Bobbie og jeg har en litt merkelig historie på Michellekurs på Lehne. I 2014 hadde vi to kurs der. Det ene gikk forsåvidt greit, men det var til tider noe luftig. Det andre var bare helt merkelig, da jeg ikke hadde noen hest mentalt med meg. Michelle var søt da hun sa at hun hadde hatt vondt av oss i flere måneder etter forrige kurs. Hun var nok den eneste som så at ting ikke var som det skulle, men det var som å kommunisere med en vegg. 

Derfor var jeg spent på dette kurset, men det skulle heldigvis vise seg at det var lite å bekymre seg for. Fredag hadde vi en lett longeøkt i hallen, og Bobbie føltes ganske med. De andre kursdeltakerne trillet inn utover kvelden, og mens Bobbie fant natteroen på Lehne hentet jeg Michelle. Lørdagen kom fort, og vi startet første økt i longelina. Vel og merke etter at Bobbie hadde rulla! ...så mye for å gjøre hesten presentabel før kurs. Bare så det er sagt så pleier hun ikke få lov å rulle før en treningsøkt (disse rullegreine er jo egentlig litt nytt i utgangspunktet, så hun har egentlig ikke spurt om å få rulle før en treningsøkt før). Men etter å ha stått ute i øs-pøs-regn, og endelig kommet inn og fått av seg dekkenet, så følte Damen virkelig for en rull. Og siden alt er litt spesielt når vi er på kurs, så fikk prinsessen lov. 

Vi jobbet også med min posisjon i forhold til Bobbie og hvilken øvelse jeg ber om. Både min posisjon og kroppsholdning kommuniserer hva jeg ønsker til Bobbie. Men det er mye å tenke på, og vanskelig å holde styr på min egen kropp. Kroppen fram er fram, kroppen tilbake er tilbake, men det vil ikke dermed si stopp. For energien kan fortsatt være i en framoverretning. Pjuh.. Heldigvis kommer det seg, og med stadig mer øving skal jeg nok bli enda mer tydelig.

Også touchering av pisken ble nevnt, og Michelle sa, som hun sa til flere andre også, at hesten skal reagere, ikke agere. Bobbie har jo en tendens til å være litt eksplosiv i det rette humøret, og der skal jeg passe meg for at jeg ikke fjerner hjelpen hvis hun blir litt stor i reaksjonene sine, snarere tvert i mot. Hvis Bobbie (eller hvilken som helst hest) lærer at ved litt baluba blir presset fjernet, så kan man spørre seg selv hvem som trener hvem? Svaret til Bobbie på pisken på bakbeina skal være at hun fører vekten bakover og blir bløtere og mer myk i leddene, ikke med et bukk eller mer stive bakbein. 

Vi fikk kikka litt på traven. Både fram og ned og samlet, men vår viktigste gangart framover er skritt. Så vi jobbet litt mer i variasjoner i skritt, før Bobbie også fikk lov å teste galoppen. Fortsatt ikke fordi vi jobber så mye i galoppen, men fordi et lite Bobbietroll trenger å få galoppert litt også når vi er på bortebane. Eller... Jeg trenger at Bobbie galopperer litt når vi er på bortebane. Bare fordi at jo mer vi gjør det, jo mindre tull blir det. Og det stemmer! Bobbie kunne fatte galopp, og det eneste lille tullet vi hadde, det var dette: 

Alt i alt er oppsummerer jeg longeøkta som helt super. Bobbie og jeg fikk vist hvor vi er, og vi fikk masse nyttige tips til veien videre. Under ligger et lite galleri fra økta. Foto på alle bildene her er anonyme Thea Kristine Nilsen. Og lysansvarlig i ridehuset hadde tatt helga, men man ser da hva som foregår i alle fall. 

Etter to teoritimer og lunsj var vi klare for økt nummer to for dagen. Denne tok vi fra ryggen, og det er ikke til å stikke under en stol at også her var Bobbie en fornøyelig stjerneponni. Mer om den timen kommer i neste blogg! 

