det. Jeg har synes han har svart så lite på travershjelpen, så jeg har holdt meg til å be om det i lange tøyler slik at jeg vet at svaret jeg får blir riktig. Plutselig satt jeg og så på ponnien min gå de hysterisk vanskelige traversene sine i longelina, som om han aldri hadde gjort annet. Er det lov å bli litt misunnelig når noen tar over ponnien din og viser han fra en enda bedre side enn deg selv? :p 

​Lone og Isco fant fram travet, og kom ikke her og tro at det var noe mindre magisk enn arbeidet de viste i skritt. Også her fikk de først bare kjenne litt på hverandre, men det tok ikke lange tiden før Monika ba Lone teste ut både versadene og traversene også i trav. Lone viste stille og forsiktig i sin kropp, og med pisken,  hvordan hun ønsket at han skulle plassere kroppsdelene sine i forhold til hverandre, og Isco travet de nydeligste små versadene, før han sammen med Lone danset seg inn i traversen, med et snev av samling og litt ekstra schwung i steget. De der tårene mine klarte visst ikke holde seg tilbake denne timen heller. 

​Monika mente at Lone var klar for å teste Iscogaloppen. Her ble det igjen en ny dialekt-utfordring. Jeg vet ikke helt hvordan og hva jeg gjør når jeg fatter galopp med han, men vi har i hvert fall tilegnet oss en egen vri på galoppfatningene. Legg til at Isco, uansett hvor kul han er, faktisk er en shetlandsponni, med litt egne meninger, og et snev av bedagelige gener som jobber intenst for at den lille kroppen ikke trenger å gjøre mer enn den absolutt må. Lone måtte prøve noen ganger før Isco skjønte tegninga, men et par smatt fra sidelinja og etter noen forsøk, så forstod Isco hva Lone ville, og Lone skjønte hvordan hun skulle snakke med Isco for å få han opp i galopp. Duoen galopperte villig vekk, og dette smilet synes jeg sier det meste. 

​De fikk testet flere galoppfatninger, og bare på noen minutter hadde de knekt koden sammen. De pratet plutselig samme dialekt igjen. Isco var bare nydelig rundt Lone, og måten hun med sin stille, rolige, men samtidig helt ekstreme tilstedeværelse danset sammen med han – ja, det var de tårene da…

Da galoppen var gjennomført og timen nærmet seg slutten fikk Lone ta av Isco kapsunen, og ponnifjerten gjorde som ponnifjerter skal etter endt økt, han rulla. Jeg ba Lone gå fram til han og bare sette seg ned på huk sammen med han. Isco ligger jo med meg, men man vet liksom aldri hva han gjør med andre. Og aldri har jeg prøvd å la han ligge sammen med andre uten at jeg har vært inne på banen. Men jeg tenkte de fikk prøve, og Lone satte seg ned. Isco ble liggende en liten stund, før han kom på at han ikke var ferdig og rulle. Så han la seg ned i fanget til Lone og rulla fornøyd rundt =D 

​Når det kommer til Isco og hans sitte-triks, så er ikke det noe jeg har noen kommando på. Det gjør han når han selv føler for det, og når han har lyst på en ekstra godbit. Da han var ferdig å rulle var han veldig klar over at Lone var der, så på vei opp stoppet han og viste Lone hvor veldig flink han var, også til å sitte. Nå begynner jeg å bli ganske vant til det, men den følelsen av å ha både en liggende og en sittende ponni ved siden av seg, det er en sånn barnslig, morsom følelse. Tror Lone fikk kjenne litt på den samme følelsen da Isco plutselig satt foran henne.

Med det trakk vi alle et stort hjertesukk over magien vi hadde vært vitne til gjennom de to timene med Isco og Lone. Å få lov å se en så flink, ydmyk, forsiktig og naturlig jente kommunisere med ponnien min på akkurat samme nivå som meg selv, det var en ære. Jeg har jobbet tre år med Isco, også kommer Lone inn og danser med han i to halvtimer og utfører akkurat det samme som meg - ja, faktisk mer. Det sier mye om Lone som både person og hestejente.

Det var også gøy å se Isco og hans utvikling. Fra å snakke Ragnhildsk på første økta, til å ha null problemer med å tilpasse seg Lone på økt nummer to. Han gikk bare ut av banen etter siste økt som Professor Isc. For økt nummer to var han virkelig en professor. 100% fokusert, 100% hengiven og 100% Isco. At han er verdens aller, aller beste ponni er det ingen som er i tvil om.

Jeg satt igjen med en følelse av ydmykhet, takknemlighet og pur glede. At det skulle bli så enormt lærerikt for min del å se en så flink trener jobbe med ponnien min, det hadde jeg ikke trodd. Det Monika hadde sagt til meg på øktene mine dagen før, det fikk jeg demonstrert i praksis disse to timene. Lone er en mer tålmodig, mer ventende person enn meg, og jeg fikk plutselig se at også det fungerer på Isco. Jeg lærte mye av mine egne timer med Isco, men jeg lærte enda mer av å se på Lone trene Isco.

For en glede å få se to sjeler som ville hva to kropper kan ♥

Minimum en gang i året må jeg få med meg et Monikakurs, og som regel er det Isco som får være stjernen på det kurset ettersom det er tett opptil Bentkurs hvor Bobbie som regel er med. Allerede i fjor meldte jeg meg på kurset, og så lenge fram til to dager og tre undervisningstimer med SuperIsco. I år ble det bestemt at årets Monikakurs skulle være over tre dager og fem undervisningstimer. Selv om det aldri er feil å få hjelp med ponnien sin, så synes jeg fem timer med Isco var litt i meste laget. Jeg føler at med han så er det mest litt guiding på hvor veien videre bør gå, også trenger vi tid til å trene hjemme. Isco er mest sin egen læremester. Jeg var inne på tanken å høre om noen ville kjøpe to av timene mine slik at Isco fikk tre timer, men i mai dukket Abbe opp i livet mitt, og tanken var da klar: Isco får trene de to timene på fredag, også får Abbe debutere på kurs lørdag og søndag. En helt genial oppdeling av kurset med de to gutta, og slik ble planen lagt opp.

