Etter flere måneder uten sprang plukket jeg igjen fram hinderne, og Bobbie imponerer. Stort! Etter en litt ivrig Bobbie sist gang vi hoppet (i desember en gang) har jeg drøyd det litt med hopping, og ettersom beinet hennes har vært litt merkelig så har jeg vært forsiktig. Men i helga var det på tide å trekke fram gamle kunster, og løshoppingsbane til Bobbie ble bygget. Jeg hadde ingen plan for hva jeg ville hoppe med henne, så det ble ganske enkelt tre hinder med to galoppsprang mellom hver. Bobbie har jo vært slik under løshopping før at enten så har jeg vært nødt til å gjete henne rundt på bana og omtrent dytte henne over hinderne, eller så har hun fått et av sine etterhvert velkjente raptus og flakset over uten mål og mening og med bein i alle retninger. Ingen av delene er sånn veldig givende, og jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske spent på hvordan det ville gå med løshopping når det var så lenge siden hun hadde sett hinder. Det pleier å være en god grunn for Bobbie til å eksplodere litt. Et annet poeng som jeg vil trekke fram er at jeg dessverre er veldig klar over at jeg er en smattoman. Jeg smatter alt for mye på Bobbie, og derfor velger jeg ofte å hive på noe musikk på filmene mine, for da slipper man i alle fall å høre min evinnelige smatting. Ikke hjelper det heller, når man blir gående å gjøre det hele tiden. Så mitt mål i tiden framover er å forsøke å smatte mindre. Startet med å jobbe mot dette målet under denne løshoppingsøkta, og Bobbie gjorde saken ytterst enkel for meg. Snurr film, og merk: Det er mulig å høre hvert eneste smatt jeg gir Bobbie. Også burde jeg kanskje advart om mine entusiastiske rosende high-pitch-stemme, men jeg tenker at dere fikk den med dere uansett :p
For å oppsummere mine tanker om økta: Jeg trengte knapt nok å smatte! Hun var så selvgående at det var en fryd. Første gangen jeg sendte hun over var min plan å bare skritte. Men Bobbie satte selv i trav, og om enn hun tråkket på den siste bommen, så var hun allikevel flink. Derifra gikk det egentlig bare oppover og framover. Den flyten og den selvgåenheten som hun har for tiden er bare utrolig morsom å jobbe med. Hun har liksom funnet sin egen driv i det hele, noe som resulterte i at jeg i hovedsak kunne holde meg ganske langt unna, og trengte knapt nok å be henne gå fram over hinderne. Det har aldri skjedd før. Når det siste hinderet ble høynet til en meter så river Bobbie første gangen. Det kommer ikke så godt fram på filmen, men hun ble litt gira på vei over de to første, så det gikk rett og slett litt for fort. Jeg så en liten antydning til et påbegynnende raptus. Derfor også min kommentar om at «det skjer slikt når du ikke følger med». Det som var så gøy var at hun bukket ganske kraftig etter rivet og en slik situasjon er noe som tidligere ville fått henne til å jazze seg opp og miste hodet. Men ikke denne gangen. Hun kom på hinderne igjen, og denne gangen tar jeg meg selv i å si «woooooh» i kombinasjonen. Aldri før om jeg har måtte få Bobbie til å tenke tilbake når hun løshopper. Jo, riktig nok når hun har hatt et av sine raptus så har jeg iherdig prøvd å bremse henne, men da har hun ikke vært mentalt til stede. Det var hun her! Og hun var så flink! Så er det veldig tydelig når jeg setter ned hinderne at Bobbie er ferdig. Da må jeg litt tilbake til å følge henne mens hun hopper, men selv der kan det ikke sammenlignes med hva jeg har gjort før. Og dessuten fikk hun litt lov å bestemme tempoet selv der. Hun hadde tross alt vært superduperflink! Avslutninga på filmen måtte jeg bare ha med, fordi det var litt morsomt å se seg selv i kjapp film, også er Bobbie så søt som bare dilter etter. Og hvis noen skulle tro at den ponnien i blant får godbiter bare fordi hun har lyst på og fordi hun er søt, så tar den noen helt rett =D Alt i alt en helt utrolig kul løshoppingsøkt med en ponni som begynner å tenke fram uten at det bikker over i hodet hennes. Det er en utrolig kul forbedring! Kanskje jeg til og med tør å driste meg opp og sprette noen pinner fra ryggen hennes igjen snart?