Vi fikk også testet litt samling av skritt. Vi fikk jobbet med kraftoverførselsretningen (pjuh) fra bakpart til frampart. Den må flyte framover, og ikke knekke av og bli forstyrret noe sted på veien. Og et sted, midt i mellom versaden og traversen, der går bakbeina fram til tyngdepunktet. Og halvparaden skal ned i bakbeina, helt ned til innvendig kode. Balansere Bobbie forsiktig midt i mellom alt. Jeg har knapt nok ord for hvor vanskelig det er, men vi prøvde. Fikk det til? Njæh... Men det viktigste var at Bobbie prøvde og jeg prøvde, også fikk vi sammen en bedre forståelse av hvor vi skal. 

Vi fikk også vist litt av det vi har jobbet med hjemme i forhold til skoleholdt, men fikk i mye større grad satt det ut i praksis her. Fungerer ikke halvparaden? Bruk skoleholdtet. Tanken om at øvelsen ikke er til for øvelsens del, men at den faktisk har en betydning slo plutselig inn for fullt. Og ikke minst det at vi nå faktisk kan øvelsen såpass godt at den kan brukes til noe praktisk. Bare det er jo egentlig veldig kult i seg selv. 

Vi fikk kikket litt både på trav og galoppen på den første timen. Ja, til og med galoppen. Takket være salen var jeg nok litt tøffere i trynet enn jeg pleier (jeg føler meg egentlig ganske uovervinnelig med sal). Etter å ha travet litt rundt og fått noen tips og triks videre der, så testet jeg galoppen på begge hender. Det gikk helt supert, og vi avsluttet timen med Michelles kommentar "nå begynner hun å få tre riktig fine gangarter". Tjohei! 

Under ligger en video med glimt fra den andre ridetimen. Det er ikke en "wow"-video, men en som viser hvor vi er og hva vi gjør. Verken mer eller mindre. Skylder Silje en stor takk for filming av kurset, for bortsett i fra å ha en instruktør så finnes det ikke noe som er så lærerikt som å se seg selv på film. 

Rideøkten på søndag ble også en skikkelig opptur, dog først etter en liten sedvanlig Bobbie-raptus. Ja, for vi kommer jo ikke unna det. Siden jeg hadde sal denne økta utfordret jeg skjebnen og ba Marte og Farmen som hadde økta før meg gå ut av hallen i det de var ferdige. Bobbie har en liten issue med å bli forlatt, og særlig når man er på nytt sted. Men med sal visste jeg at balansen min var på plass, så Marte og Farmen forsvant ut. Det fikk frøken fryd til å sperre opp øynene og synes at livet rett og slett var ganske kjipt! 

Vi spratt litt hit og dit og i sedvanlig Bobbiestil prøvde hun å protestere på å bli igjen aleine ved å rygge. Nesten rett i fanget på publikum. Imponerende nok fortsatte Thea å knipse bilder igjennom hele protestøkta til Bobbie. Heldigvis klarte jeg å få Bobbie fram før vi trampet ned publikum. Vi fant framover-knappen, og brukte knappe fem minutter på å bare skritte rundt på banen på halvlange tøyler, vrinske litt og prøvde og finne roen. Og utrolig nok, så fant vi den!

Takket være den ekstra energien vi hadde kunne vi jobbe med ting jeg ikke trodde vi kunne jobbe med. Nesten hele økta gikk med til ulike tilnærminger og forsøk på skoleskritt. Vi fikk også jobbet med bruken av skoleholdtet inn i skritt, for å få flyttet vekten mer bakover. Og i blant skoleholdtet for seg selv for å understreke det å flytte vekten bakover. Bobbie hadde mye positiv energi, og svarte i blant litt mer enn hva jeg hadde forventet og ment. 

Første rideøkten for Michelle på lenge. Bobbie var akkurat som hjemme, men med litt mer positivt ladet energi, så vi fikk virkelig gått i dybden på ting vi trenger å jobbe med. Michelle så allerede under bakkearbeidet den første økta at det er skrittarbeidet vi har mye å hente i framover, og dermed var det ikke vanskelig å finne ut hva vi skulle jobbe med fra ryggen og. 

Jeg var så veldig heldig at jeg fikk låne salen til Anna Lene, og bare det å sitte i en sal igjen var ganske uvant. Det ble ikke overraskende noen korreksjoner i sitsen min, for gudene skal vite at man tilegner seg noen stolsits-uvaner når man kun rir i pute. Men etter å ha minnet kroppen på hvordan det var å sitte i en sal igjen, så gikk det sånn tålelig greit i alle fall. 