Min gode venninne Anna Lene kom kjørende tidlig fredags morgen med Iscos reisefølge Fjelldølen, og plukket oss opp. Fjelldølen og Isco er jo kurskompiser, så de suste sammen ned til Maylen hvor kurset skulle være. De var heldige som fikk luksus-suiten hos Maylen, et lite utengangsområde med tak. Der skulle de bo i helga, og de slo seg naturlig nok fort til ro (det var jo tross alt noen gresstrå der som måtte ryddes opp i). 

Kurset startet med herlig Monika-teori hvor Monika snakket mye om dette med ryggsving. Vi snakket både om ryggsvinget til hesten, men også sett i sammenheng med vårt eget ryggsving. Ikke fordi at vi nødvendigvis trenger å sammenligne hverandre, men fordi at jo mer bevisste vi blir på vårt eget ryggsving (og hvordan det påvirkes), jo enklere skjønner vi hvordan (og hvor mye) vi faktisk påvirker hestens ryggsving.

​Vi mennesker er «travere», med et ryggsving som går diagonalt gjennom kroppen. Så når jeg setter mitt høyre ben fram følger min venstre arm med. Og i alt det vi gjør så har vi en form for ryggsving. Men hvis vi begynner å gjøre ting litt annerledes enn vi pleier, så vil vi påvirke dette ryggsvinget. Tenk bare hvis du sitter og skriver med penn på papir og plutselig får beskjed om å skrive med den andre hånden. Blir ikke du fryktelig stiv da, og synes dette er veldig vanskelig? Det er ikke umulig, men det er en fysisk prosess vi må gå igjennom, også er det noe mentalt i oss som må overbevise kroppen om at dette faktisk er mulig å få til. 

Når vi jobber med å forklare noe fysisk nytt til kroppen, så er vi nødt til å ta vekk ryggsving. Vi er nødt til å skape en spenning for å komme over kneika med å forstå og klare det man skal utføre. Med hver nye øvelse vi lærer hesten må vi inn og påvirke hvordan ryggsvinget beveger seg gjennom kroppen. Den langtidsløsningen vi er på utkikk etter er å finne et sted for hesten i alle øvelsene, hvor ryggen fritt kan svinge. For uansett hvor mye vi plasserer bein, så hjelper ikke det noe som helst hvis ikke hesten svinger ryggen. Spørsmålene man må stille seg selv blir derfor:

«hvilke forandringer kan jeg gjøre for å få gjennom hestens ryggsving»
«hva får jeg mest ut av?»
«hvor kan jeg finne at min hest får best sving?»
«hvor finnes ryggsving og balanse?»
«hvordan kan ryggen svinge slik at vi kan få bakbein til å gå fram?»

Ryggsvinget har naturlig nok også tett sammenheng med brystkassen, og brystkassen er et enormt, nervebelagt organ. Oppå der plasserer vi oss selv. Det vil si at vi har en enorm makt oppe på denne hesteryggen. Og hva sier egentlig jeg som rytter til denne brystkassen (og til ryggsvinget)? Uansett hvordan vi vrir og vender på det så kommer vi til å stoppe hestens ryggsving når vi lærer ting. Bare det å gjøre noe som er vanskelig (hvor vi må tenke litt ekstra) gjør at vi mister mye av vårt ryggsving. Naturlig å tenke at det samme skjer for hestene. Oppgaven vår blir derfor å få ryggsvinget i gang igjen, og finne det naturlige svinget og den naturlige brystkasserotasjonen i hesten slik at helheten igjen henger sammen, og bakbeinas aktivitet får plass framover i hestens kropp.

Utvilsomt veldig spennende tanker å ta med seg videre i treninga! 

Isco var absolutt klar for første økt, og det er ganske fascinerende hvordan jeg i en slik treningssituasjon egentlig ikke får med meg så veldig mye. Etter den første timen fikk jeg to ord jeg skulle huske på å ta med videre i treningen med Isco. Det ene ordet klarte jeg å huske fram til jeg satt meg i bilen på vei hjem. Det andre ordet ramlet ut allerede i det jeg gikk ut av ridebanen etter første timen. Jeg fikk det repetert andre timen, og da husket jeg det fram til jeg hadde satt Isco ut sammen med Dølen, også var det bortevekk. Heldigvis fikk jeg repetert dem opptil flere ganger av Monika, og ene gangen var jeg lur nok til å skrive dem ned. Og tror du det var fancyschmancy akademifiserte ord? Åneida.

Vente, og overganger.

Og når jeg ikke en gang klarte å huske disse to ordene etter økta mi, så kan dere jo tro jeg skal klare å skrive noe om hvordan det gikk. Det går ikke. Utover at jeg husker de to øktene vi hadde med at jeg satt igjen med et smil. Men! Bilder hjelper på hukommelsen, og bilder har vi heldigvis mye av etter en slik helg. Så dette var Iscotime én for Monika.

De to ordene Monika ba meg huske på krever kanskje en noe nærmere forklaring. Litt av Isco og min sin utfordring er at han klikkertrener meg. Så fort han gjør noe bra, får han (såklart) ros for det. Derfor blir min oppgave framover å vente, slik at vi kan få enda mer ut av det han tilbyr. Istedenfor å være kjempefornøyd med tre steg kan jeg vente det ut så jeg får fire eller fem steg, kanskje til og med åtte steg. På den måten vil jeg kunne klare å utvide repertoaret hans enda mer.

