|
Jeg har ikke vært den som har brukt tid på å lære Bobbie noen særlige triks, men nå har hun lært én ting: Å smile! Så nå smiler hun uansett hva jeg ber om.  Her ber jeg om skritt... Barnslig glede, jada, det er det. Men det er jo litt søtt når hesten vrenger overleppa mot deg og smiler. Jeg har i mitt stille sinn tenkt at hvis Bobbie en dag lærer det, så er det jo kult, men jeg har ikke orka å legge sjela mi i det. Det har ikke hun heller - før nå. Det startet i tidlig vår en gang tror jeg. På vei opp fra ridehallen får hun alltid gå i sitt tempo, og tusler sakte opp igjen til stallen. Samtlige bæsjer på vei opp skal sniffes på, og en ytterst sjelden gang innimellom, så vrenger hun leppa. Da fikk hun ros og godbit, uten at hun helt skjønte greia. Når hun går løs i hallen etter vi er ferdige å ri, så har hun også ved anledninger luktet noe rart, og vrengt leppa. Ros og godbit har vanket, men hun har fortsatt ikke kobla det. I forrige uke startet hun plutselig å prøve og vrenge leppa både to og tre ganger mens vi skrittet ut (hun går løs). Det var en Bobbie som plutselig begynte å plusse to og to og fikk ikke fire, men godbit. Det gikk fra vrengt leppe to og tre ganger til syv og åtte ganger, og i går tror jeg hun smilte ti-tolv ganger på kort tid. At det er noen som har skjønt noe kom tydelig fram i dag. Hadde henne med ned i hallen for å longere henne, og jobbet litt fra bakken først. Helt fin der, og skulle til og sende hun ut i longelina. Bobbie kikket på meg, tenkte litt, og vrengte overleppa begeistret. Jeg måtte bare le, og hun fikk godbit. Jeg ba igjen om skritt i longelina, og hun vrengte leppa og gliiiiste. Gjett om det var ei som trodde hun hadde skjønt noe - nemlig oppskriften på å slippe unna arbeid - ooooog få godbiter! O lykke! Det må smiiiiiles for! Enda så kortvarig den lykken ble. Til tross for de største glis og peneste blikk, så måtte hun også jobbe litt i longelina, både skritt, trav og galopp, med et innslag eller to av et smil her og der. Kunne jo hende det funka? Lov å prøve! Nå er vi med andre ord uten tvil kommet til slutten av "ros og godbit til deg bare fordi du smiler", nå er det innlæring av en kommando på det, til Bobbies store skuffelse. Hun var nesten sikker på at hun hadde funnet kilden til evigstrømmende godbiter her en liten stund.  Smil til verden, og verden... gir deg godbiter! Det er virkelig så gøy når de plutselig ser en slik sammenheng, og får en forståelse av hva vi egentlig ønsker, også vil de bare gjøre det igjen og igjen. Det samme er det også i ridningen. Når hun får ros for noe hun gjør også klarer hun etterhvert å koble hva som er bra, og hva jeg ønsker. Så prøver hun igjen - og igjen. Det er så gøy! Første klippet prøver jeg på kommando. Andre klippet gjør hun det heeeelt av seg selv (legg merke til hvor flink hun synes hun er!), og tredje klippet fikk jeg timet såpass godt at hun fikk kommando når hun gjorde det. Men nå har jeg en pitteliten jobb å gjøre, for nå må Gliset lære seg å glise på kommando, selv om det er litt morsomt å ha en ponni som svarer på en hver en ting jeg ber om med et smil... ;)  Det er ikke alltid lett å holde helt styr på disse grimasene, så noen ganger går det litt i surr når man skal smile.