Startet som vanlig arbeidet i skritt, og en av våre hovedoppgaver framover er å smidiggjøre Bobbie enda mer. Det kom på ingen måte som en overraskelse, for jeg har kjent på dette selv en stund nå. Noe mangler = back to basic! (I just love it!) Bøyning, bøyning og mer bøyning. Løses enkelt og greit ved hjelp av små volter. Hvorfor sitte og hale og dra når man bare kan ta seg en liten snurr. Bøyning rundt innvendig sjenkel, fram til utvendig indirekte tøyle. Og for å forsterke den utvendige indirekte tøylen har vi pisken på utsiden, framover mot hestens hode (nei, den piskes verken i øyet eller hodet - den vises kun). Pisken forsterker den utvendige tøylen, volta forsterker bøyningen, og etter nok volter har vi forhåpentligvis lagt grunnlaget for en bedre bøyning fra innvendig sjenkel til utvendig tøyle. Smart jo! 

Jeg satt rett og slett igjen med et stort glis etter kurset. Jeg var superstolt over Bobbie som ikke bare overlevde det å bli forlatt i hallen, men som også mentalt kunne komme tilbake til verden igjen og gi alt inne på banen. Hun var så positiv og kul igjennom hele økta, og selv om vi jobba masse med ting verken hun eller jeg kan, så gjorde hun virkelig sitt beste. 

Nå har det jo gått litt tid etter kurset, og jo mer jeg tenker tilbake på det, jo mer føler jeg at jeg har fått ut av det. Det er så gøy den tiden etter kurs. Først blir man litt sånn utladet, så vi brukte vel en uke på å bare ri på tur, ha fri og slappe av. Så var vi i gang med treninga igjen, og det har egentlig gått veldig bra. Jeg føler jeg har fått med meg masse nyttige, gode, lærerike, spennende og interessante tanker videre. 

Og bare så det er sagt: Michelle hadde også noen veldig lærerike og gode teoritimer. Dessverre foregår det litt for mye i hodet mitt når jeg arrangerer kurs, og har med meg Bobbie, til at jeg klarer å fokusere og få med meg det slik jeg får med meg andre teorier. Derfor blir det lite teoretiske blogger fra disse kursene, men det vil ikke dermed si at det ikke blir tatt opp meget gode ting i teorien. For Michelle er veldig flink til å forklare og få med seg alle teorideltakerne. 

Så alt i alt, et veldig vellykket kurs! Jeg er utrolig takknemlig for alle som var med på kurset, både de herlige menneskene med de herlige hestene sine, og med all den gode stemningen som var (og takk for hjelp, alle dere som hjalp til, med alt fra møkking hos Bobbie til rødløkskjæring). Tror ikke det var noen som reiste fra kurset uten å få med seg noe nyttig i bagasjen hjem og et smil rundt munnen. Det er gøy å arrangere slike kurs! 

Nå ser Bobbie og jeg fram til Bent-kurs i slutten av måneden (fortsatt mange teoriplasser her, anbefaler på det varmeste å melde seg på!), så blir jeg med som teorideltaker på Monikakurs i juni, og nye Michellekurs i både august (Drammen) og september (Hamar). Det gleder vi oss skikkelig til! 

Takk for et herlig kurs alle sammen!

Vi bruker hesten til så mangt. Noen er lykkelige som turryttere, mens andre har mål og ambisjoner. I konkurranser kan man måle prestasjoner opp mot hverandre. Man får en pekepin på hvor flink man er og hvor god jobb man har gjort med hesten. Eller gjør man egentlig det?

Hesten er litt urolig i det rytteren går på oppstigningsrampen for å stige opp. Den får noen rykk i munnen med tøylene og beskjed om å stå stille. Ingen vet om den noen gang har lært å stå stille, men det forventes av den at den skal kunne det. Voksne hester skal nemlig kunne slikt. I det rytteren stiger på tar hesten et par steg frem. Rytteren blir irritert og korrigerer hesten med rykk i munnen og en tung sits. Hesten blir irritert, det er plagsomt. Den prøver å unnvike presset ved å gå bakover. Rytteren blir mer irritert, han ba jo hesten om å stå stille. Ved hjelp av et gjerde forsøker rytteren å få hesten til å forstå, men hesten er forvirra og frustrert og vil ikke stå stille. Rytteren begynner å bli sint. 