Overganger ligger også litt i samme gryta. Istedenfor at Isco gjør noe bra også får han ros for det med en gang skal jeg også ta med overgangene ut av det jeg driver med. Han skal kunne gjøre overganger mellom øvelsene, og særlig inn og ut av samling. På den måten får vi forhåpentligvis mer flyt i arbeidet vårt etter hvert. Det kan hende at jeg har hørt det før under trening av Bobbie også.. :p

Når jeg nå bare skulle klare å få med meg to ting fra treningen, så kan jeg jo ikke si at dette var de dummeste tingene å huske på. Absolutt ting jeg skal ta med meg videre i treningen med lilleknert (og flere). Eller... Som han får ta med videre i treningen av meg... 

Jeg satt Isco tilbake igjen ut til Fjelldølen og forberedte han på at det kom til å bli en time til litt seinere på dagen. Den kommer det mer om i en egen blogg :)

Det har hele veien vært tanken å slippe Isco og Abbe sammen. Først og fremst fordi jeg ikke ønsker å ha en usosial hingst som blir gående alene hele livet. Det er ikke noe ålreit hesteliv, uavhengig om man har baller eller ikke. Og nummer to fordi de skal på hengertur sammen i slutten av måneden (vi skal på tann- og kropp-tur til Ellen Schmedling), så da er det en god fordel at de kjenner hverandre. Så da var det bare å "bevæpne" seg med kjørepisken, slippe Isco utpå beitet først, og Abbe etterpå, og myse litt med øynene i frykt for at dette skulle si "kablam!". Jeg var kanskje litt strategisk i valget mitt av tidspunkt, for møtet var avtalt til klokka frokost. Og jeg vet jo at begge to, særlig den minste, er greit glad i gress. Og begge to var sultne etter natta. 

Jeg slapp Abbe ut til Isco, ba han pent om å oppføre seg, og da han innså at det stod en ponni på beitet, tuslet han bort for å undersøke hva dette var. Det aller første møtet mellom de to gutta var faktisk så dramatisk som dette: 

Det var ikke noe dramatikk i det heletatt. Et par frambein fra Abbe, noen hvin fra Isco, og en liten seanse som jeg ikke helt klarte å lese tydelig. Abbe snuste på Isco, og endte med å knele bak han, samtidig som han nappa han i bakbeinet. Og Isco holdt på å velte seg over med bakparten på halsen til Abbe. Og slik stod de sikkert 10-15 sekunder. Ikke noe stress eller kamp eller gnisninger, bare enighet om at de begge to skulle se litt snåle ut :p Også reiste de seg opp og fortsatte og gresse, sånn passe uinteresserte i hverandre. 

De ble stående en time sammen uten det minste problem. Jeg tok først ut Isco fra beitet ettersom han skulle gresse litt mindre enn Abbe, og å ta ut Isco uten Abbe var også helt, helt uproblematisk. Abbe stod bare igjen og fortsatte og gresse. Isco var litt fornærma da han ble satt tilbake til Bobbie som lykkelig uvitende stod og gomlet halm. Fra gress til halm, liksom. Da jeg tok inn Abbe en halvtime seinere kom det et supervrinsk fra andre siden av stallen. Det var Isco som så kompisen sin =D 

Alt i alt kan jeg slå fast et veldig vellykket første møte, og jeg er helt sikker på at det blir flere! 

Jeg gleder meg så til i morgen, når meteorologene forutser 10 grader kaldere vær - bare rundt 20 grader! O lykke! Kanskje jeg har noe overskudd til å trene litt hest da? Ikke bare gresse dem, og spyle dem. Ikke for det, litt har vi da fått gjort, men jeg skal ikke skryte av tidens mest aktive uke. Kort fortalt kan vi se tilbake på to bakkeøkter og to leieturer med Abbe + beiteliv, og Isco har fått seg en dressurøkt i vogn, to vanlige dressurøkter og en liten leietur + beiteliv. Bobbie lever bare livets glade dager og beiter i hundegården :p Litt praktiske ting har jeg fått unna også: Boksen til Bobbie og Isco har blitt utvidet, og Abbe har fått matplass i boksen verdig en konge. Så noe har jeg da fått gjort, selv om det har vært varmt. I tillegg har jeg fått føllebøllebilder av Abbe fra oppdretteren hans! ♥ Jeg gjør det enkelt med en svær bildeoppsummering av uka vår - det blir visst noen bilder i løpet av en uke, selv om vi føler oss litt daffe hele gjengen.. :p Trykk på dem for nærmere beskrivelser :) 

Så nå kan jeg ikke annet enn å håpe at meteorologene har rett, og at vi får pittelitt mer hyggelige temperaturer i dagene framover. Og gjerne en sky eller to på himmelen også. Jeg har aldri vært noe varme-menneske, så jeg har lov å klage :p Neste uke skal jeg bruke som oppvarming til å være teorideltaker på Bentkurs på lørdag (noe som egentlig gjør litt vondt, ettersom Bobbie og jeg skulle være med og ri der), og uka etter der igjen skal både Isco og Abbe på Monikakurs! Det gleder vi oss skikkelig til =D 

​Livet smiler!

Jeg skal ærlig innrømme at det å arrangere Michellekurs uten å ha med seg Bobbie føltes helt, helt, helt feil. Heldigvis har jeg en liten knert som klarer å fylle hjertet mitt med smil allikevel. Dette skulle jo være et langkurs med fem treningsøkter, og selv om jeg sikkert kunne fått noe ut av fem økter med Isco, så føltes det litt mye. Jeg vet liksom så godt veien videre med Isco, mest fordi det er han selv som bestemmer den, så å få fem timer med veiledning fra Michelle virket overdrevent mye. Heldigvis fikk jeg løst det slik at tre av de fem timene mine ble solgt, slik at jeg kunne ha to timer med lilleknert. Det var akkurat passe, og fredagen ble Iscos dag til å skinne ♥

Det ble egentlig ingen treningsøkt i den forstand, det var mer en mulighet for å vise fram hva Isco og jeg driver med, også kom Michelle med noen små tips og triks her og der på hva vi kan ha i tankene videre i treningen. Litt mer som en veiledningstime, enn en undervisningstime. Men uansett hva vi trener på, så er det leken i det som er det aller viktigste. At Isco har lyst å være med, og være kreativ og finne på ting og tang og kommer med forslag selv. Og der er han virkelig helt unik! 