0 Comments
Jeg føler meg så utrolig heldig på Bobbies vegne. Takket være verdens snilleste stalleiere har jeg fått tillaget en egen mini-utegang til Bobbie. Det er to år siden jeg og Bobbie flyttet til Aalerud stall. Det var et egoistisk valg ettersom jeg hadde Bobbie stående på en utegang uten treningsmuligheter. Vi hadde akkurat kommet hjem fra Danmark, og jeg ønsket å vedlikeholde det arbeidet vi hadde startet på. Valget falt da på en tradisjonell stall, med tradisjonell oppstalling (boks og paddock), og tradisjonell fôring. Selv om dette satt langt inne hos meg, så bestemte jeg meg for å prøve. Av alle staller man kan stå på, tror jeg at jeg har skutt gullfuglen. Selv om Aalerud er en "vanlig" stall med "vanlige" rutiner er det veldig deilig å stå på en stall hvor alt er på stell. De har mer enn gjerne hester sammen i paddock, og hestene har relativt mye utetid i forhold til mange andre vanlige staller. Det er alltids noe man skulle ønske annerledes, og når drømmestedet er oppgruset utegang med skog og oppdelte fôringer, så sier det seg selv at det er ting man gjerne skulle hatt litt annerledes når man står på en tradisjonell stall - men som ikke lar seg gjøre. Gro en skog i paddocken for eksempel. Så da har det blitt slik at Bobbie har vært vanlig bokshest de siste to årene, og det har jo forsåvidt gått greit. Heldigvis har vi hatt boks i utestallen, en kaldstall med tilgang til kjelleren på låven, slik at vi har mulighet til å stå varmt når vi saler på. Kjenner at jeg trives veldig godt med at Bobbie i det minste får stå i en jevn temperatur døgnet rundt, og ikke thermokaos med varmt inne og kaldt ute. Når de i tillegg har tilgang på oppvarma drikkekar, så er det jo bare helt greit (hadde bare Bobbie drukket av det, men det er en annen greie - prinsessegreie). Da stalleier i sommer la fram at utestallen skulle bygges på med to bokser tenkte jeg kjapt. Jeg spurte om det var mulig å få bygd den ene boksen uten vegg, og knytte den til paddocken på nedsiden, og utrolig nok fikk jeg ja fra stalleier. Som tenkt så gjort i løpet av høstmånedene. Hvordan prosjektet ville gå var jeg veldig usikker på, og de på stallen har nok rista mer enn én gang på hodet av påfunnet mitt, men jeg var ivrig på å gi det et forsøk. Man vet ikke om det funker før man har prøvd. Så vi prøvde. 
Midten av september. Reisverket på de to nye boksene begynner å ta form.
Den nye boksen til Bobbie, og paddocken slik den stod før også den ble rettet opp og gjort litt annerledes.
Taket kom raskt på.
Boksen begynner å ta form.
Før paddocken ble ferdig tok Bobbie i bruk boksen om natta. Hun har fått et lite presennings-seil for å holde enda mer vær ute.
Boksene innenfra. Det ser ut som en helt vanlig boks, og skulle jeg ombestemme meg er det så enkelt som å sette opp den manglende veggen på utsiden. Alt annet er helt likt de andre boksene.
Boksen med åpen dør avslører en manglende vegg.
Nå i november har også paddockene tatt form, og med litt prøving og feiling har vi fått til en løsning som ser ut til å fungere bra. Utfordringen min har vært at tanken med boksen er at Bobbie også skal ha tilgang til den på dagtid, slik at hun på regnversdager, eller varme soldager, kan få ly der - et savn i en vanlig paddock. Boksen er 3*3 meter, og passer dermed til én hest. Bobbie står jo sammen med Svarta om dagen, så spørsmålet var om det var for liten plass til at begge to kunne dele den på dagtid. I såfall måtte jeg velge mellom å ha hun sammen med noen, eller ha hun aleine med boks-løsningen. Aleine er ikke et alternativ, så jeg kryssa bare fingra for at det kom til å gå fint, og at de ville klare å dele den lille ekstra biten på paddocken. Vi har hatt litt tilvenning til området, så nå står Damene sammen i paddocken med tilgang på boksen på dagtid, og Bobbie har den alene om natta. Det er for liten plass til at to hester kan dele den også om natta. Opplegget har fungert over all forventning! 
Bobbie og Svarta på vei opp for å undersøke tilføyelsen på paddocken.
Svarta har holdt litt avstand den første tiden, men tør nå og bevege seg opp under taket hun også, om enn ikke helt inn i boksen enda, når Bobbie står der. I tillegg har Bobbie skjønt at hvis hun går på do ute, så holder soveplassen og fôrplassen seg ren. Det er med andre ord minimalt med bæsj inne i boksen nå, det meste ligger utenfor. Praktisk! 
Toalettet er etablert utenfor boksen (minus når hun glemmer seg litt). Men vi går ikke lengre enn vi må. Og regner det ute om natta, så er det ikke alltid at Prinsessen vil bli våt på rumpetten, så da blir det boksmøkking på meg.