Vi har alle hørt historiene og vi har alle sett bildene fra stygge oppvarminger og lite human hestehåndtering på stevneplassen, men vi lager oss et bilde av at det er fåtallet som behandler hestene sine slik. Det kan jo ikke være mange som med vitende vilje vil gjøre hestene sine vondt?

De har kommet seg ut på banen. Den ene er mer frustrert enn den andre. Man kan allerede se at det ikke vil komme noe konstruktiv ut av dette. Spørsmålet er bare hvor jævlig det blir. De krangler, men det er rytteren som har makten. Rytteren sitter med tøylene. Rytteren sitter med sporene. Rytteren sitter med pisken. Rytteren sitter med muligheten til å påføre smerte. De beveger seg fremover. På et vis. Hesten er spent som en fiolinstreng og tripper av gårde. Rytteren jobber iherdig med både hender og sjenkler for å få hesten til å lystre. Akkurat hva målet er er vanskelig å si, men hesten skal ikke gå slik den gjør. Det tar seg jo alldeles ikke ut.

På en oppvarmingsbane på en stevneplass vet man at det er en viss mulighet for å bli sett. Allikevel finnes det ryttere som gjør alt hva som må til for å få det optimale resultatet inne på konkurransebanen. Selv om de vet de kan bli sett av offentligheten. Når de har hjerte til å behandle hesten sin slik på en oppvarmingsbane, hvordan behandler de da hesten sin hjemme? Tør vi i det heletatt tenke på det? Vi bør!

Hesten er tydelig ukomfortabel og hopper sidelengs for å unngå ubehagelighetene fra rytterens harde hender. I et lite sekund får hesten overtaket. Den er lei av oppstyret, den gidder ikke mer. Den går opp på to. En gang.. To ganger.. Tre ganger. Rytteren kommer ut av balanse og rytter, sporer og pisk ramler i bakken. Hesten spinner av gårde i gledesrus. Fri fra forvirrende, uforståelig, hardhendt behandling. Hesten løper vekk fra rovdyret og nyter noen minutters frihet. Raseriet lyser i ansiktet på rytteren. Ordene som kan høres er ikke verdt å gjenta. Man kaster ikke rytteren i bakken ustraffet!

Penger er roten til alt ondt heter det. Er det sant? Det er nok ikke langt fra sannheten. Penger styrer hestesporten på flere måter. En av måtene er via hestenes eiere. På høyere nivå ser man ofte at det er andre enn rytteren selv som eier hesten han eller hun konkurrerer med. Dermed er det et visst press på rytter om å vise til resultater for at de skal få beholde hesten. Ingen resultater = Ingen hester = Ingen jobb = Ingen penger. En annen faktor kan være noe så enkelt som ønsket om å være på topp. Ønsket om å sole seg i glansen over å være best. Så er spørsmålet, hvilken vei skal man gå for å få tak i de beste resultatene?

Longeline og innspenningstøyler blir funnet frem. Longepisken også. Hesten blir spent inn med faste tøyler under magen og opp i bittet. Rytteren klipser på longelina og er klar for å disiplinere den frekke, steilende hesten. Gjentatte rykk i munnen blir gitt. Hesten kaster seg bakover. Rytteren fortsetter. Hesten steiler og rytteren drar i tauet. Målet er å få hesten til å steile rundt og lande på rygg. Da vil den kanskje lære at man steiler ikke med rytter på ryggen. At det skjedde for godt over fem minutter siden har visst ingen betydning. 

I konkurransesammenheng trenger man at hesten gjør akkurat hva den blir bedt om. For å vinne en konkurranse trenger du ikke at hesten gjør et gram mer enn hva du ber om. Du trenger at hesten gjør akkurat de øvelsene du ber den om å gjøre. Du trenger at hesten hopper akkurat den hinderhøyden du styrer den mot. Du trenger ikke en hest som ønsker å gjøre deg fornøyd. Du trenger ikke en hest som ønsker å gjøre det lille ekstra for deg. Du trenger en hest som gjør det den må. Og hva er den enkleste måten å få en hest til å gjøre akkurat det den må?