I teorien hadde igjen Michelle mange kloke tanker å dele om seg. Første timen snakket vi om paradene, og om utdannelsen av hestens forståelse av paraden. Om hvordan vi må utdanne hånden før vi setter oss opp på hesten, og for i det heletatt å komme dit er vi nødt til å ha et forhold hvor hesten ser på oss med trygghet og et vesen den har lyst til å være sammen med. Har vi kommet dit handler det om å jobbe først og fremst med kroppsspråk. Når hesten forstår kroppsspråket kan vi legge til hånden som et ekstra element i paraden, og hesten vil dermed forstå hva hånden betyr utifra hva den har lært fra kroppsspråket. Når den så har fått en forståelse av hånden vil vi kunne bruke den på en forklarende måte når vi sitter på hesten for å gjøre en parade. Hvis den fra ryggen ikke forstår paraden utifra setet/kroppsspråk, så vil du kunne forklare med hånden, det den allerede har lært. Smart? Ganske! Og det aller viktigste å ha i hodet, og noe som virkelig har vært en sånn "aha" for meg er følgende setning:

Et annet ord som gikk igjen under begge teoritimene var motstand. Om hvordan vår oppgave som hestetrener i hovedsak er å unngå og skape motstand. Og da særlig ikke i hestens hode. Prøv selv: Spenn kjevemusklene, og kjenn etter hvordan det forplanter seg nedover i både nakke, skuldre og bryst. Å skape motstand i hestens hode skaper også motstand videre i hestens kropp, og det er et reaksjonsmønster vi ikke ønsker å sette i gang. 

Den andre teoritimen tok vi for oss de seks sjenklene, og her skal jeg være så lat at jeg bare limer inn link til en blogg skrevet tidligere: Problemløsing med sjenklene
Hvis noen ønsker å få repetert de seks sjenklene og hva dette er, så står det ganske greit forklart i den bloggen, under avsnittet «Seks sjenkler». 

Utover dette var mine karameller fra denne teoritimen da Michelle gikk inn på setets innvirkning. Vi sitter jo stadig og svinger på hesteryggen for å følge hestens bevegelser, men det er viktig at vi ikke svinger for mye. Ofte gjør vi mer fordi vi skal lære oss noe, og dette henger ofte igjen hos oss, at vi blir å svinge alt for mye kontra hva hesten egentlig svinger oss. Vår oppgave der oppe er å fange, korrigere og dirigere kraften - uten å skape motstand. Og det er ikke slik at vi må gjøre mer for at hesten skal gjøre mer. Alt vi gjør, gjør vi for at hesten skal gjøre mindre. Det er ikke slik at vi i en piaffe skal svinge i store baner bare fordi hesten gjør en vanskelig øvelse. Jo mer i balanse hesten er, jo mer stille blir bevegelsen. 

I tillegg ga Michelle oss en tommelfingerregel for svinget i setet, og den var som følger: Mengden av bevegelsen ned i innvendig definerer hvor mye den utvendige siden skal bevege seg. Man skal observere hvor mye hesten roterer og slipper rytteren ned på innvendig side, og det den svinger ned på innsiden skal ikke bli større på utsiden. En god tanke å ha i bakhodet. 

Ellers var det faktisk litt luksus å få lov å sitte på sidelinjen og bare observere, uten å ha med hest. Man får med seg så utrolig mange andre detaljer når hodet ikke er alle andre steder (har hesten min mat, vann, går det greit der ute, hva er klokka, er det snart tid for timen min?). Det var veldig gøy å få lov og observere alle de andre deltakerne, og jeg var også så veldig heldig at jeg fikk lov å gå med noen av hestene på et par av øktene, slik at noen av rytterne fikk lov å fokusere på sitsen sin uten å måtte tenke på hesten. Veldig gøy å få lov å være med på en slik opplevelse, og ikke minst føle selv hvor mye bare små endringer i setet kan gjøre i hånden. 

Så til tross for at kurset på ingen måte ble som jeg hadde tenkt, så satt jeg allikevel igjen med et stort smil da vi var ferdige på søndag. Makan til herlig gjeng å tilbringe en langhelg med skal man lete lenge etter! Og det beste er at vi er klare for en ny runde i oktober. Det gledes allerede! 

Å kjøre presisjon er alltid morsomt, så da Maria inviterte til Påskepresisjon sa Isco at han ville være med! Da Maria sa at man kunne ri også, hadde ikke Bobbie noe valg :p Vi var mange som skulle være med, i alle aldersklasser både på hest og kusk, så banen ble bygd relativt enkelt, men desto morsommere å kjøre. Vi gikk banen, og innså fort at noen av ballene var byttet ut med egg! Pent pynta påske-egg til og med! Til vår store glede var egga litt små, så de satt enda bedre fast på kjeglene enn det ballene gjorde. Dessuten røpte Maria at de var kokt, så vi slapp eggerøre i ridehallen. Men fine, det var de! 

Dommeren trengte litt tid på å bestemme seg for vinneren, noe som var fullt forståelig, så vi tok presisjonskjøringa først før vi fikk vite hvem som hadde vunnet. Isco var første kar ut på bana, og for aller første gang ble vi utfordret på en bredde som faktisk passa vogna. Når vi har vært med på presisjonstreninger tidligere har vi aldri orka å ta inn kjeglene til Iscos bredde ettersom vi somregel kjører med større hester. Derfor har jeg egentlig aldri kjørt "ordentlig" presisjon, ettersom kjeglebredden alltid har vært ganske stor. Dette har egentlig passet meg helt ypperlig, for da blir det jo litt lettere for meg :p Men denne gangen lekte vi ikke bare presisjon, det var seriøs konkurranse, så vogna mi ble målt til 90 centimeter, og jeg fikk plussa på 30 centimeter på kjeglene. Jeg skal love at for meg som er vant til å kjøre på "normal" bredde, så virket disse kjeglene plutselig veldig smale. Så smale at vi måtte dobbeltmåle for å sjekke at det var riktig, og det var det dessverre.