De aller første dagene de hadde tilgang på taket kunne de dele det i korte perioder, men i etterkant har Svarta holdt litt avstand. Nå har hun igjen begynt å tusle forsiktig opp.
Under ruskeværet i dag tillot Bobbie Svarta å stå oppe sammen med henne, og Svarta turte å komme opp så nesten hele henne kom under tak.
Veldig spennende med ny flis synes Damene. Selv med åpen boks og tilgang til den hele tiden bruker jeg ikke noe mer flis enn før.
Slik det ser ut til, så fungerer dette lille prosjektet mitt helt perfekt, og jeg kunne ikke vært gladere! Det krever selvsagt klaff på noen viktige faktorer, som for eksempel at Bobbie og Svarta er så gode venner som de er. Det er så herlig å se dem sammen, og jeg håper Svarta aldri flytter fra Aalerud. I Svarta har Bobbie verdens beste venninne, og jeg tror det går andre veien også. I helga har jeg fått koblet opp thermobaren til de to Damene, så da er vanntilgangen i vinter også sikret. Det er også en av de småtingene jeg bare setter så enormt stor pris på med stallen. Det har aldri vært noe spørsmål da vi (Kristin og jeg) kom drassende med thermobarene våre. De har vi fått koblet opp, og med en frøken som har hatt tre kolikker i løpet av en vinter tidligere grunnet vannmangel, så betyr det ekstremt mye!
All halmen vi har kjøpt har vi fått lov å lagre på låven, så matvraka skal få tørr og god halm, både til å spise og ligge i, i vinter. Det er ikke hvilket som helst sted vi ville fått lagra halm innendørs. Slike ting som gjør alt for en hestemamma som bare ønsker det beste for frøkna si. Jeg står på verdens beste stall. Det er det ingen tvil om. Tusen takk til Pål, Pernille og Britt for at jeg i det heletatt får lov å sette til livs mine sprø prosjekter. Og tusen takk til Tormod for snekring, hjelp med beversikring av boksen og hjelp til andre små påfunn som dukker opp med jevne mellomrom. Bobbie har nå fått en liten miniutegang, og jeg er kjempespent på å se hvordan den står seg igjennom vinteren. Men slik den er nå funker den utmerket. Jeg er kjempeglad for muligheten, og neste post på programmet nå er å finne noen trær som kan strøs rundt i paddocken. Må bare finne ut hvordan jeg får med meg et tre eller fem fra skogen. De er liksom ikke så lette å bære når det blir litt størrelse på dem. En ting er i alle fall sikkert: Vi flytter ikke fra Aalerud med det første! Nå både med "utegang" og isolert ridehus! Her blir alles behov ivaretatt. Verdens beste Aalerud :) Dagens rideøkt testet grensene, og grensene har uten tvil flyttet seg. Ridning uten utstyr gir ærlig svar! 
Dagens rideutstyr (du ser til og med rompemerket mitt). Ignorer den noe rette manen. Det er work in progress.
Jeg har ikke ridd mye i halsring før (ca. to ganger), men da jeg innså at jeg fikk hallen aleine i dag var det ikke mye utstyret som ble satt på Bobbie før vi tuslet ned i hallen. Det er artig å prøve seg med halsring en gang innimellom, for du får et veldig ærlig svar. Det som var veldig morsomt å kjenne var at Bobbie kunne gå nesten alle våre vanlige øvelser som vi gjør i skritt, selv om vi kun hadde halsringen. Versadene var fine, traversene funka, de diagonale traversene fungerte overraskende bra, og selv vendingene fungerte i halsring! Det var skikkelig gøy å kjenne. Renversen derimot, den var vanskelig, men hey! Vi har prøvd halsring to ganger før. Jeg er happy for alt jeg fikk, jeg!