Du lærer hesten at den gjør lurt i å gjøre hva den blir bedt om. Straff og lettvinte løsninger tar deg raskt til målet.

Lettvinte løsninger er akkurat hva det fremstår av ordet: Lettvint. Men det er en løsning, og dermed funker det. 

I dressur kan man lære hesten å “gå til tøylen” ved å putte på den innspenningstøyler, strikk eller glidetøyler slik at den etter litt kamp forstår at uansett hva den gjør så vil den ikke få opp hodet sitt. Den lærer fort at å holde hodet i riktig posisjon er en fordel, ellers betyr det vondt i munnen. Gjøres dette lenge nok gir hesten opp og forstår at det er slik den skal holde hodet. Og kom ikke her å si at det ikke er mulig å score ok prosenter i dressur om man gjør det slik, for det gjør det dessverre. 

I sprang kan man putte en tynn metallstang fem til ti centimeter over den øverste bommen på hinderet man skal hoppe. Det er vanskelig for hesten å se, så mest sansynlig tar den med seg stanga i spranget. Hvor vondt det gjør er ikke godt å si, men hesten kjenner det nok. Lyden blir også ganske skarp, så sansynligheten for at hesten hopper høyere neste gang er absolutt der. Gjør man dette dagen før stevne så er man forhåpentligvis sikra.  

Mulighetene har ingen ende.

Svetten pipler frem og skummet mellom bakbeina kommer til syne. Hesten er sliten. Den galopperer rundt og rundt på volta og tør ikke stoppe. Den vet hva som kommer hvis den forsøker. Etter noen runder i rask galopp forsøker hesten seg på å bryte til trav, og den får lov av rytteren. Trav blir til skritt, og rytter går frem til hesten for å stramme innspenningstøylene som er festet under magen. Han har forstått at å få hesten til å steile rundt ikke vil skje. Da kan han heller bruke tid på å lære hesten å respektere sjenkel. Med hesten godt innspent og longelina festet i hodelaget bøyer han hesten til høyre og kjører tommelen inn i magen på hesten gjentatte ganger. Hesten rykker kraftig til i hele kroppen og vifter irritert med halen. Hva er det han mener?

Man hører at konkurransehester må være i tipp topp form både fysisk og psykisk for å kunne prestere på et høyt nivå i konkurransesammenheng. Er det sant? Svaret er enkelt: Nei. En konkurransehest trenger ikke tilpasset sal for å prestere. En konkunrransehest trenger ikke sko hver sjette til åttende uke for å prestere. En konkurransehest trenger ikke en detaljert og gjennomtenkt treningsplan for å prestere. En konkurransehest trenger ikke en forståelsesfull rytter for å prestere. En konkurransehest trenger ikke å være på nett med rytteren sin for å prestere. Det eneste en konkurransehest trenger er å vite at “dersom du ikke gjør som jeg ber om, så….”. Og det må sitte så dypt at den husker det - også på konkurransebanen.

Etter gjentatte kraftige trykk med tommelen i magen på hesten flytter den seg. Hesten har nå lært seg å respektere trykket i fra sjenkel sies det. I neste omgang trenger ikke rytter kjøre tommelen i magen på hesten, det holder at han holder opp hånda og hesten løper rundt sin egen akse for å unngå ubehaget. I følge rytter går den ikke fort nok på den lille sirkelen, så tommelen kommer frem igjen og stikker i magen på hesten. Hesten prøver alt hva den kan å vike unna tommelen. Den har uten tvil lært å respektere sjenkel blir det konkludert med. 

Hvorfor?
Jeg forstår hvorfor folk vender ryggen til hestesporten. Jeg forstår hvorfor folk velger barfot, bittløst og barbak. Jeg forstår hvorfor folk blir “omvendte til det naturlige” og begynner å se ned på hest i konkurransesammenheng. Jeg forstår det veldig godt. Jeg burde gjøre det selv. 