Siden jeg var først fikk jeg varma opp litt i hallen før dommer'n og publikum kom inn og vi var plutselig klare for start. Jeg hadde hatt et akutt moment med total blackout, og "jeg husker ikke banen!", men jeg kom meg over det, fikk banen på plass i hodet, og følte meg sånn passe klar da fløyta kvitret om at jeg kunne starte. 

Runden gikk sånn tålelig greit, med litt trav og litt galopp. Et nestenkræsj i en kjegle (som utrolig nok ble stående med ballene der de skulle), pluss litt kluss i den enkle kombinasjonen som var satt opp gjorde at tiden trakk litt ut, og runde nummer én endte med en rundetid på 1.41. Siden jeg var først hadde jeg jo ingen å måle meg med, så jeg visste ikke om det var bra eller dårlig.

Heldigvis var det slik at vi skulle kjøre to runder, og vinneren skulle kåres av den som hadde beste totaltid. Derfor var det bare å samle tømmene og gjøre seg klar til en ny runde. Jeg visste at jeg kunne gjøre det bedre enn førsterunden, og Maria tipset meg om å ha pittelitt mer kontakt på tøylen slik at Isco fikk litt tydeligere signaler og vi kunne unngå sånne nestenkræsjer. Beskjeden ble mottatt, og etter en liten pause fikk vi nytt startsignal. Runde nummer to så slik ut:

Herregud, som jeg smilte da jeg kjørte i mål! Jeg var så stolt! Isco har utvikla seg så enormt, fra å frese rundt uten balanse, og bli sliten etter en langside i galopp, kan vi nå galoppere en hel bane på 14 porter, og han trekker framover hele veien. Fortsatt skal vi rydde litt mer opp i den galoppen, og vi skal få funnet fram enda mer fart på det jevne, men dette var virkelig over all forventning! Fra 1.41 på første runden kan jeg med trygghet si at vi grusa oss sjøl, og klinka til med en andre runde på 1.19! Ikke hadde vi skumpa til en eneste ball heller, selv om vi kjørte på ordentlige porter for første gang i vårt liv =D 

Jeg bare kriblet over av stolthet og glede over den lille ponnifisen som har blitt så utrolig flink. Han fikk av seg vogna, og det i seg selv var en god ting med hele greia. Her var det god oppvarming, to kjappe runder også ferdig. Veldig motiverende for ponnien og få lov å gi seg på topp! Isco fikk rulle i hallen før vi tuslet oppover og han fikk servert en velfortjent porsjon med betfiber, og en ekstra gulrot. Jeg tror også Isco var stolt over seg selv. 

Ute i paddocken igjen fikk han beskjed om å fortelle litt til Bobbie om hva som ventet henne, mens jeg tuslet ned i hallen igjen for å kikke litt på de andre som kjørte. Bobbie skulle ikke i ilden før litt seinere. Nede i hallen igjen var det flere som hadde kjørt, men jeg fikk informert om at Isco forsatt hadde den beste rundetiden med sine 1.19, og jeg kunne nesten ikke tro det. Etter alle hadde kjørt var Isco-tiden kun slått av én ekvipasje: Pernille og fjordingen Balder, som kjørte en runde på 1,13. Utover det kjørte trener Maria en runde med sin egen hest, Cepi, utenfor konkurranse, og hun kjørte på 59 sekunder. Men Maria kjører liksom VM ogsånn, så hun telles ikke :p Men det som var spennende var å se sammenlagt-tiden etter at alle var ferdige. Sjekk den herlige blandingen av hester, kusker og ryttere som var med på denne morodagen!

Bobbie var siste hest inn på banen, og jeg gikk etterhvert opp og hentet henne. Hun var forholdsvis rolig mens vi varmet opp litt på parkeringsplassen, men da vi skulle inn i hallen var det ei frøken hvis blod begynte å boble. Tuva som hadde ridd før meg var på vei ut mens vi gikk inn, men jeg spurte pent om hun kunne være igjen i hallen mens jeg rei, for ellers bekymret jeg meg for at jeg ville henge i taklampene (og det er høyt opp dit altså...). 

Ridningen av presisjonsbanen foregikk på samme måte som kjøringa, bare at portene ble enda smalere. Tror de lå på i underkant av en meter i bredde, og jeg forstår hvorfor de som rir working equitation knyter opp halen til hesten sin. I tillegg fikk vi to porter med sukkerbiter på innsiden, som gjorde dem enda smalere, bare for å gjøre det litt ekstra vanskelig. 

Første runden med Bobbie gikk egentlig veldig bra, sett bort i fra noen små jump her og der, at hun var sterk som en okse, og ville helst bestemme det meste, både av gangart og tempo selv. Det ble en kombinasjon av litt trav og litt galopp, og vi kom i mål på en tid 1.11. Også med henne ble det en liten pause før vi fikk startsignal for runde to:

Som dere kanskje ser av den siste delen av filmen, så var det en grunn for at jeg tok det litt piano og holdt det bare i trav på andre runden min :p Bobbie var rimelig framover, og fresh, og jeg følete jeg satt på en tikkende bombe. Men da vi kom i mål på den andre runden, så slang Maria ut kommentaren om at det var en skikkelig feig runde :p Dette til tross for at vi faktisk var et sekund raskere enn førsterunden, med 1.10. Det gikk en liten rød fyr med horn gjennom meg, og jeg tenkte at søren heller. Jeg spurte om å få ri runden en gang til, utenfor konkurransen, og det fikk jeg. Etter en noe spenstig start (siste klipp i filmen) fikk vi ridd runden i hovedsak i galopp. Dessverre fikk filmfotografen min litt hikke, så den runden fikk jeg dessverre ikke med på film, men her var Bobbie egentlig veldig fin. Også hadde jeg Maria på sidelinjen som ropte "bare la det gå fram nå! La det gå fram!". Det er utrolig hvor mye mer man tør når man bare har noen på siden som sier til en at det går bra. Bobbie fikk lov å gå litt mer fram, selv om jeg synes det virket litt skummelt. Men det funket, og vi kom oss igjennom med en ordentlig god følelse (selv om Bobbie var sterk som fy). Det som var litt interessant var at til tross for en del galopp var vi bare 2 sekunder raskere enn runden vi trava. Det andre som var litt interessant var at jeg fikk de 7 første portene på film, og selv om følelsen min var at det gikk ganske superfort, så gjorde det jo absolutt ikke det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd at man føler det går så det griner, også ser man film etterpå og ser seg selv i en passe grei arbeidsgalopp. 

Bobbie fikk absolutt stor stjerne i boka hun og, til tross for litt hopp og sprett, men det hadde jeg vel egentlig forventet. Det morsomme var at for en pyserytter som meg var dette var nesten bedre enn sprang, for her kunne jeg få de samme grunnene for å ri en konkret vei, men uten å måtte hoppe hinder. Snakk om genialt! 

Jeg synes det var så gøy at jeg har sagt til Maria at hun nå har en fast rytter på presisjonstreningene framover også :p Målet må være at Bobbie blir like flink som Isco så også hun kan ta sånne løyper i galopp =D ​

Etter å ha parkert Bobbie i paddocken, selvsagt etter en velfortjent bøtte med betfiber til henne også, så samlet vi troppene i kantina for å gå igjennom resultatene. Først ble Bjørgs påskeegg kåret til det fineste påskeegget, noe som virkelig var velfortjent! Alle fine detaljer, og hva er vel finere enn påskeegg med hest på? 

Deretter ble vinneren av presisjonen kåret, og sanneligminhatt ropte de ikke opp mitt navn! Med sine to runder på 1.11 og 1.10 hadde Bobbie den totalt raskeste tiden. Dermed ble vi vinnere av det fine påskeegget til Bjørg. Og vet dere hva som lå inni det ene egget? Et gavekort på en kurs-lunsj fra Bjørg! Da håper jeg det blir en sånn "enkel lunsj" - slafs! =D 

Og ikke nok med det. Av alle 13 startende kom Isco på en fantastisk 4. plass! Slått av to ridende (hvorav den ene var meg selv :p), og bare én kjøreekvipasje. Lille, beste, kuleste kjøreponniknerten! Beviser at man ikke trenger å ha lange bein for å gjøre det bra! Man trenger bare å bevege de korte beina litt raskere, og ta kloke svinger ;) Han kommer garantert til å få glede av de små Isco-gulrøttene som lå i det ene påskeegget =D

Uansett plassering var jeg gørstolt av begge ponnitrolla. Isco for at han fant flyten, at vi klarte å kjøre på smal avstand, og at han virkelig ga alt. Bobbie for at hun fant motivasjon for bevegelse, også skal vi bare kanalisere den energien litt mer i riktig retning. Viktigste var at vi begge hadde det skikkelig gøy! Presisjonsridning er bare dressur med mening! Jeg strålte som en sol hele resten av dagen, og kunne virkelig ikke hatt en bedre dag. Både herlige mennesker og fantastiske hester. Stolt av de to kuleste ponniene i hele verden!

Siden Isco kom til stallen og ble satt i aktiv trening for 2,5 år siden har vi jobbet sakte men sikkert med å bygge opp tempo i vogna. Til å begynne med kunne han fint galoppere i vogna, men det var liksom ikke så mye flyt over det, og det gikk litt stakkato, uten særlig smidighet eller kondisjon. I dressuren i det siste har Isco synes det har vært litt vanskelig å finne motivasjonen for å gå ordentlig fram i galoppen, så da Maria skulle ha kjøretrening på stallen spurte vi pent med stjerner i øynene om vi kunne få lov å hive oss med på en maraton-time. Tilfeldighetene ville at også to andre med shettiser skulle kjøre, så vi lagde vår egen shettisgruppe! 

Isco var helt forundra da han kom inn i hallen og så to andre ponnier på hans størrelse. Det var antydning til en aldri så liten beskjeden bromance mellom de to flekkete ponniene, men fokus ble raskt flyttet over på dagens oppgave: maratonkjøring.

Vi startet først med en løype som vi lett cruiset igjennom. Vanskelighetsgraden ble satt litt opp i en ny løype, som også innebar litt snirkling mellom noen hinderstøtter. Nå skal ikke jeg, med min ponni på 90 centimeter klage på at jeg har dårlig plass, for det hadde jeg virkelig ikke, og jeg respekterer tvers igjennom dem som kjører dette med stor hest. 

Galopp er liksom gangarten vi skal forsere dette i sånn egentlig, og selv om Isco synes noen av de krappeste svingene blir litt vanskelige å holde galoppen i, så prøver han så godt han kan. Det som var veldig gøy å kjenne under dagens maratontrening var at han var litt forsiktig til å begynne med, men når han begynte å forstå greia, så tok han virkelig i. De to siste rundene i galopp fikk jeg kjenne på den framoverfølelsen som jeg søker etter og vil ha, og etter den siste runden (filmen under) var jeg så stolt av den lille pelsdotten at jeg nesten letta fra vogna.