Trav fikk jeg også, og vi kunne faktisk svinge litt rundt på banen i trav. Både diagonaler og etter hvert også serpentiner. Jeg merker hvor fort ubalansert jeg blir i trav, men klarer jeg å puste, slappe av og la det flyte, så flyter det jo. Bobbie foretrakk å gå med hodet i bakkehøyde. Kristin, som satt og så på når vi rei, beskrev det som at Bobbie foretrakk å ha mulen i høyde fra knærne og ned, og innimellom også ned med mulen på nivå med koden. Ja, det var i grunnen litt merkelig at hun ikke snubla i leppa si noen ganger. Følelsen av å trave avsted på en hest uten hode er ganske spesiell. Ingen skal komme her å si at hesten min ikke er avslappa under rytter, i alle fall, men jeg tenkte på at det skulle ikke mer til enn et lite vipp med bakparten, så hadde jeg spist grus. Heldigvis var det ikke antydning til verken tull, bøll eller skvetting. Selv galopp kunne vi, og vi hadde flere fatninger på begge hender, og flere forskjellige steder på banen. Akkurat i fatningen måtte Bobbie opp med hodet, så der fikk vi litt bedre bæring, men det tok ikke mange stegene før den var tilbake til å sope rundt på bakken igjen. Men jeg klager ikke. Bedre med avslappa hest, enn spent og stressa får vi slå fast for denne gangen. Det var i grunnen knallgøy å prøve, for man får et veldig ærlig svar på hvordan sitsen klarer å kommunisere ned til hesten. For det nytter virkelig ikke å ri en versade med å dra i innvendig tøyle, når du ikke har noen innvendig tøyle å dra i. Da må den fungere fra setet, fra den innvendige sjenkelen og ut til den utvendige indirekte tøylen. Når det funker, så er det en herlig følelse! Rett og slett en koselig lørdagskveld med Frøken Flink! Jeg får noen innfall innimellom, og når det blir arrangert banehopping, så hiver jeg meg med - på to hester! Oppskriften på å bli støl. Det har i det siste vært debattert rundt på sosiale medier hvordan Norges Rytterforbund mulig spenner noe bein på seg selv ved måten stevner blir arrangert på. Blant annet skrev min kollega Marie en knakende god blogg om temaet. Som et meget godt eksempel på akkurat dette temaet har vi forrige helgs hendelse på stallen. Det var planlagt et utvida klubbstevne, men her var det kun ti påmeldte. Det kunne ikke forsvare seg økonomisk å gjennomføre stevnet, så det ble avlyst. Takket være noen driftige damer på stallen ble det istedet arrangert en uformell banehopping. Her var det bare å melde seg på, og hele 22 starter ble fordelt på høydene fra "bom på bakken" til 1,10. Mange fler på stallen heiv seg med (meg selv inkludert), og mange kom tilreisende utenfra for å bare få litt sprangtrening. Lørdag ettermiddag var vi med på å bygge opp banen, og søndag var det bare å komme seg ut av senga og gjøre seg klar til dyst. Planen min var å være med på 50 centimeter med Bobbie, og hvis det gikk bra, så kunne jeg kanskje også driste meg til 60. Lørdag kveld kom jeg plutselig på at jeg passer jo Svarta også. Det ryktes at hun er en habil pinnehopper, så til tross for at jeg aldri har galoppert med henne på banen, langt mindre hoppet med henne, så er hun så ukomplisert at hun jeg meldte oss på i 60 og 70 og håpet det ville gå bra. Svarta ble fletta og børsta, og Bobbie børsta. Frøken fly var første frøken ut av mine to. Tone var snill og holdt Bobbie mens jeg var inne og lærte meg banen, og jeg må si jeg var litt spent da jeg kom ut igjen og så Bobbie være rimelig oppskaket fordi paddocknabo Signe hadde gått fra henne. Signe hadde nemlig gått ned til utebana (den er 20 meter unna...). Signe er 3,5 år, og Kristin skulle ha henne med på bommer på bakken og 20 centimeter mens hun leide. De skrittet rundt på utebana sammen med oss, og da de skulle inn var det et lite minutt vanskelig å se hvem av Bobbie og Signe som var 3,5 år, og hvem som var 8. Bobbie ble jo forlatt på utebana! Frøken Flipp krisemaksimerte litt og trippet i alle retninger. Helt alene - uten Signe! Det var bare fire andre hester der... Jeg var litt bekymra for hvordan dette skulle gå, for en oppskaka Bobbie og galopp, for ikke å snakke om hinder, det kunne umulig være en god kombinasjon. Utrolig nok var Bobbie tilbake til seg selv etter et lite minutt, og før jeg visste ordet av det både galopperte vi rundt, og spratt over oppvarmingshinderne. Ikke et bukk, ikke noe tull. Tanken om at Bobbie begynner å bli voksen slo meg. Det er en ganske god tanke. Vi ble loset inn i hallen, snart vår tur. Men vi måtte vente litt utenfor vantet, og for dere som har fulgt oss en stund, så vet dere kanskje at prinsesser venter ikke. Utrolig nok var tålmodigheten til Bobbie overraskende god, så selv om det ble litt stress på slutten av ventetiden, var hun utrolig flink. Vel inne på banen fikk vi hoppe over en oxer et par ganger før vi skulle hoppe banen. Bobbie spratt over uten problemer, og vi var klare for banen. Kort fortalt var vi igjennom på en svisj, og ikke et bukk, ikke et stopp, ikke noe som helst tull, vi bare hoppet! Så stolt av Bobbie!