0 Comments
Isco fikk lov å være med Fjonkel Samiro å løshoppe, og her var det en liten knert som tok regien. «At the end of every week, each one of us becomes a freak» Er det noe Isco synes er litt ekstra gøy, så er det å leke med Fjonkel (fortsatt satt sammen av Fjording og Onkel) Samiro. Da Isco hørte at Samiro skulle løshoppe spurte han om han fikk være med, og det fikk han. Vi slapp dem mens vi bygde banen, også braket det løs i det Isco fant ut at han skulle overfalle Samiro midt i en rull. Jeg må bare få si at i løpet av denne sekvensen som er filmet så blir ikke ponniene jaget på, smattet på eller dirigert på noen som helst måte av Hanne-Malén eller meg. Vi hadde mer enn nok med å stå stille og flire oss halvt i hjel =D Anbefaler å spille av filmen i HD. Etter denne «oppvarmingen» satt vi opp serien til ca. 40 centimeter som Isco fikk være med å hoppe et par ganger, før han fikk finne tilbake pusten sin mens Samiro fikk hoppe litt høyere.
Isco er veldig glad for at han har en Fjonkel Samiro å leke med innimellom, og synes i grunnen alle burde hatt en snill fjonkel! =D ...særlig når man starter med å brase igjennom hele stusserien i flyvegalopp så bommer og hinderstøtter flakser, for så å løpe tulling i fem minutter før man innser at man måtte jobbe litt også. "Men atte det orker jeg ikke hoppe stuss jeg, jeg er så sliten skjønner du..." Det er en stund siden vi har løshoppa nå, så da var det på tide igjen. Jeg tenkte å trene litt teknikk, så valget falt på at Bobbie for første gang i mine hender skulle få prøve en stusserie. Jeg bygde opp med tre små kryss, ikke høyere enn 30-40 centimeter. Mens jeg bygde var en av Bobbies kjærester i hallen, og da han gikk ut, holdt Bobbie på å gå i taket. Hun bukka, spant rundt og fikk utløp for en av sine sedvanlige raptuser.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å styre henne utenom stusserien, men en Bobbie i full fres beveger seg litt raskere enn meg, så det gikk det som det måtte gå. Hun kom på serien i en alt-alt-alt for rask galopp, klarte det første hinderet, klarte så vidt det var å sprette over det andre, og braste så det sang igjennom det tredje. Bommene fløy, og Bobbie bukka og freste videre. Det var jo ikke helt planlagt akkurat. Fin oppvarming... Jeg fjerna hinder nummer tre, og lot hun få komme over to av dem. Såpass fikk hun bare stokke beina sine, selv om fluene danset tango i hjernen hennes. Heldigvis er ikke disse raptusene så langvarige, men da hun var tilbake igjen til seg selv, så startet jo arbeidet med å hoppe stussene litt mer kontrollert. Det er så rart, for det er som å skru av en bryter, så er hun tilbake til seg selv. Bare hakket mer sliten. Etter et par ganger i rolig galopp over de to stusshinderne la jeg på det siste hinderet, og kunne nå hoppe henne begge veier, i rolig galopp over de tre hinderne. Men huff, så sliiiiten hun var. Magen gikk som en blåsebelg, og nesebora like så. Hun fikk seg en liten skrittepause for å få igjen pusten, før hun fikk hoppe et par ganger til. Da var hun veldig flink, så jeg bestemte meg for å gjøre det ene krysset til rekk, og ta bommen fram, slik at det ble fire galoppsprang med bom, og ikke bare tre. Hoppetussa tok det uten å stusse (hihi), så etter hun hadde hoppa det fint to ganger, så ga vi oss. Da hadde hun faktisk antydning til litt svett pels foran på bringen, så ikke tvil om at raptus og stusshopping er slitsomt for hoppetusser. Så alt i alt, en super økt om man ser vekk fra raptusen. Det får være målet neste gang, å prøve å unngå den. For klarer hun å kanalisere den energien på selve hoppinga, så kan det bli kanonbra! Og stusshopping, det kommer det til å bli mer av (sårri Bobbie)! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|