De siste stegene han tar før jeg stopper han og roser er virkelig en Isco som tar i, som tenker fram og som legger seg i selen. Det er den følelsen, den følelsen av rakettmotor jeg ønsker å ha når jeg kjører. Power liksom! For vi leker jo ikke fartsbølle =D Kjenner at jeg gleder meg til å videreutvikle dette, og jeg gleder meg allerede til neste hindertrening vi kan hive oss med på, for dressur er virkelig vel og bra, men dette er nesten bedre. Dette er dressur med mening! Og når det gir mening så er det også lettere for ponniknert å forstå hva han skal, og da blir det mindre frustrasjon både hos ponni og kusk. Jeg tror også han storkoste seg i dag!

Også må jeg bare få skryte litt av Iscos kule kjørekompiser. De fortjener også et bilde hver, for de gjorde også en helt fantastisk innsats!

Rett og slett litt "high on horses" etter dagens trening, og ikke noe mindre motivert for å fortsette å jobbe mot å bli enda litt bedre! Fikk tilogmed lov å være med å groome for en kjempefin dølahest etter økta mi og sannelig er det gøy å dingle bak en litt større hesterompe også (så lenge jeg slipper å ha kontroll på tømmene i den farta). Takk til Maria og Equestrian Driving Group for en super kjøredag! 

Det har bare blitt en vane. Hver eneste dag siden 2013 har jeg notert ned på et word-dokument hva jeg har gjort med Bobbie gjennom året. Nå er vanen så innarbeidet at det nesten går på automatikk. På slutten av året teller jeg opp årsoppsummeringen, og det er alltid like spennende. Hva har vi faktisk har gjort? 2017 ble intet unntak. Jeg har ikke noe treningsplan jeg følger, men jeg bruker ofte treningsdagboken i det daglige for å holde sånn nogen lunde oversikt over at dagene ikke blir for like. Men i hovedsak blir treningsøktene mine styrt av hva jeg har lyst til og mulighet til den aktuelle dagen, avhengig av tid, humør, aktiviteter i hallen, vær og føreforhold. Og dette har tilsammen blitt Bobbies 2017:

Etter fire år med oppsummering av Bobbies treningsår kan jeg se visse likheter, selv om dette er ganske ubevisst. Blant annet er antall dager med rideøkter ganske jevn:
2013 - 133
2014 - 92
2015 - 110
2016 - 105
2017 - 112

Antall fridager har dog økt betraktelig for Bobbie, noe som antagelig har en liten sammenheng med at jeg nå har to hester i tilnærmet full trening. Fra skarve 38 fridager i 2013, til 96 fridager i 2017! Jeg vet ikke helt hvem jeg er mest fornøyd med jeg. 38 fridager på et år er jo nesten ingenting, men 96 er kanskje litt i meste laget? Samtidig er det jo ikke feil med noen fridager innimellom heller. Det har iallefall ikke kjentes ut som om Bobbie har hatt for mye fri gjennom 2017, så vi ligger vel ganske fornuftig til, mener magefølelsen min. ​

Det har blitt noen kurs gjennom 2017, og størst var nok opplevelsen da jeg kjørte til Sverige og var ukeselev for Christofer og Rebecca Dahlgren (jeg har bare ikke kommet så langt som å få blogget om den opplevelsen, men det kommer nok). I tillegg har det vært kurs for både Michelle Wolf x2, Arne Koets x1 og Bent Branderup x1.

Vi har også gjort litt andre ting enn akademisk, blant annet har vi vært med på en feltrittstrening, vi har deltatt (og vunnet =D ) en uoffisiell skeid-konkurranse på stallen, og vi har utfordret skjebnen og jobbet litt på jordet, for å nevne noe. Litt avveksling og gøy må man jo bare ha det! 

Det skulle egentlig vært et kurs til for Christofer + et kurs til for Arne på høsten, men en karantenestengt stall satte en elegant stopper for det. Uansett har vi fått masse ut av de kursene vi har vært på, og en annen ting som er verd å nevne for 2017 er det året jeg kjøpte meg dressursal. En sal som har gjort mye for utviklingen til både Bobbie og meg. Dessverre har 2017 vært et av de stilleste årene på bloggfronten for meg noen sinne. Dette har med kombinasjon av trening av to hester på fritiden, pluss mye jobb for å få ting til å gå rundt. Heldigvis ser 2018 ut som et år med mer struktur og forutsigbarhet for min del, og selv om jeg ikke har nyttårsforsetter, så kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å få litt mer liv i bloggen igjen. Jeg har blant annet noen tanker og funderinger som jeg går og kjenner litt på, som har lyst ut på et vis. 

En ting jeg har klart gjennom 2017 er å holde instagramkontoen i live. Det er så kjapt og så enkelt, så det går liksom unna i en svisj. Det er ikke uten grunn jeg har kalt den for hestehverdagen. Bildene som legges ut der er i hovedsak mobilbilder som er tatt av akkurat hverdagen. Det er ikke den mest fancy instagram-kontoen, men det er glimt fra hverdagen til Bobbie, Isco og meg. Den tror jeg absolutt jeg skal klare å holde fart i, også gjennom 2018. ​

Isco har heller ikke ligget på latsiden gjennom 2017. Også han har fått sitt helt egne treningsdiagram, hvor jeg har oppsummert Iscos år. Målet med Isco har hele tiden vært å holde han i gang 3-4 dager i uka. Når jeg teller opp, så er vi vel nærmere 4-5 dager i uka, men han er jo så utrolig morsom å jobbe med, så det blir bare til at han blir trent han og.

Når det kommer til dressurtreninga hans, så er jo det en god miks av lange tøyler, longering, løstrening og annet jeg måtte finne på som kunne passe inn under dressur. Longering og løs har jeg også som egne punkter, men da har øktene vært mer direkte konsentrert på det. Løs har også vært noen ganger hvor han bare har vært løs med andre hester og lekt. Men Isco har fått jobbet seg noen dressurøkter med Isco-dressur på Iscos måte, og det er like givende og frustrerende hver gang :p I tillegg er jeg ganske fornøyd med at jeg har klart å kjøre han ganske mye gjennom året.