Banen ble bygd opp ti centimeter, og jeg var ikke i tvil om at vi måtte prøve det også. Vi var første ekvipasje ut, og Bobbie gikk på uten problemer. Da vi kom til hinder fire gikk piffen ut av henne, og det var tydelig at hun synes dette hadde vært fryktelig slitsomt. Jeg måtte virkelig motivere henne igjennom de siste fire hinderne, men vi kom oss feilfritt igjennom, og Bobbie hadde gjort en hedelig innsats. 
Kuleste ponnien i gata! FlinkeBobbie <3
Takk til Tone for bildene! Igjen slo det meg at det virker som om Bobbie har blitt litt voksen. Litt mer voksen enn før i alle fall. Og hun var sliten. Siden jeg også skulle hoppe med Svarta kom Kristin med henne. Salen min ble hevet over på Svarta, og Kristin fikk ta over Bobbie. For meg var det bare å varme opp hest nummer to. Som sagt hadde jeg ikke galoppert med Svarta på banen før, og aldri verken hoppet med henne eller sett henne hoppe, annet enn på bilde. Vi fikk prøve et par ganger over et oppvarmingshinder, og deretter var det bare å hoppe i det. Det var litt mer framdrift enn jeg er vant med, og det ble litt rot og tull med galoppene. Jeg merket at jeg gjør min sedvanlige feil med å pirke for mye før hinder, men alt i alt så kom vi oss igjennom. Elegante kan jeg vel ikke si at vi var, men det var gøy for oss begge tror jeg. Også 70-banen gikk uten problemer, og Svarta hoppa som en gud, til tross for en veldig rotete rytter. Jeg kjente der vi spratt rundt at jeg kunne hatt veldig godt av en sprangtime eller tre, bare for å få litt orden på meg selv. Men moro hadde vi det! Jeg sa det etterpå at vi vinner nok ikke på stil, men hadde det vært konkurranse om størst smil, hadde vi nok vært tett på.
Jeg var så heldig at Hanne-Malén filmet rundene mine med Svarta. Ta høyde for tullete ridning. Rytter'n veit ikke helt hva hu gjør. Ved nærmere ettertanke, så har jeg ikke hoppa så "høyt" som 70 centimeter siden jeg var i Irland. Det var i 2011, så det er tre år siden. Det er kanskje litt galskap og hive seg med sånn helt ut av det blå, men det motiverte i alle fall til mer sprangtrening i tiden framover!