Allikevel har jeg fortsatt troen på at det finnes de som rir store konkurranser som ser på hesten sin som noe annet enn en maskin. Men om jeg har troen på at det er flertallet dersom vi ser stort på det? Nei. Jeg tror det er mer ufin behandling enn vi ønsker å innse. Jeg tror det foregår mer bak lukkede dører enn hva vi vet. Resultater betyr mye, og om bare et lite ekstra hjelpemiddel, et ekstra lite slag med pisken, en ekstra runde med hjelpetøylene, et ekstra hinder med metallstang, kan være utslagsgivende for en første eller en tiendeplass er det lett å falle for fristelsen. Førsteplassen blir innkassert, og man konkluderer med at det funker. En liten gang til kan vel ikke skade? Det ville jo være dumt å tape nå som man har vist at hesten kan!

Jeg sier ikke at man må behandle dem slik. Jeg sier ikke at alle gjør det. Jeg sier ikke at dette er hva hest i konkurranse dreier seg om. Jeg sier bare at dette er en del av realiteten, og vi må forholde oss til den. Hver og en av oss bør ta et standpunkt for hva vi synes er akseptabel behandling av hestene våre. Noen synes dette er greit, andre synes dette er feil. Selv føler jeg meg totalt hjelpesløs i en stor, stor verden med mye ufin behandling av hester. Men om denne bloggen kan få én person til å lette litt på øynene og se at hestesporten dessverre ikke er rosenrød, så har jeg i alle fall gjort en liten forandring. Hvis denne bloggen kan få dere til å stoppe litt opp i hverdagen og tenke over hvordan man kan behandle hestene bare for å få resultater, så har jeg oppnådd noe. 

“Der kunnskapen slutter, starter volden” sies det. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg jobbet for å få frem at det er mye innenfor hestesporten som burde forandres på. Mye kunnskap burde sprøytes inn. Slik det er nå vil jeg si at hestesporten i stor grad ikke er til for hesten. Det er hesten som er til for hestesporten. Man kan absolutt få resultater igjennom samarbeid, forståelse og ydmykhet for hesten, men man kan også få resultater av å behandle hesten som slaver, og den siste måten er dessverre ofte den raskeste.

Det gjør meg tvers igjennom vondt at hester er så dumme at de lar seg behandle så tøft. Jeg skulle ønske de var kloke nok til å si i fra. Jeg skulle ønske de var kloke nok til å nekte å bli behandlet på den måten. De har kraften til å nekte, men mennesket er i kontroll over smerten. Mennesket har bittet, sporene og pisken. Den makten vi har over hesten bør vi behandle med ytterste ydmykhet, konkurranserytter eller ikke. Dessverre er det ikke alle som gjør det.

Konkurranser er ikke et mål på hvem som er best til å ri eller håndtere hesten sin. Det er et mål på hvem som klarer å få hesten til å utføre de oppgaver den blir bedt om. Og for å nå det målet kan mange midler brukes. De lettvinte løsningene funker jo, de tar kort tid, og de gir resultater. Er det egentlig noen grunn for at man ikke skal bruke dem? 

Ja, si du meg - hvorfor skal man ikke bruke dem? 

Jeg vet mitt svar.

Uten fram kan man ikke få samling, og uten samling kan man ikke få fram. De to tingene går som hånd i hanske, og den siste tiden har Bobbie og jeg kommet til et punkt hvor vi ikke klarer å samle mer fordi vi mangler fram.

Og Bobbie synes det er helt grusomt å måtte gå fram. Og jeg klandrer henne egentlig ikke, hun har i grunnen sluppet unna det de tre årene jeg har hatt henne, og det får jeg igjen for nå. Jeg har ikke vært klar for fram, jeg har følt det trygt og godt med de små bevegelsene, og Bobbie har ikke hatt balanse til å gå fram. Men nå er det andre boller, og vi har begynt å jobbe med fram. Med flyt. Med flow. Med reaksjon. Med eksplosivitet. 

Når Bobbie er i det rette humøret er dette ting som er skummelt å jobbe med, for hvis jeg da ber om eksplosivitet, så smeller det. Heldigvis er dette mer og mer sjeldent, og jeg kan i stadig større grad bruke den eksplosiviteten jeg vet hun kan ha til noe positivt. Men for late, bedagelige frøkner sitter den litt langt inne. Og misforstå meg rett. Fram er ikke snakk om å dundre rundt med hodet i været (eller for Bobbies del, hodet i bakken) og all vekt på framparten og tyngde i hånda. Det er like mye samling i fram som det er fram i samling. Akkurat som at versaden kommer inn i traversen og traversen inn i versaden. Jada, er så enkelt atte! Men nå føler jeg liksom at jeg har skjønt det! Selv om jeg vet jeg ikke har det. Men jeg har skjønt det bedre enn før - og det føles godt. Selv om vi nå må gjøre om litt på ting og tang. 