I år var intet unntak! Jeg føler at historien bak outfiten også fortjener litt publisitet, for jeg har en mamma som har litt sånn halvveis prinsipp om aldri å kjøpe noe hesteting i gave til meg. Et år, en eller annen gang mellom 2006 og 2010 fikk mamma et innfall en jul om å kjøpe julegave til min daværende hest, Janko. Det var et nissedekken og fire nisse-heste-sokker. Nå er jeg en ganske praktisk person av meg, og jeg liker i hovedsak å ha ting jeg bruker og ikke så mye mer. Jeg husker jeg så på pakken med litt oppgitt blikk, men når man får gave av sin mor, så tar man jo vare på den. Siden den gang har nissedrakta blitt med ned fra Volda, ligget litt på pause i Oslo, og nå de fem siste årene har den vært i Hamar. Liggende i en pose i putekassa mi oppe på låven, hvor jeg rynker på nesa hver gang jeg må flytte på den posen fordi jeg skal ha tak i noe annet i kassa. Men én dag i året så løper jeg opp på låven og smiler når jeg drar posen opp fra putekassa. Den ene dagen i året hvor jeg er veldig glad for julegaven jeg fikk av mamma for omkring ti år siden. 

På stallen er vi flere som er glade i bilder, så en dag før jul er vi nødt til å dresse opp hestene i juledrakta, vi må ta på oss nisseluer og andre juleting, også tar vi julebilder på jordet. Den ene dagen i året går dekkenet på rundgang på flere hester, og vi knipser julebilder av hverandre. Og sant skal sies: Takket være dekkenet og nisse-heste-sokkene blir det ekstra, ekstra jul over julebildene hvert år. Så takk, mamma - i hvert fall denne ene dagen i året =D ​

I år måtte selvsagt både Bobbie og Isco være med på bildene, og etter at jeg hadde knipset noen av Maren og hennes hester stilte Bobbie, Isco og jeg oss opp foran Maren og kameraet. Resultatet? Vi hadde det ganske gøy i alle fall ♥

God juuul!

Som nevnt tidligere inneholdt første timen med Monika på dette kurset egentlig alt det jeg følte vi trengte. Den tredje timen ble derfor viet til mest lek og kosing. Jeg merket at Isco var litt mentalt sliten, for selv om han var like fin og like med meg borte som hjemme, så er han jo absolutt ikke vant til å reise og være på kurs. 

Mye av Monikas fokus på dette kurset var bogen. Vi har ofte mye fokus på bakpart, og bakpartens evne til å bære. Problemet er at man lett kan ha noen boger som blokkerer bakpartens arbeid. Derfor er en bog med en viss motorikk nødvendig for at bakbeina skal få lov å komme til. Og rundt dette temaet hadde Monika en drøss med kloke tanker som både kan knyttes til bogarbeid, men også til annet arbeid. Monika sier så mye klokt at jeg ikke kan la være å ta det med. 

• Vi ønsker gjerne å beholde det vi får, men det handler like mye om å kunne gå ut av det, fornye det og gå inn i det igjen.
• Føl hele tiden på muligheten for utgang i det du gjør.
• Hva er mellom hjelpen? Det er fornya innganger eller utganger.
• En utgang trenger ikke være helt tilbake til utgangspunktet.
• Vi ønsker å være flytende i hjelpegivningen. Kjenn utgangen i det du gjør. 
• Tvinger du noe til å bli i en posisjon som ikke er i balanse, så blir det vanskelig. Prøv å tvinge noen til å stå på ett ben.
• Finn soner innenfor balansen hvor ting ikke er så vanskelig. 
• Vi klarer å komme til et moment en kort stund, men langtidsarbeidet er å kunne ta hesten dit langsomt. 
• Hvis en hest faller mot tøylen/sjenkel/hjelpere, så er den ikke mellom hjelperne. 
• "Se hva jeg kan med min kropp".
• Vis hesten begge sider av saken og gjør motsetninger. 
• Velg minste motstands vei. Svarer ikke hesten for innvendig sjenkel? Velg en overdreven utvendig sjenkel og prøv så innvendig. 
• Ikke si nei til det hesten gjør, men si ja og spør videre. 
• Ofte faller vi lett inn i "jeg vet ikke"-tanken. Ikke bli i den! Gå tilbake til basic. Der har du alltid et valg. Høyre-venstre? Bøyning? Flytte fram - bak? Langsommere-fortere? Høy-lav form? Høyere-lavere takt? Du kan alltid finne noe dere kan.
• Vær lett og kjapp i hjelpegivningen selv om hesten er tung. 
• For å stoppe kan du gi et lett skenkeltrykk for å stoppe brystkassa. Som å klemme en god venn.
• Fokuser på de små slippene istedenfor trykket.
• Det er umulig å skille det mentale og det fysiske. 
• Vi trenger å tenke at alt er mulig, for det er egentlig det!
• Vi må komme oss vekk fra en svart/hvit-tankegang.
• Ta med deg følelsen av stolthet inn i sitsen din.
• Du er bra nok som du er!
• Ikke bli for "needy".
• Vi trenger ikke være slaver av å alltid være korrekte. Slipp "alt må være riktig"-fokuset.

Og den avslappa timen med Isco, den oppsummerer jeg med bilder :)

Kurshelga med Isco var virkelig en herlig opplevelse, både på mine egne vegne og på de andre kursdeltakernes vegne. Veldig gøy at også Anna Lene og Fjelldølen hadde et supert kurs, og gøy at Isco og Fjelldølen ble skikkelig gode kompiser. Også er det alltid så koselig å komme til Maylen på kurs med herlige Monika, som inspirerer og motiverer. En hestehelg akkurat slik den skal være: Flinke hester, gode venner, masse lærdom, masse latter og herlige minner! :)