Uansett hva: Bobbie var kanonflink! Svarta var super! Vi hadde det gøy! Takk og takk til Tone og Monika som tok ansvar for henholdsvis banen og vaffelsteking (alle som var med fikk vafler!). For en herlig dag i stallen med mange smil, fornøyde ekvipasjer og mye moro og hygge. Takket være at det ble banehopping og ikke stevne var det mange som fikk en helt super dag med gode opplevelser og god miljøtrening for mange. Jeg gidder faktisk ikke betale klubbmedlemsskap og førstegangsregistrering på 400 kroner (+500 kroner hvis man skal ha det på dagen fordi man plutselig bestemmer seg for å være med) for å starte kanskje to eller tre utvida klubb-stevner i året (og jeg har grønt kort fra tidligere). De pengene bruker jeg mye heller på treninger for å bli bedre. Nei, dette er mye morsommere, mye mer uformellt og mye mer hyggelig! Takk for en super dag, alle sammen! Dette gjentar vi :) Stølheten i kroppen de to dagene etter banehoppinga kan jeg godt slippe å gjenta... Ny uoffisiell utstilling ble arrangert på stallen, og etter den brakende suksessen vi hadde sist utstilling så var det ikke annet å gjøre enn å melde oss på en gang til.  Litt mer forberedt stilte vi denne gangen. Det lille smattet som kom sist da vi skulle trave var hakket for mye for Frøken Eksplosiv, og hun gikk i taket. Det var ikke rart jeg var litt ekstra spent denne gangen, men samtidig også litt mer klar over hva som kunne vente meg. Det viste seg å gi uttelling. Denne gangen var det dølahestlaget som arrangerte utstillingen, og Bobbie var eneste welsh coben som var påmeldt. Vi fikk komme inn i ringen litt før tolv, og selv om vi ikke var shinet til tuppen (jeg vasker ikke "utegangshesten" min i november), så hadde hun i alle fall fått en god børst! Det beste med utstillinger er at der blir vi tvunget til å stå stille og gjøre ingenting. Er det noe Prinsesse Bobbie hater, så er det å stå stille og gjøre ingenting. Ironisk nok, så lat som hun er, men dessverre har jeg aldri vært flink til å trene på å og stå stille og gjøre ingenting, så da er hun naturlig nok rimelig dårlig på det. Når vi er sammen, så skal det skje noe. Forattenemlig! Til tross for at frøkna har den innstillingen, så klarte vi denne gangen, til forskjell fra sist, å stå (nesten) stille hele tiden mens dommeren kikket på henne. Neste mål får bli å lære seg å stille opp litt bedre. "Ehm... Nå står hun og hviler på et bein..." er kanskje ikke den beste kommentaren å få fra en dommer. Men pytt med det - hun stod så stille som en Bobbie kan stå over såpass lang tid! Takk til Hanne-Malén og Maren for bilder og psykisk støtte!
 Litt pen, da! :) Vi fikk så beskjed om å skritte rundt, og vi skrittet oss rundt uten problemer. Litt kikking, men det skal være lov.  Flink hoppetusse i skritt!  Denne gangen fikk vi også vist oss fram i trav! Vi fikk løpe to runder i trav, og Bobbie holdt seg i trav, bortsett fra en gang da hun gikk over i galopp, men det var heldigvis ikke noe eksplosjon, og jeg fikk henne raskt ned igjen. Det var mer enn nok at jeg lente overkroppen min litt framover, så var vi over i trav. Ingen smatt denne gangen. Hun blir litt lettantennelig når det er litt mye som skjer rundt henne. Denne gangen unngikk vi det med glans! Etter vår framvisning i ringen fikk Bobbie komme tilbake til paddocken en stund, før vi tusla ned på slutten av utstillinga for å høre karakterene. Der måtte vi vente mens 22 andre hester fikk lest opp sine karakterer først. Det var litt av en prøvelse for Damen, men hun oppførte seg overraskende bra. Selv om det var uhyre mange grimaser og litt vanskeligheter med å stå i ro, så gjorde vi i alle fall ikke helt skam på oss selv der vi stod og venta.  Grimaseguri.  Bobbie er veldig nysgjerrig på hvaslags karakterer dommeren har gitt henne. Denne gangen ble det følgende karakterrekke: Rasetype og preg: 7 Kroppsbygning og muskulatur: 8 Beinkvalitet, beinstilling: 7 (frambein 7, bakbein 7,5) Bevegelse: 7 (skritt 7, trav 7) Helhet eksteriør: 7 Med kommentaren: Oppsynt hoppe av bra type. Noe svakt kjønnspreg. Velormet hals, noe steil skulder. God manke. Litt av rygg. Velformet kryss. Gode lår og underlår. Flate framknær. Kort, litt spent skritt. Energisk trav, ønsker med cobaksjon. Helt grei bedømmelse, men det var ikke den som var viktig å være der for. Jeg var tvers igjennom superstolt av Bobbie som oppførte seg 120 prosent bedre enn sist utstilling. Så det ble rett og slett en drøss med stjerner i boka til ponnipelsen, en ekstra gulrot, og veldig fornøyd eier, med verdens kuleste ponni uansett hva noen dommer skal finne på å si (må forøvrlig le litt av kommentaren om kjønnspreg. Litt maskulin denne damen, ja).    Alt i alt en super opplevelse med superponnien! Stolt!
|