Som regel gir det litt ekstra driv og egenvilje å ta henne med ut på utebana, men nå begynner hun å bli så trygg der og, at hun er som om vi skulle være inne. Lettere daff. 

Men jeg håper at med litt jevn trening på dette med eksplosivitet, reaksjon og flyt, så får vi skrudd på plass noen knapper i hodet hennes og kroppen hennes, som gjør at samlingen også begynner å gå lettere. For vi får jo ikke til noe samling når takten i trav bare blir saktere og saktere jo mer vi samler. 

Takt, tempo, økning, samling, nesen fram og manken opp. Vekt til innvendig bak. Eeeeenergiiiii! 

Ord som til stadighet går igjen når jeg trener. Jeg føler at jeg mangler selvgåenhet av Bobbie, og det er den vi nå prøver å finne. Og det er ikke lett! 

Heldigvis lærer vi så lenge vi lever, og ingen skal komme å si at dette ikke er en spennende reise! Og det mest spennende er at ting man hele veien har hørt i teorien plutselig gir mening når man kommer til et punkt hvor man trenger det og forstår det i praksis. Det er jo ikke det at jeg ikke har hørt dette før, men akkurat nå gir dette mening for oss. 

Jeg venter spent på neste lyspære! 

Derfor er det sjeldent man hører noen sier at sprang er kjedelig. Der har du målene fysisk, rett foran deg. Målet til å begynne med er kanskje bare 50 centimeter høyt, og det er kanskje bare tre av dem. Så blir det fem, ti,også har du en hel bane. Deretter blir det 60 centimeter, også blir det 80 centimeter. Du bygger deg opp - steg for steg. Slik bør du også tenke i dressuren. Bygg deg opp, steg for steg. Da er det enklere å finne motivasjon og glede i arbeidet. 

Og er det ikke slik at man blir litt ekstra glad hvis noen anerkjenner det du gjør? At noen forteller at du er flink, og at du gjør det riktig. Hvis jeg skulle trene for en personlig trener, og det eneste PT'en gjorde var å stå og se på meg mens jeg trente, uten å si et ord til meg annet enn "Løft det. Dra her. Dytt der. Gjør sånn. Gjør slik." - hadde jeg hatt lyst til å dra tilbake til den personlige treneren? Tvilsomt. 

Hesten har ikke noe valg. Den har fått utdelt sin personlige trener, og må på treningstime med PT'en sin hver dag. Hestens personlige trener er deg. Er du en som aldri sier i fra når ting er bra? En som bare ber hesten om å gjøre noe? Eller som sier i fra én gang i løpet av en treningsøkt om at det var ok, det hesten gjorde? Gir du hesten en godbit eller et rosende ord og en klapp på slutten av økta og forventer at den skal forstå at den godbiten eller de rosende ordene betyr at hesten har vært flink igjennom hele økta? Tror du den skjønner det? Tror du den skjønner at den gulrotbiten den får i krybba si når dere er tilbake i stallen betyr at hesten var flink med den galoppfatningen dere gjorde for en halvtime siden? Kan det tenkes at du kan bli en bedre motivator for din hest? 

Finn deg et mål, vit hvor du vil, og sett pris på de små tingene. Kan ikke hesten din travers? Ikke forvent at den skal gå en langside første gangen du prøver. Kanskje bare en riktig tanke skal roses på første forsøk. Neste gang roser du et steg. Så fem steg, så halve langsiden, så hele langsiden. Forventer du for mye med en gang blir både du og hesten frustrerte, og ingen glede kommer ut av treningen. 

Det er din oppgave å motivere din hest. 

Dressur er ikke kjedelig, så lenge du evner å glede deg over de små fremskrittene mot det store målet. 

Dressur er ikke kjedelig, så lenge du selv forstår hva du driver med. Og jo mer du forstår, jo morsommere blir det. Og jo mer du forstår, jo mer forstår du at du ikke forstår. Og da blir det bare enda mer morsomt! 

Dressur er gøy!